Dødfødsel/intrauterin fosterdød etter 22. svangerskapsuke – psykososial oppfølging

Utgitt av:
Sykehuset Telemark

Versjon:
2.0

Siste litteratursøk:

Helsepersonell prosedyren gjelder for:
Leger og jordmødre

Pasienter prosedyren gjelder for:
Pårørende til dødfødte barn

Andre prosedyrer i serien:

Hensikt og omfang

Prosedyrens overordnede mål er å beskrive hvilke rutiner for undersøkelser, prøvetaking og psykososial oppfølging som skal utføres når en kvinne får påvist intrauterin fosterdød. Denne delen, del 2, tar for seg hvordan mor, partner og søsken skal ivaretas.

Prosedyren klargjør også hvilke lovpålagte skjemaer som skal fylles ut samt foreldres rettigheter.

Prosedyren består også av en sjekkliste - Psykososial oppfølging som er ment som et arbeidsredskap på fødeavdelingen.

Ansvar og myndighet

Klinikkleder/leder ved fødestue, fødeavdeling, kvinneklinikk har ansvar for at egen prosedyre til enhver tid er oppdatert i forhold til nasjonal prosedyre.

Avdelingsleder er ansvarlig for implementering av prosedyren.

Vakthavende lege/jordmor er ansvarlig for gjennomføringen.

Fremgangsmåte

Før innkomst

Hvordan møte kvinner som tar telefonkontakt/kontakt med avd. vedr. mindre liv:

Følg retningslinjer for lite liv i avdelingen. Ta kvinnen på alvor.

Kvinner med minus fosterlyd/mistanke om avdødt foster konstatert hos fastlege/jordmor i primærhelsetjenesten:

  • La dem komme raskt inn til undersøkelse

Ved innkomst fødeavdeling og bekymring lite liv (1, 2, 3, 4):

  • Ta foreldrenes bekymring på alvor når de kommer til sykehuset. La dem komme raskt inn til undersøkelse/ultralyd. 
  • Vær ærlig ved mistanke om dødt barn. Tilliten kan bli svekket dersom man ikke har åpen og tydelig dialog fra starten av. Kvinnen har ofte hatt en følelse av at noe ikke stemmer. Kroppsspråk og stemning i rommet formidler mye.
  • Vær sikker på at foreldrene forstår informasjonen. Leger med begrenset norskkunnskaper kan misforstås. Bruk ev. (telefon)tolk for utenlandske foreldre.

Mottak av kvinne med manglende fosterlyd/avdødt foster

  • Ved manglende fosterlyd tar jordmor kontakt med vakthavende gynekolog. Diagnosen stilles ved ultralyd og skal bekreftes av to leger.
  • Kvinnen/paret ønsker ofte sectio. Vær beredt til raskt å forklare hvorfor vaginal fødsel er det beste. Bruk god tid, gi eventuelt tilbud om å reise hjem og komme tilbake for induksjon neste dag. Induksjonsmetoden avhenger bl.a. av cervix modningsgrad. Ved mistanke om placentaløsning må induksjon startes umiddelbart.

Ved påvist intrauterin fosterdød

Flere faktorer spiller inn på hvordan foreldrene opplever å få beskjed om at barnet ikke lenger lever. Ta høyde for at mor/foreldre er i ulike livsfaser og har ulike forutsetninger for å takle denne akutte livskrisen (ulik alder, utdanning, sosial bakgrunn, tidligere erfaringer, barneønske osv.).

