Rettigheter for ulike grupper

Asylsøkere har samme rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen. Flyktninger, familiegjenforente og andre med oppholdstillatelse i Norge har også fulle helserettigheter så lenge oppholdet er ment å vare i 12 måneder eller mer.

Helsedirektoratet legger UDIs definisjoner av begrepene asylsøker og flyktning til grunn i denne veilederen, se UDIs oversikt over ord og begreper (udi.no). Med begrepet asylsøker menes i denne veilederen en person som har søkt om beskyttelse (asyl) i Norge, og ikke har fått søknaden sin endelig avgjort. En person er bare asylsøker fra han eller hun har meldt seg for politiet i Norge og søkt om beskyttelse (asyl), fram til UDI eller UNE har behandlet søknaden og fattet et endelig vedtak. Når asylsøkere har fått endelig svar på søknadene sine, kalles de ikke lenger asylsøkere. De som får positivt svar på søknaden, får oppholdstillatelse som flyktning eller på humanitært grunnlag.

Rettighetene omfatter både somatisk og psykisk helsehjelp fra kommune- og spesialisthelsetjeneste, inkludert hjelp for rusmiddelproblemer.

Voksne asylsøkere som bor i, eller har tilbud om å bo i, statlig mottak, har ikke rett til omsorgstjenester fra kommunen. Voksne asylsøkere med særskilte behov skal gis et tilrettelagt botilbud av UDI.

Alle barn under 18 år som oppholder seg i Norge har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester.

Personer som enda ikke har søkt om asyl, personer som har fått endelig avslag på søknaden om beskyttelse (asyl) eller andre personer uten lovlig opphold i landet, har mer begrensede helserettigheter. De har rett til øyeblikkelig helsehjelp, vurdering fra spesialisthelsetjenesten og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente. Rettighetene omfatter både somatisk og psykisk helsehjelp fra kommune- og spesialisthelsetjeneste. Kvinner har rett til abort og helsehjelp før og etter fødsel. Alle har rett til smittevernhjelp etter smittevernloven § 6-1. Videre har barn uten fast eller lovlig opphold rett til nødvendig helsehjelp fra kommune og spesialisthelsetjeneste.

Se UDIs oversikt over relevant regelverk (udiregelverk.no).

Ansvar for å yte helsehjelp

Kommunen har ansvaret for at de som oppholder seg i kommunen får helsehjelp. Det vil si at asylsøkere har fulle rettigheter til helsehjelp fra kommunen. Rettighetene gjelder uavhengig av om asylsøkeren bor privat eller i asylmottak.

Ved behov kan kommunene be om råd og støtte fra spesialisthelsetjenesten.

Se UDIs informasjon til dem som jobber i en kommune som har eller skal få et asylmottak (udi.no).

Staten har det overordnede ansvaret for at befolkningen gis nødvendige spesialisthelsetjenester. De fire regionale helseforetakene skal sørge for at det tilbys spesialisthelsetjenester, som sykehustjenester, medisinske laboratorietjenester og radiologiske tjenester.

Fylkeskommunen skal etter lov om tannhelsetjenesten sørge for at nødvendig tannhelsehjelp er tilgjengelig for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket, herunder også asylsøkere som bor privat eller som oppholder seg i asylmottak. Tannhelsetjenesten bør tilstrebe et godt samarbeid med lokale mottak.

Ansvar for tolk

Helsepersonell har ansvar for å vurdere behovet for og bestille kvalifisert tolk i møte med pasient med begrensede norskkunnskaper jf. lov om offentlige organers ansvar for bruk av tolk (lovdata.no). Helsepersonell kan trenge tolk for å utøve informasjons- og veiledningsplikten.

Samarbeid med kvalifisert tolk kan være en forutsetning for å sikre pasientens rett til blant annet å få forståelig informasjon og å kunne gi informert samtykke til helsehjelp, jf. blant annet pasient- og brukerrettighetsloven §§3-5 og 4-1 (lovdata.no).

Familiemedlemmer bør ikke brukes som tolk. Barn skal aldri brukes som tolk jf. forbud mot bruk av barn som tolk (lovdata.no). Unntak kan gjøres når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødssituasjoner.

• Se veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene
• Se Tolkeregisteret/IMDI

Organisering av helsetjenestene i kommunen

For å kunne sørge for helse- og omsorgstjenester på en forsvarlig måte, må kommunene sette i verk systematiske tiltak som sikrer at virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i lov eller forskrift.

Det må gis god orientering om hvordan helsetilbudet er organisert og fungerer i Norge, særlig om allmennlege/fastlege, svangerskapskontroll, legevakt og nødnummeret 113. Pårørende til barn og unge må gis orientering om helsestasjons- og skolehelsetjenesten og rask psykisk helsehjelp. Det er viktig at pasientene informeres på en forståelig måte om hvordan de skal ta kontakt med helsetjenesten ved behov, rett til tolk, samtykke, taushetsplikt, rettigheter og plikter som pasient mv.

Kommunen bør tilstrebe et godt samarbeid med det lokale mottaket slik at beboerne sikres nødvendig og forståelig informasjon om rettigheter og helsetjenestetilbud i Norge og lokalt.

Pasienter skal ha tilgang til legekonsultasjon uavhengig av om vedkommende har fått tildelt såkalt D-nummer. D-nummer er en forutsetning for å kunne stå på liste hos en fastlege, men manglende D-nummer må ikke hindre at pasient får konsultasjon med lege. Det er viktig å planlegge konsultasjoner med rom for å bruke tolk og tilstrekkelig med tid.

Helsedirektoratet anbefaler at kommunen sikrer tilgang til helsepersonell på asylmottaket.

Tverrfaglige helseteam

Kommuner og helseforetak skal sikre at helse- og omsorgstjenestene er forsvarlige. Det bør avsette s fagressurser til å arbeide spesielt med likeverdige helsetjenester til asylsøker, flyktninger og familiegjenforente, og det bør etableres tverrfaglige fagmiljøer eller team som opparbeider seg kompetanse på feltet. Dette er ikke minst viktig med tanke på å styrke samarbeidet mellom primær- og spesialisthelsetjenesten.

Mange kommuner har gode erfaringer med tverrfaglige flyktningehelseteam, der deler av eller hele stillinger er øremerket arbeidet med asylsøkere og flyktninger eller generell migrasjonshelse. Dette gjør det lettere å få oversikt over arbeidsfeltet. Det er viktig at teamene er en integrert del av den samlede helse- og omsorgstjenesten i kommunen, slik at kompetansen som opparbeides ikke blir for personavhengig.

Interkommunalt samarbeid

Interkommunalt samarbeid kan for enkelte kommuner være hensiktsmessig. Mange kommuner samarbeider allerede om blant annet introduksjonsprogrammet, og samarbeid om helsetjenestetilbudet er en tilsvarende mulighet.

Miljørettet helsevern

Kommunens ansvar for tilsyn med miljørettet helsevern

Kommunen har etter folkehelseloven (lovdata.no) ansvar for tilsyn med miljø og helse i asylmottak og annen innlosjering av flyktninger. Kommunen skal føre tilsyn med at de grunnleggende kravene til miljø og helse i forskrift om miljørettet helsevern er oppfylt, for å sikre et forsvarlig miljø for beboerne. Tilsynsansvaret gjelder for alle typer mottak og innlosjeringer av flyktninger, herunder forhold ved utleieboliger.

Kommunens tilsynsvirksomhet skal baseres på en risikovurdering og risikoforhold må følges opp.

Dersom det foreligger forhold som er i strid med kravene til tilfredsstillende helsemessig drift, kan kommunen foreta gransking, retting, stansing, og ilegge tvangsmulkt, i medhold av folkehelseloven.

For veiledning om tilsyn, se direktoratets Veileder for kommunens tilsyn med miljørettet helsevern.

Krav til miljø, helse, hygiene og sikkerhet ved etablering og drift av asylmottak

Etter forskrift om miljørettet helsevern (lovdata.no) må asylmottak og innlosjering av asylsøkere planlegges, bygges, tilrettelegges og drives slik at de ikke medfører fare for helseskade eller helsemessig ulempe, jfr. § 7. Ved valg av beliggenhet, skal det blant annet tas hensyn til trafikkforhold, tilgjengelighet, forurensning, støy, klimaforhold og risikofaktorer i miljøet, jfr. § 8.

Følgende krav må også oppfylles etter § 10:

• Sikre tilfredsstillende inneklima
• Lydforhold og belysning som ikke medfører helsemessig ulempe og er tilfredsstillende i forhold til det virksomheten brukes til 
• Forsvarlig renhold med hygienisk tilfredsstillende metoder
• Sanitære anlegg (dusjer, toaletter og håndvasker osv.) skal ha helsemessig forsvarlig utforming, kapasitet og standard
• Sikre godt sosialt miljø, herunder ivareta psykososiale forhold og forhold som påvirker trivsel
• Forebygge skader og ulykker
• Forebygge smittsomme sykdommer (fhi.no)

Utlendingsdirektoratet (UDI) inngår kontrakter med driftsoperatører om drift av asylmottak, der UDI spesifiserer i kontrakten hvilke krav som settes til driften av mottaket. UDI har et overordnet ansvar for å kontrollere at driftsoperatørene leverer det tilbudet de har forpliktet seg til i henhold til kontrakten. Driftsoperatørene står for organisering og drift av mottakene, og forutsettes å ha søkt råd hos lokale myndigheter når det gjelder forhold av helsemessig og hygienisk betydning ved planlegging og etablering av mottak. UDI kan også innhente informasjon fra kommunen i forbindelse med kontraktsoppfølging. UDI kan også pålegge driftsoperatør å forbedre eventuelle utilfredsstillende forhold. Se for øvrig veiledning om regelverk og drift av asylmottak hos UDI (udi.no).

Meldeplikt til kommunen

Etter forskrift om miljørettet helsevern §14 skal den ansvarlige for asylmottak (driftsoperatørene) melde til kommunen før oppstart og ved vesentlige utvidelser eller endringer av disse virksomhetene. Meldingen skal inneholde en kortfattet oversikt over positive og negative miljøforhold ved virksomheten som kan ha innvirkning på helsen. Denne meldeplikten gjelder også asylmottak for kortvarig opphold for asylsøkere og beboere.

For virksomheter som krever tillatelse gjennom vedtak etter plan- og bygningsloven eller annet lovverk som krever vurdering av helsekonsekvenser, vil det ikke være nødvendig med egen melding.

Rett til nødvendig smittevernhjelp

Enhver har rett til nødvendig smittevernhjelp jf. smittevernloven § 6-1 (lovdata.no). Dette gjelder for alle som oppholder seg i riket, uavhengig av om oppholdet er lovlig eller ulovlig. Det er i utgangspunktet kommunen som har ansvar for å yte nødvendig smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 7-1.

Smittevernhjelp er å anse som en del av retten til nødvendige helse- og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a første og annet ledd og § 2-1 b første og annet ledd (lovdata.no).

Den som etter en faglig vurdering anses å være i fare for å bli smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, har rett til nødvendig smittevernhjelp i form av vaksinasjon, informasjon og annen nødvendig forebyggende hjelp.

En smittet person med en allmennfarlig smittsom sykdom har rett til nødvendig smittevernhjelp, herunder medisinsk vurdering og utredning (diagnostikk), behandling og pleie.

Se oversikt over allmennfarlig smittsomme sykdommer (fhi.no).

Kommunale helsetjenester og spesialisthelsetjenester finansieres gjennom statlige overføringer til kommunene og helseforetakene, gjennom refusjonsordninger og gjennom egenbetaling fra pasienten.

Ansvaret for finansieringen følger den ordinære ansvarsfordelingen og sørge for-ansvaret til kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det er imidlertid enkelte unntak knyttet til dekning av utgifter til tuberkulosekontroll og kompensasjon for helsetjenester ved ankomst før registrering og før bosetting.

UDI har flere tilskuddsordninger for å dekke kommunenes og helseforetakenes ekstrautgifter til helsetilbud og TB-screening, både før registrering og før bosetting, mens helsehjelp ved sykdom eller mistanke om sykdom kan dekkes av Folketrygden helt fra ankomst til landet (også før tildeling av d-nummer).

Aktuelle tilskudd fra UDI høsten 2023:

• Helsehjelp før registrering: Helsetilskudd fra UDI for helsetjenester til uregistrerte ukrainske flyktninger (udi.no)
  • TB-screening kommune : Tilskudd fra UDI til TB-undersøkelser utenfor NAS (udi.no)
  • TB-screening helseforetak (ordning kommer fra UDI)
• Øvrige helsetjenester som ikke dekkes på annen måte: Vertskommunetilskudd fra UDI (udi.no)

Disse finansieringsordningene fra UDI for helsetilskudd og TB-undersøkelser utenfor Nasjonalt ankomstsenter (NAS) er midlertidige og det vises til udi.no.

Beboere i mottak har mulighet til å søke UDI om ulike typer tilleggsstønader, blant annet for å dekke utgifter til nødvendig helsehjelp mv. Asylmottaket bistår beboeren med å søke tilleggsstønad. Søknader om tilleggsstønad etter søknad vurderes av UDI individuelt. Forutsetningen for å få tilleggsstønad er at ordningene i Folketrygden er utnyttet fullt ut. For mer informasjon se forskrift om stønad til beboere i asylmottak (lovdata.no), som erstatter det tidligere regelverket RS 2008-035 (pengereglementet).

Folketrygdloven gir i kapittel 5 bestemmelser om hel eller delvis kompensasjon for medlemmers nødvendige utgifter til helsetjenester ved sykdom, skade, lyte, familieplanlegging, svangerskap, fødsel og svangerskapsavbrudd, jf. folketrygdloven § 5-1 (lovdata.no).

Behandlings- og forpleiningsutgifter i spesialisthelsetjenesten skal dekkes på vanlig måte av det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion (spesialisthelsetjenesteloven § 5-2, jamfør § 5-1).

Helsepersonell som har avtale om direkte oppgjør, kan rette krav om refusjon til HELFO på vanlig måte. Ved innsending av regning må d-nummer skrives på regningen i stedet for personnummer. Hvis pasienten ikke har fått tildelt d-nummer, kan fødselsdato, kjønn og navn skrives på. I notatfeltet må det dokumenteres at gyldig asylsøkerbevis eller annen gyldig dokumentasjon er fremvist.

Dersom det er behov for legeundersøkelse før asylsøkeren har fått tildelt fastlege, må denne utføres av annen fastlege eller i regi av legevakt. Ved bruk av takst 2ad skal asylsøkeren betale vanlig egenandel inntil registrering hos fastlege er i orden. Barn under 16 år skal ikke betale egenandel.

For undersøkelse og behandling ved mistanke om eller kjent allmennfarlige smittsomme sykdom, for eksempel tuberkulose kan legen sende hele honorarkravet til Helfo. Legen kan ha rett til å kreve takst 2hd dersom vilkårene ellers er oppfylt. Denne taksten er ment som en kompensasjon for manglende basistilskudd. Dette påvirker imidlertid ikke størrelsen på egenandelen, se informasjon om egenandeler (helsenorge.no).

Dersom en person enda ikke har søkt om asyl, eller hvis det er gitt endelig avslag på asylsøknaden, skal pasienten i utgangspunktet betale for helsehjelpen selv. En asylsøker har endelig avslag når det foreligger:

• avslag i UDI, som ikke er påklaget innen klagefristens utløp
• avslag i UDI, som er påklaget, men hvor det ikke er gitt utsatt iverksettelse
• avslag i Utlendingsnemnda (UNE)

Det kan likevel ikke kreves forhåndsbetaling fra pasienten, som betyr at pasient ikke kan nektes den helsehjelpen vedkommende har rett til selv om man ikke kan betale. Dersom pasienten ikke har betalingsevne skal vedkommende helseinstitusjon eller tjenesteyter dekke utgiftene. Ved helsehjelp gitt i forbindelse med allmennfarlige smittsomme sykdommer, kan utgifter likevel bli dekket av det offentlige.

Se mer om refusjoner for helsetjenester til asylsøkere på Helfos nettsider.

Barn under 16 år er fritatt fra å betale egenandeler hos lege, psykolog, poliklinikk (sykehus), røntgeninstitutt og fysioterapeut, samt for enkelte medisiner og medisinsk utstyr på blå resept.

For barn er all tannbehandling gratis til og med det året de fyller 18 år. Dette gjelder så lenge den utføres i den offentlige tannhelsetjenesten eller hos privatpraktiserende tannlege som har avtale med fylkeskommunens tannhelsetjeneste. Tannregulering er ikke gratis.

