Forside  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonale retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av nyrecellekreft
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 2364
  • ISBN - 978-82-8081-407-4
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 03.09.2015
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2007
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Overlege PhD Christian Beisland m.fl.
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
Vedlegg
 

Bakgrunnen for å skulle ha ett oppfølgingsregime for pasienter som radikalbehandles for nyrekreft er flere. I den tidlige fasen vil det være viktig å ha fokus på de mulige kirurgiske komplikasjoner som kan oppstå. Nyrefunksjonen må følges hos pasientene. Etter hvert som nye behandlingsmetoder ved metataserende RCC blir tilgjenglig er det vesentlig å oppdage lokale residiver og fjernmetastaser så tidlig som mulig. Man ønsker å kunne tilby tilleggsbehandling der dette er mulig. Eksempler på tilleggsbehandling kan nevnes reseksjoner av lungemetastaser eller lokale residiv, og en stor del av pasientene kan ved residivet være kandidater for systemisk behandling. Historisk har fra 25-40 % av pasienter behandlet radikalt for nyrecancer fått tilbakefall av sykdommen. 50 % av disse får det i løpet av de første to årene, og fra 75-85 % innen de første 5 årene (122;171-173). Det er imidlertid også en 10 % risiko for tilbakefall av sykdommen etter et sykdomsfritt intervall på mer enn 10 år (173;174).

Lungene er det vanligste stedet for påvisning av fjernmetastaser, og i majoriteten av tilfellene er spredningen multifokal. Den mediane overlevelsen er i de fleste rapporter mindre enn et år. Imidlertid kan man hos pasienter med gode prognostiske faktorer forvente en betydelig lenger overlevelse (173;175).

Mange artikler vedrørende oppfølgning etter radikal behandling er publisert (122;171;172;176), men ingen konsensus foreligger. Den vanligste måten å dele opp et oppfølgingsprogram i, er avhengig av primært tumorstadium. Andre viktige prognostiske faktorer i denne sammenheng er histologiske faktorer, kliniske faktorer og molekylære faktorer. For nærmere beskrivelse av disse se kapittel Diagnostisering .

Det har blitt foreslått å bruke ulike nomogrammer for anslå prognosen (88-91;177), og på den måten kunne tilpasse oppfølgningen til risiko for residiv. Som et eksempel på dette, er her angitt Mayoklinikkens scoringssystem for å forutsi metastaser hos pasienter med klarcellet RCC (91). 0-2 poeng betyr liten risiko (< 10 % ila 10 år), 3-5 poeng betyr intermediær risiko (35 % ila 10 år) og > 6 poeng betyr høy risiko (75 % ila 10 år)

Faktor

Score

Primærtumors TNM-stadium

 

pT1a

0

pT1b

2

pT2

3

PT3-4

4

 

 

Primærtumors størrelse

 

< 10 cm

0

> 10 cm

1

 

 

Regional lymfeknutestatus

 

pNx/pN0

0

pN1-2

2

 

 

Kjernegrad (Fuhrman)

 

Grad 1-2

0

Grad 3

1

Grad 4

3

 

 

Tumor nekrose

 

Ikke nekrose tilstede

0

Nekrose tilstede

1

 

 

Hvorvidt bruk av disse gir noen gevinst overlevelsesmessig eller på andre måter er ikke avklart. Det er derfor ikke grunnlag for på generelt grunnlag å anbefale dem brukt i daglig virksomhet, men de kan gi de ulike avdelinger hjelp i arbeidet med å legge opp et lokalt tilpasset oppfølgningsprogram.

De fleste oppfølgingsprogram er mest intensive i de første årene etter primærbehandlingen. Når et oppfølgningsprogram skal termineres er ikke klarlagt. Det har vært vurdert at man kan slutte etter 5 år ut i fra kost-nytte analyser. Dog er det slik at de sene residivene oftere er solitære og har bedre resultater ved behandling.