Veiledning av leger i spesialisering

Sist faglig oppdatert: 30. juni 2021

Om de faglige rådene

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Bakgrunn

Spesialistutdanningen av leger i Norge har pågått i over 100 år, og det finner nå sted en omfattende utdanningsreform initiert av helsemyndighetene. Den nye spesialistutdanningen er en kvalitets- og ansvarsreform med store endringer i ansvar, roller og oppgaver i utdanningen. Tidligere var det fremfor alt obligatorisk tjenestetid, gjennomførte prosedyrelister og kurs som avgjorde når man ble ferdig spesialist. Internasjonalt har det imidlertid vært et økende fokus på kompetansemål og vurdering av læringsutbytte innenfor medisinsk utdanning. Den nye ordningen bygger på læringsmål som beskriver hva en LIS skal forstå, kunne eller være i stand til å utføre. Veilederrollen har blitt mer krevende og behovet for veilederkompetanse har økt. Rammene for individuell veiledning følger av ny forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger (spesialistforskriften). Det stilles krav om at LIS får nødvendig veiledning av kvalifisert lege under hele spesialiseringsløpet. Det er utdanningsvirksomheten som skal oppnevne veileder for LIS, og som skal sørge for at veilederen er kvalifisert, for eksempel gjennom å ha deltatt på veilederkurs. Utdanningsvirksomhet kan være helseforetak, kommune eller eventuelt annen offentlig og privat arbeidsgiver med ansatt LIS.

Hensikt og mål

God veiledning er sentralt for å sikre best mulig kvalitet og mestring i LIS-utdanningen. Veilederen skal fremme refleksjon, gi råd, følge med på kompetanseutviklingen og forberede godkjenning av læringsmål, både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål. Veiledning bidrar til selvrefleksjon og at LIS blir bevisst sine holdninger. LIS får økt sin bevissthet på faglige valg og avgjørelser i videste forstand. Målet med veiledning er å fremme utviklingen av rolleforståelse som en lege må ha for å fungere optimalt i legeyrket på en måte som skaper nødvendig tillit hos pasienter og samfunn.

I tillegg til medisinskfaglig kompetanse er det viktig at veilederen kan bruke veiledningsmetodikk og metoder for å vurdere kompetanse og har tilstrekkelige kommunikasjonsferdigheter. Utvikling av nødvendige kunnskaper og ferdigheter hos veiledere må være lederforankret og en integrert del av den løpende driften. Videre vil samarbeid mellom virksomhetene bidra til å øke kvaliteten på veiledning og til mer helhetlige spesialiseringsløp.

Anbefalingene i disse faglige rådene er i hovedsak rettet mot individuell veiledning av LIS i den nye spesialistutdanningen av leger. Andre elementer i utdanningen som supervisjon, læringsaktiviteter og vurdering omtales bare i den grad det bidrar til å belyse veilederfunksjonen.

Formål med disse faglige rådene er:

Å gi praktiske råd om ansvarsfordeling og organisering av individuell veiledning av LIS
Å gi praktiske råd om gjennomføring av individuell veiledning av LIS
Å gi praktiske råd om utvikling og sikring av nødvendig kompetanse hos veiledere til LIS

Målgrupper

De faglige rådene henvender seg til følgende målgrupper:

Ledere og veiledere med direkte ansvar for individuell veiledning i spesialistutdanningen for leger
Supervisører, gruppeveiledere og andre med oppgaver og ansvarsområder som har betydning for at veiledningens hensikt og mål nåes
LIS
Enheter og personell med administrative og faglige oppgaver og interesse for spesialistutdanningen som utdanningsutvalg ved helseforetakene, RegUt-ene og ALIS-kontorene
Spesialitetskomiteene i Legeforeningen, som kan gi råd om læringsmål, aktiviteter og vurderingsformer, og er involvert i kvalitetsoppfølgingen av utdanningen

Leseveiledning

Faglige råd er organisert i korte tekster. Hjelpeverbene skal/må, bør og kan har følgende betydning:

«Skal» eller «må» betyr at rådet er lovfestet eller så klart faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som beskrevet
«Bør» innebærer at rådet gjelder de aller fleste i den aktuelle situasjonen
«Kan» betyr at ulike valg kan være riktig

Metode og prosess

Helsedirektoratet har et lovfestet mandat til å utgi nasjonale faglige råd som bygger på anerkjente og kunnskapsbaserte tiltak og metoder. Med nasjonale faglige råd skal det settes en faglig, felles standard for å styrke kvaliteten, harmonisere tilbudet i hele landet og hindre uønsket variasjon.

De faglige rådene skal ta hensyn til andre normerende produkter som eksempelvis nasjonale veiledere som er under utarbeidelse eller er ferdigstilte og som omhandler tilgrensende tematikk.

Arbeidsgruppe

Prosjektleder: Heidi Stien, prosjektleder, Helsedirektoratet

Prosjektmedarbeidere:

Line Vraalsen Hauger, seniorrådgiver, Helsedirektoratet
Marie Thoresen, seniorrådgiver, Helsedirektoratet

Arbeidsgruppeleder: Miriam K. Gustafsson, MD, ph.d. Leder for Regionalt utdanningssenter Helse Midt-Norge, Førsteamanuensis ved Institutt for klinisk og molekylær medisin (IKOM), NTNU

Arbeidsgruppens deltagere:

Anne Grete Seim Grønningseter, psykologspesialist, ansvarlig for veilederutdanning, Regionalt utdanningssenter for leger i spesialisering, Helse Vest, Haukeland universitetssjukehus
Anne Kamps, spesialist i psykiatri, utdanningsansvarlig overlege (UAO) for psykisk helsevern, Lovisenberg Diakonale sykehus
Elisabeth Sundkvist, rådgiver innen pedagogikk og veiledning, Regionalt utdanningssenter for leger i spesialisering, Helse Nord, Universitetssykehuset Nord-Norge
Frank Robert Andersen, spesialist i allmennmedisin, fastlege, Kristiansand kommune
Ingvild Skinstad Fossum, cand.polit., spesialrådgiver, Regionalt utdanningssenter for leger i spesialisering, Helse Sør- Øst, Oslo universitetssykehus
Lasse Djerv, spesialist i psykiatri, koordinator for leger i spesialisering, Nordlandssykehuset
Torbjørn Dahl, spesialist i karkirurgi, ph.d., avdelingssjef Kirurgisk klinikk, St. Olavs hospital
Tor Erik Danielsen, spesialist i arbeidsmedisin, dr.med., overlege Arbeidstilsynet i Oslo, veiledningskoordinator i arbeidsmedisin, DNLF
Vibeke Hagan, spesialist i bryst- og endokrinkirurgi, overlege Bryst og endokrinkirurgisk seksjon, St. Olavs hospital

Alle gruppemedlemmene har undertegnet interessekonfliktskjema. Ingen relevante interessekonflikter er identifisert.

Gruppen har hatt støtte til systematisk litteratursøk fra: Astrid Nøstberg, spesialbibliotekar, Bibliotek for helseforvaltningen, Folkehelseinstituttet

Arbeidsform

Arbeidsgruppen startet sitt arbeid i januar/februar 2020 og har hatt i alt to fellesmøter. Arbeidsgruppen har deltatt aktivt i utviklingen av de faglige rådene og bidratt med innspill. Alle arbeidsgruppedeltakere har hatt samme status i prosessen.

Det er gjort litteratursøk med relevant søketerminologi i databaser som Medline, Embase, Web of Science, Svemed+, CINAHL (EBSCO) og Cochrane Database for Systematic Reviews for å finne systematiske oversikter og kunnskapsbaserte oppsummeringer samt i Helsedirektoratets egne retningslinjer og veiledere. Det er videre lagt ved referanser til et utvalg av relevant litteratur for utdyping av tematikken. Siste litteratursøk ble gjennomført 18. februar 2020.

