Språkdeprivasjon hos døve og hørselhemmede (Tidsskrift for Norsk psykologforening)
De utviklingspsykologiske konsekvensene av språkdeprivasjon er et oversett fenomen det er sentralt å ta høyde for i klinisk praksis.
Cathrine Olaussen
Deprivasjon betyr berøvelse. Å berøve er å «ta noe verdifullt (især uhåndgripelig, åndelig) fra noen mot vedkommendes vilje» (Det Norske Akademis ordbok, u.å.). Språkdeprivasjon oppstår når tilgangen til et naturlig språk mangler over tid. En person er fratatt tilgangen til et naturlig språk i sensitive perioder for språkutviklingen.
Konsekvensene av språkdeprivasjon kan bli omfattende fordi utviklingen av språk er avgjørende for en persons kognitive, sosiale og emosjonelle utvikling.
Som nevropsykolog ved Signo kompetansesenter har jeg i klinisk arbeid med døvblinde og personer med nedsatt hørsel i kombinasjon med flere funksjonsnedsettelser erfart at noen av de største livsutfordringene deres er en konsekvens av språkdeprivasjon. Personen blir sosialt isolert, språklig forsinket og får redusert utbytte av undervisningen på skolen fordi så mye baseres på språket.
Mange av personene jeg har møtt, er født med svært alvorlige somatiske tilstander, der selve tilstanden overskygger helsepersonells og foresattes muligheter til å fokusere på et hørselstap og språklig stimulering i de første årene. Hos mange oppdages hørselstapet gjennom nyfødtscreeningen. En del får da tidlig tilbud om høreapparat eller cochleaimplantat (CI), men hos noen må slike tiltak avventes til livskritiske tilstander er håndtert.
Flere av personene jeg har møtt i praksis, kom til Norge som flyktninger og har hatt svært variert språklig erfaring, mye på grunn av manglende kunnskap om konsekvenser av hørselshemming og muligheter for tilrettelegging i hjemlandet. Alle disse pasientgruppene risikerer å gå glipp av kritisk språkstimulering i tidlige og avgjørende faser i språkutviklingen.
Les hele artikkelen: Språkdeprivasjon hos døve og hørselhemmede (Tidsskrift for Norsk psykologforening)