• Konsultasjon, behandling og medisiner i forbindelse med allmennfarlig smittsom sykdom (fhi.no) 
• Kondomer (helsenorge.no)
• P-piller for unge mellom 16 og 22 år (helsenorge.no)
• Pasienter skal ikke betale egenandeler for psykoterapeutisk behandling
  til og med det kalenderår de fyller 26 år
• Vaksiner
• Svangerskapskontroll

Folketrygdens regler

Asylsøkere er medlemmer i folketrygden, og har rett til stønad til offentlige helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5. Trygdedekningen for asylsøkere og deres familiemedlemmer gjelder fra det tidspunkt det er søkt om beskyttelse og frem til det er gitt oppholdstillatelse i Norge eller det er gitt endelig avslag. Personer med endelig avslag har altså ikke lenger rettigheter etter folketrygdloven.

Refusjonskrav for helsetjenester etter folketrygdlovens kapittel 5 dekkes imidlertid også for perioden fram til vedkommende faktisk forlater landet, forutsatt at det dreier seg om behandling som er akutt betinget. Personer med endelig avslag har rett til øyeblikkelig helsehjelp og nødvendig helsehjelp som ikke kan vente https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-12-16-1255

«Dublinere» har status som asylsøkere mens de venter på avgjørelsen om i hvilket land saken deres skal realitetsbehandles.

Egenandeler ved ulike helsetjenester

Rettigheter i folketrygden betyr i praksis at:

• Folketrygdens regler, som omfatter reglene for egenandeler og egenandelstak/frikort, gjelder for asylsøkere, som for andre medlemmer av folketrygden.
• Asylsøkere skal også betale egenandeler for utgifter til helsetjenester. For en fullstendig oversikt over hvilke helsetjenester man skal betale egenandeler for, se https://helsenorge.no/betaling-for-helsetjenester/betaling-hos-lege

Når en pasient har betalt egenandeler opp til det fastsatte egenandelstaket, er vedkommende fritatt fra å betale egenandeler for de aktuelle tjenestene i det resterende kalenderåret, og har rett til å få frikort. Les mer om frikortordningen (helsenorge.no) 

Det er innført automatisk frikortordning for personer med norsk fødselsnummer. Frikortet får alle med fødselsnummer automatisk i posten innen tre uker når du har betalt over egenandelstaket.

Personer som ikke har norsk fødselsnummer bør få hjelp av aktuelle tjenesteytere til å fremsette krav om frikort. Asylsøkere med D-nummer får sine egenandeler registrert på lik linje med andre som har norsk fødselsnummer når behandler melder egenandeler til Helfo, men frikortet kommer ikke automatisk i posten når grensen for egenandeler er nådd. For å få tilsendt frikort og utbetalinger må Helfo ha kopi av gyldig asylsøkerbevis, eller dokumentasjon på innsendt klage ved avslag på opphold.

Hovedregelen er at helsepersonell innkrever egenandeler fra asylsøker på vanlig måte, ved kontantbetaling eller belastning via betalingsterminal. Dersom pasienten ikke kan gjøre opp for seg direkte skal det utstedes en faktura til asylsøker. Fakturaen må være påført pasientens navn, D-nummer eller DUF-nummer og adresse.

Selv om folketrygdlovens bestemmelser om egenandeler og frikort er de samme for asylsøkere og øvrige medlemmer av folketrygden, kan det være ulikhet i hvordan egenandelene innkreves eller faktureres. Overordnet vil følgende være gjeldende:

• Beboere i ordinære mottak som mottar fulle basisytelser, skal som hovedregel dekke egenandeler for helsetjenester.

Disse asylsøkerne må derfor betale egenandelene selv på samme måte som befolkningen for øvrig, og tjenesteyteren (legen, fysioterapeuten etc.) kan innkreve egenandelen på vanlig måte.

Egenandeler for beboere i ankomstsentre og transittmottak

Beboere i ankomstsentre og i transittmottak skal i utgangspunktet benytte helsetjenesten i mottaket. Dersom beboere i ankomstsentre/transittmottak benytter helsetjenester utenom mottaket, gjelder rutiner for fakturering som beskrevet nedenfor. Det er mottaket som skal legge ut for egenandelen og får det refundert fra UDI i etterkant.

• Kommunale helsetjenester (herunder fastleger) og spesialisthelsetjenester (også avtalespesialister), utsteder faktura på egenandelsbeløpet
• Fakturaen må være adressert til mottaket og være påført pasientens navn, behandlingsdato, beløp, navn på legen og D-nummer eller DUF-nummer
• Helsetjenesteyteren påser at mottaket får fakturaen, enten ved å sende den med pasienten og ber ham eller henne levere den på mottaket, eller ved automatisk fakturering

De fleste asylmottak og kommunehelsetjenester har i dag etablerte rutiner for hvordan betaling av egenandeler for beboere i asylmottak kan gjøres dersom en beboer ikke kan betale med kort eller kontant etter endt konsultasjon. Finnes ikke slike rutiner i dag, anbefales alle kommunehelsetjenester og spesialisthelsetjenester å ha en dialog med mottakene om rutiner som er tilpasset lokale forhold. Det er viktig at helsepersonell gir tilrettelagt informasjon og bistår de som bor i mottak med betaling hos legen.

Finansiering av tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten

Fylkeskommunen skal dekke utgifter for behandling i den offentlige tannhelsetjenesten for de pasientene som omfattes i gruppene listet opp tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a til g. Fylkeskommunen skal også helt eller delvis dekke disse pasientenes utgifter til behandling som er utført i privat praksis etter avtale med fylkeskommunen på samme måte som om behandlingen var gitt av fylkeskommunens ansatte tannleger.

Utgifter dekkes etter reglene i forskrift om vederlag for tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten. Dette gjelder også for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. Unge voksne mellom 19 og 28 år må selv betale en egenandel på inntil 25 % av takstene som Helse- og omsorgsdepartementet har fastsatt for tannbehandling, jf. forskrift om vederlag for tannhelsetjenester § 3.  

Særskilt om retten til tannhelsehjelp for unge voksne mellom 19 og 28 år

Det gjøres oppmerksom på at den offentlige tannhelsetjenestens ansvar for unge voksne mellom 19 og 28 år, ikke gjelder for personer med midlertidig oppholdstillatelse i Norge som ikke har bodd minst fem år i riket, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3 d, med mindre vedkommende har rettigheter i henhold til gjensidighetsavtale med annen stat. Dersom botidskravet ikke er oppfylt og vedkommende ikke har rettigheter i henhold til gjensidighetsavtale, vil derfor unge voksne mellom 19 og 28 år ikke få dekket utgifter til tannbehandling av fylkeskommunen.

Utgifter til tannhelsehjelp for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente som ikke oppfyller botidskravet vil på gitte vilkår likevel kunne dekkes, men da av UDI. Beboere i mottak som mottar fulle eller avkortede basisytelser kan få innvilget søknad om tilleggsytelser fra UDI. Videre; For akutt tannbehandling av unge voksne mellom 19 og 28 år som oppholder seg i ankomstsentre eller transittmottak, dekker UDI pasientens andel av utgiftene. Se nærmere beskrivelser av UDIs ordninger under «Dekning av utgifter til tannbehandling for pasienter som ikke har rett til tannhelsetjenehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten».

Dekning av utgifter til tannbehandling for pasienter som ikke har rett til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten

Som hovedregel må personer som ikke er omfattet av de nevnte gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 første ledd bokstav a til g dekke utgiftene til tannbehandling selv. Dette gjelder også for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente som ikke omfattes av nevnte bestemmelse. Dersom pasienter som ikke har rett til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten likevel har behov for tannhelsehjelp, må pasientene selv oppsøke tannlege og selv dekke utgiftene for behandlingen. Tannhelsepersonellet bør informere pasienten om dette ved kontakt. Mottakene skal informere beboere i mottaket.

Når pasienter som ikke har rett til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten henvender seg til tannklinikken for timeavtale, bør pasientens eventuelle behov for tolk, og på hvilket språk, oppgis. Det bør også opplyses om at tolkeutgifter må dekkes av pasienten. Se kapittelet Bruk av tolk i forbindelse med tannbehandling.

Tannhelsepersonalet bør oppfordre pasienten til å ta med seg nødvendig informasjon til konsultasjonen. Dette omfatter personalia (navn, fødselsdato og D-nummer) og oversikt over egne helseopplysninger og eventuelle medisiner. Tannbehandlingen skal som hovedregel betales av pasienten på stedet, men ved behov kan det utstedes faktura til pasienten.

Tilleggsstønad etter søknad for beboere i asylmottak

Beboere som oppholder seg i asylmottak, og som har behov for nødvendig tannbehandling, kan søke om tilleggsstønad til nødvendige utgifter til tannbehandling fra UDI. Tilleggsstønader er subsidiære, og reguleres av forskrift om stønad til beboere i asylmottak. Søknader om tilleggsstønad vurderes individuelt, ytelsene er stønader, og det må søkes om ytelser i hvert enkelt tilfelle.

Tannhelsehjelp som omfattes av ordningen

• De første seks måneder etter registrering i Norge: Beboeren kan søke om tilleggsytelser til akutt tannbehandling, forebyggende tiltak og behandling for å begrense skadeutvikling.
• Opphold i Norge i mer enn seks måneder: Beboeren kan søke om tilleggsytelser til nødvendig tannbehandling.
• Beboere med endelig avslag på asylsøknaden kan kun få støtte til akutt tannbehandling, uavhengig av oppholdstid i Norge.

Helsedirektoratets veileder God klinisk praksis i tannhelsetjenesten (IS-1589) skal ligge til grunn for valg av behandling dersom behandlingen skal dekkes gjennom tilleggsstønad fra UDI.

Søknad om tilleggsstønad til behandling med fast protetikk i form av kroner og broer vurderes på individuell basis. Fronttenner og de fremste jeksler prioriteres. For erstatning av tapte tenner vil det primært gis støtte til avtakbare proteser. Omfattende protetisk behandling med flere kroner, større broer, implantater eller tannregulering omfattes ikke av ordningen med søknad om tilleggsstønad. Slik behandling må pasienten dekke selv.

Prosedyrer for tilleggsstønad etter søknad

Akutt tannbehandling

Det er ikke krav om forhåndsgodkjenning av søknad om tilleggsytelser før akutt tannbehandling utføres. Etter utført akutt tannbehandling, utsteder tannlegen faktura til pasienten, og pasienten kan søke om tilleggsytelser fra UDI i etterkant av behandlingen.

Forebyggende tiltak, tiltak for å begrense skadeutvikling og nødvendig tannbehandling

For at tannlegen skal kunne være sikker på å få betalt for utført tannbehandling, kan ikke forebyggende tiltak, tiltak for å begrense skadeutvikling og annen nødvendig tannbehandling, settes i gang før vedtak om innvilget søknad om tilleggsstønad foreligger fra UDI.

Ved søknad om tilleggsstønad skal følgende prosedyre følges:

1. Tannlegen utarbeider et behandlingsforslag og kostnadsoverslag som leveres pasienten.
   Krav til behandlingsforslag og kostnadsoverslag:
   • Behandlingsforslaget skal være i tråd med Helsedirektoratets veileder God klinisk praksis i tannhelsetjenesten.
   • Behandlingsforslaget skal inneholde presisering om behandlingen omfatter akutthjelp, forebyggende tiltak, behandling for å begrense skadeutvikling eller annen nødvendig tannbehandling. Behandlingsforslaget skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige og relevante for å vurdere behandlingsforslaget og kostnadsoverslaget, og dokumenteres med statusbeskrivelse og røntgenbilder.
   • Kostnadsoverslaget skal i utgangspunktet være basert på offentlige takster i den aktuelle fylkeskommunen. Dersom pasienten har rettigheter etter folketrygdloven § 5-6 og forskrift om stønad til dekning av utgifter til tannbehandling, skal dette fremgå og iberegnes i kostnadsoverslaget.
   • Ved behov for tolketjenester skal utgifter til dette fremkomme av kostnadsoverslaget. For nærmere veiledning om bestilling og bruk av tolk, se Helsedirektoratets veileder om kommunikasjon via tolk (IS-1924).
   • Utgifter til undersøkelse, diagnose og diskusjon om behandlingsalternativer, og utgifter til utarbeidelse av behandlingsforslag og kostnadsoverslag skal inngå i kostnadsoverslaget Dette gjelder også eventuelle utgifter til tolk i den sammenheng.
2. Pasienten sender søknad om tilleggsstønad (udi.no), vedlagt tannlegens behandlingsforslag og kostnadsoverslag til UDI. Asylmottaket kan hjelpe beboer med å legge søknad inn i UDIs saksbehandlingssystem Mot.
3. UDI behandler søknaden. UDI kan forelegge behandlingsforslag og kostnadsoverslag for fylkestannlegen/fylkestannhelsesjefen/direktører for tannhelsetjenesten/tannhelsesektoren (heretter kun nevnt ved fylkestannlegen) for vurdering.
4. Fylkestannlegen vurderer om behandlingsforslaget og kostnadsoverslaget er i samsvar med Helsedirektoratets veileder God klinisk praksis i tannhelsetjenesten, og om kostnadsoverslaget er i tråd med offentlige takster. Fylkestannlegen sender sin vurdering til UDI innen 3 uker. Fylkestannlegen kan kreve vederlag etter takster i fylkeskommunen for tid benyttet til vurdering av behandlingsforslag og kostnadsoverslag. Som hovedregel brukes fast sats for 30 min. Ved særlige behov faktureres det etter medgått tid. Fylkestannlegen fakturerer UDI i tråd med føringer i oversendelsesbrevet.
5. Eventuelt på bakgrunn av vurdering fra fylkestannlegen, fatter UDI vedtak og sender svar til beboeren.
6. Pasienten tar kontakt med tannlege for behandling. Behandling utføres i tråd med godkjent behandlingsforslag og kostnadsoverslag. Dersom tannlegen underveis i behandlingen ser at det vil påløpe kostnader utover tidligere godkjent kostnadsoverslag, må tannlegen utarbeide et revidert kostnadsoverslag og pasienten må søke UDI om å få dekket de økte kostnadene.
7. Etter endt behandling utsteder tannlegen faktura til pasienten for utført tannbehandling. Pasienten (beboeren) er selv ansvarlig for å videreformidle faktura til rette vedkommende for betaling.

Helsepersonell har ansvar for å vurdere om tolk er nødvendig for å sikre god informasjon og kommunikasjon, og for å yte forsvarlig helsehjelp. Den enkelte kommune må sørge for hensiktsmessig tilgang til og bruk av tolketjenester og finansiering av disse.

Tolkeutgifter i forbindelse med behandling ved offentlige helseinstitusjoner og hos private aktører som Regionale helseforetak (RHF) har inngått avtale med, skal dekkes av midler som er stilt til rådighet for de regionale helseforetakene gjennom statsbudsjettet.

Utgifter til tolk i forbindelse med tannbehandling til personer som omfattes av gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 eller som Stortinget har gitt rettigheter til tannhelsehjelp gjennom budsjettvedtak mv., dekkes over den offentlige tannhelsetjenestens budsjett.

Personer som ikke omfattes av gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3 eller gruppene som Stortinget har gitt rettigheter til tannhelsehjelp gjennom budsjettvedtak mv, må som hovedregel dekke utgifter til tolk i forbindelse med tannbehandling selv.

UDI dekker utgifter til tolk i følgende tilfeller:

• I forbindelse med akutt tannbehandling for beboere i ankomstsentre og transittmottak. Se Helsetjenester for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente – Tannhelsetjenester.
• Når beboer i mottak får innvilget søknad om tilleggsytelser til tannbehandling. Utgifter til tolk skal inngå i tannlegens kostnadsoverslag. Se mer om prosess for søknad om tilleggsytelser i kapittelet Finansiering – Tannhelsetjenester.

Den som yter helsehjelp, skal føre journal etter bestemmelsene i helsepersonellovens kapittel 8 - §§ 39 flg. og forskrift om pasientjournal.

Uansett hvordan kommunen velger å organisere tjenestene må journalføring og overføring av journal og helseopplysninger skje i henhold til lov- og regelverk.

Journalopplysninger skal kun være tilgjengelig for behandlende helsepersonell eller ved lovbestemte unntak. Pasienten har rett til innsyn i egen journal. Pasienten har videre rett til retting og sletting av journal i henhold til visse vilkår. Pasienten har også rett til å motsette seg utlevering av journal eller opplysninger i journal, jamfør pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 5.

