Statens barnehus er et helhetlig tilbud til barn og unge som kan ha vært utsatt for eller vært vitne til vold eller seksuelle overgrep, og det foreligger en politianmeldelse.

Det er utarbeidet Felles retningslinjer for Statens barnehus (PDF), utgitt av Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet.

Statens barnehus skal som del av sin virksomhet tilrettelegge for at det kan gjennomføres medisinske undersøkelser der. De regionale helseforetakene har ansvaret for gjennomføringen av undersøkelsene. Dette gjelder både oppdrag fra påtalemyndigheten om klinisk rettsmedisinske undersøkelser og øvrige medisinske undersøkelser.

Faglige råd for medisinske undersøkelser ved barnehusene er rettet både til helseforetak og til helsepersonell som gjennomfører undersøkelsene, og knytter seg i hovedsak til undersøkelse av barn og unge. Tilbudet omfatter også voksne med en psykisk utviklingshemming, og rådene vil være aktuelle også for disse undersøkelsene. Rådene supplerer felles retningslinjer, og skal bidra til et likeverdig nasjonalt tilbud om medisinske undersøkelser av god kvalitet i barnehusene.

Det er også presisert i oppdragsbrev til de regionale helseforetakene at overgrepsutsatte barn som avhøres ved Statens barnehus skal tilbys medisinsk undersøkelse. (5)

Medisinske undersøkelser ved barnehuset, både klinisk rettsmedisinsk undersøkelse og øvrige medisinske undersøkelser, gjennomføres på grunnlag av samtykke fra den det gjelder eller den som har kompetanse til å samtykke på vegne av vedkommende. Det vises til gjennomgang av de rettslige rammer for medisinsk undersøkelse i felles retningslinjer punkt 4.2. Når det gjelder oppdatert omtale av samtykkereglene i helselovgivningen som gjelder barn og unge, vises det til Rundskriv til pasient- og brukerettighetsloven, IS-8/2015 [TRENGER LENKE - den forrige går til innlogget område hos Rettsdata]

Referanser

1. Felitti VJ1, Anda RF, Nordenberg D, Williamson DF, Spitz AM, Edwards V, Koss MP, Marks JS: Relationship of childhood abuse and household dysfunction to many of the leading causes of death in adults. The Adverse Childhood Experiences (ACE) Study. Am J Prev Med 1998;14:245-258.
2. American Academy of Pediatrics, Stirling J and the Committee on Child Abuse and Neglect and Section on Adoption and Foster Care et al: Understanding the Behavioural and Emotional Consequences of Child Abuse. J Pediatrics 2008; 122: 667- 673
3. Rees CA: Understanding emotional abuse. Arch Dis Child 2010, 95: 59-67
4. Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet (2016) Felles retningslinjer for Statens Barnehus.
5. https://www.regjeringen.no/contentassets/bd8a11644b744dec8a8dc452794000e4/ oppdragsdokument2016hso.pdf
6. Aakvaag HF, Strøm IF: Vold i oppveksten: Varige spor. En longitudinell undersøkelse av reviktimisering, helse, rus og sosiale relasjoner hos unge utsatt for vold i barndommen (2019). https://www.nkvts.no/rapport/vold-i-oppveksten-varige-spor-en-longitudinell-undersokelse-av-reviktimisering-helse-rus-og-sosiale-relasjoner-hos-unge-utsatt-for-vold-i-barndommen/

De medisinske undersøkelsene som gjennomføres ved Statens barnehus har to hovedformål.

For det første har alle undersøkelsene et viktig helsemessig formål av medisinsk og psykososial betydning gjennom å utrede symptomer, påvise sykdom og henvise til eventuell behandling. En medisinsk undersøkelse vil også kunne trygge barnet og foresatte på at barnet ikke er fysisk skadet selv om det kan ha vært utsatt for vold og overgrep.

For det andre har de undersøkelsene som foretas på grunnlag av en begjæring om klinisk rettsmedisinsk undersøkelse et rettslig formål; å undersøke barnet for tegn på vold og overgrep, beskrive og dokumentere eventuelle skader, og å vurdere om skaden passer med et beskrevet hendelsesforløp. Undersøkelsen vil kunne avdekke tegn på vold og overgrep mot barnet, samt gi mulighet til å sikre spor og dokumentere skader til en eventuell straffesak. Når det foreligger en begjæring om klinisk rettsmedisinsk undersøkelse vil helsepersonell være sakkyndig for politiet. Undersøkelsen må gjennomføres etter særlige prosedyrer og det må skrives en egen erklæring til oppdragsgiver.

