Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1957
  • ISBN - 9788280812421
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Vanlige bivirkninger av FGA-legemidler er tett knyttet til effekten av D2-blokade i andre områder av sentralnervesystemet enn de tilsiktede. Den mest vanlige bivirkningen er plagsomme nevromuskulære symptomer knyttet til blokkering av nigrostriatale baner i sentralnervesystemet, som ofte kalles ekstrapyramidale bivirkninger (EPB – eller EPS i engelskspråklig litteratur). Dette kan dreie seg om akutte kramper i ansikt eller halsmuskulatur (akutte dystonier) som oppstår kort tid etter behandlingsstart eller større dose­økninger. Disse bivirkningene er doseavhengige og kan noen ganger dempes ved bruk av antikolinerge legemidler som ellers brukes mot Parkinsons sykdom. Det mest vanlige er ukontrollerbar, muskulær uro i større muskelgrupper (akathisi) som oppstår etter noen uker eller måneder med behandling. Enkelte opplever dette primært som muskulær uro, mens andre opplever det mer som indre uro. Den siste formen for akathisi kan derfor mistolkes som et primært psykisk symptom og føre til økt medisinering. En annen bivirkning som oppstår etter noen uker eller måneder med behandling, er ­muskulær stivhet og skjelvinger (legemiddelutløst parkinsonisme). Igjen er bivirkningene doseavhengige. Effekten av antikolinerge preparater er begrenset, særlig ved akhatisi.

En undergruppe pasienter opplever også muskulære bivirkninger som kommer senere i behandlingen, og som går sakte tilbake, og noen ganger ikke helt tilbake, selv om ­behandlingen avsluttes. Slike bivirkninger kalles tardive dyskinesier og starter ofte i ansikts- og tungemuskulatur, for eksempel i form av tyggebevegelser, men kan ramme alle muskelgrupper. Det er karakteristisk at de, forbigående, kan tilta i styrke når dosen reduseres. Disse sene (tardive) dyskinesiene er sjeldne, men de mest alvorlige ­bivirkningene. De er hyppigst sett ved bruk av høypotente (lavdose-FGA), men på grunn av ­likheter i virkningsmekanismene kan også AGA gi tardive dyskinesier, selv om risikoen er lavere (306).

En annen bivirkning knyttet til D2-blokade er at de kan gi forhøyet nivå av prolaktin. Følgen kan være melkesekresjon og økning i bryststørrelse hos begge kjønn, menstruasjons­forstyrrelser hos kvinner og seksuelle vansker hos menn. I tillegg kan D2-blokade på grunn av blokkering av baner i hjernen (mesokortikale baner) gi ­motivasjonsmangel, som til forveksling ligner på negative symptomer.

Det er mindre risiko for nevromuskulære bivirkninger ved bruk av AGA enn FGA, men på grunn av overlappende virkningsmekanismer kan de likevel forekomme, særlig ved høy dosering. Igjen er det akathisi som er mest vanlig. Parallelt med redusert bruk av FGA har den kliniske kunnskapen om ekstrapyramidale bivirkninger (EPB) gått ned, og det undersøkes sjeldnere om pasienter har slike bivirkninger.

I kliniske studier kan pasientene fortelle om mindre negative symptomer og kognitive forstyrrelser ved bruk av AGA enn FGA. Det er usikkert i hvor stor grad dette skyldes en direkte effekt av de nye legemidlene eller fravær av bivirkninger ved de gamle. Selv om AGA har klart mindre nevromuskulære bivirkninger, er det et viktig poeng at de ikke er bivirkningsfrie. I tillegg til effekt på dopaminreseptorer vil de forskjellige preparatene kunne ha effekt på serotinerge (5HT-1A og 5HT-2C), alfa-adrenerge, histaminerge og muskarinerge acetylcholinerge reseptorer (307).

Bivirkningsrisikoen for det enkelte legemiddelet kan delvis leses ut av reseptorprofiler, se tabell i vedlegg 3. Blokade av muskarinerge acetylkolinerge reseptorer gir munn­tørrhet, treg mage og akkomodasjonspareser, mens blokade av histaminerge reseptorer gir søvnighet, økt appetitt og dermed risiko for vektøkning. Dette er også et velkjent fenomen ved bruk av FGA. Flere AGA har blitt knyttet til vektøkning og forstyrrelser i lipidstoffskiftet samt utvikling av insulinresistens. Mekanismene er kompliserte, og en forstår de fortsatt ikke fullt ut, men påvirkning av histamin, og også muligens 5HT-2C-reseptorer, spiller inn. Igjen er vektøkning et fenomen som også ses ved flere FGA. I tillegg gir flere preparater forstyrrelser i hjerterytme (forlenget QT-intervall). Heller ikke dette fenomenet er spesifikt for AGA. Forlenget QT-intervall kan også ses ved flere FGA-preparater (308). Legemiddelverket har nylig revurdert refusjonsstatus for alle AGA og konkludert med at det ikke vil være hensiktsmessig å innføre et foretrukket legemiddel fra denne gruppen. Det er særlig forskjellen i bivirkningsprofil mellom de forskjellige AGA-preparatene som kan gjøre det lettere å tilpasse behandlingen individuelt, og dermed lettere å få til et godt samarbeid om behandling.

Det bør undersøkes om pasienten har nevromuskulære symptomer (dyskinesier) før behandlingsoppstart, siden dette også kan ses hos pasienter som ikke bruker lege­midler. I eldre litteratur legges det vekt på fenomenet som kalles spesifikk dempende effekt eller nevrolepsis (nedsatt aktivitet, indifferens overfor stimuli og demping av psyko­motorisk uro og aggressivitet). Dette fenomenet er assosiert med D2-blokade, og før det var mulig å undersøke legemidlenes presise virkningsmekanismer, ble dette sett på som et signal om potensiell antipsykotisk effekt under utprøvninger av nye lege­midler. ­Fenomenet oppleves vanligvis som ubehagelig.

Bivirkninger som er dødelige, livstruende eller som har gitt varige alvorlige følger og nye eller uventede bivirkninger, er meldepliktige, jf. legemiddelforskriften (309) § 10–6. RELIS og Legemiddelverket anser det også som nyttig å få meldinger om alle bivirkninger av nye legemidler, alle bivirkninger av legemidler under særlig overvåking og om ­problemer ved seponering av legemidler. For mer informasjon se RELIS temaside om bivirkninger (310).