Helsepersonelloven (16) § 4, spesialisthelsetjenesteloven (9) § 2–2 og helse- og ­omsorgstjenesteloven (10) § 4–1 pålegger helsepersonell å yte faglig forsvarlig helsehjelp.

Råd og anbefalinger gitt i nasjonale faglige retningslinjer er basert på oppdatert faglig kunnskap framskaffet på en systematisk, kunnskapsbasert måte, og er ment som et hjelpemiddel for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten. Helsetjenestens eiere og ledelse har ansvaret for å tilrettelegge virksomheten slik at de nasjonale retnings­linjene kan følges og kravene om faglig forsvarlighet overholdes.

Nasjonale faglige retningslinjer skal, som faglig normerende, langt på vei styre de valgene helsepersonell tar. Ved å følge nasjonale faglige retningslinjer vil helsepersonell lettere oppfylle lovverkets krav om faglig forsvarlig helsehjelp. Når Helsetilsynet tar stilling til om det er handlet i samsvar med god praksis, tar de utgangspunkt i råd og anbefalinger framskaffet på en systematisk, kunnskapsbasert måte, slik de framkommer i nasjonale faglige retningslinjer.

Når det står «skal» eller «må» i retningslinjen, betyr det at noe er lov- eller regelfestet eller så klart faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt. For øvrig er anbefalingene i retningslinjen ikke juridisk bindende. Men dersom en velger å ikke følge dem, bør begrunnelsen beskrives og dokumenteres i pasientens journal.