Nasjonale faglige råd for bruk av sosiale medier i helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Sist faglig oppdatert: 30. november 2022

Helsehjelp, taushetsplikt og personvern i sosiale medier

Helsepersonell skal overholde taushetsplikt også i sosiale medier

Sist faglig oppdatert: 30.11.2022

Informasjonen du får fra ungdom på sosiale medier skal du behandle som taushetsbelagt informasjon. Ikke publiser helse- og personopplysninger uten samtykke fra den opplysningene gjelder, og pass på at du ikke legger ut bilder/videoer der personer kan bli identifisert. Selv om du har fått samtykke, bør hovedregelen være å ikke publisere ungdommenes historier, opplysninger eller bilder/videoer, selv i anonymisert form.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Helsepersonell har en streng taushetsplikt når det gjelder pasientens helse, sykdom, behandling og andre personopplysninger jf. pasientrettighetsloven og helsepersonelloven.

Kapittel 3. Rett til medvirkning og informasjon

§ 3-1. Pasientens eller brukerens rett til medvirkning

Pasient eller bruker har rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Pasient eller bruker har blant annet rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon. Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal gis informasjon og høres. Det skal legges vekt på hva barnet mener, i samsvar med barnets alder og modenhet.

Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient eller bruker. Det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-2 første ledd nr. 6, 3-6 og 3-8.

Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, har pasientens nærmeste pårørende rett til å medvirke sammen med pasienten.

Ønsker pasient eller bruker at andre personer skal være til stede når helse- og omsorgstjenester gis, skal dette som hovedregel imøtekommes.

§ 3-2. Pasientens og brukerens rett til informasjon

Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.

Informasjon skal ikke gis mot pasientens uttrykte vilje, med mindre det er nødvendig for å forebygge skadevirkninger av helsehjelpen, eller det er bestemt i eller i medhold av lov.

Informasjon kan unnlates dersom det er påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv. Informasjon kan også unnlates dersom det er klart utilrådelig av hensyn til personer som står pasienten nær, å gi slik informasjon.

Dersom pasienten eller brukeren blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten eller brukeren informeres om dette. Det skal samtidig informeres om adgangen til å søke erstatning hos Norsk pasientskadeerstatning, til å henvende seg til pasient- og brukerombudet og adgangen til å anmode tilsynsmyndigheten om vurdering av eventuelt pliktbrudd etter § 7-4.

Dersom pasienten eller brukeren blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, og utfallet er uventet ut fra påregnelig risiko, skal pasienten eller brukeren også informeres om hvilke tiltak helse- og omsorgstjenesten vil iverksette for at lignende hendelse ikke skal skje igjen.

Dersom skade eller komplikasjon som nevnt i femte ledd er svært alvorlig, skal pasienten eller brukeren gis tilbud om møte med helse- og omsorgstjenesten så snart som mulig etter hendelsen, og senest ti dager etter hendelsen. Slike møter skal ha til formål å gi pasienten eller brukeren informasjon etter fjerde og femte ledd og svar på spørsmål knyttet til hendelsen og den videre oppfølgingen av denne. Ved dødsfall som følge av alvorlig hendelse, skal nærmeste pårørende tilbys tilsvarende møte.

Dersom det etter at behandlingen er avsluttet, oppdages at pasienten kan ha blitt påført betydelig skade som følge av helsehjelpen, skal pasienten om mulig informeres om dette.

Brukere skal ha den informasjon som er nødvendig for å få tilstrekkelig innsikt i tjenestetilbudet og for å kunne ivareta sine rettigheter.

§ 3-3. Informasjon til pasientens eller brukerens nærmeste pårørende

Dersom pasienten eller brukeren samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens eller brukerens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens eller brukerens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.

Er pasienten eller brukeren over 16 år og åpenbart ikke kan ivareta sine interesser på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, demens eller psykisk utviklingshemning, har både pasienten eller brukeren og dennes nærmeste pårørende rett til informasjon etter reglene i § 3-2.

Dersom en pasient eller bruker dør og utfallet er uventet ut fra påregnelig risiko, har pasientens eller brukerens nærmeste pårørende rett til informasjon etter § 3-2 fjerde til og med sjette ledd, så langt taushetsplikten ikke er til hinder for dette.

