Genetiske undersøkelser i helsetjenesten – kapittel 5 i bioteknologiloven
Veiledning til behandlende lege (den som rekvirerer undersøkelsen)
Rekvirenten bør undersøke tilgjengelige genetiske undersøkelser på genetikkportalen.no
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetikkportalen er utviklet for å vise hvilke genetiske undersøkelser som er tilgjengelige ved de ulike helseforetakene.
Veiledning
Laboratoriene har lagt inn informasjon på Genetikkportalen om genetiske undersøkelser med informasjon om vanlig indikasjon og hvilke gener som undersøkes. Det er informasjon om hvilke helseforetak/laboratorier som tilbyr undersøkelsen, og lenke til rekvisisjonsskjemaer, som har ytterligere informasjon. Genetikkportalen gir også veiledning om hvordan legen kan velge den mest relevante testen.
Helseforetakene/laboratoriene som utfører genetiske undersøkelser, har noe ulikt tilbud og har avtaler om å kunne utfylle hverandre/fordele analyser seg imellom. Genetikkportalen gir oversikt som vil være nyttig både for helsepersonell og pasienter.
Rekvirenten bør undersøke tilgjengelige genetiske undersøkelser på genetikkportalen.no
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetikkportalen er utviklet for å vise hvilke genetiske undersøkelser som er tilgjengelige ved de ulike helseforetakene.
Praktisk – slik kan rådet følges
Laboratoriene har lagt inn informasjon på Genetikkportalen om genetiske undersøkelser med informasjon om vanlig indikasjon og hvilke gener som undersøkes. Det er informasjon om hvilke helseforetak/laboratorier som tilbyr undersøkelsen, og lenke til rekvisisjonsskjemaer, som har ytterligere informasjon. Genetikkportalen gir også veiledning om hvordan legen kan velge den mest relevante testen.
Helseforetakene/laboratoriene som utfører genetiske undersøkelser, har noe ulikt tilbud og har avtaler om å kunne utfylle hverandre/fordele analyser seg imellom. Genetikkportalen gir oversikt som vil være nyttig både for helsepersonell og pasienter.
Rekvirenten har ansvar for å gi laboratoriet relevante og nødvendige opplysninger
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Rekvirenten har ansvar for at laboratoriet får de kliniske opplysningene som er relevante og nødvendige for å utføre en genetisk undersøkelse på en forsvarlig måte. Den som rekvirerer en undersøkelse, må dokumentere den kliniske begrunnelsen for undersøkelsen på egnet måte.
Genetiske undersøkelser skal bare anvendes til medisinske formål med diagnostisk eller behandlingsmessig siktemål. Helsepersonell og helsetjenesten skal også unngå unødig ressursbruk.
Ved behov bør rekvirenten be laboratoriet om bistand til å velge den undersøkelsen som er best egnet til å avklare problemstillingen.
Veiledning
Den kliniske begrunnelsen dokumenteres i rekvisisjonsskjemaet eller på annen egnet måte.
For noen diagnostiske undersøkelser vil det følge med anbefaling fra laboratoriet om hvilke genetiske undersøkelser som kan besvare problemstillingen på den beste måten medisinsk og ressursmessig. Laboratoriet som mottar rekvisisjonen, kan foreslå andre eller utvidede undersøkelser ved behov. Laboratoriet kan også avslå å utføre undersøkelser dersom det medisinske behovet ikke er begrunnet eller de tilgjengelige undersøkelsene ikke egner seg til å avklare problemstillingen.
Genetiske undersøkelser utføres på indikasjon for å påvise ev. genetisk sykdom eller risiko for arvelig sykdom. Det er ikke mulig å oppdage alle varianter som kan være sykdomsrelatert. En genetisk undersøkelse gir ikke alltid funn som kan avklare diagnose eller sykdomsrisiko.
Begrunnelse
Genetiske undersøkelser som har til hensikt å gi informasjon om menneskets arveegenskaper, skal ha et diagnostisk eller behandlingsmessig siktemål. Genetiske undersøkelser skal være klinisk begrunnet, og det skal også gjøres en vurdering av ressursbruk.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-2
Rekvirenten har ansvar for å gi laboratoriet relevante og nødvendige opplysninger
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Rekvirenten har ansvar for at laboratoriet får de kliniske opplysningene som er relevante og nødvendige for å utføre en genetisk undersøkelse på en forsvarlig måte. Den som rekvirerer en undersøkelse, må dokumentere den kliniske begrunnelsen for undersøkelsen på egnet måte.
Genetiske undersøkelser skal bare anvendes til medisinske formål med diagnostisk eller behandlingsmessig siktemål. Helsepersonell og helsetjenesten skal også unngå unødig ressursbruk.
Ved behov bør rekvirenten be laboratoriet om bistand til å velge den undersøkelsen som er best egnet til å avklare problemstillingen.
Praktisk – slik kan rådet følges
Den kliniske begrunnelsen dokumenteres i rekvisisjonsskjemaet eller på annen egnet måte.
For noen diagnostiske undersøkelser vil det følge med anbefaling fra laboratoriet om hvilke genetiske undersøkelser som kan besvare problemstillingen på den beste måten medisinsk og ressursmessig. Laboratoriet som mottar rekvisisjonen, kan foreslå andre eller utvidede undersøkelser ved behov. Laboratoriet kan også avslå å utføre undersøkelser dersom det medisinske behovet ikke er begrunnet eller de tilgjengelige undersøkelsene ikke egner seg til å avklare problemstillingen.
Genetiske undersøkelser utføres på indikasjon for å påvise ev. genetisk sykdom eller risiko for arvelig sykdom. Det er ikke mulig å oppdage alle varianter som kan være sykdomsrelatert. En genetisk undersøkelse gir ikke alltid funn som kan avklare diagnose eller sykdomsrisiko.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Genetiske undersøkelser som har til hensikt å gi informasjon om menneskets arveegenskaper, skal ha et diagnostisk eller behandlingsmessig siktemål. Genetiske undersøkelser skal være klinisk begrunnet, og det skal også gjøres en vurdering av ressursbruk.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-2
Rekvirenten har ansvaret for at pasienten får nødvendig og tilstrekkelig informasjon om den genetiske undersøkelsen
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Pasienten skal ha den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulig risiko.
At pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om helsehjelpen, er en forutsetning for at pasienten både kan gi et gyldig samtykke og kan gis en reell medvirkningsrett. Pasienten bør både få god informasjon om formålet med en diagnostisk genetisk undersøkelse og hva den kan avdekke, og om resultatene av undersøkelsen og hva de innebærer.
Det er spesielle regler for informasjon ved prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, og det er nødvendig med særlig informasjon om undersøkelser som innebærer kartlegging av alle genene. Se også informasjon om genetiske undersøkelser av barn under 16 år.
Veiledning
Noen punkter som det er viktig å informere pasienten om:
- En genetisk undersøkelse gir ikke alltid et resultat som kan forklare sykdommen eller avklare risiko for arvelig sykdom som er kjent i familien.
- Laboratoriet gir alltid tilbakemelding om ev. funn av sykdomsgivende og sannsynlig sykdomsgivende genetiske varianter som er relevante for den kliniske problemstillingen.
- Laboratoriet gir i noen tilfeller tilbakemelding om funn med usikker klinisk betydning (VUS). Det skjer når det er rimelig sannsynlighet for at den genetiske varianten som er funnet, er årsak til pasientens tilstand og
- det er grunnlag for videre undersøkelser som kan avklare variantens betydning eller
- det kan være indikasjon for kontrolltiltak som kan gi en potensiell helsegevinst.
- Laboratoriet kan i noen tilfeller oppdage at en genetisk variant har blitt tolket feil. I slike tilfeller vil rekvirenten få informasjon om ny tolkning og formidle den til pasienten.
- Noen ganger kan det være aktuelt å reanalysere data som er lagret hos laboratoriet. Da vil laboratoriet anbefale det i svarrapporten. Laboratoriet vil vanligvis ikke gjøre dette uten at legen/rekvirenten sender en ny rekvisisjon. Se kapittel om at reanalyse av lagrede data eller lagret materiale vanligvis krever ny rekvisisjon.
- Noen ganger kan en genetisk undersøkelse avdekke manglende biologisk slektskap mellom barn og foreldre, for eksempel at far og/eller mor ikke kan være biologisk forelder til barnet.
Begrunnelse
Det er behandlende lege som rekvirerer den genetiske undersøkelsen (rekvirent), og det er rekvirenten som har ansvar for å informere og involvere pasienten jf. helsepersonelloven § 10. Informasjon om hva den genetiske undersøkelsen innebærer vil være tilgjengelig på Genetikkportalen og/eller i rekvisisjonsskjemaet. For nærmere omtale: Laboratoriet bør gi tilstrekkelige opplysninger om hva en genetisk undersøkelse kan påvise og hva resultatet medfører.
Informasjonen som pasienten får, skal tilfredsstille kravet om informert samtykke i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 og kravet til forsvarlig helsehjelp i helsepersonelloven § 4. Informasjonen må videre være tilstrekkelig for at pasienten kan benytte sin rett til medvirkning. Informasjonen som skal gis, skal ta utgangspunkt i den helsehjelpen som ytes og som pasienten har krav på.
Hvis pasienten er et barn under 16 år, er det foreldrene som samtykker. Barn skal få informasjon tilpasset alder og modenhet, i samsvar med reglene i pasient- og brukerrettighetsloven.
Pasienten har rett til å medvirke i beslutningen om at den genetiske undersøkelsen skal utføres. Pasienten har rett til å medvirke ved valg av tilgjengelige og forsvarlige tjenestemetoder og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Retten til å medvirke fritar ikke helsepersonellet fra ansvaret for å sikre forsvarlig behandling av pasienten. Rekvirenten kan ikke la pasienten velge et alternativ som ikke er forsvarlig medisinsk behandling eller som påfører helsetjenesten unødvendig ressursbruk jf. helsepersonelloven § 6. Hvilken analysemetode som benyttes, beror på en konkret medisinskfaglig vurdering.
Referanser
Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 4, § 6 og § 10
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) kapittel 5
Rekvirenten har ansvaret for at pasienten får nødvendig og tilstrekkelig informasjon om den genetiske undersøkelsen
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Pasienten skal ha den informasjonen som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulig risiko.
At pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om helsehjelpen, er en forutsetning for at pasienten både kan gi et gyldig samtykke og kan gis en reell medvirkningsrett. Pasienten bør både få god informasjon om formålet med en diagnostisk genetisk undersøkelse og hva den kan avdekke, og om resultatene av undersøkelsen og hva de innebærer.
Det er spesielle regler for informasjon ved prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, og det er nødvendig med særlig informasjon om undersøkelser som innebærer kartlegging av alle genene. Se også informasjon om genetiske undersøkelser av barn under 16 år.
Praktisk – slik kan rådet følges
Noen punkter som det er viktig å informere pasienten om:
- En genetisk undersøkelse gir ikke alltid et resultat som kan forklare sykdommen eller avklare risiko for arvelig sykdom som er kjent i familien.
- Laboratoriet gir alltid tilbakemelding om ev. funn av sykdomsgivende og sannsynlig sykdomsgivende genetiske varianter som er relevante for den kliniske problemstillingen.
- Laboratoriet gir i noen tilfeller tilbakemelding om funn med usikker klinisk betydning (VUS). Det skjer når det er rimelig sannsynlighet for at den genetiske varianten som er funnet, er årsak til pasientens tilstand og
- det er grunnlag for videre undersøkelser som kan avklare variantens betydning eller
- det kan være indikasjon for kontrolltiltak som kan gi en potensiell helsegevinst.
- Laboratoriet kan i noen tilfeller oppdage at en genetisk variant har blitt tolket feil. I slike tilfeller vil rekvirenten få informasjon om ny tolkning og formidle den til pasienten.
- Noen ganger kan det være aktuelt å reanalysere data som er lagret hos laboratoriet. Da vil laboratoriet anbefale det i svarrapporten. Laboratoriet vil vanligvis ikke gjøre dette uten at legen/rekvirenten sender en ny rekvisisjon. Se kapittel om at reanalyse av lagrede data eller lagret materiale vanligvis krever ny rekvisisjon.
- Noen ganger kan en genetisk undersøkelse avdekke manglende biologisk slektskap mellom barn og foreldre, for eksempel at far og/eller mor ikke kan være biologisk forelder til barnet.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Det er behandlende lege som rekvirerer den genetiske undersøkelsen (rekvirent), og det er rekvirenten som har ansvar for å informere og involvere pasienten jf. helsepersonelloven § 10. Informasjon om hva den genetiske undersøkelsen innebærer vil være tilgjengelig på Genetikkportalen og/eller i rekvisisjonsskjemaet. For nærmere omtale: Laboratoriet bør gi tilstrekkelige opplysninger om hva en genetisk undersøkelse kan påvise og hva resultatet medfører.
Informasjonen som pasienten får, skal tilfredsstille kravet om informert samtykke i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 og kravet til forsvarlig helsehjelp i helsepersonelloven § 4. Informasjonen må videre være tilstrekkelig for at pasienten kan benytte sin rett til medvirkning. Informasjonen som skal gis, skal ta utgangspunkt i den helsehjelpen som ytes og som pasienten har krav på.
Hvis pasienten er et barn under 16 år, er det foreldrene som samtykker. Barn skal få informasjon tilpasset alder og modenhet, i samsvar med reglene i pasient- og brukerrettighetsloven.