Retten til beskyttelse mot forfølgelse og retten til å bli vurdert med vektlegging av sterke menneskelige hensyn ved spørsmål om oppholdstillatelse, er forankret i norsk lov. Helseattester i utlendings- og asylsaker er nødvendig for å ivareta rettsikkerhet, både ved søknad om beskyttelse og tilrettelegging av opphold i landet. Konsekvensen av mangel på relevant dokumentasjon kan særlig bli alvorlig i forhold til søknad om beskyttelse. Helseattester kan være viktig som dokumentasjon, både for å dokumentere konsekvensen av tortur, forfølgelse og andre menneskerettighetsbrudd, og for vurdering av opphold på humanitært grunnlag.

Legeuttalelse som bekrefter at en kvinne har vært utsatt for kjønnslemlestelse i sitt hjemland, vil kunne inngå som en del av grunnlaget for å vurdere om hennes døtre vil ha rett på beskyttelse i Norge. UDI vurderer risikoen for at en jente vil bli kjønnslemlestet ved retur til hjemlandet og ser da både på forholdene i hjemlandet og individuelle forhold.

For helsepersonells plikter ved utstedelse av attester, legeerklæringer og lignende, se helsepersonelloven § 15. Det nærmere innholdet i bestemmelsen reguleres av forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2008-12-18-1486

Ved utstedelse av attester og erklæringer til bruk i en utlendingssak foreligger særskilte behov. Attesten eller erklæringen må være tilpasset formålet. Opplysningene kan ha betydning for behandlingen av en søknad om beskyttelse, om det foreligger risiko for overgrep ved retur til hjemlandet og om det for eksempel skal gjøres unntak fra kravet til forsørgelse i familieinnvandringssaker. For å kunne foreta en grundig og helhetlig vurdering av saken må utlendingens helse være tilstrekkelig dokumentert. Den som utsteder attesten må være varsom, nøyaktig og objektiv, og påse at attesten inneholder alle opplysninger som helsepersonellet bør forstå er av betydning for mottakeren og for formålet med attesten.

Nedenfor er det gitt en punktvis oversikt over forhold helsepersonell bør være ekstra oppmerksomme på når de utformer attest for en pasient som er asylsøker:

Dersom helsepersonell er i tvil om attestens faktiske grunnlag, vurderinger eller konklusjon, skal dette nedtegnes i attesten.

• Opplysninger om helsepersonellets relasjon til pasienten, for eksempel behandler eller sakkyndig, eller støtteperson
• Opplysninger om pasientens identitet, blant annet en beskrivelse av på hvilken måte informasjonen om identitet er gitt til helsepersonellet
• Opplysninger om bruk av tolk og hvordan dette er gjennomført
• Opplysninger om hvor faktisk informasjon om pasientens helsetilstand stammer fra
• Opplysninger om hvilken behandling pasienten mottar, prognose og hva som vil være konsekvensene for pasienten dersom slik behandling ikke blir gitt
• Opplysninger om det er helsepersonellet som har foretatt alle undersøkelser
• Opplysninger om diagnose og korrekt bruk av kriteriene i ICD-10
• Opplysninger om reiseudyktighet ved utreise fra Norge, helsemessige konsekvenser av utreise på det tidspunkt utlendingsmyndighetene har fastsatt, samt tidspunkt for utreise

Helsepersonell skal ikke uttale seg om hva resultatet i utlendingssaken bør bli. For øvrig vises det til forskrift om attester for utfyllende detaljer: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2008-12-18-1486

Det vises også til kapittel 2 vedrørende dokumentasjon på identitet i forbindelse med søknad om refusjon fra HELFO.

Dersom det avdekkes at pasienten har vært utsatt for tortur eller liknende, se kapittel 7.2 om «Traumatiserte, torturerte og krigsskadde pasienter» for veiledning i forhold til behandling og oppfølging.

For bruk av tolk vises det til Helsedirektoratets veileder IS-1924 om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene.

For nærmere redegjørelse av gjeldende regelverk og forvaltningspraksis i utlendingssaker vises det til:

- Utlendingsdirektoratets retningslinjer

- FV-04 Helsemessige forhold som grunnlag for oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38

Pasientjournal bør overføres fra fastlegen/kommunehelsetjenesten i mottakskommunen til fastlegen/kommunehelsetjenesten i bosettingskommunen dersom opplysningene er nødvendig for å yte helsehjelp og pasienten samtykker til dette, se helsepersonelloven § 22 (lovdata.no), og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1 (lovdata.no).

Benyttes samtykkeerklæring skal denne vedlegges journalen, som i lukket konvolutt oversendes helsetjenesten ved neste bosted så snart man får melding om hvor den enkelte flytter. Se forslag til samtykkeerklæring på flere språk lenger ned. Det er ikke krav om at journal skal sendes i rekommandert post.

Helseopplysninger skal gå mellom helsetjenesten i kommunene, ikke via mottaket/mottaksansatte.

Rask oversending av helseopplysninger kan være spesielt viktig i forbindelse med bosetting av funksjonshemmede eller alvorlig syke pasienter. Med mindre pasienten motsetter seg det, skal helsepersonell som skal yte eller yter helsehjelp etter helsepersonelloven, gis de helseopplysninger som er relevante og nødvendige for å kunne gi pasienten forsvarlig helsehjelp. Oversendelse av helseopplysninger forutsetter i utgangspunktet samtykke fra pasient. I noen tilfeller er det unntak fra taushetsplikten, se smittevernloven § 2-2 (lovdata.no).

Elektronisk journalsystem skal brukes. Dersom det i enkelttilfeller ikke er mulig å registrere opplysningene elektronisk, kan de dokumenteres på annen måte inntil de kan registreres elektronisk jf. pasientjournalforskriften § 12 første ledd.

Mottakskommunen kan ta kontakt med IMDi for å søke om tilskudd for bosetting av personer med spesielle behov. 

Forslag til samtykkeerklæring på flere språk

• Forslag til samtykkeerklæring – norsk (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – amharisk (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – arabisk (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – dari (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – farsi (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – pashto (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – russisk (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – sorani (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – tigrinja (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – tyrkisk (DOCX)
• Forslag til samtykkeerklæring – ukrainsk (DOCX)

Tuberkulose er blitt en sjelden sykdom i Norge, men er fremdeles en av de viktigste infeksjonssykdommene på verdensbasis. Derfor stilles det krav om tuberkuloseundersøkelse for noen grupper nyankomne. Det er bare ubehandlet lungetuberkulose som kan smitte andre. De som er smittet, men ikke syke av tuberkulose, utgjør ingen smittefare. Det er i utgangspunktet ikke grunnlag for å iverksette spesielle smitteverntiltak i møte med nyankomne migranter eller innskrenking av deres aktiviteter før tuberkuloseundersøkelsen med mindre de har symptomer.

For mer informasjon om tuberkulose, se Folkehelseinstituttets:

• temasider om tuberkulose
• tuberkuloseveilederen

Den obligatoriske tuberkuloseundersøkelsen omfatter alle asylsøkere og flyktninger, og andre nyankomne som kommer fra land med høy forekomst, jf. forskrift om tuberkulosekontroll § 3-1 første ledd, se tuberkuloseveilederen (fhi.no). Tuberkuloseundersøkelsen skal gjennomføres så snart som mulig. For asylsøkere og flyktninger bør undersøkelsen gjøres ved ankomst, men senest innen 14 dager, jf. tuberkuloseforskriften § 3-2 (lovdata.no). Listen over hvilke land som regnes som høyforekomstland utarbeides av Folkehelseinstituttet i samarbeid med Helsedirektoratet, se oppdatert landliste.

Tuberkulosescreening av nyankomne er ikke hensiktsmessig før registrering og tildeling av d-nummer.

Påbegynt tuberkulosescreening bør fullføres før flytting til ny kommune.

Alle nyankomne med mistanke om lungetuberkulose eller ved mistanke om aktiv tuberkulosesykdom hos barn skal henvises til spesialisthelsetjenesten som øyeblikkelig hjelp for diagnostikk og eventuelt oppstart av behandling. Behandlingen tar vanligvis mellom 6 måneder og 2 år. Det kan være nødvendig å bo på tilrettelagt mottaksavdeling under deler av eller hele behandlingsperioden på grunn av behovet for direkte observert behandling (DOT).

Kommunen har i henhold til smittevernloven § 7-1 (lovdata.no) ansvar for gjennomføring av tuberkulosekontrollen. Kommunen plikter å utarbeide eget tuberkulosekontrollprogram som del av smittevernplanen, jf. tuberkuloseforskriften § 2-1 (lovdata.no) og skal sørge for at dette inngår som en del av kommunens internkontrollsystem, jf. helsetilsynsloven § 5 (lovdata.no). Kommunen har ansvaret for gjennomføringen.

Ved kapasitetsproblemer som følge av økte ankomster av asylsøkere vil undersøkelse for smittsom lungetuberkulose prioriteres. For gjeldende anbefaling se flytskjema for tuberkuloseundersøkelse.

Resultatet fra tuberkuloseundersøkelsen

Resultatet av tuberkuloseundersøkelsen, både positive og negative svar, skal sendes videre til kommunelegen i kommunen asylsøkeren overføres til, uavhengig av samtykke, jf. tuberkuloseforskriften § 4-2 (lovdata.no).

Ved ankomst gjennom Nasjonalt ankomstsenter i Råde (NAS) er Råde kommune rekvirerende kommune og får prøvesvarene fra Sykehuset Østfold. Råde kommune følger opp prøvesvarene før asylsøkerne sendes videre til neste kommune.

Hvis noen sendes videre før positive prøvesvar er fulgt opp, skal kommunelegen i Råde kommune gi beskjed til kommunelegen i den nye kommunen asylsøkeren oppholder seg.

Ved ankomst via desentralisert registering utenom NAS, skal politiet sende melding til kommunelegen i kommuner som får nyankomne med plikt til TB-undersøkelse.
Dokumentet UDI 2010-096 Meldeplikt om tuberkulosekontroll (udiregelverk.no) inneholder «retningslinjer om når politiet skal informere helsemyndighetene om en utlendings navn og adresse i forbindelse med utlendingens plikt til å fremstille seg for tuberkulosekontroll».

Politiet utlendingsenhet (PU) opplyser at politiet ikke sender slik melding før de nyankomne er kommet til et mottak hvor de er tenkt å skulle oppholde seg lenge nok til at tuberkulosesvarene kan vurderes og følges opp før flytting til ny kommune.

Pasienter som utredes for mulig tuberkulosesykdom, eller som får behandling for aktiv tuberkulose vil normalt få bli i landet inntil utredningen eller behandlingen er avsluttet. Det er viktig at helsepersonell informerer både pasienten og Politiets utlendingsenhet (PU) om dette. Vedkommende skal ikke bli uttransportert, forlate landet eller flytte til ny eller ukjent adresse så lenge behandlingen pågår. Dette gjelder selv om det foreligger et avslag på asylsøknad.

Opplysninger om tuberkulose er taushetsbelagte og skal ikke formidles per telefaks eller e-post. Dersom opplysninger skal sendes til Politiets utlendingsenhet (PU) og til Utlendingsdirektoratet (UDI) v/Asylavdelingen skal dette gjøres per post i lukket konvolutt. Dersom det haster kan melding i tillegg gis pr. telefon eller telefaks, såfremt taushetsplikten ivaretas. Formidling av slik informasjon krever pasientens samtykke. Det er viktig at denne informasjonen er forstått av pasienten.

Kontaktinformasjon

Politiets utlendingsenhet (PU):

• Besøksadresse: Økernveien 1113, Oslo
• Postadresse: Postboks 2095 Vika, 0125 Oslo
• Telefon: 22 34 24 00
• E-post: politiets.utlendingsenhet@politiet.no

Utlendingsdirektoratet (UDI):

• Besøksadresse: Innspurten 11, Oslo
• Postadresse: Utlendingsdirektoratet Postboks 8108 Dep, 0032 Oslo

Utgifter i forbindelse med tuberkulosekontroll

Den obligatoriske tuberkuloseundersøkelsen i henhold til forskrift om tuberkulosekontroll § 3-1 (lovdata.no) skal være gratis for den enkelte. Utgiftene til tuberkuloseundersøkelse for asylsøkere dekkes av Utlendingsdirektoratet (UDI).

Kommunen eller det regionale helseforetaket (RHF) må dekke øvrige utgifter, inkludert reiseutgifter, for asylsøkere som flytter privat direkte ved ankomst og takker nei til tilbud om mottaksplass, for overføringsflyktninger og familiegjenforente som bosettes direkte i kommunen.

Finansiering av tuberkuloseundersøkelse av ukrainske søkere undersøkt utenfor NAS

Oktober 2023 opprettet UDI en finansieringsordning for å dekke kostnader til tuberkuloseundersøkelse av ukrainske søkere undersøkt utenfor Nasjonalt ankomstsenter, med virkning fra og med året 2022.

• Informasjon til kommunene: Finansiering av tuberkuloseundersøkelse av ukrainere utenfor Nasjonalt ankomstsenter (udi.no).
• Det kommer egen informasjon til helseforetakene.

Behov for tidlig helsehjelp og oppfølging

Personer med behov for tidlig helsehjelp som ikke kan vente, bør identifiseres så tidlig som mulig etter ankomst til landet og følges opp etter behov.

De viktigste tilstandene som bør identifiseres og følges opp er:

1. Akutt sykdom eller skade
2. Akutt forverring/komplikasjoner av en kronisk sykdom  
3. Alvorlige tilstander med stor risiko for prognosetap i løpet av kort tid 
4. Smittsomme sykdommer som HIV, tuberkulose, Hepatitt B og C
5. Vurdering av vaksinestatus. Sikre at vaksiner tilbys for sykdommer som kan skape utbrudd (meslinger, difteri, polio, eventuelt covid-19 og influensa i sesong)
6. Akutt behov for faste medisiner
7. Risikosvangerskap
8. Henvisning til nyfødtscreening
9. TBC undersøkelse
10. Personer med alvorlig funksjonsnedsettelse som trenger umiddelbar tilrettelegging/ hjelpemidler for å ivareta ADL-funksjoner.
11. Symptomer på posttraumatisk stress- syndrom (PTSD), angst og depresjon.
12. Personer som har risiko for å utøve vold eller risiko for villet egenskade, herunder selvmordsforsøk.

Kommunen har ansvar for å yte nødvendig helsehjelp til asylsøkere som oppholder seg i kommunen. Kommunen må vurdere om det er behov for stedlig eller oppsøkende helsetjeneste i eller ved mottak. Kommunen må sørge for eller forsikre seg om at asylsøkerne får informasjon om hvordan de kan få helsehjelp ved behov.

Et tilbud til alle asylsøkerne om en konsultasjon med sykepleier eller lege, alternativt utfylling av skjema med enkle spørsmål om helse, kan gjøre det enklere å identifisere tidlige helsebehov. Om det er praktisk mulig å gjennomføre, må vurderes opp mot de helsepersonellressursene som er tilgjengelige, pågangen av asylsøkere og varigheten av oppholdet i mottaket.

Helsedirektoratet har utarbeidet to versjoner av et skjema som kan brukes av helsetjenesten som et verktøy for å avdekke tidlig helsebehov. Et litt mer omfattende kartleggingsskjema (som skiller på voksne og barn med/uten omsorgsperson), og en forenklet og kortere versjon av skjemaet. Det forenklede skjemaet er oversatt til flere språk. I det forenklede skjemaet er spørsmål om psykiske symptomer/traumatiske erfaringer skilt ut som eget skjema.

Forenklet/kort skjema for tidlig helseundersøkelse:

• Forenklet skjema for tidlig helseundersøkelse – norsk (DOCX)
• Forenklet skjema for tidlig helseundersøkelse – ukrainsk (DOCX)
• Forenklet skjema for tidlig helseundersøkelse – russisk (DOCX)
• Forenklet skjema for tidlig helseundersøkelse – engelsk (DOCX)
• Forenklet skjema for tidlig helseundersøkelse – arabisk (DOCX)

Mer detaljert kartleggingsskjema (publisert våren 2022):

• Skjema for kartlegging – personer over 18 år (DOCX)
• Skjema for kartlegging – barn med omsorgsperson (DOCX)
• Skjema for kartlegging – barn uten omsorgsperson (DOCX)

Nødvendig helsehjelp ved venteinnkvartering før registrering

Kommunens ansvar for nødvendig helsehjelp til nyankomne asylsøkere gjelder også de som oppholder seg i venteinnkvartering før registrering.

Kommunen skal få informasjon fra UDI om at det er etablert venteinnkvartering i kommunen og hvor mange plasser denne innkvarteringen har.

Kommunen må vurdere behovet for tilstedeværelse av helsepersonell som kan følge opp behov for nødvendig helsehjelp og som kan kontakte politiet for å prioritere de som har behov tidlig helsehjelp og som trenger å bli prioritert i køen for registrering og tildeling av d-nummer.

