Styrende dokumenter knyttet til alkoholbruk blant eldre

Lover

Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven)

Formålet med loven er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse (§ 1).
Folkehelse defineres i § 3 som «befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg
i en befolkning». I kapittel 2 angis kommunens ansvar for folkehelsearbeidet. Kommunen,
heter det blant annet i § 4, skal «fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen». Den skal videre fremme folkehelse innen de oppgavene og med de virkemidlene den er tillagt, herunder ved lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting. Og den skal medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre myndigheter og virksomheter. I § 5 gis kommunene ansvaret for å ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorene som kan virke inn på denne.

Lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven)

Loven har som formål å bidra til sikkerhet for pasienter, kvalitet i helse- og omsorgstjenesten og tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten (§ 1). Helsepersonelloven regulerer yrkesutøvelsen gjennom krav til blant annet faglig forsvarlig opptreden, dokumentasjon og taushetsplikt og regler om meldeordninger, autorisasjon og sanksjonssystem mv. I kapittel 5 gis det nærmere føringer for taushetsplikt og opplysningsrett. I § 21 fremgår det at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.5 I § 34 gis lege, psykolog eller optiker meldeplikt når pasienter ikke oppfyller helsekrav for føring av motorvogn.

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)

Formålet med loven er blant annet å sikre at det foregår samhandling, at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasienter og brukere, og at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov (§ 1-1). I loven tydeliggjøres kommunenes helhetlige ansvar. Dette ansvaret blir i § 3-1 angitt å gjelde alle pasient- og brukergrupper, herunder personer med somatisk eller psykisk sykdom, rusmiddelproblem eller sosiale problemer. Kommunen blir i § 3-2 gitt ansvaret for at innbyggere som har rusmiddelproblemer, får utredning, diagnostisering og behandling. Paragraf 3-3 første ledd tydeliggjør kommunens ansvar for å fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer. Disse oppgavene inngår som en del av de nødvendige helse- og omsorgstjenestene etter § 3-1 og forsvarlig helsehjelp etter § 4-1. I § 3-4 fremgår det at kommunene har plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester som er omfattet av loven. I § 3-5 omtales kommunenes ansvar for pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp. Loven pålegger videre kommunene å utarbeide individuell plan til (§ 7-1) og tilby koordinator for (§ 7-2) pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester. I § 4-1 heter det at kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at pasienten eller brukeren får «et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud». I kapittel 10 angis hjemler for å bruke tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige.

Lov om omsetning av alkoholholdig drikk mv. (alkoholloven)

Formålet med loven er å regulere innførsel og omsetning av alkoholholdige drikker på en
slik måte at det i størst mulig utstrekning begrenser de samfunnsmessige og individuelle
skadene som alkoholbruk kan innebære. Som et ledd i dette sikter loven på å begrense
forbruket av alkoholholdige drikkevarer (§ 1-1). Alkohol defineres i § 1-3 som en fellesbetegnelse på drikker som inneholder mer enn 2,5 volumprosent alkohol. Alkoholloven setter de ytre rammene for bevillingssystemet, men det er kommunene – gjennom å gi bevilling for salg og skjenking – som i all hovedsak har ansvar for den løpende forvaltningen av loven (§ 1-7). Kommunestyret har mulighet til å regulere skjenketidene (kapittel 4). Alkoholloven pålegger også kommunene å føre kontroll med at bevillingshaverne driver i henhold til lover og forskrifter (§ 1-9).

Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

En pasient defineres etter § 1-3 som en person som henvender seg til helse- og omsorgstjenesten med anmodning om helsehjelp, eller som helse- og omsorgstjenesten gir eller tilbyr helsehjelp i det enkelte tilfellet. En bruker forstås som en person som anmoder om eller mottar tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven som ikke er helsehjelp (i betydningen: handlinger som er utført av helsepersonell, og som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål). Etter § 3-1 har pasientene og brukerne rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Tjenestetilbudet skal også, så langt som det er mulig, utformes i samarbeid med pasienten og brukerne, og det skal legges stor vekt på hva pasienten og brukeren mener når tjenestetilbud utformes.

Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)

I loven blir det regionale helseforetaket gitt ansvaret for å sørge for at personer med fast
bopel eller oppholdssted innen helseregionen tilbys spesialisthelsetjeneste i og utenfor en
institusjon. Dette gjelder blant annet tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet (§ 2-1a). De regionale helseforetakene skal ifølge § 2-1a også peke ut institusjoner i det enkelte helseforetaket som kan ta imot rusmiddelavhengige med hjemmel i helse- og omsorgstjenesteloven §§ 10-2 til 10-4. Ifølge § 2-1e forplikter de regionale helseforetakene seg til å legge til rette for nødvendig samarbeid og inngå samarbeidsavtaler med kommunene. Helseforetaket skal varsle kommunen så snart som mulig når det ser at det er behov for en individuell plan som omfatter tjenester både fra spesialisthelsetjenesten og kommunen (§ 2-5). Helseforetaket skal også oppnevne en koordinator for den samme gruppen pasienter som kommunen skal tilby koordinator til (§ 2-5a).

Forskrifter

Forskrift om fastlegeordning i kommunene

Formålet med fastlegeordningen er å sikre at alle får nødvendige allmennlegetjenester av
god kvalitet til rett tid, og at personer bosatt i Norge, får en fast allmennlege å forholde seg
til (§ 1). Kommunene har ansvar for å tilrettelegge for samarbeid mellom kommunen og
fastlegene og mellom fastlegene og spesialisthelsetjenesten (§ 8). Fastlegens listeansvar
skal, ifølge § 10, dekke alle allmennlegeoppgaver innen somatikk, psykisk helse og rus for
innbyggerne på listen, så sant ikke annet er presisert i loven eller forskriften. I henhold til §
19 skal fastlegen ivareta en medisinskfaglig koordineringsrolle og samarbeide med andre
relevante tjenesteytere.

Kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene

Forskriften skal bidra til å sikre at personer som mottar pleie- og omsorgstjenester etter
kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven, får ivaretatt sine grunnleggende behov
med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverd og livsførsel (§
1). Ifølge § 3 skal kommunene etablere prosedyrer som blant annet skal søke å sikre at den
enkelte pasienten og brukeren får de tjenestene som vedkommende har behov for, til rett
tid og i henhold til en individuell plan (når en slik finnes). De skal sikre at det gis et helhetlig,
samordnet og fleksibelt tjenestetilbud som ivaretar kontinuitet i tjenesten, og at brukere
av pleie- og omsorgstjenester medvirker når tjenestetilbudet utformes eller endres, og gis
medbestemmelse i forbindelse med den daglige utførelsen av tjenestene. Det fremheves
også at brukerne av pleie- og omsorgstjenester skal få tilfredsstilt sine grunnleggende behov. Eksempler på dette er at brukerne skal oppleve respekt, forutsigbarhet og trygghet i
tjenestetilbudet, selvstendighet og styring av sitt eget liv, samt sosiale behov som mulighet
for samvær, sosial kontakt, fellesskap og aktivitet.

Offentlige utredninger, proposisjoner, nasjonale
strategier og meldinger til Stortinget

Ot.prp. nr. 3 (2002–2003). Statlig overtakelse av deler av fylkeskommunens ansvar for rusmiddelmisbrukere

I denne proposisjonen, også omtalt som Rusreform I, ble det foreslått at staten ved de regionale helseforetakene skulle overta ansvaret for spesialisthelsetjenester for personer med rusmiddellidelse (Ot.prp. nr. 3 (2002–2003)). Dette innebar at de regionale helseforetakene overtok ansvaret for avrusing etter henvisning som krever tett medisinsk og helsefaglig oppfølging, helsefaglig utredning og kartlegging av egnet behandlingsbehov, og spesialisert behandling – poliklinisk eller i institusjon. For Stortingets behandling av proposisjonen, se: Innst. O. nr. 51 (2002–2003).

