Beredskap og ressurser

Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Engelsk tittel Versjon Status
Revisjonsdato
Utgiver(e) Redaktør
  • Norsk tittel - Håndbok i NBC-medisin, 2011/2012
  • Engelsk tittel - NBC-medicine
  • Versjon - 3
  • Status - Publisert
  • IS-nr -
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 01.12.2011
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato -
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Nasjonalt kompetansesenter for NBC-medisin, Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus (OUS), Ullevål
  • Redaktør - Overlege dr. med. Helge Opdahl et.al.
  • Publikasjonstype -
 

Beredskap

Norske sykehus har beredskapsplaner for store ulykker og katastrofer. Beredskap for CBRN hendelser skal, så langt mulig, integreres i disse. Beredskap for håndtering (registrering, prøvetaking, informasjon, plassering i ventesituasjon mm.) av potensielt eksponerte og bekymrede personer ved massetilstrømning til helsevesenet bør inngå som en del av planleggingen. Likeledes bør elektroniske maler for informasjon til både media og lokalbefolkningen forberedes, slik at man raskt kan sette sammen en basis ”informasjonspakke” som kan oppdateres etter hvert som nye opplysninger/ny informasjon blir aktuell(e).

En forutsetning for at beredskapsplaner skal fungere i praksis er at

  1. de er enkle nok til å være gjennomførbare ved hjelp av tilgjengelige og raskt mobiliserbare ressurser.
  2. de elementer som inngår i planen er operative/tilgjengelige og personalet har den nødvendige kompetanse.
  3. samhandling mellom de personalgrupper som inngår i planen øves regelmessig.

Ressursbehov i forskjellige faser av hendelsen

Fokus for innsatsen, og dermed hvilke ressurser som er viktigst, endres med hendelsens tidsakse. Etter akuttfasen, hvor all innsats konsentreres om å gi livreddende behandling til syke og skadede, kommer fasen for definitiv diagnostikk (dvs. hvilket agens som har forårsaket sykdom) og langsiktig behandling. Parallelt med dette utredes eventuelle bakenforliggende årsaker. 

I forbindelse med hendelser som resulterer i mange akutt syke på et skadested er nødetatenes innsats, kombinert med akuttmedisinsk kompetanse, den mest sentrale i første fase. Nødetatenes mulighet for å kunne gjøre en kvalitativ påvisning av skadelige agens på stedet vil være viktig både for effektiv håndtering av syke/skadede og hjelpepersonalets sikkerhet. Relativt avansert bærbart utstyr for påvisning av giftige strids- og industrigasser er utviklet, disse er pr i dag (2011) tilgjengelig i akuttsituasjoner bare i visse områder. Små bærbare Geigertellere har vært på markedet i mange år, Sivilforsvaret har mange av disse og personale som er trenet i praktisk bruk. Da Sivilforsvaret ikke kan påregnes å stille med mannskaper før det har gått 2 timer, er heller ikke disse pr i dag tilgjengelige for rask skadestedsbruk utenfor de største byene. Forsvaret har persondosimetere med automatisk avlesningsdisplay og lydalarmer, det pågår nå forsøk med slikt utstyr også til bruk av nødetatene på skadested. Måleinstrumenter for rask og direkte påvisning av biologisk materiale er under utvikling, men er foreløpig (i 2011) ikke i bruk i Norge.

Hendelser uten skadested, eller hvor agens, spredningsmekanismer eller begge deler fortsatt er uklare etter initialfasen, vil være en stor utfordring ikke bare for sykehusene, men også for institusjoner og organisasjoner som disponerer avansert måle- og laboratorieutstyr og epidemiologiske utredningsverktøy. Alt etter type CBRN hendelse vil derfor forskjellige etater og institusjoner bli involvert, men deres hovedinnsats kan kreves på forskjellige tidspunkt i forhold til hendelsens start.

Uansett om det foreligger et skadested eller ikke, vil CBRN hendelser som involverer mange syke/skadede representere en stor belastning for sykehusene. Belastningsprofilen vil variere med årsak. Fra hendelser med et skadested (se ovenfor) kan mange pasienter forventes å komme til sykehus innen en kort tidsperiode, dette vil representere den største akuttbelastning på sykehusenes mottakssystemer (inkludert anestesiavdeling, røntgen- og laboratoriekapasitet) og eventuelt også på overvåkings- og intensivavdelinger. I sitasjoner hvor sykehusenes kapasitet overskrides må alle helseressurser i området (primærhelsetjeneste, legevakter, institusjoner, laboratorier) mobiliseres.

Hendelser uten konvensjonelt skadested kan forventes å gi opphav til enda større pasienttilstrømning. Disse vil imidlertid komme mer spredt i tid, og akuttbelastningen mht. mottaksfunksjonene vil ikke bli like stor. Ved masseskader eller massesykdom (forurensning av drikkevann, alvorlig pandemi, omfattende utbrudd av svært smittsom sykdom) kan det oppstå situasjoner hvor dagens medisinske ressurser ikke strekker til. Ved rask utbredelse av smittsomme sykdommer må man også påregne sykdom blant både ambulanse- og sykehuspersonell. Det kan oppstå mangel på personale, så vel som på sengeplasser, medisinsk utstyr, medikamenter og smittevernutstyr (konferer SARS epidemien, se del IV). Realistisk sett må man da regne med at kvaliteten på medisinsk behandling kan bli redusert i perioder hvor pasientbelastningen langt overstiger den sykehusene pr. i dag er dimensjonert for.

Kommunenes og sykehusenes beredskapsansvarlige må sammen planlegge hvordan man håndterer tilstrømming av et stort antall personer som ikke nødvendigvis er syke, men som kan ha blitt eksponert for farlige mengder av det aktuelle agens. Disse vil ha behov for registrering samt eventuell undersøkelse og prøvetaking, samtidig må denne virksomheten ikke må gå på bekostning av de som allerede er blitt syke og trenger akuttbehandling.