Styrende dokumenter knyttet til sekundærforebygging av spiseforstyrrelser hos barn og unge i skolealder
Lover og forskrifter
Lov om helsepersonell mv. (helsepersonelloven)
Helsepersonelloven (1999) har som formål å sikre kvalitet og sikkerhet i helsetjenesten. Loven regulerer rettigheter og plikter for helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i Norge (§ 1). § 4 inneholder bestemmelser om at arbeidet helsepersonellet utfører, skal være forsvarlig. Forsvarlighetskravet innebærer blant annet at helsepersonell må gjøre de anstrengelsene som er nødvendige for å få kontakt med en pasient, eller sørge for at noen andre gjør dette, når man har fått informasjon om at vedkommende er, eller er i ferd med å bli, alvorlig syk. Dette gjelder uavhengig av om det er pasienten selv eller andre som har gitt helsepersonellet slik informasjon. Spiseforstyrrelser kan være svært alvorlige og dødelige. Derfor vil situasjoner der helsepersonell har fått slik informasjon, rettslig sett ofte være parallelle med situasjoner der helsepersonell får informasjon om et barn eller en ungdom med tidlige symptomer på alvorlig kreftsykdom. Forpliktelsen til å opprette kontakt med en pasient man har fått slik informasjon om, følger også av lovens § 7, som gir helsepersonell en plikt til straks å tilby eller yte helseog omsorgstjenester når hjelpen som kan tilbys, må antas å være «påtrengende nødvendig ». Forpliktelsen til å handle gjelder selv om pasienten ikke samtykker. § 7 slår fast: «Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.»
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)
Helse- og omsorgstjenesteloven (2011) forplikter kommunen til å tilby nødvendige helseog omsorgstjenester til alle personer som oppholder seg i kommunen. Loven slår fast at kommunen straks skal tilby eller yte helse- og omsorgstjenester når dette er påtrengende nødvendig. Dette ansvaret for øyeblikkelig hjelp gjelder undersøkelse, behandling eller annen hjelp som det er forsvarlig at kommunen yter (§ 3-5). Også denne loven har en bestemmelse om at helsetjenestetilbudet og tjenestene skal være forsvarlige (§ 4-1). Et spørsmål som reiser seg her, er hva dette forsvarlighetskravet innebærer i tilfeller der et barn eller en ungdom man som helsepersonell har innkalt på grunnlag av komparentinformasjon, unnlater å møte opp og/eller gir uttrykk for ikke å ønske kontakt. Manglende selverkjennelse er et vanlig symptom på alvorlig sykdom ved spiseforstyrrelsesutvikling. Derfor vil det ofte være et tegn på alvorlig sykdomsutvikling dersom et barn eller en ungdom unnlater å møte opp og/eller gir uttrykk for ikke å ønske kontakt med helsetjenesten. I likhet med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven innebærer også forsvarlighetskravet i helse- og omsorgstjenesteloven at helsepersonell skal gjøre nødvendige undersøkelser for å utelukke alvorlig sykdom når man sitter på opplysninger som kan indikere at slik sykdom foreligger. Helsepersonellet skal altså gjøre det som er mulig for å få undersøkt pasienten. Ofte vil dette innebære å kalle inn barnet eller den unge til undersøkelse og å sørge for undersøkelse ved hjemmebesøk eller på annen måte dersom barnet/ungdommen ikke møter opp. For å få kontakt med barnet/ungdommen med sikte på undersøkelse kan det bli aktuelt for helsepersonellet (ofte fastlege eller helsesykepleier) å be om hjelp fra foreldrene for å komme i kontakt med barnet/ungdommen og/eller for å komme på hjemmebesøk. Dersom ikke noe av dette lykkes, kan eventuelt barnet / den unge henvises til spesialisthelsetjenesten selv om fastlege eller helsesykepleier ikke har møtt barnet/ungdommen. Dersom helsepersonellet sitter på opplysninger om mulig spiseforstyrrelsesutvikling, vil det altså ofte være faglig uforsvarlig og dermed ulovlig for helsepersonell å respondere på manglende oppmøte og/eller på uttalelser fra barnet / den unge om at man ikke ønsker å undersøkes, ved å ikke foreta seg noe mer (§ 4-1).
Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)
Pasient- og brukerrettighetsloven (1999) har som ett viktig formål å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Den er ment å skulle fremme tillit mellom pasient og bruker og helse- og omsorgstjenesten og sosial trygghet og respekt for pasienters og brukeres liv, integritet og menneskeverd.
Loven gir foreldre rett til å samtykke til helsehjelp for barn under 16 år (§ 4-4). For barn mellom 12 og 16 år forutsetter imidlertid denne retten at barnet ikke kan samtykke etter § 4-3 første ledd bokstav c. I praksis innebærer det at dersom helsepersonell har avgjort at et barn (mellom 12 og 16 år) mangler samtykkekompetanse som følge av for eksempel «fysiske eller psykiske forstyrrelser» som åpenbart gjør det ute av stand til å forstå hva det innebærer å samtykke (eller la være å samtykke), kan henvisning til behandling skje på grunnlag av foreldrenes samtykke (§ 4-3 annet ledd). Ved spiseforstyrrelser i tidlig fase vil barn mellom 12 og 16 år ofte ikke være i stand til å forstå hva samtykke / fravær av samtykke til helsebehandling for en spiseforstyrrelse innebærer. Derfor vil foreldre ofte ha rett til å samtykke, på vegne av et barn mellom 12 og 16 år, til at barnet henvises til behandling for en spiseforstyrrelse. Det er imidlertid viktig å merke seg at pasient- og brukerrettighetsloven allikevel krever at helsepersonellet legger forholdene best mulig til rette, ut fra barnets alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn, for at barnet selv kan samtykke til helsehjelp (§ 4-3 tredje ledd).
Dersom et barn eller en ungdom ikke forstår eller vil forstå at hen er eller er i ferd med å bli alvorlig syk og trenger behandling, kan altså henvisning til og igangsetting av behandling basere seg på foreldrenes samtykke dersom ungdommen ikke selv samtykker. Dette kan i noen tilfeller også skje selv om ungdommen er mellom 16 og 18 år. At barn er helserettslig myndige ved 16 års alder, innebærer bare at barnet kan takke nei til behandling dersom det på dette alderstrinnet har evne til å forstå konsekvensene av å velge bort behandling. Når en spiseforstyrrelse er i tidlig fase, vil dette kravet ofte ikke være oppfylt. Manglende selverkjennelse er i dette tilfellet ofte et naturlig symptom på sykdomsutviklingen. I mange tilfeller vil det altså være faglig uforsvarlig etter pasient- og brukerrettighetsloven, og dermed ulovlig, å ikke henvise en ungdom opp til 18 år med spiseforstyrrelsessymptomer til behandling vedkommende uttrykker motvilje mot å henvises til, basert på samtykke fra de foresatte.
Ifølge pasient- og brukerrettighetsloven skal imidlertid helsehjelp bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke (§ 4-1). For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Barn og unge som viser tidlige symptomer på spiseforstyrrelser, og som det kan bli aktuelt å henvise til behandling, har derfor rett etter pasient- og brukerrettighetsloven til nødvendig informasjon for å få innsikt i helsetilstanden sin og i innholdet i helsehjelpen (§ 3-2). Hvis barnet eller ungdommen er under 16 år, skal både barnet/ungdommen og foreldrene eller andre med foreldreansvar gis slik informasjon.
Hvis pasienten eller brukeren er mellom 12 og 16 år, skal informasjon ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, når pasienten eller brukeren «av grunner som bør respekteres», eller av «tungtveiende grunner» ikke ønsker dette (§ 3-4). Informasjon til foreldrene om sentrale aspekter ved en mulig spiseforstyrrelsesutvikling vil som regel ikke falle inn under denne bestemmelsen så lenge grunnene ikke tilsier at det vil være nødvendig med en bekymringsmelding til barneverntjenesten. Foreldre skal etter pasient- og brukerrettighetsloven derfor som hovedregel informeres om sentrale aspekter ved en mulig spiseforstyrrelsesutvikling hos sitt eget barn dersom barnet er mellom 12 og 16 år. Ved spiseforstyrrelser skal de i en del tilfeller også informeres selv om barnet er mellom 16 og 18 år, siden foreldreansvaret innebærer ansvar for å få ungdommen til helsehjelp og ungdommen ofte ikke forstår konsekvensene av å ikke komme til helsehjelp.
Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten)
Forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten (2018) har som formål å fremme psykisk og fysisk helse, fremme gode sosiale og miljømessige forhold, forebygge sykdom og skader, utjevne sosiale helseforskjeller og forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt (§ 1). Forskriften pålegger blant annet kommunen å tilby helsestasjons- og skolehelsetjeneste til barn og ungdom mellom 0 og 20 år, og å dekke alle utgifter til denne tjenesten (§ 3). Tilbudet i skolehelsetjenesten skal blant annet inneholde helsefremmende og forebyggende psykososialt arbeid, helseundersøkelser og veiledning, og kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling (§ 6).
Forskrift om fastlegeordning i kommunene
Forskrift om fastlegeordning i kommunene (2012) har som formål å sikre at alle får nødvendige allmennlegetjenester av god kvalitet til rett tid, og at personer bosatt i Norge får en fast allmennlege å forholde seg til (§1). Kommunen skal organisere fastlegeordningen og sørge for at personer som ønsker det, får tilbud om plass på en fastleges liste (§ 4). Fastlegen skal, basert på en medisinsk vurdering av behov, tilby forebyggende tiltak til personer der det avdekkes betydelig risiko for utvikling eller forverring av sykdom eller funksjonssvikt (§ 20). Fastlegen skal tilby hjemmebesøk når dette anses nødvendig for å sikre pasienten forsvarlig helsehjelp (§ 23). Når det trengs, skal fastlegen henvise pasienter til spesialisthelsetjenesten og andre kommunale helse- og omsorgstjenester (§ 24). Kommunen har et ansvar for å legge til rette for samarbeid mellom fastlegene og andre tjenesteytere i kommunen og spesialisthelsetjenesten (§ 8).
Lov om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) og Forskrift om grunnskoleopplæringa og den vidaregåande opplæringa (opplæringsforskrifta)
Opplæringslova (2023) krever at skolen driver forebyggende og systematisk arbeid og pålegger den en aktivitetsplikt overfor enkeltelever (§§ 12-2–12-5). Skolen har en plikt til å følge med, gripe inn, melde fra, undersøke og sette inn tiltak der elever ikke opplever å ha det trygt og godt på skolen. Elevene har etter opplæringslova rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse (§ 12-2). For at elevene skal få oppfylt denne rettigheten, kan skolen i noen tilfeller måtte sørge for at elevene spiser i fellesskap, og/eller sikre at en voksen er til stede for å skape trygghet og rammer og/eller for å følge med (noe som også kan være i tråd med Helsedirektoratets (2015) nasjonale faglige retningslinje om mat og måltider i skolen). Uansett hva som er årsaken til at en elev utvikler en spiseforstyrrelse, har skolen i henhold til opplæringslova også en plikt til å foreta seg noe i møte med en slik utvikling (§ 16-2). Loven slår fast at kommunen og fylkeskommunen skal sørge for at elever får den rådgivingen de trenger, om sosiale og personlige forhold som kan ha innvirkning på hvordan de har det på skolen (§ 16-2).
I noen tilfeller vil det kunne være behov for individuell tilrettelegging i tråd med opplæringslova kapittel 11. Dette følger også av en bestemmelse om at alle som arbeider på skolen, skal følge med på hvordan elevene har det, og melde fra til rektor hvis de har mistanke om eller kjennskap til at en elev ikke har det trygt og godt (§ 12-4). Da skal skolen undersøke saken og sette inn tiltak for at eleven skal få det trygt og godt igjen. Denne aktivitetsplikten gjelder uavhengig av hva som er årsaken til at eleven ikke har det trygt og godt. Også helseforhold, som utvikling av en spiseforstyrrelse, kan tilsi at skolen må sette inn tiltak for at eleven skal få et trygt og godt skolemiljø igjen.