Pasienten har rett til å medvirke i beslutningen om at den genetiske undersøkelsen skal utføres. Pasienten har rett til å medvirke ved valg av tilgjengelige og forsvarlige tjenestemetoder og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Retten til å medvirke fritar ikke helsepersonellet fra ansvaret for å sikre forsvarlig behandling av pasienten. Rekvirenten kan ikke la pasienten velge et alternativ som ikke er forsvarlig medisinsk behandling eller som påfører helsetjenesten unødvendig ressursbruk jf. helsepersonelloven § 6. Hvilken analysemetode som benyttes, beror på en konkret medisinskfaglig vurdering.
Referanser
Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven) § 4, § 6 og § 10
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) kapittel 5
Ved prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, skal den som undersøkes få tilbud om genetisk veiledning og gi skriftlig samtykke til undersøkelsen.
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Det er bare virksomheter med godkjenning etter bioteknologiloven som kan tilby prediktive, presymptomatiske eller bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, altså undersøkelser av presumtivt friske personer for å avdekke risiko for framtidig sykdom.
Personer som vurderer prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, har rett til tilpasset genetisk veiledning. Personen skal samtykke skriftlig før undersøkelsen.
Opplysningene fra en prediktiv, presymptomatisk eller bærerdiagnostisk genetisk undersøkelse skal ikke brukes utenfor helsetjenesten. Opplysningene kan derfor ikke utleveres til forsikringsselskaper, som heller ikke har lov å be om dem. Det kreves samtykke for bruk i forskning. Det samme gjelder opplysninger om risiko for fremtidig sykdom som er fremkommet ved en diagnostisk genetisk undersøkelse.
Veiledning
Ved prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser skal personen henvises til godkjent virksomhet for å få genetisk veiledning i forkant av undersøkelsen. Resultatene av undersøkelsen skal også formidles sammen med genetisk veiledning.
Begrunnelse
Genetiske undersøkelser for å påvise arveanlegg som kan gi fremtidig sykdom hos pasienten selv eller fremtidig barn, er lovregulert spesielt. Hensikten er å ivareta personens mulighet til å vurdere grundig om han ønsker å vite eller ikke vite, samt å beskytte mot genetisk diskriminering. Årsaken er at kunnskapen, og dermed beslutningen om en undersøkelse, ofte kan ha betydning for livet og for familien utover det medisinske.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) kapittel 5
Ved prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, skal den som undersøkes få tilbud om genetisk veiledning og gi skriftlig samtykke til undersøkelsen.
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Det er bare virksomheter med godkjenning etter bioteknologiloven som kan tilby prediktive, presymptomatiske eller bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, altså undersøkelser av presumtivt friske personer for å avdekke risiko for framtidig sykdom.
Personer som vurderer prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, har rett til tilpasset genetisk veiledning. Personen skal samtykke skriftlig før undersøkelsen.
Opplysningene fra en prediktiv, presymptomatisk eller bærerdiagnostisk genetisk undersøkelse skal ikke brukes utenfor helsetjenesten. Opplysningene kan derfor ikke utleveres til forsikringsselskaper, som heller ikke har lov å be om dem. Det kreves samtykke for bruk i forskning. Det samme gjelder opplysninger om risiko for fremtidig sykdom som er fremkommet ved en diagnostisk genetisk undersøkelse.
Praktisk – slik kan rådet følges
Ved prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser skal personen henvises til godkjent virksomhet for å få genetisk veiledning i forkant av undersøkelsen. Resultatene av undersøkelsen skal også formidles sammen med genetisk veiledning.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Genetiske undersøkelser for å påvise arveanlegg som kan gi fremtidig sykdom hos pasienten selv eller fremtidig barn, er lovregulert spesielt. Hensikten er å ivareta personens mulighet til å vurdere grundig om han ønsker å vite eller ikke vite, samt å beskytte mot genetisk diskriminering. Årsaken er at kunnskapen, og dermed beslutningen om en undersøkelse, ofte kan ha betydning for livet og for familien utover det medisinske.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) kapittel 5
Pasienter som skal undersøkes ved hjelp av eksom- eller genomanalyser, skal ha tilleggsinformasjon
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
For at pasientens samtykke til helsehjelp skal være reelt, fordrer dette at pasienten har fått nødvendig informasjon om innholdet i helsehjelpen.
Eksom- og genomanalyser genererer informasjon om alle genene, store deler av dem eller hele arvestoffet. Alle data fra undersøkelsen blir lagret hos laboratoriet så lenge det er relevant og nødvendig, og inngår i et behandlingsrettet helseregister (pasientjournal).
Ved eksom- og genomundersøkelsene er det også mulighet for utilsiktede funn (se begrepsliste). Laboratoriene setter vanligvis opp analysene slik at sannsynligheten for utilsiktede funn uten betydning for den kliniske problemstillingen er minimal, men i noen tilfeller er det nødvendig å gjøre mer omfattende analyser. Dersom det er risiko for utilsiktede funn, skal laboratoriet gi informasjon om dette. Ved usikkerhet om en undersøkelse kan gi utilsiktede funn, bør rekvirenten ta kontakt med laboratoriet for mer informasjon.
Dersom undersøkelsen kan gi utilsiktede funn som pasienten kan gis tilbakemelding om, skal pasienten informeres særskilt om dette.
Pasienten bør få informasjon om hvorfor det kan være nødvendig å gjøre eksom- eller genomundersøkelser, og om hvilke alternativer som eventuelt finnes.
Hvis undersøkelsen utføres prediktivt, gjelder særlige regler om genetisk veiledning og skriftlig samtykke samt bruk utenfor helsetjenesten. Det er også begrensninger i bruk utenfor helsetjenesten av opplysningene om risiko for fremtidig sykdom som er fremkommet ved eksom- og genomundersøkelser uansett om undersøkelsen anses som prediktiv eller diagnostisk.
Veiledning
Informasjonen til pasienten bør dekke følgende punkter:
- Undersøkelsen genererer informasjon fra store deler av (alle) genene, og informasjonen lagres hos laboratoriet.
- Laboratoriet vil se etter genvarianter som kan avklare pasientens sykdom/kliniske problemstilling, og leter ikke aktivt etter genvarianter som kan avdekke risiko for annen sykdom.
- Undersøkelsene innebærer likevel en liten mulighet for utilsiktede funn som kan ha helsemessig betydning for pasienten. Laboratoriet vil gi tilbakemelding om utilsiktede funn av varianter som er sykdomsgivende eller sannsynlig sykdomsgivende når det er mulig å behandle den aktuelle sykdommen eller iverksette forbyggende tiltak. Hvis pasienten er et barn og det utføres trioanalyse, er det ev. utilsiktede funn hos foreldre som kan bli rapportert.
- Laboratoriet vil ikke gi tilbakemelding om utilsiktede funn av sykdomsgivende eller sannsynlig sykdomsgivende varianter som gir risiko for sykdom som ikke kan behandles eller forebygges. Laboratoriet vil heller ikke gi tilbakemelding om utilsiktede funn av varianter med usikker klinisk betydning (VUS).
Dersom undersøkelsen gjennomføres for å gi informasjon om risiko for fremtidig arvelig sykdom, skal pasienten ha fått genetisk veiledning og samtykket skriftlig til undersøkelsen før den blir gjennomført.
Forbudet mot bruk av prediktiv genetisk informasjon utenfor helsetjenesten (forsikringsselskaper, arbeidsgivere mm.) gjelder også dersom en diagnostisk genetisk undersøkelse gir genetiske opplysninger om risiko for fremtidig sykdom.
Begrunnelse
Eksom- og genomanalyser genererer informasjon om alle genene, store deler av dem eller hele arvestoffet og kan dermed også avdekke arveanlegg som kan gi fremtidig sykdom hos pasienten selv eller fremtidige barn. Kunnskapen om genetisk disposisjon for fremtidig sykdom er sensitiv informasjon av betydning for livet og for familien utover det medisinske. For mange personer vil det være viktig for egen integritet å råde over sin egen genetiske informasjon. Det er derfor viktig med åpenhet om hva undersøkelsene innebærer og valgmuligheter for pasienten.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-4, § 5-5 og § 5-8
Pasienter som skal undersøkes ved hjelp av eksom- eller genomanalyser, skal ha tilleggsinformasjon
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
For at pasientens samtykke til helsehjelp skal være reelt, fordrer dette at pasienten har fått nødvendig informasjon om innholdet i helsehjelpen.
Eksom- og genomanalyser genererer informasjon om alle genene, store deler av dem eller hele arvestoffet. Alle data fra undersøkelsen blir lagret hos laboratoriet så lenge det er relevant og nødvendig, og inngår i et behandlingsrettet helseregister (pasientjournal).
Ved eksom- og genomundersøkelsene er det også mulighet for utilsiktede funn (se begrepsliste). Laboratoriene setter vanligvis opp analysene slik at sannsynligheten for utilsiktede funn uten betydning for den kliniske problemstillingen er minimal, men i noen tilfeller er det nødvendig å gjøre mer omfattende analyser. Dersom det er risiko for utilsiktede funn, skal laboratoriet gi informasjon om dette. Ved usikkerhet om en undersøkelse kan gi utilsiktede funn, bør rekvirenten ta kontakt med laboratoriet for mer informasjon.
Dersom undersøkelsen kan gi utilsiktede funn som pasienten kan gis tilbakemelding om, skal pasienten informeres særskilt om dette.
Pasienten bør få informasjon om hvorfor det kan være nødvendig å gjøre eksom- eller genomundersøkelser, og om hvilke alternativer som eventuelt finnes.
Hvis undersøkelsen utføres prediktivt, gjelder særlige regler om genetisk veiledning og skriftlig samtykke samt bruk utenfor helsetjenesten. Det er også begrensninger i bruk utenfor helsetjenesten av opplysningene om risiko for fremtidig sykdom som er fremkommet ved eksom- og genomundersøkelser uansett om undersøkelsen anses som prediktiv eller diagnostisk.
Praktisk – slik kan rådet følges
Informasjonen til pasienten bør dekke følgende punkter:
- Undersøkelsen genererer informasjon fra store deler av (alle) genene, og informasjonen lagres hos laboratoriet.
- Laboratoriet vil se etter genvarianter som kan avklare pasientens sykdom/kliniske problemstilling, og leter ikke aktivt etter genvarianter som kan avdekke risiko for annen sykdom.
- Undersøkelsene innebærer likevel en liten mulighet for utilsiktede funn som kan ha helsemessig betydning for pasienten. Laboratoriet vil gi tilbakemelding om utilsiktede funn av varianter som er sykdomsgivende eller sannsynlig sykdomsgivende når det er mulig å behandle den aktuelle sykdommen eller iverksette forbyggende tiltak. Hvis pasienten er et barn og det utføres trioanalyse, er det ev. utilsiktede funn hos foreldre som kan bli rapportert.
- Laboratoriet vil ikke gi tilbakemelding om utilsiktede funn av sykdomsgivende eller sannsynlig sykdomsgivende varianter som gir risiko for sykdom som ikke kan behandles eller forebygges. Laboratoriet vil heller ikke gi tilbakemelding om utilsiktede funn av varianter med usikker klinisk betydning (VUS).
Dersom undersøkelsen gjennomføres for å gi informasjon om risiko for fremtidig arvelig sykdom, skal pasienten ha fått genetisk veiledning og samtykket skriftlig til undersøkelsen før den blir gjennomført.
Forbudet mot bruk av prediktiv genetisk informasjon utenfor helsetjenesten (forsikringsselskaper, arbeidsgivere mm.) gjelder også dersom en diagnostisk genetisk undersøkelse gir genetiske opplysninger om risiko for fremtidig sykdom.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Eksom- og genomanalyser genererer informasjon om alle genene, store deler av dem eller hele arvestoffet og kan dermed også avdekke arveanlegg som kan gi fremtidig sykdom hos pasienten selv eller fremtidige barn. Kunnskapen om genetisk disposisjon for fremtidig sykdom er sensitiv informasjon av betydning for livet og for familien utover det medisinske. For mange personer vil det være viktig for egen integritet å råde over sin egen genetiske informasjon. Det er derfor viktig med åpenhet om hva undersøkelsene innebærer og valgmuligheter for pasienten.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-4, § 5-5 og § 5-8
Reanalyse av lagrede data eller lagret materiale krever vanligvis ny rekvisisjon
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Rekvisisjon av genetiske undersøkelser anses som en avtale om å utføre en genetisk analyse i et avgrenset tidsrom og for en konkret klinisk problemstilling. Laboratoriet er ikke forpliktet til å rutinemessig reanalysere lagrede data selv om det kommer ny kunnskap.
Genetisk undersøkelse for en ny klinisk problemstilling krever alltid ny rekvisisjon og nytt samtykke fra pasienten.
Laboratoriet kan i svarrapporten etter en genetisk undersøkelse anbefale reanalyse av lagrede data eller lagret materiale på et senere tidspunkt. Det kan for eksempel være aktuelt hvis den genetiske undersøkelsen ikke ga (sikre) funn.
I begge tilfeller vurderer laboratoriet om analysen kan utføres på lagret sekvens eller lagret materiale.
Resultater fra en reanalyse av lagret sekvens eller materiale formidles til rekvirenten i form av en ny eller oppdatert svarrapport. Pasienten har krav på informasjon om eventuelle nye analyser som er utført, også dersom svaret ikke er konkluderende.
I enkelte tilfeller kan det være at laboratoriene som ledd i sitt kvalitetssikringsarbeid må endre vurdering av tidligere rapporterte funn.
Veiledning
Kunnskap om genetiske årsaker til sykdom er i rask utvikling. Det kan derfor være aktuelt med en ny genetisk undersøkelse etter en tid dersom undersøkelsen ikke avdekket en genetisk diagnose som forventet. Det er også noe usikkerhet forbundet med mange genetiske diagnoser, og det kan være behov for å gjøre nye analyser for å avklare endring av diagnoser. Det er også aktuelt å reanalysere lagret materiale dersom undersøkelsen ikke ga funn eller kun funn med usikker klinisk betydning.