De regionale helseforetakene har ansvar for både de klinisk rettsmedisinske undersøkelsene og øvrige medisinske undersøkelser. Det er viktig at helseforetaket og helsepersonell har avklart formålet med den enkelte undersøkelse, og har god rolleforståelse ved gjennomføringen av undersøkelsen.

I de tilfellene hvor det foreligger en begjæring om rettsmedisinsk undersøkelse vil samme undersøkelse ivareta begge formålene - både det rettslige formål som sakkyndig og det helsemessige formål med undersøkelsen. Det bør fremgå av mandatet til den sakkyndige at helseopplysningene fra undersøkelsen også kan benyttes til videre helsemessig oppfølging av barnet.

Om det ikke foreligger en begjærlig om rettsmedisinsk undersøkelse, er formålet med undersøkelsen å ivareta nødvendig helsemessig oppfølgning av barnet. Det kan imidlertid under den medisinske undersøkelsen fremkomme opplysninger som kan ha betydning for straffesaken, for eksempel tegn på påført skade. I slike situasjoner må helsepersonell vurdere om det er aktuelt å informere politiet om antatt relevante funn. Det kan også være aktuelt for politi og påtalemyndigheten å innhente opplysningene fra den medisinske undersøkelsen, uten at det er gjennomført et sakkyndig oppdrag. Helsepersonell vil som utgangspunkt ha taushetsplikt om helseopplysninger fra undersøkelsen. Utlevering av opplysninger må gjøres i henhold til de vanlige regler om rett og plikt til å dele opplysninger, jf. helsepersonelloven kapittel 5 og 6. I praksis vil samtykke være det aktuelle grunnlag.

Det helsepersonell som gjennomførte undersøkelsen kan også bli innkalt som vitne i en eventuell straffesak for å forklare seg om kliniske funn ved den medisinske undersøkelsen. Helsepersonellet opptrer da som vitne og ikke som sakkyndig.

Praktisk informasjon

Helsedirektoratet har utgitt informasjon om helsepersonells vitneplikt.

De medisinske undersøkelsene bør gjennomføres som sosialpediatriske undersøkelser, både de klinisk rettsmedisinske undersøkelsene og de øvrige medisinske undersøkelsene.

I tillegg til en klinisk undersøkelse omfatter en sosialpediatrisk undersøkelse en bred gjennomgang av det enkelte barns sosiale forhold med gjennomgang av barnets utvikling, barnets sosiale status (familiesituasjon, daglige aktiviteter som barnehage, skole, fritidsaktiviteter og trivsel i disse). I tillegg gjennomgås barnets tidligere sykehistorie og en medisinsk gjennomgang. Ved mistanke om seksuelle overgrep bør det utføres underlivsundersøkelse med kolposkopi.

En sosialpediatrisk undersøkelse vil sikre en medisinsk og psykososial ivaretakelse av barnet, og gir helsepersonellet mulighet til å dokumentere kliniske funn og mulige skader som er relatert til anmeldelse av straffart forhold.

Ved klinisk rettsmedisinske undersøkelser suppleres undersøkelsen med sporsikring, foto-
/video-dokumentasjon og det skrives en rettsmedisinsk erklæring hvor mandatet gitt av påtalemyndigheten besvares.

Praktisk informasjon

Den medisinske undersøkelsen bør gjennomføres ved Statens barnehus, så fremt undersøkelsen ikke krever spesialisert utstyr. Slikt utstyr kan for eksempel være radiologisk utstyr.

Nærmere om innholdet i den sosialpediatriske undersøkelsen

Følgende komponenter inngår i en sosialpediatrisk undersøkelse:

