For innføring/evaluering av Mor-barn-vennlig standard og Ammekyndig helsestasjon, se Amming og spedbarnsernæring.

Observasjon etter fødselen

Helsepersonell observerer det nyfødte barnet under den første ammesituasjonen. Dersom barselkvinnen er påvirket av sløvende legemidler, observeres også barnet ved hud-mot-hud-kontakt.

Informasjon og veiledning om amming

Tilpass informasjonen etter kvinnens ønsker og behov.

Eksempler på temaer som kan tas opp utover de 10 trinnene, er følgende:

• normal atferd hos nyfødte
• trygg samsoving – forebygge krybbedød (helsenorge.no)

Informasjon og veiledningsmateriale

• Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring. Helsedirektoratets anbefalinger.
• Alt om spedbarnsmat. Filmer om amming og spedbarnsmat på Helsenorge, beregnet på foreldre og helsepersonell i veiledningen av foreldre.
• Mat og måltider for spedbarn. Digital brosjyre fra Helsedirektoratet om amming og spedbarnsernæring til foreldre på norsk og 16 andre språk.
• AmmE-læring. Et digitalt verktøy som benyttes i utdanningen av jordmødre, helsesykepleiere og barnepleiere, samt oppdatering av personale på sykehus og helsestasjoner. AmmE-læring gjennomgår det teoretiske kunnskapsgrunnlaget som ansatte ved Mor-barn-vennlige sykehus og Ammekyndige helsestasjoner trenger.

Aktuelle tjenester som tilbyr ammeveiledning

Eksempler på ammepoliklinikker og helseforetak som tilbyr informasjon og veiledning om amming:

• Helse Bergen
• St. Olavs hospital
• Vestre Viken – Kongsberg
• Førde
• Oslo universitetssykehus (OUS)

Helsedirektoratet anbefaler at barselkvinner tilbys veiledning og støtte for å komme raskt i gang med amming etter fødselen og bygger dette på WHO/UNICEF Mor-barn-vennlig standard og kunnskapsgrunnlaget til retningslinjen fra WHO (2017). Bruker- og interesseorganisasjonene støtter dette.

Det er godt dokumentert at implementering av Mor-barn-vennlig standard er forbundet med høyere ammeforekomst, både på sykehuset og i kommunen (in the community). (Tomori et al 2022, WHO 2018).

Helseeffekter av amming

Morsmelk er den optimale næringen for spedbarn og gir positive effekter for barnets helse og utvikling på både kort og lang sikt. Amming har positive helseeffekter for mor og kan bidra til å forebygge blant annet brystkreft (WHO, 2018; Pérez-Escamilla et al 2023). 

Morsmelk og amming i tråd med WHOs anbefalinger, er av WHO vurdert som et «best buy», det vil si ett av de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer (WHO 2023).

Tilrettelegging for vellykket amming

For vellykket amming er det av avgjørende betydning at kvinner etter fødselen får god veiledning om amming og spedbarnsernæring av helsepersonell og at unødvendig bruk av morsmelkerstatning unngås (WHO 2017, WHO 2018). Tidlig hud mot hud-kontakt og igangsetting av amming er forbundet med amming og fullamming de første 3–6 levemånedene (WHO 2017). En Cochrane oversikt konkluderer med at hud-mot-hud-kontakt i den første timen etter fødsel trolig øker sannsynligheten for fullamming både den første måneden og de første seks månedene etter fødselen. Hud-mot-hud-kontakt bidrar også trolig til at det nyfødte barnet tilpasser seg livet utenfor livmoren gjennom stabil temperatur, høyere blodsukker og bedre stabilisering av respirasjon og hjertefrekvens (Moore et al., 2025).

WHO oppfordrer alle virksomheter som gir svangerskaps- og barseloppfølging til mødre og spedbarn til å implementere de 10 trinnene for vellykket amming. Det vektlegges at standarden bør omfatte ulike deler av helsetjenesten for å sikre like tjenester for alle og bærekraft over tid. (WHO 2017). Bruker- og interesseorganisasjonene og fagmiljøet har fremhevet viktigheten av å kunne tilby kvalifisert og kompetent ammeveiledning til barselkvinner. Resultater fra Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for tjenester knyttet til svangerskap-, fødsel- og barselomsorgen 2025 viser at informasjon i barselperioden ikke alltid er tilstrekkelig. Særlig gjelder dette informasjon og veiledning om amming eller annen ernæring av barnet under barseloppholdet.

Observasjon ved første amming

Det anbefales at barselkvinner og nyfødte barn observeres ved den første timen etter fødsel, ved første ammesituasjonen og også ved hud mot hud-kontakt dersom mor er påvirket av sløvende legemidler. Sudden unexpected postnatal collapse (SUPC) er plutselig og uventet spedbarnskollaps eller -død som inntreffer før et friskt og fullbårent (eller nær fullbårent) barn er syv dager gammelt. Årsakene er lite kjent, hovedsakelig fordi definisjoner og rapportering ikke er standardisert. To enkeltstudier, hvorav den ene er utført i Sverige, har rapportert at plutselig og uventet spedbarnskollaps eller -død på sykehuset like etter fødselen har forekommet i forbindelse med amming eller hud mot hudkontakt de første timene etter fødselen. Disse tilfellene har vært forbundet med amming rett etter fødsel uten observasjon, mageleie, førstegangsfødsel og distraksjoner (f.eks. mobiltelefon) (Colvin et al 2024, Pejovic et al 2013). Enkeltstudier er mer utsatt for skjevheter og feil, og gir derfor mindre pålitelig kunnskap enn funn fra omfattende forskningsoppsummeringer. Det kliniske fagmiljøet fremhever likevel viktigheten av slik observasjon ved den første ammingen.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen bygger på WHO/UNICEF Mor-barn-vennlig standard, som Norge følger. Den bygger også på en retningslinje fra WHO (2017), som blant annet beskriver kunnskapsgrunnlaget for standarden.

Nyfødte veies rutinemessig på angitte tidspunkt; på føde- og barselavdelingen, ved hjemmebesøk eller på helsestasjonen etter utskrivelse, eller i hjemmet av en privatpraktiserende jordmor. Gjør en individuell vurdering av hvor det er hensiktsmessig at dette utføres.

Ved vurdering av vekt, registrer om barnet nylig har hatt mye urin eller avføring.

Dersom kvinnen har risiko for forsinket eller lav melkeproduksjon, eller barnet har redusert sugeevne, gis ekstra oppfølging rett etter fødsel for å stimulere melkeproduksjonen og melkeoverføringen.

Ved tidlig utskrivelse fra føde- og barselavdelingen, kan vektkontrollen 2.–3. levedøgn gjøres i forbindelse med blodprøvetakingen til nyfødtscreeningen, som tas så snart som mulig når det har gått 48 timer etter fødsel, se anbefaling om rutineundersøkelse av nyfødte.

Etter at barselkvinnen utskrives fra føde- og barselavdelingen, gis oppfølging av amming eller eventuell annen ernæring til barnet har en tilfredsstillende vektutvikling.

Andre ressurser:

• Flytskjema for oppfølging av vekt hos friske ammede barn født til termin
• Metodebok – SSHF prosedyre: Daglig vekt og vektnedgang hos nyfødte på barsel
• Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom
• Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring

Oppfølging ved utilfredsstillende vektøkning

Ved vurdering av utsatt hjemreise fra føde- og barselavdelingen (ved vekttap ≥ 10 %), ta spesielt hensyn til barnets allmenntilstand og ammesituasjonen.

Dersom barn med vekttap ≥ 10 % utskrives, etter avklaring med lege, kontakt helsestasjonen eller poliklinikk for avtale om videre oppfølging og vektkontroll dagen etter hjemreisen. Informer foreldre om videre oppfølging av barnet etter utreisen. Se anbefaling om utreise.

Dersom barnet har et vekttap ≥ 12 % eller har redusert allmenntilstand undersøkes barnet av lege, som vurderer videre oppfølging og tiltak.

Amming og vurdering av behov for tillegg

Ved behov for ekstra oppfølging utføres en ammeobservasjon (PDF) eller vurdering av matesituasjon. Skjemaet for vurdering av melkeinntak (PDF) kan også være nyttig.

Ved lavt inntak av morsmelk, iverksett tiltak for å øke melkeproduksjonen, og/eller melkeoverføringen. Ta en ny vektkontroll innen 24–48 timer etter at tiltak er iverksatt.

Normal spedbarnsadferd mistolkes ofte som tegn på sult eller at mor har for lite melk. Veiled foreldre om normal adferd hos nyfødte.

Ifølge Mor-barn-vennlig standard bør morsmelkernærte nyfødte ikke gis noen annen form for næring eller drikke enn morsmelk unntatt når det er medisinsk grunn til det. Se anbefaling om Mor-barn-vennlig standard og ammeveiledning.

Ved betydelig vekttap, og når tiltak for å øke melkeproduksjon eller melkeoverføring ikke har ønsket effekt, vurder behovet for tillegg av utpumpet morsmelk, donormelk eller morsmelkerstatning. Vurder om det er andre medisinske indikasjoner for tillegg av morsmelkerstatning:

• forebygging av hypoglykemi, se Glukose, elektrolytter og metabolsk sykdom i Nyfødtveilederen (helsebiblioteket.no)
• forebygging og behandling av gulsott, se Gulsott og hemolytisk sykdom i Nyfødtveilederen (helsebiblioteket.no)
• ved andre medisinske forhold hos mor og/eller det nyfødte barnet

Tillegg gis i prioritert rekkefølge som utpumpet morsmelk, donormelk eller morsmelkerstatning, avhengig av mors ønske og forutsetninger. Støtt barselkvinnen til å fortsette å amme. Følg opp med ammeveiledning, stimulering av melkeproduksjon og effektiv melkeoverføring. Informer om at delvis amming er gunstig for barnet og at tilgjengelig morsmelk gis før morsmelkerstatning.

Videre oppfølging til stabil vektutvikling.

Barn som ikke ammes

Veiledning av flaskemating til barn som ikke ammes, se

• Retningslinje for spedbarnsernæring
• Morsmelkerstatning (helsenorge.no)

Vektoppfølging av barn som ikke ammes gjøres på tilsvarende måte som for barn som ammes. Nyfødte som får morsmelkerstatning har et noe lavere vekttap enn nyfødte som ammes, og de innhenter fødselsvekten tidligere enn barn som ammes (NICE, 2017).

Manglende innhenting av fødselsvekten

Ved manglende innhenting av fødselsvekten etter 14 dager, vurder også vektoppgang fra laveste vekt, da det ved stort vekttap kan ta lenger tid å innhente fødselsvekten. Rundt 90% innhenter fødselsvekten innen 14 dager.

I tillegg til ammeobservasjon og tiltak for å øke melkeproduksjonen, vurder inntaket av morsmelk (PDF) og eventuelt behov for utpumpet morsmelk og/eller morsmelkerstatning. Videre oppfølging til stabil vektutvikling og vurder behov for rådføring eller legeundersøkelse.

Dersom barnet ikke har innhentet fødselsvekten etter 21 dager, vurder henvisning til spesialisthelsetjenesten. For å sikre rask oppfølging av barnet er det en fordel å kontakte spesialisthelsetjenesten per telefon.

Vektutvikling og behov for ekstra oppfølging

Helsedirektoratet anbefaler at virksomheter som tilbyr føde- og barselomsorg har rutiner for veiing og måling av det nyfødte barnet, som er i tråd med anbefalingene til NICE (2017). Ved å følge barnets vektutvikling og gi tidlig ammeveiledning kan man forebygge stort vekttap hos det nyfødte barnet. Et stort vekttap kan være tegn på utilstrekkelig ernæring eller sykdom, og bør vurderes i sammenheng med barnets allmenntilstand og tegn på om ammingen fungerer. Den viktigste årsaken til utilfredsstillende vektutvikling hos ammede nyfødte barn er forsinket eller lav melkeproduksjon og/eller lav melkeoverføring til barnet. Et stort vekttap er forbundet med økt risiko for hyperton dehydrering (Lavagno et al., 2016; Tjora et al., 2010).

Det anbefales umiddelbar og uforstyrret hud-mot-hud-kontakt i minst 60 minutter til den første ammingen har funnet sted, som er i tråd med anbefalingen til WHO (2018) og Socialstyrelsen (2025), og at barnet veies og måles deretter. Uforstyrret hud-mot-hud-kontakt og tidlig oppstart av amming, samt hyppig og effektiv amming de første tre levedøgn er viktig for stimulering av melkeproduksjonen (WHO/UNICEF, 2018; Socialstyrelsen, 2025; Moore et al., 2025), noe som i tillegg til å forebygge for stort vekttap også bidrar til å forebygge hypoglykemi og gulsott (Dalsgaard et al., 2019; Kellams et al., 2017).

Ekstra oppfølging og tiltak kan være nødvendig hos kvinner med risiko for forsinket oppstart av melkeproduksjonen (sekretorisk aktivering > 72 timer) eller lav melkeproduksjon. Dette innebærer tidlig stimulering av melkeproduksjonen etter fødsel, for å forebygge at barnet går for mye ned i vekt. Førstegangsfødende, kvinner som har gjennomgått keisersnitt, og kvinner med fedme eller diabetes har økt risiko for forsinket oppstart av melkeproduksjonen. Placentarester kan også føre til forsinket oppstart av melkeproduksjonen. Tidlig oppfølging av amming vil fremme en god melkeproduksjon. Noen få kvinner vil ikke produsere tilstrekkelig melkemengde. Dette kan være tilfelle ved bl.a. brystpatologi, lite brystkjertelvev, underutviklet kjertelvev, brystoperasjon og ved hormonforstyrrelser som hypotyreose og polycystisk ovariesyndrom. Ekstra oppfølging er også nødvendig dersom barnet dier ineffektivt (Feldman-Winter et al., 2020).

Normal spedbarnsadferd mistolkes ofte som tegn på sult eller at mor har for lite melk (Pérez-Escamilla et al., 2023). Det er derfor viktig at foreldre er kjent med hva som er normal spedbarnsadferd, slik at dette ikke fører til unødvendig bruk av morsmelkerstatning. Dette er fremhevet av fagpersoner og bruker- og interesseorganisasjoner.

Helsedirektoratet anbefaler at morsmelkernærte nyfødte barn ikke gis tillegg av morsmelkerstatning unntatt når det er medisinsk grunn til det, som er i tråd med anbefalinger fra WHO (2018). Nyfødte som får morsmelkerstatning vil ofte die sjeldnere og mindre effektivt, slik at det blir mindre effektiv stimulering av melkeproduksjonen, og ikke-medisinsk bruk av tillegg er forbundet med en kortere ammeperiode. Tillegg av morsmelkerstatning endrer barnets tarmflora (WHO, 2018).

Veiing 2. til 3. levedøgn

Helsedirektoratet anbefaler å veie barnet 2.–3. levedøgn som samsvarer med anbefaling fra WHO (2022), for å følge barnets vektutvikling, unngå stort vekttap og identifisere utfordringer med amming eller annen ernæring tidlig. Et vekttap ≤ 10 % av fødselsvekten de første dagene etter fødselen er ansett som normalt, og det nyfødte barnets vekttap stopper vanligvis rundt 3. eller 4. levedøgn (NICE, 2017). Ved velfungerende amming har få barn et vekttap på mer enn 8 %, og det kan derfor være behov for tettere oppfølging av amming allerede ved slikt vekttap (Thulier, 2016).

Vurder veiing etter 2. til 3. levedøgn

Dersom barnet ikke allerede har begynt å øke i vekt ved 2.–3. levedøgn, følges det opp med ny veiing og vurdering av amming/ammeveiledning innen 48 timer for å støtte etablering av amming og forebygge for stort vekttap (Thulier, 2016; Tjora et al., 2010).

Dersom barnet har et vekttap ≥ 12 % eller har redusert allmenntilstand, anbefales det at barnet undersøkes av lege. Dette støttes av fagmiljøene. En norsk studie fant at av nyfødte re-innlagt med et vekttap ≥ 12 % var mer enn halvparten dehydrerte (Tjora et al., 2010).

Oppfølging av vektutvikling og amming bør fortsette inntil amming eller annen ernæring er godt etablert, og barnet har en tilfredsstillende vektutvikling.

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for veiing og måling av det nyfødte barnet ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Tilbudet til nyfødte og barselkvinner i helsestasjonstjenesten skal inneholde svangerskaps- og barselomsorg og annen helseundersøkelse, rådgivning, oppfølgning og henvisning ved behov, jfr. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 a (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

For innføring/evaluering av Mor-barn-vennlig standard og Ammekyndig helsestasjon, se Amming og spedbarnsernæring.

Observasjon etter fødselen

Helsepersonell observerer det nyfødte barnet under den første ammesituasjonen. Dersom barselkvinnen er påvirket av sløvende legemidler, observeres også barnet ved hud-mot-hud-kontakt.

Informasjon og veiledning om amming

Tilpass informasjonen etter kvinnens ønsker og behov.

Eksempler på temaer som kan tas opp utover de 10 trinnene, er følgende:

• normal atferd hos nyfødte
• trygg samsoving – forebygge krybbedød (helsenorge.no)

Informasjon og veiledningsmateriale

• Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring. Helsedirektoratets anbefalinger.
• Alt om spedbarnsmat. Filmer om amming og spedbarnsmat på Helsenorge, beregnet på foreldre og helsepersonell i veiledningen av foreldre.
• Mat og måltider for spedbarn. Digital brosjyre fra Helsedirektoratet om amming og spedbarnsernæring til foreldre på norsk og 16 andre språk.
• AmmE-læring. Et digitalt verktøy som benyttes i utdanningen av jordmødre, helsesykepleiere og barnepleiere, samt oppdatering av personale på sykehus og helsestasjoner. AmmE-læring gjennomgår det teoretiske kunnskapsgrunnlaget som ansatte ved Mor-barn-vennlige sykehus og Ammekyndige helsestasjoner trenger.

Aktuelle tjenester som tilbyr ammeveiledning

Eksempler på ammepoliklinikker og helseforetak som tilbyr informasjon og veiledning om amming:

• Helse Bergen
• St. Olavs hospital
• Vestre Viken – Kongsberg
• Førde
• Oslo universitetssykehus (OUS)

Helsedirektoratet anbefaler at barselkvinner tilbys veiledning og støtte for å komme raskt i gang med amming etter fødselen og bygger dette på WHO/UNICEF Mor-barn-vennlig standard og kunnskapsgrunnlaget til retningslinjen fra WHO (2017). Bruker- og interesseorganisasjonene støtter dette.

Det er godt dokumentert at implementering av Mor-barn-vennlig standard er forbundet med høyere ammeforekomst, både på sykehuset og i kommunen (in the community). (Tomori et al 2022, WHO 2018).

Helseeffekter av amming

Morsmelk er den optimale næringen for spedbarn og gir positive effekter for barnets helse og utvikling på både kort og lang sikt. Amming har positive helseeffekter for mor og kan bidra til å forebygge blant annet brystkreft (WHO, 2018; Pérez-Escamilla et al 2023). 

Morsmelk og amming i tråd med WHOs anbefalinger, er av WHO vurdert som et «best buy», det vil si ett av de mest kostnadseffektive tiltakene for å forebygge ikke-smittsomme sykdommer (WHO 2023).

Tilrettelegging for vellykket amming

For vellykket amming er det av avgjørende betydning at kvinner etter fødselen får god veiledning om amming og spedbarnsernæring av helsepersonell og at unødvendig bruk av morsmelkerstatning unngås (WHO 2017, WHO 2018). Tidlig hud mot hud-kontakt og igangsetting av amming er forbundet med amming og fullamming de første 3–6 levemånedene (WHO 2017). En Cochrane oversikt konkluderer med at hud-mot-hud-kontakt i den første timen etter fødsel trolig øker sannsynligheten for fullamming både den første måneden og de første seks månedene etter fødselen. Hud-mot-hud-kontakt bidrar også trolig til at det nyfødte barnet tilpasser seg livet utenfor livmoren gjennom stabil temperatur, høyere blodsukker og bedre stabilisering av respirasjon og hjertefrekvens (Moore et al., 2025).

WHO oppfordrer alle virksomheter som gir svangerskaps- og barseloppfølging til mødre og spedbarn til å implementere de 10 trinnene for vellykket amming. Det vektlegges at standarden bør omfatte ulike deler av helsetjenesten for å sikre like tjenester for alle og bærekraft over tid. (WHO 2017). Bruker- og interesseorganisasjonene og fagmiljøet har fremhevet viktigheten av å kunne tilby kvalifisert og kompetent ammeveiledning til barselkvinner. Resultater fra Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for tjenester knyttet til svangerskap-, fødsel- og barselomsorgen 2025 viser at informasjon i barselperioden ikke alltid er tilstrekkelig. Særlig gjelder dette informasjon og veiledning om amming eller annen ernæring av barnet under barseloppholdet.

Observasjon ved første amming

Det anbefales at barselkvinner og nyfødte barn observeres ved den første timen etter fødsel, ved første ammesituasjonen og også ved hud mot hud-kontakt dersom mor er påvirket av sløvende legemidler. Sudden unexpected postnatal collapse (SUPC) er plutselig og uventet spedbarnskollaps eller -død som inntreffer før et friskt og fullbårent (eller nær fullbårent) barn er syv dager gammelt. Årsakene er lite kjent, hovedsakelig fordi definisjoner og rapportering ikke er standardisert. To enkeltstudier, hvorav den ene er utført i Sverige, har rapportert at plutselig og uventet spedbarnskollaps eller -død på sykehuset like etter fødselen har forekommet i forbindelse med amming eller hud mot hudkontakt de første timene etter fødselen. Disse tilfellene har vært forbundet med amming rett etter fødsel uten observasjon, mageleie, førstegangsfødsel og distraksjoner (f.eks. mobiltelefon) (Colvin et al 2024, Pejovic et al 2013). Enkeltstudier er mer utsatt for skjevheter og feil, og gir derfor mindre pålitelig kunnskap enn funn fra omfattende forskningsoppsummeringer. Det kliniske fagmiljøet fremhever likevel viktigheten av slik observasjon ved den første ammingen.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen bygger på WHO/UNICEF Mor-barn-vennlig standard, som Norge følger. Den bygger også på en retningslinje fra WHO (2017), som blant annet beskriver kunnskapsgrunnlaget for standarden.

Nyfødte veies rutinemessig på angitte tidspunkt; på føde- og barselavdelingen, ved hjemmebesøk eller på helsestasjonen etter utskrivelse, eller i hjemmet av en privatpraktiserende jordmor. Gjør en individuell vurdering av hvor det er hensiktsmessig at dette utføres.

Ved vurdering av vekt, registrer om barnet nylig har hatt mye urin eller avføring.

Dersom kvinnen har risiko for forsinket eller lav melkeproduksjon, eller barnet har redusert sugeevne, gis ekstra oppfølging rett etter fødsel for å stimulere melkeproduksjonen og melkeoverføringen.

Ved tidlig utskrivelse fra føde- og barselavdelingen, kan vektkontrollen 2.–3. levedøgn gjøres i forbindelse med blodprøvetakingen til nyfødtscreeningen, som tas så snart som mulig når det har gått 48 timer etter fødsel, se anbefaling om rutineundersøkelse av nyfødte.

Etter at barselkvinnen utskrives fra føde- og barselavdelingen, gis oppfølging av amming eller eventuell annen ernæring til barnet har en tilfredsstillende vektutvikling.

Andre ressurser:

• Flytskjema for oppfølging av vekt hos friske ammede barn født til termin
• Metodebok – SSHF prosedyre: Daglig vekt og vektnedgang hos nyfødte på barsel
• Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom
• Nasjonal faglig retningslinje for spedbarnsernæring

Oppfølging ved utilfredsstillende vektøkning

Ved vurdering av utsatt hjemreise fra føde- og barselavdelingen (ved vekttap ≥ 10 %), ta spesielt hensyn til barnets allmenntilstand og ammesituasjonen.

Dersom barn med vekttap ≥ 10 % utskrives, etter avklaring med lege, kontakt helsestasjonen eller poliklinikk for avtale om videre oppfølging og vektkontroll dagen etter hjemreisen. Informer foreldre om videre oppfølging av barnet etter utreisen. Se anbefaling om utreise.

Dersom barnet har et vekttap ≥ 12 % eller har redusert allmenntilstand undersøkes barnet av lege, som vurderer videre oppfølging og tiltak.

Amming og vurdering av behov for tillegg

Ved behov for ekstra oppfølging utføres en ammeobservasjon (PDF) eller vurdering av matesituasjon. Skjemaet for vurdering av melkeinntak (PDF) kan også være nyttig.

Ved lavt inntak av morsmelk, iverksett tiltak for å øke melkeproduksjonen, og/eller melkeoverføringen. Ta en ny vektkontroll innen 24–48 timer etter at tiltak er iverksatt.

Normal spedbarnsadferd mistolkes ofte som tegn på sult eller at mor har for lite melk. Veiled foreldre om normal adferd hos nyfødte.

Ifølge Mor-barn-vennlig standard bør morsmelkernærte nyfødte ikke gis noen annen form for næring eller drikke enn morsmelk unntatt når det er medisinsk grunn til det. Se anbefaling om Mor-barn-vennlig standard og ammeveiledning.

Ved betydelig vekttap, og når tiltak for å øke melkeproduksjon eller melkeoverføring ikke har ønsket effekt, vurder behovet for tillegg av utpumpet morsmelk, donormelk eller morsmelkerstatning. Vurder om det er andre medisinske indikasjoner for tillegg av morsmelkerstatning:

• forebygging av hypoglykemi, se Glukose, elektrolytter og metabolsk sykdom i Nyfødtveilederen (helsebiblioteket.no)
• forebygging og behandling av gulsott, se Gulsott og hemolytisk sykdom i Nyfødtveilederen (helsebiblioteket.no)
• ved andre medisinske forhold hos mor og/eller det nyfødte barnet

Tillegg gis i prioritert rekkefølge som utpumpet morsmelk, donormelk eller morsmelkerstatning, avhengig av mors ønske og forutsetninger. Støtt barselkvinnen til å fortsette å amme. Følg opp med ammeveiledning, stimulering av melkeproduksjon og effektiv melkeoverføring. Informer om at delvis amming er gunstig for barnet og at tilgjengelig morsmelk gis før morsmelkerstatning.

Videre oppfølging til stabil vektutvikling.

Barn som ikke ammes

Veiledning av flaskemating til barn som ikke ammes, se

• Retningslinje for spedbarnsernæring
• Morsmelkerstatning (helsenorge.no)

Vektoppfølging av barn som ikke ammes gjøres på tilsvarende måte som for barn som ammes. Nyfødte som får morsmelkerstatning har et noe lavere vekttap enn nyfødte som ammes, og de innhenter fødselsvekten tidligere enn barn som ammes (NICE, 2017).

Manglende innhenting av fødselsvekten

Ved manglende innhenting av fødselsvekten etter 14 dager, vurder også vektoppgang fra laveste vekt, da det ved stort vekttap kan ta lenger tid å innhente fødselsvekten. Rundt 90% innhenter fødselsvekten innen 14 dager.

I tillegg til ammeobservasjon og tiltak for å øke melkeproduksjonen, vurder inntaket av morsmelk (PDF) og eventuelt behov for utpumpet morsmelk og/eller morsmelkerstatning. Videre oppfølging til stabil vektutvikling og vurder behov for rådføring eller legeundersøkelse.

Dersom barnet ikke har innhentet fødselsvekten etter 21 dager, vurder henvisning til spesialisthelsetjenesten. For å sikre rask oppfølging av barnet er det en fordel å kontakte spesialisthelsetjenesten per telefon.

Vektutvikling og behov for ekstra oppfølging

Helsedirektoratet anbefaler at virksomheter som tilbyr føde- og barselomsorg har rutiner for veiing og måling av det nyfødte barnet, som er i tråd med anbefalingene til NICE (2017). Ved å følge barnets vektutvikling og gi tidlig ammeveiledning kan man forebygge stort vekttap hos det nyfødte barnet. Et stort vekttap kan være tegn på utilstrekkelig ernæring eller sykdom, og bør vurderes i sammenheng med barnets allmenntilstand og tegn på om ammingen fungerer. Den viktigste årsaken til utilfredsstillende vektutvikling hos ammede nyfødte barn er forsinket eller lav melkeproduksjon og/eller lav melkeoverføring til barnet. Et stort vekttap er forbundet med økt risiko for hyperton dehydrering (Lavagno et al., 2016; Tjora et al., 2010).

Det anbefales umiddelbar og uforstyrret hud-mot-hud-kontakt i minst 60 minutter til den første ammingen har funnet sted, som er i tråd med anbefalingen til WHO (2018) og Socialstyrelsen (2025), og at barnet veies og måles deretter. Uforstyrret hud-mot-hud-kontakt og tidlig oppstart av amming, samt hyppig og effektiv amming de første tre levedøgn er viktig for stimulering av melkeproduksjonen (WHO/UNICEF, 2018; Socialstyrelsen, 2025; Moore et al., 2025), noe som i tillegg til å forebygge for stort vekttap også bidrar til å forebygge hypoglykemi og gulsott (Dalsgaard et al., 2019; Kellams et al., 2017).

Ekstra oppfølging og tiltak kan være nødvendig hos kvinner med risiko for forsinket oppstart av melkeproduksjonen (sekretorisk aktivering > 72 timer) eller lav melkeproduksjon. Dette innebærer tidlig stimulering av melkeproduksjonen etter fødsel, for å forebygge at barnet går for mye ned i vekt. Førstegangsfødende, kvinner som har gjennomgått keisersnitt, og kvinner med fedme eller diabetes har økt risiko for forsinket oppstart av melkeproduksjonen. Placentarester kan også føre til forsinket oppstart av melkeproduksjonen. Tidlig oppfølging av amming vil fremme en god melkeproduksjon. Noen få kvinner vil ikke produsere tilstrekkelig melkemengde. Dette kan være tilfelle ved bl.a. brystpatologi, lite brystkjertelvev, underutviklet kjertelvev, brystoperasjon og ved hormonforstyrrelser som hypotyreose og polycystisk ovariesyndrom. Ekstra oppfølging er også nødvendig dersom barnet dier ineffektivt (Feldman-Winter et al., 2020).

Normal spedbarnsadferd mistolkes ofte som tegn på sult eller at mor har for lite melk (Pérez-Escamilla et al., 2023). Det er derfor viktig at foreldre er kjent med hva som er normal spedbarnsadferd, slik at dette ikke fører til unødvendig bruk av morsmelkerstatning. Dette er fremhevet av fagpersoner og bruker- og interesseorganisasjoner.

Helsedirektoratet anbefaler at morsmelkernærte nyfødte barn ikke gis tillegg av morsmelkerstatning unntatt når det er medisinsk grunn til det, som er i tråd med anbefalinger fra WHO (2018). Nyfødte som får morsmelkerstatning vil ofte die sjeldnere og mindre effektivt, slik at det blir mindre effektiv stimulering av melkeproduksjonen, og ikke-medisinsk bruk av tillegg er forbundet med en kortere ammeperiode. Tillegg av morsmelkerstatning endrer barnets tarmflora (WHO, 2018).

Veiing 2. til 3. levedøgn

Helsedirektoratet anbefaler å veie barnet 2.–3. levedøgn som samsvarer med anbefaling fra WHO (2022), for å følge barnets vektutvikling, unngå stort vekttap og identifisere utfordringer med amming eller annen ernæring tidlig. Et vekttap ≤ 10 % av fødselsvekten de første dagene etter fødselen er ansett som normalt, og det nyfødte barnets vekttap stopper vanligvis rundt 3. eller 4. levedøgn (NICE, 2017). Ved velfungerende amming har få barn et vekttap på mer enn 8 %, og det kan derfor være behov for tettere oppfølging av amming allerede ved slikt vekttap (Thulier, 2016).

Vurder veiing etter 2. til 3. levedøgn

Dersom barnet ikke allerede har begynt å øke i vekt ved 2.–3. levedøgn, følges det opp med ny veiing og vurdering av amming/ammeveiledning innen 48 timer for å støtte etablering av amming og forebygge for stort vekttap (Thulier, 2016; Tjora et al., 2010).

Dersom barnet har et vekttap ≥ 12 % eller har redusert allmenntilstand, anbefales det at barnet undersøkes av lege. Dette støttes av fagmiljøene. En norsk studie fant at av nyfødte re-innlagt med et vekttap ≥ 12 % var mer enn halvparten dehydrerte (Tjora et al., 2010).

Oppfølging av vektutvikling og amming bør fortsette inntil amming eller annen ernæring er godt etablert, og barnet har en tilfredsstillende vektutvikling.

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for veiing og måling av det nyfødte barnet ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Tilbudet til nyfødte og barselkvinner i helsestasjonstjenesten skal inneholde svangerskaps- og barselomsorg og annen helseundersøkelse, rådgivning, oppfølgning og henvisning ved behov, jfr. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 a (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Kvinner kan utvikle sykdom også etter utreise fra fødeinstitusjon. Uavhengig av helsetjenestenivå er systematisk observasjon anbefalt som del av en klinisk vurdering for å oppdage sykdom samt forverring av tilstand, se anbefaling om observasjon i faglige råd for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand. Med systematisk menes at de samme parameterne måles med gitte tidsintervaller for å kunne følge utvikling.

Eksempler på kliniske parametere som observeres systematisk ved økt risiko for, eller mistanke om, sykdom eller forverring av tilstand:

• bevissthetsnivå
• respirasjonsfrekvens 
• oksygensaturasjon (SpO2)
• puls
• blodtrykk
• temperatur
• blødningsmengde
• uterusnivå
• urinproduksjon
• smerter

Listen er ikke uttømmende, og noen kliniske situasjoner vil kreve andre observasjoner og undersøkelser.

Skåringsverktøy

Systematiske vitale observasjoner kan gjøres av helsepersonell ved hjelp av skåringsverktøy, for eksempel Obstetric Norwegian Early Warning Score (ONEWS). Et skåringsverktøy kan ikke erstatte klinisk skjønn, men er et supplement. Skåringsverktøyet ONEWS er tilpasset referanseverdier for barselkvinner og brukes inntil 6 uker post partum. Responsflyten i verktøyet er tilpasset sykehus.

Ettersom ONEWS brukes i sykehus kan det være naturlig å bruke det samme verktøyet i kommunale helse- og omsorgstjenester for å kunne sammenligne med tidligere målinger. Varsling- og responsflyt utenfor sykehus utarbeides lokalt. I hvilken grad alle parameterne som er oppgitt i skåringsverktøyet kan måles og vurderes vil kunne variere avhengig av hvilket utstyr som er tilgjengelig i den aktuelle situasjonen. Skåring av for eksempel bevissthet, puls og respirasjonsfrekvens vil ikke kreve noen tekniske hjelpemidler.

Se Helsedirektoratets råd om rutiner for systematiske observasjoner av pasienters vitale funksjoner (i faglige råd for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand) og ONEWS i obstetrikk-veilederen (metodebok.no) for utfyllende informasjon.

Dokumentasjon

Kvinnens sykehistorie og ulike forhold ved svangerskap og fødsel kan gi økt risiko for å utvikle sykdom. Det er viktig at helsepersonell overfører slik informasjon skriftlig gjennom journal eller epikrise når barselkvinnen bytter avdeling eller blir skrevet ut, til hjemmet eller til en annen virksomhet, se anbefaling om informasjon og samtaler.

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, men er oppdatert etter dagens kunnskap og klinisk praksis. Anbefalingens hensikt er å bidra til at de barselkvinner som trenger ekstra oppfølging for somatisk sykdom eller behandlingskrevende tilstander blir identifisert tidlig slik at adekvate tiltak kan bli iverksatt, og dermed begrense sykdomsutvikling. De nasjonale faglige rådene Tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand angir at virksomheter i både kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten bør etablere rutiner for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand hos pasienter. Rådene gjelder generelt for alle pasientgrupper, og omfatter også barselkvinner.

Helsepersonell må ha høy årvåkenhet for tidlige tegn på alvorlige komplikasjoner etter fødsel, da disse tilstandene kan utvikle seg raskt og ha alvorlige konsekvenser for kvinnens helse og liv (Nyfløt, Ellingsen og Vangen, 2021). Ved å ha lik systematisk tilnærming på tvers av helsetjenestenivåer øker det sjansen for å oppdage utvikling eller endring i ulike deler av forløpet.