  • Bruk empatisk kommunikasjon. Vær tydelig, vis respekt og tilstedeværelse. Tilstreb en rolig holdning og gi av din tid.
  • La det gå kortest mulig tid før beskjeden blir gitt etter at helsepersonell ser at noe er galt.
  • Funnet anbefales bekreftet av to leger. Tilstreb at ventetiden til lege nummer to bekrefter funnet blir kortest mulig.
  • Vær direkte, faktaorientert og vis omsorg ved formidling av budskapet.
  • Gi mulighet for spørsmål og åpne opp for reaksjoner.
  • Når beskjeden er gitt må foreldrene få «summet seg» uten at det er for mange personer til stede.
  • Erfaring viser at det er av stor betydning at lege/jordmor setter seg ned sammen med foreldrene og forteller dem hva som nå kommer til å skje. Husk at foreldrene er i sjokk. Informasjon må gjentas underveis i forløpet og den bør også gis skriftlig.
  • Inkluder partner i samtalen. Vær bevisst på at både mor og partner har mistet barnet sitt. Partneren trer ofte inn i en «beskytterrolle», og blir et bindeledd mellom mor og helsepersonellet. Dette er ofte krevende. Tilby gjerne en samtale om partners «rolle» uten at mor er til stede.
  • Dersom kvinnen er uten partner, sørg for at hun har personer hos seg som kan støtte henne underveis.
  • Forklar hvorfor vaginal fødsel og ikke keisersnitt.
  • Gi foreldrene informasjonsheftet Når et lite barn dør (utgitt av LUB). (5, 6)

Induksjon

Når skal man indusere? Se lokal prosedyre.

  • Det er viktig at kvinnen og partner føler seg klare for induksjon.
  • Ønsker paret en tur hjem for så å komme tilbake? Vurder individuelt.

Smertelindring og ernæring

  • Tilstreb optimal smertelindring. Vurder om paret trenger noe å sove på. Når induksjonen er startet kan det ev. legges inn et EDA-kateter tidlig og pumpen kan startes når mor opplever smerter.
  • Vær obs på væske og matinntak. Noen mister matlysten i en krise.
  • Server paret mat. Mister man matlysten, spør man heller ikke etter mat.
  • Går induksjon og fødsel over flere dager, la paret få ønskekost eller vær kreativ med den maten som finnes i avdelingen.

Omsorg og ivaretakelse av foreldrene

Kvaliteten på interaksjonen med foreldre er avhengig av helsepersonellets «tilstedeværelseskompetanse»: evnen til å lese situasjonen og forstå foreldrenes ønsker og behov (både kliniske og følelsesmessige), men også evnen til å se når behovene endrer seg.

Personell

  • Det vil være en fordel at legen som tar imot foreldrene ved ankomst avdelingen er pasientansvarlig lege resten av forløpet. Videre er det en fordel om jordmor som har fødselen er primærkontakt. Tilstreb at de samme jordmødrene følger foreldrene. Pasientansvarlig lege/primærjordmor er ansvarlig for oppfølging under oppholdet og etter utskrivning. Legen og jordmors navn føres i cardex, sjekkliste etc. slik at alle vet hvem som har hovedansvaret.
  • Vurder bemanningssituasjonen på avdelingen. Bør det leies inn ekstra bemanning?
  • Forsøk om mulig å unngå vaktskifte dersom fødsel er nær forestående.
  • Resten av avdelingen må vise forståelse for at primærjordmor må prioritere dem.

Kulturforskjeller/individuelle forskjeller

  • Nærhet, ro, trygghet og omtanke er universelt.
  • Vis respekt for kulturelle, religiøse og individuelle forskjeller. Det som er riktig for de fleste er ikke nødvendigvis riktig for alle.
  • Ikke la religion og kultur være et hinder. Utforsk holdninger, meninger og behov og husk at det finnes ulik grad av religiøse skikker etc. 

Dokumentasjon

  • Ha lett tilgjengelige mapper med nødvendige rekvisisjoner til prøver, obduksjon, nødvendige brosjyrer etc.
  • Dokumenter underveis ved hjelp av en sjekkliste hvilken informasjon foreldrene har fått, både skriftlig og muntlig og hvem som har gitt den.