• Anamneseopptak av barnet (samtale med barnet) inkl. sosialanamnese (foreldre, søsken), foreldreansvar og fast bosted/samvær, ev tiltak fra barnevernet.
• Fullstendig klinisk undersøkelse, hvor bl.a. følgende inngår:
  • høyde, vekt og hodeomkrets med percentiler
  • pubertet, dersom pågående pubertetsutvikling angis Tanner`s pubertetsgrad (9,10)
  • utviklingsnivå og språk
  • hud og hodebunn: rift, kutt, sår, blåmerker, arr, utslett, håravfall osv.
  • munnhule/svelg: slimhinneskade, frenulumskade, tannstatus
  • ører: se bak øret og på helix etter bloduttredelser
  • nakke, hals: se spesielt nøye på halsen og i nakken etter hudforandringer, f.eks. etter kvelningsforsøk
  • hjerte, lunger og mage
  • brystkasse og rygg – sjekk tegn til hudskader eller merker
  • nevrologisk status
  • ytre inspeksjon av barnets genitalia.
• Hele kroppen bør inspiseres uten klær, hvor en ser etter tegn på at barnet har vært utsatt for vold (fysisk, seksuelt, psykisk, omsorgssvikt), og med adekvat bildedokumentasjon av relevante funn.
• Vurdering av status og funn

Ved den kliniske statusundersøkelsen bør kroppsskisse med cm mål, foto og video benyttes der kliniske funn kan relateres til grunnlaget for anmeldelsen.

Ved gjennomføring av klinisk rettsmedisinsk undersøkelse må status og funn diskuteres i henhold til mandatet. Beskrivelse av hudskader og andre skader bør gjøres nøye, med klar beskrivelse av lokalisasjon, størrelse, farge og mulig alder for skaden. Det er viktig å vurdere relevante medisinske tilstander som kan forklare mulige symptomer og tegn. Symptomer som kan relateres til psykososiale belastninger bør også identifiseres.

Ved mistanke om seksuelle overgrep

Bruk av kolposkop ved antakelse om seksuelle overgrep sikrer godt innsyn og gir mulighet for å kunne lagre videoopptak av god kvalitet.

Før undersøkelsen må det informeres om at det blir gjort et videoopptak av kolposkopi undersøkelsen, samt formålet med dette opptaket.

Hvis det ikke foreligger spesifikk mistanke om seksuell misbruk, kan en avstå fra bruk av kolposkop til undersøkelsen.

Testing for seksuelt overførbare infeksjoner

Testing for seksuell overført infeksjon hos prepubertale barn utføres ved symptomer på infeksjon eller ved historie eller funn som tyder på kontakt med overgripers kjønnsorgan. Postpubertale barn testes som hovedregel alltid. Selv om det ikke er symptomer, kan det likevel finnes infeksjon, som kan kreve at det bør settes inn behandling. Ved behov bør medisinsk behandling startes og oppfølging planlegges.

Ny teknologi gir mulighet for å bruke PCR-undersøkelser av urin til påvisning av gonoré og klamydia med høy sensitivitet. Det vises til nye testmetoder og endringer i tolkning av undersøkelse for seksuelt overført sykdommer (6).

I utgangspunktet utføres test for gonoré og klamydia, og eventuelle andre infeksjoner på indikasjon. Undersøkelse utføres med relevante blodprøver for hepatitt B og C, syfilis og HIV. Om mistenkt overgriper kan være bærer av smitte etter reise i land og regioner der det finnes økt forekomst av seksuelt overførte sykdommer, må disse testene være obligatoriske. Testing av overgriper kan noen ganger brukes veiledende for videre oppfølging og testing.

Dersom det er holdepunkter for det og/eller foresatte uttrykker stor bekymring for om barnet er smittet, utføres gjerne en diagnostisk test.

For retningslinjer om metode for undersøkelsen, dokumentasjon med opptak av undersøkelsen med kolposkop og eventuelle foto, vises til veiledning i nyeste fagbøker om emnet og internasjonale fagtidsskrifter (1,2, 4-8).

I «Veileder for Helse - og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner», utgitt av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) finnes ytterligere informasjon om innholdet undersøkelsen. (3).