Ot.prp. nr. 54 (2002–2003). Rusreform II og rett til individuell plan

Forslagene i denne proposisjonen, også omtalt som Rusreform II, fullførte den omorganiseringen av rusfeltet som ble omtalt i avsnittet over (Ot.prp. nr. 54 (2002–2003)). Omorganiseringen la opp til å samle ansvaret for tiltak for personer med rusmiddellidelse, med unntak av spesialiserte helsetjenester, i kommunene. Slik skulle kommunene lettere kunne planlegge helhetlige tiltakskjeder til beste for brukerne. Dette innebar blant annet at alle skulle få individuelt tilpassede tiltak, og at alle tiltak skulle henge sammen. Slik ble det lagt opp til å unngå flaskehalser og forebygge tilbakefall. Et viktig prinsipp i denne reformen var å gi kommunene et helhetlig ansvar for den enkelte som behøvde hjelp med rusmiddelproblemene. Det ble påpekt at ingen andre enn kommunene kunne ta et slikt helhetsansvar, der individuelle planer ble løftet frem som et konkret virkemiddel for å følge opp helhetsansvaret. I proposisjonen ble det derfor foreslått å lovfeste retten til individuell plan i sosialtjenesteloven. For Stortingets behandling av proposisjonen, se: Innst. O. nr. 4 (2003–2004).

St.meld. nr. 25 (2005–2006). Mestring, muligheter og mening: Framtidas omsorgsutfordringer

Denne meldingen inneholdt Omsorgsplan 2015, som oppsummerte regjeringens strategi
de neste ti årene for å møte dagens og fremtidens omsorgsutfordringer (St.meld. nr. 25
(2005–2006)). Omsorgsplanen inneholdt ingen konkrete punkter om alkoholbruk blant eldre, men en av utfordringene som omtales svært kort andre steder i meldingen, er alkoholforbruket til den middelaldrende og eldre generasjonen. Det ble påpekt at «det er vanskelig å gi et godt anslag på fremtidig alkoholforbruk», men det vises til økende alkoholbruk generelt i befolkningen og til klare sammenhenger mellom utdanningsnivå og alkoholkonsum. Både høyere alkoholbruk og stigende utdanningsnivå «blant dagens unge og middelaldrende» indikerte ifølge meldingen dermed at «økt alkoholforbruk kan […] bli en stor utfordring for de framtidige omsorgstjenestene» (St.meld. nr. 25 (2005–2006), s. 45). For Stortingets behandling av meldingen, se: Innst. S. nr. 150 (2006–2007).

Opptrappingsplan for rusfeltet 2007–2012

Opptrappingsplanen var et samarbeid mellom åtte departementer, og den hadde 147 konkrete tiltak for å styrke og møte utfordringene på rusfeltet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2007). Det ble her blant annet lagt vekt på å se rusmiddelarbeidet i et folkehelseperspektiv, styrke det rusforebyggende arbeidet og gi økt innflytelse til brukerne og de pårørende. Ett av delmålene i opptrappingsplanen var å redusere totalforbruket av alkohol. Et annet var å styrke arbeidet mot illegale rusmidler og illegal bruk av legemidler, noe som også inkluderte misbruk av vanedannende legemidler. Eldre personer er ikke eksplisitt omtalt som gruppe i opptrappingsplanen.

St.meld. nr. 47 (2008–2009). Samhandlingsreformen: Rett behandling – på rett sted – til rett tid

Denne meldingen fremhevet betydningen av å få et bedre og mer helhetlig helsetilbud og å
gi pasientene helhetlige og koordinerte helse- og omsorgstjenester (St.meld. nr. 47 (2008–
2009)). Det ble tegnet et bilde av store samhandlingsproblemer, som ifølge meldingen vil
vokse med spesialiserte personellgrupper, behandlingskompleksitet, funksjonsdeling og
nye pasientgrupper. Det ble påpekt at vi frem mot 2050 vil få en betydelig økning i antall
eldre, noe som også vil bety at det blir flere som er syke, og som har behov for helse- og
omsorgstjenester. Manglende samhandling er den viktigste grunnen til at syke eldre, mennesker med kroniske sykdommer, rusmiddelproblemer og psykiske lidelser lett blir tapere i møte med helsetjenestene, heter det i meldingen. Det blir også fremhevet at det viktigste rusforebyggende arbeidet er forankret i primærkommunen. Det vektlegges at psykisk sykdom, rus og pasienter med sammensatte lidelser viser kompleksiteten på områder der samhandlingsbehovet kan strekke seg ut over helse- og omsorgsektoren. Psykisk helse og rus omtales særlig i kapittel 6.7. For Stortingets behandling av meldingen, se: Innst. 212 S (2009–2010).