Finansiering

UDI opprettet april 2022 tilskudd til vertskommuner som yter helsetjenester til uregistrerte ukrainske flyktninger i UDIs- og annen norsk myndighets innkvartering (helsetilskudd) (udi.no).

Se også informasjon om tuberkuloseundersøkelse og tidspunkt for screening.

Håndtering av helseinformasjon

Det er frivillig for asylsøkere og flyktninger å delta i kartleggingen/helseundersøkelsen. I de tilfellene hvor asylsøkeren flyttes, må helseopplysninger som er relevante og nødvendige for å kunne gi pasienten forsvarlig helsehjelp oversendes helsetjenesten i mottakskommune. Det må innhentes skriftlig samtykke fra pasienten for videreformidling av informasjon. Se mal for samtykkeskjema oversatt til flere språk.

Helsepersonell kan utlevere opplysninger til Utlendingsdirektoratet på bakgrunn av opplysninger som fremkommer under kartleggingen/helseundersøkelsen om behov for tilrettelegging i mottak, under asylintervju og i behandling av søknad om beskyttelse, såfremt det er innhentet samtykke til det.

Helsepersonell skal ikke spesifikt spørre om mulige menneskerettighetsbrudd under kartleggingssamtalen. Opplysninger om mulige menneskerettighetsbrudd som søkeren gir av eget initiativ eller som fremkommer under kartleggingen/helseundersøkelsen skal helsepersonell derimot utlevere til Utlendingsdirektoratet forutsatt at søkeren samtykker til utleveringen.

Tilbud om nyfødtscreening til barn som er født i utlandet

Nyfødtscreening skal tilbys alle nyfødte i Norge, og nyfødte skal få tilbudet selv om fødselen fant sted i utlandet. Barn som er født i utlandet kan være asylsøkere, flyktninger, familiegjenforente, utenlandsadopterte og andre grupper.

Regelverket avgrenser ikke «nyfødt» aldersmessig. Det er dermed noe rom for skjønn utover 0–1 mnd., som vanligvis regnes som nyfødt. For barn som er født ved norske sykehus skal blodprøve til nyfødtscreening tas så snart som mulig når det har gått 48 timer etter fødsel.

Tilbud om nyfødtscreening av hørsel til barn som er født i utlandet

Screening av hørsel skal tilbys alle nyfødte barn i Norge, og nyfødte skal få tilbudet selv om fødselen fant sted i utlandet og de ikke har fått utført hørselsscreening tidligere. Barn som er født i utlandet kan være asylsøkere, flyktninger, familiegjenforente, utenlandsadopterte og andre grupper.

Alle nyfødte >34 ukers gestasjonsalder bør screenes i løpet av 24–72 timer etter fødsel. Dersom screening av hørsel ikke er gjennomført, skal den nyfødte få tilbud om screening snarest mulig.

Helsemyndighetene anbefaler at:

• På store, tettbebodde ankomstsentre bør barn og unge opp til 20 år som ikke tidligere har hatt meslinger eller er vaksinert mot meslinger tilbys vaksine mot meslinger, kusma og røde hunder (MMR-vaksine) allerede ved ankomst, det vil si i løpet av de første dagene.
• Voksne som ikke har hatt meslinger og rubella eller er vaksinert mot sykdommene bør tilbys MMR- vaksine fortrinnsvis innen 3 måneder og senest 1 år etter ankomst. Dette er mest aktuelt for de som er under 40 år fordi de fleste over denne alderen som kommer fra land hvor meslinger og rubella sirkulerer i befolkningen er immune.
• Voksne som ikke er vaksinert med inaktivert poliovaksine bør tilbys vaksine fortrinnsvis innen 3 måneder og senest 1 år etter ankomst.
• Oppvaksinering av barn i henhold til norske barnevaksinasjonsprogrammet anbefales startet opp snarest mulig, fortrinnsvis ved ankomst for barn under 2 år. Det vil være nødvendig med en konsultasjon hos helsepersonell for å kartlegge vaksinebehov hos disse barna. For alle andre barn anbefales oppstart innen 3 måneder etter ankomst til Norge.
• Uvaksinerte barn av personer fra land med høy forekomst av tuberkulose, skal tilbys BCG-vaksinasjon.

Se faglige råd om vaksinasjon til asylsøkere hos Folkehelseinstituttet.

Bestilling og utlevering av vaksiner:

• MMR-vaksine utleveres kostnadsfritt fra Folkehelseinstituttet.
• Enkeltkomponentvaksine mot polio (IPV) leveres ut gratis til voksne asylsøkere.
• Ved bestilling må det påføres at bestillingen gjelder flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.
• Bestilling må gjøres av lege. Personopplysninger er ikke nødvendig.

For nærmere informasjon om hvem som har rett til gratis hepatitt-B-vaksine, se vaksinasjonshåndboka for helsepersonell (fhi.no) og smittevernhåndboka (fhi.no).

Helsedirektoratet anbefaler at kommunene ved tre måneder etter ankomst til landet tilbyr en helseundersøkelse til alle flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente for å kartlegge helsetilstand og eventuelle behov for psykisk og/eller somatisk oppfølging. Det anbefale å bruke skjema for helseundersøkelse som hjelpemiddel.

Helseundersøkelsen omfatter:

• Kartlegging av eksponering og risiko for tuberkulose
• Tilbud om vaksinasjon til uvaksinerte
• Tilbud om testing for HIV, hepatitt B og C og syfilis. Hvem som bør tilbys tester avhenger av opprinnelsesland eller tilhørighet til risikoutsatte grupper. Risikoutsatte grupper er de samme som i Norge, dvs menn som har sex med menn, personer som tar stoff med sprøyter, sexarbeidere og blodproduktmottakere. Se FHIs anbefaling om testing av innvandrere for hiv, hepatitt B, hepatitt C og syfilis (fhi.no)
• Enkel undersøkelse og observasjon av allmenn helsetilstand, hud og munnhule
• Spørsmål om egenvurdert helse
• Spørsmål som kan avdekke traumatiske erfaringer og mulige psykiske helseplager som trenger helsefaglig oppfølging. Det må vurderes i hvert enkelt tilfelle hvorvidt en stiller spørsmål om traumatiske erfaringer i helseundersøkelsen, eller om en velger å overlate dette til fastlege/DPS. Personer som skårer normalt trenger ikke oppfølging. Personer med skåre som indikerer psykisk sykdom henvises til undersøkelse hos fastlege innen tre uker. Personer med skåre som indikerer mer alvorlig psykisk sykdom henvises til DPS for snarlig konsultasjon.
• Spørsmål om kronisk eller smittsom sykdom
• Spørsmål om behov for/bruk av faste medisiner
• Spørsmål om tidligere og nåværende bruk av legale og illegale rusmidler
• Seksuell helse og spørsmål spesifikt om prevensjon og informasjon om hvordan en kan få tilgang til prevensjonsmidler

Helseundersøkelsen kan gjøres av lege, sykepleier eller helsesykepleier. Personer med tegn på sykdom må undersøkes av lege. Helsepersonell må sørge for tilrettelagt informasjon om rett til helsehjelp, helsetjenestene og hvordan man går fram for å få hjelp ved sykdom.

Kommunen skal informere asylsøkere, nye bosatte flyktninger fra asylmottak, direktebosatte kvoteflyktninger og nyankomne familiegjenforente om fastlegeordningen (helsenorge.no).

Flyktninger tildeles fødselsnummer (bestående av fødselsdato og personnummer) som gir rett til å stå på fastlegeliste. Asylsøkere får tildelt D-nummer, ved ankomst eller senere, og de har rett til å stå på liste hos fastlege selv om fødselsnummer ikke er tildelt i bosettingskommune. Flyktningen må selv registrere seg ved sitt lokale folkeregister eller skattekontor dersom vedkommende ikke har fått fødselsnummer i løpet av tiden i mottak. Det kan ta inntil to uker å få fødselsnummer.

Kommunen har ansvar for å bistå asylsøkere med å søke om fastlege hos Helfo jfr. Forskrift om fastlegeordning i kommunene. Mottaket kan formidle kontakt mellom beboer og kommunal helsetjeneste. Helfo vil også sjekke om asylsøkeren har D-nummer fra før og dersom de ikke har det vil Helfo rekvirere D-nummer hos skatteetaten som tildeler D-nummeret.

Enhver som er bosatt i en kommune har rett, men ikke plikt, til å stå på liste hos fastlege. Det er adgang til å velge fastlege utenfor bostedskommune. Se forskrift om trygdedekning for asylsøkere og deres familiemedlemmer (lovdata.no).

Personer som ikke selv velger fastlege, tildeles plass på liste hos fastlege med ledig kapasitet. Personer som ikke ønsker å være tilknyttet fastlegeordningen, melder dette til Helfo. Fastlegelistene administreres av Helseøkonomiforvaltningen (HELFO). Ansatte i asylmottaket eller helsepersonell kan bistå med dette.

Barn under 16 år tildeles fastlege i tråd med foreldrenes ønske. Når barnet er mellom 12 og 16 år, kan det i samråd med dem som har foreldreansvaret framsette ønske om en bestemt fastlege. Mindreårige som kommer til landet uten foreldre vil få oppnevnt verge som blant annet kan bistå med valg av fastlege. Barn uten lovlig opphold har ikke rett til fastlege. Statsforvalteren har ansvar for oppnevning av verge.

Fastleger har i likhet med alt annet helsepersonell taushetsplikt. Opplysninger om pasienter og deres helsetilstand kan bare gis videre med samtykke fra pasienten. Helseopplysninger som er nødvendige og relevante for å kunne yte forsvarlig og nødvendig helsehjelp kan gis til annet helsepersonell dersom pasienten ikke motsetter seg det, jf. helsepersonelloven § 45. Se temaside: taushetsplikt.

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal gi et helsefremmende og forebyggende tilbud til alle gravide, barn og unge 0–20 år. Tilbudet er gratis. Tolk benyttes ved behov.

Tilbudet omfatter:

• Helseundersøkelser etter anbefalt program i tråd med barnets alder og svangerskapsuke
• Barnevaksinasjonsprogrammet (fhi.no)
• Hjemmebesøk til nyfødte og barselkvinner av jordmor og helsesykepleier
• Helseopplysning og veiledning individuelt, grupper og i skoleklasser

Hvis barnet eller ungdommen mangler dokumentasjon på vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet skal de tilbys vaksinering.

Barn, unge og gravide i mottak skal tilbys vanlige helseundersøkelser ved helsestasjon og i skolehelsetjenesten. Tjenesten har et tverrfaglig samarbeid med barnehage, skole og  andre kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten, og skal henvise videre til det øvrige hjelpeapparat ved behov, se kapittelet Fellesdel: Samhandling og samarbeid i retningslinjene for helsestasjon og skolehelsetjeneste.

For mer informasjon om tjenestetilbudet, se nasjonale faglige retningslinjer for:

• helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• svangerskapsomsorgen
• barselomsorgen

Ifølge helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 (lovdata.no) har barn og unge rett til nødvendig helsehjelp også i form av helsekontroll i den kommune barnet bor eller midlertidig oppholder seg. Foreldrene plikter å medvirke til at barnet deltar i helsekontroll.

I kommuner med helsestasjonstilbud for ungdom opp til 20 eller 24 år kan ungdom møte opp uten timeavtale og få råd og veiledning om fysisk, psykisk og seksuell helse.

Se temasiden om Helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Pasienter med rett til tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten

Retten til tannhelsetjenester er regulert i tannhelsetjenesteloven. Fylkeskommunen skal sørge for at tannhelsetjenester er tilgjengelig for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-1. Fylkeskommunen skal samtidig sørge for nødvendig tannhelsehjelp til personer som omfattes av de prioriterte gruppene i tannhelsetjenesteloven § 1-3. Disse reglene gjelder også for flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente.

Den offentlige tannhelsetjenesten må derfor sørge for å ha oversikt over flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente som skal tilbys tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven § 1-3.

Personer som omfattes av følgende grupper har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten i det fylket de oppholder seg i, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1 og § 1-3:

• Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år.
• Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon.
• Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie.
• Unge voksne fra året de fyller 19 til og med året de fyller 28 år.
• Personer som på grunn av rusmiddelavhengighet mottar noen av følgende tilbud:
  • personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6 bokstav b
  • avlastningstiltak for pårørende etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nr. 2
  • legemiddelassistert rehabilitering etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-16
• Innsatte i fengsler i kriminalomsorgen.
• Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere.

Noen av disse gruppene og deres rett til nødvendig tannhelsehjelp er nærmere beskrevet på Helsedirektoratets temaside til tannhelsetjenesteloven.

Når det gjelder unge voksne mellom 19 og 28 år, er retten til nødvendig tannhelsehjelp avhengig av oppholdsstatus og hvor lenge den enkelte har bodd i Norge. Unge voksne mellom 19 og 28 år som har midlertidig oppholdstillatelse i Norge, må ha bodd i Norge i minst 5 år for å ha rett til nødvendig tannhelsehjelp, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1a. Den offentlige tannhelsetjenesten har derfor ikke noe ansvar overfor unge voksne med midlertidig oppholdstillatelse, som ikke oppfyller botidskravet, jf. tannhelsetjenesteloven § 1-3d. Dette gjelder likevel ikke om den enkelte har rettigheter etter en gjensidighetsavtale med en annen stat. Botidskravet er nærmere beskrevet på Helsedirektoratets nettsider, under omtalen av unge voksnes rett til nødvendig tannhelsehjelp.

Dersom en beboer i ankomstsenter, transittmottak, ordinært mottak eller integreringsmottak uttrykker behov for tannhelsehjelp, skal tannhelsetjenesten kontaktes.

Dersom det er tvil om en asylsøker er over eller under 18 år, skal personen behandles som mindreårig inntil utlendingsmyndighetene har fattet vedtak i personens asylsak, og herigjennom besluttet personens alder.

Nasjonal faglig retningslinje for tannhelsetjenester til barn og unge anbefaler at den offentlige tannhelsetjenesten inngår samarbeidsavtaler med asylmottak om tannhelsetjenester til barn og unge. 

Kjeveortopedi omfattes ikke av tilbudet i den offentlige tannhelsetjenesten. Tannregulering med fast apparatur bør ikke igangsettes før pasienten har fått oppholdstillatelse og har blitt bosatt i en kommune. Kjeveortopedisk behandling krever langvarig oppfølging som ikke kan sikres før pasienten har fått innvilget opphold og det er avklart at vedkommende skal oppholde seg i Norge over tid, jf. forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4.

Pasienter uten rett til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten

Flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente som ikke omfattes av gruppene som er listet opp i tannhelsetjenesteloven § 1-3 eller som ikke har rett til tannhelsehjelp etter budsjettvedtak fra Stortinget, har ikke rett til tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten. De må derfor oppsøke tannlege og dekke utgiftene til tannbehandling selv.

Dersom en beboer i ankomstsenter, transittmottak eller annet mottak uttrykker behov for tannhelsehjelp, skal tannlege eller annet tannhelsepersonell kontaktes.

Beboere i ankomstsentre og transittmottak

UDI dekker kun utgifter i forbindelse med akutt tannbehandling til beboere i ankomstsentre og transittmottak som ikke har rettigheter i den offentlige tannhelsetjenesten. For mer informasjon om hva som anses som akutt tannbehandling, fakturainformasjon mv., se Kapittel Finansiering – Tannhelsetjenester.

Beboere i ankomstsentre og transittmottak må selv dekke kostnadene til behandling som ikke anses som akutt tannbehandling.

Beboer i ordinære mottak og integreringsmottak

Personer som bor eller oppholder seg i mottak, mottar basisytelser fra UDI etter bestemmelsene i forskrift om stønad til beboere i asylmottak (se også UDIs retningslinje UDI 2024-002 Stønad til beboere i asylmottak). Basisytelsene er ment å skulle dekke alle utgifter personen har til livsopphold, inkludert egenandel ved legekonsultasjon og utgifter til tannbehandling. Det vil si at pasienten som hovedregel må betale for tannbehandlingen selv, basert på takstene i den aktuelle tannklinikken.

Beboere som oppholder seg i mottak og ikke får betalt utgifter til nødvendige tannbehandling, kan få innvilget søknad om såkalte tilleggsytelser fra UDI, se mer i Kapittel Finansiering – Tannhelsetjenester.

Asylsøkere med endelig avslag som oppholder seg i mottak kan få innvilget søknad om tilleggsytelser for dekning av utgifter til akutt tannbehandling. Se mer i Kapittel Finansiering – Tannhelsetjenester.