Referanser

1. Adams JA: Medical evaluation of suspected child sexual abuse: 2011 update. J Child Sexual Abuse 2011 sept. 20(5) : 588-606
2. RCPCH (2015) The physical signs of child sexual abuse. An evidence-based review and guidance for best practice. Royal College of Paediatrics and Child Health. London.
3. Veileder for Helse - og omsorgstjenestens arbeid med vold i nære relasjoner». Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS 2018).
4. C. Jenny, Crawford-Jakubiak. AAP (2013) The Evaluation of Children in the Primary Care Setting When Sexual Abuse is Suspected, AAP guidance.
5. Adams, Farst and Kellog (2018) Interpretation of Medical Findings in Suspected Child Sexual Abuse: An Update, J Ped Adolesc Gynecol.
6. Centers for Disease Control and Prevention (2015) Sexually transmitted diseases treatment Guidelines: Sexual assault and abuse and STDs (cdc.gov).
7. Gilbert R, Kemp A, Thoburn J, Sidebotham P, Radford L, Glaser D, et al. (2009) Recognising and responding to child maltreatment. Lancet. 2009 Jan 10;373(9658):167- 80.
8. Mok J: Historic child sexual abuse: have we got it right? Editorial in Arch. Of Disease in Childhood 2018. Volume 103, Issue 6, p 525-526.
9. Marshall WA, Tanner JM (20 februari 1970). ”Variations in the pattern of pubertal changes in boys”. Arch. Dis. Child. "45" (239): ss. 13–23. PMID 5440182.
10. Marshall WA, Tanner JM (20 februari 1969). ”Variations in pattern of pubertal changes in girls”. Arch. Dis. Child. "44" (235): ss. 291–303. PMID 5785179.

Påtalemyndigheten kan til bruk i etterforskingen søke bistand hos sakkyndige, jf. straffeprosessloven § 148 (lovdata.no). Slik sakkyndig bistand ytes av helsepersonell fra helseforetaket som gjennomfører sosialpediatriske undersøkelser ved barnehuset. Når det foreligger en begjæring om klinisk rettsmedisinsk undersøkelse fra påtalemyndigheten vil helsepersonell ha rolle som sakkyndig.

Beslutning om hvorvidt det skal begjæres en klinisk rettsmedisinsk undersøkelse tas av påtalemyndigheten. De fastsetter et mandat til sakkyndig helsepersonell i samsvar med straffeprosessloven § 142 a (lovdata.no), om hva den sakkyndige skal utrede. Helsepersonell bør påse at det fremgår av mandatet at helseopplysningene fra undersøkelsen også kan benyttes til videre helsemessig oppfølging av barnet. Dette fordi undersøkelsen også har et helsemessig formål.

Som sakkyndig har ikke helsepersonell taushetsplikt overfor oppdragsgiveren (politiet/påtale) vedrørende opplysninger som mottas i forbindelse med og som har betydning for sakkyndighetsoppdraget. Den sakkyndige pålegges derfor å informere pasienten om sakkyndighetsoppdraget. Det vises til helsepersonelloven § 27 (lovdata.no).

Dette innebærer at helsepersonell fra helseforetaket må informere den fornærmede og eventuelle foresatte/verge at de opptrer som sakkyndig og at opplysningene som fremkommer i sakkyndighetsoppdraget ikke er taushetsbelagt overfor oppdragsgiver.

Opplysninger som refererer seg til sakkyndighetsoppdraget blir undergitt oppdragsgivers rådighet, og oppdragsgiver har i kraft av dette rett til å bestemme over opplysningene.

Selve undersøkelsen gjennomføres som en sosialpediatrisk undersøkelse, men i tillegg gjøres sporsikring ved behov og nødvendige kompletterende undersøkelser (eks. bildediagnostikk, laboratorieprøver). Det vises til råd om innhold i undersøkelsen.

Sakkyndig helsepersonell blir normalt bedt om å utforme en skriftlig rettsmedisinsk erklæring til bruk i straffesaken, jf. straffeprosessloven §143. En kopi av et undersøkelsesnotat er ikke tilstrekkelig som rettsmedisinsk erklæring, da kliniske funn skal diskuteres i tråd med mandatet. Det er viktig å sette av tid til å skrive erklæringen etter undersøkelsen, slik at det ikke går for lang tid mellom undersøkelse og at erklæringen ferdigstilles.

Ved utarbeidelse av erklæringen gjelder helsepersonelloven § 15 (lovdata.no) som stiller krav til utforming av og innhold i attester, erklæringer o.l. som utstedes av helsepersonell. Det er også gitt utfyllende bestemmelser om utforming av og innhold i attester i forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. (lovdata.no). Forskriften § 4 inneholder en eksempelliste over forhold det kan være relevant å ta med i en attest, erklæring o.l., avhengig av formålet. Kommentarer til helsepersonelloven er gitt i Helsedirektoratets rundskriv IS-8/2012 (4). 

Den rettsmedisinske erklæringen skal sendes påtalemyndigheten, og samtidig sendes Den rettsmedisinske kommisjon (sivilrett.no) for kvalitetssikring, jf. straffeprosessloven §147 (lovdata.no). Den rettsmedisinske kommisjonen skal gjennomgå erklæringen. Finner den vesentlige mangler, skal den gjøre oppdragsgiver oppmerksom på det.