Meld. St. 30 (2011–2012). Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk: Alkohol – narkotika – doping

I meldingen ble det løftet frem fem innsatsområder for rusmiddelpolitikken: (1) forebygging
og tidlig innsats; (2) samhandling – tjenester som jobber sammen; (3) økt kompetanse og
bedre kvalitet; (4) hjelp til tungt avhengige – redusere overdosedødsfall; (5) innsats for
pårørende og mot passiv drikking (Meld. St. 30 (2011–2012)). Disse innsatsområdene ble
sett på som en videreføring av samhandlingsreformens mål om et tjenestetilbud som er
tilgjengelig, kunnskapsbasert, individuelt tilpasset, samordnet og kontinuerlig. I meldingen
uttrykkes det bekymring for et økende alkoholkonsum i Norge, særlig blant kvinner som er
eldre enn 50 år. Dagens 65-åringer konsumerte totalt mer alkohol og hadde et annerledes
drikkemønster enn generasjonene før dem, påpekes det. Det ble også uttrykt som en utfordring at eldre var en gruppe med høyt forbruk av legemidler. I meldingen ble det varslet om viktigheten av å finne frem til gode strategier for å fange opp hjemmeboende middelaldrende og eldre som drakk alkohol og/eller hadde stort forbruk av legemidler. For Stortingets behandling av meldingen, se: Innst. 207 S (2012–2013).

Meld. St. 19 (2014–2015). Folkehelsemeldingen – mestring og muligheter

I denne meldingen ble det fastsatt tre nasjonale mål for folkehelsepolitikken: Norge skulle
være blant de tre landene i verden som hadde høyest levealder; befolkningen skulle oppleve
flere leveår med god helse og trivsel og reduserte sosiale helseforskjeller; det skulle
skapes et samfunn som fremmet helse i hele befolkningen (Meld. St. 19 (2014–2015)).
«Aktive eldre» var ett av de nye innsatsområdene for folkehelsepolitikken. Det samme var å
inkludere psykisk helse i folkehelsearbeidet og legge til rette for helsevennlige valg. «Aktive
eldre» var også tittelen på et eget kapittel i meldingen (kapittel 4), der regjeringen omtalte
og beskrev sentrale rammer for en «moderne eldrepolitikk som retter oppmerksomheten
mot betydningen av aktiv aldring». I meldingen varslet Solberg-regjeringen om at den vil
legge frem en samlet strategi for en moderne eldrepolitikk. Regjeringen sluttet også opp
om Verdens helseorganisasjons globale mål om 10 prosent reduksjon av skadelig bruk
av alkohol innen 2025. For å nå dette målet viste regjeringen til tre indikatorer som WHO
hadde etablert: alkoholkonsum per innbygger, forekomst av store enkeltinntak av alkohol, og alkoholrelatert sykelighet og dødelighet. Det ble videre vektlagt at rusmiddelproblemer skulle få høyere prioritet i helse- og omsorgstjenesten. Regjeringen foreslo også å styrke kompetansen i kommunale tjenester gjennom å rekruttere flere psykologer, blant annet for å sette kommunene bedre i stand til å oppfylle den lovpålagte plikten til diagnostisering og behandling av psykisk syke og personer med rusmiddelproblemer. For Stortingets behandling av meldingen, se: Innst. 380 S (2014–2015).