• Sepsis/infeksjon: Tilstanden er definert som en livstruende organsvikt utløst av infeksjon under eller etter svangerskap, fødsel eller abort. Felles for alle presentasjonsformer er at tilstanden ofte er forbundet med forsinket diagnostikk. Forsinket diagnostikk og -intervensjon er forbundet med progresjon til septisk sjokk, og risiko for død. Se Maternell sepsis i Metodebok.
• Blodpropp (trombose): Kvinner har økt risiko for venøs tromboembolisme i barselperioden grunnet fysiologiske endringer i koagulasjonssystemet. Tidlig identifikasjon er viktig for å forebygge alvorlige komplikasjoner. Se Trombose, antikoagulasjon og svangerskap i Metodebok.
• Preeklampsi: kan oppstå også etter fødsel. Tilstanden kan føre til eklampsi.
• Eklampsi: Kan oppstå etter fødsel som følge av svangerskapsforgiftning (preeklampsi). Tilstanden innebærer kramper og bevissthetsforstyrrelser, og kan være livstruende. Se Hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi i Metodebok.
• Postpartumblødning: En av de vanligste årsakene til alvorlig morbiditet og mortalitet etter fødsel. Tidlig identifikasjon og rask behandling er avgjørende for å forhindre alvorlige konsekvenser. Se Postpartum blødning i Metodebok.
• Urinretensjon: I løpet av graviditeten øker blærens kapasitet samtidig som følsomheten for overstrekning reduseres. Dette skyldes hormonelle og mekaniske endringer, og normaliseres gradvis i løpet av de første ukene etter fødsel. I barselperioden oppstår det ofte økt diurese, særlig de første dagene, som følge av utskillelse av retinert interstitiell væske fra svangerskapet. I tillegg kan blærens sensibilitet være nedsatt på grunn av fødselstraume, noe som øker risikoen for urinretensjon og krever oppmerksomhet fra helsepersonell. Se Urinretensjon etter fødsel i Metodebok
• Smerter: Smerter kan være tegn på sykdom eller andre behandlingskrevende tilstander under utvikling.

Helsetilsynet publiserte i 2016 en rapport om en barselkvinne som døde av sepsis i Norge. Rapporten understreker betydningen av systematisk observasjon av pasienter med tegn på sykdom for å kunne følge utviklingen og iverksette adekvate tiltak til riktig tid. Helsetilsynet fremhever også viktigheten av dokumentasjon av målinger eller funn i journal for lettere samhandling mellom helsepersonell og det å se utvikling av sykdom over tid (Statens helsetilsyn, 2016).

Formålet med systematiske kliniske observasjoner er å oppdage sykdom eller forverring av sykdom tidlig, samt gi et felles språk på tvers av yrkesgrupper slik at riktig behandling iverksettes til riktig tid. Det er vesentlig at helsepersonell som gjør målingene og den kliniske observasjonen har kompetanse til å forstå det som observeres (Helsedirektoratet, 2020).

Norsk gynekologisk forening anbefaler systematisk observasjon ved bruk av skåringsverktøyet ONEWS til kvinner fra erkjent graviditet til 6 uker post partum for å oppdage sykdomstilstand på et tidlig tidspunkt, samt for å kunne følge utviklingen over tid på en objektiv måte. Dette gjelder også hvis kvinnen er innlagt i andre sykehusavdelinger enn føde-/barselavdelingen. De fremhever også viktigheten av dokumentasjon av målinger i journalsystemer, se ONEWS: Obstetric Norwegian Early Warning Score System i Metodebok. Slike verktøy kan være nyttig støtte til den kliniske vurderingen ved mistanke om sykdom eller forverring for å sikre struktur, kvalitet og tidlig identifisering av avvik.

Det er viktig at rutinene inkluderer hvilke barselkvinner som skal observeres systematisk for å unngå overforbruk av ressurser eller risiko for unødvendige intervensjoner.

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for tidlig oppdagelse av sykdom og forverring av tilstand ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring §3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4.

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien», og er basert på klinisk erfaring og brukererfaringer samt forskning innhentet fra fageksperter som kjenner forskningen på fagfeltet.

Informasjon og samtale

I samtalen med barselkvinnen bør det gis informasjon om plager hun kan få etter fødselen. Vær oppmerksom på at mindre rifter også kan gi plager og ubehag. Ved å lytte til kvinnens opplevelse av fødsel og sin situasjon, tilpasses informasjonen. Eksempler på tema som kan tas opp er følgende:

• viktigheten av god hygiene med daglig dusj av underlivet, hyppig skifte av bind med handvask før og etter
• forventet smerte ved vannlating/avføring og kløe ved sårtilheling
• hemorroider
• luft-/avføringlekkasje og avføringsmønster
• fremfall av underlivsorganer (prolaps)
• urinlekkasje ved belastning (stressinkontinens)
• bekkenbunnstrening, se Bekkenbunnsportalen (helsekompetanse.no)
• endret følelse i underlivet som følge av hormonelle endringer/amming
• seksuallivet, se Sex etter fødsel (helsenorge.no)
• instrumentell forløsning (vacuum, tang)
• langtrukket fødselsforløp (protrahert)

Smerter i underlivet og smertelindring

Ved kartlegging av kvinnens smerter kan risikofaktorer for smerter for eksempel være

• episiotomi (klipp)
• instrumentell forløsning
• infeksjon i rift eller episiotomi
• traumatisk fødselsopplevelse
• hemoroider

Vurdering av hvilken type smertelindring og mengde som tilbys, baseres på om det har oppstått rift uavhengig av grad, omfang av smerte, intensitet av smerte, bivirkninger, amming og eventuelle kontraindikasjoner.

Smertelindring tilbys først og fremst etter kvinnens behov, men også etter den helsefaglige vurderingen, for eksempel i form av lokal nedkjøling med kalde kompresser eller ved bruk av legemidler.

For informasjon om trygg legemiddelbruk, se relis.no (for helsepersonell) og TryggMammamedisin.no (for barselkvinnen).

Komplikasjoner og indikasjon for videre undersøkelse

I samtalen kan det inngå tilpasset informasjon om eventuelle komplikasjoner de første 6 ukene etter fødsel og 3 måneder etter fødsel, med indikasjon for undersøkelse av lege.

Eksempler på komplikasjoner de første 6 uker etter fødselen:

• Sårinfeksjon eller blodansamlinger i vevet kan kjennetegnes av økt smerte i underlivet, økt hevelse eller feber, se anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom.
• Sårruptur kjennetegnes ved økte smerter eller at riften spriker.
• Fremfall av underlivsorgan, kan kjennetegnes ved tyngdefølelse, tømningsvansker, følelse av en kul i skjeden eller at noe er i ferd med å falle ut.
• Ufrivillig lekkasje av urin, se film Trening av bekkenbunnen fra St. Olav (youtube.com)
• Ufrivillig lekkasje av luft og/eller avføring

Gi skriftlig informasjon om hvor kvinnen kan henvende seg etter utskrivelse ved tegn på komplikasjoner eller mer smerter eller plager enn forventet.

Eksempler på komplikasjoner de første 3 måneder etter fødselen, som kommer i tillegg til eksemplene gitt for de første 6 ukene:

• vedvarende luft-/avføringslekkasje
• vedvarende urinlekkasje
• vedvarende tyngdefølelse

Fødselsrift grad 3 og 4

I samtalen med barselkvinner som har fødselsrift grad 3 eller 4 kan følgende tema tas opp:

• muntlig og skriftlig informasjon om oppfølging, inkludert smertelindring, forebygging av forstoppelse (obstipasjonsprofylakse)
• avklaring om kvinnen opplever fødselsrift/inngrep i underlivet som psykisk belastende.
• bekkenbunnstrening
• henvisning og oppfølging av fysioterapeut, individuelt eller i gruppe.
• innkalling til kontroll i spesialisthelsetjenesten etter 6–12 måneder, ved behov vurdere kontroll tidligere

For mer informasjon, se: Perinealskade og anal sfinkterskade ved fødsel (metodebok.no)

Kvinnelig omskjæring og deinfibulering

I samtale med barselkvinner som er kvinnelig omskjært (kjønnslemlestelse) og deinfibulert kan følgende tema tas opp:

• Den normale tilhelingsprosessen, viktigheten av hygiene og mulige komplikasjoner etter deinfibulering. For eksempler på komplikasjoner, se Kvinnelig omskjæring (helsenorge.no).
• Vanlige opplevelser av eget underliv etter deinfibulering, da kvinnen kan oppleve endringer i vannlating, menstruasjon og seksualliv, og underlivet kan føles mer åpent. Noen kvinner kan trenge ekstra psykisk støtte. Se Kvinnelig omskjæring, deinfibulering (metodebok.no).
• Holdning til kjønnslemlestelse av eventuelt egne døtre, informasjon om norsk lov og forbud mot kjønnslemlestelse, samt at det ikke er lov å reinfibulere etter fødselen (straffeloven §§ 5, 196, 284, 285 (lovdata.no)). Samtalen gjennomføres på en sensitiv og ikke-stigmatiserende måte med barnets foreldre.

Helsepersonell kan med fordel benytte en utforskende tilnærming, hvor de stiller spørsmål og inviterer til dialog. Vurder om deler av samtalen gjennomføres uten partner eller annen familie til stede.

Andre ressurser

• Kvinnelig omskjæring – Bekkenbunnsportalen (helsekompetanse.no)
• Opplysningsplikt i helsestasjonsretningslinjen
• Avvergingsplikten (plikt.no).
• Brosjyrer om kjønnslemlestelse (nkvts.no), pasientvennlig informasjon på flere språk
• Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse (regjeringen.no)
• Kurs om forebygging og behandling av perinealskader (helse-sorost.no)
  Helse Sør-Øst har utarbeidet et kurs for forebygging og behandling av perinealskader. Kurset er tilgjengelig via Læringsportalen i alle helseregionene og er tilgjengelig for relevante offentlige og private og ideelle utdanningsinstitusjoner.

Informasjon og samtale

Helsedirektoratet anbefaler å gi barselkvinnen individuelt tilpasset informasjon og plan for videre oppfølging, basert på graden av eventuell fødselsrift, hvor mye plagene påvirker henne og bekkenbunnsdysfunksjon. Dette bygger på pasientens rett til informasjon og medvirkning, slik det er hjemlet i pasient og brukerrettighetsloven §3-1 og 3-2 (lovdata.no). Innspill fra fagmiljø, praksisfeltet, bruker- og interesseorganisasjoner har understreket betydningen av tilpasset informasjon om fødselsrifter og at denne blir gjentatt, støttet av skriftlig informasjon og gjerne med partner til stede. Opplevelse av involvering bidrar til trygghet og fremmer både fysisk og psykisk restitusjon. Kunnskapsgrunnlaget til retningslinjene fra Socialstyrelsen (Socialstyrelsen, 2025) vurderte det vitenskapelige grunnlaget av å gi tilpasset informasjon som mangelfull og baserer tiltaket på erfaring understøttet av kvalitative studier.

Svangerskap og fødsel kan svekke bekkenbunnsmuskulaturen, og symptomer på bekkenbunnsdysfunksjon er derfor vanlige i barselperioden. Helsedirektoratet anbefaler styrketrening av bekkenbunnen for å forebygge og redusere slike plager. Ifølge Nasjonalt senter for bekkenbunnshelse opplever nær halvparten av kvinner urinlekkasje under graviditet og etter fødsel. Stressinkontinens (lekkasje ved økt buktrykk) er særlig vanlig rett etter fødsel (Bekkenbunnsportalen, 2025). Regelmessig bekkenbunnstrening etter fødselen kan redusere symptomer. Ved å tilby barselkvinnen veiledning i riktig teknikk før hjemreise fra sykehuset, ved hjemmebesøk av jordmor og ved andre møter med helsepersonell i barselperioden kan en sikre riktig teknikk. Dersom urinlekkasje vedvarer etter 2-4 uker med daglig trening kan det være behov for veiledning fra fysioterapeut eller annet autorisert helsepersonell med kompetanse på bekkenbunnstrening. Det kliniske fagmiljøet rapporterer god effekt av slik trening ved både urin- og avføringslekkasje, men understreker viktigheten av korrekt utførelse. Ved manglende effekt anbefales utredning hos lege, i tråd med Socialstyrelsens anbefalinger (2025). Selv om evidensen for bekkenbunnstrening etter fødsel er begrenset, peker retningslinjer fra WHO (2022), NICE (2021) og Socialstyrelsen (2025) på mulige fordeler. De understreker samtidig behovet for mer forskning på området (NICE, 2021).

Inspisering av fødselsrift og inngrep i underliv

Helsedirektoratet anbefaler at barselkvinner får tilbud om inspeksjon av fødselsrifter og underliv før utreise fra barsel, ved hjemmebesøk og etterkontroll. Målet er å vurdere smerte, sårtilheling og oppdage komplikasjoner som bekkenbunnsdysfunksjon. Dette kan redusere behovet for ekstra kontroller de første ukene. Anbefalingen er i tråd med Socialstyrelsens anbefaling (Socialstyrelsen, 2025). Derimot anbefaler NICE (2021) at inspeksjonen av fødselsrifter og underliv gjøres ved indikasjon eller kvinnens ønske av jordmor eller lege.

En rapport fra Nasjonalt kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom viste at 6 av 10 kvinner i Norge har plager fra underlivet de første 8 månedene etter fødsel. Rapporten viste også at plagene i for liten grad ble identifisert, at kvinner ventet lenge før de fikk hjelp (Universitetssykehuset Nord-Norge, 2022). Selv om evidensen for effekt av inspeksjon av fødselsrift er begrenset (Socialstyrelsen, 2025), viser klinisk erfaring, tilbakemelding fra fagmiljø og brukerorganisasjoner at tiltaket har medisinsk verdi og styrker kvinnens trygghet.

Smerter i underlivet og smertelindring

Helsedirektoratet anbefaler individuell tilnærming til smertelindring for kvinner med smerter i underlivet etter fødsel, uavhengig av riftens omfang, og er i tråd med Socialstyrelsens anbefaling (2025).

En norsk studie viser at kvinner med fødselsrift grad 2 kan oppleve like mye smerter som ved mer alvorlige rifter, og at også kvinner uten fødselsrifter eller små fødselsrifter kan ha betydelige plager i underlivet etter fødsel (Rislokken, Dalevoll Macedo, Bo, Ellstrom Engh, & Siafarikas, 2024). Dette er også fremhevet av brukerorganisasjoner som er i kontakt med barselkvinner. Fagmiljø og brukerorganisasjoner vektlegger også at voldsutsatte mennesker ofte nedtoner smerter og plager fordi de er vant til å ignorere egne grenser. Dette kan føre til ubehandlede rifter og langvarige plager.

Smerter i perineum etter vaginal fødsel er et vanlig problem for kvinner. Disse smertene kan variere i intensitet og årsak, avhengig av faktorer som type rift, inngrep under fødselen, forløsningsmetode og fødselsopplevelse (NICE, 2021). Andre plager som for eksempel hemorroider kan også bidra til smerter i underlivet. Smerter, rifter og episiotomi kan påvirke vannlating, avføring, seksualliv og livskvalitet, og langvarige smerter kan ha innvirkning på tilknytning til barnet og samlivet med partner (Metodebok Legeforeningen, 2025; Socialstyrelsen, 2025). Det er derfor viktig å være oppmerksom på og følge opp slike plager tidlig.

Rift grad 3 eller 4

Perinealrift grad 3 og 4 er alvorlige skader som oppstår under fødsel og involverer skade i muskulaturen rundt endetarmsåpningen og i noen tilfeller endetarmsåpningen. Disse skadene kan føre til betydelige helseproblemer, inkludert anal inkontinens, smerter og problemer med vannlatning og avføring. Derfor er grundig oppfølging viktig for å sikre riktig helbredelse og redusere risiko for langvarige komplikasjoner. Nasjonale kvalitetsindikatorer viser at for 2023 ble store fødselsrifter rapportert hos 1,8 prosent av alle kvinner som fødte vaginalt. Forekomsten har vist en jevn nedgang siden 2009 og har vært stabil de siste årene, med lite variasjoner mellom helseregionene. Blant førstegangsfødende som fødte vaginalt samme år, var andelen med store rifter 3,1 prosent. Dersom fødselen ble assistert med sugekopp eller tang, økte andelen til 4,8 prosent (Helsedirektoratet, 2025).

Det kan være psykisk belastende å få en fødselsrift grad 3 eller 4, med innvirkning på blant annet livskvalitet og selvfølelse (Socialstyrelsen, 2025). En kvalitativ studie som undersøkte kvinners erfaringer med obstetrisk sfinkterskade fant at mange kvinner beskrev den første tiden etter fødselen som utfordrende. Kvinnene opplevde smerter, funksjonsproblemer, usikkerhet og bekymringer knyttet til kroppens tilheling og fremtidig funksjon. De fremhevet også betydningen av god informasjon, kontinuitet og individuelt tilpasset oppfølging fra helsepersonell (Johannesson et al., 2022). Innspill fra brukerorganisasjoner bekrefter at fødselsskader kan være psykisk belastende. Det er derfor viktig å tilby psykisk støtte og rådgivning for å hjelpe kvinner med å håndtere de emosjonelle og psykiske belastningene som kan følge med alvorlige perineale rifter.

Kunnskapsgrunnlaget for effekten av bekkenbunnstrening for kvinner med perinealskade grad 3 og 4 er uklar. En paraplyoversikt av 9 Cochrane oversikter, som inkluderer 127 studier, konkluderer blant annet med at bekkenbunnstrening etter fødsel sannsynligvis reduserer symptomene og alvorlighetsgraden av urininkontinens, men det er begrensninger i forskningen da den blant annet ikke ser utelukkende på de største riftene (Sananes et al., 2023).

For å sikre riktig teknikk av bekkenbunnstrening er det viktig at kvinner med perinealrift grad 3 og 4 henvises til fysioterapeut. Kvinner med obstetrisk sfinkterskade beskrev fysioterapeutisk veiledning om bekkenbunnstrening og rehabiliteringsforløpet som en viktig støtte for trygghet og mestring i barseltiden (Johannesson et al., 2022). Ifølge det kliniske fagmiljøet er det ulik praksis i Norge for når kvinnen henvises til kontroll for perinealriften, med en variasjon fra 6–9 måneder og de fleste 9–12 måneder. Noen vurderer også kontroll etter to uker. På bakgrunn av klinisk fagmiljø og ekstern arbeidsgruppe har Helsedirektoratet landet på å anbefale kontroll etter 6–12 måneder.

Kvinner som er deinfibulert i fødsel

Kjønnslemlestelse er ulovlig i Norge (Straffeloven §§ 5, 196, 284, 285 (lovdata.no)). Helsepersonell har en sentral rolle i å bidra til forebygging av kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse), både hos kvinnen som har født, og eventuelt jentebarn som er født av foreldre med bakgrunn i land der kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse) praktiseres.

Helsedirektoratet anbefaler at kvinner som er deinfibulert under fødsel følges opp som andre barselkvinner, med ekstra støtte i form av informasjon og psykisk støtte tilpasset deres behov, noe som er i tråd med WHO (2025) og Socialstyrelsen (2024, 2025).

Kvinner som har vært utsatt for kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse) som barn har mer sannsynlighet for å oppleve psykiske symptomer og plager som følge av traumatiske erfaringer knyttet til inngrepet, enn kvinner som ikke har opplevd det (World Health Organization, 2025). For noen kvinner og menn kan det også være belastende og stigmatiserende å bli assosiert med skadelige tradisjonelle praksiser fra hjemlandet, spesielt hvis de har tatt avstand fra disse etter å ha bodd i Norge. Det er derfor viktig å håndtere denne tematikken på en kultursensitiv og respektfull måte. Se også anbefaling i helsestasjonsretningslinjen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Fremme psykisk helse

Virksomheten legger til rette for empatisk, støttende og respektfull omsorg. Sosial støtte fra partner/medforelder kan fremmes ved å gi mulighet til, og gjerne oppmuntre til, deltakelse i barseltiden, hvis barselkvinnen ønsker det og det er praktisk gjennomførbart.

Ved oppfølgingen av barselkvinnen er det viktig å inkludere

• individuell omsorg, empatisk språk, emosjonell og psykososial støtte
• spørsmål om psykisk helse og aktiv oppmerksomhet på hvordan barselkvinnen føler seg
• fødselsopplevelse (se anbefaling om informasjon og samtale)
• vurder ekstra oppfølging etter en traumatisk opplevd fødsel
• amming (se anbefaling om amming og mor-barn-vennlig standard)
• søvn
  • informer om viktigheten av søvn og hva som fremmer søvn
  • fremme søvn for å forebygge utfall som fødselsdepresjon, psykose, ammeproblem.
• fysisk aktivitet (se anbefaling om fysisk aktivitet)
  • informer om viktigheten av fysisk aktivitet

Psykisk helse hos barselkvinnen kan fremmes ved informasjon om

• normale psykiske reaksjoner i barseltiden, og videre hva som skiller normale reaksjoner fra psykiske plager
• faktorer og tiltak som fremmer psykisk helse og forebygger psykiske plager
• faktorer som hemmer psykisk helse, herunder risikofaktorer for utvikling av psykiske plager
• hva som kjennetegner fødselsdepresjon, angst og tvangstanker
• hva barselkvinnen og familien selv kan gjøre for å fremme god psykisk helse og mestring

Se mer informasjon om fødselsdepresjon (helsenorge.no).

Gi gjerne også informasjon om psykisk helse i barseltiden til partner/medforelder. Det er en fordel at barselkvinnen og partner/medforelder får skriftlig informasjon om psykisk helse og hvor de kan ta kontakt ved bekymring.

Hjemmebesøk av jordmor og helsesykepleier kan være fremmende for barselkvinnens psykiske helse, se anbefaling om hjemmebesøk.

Inkluder foreldres psykiske helse og trivsel som et tema i alle konsultasjoner etter fødsel, se anbefaling om foreldres psykiske helse i helsestasjonsretningslinjen.

Identifisere psykiske plager eller lidelser

Helsepersonell identifiserer psykiske plager eller lidelser ved å innhente nødvendig informasjon om barselkvinnens bakgrunn, eventuelle risikofaktorer og sårbarhetsfaktorer, tidligere sykehistorie, forløp av svangerskap og fødsel, og nåværende psykiske og fysiske tilstand og behov.

Eksempler på risikofaktorer og sårbarhetsfaktorer kan være (listen er ikke uttømmende):

• tidligere eller pågående psykiske plager eller psykiske lidelser, inkludert rusmiddelproblemer
• psykiske utfordringer i svangerskapet
• opplevd traumatiserende eller svært belastende fødselsopplevelse
• komplikasjoner oppstått i forbindelse med svangerskap, fødsel eller barseltid (hos mor eller barn)
• ammeproblemer
• vedvarende søvnvansker eller søvnløshet, også når det er mulighet for å sove
• utfordrende relasjon til partner/medforelder, konflikt, eller mangel på sosial og emosjonell støtte
• belastende livshendelser
• sosioøkonomiske faktorer og kvinnens bakgrunn, se også anbefaling barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner

Eksempler på beskyttende faktorer kan være (listen er ikke uttømmende):

• positiv fødselsopplevelse
• velfungerende amming
• empatisk helsepersonell som møter barselkvinnen med respekt og verdighet
• god relasjon til partner/medforelder
• sosial og emosjonell støtte, og avlastning fra partner/medforelder, familie og nettverk
• fysisk aktivitet, søvn og hvile

Helsepersonell legger til rette for å identifisere økt risiko for psykiske helseutfordringer ved aktivt å være oppmerksom på hvordan barselkvinnen har det. Vær oppmerksom på pårørendes bekymringer for barselkvinnenes psykiske helse og ta dette på alvor. Avsett tid til bruk av kvalifisert tolk ved begrensede norskkunnskaper eller ved andre forhold som gir rett på tolk, jf. tolkeloven (lovdata.no) og veileder om tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten.

Eksempler på åpne og utforskende spørsmål som kan stilles for å støtte barselkvinnen og vurdere psykisk helse:

Spørsmål om depresjon – Whooley spørsmål:

1. Har du i løpet av den siste måneden ofte følt deg nedfor, deprimert eller uten håp?
2. Har du i løpet av den siste måneden ofte hatt lite interesse for eller glede av å gjøre ting?

Et positivt svar på ett eller begge spørsmål tolkes som at kvinnen kan ha depresjonssymptomer, og utløser videre strukturert kartlegging med relevant psykometrisk screeningverktøy og en klinisk samtale om psykisk helse, funksjon og belastninger. Et negativt svar på begge spørsmål gjør det lite sannsynlig at barselkvinnen har klinisk betydningsfulle depresjonssymptomer, men utelukker ikke at hun kan ha symptomer på andre behandlingskrevende psykiske tilstander, som angstlidelser, fødselsrelaterte traumesymptomer, bipolar lidelse, postpartum psykose eller andre psykiske lidelser (Whooley et al., 1997; Rognmo et al., 2026).

Andre spørsmål om angst og hjelpebehov:

1. I hvilken grad har du i løpet av den siste måneden ikke klart å stoppe eller kontrollere bekymring?
2. Er dette noe du føler at du trenger eller ønsker hjelp med?

Spørsmål 1 er basert på GAD 7, et kort psykometrisk verktøy for symptomer på generalisert angstlidelse (Spitzer et al., 2006). Oppfølgingsspørsmål 2 er for å vurdere ønske om og behov for videre behandling og oppfølging (Arroll et al., 2003).

Ved behov for videre kartlegging av psykisk helse benyttes kunnskapsbaserte og kvalitetssikrede metoder og kartleggingsverktøy.

Vær spesielt oppmerksom på barselkvinner som strever med følgende symptomer:

• vedvarende søvnløshet, også når det faktisk er mulighet til å sove
• rask symptomforverring over dager til få uker
• endret virkelighetsoppfatning (for eksempel vrangforestillinger eller hallusinasjoner)
• betydelig uro, rastløshet eller agitasjon
• suicidale tanker, planer eller tidligere forsøk
• markert funksjonssvikt i dagligliv og omsorg for barnet

Videre oppfølging

Hvis barselkvinnen har behov for utvidet oppfølging utover det standardiserte oppfølgingsløpet i barselomsorgen, se anbefaling om barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner.

Ved bekymring for psykiske plager, vurder også om det er behov for helsehjelp, for eksempel fastlege som har det medisinske ansvaret, psykolog, psykisk helsetilbud i kommunen, jordmor med videre kompetanse, eller henvisning til spesialisthelsetjenesten ved symptomer på psykisk lidelse. Gi barselkvinnen anledning til å medvirke i vurderingen om videre oppfølging. Retten til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmetoder, samt informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, følger av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-5 (lovdata.no).

Ved mistanke om en tilstand som krever akuttpsykiatrisk tilsyn, for eksempel psykose, alvorlig depresjon, mani eller akutt suicidalitet, sørger helsepersonell umiddelbart, og i tråd med virksomhetens prosedyrer for akutte situasjoner, for at barselkvinnen blir vurdert av psykisk helsevern, og at både barselkvinnen og barnet ivaretas på en trygg måte.

Opplæringsmateriell og andre ressurser

• Opplæringsprogrammet Tidlig inn (forebygging.no) er et opplæringstilbud i kartleggingsverktøy og metoder for samtale om rus, psykisk helse og vold for å sikre en forsvarlig tjeneste til gravide og småbarnsfamilier.
• Nettsiden Zanzu har informasjon om tiden etter fødsel og barsel på mange språk: Etter fødsel (zanzu.no). Se også anbefalingen om gravide i veileder for helsetjenester til flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.
• Nasjonal veileder for psykisk helse- og rusarbeid for voksne.
• Nasjonale faglige råd for selvskading og selvmord er veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord.
• Psykisk helse og psykiatriske sykdommer i Metodebok.

Relevante tiltak og prosjekter

• Sammen på vei (sammenpavei.no)
• Nye familier: – Et tilbud til deg som venter barn (drammen.kommune.no)
• Nye mønstre – trygg oppvekst (kristiansand.kommune.no)

WHO definerer god perinatal psykisk helse som "Barselkvinnen kan kjenne på utfordringer, men kjenner seg i stand til å håndtere dem" (World Health Organization, 2022). Ved å fremme god psykisk helse og identifisere risikofaktorer tidlig kan dette være et ledd i tidlig innsats mot risikofaktorer (Meld. St. 9 (2023-2024)).

Følelsesmessige svingninger og fødselsdepresjon

Barseltiden er en overgang til foreldreskap med forventninger, glede og spenning. Denne tiden er preget av fysiologiske, psykologiske, nevrobiologiske (Pritschet et al., 2024) og sosiale endringer. Forbigående følelsesmessige svingninger (barseltårer) er normalt og forekommer hos omtrent 50–80 prosent av barselkvinnene. Barseltårer kan gå over i vedvarende uro, nedstemthet og fødselsdepresjon. Det foreligger ikke ferske og sikre tall for prevalensen på fødselsdepresjon i Norge. En studie gjennomført på data fra den nasjonale studien "Den norske mor barn undersøkelsen" viser prevalens på fødselsdepresjon på 11%, men disse dataene er samlet inn fra 1999 til 2008 og er dermed noe gamle (Sorbo, Grimstad, Bjorngaard, Lukasse, & Schei, 2014). Det er gjennomført enkeltstudier i begrensede geografiske områder i Norge, blant annet i Stavanger, hvor prevalens av fødselsdepresjon var 16,5% (basert på data fra 2005-2006) (Dorheim, Bondevik, Eberhard-Gran, & Bjorvatn, 2009), og i Oslo, hvor prevalens var 9,3% (basert på data fra 2008-2010) (Shakeel et al., 2018). I en rapport oppgir (Folkehelseinstituttet, 2023) en prevalens på 7–13% for fødselsdepresjon i Norge, men disse tallene er basert på en studie fra USA (Stewart & Vigod, 2016) og indikerer ikke prevalens for norske forhold.

Betydningen av tidlig innsats og forebygging

Fokus på psykisk helse i barseltiden legger til rette for helsefremmende og forebyggende tiltak, ved å identifisere og støtte barselkvinner før psykiske plager utvikler seg til sykdom. Helsedirektoratet anbefaler at psykisk helse tas opp i alle konsultasjoner i barselomsorgen, noe som støttes av retningslinjer fra NICE (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021). Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025 (Helsedirektoratet, 2025) viser at kvinner med selvrapportert dårlig psykisk helse er mindre tilfredse med barselomsorgen enn andre. Det er derfor viktig at helsepersonell er oppmerksomme på kvinners psykiske helse i denne livsfasen.

Informasjon, støtte og samtaler

Helsedirektoratet anbefaler at barselkvinnen får informasjon om hva som er normale endringer, vanlige psykiske helseutfordringer og hva som fremmer god psykisk helse i barselperioden, som er i tråd med engelske og svenske anbefalinger (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; Socialstyrelsen, 2025). Kvinners erfaringer med svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen i Norge i 2024–2025 (Helsedirektoratet) viser at informasjon om kvinners helse i barseltiden ikke alltid er tilstrekkelig. Overgangen til å bli mor innebærer store følelsesmessige, kroppslige og relasjonelle endringer, og mange kvinner kan ha behov for hjelp til å sette ord på sine opplevelser. WHO, NICE og svenske retningslinjer understreker betydningen av støttesamtaler og psykososial støtte for å redusere risikoen for fødselsdepresjon og andre psykiske helseproblemer (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022).

Reduksjon av psykologisk stress kan øke mestringsevnen og hjelpe kvinnen til å håndtere endringene i barseltiden. Dette kan oppnås ved å støtte personlige ferdigheter, mestringsstrategier og styrke beskyttelsesfaktorer (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; World Health Organization, 2022). Samtaler om fødselsopplevelsen kan hjelpe barselkvinner å bearbeide traumer eller vanskelige følelser knyttet til fødselen, som også støttes av anbefaling i retningslinjen fra NICE (2021). Brukerrepresentanter fremhever at en normal fødsel kan også gi opplevelse av traume og vanskelige følelser. Samtaler om fødselsopplevelsen gir helsepersonell mulighet til å støtte og veilede mødre, samt få innsikt som kan forbedre fremtidige fødselsopplevelser. Dette støttes av både kliniske fagmiljøer og brukerrepresentanter.

Søvnens betydning for psykisk helse

Søvn er avgjørende for både fysisk og psykisk helse. Helsedirektoratet anbefaler at søvn løftes frem i oppfølgingen av barselkvinnen. Mangel på søvn kan føre til depresjon, angst, psykose, ammeproblem og svekket immunforsvar. En systematisk oversiktsstudie viser at søvnintervensjoner i barseltiden reduserer alvorlighetsgraden av depresjonssymptomer (Khan-Afridi et al., 2025). God søvnkvalitet hos mor kan påvirke også barnets søvnmønster, noe som er viktig for barnets vekst og utvikling. Informasjon om hva som fremmer søvn, som etablering av gode søvnrutiner, kan bidra til bedre søvnkvalitet og dermed bedre helse og velvære. Ved depresjon er mangelfull søvn en risikofaktor som kan bidra til forverring, noe som krever fortløpende vurdering av søvn (Helsetilsynet, 2024).

Fysisk aktivitet som helsefremmende tiltak

Fysisk aktivitet kan redusere stress og angst, og frigjør endorfiner som forbedre humøret og øker energinivået. En systematisk oversiktsstudie viser at fysisk aktivitet i barseltiden er vist å øke søvnkvalitet og bedre dagtidsfungering/fatigue (Jones et al., 2025), samt redusere alvorlighetsgraden av depresjons og angstsymptomer og risiko for å utvikle fødselsdepresjon (Deprato et al., 2025).

Oppfølging

Helsedirektoratet anbefaler vurdering av barselkvinnens psykiske helse og oppfølging tilpasset individuelle behov, i tråd med internasjonale retningslinjer (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022). Helsepersonell bør være opplært i å gjenkjenne og håndtere psykiske plager, og samarbeide tverrfaglig for å sikre helhetlig oppfølging. Brukerorganisasjoner påpekte at psykisk helse ikke er tilstrekkelig ivaretatt og etterlyser rutinemessig screening av alle barselkvinner. Helsedirektoratet anbefaler ikke å screene alle barselkvinner, i tråd med WHO-kriterier for når det bør gjennomføres screening (World Health Organization, 2020). I stedet anbefales kliniske samtaler om psykisk helse i alle konsultasjoner i barseltiden for å avdekke psykiske plager eller lidelser og vurdere behov for videre kartlegging.

Spørsmål som kan stilles i samtalen med barselkvinnen er Whooley‑spørsmålene som er et kort, validert tospørsmålsverktøy utviklet for å fange opp mulig depresjon, og kan brukes som et strukturert støtteverktøy i den kliniske samtalen. Verktøyet ble opprinnelig utviklet som en del av PRIME‑MD for primærhelsetjenesten (Whooley et al., 1997), og er senere tatt inn i flere internasjonale retningslinjer, blant annet NICE, som anbefaler bruk av «to‑spørsmålsmetoden» i perinatal omsorg. Whooley‑spørsmålene retter seg mot de to kjernesymptomene ved depressiv lidelse (nedstemthet og tap av interesse/glede), og har vist høy sensitivitet og særlig høy negativ prediktiv verdi i både internasjonale studier og norske data. I den norske valideringsstudien blant barselkvinner (Rognmo et al., 2024) ble Whooley sammenlignet med Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS), et mye brukt, validert psykometrisk screeningsverktøy for depressive symptomer i svangerskap og barseltid. Studien viser at Whooley‑spørsmålene har god evne til å skille mellom kvinner med og uten depresjonssymptomer målt med EPDS og at et negativt svar på begge spørsmål med høy sannsynlighet utelukker klinisk betydningsfulle depresjonssymptomer.

Helseforetak, kommunale tjenester og helsepersonell må sikre at bruk av eventuelt kartleggingsverktøy skjer innenfor god praksis og gjeldende regelverk.

Ved bekymring for alvorlige psykiske plager eller lidelser som psykose, alvorlig depresjon, selvmordstanker eller belastende livsbetingelser som vold, anbefales henvisning og tverrfaglig samarbeid, i tråd med NICE-anbefalinger (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021). 

Tidligere og nyere rapporter fra Helsetilsynet (2024, 2026) fremhever behovet for helhetlig og koordinert oppfølging, og understreker at både kommune og spesialisthelsetjeneste må ha gode systemer for å fange opp barselkvinner med behov for utredning og behandling av fødselsdepresjon. Helsepersonell må ha kunnskap om klassiske symptomer på depresjon, og være oppmerksom på at depresjonsdybde og symptomtrykk ved alvorlig depresjon kan variere gjennom døgnet og uken.

Samhandling

God samhandling og informasjonsflyt mellom pasient, pårørende, den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjeneste kan være avgjørende for et helhetlig pasientforløp. Helsetilsynet påpeker at pasient og pårørende ofte får for mye ansvar for koordinering, noe som kan øke belastning i en allerede sårbar situasjon (Helsetilsynet, 2024; Helsetilsynet, 2026).

Fagmiljø og brukerorganisasjoner påpeker at mangel på kontinuitet i tjenestene er en utfordring. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har et felles ansvar for å organisere et sammenhengende og helhetlig tilbud i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, med avklarte roller og ansvar i samarbeidsavtaler (Meld. St. 9 (2023-2024)). Derimot viser brukerstemmer fra Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025 (Helsedirektoratet, 2025) at barselkvinner generelt har gode erfaringer med samhandling mellom sykehus og kommune etter hjemreise.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4.