Asylsøkere som bor utenfor mottak

Asylsøkere som bor utenfor mottak må oppsøke og betale for tannbehandlingen selv, basert på takstene i den aktuelle tannklinikken.

Asylsøkere som bor utenfor mottak, har ikke anledning til å søke om tilleggsytelser fra UDI.

Seksualundervisning

God seksualundervisning er viktig for å styrke minoritetsgruppers seksuelle kompetanse og autonomi. Helsepersonell bør bidra med undervisning, gjerne i samarbeid med mottakets informasjonsprogram. Informasjonen må ikke begrenses til kun å omhandle heterofile relasjoner, og undervisningen bør ta tydelig hensyn til beboernes kjønn, alder og modenhet. Bruk av tolk er som regel en forutsetning for forsvarlig og god formidling av sensitive tema som seksualitet og seksuell helse.

Enkelte mottak har god erfaring med å invitere Medisinernes seksualopplysning (MSO) til å holde frivillig seksualundervisningskurs for beboere i mottak med tolker på ulike språk. Nøkkeltemaer i seksualundervisningen er:

• autonomi og mestring når det gjelder seksualitet og seksuell helse
• kropp, seksualbiologiske funksjoner, graviditet, prevensjon
• hvordan unngå smitte med seksuelt overførbare infeksjoner

Seksualundervisning vil kunne bidra til bedre prevensjonsbruk og å hindre eventuelle uønskede graviditeter. Undervisningen vil også kunne bidra til større bevissthet om hvordan man unngår smitte av seksuelt overførbare infeksjoner (SOI).

Unge jenter og kvinner kan ha særlig nytte av konkret trening i å hevde egne grenser og seksuelle rettigheter.

Svangerskapsavbrudd

Kvinners lovbestemte rett til svangerskapsavbrudd kan være ukjent for nyankomne flyktninger og asylsøkere. Det er derfor viktig at det gis god informasjon om rett til selvbestemt abort i Norge. Det bør understrekes at denne retten er gjeldende også når fosteret og den gravide er friske.

Helsetjenesten har plikt til å bistå kvinner som ønsker hjelp til å avklare valget mellom å bære frem et barn eller avbryte svangerskapet.

Tilbudet omfatter også informasjon om støtteordninger til gravide som velger å fullføre svangerskapet. Videre er det viktig å opplyse om at enkelte kvinner kan få psykiske vansker i etterkant av et svangerskapsavbrudd og de som ønsker kan få hjelp til å håndtere dette. Kvinner som velger abort har rett til råd og veiledning både før og etter inngrep dersom de ønsker det.

Helsepersonell bør være oppmerksomme på at for en liten andel kvinner kan svangerskap skyldes voldelig overgrep med påfølgende traumer.

Se informasjon om abort, abortloven og abortnemnd.

Prevensjonsveiledning

Prevensjonsveiledning er viktig både som graviditets- og smitteforebyggende tiltak. Helsepersonell er sentrale aktører i arbeidet med god prevensjonsveiledning. De viktigste strategiene for å forebygge uønsket svangerskap er å gjøre sikker prevensjon lett tilgjengelig, og å gi målrettet informasjon og kunnskap. Informasjon må tilpasses spesifikke målgrupper og skje på deres egne arenaer.

Hormonell prevensjon som brukes permanent finnes i mange former og gir høy beskyttelse mot graviditet. Det er nødvendig at helsepersonell orienterer om at disse ikke beskytter mot seksuelt overførbare sykdommer (SOI).

Kondom og femidom er de eneste prevensjonsmidlene som beskytter mot SOI. Kvinnerettede tiltak i Norge viser at bruk av femidom for enkelte kan gi noe mer kontroll over egen seksualitet i tillegg til å beskytte mot infeksjoner.

Kondomer og nødprevensjon bør være tilgjengelig i mottakene. Gratis kondomer og glidemiddel kan bestilles gjennom gratiskondomer.no.

Mottakspersonell bør informere om at unge prevensjonsbrukere har rett til gratis eller subsidiert prevensjon til og med måneden før fylte 22 år. Lege, helsesykepleier eller jordmor kan rekvirere/skrive ut resept på prevensjon til brukere i alle aldersgrupper. Les om stønad til prevensjonsmidler (helfo.no).

Seksuell orientering og kjønnsidentitet

Homofili og transseksualitet er i enkelte samfunn så strengt tabubelagt at personer med utradisjonell seksuell orientering risikerer sterke reaksjoner fra medbeboere i asylmottak i Norge. Reaksjoner kan arte seg i form av trakassering, vold og overgrep. Mange av asylsøkerne har også opplevd vold, seksuelle overgrep og forfølgelse i hjemlandet.

Det er viktig at de blir informert om at homofili og transseksualitet anses som normalt i Norge og at helsepersonell er oppmerksomme på at de kan ha psykiske lidelser som følge av belastninger og traumer knyttet til deres seksuelle orientering og forfølgelse i hjemlandet. Organisasjonen Skeiv Verden, som har lokallag i Oslo og Trondheim, arbeider for homofile og transpersoner med innvandrerbakgrunn.

Negativ sosial kontroll er ulike former for oppsyn, press, trusler og tvang som utøves for å sikre at enkeltpersoner lever i tråd med familiens eller gruppens normer. Kontrollen kjennetegnes ved at den er systematisk og kan bryte med den enkeltes rettigheter i henhold til blant annet barnekonvensjonen og norsk lov.

Æresrelatert vold er vold utløst av familiens behov for å ivareta eller gjenopprette ære og anseelse. Dette kan forekomme i familier med sterke kollektivistiske og patriarkalske verdier. Jenter er særlig utsatt fordi deres seksuelle adferd er uløselig knyttet til familiens ære, og fordi uønsket adferd kan påføre hele familien skam.

Tvangsekteskap er ekteskapsinngåelse der en eller begge ektefellene ikke har mulighet til å velge å forbli ugift uten å bli utsatt for vold, frihetsberøvelse, annen straffbar eller urettmessig atferd eller utilbørlig press. Tvangsekteskap er en form for vold i nære relasjoner, og kan i praksis også innebære at den enkelte ikke har mulighet til å velge seg ut av en forlovelse eller et inngått ekteskap, eller velge en partner på tvers av familiens ønsker, uten å bli utsatt for represalier.

Mer informasjon finnes i handlingsplanen Retten til å bestemme over eget liv (regjeringen.no).

Helsepersonell bør være oppmerksomme på at noen asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente kan være utsatt for negativ sosial kontroll og/eller æresrelatert vold, og i noen tilfeller tvangsekteskap. Dette er temaer som bør utforskes nærmere i samtale med den enkelte. 

Personer som kan være utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap bør få informasjon om at dette ikke er vanlige eller aksepterte praksiser i Norge og tilbys helsehjelp ved behov.

For mer informasjon, råd og veiledning om disse temaene kan helsepersonell/helsetjenesten kontakte RVTS regionalt eller ta kontakt med det Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (bufdir.no).

Se også mer om negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse i Veileder om vold i nære relasjoner for helse- og omsorgstjenesten (nkvts.no).

Tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse skal gis til jenter og kvinner som enten selv kommer fra eller har foreldre som kommer fra områder hvor kjønnslemlestelse praktiseres.

Kommunen har ansvar for å tilby dette innen ett år etter ankomst til Norge.

Helsepersonell må informere om at kjønnslemlestelse er straffbart i Norge: Se straffeloven kap. 25 § 284. Kjønnslemlestelse (lovdata.no). Helsepersonell må også informere om mulige helsekonsekvenser og helsehjelp for jenter/kvinner som allerede er kjønnslemlestet.

For nærmere informasjon om tilbud og finansiering, se Veileder om forebygging av kjønnslemlestelse.

Dersom asylsøkeren ikke har fått tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse i mottak, skal kommunen ved helsestasjons- og skolehelsetjeneste eller fastlegen sørge for tilbud om dette ved bosetting i kommune. Overføringsflyktninger (kvoteflyktninger) som bosettes direkte i kommune uten opphold i mottak og familiegjenforente skal også få dette tilbudet.

Jenter og kvinner som er kjønnslemlestet før ankomst til Norge skal informeres om mulige helsekonsekvenser og tilbys helsehjelp ved helseplager. Det skal informeres om muligheten for åpnende inngrep.

Dette gjelder ikke bare for gravide men for alle jenter og kvinner som er kjønnslemlestet og som kan ha helseplager som følge av det. Dersom det er nødvendig med et åpnende inngrep før fødsel, bør dette foretas i andre trimester. Det kan også gjøres senere i svangerskapet (legeforeningen.no).

Asylsøkere kan ha nedsatt syn og/eller hørsel uten selv å være klar over det. Hvis pasienten ikke selv tar dette opp i konsultasjonen kan helsepersonell overse det.

Helsestasjonen har et ansvar for at barn som ikke er blitt hørselsscreenet umiddelbart etter fødselen, får gjort det i samarbeid med hørselssentral. Spesiell oppmerksomhet må rettes mot barn. Helsesykepleiere og leger i primærhelsetjenesten må bidra til at foreldre følger opp de ulike trinnene i screeningsprogrammet og eventuell habilitering. Målrettede undersøkelser av syn skal gjøres på vide indikasjoner, se Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom.

Personer med ikke erkjent brillebehov, uoppdaget kronisk mellomørebetennelse eller nedsatt hørsel kan forekomme relativt hyppig blant barn fra ikke-vestlige land. Rutinemessig synsundersøkelse og vurdering av hørsel anbefales derfor for å sikre at syn og hørsel systematisk undersøkes, og ved behov korrigeres.

Personer utsatt for tortur i form av slag mot hodet kan lide av trommehinnedefekt og plagsom tinnitus. Pasienter med tinnitus bør henvises til audiolog.

Personer som eksponeres for sterk sol har ofte risiko for å utvikle grå stær (cataract).

Asylmottak kan tilrettelegge for at informasjon om kosthold, som gir riktig ernæring og dekker grunnleggende behov, er tilgjengelig. Kommunehelsetjenesten bør i samarbeid med asylmottak gi råd og veiledning om kosthold. Se kosthåndboka – veileder i ernæringsarbeid i helse-og omsorgstjenesten.

Ernæringsstatus bør kartlegges regelmessig:

• for barn gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten
• for voksne i helseundersøkelsen

Personer med ernæringsmessige avvik, bør få individuell oppfølging.

Beboerne må selv sørge for eget kosthold i de fleste asylmottak.

Gravide, fødende og barselkvinner som er flyktninger, asylsøkere eller familiegjenforente skal få både kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenester jf. helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 nr. 2 (lovdata.no) og lov om spesialisthelsetjenesten § 2-1 a (lovdata.no).

Dette gjelder også for gravide, fødende og barselkvinner uten lovlig opphold i landet. Disse må imidlertid betale for tjenestene, dersom de har betalingsevne. Betalingen kan ikke kreves på forhånd. Dersom vedkommende ikke har betalingsevne må utgiftene dekkes av tjenesteyter eller helseforetaket.

Kommunen skal tilby gravide svangerskapskontroll hos jordmor i tilknytning til helsestasjon eller gjennom den organiseringen som kommunen velger. Svangerskapsomsorgen ivaretas som regel i samarbeid mellom fastlege og jordmor, se nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen.

For gravide som trenger oppfølging fra både kommune- og spesialisthelsetjenesten er det ofte best for kvinnen at det er så få omsorgspersoner som mulig som ivaretar behandling og informasjon.

Gravide med behov for særlig omsorg

Kvinnens behov og ønsker er utgangspunktet for svangerskapsomsorgen. Blant asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente kan det være en økt forekomst av kvinner som har behov for særlig omsorg. Jordmødre og leger skal gi individuell oppfølging slik at kvinner som har behov for mer tid enn anbefalt, får tilbud om det. Familieplanlegging kan for enkelte være et relevant tema å ta opp.

Gravide fra Sørøst-Asia, Midtøsten og Nord-Afrika har svangerskapsdiabetes mye hyppigere enn etnisk norske og bør testes for dette.

Kjønnslemlestelse kan være en risikofaktor ved fødsel. I svangerskapsomsorgen er det anbefalt å tidligst mulig identifisere kvinner som er kjønnslemlestet. Kvinnene bør henvises til gynekologisk poliklinikk for vurdering og eventuell gjenåpning i god tid før fødsel, se veileder (legeforeningen.no).

Kjønnslemlestede gravide kan trenge betydelig informasjon og støtte. Det er viktig at jordmor/fastlege gjør fødeavdelingen oppmerksom på gravide som er kjønnslemlestet tidligst mulig slik at fødselen kan planlegges nøye. Kvinnen må i løpet av svangerskapet informeres om at norsk lov forbyr kjønnslemlestelse og forbyr helsepersonell å rekonstruere gjensying etter fødsel.

Se pasientinformasjon Graviditet, fødsel og barseltid i Norge som er oversatt fra norsk til engelsk, urdu, arabisk og somali. Enkelte kan ha behov for flere undersøkelser, tester og kontroller og mer tid per konsultasjon enn anbefalt i basisprogrammet.

Testing av gravide

Gravide som har oppholdt seg de siste 12 måneder utenfor landet og i den tiden har vært innlagt eller fått poliklinisk behandling ved en helseinstitusjon, oppholdt seg i barnehjem eller flyktningleir eller har kliniske symptomer på hud-/sårinfeksjon skal testes for MRSA før fødselen.

Lege eller jordmor bør tilby gravide serologisk testing for hepatitt B-virus. Dette gjelder dersom kvinnen selv, hennes tidligere eller nåværende seksualpartner:

• er født eller oppvokst i mellom- eller høyendemisk område
• er tidligere eller nåværende sprøytemisbruker
• har fått blodoverføring i utlandet
• har hatt seksuell kontakt med sprøytemisbruker eller biseksuell mann har vært utsatt for yrkesmessig eksponering
• har hatt hepatitt B

For oppfølging og håndtering av gravide se helsekort for gravide
For gravide og fødende med risikotilstander, se Veileder i fødselshjelp (legeforeningen.no)

Barn og unge med nedsatt funksjonsevne som er flyktninger eller asylsøkere har samme rett til helse- og omsorgstjenester som øvrige barn i Norge. Rettighetene til barn og unge med nedsatt funksjonsevne er regulert i Barnekonvensjonen art 23 og 24. Tiltak som gjennomføres for å oppfylle rettighetene etter barnekonvensjonen, for eksempel på område helse, skal ha som eksplisitt mål at barn med nedsatt funksjonsevne inkluderes i samfunnet i størst mulig grad.

Barn og unge med nedsatt funksjonsevne kan trenge medisinsk behandling og oppfølging, trening, pedagogisk innsats og stimulering tidlig. Det er derfor viktig at mottaksansatte og helsepersonell tidlig avdekker barn og unge på asylmottak som har en funksjonsnedsettelse.
Fastlegen skal ha medisinsk koordineringsansvar for pasientene sine. Fastlegen skal, ved behov, henvise til spesialisthelsetjenesten og til andre kommunale helse- og omsorgstjenester. Koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering bør også involveres ved behov. Barn og unge som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §2-2. Planen skal bidra til et helhetlig, koordinert og tilpasset tjenestetilbud på tvers av fag, nivåer og sektorer. Se Veileder om rehabilitering og habilitering, individuell plan og koordinator.

Kommunen skal sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og skal vurdere hjelpemidler som ett av flere mulige tiltak på grunnlag av barnets samlede behov. Om nødvendig skal kommunen be om bistand fra NAV Hjelpemiddelsentral. Se forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 9.

Enkelte mennesker kan være i risikosonen for utnyttelse og menneskehandel. Helsevesenet møter sårbare personer som kan være utsatt for utnyttelse og menneskehandel. Helsepersonell er i posisjon til å identifisere antatte ofre og henvise videre til riktig hjelpetilbud.

Dette kapittelet handler om hva man som helsepersonell kan gjøre i møte med disse pasientene, både i en akuttfase og i situasjoner der man har lengre tid til identifisering av mulige ofre.

Mennesker i sårbare situasjoner kan være i faresonen for å bli utnyttet

Menneskehandel innebærer at mennesker gjennom bruk av vold, trusler eller misbruk av sårbar situasjon blir tvunget, utnyttet eller forledet til ulike former for arbeid/tjenester, prostitusjon, andre seksuelle formål, kriminalitet, tigging, krigstjeneste eller organhøsting.

Mistenker du at en person er under utnyttelse?