§ 3-4. Informasjon når pasienten eller brukeren er under 18 år

Er pasienten eller brukeren under 16 år, skal både pasienten eller brukeren og foreldrene eller andre som har foreldreansvaret informeres.

Er pasienten eller brukeren mellom 12 og 16 år, skal informasjon ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret når pasienten eller brukeren av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette.

Uavhengig av pasientens eller brukerens alder, skal informasjon ikke gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, dersom tungtveiende hensyn til pasienten eller brukeren taler mot det.

Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, når pasienten eller brukeren er under 18 år. Pasienten eller brukeren skal orienteres om at informasjonen gis.

Dersom det kan bli aktuelt å unnta informasjon fra foreldrene eller andre som har foreldreansvaret etter andre eller tredje ledd, skal pasienten eller brukeren så tidlig som mulig orienteres om retten til informasjon for foreldrene eller andre som har foreldreansvaret og unntakene fra denne retten.

Har barnevernstjenesten overtatt omsorgen for en pasient eller bruker under 18 år etter barnevernsloven § 4-2 eller 5-1, gjelder første til femte ledd tilsvarende for barnevernstjenesten.

§ 3-5. Informasjonens form

Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte.

Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen.

Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens eller brukerens journal.

§ 3-6. Rett til vern mot spredning av opplysninger

Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder.

Taushetsplikten faller bort i den utstrekning den som har krav på taushet, samtykker.

Dersom helsepersonell tilgjengeliggjør opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om at opplysningene er gjort tilgjengelige og hvilke opplysninger det dreier seg om.

§ 3-7. Pasientens, brukerens og pårørendes rett til svar på henvendelser

Pasienten, brukeren eller pårørende skal få svar på henvendelser om kvalitet og pasientsikkerhet.

Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven), kapittel 3, § 4

Kilde: lovdata.no

§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å ivareta behovene til pasientens mindreårige barn eller mindreårige søsken, jf. § 10 a.

Personell som nevnt i første, andre og tredje ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell.

Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), kapittel 5, § 25

Kilde: lovdata.no

Helsepersonell skal ikke yte helsehjelp på sosiale medier

Sist faglig oppdatert: 30.11.2022

På sosiale medier skal du kun gi generelle råd og generell veiledning som ikke har karakter av å være behandling. Rådene du gir må kunne gjelde for en større gruppe mennesker enn bare den enkelte ungdommen, for eksempel at ungdom bør teste seg for seksuelt overførbare infeksjoner dersom de har hatt ubeskyttet sex.

Husk at selv om du gir generelle råd som ikke anses som helsehjelp, må rådene og veiledningen du gir være faglig forsvarlige. Sjekk at det du skriver er faglig korrekt, er tilpasset ungdommen og ikke kan misforstås. Når du skriver til ungdom bør du skrive det viktigste budskapet først. Ungdommene vil ikke alltid lese hele teksten.

Praktisk – slik kan rådet følges

Dersom ungdommen har behov for helsehjelp, må du oppfordre vedkommende til å ta kontakt med deg, fastlegen eller helsepersonell på skolen eller helsestasjon for ungdom for å få hjelp. Det er viktig å henvise til et konkret, godt hjelpeapparat dersom det finnes. Du finner god oversikt over hjelpetjenester på ung.no/snakk-med-noen.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Helsepersonell har en streng dokumentasjonsplikt og oppfølgingsplikt når det gjelder pasientens helse, sykdom, behandling og andre personopplysninger jf. pasientrettighetsloven og helsepersonelloven.

Disse er umulig å oppfylle uten at vedkommende er sikkeridentifisert, noe som ikke lar seg gjøre gjennom sosiale medier.

Helsepersonell skal overholde personvern på sosiale medier

Sist faglig oppdatert: 30.11.2022

Sosiale medier er ikke en sikker kanal. Plattformene og innholdet eies ikke av den som oppretter en konto/profil. Sensitive personopplysninger skal derfor ikke behandles i sosiale media. Informer ungdommer om at dersom de er i tvil om opplysningene er sensitive, bør de unngå å skrive dem. Det er bedre å skrive litt for lite, enn litt for mye. Oppfordre ungdommen til å komme innom helsesykepleier for en prat i stedet.