Det er behandlende leges ansvar å følge opp en anbefaling om reanalyse på et senere tidspunkt. Hovedregelen er at behandlende lege, etter dialog med pasienten, sender ny rekvisisjon for å få utført reanalyse av lagret genetisk materiale eller genetiske data.
I noen tilfeller kan laboratoriet ta kontakt med rekvirenten for å informere om ny kunnskap som gjør det aktuelt å reanalysere lagret materiale.
Begrunnelse
En avtale om å utføre en genetisk undersøkelse gjelder i det avgrensede tidsrommet hvor analysen utføres og til rekvirenten har fått tilbakemelding om resultatet. Dette er også praksis ved rekvisisjon av annen diagnostikk.
Genetiske undersøkelser for å avklare en bestemt klinisk problemstilling er basert på det kunnskapsgrunnlaget som finnes om relevante gener og/eller analysemetoder når den aktuelle analysen utføres. Når det kommer ny kunnskap om gener som kan ha betydning for den aktuelle problemstilling, kan reanalyse av lagret materiale eller lagrede data være indisert, spesielt i tilfeller hvor tidligere analyser ikke ga sikre funn. Rekvirenten har ansvar for å følge opp pasienten og ev. rekvirere ny analyse.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra den europeiske foreningen for human genetikk (ESHG).
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Reanalyse av lagrede data eller lagret materiale krever vanligvis ny rekvisisjon
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Rekvisisjon av genetiske undersøkelser anses som en avtale om å utføre en genetisk analyse i et avgrenset tidsrom og for en konkret klinisk problemstilling. Laboratoriet er ikke forpliktet til å rutinemessig reanalysere lagrede data selv om det kommer ny kunnskap.
Genetisk undersøkelse for en ny klinisk problemstilling krever alltid ny rekvisisjon og nytt samtykke fra pasienten.
Laboratoriet kan i svarrapporten etter en genetisk undersøkelse anbefale reanalyse av lagrede data eller lagret materiale på et senere tidspunkt. Det kan for eksempel være aktuelt hvis den genetiske undersøkelsen ikke ga (sikre) funn.
I begge tilfeller vurderer laboratoriet om analysen kan utføres på lagret sekvens eller lagret materiale.
Resultater fra en reanalyse av lagret sekvens eller materiale formidles til rekvirenten i form av en ny eller oppdatert svarrapport. Pasienten har krav på informasjon om eventuelle nye analyser som er utført, også dersom svaret ikke er konkluderende.
I enkelte tilfeller kan det være at laboratoriene som ledd i sitt kvalitetssikringsarbeid må endre vurdering av tidligere rapporterte funn.
Praktisk – slik kan rådet følges
Kunnskap om genetiske årsaker til sykdom er i rask utvikling. Det kan derfor være aktuelt med en ny genetisk undersøkelse etter en tid dersom undersøkelsen ikke avdekket en genetisk diagnose som forventet. Det er også noe usikkerhet forbundet med mange genetiske diagnoser, og det kan være behov for å gjøre nye analyser for å avklare endring av diagnoser. Det er også aktuelt å reanalysere lagret materiale dersom undersøkelsen ikke ga funn eller kun funn med usikker klinisk betydning.
Det er behandlende leges ansvar å følge opp en anbefaling om reanalyse på et senere tidspunkt. Hovedregelen er at behandlende lege, etter dialog med pasienten, sender ny rekvisisjon for å få utført reanalyse av lagret genetisk materiale eller genetiske data.
I noen tilfeller kan laboratoriet ta kontakt med rekvirenten for å informere om ny kunnskap som gjør det aktuelt å reanalysere lagret materiale.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
En avtale om å utføre en genetisk undersøkelse gjelder i det avgrensede tidsrommet hvor analysen utføres og til rekvirenten har fått tilbakemelding om resultatet. Dette er også praksis ved rekvisisjon av annen diagnostikk.
Genetiske undersøkelser for å avklare en bestemt klinisk problemstilling er basert på det kunnskapsgrunnlaget som finnes om relevante gener og/eller analysemetoder når den aktuelle analysen utføres. Når det kommer ny kunnskap om gener som kan ha betydning for den aktuelle problemstilling, kan reanalyse av lagret materiale eller lagrede data være indisert, spesielt i tilfeller hvor tidligere analyser ikke ga sikre funn. Rekvirenten har ansvar for å følge opp pasienten og ev. rekvirere ny analyse.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra den europeiske foreningen for human genetikk (ESHG).
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser av barn under 16 år kan bare gjøres når det har behandlingsmessig betydning
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetiske prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske undersøkelser av barn skal ikke utføres før barnet er fylt 16 år, med mindre undersøkelsen kan påvise forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade hos barnet. Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette forbudet.
Ved diagnostiske undersøkelser som innebærer at prediktiv informasjon kan avdekkes, vil laboratoriet tilstrebe at analysemetoden minimerer sannsynligheten for slike funn.
Veiledning
Hvis resultatet av undersøkelsen ikke er av behandlingsmessig betydning, eller undersøkelsen kan vente til barnet er blitt 16 år, skal barnet selv på et senere tidspunkt ta stilling til om han/hun ønsker undersøkelsen. Det betyr at foresatte og helsepersonell er avskåret fra å be om slike undersøkelser til barnet er 16 år og selv kan bestemme.
Begrunnelse
Genetiske undersøkelser for å påvise arveanlegg som kan gi fremtidig sykdom hos pasienten selv eller fremtidige barn, er sensitiv informasjon av betydning for livet og for familien utover det medisinske, og er lovregulert spesielt. Hensikten er å ivareta personens mulighet til å vurdere grundig om han/hun ønsker å vite eller ikke vite, pasientens integritet, samt å beskytte mot genetisk diskriminering. Retten til en åpen fremtid gjelder både under oppveksten og som voksen. Bioteknologiloven har derfor en egen bestemmelse for å sikre dette.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-7
Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 3-1, § 3-2 og § 4-4
Prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser av barn under 16 år kan bare gjøres når det har behandlingsmessig betydning
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetiske prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske undersøkelser av barn skal ikke utføres før barnet er fylt 16 år, med mindre undersøkelsen kan påvise forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade hos barnet. Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra dette forbudet.
Ved diagnostiske undersøkelser som innebærer at prediktiv informasjon kan avdekkes, vil laboratoriet tilstrebe at analysemetoden minimerer sannsynligheten for slike funn.
Praktisk – slik kan rådet følges
Hvis resultatet av undersøkelsen ikke er av behandlingsmessig betydning, eller undersøkelsen kan vente til barnet er blitt 16 år, skal barnet selv på et senere tidspunkt ta stilling til om han/hun ønsker undersøkelsen. Det betyr at foresatte og helsepersonell er avskåret fra å be om slike undersøkelser til barnet er 16 år og selv kan bestemme.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Genetiske undersøkelser for å påvise arveanlegg som kan gi fremtidig sykdom hos pasienten selv eller fremtidige barn, er sensitiv informasjon av betydning for livet og for familien utover det medisinske, og er lovregulert spesielt. Hensikten er å ivareta personens mulighet til å vurdere grundig om han/hun ønsker å vite eller ikke vite, pasientens integritet, samt å beskytte mot genetisk diskriminering. Retten til en åpen fremtid gjelder både under oppveksten og som voksen. Bioteknologiloven har derfor en egen bestemmelse for å sikre dette.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven) § 5-7
Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven) § 3-1, § 3-2 og § 4-4
Veiledning til laboratoriene
Generelle anbefalinger og krav for bruk av genetiske undersøkelser
En genetisk undersøkelse skal valideres før den tas i bruk i klinisk praksis
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Før en genetisk undersøkelse tas i bruk, må det foreligge dokumentasjon på at den er egnet for å påvise eller predikere sykdom i relevante pasientgrupper. Krav om dokumentasjon gjelder både bruk av teknologi og ev. utvalg av gener som undersøkes, i de tilfeller det er kjent hvilke gener som er relevante.
Veiledning
Før en genetisk undersøkelse tas i bruk, skal laboratoriet vurdere den kliniske nytteverdien av undersøkelsen. Genetiske undersøkelser som tilbys gjennom helsetjenesten, skal være relevante for diagnostikk, behandling eller oppfølging av pasienter. Sannsynligheten for at undersøkelsen kan identifisere en patogen variant slik at diagnose kan stilles, skal vurderes. Det skal også gjøres en vurdering av hva slags teknologi det er hensiktsmessig å bruke.
Begrunnelse
Krav til vitenskapelig og klinisk validering av genetiske undersøkelser følger bl.a. av artikkel 5 i tilleggsprotokollen om bruk av genetiske undersøkelser til Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin. Norge har ratifisert konvensjonen og tilleggsprotokollen. Kravet om klinisk validering understrekes også i retningslinjer utgitt av den europeiske foreningen for human genetikk (ESHG) og EuroGentest.
Referanser
Tilleggsprotokoll til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål (2008) (01.07.20)
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
En genetisk undersøkelse skal valideres før den tas i bruk i klinisk praksis
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Før en genetisk undersøkelse tas i bruk, må det foreligge dokumentasjon på at den er egnet for å påvise eller predikere sykdom i relevante pasientgrupper. Krav om dokumentasjon gjelder både bruk av teknologi og ev. utvalg av gener som undersøkes, i de tilfeller det er kjent hvilke gener som er relevante.
Praktisk – slik kan rådet følges
Før en genetisk undersøkelse tas i bruk, skal laboratoriet vurdere den kliniske nytteverdien av undersøkelsen. Genetiske undersøkelser som tilbys gjennom helsetjenesten, skal være relevante for diagnostikk, behandling eller oppfølging av pasienter. Sannsynligheten for at undersøkelsen kan identifisere en patogen variant slik at diagnose kan stilles, skal vurderes. Det skal også gjøres en vurdering av hva slags teknologi det er hensiktsmessig å bruke.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Krav til vitenskapelig og klinisk validering av genetiske undersøkelser følger bl.a. av artikkel 5 i tilleggsprotokollen om bruk av genetiske undersøkelser til Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin. Norge har ratifisert konvensjonen og tilleggsprotokollen. Kravet om klinisk validering understrekes også i retningslinjer utgitt av den europeiske foreningen for human genetikk (ESHG) og EuroGentest.
Referanser
Tilleggsprotokoll til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål (2008) (01.07.20)
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Laboratoriets tilbud av genetiske undersøkelser bør publiseres på Genetikkportalen
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetikkportalen gir en oversikt over det nasjonale tilbudet av genetiske undersøkelser. Portalen viser hvilke genetiske undersøkelser som tilbys ved de ulike laboratoriene. Dette bidrar til å sikre et likeverdig tilbud om genetiske undersøkelser.
Veiledning
Pasienter fra ulike helseregioner skal tilbys likeverdige tjenester. For å sikre et likeverdig tilbud til pasientene er det viktig at behandlende lege/rekvirent har oversikt over de ulike genetiske undersøkelsene som tilbys i helsetjenesten. Genetikkportalen har en helhetlig oversikt over genetiske undersøkelser som tilbys ved de medisinsk-genetiske laboratoriene i Norge.
Referanser
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 1-1
Laboratoriets tilbud av genetiske undersøkelser bør publiseres på Genetikkportalen
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetikkportalen gir en oversikt over det nasjonale tilbudet av genetiske undersøkelser. Portalen viser hvilke genetiske undersøkelser som tilbys ved de ulike laboratoriene. Dette bidrar til å sikre et likeverdig tilbud om genetiske undersøkelser.
Praktisk – slik kan rådet følges
Pasienter fra ulike helseregioner skal tilbys likeverdige tjenester. For å sikre et likeverdig tilbud til pasientene er det viktig at behandlende lege/rekvirent har oversikt over de ulike genetiske undersøkelsene som tilbys i helsetjenesten. Genetikkportalen har en helhetlig oversikt over genetiske undersøkelser som tilbys ved de medisinsk-genetiske laboratoriene i Norge.
Referanser
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 1-1
Laboratoriet bør gi tilstrekkelige opplysninger om hva en genetisk undersøkelse kan påvise og hva resultatet medfører
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genpaneler og andre avgrensede genetiske undersøkelser
Laboratoriet bør som et minimum gi informasjon om:
- hvilke grupper av sykdommer eller tilstander analysen kan påvise
- hvilke gener som inngår i undersøkelsen
Dersom testen kan påvise flere ulike sykdommer, bør det gis informasjon om dette. Det bør også informeres om at testen kan påvise genvarianter med forskjellig penetrans for sykdomsutvikling dersom dette er tilfellet.
Eksom- og genomanalyser
Laboratoriet bør som et minimum informere om aktuelle indikasjoner for slike analyser og om mulighet for utilsiktede funn.
Godkjenning
Virksomheter som tilbyr prediktive m.v. genetiske undersøkelser, må være godkjent etter bioteknologiloven § 7-1, se kapittel om godkjenning av virksomheter og rapportering.
Veiledning
God informasjon om undersøkelsene som tilbys er viktig for rekvirentene. Det kan være nyttig å publisere utfyllende informasjon om de ulike genetiske undersøkelsene som tilbys både på laboratoriets/helseforetakets hjemmesider og på Genetikkportalen.
Det bør informeres om hvilken type teknologi som brukes, for eksempel om et genpanel er basert på eksomsekvensering eller fysisk anrikning, se også kapittel om informasjon til pasienten.