Psykososial oppfølging i avdelingen før, under og etter fødsel

(7, 8, 9, 10)

  • Forbered paret på fødselsprosessen. La dem få sette ord på det de er redde for. Åpne for spørsmål. Ha god tid.
  • La foreldrene få en samtale med jordmor i forkant av forløsningen om hvordan fødselen vil foregå. De trenger informasjon om hva som vil bli gjort med barnet og hvordan barnet trolig vil se ut rett etter fødselen. Denne informasjonen er viktig for hvordan det første møtet med barnet blir. Forbered på eventuelle hudavskrapninger etc. Erfaringsmessig ser foreldrene forbi eventuelle skader.
  • Veiled foreldrene om hva de bør gjøre umiddelbart etter fødselen. Kom med eksempler på hva andre i samme situasjon har gjort fremfor å stille for mange spørsmål om hva foreldrene selv ønsker. De vet ofte ikke hva de ønsker eller har behov for.
  • Husk at også partner har mistet barnet sitt.
  • Husk at barnet er foreldrenes barn. De sørger uansett barnets størrelse.
  • Tilby ev. Dostinex «Pfizer» som engangsdose (kontraindisert ved psykiatrisk lidelse) og gi informasjon om oppbinding av brystene etc. for å stoppe melkeproduksjonen.

Å se og holde (11, 12, 13)

  • Oppfordre foreldrene til å gi barnet ett navn. Omtal barnet med navn om dette er bestemt. Spør gjerne om dette under fødselsforløpet.
  • Tilby partner å klippe navlesnoren.
  • Tilby hudkontakt med barnet umiddelbart etter fødsel og innen 30 minutter. Varmen fra det nyfødte barnet er noe foreldrene husker som et godt minne.
  • Merk barnet på hånd og fot som på levende fødte barn. Barnets navnbånd kan bli et av de få minnene foreldrene får.
  • Noen foreldre ønsker ikke å se/holde barnet. Forsøk å finne årsaken til dette, ofte bunner det i redsel for hvordan barnet ser ut og redsel for å knytte barnet sterkere til seg. Snakk med dem om dette og om erfaringer andre foreldre har gjort. Hjelp dem å ta et valg på grunnlag av kunnskap vi som helsepersonell allerede har og som foreldrene sjelden har forutsetning for å ha. Foreldrene skal leve videre med de valgene som tas. Vi vet av erfaring at mange angrer på det de ikke gjorde.
  • Show not tell: Hvordan jordmor holder barnet kan være avgjørende for om foreldrene tør å holde det.
  • Oppmuntre foreldrene til å se familie-trekk/likheter hos barnet.
  • Gi paret en mulighet til å fortelle hva de føler når de ser og tar på barnet. Det er greit at dette kan føles vanskelig.
  • Ha rom for at det kan være vanskelig for partner å finne en riktig tilnærming. Husk å ivareta partner.

Foreldrene kan sitte med mange spørsmål de ikke tør å stille. Fortell derfor (7, 8, 9, 10, 11, 12, 13):

  • Det er helt ok å holde barnet, kose med det, stelle det og legge det ved siden av seg. Dette kan være foreldrenes første møte med døden og det kan oppleves skremmende.
  • De kan ha barnet inne på rommet. Si også at barnet bør ligge kaldt når det ikke er på rommet hos foreldrene. På vinteren er det er også en mulighet å ha vinduene åpne slik at rommet blir kaldt om foreldrene ønsker å ha barnet inne hos seg.
  • De kan ta av teppet/dynen barnet har på seg og studere hele barnet.

Når barnet tas ut eller inn til foreldrene bør tildekking av ansiktet skje etter du har forlatt stuen. Tildekking bør fjernes før du går inn døren. Gå ev. til innkjøp av en sengehimmel som kan benyttes når barnesengen tas ut og inn av rommet. Tilbakemelding fra foreldre viser at det er sårt at barnet tildekkes.

Skjerm foreldrene mest mulig fra fødende/andre barselkvinner den korte stunden de har med barnet sitt. Noen foreldre kan ha et ønske om å se levende nyfødte. Disse ønskene må respekteres.

Tilby foreldrene å ha barnet inne hos seg også påfølgende dag/dager dersom dette er mulig med tanke på obduksjon.