Meld. St. 26 (2014–2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet

I meldingen ble det beskrevet flere utfordringer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten (Meld. St. 26 (2014–2015)). Én av disse var at flere brukere med mer sammensatte og komplekse behov skulle følges opp i kommunen. En annen var at veksten i behov for tjenester i kommunene skapte bærekraft- og kompetanseutfordringer. Samlokalisering av tjenester ble løftet frem som et første steg for bedre samhandling og samordning på tvers av deltjenester, og det ble betont at kommunene måtte bli gjort i stand til å oppfylle samhandlingsreformens intensjoner om mer forebygging og tidlig innsats, flere tjenester nær der pasientene bor, og en større andel av tjenester levert i kommunene. I meldingen ble spredning av forebyggende hjemmebesøk for eldre løftet frem som ett av tiltakene for å bedre kvaliteten i tjenestene. Regjeringen varslet dessuten om at fra 2017 skulle alle kommuner ha tilbud om øyeblikkelig hjelp døgnopphold for brukere med psykiske helseproblemer og/eller rusmiddelproblemer. For Stortingets behandling av meldingen, se: Innst. 40 S (2015–2016).

Omsorg 2020: Regjeringens plan for omsorgsfeltet 2015–2020

Denne planen for det kommunale omsorgsfeltet avløste den forrige Omsorgsplan 2015.
Det ble her påpekt at en av hovedutfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjeneste
var å oppnå mer forebygging av sykdom, funksjonssvikt og sosiale problemer (Helse- og
omsorgsdepartementet, 2015). Dette kunne ifølge planen bli oppnådd ved en mer aktiv
tilnærming til personer eller grupper som var i risikosonen for å utvikle sykdom eller redusere sitt funksjonsnivå, eller som allerede hadde redusert funksjonsevne. God opplæring, veiledning og støtte av brukere ble i tillegg omtalt som viktig for å unngå forverring og å kunne mestre livet med sykdom. Det ble varslet at for å veilede kommunene i forebyggende og helsefremmende tiltak for eldre skulle det utvikles nytt veiledningsmateriell.

Prop. 15 S (2015–2016): Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020)

I opptrappingsplanen var regjeringen opptatt av at de eldre ble stadig flere, og samtidig
drakk mer alkohol (Prop. 15 S (2015–2016)). Dette kunne føre til flere alkoholrelaterte problemer i denne gruppen, ble det påpekt. Regjeringen erkjente videre at eldre og rusmiddelproblemer var et tema som i liten grad hadde vært tematisert i tidligere offentlige satsinger. Alkoholrelaterte sykdommer og problemer blant dagens og morgendagens eldre vil imidlertid representere en betydelig samfunnsmessig utfordring og kunne føre til ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene i fremtiden, het det i proposisjonen. Regjeringen vektla videre viktigheten av å forhindre risikofylt bruk av alkohol hos voksne og eldre, der fastlege og hjemmetjenester ble løftet frem som sentrale aktører. Den betonte også at siden hjemmebaserte tjenester og fastlegen var sentrale kommunale tjenester og kontaktpunkt, var det nødvendig at nøkkelpersonalet hadde kvalifisert kompetanse. Regjeringen varslet derfor at den ville øke kompetansen på eldre og rus blant helse- og sosialpersonell og styrke behandlings- og oppfølgingstilbudet til det voksende antallet eldre med rusmiddelproblemer. Den skulle også, slik det ble omtalt i Omsorg 2020, styrke arbeidet med forebyggende hjemmebesøk, siden slike besøk kunne avdekke rusmiddelproblemer og styrke mulighetene for blant eldre. I opptrappingsplanen ble det videre uttrykt at det var nødvendig å styrke behandlingskapasiteten innenfor TSB til et voksende antall eldre med rusproblemer. Det ble dessuten tatt til orde for å innføre pakkeforløp for rusbehandling og psykisk helsevern innen 2020 etter mal av pakkeforløp for kreft. For Stortingets behandling av planen, se: Innst. 240 S (2015–2016).