Informasjon om penetrans/sannsynlighet for sykdom kan for eksempel være at sykdomsassosierte varianter i BRCA1 gir ca. 70 % sannsynlighet for å utvikle brystkreft i løpet av livet eller at lang QT-tid-syndrom har redusert penetrans og derfor ikke gir veldig stor risiko for brå død osv.
Begrunnelse
Etter pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven skal pasienten få den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Helsetjenestene og det enkelte helsepersonell har ansvar for å gi pasientene nødvendig og tilpasset informasjon.
Også tilleggsprotokollen til Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin sier at pasienten har krav på tilstrekkelig informasjon når det er aktuelt å utføre en genetisk undersøkelse som ledd i diagnostikk.
Laboratoriet bør tilgjengeliggjøre god informasjon om de genetiske undersøkelsene, blant annet informasjon om hva en test diagnostiserer, hvilke (type) gener som inngår i testen, og eventuell informasjon om penetrans. Dette er også i tråd med anbefalinger fra European Society of Human Genetics (ESHG).
Referanser
Lov om pasient- og brukerrettigheter § 3-2 (pasient- og brukerrettighetsloven)
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 3-11
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics.
Tilleggsprotokoll til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål (2008) (01.07.20)
Laboratoriet bør gi tilstrekkelige opplysninger om hva en genetisk undersøkelse kan påvise og hva resultatet medfører
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genpaneler og andre avgrensede genetiske undersøkelser
Laboratoriet bør som et minimum gi informasjon om:
- hvilke grupper av sykdommer eller tilstander analysen kan påvise
- hvilke gener som inngår i undersøkelsen
Dersom testen kan påvise flere ulike sykdommer, bør det gis informasjon om dette. Det bør også informeres om at testen kan påvise genvarianter med forskjellig penetrans for sykdomsutvikling dersom dette er tilfellet.
Eksom- og genomanalyser
Laboratoriet bør som et minimum informere om aktuelle indikasjoner for slike analyser og om mulighet for utilsiktede funn.
Godkjenning
Virksomheter som tilbyr prediktive m.v. genetiske undersøkelser, må være godkjent etter bioteknologiloven § 7-1, se kapittel om godkjenning av virksomheter og rapportering.
Praktisk – slik kan rådet følges
God informasjon om undersøkelsene som tilbys er viktig for rekvirentene. Det kan være nyttig å publisere utfyllende informasjon om de ulike genetiske undersøkelsene som tilbys både på laboratoriets/helseforetakets hjemmesider og på Genetikkportalen.
Det bør informeres om hvilken type teknologi som brukes, for eksempel om et genpanel er basert på eksomsekvensering eller fysisk anrikning, se også kapittel om informasjon til pasienten.
Informasjon om penetrans/sannsynlighet for sykdom kan for eksempel være at sykdomsassosierte varianter i BRCA1 gir ca. 70 % sannsynlighet for å utvikle brystkreft i løpet av livet eller at lang QT-tid-syndrom har redusert penetrans og derfor ikke gir veldig stor risiko for brå død osv.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Etter pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven skal pasienten få den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger. Helsetjenestene og det enkelte helsepersonell har ansvar for å gi pasientene nødvendig og tilpasset informasjon.
Også tilleggsprotokollen til Europarådets konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin sier at pasienten har krav på tilstrekkelig informasjon når det er aktuelt å utføre en genetisk undersøkelse som ledd i diagnostikk.
Laboratoriet bør tilgjengeliggjøre god informasjon om de genetiske undersøkelsene, blant annet informasjon om hva en test diagnostiserer, hvilke (type) gener som inngår i testen, og eventuell informasjon om penetrans. Dette er også i tråd med anbefalinger fra European Society of Human Genetics (ESHG).
Referanser
Lov om pasient- og brukerrettigheter § 3-2 (pasient- og brukerrettighetsloven)
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 3-11
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics.
Tilleggsprotokoll til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål (2008) (01.07.20)
Reanalyse av lagrede data eller lagret materiale krever vanligvis ny rekvisisjon
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Rekvisisjon av genetiske undersøkelser anses som en avtale om å utføre en genetisk analyse i et avgrenset tidsrom og for en konkret klinisk problemstilling. Laboratoriet er ikke forpliktet til å rutinemessig reanalysere lagrede data.
Genetisk undersøkelse for en ny klinisk problemstilling krever alltid ny rekvisisjon og nytt samtykke fra pasienten.
Laboratoriet kan i svarrapporten anbefale reanalyse av lagrede data eller lagret materiale på et senere tidspunkt. Det kan for eksempel være aktuelt hvis den genetiske undersøkelsen ikke ga sikre funn.
I begge tilfeller er det laboratoriet som vurderer om analysen kan utføres på lagret sekvens eller lagret materiale.
Resultater fra en reanalyse av lagret sekvens eller materiale formidles til rekvirenten i form av en ny eller oppdatert svarrapport.
I enkelte tilfeller kan det være at laboratoriene som ledd i sitt kvalitetssikringsarbeid må endre vurdering av tidligere rapporterte funn.
Veiledning
Det er rekvirentens/behandlende leges ansvar å følge opp en anbefaling om reanalyse på et senere tidspunkt. Hovedregelen er at rekvirenten/behandlende lege, etter dialog med pasienten, sender ny rekvisisjon for å få utført reanalyse av lagret materiale eller genetiske data.
I noen tilfeller kan laboratoriet ta kontakt med rekvirenten for å informere om ny kunnskap som gjør det aktuelt å reanalysere lagret materiale.
Begrunnelse
En avtale om å utføre en genetisk undersøkelse gjelder i det avgrensede tidsrommet hvor analysen utføres og til rekvirenten har fått tilbakemelding om resultatet. Dette er også praksis ved rekvisisjon av annen diagnostikk.
Genetiske undersøkelser for å avklare en bestemt klinisk problemstilling er basert på det kunnskapsgrunnlaget som finnes om relevante gener og/eller analysemetoder når den aktuelle analysen utføres. Når det kommer ny kunnskap om gener som kan ha betydning for den aktuelle problemstilling, kan reanalyse av lagret materiale eller lagrede data være indisert, spesielt i tilfeller hvor tidligere analyser ikke ga sikre funn.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics.
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Reanalyse av lagrede data eller lagret materiale krever vanligvis ny rekvisisjon
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Rekvisisjon av genetiske undersøkelser anses som en avtale om å utføre en genetisk analyse i et avgrenset tidsrom og for en konkret klinisk problemstilling. Laboratoriet er ikke forpliktet til å rutinemessig reanalysere lagrede data.
Genetisk undersøkelse for en ny klinisk problemstilling krever alltid ny rekvisisjon og nytt samtykke fra pasienten.
Laboratoriet kan i svarrapporten anbefale reanalyse av lagrede data eller lagret materiale på et senere tidspunkt. Det kan for eksempel være aktuelt hvis den genetiske undersøkelsen ikke ga sikre funn.
I begge tilfeller er det laboratoriet som vurderer om analysen kan utføres på lagret sekvens eller lagret materiale.
Resultater fra en reanalyse av lagret sekvens eller materiale formidles til rekvirenten i form av en ny eller oppdatert svarrapport.
I enkelte tilfeller kan det være at laboratoriene som ledd i sitt kvalitetssikringsarbeid må endre vurdering av tidligere rapporterte funn.
Praktisk – slik kan rådet følges
Det er rekvirentens/behandlende leges ansvar å følge opp en anbefaling om reanalyse på et senere tidspunkt. Hovedregelen er at rekvirenten/behandlende lege, etter dialog med pasienten, sender ny rekvisisjon for å få utført reanalyse av lagret materiale eller genetiske data.
I noen tilfeller kan laboratoriet ta kontakt med rekvirenten for å informere om ny kunnskap som gjør det aktuelt å reanalysere lagret materiale.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
En avtale om å utføre en genetisk undersøkelse gjelder i det avgrensede tidsrommet hvor analysen utføres og til rekvirenten har fått tilbakemelding om resultatet. Dette er også praksis ved rekvisisjon av annen diagnostikk.
Genetiske undersøkelser for å avklare en bestemt klinisk problemstilling er basert på det kunnskapsgrunnlaget som finnes om relevante gener og/eller analysemetoder når den aktuelle analysen utføres. Når det kommer ny kunnskap om gener som kan ha betydning for den aktuelle problemstilling, kan reanalyse av lagret materiale eller lagrede data være indisert, spesielt i tilfeller hvor tidligere analyser ikke ga sikre funn.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics.
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Kvalitetssikring
Virksomhetene må ha systemer for kontinuerlig kvalitetssikring av de genetiske undersøkelsene som brukes
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
En virksomhet som tilbyr genetiske undersøkelser i forbindelse med diagnostikk og behandling mv., må ha systemer for kontinuerlig, systematisk kvalitetssikring og validering av undersøkelsene og tjenestene som tilbys. Dette inkluderer egnet og kvalitetssikret programvare for de bioinformatiske analysene.
Veiledning
Regelverket stiller ikke krav om at laboratoriene må være akkreditert eller sertifisert. Akkreditering og/eller sertifisering kan være en egnet metode for å sikre og dokumentere nødvendige kvalitetssikringssystemer.
Begrunnelse
Krav til internkontroll følger av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Forskriften gjelder virksomheter på ulike nivå i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, spesialisthelsetjenesten og private virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester.
Også Tilleggsprotokoll til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål understreker at genetiske tjenester skal ha tilstrekkelig god kvalitet, og at laboratoriene har systemer for kvalitetssikring av tjenestene sine.
Referanser
Krav om forsvarlige spesialisthelsetjenester (spesialisthelsetjenesteloven) § 2-2
Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten
Virksomhetene må ha systemer for kontinuerlig kvalitetssikring av de genetiske undersøkelsene som brukes
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
En virksomhet som tilbyr genetiske undersøkelser i forbindelse med diagnostikk og behandling mv., må ha systemer for kontinuerlig, systematisk kvalitetssikring og validering av undersøkelsene og tjenestene som tilbys. Dette inkluderer egnet og kvalitetssikret programvare for de bioinformatiske analysene.
Praktisk – slik kan rådet følges
Regelverket stiller ikke krav om at laboratoriene må være akkreditert eller sertifisert. Akkreditering og/eller sertifisering kan være en egnet metode for å sikre og dokumentere nødvendige kvalitetssikringssystemer.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Krav til internkontroll følger av forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. Forskriften gjelder virksomheter på ulike nivå i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, spesialisthelsetjenesten og private virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester.
Også Tilleggsprotokoll til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål understreker at genetiske tjenester skal ha tilstrekkelig god kvalitet, og at laboratoriene har systemer for kvalitetssikring av tjenestene sine.
Referanser
Krav om forsvarlige spesialisthelsetjenester (spesialisthelsetjenesteloven) § 2-2
Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten
Analysene bør settes opp slik at sannsynligheten for utilsiktede funn uten betydning for den kliniske problemstillingen er minimal
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetiske undersøkelser bør som hovedregel begrenses til å omfatte klinisk relevante gener med veletablert sammenheng med sykdom. I noen tilfeller hvor sykdomsårsak ikke påvises med denne fremgangsmåten, kan det være indikasjon for utvidet undersøkelse av gener uten veletablert sammenheng med den kliniske problemstillingen. Anbefalingen må ses i sammenheng med kapittelet om eksom- og genomundersøkelser.
Veiledning
Laboratorier bør velge den best egnede undersøkelsen ut fra hensyn til den kliniske problemstillingen og medisinsk hastegrad. Det skal også tas hensyn til prinsippet om minimering av data, prøveflyt, logistikk og kostnader.
Ved kliniske problemstillinger som kan avklares med målrettede undersøkelser av enkeltgener, bør laboratoriet anvende genspesifikk metode/analyse.
Genetiske undersøkelser for avgrensede problemstillinger kan i enkelte tilfeller utføres ved storskala-analyser hvis dette er hensiktsmessig ut fra de ovenfor nevnte kriteriene.
Filtrering og tolkning av analyseresultatene utføres ut fra prinsippet om minimering av data. Ved storskala-analyser er filtrering nødvendig for å avgrense datamengden som må vurderes. Det kan også bidra til å unngå at det avdekkes informasjon om risiko for arvelig sykdom som ikke er relevant for den kliniske problemstillingen som undersøkes (utilsiktede funn, se laboratoriet bør ha rutiner for håndtering av utilsiktede funn).
Begrunnelse
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics. For virksomheter med akkreditering, se ISO15189, som stiller krav om at testen skal være klinisk relevant.
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics.
Analysene bør settes opp slik at sannsynligheten for utilsiktede funn uten betydning for den kliniske problemstillingen er minimal
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Genetiske undersøkelser bør som hovedregel begrenses til å omfatte klinisk relevante gener med veletablert sammenheng med sykdom. I noen tilfeller hvor sykdomsårsak ikke påvises med denne fremgangsmåten, kan det være indikasjon for utvidet undersøkelse av gener uten veletablert sammenheng med den kliniske problemstillingen. Anbefalingen må ses i sammenheng med kapittelet om eksom- og genomundersøkelser.
Praktisk – slik kan rådet følges
Laboratorier bør velge den best egnede undersøkelsen ut fra hensyn til den kliniske problemstillingen og medisinsk hastegrad. Det skal også tas hensyn til prinsippet om minimering av data, prøveflyt, logistikk og kostnader.
Ved kliniske problemstillinger som kan avklares med målrettede undersøkelser av enkeltgener, bør laboratoriet anvende genspesifikk metode/analyse.
Genetiske undersøkelser for avgrensede problemstillinger kan i enkelte tilfeller utføres ved storskala-analyser hvis dette er hensiktsmessig ut fra de ovenfor nevnte kriteriene.