Anbefalt litteratur

Birkeli, C. N. (2013). Kvalitet koster: Om spenningen mellom spesialistutdanningen for leger og produksjon av helsetjenester (Master's thesis, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, Institutt for sosialt arbeid og helsevitenskap.
Dornan T. Workplace learning. Perspectives on medical education 2012;1(1):15-23. doi: 10.1007/s40037-012-0005-4 [publisert: 07 02 2012].
Dornan T, Mann KV, Scherpbier AJ, et al. (2011) Medical education: theory and practice. Toronto: Elsevier Health Sciences.
Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Latvia: Munksgaard.
Epstein RM, Hundert EM. Defining and assessing professional competence. Jama-J Am Med Assoc 2002;287(2):226-35. doi: DOI 10.1001/jama.287.2.226.
Farkas AH, Allenbaugh J, Bonifacino E, et al. Mentorship of US Medical Students: a Systematic Review. Journal of General Internal Medicine 2019;34(11):2602-09. doi: 10.1007/s11606-019-05256-4.
Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (spesialistforskriften).
Gulbrandsen, P., Hyldmo, I., Fossum, I. S., Seip, B., Øyen, L. A., & Owen, T. (2020). En effektiv og trygg vei til bedre spesialistutdanning i sykehus?. Tidsskrift for Den norske legeforening.
Helsedirektoratet (2016). Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur. [sitert: 05 10 2020]
Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.
Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.
Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).
Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Nylenna M. Veiledning eller supervisjon? (2018). Tidsskrift for den Norske Laegeforening doi: 10.4045/tidsskr.18.0513.
Rodriguez-Paz JM, Kennedy M, Salas E, et al. Beyond "see one, do one, teach one": toward a different training paradigm. Qual Saf Health Care 2009;18(1):63-8. doi: 10.1136/qshc.2007.023903 [publisert: 11 02 2009].
Sambunjak D, Straus SE, Marusic A. A systematic review of qualitative research on the meaning and characteristics of mentoring in academic medicine. Journal of general internal medicine 2010;25(1):72-78.
Sandars J. The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Med Teach 2009;31(8):685-95. doi: 10.1080/01421590903050374.
Skoglund E. Spesialistutdanningens historie (2009). Tidsskriftet Den Norske Legeforening doi: 10.4045/tidsskr.09.0432
Strømsø HI, Lycke KH, Lauvås P. (2016). Når læring er det viktigste: undervisning i høyere utdanning. Cappelen Damm akademisk.
Swanwick T. (2014) Understanding medical education: evidence, theory and practice. (2nd ed.). UK: John Wiley & Sons, Ltd.
Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget
Wearne S, Dornan T, Teunissen PW, et al. General practitioners as supervisors in postgraduate clinical education: an integrative review. Med Educ 2012;46(12):1161-73. doi: 10.1111/j.1365-2923.2012.04348.x

Definisjoner

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

ALIS-kontor – ALIS er en forkortelse for allmennlege i spesialisering. ALIS-kontor er et regionalt kontor til støtte for kommuner med ALIS. Det er etablert 5 regionale ALIS-kontor med administrativ tilknytning i Bodø, Bergen, Trondheim, Kristiansand og Hamar. Kontorene skal blant annet gi råd og bistand til kommunene i planlegging, etablering og oppfølging av spesialistutdanningen.
ASA-spesialiteter – Forkortelse for spesialitetene i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin.
Felles kompetansemål (FKM) – Består av et sett av læringsmål som strekker seg gjennom hele utdanningsforløpet til den enkelte LIS og som er felles for alle spesialiteter.
Formativ vurdering – Se «Underveisvurdering».
Godkjent utdanningsvirksomhet – Er et helseforetak, annen offentlig institusjon, privat sykehus, privat rusinstitusjon, laboratorium eller annen virksomhet som er godkjent for å kunne tilby utdanning i en eller flere medisinske spesialiteter (Spesialistforskriften §19).
Gruppeveiledning – Veiledning gjennomført i grupper av fortrinnsvis 6-8 leger med kompetent gruppeveileder. Ulike metoder for læring kan tas i bruk. Det grunnleggende fellestrekket ved gruppeveiledning er at gruppen deler erfaringer og hjelper hverandre til refleksjon over tema som tas opp.
Individuell utdanningsplan – En plan som bygger på utdanningsplanen for spesialiteten. Den spesifiserer hvilke læringsmål, både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål, LIS skal oppnå for å bli spesialist, hvilke læringsaktiviteter som må gjennomføres for å få godkjent læringsmål, og ved hvilken læringsarena læringsmålene kan oppnås. I planen vil det også fremgå om LIS-en skal ha spesialiseringsperiode utenfor virksomheten for å kunne oppnå gitte læringsmål. Det er utdanningsvirksomhetens ansvar at LIS har en individuell utdanningsplan (Spesialistforskriften §25). Se også utdanningsplan.
Kompetanse – Evne til å utføre en oppgave på riktig måte, som følge av læring, med den nødvendige kombinasjon av kunnskaper, ferdigheter og holdninger.
Kompetanseportalen – Et digitalt verktøy som skal støtte prosessen og dokumentasjonen av utdanningsforløpet for LIS-er. Kompetanseportalen er til bruk for registrering av innfridde læringsaktiviteter og godkjente læringsmål, samt dokumentasjon av veiledningsmøter. Verktøyet kan brukes av LIS, supervisør, leder og veileder. Helsedirektoratet krever at Kompetanseportalen tas i bruk for at spesialistutdanningen til den enkelte LIS skal kunne godkjennes (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer punkt 2.4 s. 9).
Leder - Den personen som har faglig ansvar, administrativt ansvar og personalansvar (jf. Spesialisthelsetjenesteloven § 3-9 om ledelse i sykehus)
LIS - Forkortelse for lege i spesialisering.
Læringsaktivitet - Det pågår kontinuerlig læring gjennom daglig praksis, men i denne sammenheng knyttes begrepet læringsaktivitet til en nærmere definert og strukturert aktivitet som gjennomføres med sikte på å oppnå læringsmål. Alle læringsaktiviteter dokumenteres enten ved egenregistering eller signering. Ved signering vil man ha gått god for at læringsaktiviteten er tilfredsstillende gjennomført.
Læringsarena - Betegnelse for den organisatoriske enheten der læringen finner sted.
Læringsmål - Med læringsmål i spesialistutdanningen for leger menes hva en legespesialist skal forstå, kunne eller være i stand til å utføre etter endt utdanning. Læringsmålene vedtas av Helsedirektoratet og blir fastsatt i forskrift (spesialistforskriften vedlegg 2).
Læringsutbytte - det faktiske resultatet av en læringsprosess.
Medisinsk pedagogikk – Et tverrvitenskapelig kunnskapsområde hvor fokus er undervisnings- og læringsprosesser og profesjonsutvikling innen medisin og beslektede fag. Internasjonalt er fagfeltet medisinsk pedagogikk stort og flere universitet i Norge har vitenskapelige stillinger innen medisinsk pedagogikk.
Observasjonsverktøy - Strukturerte skjemaer og metoder for systematisk og fokusert observasjon og vurdering av kompetanse.
Prosedyreliste - Liste over prosedyrer innen en spesialitet der det er angitt et minimum antall repetisjoner som bør gjennomføres for å sikre mengdetrening og læring.
Regionalt utdanningssenter (RegUt) – Hver av de fire helseregionene har et regionalt senter for utdanning av leger i spesialisering. Disse skal sikre regional og nasjonal samordning av læringsaktiviteter, kursinformasjon og utdanningsløp
Registrert utdanningsvirksomhet - En registrert utdanningsvirksomhet er en kommune som er registrert for å legge til rette for gjennomføring av utdanning i spesialiteten allmennmedisin. For spesialitetene samfunnsmedisin og arbeidsmedisin er en registrert utdanningsvirksomhet en kommune eller en annen offentlig virksomhet eller en privat virksomhet som er registrert for å legge til rette for gjennomføring av utdanning i spesialiteten samfunnsmedisin eller arbeidsmedisin (spesialistforskriften §19).
Simulering - Medisinsk simulering er praktisk trening for leger og annet helsepersonell med sikte på å oppøve kompetanse for eksempel på pasientbehandling uten at pasienten involveres i treningen. I simuleringen er pasienten en avansert treningsdukke eller en markør som responderer på den behandlingen som blir utført av deltagerne.
Sluttvurdering - Endelig og samlet vurdering av kompetanse knyttet til ett eller en samling av læringsmål. Foretas etter at tilhørende læringsaktiviteter er gjennomført og attestert. Ansvaret for sluttvurdering av læringsmål er lagt til leder i utdanningsvirksomheten. Sluttvurdering kalles også summativ vurdering.
Spesialiseringsperiode - Avgrensede perioder innenfor spesialistutdanningen, f. eks. seks måneder med spesifikke læringsmål og aktiviteter som skal oppnås. Avsluttes med en samlet vurdering av læringsmål. I helseforetakene brukes begrepet ofte ved avtaler om opphold ved andre læringsarenaer.
Summativ vurdering – Se «Sluttvurdering».
Supervisjon - Bistå, rådgi og vurdere LIS i konkrete arbeidssituasjoner i den daglige virksomheten. Gjennomføres fortrinnsvis ved fysisk tilstedeværelse, men kan foretas på telefon eller via digitale kanaler.
Supervisør - Erfaren lege eller annen relevant fagperson som bistår, rådgir og vurderer LIS-en i konkrete arbeidssituasjoner i den daglige virksomheten.
Tilbakemelding - Informasjon fra veileder eller supervisør til LIS-en om mestringen av en oppgave. Tilbakemeldingen kan være en bekreftelse, en justering eller en korrigering.
Utdanningsansvarlig overlege (UAO) – I spesialisthelsetjenesten er det mange avdelinger som har pekt ut en utdanningsansvarlig overlege (utdanningsrådgivende overlege). Arbeidsoppgaver som er knyttet til denne rollen og plassering i organisasjonen kan variere mellom helseforetak. Det er vanlig at UAO er avdelingsledelsens rådgiver i spørsmål knyttet til utdanning. Videre vil UAO ofte ha et ha et særskilt ansvar for at avdelingen etablerer god struktur og kvalitet med hensyn til veiledning, gruppeveiledning, supervisjon og kompetansevurdering.
Underveisvurdering - Vurdering foretatt underveis i et læringsforløp med vekt på tilbakemeldinger som skal fremme læring. Kan være knyttet til daglig virke eller en nærmere definert læringsaktivitet. Underveisvurdering er også kalt formativ vurdering.
Utdanningsplan - Det skal lages en overordnet utdanningsplan for den enkelte spesialitet som angir hvordan virksomheten vil sikre at LIS kan oppnå læringsmålene. Utdanningsplanen skal blant annet inneholde en oversikt over hvilke læringsmål og læringsaktiviteter som virksomheten kan oppfylle og hvilke læringsarenaer innenfor og utenfor virksomheten som skal kunne tilby de ulike læringsmålene. Virksomhetenes ansvar for å utarbeide en slik plan er forskriftsfestet. Se også individuell utdanningsplan.
Utdanningsvirksomhet – se Godkjent utdanningsvirksomhet eller Registrert utdanningsvirksomhet.
Veileder - Kompetent lege som skal fremme refleksjon, gi råd, følge opp faglig progresjon i henhold til utdanningsplan og bidra i vurderingen av LIS (både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål). Med kompetent menes at veileder i utdanningens første del skal være en lege med nødvendig erfaring. Veileder i utdanningens andre del skal være en spesialist i et av fagene som omfattes av del to. Veileder i utdanningens tredje del skal være spesialist i det aktuelle faget (spesialistforskriften §25). I tillegg til medisinskfaglig kompetanse er det viktig at veileder kan bruke veiledningsmetodikk og metoder for kompetansevurdering, og har tilstrekkelige kommunikasjonsferdigheter. Videre har en kompetent veileder god innsikt i relevante læringsmål, og veileders ansvar og oppgaver i spesialistutdanningen. Leder i helseforetakene, kommunene og eventuelt andre offentlige og private arbeidsgivere med ansatt LIS har ansvaret for at det oppnevnes en individuell veileder til den enkelte LIS (spesialistforskriften §25).
Veiledning - Refleksjon, råd og oppfølging av faglig progresjon under spesialiseringen og bidrag i vurderingen av LIS. Veiledningen innebærer planlagte og regelmessige møter mellom LIS og veileder. Møtene skal være skjermet fra andre arbeidsoppgaver. For allmennmedisin er individuell veiledning forskriftsfestet til minimum fire timer per måned i 10,5 av årets måneder (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §2, tredje ledd, s.14).
Vurdering - Bedømmelse av en læringsprosess og læringsresultater i form av læringsfremmende tilbakemeldinger underveis i læringsprosessen (se underveisvurdering) og endelig vurdering av oppnådd kompetanse (se sluttvurdering).
Vurderingskollegium - Leder avholder vurderingskollegium for å foreta en helhetlig sluttvurdering av måloppnåelse for en gitt spesialiseringsperiode. Et vurderingskollegium består av leder, veileder, en eller flere supervisører samt eventuelt andre relevante medarbeidere. For å fremme tillitt og transparens deltar LIS som hovedregel i møtet. I de tilfeller der LIS ikke deltar bør veileder gi god informasjon til LIS før og etter møtet for å motvirke utrygghet og usikkerhet (Nasjonal veiledere: Kompetansevurdering av leger i spesialisering).

