Supplerende informasjon om stråling

Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Engelsk tittel Versjon Status
Revisjonsdato
Utgiver(e) Redaktør
  • Norsk tittel - Håndbok i NBC-medisin, 2011/2012
  • Engelsk tittel - NBC-medicine
  • Versjon - 3
  • Status - Publisert
  • IS-nr -
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 01.12.2011
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato -
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Nasjonalt kompetansesenter for NBC-medisin, Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus (OUS), Ullevål
  • Redaktør - Overlege dr. med. Helge Opdahl et.al.
  • Publikasjonstype -
Prosedyrer og verktøy
 

Typer radioaktiv stråling

Forskjellige radioaktive stoffer avgir ulike stråletyper, de fleste avgir mer enn en type.

Gamma (γ) stråling, den mest gjennomtrengende formen for vanlig radioaktiv stråling, måles med forskjellige dosimetre og med Geigertellere. Røntgenstråler har liknende egenskaper som gamma stråling.

Alfa (α)- og beta (β) stråling har kortere rekkevidde, α–stråler stoppes av huden, av lette klær eller papir mens β –stråler kan trenge inn i ytre lag av huden men stoppes av vanlige klær. De er derfor relativt ufarlige som strålekilder utenfor kroppen, men kan være farlige hvis stoffene som avgir slike stråler kommer inn i kroppen. Slike stråler kan også måles med Geigertellere, men dette krever ekstrautstyr og spesiell kompetanse og er vanskeligere enn måling av gamma (γ) stråling.

Nøytronstråling i farlige mengder forekommer bare ved kontrollerte (kjernekraftverk) eller ukontrollerte (atombomber) kjernefysiske kjedereaksjoner, vanligvis i uran eller plutonium. De har gjennomtrengende men ikke så kraftig som gamma (γ) stråler, nøytronstrålingen kan vanskelig måles med vanlige Geigertellere til rutinebruk.

Generelt om radioaktiv stråling

Normal radioaktiv bakgrunnsstråling og hverdagsbestråling

Radioaktiv stråling er en del av vårt naturlige miljø. Vi utsettes kontinuerlig for lave doser av radioaktiv stråling fra bergarter og gass (Radon) og fra verdensrommet (kosmisk stråling), mange måleinstrumenter avgir også lave stråledoser som er uten helsemessig betydning. I Norge ligger bakgrunnsstrålingen i området 2-3 mSv pr. år, delt på antall timer i året tilsvarer dette en doserate på ca 0,25-0,35 μSv/time. Vanlige røntgenundersøkelser medfører også bestråling, en enkelt computer tomografi (CT) undersøkelse kan gi høyere doser enn det man vanligvis mottar i løpet av ett år. CT av brysthulen, en relativt vanlig undersøkelse, gir for eksempel en stråledose på 7-8 mSv. Generelt er barn mer følsomme for stråling enn voksne, og fostre er spesielt sensitive for radioaktiv stråling. Hvorvidt stråling skal anses som farlig, avhenger imidlertid ikke av hvor sterk radioaktivitet som måles på et sted, men av den stråledosen kroppen utsettes for.

Måling av radioaktiv strålingsintensitet ved akutte hendelser

Strålingen fra et radioaktivt stoff (som en punktstrålingskilde, støv eller partikler), kombinert med opplysninger om hvor man oppholdt seg og hvor lenge man var der, gjør det mulig å beregne strålingsdosene og dermed sannsynligheten for at personer har vært utsatt for helsefarlig stråling. I Norge gjøres målinger av de vanligste typer stråling av Sivilforsvaret, stålefysikere eller annet spesielt utdannet personell, beregninger av stråledose utføres av medisinsk fysikere med Statens Strålevern som overordnet faginstans. Ved en strålingshendelse kan man på grunnlag av slike beregninger avgjøre sannsynlig stråledose for de som befant seg i området.

Geigertellere finnes på mange sykehus, hos Statens Strålevern, Sivilforsvaret og bedrifter som oppbevarer eller håndterer radioaktivt materiale. Gammastråling og røntgenstråling likner på hverandre, personalet på røntgen- og strålemedisinske avdelinger har personlige dosimetre. Forsvaret disponerer også avansert måleutstyr og dosimetre.

For avansert og nøyaktig måling finnes spesialapparater på større sykehus og hos Statens strålevern, ved Forsvarets Forskningsinstitutt og Institutt for energiteknikk (IFE) på Kjeller finnes også avansert måleutstyr.

Målinger kan bare påvise om det er øket radioaktivitet i et område eller om det finnes radioaktivt materiale på klær, hud, hår/skjegg eller gammastråling fra innsiden av kroppen. Slike målinger kan ikke fastslå om man har vært bestrålt fra en utvendig strålekilde på et tidligere tidspunkt, sannsynligheten for at man har blitt bestrålt må derfor bygge på målinger av stråleintensitet på stedet man eventuelt ble utsatt for bestråling og beregninger av sannsynlig dose basert på målingene, hvor man oppholdt seg og hvor lenge man var på stedet.