Bilder/minner (10, 14, 15)

  • Ta bilder av barnet så raskt som mulig. Skriv bildene ut på fotopapir av god kvalitet og lagre dem gjerne i tillegg på en cd eller usb-penn som foreldrene kan få med seg. På enkelte sykehus er det også mulig å lagre bildene elektronisk i mor sin journal.
  • Dersom foreldrene ikke ønsker bilder, bør de likevel tas for oppbevaring i journal. Mange angrer etterpå dersom bilder ikke er tatt og etterspør dette.
  • Oppfordre foreldrene til selv å ta masse bilder. Av «hele» barnet, nærbilder av hender, føtter, ørene, ansiktsbilder i forskjellige vinkler etc. Sammen med søsken, foreldre, besteforeldre etc.
  • Klipp av en hårlokk. Vær obs. på kulturforskjeller her, spør først.
  • Lag gjerne et personlig/håndlaget minnealbum med bilder, lengde/vekt etc., fødselstidspunkt, hånd/fotavtrykk, et dikt og noen ord fra jordmoren. Erfaringsmessig settes dette veldig stor pris på.
  • Bruk gjerne et lite lerret (10*10 cm) til hånd/fotavtrykkene i tillegg til avtrykk på papir. Om fot/håndavtrykk tas på farget papir (rosa/blått) blir de vanskeligere å skanne i ettertid. Lag derfor avtrykkene også på hvit bakgrunn.
  • Ta gjerne trolldeig/ gipsavtrykk.
  • La gjerne foreldrene få helseteppet barnet har ligget i. Det er et viktig minne og kan være godt å holde rundt av og til. Det samme gjelder et sett med klær som barnet har hatt på seg (uvasket, slik at barnets lukter beholdes).
  • Tenn et lys for barnet og la foreldrene få med seg resten av lyset ved hjemreise.
  • Hjelp til med å skape flest mulig minner. Her er mange foreldre veldig usikre.

Stell av og tid med barnet (16)

  • Tilby foreldrene selv å stelle/vaske barnet. Om mor ikke er i stand til å stelle barnet selv (for eksempel ved sectio) bør like fullt partner få tilbudet. Foreldre kan oppleve det sårt om helsepersonell bruker hansker i kontakt med det døde barnet. Tenk over om det er nødvendig.
  • Oppfordre foreldrene til å ha på barnet eget tøy. For noen er det ikke mulig å hente eget tøy. Avdelingen bør derfor ha et lite lager med klær i forskjellige størrelser.
  • Foreldrene eier barnet og bestemmer over det. Som helsepersonell kan vi veilede og gi råd. Om de skulle ønske å ha med seg det døde barnet hjem til likskue, bør vi undersøke mulighetene for det.
  • Oppfordre foreldrene til å informere familie og venner etter at barnet er født.
  • Oppfordre foreldrene til å la familie og venner se og holde det døde barnet – det skaper en unik relasjon til, og en virkeliggjøring av barnet. Dette åpner for god støtte senere. Involver søsken på et tidlig tidspunkt.
  • Respekter privatlivet. Bank på døren før dere går inn. Avtal gjerne med foreldrene dersom de ønsker uforstyrret alenetid med barnet. Be dem da ringe på ved behov.
  • Praktiser «åpen» visittid, men skjerm også foreldrene mot altfor mye spredt besøk den korte tiden de har med barnet.

Hjemreise

Før hjemreise

  • Tilby samtale med lege
  • Tilby samtale med sosionom vedrørende rettigheter m.m.
  • Tilby samtale med prest/livssynskontakt. Noen foreldre ønsker en velsignelse av barnet fra presten før hjemreise. Muslimer kan ønske en vaskeseremoni. Spør foreldrene hvilke ønsker de har.
  • Gi tilbud om egen sorggruppe dersom sykehuset har dette. Dersom sykehuset selv ikke har dette tilbudet kan du informere om tilbud via andre instanser: LUB, Foreningen Vi som har et barn for lite, sorgstøttesenter, menighet eller lignende. Se sorggrupper.no for pågående gruppetilbud.
  • Jordmor som hadde fødselen bør fungere som kontaktperson etter utreise.