Den rettsmedisinske kommisjon har utgitt konkrete råd om rettsmedisinske erklæringers form og innhold, se felles nyhetsbrev nr.3. Den rettsmedisinske erklæringen bør utarbeides i tråd med de anbefalinger som er gitt fra den rettsmedisinske kommisjonen.

Det bør i erklæringen bl.a. framgå hvor lang tid det har gått siden angitt voldshandling eller overgrep og fram til undersøkelsestidspunktet (angitt i timer, dager, uker mv.).

Referanser

1. Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) (lovdata.no)
2. Den Rettsmedisinske Kommisjon(DRK): Rettsmedisinske erklæringers form og innhold.https://d71tvbqpkyamo.cloudfront.net/5-Kommisjoner-og-r%C3%A5d/Den-rettsmedisinske-kommisjon/Nyhetsbrev/Psykiatrisk/Nyhetsbrev3.pdf
3. Helsepersonelloven (lovdata.no)
4. Helsedirektoratets rundskriv om helsepersonelloven IS-8/2012

Samrådsmøte er regulert i forskrift om tilrettelagt avhør § 7 og omtalt i Felles retningslinje for Statens barnehus kap. 5.1.2 og 5.3.5. (1-2).

Helsepersonell fra helseforetaket bør delta i samrådsmøte ved barnehuset. Det fremgår av felles retningslinjer at det i det første samrådsmøte gjøres vurderinger knyttet til om det bør gjennomføres en klinisk rettsmedisinsk undersøkelse på barnehuset, samt avklares hvorvidt det bør tilbys en medisinsk undersøkelse.

Deltagelse på samrådsmøte er også relevant for å få kjennskap til saken og tilgjengelig medisinsk informasjon, slik at helsepersonellet kan:

• best tilpasse den medisinske undersøkelsen til det enkelte barn
• best tilpasse den psykososiale ivaretakelsen av barnet
• sikre rett sporsikring og skadedokumentasjonen

På møtet kan det også avklareres hvem som har samtykkerett etter helselovgivningen, samt innhente slikt samtykke.

Dersom helsepersonell fra helseforetaket ikke deltar bør det innhentes informasjon om det som har fremkommet i saken forut for den sosialpediatriske undersøkelsen.

I henhold til felles retningslinjer punkt 5.3.5 skal barnehuset vurdere å innkalle til samrådsmøte II, for å sikre videre informasjonsflyt, arbeidsdeling og koordinering. Det gir også mulighet for evaluering av oppfølging og behandling av den særlig sårbare fornærmede eller vitnet. Barnehusenes oppgaver er fordelt på flere etater som alle gjør sin vurdering av fornærmede. Deltakerne til samrådsmøte II bør derfor representere alle etatene, herunder barnehuset, helsepersonell som har gjennomført medisinsk undersøkelse, barneverntjenesten, helse- og omsorgstjenesten og politiet. Helsepersonell fra helseforetaket som har gjennomført medisinske undersøkelser bør da også delta i dette møte.

Oppsummering av vurderingen av fornærmede (samrådsmøte II) bidrar til:

• Informasjon fra berørte etater om hva utredningen har gitt
• Dersom etterforskning skal fortsette, avklares hvordan helsetjenesten og barnevern bør forholde seg til påtalemyndigheten
• Vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes.
• Vurdere behov for henvisning og oppfølging (helse og/eller barnevern)
• Avklare hvem som har ansvar for henvisning/oppfølging.
• Sikre videre helsemessig ivaretakelse av barnet

Referanser

1. Politidirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet (2016) Felles retningslinjer for Statens Barnehus (PDF)
2. Lovdata: Forskrift om tilrettelagte avhør.

Ved avsluttet medisinsk undersøkelse bør det gjøres en vurdering hvilket behov det enkelte barn har for videre helsehjelp. Helsepersonell fra helseforetaket som gjennomførte den sosialpediatriske undersøkelsen bør sørge for at barnet, ved behov, henvises til relevante helsetjenester for oppfølging utenfor barnehuset.

De som skal ivareta oppfølgingen av barnet utenfor barnehuset bør sikres tilstrekkelig informasjon om barnet og barnets situasjon for å kunne gi adekvat oppfølging.