For at det skal kunne iverksettes egnede tiltak, må saken undersøkes godt. Det er imidlertid uklart hvor langt denne undersøkelsesplikten strekker seg. For å avklare om det foreligger en spiseforstyrrelse, vil det ofte trengs helsefaglig kompetanse. Det betyr ikke at skolen ikke har ansvar for å følge med på spisevaner osv. Det kan imidlertid innebære at kartlegging av denne art ofte vil måtte gjøres i nært samarbeid med helsepersonell.
Opplæringslova pålegger skolen å samarbeide med aktuelle hjelpeinstanser, å samordne dette samarbeidet og å sørge for at aktuelle hjelpeinstanser får nødvendige opplysninger, dersom problemet er så alvorlig at kompetanse utenfor skolen bør inn (§§ 24-1–24-3). Også disse bestemmelsene kan innebære at skolen har et ansvar for å bringe elever med spiseforstyrrelse i kontakt med helsevesenet. Det kan være særlig viktig for skolens personale å være klar over at skolen har et slikt ansvar, i tilfeller der foreldrene selv ikke klarer å få barnet / den unge til nødvendig helsehjelp. At foreldre ikke klarer dette kan i noen tilfeller skyldes at foreldrene mangler ressurser eller «våkenhet» til å forstå barnets behov for helsehjelp og/eller til å handle adekvat i møte med dette behovet. I andre tilfeller kan det skyldes en kombinasjon av at barna befinner seg i en aldersadekvat psykologisk løsrivelsesfase, og/eller at sykdommen som er under utvikling, er av egosyntonisk karakter. Begge deler vil ofte være tilfelle ved spiseforstyrrelser i tidlig fase, og kan gjøre det særlig vanskelig for nettopp foreldrene å få barnet til helsehjelp. I slike tilfeller kan altså skolen ha et ansvar i henhold til opplæringslova for å bringe eleven i kontakt med helsevesenet (§ 24-2).
Opplæringslova slår også fast at eleven har rett til å bli møtt av lærere og annet skolepersonell med respekt for sine personlige og sosiale vansker (§ 16-2). Denne bestemmelsen innebærer at kommunen og fylkeskommunen må sørge for at lærere og andre ansatte på skolen har et slikt nivå av kunnskap om risikofaktorer for og symptomer på spiseforstyrrelser at de kan kommunisere med eleven om problemet slik det anbefales av anerkjent ekspertise på feltet. Opplæringslova regulerer også foreldresamarbeid og informasjon til foreldrene (§§ 10-3, 10-8). Dette følger også av opplæringsforskrifta (2024, § 11-1). Etter disse bestemmelsene har skolen en plikt til å samarbeide med og informere foreldrene. Foreldre skal blant annet få informasjon om elevens fravær, oppførsel og faglige utvikling, i tillegg til annen informasjon. Bestemmelsene innebærer blant annet at skolen har plikt til å sørge for at foreldrene blir informert når skolen er bekymret for at en elev kan være i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse eller annen alvorlig sykdom. Så lenge eleven er under 18 år, gjelder dette selv om eleven ikke ønsker at foreldrene skal få slik informasjon.
Dersom læreren eller andre ansatte har grunnlag for å anta at særlig vanskelige forhold hjemme er grunnen til at eleven ikke ønsker at hjemmet skal kontaktes, som vold og overgrep, skal man ikke informere foreldrene, men melde fra til barneverntjenesten om situasjonen (Opplæringslova, 2023, § 24-3).