Dersom du mistenker at en person utnyttes, kan du ta kontakt med ROSA (Reetablering, Oppholdssteder, Sikkerhet og Assistanse), telefon 22 33 11 60, som kan veilede både helse- og omsorgstjenesten. Tjenesten er døgnåpen. Mulige ofre for menneskehandel kan også selv kontakte ROSA. I akuttsituasjoner kan du også kontakte politiet.

Les mer om hvor helsepersonell kan få veiledning.

Helsepersonell har et selvstendig ansvar for å identifisere og forsøke å avverge menneskehandel

Helsepersonell har plikt til å forsøke å avverge mulig eller pågående utnyttelse og menneskehandel. Det er også viktig å identifisere og følge opp mulige ofre for menneskehandel og utnyttelse slik at man kan gi riktig helsehjelp og henvise til hjelpeapparatet, dersom pasienten ønsker det.

Avvergingsplikt

Grov menneskehandel er omfattet av avvergingsplikten (Straffeloven §196). Avvergingsplikt går foran taushetsplikten. Tegn på grov menneskehandel er at den som kan bli utsatt for handlingen er under 18 år, at det kan bli brukt grov vold eller tvang, eller at handlingen kan medføre betydelig utbytte. Les om avvergingsplikt og meldeplikt (politiet.no).

Taushetsplikt og opplysningsplikt

Taushetsplikten er ikke til hinder for å dele anonymiserte opplysninger.

Se Helsedirektoratets veileder om taushetsplikt og opplysningsplikt.

Hvis du kommer i kontakt med mulig offer for menneskehandel bør du søke rådgivning.

ROSA – bistand hele døgnet

ROSA tar imot henvendelser fra alle som kommer i kontakt med mulige ofre menneskehandel og fra ofre selv. Telefonnummer: 22 33 11 60.

Les mer på ROSAs hjemmesider.

NAV Grünerløkka v/Human Trafficking Support Oslo

Det er et landsomfattende råd- og veiledningskontor om menneskehandel for øvrige NAV-kontorer i Norge. Telefonnummer: 99 47 02 79, telefontid 08-15.30.

Les mer hos NAV Grünerløkka v/Human Trafficking Support Oslo (menneskertilsalgs.no).

Mindreårige

Hvis personen kan være mindreårig, bør barnevernet kontaktes umiddelbart. Helse- og sosialarbeidere har meldeplikt til barnevernet når det oppstår mistanke om at et barn er eller står i fare for å bli utnyttet i menneskehandel. Dette gjelder også når barnets alder er ukjent, men det er grunn til å tro at vedkommende er under 18 år.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

Bufdir har egen veiledningstelefon for mistanke om mindreårige ofre for menneskehandel, telefonnummer: 46615000, telefontid 08.00-15.45.

Les mer om mindreårige ofre (menneskertilsalgs.no).

Menneskehandel innebærer at mennesker gjennom bruk av vold, trusler eller misbruk av sårbar situasjon blir tvunget, utnyttet eller forledet til ulike former for arbeid/tjenester, prostitusjon, andre seksuelle formål, kriminalitet, tigging, krigstjeneste eller organhøsting.

Menneskehandel og utnyttelse er brudd på menneskerettighetene og er forbudt i Norge. Straffelovens § 257 og §258 definerer menneskehandel i norsk regelverk (lovdata.no).

Også norske statsborgere kan være utsatt for menneskehandel og utnyttelse i Norge.

De som utsettes for menneskehandel vil ikke alltid se seg selv som ofre eller oppfatte at de er i situasjonen ufrivillig.

Helsepersonell i Norge har avvergingsplikt, les om helsepersonellets ansvar for å identifisere og forsøke å avverge menneskehandel.

Tegn på utnyttelse eller menneskehandel

Det finnes flere tegn på utnyttelse som helse- og sosialarbeidere kan identifisere i møte med den enkelte. Slike tegn kan gjenkjennes ved observasjoner, fakta, uttalelser og annen informasjon helse- og sosialarbeideren tilegner seg om en person.

Les om veiledningstjenester for helsepersonell ved mistanke om utnyttelse og menneskehandel og informasjon om hvilke instanser man kan kontakte.

Se etter disse tegnene

Generelle tegn på utnyttelse eller menneskehandel kan blant annet være at en person ikke får være alene med helsepersonell, ikke får snakke på vegne av seg selv, forteller en inkonsekvent historie eller ikke har id-papirer.

I møte med helsevesenet kan dette være tegn på utnyttelse

Pasienten har ikke kontroll over egne papirer eller oppholdssted, eksempelvis:

• kjenner ikke, eller vil ikke oppgi, adressen til egen bolig eller arbeidssted
• har ikke kjennskap til hvor hen er, nåværende dato eller klokkeslett
• er ikke i besittelse av sine egne identifikasjonsdokumenter
• har ikke kontroll over sine egne penger og eller er bundet av gjeld som må tilbakebetales

Pasienten har ikke kontroll over kommunikasjon og relasjoner, eksempelvis:

• ledsages av en person som ikke lar pasienten snakke for seg selv, nekter å la pasienten være alene med helsepersonell, og/eller som tolker for dem
• gir inntrykk av at deres bevegelser er overvåket, mottar hyppige telefonanrop eller SMS i løpet av kontakten
• viser tegn på å være i kontrollerende/dominerende relasjoner (overdreven trang til å glede/føye et familiemedlem, romantisk partner eller arbeidsgiver
• har begrenset tilgang til kontakt med familie eller venner og viser mistillit til myndighetspersoner

Pasienten er unnvikende i kommunikasjonen med helsepersonell, eksempelvis:

• forteller en tilsynelatende innlært eller inkonsekvent historie
• har nervøs oppførsel, eller unngår øyekontakt
• motsetter seg hjelp eller har en fiendtlig oppførsel
• er uvillig eller nølende med å svare på spørsmål om skaden eller sykdommen
• har skader som kan være forårsaket av vold eller uverdige arbeidsforhold, er uvillig eller nølende med å svare på spørsmål om skaden

Les mer om ulike former for utnyttelse

• Utnyttelse til seksuelle formål (menneskertilsalgs.no)
• Utnyttelse til arbeid/tjenester (menneskertilsalgs.no)
• Utnyttelse til tigging (menneskertilsalgs.no)
• Utnyttelse til kriminalitet (menneskertilsalgs.no)
• Utnyttelse i private hjem (menneskertilsalgs.no)
• Utnyttelse av barn (menneskertilsalgs.no)

Ofre for menneskehandel har ofte mange og sammensatte helseproblemer

Hvilke helseproblemer den enkelte har, avhenger blant annet av hvor vedkommende er fra (helserisiko og tilgang til helsetjenester i hjemlandet), den enkeltes erfaringer med vold og overgrep før og under menneskehandelssituasjonen, og tilgang til støtte og tilrettelagt hjelp i etterkant. På grunn av fattigdom og dårlige levekår har mange ofre for menneskehandel hatt helseproblemer også i forkant av utnyttelsen.

De fysiske og psykiske helsesymptomene fremstår ofte som sammenvevd, spesielt i den akutte perioden under eller umiddelbart etter menneskehandelssituasjonen. Symptomer kan sammenfalle med, og forverres av, posttraumatiske reaksjoner.

Fysiske helseproblemer kan henge sammen med utnyttelsesformen

Ofre for menneskehandel har ofte mange fysiske helsesymptomer. Disse kan henge sammen med utnyttelsesformen, som seksuelle- og reproduktive problemer, muskel- og skjelettlidelser og skader etter vold.

Fysisk smerte og ubehag kan skyldes biologiske, psykologiske eller psykosomatiske forhold (ikke-psykiatriske symptomer forårsaket av psykologiske reaksjoner). Her følger en liste med noen av helseproblemene man kan se hos personer som er under utnyttelse eller er ofre for menneskehandel. Disse helseproblemene kan også oppstå av andre årsaker og i andre sammenhenger.

Tegn på fysisk misbruk eller (uforklarte) skader:

• blåmerker
• brannsår
• kutt eller sår
• skader etter stump vold
• benbrudd
• skade på tenner
• tegn på tortur

Nevrologiske tilstander:

• traumatisk hjerneskade
• hodepine
• uforklarlig hukommelsestap
• svimmelhet av ukjent årsak
• søvnløshet
• konsentrasjonsvansker

Reproduktive problemer:

• seksuelt overførte infeksjoner
• urogenitale problemer
• gjentatte uønskede graviditeter og/eller aborter
• tvunget eller presset til abort
• genitale skader
• seksuell dysfunksjon
• etterlatt fremmedlegeme i vagina eller anus

Rusmisbruk

Kostholdsrelaterte symptomer:

• alvorlig vekttap
• underernæring eller feilernæring

Andre helseproblemer:

• effekter av langvarig eksponering for ekstrem temperaturer
• effekter av langvarig eksponering for kjemikalier i industri eller landbruk

Psykiske helseproblemer opptrer ofte på tvers av typen utnyttelse

Ofre for menneskehandel viser i stor grad symptomer på angst, depresjon og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). For mange avtar symptomene på angst og depresjon over tid, men det mindre sannsynlighet for bedring av PTSD uten behandling. En del har selvmordstanker, og/eller skadelig bruk av rusmidler. Psykisk helse påvirkes negativt av voldserfaringer før og under utnyttelsen, og av liten sosial støtte og udekkede behov i perioden etterpå.

Psykiske helseindikatorer:

• vansker med å engasjere seg
• manglende følelsesmessig respons
• følelser av skam eller skyld 
• energiløshet/apati
• panikkangst 
• unngåelse av triggere
• gjenopplevelse av traumeminner (mareritt og/eller flashbacks) 
• hyperårvåkenhet 
• selvmordstanker og selvmordsforsøk
• selvskading 
• forvrenging i opplevelse av tid 
• opplevelse av å være observatør i eget liv 
• fiendtlighet 
• tilknytningsforstyrrelser 
• personlighetsproblematikk

Sosiale eller utviklingsmessige indikatorer:

• økt risikoatferd, for eksempel å rømme hjemmefra / fra institusjon eller tidlig seksuell debut (gjelder mindreårige)
• traumetilknytning (trauma bonding) med bakperson eller andre ofre (for eksempel Stockholm- syndrom)
• vanskeligheter med å etablere eller opprettholde sunne relasjoner
• forsinket fysisk eller kognitiv utvikling
• mangelfulle sosiale ferdigheter

Det er viktig å tilrettelegge for en trygg samtale, der pasienten/brukeren kan snakke fritt

Helse- eller sosialarbeideren bør forsøke å snakke med pasienten/brukeren. Dette kan være ved å snakke med brukeren/pasienten på tomannshånd, dersom forholdene ligger til rette for det. Da kan du forsøke å avklare situasjonen og/eller ta opp din bekymring, samt informere muntlig om aktuelle hjelpetilbud.

Dersom det ikke går an å gjennomføre en trygg samtale, for eksempel fordi brukeren/pasienten har med seg en følgeperson, bør man forsøke å tilrettelegge for en trygg samtale senere. Dette kan være ved å «holde på» personen til man kan snakke med vedkommende om kort tid eller å finne et påskudd for en ny avtale.

Planlegging av samtalen

Når du skal forsøke å avklare om den du skal snakke med er utsatt for menneskehandel, er det lurt å planlegge samtalen. Tenk igjennom:

Tillit: For å oppnå personens tillit, bør du vurdere nøye hvem som deltar i samtalen, hvor og hvordan den skal foregå. Så langt som mulig bør det tas hensyn til personens egne ønsker for hvem han eller hun vil snakke med og hvor samtalen skal finne sted.

Sikkerhet: Det er viktig å tenke sikkerhet, og unngå å gjøre noe som kan bidra til å forverre personens trusselsituasjon, selv om dette kan legge begrensinger for kontakten med vedkommende. Personen er ikke alltid selv klar over eventuelle farer ved å røpe hva som skjer, men i noen tilfeller kan selv en «uskyldig» samtale sette personen eller dennes familie i risiko. Dersom en som oppgir å være slektning eller venn av personen insisterer på eller tilbyr seg å være med i samtalen for å tolke, kan det være klokt å la være.

Tolk: Det er viktig å bruke kvalifiserte tolker og sette seg inn i forsvarlig bruk av tolk. Tolkens kjønn og bakgrunn kan innvirke på samtalen. Felles språk og kulturbakgrunn kan være en fordel, men kan også utløse frykt for fordømmelse fra en person fra samme kulturkrets, eller for at informasjon kan spres i et miljø. Personen man skal snakke med bør derfor ha størst mulig innvirkning på valg av tolk, og man bør sammen avgjøre om det er best med tolking ved personlig oppmøte eller over telefon.

Akutt krisesituasjon: Dersom personen befinner seg i en akutt krisesituasjon, har vedkommende behov for omsorg i form av fysisk trygghet, hvile, mat og drikke, og emosjonell støtte. I slike situasjoner må samtalen gjennomføres på et senere tidspunkt, når personen føler seg trygg.

Ofre for menneskehandel vil ofte avslå tilbud om bistand og beskyttelse. Uansett utfallet av samtalen, har det hatt en verdi i seg selv at noen har vist at de har brydd seg og tatt seg tid til å informere om rettigheter og muligheter. Dette kan også være avgjørende for at personen senere vet hvor vedkommende kan henvende seg, dersom han eller hun ønsker hjelp på et senere tidspunkt.

Tilrettelegging av samtale med mulige ofre for menneskehandel er viktig, innebærer nok tid, et egnet sted og gode rutiner

Enkelte som har vært grovt utnyttet i menneskehandel vil fortelle sin historie og ha et ønske om å få hjelp ut av situasjonen – særlig dersom de blir sett av fagpersoner som har kunnskap om særlig sårbare grupper og indikatorer på menneskehandel, og som har anledning til å ha tilrettelagte samtaler i en trygg setting. Ofte vil imidlertid personer som er utnyttet i menneskehandel vegre seg for å fortelle. De kan unnlate å svare på spørsmål og fortelle usammenhengende eller selvmotsigende historier. Årsaken kan være frykt for, instruksjoner fra, eller lojalitet til de som er involvert i utnyttelsen. Det kan også handle om mistillit til norske myndigheter og usikkerhet for hva som vil skje med dem dersom de forteller sannheten.

Før du gjennomfører en samtale med et mulig offer for menneskehandel, bør du tenke nøye igjennom om du selv er i stand til å gjennomføre en god samtale, om du trenger veiledning fra eksperter i forkant av samtalen, eller om du bør henvise personen til andre instanser/personer som kan gjennomføre samtalen.

Bruk av tolk er sentralt dersom det er språkbarrierer mellom pasient og helsepersonell

Dersom pasienten ikke snakker norsk, eller verken pasient og helsepersonell snakker godt engelsk, vil det være nødvendig å bruke tolk under samtalen(e).

Krav om bruk av tolk:

• Tolkeloven (lovdata.no)
• Veileder om kommunikasjon via tolk
• Brosjyre om tolk til pasienter, tilgjengelig på mange språk

Alle deler av helse- og omsorgstjenesten er pliktig å ha klare rutiner for hvordan og i hvilke situasjoner man skal bruke tolk. Mulighet for vold, overgrep, utnyttelse eller mistanke om menneskehandel bør være en slik situasjon. En kvalifisert tolk har utdannelse og melder selv ifra dersom vedkommende er inhabil i møte med pasienten, ikke snakker pasientens språk/dialekt eller dersom det er andre faktorer som gjør at en tolkesamtale ikke kan gjennomføres på en forsvarlig måte.

Ofre for menneskehandel kan risikere alvorlige represalier fra bakpersoner dersom de forteller om utnyttelsen. Mange kvier seg derfor for å bruke tolk i konsultasjonene. Det kan derfor være nyttig å bruke telefontolk i disse konsultasjonene, slik at tolken ikke kan se pasienten. Det er ekstra viktig med god informasjon og planlegging i situasjoner der pasienten også må få tillit til tolken før vedkommende eventuelt ønsker å fortelle om sin historie.

En traumesensitiv tilnærming kan være viktig i møte med mulige ofre for menneskehandel

En potensielt traumatiserende hendelse innebærer en trussel mot liv eller fysisk og psykisk integritet hos seg selv eller andre. Mange ofre for menneskehandel kan ha opplevd slike hendelser.

I møte med ofre for menneskehandel og annen utnyttelse, må helse- og sosialarbeidere ta hensyn til at pasienten/brukerens tidligere erfaringer påvirker deres helse og deres møte med hjelpeapparatet. Møtet med helsepersonellet kan i seg selv utløse en reaksjon hos pasienten.