Det bør gjennomføres en hjem/utreisesamtale. Temaer for samtalen kan være:

  • Å være barselkvinne uten barn. Gi informasjon om kroppen etter fødsel, sting, renselse, melkespreng etc. Gi anerkjennelse på det fysiske og psykiske savnet av barnet.
  • Gi god informasjon om hva sorg er, ulike sorgreaksjoner og hva man kan forvente i tiden som kommer. Husk at sorg er individuell, tar mye krefter og kan ta lang tid.
  • Søsken/barns sorg
  • Vanlige reaksjoner fra sosialt nettverk rundt familien
  • Oppfølging i neste svangerskap
  • Informer om støtteforeninger. Tilby å ta kontakt med disse på vegne av foreldrene, det er ikke alltid så lett å ta kontakt selv.
  • Del ut oppdaterte brosjyrer. Gi informasjon om litteratur og informer om nettsteder som kan være til hjelp i sorgen.
  • Avtal tidspunkt for nye ettersamtaler ca. to og seks-åtte uker senere (skriftlig).

Kontakt med primærhelsetjenesten

  • Ansvarlig jordmor har ansvar for at helsestasjonen kontaktes. Få samtykke fra foreldrene om at helsestasjonen orienteres om det som har skjedd. Også fastlege og jordmor i primærhelsetjenesten skal varsles. Sykehuset må sikre informasjonsflyt til primærhelsetjenesten. Gå igjennom epikriser som sendes ut og sjekk at alle opplysninger stemmer.
  • Forbered foreldrene på at det kan komme henvendelser fra liberoklubben, Goboken etc. dersom mor har meldt seg inn i dette under svangerskapet. Det kan være vanskelig å få slutt på tilsending av gratisprøver/henvendelser. For mange er dette en ekstra belastning. 

Ettersamtaler/oppfølging:

  • Gi foreldrene time til ettersamtale med jordmor som hadde fødselen (gis skriftlig). Denne samtalen bør komme ca. to uker etter hjemreise.
  • Gi foreldrene time etter seks – åtte uker med legen som hadde ansvar for fødselen. Forklar dem før hjemreise hva de kan forvente av denne timen. Mange har store forventninger til svar på obduksjonsrapport, andre forhold rundt fødselen etc. og kan bli skuffet om samtalen ikke svarer til forventningene. Foreldrene har et stort behov for informasjon og fakta knyttet til dødsfallet. Vanligvis tar det mellom tre måneder til et halvt år før alle prøvesvar foreligger. Det skal tas oppfølgingsblodprøver 6 – 8 uker og 8 – 12 uker etter fødsel, sørg for at dette blir fulgt opp. 

Obduksjon

(17, 18

Foreldrene bør få spørsmål om obduksjon så tidlig som mulig – nevn det allerede før fødselen.

  • Gi god og riktig informasjon om hva en obduksjon innebærer og hvorfor dette er viktig. Vær selv oppdatert og trygg på viktigheten av dette. 
  • Gjør deg kjent med hvorfor det er viktig at den gjennomføres så raskt som mulig og hva som gjøres med barnet og barnets organer, samt hvordan barnet ser ut etter obduksjonen. Fortell om muligheten til å få se barnet igjen og når dette eventuelt kan skje.
  • Ved enkelte sykehus blir patologen koblet inn så tidlig som mulig, gjerne før fødselen. Det er også ved enkelte sykehus muligheter for at patologen er til stede når obduksjonsrapporten foreligger og foreldrene orienteres.
  • Foreldrene bør få anledning til å stille spørsmål vedrørende obduksjonen til noen som kan svare ordentlig på det de lurer på.
  • Gi skriftlig informasjon i tillegg da muntlig informasjon fort blir glemt.
  • Foreldrene bør få ha barnet hos seg så mye som mulig den første dyrebare tiden og få barnet raskt tilbake etter obduksjonen.
  • De bør få mulighet til å se, holde og stelle barnet etter obduksjonen.
  • Tilstreb en raskest mulig tilbakemelding på obduksjonsresultatene, dette er viktig i forhold til ny graviditet. 

