Forside   Stråleskader  

Behandling av akutt strålesyndrom

Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Engelsk tittel Versjon Status
Revisjonsdato
Utgiver(e) Redaktør
  • Norsk tittel - Håndbok i NBC-medisin, 2011/2012
  • Engelsk tittel - NBC-medicine
  • Versjon - 3
  • Status - Publisert
  • IS-nr -
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 01.12.2011
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato -
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Nasjonalt kompetansesenter for NBC-medisin, Akuttmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus (OUS), Ullevål
  • Redaktør - Overlege dr. med. Helge Opdahl et.al.
  • Publikasjonstype -
 

Hvor skal pasienten behandles?

Initialt vil en stråleskadet pasient kunne bli tatt hånd om på et sykehus uten spesialfunksjoner (i samarbeid med for eksempel NBC-senteret, OUS Ullevål, eller andre instanser med spesiell kompetanse).

Da benmargssvikt senere i forløpet vil være det dominerende syndromet, er det naturlig at en pasient med akutt strålesyndrom blir behandlet på en hematologisk spesialavdeling i oppfølgingsfasen.

Kravene til grad av isolasjon vil avhenge av graden av benmargsaplasi. Hvis pasienten har mottatt en stråledose på over ca 5 Gray kan det forventes en dyp, livstruende aplasi. Pasienten bør da behandles med et strengt isolasjonsregime i rom med overtrykksventilasjon etter de samme retningslinjer som for pasienter ved allogen stamcelletransplantasjon.

Hos pasienter som har mottatt en høy stråledose vil det etter hvert også utvikles komplikasjoner fra andre organsystemer, slik som anført ovenfor. Det vil derfor med tiden ofte utvikle seg en kompleks klinisk tilstand som vil trenge bistand fra en rekke spesialiteter.

Hovedmomenter i behandlingen ved benmargssvikt

Benmargsstimulerende behandling / transfusjon

Behandling med et medikament som stimulerer granulopoiesen, enten G-CSF eller GM-CSF (som er standard) bør gis til alle pasienter hvor benmargssvikt kan forventes.

Effekten av andre cytokiner (trombopoietin, IL-3 og IL-11) er ikke dokumentert og behandlingen er å betrakte som eksperimentell.

Trombocyttransfusjon anbefales ved trombocyttall under 10 x 109/l. Hvis det er nødvendig med kirurgisk inngrep anbefales at trombocyttallet holdes over 50 x 109/l. Det kan også være aktuelt å prøve behandling med en trombopoetin reseptor agonist (rombiplostim eller eltrobopag)

Erytropoesen er som regel velbevart, selv etter betydelig stråledose. Behandling med Epo regnes derfor ikke å være indisert som rutine.

Anemi er som regel forårsaket av GI blødning og ikke av stråling. Erytrocyttransfusjon gis etter vanlig klinisk vurdering.

NB! Det skal kun benyttes bestrålte blodprodukter for å redusere risikoen for transplantat mot vert sykdom.

Nytten av tidlig allogen stamcelletransplantasjon (SCT) er usikker. I flere tilfeller er det rapportert at denne behandlingen har ført til transplantat- mot – vert (graft versus host) – sykdom. Dette har forverret affeksjonen av andre organsystemer, for eksempel fra gastrointestinal traktus, hud og lunger. SCT bør likevel vurderes hvis det er sannsynlig at autolog regenerasjon ikke vil være mulig, med mindre den mottatte stråledosen har vært så stor at det er overveiende sannsynlig at pasienten uansett ikke vil kunne overleve.

Blodprøve fra pasienten og fra potensielle familiegivere av hematopoietiske stamceller sendes til Vevstypelaboratoriet, Immunologisk Institutt, 0027 OUS Rikshospitalet. Videre utredning med henblikk på SCT, herunder også eventuell beslutning om søk etter ubeslektet giver, gjøres i samarbeid med Gruppe for Allogen Stamcelletransplantasjon, Rikshospitalet.

Antibiotikabehandling

Ved manifest eller forventet benmargsaplasi startes antibiotikabehandling på empirisk grunnlag ved feber og følger vanlige retningslinjer med vekt på dekning mot både gram positive og gram negative bakterier. Ved persisterende feber etter ca. fem dager skal antifungal behanding gis i tillegg. Det er også aktuelt med antiviral behandling hvis symptomer og tegn på systemisk infeksjon persisterer.

De fleste forfattere anbefaler selektiv tarmdekontaminasjon med et peroralt gram negativt middel, som for eksempel ciprofloxacin, hos alvorlig nøytropene pasienter.

Ernæring, væske og elektrolyttbalanse

Ved forventet eller manifest affeksjon av gastrointestinal traktus bør det gis parenteral ernæring etter vanlige retningslinjer. Likeledes korrigeres væske- og elektrolyttforstyrrelser.

Kvalmebehandling

Gis også etter vanlige prinsipper:

Lavgradig kvalme: Antihistaminer, metoklopramid (Afipran) 10 mg x 2, evt som supp. eller som infusjon.

Høygradig kvalme: Serotoninantagoister, som for eksempel ondansetron, eventuelt supplementert med deksametason 10 – 20 mg x 2.

 

Viktig referanseverk mht stråleskader og håndtering av stråleskadede:


TMT handbook (engelskspråklig, detaljert oversikt over mange forskjellige aspekter av stråleeksponering, først og fremst ved forsettlige hendelser) (www.tmthandbook.org)