Virksomhetens/leders rolle og oppgaver i veiledning

3:1 Leder i utdanningsvirksomheten skal oppnevne individuell veileder til den enkelte LIS. Veileder skal ha nødvendig kompetanse.

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Med nødvendig kompetanse menes medisinskfaglig kompetanse, veiledningskompetanse, vurderingskompetanse, kommunikasjonskompetanse og god kjennskap til utdanningens innhold og rammer. Leder er den som har faglig administrativt og personalmessig ansvar for LIS.

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

I tillegg til kompetansekrav, stiller spesialistforskriften krav til hvor veileder kan/skal være ansatt. Ved spesialistutdanning i godkjente utdanningsvirksomheter, eksempelvis et helseforetak, annen offentlig institusjon eller privat medisinsk sykehus, skal veilederen som oppnevnes være ansatt i utdanningsvirksomheten. Veileder kan, men må ikke være ansatt i registrert utdanningsvirksomhet. Det er presisert i Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer at dersom deler av spesialistutdanningen gjennomføres i annen virksomhet, har den registrerte utdanningsvirksomheten fortsatt ansvar for at veiledning gis. Det kan lages avtale med den andre virksomheten at det oppnevnes egen veileder under oppholdet der. Registrerte utdanningsvirksomheter som f. eks. små kommuner kan gå sammen om en veilederpool for å sikre tilstrekkelig tilgang på veiledere på tvers av kommuner.

Leder kan med fordel sørge for å få en oversikt over kunnskap og kompetanse innen individuell- og gruppeveiledning blant leger knyttet til utdanningsvirksomheten (eksempelvis kommune eller sykehus). Dette for å kartlegge kompetansebehovet innenfor veiledning generelt (Lauvås and Handal, 2014). Individuell veiledning innehar andre kvaliteter enn gruppeveiledning, og i den nye spesialistutdanningen har individuelle veiledere og gruppeveiledere ulike funksjoner (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer) (Eika et al., 2015). Målrettet kompetansebygging for gruppeveiledere med veiledningskompetanse, formell og reell, vil likevel gi dem et godt grunnlag for å fungere som individuelle veiledere.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Lederens ansvar for at den enkelte LIS har en individuell veileder er forskriftsregulert.

Forskriftens krav til veilederkompetanse omhandler medisinskfaglig kompetanse. I henhold til Spesialistforskriften §25 skal veilederen for LIS i utdanningens første del være en lege med nødvendig erfaring. Kravet i utdanningens andre del er at veilederen skal være godkjent spesialist i en av spesialitetene som omfattes av den felles faglige plattformen. Kravet til veilederens kompetanse i utdanningens tredje del er at veilederen skal være godkjent spesialist i den spesialiteten utdanningen gjelder. For ASA-spesialitetene kan det i særskilte tilfeller søkes til Helsedirektoratet om unntak fra denne regelen.

I tillegg til medisinskfaglig kompetanse er det avgjørende at veileder kan bruke veiledningsmetodikk og metoder for kompetansevurdering og har tilstrekkelige kommunikasjonsferdigheter (Eika et al., 2015; Epstein and Hundert, 2002; Helsedirektoratet, 2016; Lauvås Handal, 2014; Sambunjak et al., 2010; Tveiten, 2019). Veileder kan ikke utføre sine oppgaver uten også å ha god innsikt i læringsmålene, både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål, som LIS skal oppnå i den aktuelle spesialiseringsperioden (jf. utdanningsplan) samt ha god kjennskap til veileders ansvar og oppgaver i spesialistutdanningen (se også kapittel 4).

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Latvia: Munksgaard.

Epstein RM, Hundert EM. Defining and assessing professional competence. Jama-J Am Med Assoc 2002;287(2):226-35. doi: DOI 10.1001/jama.287.2.226.

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).

Sambunjak D, Straus SE, Marusic A. A systematic review of qualitative research on the meaning and characteristics of mentoring in academic medicine. Journal of general internal medicine 2010;25(1):72-78.

Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

3:2 Leder i utdanningsvirksomheten bør påse at veileder er kjent for LIS så tidlig som mulig ved tilsetting

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Siden veileder skal fremme refleksjon, gi råd, følge opp faglig progresjon i henhold til utdanningsplan og bidra i vurdering om læringsmål, inkludert felles kompetansemål, er oppnådd (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer) er det viktig at veileder er kjent for LIS så tidlig som mulig ved tilsetting.

Se også råd 5 i kapittel 4 som fastslår at første veiledningssamtale bør finne sted senest 3 uker etter tiltredelse.

Referanser

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).