Formålet med en traumebevisst tilnærming

Traumebevisst omsorg er en tilnærming som tar hensyn til den potensielle effekten pasientenes tidligere opplevelser av overgrep kan ha på deres helse og på deres møte med helsevesenet. Målet er å sikre at all hjelp og omsorg er

• tilpasset den enkeltes behov
• støttende, og unngår dømmende uttalelser eller handlinger
• integrert og helhetlig - offeret for menneskehandel blir behandlet som en hel person, ikke bare en liste over kliniske symptomer
• styrkende (empowering) – pasientens rett til informasjon, personvern, kroppslig integritet og medbestemmelse blir respektert
• basert på en pasientsentrert behandlingsplan

Les mer om traumesensitiv tilnærming (menneskertilsalgs.no).

Det finnes flere utfall etter en samtale der man mistenker at pasienten er under utnyttelse

Mange som har vært utsatt for menneskehandel, kvier seg av ulike årsaker for å fortelle om utnyttelsen. Det er dermed ikke sikkert at situasjonen er mer avklart etter at du som helse- og sosialarbeider har gjennomført en samtale med mål om å bekrefte eller avkrefte at brukeren/pasienten er utnyttet.

Det er minst fire mulige utfall av en slik samtale:

• personen bekrefter at han eller hun er utnyttet, og ønsker hjelp
• personen bekrefter at han eller hun er utnyttet, men ønsker ikke hjelp
• uavklart du får styrket bekymringen for at vedkommende har vært eller er i en utnyttelsessituasjon, uten at personen selv bekrefter dette eller forteller sin historie
• du får avkreftet eller minsket bekymringen for at det er menneskehandel som ligger bak det du har oppfattet som bekymringsfullt

Pasienten er utnyttet og ønsker hjelp

Når brukeren/pasienten forteller om utnyttelse, og ønsker hjelp, er det viktig at du som helse- og sosialarbeider må handle. Avhengig av situasjonen, og hva personen selv ønsker, kan du enten umiddelbart ta kontakt med en relevant hjelpeinstans (dette bør uansett tilbys), eller du kan gi informasjon om hvor vedkommende kan henvende seg på egen hånd på et senere tidspunkt (dersom han eller hun ikke ønsker kontakt med én gang). I sistnevnte situasjon anbefales det at du tilbyr en ny avtale med brukeren/pasienten, i tilfelle det viser seg å likevel være vanskelig for personen å ta kontakt på egen hånd.

Pasienten er utnyttet, men ønsker ikke hjelp

Dersom personen bekrefter utnyttelse, men gir uttrykk for at han eller hun ikke ønsker hjelp, må du respektere dette (gjelder voksne). Det er imidlertid viktig at brukeren/pasienten får informasjon om sine rettigheter, og hvor personen kan få hjelp dersom han eller hun ombestemmer seg eller situasjonen forverrer seg. Det anbefales også at du lager ny avtale med brukeren/pasienten, og/eller oppfordrer personen til å ta kontakt igjen ved behov. Du kan om nødvendig være litt kreativ når det gjelder målsetninger med nye avtaler, for eksempel at det er behov for nye prøver eller at du skal undersøke og komme tilbake med mer informasjon om et tilbud/aktivitet som kan være interessant.

Situasjonen er fremdeles uavklart

Det kan være nødvendig å bruke tid på å bygge tillit, og gjennomføre flere samtaler. Her kan du igjen være kreativ når du formidler behovet for flere avtaler/samtaler. De som er utsatt for menneskehandel kan ha mange grunner til å ikke ville fortelle om sin situasjon, og det kan være at de selv ikke oppfatter at de er utnyttet. Det er derfor viktig at du ikke opplever det som mislykket dersom du ikke klarer å få bekreftet eller avkreftet at brukeren/pasienten er et mulig offer for menneskehandel. Samtalen kan uansett ha satt i gang prosesser som gjør at personen lettere vil kunne fortelle om utnyttelse og/eller oppsøke hjelp på et senere tidspunkt.

Menneskehandel blir avkreftet

Når du som helse- og sosialarbeider har vært bekymret for om en bruker/pasient er utnyttet i menneskehandel, men får avkreftet dette gjennom en samtale, vil det som regel vise seg at personen uansett er i en vanskelig situasjon. Det kan for eksempel dreie seg om vold i nære relasjoner, negativ sosial kontroll eller tvangsekteskap. Den vanskelige livssituasjonen kan også være relatert til personens migrasjonsstatus, for eksempel dersom han eller hun ikke har lovlig opphold i Norge. Sistnevnte situasjon er i seg selv en stor risikofaktor for fremtidig utnyttelse. Det er viktig at du som helse- og sosialarbeider tar tak i og følger opp eventuell annen problematikk som blir avdekket, og at videre oppfølging ikke utgår fordi du har fått avkreftet at personen er utsatt for menneskehandel.

Rett til helsetjenester avhenger av juridisk status

Alle mennesker i landet har rett til

• øyeblikkelig helsehjelp
• nødvendig helsehjelp som ikke kan vente
• nødvendig smittevernhjelp og medisiner til smittsomme sykdommer
• svangerskapsavbrudd etter bestemmelsen i abortloven
• helsehjelp til gravide, før under og etter fødsel
• barn har rett til alle typer helsehjelp
• helsestasjon og skolehelsetjeneste er gratis.
• alle som har begrenset norskkompetanse, har rett til tolk i møte med helsevesenet.

Det er lovlig å yte helsehjelp utover det pasienten formelt har rett til.

Ofre for menneskehandel har rett til helsetjenester. Hvilke rettigheter den enkelte har, kan avhenge av personens oppholdsstatus. Mange rettigheter følger av medlemskap i Folketrygden. Dette forutsetter imidlertid et forventet opphold i landet på minimum 12 måneder, og inkluderer blant annet statsborgere, asylsøkere, flyktninger, personer med oppholdstillatelse og mange personer med arbeidstillatelse.

Enkelte mennesker er imidlertid unntatt, blant annet personer uten lovlig opphold, såkalte «papirløse migranter». Det kan være personer med endelig avslag på asylsøknaden, personer med annet visum som har gått ut, har en tilbaketrukket oppholdstillatelse eller personer som ikke har vært registrert i Norge. Å være uten lovlig opphold i et land, gjør en sårbar for mange typer utnyttelse.

Generell informasjon om rett til helsetjenester til:

• Personer som har fått innvilget refleksjonsperiode (menneskertilsalgs.no)
• Personer som har søkt beskyttelse (asylsøkere)
• Personer uten lovlig opphold (menneskertilsalgs.no)
• EU/EØS-borgere (menneskertilsalgs.no)
• Flyktninger

Det finnes enkelte helsetilbud til personer uten lovlig opphold, blant annet helsesentrene for papirløse i Oslo og Bergen. I tillegg har mulige ofre for menneskehandel i Oslo tilgang til Human Trafficking Support Oslo, som tilbyr utvidede tjenester til personer uten lovlig opphold i landet. Trondheim kommune har et tilbud til disse pasientene, og det samme finnes for internerte på Trandum utlendingsinternat.

Det finnes også mange barrierer for tilgang til helsetjenester, uavhengig av rettigheter. Ofre for menneskehandel kan være fysisk forhindret av et bakpersonsapparat, de kan mangle kjennskap eller tillit til tjenestene, ha lav helsekompetanse eller møte geografiske og økonomiske barrierer. Rett til helsetjenester alene, er ikke en garanti for at mulige ofre for menneskehandel oppsøker helsetjenestene.

Status som mulig offer for menneskehandel utløser visse rettigheter, blant annet knyttet til juridisk bistand, oppholdsstatus, rett til bolig, rett til helsetjenester m.m.

Norge ratifiserte Europarådets konvensjon om tiltak mot menneskehandel (Europarådskonvensjonen), i 2008. Den fastslår at personer som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel har rett til bistand til fysisk, psykisk og sosial restitusjon. Ifølge artikkel 12, skal bistanden minimum omfatte:

• en levestandard som kan sikre deres livsopphold gjennom tiltak som egnet og trygt husvære, psykologisk og materiell bistand
• tilgang til øyeblikkelig medisinsk hjelp
• tolke- og oversettertjenester ved behov
• rådgivning og informasjon, særlig om deres juridiske rettigheter og om tilgjengelige tjenester, på et språk de forstår
• bistand som muliggjør at deres rettigheter og interesser kan bli presentert og vurdert på de rette stadier i straffeforfølgningen av lovbrytere
• tilgang til utdanning for barn

Noen mulige ofre har dette fra tidligere, blant annet de som er statsborgere eller har oppholdstillatelse. Det er svært viktig å ta utgangspunkt i den enkeltes situasjon og de muligheter og rettigheter som allerede er til stede for den enkelte.

Andre rettigheter er beskrevet på menneskertilsalgs.no.

Noen asylsøkere og flyktninger er traumatisert etter overgrep og vold i fengsel, krig, under flukt og i flyktningeleir. Enkelte kan også ha traumeerfaring fra barndommen eller medfødt sårbarhet som krever en særskilt oppmerksomhet. Barndomstraumer kan ha større innvirkning på graden av psykiske helseproblemer ved behandlingsstart enn krigstraumer.

Vanskelig fluktreise kombinert med eventuelle tidligere traumeerfaringer, kan føre til eller forsterke psykiske problemer blant beboere på mottak. Mangel på foreldre/familie og annet sosialt nettverk kan føre til isolasjon og depresjon, og forverre en allerede vanskelig situasjon.

Posttraumatisk stress- syndrom (PTSD), angst og depresjon forekommer hyppig i disse gruppene. Det er viktig å være oppmerksom på symptomer på slike traumer. Noen har også psykiske lidelser forut for flukten som krever oppfølging. Tjenestene bør ha kompetanse til å identifisere alvorlige psykiske helseproblemer og henvise til videre utredning og behandling ved behov.

Helsedirektoratets veileder for psykososiale tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer.

Den såkalte Istanbulprotokollen (flyktning.net) angir retningslinjer for arbeid med utredning og dokumentasjon av tortur, og konsekvensene av tortur. Dokumentasjonen er et viktig grunnlag for helsemessig oppfølging, nødvendig behandling eller rehabilitering.

Helsepersonell skal kjenne til symptomer på tortur, diagnostikk, behandling og oppfølging i tråd med protokollen.

Helsemessig oppfølging

Det er avgjørende for nødvendig helsemessig behandling og rehabilitering at fysiske og psykiske følger av tortur og andre overgrep som asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente har vært utsatt for, identifiseres tidlig. Rask intervensjon vil kunne redusere risiko for kronifisering.

Personer som har vært utsatt for tortur vil kunne være engstelige i situasjoner der de skal fortelle om sine opplevelser. Mange ofre har erfaring fra vold og overgrep utført av personer som representerer deres myndigheter. Eventuell skepsis og motstand mot å fortelle om torturopplevelser kan følgelig styrkes og frembringe angst dersom ofre intervjues eller undersøkes av offentlig personell. Slik informasjon vil gjerne formidles til personell som det enkelte offer har opparbeidet tillit til, blant annet personell i mottak og helsepersonell.

Dersom det på et senere tidspunkt enn ankomstfasen fremkommer at en asylsøker, flyktning eller familiegjenforent har helseproblemer og skader som kan relateres til tortur og overgrep før ankomst, må dette utløse relevant undersøkelse og dokumentasjon. Kompetent helsepersonell må vurdere videre oppfølging og eventuelle tiltak for å sikre god oppfølging og bistand, herunder hvem som kan utføre forsvarlig undersøkelse og påfølgende utredning og dokumentasjon av tortur og torturskader.

Helsepersonell må vurdere om det vil kreve spesialistutredning som eksempelvis klinisk rettsmedisin, psykologi/psykiatri, gynekologi, som ledd i korrekt utredning og dokumentasjon. Korrekt utredning og dokumentasjon av torturskader skal resultere i en sakkyndigrapport basert på Istanbulprotokollen. Det må i tillegg vurderes hvorvidt eventuelle avdekkede skader vil gjøre det nødvendig med videre oppfølging og eventuelt på hvilken måte dette bør skje.

Dersom det gjennomføres en undersøkelse av et antatt offer som et ledd i en sakkyndig utredning forutsetter det innhenting av informert skriftlig samtykke.

Helsedirektoratet anbefaler at alle kommuner som forbereder seg på å ta imot flyktninger eller asylsøkere nå oppretter flerfaglige flyktningehelseteam hvor også spesialisthelsetjenesten kan inngå. Teamet bør ha en aktivt oppsøkende tilnærming og kan være bemannet med lege, psykolog, sykepleiere, helsesykepleier og personer med sosialfaglig og flerkulturell kompetanse.

Personer med psykososiale problemer bør få rask snarlig kartlegging og oppfølging. Ved indikasjoner på alvorlige psykiske helseproblemer bør det henvises til spesialisthelsetjenesten, i tråd med aktuelle retningslinjer:

• retningslinjer psykisk helsevern for barn og unge
• retningslinjer psykisk helsevern for voksne

Helseteamet bør i stor grad bidra til at flyktninger og asylsøkere kan benytte seg av de ordinære helsetjenestene. Ved behov for langvarige og koordinerte tjenester bør det utpekes en koordinator og etableres en individuell plan (IP).

Interkommunalt samarbeid kan være hensiktsmessig ved etablering av flyktningehelseteam.

Barn som har vært utsatt for store påkjenninger trenger spesiell oppmerksomhet. Opphold ved mottak kan oppleves belastende i seg selv. Foreldrenes evne til å ivareta foreldrefunksjon spiller en avgjørende rolle for forebygging av psykiske vansker og lindring av allerede oppståtte problemer. Traumatiserte familiemedlemmer har generelt store utfordringer i reetablering av familiefunksjoner og vil kunne ha behov for særskilt oppfølging gjennom foreldrestøttende tiltak.

Å etablere en fast kontaktperson som følger opp hver familie, eventuelt grupper av asylsøker, kan bidra til individuell oppfølging og kontinuitet i oppfølgingsarbeidet.

Barn i mottak skal tilbys vanlige helseundersøkelser ved helsestasjon. Helsestasjonen har en sentral rolle i veiledningsarbeid overfor foreldre og foresatte, allerede fra spedbarnstiden og videre opp gjennom skolealder. Asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente skal etter behov og gjeldende regler tilbys svangerskapsomsorg, helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Alle barn har rett på oppfølging fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Skoler og barnehager er viktige arenaer i barns oppvekst som bør inkluderes i samarbeid med helse- og omsorgstjenestene. Gjensidig råd og veiledning om spesielle behov som barn med flyktningeerfaring kan ha er viktig for å forebygge problemer og fremme integrering.

Sosial støtte og aktivisering er viktig for å skape struktur og forebygge psykososiale problemer. Psykiske lidelser hos asylsøkere og flyktninger henger i stor grad sammen med påkjenninger i eksilsituasjonen, blant annet manglende sosialt nettverk, mangel på meningsfulle oppgaver i hverdagen, endring av sosioøkonomisk status mv. Slike faktorer kan ha mer å si for den psykiske helsen enn påkjenninger opplevd før og under flukt eller migrasjon

Det vil være behov for aktivitetstiltak for å unngå passivisering under opphold i mottak. Dette gjelder både for barn og voksne, men spesielt vil tiltak som forhindrer passivitet være viktig for de enslige mindreårige asylsøkerne.

Kommunene bør i samarbeid med mottakene legge til rette for at frivillighetsfeltet, idrettslag, ungdomsklubber og andre aktivitets- og kulturtilbud, kan bidra inn i mottakene og ellers være en sentral del av integreringsarbeidet i bosettingskommunene.

Identifisering av ressurspersoner blant asylsøkere og flyktninger som kan være aktive bidragsytere i denne sammenhengen kan være hensiktsmessig. I den grad det er mulig bør asylsøkere og flyktninger få mulighet til å ha innflytelse på de rammene de lever under, så vel som sin egen situasjon for å motivere til egeninnsats og økt mestring.

Sysselsettingstiltak bør være en del av det som tilbys også under tiden i mottak. En mest mulig normal hverdag selv i en unormal livssituasjon vil kunne bidra til økt selvstendighet, tilhørighet og mestringsevne.

Asylsøkere og flyktninger som trenger bistand for psykiske og psykososiale problemer skal ivaretas i det ordinære tjeneste- og behandlingsapparatet.

I den første fasen vil det være viktig for stabilitet i hverdagen med trygge rammer, omsorg og god, tilpasset informasjon. Flukt er som oftest en kaotisk prosess. Psykologisk førstehjelp tar sikte på å redusere den første angsten som de traumatiske hendelsene har skapt, og legge til rette for fungering og mestring på kort og lang sikt. Det er spesielt viktig å tilpasse hjelpen til de ulike psykologiske behovene som barn og foreldre i en familie kan ha.