Stråledoser mot hele kroppen kan grovt sett deles i følgende hovedgrupper (se også Stråling for detaljer):

  • Svært lave (5-10 μSv/t) og lave doserater (10-100 μSv/t) tilsvarer henholdsvis ca 15-30 og ca 30-300 ganger den naturlige bakgrunnsstråling.
  • Middels høye (100 μSv/t -100 mSv/t) doserater tilsvarer ca 300-300 000 ganger naturlig bakgrunnsstråling i Norge pr time. Strålingen gir ikke symptomer og kan ikke påvises i ettertid.
  • Høye doserater (100 – 1000 mSv/t ) gir vanligvis ikke akutt sykdom, men er forbundet med øket risiko for at sykdom kan oppstå senere. Totaldoser over 100 mSv kan bare aksepteres når dette er nødvendig for redde liv eller avverge katastrofe, innsats i slike områder bør derfor gjøres på frivillig basis. Tidsfaktoren blir kritisk, og innsatspersonell må roteres for å redusere risiko så langt mulig.
  • Svært høye doserater (fra 1000 mSv/t, dvs 1 Sv/t, og oppover) kan være forbundet med livsfare, totaldosen blir likevel bare 100 mSv hvis man utsettes for 1 Sv/t i 6 minutter. Totaldoser fra 1-2 Sv og oppover kan gi akutte sykdomstegn, oftest kvalme, brekninger, diarè og hodepine etterfulgt av organsvikt og ARS.

Sykdom og dødelighet som følge av akutte strålehendelser

Risikoberegninger for sykdom ved lave stråledoser

Ved lave stråledoser snakker man om stokastiske effekter av radioaktiv stråling. Skader og sykdom som kan skyldes lave stråledoser forkommer også spontant, dvs. uten at man har blitt bestrålt. Sammenheng mellom sykdom og stråling avgjøres av om man statistisk finner en høyere frekvens av f. eks fosterskade eller kreft blant personer som blir utsatt for stråling enn i befolkningen for øvrig. Det er imidlertid ikke mulig å forutsi hos hvem det oppstår sykdom som er forbundet med bestrålingen, eller i ettertid å påvise sikre strålingseffekter. Det er betydelig usikkerhet forbundet med risikoberegningene, da forskjellige studier varierer både når det gjelder metoder og størrelsen av pasientantallet. Det er ikke påvist noen sikker helserisiko for voksne ved lave til moderate stråledoser, i Norge regnes doser opp til 20 milliSievert (mSv) i løpet av et år som akseptable for personer som utsettes for en viss stråling i yrkessammenheng, i USA er tilsvarende grense 50 mSv. Internasjonalt aksepteres den risiko som representeres av totaldoser opp til 500 mSv ved innsats som er nødvendig for å avverge katastrofer.

Risiko for sykdom og død ved høye stråledoser

Ved høye doser snakker man om deterministiske effekter av radioaktiv stråling, dvs at det er en direkte sammenheng mellom størrelse av stråledosen og alvorligheten av sykdom.

Mens dødelighet med moderne medisinsk behandling er lav ved doser på 1-2 Sv, er overlevelse lite sannsynlig ved doser over 7-8 Sv. Utvikling av sykdomstegn og gjentatte blodprøver, hvor man teller antallet av forskjellige hvite blodlegemer eller analyserer endringer i de enkelte blodlegemer, kan indikere om man har mottatt høye stråledoser.

Svært forenklet kan man si at total stråledose ved akutt bestråling mot hele kroppen.

  • Under 20 mSv regnes som relativt trygge (lavere grenser for barn og gravide).
  • Mellom 20 og 100 mSv regnes som rimelig trygge, fare for senskader kan ikke helt utelukkes med sannsynlighet for at senskader oppstår er svært liten.
  • Over 100 mSv og opp til 1 Sv kan gi påviselige endringer av hvite blodceller, disse går oftest tilbake uten at det medfører sykdom. Fosterskader kan forekomme.
  • Over 1 Sv kan gi betydelig og alvorlig sykdom
  • Over 10 Sv regnes som dødelige til tross for maksimal intensivmedisinsk innsats.

Praktisk informasjon

NBC-senteret og helsevesenet for øvrig er ansvarlige for håndtering av akutte helsemessige effekter av bestråling, og er i krisesituasjoner (se under) også en av rådgiverne for Statens strålevern.

Statens strålevern er statens kompetanseorgan for radioaktiv stråling og har som leder av Kriseutvalget for atomberedskap nasjonalt koordineringsansvar ved NR hendelser og ulykker. Strålevernet er også det nasjonale varslingspunktet for strålingsulykker, og samarbeider med internasjonale organisasjoner mht informasjonsutveksling og beredskap.

I Osloområdet er Oslo universitetssykehus HF, Ullevål, hovedsykehus for mottak og vurdering av personer med mistenkt stråleskade. Da sykehuset ved en større hendelse må prioritere de som er skadet eller har symptomer, kan det i akuttfasen ikke være kapasitet til å tilby individuell vurdering eller rådgivning for personer hvor potensielt farlige stråledoser er lite sannsynlige.

Utenfor Osloområdet undersøkes og behandles pasientene i første omgang lokalt etter prinsipper angitt i «Håndbok i NBC Medisin» og telefonisk kontakt med lege fra NBC-senteret. Vanlige prinsipper for pasientfordeling følges ved stor pasienttilstrømming. Overflytting til regionssykehus eller OUS Ullevål etter avtale når dette er medisinsk indisert.
Statens Strålevern beregner sannsynlig strålefare på grunnlag av målinger og ut fra hvor man befant seg i forhold til strålekilden, dette vil vanligvis ta noen timer.

Statens Strålevern og helsemyndighetene v/ Helsedirektoratet er i fellesskap ansvarlige for informasjon til befolkningen.

Ytterligere informasjon om stråleskader på Internett:
Strålevernets hjemmesider
TMT handbook (engelskspråklig, detaljert oversikt over mange forskjellige aspekter av stråleeksponering først og fremst ved forsettlige hendelser)