Forside   Osteoporose  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonal faglig retningslinje for bildediagnostikk ved ikke-traumatiske muskel- og skjelettlidelser. Anbefalinger for primærhelsetjenesten
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1899
  • ISBN - 978-82-8081-305-3
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 13.01.2014
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 13.01.2014
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Satya Sharma et al
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer

Det kliniske endepunktet for osteoporose er brudd. Etiologien til brudd består av flere faktorer. I tillegg til beinmineraltetthet og faktorer som påvirker denne, er fall/falltendens sentrale risikofaktorer. Risikoen for brudd øker jo flere risikofaktorer som er til stede.

Noen viktige risikofaktorer for brudd

  • kjønn (kvinner har høyere risiko)
  • høy alder
  • tidligere lavenergibrudd (fall på samme nivå)
  • forekomst av hoftebrudd hos mor (arv)
  • kroppshøyde
  • lav vekt (kroppsmasseindeks lavere enn 22 kg/m2)
  • vekttap hos normalvektige (et vekttap på mer enn 10 % ved 25–50 års alder)
  • tidlig menopause (før 45 år)
  • langvarige/hyppige amenoréperioder pga. hypogonadisme
  • røyking
  • høyt alkoholforbruk
  • fysisk inaktivitet
  • mangelfullt kosthold, inkl. lavt kalsium- og vitamin D-inntak, ev. lite soleksponering
  • falltendens og faktorer som påvirker denne (inkl. dårlig syn, hjerneslag og parkinsonisme)
  • diabetes mellitus type 1 og 2

Lav beinmineraltetthet (BMD)

Flere av risikofaktorene påvirker skjelettet og fører til lav beinmineraltetthet.

Differensialdiagnoser til osteoporose er osteomalasi og renal osteodystrofi. Viktige differensialdiagnoser ved røntgenologiske vertebrale kompresjonsfrakturer er myelomatose og brystkreft (metastaser til skjelett).

Sekundær osteoporose

Tilstander som kan gi sekundær osteoporose, er perorale kortikosteroider (mer enn tre måneders behandling), malabsorpsjonstilstander, hypogonadisme, tyreotoksikose, hyperparatyreoidisme, spiseforstyrrelser, inflammatoriske revmatiske sykdommer (f.eks. revmatoid artritt) og pernisiøs anemi.