Lov om barn og foreldre (barnelova)
Etter barnelova (1981) har foreldrene ansvar for å skaffe nødvendig helsehjelp til et barn som er i risikosonen for, eller i ferd med, å utvikle alvorlig sykdom. Dette ansvaret varer frem til barnet er 18 år (§ 30). Selv om myndighetsalderen i helsespørsmål er 16 år i Norge (og helsepersonell dermed i utgangspunktet skal respektere et ønske hos en ungdom over 16 år om at de pårørende ikke får vite det helsepersonellet har fått vite gjennom kontakten med ungdommen), så må det gjøres avveininger mellom taushetspliktsbestemmelsen i helsepersonelloven på den ene siden og foreldreansvaret etter barneloven § 30 på den andre, også når barnet er mellom 16 og 18. Foreldrene må jo ha nok informasjon om barnet til å kunne utøve det lovpålagte foreldreansvaret sitt, og foreldreansvaret varer frem til barnet er 18 år.
Barnekonvensjonen art. 16
I henhold til barnekonvensjonen artikkel 16 har barn rett til privatliv (Barne- og familiedepartementet, 2004). Men for at artikkel 16 skal komme til anvendelse i saker som gjelder en begynnende spiseforstyrrelse, må det foreligge vektige grunner for ikke å informere pårørende, som at helsepersonellet tror at foreldrene vil reagere veldig kraftig, for eksempel med fysisk eller psykisk mishandling.
Politiske føringer gitt i relevante styringsdokumenter
Meld. St. 23 (2024–2025). Fornye, forsterke, forbedre. Framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus
Stortingsmeldingen om framtidens allmennlegetjenester og akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus (Meld. St. 23 (2024–2025)) lanserer regjeringens mål for fastlegeordningen og den akuttmedisinske beredskapen. Ett viktig mål er at den offentlige allmennlegetjenesten er innbyggernes førstevalg. For å oppnå dette skal det blant annet prøves ut nye digitale løsninger, også samhandlingsløsninger, innenfor fastlegeordningen og mellom fastlegene og andre tjenester. Et annet mål er at alle innbyggere skal oppleve gode og sammenhengende tjenester, og at sosiale forskjeller i helse reduseres. Disse målene skal blant annet nås ved å tilrettelegge for at flere leger og personellgrupper har tilhold på fastlegekontorer, slik at den tverrfaglige oppfølgingen styrkes. Folk skal dessuten hjelpes til å forebygge og begrense sykdomsutvikling, og allmennlegetjenestene i hele landet skal være tilgjengelige, kunnskapsbaserte og gode. Dette skal blant annet oppnås gjennom tilpasninger i finansieringen av fastlegeordningen.
Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033)
Opptrappingsplanen for psykisk helse (Meld. St. 23 (2022–2023)) viser regjeringens innsats for psykisk helse-feltet og har helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid som ett av innsatsområdene. Det nevnes spesifikt at arbeidet med forebygging, tidlig oppdagelse, tidlig intervensjon og behandling av spiseforstyrrelser skal styrkes, og at det samme gjelder generelt for tilbudet til barn og unge med psykisk helse-utfordringer. Det trekkes frem at det ofte forekommer at spiseforstyrrelser hos unge ikke oppdages, og at unge med disse sykdommene ofte ikke får hjelp tidlig nok. Spiseforstyrrelser beskrives som en av de mest alvorlige psykiske lidelsene for barn og unge, og som en lidelse med økt forekomst. Det nevnes at det nasjonale pasientforløpet for spiseforstyrrelser og den nasjonale retningslinjen om spiseforstyrrelser har hatt hovedvekt på spesialisthelsetjenesten. Det trengs ifølge meldingen derfor mer veiledningsmateriell for de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Endelig gjøres det et poeng av at det mangler et oppdatert kunnskapsgrunnlag om hvorvidt ulike typer forebyggingsmetodikk kan redusere antallet som får spiseforstyrrelser. Regjeringen har derfor bevilget penger til forebygging, tidlig oppdagelse, tidlig intervensjon og behandling av spiseforstyrrelser.