Sørg for at ledelsen i kommunen godkjenner at du benytter sosiale medier. Alle plattformer til bruk for kommunikasjon skal være risikovurdert og besluttet av kommuneledelsen som skal ha akseptert eventuell restrisiko. En del av risikovurderingen innebærer å velge plattformer som er trygge (med tanke på personvern og sikkerhet) og gjennomgå innstillingene og lære om/hvordan man kan moderere, slette eller stenge for kommentarer og meldinger.

Praktisk – slik kan rådet følges

For å ivareta personvernet, må du følge noen kjøreregler:

Sensitive personopplysninger skal ikke lagres/sendes i sosiale medium
Hvis mulig, slett eventuelle personopplysninger du mottar, og gi tilbakemelding om at disse er slettet
Ta kontakt med personvernombudet i kommunen for samråd
Lag en personvernerklæring som er lett tilgjengelig, i et klart og tydelig språk

Informer også gjerne ungdommene om reglene for deling av bilder på nett – blant annet at det ikke er tillatt å legge ut bilder av andre på nett uten deres samtykke. Det er også straffbart å oppbevare seksualiserende bilder av andre barn/ungdom under 18 år, se straffeloven § 311.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Personvern handler om retten til et privatliv og retten til å bestemme over egne personopplysninger. Dette prinsippet er blant annet forankret i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK §8) og bestemmelsen om personvern ble tatt i Grunnloven i 2014 (§102).

Melde- og varslingsplikt på sosiale medier

Helsepersonell skal overholde meldeplikt til barnevernet også på sosiale medier

Sist faglig oppdatert: 30.11.2022

Dersom ungdommen forteller deg ting i sosiale medier som gjør deg bekymret, bør du oppfordre ungdommen til å oppsøke deg, lærer, helsepersonell på skolen eller helsestasjon for ungdom, eller noen andre voksne.

Ungdommen kan også ringe alarmtelefonen på telefon 116 111, eller ta kontakt med barnevernet der vedkommende bor. Se bufdir.no for oversikt over hvor ungdom kan få hjelp.

Du skal varsle barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, se kommentarer til helsepersonelloven § 33.

Opplysningsplikten til barneverntjenesten går foran taushetsplikten. Det er ikke brudd på taushetsplikten selv om det i ettertid skulle vise seg at situasjonen var mindre alvorlig enn du antok og bekymringsmeldingen ikke blir fulgt opp av barneverntjenesten.

Praktisk – slik kan rådet følges

Dersom du vet hvem ungdommen er, skal du sende bekymringsmelding etter vanlige rutiner for dette. Se bufdir.no og kapittelet om opplysningsplikt i nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Det er ikke mulig å melde til barnevernet dersom ungdommen er anonym. Det er da særlig viktig at du oppfordrer ungdommen til å oppsøke lærer, helsepersonell på skolen eller helsestasjon for ungdom, eller noen andre voksne som kan hjelpe. Ved fare for alvorlig skade på person eller eiendom, skal du ta kontakt med politiet.

Hvis ungdommen forteller om ting som gir grunn til å varsle barneverntjenesten, skal du opplyse ungdommen om at slik melding vil bli gitt. Involver ungdommen så mye som mulig slik at vedkommende får eierskap til prosessen. Du bør informere ungdommen om at når barneverntjenesten får melding vil de følge opp med en undersøkelse av saken, dersom de vurderer at det er behov for det. Hensikten med slik undersøkelse er å avklare om, og eventuelt hvordan ungdommen og familien kan få hjelp.

Ungdommen bør informeres om at foreldrene som hovedregel vil bli involvert i undersøkelsen og i det videre samarbeidet med barnevernet. Dersom ungdommen ikke ønsker at barneverntjenesten involveres, må du vurdere om bekymringens karakter tilsier at det likevel foreligger en plikt til å melde.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Helsepersonell har en streng meldeplikt i henhold til helsepersonelloven.

Helsepersonell skal overholde varslingsplikt til politi/kripos også på sosiale medier

Sist faglig oppdatert: 30.11.2022

Du skal varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, se kommentarer til helsepersonelloven § 31.

Helsepersonell kan også ta kontakt med Kripos dersom de mottar trusler mot seg selv eller andre på sosiale medier.

Praktisk – slik kan rådet følges

Dersom du vet hvem ungdommen er, skal du kontakte politidistriktet der han eller hun bor, på telefon 02800 eller 112 (ved akutt fare for liv og helse). Opplys om hvem som ringer, hvem det gjelder og hva det gjelder.