3:3 Veileder bør så raskt det lar seg gjøre etter tilsetting få informasjon fra leder i utdanningsvirksomheten om den LIS som vedkommende skal veilede i spesialiseringsløpet

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Rask informasjonsformidling fra leder til veileder er viktig for at veileder skal kunne forberede målrettet veiledning av den enkelte LIS (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Rådet henger sammen med råd 5 i kapittel 4 som fastslår at første veiledningssamtale bør finne sted senest 3 uker etter tiltredelse.

Referanser

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften)

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

3:4 Leder i utdanningsvirksomheten skal sørge for at veileder og LIS får tilstrekkelig tid avsatt til veiledning

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Forslag til tiltak som leder kan iverksette for å sikre at veileder og LIS får tilstrekkelig med tid avsatt til veiledning.

Godkjent utdanningsvirksomhet

Legge til rette slik at det blir avsatt tilstrekkelig tid til planlagte og regelmessige veiledningsmøter i arbeidsplanen for både veileder og LIS.
Legge til rette slik at veileder får avsatt tid til både for- og etterarbeid i forbindelse med veiledningsmøter.
Bistå veileder med å finne egnete lokaler for veiledningsmøter slik at faktorer som fortrolighet, trygghet, relasjonsbygging, etikk og struktur kan ivaretas i den individuelle veiledningen (Eika et al., 2015; Lycke et al., 2005) (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer).

Registrert utdanningsvirksomhet

Leder i kommunen kan legge til rette slik at ALIS får nødvendig veiledning, eksempelvis at kommunale oppgaver og vaktplan ikke fører til at veileder og LIS ikke får gjennomført jevnlig veiledning (Helsedirektoratet, 2016).

Registrert utdanningsvirksomhet med ekstern veileder

Leder for utdanningsvirksomheten kan inngå skriftlig avtale som skaper forutsigbarhet og regulerer tid og kapasitet for veiledningen (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

I Spesialistforskriften §25 fremgår det at utdanningsvirksomheten skal legge til rette for at LIS får nødvendig veiledning. Av dette følger at det må avsettes egen tid til veiledning.

Se også råd 3 i kapittel 4 som omhandler frekvens og varighet av veiledningsmøter.

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helse- og Omsorgsdepartementet.Rundskriv I-2/2019(Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24.09.20)

Lycke, K.H., Handal, G., Lauvås, P. (2005) Veiledning med leger under utdanning. Gyldendal akademisk.

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

Anbefalt Litteratur

Dornan T, Mann KV, Scherpbier AJ, et al. (2011) Medical education: theory and practice. Toronto: Elsevier Health Sciences.

Kashiwagi, D.T., Varkey P., Cook D.A. Mentoring programs for physicians in academic medicine: A systematic review. Academic Medicine. 2013;88(7):1029-37. doi: 10.1097/ACM.0b013e318294f368.

Lauvås P, Handal G. (2014) Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Sandars J. The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Med Teach 2009;31(8):685-95. doi: 10.1080/01421590903050374.

Swanwick T. (2014) Understanding medical education: evidence, theory and practice. (2nd ed.). UK: John Wiley & Sons, Ltd.

Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget

3:5 Leder bør legge til rette for kontinuitet i veiledningen, og LIS bør som et minimum ha samme veileder gjennom en spesialiseringsperiode

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

LIS bør ikke bytte veiledere oftere enn hver 6. måned.

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Dersom LIS skal bytte veiledere er det hensiktsmessig at det avholdes en «overføringssamtale». I denne samtalen deltar de to veilederne og LIS. Hensikten med samtalen er å utveksle viktig informasjon, og at LIS og ny veileder bli bedre kjent.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Forskningslitteraturen påpeker at veiledningsforholdet utvikles over tid (Lauvås and Handal, 2014; Tveiten, 2019). Behovet for kontinuitet i veiledningen bør veies opp mot at avstanden mellom veiledere og LIS ikke er for lang.

Individuell veiledning skal bidra til å utvikle LIS til å bli så god som han/hun har forutsetning til å bli. Dette innebærer en balanse mellom «å trygge» og «å utfordre» LIS-en. Veileder skal også bidra i vurdering (både underveisvurdering og sluttvurdering) av LIS. Dette samlet gjør at kontinuitet i veiledning er viktig (Eika et al., 2015; Lauvås Handal, 2014; Sambunjak et al., 2010; Tveiten, 2019). Imidlertid kan lang distanse mellom veiledere og LIS påvirke den individuelle veiledningen negativt. Det kan f. eks. gjøre det vanskelig å avholde hyppige nok veiledningsmøter, begrense veileders muligheter til å stimulere til refleksjon rundt forholdet mellom teori og praksis og svekke veileders muligheter til å bidra i vurdering av LIS.

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk..

Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019(Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 20).

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

3:6 Leder i utdanningsvirksomheten skal sørge for at veileder holdes informert om hvordan ansvar, oppgaver og myndighet knyttet til veiledning er organisert og fordelt i virksomheten

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Leder i utdanningsvirksomheten kan f. eks. bruke kompetanseportalen, individuell utdanningsplan for LIS, utdanningsutvalg, utdanningsansvarlig overlege, helseforetakets nettsider om utdanningsplan for den enkelte spesialitet, og funksjonsbeskrivelse for veiledere i spesialistutdanningen av leger for å sikre at veiledere får oppdatert informasjon om hvordan ansvar, oppgaver og myndighet knyttet til utdanningen er fordelt.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Veileder har et spesielt ansvar for å se helheten i kompetanseutvikling og progresjon hos LIS for å kunne tilrettelegge og bidra i sluttgodkjenning av læringsmål (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Ikke minst gjelder dette felles kompetansemål. Se også råd 2 i kapittel 5. Det er for eksempel viktig at dersom veileder ikke selv observerer LIS i klinisk praksis, har kjennskap til hvem som observerer LIS, slik at vedkommende kan skaffe seg et grunnlag for kompetansevurderingen. Av dette følger at veileder trenger kunnskap om andres relevante ansvarsområder og oppgaver. Veileder trenger oppdatert informasjon om hvem som er leder, eller eventuelt hvem som har fått delegert oppgaven med å godkjenne læringsmål, hvem som er supervisør(er), gruppeveileder og utdanningsansvarlig overlege etc. Dette er av særlig betydning innenfor ASA-spesialitetene der blant annet geografiske avstander kan medføre at organisasjons- og lederstrukturen oppleves lite oversiktlig.

Referanser

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helsedirektoratet (04 06 2018). Brev fra Helsedirektoratet til landets kommuner. Ny spesialistutdanning for leger. Ansvar og oppgaver for kommunene. Ref. 18/12592-1.

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Helse- og Omsorgsdepartementet (2016). Høringsnotat - Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (Spesialistforskriften).

3:7 Dersom oppgaven med å godkjenne læringsmål delegeres er det leders ansvar å påse at en tilstrekkelig nøytral vurdering av LIS er sikret og at veileder ikke havner i en uheldig dobbeltrolle

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Beskrivelse av funksjonene til veileder, supervisør og leder er å forstå som rollebeskrivelser og ikke personer. Dette betyr at rollene i prinsippet kan utøves av samme person. Leder kan delegere oppgaven med å godkjenne læringsmål, men ansvaret kan ikke delegeres (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §26, første ledd, s. 69).

Det finnes viktige grunner til at leder likevel bør unngå å delegere godkjenning av læringsmål til veileder:

For å sikre tilstrekkelig nøytral vurdering av LIS.
For å forhindre at veileder får en uheldig dobbeltrolle som både arbeidsgiver og veileder som vil kunne skape en vanskelig lojalitetskonflikt. Se også råd 2 i kapittel 5.

Referanser

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

3:8 Leder skal innhente råd fra veileder om vurdering og godkjenning av alle læringsmål

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Veileder har ansvaret for å følge progresjon i læring hos LIS, og det kan være hensiktsmessig at veileder er den som samler inn informasjon fra supervisører og andre og presenterer dette samlet for leder. Dette vil komme i tillegg til dokumenterte aktiviteter i kompetanseportalen.

Leder kan også innhente råd fra veileder gjennom vurderingskollegium, der flere personer som har observert LIS i ulike situasjoner deltar. Se eget råd om dette i veileder i kompetansevurdering av leger i spesialisering. Vurderingskollegium kan avholdes for å foreta en helhetlig sluttvurdering av måloppnåelse for en gitt spesialiseringsperiode. Se også vedlegg 2 om vurderingsarbeid i egen avdeling. I vurderingskollegium blir det gjort en strukturert evaluering basert på observasjoner og tilbakemeldinger fra de som har observert LIS-en. Vurderingskollegium er spesielt viktig dersom veileder, leder og LIS har begrenset med kontaktpunkter i klinisk hverdag og ikke minst dersom det er tvil om LIS-ens egnethet. Et vurderingskollegium består av leder, veileder, en eller flere supervisører samt eventuelt andre relevante medarbeidere. For å fremme tillitt og transparens deltar LIS som hovedregel i møtet.

