Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av pancreaskreft, 23.03.2017
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 4
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 2559
  • ISBN - 978-82-8081-486-9
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 23.03.2017
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 17.01.2014
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Jon Arne Søreide et al
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
Anbefalinger Grad
Tiltak som kan bidra til ivaretakelse av ernæringsstatus (kartlegging, veiledning, perorale kosttilskudd, apetittstimulerende medikamenter) er viktig tidlig i sykdomsforløpet B
Enteral ernæring er å foretrekke framfor intravenøs. B
Aktiv (intravenøs eller via sonde) ernærings- og væskebehandling for en begrenset periode, kan vurderes i situasjoner hvor pasienten ikke klarer å ta til seg nok selv og dette forringer livskvaliteten. D
I den aller siste fasen av sykdommen er det ikke nødvendig å fokusere på dekning av ernæringsbehov. Hydrering med 500–1000 ml væske i.v. eller s.c. per døgn gis dersom dette bedrer pasientens symptomer C
Vedlegg
 

Ernæring

Redusert allmenntilstand og vekttap/kakeksi er ofte framtredende hos pasienter med pancreaskreft (180), og dette kan være vanskelig for omgivelsene å forholde seg til. Man må skille mellom primær og sekundær kakeksi (181), selv om det ofte vil være komponenter av begge ved pancreaskreft. Primær kakeksi er en følge av metabolske forstyrrelser utløst av kreftsykdommen, hvor bl.a. appetittreguleringen blir påvirket. Vekttapet forklares ikke ved for lite matinntak, men ved endret metabolisme (182). Den endrete metabolismen fører bl.a. til større tap av muskelmasse enn ved vanlig sult, og innebærer at ernæringsbehandling ikke gir forventet vektøkning og bedring av ernæringsstatus (183). Det finnes i dag ingen behandling som kan reversere primær kakeksi.

Ved sekundær kakeksi er metabolismen normal, men matinntaket er redusert eller tapet av næringsstoffer forhøyet.

Årsaker til sekundær kakeksi kan være:

  1. for lite matinntak på grunn av symptomer som smerter, kvalme, oppkast, smaks-forandringer, munntørrhet, svelgvansker, obstipasjon, psykososiale faktorer osv.,
  2. økt tap eller økte behov sekundært til diaré, malabsorbsjon, ascites, infeksjoner etc eller
  3. tap av muskelmasse som følge av immobilisering.

Pasientenes ernæringsstatus bør kartlegges tidlig og følges opp, gjerne av ernæringsfysiolog (184). Mange pasienter kan ha nytte av perorale næringstilskudd, spesielt i en tidlig fase av sykdommen.

Medikamentelle tiltak mot sekundær kakeksi som kan bidra til å motvirke vekttap og forebygge underernæring (185).

  • Megestrolacetat (186) er å foretrekke fremfor kortikosteroider for å behandle dårlig matlyst og ved forventet levetid over 2–3 måneder.
    Dose: 320 mg daglig i 2–3 uker, nedtrapping til 160 mg daglig ved effekt, og seponering om effekt ikke foreligger.
  • Kortikosteroider kan øke appetitten og også bidra til at pasienten føler seg bedre, men effekten opphører vanligvis etter noen uker.
    Dose: 20–40 mg prednisolon per dag i 2–4 uker. Seponeres ved manglende effekt.
  • Metoklopramid øker ventrikkeltømmingen og lindrer tidlig metthetsfølelse og kvalme.
    Dose: 10–20 mg en halv time før hvert måltid eller hver 4. time.

Aktiv ernærings- og væskebehandling vil i all hovedsak gjelde pasienter som har forventet levetid over 2–3 mndr og andre tiltak er prøvd uten effekt (187). Ved forventet levetid under 2–3 mndr er sondeernæring eller intravenøs ernæring vanligvis ikke indisert (188). Det finnes imidlertid unntak, som å hjelpe pasienten gjennom et operativt inngrep, en infeksjon eller annen komplikasjon eller ved obstruksjon av GI-tractus tidlig i sykdomsforløpet. Det er vanlig å stoppe eller redusere mengden ernæring hvis pasienten begynner å akkumulere væske, får bivirkninger av behandlingen eller ikke lenger gjør seg nytte av ernæring (primær kakeksi). Det foreligger ingen randomiserte studier som belyser effekten av parenteral ernæring i (189) palliativ fase, og kun få studier som har undersøkt parenteral væskebehandling.

I den aller siste fasen vil de fleste pasienter ikke føle sult (190). Væskebehandling i terminalfasen er også omdiskutert. Hvis det er indikasjon for hydrering, er det tilstrekkelig med 500–1000 ml væske per døgn. Væske kan eventuelt gis subcutant. Tørr munn skal behandles ved munnstell, da dette ikke nødvendigvis lindres ved parenteral væsketilførsel (181).

Vi viser generelt til europeiske retningslinjer for behandling av kakeksi ved avansert kreftsykdom (http://www.epcrc.org).