Begravelse

(19)

  • Gi foreldrene brosjyren «Gravferdsveiledning for foreldre som har mistet et lite barn».
  • Snakk om det å ha en egen begravelse og en egen grav til barnet.
  • Foreldrene bør ta kontakt med begravelsesbyrået selv, eventuelt via sykehuspresten. Dersom de selv ikke orker, tilby å opprette kontakt. Orienter dem om kostnader forbundet med begravelse/bisettelse.
  • Spør foreldrene om hva de ønsker å gjøre selv, veiled dem gjennom å fortelle hva andre før dem har gjort og satt pris på. Informer om hva personalet kan bidra med. Gi foreldrene mulighet til å legge barnet i kisten selv, enten på avdelingen eller i sykehuskapellet. Forklar viktigheten av at søsken involveres.
  • Informer om økonomiske rettigheter vedrørende begravelse. Foreldrene har krav på dokumenterte utgifter til begravelse fra NAV.
  • Foreldrene kan også ha forsikringsordninger som gir utbetaling ved dødsfall, for eksempel LO favør grunnforsikring, denne gjelder for dødfødsel fra uke 26. 

Permisjon, sykemelding, trygderettigheter mm.

Se LUB sine nettsider: Foreldres rettigheter når et barn dør  

Etter utskrivning 

  • Pasientansvarlig jordmor har ansvar for at telefonsamtaler etter utskrivning blir tatt og dokumenter hver gang. Antall og hyppighet tilpasses individuelt. Sørg også for at oppfølgingstimer blir gitt og fulgt opp.
  • Pasientens fastlege bør bli bevisstgjort sin rolle og kvinnen bør også oppfordres til å ha en postpartum-kontroll hos denne.

 Skjemaer:

  • Melding til medisinsk fødselsregister, fra uke 12
  • Melding om fødsel til Folkeregisteret, fra uke 28
  • Erkjennelse av farskap fra uke 28: Ikke lovpålagt, men nødvendig for alle andre enn gifte dersom far skal få tilknytning til barnet i registeret
  • Epikriser til helsestasjon, lege, jordmor
  • Huskeliste/sjekkliste oppfølging etter dødfødsel

Foreldrene må signere på

  • Tillatelse til obduksjon (lege)
  • Erklæring/fullmakt om barnet skal legges på minnelund om dette skal ordnes av sykehuset (jordmor).

Etterkontroll

Mange har store forventninger til for eksempel obduksjonsresultater etc. Det er derfor viktig at de får med seg informasjon om hva de kan forvente av denne kontrollen når de forlater sykehuset etter fødselen.

  • Det er viktig at pasientansvarlig lege følger opp prøver og ringer/skriver brev til/ informerer foreldrene så fort de forskjellige svarene foreligger.
  • To uker etter fødsel, samtale med jordmor som hadde fødselen.
  • Seks – åtte uker etter fødsel: Gjennomgang av fødselsforløpet med pasientansvarlig lege og jordmor samt info. om eventuelt nytt svangerskap. Oppfølgingsprøver.
  • Ca. to – tre måneder etter fødsel, samtale med gjennomgang av eventuell obduksjonsrapport. Oppfølgingsprøver. I mange tilfeller foreligger ikke alle svar før etter ca. seks måneder.
  • Gi rom for spørsmål fra foreldrene.  
  • Spør om foreldrene ønsker samtale i en annen del av/avdeling enn den barnet døde på.

For mer informasjon, se Landsforeningen uventet barnedød.