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner som fremmer barselkvinnens psykiske helse og identifiserer psykiske plager ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Tilbudet til nyfødte og barselkvinner i helsestasjonstjenesten skal inneholde barselomsorg og annen helseundersøkelse, rådgivning, oppfølgning og henvisning ved behov, jfr. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav c (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, og bygger på kunnskapsgrunnlaget i relevante anbefalinger fra andre lands nasjonale retningslinjer, som Socialstyrelsen (2025), NICE (2021) og WHO (2022). Kunnskapsgrunnlaget er ellers basert på klinisk erfaring og brukererfaringer, samt nyere oversiktsstudier innhentet fra fageksperter som kjenner forskningen på fagfeltet.

Kvinner kan utvikle sykdom også etter utreise fra fødeinstitusjon. Uavhengig av helsetjenestenivå er systematisk observasjon anbefalt som del av en klinisk vurdering for å oppdage sykdom samt forverring av tilstand, se anbefaling om observasjon i faglige råd for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand. Med systematisk menes at de samme parameterne måles med gitte tidsintervaller for å kunne følge utvikling.

Eksempler på kliniske parametere som observeres systematisk ved økt risiko for, eller mistanke om, sykdom eller forverring av tilstand:

• bevissthetsnivå
• respirasjonsfrekvens 
• oksygensaturasjon (SpO2)
• puls
• blodtrykk
• temperatur
• blødningsmengde
• uterusnivå
• urinproduksjon
• smerter

Listen er ikke uttømmende, og noen kliniske situasjoner vil kreve andre observasjoner og undersøkelser.

Skåringsverktøy

Systematiske vitale observasjoner kan gjøres av helsepersonell ved hjelp av skåringsverktøy, for eksempel Obstetric Norwegian Early Warning Score (ONEWS). Et skåringsverktøy kan ikke erstatte klinisk skjønn, men er et supplement. Skåringsverktøyet ONEWS er tilpasset referanseverdier for barselkvinner og brukes inntil 6 uker post partum. Responsflyten i verktøyet er tilpasset sykehus.

Ettersom ONEWS brukes i sykehus kan det være naturlig å bruke det samme verktøyet i kommunale helse- og omsorgstjenester for å kunne sammenligne med tidligere målinger. Varsling- og responsflyt utenfor sykehus utarbeides lokalt. I hvilken grad alle parameterne som er oppgitt i skåringsverktøyet kan måles og vurderes vil kunne variere avhengig av hvilket utstyr som er tilgjengelig i den aktuelle situasjonen. Skåring av for eksempel bevissthet, puls og respirasjonsfrekvens vil ikke kreve noen tekniske hjelpemidler.

Se Helsedirektoratets råd om rutiner for systematiske observasjoner av pasienters vitale funksjoner (i faglige råd for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand) og ONEWS i obstetrikk-veilederen (metodebok.no) for utfyllende informasjon.

Dokumentasjon

Kvinnens sykehistorie og ulike forhold ved svangerskap og fødsel kan gi økt risiko for å utvikle sykdom. Det er viktig at helsepersonell overfører slik informasjon skriftlig gjennom journal eller epikrise når barselkvinnen bytter avdeling eller blir skrevet ut, til hjemmet eller til en annen virksomhet, se anbefaling om informasjon og samtaler.

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, men er oppdatert etter dagens kunnskap og klinisk praksis. Anbefalingens hensikt er å bidra til at de barselkvinner som trenger ekstra oppfølging for somatisk sykdom eller behandlingskrevende tilstander blir identifisert tidlig slik at adekvate tiltak kan bli iverksatt, og dermed begrense sykdomsutvikling. De nasjonale faglige rådene Tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand angir at virksomheter i både kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten bør etablere rutiner for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand hos pasienter. Rådene gjelder generelt for alle pasientgrupper, og omfatter også barselkvinner.

Helsepersonell må ha høy årvåkenhet for tidlige tegn på alvorlige komplikasjoner etter fødsel, da disse tilstandene kan utvikle seg raskt og ha alvorlige konsekvenser for kvinnens helse og liv (Nyfløt, Ellingsen og Vangen, 2021). Ved å ha lik systematisk tilnærming på tvers av helsetjenestenivåer øker det sjansen for å oppdage utvikling eller endring i ulike deler av forløpet.

• Sepsis/infeksjon: Tilstanden er definert som en livstruende organsvikt utløst av infeksjon under eller etter svangerskap, fødsel eller abort. Felles for alle presentasjonsformer er at tilstanden ofte er forbundet med forsinket diagnostikk. Forsinket diagnostikk og -intervensjon er forbundet med progresjon til septisk sjokk, og risiko for død. Se Maternell sepsis i Metodebok.
• Blodpropp (trombose): Kvinner har økt risiko for venøs tromboembolisme i barselperioden grunnet fysiologiske endringer i koagulasjonssystemet. Tidlig identifikasjon er viktig for å forebygge alvorlige komplikasjoner. Se Trombose, antikoagulasjon og svangerskap i Metodebok.
• Preeklampsi: kan oppstå også etter fødsel. Tilstanden kan føre til eklampsi.
• Eklampsi: Kan oppstå etter fødsel som følge av svangerskapsforgiftning (preeklampsi). Tilstanden innebærer kramper og bevissthetsforstyrrelser, og kan være livstruende. Se Hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi i Metodebok.
• Postpartumblødning: En av de vanligste årsakene til alvorlig morbiditet og mortalitet etter fødsel. Tidlig identifikasjon og rask behandling er avgjørende for å forhindre alvorlige konsekvenser. Se Postpartum blødning i Metodebok.
• Urinretensjon: I løpet av graviditeten øker blærens kapasitet samtidig som følsomheten for overstrekning reduseres. Dette skyldes hormonelle og mekaniske endringer, og normaliseres gradvis i løpet av de første ukene etter fødsel. I barselperioden oppstår det ofte økt diurese, særlig de første dagene, som følge av utskillelse av retinert interstitiell væske fra svangerskapet. I tillegg kan blærens sensibilitet være nedsatt på grunn av fødselstraume, noe som øker risikoen for urinretensjon og krever oppmerksomhet fra helsepersonell. Se Urinretensjon etter fødsel i Metodebok
• Smerter: Smerter kan være tegn på sykdom eller andre behandlingskrevende tilstander under utvikling.

Helsetilsynet publiserte i 2016 en rapport om en barselkvinne som døde av sepsis i Norge. Rapporten understreker betydningen av systematisk observasjon av pasienter med tegn på sykdom for å kunne følge utviklingen og iverksette adekvate tiltak til riktig tid. Helsetilsynet fremhever også viktigheten av dokumentasjon av målinger eller funn i journal for lettere samhandling mellom helsepersonell og det å se utvikling av sykdom over tid (Statens helsetilsyn, 2016).

Formålet med systematiske kliniske observasjoner er å oppdage sykdom eller forverring av sykdom tidlig, samt gi et felles språk på tvers av yrkesgrupper slik at riktig behandling iverksettes til riktig tid. Det er vesentlig at helsepersonell som gjør målingene og den kliniske observasjonen har kompetanse til å forstå det som observeres (Helsedirektoratet, 2020).

Norsk gynekologisk forening anbefaler systematisk observasjon ved bruk av skåringsverktøyet ONEWS til kvinner fra erkjent graviditet til 6 uker post partum for å oppdage sykdomstilstand på et tidlig tidspunkt, samt for å kunne følge utviklingen over tid på en objektiv måte. Dette gjelder også hvis kvinnen er innlagt i andre sykehusavdelinger enn føde-/barselavdelingen. De fremhever også viktigheten av dokumentasjon av målinger i journalsystemer, se ONEWS: Obstetric Norwegian Early Warning Score System i Metodebok. Slike verktøy kan være nyttig støtte til den kliniske vurderingen ved mistanke om sykdom eller forverring for å sikre struktur, kvalitet og tidlig identifisering av avvik.

Det er viktig at rutinene inkluderer hvilke barselkvinner som skal observeres systematisk for å unngå overforbruk av ressurser eller risiko for unødvendige intervensjoner.

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for tidlig oppdagelse av sykdom og forverring av tilstand ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring §3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4.

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien», og er basert på klinisk erfaring og brukererfaringer samt forskning innhentet fra fageksperter som kjenner forskningen på fagfeltet.

Informasjon og samtale

I samtalen med barselkvinnen bør det gis informasjon om plager hun kan få etter fødselen. Vær oppmerksom på at mindre rifter også kan gi plager og ubehag. Ved å lytte til kvinnens opplevelse av fødsel og sin situasjon, tilpasses informasjonen. Eksempler på tema som kan tas opp er følgende:

• viktigheten av god hygiene med daglig dusj av underlivet, hyppig skifte av bind med handvask før og etter
• forventet smerte ved vannlating/avføring og kløe ved sårtilheling
• hemorroider
• luft-/avføringlekkasje og avføringsmønster
• fremfall av underlivsorganer (prolaps)
• urinlekkasje ved belastning (stressinkontinens)
• bekkenbunnstrening, se Bekkenbunnsportalen (helsekompetanse.no)
• endret følelse i underlivet som følge av hormonelle endringer/amming
• seksuallivet, se Sex etter fødsel (helsenorge.no)
• instrumentell forløsning (vacuum, tang)
• langtrukket fødselsforløp (protrahert)

Smerter i underlivet og smertelindring

Ved kartlegging av kvinnens smerter kan risikofaktorer for smerter for eksempel være

• episiotomi (klipp)
• instrumentell forløsning
• infeksjon i rift eller episiotomi
• traumatisk fødselsopplevelse
• hemoroider

Vurdering av hvilken type smertelindring og mengde som tilbys, baseres på om det har oppstått rift uavhengig av grad, omfang av smerte, intensitet av smerte, bivirkninger, amming og eventuelle kontraindikasjoner.

Smertelindring tilbys først og fremst etter kvinnens behov, men også etter den helsefaglige vurderingen, for eksempel i form av lokal nedkjøling med kalde kompresser eller ved bruk av legemidler.

For informasjon om trygg legemiddelbruk, se relis.no (for helsepersonell) og TryggMammamedisin.no (for barselkvinnen).

Komplikasjoner og indikasjon for videre undersøkelse

I samtalen kan det inngå tilpasset informasjon om eventuelle komplikasjoner de første 6 ukene etter fødsel og 3 måneder etter fødsel, med indikasjon for undersøkelse av lege.

Eksempler på komplikasjoner de første 6 uker etter fødselen:

• Sårinfeksjon eller blodansamlinger i vevet kan kjennetegnes av økt smerte i underlivet, økt hevelse eller feber, se anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom.
• Sårruptur kjennetegnes ved økte smerter eller at riften spriker.
• Fremfall av underlivsorgan, kan kjennetegnes ved tyngdefølelse, tømningsvansker, følelse av en kul i skjeden eller at noe er i ferd med å falle ut.
• Ufrivillig lekkasje av urin, se film Trening av bekkenbunnen fra St. Olav (youtube.com)
• Ufrivillig lekkasje av luft og/eller avføring

Gi skriftlig informasjon om hvor kvinnen kan henvende seg etter utskrivelse ved tegn på komplikasjoner eller mer smerter eller plager enn forventet.

Eksempler på komplikasjoner de første 3 måneder etter fødselen, som kommer i tillegg til eksemplene gitt for de første 6 ukene:

• vedvarende luft-/avføringslekkasje
• vedvarende urinlekkasje
• vedvarende tyngdefølelse

Fødselsrift grad 3 og 4

I samtalen med barselkvinner som har fødselsrift grad 3 eller 4 kan følgende tema tas opp:

• muntlig og skriftlig informasjon om oppfølging, inkludert smertelindring, forebygging av forstoppelse (obstipasjonsprofylakse)
• avklaring om kvinnen opplever fødselsrift/inngrep i underlivet som psykisk belastende.
• bekkenbunnstrening
• henvisning og oppfølging av fysioterapeut, individuelt eller i gruppe.
• innkalling til kontroll i spesialisthelsetjenesten etter 6–12 måneder, ved behov vurdere kontroll tidligere

For mer informasjon, se: Perinealskade og anal sfinkterskade ved fødsel (metodebok.no)

Kvinnelig omskjæring og deinfibulering

I samtale med barselkvinner som er kvinnelig omskjært (kjønnslemlestelse) og deinfibulert kan følgende tema tas opp:

• Den normale tilhelingsprosessen, viktigheten av hygiene og mulige komplikasjoner etter deinfibulering. For eksempler på komplikasjoner, se Kvinnelig omskjæring (helsenorge.no).
• Vanlige opplevelser av eget underliv etter deinfibulering, da kvinnen kan oppleve endringer i vannlating, menstruasjon og seksualliv, og underlivet kan føles mer åpent. Noen kvinner kan trenge ekstra psykisk støtte. Se Kvinnelig omskjæring, deinfibulering (metodebok.no).
• Holdning til kjønnslemlestelse av eventuelt egne døtre, informasjon om norsk lov og forbud mot kjønnslemlestelse, samt at det ikke er lov å reinfibulere etter fødselen (straffeloven §§ 5, 196, 284, 285 (lovdata.no)). Samtalen gjennomføres på en sensitiv og ikke-stigmatiserende måte med barnets foreldre.

Helsepersonell kan med fordel benytte en utforskende tilnærming, hvor de stiller spørsmål og inviterer til dialog. Vurder om deler av samtalen gjennomføres uten partner eller annen familie til stede.

Andre ressurser

• Kvinnelig omskjæring – Bekkenbunnsportalen (helsekompetanse.no)
• Opplysningsplikt i helsestasjonsretningslinjen
• Avvergingsplikten (plikt.no).
• Brosjyrer om kjønnslemlestelse (nkvts.no), pasientvennlig informasjon på flere språk
• Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse (regjeringen.no)
• Kurs om forebygging og behandling av perinealskader (helse-sorost.no)
  Helse Sør-Øst har utarbeidet et kurs for forebygging og behandling av perinealskader. Kurset er tilgjengelig via Læringsportalen i alle helseregionene og er tilgjengelig for relevante offentlige og private og ideelle utdanningsinstitusjoner.

Informasjon og samtale

Helsedirektoratet anbefaler å gi barselkvinnen individuelt tilpasset informasjon og plan for videre oppfølging, basert på graden av eventuell fødselsrift, hvor mye plagene påvirker henne og bekkenbunnsdysfunksjon. Dette bygger på pasientens rett til informasjon og medvirkning, slik det er hjemlet i pasient og brukerrettighetsloven §3-1 og 3-2 (lovdata.no). Innspill fra fagmiljø, praksisfeltet, bruker- og interesseorganisasjoner har understreket betydningen av tilpasset informasjon om fødselsrifter og at denne blir gjentatt, støttet av skriftlig informasjon og gjerne med partner til stede. Opplevelse av involvering bidrar til trygghet og fremmer både fysisk og psykisk restitusjon. Kunnskapsgrunnlaget til retningslinjene fra Socialstyrelsen (Socialstyrelsen, 2025) vurderte det vitenskapelige grunnlaget av å gi tilpasset informasjon som mangelfull og baserer tiltaket på erfaring understøttet av kvalitative studier.

Svangerskap og fødsel kan svekke bekkenbunnsmuskulaturen, og symptomer på bekkenbunnsdysfunksjon er derfor vanlige i barselperioden. Helsedirektoratet anbefaler styrketrening av bekkenbunnen for å forebygge og redusere slike plager. Ifølge Nasjonalt senter for bekkenbunnshelse opplever nær halvparten av kvinner urinlekkasje under graviditet og etter fødsel. Stressinkontinens (lekkasje ved økt buktrykk) er særlig vanlig rett etter fødsel (Bekkenbunnsportalen, 2025). Regelmessig bekkenbunnstrening etter fødselen kan redusere symptomer. Ved å tilby barselkvinnen veiledning i riktig teknikk før hjemreise fra sykehuset, ved hjemmebesøk av jordmor og ved andre møter med helsepersonell i barselperioden kan en sikre riktig teknikk. Dersom urinlekkasje vedvarer etter 2-4 uker med daglig trening kan det være behov for veiledning fra fysioterapeut eller annet autorisert helsepersonell med kompetanse på bekkenbunnstrening. Det kliniske fagmiljøet rapporterer god effekt av slik trening ved både urin- og avføringslekkasje, men understreker viktigheten av korrekt utførelse. Ved manglende effekt anbefales utredning hos lege, i tråd med Socialstyrelsens anbefalinger (2025). Selv om evidensen for bekkenbunnstrening etter fødsel er begrenset, peker retningslinjer fra WHO (2022), NICE (2021) og Socialstyrelsen (2025) på mulige fordeler. De understreker samtidig behovet for mer forskning på området (NICE, 2021).

Inspisering av fødselsrift og inngrep i underliv

Helsedirektoratet anbefaler at barselkvinner får tilbud om inspeksjon av fødselsrifter og underliv før utreise fra barsel, ved hjemmebesøk og etterkontroll. Målet er å vurdere smerte, sårtilheling og oppdage komplikasjoner som bekkenbunnsdysfunksjon. Dette kan redusere behovet for ekstra kontroller de første ukene. Anbefalingen er i tråd med Socialstyrelsens anbefaling (Socialstyrelsen, 2025). Derimot anbefaler NICE (2021) at inspeksjonen av fødselsrifter og underliv gjøres ved indikasjon eller kvinnens ønske av jordmor eller lege.

En rapport fra Nasjonalt kompetansetjeneste for inkontinens og bekkenbunnsykdom viste at 6 av 10 kvinner i Norge har plager fra underlivet de første 8 månedene etter fødsel. Rapporten viste også at plagene i for liten grad ble identifisert, at kvinner ventet lenge før de fikk hjelp (Universitetssykehuset Nord-Norge, 2022). Selv om evidensen for effekt av inspeksjon av fødselsrift er begrenset (Socialstyrelsen, 2025), viser klinisk erfaring, tilbakemelding fra fagmiljø og brukerorganisasjoner at tiltaket har medisinsk verdi og styrker kvinnens trygghet.

Smerter i underlivet og smertelindring

Helsedirektoratet anbefaler individuell tilnærming til smertelindring for kvinner med smerter i underlivet etter fødsel, uavhengig av riftens omfang, og er i tråd med Socialstyrelsens anbefaling (2025).

En norsk studie viser at kvinner med fødselsrift grad 2 kan oppleve like mye smerter som ved mer alvorlige rifter, og at også kvinner uten fødselsrifter eller små fødselsrifter kan ha betydelige plager i underlivet etter fødsel (Rislokken, Dalevoll Macedo, Bo, Ellstrom Engh, & Siafarikas, 2024). Dette er også fremhevet av brukerorganisasjoner som er i kontakt med barselkvinner. Fagmiljø og brukerorganisasjoner vektlegger også at voldsutsatte mennesker ofte nedtoner smerter og plager fordi de er vant til å ignorere egne grenser. Dette kan føre til ubehandlede rifter og langvarige plager.

Smerter i perineum etter vaginal fødsel er et vanlig problem for kvinner. Disse smertene kan variere i intensitet og årsak, avhengig av faktorer som type rift, inngrep under fødselen, forløsningsmetode og fødselsopplevelse (NICE, 2021). Andre plager som for eksempel hemorroider kan også bidra til smerter i underlivet. Smerter, rifter og episiotomi kan påvirke vannlating, avføring, seksualliv og livskvalitet, og langvarige smerter kan ha innvirkning på tilknytning til barnet og samlivet med partner (Metodebok Legeforeningen, 2025; Socialstyrelsen, 2025). Det er derfor viktig å være oppmerksom på og følge opp slike plager tidlig.

Rift grad 3 eller 4

Perinealrift grad 3 og 4 er alvorlige skader som oppstår under fødsel og involverer skade i muskulaturen rundt endetarmsåpningen og i noen tilfeller endetarmsåpningen. Disse skadene kan føre til betydelige helseproblemer, inkludert anal inkontinens, smerter og problemer med vannlatning og avføring. Derfor er grundig oppfølging viktig for å sikre riktig helbredelse og redusere risiko for langvarige komplikasjoner. Nasjonale kvalitetsindikatorer viser at for 2023 ble store fødselsrifter rapportert hos 1,8 prosent av alle kvinner som fødte vaginalt. Forekomsten har vist en jevn nedgang siden 2009 og har vært stabil de siste årene, med lite variasjoner mellom helseregionene. Blant førstegangsfødende som fødte vaginalt samme år, var andelen med store rifter 3,1 prosent. Dersom fødselen ble assistert med sugekopp eller tang, økte andelen til 4,8 prosent (Helsedirektoratet, 2025).

Det kan være psykisk belastende å få en fødselsrift grad 3 eller 4, med innvirkning på blant annet livskvalitet og selvfølelse (Socialstyrelsen, 2025). En kvalitativ studie som undersøkte kvinners erfaringer med obstetrisk sfinkterskade fant at mange kvinner beskrev den første tiden etter fødselen som utfordrende. Kvinnene opplevde smerter, funksjonsproblemer, usikkerhet og bekymringer knyttet til kroppens tilheling og fremtidig funksjon. De fremhevet også betydningen av god informasjon, kontinuitet og individuelt tilpasset oppfølging fra helsepersonell (Johannesson et al., 2022). Innspill fra brukerorganisasjoner bekrefter at fødselsskader kan være psykisk belastende. Det er derfor viktig å tilby psykisk støtte og rådgivning for å hjelpe kvinner med å håndtere de emosjonelle og psykiske belastningene som kan følge med alvorlige perineale rifter.

Kunnskapsgrunnlaget for effekten av bekkenbunnstrening for kvinner med perinealskade grad 3 og 4 er uklar. En paraplyoversikt av 9 Cochrane oversikter, som inkluderer 127 studier, konkluderer blant annet med at bekkenbunnstrening etter fødsel sannsynligvis reduserer symptomene og alvorlighetsgraden av urininkontinens, men det er begrensninger i forskningen da den blant annet ikke ser utelukkende på de største riftene (Sananes et al., 2023).

For å sikre riktig teknikk av bekkenbunnstrening er det viktig at kvinner med perinealrift grad 3 og 4 henvises til fysioterapeut. Kvinner med obstetrisk sfinkterskade beskrev fysioterapeutisk veiledning om bekkenbunnstrening og rehabiliteringsforløpet som en viktig støtte for trygghet og mestring i barseltiden (Johannesson et al., 2022). Ifølge det kliniske fagmiljøet er det ulik praksis i Norge for når kvinnen henvises til kontroll for perinealriften, med en variasjon fra 6–9 måneder og de fleste 9–12 måneder. Noen vurderer også kontroll etter to uker. På bakgrunn av klinisk fagmiljø og ekstern arbeidsgruppe har Helsedirektoratet landet på å anbefale kontroll etter 6–12 måneder.

Kvinner som er deinfibulert i fødsel

Kjønnslemlestelse er ulovlig i Norge (Straffeloven §§ 5, 196, 284, 285 (lovdata.no)). Helsepersonell har en sentral rolle i å bidra til forebygging av kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse), både hos kvinnen som har født, og eventuelt jentebarn som er født av foreldre med bakgrunn i land der kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse) praktiseres.

Helsedirektoratet anbefaler at kvinner som er deinfibulert under fødsel følges opp som andre barselkvinner, med ekstra støtte i form av informasjon og psykisk støtte tilpasset deres behov, noe som er i tråd med WHO (2025) og Socialstyrelsen (2024, 2025).

Kvinner som har vært utsatt for kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse) som barn har mer sannsynlighet for å oppleve psykiske symptomer og plager som følge av traumatiske erfaringer knyttet til inngrepet, enn kvinner som ikke har opplevd det (World Health Organization, 2025). For noen kvinner og menn kan det også være belastende og stigmatiserende å bli assosiert med skadelige tradisjonelle praksiser fra hjemlandet, spesielt hvis de har tatt avstand fra disse etter å ha bodd i Norge. Det er derfor viktig å håndtere denne tematikken på en kultursensitiv og respektfull måte. Se også anbefaling i helsestasjonsretningslinjen.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Fremme psykisk helse

Virksomheten legger til rette for empatisk, støttende og respektfull omsorg. Sosial støtte fra partner/medforelder kan fremmes ved å gi mulighet til, og gjerne oppmuntre til, deltakelse i barseltiden, hvis barselkvinnen ønsker det og det er praktisk gjennomførbart.

Ved oppfølgingen av barselkvinnen er det viktig å inkludere

• individuell omsorg, empatisk språk, emosjonell og psykososial støtte
• spørsmål om psykisk helse og aktiv oppmerksomhet på hvordan barselkvinnen føler seg
• fødselsopplevelse (se anbefaling om informasjon og samtale)
• vurder ekstra oppfølging etter en traumatisk opplevd fødsel
• amming (se anbefaling om amming og mor-barn-vennlig standard)
• søvn
  • informer om viktigheten av søvn og hva som fremmer søvn
  • fremme søvn for å forebygge utfall som fødselsdepresjon, psykose, ammeproblem.
• fysisk aktivitet (se anbefaling om fysisk aktivitet)
  • informer om viktigheten av fysisk aktivitet

Psykisk helse hos barselkvinnen kan fremmes ved informasjon om

• normale psykiske reaksjoner i barseltiden, og videre hva som skiller normale reaksjoner fra psykiske plager
• faktorer og tiltak som fremmer psykisk helse og forebygger psykiske plager
• faktorer som hemmer psykisk helse, herunder risikofaktorer for utvikling av psykiske plager
• hva som kjennetegner fødselsdepresjon, angst og tvangstanker
• hva barselkvinnen og familien selv kan gjøre for å fremme god psykisk helse og mestring

Se mer informasjon om fødselsdepresjon (helsenorge.no).

Gi gjerne også informasjon om psykisk helse i barseltiden til partner/medforelder. Det er en fordel at barselkvinnen og partner/medforelder får skriftlig informasjon om psykisk helse og hvor de kan ta kontakt ved bekymring.

Hjemmebesøk av jordmor og helsesykepleier kan være fremmende for barselkvinnens psykiske helse, se anbefaling om hjemmebesøk.

Inkluder foreldres psykiske helse og trivsel som et tema i alle konsultasjoner etter fødsel, se anbefaling om foreldres psykiske helse i helsestasjonsretningslinjen.

Identifisere psykiske plager eller lidelser

Helsepersonell identifiserer psykiske plager eller lidelser ved å innhente nødvendig informasjon om barselkvinnens bakgrunn, eventuelle risikofaktorer og sårbarhetsfaktorer, tidligere sykehistorie, forløp av svangerskap og fødsel, og nåværende psykiske og fysiske tilstand og behov.

Eksempler på risikofaktorer og sårbarhetsfaktorer kan være (listen er ikke uttømmende):

• tidligere eller pågående psykiske plager eller psykiske lidelser, inkludert rusmiddelproblemer
• psykiske utfordringer i svangerskapet
• opplevd traumatiserende eller svært belastende fødselsopplevelse
• komplikasjoner oppstått i forbindelse med svangerskap, fødsel eller barseltid (hos mor eller barn)
• ammeproblemer
• vedvarende søvnvansker eller søvnløshet, også når det er mulighet for å sove
• utfordrende relasjon til partner/medforelder, konflikt, eller mangel på sosial og emosjonell støtte
• belastende livshendelser
• sosioøkonomiske faktorer og kvinnens bakgrunn, se også anbefaling barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner

Eksempler på beskyttende faktorer kan være (listen er ikke uttømmende):

• positiv fødselsopplevelse
• velfungerende amming
• empatisk helsepersonell som møter barselkvinnen med respekt og verdighet
• god relasjon til partner/medforelder
• sosial og emosjonell støtte, og avlastning fra partner/medforelder, familie og nettverk
• fysisk aktivitet, søvn og hvile

Helsepersonell legger til rette for å identifisere økt risiko for psykiske helseutfordringer ved aktivt å være oppmerksom på hvordan barselkvinnen har det. Vær oppmerksom på pårørendes bekymringer for barselkvinnenes psykiske helse og ta dette på alvor. Avsett tid til bruk av kvalifisert tolk ved begrensede norskkunnskaper eller ved andre forhold som gir rett på tolk, jf. tolkeloven (lovdata.no) og veileder om tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten.

Eksempler på åpne og utforskende spørsmål som kan stilles for å støtte barselkvinnen og vurdere psykisk helse:

Spørsmål om depresjon – Whooley spørsmål:

1. Har du i løpet av den siste måneden ofte følt deg nedfor, deprimert eller uten håp?
2. Har du i løpet av den siste måneden ofte hatt lite interesse for eller glede av å gjøre ting?

Et positivt svar på ett eller begge spørsmål tolkes som at kvinnen kan ha depresjonssymptomer, og utløser videre strukturert kartlegging med relevant psykometrisk screeningverktøy og en klinisk samtale om psykisk helse, funksjon og belastninger. Et negativt svar på begge spørsmål gjør det lite sannsynlig at barselkvinnen har klinisk betydningsfulle depresjonssymptomer, men utelukker ikke at hun kan ha symptomer på andre behandlingskrevende psykiske tilstander, som angstlidelser, fødselsrelaterte traumesymptomer, bipolar lidelse, postpartum psykose eller andre psykiske lidelser (Whooley et al., 1997; Rognmo et al., 2026).

Andre spørsmål om angst og hjelpebehov:

1. I hvilken grad har du i løpet av den siste måneden ikke klart å stoppe eller kontrollere bekymring?
2. Er dette noe du føler at du trenger eller ønsker hjelp med?

Spørsmål 1 er basert på GAD 7, et kort psykometrisk verktøy for symptomer på generalisert angstlidelse (Spitzer et al., 2006). Oppfølgingsspørsmål 2 er for å vurdere ønske om og behov for videre behandling og oppfølging (Arroll et al., 2003).

Ved behov for videre kartlegging av psykisk helse benyttes kunnskapsbaserte og kvalitetssikrede metoder og kartleggingsverktøy.

Vær spesielt oppmerksom på barselkvinner som strever med følgende symptomer:

• vedvarende søvnløshet, også når det faktisk er mulighet til å sove
• rask symptomforverring over dager til få uker
• endret virkelighetsoppfatning (for eksempel vrangforestillinger eller hallusinasjoner)
• betydelig uro, rastløshet eller agitasjon
• suicidale tanker, planer eller tidligere forsøk
• markert funksjonssvikt i dagligliv og omsorg for barnet

Videre oppfølging

Hvis barselkvinnen har behov for utvidet oppfølging utover det standardiserte oppfølgingsløpet i barselomsorgen, se anbefaling om barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner.

Ved bekymring for psykiske plager, vurder også om det er behov for helsehjelp, for eksempel fastlege som har det medisinske ansvaret, psykolog, psykisk helsetilbud i kommunen, jordmor med videre kompetanse, eller henvisning til spesialisthelsetjenesten ved symptomer på psykisk lidelse. Gi barselkvinnen anledning til å medvirke i vurderingen om videre oppfølging. Retten til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmetoder, samt informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, følger av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-5 (lovdata.no).

Ved mistanke om en tilstand som krever akuttpsykiatrisk tilsyn, for eksempel psykose, alvorlig depresjon, mani eller akutt suicidalitet, sørger helsepersonell umiddelbart, og i tråd med virksomhetens prosedyrer for akutte situasjoner, for at barselkvinnen blir vurdert av psykisk helsevern, og at både barselkvinnen og barnet ivaretas på en trygg måte.

Opplæringsmateriell og andre ressurser

• Opplæringsprogrammet Tidlig inn (forebygging.no) er et opplæringstilbud i kartleggingsverktøy og metoder for samtale om rus, psykisk helse og vold for å sikre en forsvarlig tjeneste til gravide og småbarnsfamilier.
• Nettsiden Zanzu har informasjon om tiden etter fødsel og barsel på mange språk: Etter fødsel (zanzu.no). Se også anbefalingen om gravide i veileder for helsetjenester til flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.
• Nasjonal veileder for psykisk helse- og rusarbeid for voksne.
• Nasjonale faglige råd for selvskading og selvmord er veiledende materiell for kommunene om forebygging av selvskading og selvmord.
• Psykisk helse og psykiatriske sykdommer i Metodebok.

Relevante tiltak og prosjekter

• Sammen på vei (sammenpavei.no)
• Nye familier: – Et tilbud til deg som venter barn (drammen.kommune.no)
• Nye mønstre – trygg oppvekst (kristiansand.kommune.no)

WHO definerer god perinatal psykisk helse som "Barselkvinnen kan kjenne på utfordringer, men kjenner seg i stand til å håndtere dem" (World Health Organization, 2022). Ved å fremme god psykisk helse og identifisere risikofaktorer tidlig kan dette være et ledd i tidlig innsats mot risikofaktorer (Meld. St. 9 (2023-2024)).

Følelsesmessige svingninger og fødselsdepresjon

Barseltiden er en overgang til foreldreskap med forventninger, glede og spenning. Denne tiden er preget av fysiologiske, psykologiske, nevrobiologiske (Pritschet et al., 2024) og sosiale endringer. Forbigående følelsesmessige svingninger (barseltårer) er normalt og forekommer hos omtrent 50–80 prosent av barselkvinnene. Barseltårer kan gå over i vedvarende uro, nedstemthet og fødselsdepresjon. Det foreligger ikke ferske og sikre tall for prevalensen på fødselsdepresjon i Norge. En studie gjennomført på data fra den nasjonale studien "Den norske mor barn undersøkelsen" viser prevalens på fødselsdepresjon på 11%, men disse dataene er samlet inn fra 1999 til 2008 og er dermed noe gamle (Sorbo, Grimstad, Bjorngaard, Lukasse, & Schei, 2014). Det er gjennomført enkeltstudier i begrensede geografiske områder i Norge, blant annet i Stavanger, hvor prevalens av fødselsdepresjon var 16,5% (basert på data fra 2005-2006) (Dorheim, Bondevik, Eberhard-Gran, & Bjorvatn, 2009), og i Oslo, hvor prevalens var 9,3% (basert på data fra 2008-2010) (Shakeel et al., 2018). I en rapport oppgir (Folkehelseinstituttet, 2023) en prevalens på 7–13% for fødselsdepresjon i Norge, men disse tallene er basert på en studie fra USA (Stewart & Vigod, 2016) og indikerer ikke prevalens for norske forhold.

Betydningen av tidlig innsats og forebygging

Fokus på psykisk helse i barseltiden legger til rette for helsefremmende og forebyggende tiltak, ved å identifisere og støtte barselkvinner før psykiske plager utvikler seg til sykdom. Helsedirektoratet anbefaler at psykisk helse tas opp i alle konsultasjoner i barselomsorgen, noe som støttes av retningslinjer fra NICE (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021). Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025 (Helsedirektoratet, 2025) viser at kvinner med selvrapportert dårlig psykisk helse er mindre tilfredse med barselomsorgen enn andre. Det er derfor viktig at helsepersonell er oppmerksomme på kvinners psykiske helse i denne livsfasen.

Informasjon, støtte og samtaler

Helsedirektoratet anbefaler at barselkvinnen får informasjon om hva som er normale endringer, vanlige psykiske helseutfordringer og hva som fremmer god psykisk helse i barselperioden, som er i tråd med engelske og svenske anbefalinger (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; Socialstyrelsen, 2025). Kvinners erfaringer med svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen i Norge i 2024–2025 (Helsedirektoratet) viser at informasjon om kvinners helse i barseltiden ikke alltid er tilstrekkelig. Overgangen til å bli mor innebærer store følelsesmessige, kroppslige og relasjonelle endringer, og mange kvinner kan ha behov for hjelp til å sette ord på sine opplevelser. WHO, NICE og svenske retningslinjer understreker betydningen av støttesamtaler og psykososial støtte for å redusere risikoen for fødselsdepresjon og andre psykiske helseproblemer (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022).

Reduksjon av psykologisk stress kan øke mestringsevnen og hjelpe kvinnen til å håndtere endringene i barseltiden. Dette kan oppnås ved å støtte personlige ferdigheter, mestringsstrategier og styrke beskyttelsesfaktorer (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; World Health Organization, 2022). Samtaler om fødselsopplevelsen kan hjelpe barselkvinner å bearbeide traumer eller vanskelige følelser knyttet til fødselen, som også støttes av anbefaling i retningslinjen fra NICE (2021). Brukerrepresentanter fremhever at en normal fødsel kan også gi opplevelse av traume og vanskelige følelser. Samtaler om fødselsopplevelsen gir helsepersonell mulighet til å støtte og veilede mødre, samt få innsikt som kan forbedre fremtidige fødselsopplevelser. Dette støttes av både kliniske fagmiljøer og brukerrepresentanter.