Flere år – flere muligheter: Regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn

Gjennom denne tverrdepartementale strategien ønsket regjeringen å stimulere til aktive eldre med vekt på mulighetene som lå i økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv (Departementene, 2016). Den uttrykte visjonen for strategien var at alle nordmenn skulle kunne leve et langt og meningsfylt liv med aktiv og sunn aldring. Helse- og omsorgstjenesten ble her løftet frem som en sektor som i større grad skulle legge mer vekt på forhold som fremmet aktiv og sunn aldring. Både bruken av alkohol og legemidler blant eldre ble i strategiens kapittel 7 beskrevet som en utfordring.

Meld. St. 11 (2015–2016). Nasjonal helse- og sykehusplan (2016–2019)

I meldingen uttrykte regjeringen at mennesker med psykiske helseutfordringer og rusmiddelavhengighet skulle få et godt behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten nærmest mulig der de bodde i helseregionene (Meld. St. 11 (2015–2016)). Det ble også løftet frem som et mål at distriktspsykiatriske sentre skulle ha døgnberedskap. Regjeringen betonte videre at spesialisthelsetjenesten måtte legge til rette for videre utvikling av desentraliserte, ambulante tjenester og samhandling med blant annet kommunenes helse- og omsorgstjenester. Mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer, ble det påpekt, skulle ha like rask og god utredning og behandling av sine somatiske helseproblemer som andre pasienter. Tjenestene måtte her bli innrettet slik at pasientene opplevde et sammenhengende behandlingsforløp, uten å måtte vente på oppfølging etter utredning eller avrusing. For Stortingets behandling av meldingen, se: Innst. 206 S (2015–2016).

Mestre hele livet: Regjeringens strategi for god psykisk helse (2017–2022)

Denne tverrdepartementale strategien, som bygde videre på tidligere stortingsmeldinger, strategier og planer (de mest sentrale er omtalt før i denne oppsummeringen), var den første helhetlige planen for psykisk helsefeltet etter 2008 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2017). I strategien gikk det frem at pakkeforløp for psykisk helse og rus skulle implementeres og systematisk bli evaluert, og det ble vektlagt at tjenestetilbudet burde bli mer forutsigbart. Økt alkoholbruk blant eldre mennesker ble også løftet frem som en utfordring ved at det blant annet kunne forsterke psykiske lidelser som angst og depresjon og være et tegn på mistrivsel og ensomhet. Regjeringen fremhevet også at den ville arbeide for at psykisk helse, livskvalitet og mestring skulle være forankret i alle sektorer og være gjennomgående i folkehelsepolitikken, kommunesektoren og staten.

Meld. St. 15 (2017–2018). Leve hele livet: En kvalitetsreform for eldre

I denne meldingen presenterte og beskrev regjeringen reformen Leve hele livet (Meld. St.
15 (2017–2018)). Denne reformen skulle ifølge meldingen bidra til at eldre kunne mestre
livet lenger, ha trygghet for at de fikk god hjelp når de hadde behov for det, at pårørende
kunne bidra uten at de ble utslitt, og at ansatte kunne bruke sin kompetanse i tjenestene.
Alkoholbruk blant eldre ble omtalt i kapittel 7 om helsehjelp til eldre. Det ble her vist til
viktigheten av god oppfølging og tilpasset veiledning om levevaner, blant annet relatert til
alkohol og kombinasjonsbruk av alkohol og legemidler. Rusmedisinsk kunnskap og kompetanse hos helsepersonell ble i den sammenhengen omtalt som viktig for å senke terskelen til å ta opp rusmiddelbruk og for å oppdage uheldig samtidig bruk av alkohol og legemidler. NERO (Nettverk eldre og rus, Oslo) ble løftet frem som eksempel på et prosjekt som andre kommuner kunne hente inspirasjon fra når det gjelder å intervenere ved skadelig bruk av alkohol og legemidler hos eldre. For Stortingets behandling av meldingen, se: Innst. 43 S (2018–2019).

