Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr
Publiseringsdato
Utgiver(e) Redaktør Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Nytt liv og trygg barseltid for familien - Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - IS-2057
  • ISBN -
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 06.03.2014
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør - Seniorrådgiver Brit Roland
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Pasienter over den helserettslige myndighetsalder (16 år) har som utgangspunkt full selvbestemmelsesrett over egen helse, og skal samtykke til all helsehjelp som blir gitt vedkommende [1]. Barselkvinnen kan derfor som utgangspunkt ikke gis annen helsehjelp enn den hun selv ønsker å motta.

Barselkvinnen har også rett til å medvirke ved gjennomføring av helsehjelpen, herunder delta ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige undersøkelses- og behandlingsmetoder [2]. Hun kan imidlertid ikke kreve at helsepersonell skal handle uforsvarlig, for eksempel i strid med lov eller i konflikt med klare faglige retningslinjer [3]. Barselkvinnens nærmeste pårørende har også rett til å medvirke, for eksempel ved å være til stede under ytelse av helsehjelpen, dersom barselkvinnen samtykker til dette og det ellers er forsvarlig.

Foreldrene eller andre med foreldreansvaret skal samtykke til helsehjelp som gis til barnet, og har rett til å medvirke til helsehjelpen. Dersom barnevernet har overtatt omsorgen for barnet, er det barnevernet som har rett til å samtykke til helsehjelp på vegne av barnet.

Foreldrene skal samtykke i fellesskap dersom begge har del i foreldreansvaret. Det er to unntak fra dette utgangspunktet:

For det første [4] er det tilstrekkelig med den ene forelderens samtykke dersom helsehjelpen er ledd i den daglige og ordinære omsorgen, for eksempel behandling av øreverk, halsbetennelse, influensa, skrubbsår og lignende. Også en ordinær spedbarnskontroll må kunne anses som helsehjelp som ledd i den daglige og ordinære omsorgen.

For det andre [5] kan det på visse vilkår være tilstrekkelig med den ene forelderens samtykke dersom helsehjelpen går ut over rammen av den daglige og ordinære omsorgen. Unntaket er særlig laget med tanke på situasjoner hvor det er familiekonflikter, vold, overgrep og lignende. Bestemmelsen gjelder også situasjoner hvor det ikke er mulig å få avklart begge foreldrenes synspunkt på helsehjelp. Vilkåret er at kvalifisert helsepersonell mener at helsehjelpen er nødvendig for at barnet ikke skal ta skade. Med kvalifisert helsepersonell menes helsepersonell som har nødvendig faglig innsikt på området til å foreta en forsvarlig vurdering av risikobildet og behovet for helsehjelp. Det vil som oftest være den legen, psykologen eller tannlegen som er ansvarlig for helsehjelpen som bør foreta disse helsefaglige vurderingene.

Hva som vil kunne være skadelig for barnet, må vurderes konkret og vil til dels måtte bero på et helsefaglig skjønn hos helsepersonellet. Det må være risiko for noe mer enn en ubetydelig skade eller ubehag for barnet. Både skader av somatisk og psykisk art vil være omfattet. Barnet vil typisk kunne ta skade dersom livskvaliteten uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner så som næringsinntak eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå. Barnet vil også kunne ta skade dersom manglende helsehjelp medfører at det på et senere tidspunkt ikke vil være mulig å yte fullt ut effektiv helsehjelp, for eksempel i tilfeller hvor det er viktig å sette i gang behandling tidlig for å unngå mer risikofylt eller omfattende behandling senere. Muligheten for å forebygge helseproblemer bør tillegges stor vekt i vurderingen av hva én av foreldrene kan samtykke til av helsehjelp.

Hvorvidt helsehjelp skal gis, og i så fall hva som kan gjøres etter bare én av foreldrenes samtykke, avhenger av helsepersonellets vurdering av hva som vil være forsvarlig helsehjelp i det konkrete tilfellet. Helsepersonellet vil måtte foreta en faglig vurdering av blant annet forholdets alvorlighet, tidsaspekt, konsekvenser av å utsette helsehjelpen og eventuell risiko ved å yte helsehjelpen. Før det ytes helsehjelp som foreldrene er uenige om, skal begge foreldrene så vidt mulig få si sin mening. Foreldrenes innsigelser og begrunnelser for disse vil også være en del av vurderingen [6].

Dersom begge foreldrene motsetter seg at barnet mottar behandling som er helt nødvendig ut fra hensynet til barnets beste, vil det være mulig å bringe saken inn for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker. Fylkesnemnda kan da gjøre vedtak om at barnet skal undersøkes og behandles mot foreldrenes ønske [7].

I situasjoner med øyeblikkelig hjelp kan helsepersonell ta beslutninger om helsehjelp til barselkvinnen eller barnet uten samtykke.[8] Helsepersonell må imidlertid også i slike situasjoner respektere myndige personers (over 18 år) ønske om ikke å motta blod eller blodprodukter, dersom ønsket skyldes en alvorlig overbevisning. Foreldre kan imidlertid ikke motsette seg at deres barn mottar blod og blodprodukter [9].

[1] Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–1

[2] Pasient- og brukerrettighetsloven § 3–1

[3] Helsepersonelloven § 4

[4] Pasient- og brukerrettsloven § 4–4 annet ledd nr.1

[5] Pasient- og brukerrettsloven § 4–4 annet ledd nr. 2

[6] Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–4

[7] Barnevernsloven § 4–10

[8] Helsepersonelloven § 7

[9] Pasient- og brukerrettighetsloven § 4–9