Dersom LIS ikke kan delta vil god informasjon fra veileder på forhånd kunne motvirke utrygghet og usikkerhet. Åpenhet i forhold til LIS om hvem som deltar på møtet og hvilke kompetanser i henhold til forskriftsfestede læringsmål som vil bli vurdert er viktig.

Det er betydningsfullt at LIS opplyses om når vedkommende kan forvente å få tilbakemelding etter at vurderingskollegium er avholdt. Det anbefales at veileder setter av god tid i veiledningsmøtet for å gi LIS informasjon om konklusjon fra vurderingskollegium om faktisk læringsutbytte med begrunnelse.

Vurderingskollegium kan gjennomføres halvårlig eller hyppigere dersom LIS har en kortere spesialiseringsperiode. Leder kan lage en plan for vurderingskollegium som også beskriver hyppighet.

Se også råd 2 i kapittel 5 som omhandler veileders rolle i kompetansevurdering og Helsedirektoratets Veileder i kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Ansvaret for sluttvurdering av læringsmål er lagt til leder i utdanningsvirksomheten (Spesialistforskriften §26). Alle læringsmål skal godkjennes av leder etter anbefaling fra veileder og minst en supervisør (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §26, første ledd, s.70). Ved godkjenning av læringsmål er det viktig å foreta en reell helhetsvurdering og det er derfor avgjørende at leder innhenter råd fra veileder, supervisør(er), evt. gruppeveileder og andre relevante medarbeidere.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

3:9 Forskningspraksis som en integrert del av spesialistutdannelsen for LIS 3 forutsetter at LIS samtidig får individuell veiledning i henhold til spesialistforskriften

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Forskningspraksis kan være relevant for å oppnå felles kompetansemål, eksempelvis FKM-LM-13 som er et læringsmål i forskningsforståelse, men også andre læringsmål avhengig av type forskningsprosjekt (Spesialistforskriften). Dersom en vesentlig del av spesialistutdanningen er gjennomført ved godkjent eller registrert utdanningsvirksomhet og LIS 3 har oppnådd alle læringsmål og prosedyrekrav iht. spesialistforskriften, kan resterende tid brukes til forskningsvirksomhet. Dette forutsetter at LIS får individuell veiledning iht. til spesialistforskriften.

Når forskning foregår utenfor utdanningsvirksomheten er det viktig å sørge for at integrert forskningspraksis baseres på avtaler som er inngått med relevant forskningsorganisasjon (eksempelvis universiteter og vitenskapelige høyskoler).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

LIS 3 som går i en utdanningsstilling kan ha forskningspraksis som en del av utdannelsen (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §2, femte og sjette ledd, s. 19). Dette forutsetter blant annet at individuell veiledning skjer iht. gjeldende regler om spesialistutdanning. Dette er noe annet enn forskningsveiledning som vil komme i tillegg.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innholdIS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

Veileders rolle og oppgaver i veiledningen

4:1 Veileder skal sette seg inn i de læringsaktiviteter og vurderingsformer som gjelder for spesialitetens utdanningsplan

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Vurdering er en integrert del av veiledningsarbeidet, og gjennom fortløpende vurdering får veileder et grunnlag for å beslutte om behov for justering av planlagte læringsaktiviteter i den individuelle utdanningsplanen. Vurderingsformer kan eksempelvis være sjekklister som kan brukes i vurderingen av LIS i tilknytning til veiledningssamtalen, objektive og strukturerte skåringskjemaer i tilknytning til klinisk praksis eller bestemte læringsaktiviteter, eller simuleringsoppgaver.

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Vurdering foretatt av veileder, supervisør(er) og andre relevante medarbeidere er den viktigste vurderingsformen for mange kliniske læringsmål, men dersom det er utarbeidet vurderingsformer tilknyttet læringsmål benyttes disse. Se også råd 3 i kapittel 5 og Nasjonal veileder om kompetansevurdering av leger i spesialisering, kapittel 3 og 4.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Veileder skal vurdere alle relevante læringsmål i løpet av den aktuelle spesialiseringsperioden (Spesialistforskriften §26). Se også råd 2 i kapittel 4.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

4:2 Veileder skal sette seg inn i utdanningsløpet som LIS er i gang med og bistå i utarbeidelsen av individuell utdanningsplan

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ved tilsetting skal det utarbeides en individuell utdanningsplan for LIS som bygger på utdanningsplanen for spesialiteten. Den spesifiserer utdanningsløpet for den enkelte LIS, dvs. hvilke læringsmål, LIS skal oppnå for å bli spesialist, hvilke læringsaktiviteter som bør gjennomføres for å få godkjent læringsmål, og ved hvilken læringsarena læringsmålene kan oppnås. I planen vil det også fremgå om LIS skal ha spesialiseringsperiode utenfor virksomheten for å kunne oppnå gitte læringsmål.

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Utarbeidelsen av individuell utdanningsplan skjer i samarbeid mellom leder, LIS og veileder, men like fullt er det virksomhetens ansvar at LIS har en utdanningsplan (Spesialistforskriften §25). Se også kapittel 3.

Det er av stor betydning at også andre medarbeidere som har utdanningsansvar for LIS (eksempelvis supervisører og gruppeveiledere) gjøres kjent med planen.

Planen baseres på avtaler som er inngått med andre virksomheter for læringsmål som ikke kan nås ved eller tilknyttet utdanningsvirksomheten. Dette for å sikre at LIS kan oppnå læringsmålene.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Veileder skal fremme refleksjon, gi råd, følge opp faglig progresjon i henhold til den individuelle utdanningsplanen og bidra i vurderingen av LIS (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §25 første ledd, s. 65). For å kunne oppnå dette bør det være avklart hvilke læringsmål, læringsaktiviteter og vurderingsformer som LIS skal ha gjennom i spesialiseringsperioden. Veileder skal derfor kjenne LIS sin individuelle utdanningsplan. Se også råd 1 i kapittel 4 som omhandler veileders ansvar for å sette seg inn i de lærings- og vurderingsformer som gjelder for spesialitetens utdanningsplan.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016)Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

4:3 Godkjent utdanningsvirksomhet bør etterstrebe at individuell veiledning blir avholdt minst hver fjerde uke, og har en varighet på 45–60 minutter

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Den individuelle veiledningen er en toveis samtale som er skjermet fra andre arbeidsoppgaver. I veiledningsmøtene er det mulig for både LIS og veileder å ta opp spørsmål som er spesifikke for den enkelte utdanningskandidaten. Til forskjell fra veiledning er supervisjon integrert i det daglige arbeidet. Begge deler handler om hjelp til læring og refleksjon, men både organisering og formål er litt forskjellig (Nylenna 2018). Se også kapittel 5 som omhandler innhold i veiledning.

Veiledning med fysisk oppmøte kan være å foretrekke fremfor digital veiledning. Sammenlignet med veiledning med fysisk oppmøte er det større risiko for kommunikasjonsproblemer og misforståelser når veiledning gjennomføres digitalt på Skype eller lignende. Det kan være utfordrende å få til en god og trygg veilederrelasjon når man ikke møtes fysisk (Eika et al., 2015). Blant annet av disse grunner er det betydningsfullt å kombinere digital veiledning med veiledningsmøter med fysisk nærvær. Veiledning med fysisk oppmøte er spesielt viktig i begynnelsen av en veilederrelasjon. Den unike erfaringene med digital veiledning og digitale møter fra 2020 vil imidlertid gi nyttig læring for eventuell ny vurdering av dette rådet.

Individuell veiledning innehar andre kvaliteter enn gruppeveiledning, men gruppeveiledning kan være et supplement til en-til-en veiledning. I gruppeveiledning drøftes ofte mer generelle problemstillinger og ulike metoder for læring kan tas i bruk. Det grunnleggende fellestrekket ved gruppeveiledning er at gruppen deler erfaringer og hjelper hverandre til refleksjon over tema som tas opp. Gruppeveiledning kan bidra til at felles kompetansemål innen eksempelvis områder som etikk, kommunikasjon og kvalitet- og pasientsikkerhet oppnås. Se også råd 1 i kapittel 3.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Å være en god lege er mer enn å være en kunnskapsrik medisinsk ekspert (Eika et al., 2015; Renting et al., 2017). Veiledning er et viktig pedagogisk virkemiddel i spesialistutdanningen som skal fremme refleksjon rundt forholdet mellom teori og praksis. Se også vedlegg 4 – Praksistrekanten. LIS oppmuntres til å være aktiv både under veiledningssamtalen og i perioden mellom hvert veiledningsmøte. Jevnlige veiledningsmøter kan være avgjørende for å sikre progresjon i læringen og for å skape nødvendige forutsetninger for fortløpende vurdering av oppnådde læringsmål. Jevnlige veiledningsmøter vil gjøre LIS-en i stand til å ikke bare handle etter andres regler, men også gjøre selvstendige vurderinger (Lauvås and Handal, 2014). Se også råd 1 og råd 4 i kapittel 3..