Dersom ungdommen er anonym, skal du melde fra til Kripos. Ved akutt fare for liv og helse skal du ringe 112.

Prøv å sikre og oversende all tilgjengelig informasjon. Følgende informasjon er viktig dersom du har den tilgjengelig:

når informasjonen kom inn
hvem som var mottaker
informasjon om ungdommen:
- navn
- brukernavn
- telefonnummer
- bosted
- alder
- skole
- etnisitet
- eventuelt IP-adresse m.m.

Ved ny kontakt med ungdommen er det viktig at du sier ifra til politiet.

Hvis ungdommen har opplevd noe kriminelt, bør du oppmuntre vedkommende til å kontakte politiet på telefon 02800 eller møte opp i publikumsvakten på politistasjonen. Dersom ungdommen blir kalt inn til avhør, kan han eller hun ha med seg en støtteperson.

Dersom ungdommen er redd for at foreldrene skal få vite om en eventuell anmeldelse, kan du orientere om at ungdom som er 15 år og eldre kan be om at politiet ikke informerer foreldrene.

Du bør også informere om at etterforskning og behandling av saker kan ta noe tid hos politiet, og henvise ungdommen til andre hjelpetjenester.

Du finner en god oversikt på ung.no/snakk-med-noen.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Enhver har plikt til å hindre at straffbare handlinger blir begått, jf. straffeloven § 196.

Avvergingsplikten gjelder for bestemte forbrytelser og når handlingen fortsatt kan avverges, se kapittel om avvergingsplikt i retningslinjen for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Praktiske tips fra helsesykepleiere som benytter sosiale medier

Sist faglig oppdatert: 30.11.2022

Hva kan du bruke sosiale medier til?

Bruk sosiale medier som en portal for å sluse ungdommene inn på kontoret, som støtte i undervisningen, eller for å gi informasjon om når du er tilstede, om gode informasjonskilder, nyttige organisasjoner og tjenester som du samarbeider med.

Vær tydelig overfor dine brukere om hva du kan gi svar på digitalt og hva de må ta opp i en konsultasjon/samtale. Reflekter rundt egen praksis og vurder om noe bør endres.

Hvordan sette i gang?

Hør gjerne om andres erfaringer og samarbeid med skolen eller andre helse- og sosialtjenester. Avtal med din leder at du tar i bruk sosiale medier. Du kan sette sosiale medier inn i tjenestens virksomhetsplan og eventuelt i kommunens kommunikasjonsplan.

Lag egne jobbkontoer hvor du har tydelige "åpningstider" og logger ut på slutten av arbeidsdagen. Husk at opprettede kontoer må vedlikeholdes. Bli kjent med innstillingene i sosiale medier og apper slik at du har kontroll over hvordan tjenesten fungerer.

Hvordan få følgere?

Informer gjerne lærere og ledelse på skolen. Gå rundt i klassene og informer kort om at du er på sosiale medier og hva ungdommene kan bruke tjenesten til og ikke. Heng opp en lapp med informasjon om dine kontoer på sosiale medier i klasserommene og på din kontordør. Reklamer eventuelt for tjenesten innen egen organisasjon og tilbud i lokalsamfunnet som helsestasjon for ungdom, ungdomsklubben, familievernkontoret, fastlegen, NAV kontor, osv.

Hvordan lage godt innhold?

Undersøk ditt lokalmiljø og spør ungdom i din målgruppe om hvilke sosiale medier de foretrekker og hva de trenger informasjon om. Sett av tid til å legge ut noe jevnlig, for eksempel et par ganger i uken. Snakk gjerne om ting som skjer i lokalsamfunnet eller i media. Ha litt variasjon i temaene og budskapene.

Du trenger ikke nødvendigvis å lage lange infovideoer og drive utstrakt svartjeneste på sosiale media. Gi nyttig informasjon om når du er til stede og hvilke tema ungdommene kan komme til deg med. Vær deg selv. Vær voksen, men bruk enkelt språk som ungdommene forstår.

Hvordan håndtere bekymringsfulle meldinger

Vis at du er trygg og tilgjengelig. Vær ungdommenes støtte, ta deres perspektiv og gjør dem bevisste på hvilke ressurspersoner de har i eget liv og hvem de kan snakke med. Involver ungdommen i prosessen dersom du skal varsle videre om situasjonen. Gi dem mulighet til å eie prosessen og utvikle en følelse av mestring.