Meld. St. 19 (2018–2019). Folkehelsemeldinga: Gode liv i eit trygt samfunn

I denne folkehelsemeldingen ble det vektlagt hvilken sentral rolle kommunene hadde i å
forebygge alkoholrelaterte skader (Meld. St. 19 (2018–2019)). Dette ble satt i særlig sammenheng med forvaltningen av løyveordningen for alkoholsalg og utarbeiding av planverk, slik som alkoholpolitiske og rusmiddelpolitiske handlingsplaner og kommuneplaner. Meldingen tematiserte også det økende alkoholkonsumet blant eldre, som ifølge regjeringen ga grunn til uro. Det ble her vist til at dagens eldre hadde bedre helse sammenlignet med tidligere generasjoner, men at både prosentandelen eldre økte, og at middelaldrende og eldre drakk mer og oftere alkohol enn før. Regjeringen varslet dessuten at den ville legge frem en nasjonal alkoholstrategi for å følge opp den gjeldende målsettingen om reduksjon i det skadelige alkoholkonsumet.

Nasjonal alkoholstrategi: En helsefremmende og solidarisk alkoholpolitikk: 2021–2025

Målet med strategien var å redusere skadelig alkoholforbruk i befolkningen med minst 10
prosent innen 2025 sammenlignet med 2010 (Departementene, 2021). En slik reduksjon
ble i strategien bygd på hovedpilarene folkehelse og solidaritet. Regjeringen uttrykte bekymring for økende alkoholkonsum blant eldre. Veksten og omfanget i eldres alkoholforbruk, ofte i kombinasjon med høyt forbruk av medikamenter, krevde økt oppmerksomhet om eldre og alkohol i årene fremover, ble det presisert. Både hjemmebaserte tjenester og fastlegetjenesten ble løftet frem som sentrale kommunale tjenester for å kartlegge eller fange opp skadelig alkoholbruk blant eldre. Regjeringen tok her mål av seg å øke fastlegenes kunnskap om alkoholproblemer og syn på betydningen av å avdekke slike problemer. Den oppfordret også kommunene til å ta i bruk forebyggende hjemmebesøk for eldre.

Rundskriv, faglige veiledere og nasjonale retningslinjer og råd

Sammen om mestring: Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne: Et verktøy

for kommuner og spesialisthelsetjenesten Veilederen beskriver krav og forventninger til lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid (Helsedirektoratet, 2014). Den angir sentrale aktører og skisserer hvordan tjenestene kan ivareta målene på en god måte. I veilederen heter det at hjemmesykepleien bør se alkoholbruk som en faktor for helseplager for å kunne avdekke rusmiddelbruk og intervenere i den forbindelse. Alkoholbruk blant eldre er ellers i lite grad tematisert.

Rundskriv om forebyggende hjemmebesøk i kommunene

Rundskrivet beskriver hvordan kommunene kan bruke forebyggende hjemmebesøk som en
del av sitt tjenestetilbud til eldre (Helse- og omsorgsdepartementet, 2016). Det presiseres
at kommunens «sørge for-ansvar for å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester» også inkluderer en plikt til å arbeide forebyggende. Systematiske forebyggende hjemmebesøk i kommunene løftes her frem som et tiltak som kan bidra til økt mestring i eldres liv og å oppfylle kommunens ansvar for forebyggende helse- og omsorgsarbeid.

Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet 

Med denne retningslinjen, som i hovedsak er rettet mot behandling og oppfølging av personer som har et rusmiddelproblem eller er avhengig av rusmidler, ønsker Helsedirektoratet (2017a) å sette en faglig fellesstandard for å styrke kvaliteten, harmonisere tilbudet i hele landet og hindre uønsket variasjon. «Eldre med rusmiddelproblemer» er omtalt i kapittel 7. Helsedirektoratet anbefaler alderstilpasset utredning og tilrettelagte tiltak overfor eldre med rusmiddelproblemer. I retningslinjen heter det også at fagpersonell bør ha både rusfaglig og geriatrisk kompetanse.