Med unntak for spesialiteten allmennmedisin, har spesialistforskriften ikke nærmere presisert minimumsomfanget av individuell veiledning for LIS (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Både supervisjon og gruppeveiledning, også i sykehus, er viktige for læring. I praksis vil det imidlertid være vanskelig for veileder å få utført sine spesifikke oppgaver og oppnå formålet med veiledning dersom det går mer enn en måned mellom hvert veiledningsmøte, uavhengig av gruppeveiledning. Videre er det avgjørende at man i veiledningsmøtet har nok tid avsatt, slik at det finnes forutsetning for god dialog med refleksjon rundt læring (Eika et al., 2015; Lauvås and Handal, 2014; Tveiten, 2019).

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Nylenna M. Veiledning eller supervisjon? (2018). Tidsskrift for den Norske Laegeforening doi: 10.4045/tidsskr.18.0513.

Renting, N., Raat, A. N. J., Dornan, T., Wenger-Trayner, E., van der Wal, M. A., Borleffs, J. C. C., Gans, R. O. B. & Jaarsma, A. D. C. (2017). Integrated and implicit: how residents learn CanMEDS roles by participating in practice. Medical Education 51, 942-952.

Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2016).Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

Anbefalt litteratur

Farkas AH, Allenbaugh J, Bonifacino E, et al. Mentorship of US Medical Students: a Systematic Review. Journal of General Internal Medicine 2019;34(11):2602-09. doi: 10.1007/s11606-019-05256-4.

Kashiwagi, D.T., Varkey P., Cook D.A. Mentoring programs for physicians in academic medicine: A systematic review. Academic Medicine. 2013;88(7):1029-37. doi: 10.1097/ACM.0b013e318294f368.

Rø, K. I., Djerv, L., Boye, T. B., & Ekeberg, Ø. (2018). Gruppeveiledning–et udekket behov hos leger i spesialisering. Tidsskrift for Den norske legeforening.

Sandars, J. (2009). The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Medical Teacher 31, 685-695.

4:4 Individuell veiledning i ASA-spesialitetene skal være planlagt og jevnlig

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Den individuelle veiledningen er en toveis samtale som er skjermet fra andre arbeidsoppgaver. I veiledningsmøtene er det mulig både for LIS og veileder å ta opp spørsmål som er spesifikke for den enkelte utdanningskandidaten. Til forskjell fra veiledning er supervisjon integrert i det daglige arbeidet. Begge deler handler om hjelp til læring og refleksjon, men både organisering og formål er litt forskjellig (Nylenna 2018). Se også kapittel 5 som omhandler innhold i veiledning.

Veiledning med fysisk oppmøte er å foretrekke fremfor digital veiledning. Sammenlignet med veiledning med fysisk oppmøte er det større risiko for kommunikasjonsproblemer og misforståelser når veiledning gjennomføres digitalt på Skype eller lignende. Det kan være utfordrende å få til en god og trygg veilederrelasjon når man ikke møtes fysisk (Eika et al., 2015). Blant annet av disse grunner er det betydningsfullt å kombinere digital veiledning med veiledningsmøter med fysisk nærvær. Veiledning med fysisk oppmøte er spesielt viktig i begynnelsen av en veilederrelasjon.

Individuell veiledning innehar andre kvaliteter enn gruppeveiledning, men gruppeveiledning kan være et supplement til en-til-en veiledning. I gruppeveiledning drøftes ofte mer generelle problemstillinger og ulike metoder for læring kan tas i bruk. Det grunnleggende fellestrekket ved gruppeveiledning er at gruppen deler erfaringer og hjelper hverandre til refleksjon over tema som tas opp. Gruppeveiledning kan bidra til at felles kompetansemål innen eksempelvis områder som etikk, kommunikasjon og kvalitet- og pasientsikkerhet oppnås. Se også råd 1 i kapittel 3.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Leger i ASA-spesialisering vil ofte ikke ha samme tette kontakt med andre og mer erfarne kollegaer i sin praksis, slik som leger som spesialiserer seg i sykehusspesialiteter vil ha. Veiledning vil gi leger i ASA-spesialisering mulighet til å få belyst og diskutert kliniske problemstillinger og reflektert over holdninger og praksis. I høringsnotat fra Helse- og omsorgsdepartementet omtales veileder som en viktig ressurs for tilbakemelding til leger i ASA-spesialisering (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). Jevnlig individuell veiledning er viktig for å sikre progresjon i læringen og for fortløpende vurdering av LIS sin kompetanse. Dette gjelder på alle arenaer innenfor den utdanningsvirksomheten der LIS er ansatt eller tilknyttet.

For spesialiteten allmennmedisin er individuell veiledning forskriftsfestet til minimum fire timer per måned i 10,5 av årets måneder (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer §2 tredje ledd, s.16). Videre gis det økonomisk dekning til en og en halv times forberedelse/etterarbeid for å veilede, totalt fem og en halv timer per måned i 10.5 av årets måneder. For samfunns- og arbeidsmedisin er det ikke stilt annet krav i spesialistforskriften enn at det skal gis nødvendig veiledning. Det bør etterstrebes at LIS i disse to fagene får samme omfang av veiledning som LIS i allmennmedisin. I tillegg til individuell veiledning skal LIS delta i gruppeveiledning som er en viktig del av spesialistutdanningen i ASA-fagene. Leger som spesialiserer seg i allmennmedisin og arbeidsmedisin skal delta i veiledningsgruppe over to år, mens leger som spesialiserer seg i samfunnsmedisin skal delta i veiledningsgruppe over tre år (Spesialistforskriften §2). Se også råd 4 i kapittel 3 som omhandler leders ansvar for at veileder og LIS for tilstrekkelig tid avsatt til veiledning.

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. (2018) Høringsnotat - Forslag til regulering av spesialistutdanning i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Nylenna M. Veiledning eller supervisjon? (2018). Tidsskrift for den Norske Laegeforening doi: 10.4045/tidsskr.18.0513.

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

Helsedirektoratet. (2017) Organisering og gjennomføring av spesialistutdanningen i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin. IS-2646.

Anbefalt litteratur

Farkas AH, Allenbaugh J, Bonifacino E, et al. Mentorship of US Medical Students: a Systematic Review. Journal of General Internal Medicine 2019;34(11):2602-09. doi: 10.1007/s11606-019-05256-4.

Kashiwagi, D.T., Varkey P., Cook D.A. Mentoring programs for physicians in academic medicine: A systematic review. Academic Medicine. 2013;88(7):1029-37. doi: 10.1097/ACM.0b013e318294f368.

Rø, K. I., Djerv, L., Boye, T. B., & Ekeberg, Ø. (2018). Gruppeveiledning–et udekket behov hos leger i spesialisering. Tidsskrift for Den norske legeforening.

Sandars, J. (2009). The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Medical Teacher 31, 685-695.

4:5 Veileder skal ta initiativ til første veiledermøte som bør finne sted senest tre uker etter tiltredelse

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

I begynnelsen av en veiledningsprosess er det viktig å klargjøre LIS sine behov for spesialiseringsperioden, sikre progresjon i læringen og dermed legge et godt grunnlag for en effektiv gjennomføring av spesialiseringsløpet for LIS (Eika et al., 2015; Lauvås and Handal, 2014; Tveiten, 2019). Se også råd 1 i kapittel 5, vedlegg 1 – Sjekkliste. .

Temaer som anbefales å vies særlig oppmerksomhet i de første veiledningsmøtene:

Det settes av tid til å bli kjent og det lages et godt grunnlag for et trygt læringsmiljø (Eika et al., 2015; Tveiten, 2019).

LIS sin bakgrunn, kompetanser, personlige egenskaper og ønsker/behov for spesialiseringsperioden.
Veileder sin bakgrunn for å være veileder.
Hensikten med veiledning.
Forventninger knytet veileders rolle og funksjon.
Forventninger til LIS sin rolle.
Innhold i veiledningen.
Taushetsplikt og fortrolighet i veiledning
Praktiske forhold (tidspunkt, hyppighet, sted, etc.)
Ansvarsfordeling knyttet til referatskriving i kompetanseportalen.
Individuell utdanningsplan.
Veileders rolle i vurdering av LIS og aktuelle vurderingsformer og vurderingspraksis i henhold til utdanningsplan for LIS, herunder vurderingsmøter og aktuelle vurderingsskjemaer for vurdering av klinisk praksis.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Den individuelle veiledningen bør komme i gang raskt for å skape best mulige forutsetninger for at LIS skal kunne oppnå læringsmålene (Eika et al., 2015; Tveiten, 2019). Se også råd 2 og råd 3 i kapittel 3.