Filtrering og tolkning av analyseresultatene utføres ut fra prinsippet om minimering av data. Ved storskala-analyser er filtrering nødvendig for å avgrense datamengden som må vurderes. Det kan også bidra til å unngå at det avdekkes informasjon om risiko for arvelig sykdom som ikke er relevant for den kliniske problemstillingen som undersøkes (utilsiktede funn, se laboratoriet bør ha rutiner for håndtering av utilsiktede funn).
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics. For virksomheter med akkreditering, se ISO15189, som stiller krav om at testen skal være klinisk relevant.
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics.
Laboratoriet må ha et system som kobler klassifisert variant og pasient
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Laboratoriet må ha et system som kobler klassifisert variant og pasient, slik at det er mulig å kontakte behandlende lege/rekvirent eller pasienten hvis en allerede tolket variant reklassifiseres.
Veiledning
Hvis klassifiseringen av en genetisk variant endres, kan det være behov for å kontakte behandlende lege/rekvirent som har fått tilbakemelding om den aktuelle varianten i svarrapport. For eksempel kan ny dokumentasjon om varianten endre klassifiseringen fra sykdomsgivende (patogen) til ikke-sykdomsgivende.
Laboratoriet må ha et system som identifiserer de pasientene som tidligere har fått påvist den aktuelle varianten, slik at de kan få den nye informasjonen. Informasjon til pasienten bør formidles via pasientens lege, ev. genetisk veileder.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics og bestemmelser om journal og informasjonssystemer i spesialisthelsetjenesteloven § 3-2.
Begrunnelse
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Laboratoriet må ha et system som kobler klassifisert variant og pasient
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Laboratoriet må ha et system som kobler klassifisert variant og pasient, slik at det er mulig å kontakte behandlende lege/rekvirent eller pasienten hvis en allerede tolket variant reklassifiseres.
Praktisk – slik kan rådet følges
Hvis klassifiseringen av en genetisk variant endres, kan det være behov for å kontakte behandlende lege/rekvirent som har fått tilbakemelding om den aktuelle varianten i svarrapport. For eksempel kan ny dokumentasjon om varianten endre klassifiseringen fra sykdomsgivende (patogen) til ikke-sykdomsgivende.
Laboratoriet må ha et system som identifiserer de pasientene som tidligere har fått påvist den aktuelle varianten, slik at de kan få den nye informasjonen. Informasjon til pasienten bør formidles via pasientens lege, ev. genetisk veileder.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics og bestemmelser om journal og informasjonssystemer i spesialisthelsetjenesteloven § 3-2.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Klassifisering av varianter
Klassifisering av varianter og variantnomenklatur skal være basert på internasjonale retningslinjer
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Klassifisering av varianter og variantnomenklatur skal være basert på internasjonalt anerkjente, standardiserte systemer og kriterier for variantbedømming. Det norske fagmiljøet innen medisinsk genetikk forutsettes å bruke omforente kriterier.
Laboratoriene skal bruke internasjonalt anerkjente kriterier for klassifisering, basert på gruppering av genetiske varianter i ulike hovedgrupper:
- ikke sykdomsgivende
- sannsynlig ikke sykdomsgivende
- variant med usikker klinisk betydning (VUS)
- sannsynlig sykdomsgivende
- sykdomsgivende
Laboratoriene anbefales å samarbeide med relevante klinikere og med kolleger ved andre laboratorier, spesielt om tolkning av varianter med usikker klinisk betydning.
Veiledning
Eksempler på internasjonalt anerkjente kriterier er retningslinjene fra American College of Medical Genetics and Genomics (ACMG), European Society for Human Genetics (ESHG) og Association for Clinical Genomic Sciences (ACGS). Retningslinjene fra ACMG beskriver et objektivt system for variantbedømming basert på 5 ulike klasser. ESHG har videreutviklet systemet og foreslår en to-dimensjonal klassifisering hvor hver variant bedømmes både ut fra molekylære egenskaper og kliniske egenskaper (tar bl.a. hensyn til hva slags gen det er og penetrans).
Retningslinjene forventes å forbedres og modifiseres kontinuerlig, og laboratoriene må holde seg oppdatert om gjeldende retningslinjer. I noen tilfeller kan det være relevant å bruke genspesifikke retningslinjer for klassifisering. Disse skal også være internasjonalt anerkjente retningslinjer.
Gener bør navngis etter gjeldende nomenklatur fra HUGO Gene Nomenclature Commitee.
Sekvensvarianter og mindre delesjoner/duplikasjoner bør annoteres etter gjeldende nomenklatur fra Human Genome Variation Society (HGVS).
Kopitallsvarianter og kromosomendringer bør annoteres etter gjeldende nomenklatur beskrevet av The International System for Human Cytogenomic Nomenclature (ISCN).
Begrunnelse
For å sikre et likeverdig tilbud til pasienter/personer som får utført en genetisk undersøkelse, er det viktig at genetiske varianter som kan være relevante for problemstillingen, beskrives og tolkes likt i de ulike laboratoriene. Et felles rammeverk for variantfortolkning og variantnomenklatur er derfor nødvendig. Pasienter fra ulike helseregioner skal tilbys likeverdige tjenester.
Referanser
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 1-1 og § 2-2
Richards, S., Aziz, N., Bale, S., Bick, D., Das, S., Gastier-Foster, J., … and Rehm, H. L. on behalf of the ACMG Laboratory Quality Assurance Committee (2015). Standards and guidelines for the interpretation of sequence variants: a joint consensus recommendation of the American College of Medical Genetics and Genomics and the Association for Molecular Pathology. Genetics in Medicine 17, 405-424.
Retningslinjer for variantklassifisering fra Association for Clinical Genomic Sciences (ACGS). (01.07.20)
ESHG/EuroGentest two-dimensional variant classification system (2019) (01.07.20)
Guidelines & Recommendations, Human Genome Variation Society (01.07.20)
Se også retningslinjer på nettsiden til Norsk selskap for humangenetikk
Klassifisering av varianter og variantnomenklatur skal være basert på internasjonale retningslinjer
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Klassifisering av varianter og variantnomenklatur skal være basert på internasjonalt anerkjente, standardiserte systemer og kriterier for variantbedømming. Det norske fagmiljøet innen medisinsk genetikk forutsettes å bruke omforente kriterier.
Laboratoriene skal bruke internasjonalt anerkjente kriterier for klassifisering, basert på gruppering av genetiske varianter i ulike hovedgrupper:
- ikke sykdomsgivende
- sannsynlig ikke sykdomsgivende
- variant med usikker klinisk betydning (VUS)
- sannsynlig sykdomsgivende
- sykdomsgivende
Laboratoriene anbefales å samarbeide med relevante klinikere og med kolleger ved andre laboratorier, spesielt om tolkning av varianter med usikker klinisk betydning.
Praktisk – slik kan rådet følges
Eksempler på internasjonalt anerkjente kriterier er retningslinjene fra American College of Medical Genetics and Genomics (ACMG), European Society for Human Genetics (ESHG) og Association for Clinical Genomic Sciences (ACGS). Retningslinjene fra ACMG beskriver et objektivt system for variantbedømming basert på 5 ulike klasser. ESHG har videreutviklet systemet og foreslår en to-dimensjonal klassifisering hvor hver variant bedømmes både ut fra molekylære egenskaper og kliniske egenskaper (tar bl.a. hensyn til hva slags gen det er og penetrans).
Retningslinjene forventes å forbedres og modifiseres kontinuerlig, og laboratoriene må holde seg oppdatert om gjeldende retningslinjer. I noen tilfeller kan det være relevant å bruke genspesifikke retningslinjer for klassifisering. Disse skal også være internasjonalt anerkjente retningslinjer.
Gener bør navngis etter gjeldende nomenklatur fra HUGO Gene Nomenclature Commitee.
Sekvensvarianter og mindre delesjoner/duplikasjoner bør annoteres etter gjeldende nomenklatur fra Human Genome Variation Society (HGVS).
Kopitallsvarianter og kromosomendringer bør annoteres etter gjeldende nomenklatur beskrevet av The International System for Human Cytogenomic Nomenclature (ISCN).
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
For å sikre et likeverdig tilbud til pasienter/personer som får utført en genetisk undersøkelse, er det viktig at genetiske varianter som kan være relevante for problemstillingen, beskrives og tolkes likt i de ulike laboratoriene. Et felles rammeverk for variantfortolkning og variantnomenklatur er derfor nødvendig. Pasienter fra ulike helseregioner skal tilbys likeverdige tjenester.
Referanser
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 1-1 og § 2-2
Richards, S., Aziz, N., Bale, S., Bick, D., Das, S., Gastier-Foster, J., … and Rehm, H. L. on behalf of the ACMG Laboratory Quality Assurance Committee (2015). Standards and guidelines for the interpretation of sequence variants: a joint consensus recommendation of the American College of Medical Genetics and Genomics and the Association for Molecular Pathology. Genetics in Medicine 17, 405-424.
Retningslinjer for variantklassifisering fra Association for Clinical Genomic Sciences (ACGS). (01.07.20)
ESHG/EuroGentest two-dimensional variant classification system (2019) (01.07.20)
Guidelines & Recommendations, Human Genome Variation Society (01.07.20)
Se også retningslinjer på nettsiden til Norsk selskap for humangenetikk
Når en variant blir påvist hos en ny pasient, bør klassifiseringen revurderes
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Klassifisering av varianter revurderes i henhold til internasjonale retningslinjer.
Når en ny pasient får påvist en variant som laboratoriet tidligere har klassifisert i kategori 2, 3 eller 4, bør laboratoriet revurdere klassifiseringen av varianten, med mindre det er kort tid siden siste klassifisering.
Reklassifisering av en tidligere rapportert variant bør utløse en ny svarrapport.
Veiledning
Ny svarrapport skal alltid sendes hvis:
- en variant med usikker klinisk betydning (VUS) reklassifiseres til sannsynlig eller sikker sykdomsgivende
- en variant med usikker klinisk betydning (VUS) reklassifiseres til sannsynlig ikke sykdomsgivende eller ikke sykdomsgivende
- en variant er feilklassifisert som sannsynlig eller sikker sykdomsgivende og viser seg å ikke være sykdomsgivende
- en variant er feilklassifisert som ikke sykdomsgivende eller sannsynligvis ikke sykdomsgivende og viser seg å være sykdomsgivende
Hvis det er kort tid siden varianten sist ble klassifisert (kortere enn 6–12 måneder), er det ikke nødvendig å gjøre en ny klassifisering med mindre laboratoriet er kjent med ny kunnskap om varianten, for eksempel at det er oppdaget ulik klassifisering. Rutiner for reklassifisering bør spesifiseres i laboratoriets lokale retningslinjer.
Begrunnelse
Hvis klassifiseringen av en genetisk variant endres, bør laboratoriet kontakte rekvirenter (behandlende lege, genetisk veileder) som tidligere har rekvirert diagnostikk ved laboratoriet, og som har fått tilbakemelding om varianten i svarrapporter.
Informasjon til pasienten bør formidles via behandlende lege, ev. genetisk veileder, for eksempel på bakgrunn av en ny svarrapport.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics.
Referanser
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 2-2
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics.
Når en variant blir påvist hos en ny pasient, bør klassifiseringen revurderes
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Klassifisering av varianter revurderes i henhold til internasjonale retningslinjer.
Når en ny pasient får påvist en variant som laboratoriet tidligere har klassifisert i kategori 2, 3 eller 4, bør laboratoriet revurdere klassifiseringen av varianten, med mindre det er kort tid siden siste klassifisering.
Reklassifisering av en tidligere rapportert variant bør utløse en ny svarrapport.
Praktisk – slik kan rådet følges
Ny svarrapport skal alltid sendes hvis:
- en variant med usikker klinisk betydning (VUS) reklassifiseres til sannsynlig eller sikker sykdomsgivende
- en variant med usikker klinisk betydning (VUS) reklassifiseres til sannsynlig ikke sykdomsgivende eller ikke sykdomsgivende
- en variant er feilklassifisert som sannsynlig eller sikker sykdomsgivende og viser seg å ikke være sykdomsgivende
- en variant er feilklassifisert som ikke sykdomsgivende eller sannsynligvis ikke sykdomsgivende og viser seg å være sykdomsgivende
Hvis det er kort tid siden varianten sist ble klassifisert (kortere enn 6–12 måneder), er det ikke nødvendig å gjøre en ny klassifisering med mindre laboratoriet er kjent med ny kunnskap om varianten, for eksempel at det er oppdaget ulik klassifisering. Rutiner for reklassifisering bør spesifiseres i laboratoriets lokale retningslinjer.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Hvis klassifiseringen av en genetisk variant endres, bør laboratoriet kontakte rekvirenter (behandlende lege, genetisk veileder) som tidligere har rekvirert diagnostikk ved laboratoriet, og som har fått tilbakemelding om varianten i svarrapporter.
Informasjon til pasienten bør formidles via behandlende lege, ev. genetisk veileder, for eksempel på bakgrunn av en ny svarrapport.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra European Society of Human Genetics.
Referanser
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 2-2
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics.
Hvis laboratoriene oppgir ulik klassifisering av en variant, bør det laboratoriet som oppdager ulikheten, kontakte de øvrige laboratoriene som har klassifisert varianten for å avklare klassifisering
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Laboratoriene klassifiserer de variantene de selv påviser i henhold til standardiserte internasjonale retningslinjer.