Søvnens betydning for psykisk helse

Søvn er avgjørende for både fysisk og psykisk helse. Helsedirektoratet anbefaler at søvn løftes frem i oppfølgingen av barselkvinnen. Mangel på søvn kan føre til depresjon, angst, psykose, ammeproblem og svekket immunforsvar. En systematisk oversiktsstudie viser at søvnintervensjoner i barseltiden reduserer alvorlighetsgraden av depresjonssymptomer (Khan-Afridi et al., 2025). God søvnkvalitet hos mor kan påvirke også barnets søvnmønster, noe som er viktig for barnets vekst og utvikling. Informasjon om hva som fremmer søvn, som etablering av gode søvnrutiner, kan bidra til bedre søvnkvalitet og dermed bedre helse og velvære. Ved depresjon er mangelfull søvn en risikofaktor som kan bidra til forverring, noe som krever fortløpende vurdering av søvn (Helsetilsynet, 2024).

Fysisk aktivitet som helsefremmende tiltak

Fysisk aktivitet kan redusere stress og angst, og frigjør endorfiner som forbedre humøret og øker energinivået. En systematisk oversiktsstudie viser at fysisk aktivitet i barseltiden er vist å øke søvnkvalitet og bedre dagtidsfungering/fatigue (Jones et al., 2025), samt redusere alvorlighetsgraden av depresjons og angstsymptomer og risiko for å utvikle fødselsdepresjon (Deprato et al., 2025).

Oppfølging

Helsedirektoratet anbefaler vurdering av barselkvinnens psykiske helse og oppfølging tilpasset individuelle behov, i tråd med internasjonale retningslinjer (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022). Helsepersonell bør være opplært i å gjenkjenne og håndtere psykiske plager, og samarbeide tverrfaglig for å sikre helhetlig oppfølging. Brukerorganisasjoner påpekte at psykisk helse ikke er tilstrekkelig ivaretatt og etterlyser rutinemessig screening av alle barselkvinner. Helsedirektoratet anbefaler ikke å screene alle barselkvinner, i tråd med WHO-kriterier for når det bør gjennomføres screening (World Health Organization, 2020). I stedet anbefales kliniske samtaler om psykisk helse i alle konsultasjoner i barseltiden for å avdekke psykiske plager eller lidelser og vurdere behov for videre kartlegging.

Spørsmål som kan stilles i samtalen med barselkvinnen er Whooley‑spørsmålene som er et kort, validert tospørsmålsverktøy utviklet for å fange opp mulig depresjon, og kan brukes som et strukturert støtteverktøy i den kliniske samtalen. Verktøyet ble opprinnelig utviklet som en del av PRIME‑MD for primærhelsetjenesten (Whooley et al., 1997), og er senere tatt inn i flere internasjonale retningslinjer, blant annet NICE, som anbefaler bruk av «to‑spørsmålsmetoden» i perinatal omsorg. Whooley‑spørsmålene retter seg mot de to kjernesymptomene ved depressiv lidelse (nedstemthet og tap av interesse/glede), og har vist høy sensitivitet og særlig høy negativ prediktiv verdi i både internasjonale studier og norske data. I den norske valideringsstudien blant barselkvinner (Rognmo et al., 2024) ble Whooley sammenlignet med Edinburgh Postnatal Depression Scale (EPDS), et mye brukt, validert psykometrisk screeningsverktøy for depressive symptomer i svangerskap og barseltid. Studien viser at Whooley‑spørsmålene har god evne til å skille mellom kvinner med og uten depresjonssymptomer målt med EPDS og at et negativt svar på begge spørsmål med høy sannsynlighet utelukker klinisk betydningsfulle depresjonssymptomer.

Helseforetak, kommunale tjenester og helsepersonell må sikre at bruk av eventuelt kartleggingsverktøy skjer innenfor god praksis og gjeldende regelverk.

Ved bekymring for alvorlige psykiske plager eller lidelser som psykose, alvorlig depresjon, selvmordstanker eller belastende livsbetingelser som vold, anbefales henvisning og tverrfaglig samarbeid, i tråd med NICE-anbefalinger (National Institute for Health and Care Excellence, 2014, 2021). 

Tidligere og nyere rapporter fra Helsetilsynet (2024, 2026) fremhever behovet for helhetlig og koordinert oppfølging, og understreker at både kommune og spesialisthelsetjeneste må ha gode systemer for å fange opp barselkvinner med behov for utredning og behandling av fødselsdepresjon. Helsepersonell må ha kunnskap om klassiske symptomer på depresjon, og være oppmerksom på at depresjonsdybde og symptomtrykk ved alvorlig depresjon kan variere gjennom døgnet og uken.

Samhandling

God samhandling og informasjonsflyt mellom pasient, pårørende, den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjeneste kan være avgjørende for et helhetlig pasientforløp. Helsetilsynet påpeker at pasient og pårørende ofte får for mye ansvar for koordinering, noe som kan øke belastning i en allerede sårbar situasjon (Helsetilsynet, 2024; Helsetilsynet, 2026).

Fagmiljø og brukerorganisasjoner påpeker at mangel på kontinuitet i tjenestene er en utfordring. Den kommunale helse- og omsorgstjenesten og spesialisthelsetjenesten har et felles ansvar for å organisere et sammenhengende og helhetlig tilbud i svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen, med avklarte roller og ansvar i samarbeidsavtaler (Meld. St. 9 (2023-2024)). Derimot viser brukerstemmer fra Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025 (Helsedirektoratet, 2025) at barselkvinner generelt har gode erfaringer med samhandling mellom sykehus og kommune etter hjemreise.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4.

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner som fremmer barselkvinnens psykiske helse og identifiserer psykiske plager ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Tilbudet til nyfødte og barselkvinner i helsestasjonstjenesten skal inneholde barselomsorg og annen helseundersøkelse, rådgivning, oppfølgning og henvisning ved behov, jfr. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav c (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, og bygger på kunnskapsgrunnlaget i relevante anbefalinger fra andre lands nasjonale retningslinjer, som Socialstyrelsen (2025), NICE (2021) og WHO (2022). Kunnskapsgrunnlaget er ellers basert på klinisk erfaring og brukererfaringer, samt nyere oversiktsstudier innhentet fra fageksperter som kjenner forskningen på fagfeltet.

Nyfødte kan utvikle sykdom også etter utreise fra fødeinstitusjon. Uavhengig av helsetjenestenivå er systematisk observasjon anbefalt som del av en klinisk vurdering for å oppdage sykdom samt forverring av tilstand, se anbefaling om observasjon i faglige råd for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand. Med systematisk menes at de samme parameterne måles med gitte tidsintervaller for å kunne følge utvikling.

Eksempler på kliniske parametere som observeres systematisk ved økt risiko for, eller mistanke om, sykdom eller forverring av tilstand:

• adferd
• tonus
• hudfarge
• respirasjonsfrekvens
• oksygenmetning (SpO2)
• puls
• temperatur

Listen er ikke uttømmende, og noen kliniske situasjoner vil kreve andre observasjoner og undersøkelser.

Skåringsverktøy

Systematiske observasjoner kan gjøres av helsepersonell ved hjelp av skåringsverktøy. Et skåringsverktøy kan ikke erstatte klinisk skjønn, men er et supplement. Dersom helsepersonells kliniske skjønn eller foreldrenes bekymring for barnet tilsier at lege bør varsles eller tilkalles, skal dette gjøres uavhengig av skår.

Tidlig varslingsskår – nyfødt på føde og barsel (TVS-N)

TVS-N er et varslingssystem som primært gjelder for nyfødte på føde- og barselavdelinger. Responsflyten i verktøyet er tilpasset nyfødte i sykehus.

Referanseverdiene er tilpasset nyfødte. Ettersom alle barn skåres ved bruk TVS-N i sykehus kan det være naturlig å bruke det samme verktøyet og referanseverdier i kommunale helse- og omsorgstjenester for å kunne sammenligne med tidligere målinger. Varsling- og responsflyt utenfor sykehus utarbeides lokalt. I hvilken grad alle parameterne som er oppgitt i skåringsverktøyet kan måles og vurderes vil kunne variere avhengig av hvilket utstyr som er tilgjengelig i den aktuelle situasjonen. Skåring av for eksempel adferd, tonus, hudfarge og respirasjonsfrekvens vil ikke kreve noen tekniske hjelpemidler.

For utfyllende informasjon og bruk se 20.12 Tidlig varslingsskår-nyfødt (TVS-N) på føde og barsel i Nyfødtveilederen (helsebiblioteket.no).

Tidlig varslingsskår – nyfødte og barn opp til 16 år (PEVS) brukes i legevaktsammenheng

Se Pediatrisk tidlig varslingsskår – PEVS (lvh.no).

Dokumentasjon

Ulike forhold ved svangerskap og fødsel kan gi økt risiko for å utvikle sykdom. Det er viktig at helsepersonell overfører slik informasjon skriftlig gjennom journal eller epikrise når den nyfødte bytter avdeling eller blir skrevet ut, til hjemmet eller til en annen virksomhet, se anbefaling om informasjon og samtaler.

Anbefalingen om særskilte rutiner for tidlig oppdagelse av sykdom er videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, men er oppdatert etter dagens kunnskap og klinisk praksis. Anbefalingens hensikt er å bidra at nyfødte som trenger ekstra oppfølging og behandling blir identifisert tidlig og får iverksatt adekvate tiltak, og dermed begrense sykdomsutviklingen. De nasjonale faglige rådene Tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand angir at virksomheter i både den kommunal helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten bør etablere rutiner for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand hos pasienter. Rådene gjelder generelt for alle pasientgrupper, og omfatter også nyfødte.

Nyfødtperioden er en sårbar tid. Ifølge Norsk nyfødtmedisinsk helseatlas (skde.no) blir gjennomsnittlig 10 % av alle nyfødte overført til nyfødtavdelinger, vanligvis fra føde- eller barselavdeling i samme sykehus. Av disse er ca. 3 500 barn født i svangerskapsuke 37 eller senere.

Symptomer på sykdom, inkludert alvorlig sykdom, kan være vanskelige å tolke hos nyfødte, fordi de kan ligne på det man ser som en normal del av overgangen fra livet i livmoren til livet utenfor. I tillegg har nyfødte mindre reservekapasitet og et umodent immunforsvar, og kan dermed raskere utvikle alvorlig sykdom enn voksne eller større barn (Norsk barnelegeforening, 2023).

Tidlig identifikasjon og intervensjon er avgjørende for å sikre god behandling og redusere risiko for varige skader eller død. Nyfødte er særlig sårbare for raskt utviklende og potensielt livstruende tilstander:

• Forsinket transisjon: Overgangen fra intrauterint til ekstrauterint liv innebærer store fysiologiske endringer. Forsinket transisjon kan føre til respirasjonsproblemer og krever rask støttebehandling for å sikre oksygenering og sirkulasjon. Se 20.12 Tidlig varslingsskår-nyfødt (TVS-N) på føde og barsel (helsebiblioteket.no).
• Neonatal sepsis/infeksjon: Sepsis hos nyfødte er en potensielt livstruende tilstand som kan utvikle seg raskt og med få symptomer i starten. Tidlig behandling er avgjørende for å forhindre alvorlige komplikasjoner. Se 4.1 Neonatal sepsis (helsebiblioteket.no).
• Medfødt hjertefeil: Til tross for bedret prenatal diagnostikk vil det fortsatt fødes barn med ikke erkjente hjertefeil som kan gi alvorlige symptomer i de første levedager til leveuker. Det angis at inntil 30 % av kritiske medfødte hjertefeil fortsatt oppdages etter fødselen. Alvorlige hjertefeil kan gi sirkulasjonssvikt og hypoksi. Se 6.1 Behandling ved mistanke om alvorlig medfødt hjertefeil (helsebiblioteket.no).
• Hypoglykemi: Hypoglykemi – lavt blodsukker hos nyfødte oppstår blant annet som følge av prematuritet, lav fødselsvekt, lav kroppstemperatur og forsinket produksjon av morsmelk hos mor. Lavt blodsukker i kortere perioder gir vanligvis ikke skader, men kan, dersom det vedvarer, ramme hjernens energiforsyning og gi hjerneskade. Se 10.1 Neonatal hypoglykemi (helsebiblioteket.no).
• Dehydrering: Skyldes vanligvis at barnet får i seg mindre enn behovet er. Større vekttap enn normalt (se anbefaling om vektutvikling), tørre bleier, tørr munn og lepper, slapphet og innsunken fontanelle kan være tegn.
• Gulsott: Tilstanden er oftest forbigående og ufarlig, men kan i sjeldne tilfeller med svært høye verdier forårsake hjerneskade med en alvorlig form for cerebral parese. Se 8 Gulsott og hemolytisk sykdom (helsebiblioteket.no).
• Lungesykdom: Tilstander som RDS (respiratory distress syndrome) og pneumoni krever rask støttebehandling for å sikre tilstrekkelig oksygenering. Det er vist at barn forløst med keisersnitt, barn av mødre med diabetes eller barn av mødre med intrahepatisk kolestase har økt risiko for å utvikle RDS. Se 5.5 Respiratorisk distress syndrom (helsebiblioteket.no).

Systematisering av observasjonene bidrar til å kunne følge utviklingen av nyfødtes kliniske tilstand over tid og oppdage forverring. Sammen kan strukturert kommunikasjon og systematiske, objektive observasjoner med tilhørende responsflyt bidra til at helsepersonell kommuniserer på en mer systematisk måte, og blir tryggere i vurderingen og rapporteringen av nyfødtes kliniske tilstand (Helsedirektoratet, 2020).

Helsedirektoratets kartleggingsundersøkelse i 2024 av praksis rundt måling av vitale parametere hos nyfødte i Norge viste at de fleste fødeinstitusjoner gjorde systematiske observasjoner av alle nyfødte uavhengig av risikoprofil, og de fleste brukte skåringsverktøyet Tidlig varslingsskår – nyfødte (TVS-N).

Det mangler kunnskapsgrunnlag som støtter å anbefale rutinemessig screening av alle vitale parametere hos alle nyfødte sammenlignet med å observere på mistanke om sykdom eller risikofaktorer. For å unngå overforbruk av ressurser og/eller risiko for unødvendige intervensjoner bør rutinene inkludere hvilke nyfødte som bør observeres systematisk.

Norsk barnelegeforening (2023) foreslår at alle nyfødte uavhengig av risiko observeres ved bruk av skåringsverktøyet TVS-N, og at nyfødte med risikofaktorer observeres særskilt, se 20.12 Tidlig varslingsskår-nyfødt (helsebiblioteket.no). Slike verktøy kan støtte den kliniske vurderingen av mistanke om sykdom eller forverring og kan bidra til å sikre struktur, kvalitet og tidlig identifisering av avvik.

NICE (2021) anbefaler å bruke skåringssystemer som en del av klinisk vurdering ved sykdomstegn og som et kommunikativt verktøy i samtale med foreldre for å beskrive den nyfødtes tilstand. Dette er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger.

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for tidlig oppdagelse av sykdom og forverring av tilstand ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien», men er oppdatert basert på klinisk erfaring fra fageksperter på området.

Det er sykehuset som har sørge-for-ansvaret for at de respektive undersøkelsene og tiltakene gjennomføres. Dersom det ansees som hensiktsmessig at noe utføres i kommunen avtales dette i egne avtaler mellom sykehus og den respektive kommune.

For barn født på sykehus vil det i mange tilfeller være mest hensiktsmessig å gjennomføre alle tiltak og undersøkelser i forbindelse med innleggelse til fødsel. Noen kan imidlertid også gjennomføres som én eller flere

• polikliniske kontroller på sykehus
• kontroller i helse- og omsorgstjenesten i kommunen, inkludert hjemmebesøk

Foreldrenes ønsker og deres situasjon tas med i vurderingen når tidspunkt og sted for undersøkelser og tiltak planlegges.

Informer foreldrene om bakgrunnen for rutinemessige undersøkelser og tiltak for nyfødte.

Dersom foreldrene er usikre på eller ikke ønsker å samtykke til en undersøkelse eller et tiltak, er det viktig å legge til rette for at de får gitt uttrykk for hvorfor de ikke ønsker undersøkelsen og å imøtekomme disse med tilpasset informasjon. Dersom foreldrene etter dette fortsatt ikke samtykker, dokumenteres dette i barnets journal hvor det fremgår hvilken informasjon som er gitt.

Det vises til rundskriv til helsepersonelloven § 10 om informasjon til pasienter, medvirkning m.v.

Smertelindring ved mulig smertefulle prosedyrer

Undersøkelser og tiltak gjøres så skånsomt som mulig og når mulig uten å vekke barnet.

Ikke-farmakologiske tiltak for smertelindring kan være

• hudkontakt
• amming
• morsmelk/sukkervann
• leiring og innpakning

Hjemreise før alle undersøkelser/tiltak er gjennomført

Det er viktig med en plan for gjennomføring av de gjenværende undersøkelsene/tiltakene dersom den nyfødte reiser hjem før alle undersøkelsene og tiltakene er gjennomført.

Tidlig hjemreise kan være aktuelt dersom det ikke finnes opplysninger i svangerskapsjournal eller fødejournal som krever spesifikk oppfølging, for eksempel risikofaktorer for infeksjon eller hypoglykemi. Det forutsetter også at pulsoksymetrimåling er gjennomført med normalt resultat, at det nyfødte barnet ikke har andre tegn på sykdom eller mistrivsel, og at det ikke foreligger andre bekymringsfulle forhold.

Eksempler på praktisk gjennomføring av enkelte undersøkelser/tiltak for å oppnå mest mulig riktig resultat

Hepatitt B

Folkehelseinstituttet (FHI) anbefaler at hepatitt B immunglobulin og vaksinasjon gis innen 24 timer etter fødsel for noen grupper nyfødte som har eller kan ha blitt eksponert for hepatitt B i svangerskapet. Se Hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin i Vaksinasjonshåndboka (fhi.no).

Dersom mor har ukjent hepatitt B-status ved fødsel og tilhører en risikogruppe for hepatitt B, behandles mor og barn som om mor er smitteførende inntil spørsmålet er avklart. Behandling med immunglobulin og vaksine av barnet utsettes ikke i påvente av laboratoriesvar. Risikogrupper er beskrevet i FHIs smittevernhåndbok og inkluderer mor fra land utenfor Norden og Vest-Europa (fhi.no).

Det er viktig at behandlingen dokumenteres i journalen til både mor og barn, i epikrisen fra sykehuset og at helsepersonell som skriver ut barnet sikrer at helsepersonell (fastlege og helsestasjon) har mottatt informasjonen for å planlegge for vaksinasjon ved 4 ukers alder. Effekten av disse dosene er avhengig av at de gis til korrekt tid. Deretter kan barnet følge vanlig vaksinasjonsprogram.

Vaksiner skal alltid registreres i SYSVAK av den som utfører vaksineringen innen 7 dager, jf. SYSVAK-registerforskriften (lovdata.no). Vaksine dokumenteres også i epikrise fra sykehuset.

Pulsoksymetri for oppdagelse av alvorlige medfødte hjertefeil

Pulsoksymetri for oppdagelse av alvorlige medfødte hjertefeil utføres innen 4 timer etter fødsel. Pulsoksymetriscreening kan gjøres i forbindelse med andre observasjoner av vitale parametere eller som en enkeltstående undersøkelse avhengig av lokale rutiner.

Målingen gjøres både preductalt på høyre hånd og postductalt på enten venstre hånd eller en av føttene til det nyfødte barnet.

Nyfødtscreening

Nyfødtscreening tilbys alle nyfødte i Norge, jf. forskrift om nyfødtscreening (lovdata.no).

Blodprøver til nyfødtscreening tas så snart som mulig når det har gått 48 timer etter fødsel og helst innen 72 timer.

Dersom det vurderes om prøven kan tas andre steder enn i spesialisthelsetjenesten gjøres det etter avtale med den respektive kommune og det utarbeides skriftlige rutiner for

• hvem som er ansvarlig for at prøven blir tatt og til riktig tid
• hvem som har ansvar for å fange opp en eventuell manglende nyfødtscreening-prøve av barnet
• rask transport av prøven til nyfødtscreening-laboratoriet (for noen av de aktuelle sykdommene har uoppdaget tilstand konsekvenser for barnet etter bare få dager)
• nødvendig opplæring og vedlikehold av kompetanse

Klinisk nyfødtundersøkelse

Klinisk nyfødtundersøkelse bør gjennomføres i løpet av første leveuke. Undersøkelsen gjøres med én eller begge foreldre til stede.

For barn født på sykehus vil det oftest være hensiktsmessig å gjennomføre undersøkelsen i løpet av sykehusoppholdet, men det kan også gjøres som en poliklinisk undersøkelse.

Det kan være aktuelt å gjennomføre undersøkelsen i helse- og omsorgtjenesten i kommunen. Dette forutsetter at spesialisthelsetjenesten og den enkelte kommune på forhånd har opprettet et samarbeid som sikrer

• nødvendig opplæring og kompetanse, inkludert vedlikehold av kompetanse
• rutiner for dokumentasjon og rapportering til Medisinsk Fødselsregister
• rutiner for veiledning og/eller henvisning ved eventuelle funn som trenger oppfølging

Uavhengig av om undersøkelsen utføres i spesialisthelsetjenesten eller i kommunen gjøres undersøkelsen av helsepersonell med nødvendig kompetanse, som kan være spesialist i barnesykdommer, lege i spesialisering i barnesykdommer, andre legegrupper med kompetanse på nyfødte, og jordmødre. Med nødvendig kompetanse menes særskilt kunnskap om medfødte tilstander hos nyfødte og hvordan de oppdages, og tilstrekkelig opplæring og erfaring i å utføre klinisk undersøkelse av nyfødte.

Hvilke grupper nyfødte som kan undersøkes av hvilken helsepersonellgruppe, hva som anses som tilstrekkelig kompetanse, opplæring og erfaring, samt ansvar for opplæring og kompetansevurdering av det enkelte helsepersonellet, forankres i samarbeid med barneklinikken i helseforetaket ved medisinsk ansvarlig barnelege(r). Dersom det ikke er barneklinikk i helseforetaket, forankres dette i samarbeid med tilknyttet barneklinikk og helseforetak. Dette dokumenteres og fastsettes i lokale rutiner.

Anbefalt innhold i den kliniske nyfødtundersøkelsen er nærmere beskrevet i 20.3 Undersøkelse av nyfødte på barselavdelingen (helsebiblioteket.no)

Gulsott

Nyfødte observeres regelmessig for gulsott, særlig de første 72 timene. Mistanke om gulsott kan verifiseres eller avkreftes med transcutan måling (TC) eller blodprøve. Det kan være hensiktsmessig å måle TC før blodprøvetagning til nyfødtscreening slik at eventuell kontroll av serum bilirubin kan tas samtidig.

Hos nyfødte som kan ha økt risiko for å utvikle alvorlig hyperbilirubinemi vurderes behovet for tettere oppfølging, eksempelvis observere hudfarge og allmenntilstand og/eller måling av TC.

Eksempler på faktorer som kan gi økt risiko for å utvikle alvorlig hyperbilirubinemi:

• premature
• søsken som hadde behov for lysbehandling
• synlig gulsott første 24 timer
• mørk hudfarge

Mørk hudfarge er i seg selv ikke en risikofaktor for gulsott, men risikoen for å utvikle alvorlig hyperbilirubinemi øker fordi gulsott kan være vanskelig å oppdage visuelt hos disse barna.

Anbefalingen er basert på tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien», men er oppdatert etter dagens kunnskap og klinisk praksis. Anbefalingen er bredt forankret gjennom en egen ekstern arbeidsgruppe bestående av både fagpersoner og brukerrepresentanter fra den eksterne referansegruppen.

Det er mulig å gjennomføre alle de anbefalte undersøkelsene og tiltakene innen 49 timer etter fødsel. For de fleste nyfødte som er født på sykehus vil det derfor være hensiktsmessig å få utført alle undersøkelsene og tiltakene før utskrivelse, inkludert en klinisk nyfødtundersøkelse. Det kan imidlertid være forhold som tilsier at det kan være hensiktsmessig å organisere tilbudet annerledes, for eksempel:

• barnet er født hjemme, og foreldrene ønsker ikke overføring til sykehus etter fødsel
• tilgang på helsepersonell med nødvendig kompetanse
• ønske om hjemreise før 48 timer etter fødsel
• fødsel i utlandet

K-vitamin

Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for spedbarnsernæring anbefaler tilskudd av vitamin K til nyfødte barn for å forebygge blødninger relatert til lavt nivå av vitamin K, se anbefaling om K-vitamin.

Hepatitt B vaksine og immunglobuliner for utvalgte grupper

Barn av mødre med kronisk hepatitt B-infeksjon har svært høy risiko for å utvikle kronisk hepatitt B-infeksjon dersom de ikke får riktig behandling etter fødsel. Det anbefales derfor at nyfødte får posteksponeringsbehandling snarest og helst innen 24 timer etter fødselen, se Hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin i Vaksinasjonshåndboka (fhi.no)).

Pulsoksymetri for oppdagelse av alvorlige medfødte hjertefeil

Anbefalingen om rutinemessig måling av pulsoksymetri videreføres da en slik undersøkelse er egnet til å oppdage alvorlige, medfødte hjertefeil. Anbefalt tidspunkt for gjennomføringen av testen endres imidlertid fra «etter 24 timer etter fødsel» til «innen fire timer etter fødsel».

Pulsoksymetri er en test for måling av SpO2 hos nyfødte, primært for å oppdage alvorlige medfødte hjertefeil. Norske tall viser at om lag 60 % av alle alvorlige hjertefeil, og 50 % av levendefødte barn med alvorlig hjertefeil ble oppdaget før fødsel (Jortveit et al., 2019; Wik et al., 2024). Pulsoksymetri avdekker fortsatt en betydelig andel av medfødte hjertefeil som ikke er oppdaget prenatalt (Wik et al., 2024).

Helsedirektoratet gjennomførte i 2024 en kartleggingsundersøkelse blant landets fødeinstitusjoner om deres praksis rundt pulsoksymetri. Nær alle svarte at de gjennomfører pulsoksymetri samtidig med måling av andre vitale parametere ved 2–4 timers alder, etter innføring av Tidlig varslingskår – nyfødt.

Det internasjonale barnekardiologiske miljøet, inkludert i Norge og Norden, argumenterer for å gjøre målingen tidlig for å fange opp barn med alvorlige medfødte hjertefeil som kan få tidlig kollaps (Lannering et al., 2023). I tilgjengelig forskningslitteratur er det imidlertid ikke funnet en tydelig nedre tidsgrense for når det er mest hensiktsmessig å gjennomføre målingen.

Studier viser at ved måling av SpO2 før 24 timers alder er det noe større risiko for å få falske positive svar (Plana et al., 2018; Saganski et al., 2024). Det vil si at dersom en måling er positiv før barnet er 24 timer er det litt mindre sannsynlig at barnet faktisk har en alvorlig hjertesykdom enn hvis målingen er positiv etter 24 timers alder. Tidlig undersøkelse øker derimot ikke risikoen for at testen gir et falskt negativt svar. Det betyr at negativ måling gir lav sannsynlighet for at det foreligger alvorlig hjertesykdom, uavhengig av tidspunkt for måling.

Til tross for noe økt sannsynlighet for falske positive målinger ved gjennomføring før 24 timers alder mener Helsedirektoratet totalt sett at fordelene med tidlig måling er større enn ulempene.

Pulsoksymetri kan også avdekke tegn på andre alvorlige tilstander hos nyfødte, som lungesykdom, pulmonal hypertensjon og infeksjoner (van Vliet et. al., 2023 og Saganski et. al., 2024). Tidlig identifikasjon av slike tilstander er viktig for å sikre effektiv behandling og bedre prognose. Disse funnene støtter anbefalingen om tidspunktet for måling av pulsoksymetri, selv om litteraturen om disse problemstillingene ikke er nærmere vurdert av Helsedirektoratet i forbindelse med revisjonen av retningslinjen. Det presiseres at formålet med pulsoksymetri i denne sammenhengen primært er å oppdage alvorlige medfødte hjertefeil.

Nyfødtscreening

Alle barn som fødes i Norge, skal etter loven tilbys nyfødtscreening (forskrift om nyfødtscreening (lovdata.no)). Screeningprogrammet for sjeldne, alvorlige sykdommer har gradvis blitt utvidet til å omfatte 30 ulike sykdommer pr. januar 2025, se Nyfødtscreening (oslo-universitetssykehus.no). Barna som har disse sykdommene fødes som regel uten tegn til sykdom, og testing er eneste mulighet til å finne dem tidlig. Tidlig oppdagelse er viktig for rask iverksettelse av behandling og derved hindre eller redusere skadevirkningene av disse sykdommene.

Hørselstest

Alle nyfødte skal ha tilbud om screening av hørsel. Dette følger av Helse- og omsorgsdepartementets oppdragsbrev til de regionale helseforetakene for 2008. Hørselstesten skal tas etter første levedøgn pga. høy andel falske positive første levedøgn. Størst andel godkjente responser oppnås ved testing etter 48 timer. Hørselstap som følge av cytomegalovirus-infeksjon (CMV) kan forebygges med riktig behandling til riktig tid. Se retningslinjen Screening av hørsel hos nyfødte.

Klinisk nyfødtundersøkelse

I Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for barselomsorgen fra 2014 ble det anbefalt at det nyfødte barnet gjennomgår en fullstendig somatisk undersøkelse av lege i løpet av første–tredje levedøgn.

Anbefalingen om en rutinemessig klinisk nyfødtundersøkelse videreføres da en slik klinisk undersøkelse er egnet til å oppdage medfødte avvik, men med noen endringer:

• Kravet om at det skal være en lege som gjennomfører undersøkelsen erstattes med at det er helsepersonellets kompetanse og opplæring som avgjør om de kan utføre undersøkelsen.
• Undersøkelsen kan gjennomføres i løpet av første leveuke, gitt at det ikke foreligger risikofaktorer eller kliniske symptomer/funn som tilsier at barnet bør undersøkes tidligere.

Endringer i anbefalingen om klinisk undersøkelse av nyfødte er forankret i en kombinasjon av aktuell litteratur, kartlegging av dagens praksis ved norske fødeinstitusjoner og dialog med relevante fagmiljøer.

Hvem som kan utføre undersøkelsen:

Helsedirektoratets kartleggingsundersøkelse i 2024 av praksis rundt klinisk undersøkelse av nyfødte i Norge viste varierende praksis knyttet til hvem som utfører den. Resultatene viste at både barneleger, gynekologer, anestesileger, LIS1-leger, jordmødre, og leger ansatt i helse- og omsorgstjenesten i kommunen utførte undersøkelsen.

I den nasjonale retningslinjen for jordmorutdanningen fremgår det at yrkesgruppen skal ha avansert kunnskap til å vurdere det nyfødte barnet.

Jordmor har en sentral rolle i den umiddelbare vurderingen av det nyfødte barnet etter fødsel. Ifølge forskrift om nasjonal retningslinje for jordmorutdanning (lovdata.no) skal jordmor kunne ta selvstendig ansvar for oppfølging av det friske nyfødte barnet. Jordmor skal ha avansert kunnskap om både friske og syke nyfødte, inkludert anatomi, fysiologi, genetikk og patologiske tilstander. Jordmor skal kunne identifisere avvik, iverksette nødvendige tiltak, tilkalle relevant fagkompetanse og henvise videre ved behov.

Andre nordiske land har lagt til rette for at jordmødre kan gjøre undersøkelsen. Sverige har utarbeidet en egen etterutdanning for jordmødre for at de skal kunne gjøre undersøkelsen. I Danmark er det jordmødre som rutinemessig gjør undersøkelsen, med legeundersøkelse på indikasjon (Anbefalinger for svangreomsorgen (sst.dk)). I Danmark utføres ikke auskultasjon av hjerte eller identifisering av lyskepuls før utskrivelse fra sykehus.

Anbefalingen i Storbritannia er ifølge håndboken for Newborn and Infant Physical Examination (NIPE) Screening Programme (gov.uk) at undersøkelsen kan utføres av helsepersonell som har gjennomgått relevant opplæring og oppfyller krav til kompetanse og kvalitetssikring. Dette inkluderer:

• leger
• jordmødre
• andre kvalifiserte NIPE-praktikere, som for eksempel sykepleiere med spesialkompetanse

Det kreves at utøveren har fullført godkjent opplæring, og at kompetansen vedlikeholdes gjennom praksis og faglig oppdatering.

Hverken fra familiens eller sykehusets perspektiv er det hensiktsmessig at mor og barn må være innlagt lengre enn nødvendig for å vente på legeundersøkelse. Forutsatt at faglig forsvarlighet er ivaretatt, er det logistikkmessige fordeler ved at også andre personellgrupper enn leger kan opparbeide seg kompetansen til å gjennomføre undersøkelsene. Blant annet kan det gjøre at det blir lettere å kunne imøtekomme foreldres ønske om å reise hjem fra sykehus eller fødestue før den kliniske undersøkelsen er gjennomført. Det inkluderer på kvelden, når det kan være uhensiktsmessig at vakthavende lege i en travel avdeling skal prioritere å undersøke friske nyfødte.

Fødeinstitusjoner som primært skal motta fødende med lav risiko for komplikasjoner har ikke alltid lege til stede. Det er ressurskrevende å hente inn lege fra andre fødeinstitusjoner for å undersøke disse barna, og det vil ofte være nødvendig å samle opp til noen faste dager. Dette gjør at familien enten kan måtte vente, eller komme tilbake for undersøkelse.

Tidspunkt for undersøkelsen:

Helsedirektoratets kartleggingsundersøkelse i 2024 av praksis rundt klinisk undersøkelse av nyfødte i Norge, viste varierende praksis når det gjaldt tidspunkt for undersøkelsen. Nær alle svarte at de utførte undersøkelsen i tidsrommet 6-72 timer. For de som undersøkte senere enn 48 timer var begrunnelsene eksempelvis tidlig hjemreise og sen retur for fullstendig undersøkelse, begrenset tilgjengelighet på helsepersonell som kunne gjennomføre undersøkelsen eller bekymring for at for tidlig undersøkelse kan gi falske funn.

Litteraturen Helsedirektoratet har gjennomgått er ikke tydelig på anbefalt tidspunkt for klinisk nyfødtundersøkelse. En av de historiske hovedårsakene til den tidligere anbefalingen om undersøkelse av nyfødte innen 1.–3. levedøgn var å fange opp alvorlige medfødte hjertefeil før barnet reiste hjem fra sykehus. På 90-tallet var andel alvorlige hjertefeil som ble oppdaget ved hjelp av ultralyd i svangerskapet på 5-10 %, mens tilsvarende nordiske tall i dag er på 50 % eller høyere (Hautala et al., 2019, Jortveit et al., 2019, Lytzen et al., 2020).

Litteraturen understøtter at en kombinasjon av rutinemessig måling av pulsoksymetri og en klinisk undersøkelse av det nyfødte barnet, inkludert auskultasjon av hjertet, øker sannsynlighet for å oppdage alvorlige medfødte hjertefeil (van Vliet et al., 2023). En norsk retrospektiv studie av alle barn født i Norge mellom 2017 og 2020 kan indikere det samme. Den fant dessuten ikke noen dødsfall blant nyfødte som hadde blitt utskrevet med en uoppdaget alvorlig hjertefeil i denne perioden (Wik et al., 2024).

Begge de nevnte studiene er dog utydelige på hvilken av de to undersøkelsene som gjøres først og sist, og dermed hvor mange barn med alvorlig hjertefeil som vil bli fanget opp ved en klinisk undersøkelse hos barn med normal pulsokymetri. Erfaringskunnskapen i Norge er at man oppdager få alvorlig hjertefeil ved klinisk nyfødtundersøkelse dersom barnet hadde en normal prenatal ultralyd, ikke har noen symptomer og har en har normal pulsoksymetri. For flere andre tilstander som kan avdekkes av klinisk undersøkelse, viser erfaringskunnskap som Helsedirektoratet har innhentet at mange blir oppdaget av jordmor eller annet helsepersonell via andre rutiner for observasjon, oppfølging og undersøkelser (f.eks. stigmata, lav tonus, fotdeformiteter og manglende bek), og dermed forelegges for legeundersøkelse før rutinemessig klinisk nyfødtundersøkelse. Til sammen bidrar dette til at graden av hast for en rutinemessig klinisk undersøkelse av alle nyfødte er endret.

Se også anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom hos nyfødte.

Gulsott

Alvorlig skader grunnet hyperbilirubinemi hos barnet kan forebygges ved riktig behandling til riktig tid. Anbefalingen om observasjon av gulsott videreføres. Anbefalingen om å legge særlig vekt på de første 72 timene er i tråd med anbefalinger i andre lands nasjonale faglige retningslinjer (NICE, 2010, Sundhetsstyrelsen 2022) og fra norsk fagmiljø (Nyfødtveileder, Norsk barnelegeforening 2021). Dette begrunnes med at tidlig observasjon og vurdering er viktig, særlig i de første levedøgnene, for å kunne identifisere barn med behov for behandling.

