Forekomsten av urinretensjon etter fødselen er om lag fire prosent. Urinretensjon defineres som manglende spontan vannlating, eventuelt sparsom vannlating, innen høyst seks timer etter siste vannlating/kateterisering i forbindelse med fødselen (221). Risikofaktorer for urinretensjon er blant annet langvarig fødsel, operativ forløsning, ødem, hematom, rifter, spesielt fortilrifter, epidural-/spinalanalgesi og store mengder intravenøs væske.

Dersom en kvinne ikke får tømt blæren etter fødselen, er det vanlig å palpere og banke lett over blæreområdet/symfysen, benytte ultralyd/blæreskanner eller foreta kateterisering med engangskateter (221). Tidspunkt og urinmengde føres i journal/kurve. Ved generell uro eller udefinerbare smerter bør helsepersonellet blant annet mistenke urinretensjon og undersøke tidspunkt for spontan vannlating. Urinblærens kapasitet øker, og følsomheten for overstrekning nedsettes i løpet av graviditeten. Dette normaliseres de første ukene etter fødselen.