Hvis laboratoriene oppgir ulik klassifisering av en variant, er det viktig å avklare hva som er korrekt klassifisering. I tilfeller hvor ulik klassifisering kan begrunnes ut fra kliniske parametere, tilleggsanalyser, fenotype osv., kan det være behov for å presisere begrunnelsen for klassifiseringen.
Virksomheten som oppdager at laboratoriene har klassifisert en variant ulikt, har ansvar for å kontakte de laboratoriene som oppgir en annen klassifisering av variantene, for å få avklart situasjonen.
Veiledning
Laboratoriene kan dele genetiske varianter med laboratorier i andre virksomheter samt opprette kvalitetsregistre på ulike måter og med ulike lovhjemler, se brev fra Helsedirektoratet til landets medisinsk-genetiske avdelinger datert 23.01.2020. Nedenfor er noen eksempler på tilfeller der man lovlig kan dele genetiske varianter mellom virksomheter:
- Virksomheten kan dele tolkede genetiske varianter om en pasient med en annen virksomhet dersom formålet er å få en ny vurdering av den samme pasienten. Dette kan for eksempel være å diskutere tolkning av en ny variant som er observert hos pasienten.
- Virksomheten kan dele tolkede genetiske varianter om egen pasient for å yte helsehjelp til andre pasienter etter samtykke fra den personen opplysningene gjelder.
- Dersom en genetisk variant vurderes av den dataansvarlige å kunne anses å være anonym og det er ubetydelig risiko for å identifisere pasienten direkte eller indirekte, kan informasjonen deles som anonyme opplysninger.
Begrunnelse
Kvalitetssikringen av helsehjelpen til den enkelte pasient vil være en del av plikten til å yte forsvarlig helsehjelp. Dette innebærer at man for eksempel kan be om en "second opinion" av helsehjelpen man yter til en pasient, ved for eksempel be en kollega vurdere om helsehjelpen man yter er adekvat.
Det er mulig å dele personopplysninger mellom helseforetak, forutsatt at det foreligger blant annet rettslig grunnlag og tekniske løsninger for deling. Slik kan både pasientenes rett til personopplysningsvern og foretakenes plikt til å legge til rette for at helsepersonell kan yte forsvarlig helsehjelp oppfylles.
Referanser
Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)
Nye kriterier for anonyme helseopplysninger (nyhet 23.01.2010)
Hvis laboratoriene oppgir ulik klassifisering av en variant, bør det laboratoriet som oppdager ulikheten, kontakte de øvrige laboratoriene som har klassifisert varianten for å avklare klassifisering
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Laboratoriene klassifiserer de variantene de selv påviser i henhold til standardiserte internasjonale retningslinjer.
Hvis laboratoriene oppgir ulik klassifisering av en variant, er det viktig å avklare hva som er korrekt klassifisering. I tilfeller hvor ulik klassifisering kan begrunnes ut fra kliniske parametere, tilleggsanalyser, fenotype osv., kan det være behov for å presisere begrunnelsen for klassifiseringen.
Virksomheten som oppdager at laboratoriene har klassifisert en variant ulikt, har ansvar for å kontakte de laboratoriene som oppgir en annen klassifisering av variantene, for å få avklart situasjonen.
Praktisk – slik kan rådet følges
Laboratoriene kan dele genetiske varianter med laboratorier i andre virksomheter samt opprette kvalitetsregistre på ulike måter og med ulike lovhjemler, se brev fra Helsedirektoratet til landets medisinsk-genetiske avdelinger datert 23.01.2020. Nedenfor er noen eksempler på tilfeller der man lovlig kan dele genetiske varianter mellom virksomheter:
- Virksomheten kan dele tolkede genetiske varianter om en pasient med en annen virksomhet dersom formålet er å få en ny vurdering av den samme pasienten. Dette kan for eksempel være å diskutere tolkning av en ny variant som er observert hos pasienten.
- Virksomheten kan dele tolkede genetiske varianter om egen pasient for å yte helsehjelp til andre pasienter etter samtykke fra den personen opplysningene gjelder.
- Dersom en genetisk variant vurderes av den dataansvarlige å kunne anses å være anonym og det er ubetydelig risiko for å identifisere pasienten direkte eller indirekte, kan informasjonen deles som anonyme opplysninger.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Kvalitetssikringen av helsehjelpen til den enkelte pasient vil være en del av plikten til å yte forsvarlig helsehjelp. Dette innebærer at man for eksempel kan be om en "second opinion" av helsehjelpen man yter til en pasient, ved for eksempel be en kollega vurdere om helsehjelpen man yter er adekvat.
Det er mulig å dele personopplysninger mellom helseforetak, forutsatt at det foreligger blant annet rettslig grunnlag og tekniske løsninger for deling. Slik kan både pasientenes rett til personopplysningsvern og foretakenes plikt til å legge til rette for at helsepersonell kan yte forsvarlig helsehjelp oppfylles.
Referanser
Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven)
Nye kriterier for anonyme helseopplysninger (nyhet 23.01.2010)
Rapportering av analyseresultater
Svarrapporten som sendes til rekvirenten, skal være tydelig og forståelig
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
På første side bør rapporten ha en kort og uthevet konklusjon om eventuelle funn som har betydning for pasientens diagnose/videre oppfølging, samt en mer utfyllende tolkning av resultatet.
Analysemetoden beskrives kort, og eventuelle begrensninger i analyseoppsettet/metoden skal framgå.
Veiledning
Rapporten bør inneholde informasjon om:
- pasient-ID og prøve-ID
- resultat av analysen: funn, inkludert variantnomenklatur og beskrivelse, og forventet penetrans av eventuelle funn hvis dette er kjent
- bakgrunn for analysen, inkludert klinisk problemstilling
- kort beskrivelse av metoden som er anvendt
- hva analysen omfattet (for eksempel referanse til genpanel e.l.)
- analysens sensitivitet hvis det er mulig
- eventuelle begrensninger i metoden/analyseoppsettet
- konklusjon
- eventuelle forslag til videre oppfølging av pasienten
- eventuelle forslag til videre utredning, for eksempel familieutredning
- eventuelle referanser
Se de øvrige anbefalingene i dette kapittelet om hvilke funn som skal rapporteres.
Laboratoriet kan i svarrapporten anbefale reanalyse av lagrede data eller lagret materiale på et senere tidspunkt. Det kan for eksempel være aktuelt hvis den genetiske undersøkelsen ikke ga sikre funn. Reanalyse krever vanligvis ny rekvisisjon - se nærmere informasjon for laboratoriene og behandlende lege.
Begrunnelse
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra ESHG. Anbefalingen er forøvrig begrunnet i Tilleggsprotokoll til konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål.
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Svarrapporten som sendes til rekvirenten, skal være tydelig og forståelig
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
På første side bør rapporten ha en kort og uthevet konklusjon om eventuelle funn som har betydning for pasientens diagnose/videre oppfølging, samt en mer utfyllende tolkning av resultatet.
Analysemetoden beskrives kort, og eventuelle begrensninger i analyseoppsettet/metoden skal framgå.
Praktisk – slik kan rådet følges
Rapporten bør inneholde informasjon om:
- pasient-ID og prøve-ID
- resultat av analysen: funn, inkludert variantnomenklatur og beskrivelse, og forventet penetrans av eventuelle funn hvis dette er kjent
- bakgrunn for analysen, inkludert klinisk problemstilling
- kort beskrivelse av metoden som er anvendt
- hva analysen omfattet (for eksempel referanse til genpanel e.l.)
- analysens sensitivitet hvis det er mulig
- eventuelle begrensninger i metoden/analyseoppsettet
- konklusjon
- eventuelle forslag til videre oppfølging av pasienten
- eventuelle forslag til videre utredning, for eksempel familieutredning
- eventuelle referanser
Se de øvrige anbefalingene i dette kapittelet om hvilke funn som skal rapporteres.
Laboratoriet kan i svarrapporten anbefale reanalyse av lagrede data eller lagret materiale på et senere tidspunkt. Det kan for eksempel være aktuelt hvis den genetiske undersøkelsen ikke ga sikre funn. Reanalyse krever vanligvis ny rekvisisjon - se nærmere informasjon for laboratoriene og behandlende lege.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer fra ESHG. Anbefalingen er forøvrig begrunnet i Tilleggsprotokoll til konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål.
Referanser
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Sikre sykdomsgivende varianter som er relevante for den kliniske problemstillingen, skal rapporteres
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Varianter som rapporteres skal klassifiseres i samsvar med internasjonale kriterier.
Variantomtale bør følge gjeldende nomenklatur.
Sikre sykdomsgivende og sannsynlig sykdomsgivende varianter som er relevante for den kliniske problemstillingen/fenotypen, skal rapporteres.
Heterozygote varianter i gener som gir recessiv sykdom, kan rapporteres i tilfeller hvor dette anses som klinisk relevant for den konkrete problemstillingen.
Begrunnelse
Anbefalingen samsvarer med retningslinjer utgitt av The American College of Medical Genetics og retningslinjer fra The Human Genome Variation Society.
Referanser
The American College of Medical Genetics and Genomics (ACMG). Standards and guidelines for the interpretation of sequence variants: a joint consensus recommendation of the American College of Medical Genetics and Genomics and the Association for Molecular Pathology Genetics in Medicine 2015
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 2-2
Sikre sykdomsgivende varianter som er relevante for den kliniske problemstillingen, skal rapporteres
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Varianter som rapporteres skal klassifiseres i samsvar med internasjonale kriterier.
Variantomtale bør følge gjeldende nomenklatur.
Sikre sykdomsgivende og sannsynlig sykdomsgivende varianter som er relevante for den kliniske problemstillingen/fenotypen, skal rapporteres.
Heterozygote varianter i gener som gir recessiv sykdom, kan rapporteres i tilfeller hvor dette anses som klinisk relevant for den konkrete problemstillingen.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Anbefalingen samsvarer med retningslinjer utgitt av The American College of Medical Genetics og retningslinjer fra The Human Genome Variation Society.
Referanser
The American College of Medical Genetics and Genomics (ACMG). Standards and guidelines for the interpretation of sequence variants: a joint consensus recommendation of the American College of Medical Genetics and Genomics and the Association for Molecular Pathology Genetics in Medicine 2015
Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (spesialisthelsetjenesteloven) § 2-2
Laboratoriene bør utvise forsiktighet ved ev. rapportering av varianter med usikker klinisk betydning (VUS)
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Informasjon om VUS kan rapporteres i tilfeller hvor laboratoriet mener varianten med rimelig sannsynlighet er årsak til pasientens tilstand. Rapportering av VUS er også aktuelt hvis det kan være indikasjon for videre undersøkelser, for eksempel supplerende kliniske undersøkelser, biokjemiske analyser, funksjonelle analyser eller segregasjonsanalyser som kan bidra til å avklare variantens kliniske betydning.
Hvis en usikker variant rapporteres, er det svært viktig at laboratoriet har god dialog med rekvirenten. Det må formidles tydelig at den usikre varianten ikke er klassifisert som et sykdomsgivende funn. Inntil variantens betydning er oppklart, bør varianten klinisk sett anses som en ukjent, sjelden normalvariant. Det bør også informeres om at VUS i noen tilfeller kan bli omklassifisert på et senere tidspunkt og at rekvirenten i så fall blir kontaktet.
Veiledning
For informasjon om klassifisering, se klassifisering av varianter og variantnomenklatur skal være basert på internasjonale retningslinjer.
Laboratoriet kan vurdere å gjøre mer omfattende analyser for å avklare klassifisering av varianten før den beskrives i rapport.
Ved ev. videre oppfølging/analyser for å avklare betydningen av en VUS: Merk at segregasjonsanalyser bør brukes med forsiktighet i tilfeller der den aktuelle tilstanden har nedsatt penetrans.
Se for øvrig rutiner for håndtering av utilsiktede funn.
Begrunnelse
Varianter med usikker betydning kan vanligvis ikke brukes for å bestemme hvilken behandling pasienten skal ha, jf. rutiner for håndtering av utilsiktede funn.
Association for Clinical Genomic Science oppdaterte sine anbefalinger om rapportering av VUS i 2019. ACGS-anbefalingene samsvarer med anbefalingene i denne veilederen.
Referanser
Laboratoriene bør utvise forsiktighet ved ev. rapportering av varianter med usikker klinisk betydning (VUS)
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Informasjon om VUS kan rapporteres i tilfeller hvor laboratoriet mener varianten med rimelig sannsynlighet er årsak til pasientens tilstand. Rapportering av VUS er også aktuelt hvis det kan være indikasjon for videre undersøkelser, for eksempel supplerende kliniske undersøkelser, biokjemiske analyser, funksjonelle analyser eller segregasjonsanalyser som kan bidra til å avklare variantens kliniske betydning.
Hvis en usikker variant rapporteres, er det svært viktig at laboratoriet har god dialog med rekvirenten. Det må formidles tydelig at den usikre varianten ikke er klassifisert som et sykdomsgivende funn. Inntil variantens betydning er oppklart, bør varianten klinisk sett anses som en ukjent, sjelden normalvariant. Det bør også informeres om at VUS i noen tilfeller kan bli omklassifisert på et senere tidspunkt og at rekvirenten i så fall blir kontaktet.
Praktisk – slik kan rådet følges
For informasjon om klassifisering, se klassifisering av varianter og variantnomenklatur skal være basert på internasjonale retningslinjer.
Laboratoriet kan vurdere å gjøre mer omfattende analyser for å avklare klassifisering av varianten før den beskrives i rapport.
Ved ev. videre oppfølging/analyser for å avklare betydningen av en VUS: Merk at segregasjonsanalyser bør brukes med forsiktighet i tilfeller der den aktuelle tilstanden har nedsatt penetrans.