Separasjon av mor og nyfødt for gjennomføring av undersøkelser og tiltak

Mor og nyfødt bør ikke separeres unødig i tiden etter fødsel og undersøkelser. Dette er fremhevet av bruker- og interesseorganisasjonene. Hudkontakt med mor fremmer fysiologisk stabilitet hos den nyfødte, reduserer stress og bidrar til regulering av respirasjon, hjertefrekvens, temperatur og blodsukker (UNICEF, n.d.; Moore et al., 2016).

Smertelindring

To Cochrane-studier viser smertelindrende effekt av tiltak som hud mot hud-kontakt, amming og brystmelk ved gjennomføring av mulig smertefulle undersøkelser og prosedyrer hos nyfødte (Shah et al., 2023; Johnston et al., 2017).

Samarbeid

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Nyfødte kan utvikle sykdom også etter utreise fra fødeinstitusjon. Uavhengig av helsetjenestenivå er systematisk observasjon anbefalt som del av en klinisk vurdering for å oppdage sykdom samt forverring av tilstand, se anbefaling om observasjon i faglige råd for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand. Med systematisk menes at de samme parameterne måles med gitte tidsintervaller for å kunne følge utvikling.

Eksempler på kliniske parametere som observeres systematisk ved økt risiko for, eller mistanke om, sykdom eller forverring av tilstand:

• adferd
• tonus
• hudfarge
• respirasjonsfrekvens
• oksygenmetning (SpO2)
• puls
• temperatur

Listen er ikke uttømmende, og noen kliniske situasjoner vil kreve andre observasjoner og undersøkelser.

Skåringsverktøy

Systematiske observasjoner kan gjøres av helsepersonell ved hjelp av skåringsverktøy. Et skåringsverktøy kan ikke erstatte klinisk skjønn, men er et supplement. Dersom helsepersonells kliniske skjønn eller foreldrenes bekymring for barnet tilsier at lege bør varsles eller tilkalles, skal dette gjøres uavhengig av skår.

Tidlig varslingsskår – nyfødt på føde og barsel (TVS-N)

TVS-N er et varslingssystem som primært gjelder for nyfødte på føde- og barselavdelinger. Responsflyten i verktøyet er tilpasset nyfødte i sykehus.

Referanseverdiene er tilpasset nyfødte. Ettersom alle barn skåres ved bruk TVS-N i sykehus kan det være naturlig å bruke det samme verktøyet og referanseverdier i kommunale helse- og omsorgstjenester for å kunne sammenligne med tidligere målinger. Varsling- og responsflyt utenfor sykehus utarbeides lokalt. I hvilken grad alle parameterne som er oppgitt i skåringsverktøyet kan måles og vurderes vil kunne variere avhengig av hvilket utstyr som er tilgjengelig i den aktuelle situasjonen. Skåring av for eksempel adferd, tonus, hudfarge og respirasjonsfrekvens vil ikke kreve noen tekniske hjelpemidler.

For utfyllende informasjon og bruk se 20.12 Tidlig varslingsskår-nyfødt (TVS-N) på føde og barsel i Nyfødtveilederen (helsebiblioteket.no).

Tidlig varslingsskår – nyfødte og barn opp til 16 år (PEVS) brukes i legevaktsammenheng

Se Pediatrisk tidlig varslingsskår – PEVS (lvh.no).

Dokumentasjon

Ulike forhold ved svangerskap og fødsel kan gi økt risiko for å utvikle sykdom. Det er viktig at helsepersonell overfører slik informasjon skriftlig gjennom journal eller epikrise når den nyfødte bytter avdeling eller blir skrevet ut, til hjemmet eller til en annen virksomhet, se anbefaling om informasjon og samtaler.

Anbefalingen om særskilte rutiner for tidlig oppdagelse av sykdom er videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, men er oppdatert etter dagens kunnskap og klinisk praksis. Anbefalingens hensikt er å bidra at nyfødte som trenger ekstra oppfølging og behandling blir identifisert tidlig og får iverksatt adekvate tiltak, og dermed begrense sykdomsutviklingen. De nasjonale faglige rådene Tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand angir at virksomheter i både den kommunal helse- og omsorgstjenesten og i spesialisthelsetjenesten bør etablere rutiner for tidlig oppdagelse og rask respons ved forverret somatisk tilstand hos pasienter. Rådene gjelder generelt for alle pasientgrupper, og omfatter også nyfødte.

Nyfødtperioden er en sårbar tid. Ifølge Norsk nyfødtmedisinsk helseatlas (skde.no) blir gjennomsnittlig 10 % av alle nyfødte overført til nyfødtavdelinger, vanligvis fra føde- eller barselavdeling i samme sykehus. Av disse er ca. 3 500 barn født i svangerskapsuke 37 eller senere.

Symptomer på sykdom, inkludert alvorlig sykdom, kan være vanskelige å tolke hos nyfødte, fordi de kan ligne på det man ser som en normal del av overgangen fra livet i livmoren til livet utenfor. I tillegg har nyfødte mindre reservekapasitet og et umodent immunforsvar, og kan dermed raskere utvikle alvorlig sykdom enn voksne eller større barn (Norsk barnelegeforening, 2023).

Tidlig identifikasjon og intervensjon er avgjørende for å sikre god behandling og redusere risiko for varige skader eller død. Nyfødte er særlig sårbare for raskt utviklende og potensielt livstruende tilstander:

• Forsinket transisjon: Overgangen fra intrauterint til ekstrauterint liv innebærer store fysiologiske endringer. Forsinket transisjon kan føre til respirasjonsproblemer og krever rask støttebehandling for å sikre oksygenering og sirkulasjon. Se 20.12 Tidlig varslingsskår-nyfødt (TVS-N) på føde og barsel (helsebiblioteket.no).
• Neonatal sepsis/infeksjon: Sepsis hos nyfødte er en potensielt livstruende tilstand som kan utvikle seg raskt og med få symptomer i starten. Tidlig behandling er avgjørende for å forhindre alvorlige komplikasjoner. Se 4.1 Neonatal sepsis (helsebiblioteket.no).
• Medfødt hjertefeil: Til tross for bedret prenatal diagnostikk vil det fortsatt fødes barn med ikke erkjente hjertefeil som kan gi alvorlige symptomer i de første levedager til leveuker. Det angis at inntil 30 % av kritiske medfødte hjertefeil fortsatt oppdages etter fødselen. Alvorlige hjertefeil kan gi sirkulasjonssvikt og hypoksi. Se 6.1 Behandling ved mistanke om alvorlig medfødt hjertefeil (helsebiblioteket.no).
• Hypoglykemi: Hypoglykemi – lavt blodsukker hos nyfødte oppstår blant annet som følge av prematuritet, lav fødselsvekt, lav kroppstemperatur og forsinket produksjon av morsmelk hos mor. Lavt blodsukker i kortere perioder gir vanligvis ikke skader, men kan, dersom det vedvarer, ramme hjernens energiforsyning og gi hjerneskade. Se 10.1 Neonatal hypoglykemi (helsebiblioteket.no).
• Dehydrering: Skyldes vanligvis at barnet får i seg mindre enn behovet er. Større vekttap enn normalt (se anbefaling om vektutvikling), tørre bleier, tørr munn og lepper, slapphet og innsunken fontanelle kan være tegn.
• Gulsott: Tilstanden er oftest forbigående og ufarlig, men kan i sjeldne tilfeller med svært høye verdier forårsake hjerneskade med en alvorlig form for cerebral parese. Se 8 Gulsott og hemolytisk sykdom (helsebiblioteket.no).
• Lungesykdom: Tilstander som RDS (respiratory distress syndrome) og pneumoni krever rask støttebehandling for å sikre tilstrekkelig oksygenering. Det er vist at barn forløst med keisersnitt, barn av mødre med diabetes eller barn av mødre med intrahepatisk kolestase har økt risiko for å utvikle RDS. Se 5.5 Respiratorisk distress syndrom (helsebiblioteket.no).

Systematisering av observasjonene bidrar til å kunne følge utviklingen av nyfødtes kliniske tilstand over tid og oppdage forverring. Sammen kan strukturert kommunikasjon og systematiske, objektive observasjoner med tilhørende responsflyt bidra til at helsepersonell kommuniserer på en mer systematisk måte, og blir tryggere i vurderingen og rapporteringen av nyfødtes kliniske tilstand (Helsedirektoratet, 2020).

Helsedirektoratets kartleggingsundersøkelse i 2024 av praksis rundt måling av vitale parametere hos nyfødte i Norge viste at de fleste fødeinstitusjoner gjorde systematiske observasjoner av alle nyfødte uavhengig av risikoprofil, og de fleste brukte skåringsverktøyet Tidlig varslingsskår – nyfødte (TVS-N).

Det mangler kunnskapsgrunnlag som støtter å anbefale rutinemessig screening av alle vitale parametere hos alle nyfødte sammenlignet med å observere på mistanke om sykdom eller risikofaktorer. For å unngå overforbruk av ressurser og/eller risiko for unødvendige intervensjoner bør rutinene inkludere hvilke nyfødte som bør observeres systematisk.

Norsk barnelegeforening (2023) foreslår at alle nyfødte uavhengig av risiko observeres ved bruk av skåringsverktøyet TVS-N, og at nyfødte med risikofaktorer observeres særskilt, se 20.12 Tidlig varslingsskår-nyfødt (helsebiblioteket.no). Slike verktøy kan støtte den kliniske vurderingen av mistanke om sykdom eller forverring og kan bidra til å sikre struktur, kvalitet og tidlig identifisering av avvik.

NICE (2021) anbefaler å bruke skåringssystemer som en del av klinisk vurdering ved sykdomstegn og som et kommunikativt verktøy i samtale med foreldre for å beskrive den nyfødtes tilstand. Dette er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger.

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for tidlig oppdagelse av sykdom og forverring av tilstand ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien», men er oppdatert basert på klinisk erfaring fra fageksperter på området.

Det er sykehuset som har sørge-for-ansvaret for at de respektive undersøkelsene og tiltakene gjennomføres. Dersom det ansees som hensiktsmessig at noe utføres i kommunen avtales dette i egne avtaler mellom sykehus og den respektive kommune.

For barn født på sykehus vil det i mange tilfeller være mest hensiktsmessig å gjennomføre alle tiltak og undersøkelser i forbindelse med innleggelse til fødsel. Noen kan imidlertid også gjennomføres som én eller flere

• polikliniske kontroller på sykehus
• kontroller i helse- og omsorgstjenesten i kommunen, inkludert hjemmebesøk

Foreldrenes ønsker og deres situasjon tas med i vurderingen når tidspunkt og sted for undersøkelser og tiltak planlegges.

Informer foreldrene om bakgrunnen for rutinemessige undersøkelser og tiltak for nyfødte.

Dersom foreldrene er usikre på eller ikke ønsker å samtykke til en undersøkelse eller et tiltak, er det viktig å legge til rette for at de får gitt uttrykk for hvorfor de ikke ønsker undersøkelsen og å imøtekomme disse med tilpasset informasjon. Dersom foreldrene etter dette fortsatt ikke samtykker, dokumenteres dette i barnets journal hvor det fremgår hvilken informasjon som er gitt.

Det vises til rundskriv til helsepersonelloven § 10 om informasjon til pasienter, medvirkning m.v.

Smertelindring ved mulig smertefulle prosedyrer

Undersøkelser og tiltak gjøres så skånsomt som mulig og når mulig uten å vekke barnet.

Ikke-farmakologiske tiltak for smertelindring kan være

• hudkontakt
• amming
• morsmelk/sukkervann
• leiring og innpakning

Hjemreise før alle undersøkelser/tiltak er gjennomført

Det er viktig med en plan for gjennomføring av de gjenværende undersøkelsene/tiltakene dersom den nyfødte reiser hjem før alle undersøkelsene og tiltakene er gjennomført.

Tidlig hjemreise kan være aktuelt dersom det ikke finnes opplysninger i svangerskapsjournal eller fødejournal som krever spesifikk oppfølging, for eksempel risikofaktorer for infeksjon eller hypoglykemi. Det forutsetter også at pulsoksymetrimåling er gjennomført med normalt resultat, at det nyfødte barnet ikke har andre tegn på sykdom eller mistrivsel, og at det ikke foreligger andre bekymringsfulle forhold.

Eksempler på praktisk gjennomføring av enkelte undersøkelser/tiltak for å oppnå mest mulig riktig resultat

Hepatitt B

Folkehelseinstituttet (FHI) anbefaler at hepatitt B immunglobulin og vaksinasjon gis innen 24 timer etter fødsel for noen grupper nyfødte som har eller kan ha blitt eksponert for hepatitt B i svangerskapet. Se Hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin i Vaksinasjonshåndboka (fhi.no).

Dersom mor har ukjent hepatitt B-status ved fødsel og tilhører en risikogruppe for hepatitt B, behandles mor og barn som om mor er smitteførende inntil spørsmålet er avklart. Behandling med immunglobulin og vaksine av barnet utsettes ikke i påvente av laboratoriesvar. Risikogrupper er beskrevet i FHIs smittevernhåndbok og inkluderer mor fra land utenfor Norden og Vest-Europa (fhi.no).

Det er viktig at behandlingen dokumenteres i journalen til både mor og barn, i epikrisen fra sykehuset og at helsepersonell som skriver ut barnet sikrer at helsepersonell (fastlege og helsestasjon) har mottatt informasjonen for å planlegge for vaksinasjon ved 4 ukers alder. Effekten av disse dosene er avhengig av at de gis til korrekt tid. Deretter kan barnet følge vanlig vaksinasjonsprogram.

Vaksiner skal alltid registreres i SYSVAK av den som utfører vaksineringen innen 7 dager, jf. SYSVAK-registerforskriften (lovdata.no). Vaksine dokumenteres også i epikrise fra sykehuset.

Pulsoksymetri for oppdagelse av alvorlige medfødte hjertefeil

Pulsoksymetri for oppdagelse av alvorlige medfødte hjertefeil utføres innen 4 timer etter fødsel. Pulsoksymetriscreening kan gjøres i forbindelse med andre observasjoner av vitale parametere eller som en enkeltstående undersøkelse avhengig av lokale rutiner.

Målingen gjøres både preductalt på høyre hånd og postductalt på enten venstre hånd eller en av føttene til det nyfødte barnet.

Nyfødtscreening

Nyfødtscreening tilbys alle nyfødte i Norge, jf. forskrift om nyfødtscreening (lovdata.no).

Blodprøver til nyfødtscreening tas så snart som mulig når det har gått 48 timer etter fødsel og helst innen 72 timer.

Dersom det vurderes om prøven kan tas andre steder enn i spesialisthelsetjenesten gjøres det etter avtale med den respektive kommune og det utarbeides skriftlige rutiner for

• hvem som er ansvarlig for at prøven blir tatt og til riktig tid
• hvem som har ansvar for å fange opp en eventuell manglende nyfødtscreening-prøve av barnet
• rask transport av prøven til nyfødtscreening-laboratoriet (for noen av de aktuelle sykdommene har uoppdaget tilstand konsekvenser for barnet etter bare få dager)
• nødvendig opplæring og vedlikehold av kompetanse

Klinisk nyfødtundersøkelse

Klinisk nyfødtundersøkelse bør gjennomføres i løpet av første leveuke. Undersøkelsen gjøres med én eller begge foreldre til stede.

For barn født på sykehus vil det oftest være hensiktsmessig å gjennomføre undersøkelsen i løpet av sykehusoppholdet, men det kan også gjøres som en poliklinisk undersøkelse.

Det kan være aktuelt å gjennomføre undersøkelsen i helse- og omsorgtjenesten i kommunen. Dette forutsetter at spesialisthelsetjenesten og den enkelte kommune på forhånd har opprettet et samarbeid som sikrer

• nødvendig opplæring og kompetanse, inkludert vedlikehold av kompetanse
• rutiner for dokumentasjon og rapportering til Medisinsk Fødselsregister
• rutiner for veiledning og/eller henvisning ved eventuelle funn som trenger oppfølging

Uavhengig av om undersøkelsen utføres i spesialisthelsetjenesten eller i kommunen gjøres undersøkelsen av helsepersonell med nødvendig kompetanse, som kan være spesialist i barnesykdommer, lege i spesialisering i barnesykdommer, andre legegrupper med kompetanse på nyfødte, og jordmødre. Med nødvendig kompetanse menes særskilt kunnskap om medfødte tilstander hos nyfødte og hvordan de oppdages, og tilstrekkelig opplæring og erfaring i å utføre klinisk undersøkelse av nyfødte.

Hvilke grupper nyfødte som kan undersøkes av hvilken helsepersonellgruppe, hva som anses som tilstrekkelig kompetanse, opplæring og erfaring, samt ansvar for opplæring og kompetansevurdering av det enkelte helsepersonellet, forankres i samarbeid med barneklinikken i helseforetaket ved medisinsk ansvarlig barnelege(r). Dersom det ikke er barneklinikk i helseforetaket, forankres dette i samarbeid med tilknyttet barneklinikk og helseforetak. Dette dokumenteres og fastsettes i lokale rutiner.

Anbefalt innhold i den kliniske nyfødtundersøkelsen er nærmere beskrevet i 20.3 Undersøkelse av nyfødte på barselavdelingen (helsebiblioteket.no)

Gulsott

Nyfødte observeres regelmessig for gulsott, særlig de første 72 timene. Mistanke om gulsott kan verifiseres eller avkreftes med transcutan måling (TC) eller blodprøve. Det kan være hensiktsmessig å måle TC før blodprøvetagning til nyfødtscreening slik at eventuell kontroll av serum bilirubin kan tas samtidig.

Hos nyfødte som kan ha økt risiko for å utvikle alvorlig hyperbilirubinemi vurderes behovet for tettere oppfølging, eksempelvis observere hudfarge og allmenntilstand og/eller måling av TC.

Eksempler på faktorer som kan gi økt risiko for å utvikle alvorlig hyperbilirubinemi:

• premature
• søsken som hadde behov for lysbehandling
• synlig gulsott første 24 timer
• mørk hudfarge

Mørk hudfarge er i seg selv ikke en risikofaktor for gulsott, men risikoen for å utvikle alvorlig hyperbilirubinemi øker fordi gulsott kan være vanskelig å oppdage visuelt hos disse barna.

Anbefalingen er basert på tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien», men er oppdatert etter dagens kunnskap og klinisk praksis. Anbefalingen er bredt forankret gjennom en egen ekstern arbeidsgruppe bestående av både fagpersoner og brukerrepresentanter fra den eksterne referansegruppen.

Det er mulig å gjennomføre alle de anbefalte undersøkelsene og tiltakene innen 49 timer etter fødsel. For de fleste nyfødte som er født på sykehus vil det derfor være hensiktsmessig å få utført alle undersøkelsene og tiltakene før utskrivelse, inkludert en klinisk nyfødtundersøkelse. Det kan imidlertid være forhold som tilsier at det kan være hensiktsmessig å organisere tilbudet annerledes, for eksempel:

• barnet er født hjemme, og foreldrene ønsker ikke overføring til sykehus etter fødsel
• tilgang på helsepersonell med nødvendig kompetanse
• ønske om hjemreise før 48 timer etter fødsel
• fødsel i utlandet

K-vitamin

Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for spedbarnsernæring anbefaler tilskudd av vitamin K til nyfødte barn for å forebygge blødninger relatert til lavt nivå av vitamin K, se anbefaling om K-vitamin.

Hepatitt B vaksine og immunglobuliner for utvalgte grupper

Barn av mødre med kronisk hepatitt B-infeksjon har svært høy risiko for å utvikle kronisk hepatitt B-infeksjon dersom de ikke får riktig behandling etter fødsel. Det anbefales derfor at nyfødte får posteksponeringsbehandling snarest og helst innen 24 timer etter fødselen, se Hepatitt B-vaksine og hepatitt B-immunglobulin i Vaksinasjonshåndboka (fhi.no)).

Pulsoksymetri for oppdagelse av alvorlige medfødte hjertefeil

Anbefalingen om rutinemessig måling av pulsoksymetri videreføres da en slik undersøkelse er egnet til å oppdage alvorlige, medfødte hjertefeil. Anbefalt tidspunkt for gjennomføringen av testen endres imidlertid fra «etter 24 timer etter fødsel» til «innen fire timer etter fødsel».

Pulsoksymetri er en test for måling av SpO2 hos nyfødte, primært for å oppdage alvorlige medfødte hjertefeil. Norske tall viser at om lag 60 % av alle alvorlige hjertefeil, og 50 % av levendefødte barn med alvorlig hjertefeil ble oppdaget før fødsel (Jortveit et al., 2019; Wik et al., 2024). Pulsoksymetri avdekker fortsatt en betydelig andel av medfødte hjertefeil som ikke er oppdaget prenatalt (Wik et al., 2024).

Helsedirektoratet gjennomførte i 2024 en kartleggingsundersøkelse blant landets fødeinstitusjoner om deres praksis rundt pulsoksymetri. Nær alle svarte at de gjennomfører pulsoksymetri samtidig med måling av andre vitale parametere ved 2–4 timers alder, etter innføring av Tidlig varslingskår – nyfødt.

Det internasjonale barnekardiologiske miljøet, inkludert i Norge og Norden, argumenterer for å gjøre målingen tidlig for å fange opp barn med alvorlige medfødte hjertefeil som kan få tidlig kollaps (Lannering et al., 2023). I tilgjengelig forskningslitteratur er det imidlertid ikke funnet en tydelig nedre tidsgrense for når det er mest hensiktsmessig å gjennomføre målingen.

Studier viser at ved måling av SpO2 før 24 timers alder er det noe større risiko for å få falske positive svar (Plana et al., 2018; Saganski et al., 2024). Det vil si at dersom en måling er positiv før barnet er 24 timer er det litt mindre sannsynlig at barnet faktisk har en alvorlig hjertesykdom enn hvis målingen er positiv etter 24 timers alder. Tidlig undersøkelse øker derimot ikke risikoen for at testen gir et falskt negativt svar. Det betyr at negativ måling gir lav sannsynlighet for at det foreligger alvorlig hjertesykdom, uavhengig av tidspunkt for måling.

Til tross for noe økt sannsynlighet for falske positive målinger ved gjennomføring før 24 timers alder mener Helsedirektoratet totalt sett at fordelene med tidlig måling er større enn ulempene.

Pulsoksymetri kan også avdekke tegn på andre alvorlige tilstander hos nyfødte, som lungesykdom, pulmonal hypertensjon og infeksjoner (van Vliet et. al., 2023 og Saganski et. al., 2024). Tidlig identifikasjon av slike tilstander er viktig for å sikre effektiv behandling og bedre prognose. Disse funnene støtter anbefalingen om tidspunktet for måling av pulsoksymetri, selv om litteraturen om disse problemstillingene ikke er nærmere vurdert av Helsedirektoratet i forbindelse med revisjonen av retningslinjen. Det presiseres at formålet med pulsoksymetri i denne sammenhengen primært er å oppdage alvorlige medfødte hjertefeil.

Nyfødtscreening

Alle barn som fødes i Norge, skal etter loven tilbys nyfødtscreening (forskrift om nyfødtscreening (lovdata.no)). Screeningprogrammet for sjeldne, alvorlige sykdommer har gradvis blitt utvidet til å omfatte 30 ulike sykdommer pr. januar 2025, se Nyfødtscreening (oslo-universitetssykehus.no). Barna som har disse sykdommene fødes som regel uten tegn til sykdom, og testing er eneste mulighet til å finne dem tidlig. Tidlig oppdagelse er viktig for rask iverksettelse av behandling og derved hindre eller redusere skadevirkningene av disse sykdommene.

Hørselstest

Alle nyfødte skal ha tilbud om screening av hørsel. Dette følger av Helse- og omsorgsdepartementets oppdragsbrev til de regionale helseforetakene for 2008. Hørselstesten skal tas etter første levedøgn pga. høy andel falske positive første levedøgn. Størst andel godkjente responser oppnås ved testing etter 48 timer. Hørselstap som følge av cytomegalovirus-infeksjon (CMV) kan forebygges med riktig behandling til riktig tid. Se retningslinjen Screening av hørsel hos nyfødte.

Klinisk nyfødtundersøkelse

I Helsedirektoratets nasjonale faglige retningslinje for barselomsorgen fra 2014 ble det anbefalt at det nyfødte barnet gjennomgår en fullstendig somatisk undersøkelse av lege i løpet av første–tredje levedøgn.

Anbefalingen om en rutinemessig klinisk nyfødtundersøkelse videreføres da en slik klinisk undersøkelse er egnet til å oppdage medfødte avvik, men med noen endringer:

• Kravet om at det skal være en lege som gjennomfører undersøkelsen erstattes med at det er helsepersonellets kompetanse og opplæring som avgjør om de kan utføre undersøkelsen.
• Undersøkelsen kan gjennomføres i løpet av første leveuke, gitt at det ikke foreligger risikofaktorer eller kliniske symptomer/funn som tilsier at barnet bør undersøkes tidligere.

Endringer i anbefalingen om klinisk undersøkelse av nyfødte er forankret i en kombinasjon av aktuell litteratur, kartlegging av dagens praksis ved norske fødeinstitusjoner og dialog med relevante fagmiljøer.

Hvem som kan utføre undersøkelsen:

Helsedirektoratets kartleggingsundersøkelse i 2024 av praksis rundt klinisk undersøkelse av nyfødte i Norge viste varierende praksis knyttet til hvem som utfører den. Resultatene viste at både barneleger, gynekologer, anestesileger, LIS1-leger, jordmødre, og leger ansatt i helse- og omsorgstjenesten i kommunen utførte undersøkelsen.

I den nasjonale retningslinjen for jordmorutdanningen fremgår det at yrkesgruppen skal ha avansert kunnskap til å vurdere det nyfødte barnet.

Jordmor har en sentral rolle i den umiddelbare vurderingen av det nyfødte barnet etter fødsel. Ifølge forskrift om nasjonal retningslinje for jordmorutdanning (lovdata.no) skal jordmor kunne ta selvstendig ansvar for oppfølging av det friske nyfødte barnet. Jordmor skal ha avansert kunnskap om både friske og syke nyfødte, inkludert anatomi, fysiologi, genetikk og patologiske tilstander. Jordmor skal kunne identifisere avvik, iverksette nødvendige tiltak, tilkalle relevant fagkompetanse og henvise videre ved behov.

Andre nordiske land har lagt til rette for at jordmødre kan gjøre undersøkelsen. Sverige har utarbeidet en egen etterutdanning for jordmødre for at de skal kunne gjøre undersøkelsen. I Danmark er det jordmødre som rutinemessig gjør undersøkelsen, med legeundersøkelse på indikasjon (Anbefalinger for svangreomsorgen (sst.dk)). I Danmark utføres ikke auskultasjon av hjerte eller identifisering av lyskepuls før utskrivelse fra sykehus.

Anbefalingen i Storbritannia er ifølge håndboken for Newborn and Infant Physical Examination (NIPE) Screening Programme (gov.uk) at undersøkelsen kan utføres av helsepersonell som har gjennomgått relevant opplæring og oppfyller krav til kompetanse og kvalitetssikring. Dette inkluderer:

• leger
• jordmødre
• andre kvalifiserte NIPE-praktikere, som for eksempel sykepleiere med spesialkompetanse

Det kreves at utøveren har fullført godkjent opplæring, og at kompetansen vedlikeholdes gjennom praksis og faglig oppdatering.

Hverken fra familiens eller sykehusets perspektiv er det hensiktsmessig at mor og barn må være innlagt lengre enn nødvendig for å vente på legeundersøkelse. Forutsatt at faglig forsvarlighet er ivaretatt, er det logistikkmessige fordeler ved at også andre personellgrupper enn leger kan opparbeide seg kompetansen til å gjennomføre undersøkelsene. Blant annet kan det gjøre at det blir lettere å kunne imøtekomme foreldres ønske om å reise hjem fra sykehus eller fødestue før den kliniske undersøkelsen er gjennomført. Det inkluderer på kvelden, når det kan være uhensiktsmessig at vakthavende lege i en travel avdeling skal prioritere å undersøke friske nyfødte.

Fødeinstitusjoner som primært skal motta fødende med lav risiko for komplikasjoner har ikke alltid lege til stede. Det er ressurskrevende å hente inn lege fra andre fødeinstitusjoner for å undersøke disse barna, og det vil ofte være nødvendig å samle opp til noen faste dager. Dette gjør at familien enten kan måtte vente, eller komme tilbake for undersøkelse.

Tidspunkt for undersøkelsen:

Helsedirektoratets kartleggingsundersøkelse i 2024 av praksis rundt klinisk undersøkelse av nyfødte i Norge, viste varierende praksis når det gjaldt tidspunkt for undersøkelsen. Nær alle svarte at de utførte undersøkelsen i tidsrommet 6-72 timer. For de som undersøkte senere enn 48 timer var begrunnelsene eksempelvis tidlig hjemreise og sen retur for fullstendig undersøkelse, begrenset tilgjengelighet på helsepersonell som kunne gjennomføre undersøkelsen eller bekymring for at for tidlig undersøkelse kan gi falske funn.

Litteraturen Helsedirektoratet har gjennomgått er ikke tydelig på anbefalt tidspunkt for klinisk nyfødtundersøkelse. En av de historiske hovedårsakene til den tidligere anbefalingen om undersøkelse av nyfødte innen 1.–3. levedøgn var å fange opp alvorlige medfødte hjertefeil før barnet reiste hjem fra sykehus. På 90-tallet var andel alvorlige hjertefeil som ble oppdaget ved hjelp av ultralyd i svangerskapet på 5-10 %, mens tilsvarende nordiske tall i dag er på 50 % eller høyere (Hautala et al., 2019, Jortveit et al., 2019, Lytzen et al., 2020).

Litteraturen understøtter at en kombinasjon av rutinemessig måling av pulsoksymetri og en klinisk undersøkelse av det nyfødte barnet, inkludert auskultasjon av hjertet, øker sannsynlighet for å oppdage alvorlige medfødte hjertefeil (van Vliet et al., 2023). En norsk retrospektiv studie av alle barn født i Norge mellom 2017 og 2020 kan indikere det samme. Den fant dessuten ikke noen dødsfall blant nyfødte som hadde blitt utskrevet med en uoppdaget alvorlig hjertefeil i denne perioden (Wik et al., 2024).

Begge de nevnte studiene er dog utydelige på hvilken av de to undersøkelsene som gjøres først og sist, og dermed hvor mange barn med alvorlig hjertefeil som vil bli fanget opp ved en klinisk undersøkelse hos barn med normal pulsokymetri. Erfaringskunnskapen i Norge er at man oppdager få alvorlig hjertefeil ved klinisk nyfødtundersøkelse dersom barnet hadde en normal prenatal ultralyd, ikke har noen symptomer og har en har normal pulsoksymetri. For flere andre tilstander som kan avdekkes av klinisk undersøkelse, viser erfaringskunnskap som Helsedirektoratet har innhentet at mange blir oppdaget av jordmor eller annet helsepersonell via andre rutiner for observasjon, oppfølging og undersøkelser (f.eks. stigmata, lav tonus, fotdeformiteter og manglende bek), og dermed forelegges for legeundersøkelse før rutinemessig klinisk nyfødtundersøkelse. Til sammen bidrar dette til at graden av hast for en rutinemessig klinisk undersøkelse av alle nyfødte er endret.

Se også anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom hos nyfødte.

Gulsott

Alvorlig skader grunnet hyperbilirubinemi hos barnet kan forebygges ved riktig behandling til riktig tid. Anbefalingen om observasjon av gulsott videreføres. Anbefalingen om å legge særlig vekt på de første 72 timene er i tråd med anbefalinger i andre lands nasjonale faglige retningslinjer (NICE, 2010, Sundhetsstyrelsen 2022) og fra norsk fagmiljø (Nyfødtveileder, Norsk barnelegeforening 2021). Dette begrunnes med at tidlig observasjon og vurdering er viktig, særlig i de første levedøgnene, for å kunne identifisere barn med behov for behandling.

Separasjon av mor og nyfødt for gjennomføring av undersøkelser og tiltak

Mor og nyfødt bør ikke separeres unødig i tiden etter fødsel og undersøkelser. Dette er fremhevet av bruker- og interesseorganisasjonene. Hudkontakt med mor fremmer fysiologisk stabilitet hos den nyfødte, reduserer stress og bidrar til regulering av respirasjon, hjertefrekvens, temperatur og blodsukker (UNICEF, n.d.; Moore et al., 2016).

Smertelindring

To Cochrane-studier viser smertelindrende effekt av tiltak som hud mot hud-kontakt, amming og brystmelk ved gjennomføring av mulig smertefulle undersøkelser og prosedyrer hos nyfødte (Shah et al., 2023; Johnston et al., 2017).

Samarbeid

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Identifisere sårbar livssituasjon

Ved bekymring rundt barselkvinnen, nyfødte barn og familiens livssituasjon:

• Gå i dialog med barselkvinnen/medforeldre på en empatisk og respektfull måte. De har rett til informasjon og medvirkning som gjelder det nyfødte barnets helseforhold, og dialog kan bidra til tillit og samarbeid. Motiverende intervju kan være et hjelpemiddel.
• Ved bekymring for psykiske helseutfordringer hos barselkvinnen, se anbefaling om barselkvinnens psykiske helse.
• Ved bekymring for rusmiddelbruk hos en eller begge foreldre, kan helsepersonell bruke kartleggingsverktøy og eksempler på samtale om alkohol og andre rusmidler i samtalen med foreldrene, se Digital håndbok: Snakk om ROP (korus.no). Det kan også være nødvendig å henvise barnefar/medmor/partner ved rusmiddelbruk til videre oppfølging. Se nasjonal veileder for Psykisk helse- og rusarbeid for voksne.
• Ved mistanke om vold fra partner, sørg for at samtale om temaet foregår uten partner eller familie til stede. Dersom mistanke om vold er opprettholdt kan helsepersonells avvergingsplikt komme til anvendelse. jf. rundskriv til helsepersonelloven 31. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner. Ved avdekking, videre oppfølging og sikkerhetsarbeid se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen i anbefaling om vold i nære relasjoner.
• Ved bekymring for barnets omsorgssituasjon eller vold kan anonym drøfting med barnevern eller politi gjennomføres.
• Avsett tid til bruk av kvalifisert tolk ved begrensede norskkunnskaper, jf. tolkeloven (lovdata.no) og veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene
• Vær oppmerksom på variasjoner i helsekompetanse, det vil si å finne, forstå, kritisk vurdere og benytte seg av helseinformasjon.
• Ved bekymring for barselkvinnen sin sosioøkonomiske situasjon eller nettverk, gå i dialog for å kartlegge situasjonen og vurdere behov for videre oppfølging.

Eksempler på veiledende materiell for å identifisere utsatte kvinner, barn og familier:

• Bekymring for omsorgssvikt, se Hva er omsorgssvikt? (bufdir.no).
• Bekymring for rusmiddelbruk, se veilederen Prosedyrer for rusmiddeltesting.
• Vold i nære relasjoner, se Erfaringer med vold i retningslinje for svangerskapsomsorgen og En veileder om vold i nære relasjoner (nkvts.no).
• Hvordan snakke om vold, se Hvordan snakke om vold? (nkvts.no).
• Avdekke/avverge vold/overgrep mot barn, se anbefaling om at Helsestasjonen skal bidra til å avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt. Se helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven §2-1 f (lovdata.no). 
• Utnyttelse og menneskehandel, se Ofre for menneskehandel i veileder for Helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente.

Utvidet oppfølging

Når bekymringsverdige forhold er avdekket kan det være behov for individuell oppfølging utover det standardiserte oppfølgingsløpet i barselomsorgen.

Utvidet tilbud og individuell oppfølging i spesialisthelsetjenesten før hjemreise kan inkludere:

• tilbud om lengre opphold i barselavdelingen, både for utvidet støtte, veiledning, vurdering og observasjon
• enerom, med plass til partner/støtteperson
• begrenset antall helsepersonell å forholde seg til
• en skriftlig plan for videre oppfølging

Utvidet oppfølging i kommunale helse- og omsorgstjenester kan inkludere:

• flere hjemmebesøk og/eller oppfølging av jordmor, helsesykepleier og fastlege, fortrinnsvis av kjent helsepersonell, se anbefalingen Ved behov for ekstra oppfølging i helsestasjonsretningslinjen
• dialog mellom jordmor og helsesykepleier for å sikre en god overgang fra svangerskaps- og barselomsorgen til oppfølgingen fra helsestasjonen, se om samarbeid med jordmor i helsestasjonsretningslinjen
• oppfølging av foreldre og barn som ikke møter til konsultasjoner, se Eksempler på oppfølgingstiltak når barnet ikke møter i helsestasjonsretningslinjen
• oppfølging av foreldres psykiske helse, se Foreldres psykiske helse i helsestasjonsretningslinjen
• universelle, primærforebyggende foreldreveiledningsprogrammer, se Foreldreveiledningsprogrammer i helsestasjonsretningslinjen

Barselkvinnen informeres om at det vurderes særlig behov for individuell oppfølging og gis anledning til å medvirke i videre oppfølging. Retten til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmetoder, samt informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, følger av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-5 (lovdata.no).

