Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer, 2019
  • Engelsk tittel -
  • Versjon -
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 2806
  • ISBN - ISBN- 978-82-8081-600-9
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 31.01.2019
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 09.07.2012
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Jens Hammerstrøm et al
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer

Minimal restsykdom (Minimal residual disease, MRD) kan måles med ulike metoder, blant annet væskestrømcytometrisk immunfenotyping eller molekylærgenetiske metoder/kvantitativ revers transkriptase PCR (qRT-PCR). Undersøkelsene kan gjøres både i beinmarg og perifert blod. Bruk av flowcytometri ved diagnosetidspunktet kan påvise en såkalt leukemiassosiert fenotype hos ca. 90 % som kan følges videre med en sensitivitet på 10-3 eller bedre. Ved qRT-PCR følges molekylær-genetiske avvik, f. eks. mutert NPM1 eller ulike translokasjoner.

I to store kliniske studier brukte man MRD analyse basert på påvisning av mutert NPM1 etter andre cytostatikakur; i den ene undersøkelsen brukte man ikke påvisbar MRD i beinmarg etter 2 kurer mens den andre brukte minst 4-log reduksjon i perifert blod av transkripter sammenlignet med diagnosetidspunkt for å gruppere pasientene (39; 40). Begge undersøkelsene viste at pasienter med restsykdom hadde en betydelig større risiko for tilbakefall enn pasienter uten restsykdom; pasienter uten restsykdom hadde tilbakefallsrisiko på 30–40 % og en samlet langtidsoverlevelse på 75–85 % mens tilsvarende tall for pasienter med restsykdom var for tilbakefall 60–80 % og langtidsoverlevelse 35–40 %. Væskestrømcytometrisk påvisning av MRD er undersøkt i prospektive studier, bla HOVON/SAKK AML 42A studien (HOVON 42A) der MRD ble vist å ha uavhengig prognostisk betydning (41).

Det er vanskelig å gi sterke anbefalinger for bruken av MRD undersøkelser så lenge man ikke har resultater fra flere prospektive undersøkelser. Resultatene er likevel så overbevisende at dersom MRD diagnostikk er tilgjengelig bør man sikre prøver før start av behandling, og det bør gjøres MRD undersøkelse etter andre cytostatikakur. Det understrekes at man bare kan benytte standardisert metodikk utviklet spesielt for MRD analyser, og tolkningen av svarene må skje i nært samråd med laboratoriet som tilbyr diagnostikken. Vektleggingen av resultatet bør individualiseres, med det kan være nyttig å ha MRD resultater som en del av beslutningsgrunnlaget når man skal avgjøre spørsmålet om allogen stamcelletransplantasjon hos pasienter med god og intermediær prognose (jfr. Tabell 5 og 6 i kapittel Prognostisk vurdering av pasienter med AML). Stigende verdier i målinger etter avsluttet terapi kan eventuelt være en tidlig indikasjon på senere residiv.

Pasienter med normal karyotype med isolert påvist NPM1 mutasjon har tidligere vært klassifisert i god prognosegruppe. Nylige studier tyder imidlertid på at pasienter der man etter andre kur kan påvise NPM1 har betydelig risiko for residiv (se ovenfor), og de bør derfor vurderes for allogen stamcelletransplantasjon. Hos pasienter med NPM1 som eneste påviste avvik bør man derfor gjøre MRD analyse.