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/kompetansevurdering-av-leger-i-spesialisering

Anbefalt litteratur

Swanwick T. (2014) Understanding medical education: evidence, theory and practice. (2nd ed.). UK: John Wiley & Sons, Ltd.

Innhold i veiledningen

5:1 Veileder skal gi LIS faglige råd gjennom refleksjon rundt relevante læringsmål

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Innholdet i veiledningen vil ved oppstart av et spesialiseringsløp ofte ha større fokus på rådgivning knyttet utdannings- og medisinskfaglige spørsmål enn lenger ute i forløpet hvor refleksjon rundt mestring av legerollen og fremtidige karrierevalg ofte oppleves som mest nyttig for LIS. Se også råd 5 i kapittel 4.

Struktur som kan brukes for gjennomføring av veiledningsmøter

1. Forberedelse

For å få til en god veiledningssamtale er det viktig at både veileder og LIS forbereder seg (Eika et al., 2015; Tveiten, 2019).

Veileder kan innhente informasjon fra supervisør(er) og andre medarbeidere for å vurdere progresjon og for å få rettet fokus mot de læringsmål og læringsaktiviteter der det viser seg at LIS-en trenger mest trening og tilbakemelding. LIS har ansvar for å finne problemstillinger som kan knyttes til relevante læringsmål og kan ta utgangspunkt i hendelser og problemstillinger som vedkommende møter i det daglige arbeidet (Lauvås and Handal, 2014).

2. Begynnelsen

Veileder sørger for å etablere god kontakt med LIS gjennom å være tilstedeværende og få frem hva LIS har på hjertet.
Veileder og LIS setter en ramme og avstemmer agenda for å etablere en felles forståelse.

3. Dialog

Veileder utforsker LIS-ens tanker, erfaringer og forventinger til tema/læringsmål som skal diskuteres i møtet.

Eksempel på spørsmål kan være:

Hvordan har det gått siden du var her sist?
Hva har du erfart?
Hvilke tilbakemeldinger har du fått fra supervisør(er), gruppeveileder eller andre?
Hva tenker du om de tilbakemeldingene du har fått?

4. Evaluering

LIS blir oppmuntret til å fortelle hva vedkommende sitter igjen med og får spørsmål om hva han/hun trenger for å oppnå kompetanse/bli bedre.

Eksempel på spørsmål kan være:

Hva kan du gjøre selv?
Hva trenger du fra meg/andre?

Det tilstrebes en ”take home message” og LIS oppsummerer hva vedkommende tar med seg fra veiledningsmøtet.

5. Avslutning

Veileder og LIS blir enige om neste møtepunkt og oppgave. LIS får mulighet å gi tilbakemelding på veiledningsmøtet.

Eksempel på spørsmål kan være:

Hva er bra med disse veiledningsmøtene?
Hva savner du i disse samtalene?
Hvordan kan det bli bedre for deg?

En god balanse mellom støtte og utfordring i veiledningsmøtene fremmer positiv utvikling hos LIS. Tilbakemeldinger fra veileder som tar utgangspunkt i selvevaluering og refleksjon og som er handfaste, spesifikke og forståelige er læringsfremmende. Det er viktig at veileder støtter velfungerende adferd og gir konkret ros. Veileder tar utgangspunkt i det som LIS ønsker å bli bedre på og bekrefter hvis det er rett, men prioriter om noe annet også fortjener oppmerksomhet.

Eksempel på tema som kan tas opp i veiledningsmøter:

Progresjon i spesialiseringen
Faktorer som hemmer eller fremmer læring i praksis
Hvordan oppleves de faglige utfordringene?
Tiltak dersom LIS ikke har forventet progresjon

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Veiledning er en pedagogisk metode og læreprosess som fungerer som et bindeledd mellom teori og praksis (Eika et al., 2015; Lauvås and Handal, 2014). God veiledning bidrar til selvrefleksjon og at LIS blir bevisst sine holdninger. LIS får økt sin bevissthet på faglige valg og avgjørelser i videste forstand og opplever økt mestring. Målet med veiledning er å fremme utviklingen av rolleforståelse som en lege må ha for å fungere optimalt i legeyrket på en måte som skaper nødvendig tillitt hos pasienter og samfunn. Se også vedlegg 4 – Praksistrekanten.

Å være veileder innebærer i utgangspunktet å ha makt. Veilederen og LIS kan være likeverdige i veiledning, men de betyr nødvendigvis ikke at de er likestilte. Veilederen har ofte merkompetanse innenfor både de medisinske fagområdet og veiledning. Merkompetansen fører til maktubalanse, men det er ikke utelukkende negativt. Veileder har makt til «å få til noe» – å legge til rette for at LIS kan bli så god som hun/han kan bli. Faktorer som veiledningskompetanse og bevisst ivaretakelse av respekt overfor LIS vil bidra til dette. Makt innebærer også ansvar og veilederen har et ansvar for å legge til rette for at veiledningen blir så god som mulig (Tveiten, 2019).

Referanser

Eika, B., Wichmann-Hansen, G., Hofgaard Lycke, K. & Handal G. (2015). Vejledning af læger under utdannelse. Munksgaard: Latvia.

Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Tveiten, S. (2019). Veiledning - mer enn ord... (5 utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Bakgrunnsdokumenter

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Anbefalt litteratur

Farkas AH, Allenbaugh J, Bonifacino E, et al. Mentorship of US Medical Students: a Systematic Review. Journal of General Internal Medicine 2019;34(11):2602-09. doi: 10.1007/s11606-019-05256-4.

Kashiwagi, D.T., Varkey P., Cook D.A. Mentoring programs for physicians in academic medicine: A systematic review. Academic Medicine. 2013;88(7):1029-37. doi: 10.1097/ACM.0b013e318294f368.

Sandars, J. (2009). The use of reflection in medical education: AMEE Guide No. 44. Medical Teacher 31, 685-695.

Swanwick T. (2014) Understanding medical education: evidence, theory and practice. (2nd ed.). UK: John Wiley & Sons, Ltd.

5:2 Veileder skal vurdere kompetanse hos LIS knyttet til alle læringsmål (både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål)

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Gjennom å tilby kurs i medisinsk pedagogikk og veiledning til de som skal veilede LIS, vil veiledere få en innføring i vurderingsformer og ulike verktøy som kan brukes. Se kapittel 6 for mer informasjon om kurs i medisinsk pedagogikk og veiledning. Deltakelse i etterutdanning vil også bidra til at veileder vedlikeholder og utvikler denne kompetansen.

Det kan oppleves utfordrende å etablere en trygg relasjon til LIS når man som veileder både skal vurdere kompetanse og veilede. Det anbefales derfor at temaer som kompetansebasert medisinsk utdannelse, individuell utdanningsplan, vurderingsformer og ivaretakelse av transparens og åpenhet blir tatt opp allerede på første veiledningsmøte med LIS, se også råd 5 i kapittel 4. I forbindelse med planlegging av videre veiledningsmøter i spesialiseringsforløpet er tydeliggjøring av hvilke læringsmål og læringsaktiviteter som er relevante og som skal vurderes av veileder betydningsfullt.

Veileder har som oppgave, sammen med LIS, å følge med på og sørge for at LIS får en sluttvurdering av læringsmål (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Leder i helseforetakene, kommunene og eventuelt andre offentlige og private arbeidsgivere med ansatt LIS har imidlertid ansvar for arbeidet med sluttvurdering av læringsmål. Noen ganger vil dokumenterte læringsaktiviteter og gjennomført veiledning være tilstrekkelig som grunnlag for leder. Ved mer sammensatte læringsmål vil det være nødvendig å foreta en helhetsvurdering i en veiledningstime, innhente relevant informasjon fra supervisør(er), gruppeveiledere og andre relevante medarbeidere eller at leder avholder et vurderingskollegium. Se også råd 7 og råd 8 i kapittel 3.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Vurdering er en integrert del av veiledningsarbeidet (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Veileder vurderer alle relevante læringsmål underveis i læringsprosessen, men ansvaret for sluttvurdering og godkjenning av læringsmål er lagt til leder (Spesialistforskriften §26). Se ogsåråd 7 i kapittel 3.