Taushetsbelagte opplysninger kan gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Opplysningsplikt og avvergingsplikten

Ved bekymring for det nyfødte barnets omsorgssituasjon eller mistanke om vold i familien, kan opplysningsplikten til barnevernet eller avvergingsplikten inntre, se Opplysningsplikt i helsestasjonsretningslinjen og plikt.no.

Se også anbefaling i Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge: Ansatte som arbeider med barn og unge bør ha god kunnskap om opplysningsplikten til barneverntjenesten og avvergelsesplikten, og vite hvordan de skal handle for å overholde disse.

Henvisning til videre oppfølging og samarbeid

Når behovet for utvidet oppfølging er identifisert kan relevante samarbeidspartnere og henvisningsinstanser inkludere (listen er ikke uttømmende):

• fastlege, helsestasjon, barnevern, psykisk helsetjeneste i kommunen, veiledningstilbud til foreldre og krisesenter
• internt i virksomheten: egne ansatte/team med særskilt kompetanse på for eksempel veiledning til foreldre, rus eller psykisk helse
• tverrfaglige konsultasjons-/drøftingsteam, der slike er opprettet
• familievernkontor, overgrepsmottak og politi
• NAV
• Distriktspsykiatrisk senter (DPS), Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)
• frivillige organisasjoner
• ROSA - Nasjonalt hjelpetiltak og kompetansesenter mot menneskehandel
• Alternativ til vold, Landsforeningen for voldsofre

Noen av disse ressursene kan også brukes til anonym drøfting, veiledning og rådgivning for helsepersonell utover egne kolleger.

I anbefaling som omtaler utreise er det skissert hva som er viktig angående samhandling, inkludert utreise ved helg og helligdager.

Nyfødte og familier med store, sammensatte behov kan ha rett til individuell plan eller barnekoordinator og trenger et helhetlig og omfattende tjenestetilbud, se Nasjonal veileder for Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Opplæringsmateriell og andre ressurser

I retningslinjen Gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) står det beskrevet hvordan sårbare familier med rusmiddelbruk kan følges opp på en god måte.

Plikt.no informerer om avvergingsplikten. Den gir veiledning ved mistanke om vold eller overgrep og tilbyr e-læringskurs for å øke kunnskapen blant fagfolk. Nettsiden inneholder også praktiske eksempler og ressurser.

Opplæringsprogrammet Tidlig inn (forebygging.no) er et tilbud om opplæring i verktøy og metoder innen samtalemetodikk til ansatte som møter småbarnsforeldre, gravide og deres partnere. Formålet er å sikre at gravide og småbarnsfamilier tidlig får kompetent hjelp innen rus, psykisk helse og vold gjennom tverrfaglig samarbeid.

Nettsiden Zanzu har informasjon om tiden etter fødsel og barsel på mange språk: Etter fødsel (zanzu.no). Se også veilderen Helsetjenester til flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.

I trygge hender (nsf.no) er et materiell for bruk på helsestasjoner for å forebygge, avdekke og avverge vold. Det inkluderer en animasjonsfilm og et veiledningshefte, og er laget for å brukes i samtaler med foreldre.

Litt sint (littsint.no) en kunnskapsportal som gir forskningsbasert informasjon om sinnemestring for foreldre. Den tilbyr gratis materiell, verktøy og nettkurs for å hjelpe foreldre med å håndtere sinne i samspill med barn. Selvhjelpskurset er tilgjengelig på 11 språk. 

Relevante tiltak og prosjekter

• Sammen på vei (sammenpavei.no)
• Hjemmebesøksprogrammet Nye familier (oslo.kommune.no)
• Nye familier: – Et tilbud til deg som venter barn (drammen.kommune.no)
• Nye mønstre – trygg oppvekst (kristiansand.kommune.no)
• Akutthjelp for barnefamilier (baerum.kommune.no)
• Flerkulturelle doulaer er et tilbud i flere helseforetak (oslo-universitetssykehus.no)

Identifisere sårbar livssituasjon

Familier i sårbare livssituasjoner står overfor utfordringer som kan påvirke deres daglige liv, helse og velvære. Psykiske helseproblemer, risikofylt rusmiddelbruk, vold, barselkvinner med lite nettverk, kort botid i Norge og sosioøkonomiske faktorer er utfordringer som kan føre til stress, konflikt og helseproblemer, som igjen påvirker både voksne og barn i familien (Helsedirektoratet, 2019; National Institute for Health and Care Excellence, 2021).

Noen familier vil være i en situasjon der risikofaktorene overlapper hverandre (risiko-opphopning) og akkumulering av risiko øker sannsynligheten for et negativt utfall etter hvert som barnet vokser opp. Helsedirektoratet anbefaler derfor tidlig identifisering, intervensjon og støtte for å hjelpe familier med å forebygge og forhindre at deres livssituasjon forverres (Helsedirektoratet, 2018). Det er bred støtte i fagmiljøet og ekstern referansegruppe for å komme tidlig inn med å identifisere og følge opp sårbare og utsatte familier.

Risikofaktorer for barnet defineres som egenskaper eller eksponering øker sannsynligheten for negativ utvikling som sykdom, skade eller mangelfull mestring. Det kan være biologiske forhold knyttet til svangerskap (f.eks. dårlig ernæring eller rusbruk), eller miljøfaktorer som fattigdom, lav utdanning hos foreldre, familiekonflikter, omsorgssvikt, vold og overgrep (Helsedirektoratet, 2018), samt psykiske helseutfordringer hos foreldrene (Helsedirektoratet, 2023).

En utsatt livssituasjon innebærer risikofaktorer for barnet, kvinnen og/eller familien, som kan være kjent fra svangerskapsoppfølgingen eller oppstå etter fødsel. Når risiko ikke er kjent fra svangerskapet, kan helsepersonells kunnskap og kompetanse være avgjørende for å identifisere barn og familier i en utsatt livssituasjon. Anbefalingen om at helsepersonell aktivt bruker kunnskap og kompetanse kan bidra til å identifisere barn og familier som lever i en utsatt livssituasjon (Helsedirektoratet, 2019). Dette innebærer å være oppmerksom på tegn, signaler og forhold som kan gi grunn til bekymring, samt å ha innsikt i både risiko- og beskyttelsesfaktorer (Helsedirektoratet, 2019). Beskyttelsesfaktorer innebærer enhver faktor - individuell, relasjonell eller miljømessig - som bidrar til å fremme en positiv utvikling for barn og unge (Helsedirektoratet, 2018). Kunnskap om risiko og beskyttelse vil være nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det er også nødvendig med kunnskap om tegn og signaler som indikerer at barn har det vanskelig eller er i risiko (Helsedirektoratet, 2018).

Psykiske helseproblemer og rusmiddelbruk hos mor eller partner/medforelder kan ha en betydelig innvirkning på barselkvinnens livskvalitet og funksjonsevne, og påvirke det nyfødte barnet og familien. Tidlig identifisering og intervensjon anbefales og kan være avgjørende for å sikre nødvendig støtte og kan bidra til bedre helseutfall for både mor og barn (Justis- og beredskapsdepartementet, 2025; Meld. St. 9 (2023-2024)), og er i tråd med anbefalinger i retningslinjene fra NICE og WHO (National Institute for Health and Care Excellence, 2014; World Health Organization, 2022).

Vold, enten fysisk, psykisk eller seksuell, kan ha alvorlige konsekvenser for barselkvinnen og det nyfødte barnets helse og trivsel. Det anbefales å ha økt fokus på forebygging, tidlig identifisering av sårbarhets- og risikofaktorer og støtte ved avdekking av vold i barseltiden for å redusere voldens omfang og konsekvenser, i henhold til Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)(Justis- og beredskapsdepartementet, 2025), noe som også er i tråd med NICE, Socialstyrelsen og Sundhetsstyrelsen (National Institute for Health and Care Excellence, 2014; Socialstyrelsen, 2025; Sundhetsstyrelsen, 2024).

Kvinner med kort botid i Norge kan møte utfordringer knyttet til språk, integrering og tilgang til helsetjenester. De kan også ha større risiko for komplikasjoner, og kan ha behov for tettere oppfølging også under barseltiden (Helsedirektoratet, 2024). Anbefalinger som tar hensyn til deres spesifikke behov kan bidra til bedre integrering og helseutfall (National Institute for Health and Care Excellence, 2018).

Sosioøkonomiske utfordringer, som lav inntekt og utdanning, kan påvirke helsen negativt. Tiltak som adresserer disse utfordringene kan bidra til å redusere helseforskjeller og forbedre livskvaliteten for de mest utsatte gruppene (National Institute for Health and Care Excellence, 2018).

Utvidet oppfølging

Foreldre har rett til informasjon og medvirkning jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (lovdata.no) og dialog kan bidra til tillit og samarbeid. Samtalemetoder og kompetanse i å snakke om vanskelige tema kan skape trygghet, slik at helsepersonell er rustet til å ta disse samtalene (Helsedirektoratet, 2019), og at foreldre får tillit til at helsepersonells motivasjon er å hjelpe familiene, i samarbeid med foreldrene.

Helsepersonelloven § 40 og pasientjournalforskriften (lovdata.no) fastsetter at pasientjournalen skal inneholde opplysninger som er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp. Dette inkluderer informasjon som er essensiell for å oppfylle helsepersonells meldeplikt og opplysningsplikt. Det er derfor viktig at virksomheten har rutiner som ivaretar dette. Disse rutinene bidrar til å opprettholde en høy standard for pasientomsorg og sikrer at all nødvendig informasjon blir korrekt registrert og tilgjengelig for helsepersonell.

Henvisning til videre oppfølging og samarbeid

Det anbefales at virksomhetens rutiner omhandler informasjonsoverføring og samarbeid mellom tjenestene for å sikre videre oppfølging og kontinuitet. Kontinuitet er særlig viktig for sårbare familier, da det bidrar til å bygge tillit mellom helsepersonell og familien (World Health Organization, 2022), men mangelfull samhandling mellom tjenestene er en utfordring (Meld. St. 9 (2023-2024); NOU 2023:5, 2023). Når samme helsepersonell følger familien over tid, kan de lettere tilpasse omsorgen til familiens spesifikke behov og oppdage utfordringer tidligere. Iverksetting av tiltak som sikrer god oppfølging og støtte til foreldre kan bidra til å forebygge vold mot barn (Justis- og beredskapsdepartementet, 2025).

Rutiner for samarbeid rundt oppfølging av risikoutsatte kvinner, familier og nyfødte barn er beskrevet i veilederen Samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no).

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e (lovdata.no).

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for å identifisere barselkvinner og nyfødte barn i sårbare livssituasjoner ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring §3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, men er oppdatert etter dagens kunnskap og kliniske praksis. Kunnskapsgrunnlaget i denne anbefalingen bygger på relevante anbefalinger fra Sveriges barselretningslinje (Socialstyrelsen), WHO og NICE, samt nyere oversiktsstudier innhentet fra fagmiljø som kjenner forskningen på fagfeltet.

Identifisere sårbar livssituasjon

Ved bekymring rundt barselkvinnen, nyfødte barn og familiens livssituasjon:

• Gå i dialog med barselkvinnen/medforeldre på en empatisk og respektfull måte. De har rett til informasjon og medvirkning som gjelder det nyfødte barnets helseforhold, og dialog kan bidra til tillit og samarbeid. Motiverende intervju kan være et hjelpemiddel.
• Ved bekymring for psykiske helseutfordringer hos barselkvinnen, se anbefaling om barselkvinnens psykiske helse.
• Ved bekymring for rusmiddelbruk hos en eller begge foreldre, kan helsepersonell bruke kartleggingsverktøy og eksempler på samtale om alkohol og andre rusmidler i samtalen med foreldrene, se Digital håndbok: Snakk om ROP (korus.no). Det kan også være nødvendig å henvise barnefar/medmor/partner ved rusmiddelbruk til videre oppfølging. Se nasjonal veileder for Psykisk helse- og rusarbeid for voksne.
• Ved mistanke om vold fra partner, sørg for at samtale om temaet foregår uten partner eller familie til stede. Dersom mistanke om vold er opprettholdt kan helsepersonells avvergingsplikt komme til anvendelse. jf. rundskriv til helsepersonelloven 31. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner. Ved avdekking, videre oppfølging og sikkerhetsarbeid se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen i anbefaling om vold i nære relasjoner.
• Ved bekymring for barnets omsorgssituasjon eller vold kan anonym drøfting med barnevern eller politi gjennomføres.
• Avsett tid til bruk av kvalifisert tolk ved begrensede norskkunnskaper, jf. tolkeloven (lovdata.no) og veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene
• Vær oppmerksom på variasjoner i helsekompetanse, det vil si å finne, forstå, kritisk vurdere og benytte seg av helseinformasjon.
• Ved bekymring for barselkvinnen sin sosioøkonomiske situasjon eller nettverk, gå i dialog for å kartlegge situasjonen og vurdere behov for videre oppfølging.

Eksempler på veiledende materiell for å identifisere utsatte kvinner, barn og familier:

• Bekymring for omsorgssvikt, se Hva er omsorgssvikt? (bufdir.no).
• Bekymring for rusmiddelbruk, se veilederen Prosedyrer for rusmiddeltesting.
• Vold i nære relasjoner, se Erfaringer med vold i retningslinje for svangerskapsomsorgen og En veileder om vold i nære relasjoner (nkvts.no).
• Hvordan snakke om vold, se Hvordan snakke om vold? (nkvts.no).
• Avdekke/avverge vold/overgrep mot barn, se anbefaling om at Helsestasjonen skal bidra til å avverge og avdekke vold, overgrep og omsorgssvikt. Se helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a (lovdata.no) og spesialisthelsetjenesteloven §2-1 f (lovdata.no). 
• Utnyttelse og menneskehandel, se Ofre for menneskehandel i veileder for Helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente.

Utvidet oppfølging

Når bekymringsverdige forhold er avdekket kan det være behov for individuell oppfølging utover det standardiserte oppfølgingsløpet i barselomsorgen.

Utvidet tilbud og individuell oppfølging i spesialisthelsetjenesten før hjemreise kan inkludere:

• tilbud om lengre opphold i barselavdelingen, både for utvidet støtte, veiledning, vurdering og observasjon
• enerom, med plass til partner/støtteperson
• begrenset antall helsepersonell å forholde seg til
• en skriftlig plan for videre oppfølging

Utvidet oppfølging i kommunale helse- og omsorgstjenester kan inkludere:

• flere hjemmebesøk og/eller oppfølging av jordmor, helsesykepleier og fastlege, fortrinnsvis av kjent helsepersonell, se anbefalingen Ved behov for ekstra oppfølging i helsestasjonsretningslinjen
• dialog mellom jordmor og helsesykepleier for å sikre en god overgang fra svangerskaps- og barselomsorgen til oppfølgingen fra helsestasjonen, se om samarbeid med jordmor i helsestasjonsretningslinjen
• oppfølging av foreldre og barn som ikke møter til konsultasjoner, se Eksempler på oppfølgingstiltak når barnet ikke møter i helsestasjonsretningslinjen
• oppfølging av foreldres psykiske helse, se Foreldres psykiske helse i helsestasjonsretningslinjen
• universelle, primærforebyggende foreldreveiledningsprogrammer, se Foreldreveiledningsprogrammer i helsestasjonsretningslinjen

Barselkvinnen informeres om at det vurderes særlig behov for individuell oppfølging og gis anledning til å medvirke i videre oppfølging. Retten til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige behandlingsmetoder, samt informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, følger av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-5 (lovdata.no).

Taushetsbelagte opplysninger kan gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Opplysningsplikt og avvergingsplikten

Ved bekymring for det nyfødte barnets omsorgssituasjon eller mistanke om vold i familien, kan opplysningsplikten til barnevernet eller avvergingsplikten inntre, se Opplysningsplikt i helsestasjonsretningslinjen og plikt.no.

Se også anbefaling i Nasjonal faglig retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge: Ansatte som arbeider med barn og unge bør ha god kunnskap om opplysningsplikten til barneverntjenesten og avvergelsesplikten, og vite hvordan de skal handle for å overholde disse.

Henvisning til videre oppfølging og samarbeid

Når behovet for utvidet oppfølging er identifisert kan relevante samarbeidspartnere og henvisningsinstanser inkludere (listen er ikke uttømmende):

• fastlege, helsestasjon, barnevern, psykisk helsetjeneste i kommunen, veiledningstilbud til foreldre og krisesenter
• internt i virksomheten: egne ansatte/team med særskilt kompetanse på for eksempel veiledning til foreldre, rus eller psykisk helse
• tverrfaglige konsultasjons-/drøftingsteam, der slike er opprettet
• familievernkontor, overgrepsmottak og politi
• NAV
• Distriktspsykiatrisk senter (DPS), Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP)
• frivillige organisasjoner
• ROSA - Nasjonalt hjelpetiltak og kompetansesenter mot menneskehandel
• Alternativ til vold, Landsforeningen for voldsofre

Noen av disse ressursene kan også brukes til anonym drøfting, veiledning og rådgivning for helsepersonell utover egne kolleger.

I anbefaling som omtaler utreise er det skissert hva som er viktig angående samhandling, inkludert utreise ved helg og helligdager.

Nyfødte og familier med store, sammensatte behov kan ha rett til individuell plan eller barnekoordinator og trenger et helhetlig og omfattende tjenestetilbud, se Nasjonal veileder for Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Opplæringsmateriell og andre ressurser

I retningslinjen Gravide i legemiddelassistert rehabilitering (LAR) står det beskrevet hvordan sårbare familier med rusmiddelbruk kan følges opp på en god måte.

Plikt.no informerer om avvergingsplikten. Den gir veiledning ved mistanke om vold eller overgrep og tilbyr e-læringskurs for å øke kunnskapen blant fagfolk. Nettsiden inneholder også praktiske eksempler og ressurser.

Opplæringsprogrammet Tidlig inn (forebygging.no) er et tilbud om opplæring i verktøy og metoder innen samtalemetodikk til ansatte som møter småbarnsforeldre, gravide og deres partnere. Formålet er å sikre at gravide og småbarnsfamilier tidlig får kompetent hjelp innen rus, psykisk helse og vold gjennom tverrfaglig samarbeid.

Nettsiden Zanzu har informasjon om tiden etter fødsel og barsel på mange språk: Etter fødsel (zanzu.no). Se også veilderen Helsetjenester til flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.

I trygge hender (nsf.no) er et materiell for bruk på helsestasjoner for å forebygge, avdekke og avverge vold. Det inkluderer en animasjonsfilm og et veiledningshefte, og er laget for å brukes i samtaler med foreldre.

Litt sint (littsint.no) en kunnskapsportal som gir forskningsbasert informasjon om sinnemestring for foreldre. Den tilbyr gratis materiell, verktøy og nettkurs for å hjelpe foreldre med å håndtere sinne i samspill med barn. Selvhjelpskurset er tilgjengelig på 11 språk. 

Relevante tiltak og prosjekter

• Sammen på vei (sammenpavei.no)
• Hjemmebesøksprogrammet Nye familier (oslo.kommune.no)
• Nye familier: – Et tilbud til deg som venter barn (drammen.kommune.no)
• Nye mønstre – trygg oppvekst (kristiansand.kommune.no)
• Akutthjelp for barnefamilier (baerum.kommune.no)
• Flerkulturelle doulaer er et tilbud i flere helseforetak (oslo-universitetssykehus.no)

Identifisere sårbar livssituasjon

Familier i sårbare livssituasjoner står overfor utfordringer som kan påvirke deres daglige liv, helse og velvære. Psykiske helseproblemer, risikofylt rusmiddelbruk, vold, barselkvinner med lite nettverk, kort botid i Norge og sosioøkonomiske faktorer er utfordringer som kan føre til stress, konflikt og helseproblemer, som igjen påvirker både voksne og barn i familien (Helsedirektoratet, 2019; National Institute for Health and Care Excellence, 2021).

Noen familier vil være i en situasjon der risikofaktorene overlapper hverandre (risiko-opphopning) og akkumulering av risiko øker sannsynligheten for et negativt utfall etter hvert som barnet vokser opp. Helsedirektoratet anbefaler derfor tidlig identifisering, intervensjon og støtte for å hjelpe familier med å forebygge og forhindre at deres livssituasjon forverres (Helsedirektoratet, 2018). Det er bred støtte i fagmiljøet og ekstern referansegruppe for å komme tidlig inn med å identifisere og følge opp sårbare og utsatte familier.

Risikofaktorer for barnet defineres som egenskaper eller eksponering øker sannsynligheten for negativ utvikling som sykdom, skade eller mangelfull mestring. Det kan være biologiske forhold knyttet til svangerskap (f.eks. dårlig ernæring eller rusbruk), eller miljøfaktorer som fattigdom, lav utdanning hos foreldre, familiekonflikter, omsorgssvikt, vold og overgrep (Helsedirektoratet, 2018), samt psykiske helseutfordringer hos foreldrene (Helsedirektoratet, 2023).

En utsatt livssituasjon innebærer risikofaktorer for barnet, kvinnen og/eller familien, som kan være kjent fra svangerskapsoppfølgingen eller oppstå etter fødsel. Når risiko ikke er kjent fra svangerskapet, kan helsepersonells kunnskap og kompetanse være avgjørende for å identifisere barn og familier i en utsatt livssituasjon. Anbefalingen om at helsepersonell aktivt bruker kunnskap og kompetanse kan bidra til å identifisere barn og familier som lever i en utsatt livssituasjon (Helsedirektoratet, 2019). Dette innebærer å være oppmerksom på tegn, signaler og forhold som kan gi grunn til bekymring, samt å ha innsikt i både risiko- og beskyttelsesfaktorer (Helsedirektoratet, 2019). Beskyttelsesfaktorer innebærer enhver faktor - individuell, relasjonell eller miljømessig - som bidrar til å fremme en positiv utvikling for barn og unge (Helsedirektoratet, 2018). Kunnskap om risiko og beskyttelse vil være nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det er også nødvendig med kunnskap om tegn og signaler som indikerer at barn har det vanskelig eller er i risiko (Helsedirektoratet, 2018).

Psykiske helseproblemer og rusmiddelbruk hos mor eller partner/medforelder kan ha en betydelig innvirkning på barselkvinnens livskvalitet og funksjonsevne, og påvirke det nyfødte barnet og familien. Tidlig identifisering og intervensjon anbefales og kan være avgjørende for å sikre nødvendig støtte og kan bidra til bedre helseutfall for både mor og barn (Justis- og beredskapsdepartementet, 2025; Meld. St. 9 (2023-2024)), og er i tråd med anbefalinger i retningslinjene fra NICE og WHO (National Institute for Health and Care Excellence, 2014; World Health Organization, 2022).

Vold, enten fysisk, psykisk eller seksuell, kan ha alvorlige konsekvenser for barselkvinnen og det nyfødte barnets helse og trivsel. Det anbefales å ha økt fokus på forebygging, tidlig identifisering av sårbarhets- og risikofaktorer og støtte ved avdekking av vold i barseltiden for å redusere voldens omfang og konsekvenser, i henhold til Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024–2028)(Justis- og beredskapsdepartementet, 2025), noe som også er i tråd med NICE, Socialstyrelsen og Sundhetsstyrelsen (National Institute for Health and Care Excellence, 2014; Socialstyrelsen, 2025; Sundhetsstyrelsen, 2024).

Kvinner med kort botid i Norge kan møte utfordringer knyttet til språk, integrering og tilgang til helsetjenester. De kan også ha større risiko for komplikasjoner, og kan ha behov for tettere oppfølging også under barseltiden (Helsedirektoratet, 2024). Anbefalinger som tar hensyn til deres spesifikke behov kan bidra til bedre integrering og helseutfall (National Institute for Health and Care Excellence, 2018).

Sosioøkonomiske utfordringer, som lav inntekt og utdanning, kan påvirke helsen negativt. Tiltak som adresserer disse utfordringene kan bidra til å redusere helseforskjeller og forbedre livskvaliteten for de mest utsatte gruppene (National Institute for Health and Care Excellence, 2018).

Utvidet oppfølging

Foreldre har rett til informasjon og medvirkning jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (lovdata.no) og dialog kan bidra til tillit og samarbeid. Samtalemetoder og kompetanse i å snakke om vanskelige tema kan skape trygghet, slik at helsepersonell er rustet til å ta disse samtalene (Helsedirektoratet, 2019), og at foreldre får tillit til at helsepersonells motivasjon er å hjelpe familiene, i samarbeid med foreldrene.

Helsepersonelloven § 40 og pasientjournalforskriften (lovdata.no) fastsetter at pasientjournalen skal inneholde opplysninger som er relevante og nødvendige for å yte helsehjelp. Dette inkluderer informasjon som er essensiell for å oppfylle helsepersonells meldeplikt og opplysningsplikt. Det er derfor viktig at virksomheten har rutiner som ivaretar dette. Disse rutinene bidrar til å opprettholde en høy standard for pasientomsorg og sikrer at all nødvendig informasjon blir korrekt registrert og tilgjengelig for helsepersonell.

Henvisning til videre oppfølging og samarbeid

Det anbefales at virksomhetens rutiner omhandler informasjonsoverføring og samarbeid mellom tjenestene for å sikre videre oppfølging og kontinuitet. Kontinuitet er særlig viktig for sårbare familier, da det bidrar til å bygge tillit mellom helsepersonell og familien (World Health Organization, 2022), men mangelfull samhandling mellom tjenestene er en utfordring (Meld. St. 9 (2023-2024); NOU 2023:5, 2023). Når samme helsepersonell følger familien over tid, kan de lettere tilpasse omsorgen til familiens spesifikke behov og oppdage utfordringer tidligere. Iverksetting av tiltak som sikrer god oppfølging og støtte til foreldre kan bidra til å forebygge vold mot barn (Justis- og beredskapsdepartementet, 2025).

Rutiner for samarbeid rundt oppfølging av risikoutsatte kvinner, familier og nyfødte barn er beskrevet i veilederen Samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no).

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i § 2-1 a, samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1e (lovdata.no).

Ansvaret for å utarbeide rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for å identifisere barselkvinner og nyfødte barn i sårbare livssituasjoner ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring §3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Forskningsgrunnlag

Anbefalingen er delvis videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, men er oppdatert etter dagens kunnskap og kliniske praksis. Kunnskapsgrunnlaget i denne anbefalingen bygger på relevante anbefalinger fra Sveriges barselretningslinje (Socialstyrelsen), WHO og NICE, samt nyere oversiktsstudier innhentet fra fagmiljø som kjenner forskningen på fagfeltet.

Informasjon og samtaler

Barselkvinner har ulik kunnskap og livserfaring, og informasjonsbehovet er individuelt. Ta utgangspunkt i kvinnens og familiens behov, og tilpass informasjon og samtale(r) deretter. Det er også viktig at tidspunkt og varighet for samtale(r) tilpasses den nyfødtes behov for amming.

Kartlegg barselkvinnens individuelle behov for informasjon, og tilrettelegg for å fremme helse, mestring og forebygge komplikasjoner i barseltiden. Gi særlig grundig informasjon og oppfølging dersom det i forløpet har skjedd en skade.

I tråd med pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven skal helsepersonell sikre at kvinnen har forstått informasjonen som blir gitt. Tilpass informasjonen til mottakerens individuelle forutsetninger, inkludert kultur- og språkbakgrunn og helsekompetanse. Ved begrensede norskkunnskaperk, bruk tolk jf. tolkeloven (lovdata.no) og veileder om tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten.

Nettsiden zanzu.no har informasjon om barseltiden på flere språk. Informasjonen inkluderer omsorg for mor og det nyfødte barnet etter fødsel, tilknytning, amming og livsendringer i forbindelse med familiedannelse.

Lenkene nedenfor henviser til mer informasjon som grunnlag for samtalen, og hvor barselkvinnen/medforelder kan lese mer om emnet. Ved behov gi skriftlig informasjon til barselkvinnen og medforelder.

Eksempler på områder informasjon og samtaler kan omfatte

Fødselsforløpet

• Gjennomgang av fødselsforløpet med jordmor eller lege

Samtalen om fødselsforløpet gjennomføres med fordel av forløsende jordmor eller lege. Det er viktig at kvinnen får mulighet til å stille spørsmål og oppklare eventuelle misforståelser og uklarheter. I samtalen kartlegges kvinnens behov for eventuelt mer hjelp og støtte til å bearbeide fødselen. Ved slike behov lages det en plan for videre oppfølging i samråd med kvinnen og med de ressursene som er tilgjengelige lokalt enten i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller spesialisthelsetjenesten. Dersom medforelder har øvrige behov henvises vedkommende til å ta kontakt med sin fastlege.

Barselkvinnens helse

• Vanlige fysiologiske prosesser etter fødsel
• De vanligste komplikasjonene etter fødsel, inkludert forebygging av blodpropp se Kroppen og den første tiden etter fødsel (helsenorge.no) og anbefaling om fysisk aktivitet etter fødsel
• Oppfølging av perineale plager, se anbefaling om rifter og underliv
• Oppfølging etter keisersnitt – planlagt eller akutt (helsenorge.no)
• Vanlige psykiske reaksjoner etter fødsel, inkludert hvor en kan henvende seg dersom en har behov for det, se anbefaling om barselkvinnens psykiske helse
• Seksualitet og Prevensjon, se Sex etter fødsel (helsenorge.no)
• Levevaner og kosthold, se Kostrådene (helsenorge.no) og Amming, alkohol, tobakk og legemidler (helsenorge.no) og anbefaling om fysisk aktivitet etter fødsel
• Hvor barselkvinnen kan henvende seg dersom det oppstår behov for kontakt med helsepersonell for seg selv eller barnet etter hjemreise
• Planlagte kontroller i barseltiden inkludert egen etterkontroll og viktigheten av at hun selv må bestille timen, se Barsel og oppfølging etter fødsel (helsenorge.no)

Den nyfødtes helse

• Den første tiden med et nyfødt barn og komplikasjoner som kan oppstå, se Gulsott hos nyfødte (helsenorge.no)
• Normal spedbarnsadferd, inkludert tegn og signaler, se Omsorg og kjennetegn på trivsel hos det nyfødte barnet (helsenorge.no)
• Spedbarnsstell/hygiene
• Ernæring, se Amming og mat til spedbarn (helsenorge.no)
• Sovemiljø og forebygging av krybbedød se Trygt sovemiljø for spedbarnet - Landsforeningen uventet barnedød (LUB), Søvn hos barn 0–2 år (helsenorge.no) og Krybbedød (helsenorge.no)
• Vold og faren ved å riste spedbarn, se Omsorgen for det nyfødte barnet (helsenorge.no)
• For familier fra land der kjønnslemlestelse praktiseres: informasjon om norsk lov og praksis, straffeloven §§ 284 og 285 (lovdata.no)
• Vise til tjenesten Småbarnsliv på Helsenorge

Hva innebærer familiedannelse

• Overgang til foreldrerollen
• Foreldrenes forventninger
• Fars/partners, og eventuelt søskens, deltagelse i den nye familien
• Søvn og hvile
• Mestringsstrategier i møte med det nyfødte barnet, se Omsorgen for det nyfødte barnet (helsenorge.no)
• Betydning av hud mot hud og tilknytning, se Hudkontakt og søvn (jhelsenorge.no) og Skjermråd for foresatte

Det kan være behov for å informere og samtale rundt andre områder enn det som er nevnt her.

Dokumentasjon og rutiner for deling av taushetsbelagt informasjon

Dokumenter innhold i samtalen og hvilken informasjon som er gitt. Dette føres i kvinnens journal. Det skal ikke deles mer informasjon enn nødvendig og det skal ikke deles informasjon med flere aktører enn nødvendig, jf. kap.5 i rundskrivet Helsepersonelloven med kommentarer.

For informasjonsoverføring og samarbeid, se anbefaling om Utreise.

Betydningen av informasjon

Formålet med informasjon og samtaler er blant annet å

• kartlegge individuelle behov
• forberede kvinnen og familien på barseltiden
• bidra til å fremme helse
• forebygge komplikasjoner

Helsedirektoratet anbefaler informasjon, opplæring og rådgiving for å forberede kvinner, foreldre og/eller eventuelle andre omsorgspersoner før hjemreise fra fødeinstitusjonen i tråd med WHO sine anbefalinger (WHO 2022). Nøyaktig hvilke områder det er viktig for kvinner å få informasjon om er ikke godt dokumentert og vil være individuelt, så denne anbefalingen beror i stor grad på erfaringsbasert kunnskap, og budskap fra pasient- og brukerorganisasjoner i tillegg til nevnte referanser.

Statens helsetilsyn beskriver flere lovbrudd i sin tilsynsrapport -forsvarlig oppfølging av mor og barn under barseloppholdet med hovedfokus på utreisesituasjonen (Helsetilsynet, 2018). Lovbruddene gjaldt blant annet manglende sikring av tilstrekkelig informasjon til barselkvinnen før hjemreise, og manglende dokumentasjon av utreisesamtale. Helsetilsynet fremhever viktigheten av å dokumentere hvilke områder det har vært informert om eller samtalt rundt, hvilke eventuelle oppfølgingspunkter som er avtalt og hvor barselkvinnen kan henvende seg ved behov etter hjemreise ved uro for egen eller barnets helse.

I de tilfellene hvor det har skjedd en skade er det spesielt viktig å gi særlig grundig informasjon og oppfølging, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 (lovdata.no). Pasienter/brukere har rett til å få informasjon om Norsk Pasientskadeerstatning og retten til å få helsehjelp vurdert av tilsynsmyndighet, pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. I denne forbindelse også hvor og når pasient eller pårørende kan melde om svært alvorlig skade eller dødsfall som er utenfor påregnelig risiko, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-6.

Resultater fra Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for tjenester knyttet til svangerskap-, fødsel- og barselomsorgen 2025 viser at informasjon i barselperioden ikke alltid er tilstrekkelig. Særlig gjelder dette informasjon om den nyfødtes og barselkvinnens helse, og informasjon og veiledning rundt stell og ernæring av det nyfødte barnet. Disse funnene bygger særlig opp under viktigheten av å styrke informasjon og veiledning både under barseloppholdet i sykehus, men også de første dagene etter hjemreise fra sykehus.

Form på informasjon og samtaler

Forskere ved FHI har brukt data som ble samlet inn i en tidligere spørreundersøkelse for å finne ut om erfaringene fra føde- barsel varierte med hvorvidt kvinnene hadde hatt en samtale før utreise eller ikke. Studien viste at kvinner som har født, har en bedre opplevelse av oppholdet på sykehus dersom de får en samtale før de blir utskrevet enn de som ikke har fått samtale (Sjetne & Iversen, 2023). De som hadde fått en individuell samtale var aller mest fornøyd, og deretter kom de som hadde fått samtale i grupper.

Helsedirektoratet anbefaler en kombinasjon av individuelle samtaler og/eller samtaler i grupper fordi enkelte informasjons- og veiledningstema, som gjelder barselkvinner og nyfødte generelt, kan være godt egnet i grupper. Samtidig gir det mulighet for erfaringsutveksling og sosial støtte mellom barselkvinner.

Den som yter helse- og omsorgstjenester, skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 til 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker. Den som yter helse- og omsorgstjenester, skal sørge for at pasienten eller brukeren får medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1, jfr. helsepersonelloven § 10, se rundskriv om helsepersonelloven.

Områder som kan inkluderes i informasjon og samtaler

Brukererfaringsundersøkelsen 2024/2025 indikerer at informasjon om den nyfødtes og barselkvinnens helse er viktig. Undersøkelsen viser også at barselkvinner har behov for å få informasjon på helsestasjonen om hvor de kan søke oppfølging av egen helse (Helsedirektoratet, 2025).

Agdestein et al. (2025) gjennomførte en tverrsnittstudie av 351 kvinner som fødte på sykehus i Nord-Trøndelag i perioden 2021 til 2022. Formålet var å undersøke kvinners erfaring og perspektiv på etterkontroll etter fødsel. Studien viste at 72,3 % av kvinnene benyttet seg av tilbudet om etterkontroll etter fødsel enten hos fastlege, kommunal jordmor eller på sykehus. En av de viktigste årsakene til at kvinner ikke møtte til etterkontroll var manglende informasjon om tilbudet. Hele 5 % oppga at de ikke hadde fått informasjon i det hele tatt, mens 44 % av kvinnene hadde mottatt informasjon om etterkontrollen før hjemreise fra barselavdelingen. Andre informasjonskilder var kommunejordmor, fastlege, venner og sosiale medier. Studien understreker viktigheten av strukturert og tydelig informasjon fra helsepersonell etter fødsel for å sikre at flere kvinner får nødvendig oppfølging. Dette er et enkeltstudie og den er dermed ekstra sårbare for skjevheter og feil, og mindre pålitelige enn funn fra større forskningsoppsummeringer.