Se for øvrig rutiner for håndtering av utilsiktede funn.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Varianter med usikker betydning kan vanligvis ikke brukes for å bestemme hvilken behandling pasienten skal ha, jf. rutiner for håndtering av utilsiktede funn.
Association for Clinical Genomic Science oppdaterte sine anbefalinger om rapportering av VUS i 2019. ACGS-anbefalingene samsvarer med anbefalingene i denne veilederen.
Referanser
Laboratoriet bør ha rutiner for håndtering av utilsiktede funn
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Laboratoriet bør ha utarbeidet rutiner for håndtering av utilsiktede funn som er relevante for pasientens helse eller har betydning for familieplanlegging, men som ikke er relevante for den aktuelle kliniske problemstillingen. Personer som får tilbakemelding om utilsiktede funn skal få tilbud om genetisk veiledning.
Laboratoriet skal ikke lete aktivt etter sykdomsgivende varianter i gener som det ikke er naturlig å undersøke i forbindelse med pasientens tilstand. Dette får pasienten informasjon om.
Før det gis tilbakemelding om utilsiktede funn, må det gjøres en helhetsvurdering av varianten som er påvist, sykdommens alvorlighetsgrad og muligheter for behandling.
Det bør bare gis tilbakemelding om utilsiktede funn av sikre og sannsynlig sykdomsgivende varianter. Det skal ikke gis tilbakemelding om utilsiktede funn med usikker klinisk betydning (VUS).
Det bør ikke gis tilbakemelding om genvarianter som tilsier høy risiko for sykdom som ikke kan behandles. Laboratoriet må gi tydelig informasjon om hva slags policy de har for ev. tilbakemelding om funn som har betydning for familieplanlegging. Det gis vanligvis ikke tilbakemelding om bærertilstand for recessiv sykdom.
Pasienten blir informert om at det gis tilbakemelding om funn av genvarianter som tilsier at pasienten har høy risiko for alvorlig sykdom som kan behandles eller forebygges, se egen anbefaling.
Utilsiktede funn hos barn skal ikke rapporteres, med mindre funnet påviser forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade hos barnet, og det er nødvendig å iverksette tiltak før barnet er 16 år.
Veiledning
Pasienten skal ha fått informasjon om utredningen som gjøres, og om muligheten for utilsiktede funn. Laboratoriet må følgelig ha et system som ivaretar situasjoner hvor tilbakemelding kan være aktuelt.
En eventuell beslutning om tilbakemelding må bygge på solid kunnskap og kompetanse om tolkning av genetiske varianter. Klinikere med kompetanse om den aktuelle sykdommen og eksperter innen medisinsk etikk bør inkluderes i prosessen. Aktuelle momenter i vurderingen er variantens penetrans, hvis den er kjent, hvor alvorlig sykdommen er og hvilke muligheter for behandling eller forebygging som finnes.
Det kan være relevant å drøfte saken med kolleger ved andre medisinsk-genetiske avdelinger, sykehusets kliniske etikkomité eller annet fagråd før endelig beslutning tas.
Utilsiktede funn hos barn: Det bør lages felles rutiner for hvordan barn som når helserettslig myndighetsalder, ev. kan få informasjon om utilsiktede funn av genvarianter som tilsier høy risiko for alvorlig sykdom som kan behandles eller forebygges i voksen alder.
Hvis det er utført trioanalyser, kan det være aktuelt å avklare om en av eller begge foreldrene har den samme sykdomsgivende varianten, og gi foreldrene informasjon om det utilsiktede funnet i tråd med anbefalingene som er gitt her. Det forutsettes da at foreldrene har fått informasjon i samsvar med anbefalingene om informasjon om den genetiske undersøkelsen og om at pasienter som skal undersøkes ved hjelp av eksom- eller genomanalyser, skal ha tilleggsinformasjon.
Begrunnelse
Begrunnelse for krav om genetisk veiledning
Utilsiktede funn om risiko for fremtidig sykdom regnes som prediktiv genetisk informasjon. Bioteknologiloven § 5-5 og Tilleggsprotokollen til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål stiller krav om genetisk veiledning når prediktiv genetisk informasjon formidles til pasienten.
Begrunnelse for å ikke formidle utilsiktede funn fra undersøkelser av barn
Bioteknologiloven har strenge regler om prediktive undersøkelser av barn. Hovedregelen er at det ikke er tillatt å gjøre slike undersøkelser med mindre det er for å avdekke risiko for sykdom hvor det finnes tiltak som kan forhindre sykdom eller forbedre et sykdomsforløp som med stor sikkerhet vil inntreffe. Dette tilsier at det ikke gis tilbakemelding om utilsiktede funn om sykdom som ev. kan ramme barnet senere i livet, med mindre funnet ville oppfylle vilkår for å gjøre en prediktiv undersøkelse av barn etter § 5-7.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven)
Laboratoriet bør ha rutiner for håndtering av utilsiktede funn
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Laboratoriet bør ha utarbeidet rutiner for håndtering av utilsiktede funn som er relevante for pasientens helse eller har betydning for familieplanlegging, men som ikke er relevante for den aktuelle kliniske problemstillingen. Personer som får tilbakemelding om utilsiktede funn skal få tilbud om genetisk veiledning.
Laboratoriet skal ikke lete aktivt etter sykdomsgivende varianter i gener som det ikke er naturlig å undersøke i forbindelse med pasientens tilstand. Dette får pasienten informasjon om.
Før det gis tilbakemelding om utilsiktede funn, må det gjøres en helhetsvurdering av varianten som er påvist, sykdommens alvorlighetsgrad og muligheter for behandling.
Det bør bare gis tilbakemelding om utilsiktede funn av sikre og sannsynlig sykdomsgivende varianter. Det skal ikke gis tilbakemelding om utilsiktede funn med usikker klinisk betydning (VUS).
Det bør ikke gis tilbakemelding om genvarianter som tilsier høy risiko for sykdom som ikke kan behandles. Laboratoriet må gi tydelig informasjon om hva slags policy de har for ev. tilbakemelding om funn som har betydning for familieplanlegging. Det gis vanligvis ikke tilbakemelding om bærertilstand for recessiv sykdom.
Pasienten blir informert om at det gis tilbakemelding om funn av genvarianter som tilsier at pasienten har høy risiko for alvorlig sykdom som kan behandles eller forebygges, se egen anbefaling.
Utilsiktede funn hos barn skal ikke rapporteres, med mindre funnet påviser forhold som ved behandling kan forhindre eller redusere helseskade hos barnet, og det er nødvendig å iverksette tiltak før barnet er 16 år.
Praktisk – slik kan rådet følges
Pasienten skal ha fått informasjon om utredningen som gjøres, og om muligheten for utilsiktede funn. Laboratoriet må følgelig ha et system som ivaretar situasjoner hvor tilbakemelding kan være aktuelt.
En eventuell beslutning om tilbakemelding må bygge på solid kunnskap og kompetanse om tolkning av genetiske varianter. Klinikere med kompetanse om den aktuelle sykdommen og eksperter innen medisinsk etikk bør inkluderes i prosessen. Aktuelle momenter i vurderingen er variantens penetrans, hvis den er kjent, hvor alvorlig sykdommen er og hvilke muligheter for behandling eller forebygging som finnes.
Det kan være relevant å drøfte saken med kolleger ved andre medisinsk-genetiske avdelinger, sykehusets kliniske etikkomité eller annet fagråd før endelig beslutning tas.
Utilsiktede funn hos barn: Det bør lages felles rutiner for hvordan barn som når helserettslig myndighetsalder, ev. kan få informasjon om utilsiktede funn av genvarianter som tilsier høy risiko for alvorlig sykdom som kan behandles eller forebygges i voksen alder.
Hvis det er utført trioanalyser, kan det være aktuelt å avklare om en av eller begge foreldrene har den samme sykdomsgivende varianten, og gi foreldrene informasjon om det utilsiktede funnet i tråd med anbefalingene som er gitt her. Det forutsettes da at foreldrene har fått informasjon i samsvar med anbefalingene om informasjon om den genetiske undersøkelsen og om at pasienter som skal undersøkes ved hjelp av eksom- eller genomanalyser, skal ha tilleggsinformasjon.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Begrunnelse for krav om genetisk veiledning
Utilsiktede funn om risiko for fremtidig sykdom regnes som prediktiv genetisk informasjon. Bioteknologiloven § 5-5 og Tilleggsprotokollen til konvensjonen om menneskerettigheter og biomedisin om genetiske undersøkelser for helseformål stiller krav om genetisk veiledning når prediktiv genetisk informasjon formidles til pasienten.
Begrunnelse for å ikke formidle utilsiktede funn fra undersøkelser av barn
Bioteknologiloven har strenge regler om prediktive undersøkelser av barn. Hovedregelen er at det ikke er tillatt å gjøre slike undersøkelser med mindre det er for å avdekke risiko for sykdom hvor det finnes tiltak som kan forhindre sykdom eller forbedre et sykdomsforløp som med stor sikkerhet vil inntreffe. Dette tilsier at det ikke gis tilbakemelding om utilsiktede funn om sykdom som ev. kan ramme barnet senere i livet, med mindre funnet ville oppfylle vilkår for å gjøre en prediktiv undersøkelse av barn etter § 5-7.
Referanser
Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi m.m. (bioteknologiloven)
Eksom- og genomundersøkelser
Ved genetisk utredning som involverer undersøkelse av store genpaneler, eksom eller genom anbefales bruk av trioundersøkelser når dette er mulig
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Trioundersøkelser er analyse av materiale fra pasienten (ofte et barn) og begge foreldrene.
Trioundersøkelser gir vesentlig effektivisering av datatolkning og reduserer antall usikre varianter. Det er vist at det diagnostiske utbyttet ved eksomanalyser er signifikant større ved trioundersøkelse enn når analysen kun omfatter materiale fra pasienten (indeksperson).
Fordelen med trioundersøkelse blir større desto flere gener som inngår i analysen. Det er også fordelaktig når sannsynligheten for nyoppståtte mutasjoner er stor.
Veiledning
Friske slektninger som inngår i en trioanalyse bør få god informasjon og veiledning om hva dette innebærer.
Begrunnelse
Dette er gjeldende praksis ved de medisinsk-genetiske laboratoriene som er godkjent etter bioteknologiloven § 7-1. Trioundersøkelser gir vesentlig effektivisering av datatolkning og reduserer antall usikre varianter. Internasjonalt er det vist at bruk av trioanalyser øker det diagnostiske utbyttet.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer utgitt av European Society of Human Genetics.
Referanse
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Ved genetisk utredning som involverer undersøkelse av store genpaneler, eksom eller genom anbefales bruk av trioundersøkelser når dette er mulig
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Trioundersøkelser er analyse av materiale fra pasienten (ofte et barn) og begge foreldrene.
Trioundersøkelser gir vesentlig effektivisering av datatolkning og reduserer antall usikre varianter. Det er vist at det diagnostiske utbyttet ved eksomanalyser er signifikant større ved trioundersøkelse enn når analysen kun omfatter materiale fra pasienten (indeksperson).
Fordelen med trioundersøkelse blir større desto flere gener som inngår i analysen. Det er også fordelaktig når sannsynligheten for nyoppståtte mutasjoner er stor.
Praktisk – slik kan rådet følges
Friske slektninger som inngår i en trioanalyse bør få god informasjon og veiledning om hva dette innebærer.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Dette er gjeldende praksis ved de medisinsk-genetiske laboratoriene som er godkjent etter bioteknologiloven § 7-1. Trioundersøkelser gir vesentlig effektivisering av datatolkning og reduserer antall usikre varianter. Internasjonalt er det vist at bruk av trioanalyser øker det diagnostiske utbyttet.
Anbefalingen er i tråd med retningslinjer utgitt av European Society of Human Genetics.
Referanse
Matthijs, G., Souche, E., Alders, M., Corveleyn, A., Eck, S. Feenstra, I., … Bauer, P. (2016). Guidelines for diagnostic next-generation sequencing. European Journal of Human Genetics 24, 2–5. Anbefalinger fra EuroGentest og European Society of Human Genetics
Analyse av materiale fra friske søsken bør begrenses til å omfatte den aktuelle varianten eller variantene som kan være sykdomsgivende
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Analyse av materiale fra friske søsken kan bidra til å avklare en eller flere usikre varianter påvist hos pasienten (indekspersonen/proband). Dette er spesielt aktuelt ved utredning av barn hvor det er mistanke om nyoppstått genetisk sykdom.
Når det gjøres genetisk undersøkelse av friske søsken, er det i utgangspunktet bare varianten(e) som er påvist hos indekspersonen/proband som skal undersøkes. Muligheten for utilsiktede funn hos søsken skal minimeres så mye som mulig.
Hvis friske søsken som undersøkes er under 16 år, kreves det samtykke fra foreldrene.
Veiledning
Ved analyse av materiale fra friske søsken under 16 år er det bare varianter som kan være relevante for sykdommen/tilstanden til pasienten (indekspersonen/proband) som skal undersøkes. Formålet vil være å avklare om varianten er vanlig hos friske personer i den aktuelle familien. I den grad det er mulig skal laboratoriet unngå å bruke eksom- og genomanalyser ved undersøkelse av friske søsken.
Begrunnelse
Anbefalingen er hjemlet i bioteknologiloven §§ 5-4 og 5-7. Eksom- og genomanalyser genererer potensiell prediktiv informasjon fra friske søsken.
Analyse av materiale fra friske søsken bør begrenses til å omfatte den aktuelle varianten eller variantene som kan være sykdomsgivende
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Analyse av materiale fra friske søsken kan bidra til å avklare en eller flere usikre varianter påvist hos pasienten (indekspersonen/proband). Dette er spesielt aktuelt ved utredning av barn hvor det er mistanke om nyoppstått genetisk sykdom.
