Forside  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
Revisjonsdato Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Generell veileder i pediatri
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 3. utgave
  • Status - Publisert
  • IS-nr -
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato - 18.10.2013
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.05.2006
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Norsk barnelegeforening, Den norske legeforening
  • Redaktør - Claus Klingenberg
  • Publikasjonstype - Veiledere
 

Bakgrunn

Kronisk hjertesvikt kan forverres på grunn av hemodynamiske forhold (f.eks. økt shunting pga. fallende lungekarmotstand de første levemånedene), interkurrente sykdommer (pneumoni, ØLI), endret medisineffekt (compliance, interaksjoner, elektrolyttforstyrrelser) eller komplikasjoner (endokarditt, arytmier). Symptomene kan være vanskelige å tolke, og blandningsbilder er vanlige. I tillegg til undersøkelsesfunnene blir derfor forløpet veiledende for behandlingen. Infeksjoner kan f.eks. føre til rask og forbigående forverrelse hos pasienter med kompensert hjertesvikt, mens hemodynamisk utløst forverrelse oftere utvikles gradvis over uker eller måneder. Natriuretiske peptider (BNP, proBNP)kan være til hjelp i slik differensialdiagnostikk. Det bør nevnes at inhalasjonsbehandling med racemisk adrenalin i høye doser kan utløse eller forverre en sviktsituasjon, og manifest hjertesvikt kan oppfattes som en relativ kontraindikasjon for slik behandling.

Ernæring

Det er viktig å etterstrebe en positiv energibalanse. Generelt kan man si at kaloriforbruket er økt men spiseevnen redusert ved hjertesvikt. Flere studier viser at pasientens ernæringsstatus kan påvirke både totalmortaliteten og resultatet ved hjertekirurgi. Sondemat eller ekstra kaloritilskudd er aktuelt for mange spedbarn, og iblant også for eldre barn og voksne med svikt som følge av hjertefeil. Perkutan gastrostomi bør vurderes ved ernæringsvansker hos barn som er optimalt medisinsk behandlet og som er uten kirurgisk tilbud.

Væskebalanse og elektrolyttforstyrrelser

Behandlingen ved hjertesvikt har tradisjonelt omfattet saltrestriksjon. Dette er fortsatt viktig, også dersom pasienten har hyponatremi! Ødemsykdommer ledsages regelmessig av kronisk hyponatremi, som kan bli nokså uttalt (S-Na ≅ 125 mmol/l). Patofysiologisk dreier det seg om hypervolemisk hyponatremi («dilutional hyponatremia»), dvs hyponatremi med vektøkning. I praksis kan det være til hjelp å betrakte tilstanden som uttrykk for hyperaldosteronisme og overproduksjon av antidiuretisk hormon, selv om mekanismene er betydelig mer komplekse. Kroppen har overskuddsvæske, og det totale natriuminnhold er økt selv om serumnivået er lavt. Til tross for dette overskudd sparer kroppen både på salt og væske. Behandling med ekstra salttilskudd er en kunstfeil som kan lede til en ond sirkel. Hyponatremi ved hjertesvikt behandles med salt- og væskerestriksjon, og man må ofte akseptere en natriumverdi noe under referanseområdet. Det er ikke vanlig å begrense barns spontane ernæringsinntak, men man bør unngå unødvendig væske- og salttilførsel, og regne med et betydelig redusert basalbehov (50–75%). Vektkontroller er en forutsetning for å overhode kunne vurdere tilstanden. En sjelden gang kan virkelig natriummangel oppstå, men dette må beregnes og korrigeres ut fra urin- og serumverdier relatert til inntak. For de aller fleste pasienter med hyponatremi det nok å unngå unødvendig intravenøs væskebehandling og salttilskudd. Andre karakteristiske elektrolyttforstyrrelser ved hjertesvikt er hypokloremisk alkalose sekundært til diuretikabehandling, og hypokalemi ved manglende substitusjon. Dette kan lett kan oversees dersom elektrolyttprøvene taes kapillært. Kaliumverdien bør derfor iblant kontrolleres med venøs eller arteriell prøveteknikk.

Habilitering

Hjertebarn er en heterogen gruppe med svært varierende funksjonsnivå, og støttetiltakene må selvsagt individualiseres. Tilleggsproblemer av forskjellig type er vanlig hos barn med hjertesvikt. Det finnes ikke noe etablert system som ivaretar hjertebarns behov utover den rent medisinske oppfølgingen, og erfaringsgrunnlaget for å planlegge et tilbud er derfor generelt sett svakere enn for barn med f. eks. neurologiske sykdommer. I noen fylker har habiliteringsteamene tatt på seg denne oppgaven, men ofte vil ansvaret hvile på den enkelte barnelegen. Det lar seg ikke gjøre å skissere et generelt opplegg, men mange barn vil ha nytte av et kontrollert treningsprogram eller motorisk stimulering, og noen trenger forflytningshjelpemidler. Man må sikre at familien får informasjon om stønader og støttetiltak.

Referanser

  1. Francis, GS. Pathophysiology of chronic heart failure. Am J Med 2001; 110: 37S–46S
  2. Kaufman BD et al. Assessment and management of the failing heart in children. Card Young 2008; 18 (Suppl l3): 63-71
  3. Hoch M, Netz H. Heart failure in pediatric patients. Thorac & Cardiovasc Surg 2005; 53 (Suppl 2): 129-34