Ansvaret for rutiner

Ansvaret for rutiner for informasjon og samtaler ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring §3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Forskningsgrunnlag

Det finnes begrenset dokumentasjon på hvilke områder det er viktig for kvinner å få informasjon, og behovene vil variere individuelt. Begrunnelsen for denne anbefalingen er basert på klinisk erfaring og brukererfaringer, samt en nyere enkeltstudie innhentet fra fageksperter som kjenner forskningen på fagfeltet.

Vurderinger av utreise

Ved vurdering og planlegging av utreise for barselkvinnen og det nyfødte barnet kan det være nyttig for personalet og foreldrene å benytte en sjekkliste.

Dersom det vurderes som helsefaglig forsvarlig å utskrive kvinnen og barnet fra barselavdelingen, men kvinnen/familien opplever at de ikke er forberedt på hjemreise og ønsker å bli lenger, kan det være nyttig å gå i dialog med foreldrene. Det kan for eksempel kartlegges hva familien trenger for å føle seg forberedt på utreise, som kan være behov for mer informasjon, ammeveiledning eller annen støtte.

En skriftlig plan for videre oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet etter utreise kan utarbeides i samarbeid med foreldrene, og eventuelt den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller andre samarbeidende instanser ved behov.

Hvis ammingen ikke fungerer tilfredsstillende, og kvinnen trenger tett oppfølging de første dagene etter fødsel inntil ammingen er etablert, vurder om behov for videre oppfølging gis enten i spesialisthelsetjenesten eller i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kvinner som strever med å få barnet til å die ved hvert eller de fleste måltidene, kan ha behov for å være på barselavdelingen inntil ammingen er etablert og barnet har tilfredsstillende vektoppgang. Det kan også vurderes digital ammeveiledning om det er ønskelig og forholdene ligger til rette for det, se anbefaling om rutiner for veiing og måling.

Før utreise spør barselkvinnen om vold, overgrep og krenkelser som angår henne og/eller det nyfødte barnet. Sørg for at partner, annen familie eller støtteperson ikke er til stede. Dette kan for eksempel gjøres ved å be partner eller familie forlate rommet ved undersøkelse. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner. Ved avdekking, videre oppfølging og sikkerhetsarbeid se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen i anbefaling om Vold i nære relasjoner. Se også anbefaling om sårbare livssituasjoner.

I tilfeller der utreise vurderes som faglig uforsvarlig og frarådes, informeres barselkvinnen/familien om årsaken til at tidlig utreise frarådes. Dersom kvinnen og familien likevel velger å reise hjem, skal det journalføres at utreise er frarådet og blir gjort mot helsepersonellets anbefaling.

Tidlig utreise

Tidlig utreise er sammen med referansegruppen vurdert til å være når barselkvinner og nyfødte uten komplikasjoner reiser hjem tidligere enn fødeinstitusjonen vanligvis anbefaler for denne gruppen, og/eller før anbefalte tester og undersøkelser er utført og informasjon er gitt.

Ved tidlig utreise innebærer det en helhetlig vurdering av de samme faktorene som ved ordinær utreise, i tillegg til geografi, værforhold og avstand til fødeinstitusjonen.

Dersom kvinnen reiser hjem før de anbefalte undersøkelsene av barnet er gjennomført, er det behov for å lage en plan for når og hvor disse skal gjennomføres, se anbefaling om rutineundersøkelser av nyfødte.

Tidspunkt for første kontroll etter tidlig utreise kan settes opp basert på en helhetsvurdering av barselkvinnen og den nyfødtes helsemessige behov, uavhengig av generelle anbefalinger for oppfølging. Det kan også gjøres en vurdering av om første kontroll skal foregå i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller spesialisthelsetjenesten.

Familier med behov for tilpasset oppfølging

Familier med behov for tilpasset oppfølging kan for eksempel være barselkvinner eller nyfødte barn med komplikasjoner som har oppstått i forbindelse med fødsel, sykdom eller en kronisk lidelse hos barnet. Dette kan inkludere tilfeller der barnet er innlagt på nyfødt intensivavdeling, eller der familien opplever tap av barnet.

• anbefaling om barselkvinner og nyfødte barn i sårbare livssituasjoner
• nasjonal faglig retningslinje for oppfølging av for tidlig fødte barn
• Kvinner og familier som mister barnet før eller under fødsel, er anbefalt å få tilbud om hjemmebesøk av jordmor etter utreise, se anbefaling om hjemmebesøk
• Informasjon fra Landsforeningen for uventet barnedød til familier som har mistet et barn (lub.no)

Informasjonsoverføring og samarbeid

Epikrise sendes som hovedregel ved utskriving. Den er et nyttig verktøy for informasjonsoverføring til den kommunale helse- og omsorgstjenesten for videre oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet, jf. helsepersonelloven, se rundskriv om helsepersonelloven, § 26 Oversendelse av epikrise.

Nyttig innhold i epikrisen kan være:

• fødselsforløp og eventuelle komplikasjoner
• ammesituasjon og ernæring
• barnets observasjoner, vektkurver og eventuelle risikofaktorer
• mors psykiske og somatiske helsetilstand
• familiens fungering eller sosial sårbarhet
• planlagte kontroller eller tiltak satt i gang på sykehuset

Dersom informasjonsoverføring ved epikrise ikke kan overholdes på grunn av tid eller innhold, kan den gjennomføres på andre måter, for eksempel per telefon.

I situasjoner der den kommunale helse- og omsorgtjenesten ikke har mulighet til å tilby hjemmebesøk innen 1–3 dager, for eksempel før helligdager, kan lokale samarbeidsavtaler ivareta at familien får oppfølgingstime i spesialisthelsetjenesten innen 1–3 dager etter utreise. Denne kontrollen erstatter ikke hjemmebesøk av jordmor, men kan sikre oppfølging av den nyfødtes vekt og andre observasjoner og eventuelt behov for ammeveiledning.

Virksomhetene kan samarbeide om rutiner for (ikke uttømmende):

• informasjonsoverføring
• oppfølging ved tidlig utreise fra barsel, eller før rutineundersøkelser er utført
• utreise før helg og helligdagsperioder
• utvidet oppfølging av barselkvinnen/familien/den nyfødte ved behov
• oppfølging av barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner
• oppfølging av barselkvinner som er utskrevet fra barselavdelingen, men som fortsatt bor på sykehuset med barn som er innlagt på nyfødt intensiv
• jevnlige samarbeidsmøter

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, jf. hpl. § 25. Rundskriv til helsepersonelloven.  

Gode rutiner ved utreise fra fødeinstitusjon er viktig for å sikre barselkvinnen og det nyfødte barnet forsvarlig helsehjelp etter utskriving, og sørge for at overgangen mellom spesialist og kommunehelsetjeneste blir helhetlig og sammenhengende (Meld. St. 9 (2023-2024)).

Vurderinger før utreise og tidlig hjemreise

Det finnes ingen entydig definisjon av «tidlig utreise» eller et ideelt tidspunkt for utreise fra barselavdelingen (Cusack & Smith, 2021). Gjennomsnittlig liggetid på barselavdelinger i Norge har vært synkende de siste 20 årene. Den gjennomsnittlige liggetiden mellom 2014 og 2019 var stabilt, men falt under Covid-19-pandemien i 2020–2022 til 2,6 døgn. Gjennomsnittlig liggetid i Norge var 2,4 døgn etter vaginal fødsel i 2025 (Is10: Fødsler ved institusjon per år, fødeinstitusjon, forløsningstype og mors liggetid etter fødsel – FHI Statistikk).

Helsedirektoratet anbefaler at vurdering av utreisetidspunkt for barselkvinnen og det nyfødte barnet baseres på en helhetlig faglig vurdering, uten å angi et spesifikt tidspunkt. Den optimale liggetiden vil variere og må ta hensyn til barselkvinnen og det nyfødte barnets fysiske og psykiske helse, amming, ernæring og vektutvikling, som er i tråd med anbefalingene fra NICE, Socialstyrelsen og WHO (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022). Dette er også forankret i forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no) og helsepersonelloven, §§ 4 og 16 (lovdata.no). I henhold til prioriteringsforskriften (lovdata.no) som er hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven, skal de med størst behov for helse- og omsorgstjenester prioriteres i behandlingen. Det er derfor nødvendig at hjemreisetidspunkt etter fødsel vurderes individuelt og i samråd med barselkvinnen (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025). Derimot anbefaler WHO at liggetiden etter fødsel bør være minst 24 timer for friske kvinner og nyfødte. For kvinner med keisersnitt er det ingen spesifikk anbefaling, men opphold kortere enn 24 timer økte risikoen for uheldige utfall og hadde negativ effekt på amming. Samtidig understreker WHO at (unødvendig) lang liggetid bør unngås, da det kan øke risikoen for infeksjoner, er økonomisk belastende for helsevesenet og ikke nødvendigvis i tråd med foreldrenes preferanser (World Health Organization, 2022).

En Cochrane oversiktstudie oppsummerer at tidlig utskriving kan øke risikoen for reinnleggelse av spedbarn innen 28 dager, men har sannsynligvis liten eller ingen effekt på reinnleggelse av mor innen seks uker. Effekten på spedbarns- eller morsdødelighet er usikker. Når det gjelder maternell depresjon, amming, helsepersonellkontakter og behandlingskostnader, er det sannsynligvis liten eller ingen forskjell mellom tidlig og standard utskriving. Det poengteres videre at ytterligere studier er nødvendig (Jones, Stewart, Taylor, Davis, & Brown, 2021).

Brukerorganisasjoner etterlyser tydeligere føringer for liggetid for å sikre trygghet ved utreise. Helsedirektoratet og internasjonale retningslinjer legger vekt på at foreldrenes trygghet, ferdigheter og støtte er avgjørende for en god overgang til hjemmet (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; World Health Organization, 2022). Individuell informasjon og veiledning er sentralt for å forberede familien og identifisere behov for ekstra oppfølging. Dette støttes av Helsetilsynet, som i en rapport har påpekt manglende dokumentasjon og informasjon ved utskrivelse. Helsetilsynet poengterer at det er viktig å dokumentere hvilke informasjon som er gitt, avtalte oppfølging og hvor barselkvinnen kan henvende seg ved behov etter hjemreise ved uro for egen eller barnets helse (Helsetilsynet, 2019).

Fagmiljø og brukerrepresentanter understreker viktigheten av god informasjon, og i Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025 fremkommer det at barselkvinnene opplever mangelfull informasjon i barseltiden, spesielt i forhold til barselkvinnens helse og veiledning om stell av det nyfødte barnet.

En undersøkelse gjennomført av FHI viser at barselkvinner hadde en bedre opplevelse av barseltiden dersom de fikk en individuell samtale før utreise enn om de hadde ingen samtale (Sjetne & Iversen, 2023). En kvalitativ oversiktsartikkel oppsummerer kvinners opplevelse av tidlig utreise fra barselavdelingen og viser at de som er godt forberedt og har støtte fra partner, familie og jordmor, rapporterer en positiv opplevelse når de kommer hjem fra sykehuset med et nyfødt barn (Cusack & Smith, 2021).

Opplevelse av trygghet ved utreise er ulik hos foreldre, og opplevelse av trygghet kan fremme relasjonen mellom foreldre og barn. En viktig del av det å være forberedt, er å kjenne til hva som tilbys av oppfølging, og hvor man skal henvende seg ved behov (Socialstyrelsen, 2025). Skriftlig informasjon kan være et nyttig verktøy til å forberede barselkvinnen og familien før utreise (World Health Organization, 2022).

For å sikre kvalitet og pasientsikkerhet er det derfor nødvendig at fødeinstitusjoner har tydelige rutiner for vurdering og dokumentasjon av utreisetidspunkt. Dette innebærer informasjon om videre oppfølging, inkludert hensikten med etterkontroll 4–8 uker etter fødsel, og en påminnelse om å bestille denne timen. Det bør også informeres om hvor kvinnen kan henvende seg ved bekymringer etter utskrivelse. Slike rutiner er etterspurt både av fagmiljøer og brukerrepresentanter, og bidrar til trygghet og kontinuitet i oppfølgingen.

Informasjonsoverføring og samarbeid

Helsedirektoratet anbefaler at det foreligger rutiner for informasjonsoverføring mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten ved utskriving av mor og barn fra barselavdelingen. En trygg og sammenhengende overgang er avgjørende for å sikre kontinuiteten i barselomsorgen og for å ivareta familiens behov for videre oppfølging (Meld. St. 9 (2023–2024)).

Effektiv og presis kommunikasjon mellom helsepersonell om svangerskap, fødsel, helsetilstand og videre oppfølgingsbehov er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp. Dette inkluderer tydelig informasjonsflyt mellom virksomhetene ved overføring mellom tjenestenivåer. Dette er i tråd med anbefalingen til NICE (2021). Brukerorganisasjonene og fagmiljøet har presisert at det er viktig å sikre en god kontinuitet i barselomsorgen, og at overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan være sårbare, særlig ved utskrivelse under helg og ferier.

Organiseringen av utskriving og oppfølging har betydning for kvaliteten på omsorgen, og barselkvinnen skal ha mulighet til å kontakte helseforetaket den første uken etter fødsel ved behov i henhold til oppdrag fra regjeringen til RHFene (Oppdragsdokument 2024 RHF (regjeringen.no)).

Både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse og omsorgstjenesten har et felles ansvar for å tilby helhetlig og sammenhengende barselomsorg, slik det fremgår av Nasjonal helse- og samhandlingsplan (Meld. St. 9 (2023-2024)). Samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak skal konkret beskrive hvordan tjenestene utvikles og planlegges i fellesskap, i tråd med helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 (lovdata.no).

Helsepersonelloven § 26 (lovdata.no) regulerer utarbeidelse og oversendelse av epikrise, som skal sikre at nødvendige journalopplysninger følger pasienten ved utskriving. Tilsynsrapporter har avdekket svikt i informasjonsflyten mellom tjenestenivå og mangelfull oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, noe som understreker behovet for forbedrede rutiner (Helsetilsynet, 2017a, 2017b, 2017c, 2019).

Digital oppfølging kan bidra til mer helhetlig og tilgjengelig omsorg, og regjeringen ønsker å legge til rette for løsninger som styrker samhandling og pasientmedvirkning (Meld. St. 9 (2023-2024)).

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no).

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a (lovdata.no), samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e.

De regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f om de regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a, se rundskriv.

Tilbudet til nyfødte, barselkvinner og deres partnere i helsestasjonstjenesten ha særlig oppmerksomhet på å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp jfr. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav d (lovdata.no).

Ansvaret for rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for utreise som omfatter tidspunkt for utskrivning, informasjonsoverføring og videre samarbeid ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring §3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Ansvaret for å legge til rette for hjemmebesøk av jordmor 1-3 dager etter hjemreise ligger hos helsefaglig ansvarlig for virksomheten.

Barselkvinnen får veiledning om normal utvikling og progresjon i barseltiden, samt informasjon om vanlige utfordringer hos barselkvinnen og det nyfødte barnet. Innholdet tilpasses barselkvinnens erfaring fra fødsel og barseltid.

Temaer kan for eksempel være:

Barselkvinnens fysiske og psykiske helse

• renselse
• ubehag eller plager i underlivet (se anbefaling om rifter og plager)
• vannlatning og avføring
• restitusjon og smerter etter keisersnitt
• eventuelle infeksjonstegn eller tegn på sykdom, se anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom
• psykisk helse og trivsel, se anbefaling om psykisk helse
• søvn og hvile
• opplevelse av fødsel, se anbefaling om informasjon og samtale
• fysisk aktivitet etter fødsel, inkludert bekkenrelaterte smerter og styrking av bekkenbunnsmuskulaturen, se anbefaling om fysisk aktivitet
• seksualliv etter fødsel, ev. prevensjonsveiledning, se anbefaling om etterkontroll
• informasjon om kosthold, alkohol og levevaner eller andre aktuelle temaer, se anbefaling om informasjon og samtale

Spør barselkvinnen om vold, overgrep og krenkelser som angår henne og/eller det nyfødte barnet. Hvis partner, annen familie eller støtteperson er til stede under hjemmebesøket, spør barselkvinnen når du har henne på tomannshånd. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner. Ved avdekking, videre oppfølging og sikkerhetsarbeid se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen i anbefaling om vold i nære relasjoner. Se også anbefaling om sårbare livssituasjoner.

Tilby barselkvinnen en underlivsundersøkelse for å vurdere normal progresjon av tilheling av rift eller episiotomi.

Gi barselkvinner påminnelse og informasjon om hensikten med etterkontrollen 4–8 uker etter fødselen, og informer om at det er hun som har ansvaret for å bestille den.

Barnets helse og trivsel

• observasjoner av det nyfødte barnet, se anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom hos nyfødte
• sykdomstegn hos barnet, for eksempel gulsott, infeksjon og hjerteproblematikk, se anbefaling om rutineundersøkelse av nyfødte
• søvn og generell trivsel

Amming

• kartlegg hvordan ammingen fungere, eventuell annen spedbarnsernæring
• kartlegg melkeproduksjonen, ammestilling, eventuelle ubehag og det nyfødte barnets vektutvikling, se anbefaling om vektutvikling, se også retningslinje for spedbarnsernæring
• vurderer hvor og av hvem det er hensiktsmessig at barnet veies, på sykehuset, på hjemmebesøk eller på helsestasjonen

Familiedannelse/nettverk

• kartlegg hjemmesituasjon og ressurser som kan støtte kvinnen, barnet og familien
• samspillet i parforholdet
• samtale med foreldrene om tilknytning og mestring i den nye rollen som foreldre
• informer om hvor barselkvinnen og familien kan ta kontakt ved behov for helsehjelp, for kvinnen eller barnet
• partner/medforelder som har øvrige behov knyttet til egen helse, henvises til å ta kontakt med egen fastlege eller annen helsehjelp

Ved bekymring for forhold knyttet til mor, det nyfødte barnet eller familien, vurdere behovet for ekstra hjemmebesøk. Se også anbefaling om barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner.

Informer om at videre oppfølging av friske barn og familier skjer på helsestasjonen, i tråd med gjeldende helsestasjonsretningslinje. 

Når barnet er innlagt på nyfødt intensiv

Samtalen/konsultasjonen med barselkvinnen utføres fortrinnsvis av kjent jordmor. Det kan enten være kommunalt ansatt jordmor eller jordmor ved sykehus. Det kan eventuelt tilbys hjemmebesøk etter hjemkomst, eventuelt digital konsultasjon.

Anbefaling om hjemmebesøk av jordmor ble innført i Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen i 2014, som følge av redusert liggetid etter fødsel på sykehuset. Gjennomsnittlig liggetid på barsel har gått jevnt ned de siste 20 årene, og i 2024 var gjennomsnittlig liggetid ved alle fødeinstitusjoner i Norge 2,4 døgn etter vaginal fødsel og 3,6 døgn etter keisersnitt (Is10: Fødsler ved institusjon per år, fødeinstitusjon, forløsningstype og mors liggetid etter fødsel – FHI Statistikk).

Helsedirektoratet viderefører anbefalingen om at alle barselkvinner bør tilbys hjemmebesøk, for å sikre kontinuitet i oppfølgingen etter fødsel, og med bakgrunn i at et økende antall barselkvinner reiser tidlig hjem fra fødeinstitusjonen. Brukerorganisasjoner og fagpersoner har fremhevet at hjemmebesøket er en viktig del av oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet etter at liggetiden på fødeinstitusjonen er redusert. På bakgrunn av innspill fra fagmiljøene og ulik lokal organisering er det åpnet for fleksible løsninger ved helsestasjoner som tilbyr utvidet oppfølging i barseltiden, tilpasset lokale geografiske forhold og den enkelte barselkvinnen og det nyfødte barnets ønsker og behov. Brukerstemmer fra Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025, viser at informasjon om barselkvinnens helse og veiledning rundt stell av det nyfødte barnet, ikke alltid er tilstrekkelig.

En kvalitativ syntese (12 kvalitative studier) med til sammen 204 kvinner, fant at støtte fra jordmor på hjemmebesøk ga positive opplevelser for kvinnen når hun kom hjem fra sykehuset med sin nyfødte. I tillegg viste studien at kvinner som var blitt forberedt på barseltiden av jordmor gjennom svangerskapet, og hadde tilgang til støtte fra partner, familie og jordmor etter fødsel, rapporterer å oppleve en positiv overgang når de kom hjem fra sykehuset (Cusack & Smith, 2021).

Tidspunkt og innhold

Helsedirektoratets anbefaling om hjemmebesøk av jordmor en til tre dager etter hjemreise fra fødeinstitusjonen er i tråd med den engelske anbefalingen (National Institute for Health and Care Excellence, 2021) om hjemmebesøk av jordmor innen 36 timer for kvinner som har reist tidlig hjem fra fødeinstitusjonen, og bør ha oppmerksomhet på fysisk og psykisk helse hos mor, og barnets almenntilstand. Ifølge WHO skjer de fleste mødre- og nyfødtdødsfall i løpet av de tre første dagene etter fødsel, med en topp på selve fødedagen (World Health Organization, 2022). I Norge var mødredødeligheten i tidsrommet 2012-2018 gjennomsnittlig 2 dødsfall pr år (Nyfløt, 2021).

Selv om hjemmebesøk kan være en viktig del av postnatal omsorg, fant en Cochranerapport med 12 080 kvinner ingen evidens for at flere hjemmebesøk gir bedre helseutfall for mor og barn sammenlignet med færre besøk (Yonemoto, Nagai, & Mori, 2021). I følge de engelske og svenske anbefalingene (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025) er det viktig at barselkvinner får mulighet til å snakke om fødselsopplevelsen sin i møte med jordmor etter fødsel for å forebygge fødselsdepresjon. Dette er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger. Nasjonal helse- og samhandlingsplan, kapittel 7: «En sammenhengende, trygg og helhetlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg» (2023-2024) (Meld. St. 9 (2023-2024)) gir føringer for betydningen av kontinuitet i helsehjelpen til kvinner gjennom svangerskap, fødsel og barseltid og fordelene med kjent helsepersonell, eller at helsepersonellet er kjent med kvinnens svangerskaps og forhistorie. Det kan derfor være viktig at jordmor kommer på hjemmebesøk, særlig for de som reiser tidlig hjem fra sykehuset.

Hjemmebesøk ved lengre opphold på sykehuset

Hos barselkvinner som blir liggende lengre på sykehuset, enten på grunn av egen eller barnets helse, og derfor reiser hjem etter seks dager, kan tidspunkt for jordmors hjemmebesøk sammenfalle med helsesykepleiers første hjemmebesøk (lenke til se kapittelet «Helsestasjon 0–5 år» i helsestasjonsretningslinjen). Selv om barnet da bli ivaretatt, kan barselkvinnen fortsatt ha behov for samtale eller undersøkelse hos jordmor. Det kan da være hensiktsmessig at barselkvinnen heller får en konsultasjon med jordmor på helsestasjonen, fremfor et hjemmebesøk (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; World Health Organization, 2022).

Digital oppfølging

Helsedirektoratet anbefaler at digital oppfølging kan vurderes dersom det er hensiktsmessig og virksomheten har tilrettelagt for det på forsvarlig måte. En paraply studie av 24 systematiske oversikter og 41 meta-analyser, som inkluderte 45509 kvinner fra 264 primærstudier viste at digital oppfølging hadde en klar positiv effekt på stressreduksjon og reduserte depressive symptomer, men resultatene var noe motstridende når det gjaldt angstsymptomer (Lau et al., 2024).

Aktuell forskrift og lovverk

Videre oppfølging av friske barn og familier ivaretas av helsestasjonen. I henhold til forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 e (lovdata.no) omfatter helsestasjonstjenesten blant annet tilbud om hjemmebesøk til mor etter fødsel og til nyfødte.

De regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f (lovdata.no) om de regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr, helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a, se rundskriv.

Tilbudet til nyfødte, barselkvinner og deres partnere i helsestasjonstjenesten skal inneholde kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, herunder ha særlig oppmerksomhet på å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp, jfr. helsestasjonsforskriften § 5 d (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Formålet med etterkontrollen er blant annet å ivareta kvinnens helsetilstand og individuelle behov ved å fremme god fysisk og psykisk helse, forebygge komplikasjoner, fange opp forhold som trenger oppfølging, og gi informasjon.

Helsekort for gravide inneholder informasjon om svangerskapsforløpet og kan være nyttig på etterkontrollen.

Etterkontroll hos fastlege eller jordmor

Etterkontrollen er gratis og foregår vanligvis hos fastlege eller hos jordmor på helsestasjonen. Etterkontrollen kan med fordel gjennomføres av den som har fulgt opp kvinnen under svangerskapet eller fødselen, dersom det er hensiktsmessig og etter kvinnens ønske.

Ved komplikasjoner knyttet til svangerskap, fødsel eller barseltid kan det være behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten, eller en tidligere kontroll hos fastlege. Dette kan for eksempel være aktuelt ved svangerskapsdiabetes, forhøyet blodtrykk, infeksjon, depresjon, kronisk sykdom eller andre tilstander. Noen medisinske tilstander kan kreve at barselkvinnen får tilbud om etterkontroll i spesialisthelsetjenesten.

Barselkvinnen bestiller etterkontrollen selv. For å sikre at hun får etterkontroll, kan det med fordel være avtalt på forhånd.

Innhold i etterkontrollen

Informasjon og samtale

• fysisk helsetilstand
  • renselse/menstruasjon
  • bekkenrelaterte smerter
  • bekkenbunnstrening
  • underlivssmerter eller plager og bekymringer som inkontinensplager med urin, luft eller avføring
  • urinlekkasje, se anbefaling om rifter og plager
  • restitusjon, sårtilheling og smerter etter keisersnitt
• psykisk/emosjonell helsetilstand
  • psykiske reaksjoner, se anbefaling om psykisk helse
  • søvn og hvile
  • opplevelse av fødselen, se anbefaling om informasjon og samtaler
  • opplevelse av trygghet/trivsel og mestring av morsrollen
  • forhold til partner
  • hjemmesituasjonen og ressurser som kan støtte henne og familien

Andre aktuelle tema:

• amming eller morsmelkerstatning, se Helsenorges sider om spedbarnsmat og amming
• kosthold/levevaner/vekt, informasjon og veiledning i tiden etter fødsel, se anbefaling om informasjon og samtaler
• fysisk aktivitet, se anbefaling om fysisk aktivitet
• seksualitet og prevensjon, se Helsenorges sider om sex etter fødsel
• vold, overgrep og krenkelser som angår mor og/eller det nyfødte barnet:
  • Sørg for at partner, annen familie eller støtteperson ikke er til stede når det spørres om dette, for eksempel ved å be partner eller familie forlate rommet ved undersøkelse. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner.
  • For videre oppfølging og sikkerhetsarbeid ved avdekking av vold, se anbefaling om vold i nære relasjoner i retningslinje for svangerskapsomsorgen. Se også anbefaling om barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner.

Underlivsundersøkelse og prevensjon

• utføres av jordmor eller lege
• vurder tilheling av fødselsrift eller episiotomi
• vurder bekkenbunnsfunksjon
• livmorhalsprøve kan tilbys om blødning har opphørt, se Helsenorges side om Celleprøve, livmorhalsprøve og celleforandringer i livmorhalsen
• vurder oppstart av prevensjon på etterkontroll eller senere

Andre undersøkelser og henvisning ved behov

• blodtrykk
• hemoglobin og eventuelt andre prøver som er vurdert av lege
• rubellavaksine til kvinner som ikke er fullvaksinert mot rubella, eller fått påvist manglende antistoff (antistoff-titer < 10 IU/ml), se FHIs smittevernhåndbok om rubella (røde hunder)
• kjente medisinske tilstander/sykdommer
• henvise til annet helsepersonell, for eksempel fysioterapeut, gynekolog, uroterapeut eller psykolog

Svangerskapsrelaterte komplikasjoner

Noen svangerskapsrelaterte komplikasjoner anbefales fulgt opp av lege i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller i spesialisthelsetjenesten før et eventuelt neste svangerskap, eller senere i livet. Etterkontrollen er et godt tidspunkt for å informere om og lage en plan for dette. Dersom etterkontrollen hos kvinner med indikasjon for slik oppfølging foregår hos jordmor på helsestasjonen, sender jordmor aktuelle opplysninger til fastlegen og kvinnen informeres om å ta kontakt med fastlegen.

Se for eksempel

• hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi i Metodebok
• postpartum oppfølging av kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes (retningslinjen for svangerskapsdiabetes)

Informer om hvor kvinnen kan henvende seg dersom det er eller oppstår behov for kontakt med helsepersonell, knyttet til egen helse.

Videre oppfølging

For kvinner som ikke er kommet i gang med regelmessig fysisk aktivitet, vurder behovet for veiledning eller henvisning til videre oppfølging, for eksempel til egnede oppfølgingstilbud som Frisklivssentralen, ulike verktøy og selvhjelpsmateriell. Det kan vurderes å bruke Motiverende intervju (MI). For mer informasjon se anbefaling om fysisk aktivitet.

Informer om Helsestasjonsprogrammet, og videre oppfølging av barnet, se Helsestasjon 0–5 år (helsenorge.no). Informer om hvor kvinnen kan henvende seg dersom det er eller oppstår behov for kontakt med helsepersonell, knyttet til barnets helse.

Formål med etterkontrollen

Etterkontrollen er gratis og en del av det helhetlige tilbudet i svangerskaps- fødsels- og barselomsorgen (Helsedirektoratet, 2018). Hensikten med etterkontrollen er både å fremme god fysisk og psykisk helse, forebygge komplikasjoner, fange opp forhold som trenger oppfølging og gi informasjon (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022). Kontinuitet i omsorgen verdsettes av kvinner og helsepersonell, og kan være positivt for opplevelsen av omsorg (Socialstyrelsen, 2025).

Tidspunkt for etterkontroll

Helsedirektoratet anbefaler etterkontroll 4–8 uker etter fødsel. Dette anbefales på bakgrunn av at noen kvinner kan ha behov for kontroll tidligere enn seks uker etter fødsel, mens seks uker for andre kan være for tidlig for oppstart av enkelte prevensjonsmetoder, som for eksempel innsetting av spiral (Sex-og-samfunn, 2017). Ifølge Kreftregisteret kan celleprøve tas når blødning etter fødsel har opphørt. Anbefalingen er basert på en helhetlig vurdering av tidligere anbefalinger, tidspunktene for etterkontroll anbefalt av Socialstyrelsen (2025), anbefalingene fra NICE (2021) og WHO (2022), samt klinisk erfaring og tilbakemeldinger fra brukere.

Sveriges basisprogram anbefaler derimot etterkontroll 6–16 uker etter fødsel, og tidlig vurdering ved helseproblemer. Anbefalingen er konsensusbasert, evidensen er ikke beskrevet, men forskning viser at profesjonell støtte i denne perioden er viktig for foreldrene (Socialstyrelsen, 2025). WHO anbefaler at alle barselkvinner og nyfødte får en time til kontroll 6 uker etter fødsel, med innhold og tidspunkt tilpasset kvinnen og barnets helsetilstand og individuelle behov (World Health Organization, 2022). NICE anbefaler etterkontroll hos allmennpraktiserende lege 6–8 uker etter fødsel, men har ikke funnet evidens for tidspunktet, og er derfor erfarings/konsensusbaserte anbefalinger (National Institute for Health and Care Excellence, 2021).

Det er gjort systematisk litteratursøk på det ideelle tidspunktet for etterkontroll og det ble inkludert en kvalitativ systematisk oversiktsstudie som analyserte fastlegers (GPs) erfaringer og synspunkter på postnatal omsorg, inkludert innhold og tidspunkt for etterkontroll. Studien inkluderte 20 rapporter fra 18 studier, publisert mellom 2008 og 2021. Totalt 469 fastleger deltok i studien, og 13 av studiene ble gjennomført i UK eller Australia. Fastlegene rapporterte at 6–8 uker etter fødsel var vanlig praksis for etterkontroll, tidspunktet ble generelt oppfattet som passende for å dekke både fysisk og psykisk helse, prevensjon og relasjonsbygging. Det ideelle tidspunktet ble ikke fastslått, men fleksibilitet og tilpasning til individuelle behov ble fremhevet som viktig (Macdonald et al., 2023).

Innhold i etterkontrollen

Anbefalingen om at barselkvinnen selv kan velge om hun vil gjennomføre etterkontrollen hos fastlege eller jordmor er videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, og støttes av referansegruppen.

Helsedirektoratet anbefaler at etterkontrollen inkluderer gynekologisk undersøkelse med vurdering av bekkenbunn, tilheling og veiledning om trening og seksualliv, som er i tråd med anbefalingene til Socialstyrelsen (2025), og støttes også av brukerrepresentanter. Ved urinlekkasje seks uker etter fødsel tilrår ekstern fagperson oppfølging av fysioterapeut eller annet autorisert helsepersonell med kompetanse på veiledet bekkenbunnstrening. Ved vedvarende urinlekkasje 3 måneder etter fødsel er det behov for at kvinnen oppsøke fastlege.

En tverrsnittsstudie fra Norge viser at etterkontrollen hos fastlege etter fødsel varierer i innhold, men ofte inkluderer temaer som fødselsopplevelse, prevensjon, amming og psykisk helse. Kun 34 % av konsultasjonene inneholdt gynekologisk undersøkelse. Kvinner som fikk snakke om fødselsopplevelsen og fikk en fysisk undersøkelse rapporterte høyere tilfredshet. En fjerdedel (25%) av barselkvinnene var ikke på etterkontroll, ofte grunnet manglende informasjon, opplevelse av at kontrollen var unødvendig, eller fravær av fastlege. Studien anbefaler en mer personlig og helhetlig tilnærming for å øke oppmøte og kvalitet (Agdestein, Vie, Baasland, Horn, & Mjolstad, 2025). Det er imidlertid viktig å påpeke at funn fra enkeltstudier er ekstra sårbare for skjevheter og feil, og er derfor mindre pålitelige enn funn fra større forskningsoppsummeringer.

Psykisk helse

Psykisk helse anbefales som tema i alle samtaler i barselomsorgen, da de første ukene etter fødselen er en kritisk periode hvor kvinnen opplever hormonelle endringer, søvnmangel og tilpasning til den nye rollen som mor. Dette kan utløse eller forverre psykiske reaksjoner som fødselsdepresjon, angst og stress. Det er derfor viktig å snakke med kvinnen om hennes psykiske helse, og dette samsvarer med anbefalinger i NICE, Socialstyrelsen og WHO. (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022), samt fagmiljø og brukerrepresentanter.

Vold, overgrep og krenkelser

I nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen er det anbefalt å spørre kvinnen om vold (Helsedirektoratet, 2018). Nå følger Helsedirektoratet opp og gjentar spørsmål om vold, overgrep og krenkelser som angår mor og/eller det nyfødte barnet i anbefalingen på etterkontrollen. Dessuten er temaet vold inkludert i anbefalinger for barselomsorgen i alle de andre nordiske landene (Sundhetsstyrelsen, 2024). Vold, overgrep og krenkelser er sensitive temaer som krever stor trygghet å avdekke (National Institute for Health and Care Excellence, 2021), og det er viktig at dette temaet tas opp i trygge omgivelser, uten forstyrrelser og uten familiemedlemmer (Sundhetsstyrelsen 2024). Å avdekke vold på et tidlig tidspunkt er viktig for å kunne iverksette tiltak og oppfølging av kvinnen og det nyfødte barnet. Dette er sentralt for å forebygge vold og hindre negativ utvikling eller eskalering, i henhold til Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028) «Trygghet for alle» (Justis- og beredskapsdepartementet, 2025). Fagmiljøene støtter at barselkvinnen blir spurt om vold på etterkontrollen og flere fra klinisk praksis har god erfaring med opplæringsprogrammet «Tidlig inn» og tjenestetilbudet «Alternativ til Vold».

De regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f (lovdata.no) om de regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a, se rundskriv.

Tilbudet til barselkvinner i helsestasjonstjenesten skal inneholde kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, herunder ha særlig oppmerksomhet på å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp, jf. helsestasjonsforskriften § 5 d (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Vurderinger av utreise

Ved vurdering og planlegging av utreise for barselkvinnen og det nyfødte barnet kan det være nyttig for personalet og foreldrene å benytte en sjekkliste.

Dersom det vurderes som helsefaglig forsvarlig å utskrive kvinnen og barnet fra barselavdelingen, men kvinnen/familien opplever at de ikke er forberedt på hjemreise og ønsker å bli lenger, kan det være nyttig å gå i dialog med foreldrene. Det kan for eksempel kartlegges hva familien trenger for å føle seg forberedt på utreise, som kan være behov for mer informasjon, ammeveiledning eller annen støtte.