I første rekke brukes selve veiledningstimene som grunnlag for vurdering av LIS, men det er også betydningsfullt at veileder har løpende dialog med supervisører, og eventuelt gruppeveileder og andre relevante medarbeidere for å danne seg et bilde av kompetanse og progresjon hos LIS (Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering). Se også råd 1 i kapittel 4.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019(Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Anbefalt litteratur

Lauvås, P. & Handal, G. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

5:3 Veileder skal sammen med LIS vurdere behov for endringer i den individuelle utdanningsplanen, og gi råd til LIS sin leder om dette

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Veileder skal følge med på den faglige progresjonen under spesialiseringsforløpet og gi råd om individuelle tilpasninger, revisjoner og konkretiseringer av utdanningsplanen der dette anses nødvendig (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer).

Gjennom fortløpende vurdering får veileder et grunnlag for å gi råd til leder om behov for justering av planlagte læringsaktiviteter i den individuelle utdanningsplanen. Veileder har i tillegg ansvar for å melde fra til leder dersom progresjonen over tid ikke er som forventet og foreslå tilrettelegging for at læringsmålene kan nås. Det er imidlertid leder i utdanningsvirksomheten som har ansvaret for å legge til rette for best mulige læringsforhold og ta grep dersom LIS-en ikke har tilfredsstillende kompetanseutvikling (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer).

Se også råd 1 og råd 2 i kapittel 4 og Helsedirektoratets Veileder i kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Referanser

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

5:4 Den enkelte LIS har ansvar for egen læring, blant annet gjennom aktivt å bidra inn i veiledningsmøtene

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

LIS-ens bidrag inn i veiledningsmøtene er en avgjørende forutsetning for at veiledning skal kunne ha den hensikten som er tilsiktet (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Det forventes f. eks. at LIS møter til avtalte veiledningsmøter, aktivt ber om tilbakemeldinger og deltar i utforming av individuell utdanningsplan (Nasjonal veileder om kompetansevurdering av leger i spesialisering).

Referanser

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Veilederutvikling

6:1 Utdanningsvirksomheten skal sørge for at det finnes grunn- og etterutdanningstilbud for veiledere

Sist faglig oppdatert: 30202130.06.2021

Ordene i uthevet skrift er forklart i kapittelet definisjoner.

Praktisk – slik kan rådet følges

Grunnkurs i medisinsk pedagogikk og veiledning som har som målsetting å gi deltakerne ferdigheter i og kunnskap om bruk av læringsfremmende kommunikasjon, individuell veiledning, gruppeveiledning, supervisjon og kompetansevurdering.

Det er en fordel om kurset går over to hele dager (15 timer), enten sammenhengende eller med mulighet for egentrening og refleksjon mellom kursdagene. Læringsfremmende kommunikasjon fremmer refleksjon og utvikling. Således er det betydningsfullt at kurset inneholder minst 50% aktiviserende undervisning og konkret trening på kommunikasjonsferdigheter. Det er viktig at kursdeltakerne blir vurdert i henhold til læringsmål for veiledning og kommunikasjon og at de får tilbakemeldinger på hvordan de veileder i klinisk praksis. Det kan være fornuftig om kurskomiteen består av minst èn lege, og et veilederkurs anbefales ikke å ha mer enn 25 deltakere. Det er gunstig dersom trening på praktiske ferdigheter kan foregå i mindre grupper på maks 8 deltakere med minimum èn kurslærer. Det er mulig å etablere et samarbeid mellom kommuner og helseforetak for å få på plass et godt kurstilbud som imøtekommer etterspørselen.

Der det er aktuelt anbefales det at utdanningsvirksomheter og kurskomiteer etablerer kontakt med de som har ansvar for veiledning for medisinstudenter ved Det medisinske fakultet eller lignende. Samordning av veilederutdanning for veiledning av medisinstudenter og veiledning av LIS kan bidra til mer helhetlige utdanningsløp og ha positive effekter for både veiledere og de som skal veiledes (medisinstudenter og LIS).

Anbefalt læringsutbytte av grunnkurs i medisinsk pedagogikk og veiledning

Kunnskaper

På generelt grunnlag kunne drøfte det teoretiske grunnlaget for veiledning
Forstå prinsipper og forutsetning for veiledning, herunder trygghet, makt og respekt
Grunnleggende kunnskap om forskjellen mellom veiledning og supervisjon
Kunne drøfte betydningen av relasjon og kommunikasjon i et veiledningsperspektiv
Kunnskap om relevante lover, forskrifter og gjeldende styringsdokumenter
Kunnskap om forskjellen mellom formativ og summativ vurdering
Kunnskap om nytten av å bruke sjekklister og observasjonsverktøy i veiledningsmøter

Ferdigheter

Kunne planlegge og gjennomføre veiledning individuelt og i grupper
Kunne tilrettelegge veiledning i samsvar med aktuelle læringsaktiviteter og læringsmål, og tilpasset LIS-ens læreforutsetninger
Kunne strukturere veiledning
Kunne gi læringsfremmende tilbakemeldinger og sluttvurdering
Kunne forstå rollen og bidra i et vurderingskollegium
Kunne reflektere systematisk, kritisk og etisk over egen veilederpraksis

Etterutdanningstilbud

Etterutdanningstilbud kan eksempelvis være simulering, veiledning på veiledning og veiledernettverk. Veiledning på veiledning bidrar til bevisstgjøring på funksjon, rolle og kommunikasjonsferdigheter. Det kan foregå som individuell veiledning eller som gruppeveiledning. Hensikten med veiledernettverk er blant annet å lære av hverandres erfaringer i forhold til veilederrollen og veilederoppgavene samt at bidra til økt kunnskap om endringer i LIS-utdannelsen.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Den nye LIS-utdanningen er en kompetansebasert medisinsk utdannelse og veilederen har fått en fremtredende rolle. Veileder skal fremme refleksjon, gi råd, følge med på kompetanseutviklingen og forberede godkjenning av læringsmål, både fagspesifikke læringsmål og felles kompetansemål (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Veilederrollen har blitt mer krevende enn før og behov for veilederkompetanse har økt. Som en del av den forskriftsfestede felles kompetansemodulen Kommunikasjon inngår læringsmål FKM-LM-20 som innebærer at LIS 3 skal ha oppnådd gode ferdigheter i å veilede og gi supervisjon. Helsedirektoratet anbefaler veiledningskurs som læringsaktivitet (Helsedirektoratet, 2019). Se også kapittel 4 som omhandler veileders rolle og oppgaver i veiledningen.

I henhold til spesialistforskriften skal de regionale helseforetakene sørge for at regionens behov for utdanning av spesialister blir dekket (Spesialistforskriften § 4). Det innebærer blant annet at det er opprettet fire regionale utdanningskontor (RegUt) som skal ha ansvar for å utvikle og gjennomføre læringsaktiviteter. RegUt-ene har en viktig rolle i å utvikle og tilby grunn- og etterutdanning for veiledere i godkjente utdanningsvirksomheter, og for at LIS 3 skal få tilbud om kurs slik at FKM-LM-20 kan oppnås (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer).

Fylkesmannen får årlig oppdrag om å tilby grunnkurs i medisinsk pedagogikk og veiledning for leger i kommunehelsetjenesten som skal veilede LIS 1. Det er de registrerte utdanningsvirksomhetene, eksempelvis kommune, direktorat eller bedriftshelsetjeneste, sitt ansvar å sørge for at de som skal veilede LIS 3 i ASA-spesialitetene får tilbud om kurs for å oppnå nødvendig veilederkompetanse (Rundskriv I-2/2019 Spesialistforskriften med kommentarer). Videre har de registrerte utdanningsvirksomhetene ansvar for å tilby LIS 3 kurs eller tilsvarende slik at FKM-LM-20 kan oppnås (Helsedirektoratet, 2019). ALIS-kontorene skal bistå kommunene med å få etablert kurstilbud slik at veilederkompetanse oppnås.

Referanser

Forskrift om spesialistutdanning av leger og tannleger, FOR-2016-12-08-1482 (Spesialistforskriften).

Helse- og Omsorgsdepartementet. Rundskriv I-2/2019 (Spesialistforskriften med kommentarer – redigert rundskriv 24 09 2020).

Bakgrunnsdokumenter

Helsedirektoratet. (2016) Arbeidsgruppe 4 - Rapport Veiledning av LIS i ny spesialiststruktur.

Helsedirektoratet (2016). Fremtidens legespesialister. En gjennomgang av legers spesialitetsstruktur og -innhold IS-2079-3. Oslo: Trykksaksekspedisjonen.

Helsedirektoratet (2019). Nasjonal veileder. Kompetansevurdering av leger i spesialisering.

Mandat for regionalt utdanningssenter for leger i spesialisering (RegUt) (17 10 2018). Versjon 4.0. Fra Koordinerende RegUt HV/Ansgar Berg.