Referanser

  1. Royal College of Obstetricians and Gynaecologists. Late Intrauterine Fetal Death and Stillbirth. Green-top Guideline No. 55, 2010
  2. The Perinatal Society of Australia and New Zealand. Clinical Practice Guideline for Perinatal Mortality 2009. Hentet 3. Mars 2014.
  3. Queensland Maternity and Neonatal Clinical Guidelines Program. Maternity & Neonatal Stillbirth Care, Hentet 3. mars.
  4. Christoffersen, Line og Janne Teigen. Når livet slutter før det begynner. Abstrakt Forlag 2013.
  5. LUB: Når et lite barn dør – i mors liv, ved fødselen eller i sine første leveår. 2008
  6. LUB: ”Stille fødsel” En informasjonsfilm til foreldre om forberedelse til en dødfødsel. 2015
  7. Anbefalingen er basert på konsensus fra prosedyremakerne, klinisk erfaring og relevante fagmiljøer. 
  8. Koopmans L., Wilson T., Cacciatore J., Flenady V. Support for mothers, fathers and families after perinatal death. The Cochrane Database Of Systematic Reviews [Cochrane Database Syst Rev], ISSN: 1469-493X, 2013 Jun 19; Vol. 6; Publisher: Wiley; Cochrane AN: CD000452; PMID: 23784865.
  9. Grunebaum Amos, Chervenak Frank A., Lockwood Charles J., Barss Vanessa A.. Fetal death and stillbirth: Maternal care I UpToDate [Jan 12, 2017.]  Hentet 17 Febr 2017 fra www.uptodate.com   
  10. Monari Francesca, Pugliese Marisa and Facchinetti Fabio. Hospital management of the couple. I: Fabio Facchinetti, Gus Dekker, Dante Baronciani, George Saade, eds. Stillbirth Understanding and Mangament. CRC Press; First edition 2010. Pages 100–104.
  11. Rådestad, Ingela; Christoffersen, Line. Helping a woman meet her stillborn baby while it is soft and warm. I: British Journal of Midwifery. Sep 2008, Vol. 16 Issue 9, p588-591. 4p.
  12. Erlandsson K; Warland J; Cacciatore J; Rådestad I. Seeing and holding a stillborn baby: mothers' feelings in relation to how their babies were presented to them after birth--findings from an online questionnaire. I: Midwifery 2013 Mar; Vol. 29 (3), pp. 246-50; Publisher: Churchill Livingstone.
  13. Cacciatore J. Psychological effects of Stillbirth Seminars. I: Fetal & Neonatal Medicine, 2013 Apr; Vol. 18 (2), pp.
  14. Gravensteen IK; Helgadóttir LB; Jacobsen EM; Rådestad I; Sandset PM; Ekeberg O. Women's experiences in relation to stillbirth and risk factors for long-term post-traumatic stress symptoms: a retrospective study. I: BMJ Open, 2013 Oct 22; Vol. 3 (10), pp. e003323; Publisher: BMJ Publishing Group Ltd.
  15. Avelin P; Erlandsson K; Hildingsson I; Bremborg AD; Rådestad I. Make the stillborn baby and the loss real for the siblings: parents' advice on how the siblings of a stillborn baby can be supported. I: The Journal Of Perinatal Education 2012 Spring; Vol. 21 (2), pp. 90-8; Publisher: Springer;
  16. Fagrådet i LUB (Landsforeningen uventet barnedød) 2004: Krybbedødspermen rev. 2004.
  17. Flenady Vicki, Silver Robert M., Incerpi Marc, Fretts Ruth C., Pattison Robert, Jaap Erwich Jan, Korteweg Fleurisca, Frøen J. Fredrik, T. Khong Yee. Essential diagnostic workup of stillbirth. I: Fabio Facchinetti, Gus Dekker, Dante Baronciani, George Saade, eds. Stillbirth Understanding and Management.CRC Press; First edition 2010. Pages 71-90.
  18. Helsedirektoratet (2015): Veileder for informasjon til pårørende i forbindelse med obduksjon og forskning ved dødsfall hos barn. IS-2237, ISBN-nr. 978-82-8081-340-4.
  19. LUB: Gravferdsveiledning for foreldre som har mistet et lite barn.” 2004 (revidert 2015).

Utarbeidelse

Utgitt av:
Sykehuset Telemark

Godkjent av:Hallfrid Waage.

Forfatter(e):
Janne Teigen, Magnus Bollum Berge, Stig Hill, Jens Grøgaard, Rolf Lindemann, Line Christofferesen, Trine Giving Kalstad.

Vilkår for bruk

For at du som helsepersonell skal kunne bruke denne prosedyren, må den være godkjent i helseforetaket ditt. Dokumentene på Fagprosedyrer.no er utarbeidet av helsepersonell i helsetjenesten i Norge i deres arbeidstid. Vanlige regler for kildehenvisninger til dokumentene gjelder.

(http://www.helsebiblioteket.no/fagprosedyrer/ferdige/dodfodsel-intrauterin-fosterdod-etter-22-svangerskapsuke-psykososial-oppfolging)