Helsepersonelloven § 45c (1) (lovdata.no) regulerer utarbeidelse og oversendelse av epikrise etter behandling i helseinstitusjon, ved poliklinikk eller hos spesialist. Tilbudet om medisinske undersøkelser ved barnehusene er spesialisthelsetjeneste, og vil omfattes av bestemmelsen. I de tilfeller det er foretatt en medisinsk undersøkelse på barnehuset som gir funn som tilsier at barnet er i behov av videre helsehjelp, åpner bestemmelse for at epikrise kan sendes til det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi barnet forsvarlig oppfølging, og til barnets fastlege. Hvilke opplysninger epikrisen skal inneholde må vurderes konkret, i forhold til hvilken oppfølging som er nødvendig. Epikrisen kan også inneholde faglige råd for videre oppfølging. I praksis vil det være tilstrekkelig med en enkel epikrise hvor det fremgår at barnet har gjennomført en medisinsk undersøkelse ved barnehuset.

For barn i førskolealder, som fortsatt følges av helsestasjonen 0–5 år, er helsestasjonen og fastlegen aktuelle oppfølgingsinstanser. For barn i skolealder er aktuelle mottakere skolehelsetjenesten og fastlegen.

Referanser

1. Helsepersonelloven § 45 c (lovdata)

En samarbeidsavtale kan bidra til å konkretisere rammene for samarbeid mellom barnehusene og helseforetakene.

Praktisk informasjon

For å sikre likeverdige utredninger i alle barnehusene har Helsedirektoratet i samarbeid med barnehusene, lokale helseforetak og politidirektoratet utarbeidet en mal for samarbeidsavtale (PDF) mellom det enkelte barnehus og det lokale helseforetaket som er utpekt til å gi bistand til Statens barnehus.

Malen bør benyttes i sin helhet, men det kan tillegges supplerende avtaler ved behov for tilpasninger til lokale forhold.

Det vises til Veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten og omtalen av forskriftens § 3, om ansvar for styringssystem (1,2):

«Den som har det overordnede ansvaret ved helseforetaket skal sørge for at det etableres og gjennomføres systematisk styring av virksomhetens aktiviteter og at medarbeiderne i virksomheten medvirker til dette.»

Dette kravet omfatter også helseforetakets virksomhet ved barnehusene.

De medisinske undersøkelsene som tilbys og ytes i Statens barnehus skal være forsvarlige, og det forutsettes derfor at helseforetakene tilrettelegger tjenestene slik at personell som utfører tjenestene, blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.

Gjennom gode styringssystemer kan helseforetakene planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten slik at den samsvarer med krav fastsatt i eller i medhold av helse- og omsorgslovgivningen.

Referanser

1. Forskrift ledelse og kvalitetsforbedring (lovdata.no)
2. Veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten, IS-2220/2018, Helsedirektoratet
    

I helseforetakets ansvar for tjenesten i Statens barnehus inngår å sørge for at tilstrekkelig kompetent medisinsk personell er tilgjengelig for å ivareta behovet for medisinske undersøkelser.

For å sikre et faglig forsvarlig medisinsk tilbud av god kvalitet ved Statens barnehus bør det tilrettelegges for at aktuelt helsepersonell får kompetanseheving gjennom undervisning og praktisk trening.

Arbeidsforholdene ved barnehusene må tilrettelegges slik at man sikrer kontinuitet for helsepersonellet som gjennomfører sosialpediatriske undersøkelser.

I henhold til Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 7 b skal virksomheten, herunder helseforetaket og virksomhet ved Statens barnehus (1):

«Sørge for at medarbeidere i virksomheten har nødvendig kunnskap om og kompetanse i det aktuelle fagfeltet, relevant regelverk, retningslinjer, veiledere og styringssystemet»

Det er øverste leders ansvar å sørge for systemer som sikrer at medarbeiderne har kunnskap og ferdigheter til å utføre oppgavene sine. Det forutsetter at virksomheten gjennomfører jevnlige kompetansekartlegginger, rekrutterer medarbeidere med riktig kompetanse og sørger for at de får tilstrekkelig opplæring, samt etter- og videreutdanning.

De regionale helseforetakene er i oppdragsdokumentet bedt om å bygge opp tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å tilby alle barn som avhøres ved Statens barnehus, medisinsk  
undersøkelse ut over de kliniske rettsmedisinske undersøkelsene som rekvireres av politiet. (2)

Referanser

1. Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no)
2. Oppdragsdokument til RHF for 2016 – 2019 (regjeringen.no)