Regjeringens kvinnehelsestrategi – betydningen av kjønn for helse
Støre-regjeringens kvinnehelsestrategi (Helse- og omsorgsdepartementet, 2024) har som overordnet mål å bidra til at betydningen av kjønn blir vektlagt i politikkutformingen og i hvordan helsemyndighetene og vår felles helsetjeneste arbeider med kvinners helse og kjønnsperspektivet i helse. Strategien skal styrke kunnskapsgrunnlaget om og utredningen, behandlingen og oppfølgingen av kvinnehelse i helse- og omsorgstjenestens forebyggingsarbeid. Målet er å sikre at betydningen av kjønn og kvinners helse blir anerkjent når politikk og helse- og omsorgstjenester utformes. Regjeringen vil dessuten prioritere helsekompetanse på dette feltet, og vil at kjønnsperspektivet skal integreres i helsefremmende og forebyggende arbeid på ulike nivåer. Den satsningen opptrappingsplanen for psykisk helse legger opp til, og som blant annet innebærer styrking av arbeidet med forebygging av spiseforstyrrelser, knyttes til kvinnehelseutvalgets arbeid.
Nasjonale veiledere og retningslinjer
Psykisk helsearbeid barn og unge. Nasjonal veileder
Den nasjonale veilederen Psykisk helsearbeid barn og unge (Helsedirektoratet, 2023) retter seg mot kommunens politiske og administrative ledelse, ansatte og ledere i helsetjenesten (kommune og spesialisthelsetjenesten), ledere i aktuelle tjenester og sektorer i kommunen (for eksempel utdanning, barnevern eller NAV-kontoret) og barn og unge mellom 0 og 25 år med psykiske plager og deres familie, inkludert søsken. Veilederen er også aktuell for fylkeskommunen, samarbeidspartnere som private virksomheter, frivillig sektor og andre som jobber med barn og unge. En sterk anbefaling her er at kommunen sørger for en tilgjengelig og tverrfaglig psykisk helsetjeneste for barn og unge med psykiske plager, begynnende rusmiddelproblemer eller reaksjoner på belastende livshendelser. Her skal unge med blant annet psykiske plager få tidlig hjelp. Tjenesten skal komme i tillegg til helsestasjons- og skolehelsetjenesten og fastlegeordningen, preges av medvirkning, være et lavterskeltilbud åpent for alle og være digitalt tilgjengelig ved behov. Henvisning skal ikke være nødvendig. Målet er at tilbudet skal knytte til seg kompetanse med henvisningsrett til psykisk helsevern for barn og unge.
Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier. Nasjonal veileder
Den 1. august 2022 ble det vedtatt nye bestemmelser om samarbeid, samordning, barnekoordinator og individuell plan i helse- og skolelovgivningen og annet lovverk. Den nasjonale veilederen Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier (Helsedirektoratet, 2022) omtaler velferdstjenestenes plikt til å samarbeide både på individ- og systemnivå, kommunens samordningsplikt, retten til barnekoordinator og retten til individuell plan.
Tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge. Nasjonal faglig retningslinje
Helsedirektoratets retningslinje om tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge (Helsedirektoratet, 2019) anbefaler at kommunens ledelse sørger for at de som arbeider med barn og unge, har kunnskap om signaler som kan gi grunnlag for å oppdage utsatte barn og unge. De bør også sørge for at det finnes rutiner for handling ved bekymring, samt samarbeidsavtaler mellom virksomheter som følger opp barn og unge det er knyttet bekymring til.
Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser
Helsedirektoratets nasjonale faglig retningslinje for tidlig oppdagelse, utredning og behandling av spiseforstyrrelser (Helsedirektoratet, 2017b) anbefaler blant annet at helsearbeidere i primærhelsetjenesten (dvs. i kommunehelsetjenesten) fokuserer på tidlig oppdagelse og intervensjon ved mistanke om spiseforstyrrelse. I veilederen begrunnes dette med at tidlig oppdagelse kan minske farene for alvorlig sykdomsutvikling. Sekundærforebygging i form av tidlig identifisering beskrives som viktig, og som betinget av at de ansatte har kunnskap om tidlige tegn på mulig spiseforstyrrelse. Retningslinjen gjør en grensedragning mellom personer med «spiseforstyrrelser» eller en «potensiell spiseforstyrrelsesdiagnose» på den ene siden og personer med «spiseproblemer » på den andre. Retningslinjen gjelder kun den første gruppen. Skolehelsetjenestens og helsesykepleiers rolle beskrives som viktig for å fange opp barn og unge i risikosonen. Det går frem at foreldre, lærere og medelever kan kontakte helsesykepleier for å sørge for at barn og unge i risikosonen fanges opp. Der det er mistanke om spiseforstyrrelse, bør fastlegen ifølge retningslinjen involveres for videre utredning og eventuelt henvisning til behandling. Det understrekes også at helsepersonell i skolehelsetjenesten og ved helsestasjon må ha lav terskel for å kontakte fastlege og/eller annet kompetent helsepersonell. Retningslinjen anbefaler sterkt at fastlegen utreder alle pasienter der det er mistanke om spiseforstyrrelse. Fastlegen bør ifølge retningslinjen utrede både psykiske og somatiske aspekter ved en eventuell spiseforstyrrelse, og utredningen bør gjøres i nært samarbeid med omsorgspersonene når det er snakk om barn og unge. Retningslinjen angir konkrete områder som bør utredes, prøver som bør tas, undersøkelser som bør gjøres, og spørsmål det er aktuelt å stille. Fastlegens kompetanse til å identifisere og henvise fremheves som viktig. Det fremheves som avgjørende at fastlegen bygger opp et sterkt tillitsforhold til pasienten og alltid gir pasienten ny time før pasienten forlater legekontoret. Det minnes om at spesialisthelsetjenesten har veiledningsplikt, og at fastleger kan innhente råd og veiledning fra den for å ivareta forsvarlighetskravet.
Helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Nasjonal faglig retningslinje
I Helsedirektoratets retningslinje om helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom (Helsedirektoratet, 2017a) anbefales det at skolehelsetjenesten og skolen samarbeider systemrettet for å sikre barn og unge et godt fysisk og psykososialt miljø. Retningslinjen inneholder blant annet en sterk anbefaling om at helsesykepleier gjennomfører vekt- og høydemålinger av alle barn og unge ved skolestart, på 3. trinn og på 8. trinn. I tillegg anbefales det å følge barna / de unge opp på indikasjon eller der forelde eller barnet / den unge selv etterspør dette. Det gis også en detaljert beskrivelse av hvordan målingen bør skje. Det vektlegges at måleresultater som viser endringer i vekt- eller høydeutvikling, formidles skriftlig innen kort tid og i god tid før ferie, slik at man kan tilby en oppfølgingssamtale. Formidlingen skjer skriftlig, gjennom trygg digital kommunikasjon der dette er mulig, og hvis det ikke er mulig, i brev. Det anbefales å unngå «ranselpost» til denne informasjonen. Informasjonen om endringer gis åpent, ærlig og tilpasset familiens helsekompetanse. Opplysninger om oppfølging og tilbud gis også i denne sammenheng. Retningslinjen understreker at informasjonen bør handle om hvorvidt eleven følger sin egen vektkurve, ikke om hvorvidt vekten ligger lavt eller høyt. Det anbefales også å vurdere om det bør sendes med en kopi av selve vekstkurven, siden denne kan være vanskelig å tolke. Videre anbefaler retningslinjen å følge eleven opp med ekstra kontroller innen tre til seks måneder dersom resultatene viser at kroppsmasseindeksen (KMI) stiger eller faller under eller over et angitt nivå. Ved mistanke om spiseforstyrrelser henvises eleven fra skolehelsetjenesten til videre utredning hos fastlege. Retningslinjen slår også fast at alle kommuner skal ha et gratis helsestasjonstilbud (helsestasjon for ungdom) for ungdom opp til 20 år, og at dette skal være organisert slik at det er tilpasset ungdommenes behov, gis på ungdommenes premisser og oppleves som tilgjengelig også av ungdommer som ikke går på skole.
Mat og måltider i skolen. Nasjonal faglig retningslinje
I Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje om mat og måltider i skolen (Helsedirektoratet, 2015) anbefales det for både barne- og ungdomstrinnet at elevene gis minst 20 minutter til å spise, og at elevene har tilsyn av en voksen under spisingen. På videregående skole er anbefalingen for voksen tilstedeværelse under spising ikke like sterk.