Når det gjøres genetisk undersøkelse av friske søsken, er det i utgangspunktet bare varianten(e) som er påvist hos indekspersonen/proband som skal undersøkes. Muligheten for utilsiktede funn hos søsken skal minimeres så mye som mulig.
Hvis friske søsken som undersøkes er under 16 år, kreves det samtykke fra foreldrene.
Praktisk – slik kan rådet følges
Ved analyse av materiale fra friske søsken under 16 år er det bare varianter som kan være relevante for sykdommen/tilstanden til pasienten (indekspersonen/proband) som skal undersøkes. Formålet vil være å avklare om varianten er vanlig hos friske personer i den aktuelle familien. I den grad det er mulig skal laboratoriet unngå å bruke eksom- og genomanalyser ved undersøkelse av friske søsken.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Anbefalingen er hjemlet i bioteknologiloven §§ 5-4 og 5-7. Eksom- og genomanalyser genererer potensiell prediktiv informasjon fra friske søsken.
Godkjenning av virksomheter og rapportering
Prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser skal bare tilbys ved virksomheter som er godkjent av Helsedirektoratet
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser kan bare tilbys av virksomheter som er godkjent av Helsedirektoratet etter bioteknologiloven § 7-1.
Ved vurdering av om godkjenning skal gis, er det ifølge bioteknologilovens forarbeider bl.a. faglige ressurser, rettferdig fordeling og samfunnsmessige hensyn som bør vektlegges. Når søknader om virksomhetsgodkjenning vurderes, legges det vekt på at virksomheten har riktig kompetanse, god kvalitet og forsvarlige rutiner for tjenestene.
Begrunnelse
Krav om virksomhetsgodkjenning følger av bioteknologiloven § 7-1.
Prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser skal bare tilbys ved virksomheter som er godkjent av Helsedirektoratet
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser kan bare tilbys av virksomheter som er godkjent av Helsedirektoratet etter bioteknologiloven § 7-1.
Ved vurdering av om godkjenning skal gis, er det ifølge bioteknologilovens forarbeider bl.a. faglige ressurser, rettferdig fordeling og samfunnsmessige hensyn som bør vektlegges. Når søknader om virksomhetsgodkjenning vurderes, legges det vekt på at virksomheten har riktig kompetanse, god kvalitet og forsvarlige rutiner for tjenestene.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Krav om virksomhetsgodkjenning følger av bioteknologiloven § 7-1.
Årlig rapportering om bruk av prediktive genetiske undersøkelser
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Virksomheter som tilbyr prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, skal hvert år levere rapport om aktivitetene til Helsedirektoratet.
Veiledning
Det er som regel medisinsk-genetisk laboratorium ved godkjente virksomheter som har ansvar for å rapportere. Helsedirektoratet sender ut rapporteringsskjema til kontaktpersoner ved godkjente virksomheter.
Begrunnelse
Krav om årlig rapportering er hjemlet i bioteknologiloven § 7-2.
Årlig rapportering om bruk av prediktive genetiske undersøkelser
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Virksomheter som tilbyr prediktive, presymptomatiske og bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser, skal hvert år levere rapport om aktivitetene til Helsedirektoratet.
Praktisk – slik kan rådet følges
Det er som regel medisinsk-genetisk laboratorium ved godkjente virksomheter som har ansvar for å rapportere. Helsedirektoratet sender ut rapporteringsskjema til kontaktpersoner ved godkjente virksomheter.
Begrunnelse – dette er rådet basert på
Sammendrag
Krav om årlig rapportering er hjemlet i bioteknologiloven § 7-2.
Om veilederen
Formål med veilederen
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Denne veilederen har flere formål: Den skal bidra til å sikre god kvalitet på tilbudet om genetiske undersøkelser og ensartet praksis overfor pasientene. Den gir anbefalinger om bruk av genetiske undersøkelser jf. bioteknologiloven kapittel 5. Den gir også informasjon til leger som rekvirerer slike undersøkelser. Det er relevant å se disse formålene i sammenheng.
Veilederen er delt i to for å tydeliggjøre hvilke anbefalinger som gjelder rekvirent/behandlende lege, og hvilke som gjelder laboratoriene.
Veilederens virkeområde
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Veilederen gjelder alle typer genetiske analyser som utføres for å stille sykdomsdiagnose eller for å avdekke fremtidig risiko for arvelig sykdom (prediktive, presymptomatiske eller bærerdiagnostiske analyser). Den skal leses i sammenheng med bioteknologiloven kapittel 5.
Veilederen gjelder alle som rekvirerer genetiske undersøkelser som omfattes av bioteknologiloven kapittel 5, og alle laboratorier som utfører genetiske undersøkelser som er omfattet av bioteknologiloven kapittel 5.
Veilederen gir ikke spesifikke anbefalinger om bruk av genetiske undersøkelser i fosterdiagnostikk og i forbindelse med nyfødtscreeningen. Kvalitetskrav og anbefalingene i veilederen er likevel relevante for denne bruken av genetiske undersøkelser.
Veilederens tema
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Veilederen tar utgangspunkt i regelverket og gir anbefalinger om god klinisk praksis knyttet til genetiske undersøkelser. Bruk av eksom- og genomanalyser reiser spesielle problemstillinger, og de er derfor omtalt særskilt. Det samme gjelder tolkning og tilbakemelding av resultatene. Prediktive, presymptomatiske eller bærerdiagnostiske genetiske undersøkelser er særregulert i bioteknologiloven, og det er begrensninger for bruk av slike undersøkelser når den som undersøkes er et barn.
Veilederen går ikke inn i problemstillinger knyttet til lagring og deling av genomdata. Juridiske, tekniske og etiske sider ved behandling av genetiske helseopplysninger til helsehjelp, forskning og kvalitetssikring og nasjonal løsning for lagring og behandling av rådata/helseopplysninger fra kliniske genomundersøkelser for helsehjelp og forskning skal utredes av Helsedirektoratet og Direktoratet for e-helse, jf. oppdrag i tildelingsbrevet fra 2019. Spørsmål om lagring av rådata/sekvensdata i pasientens journal blir avklart i denne utredningen, og vi vurderer behov for oppdatering av denne veilederen når utredningen er ferdig.
Veilederen bygger på gjeldende regelverk, inkludert internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av. I tillegg er det lagt stor vekt på internasjonale retningslinjer og fagmiljøenes tilrådninger. Når det står «skal» eller «må» i teksten, er anbefalingen lov- eller forskriftsfestet. Når «bør» eller «kan» benyttes, er anbefalingen begrunnet i internasjonale retningslinjer og/eller annen relevant dokumentasjon.
Begreper
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Diagnostisk undersøkelse: Undersøkelse hvor hensikten er å finne årsaken til symptomer og sykdom hos pasienten.
Eksom- og genomundersøkelse: Undersøkelse som innebærer kartlegging av alle gener som kan uttrykkes (proteinkodende, miRNA mv.) (eksomundersøkelse) eller alt arvematerialet (genomundersøkelse) hos pasienten. Det er spesielt nyttig når sykdomsårsaken eller sykdomsbildet ikke er tydelig definert. Eksempler på bruksområder inkluderer bl.a. alvorlige utviklingsavvik eller funksjonsnedsettelser, sjeldne sykdommer og syndromer.
Genetisk undersøkelse: Undersøkelser av menneskets arvestoff på nukleinsyrenivå (DNA/RNA) og kromosomnivå som har til hensikt å gi informasjon om menneskets arveegenskaper, der formålet er å stille sykdomsdiagnose eller avdekke risiko for fremtidig sykdom. Begrepet brukes noe smalere enn det som er gitt i bioteknologiloven siden undersøkelser av proteiner og organundersøkelser ikke er omtalt. Begrepet "genetisk undersøkelse" er metodenøytralt og kan omfatte undersøkelser av ett eller flere gener, så vel som hele genomet.
Genpanel: Undersøkelse av et sett av gener knyttet til en bestemt sykdomsgruppe. Genpaneler lages oftest ved bioinformatisk prosessering av en eksom- eller genomsekvens. Fysisk anriking av de genene som skal sekvenseres og undersøkes nærmere, er mindre brukt. Genpaneler kan inneholde flere hundre gener. Panelene oppdateres jevnlig. En oversikt over genpaneler som brukes i Norge, kan finnes på www.genetikkportalen.no.
Reanalyse av lagrede data: I denne veilederen brukes begrepet om nye analyser som utføres på lagrede data for samme kliniske problemstilling. Det kan for eksempel være aktuelt i tilfeller der tidligere analyser ikke ga en forklaring på pasientens tilstand, og det foreligger ny kunnskap om gener som kan være relevante for tilstanden som pasienten ble undersøkt for.
Reanalyse av lagrede data er noe annet enn revurdering av klassifiserte varianter.
Utilsiktede funn: Funn i sykdomsassosierte gener eller kromosomområder som ikke har sammenheng med symptomer/fenotype/sykdom som det undersøkes for.
Variant: En genetisk variant er en endring i en persons DNA-sekvens (mutasjon) sammenlignet med en referansesekvens. En genetisk variant kan være en endring i en posisjon i et gen, tap av ett eller flere basepar, innsetting av ekstra sekvens (ett eller flere basepar), dupli-/multiplisering av sekvens, rearrangering osv. En variant kan være en endring i ett enkelt basepar, men også omfatte ett større område av personens DNA-sekvens, f.eks. delesjon eller duplikasjon av et konkret område.
Variantklassifisering: Prosess for å vurdere en variants kliniske betydning – grovt sett om den er sykdomsgivende, har usikker betydning eller ikke har betydning for sykdomsutvikling.
Om utarbeidelse av veilederen
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Første utkast av veilederen ble sendt på høring høsten 2018. Utkastet ble utarbeidet av Helsedirektoratet på bakgrunn av innspill fra en arbeidsgruppe. Arbeidsgruppa besto av fagpersoner med spesialistkompetanse innen medisinsk genetikk, genetisk veiledning, molekylærbiologi og etikk, med utgangspunkt i Helsedirektoratets Bioreferansegruppe 2016–2019. Arbeidsgruppas beskrivelser av gjeldende praksis ved medisinsk-genetiske laboratorier i de ulike helseregionene har vært et viktig grunnlag for arbeidet. Arbeidsgruppa har gitt råd om hvilke problemstillinger som er relevante å ta opp i en veileder. De har også deltatt i diskusjoner om anbefalinger og hvordan disse skal utformes. Veilederen og høringen er diskutert med Bioreferansegruppa.
Torunn Fiskerstrand (1965–2019), Haukeland universitetssykehus, var med i starten av arbeidet. Hun tok initiativ til å utvikle veiledning om bruk av genomanalyser allerede i 2011 (Fiskerstrandutvalget). Hun har vært en viktig bidragsyter til tenkningen som veilederen representerer.
Helsedirektoratet retter en stor takk til alle fagpersonene som har bidratt i prosessen.
Veilederen var på en tremåneders høring i 2018, med høringsfrist 1. oktober. Helsedirektoratet mottok mange relevante og gode høringsinnspill.
Prosess etter høringen
For å ivareta høringsinnspillene ble veilederen betydelig omarbeidet, bl.a. med ny struktur og klargjøring på en rekke punkter.
- Høsten 2019 ble en omarbeidet versjon av veilederen sendt til Bioreferansegruppa og deltakere i arbeidsgruppa for innspill. Innspill ble innarbeidet i en ny versjon av veilederen.
- Ny versjon av veilederen ble diskutert i høringsmøte i Helsedirektoratet 10. februar 2020.
- Veilederen ble justert i samsvar med konklusjonene fra møtet og sendt til Bioreferansegruppa samt lederne for de medisinsk-genetiske avdelingene for en avsjekk før publisering.
Innspill og oppdateringer
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Veilederen er et levende dokument, og det er ønskelig at den er mest mulig relevant for brukerne. Veilederen er tilpasset dagens situasjon og tar ikke høyde for all fremtidig utvikling og problemstillinger som kan komme. For eksempel vil problemstillinger knyttet til lagring og videre bruk av genomdata bli vurdert i forbindelse med Helsedirektoratets utredningsoppdrag innen persontilpasset medisin, og veilederen blir deretter oppdatert.
Gitt den hurtige teknologiske utviklingen innen medisinsk genetikk, er det viktig at Helsedirektoratet får beskjed om implementering av ny metodikk og nye verktøy i helsetjenesten som gjør at veilederen bør oppdateres. Vi tar gjerne imot innspill. Innspillene sendes til #160600ASHB@helsedir.no.
Helsedirektoratet vil sammen med fagmiljøet gå gjennom veilederen senest ett år etter publisering og vurdere behov for oppdatering.
Klinikknær forskning med bruk av genetiske undersøkelser
Sist faglig oppdatert: 17.07.2020
Den som skal drive klinikknær forskning med bruk av genetiske undersøkelser, må undersøke/vurdere hvilket regelverk som gjelder for forskningen.
I helseforskningsloven § 4 defineres medisinsk og helsefaglig forskning som «virksomhet som utføres med vitenskapelig metodikk for å skaffe til veie ny kunnskap om helse og sykdom».
Mer om forskning med bruk av genetiske undersøkelser finnes i Nasjonal forskningsetisk komité for medisins (NEM) Retningslinjer for bruk av genetiske undersøkelser av mennesker i medisinsk og helsefaglig forskning (01.07.20).
Se også: Forus, A. og Cordt-Hansen, K. (2015). Re: Hvor går grensen mellom diagnostikk og forskning? Tidsskr Nor Legeforen 135, 1713.