Pårørendeveileder

I denne veilederen beskrives pårørendes rettigheter, helse- og omsorgstjenestens plikter
samt anbefalinger om god praksis (Helsedirektoratet, 2017b). Veilederen omfatter alle
pårørendegrupper, uavhengig av pasientens eller brukerens diagnose, og inkluderer eldre,
voksne, ungdom og barn som pårørende. I kapittel 4.3 vektlegges det at ved melding fra
pårørende om omfattende rusmiddelmisbruk har kommunen plikt til å gjøre nødvendige
undersøkelser og vurdere om det skal fremmes sak om tvangsplassering i institusjon. Det
påpekes videre at pårørende skal ha tilbakemelding når saken er utredet. Informasjon om
resultatet og vurderinger krever samtykke fra den det gjelder. I veilederen heter det også
at pårørende må få støtte ved behov og gis informasjon om aktuelle hjelpetilbud, slik som
selvhjelpsgrupper og pårørendeorganisasjoner.

Veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov

Denne veilederen retter seg mot ledere på alle nivåer i virksomheter som yter tjenester til
personer med store og sammensatte behov, men kommunene løftes frem som en særlig
viktig målgruppe (Helsedirektoratet, 2017c). Stadig flere pasienter og brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester har flere sykdommer samtidig, nedsatt funksjon relatert til flere livs- og funksjonsområder, og et omfattende behov for bistand. Dette handler om både psykisk helse, rus, somatisk helse og psykososial fungering. Det anvendes i liten grad fagkompetanse på tvers av tjenesteområdene for disse brukergruppene. Eldre som i tillegg til somatisk sykdom har psykiske helseproblemer og/eller rusmiddelavhengighet, omtales som en særlig sårbar gruppe. Veilederen skal etter Helsedirektoratets intensjon bidra til at pasient- og brukergruppene får strukturert og tverrfaglig oppfølging som ivaretar det helhetlige behovet uavhengig av hvilken diagnose og hvilket funksjonsnivå de har.

Veileder om forebyggende hjemmebesøk

I denne veilederen fra Helsedirektoratet (2019a) om forebyggende hjemmebesøk trekkes
«rus og alkohol» frem som et av samtaletemaene som kan være aktuelle å ta opp under
slike besøk. Hensikten er ifølge veilederen å få de eldre til å reflektere over sitt eget bruk av
alkohol og rusmidler og eventuelt kontakte fastlege. Det gis forslag til hvordan inngangen
til samtalen om rusmidler og alkohol kan foregå, og det gis også råd om hvordan man kan
samtale om alkoholforbruk. I tillegg til «rus og alkohol» er følgende samtaletemaer listet
opp: bolig, brann, ernæring, fall, fysisk aktivitet, hjelpemidler og velferdsteknologi, legemidler, psykisk helse, sosialt fellesskap og vold. I veilederen heter det at kommunen selv velger hvilke samtaletemaer og spørsmål som er aktuelle.

Nasjonale faglige råd: Psykiske lidelser hos eldre

Disse nasjonale rådene fra Helsedirektoratet (2019b) inneholder et eget kapittel om eldre,
rus og rusmidler (kapittel 6). Det sies blant annet at helsepersonell bør spørre eldre pasienter om alkoholbruk, bruk av andre rusmidler og legemidler (spesielt vanedannende) og iverksette tiltak ved mistanke om problematisk eller helseskadelig bruk. Det heter også at eldre pasienter med rusmiddelproblemer bør få tilbud om rusmiddelbehandling i primær- og spesialisthelsetjenesten på lik linje med yngre voksne.

Nasjonal veileder om vanedannende legemidler

Denne veilederen fra Helsedirektoratet (2021) om vanedannende legemidler inneholder et
eget kapittel viet gruppen «personer over 65 år» (kapittel 5). Her står det blant annet at
legen skal vurdere indikasjon for vanedannende legemidler nøye i møte med denne pasient- og brukergruppen. Ved vurdering av ordinering av vanedannende legemidler til personer
over 65 år bør legen videre ta særlig hensyn til at ved økende alder kan: 1) legemidler og
rusmidler ha en annen effekt enn de hadde tidligere i livet; 2) forskjellene mellom fysisk
og kronologisk alder øke; 3) redusert toleranse for alkohol oppleves; 4) samtidig bruk av
vanedannende legemidler og rusmidler gi alvorligere konsekvenser enn hos yngre.