En skriftlig plan for videre oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet etter utreise kan utarbeides i samarbeid med foreldrene, og eventuelt den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller andre samarbeidende instanser ved behov.

Hvis ammingen ikke fungerer tilfredsstillende, og kvinnen trenger tett oppfølging de første dagene etter fødsel inntil ammingen er etablert, vurder om behov for videre oppfølging gis enten i spesialisthelsetjenesten eller i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Kvinner som strever med å få barnet til å die ved hvert eller de fleste måltidene, kan ha behov for å være på barselavdelingen inntil ammingen er etablert og barnet har tilfredsstillende vektoppgang. Det kan også vurderes digital ammeveiledning om det er ønskelig og forholdene ligger til rette for det, se anbefaling om rutiner for veiing og måling.

Før utreise spør barselkvinnen om vold, overgrep og krenkelser som angår henne og/eller det nyfødte barnet. Sørg for at partner, annen familie eller støtteperson ikke er til stede. Dette kan for eksempel gjøres ved å be partner eller familie forlate rommet ved undersøkelse. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner. Ved avdekking, videre oppfølging og sikkerhetsarbeid se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen i anbefaling om Vold i nære relasjoner. Se også anbefaling om sårbare livssituasjoner.

I tilfeller der utreise vurderes som faglig uforsvarlig og frarådes, informeres barselkvinnen/familien om årsaken til at tidlig utreise frarådes. Dersom kvinnen og familien likevel velger å reise hjem, skal det journalføres at utreise er frarådet og blir gjort mot helsepersonellets anbefaling.

Tidlig utreise

Tidlig utreise er sammen med referansegruppen vurdert til å være når barselkvinner og nyfødte uten komplikasjoner reiser hjem tidligere enn fødeinstitusjonen vanligvis anbefaler for denne gruppen, og/eller før anbefalte tester og undersøkelser er utført og informasjon er gitt.

Ved tidlig utreise innebærer det en helhetlig vurdering av de samme faktorene som ved ordinær utreise, i tillegg til geografi, værforhold og avstand til fødeinstitusjonen.

Dersom kvinnen reiser hjem før de anbefalte undersøkelsene av barnet er gjennomført, er det behov for å lage en plan for når og hvor disse skal gjennomføres, se anbefaling om rutineundersøkelser av nyfødte.

Tidspunkt for første kontroll etter tidlig utreise kan settes opp basert på en helhetsvurdering av barselkvinnen og den nyfødtes helsemessige behov, uavhengig av generelle anbefalinger for oppfølging. Det kan også gjøres en vurdering av om første kontroll skal foregå i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller spesialisthelsetjenesten.

Familier med behov for tilpasset oppfølging

Familier med behov for tilpasset oppfølging kan for eksempel være barselkvinner eller nyfødte barn med komplikasjoner som har oppstått i forbindelse med fødsel, sykdom eller en kronisk lidelse hos barnet. Dette kan inkludere tilfeller der barnet er innlagt på nyfødt intensivavdeling, eller der familien opplever tap av barnet.

• anbefaling om barselkvinner og nyfødte barn i sårbare livssituasjoner
• nasjonal faglig retningslinje for oppfølging av for tidlig fødte barn
• Kvinner og familier som mister barnet før eller under fødsel, er anbefalt å få tilbud om hjemmebesøk av jordmor etter utreise, se anbefaling om hjemmebesøk
• Informasjon fra Landsforeningen for uventet barnedød til familier som har mistet et barn (lub.no)

Informasjonsoverføring og samarbeid

Epikrise sendes som hovedregel ved utskriving. Den er et nyttig verktøy for informasjonsoverføring til den kommunale helse- og omsorgstjenesten for videre oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet, jf. helsepersonelloven, se rundskriv om helsepersonelloven, § 26 Oversendelse av epikrise.

Nyttig innhold i epikrisen kan være:

• fødselsforløp og eventuelle komplikasjoner
• ammesituasjon og ernæring
• barnets observasjoner, vektkurver og eventuelle risikofaktorer
• mors psykiske og somatiske helsetilstand
• familiens fungering eller sosial sårbarhet
• planlagte kontroller eller tiltak satt i gang på sykehuset

Dersom informasjonsoverføring ved epikrise ikke kan overholdes på grunn av tid eller innhold, kan den gjennomføres på andre måter, for eksempel per telefon.

I situasjoner der den kommunale helse- og omsorgtjenesten ikke har mulighet til å tilby hjemmebesøk innen 1–3 dager, for eksempel før helligdager, kan lokale samarbeidsavtaler ivareta at familien får oppfølgingstime i spesialisthelsetjenesten innen 1–3 dager etter utreise. Denne kontrollen erstatter ikke hjemmebesøk av jordmor, men kan sikre oppfølging av den nyfødtes vekt og andre observasjoner og eventuelt behov for ammeveiledning.

Virksomhetene kan samarbeide om rutiner for (ikke uttømmende):

• informasjonsoverføring
• oppfølging ved tidlig utreise fra barsel, eller før rutineundersøkelser er utført
• utreise før helg og helligdagsperioder
• utvidet oppfølging av barselkvinnen/familien/den nyfødte ved behov
• oppfølging av barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner
• oppfølging av barselkvinner som er utskrevet fra barselavdelingen, men som fortsatt bor på sykehuset med barn som er innlagt på nyfødt intensiv
• jevnlige samarbeidsmøter

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, jf. hpl. § 25. Rundskriv til helsepersonelloven.  

Gode rutiner ved utreise fra fødeinstitusjon er viktig for å sikre barselkvinnen og det nyfødte barnet forsvarlig helsehjelp etter utskriving, og sørge for at overgangen mellom spesialist og kommunehelsetjeneste blir helhetlig og sammenhengende (Meld. St. 9 (2023-2024)).

Vurderinger før utreise og tidlig hjemreise

Det finnes ingen entydig definisjon av «tidlig utreise» eller et ideelt tidspunkt for utreise fra barselavdelingen (Cusack & Smith, 2021). Gjennomsnittlig liggetid på barselavdelinger i Norge har vært synkende de siste 20 årene. Den gjennomsnittlige liggetiden mellom 2014 og 2019 var stabilt, men falt under Covid-19-pandemien i 2020–2022 til 2,6 døgn. Gjennomsnittlig liggetid i Norge var 2,4 døgn etter vaginal fødsel i 2025 (Is10: Fødsler ved institusjon per år, fødeinstitusjon, forløsningstype og mors liggetid etter fødsel – FHI Statistikk).

Helsedirektoratet anbefaler at vurdering av utreisetidspunkt for barselkvinnen og det nyfødte barnet baseres på en helhetlig faglig vurdering, uten å angi et spesifikt tidspunkt. Den optimale liggetiden vil variere og må ta hensyn til barselkvinnen og det nyfødte barnets fysiske og psykiske helse, amming, ernæring og vektutvikling, som er i tråd med anbefalingene fra NICE, Socialstyrelsen og WHO (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022). Dette er også forankret i forsvarlighetskravet i spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 (lovdata.no) og helsepersonelloven, §§ 4 og 16 (lovdata.no). I henhold til prioriteringsforskriften (lovdata.no) som er hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven, skal de med størst behov for helse- og omsorgstjenester prioriteres i behandlingen. Det er derfor nødvendig at hjemreisetidspunkt etter fødsel vurderes individuelt og i samråd med barselkvinnen (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025). Derimot anbefaler WHO at liggetiden etter fødsel bør være minst 24 timer for friske kvinner og nyfødte. For kvinner med keisersnitt er det ingen spesifikk anbefaling, men opphold kortere enn 24 timer økte risikoen for uheldige utfall og hadde negativ effekt på amming. Samtidig understreker WHO at (unødvendig) lang liggetid bør unngås, da det kan øke risikoen for infeksjoner, er økonomisk belastende for helsevesenet og ikke nødvendigvis i tråd med foreldrenes preferanser (World Health Organization, 2022).

En Cochrane oversiktstudie oppsummerer at tidlig utskriving kan øke risikoen for reinnleggelse av spedbarn innen 28 dager, men har sannsynligvis liten eller ingen effekt på reinnleggelse av mor innen seks uker. Effekten på spedbarns- eller morsdødelighet er usikker. Når det gjelder maternell depresjon, amming, helsepersonellkontakter og behandlingskostnader, er det sannsynligvis liten eller ingen forskjell mellom tidlig og standard utskriving. Det poengteres videre at ytterligere studier er nødvendig (Jones, Stewart, Taylor, Davis, & Brown, 2021).

Brukerorganisasjoner etterlyser tydeligere føringer for liggetid for å sikre trygghet ved utreise. Helsedirektoratet og internasjonale retningslinjer legger vekt på at foreldrenes trygghet, ferdigheter og støtte er avgjørende for en god overgang til hjemmet (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; World Health Organization, 2022). Individuell informasjon og veiledning er sentralt for å forberede familien og identifisere behov for ekstra oppfølging. Dette støttes av Helsetilsynet, som i en rapport har påpekt manglende dokumentasjon og informasjon ved utskrivelse. Helsetilsynet poengterer at det er viktig å dokumentere hvilke informasjon som er gitt, avtalte oppfølging og hvor barselkvinnen kan henvende seg ved behov etter hjemreise ved uro for egen eller barnets helse (Helsetilsynet, 2019).

Fagmiljø og brukerrepresentanter understreker viktigheten av god informasjon, og i Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025 fremkommer det at barselkvinnene opplever mangelfull informasjon i barseltiden, spesielt i forhold til barselkvinnens helse og veiledning om stell av det nyfødte barnet.

En undersøkelse gjennomført av FHI viser at barselkvinner hadde en bedre opplevelse av barseltiden dersom de fikk en individuell samtale før utreise enn om de hadde ingen samtale (Sjetne & Iversen, 2023). En kvalitativ oversiktsartikkel oppsummerer kvinners opplevelse av tidlig utreise fra barselavdelingen og viser at de som er godt forberedt og har støtte fra partner, familie og jordmor, rapporterer en positiv opplevelse når de kommer hjem fra sykehuset med et nyfødt barn (Cusack & Smith, 2021).

Opplevelse av trygghet ved utreise er ulik hos foreldre, og opplevelse av trygghet kan fremme relasjonen mellom foreldre og barn. En viktig del av det å være forberedt, er å kjenne til hva som tilbys av oppfølging, og hvor man skal henvende seg ved behov (Socialstyrelsen, 2025). Skriftlig informasjon kan være et nyttig verktøy til å forberede barselkvinnen og familien før utreise (World Health Organization, 2022).

For å sikre kvalitet og pasientsikkerhet er det derfor nødvendig at fødeinstitusjoner har tydelige rutiner for vurdering og dokumentasjon av utreisetidspunkt. Dette innebærer informasjon om videre oppfølging, inkludert hensikten med etterkontroll 4–8 uker etter fødsel, og en påminnelse om å bestille denne timen. Det bør også informeres om hvor kvinnen kan henvende seg ved bekymringer etter utskrivelse. Slike rutiner er etterspurt både av fagmiljøer og brukerrepresentanter, og bidrar til trygghet og kontinuitet i oppfølgingen.

Informasjonsoverføring og samarbeid

Helsedirektoratet anbefaler at det foreligger rutiner for informasjonsoverføring mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten ved utskriving av mor og barn fra barselavdelingen. En trygg og sammenhengende overgang er avgjørende for å sikre kontinuiteten i barselomsorgen og for å ivareta familiens behov for videre oppfølging (Meld. St. 9 (2023–2024)).

Effektiv og presis kommunikasjon mellom helsepersonell om svangerskap, fødsel, helsetilstand og videre oppfølgingsbehov er nødvendig for å sikre forsvarlig helsehjelp. Dette inkluderer tydelig informasjonsflyt mellom virksomhetene ved overføring mellom tjenestenivåer. Dette er i tråd med anbefalingen til NICE (2021). Brukerorganisasjonene og fagmiljøet har presisert at det er viktig å sikre en god kontinuitet i barselomsorgen, og at overgangen mellom spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten kan være sårbare, særlig ved utskrivelse under helg og ferier.

Organiseringen av utskriving og oppfølging har betydning for kvaliteten på omsorgen, og barselkvinnen skal ha mulighet til å kontakte helseforetaket den første uken etter fødsel ved behov i henhold til oppdrag fra regjeringen til RHFene (Oppdragsdokument 2024 RHF (regjeringen.no)).

Både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse og omsorgstjenesten har et felles ansvar for å tilby helhetlig og sammenhengende barselomsorg, slik det fremgår av Nasjonal helse- og samhandlingsplan (Meld. St. 9 (2023-2024)). Samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak skal konkret beskrive hvordan tjenestene utvikles og planlegges i fellesskap, i tråd med helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 (lovdata.no).

Helsepersonelloven § 26 (lovdata.no) regulerer utarbeidelse og oversendelse av epikrise, som skal sikre at nødvendige journalopplysninger følger pasienten ved utskriving. Tilsynsrapporter har avdekket svikt i informasjonsflyten mellom tjenestenivå og mangelfull oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, noe som understreker behovet for forbedrede rutiner (Helsetilsynet, 2017a, 2017b, 2017c, 2019).

Digital oppfølging kan bidra til mer helhetlig og tilgjengelig omsorg, og regjeringen ønsker å legge til rette for løsninger som styrker samhandling og pasientmedvirkning (Meld. St. 9 (2023-2024)).

De kommunale helse- og omsorgstjenestene skal samarbeide med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten eller brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 (lovdata.no).

Det regionale helseforetaket skal sørge for at virksomheter som yter spesialisthelsetjenester som nevnt i spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a (lovdata.no), samarbeider med andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi pasienten et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 e.

De regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f om de regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a, se rundskriv.

Tilbudet til nyfødte, barselkvinner og deres partnere i helsestasjonstjenesten ha særlig oppmerksomhet på å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp jfr. forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 bokstav d (lovdata.no).

Ansvaret for rutiner

Ansvaret for at det blir utarbeidet rutiner for utreise som omfatter tidspunkt for utskrivning, informasjonsoverføring og videre samarbeid ligger hos den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring §3. Helsefaglig ansvarlig for virksomheten har et ansvar for det faglige innholdet i rutinene.

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Ansvaret for å legge til rette for hjemmebesøk av jordmor 1-3 dager etter hjemreise ligger hos helsefaglig ansvarlig for virksomheten.

Barselkvinnen får veiledning om normal utvikling og progresjon i barseltiden, samt informasjon om vanlige utfordringer hos barselkvinnen og det nyfødte barnet. Innholdet tilpasses barselkvinnens erfaring fra fødsel og barseltid.

Temaer kan for eksempel være:

Barselkvinnens fysiske og psykiske helse

• renselse
• ubehag eller plager i underlivet (se anbefaling om rifter og plager)
• vannlatning og avføring
• restitusjon og smerter etter keisersnitt
• eventuelle infeksjonstegn eller tegn på sykdom, se anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom
• psykisk helse og trivsel, se anbefaling om psykisk helse
• søvn og hvile
• opplevelse av fødsel, se anbefaling om informasjon og samtale
• fysisk aktivitet etter fødsel, inkludert bekkenrelaterte smerter og styrking av bekkenbunnsmuskulaturen, se anbefaling om fysisk aktivitet
• seksualliv etter fødsel, ev. prevensjonsveiledning, se anbefaling om etterkontroll
• informasjon om kosthold, alkohol og levevaner eller andre aktuelle temaer, se anbefaling om informasjon og samtale

Spør barselkvinnen om vold, overgrep og krenkelser som angår henne og/eller det nyfødte barnet. Hvis partner, annen familie eller støtteperson er til stede under hjemmebesøket, spør barselkvinnen når du har henne på tomannshånd. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner. Ved avdekking, videre oppfølging og sikkerhetsarbeid se Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen i anbefaling om vold i nære relasjoner. Se også anbefaling om sårbare livssituasjoner.

Tilby barselkvinnen en underlivsundersøkelse for å vurdere normal progresjon av tilheling av rift eller episiotomi.

Gi barselkvinner påminnelse og informasjon om hensikten med etterkontrollen 4–8 uker etter fødselen, og informer om at det er hun som har ansvaret for å bestille den.

Barnets helse og trivsel

• observasjoner av det nyfødte barnet, se anbefaling om tidlig oppdagelse av sykdom hos nyfødte
• sykdomstegn hos barnet, for eksempel gulsott, infeksjon og hjerteproblematikk, se anbefaling om rutineundersøkelse av nyfødte
• søvn og generell trivsel

Amming

• kartlegg hvordan ammingen fungere, eventuell annen spedbarnsernæring
• kartlegg melkeproduksjonen, ammestilling, eventuelle ubehag og det nyfødte barnets vektutvikling, se anbefaling om vektutvikling, se også retningslinje for spedbarnsernæring
• vurderer hvor og av hvem det er hensiktsmessig at barnet veies, på sykehuset, på hjemmebesøk eller på helsestasjonen

Familiedannelse/nettverk

• kartlegg hjemmesituasjon og ressurser som kan støtte kvinnen, barnet og familien
• samspillet i parforholdet
• samtale med foreldrene om tilknytning og mestring i den nye rollen som foreldre
• informer om hvor barselkvinnen og familien kan ta kontakt ved behov for helsehjelp, for kvinnen eller barnet
• partner/medforelder som har øvrige behov knyttet til egen helse, henvises til å ta kontakt med egen fastlege eller annen helsehjelp

Ved bekymring for forhold knyttet til mor, det nyfødte barnet eller familien, vurdere behovet for ekstra hjemmebesøk. Se også anbefaling om barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner.

Informer om at videre oppfølging av friske barn og familier skjer på helsestasjonen, i tråd med gjeldende helsestasjonsretningslinje. 

Når barnet er innlagt på nyfødt intensiv

Samtalen/konsultasjonen med barselkvinnen utføres fortrinnsvis av kjent jordmor. Det kan enten være kommunalt ansatt jordmor eller jordmor ved sykehus. Det kan eventuelt tilbys hjemmebesøk etter hjemkomst, eventuelt digital konsultasjon.

Anbefaling om hjemmebesøk av jordmor ble innført i Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen i 2014, som følge av redusert liggetid etter fødsel på sykehuset. Gjennomsnittlig liggetid på barsel har gått jevnt ned de siste 20 årene, og i 2024 var gjennomsnittlig liggetid ved alle fødeinstitusjoner i Norge 2,4 døgn etter vaginal fødsel og 3,6 døgn etter keisersnitt (Is10: Fødsler ved institusjon per år, fødeinstitusjon, forløsningstype og mors liggetid etter fødsel – FHI Statistikk).

Helsedirektoratet viderefører anbefalingen om at alle barselkvinner bør tilbys hjemmebesøk, for å sikre kontinuitet i oppfølgingen etter fødsel, og med bakgrunn i at et økende antall barselkvinner reiser tidlig hjem fra fødeinstitusjonen. Brukerorganisasjoner og fagpersoner har fremhevet at hjemmebesøket er en viktig del av oppfølging av barselkvinnen og det nyfødte barnet etter at liggetiden på fødeinstitusjonen er redusert. På bakgrunn av innspill fra fagmiljøene og ulik lokal organisering er det åpnet for fleksible løsninger ved helsestasjoner som tilbyr utvidet oppfølging i barseltiden, tilpasset lokale geografiske forhold og den enkelte barselkvinnen og det nyfødte barnets ønsker og behov. Brukerstemmer fra Helsedirektoratets brukererfaringsundersøkelse for svangerskaps-, fødsel- og barselomsorgen 2024/2025, viser at informasjon om barselkvinnens helse og veiledning rundt stell av det nyfødte barnet, ikke alltid er tilstrekkelig.

En kvalitativ syntese (12 kvalitative studier) med til sammen 204 kvinner, fant at støtte fra jordmor på hjemmebesøk ga positive opplevelser for kvinnen når hun kom hjem fra sykehuset med sin nyfødte. I tillegg viste studien at kvinner som var blitt forberedt på barseltiden av jordmor gjennom svangerskapet, og hadde tilgang til støtte fra partner, familie og jordmor etter fødsel, rapporterer å oppleve en positiv overgang når de kom hjem fra sykehuset (Cusack & Smith, 2021).

Tidspunkt og innhold

Helsedirektoratets anbefaling om hjemmebesøk av jordmor en til tre dager etter hjemreise fra fødeinstitusjonen er i tråd med den engelske anbefalingen (National Institute for Health and Care Excellence, 2021) om hjemmebesøk av jordmor innen 36 timer for kvinner som har reist tidlig hjem fra fødeinstitusjonen, og bør ha oppmerksomhet på fysisk og psykisk helse hos mor, og barnets almenntilstand. Ifølge WHO skjer de fleste mødre- og nyfødtdødsfall i løpet av de tre første dagene etter fødsel, med en topp på selve fødedagen (World Health Organization, 2022). I Norge var mødredødeligheten i tidsrommet 2012-2018 gjennomsnittlig 2 dødsfall pr år (Nyfløt, 2021).

Selv om hjemmebesøk kan være en viktig del av postnatal omsorg, fant en Cochranerapport med 12 080 kvinner ingen evidens for at flere hjemmebesøk gir bedre helseutfall for mor og barn sammenlignet med færre besøk (Yonemoto, Nagai, & Mori, 2021). I følge de engelske og svenske anbefalingene (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025) er det viktig at barselkvinner får mulighet til å snakke om fødselsopplevelsen sin i møte med jordmor etter fødsel for å forebygge fødselsdepresjon. Dette er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger. Nasjonal helse- og samhandlingsplan, kapittel 7: «En sammenhengende, trygg og helhetlig svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg» (2023-2024) (Meld. St. 9 (2023-2024)) gir føringer for betydningen av kontinuitet i helsehjelpen til kvinner gjennom svangerskap, fødsel og barseltid og fordelene med kjent helsepersonell, eller at helsepersonellet er kjent med kvinnens svangerskaps og forhistorie. Det kan derfor være viktig at jordmor kommer på hjemmebesøk, særlig for de som reiser tidlig hjem fra sykehuset.

Hjemmebesøk ved lengre opphold på sykehuset

Hos barselkvinner som blir liggende lengre på sykehuset, enten på grunn av egen eller barnets helse, og derfor reiser hjem etter seks dager, kan tidspunkt for jordmors hjemmebesøk sammenfalle med helsesykepleiers første hjemmebesøk (lenke til se kapittelet «Helsestasjon 0–5 år» i helsestasjonsretningslinjen). Selv om barnet da bli ivaretatt, kan barselkvinnen fortsatt ha behov for samtale eller undersøkelse hos jordmor. Det kan da være hensiktsmessig at barselkvinnen heller får en konsultasjon med jordmor på helsestasjonen, fremfor et hjemmebesøk (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; World Health Organization, 2022).

Digital oppfølging

Helsedirektoratet anbefaler at digital oppfølging kan vurderes dersom det er hensiktsmessig og virksomheten har tilrettelagt for det på forsvarlig måte. En paraply studie av 24 systematiske oversikter og 41 meta-analyser, som inkluderte 45509 kvinner fra 264 primærstudier viste at digital oppfølging hadde en klar positiv effekt på stressreduksjon og reduserte depressive symptomer, men resultatene var noe motstridende når det gjaldt angstsymptomer (Lau et al., 2024).

Aktuell forskrift og lovverk

Videre oppfølging av friske barn og familier ivaretas av helsestasjonen. I henhold til forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten § 5 e (lovdata.no) omfatter helsestasjonstjenesten blant annet tilbud om hjemmebesøk til mor etter fødsel og til nyfødte.

De regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f (lovdata.no) om de regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr, helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a, se rundskriv.

Tilbudet til nyfødte, barselkvinner og deres partnere i helsestasjonstjenesten skal inneholde kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, herunder ha særlig oppmerksomhet på å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp, jfr. helsestasjonsforskriften § 5 d (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier

Formålet med etterkontrollen er blant annet å ivareta kvinnens helsetilstand og individuelle behov ved å fremme god fysisk og psykisk helse, forebygge komplikasjoner, fange opp forhold som trenger oppfølging, og gi informasjon.

Helsekort for gravide inneholder informasjon om svangerskapsforløpet og kan være nyttig på etterkontrollen.

Etterkontroll hos fastlege eller jordmor

Etterkontrollen er gratis og foregår vanligvis hos fastlege eller hos jordmor på helsestasjonen. Etterkontrollen kan med fordel gjennomføres av den som har fulgt opp kvinnen under svangerskapet eller fødselen, dersom det er hensiktsmessig og etter kvinnens ønske.

Ved komplikasjoner knyttet til svangerskap, fødsel eller barseltid kan det være behov for oppfølging i spesialisthelsetjenesten, eller en tidligere kontroll hos fastlege. Dette kan for eksempel være aktuelt ved svangerskapsdiabetes, forhøyet blodtrykk, infeksjon, depresjon, kronisk sykdom eller andre tilstander. Noen medisinske tilstander kan kreve at barselkvinnen får tilbud om etterkontroll i spesialisthelsetjenesten.

Barselkvinnen bestiller etterkontrollen selv. For å sikre at hun får etterkontroll, kan det med fordel være avtalt på forhånd.

Innhold i etterkontrollen

Informasjon og samtale

• fysisk helsetilstand
  • renselse/menstruasjon
  • bekkenrelaterte smerter
  • bekkenbunnstrening
  • underlivssmerter eller plager og bekymringer som inkontinensplager med urin, luft eller avføring
  • urinlekkasje, se anbefaling om rifter og plager
  • restitusjon, sårtilheling og smerter etter keisersnitt
• psykisk/emosjonell helsetilstand
  • psykiske reaksjoner, se anbefaling om psykisk helse
  • søvn og hvile
  • opplevelse av fødselen, se anbefaling om informasjon og samtaler
  • opplevelse av trygghet/trivsel og mestring av morsrollen
  • forhold til partner
  • hjemmesituasjonen og ressurser som kan støtte henne og familien

Andre aktuelle tema:

• amming eller morsmelkerstatning, se Helsenorges sider om spedbarnsmat og amming
• kosthold/levevaner/vekt, informasjon og veiledning i tiden etter fødsel, se anbefaling om informasjon og samtaler
• fysisk aktivitet, se anbefaling om fysisk aktivitet
• seksualitet og prevensjon, se Helsenorges sider om sex etter fødsel
• vold, overgrep og krenkelser som angår mor og/eller det nyfødte barnet:
  • Sørg for at partner, annen familie eller støtteperson ikke er til stede når det spørres om dette, for eksempel ved å be partner eller familie forlate rommet ved undersøkelse. Se Hvordan snakke om vold i NKVTS' veileder om vold i nære relasjoner.
  • For videre oppfølging og sikkerhetsarbeid ved avdekking av vold, se anbefaling om vold i nære relasjoner i retningslinje for svangerskapsomsorgen. Se også anbefaling om barselkvinner og nyfødte i sårbare livssituasjoner.

Underlivsundersøkelse og prevensjon

• utføres av jordmor eller lege
• vurder tilheling av fødselsrift eller episiotomi
• vurder bekkenbunnsfunksjon
• livmorhalsprøve kan tilbys om blødning har opphørt, se Helsenorges side om Celleprøve, livmorhalsprøve og celleforandringer i livmorhalsen
• vurder oppstart av prevensjon på etterkontroll eller senere

Andre undersøkelser og henvisning ved behov

• blodtrykk
• hemoglobin og eventuelt andre prøver som er vurdert av lege
• rubellavaksine til kvinner som ikke er fullvaksinert mot rubella, eller fått påvist manglende antistoff (antistoff-titer < 10 IU/ml), se FHIs smittevernhåndbok om rubella (røde hunder)
• kjente medisinske tilstander/sykdommer
• henvise til annet helsepersonell, for eksempel fysioterapeut, gynekolog, uroterapeut eller psykolog

Svangerskapsrelaterte komplikasjoner

Noen svangerskapsrelaterte komplikasjoner anbefales fulgt opp av lege i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller i spesialisthelsetjenesten før et eventuelt neste svangerskap, eller senere i livet. Etterkontrollen er et godt tidspunkt for å informere om og lage en plan for dette. Dersom etterkontrollen hos kvinner med indikasjon for slik oppfølging foregår hos jordmor på helsestasjonen, sender jordmor aktuelle opplysninger til fastlegen og kvinnen informeres om å ta kontakt med fastlegen.

Se for eksempel

• hypertensive svangerskapskomplikasjoner og eklampsi i Metodebok
• postpartum oppfølging av kvinner som har hatt svangerskapsdiabetes (retningslinjen for svangerskapsdiabetes)

Informer om hvor kvinnen kan henvende seg dersom det er eller oppstår behov for kontakt med helsepersonell, knyttet til egen helse.

Videre oppfølging

For kvinner som ikke er kommet i gang med regelmessig fysisk aktivitet, vurder behovet for veiledning eller henvisning til videre oppfølging, for eksempel til egnede oppfølgingstilbud som Frisklivssentralen, ulike verktøy og selvhjelpsmateriell. Det kan vurderes å bruke Motiverende intervju (MI). For mer informasjon se anbefaling om fysisk aktivitet.

Informer om Helsestasjonsprogrammet, og videre oppfølging av barnet, se Helsestasjon 0–5 år (helsenorge.no). Informer om hvor kvinnen kan henvende seg dersom det er eller oppstår behov for kontakt med helsepersonell, knyttet til barnets helse.

Formål med etterkontrollen

Etterkontrollen er gratis og en del av det helhetlige tilbudet i svangerskaps- fødsels- og barselomsorgen (Helsedirektoratet, 2018). Hensikten med etterkontrollen er både å fremme god fysisk og psykisk helse, forebygge komplikasjoner, fange opp forhold som trenger oppfølging og gi informasjon (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022). Kontinuitet i omsorgen verdsettes av kvinner og helsepersonell, og kan være positivt for opplevelsen av omsorg (Socialstyrelsen, 2025).

Tidspunkt for etterkontroll

Helsedirektoratet anbefaler etterkontroll 4–8 uker etter fødsel. Dette anbefales på bakgrunn av at noen kvinner kan ha behov for kontroll tidligere enn seks uker etter fødsel, mens seks uker for andre kan være for tidlig for oppstart av enkelte prevensjonsmetoder, som for eksempel innsetting av spiral (Sex-og-samfunn, 2017). Ifølge Kreftregisteret kan celleprøve tas når blødning etter fødsel har opphørt. Anbefalingen er basert på en helhetlig vurdering av tidligere anbefalinger, tidspunktene for etterkontroll anbefalt av Socialstyrelsen (2025), anbefalingene fra NICE (2021) og WHO (2022), samt klinisk erfaring og tilbakemeldinger fra brukere.

Sveriges basisprogram anbefaler derimot etterkontroll 6–16 uker etter fødsel, og tidlig vurdering ved helseproblemer. Anbefalingen er konsensusbasert, evidensen er ikke beskrevet, men forskning viser at profesjonell støtte i denne perioden er viktig for foreldrene (Socialstyrelsen, 2025). WHO anbefaler at alle barselkvinner og nyfødte får en time til kontroll 6 uker etter fødsel, med innhold og tidspunkt tilpasset kvinnen og barnets helsetilstand og individuelle behov (World Health Organization, 2022). NICE anbefaler etterkontroll hos allmennpraktiserende lege 6–8 uker etter fødsel, men har ikke funnet evidens for tidspunktet, og er derfor erfarings/konsensusbaserte anbefalinger (National Institute for Health and Care Excellence, 2021).

Det er gjort systematisk litteratursøk på det ideelle tidspunktet for etterkontroll og det ble inkludert en kvalitativ systematisk oversiktsstudie som analyserte fastlegers (GPs) erfaringer og synspunkter på postnatal omsorg, inkludert innhold og tidspunkt for etterkontroll. Studien inkluderte 20 rapporter fra 18 studier, publisert mellom 2008 og 2021. Totalt 469 fastleger deltok i studien, og 13 av studiene ble gjennomført i UK eller Australia. Fastlegene rapporterte at 6–8 uker etter fødsel var vanlig praksis for etterkontroll, tidspunktet ble generelt oppfattet som passende for å dekke både fysisk og psykisk helse, prevensjon og relasjonsbygging. Det ideelle tidspunktet ble ikke fastslått, men fleksibilitet og tilpasning til individuelle behov ble fremhevet som viktig (Macdonald et al., 2023).

Innhold i etterkontrollen

Anbefalingen om at barselkvinnen selv kan velge om hun vil gjennomføre etterkontrollen hos fastlege eller jordmor er videreført fra tidligere nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen «Nytt liv og trygg barseltid for familien» fra 2014, og støttes av referansegruppen.

Helsedirektoratet anbefaler at etterkontrollen inkluderer gynekologisk undersøkelse med vurdering av bekkenbunn, tilheling og veiledning om trening og seksualliv, som er i tråd med anbefalingene til Socialstyrelsen (2025), og støttes også av brukerrepresentanter. Ved urinlekkasje seks uker etter fødsel tilrår ekstern fagperson oppfølging av fysioterapeut eller annet autorisert helsepersonell med kompetanse på veiledet bekkenbunnstrening. Ved vedvarende urinlekkasje 3 måneder etter fødsel er det behov for at kvinnen oppsøke fastlege.

En tverrsnittsstudie fra Norge viser at etterkontrollen hos fastlege etter fødsel varierer i innhold, men ofte inkluderer temaer som fødselsopplevelse, prevensjon, amming og psykisk helse. Kun 34 % av konsultasjonene inneholdt gynekologisk undersøkelse. Kvinner som fikk snakke om fødselsopplevelsen og fikk en fysisk undersøkelse rapporterte høyere tilfredshet. En fjerdedel (25%) av barselkvinnene var ikke på etterkontroll, ofte grunnet manglende informasjon, opplevelse av at kontrollen var unødvendig, eller fravær av fastlege. Studien anbefaler en mer personlig og helhetlig tilnærming for å øke oppmøte og kvalitet (Agdestein, Vie, Baasland, Horn, & Mjolstad, 2025). Det er imidlertid viktig å påpeke at funn fra enkeltstudier er ekstra sårbare for skjevheter og feil, og er derfor mindre pålitelige enn funn fra større forskningsoppsummeringer.

Psykisk helse

Psykisk helse anbefales som tema i alle samtaler i barselomsorgen, da de første ukene etter fødselen er en kritisk periode hvor kvinnen opplever hormonelle endringer, søvnmangel og tilpasning til den nye rollen som mor. Dette kan utløse eller forverre psykiske reaksjoner som fødselsdepresjon, angst og stress. Det er derfor viktig å snakke med kvinnen om hennes psykiske helse, og dette samsvarer med anbefalinger i NICE, Socialstyrelsen og WHO. (National Institute for Health and Care Excellence, 2021; Socialstyrelsen, 2025; World Health Organization, 2022), samt fagmiljø og brukerrepresentanter.

Vold, overgrep og krenkelser

I nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen er det anbefalt å spørre kvinnen om vold (Helsedirektoratet, 2018). Nå følger Helsedirektoratet opp og gjentar spørsmål om vold, overgrep og krenkelser som angår mor og/eller det nyfødte barnet i anbefalingen på etterkontrollen. Dessuten er temaet vold inkludert i anbefalinger for barselomsorgen i alle de andre nordiske landene (Sundhetsstyrelsen, 2024). Vold, overgrep og krenkelser er sensitive temaer som krever stor trygghet å avdekke (National Institute for Health and Care Excellence, 2021), og det er viktig at dette temaet tas opp i trygge omgivelser, uten forstyrrelser og uten familiemedlemmer (Sundhetsstyrelsen 2024). Å avdekke vold på et tidlig tidspunkt er viktig for å kunne iverksette tiltak og oppfølging av kvinnen og det nyfødte barnet. Dette er sentralt for å forebygge vold og hindre negativ utvikling eller eskalering, i henhold til Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner (2024-2028) «Trygghet for alle» (Justis- og beredskapsdepartementet, 2025). Fagmiljøene støtter at barselkvinnen blir spurt om vold på etterkontrollen og flere fra klinisk praksis har god erfaring med opplæringsprogrammet «Tidlig inn» og tjenestetilbudet «Alternativ til Vold».

De regionale helseforetakene skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. De regionale helseforetakene skal legge til rette for at spesialisthelsetjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 f (lovdata.no) om de regionale helseforetakenes ansvar for å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep.

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jfr. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a, se rundskriv.

Tilbudet til barselkvinner i helsestasjonstjenesten skal inneholde kartlegging for å avdekke risiko for fysiske og psykiske vansker/problemer og skjevutvikling, herunder ha særlig oppmerksomhet på å forebygge, avdekke og avverge vold, overgrep og omsorgssvikt, og sørge for tilbud om nødvendig oppfølging og hjelp, jf. helsestasjonsforskriften § 5 d (lovdata.no).

Forskningsgrunnlag

Beskrivelse av inkluderte studier