Flere aktører på ulike nivåer kan ha roller i arbeidet med å bistå de nyankomne. Det må derfor legges til rette for god informasjonsflyt og god samhandling mellom ulike deler av kommunen, mellom kommunen og frivillig sektor, mellom kommunene og spesialisthelsetjenestene og mellom kommune og statlig forvaltning. Flyktningehelseteam kan være en måte å organisere dette arbeidet på. Utveksling av informasjon må skje innenfor taushetspliktens rammer.

Dokumentasjon av torturskader og tilrettelagt behandling er viktig, og en internasjonal forpliktelse.

Hva er psykologisk førstehjelp? (nkvts.no)

Enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere (særlig gutter) kan være spesielt utsatt for å utvikle risikofylt eller skadelig rusmiddelbruk, eller bli rekruttert til kriminalitet. Helsepersonell og andre som er i kontakt med enslige mindreårige, bør tidlig identifisere rusrelaterte problemer, både hos personer som allerede har utviklet et problem, og blant personer som fortsatt befinner seg i en eksperimentfase.

Aktivitets- og arbeidsrettede tiltak som nevnt over vil være særlig viktig for denne gruppen for å forebygge utvikling av rusmiddelproblematikk og kriminalitet. Her kan skole, SLT-koordinator og rustjenesten i kommunene være sentrale aktører.

Det gis tilbud om kompetanseheving om psykisk helse for ansatte i mottak. Voldsrisikovurderinger knyttet til forebygging av vold er en del av dette kompetanseprogrammet. Opplæringstilbudet gis av de regionale ressurssentrene for vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS).

Programmet skal videreutvikles og tilpasses regionale behov. Målgruppen utvides til å omfatte ansatte kommunal helse- og omsorgstjenester, skolehelsetjeneste, barneverntjeneste og spesialisthelsetjenesten (DPS/BUP), og andre relevante tjenester, både i mottakskommuner og bosettingskommuner.

Nasjonale og regionale kompetansetjenester:

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) utvikler og sprer kunnskap og kompetanse om vold og traumatisk stress.

Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS): Ved behov kan ansatte henvende seg til det regionale ressurssenteret for veiledning og råd. RVTS-ene kan også gi opplysninger om kurs og eksisterende nettverk av helsepersonell.

Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU)

Bosatte flyktninger og familiegjenforente har de samme rettigheter til helse- og omsorgstjenester i primær- og spesialisthelsetjenesten som den øvrige befolkningen.

Overføringsflyktninger som flytter direkte til kommunen skal tilbys en helseundersøkelse. Overføringsflyktninger kan ha en vanskelig bakgrunn med forskjellige former for traumatisering og sykdom. Det kan foreligge helseopplysninger fra Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) allerede før flyktningen kommer til kommunen. Disse bør vurderes av vedkommendes fastlege i samarbeid med det ansvarlige helsepersonell i bosettingskommunen. Aktuelle tiltak må drøftes med flyktningen og familien ut fra forventet behov for behandling og tilrettelegging.

Dokumentasjon av tuberkuloseundersøkelse og eventuell annet smittevern skal følge den enkelte med kopi til kommuneoverlegen for eventuell oppfølging. Gode rutiner for formidling av informasjon om smitteverntiltak og øvrige prøveresultater mellom UNHCR og helsepersonell i bosettingskommunen er viktig både med hensyn til smittevernoppfølging og ressursbesparelser ved å hindre eventuell dobbelttesting av pasienter, samt tilrettelegging for nødvendige helsetiltak.

Barn bør gis særlig oppmerksomhet og omsorg med tanke på egnede tiltak for å hindre psykososiale helseplager tilknyttet traumatiske opplevelser, tilpasningsvansker, språk, deltakelse og utvikling, mv.

Dersom fødselsnummer (fødselsnummeret består av fødselsdato og personnummer) ikke er opprettet, må kommunen bidra til at dette gjøres så snart som mulig etter ankomst. Søknad fremsettes Personregisteret: Skatt nord, 9613 Hammerfest.

Alle som er registrert i folkeregisteret som bosatt i kommunen, får fødselsnummer. For andre personer kan det fastsettes enten et fødselsnummer eller et D-nummer ved begrunnet behov jamfør folkeregisterloven. Fødselsnummer eller D-nummer er en forutsetning for å stå på liste hos fastlege. Når fastlege er tildelt, kan pasient be om oversendelse av helsejournal fra helsetjenesten i mottakskommunen. Det anbefales at fastlegen informerer om dette, slik at pasienten kan gi fastlegen opplysninger i journal. Kommunen bør sikre at tildeling av fødselsnummer/D-nummer skjer ved ankomst til kommunen og bidra til at den bosatte tidlig får konsultasjon hos fastlegen.

Ved bosetting i kommunen bør helsepersonell:

• innhente helseopplysninger fra asylmottak med brukerens samtykke
• opplyse om rettigheter og ansvar for helsehjelp

Kommuner som bosetter flyktninger med omfattende pleiebehov / ressurskrevende bistandsbehov kan søke om ekstra tilskuddsmidler. IMDi forvalter det ekstraordinære tilskuddet ved bosetting av personer med nedsatt funksjonsevne eller atferdsvansker (imdi.no). Søknadsfrist ett år etter første bosetting.

Det stilles dokumentasjonskrav i forbindelse med søknad som gjelder funksjonshemmingen eller atferdsvanskene (som hovedregel legeerklæring):

• opplysninger om den aktuelle sosiale og familiære situasjon
• fagkyndig beskrivelse av funksjonsnivå og eventuelle hjelpebehov
• beskrivelse av igangsatte og planlagte tiltak med kostnadsberegning. Eksempel på ekstraordinær kostnad kan være utgifter til nødvendig fysikalsk behandling av torturskader.

Tjenesteyter skal ta initiativ til utarbeidelse av individuell plan (IP) for personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester. Se veiledning om individuell plan.

Den obligatoriske tuberkuloseundersøkelsen må gjennomføres senest innen 14 dager for personer som kommer direkte til kommunen som overføringsflyktninger og for andre flyktninger og asylsøkere som flytter direkte privat til familie og venner, uten å ha vært innom asylmottak.

Dersom personen er kommet som overføringsflyktning vil kommunen få aktuell informasjon om personen i forkant av ankomst. For flyktninger skal tuberkuloseundersøkelsen være gjennomført senest innen 14 dager etter innreise, jamfør tuberkuloseforskriften.

Helsedirektoratet anbefaler tidlig identifisering av personer med oppfølgingsbehov og en tidlig helsekartlegging og at kommunene innen 3 måneder tilbyr en helseundersøkelse (inklusiv tilbud om testing for HIV, hepatitt og syfilis) av alle for å kartlegge helsetilstand og behov for psykisk og fysisk oppfølging. Skjema for helseundersøkelse (PDF) kan brukes som hjelpemiddel.

Se også: Vaksinasjon

Kommunen bør informere nybosatte flyktninger fra asylmottak, direktebosatte kvoteflyktninger og nyankomne familiegjenforente om fastlegeordningen (helsenorge.no).

Enhver som er bosatt i en kommune har rett, men ikke plikt, til å stå på liste hos fastlege.

Personer som ikke selv velger fastlege, tildeles plass på liste hos fastlege med ledig kapasitet. Personer som ikke ønsker å være tilknyttet fastlegeordningen, melder dette til kommunen. Fastlegelistene administreres av Helseøkonomiforvaltningen (HELFO).

Barn under 16 år tildeles fastlege i tråd med foreldrenes ønske. Når barnet er mellom 12 og 16 år, kan det i samråd med dem som har foreldreansvaret framsette ønske om en bestemt fastlege. Mindreårige som kommer til landet uten foreldre vil få oppnevnt hjelpeverge som blant annet kan bistå med valg av fastlege. Kommunen har ansvar for oppnevning av hjelpeverge.

Fastleger har i likhet med alt annet helsepersonell taushetsplikt. Opplysninger om pasienter og deres helsetilstand kan kun i henhold til samtykke fra pasienten gis til annet helsepersonell som trenger helseopplysninger for å yte nødvendig helsehjelp. Se temaside: taushetsplikt.

Språklig tilrettelegging skriftlig og muntlig er helsetjenestens hovedansvar. Bruk av tolk kan i mange tilfeller være en forutsetning for å kunne yte gode og forsvarlige helsetjenester. Fastleger får ekstra kompensasjon for lange konsultasjoner med bruk av tolk.

Egenandeler

Asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente har automatisk rettigheter i folketrygden ved ankomst, men må selv melde seg for skattekontoret for registrering. Som medlem i folketrygden betaler pasienter kun en bestemt del av utgiftene til offentlige helsetjenester, såkalt egenandel. Dette gjelder blant annet legebehandling, kjøp av medisiner på blå resept, fysioterapi, psykolog og reise til undersøkelse og behandling. For godkjente egenandeler, se helfo.no.

Unntak:

• Pasienter skal ikke betale egenandel for konsultasjon, behandling og legemidler i forbindelse med allmennfarlig smittsom sykdom med mindre annet er bestemt. Se eget kapittel om tuberkulosekontroll og dekning av utgifter.
• Kondomer og p-piller for unge mellom 16 og 18 år er gratis.
• Barn under 16 år er fritatt fra egenandeler.
• Pasienter under 18 år skal ikke betale egenandeler for psykoterapeutisk behandling.
• Menn som har sex med menn får gratis hepatitt B-vaksine.

Flyktninger tildeles fødselsnummer (bestående av fødselsdato og personnummer) som gir rett til å stå på fastlegeliste. D-nummer, som asylsøkere som regel skal få tildelt etter fjorten dager, gir rett til å stå på liste hos fastlege selv om fødselsnummer ikke er tildelt i bosettingskommune. Flyktningen må selv registrere seg ved sitt lokale folkeregister eller skattekontor dersom vedkommende ikke har fått fødselsnummer i løpet av tiden i mottak. Det kan ta inntil to uker å få fødselsnummer.

Hvis det er behov for legeundersøkelse før flyktningen har fått tildelt fastlege, må dette utføres av annen lege i kommunen. Det betales vanlig egenandel takst 2ad inntil registrering hos fastlege er i orden. Legen kan ha rett til kompensasjon for manglende basistilskudd dersom vedkommende fyller kriteriene i henhold til Forskrift om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter lovdata.no).

Folketrygden gir full refusjon for undersøkelser i forbindelse med svangerskapsomsorg. Folketrygden yter også full refusjon ved behandling av pasienter som har en helsetilstand som er til hinder for at legen kan innkreve egenandel. Slike helsetilstander kan blant annet være alvorlige sinnslidelser, akutte større skader, bevisstløshet og dødsfall.

Frikort

Dersom pasient har betalt egenandeler opp til et visst beløp, har vedkommende rett til å få frikort. Da slipper pasienten å betale egenandeler resten av kalenderåret for offentlige helsetjenester. Les mer om frikortordningen (helsenorge.no)

Dersom en person ikke har fødsels- eller D-nummer, skal egenandelene for disse rapporteres inn fra behandlere og tjenesteytere, men det er ikke krav til at fullt fødsels- eller D-nummer er påført. Helsehjelp skal altså ytes selv om personen ikke har fødsels- eller D-nummer.

Den automatiske frikortordningen vil bare kunne utstede frikort automatisk til personer med norsk fødselsnummer eller D-nummer. I praksis innebærer dette at personer uten fødselsnummer eller D-nummer selv må framsette krav om frikort ved å sende kvitteringene til HELFO. Bakgrunnen for dette er at det er vanskelig å sikkert identifisere personen som har betalt egenandelene. Forvaltningen har heller ikke noe adresseregister over personer uten fødsels- eller D-nummer, og kan derfor ikke sende frikortet automatisk.

HELFO vil for personer uten fødsels- eller D-nummer foreta en manuell behandling av kravet, og vurdere om egenandelstaket er nådd. Dersom bruker har rett på frikort, men ikke har fødsels- eller D-nummer, vil HELFO rekvirere D-nummer, fordi fødsels- eller D-nummer er nødvendig for å kunne saksbehandle vedtak og å utbetale eventuell refusjon. Tilsvarende gjelder ved utbetaling av alle andre trygdeytelser fra HELFO eller NAV.

Se kapittel: Oppfølging fra helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Se kapittel: Forebygging og helsehjelp ved kjønnslemlestelse.

Når flyktninger bosettes i en kommune har de samme rettigheter til tannhelsehjelp som den øvrige befolkningen.

Personer som omfattes av følgende grupper har rett til nødvendig tannhelsehjelp fra den offentlige tannhelsetjenesten i det fylket de oppholder seg i, jf. tannhelsetjenesteloven § 2-1 og § 1-3:

• Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år.
• Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon.
• Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie.
• Unge voksne fra det året de fyller 19 til og med året de fyller 28 år.
• Personer som pga. rusmiddelavhengighet mottar noen av følgende tilbud
  • personlig assistanse etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nummer 6 bokstav b
  • avlastningstiltak for pårørende etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 nummer 2
  • legemiddelassistert rehabilitering (LAR) etter spesialisthelsetjenesteloven § 3-16
• Innsatte i fengsler i kriminalomsorgen
• Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere

Personer som ikke omfattes av de ovenfornevnte gruppene, må oppsøke tannbehandling og betale for dette selv. Dette inkluderer eventuelle kostnader til tolk.

For personer som ikke har rettigheter til tannhelsehjelp i den offentlige tannhelsetjenesten, ytes det stønad til tannbehandling etter bestemmelsene i lov om folketrygd § 5-6 og forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege, som gir opplysninger om hva som berettiger til stønad, se Helsenorge.no for mer informasjon. Tannlegen/tannpleieren avgjør om vilkårene for stønad er oppfylt.

I tilfeller hvor pasienten ikke står i stand til å betale for behandlingen selv, kan det søkes om stønad til tannbehandling fra NAV.

Tannhelsetjenester til personer utsatt for tortur eller overgrep

Tannhelsepersonell bør gjøres oppmerksomme på de pasienter som kan ha vært utsatt for tortur, da de kan lide under smerter og ha skader på tenner og i munnhule, i tillegg til at selve tannundersøkelsen kan oppleves belastende. Ved dokumentasjon av torturskader skal retningslinjer for helseattester følges, jamfør også helsepersonelloven § 15.

Det er opprettet et tilrettelagt tannhelsetilbud til tortur og overgrepsutsatte og personer med sterk angst for tannbehandling (odontofobi). Se mer på Helsedirektoratets nettsider om TOO-tilbudet.

Se kapittel: Undersøkelse av syn og hørsel.

Frisklivssentralen er en kommunal helsefremmende og forebyggende helsetjeneste. Målgruppen er alle som trenger oppfølging av helsepersonell til å endre levevaner og lære å leve med sykdom.

Alle frisklivssentraler har tilbud om hjelp til økt fysisk aktivitet, sunnere kosthold og snus- og røykeslutt. I tillegg kan de ha søvnkurs, kurs i depresjonsmestring og samtaler om alkoholvaner.

På frisklivssentralen gis det strukturert oppfølging gjennom individuelle helsesamtaler, veiledning og gruppetilbud. Deltakere kan bli henvist av fastlege, annet helsepersonell og NAV, eller ta direkte kontakt med frisklivssentralen.

Frisklivssentraler som har mange deltakere med innvandrerbakgrunn, erfarer at frisklivstilbudet passer godt for målgruppen. Frisklivssentralen kan også være en viktig sosial arena og et godt integreringstiltak.

Om lag 250 kommuner har frisklivstilbud. Se helsenorge.no for oversikt over frisklivssentralene og tilbud.

Helsedirektoratet ønsker å presisere kommunenes ansvar for å sikre kvalitativt gode og likeverdige helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente. Veilederen omfatter helseundersøkelser ved ankomst og etter bosetting i kommune.

Veilederen er i første rekke beregnet på helsepersonell og personell i administrative stillinger i primær- og spesialisthelsetjenesten. I tillegg er den beregnet på personell i mottak, kommunalt, regionalt og statlig ansatte på ulike beslutningsnivåer i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Ordet «skal» brukes der det henvises til pålagte oppgaver med hjemmel i lov og forskrift. Ordet «bør» brukes ved en faglig anbefaling om hva som er god praksis uten at det er direkte lovpålagt.

Personer som ankommer Norge fra Ukraina får etter søknad innvilget midlertidig oppholdstillatelse etter vedtak om kollektiv beskyttelse. Slik oppholdstillatelse gir fulle helserettigheter i Norge. Som andre asylsøkere, får ukrainere fulle helserettigheter når de har fremmet søknad om asyl i Norge.

Fordi det i denne krisen kan gå noe tid fra en person møter opp på mottak eller hos politiet for å fremme søknad om asyl, frem til vedkommende får d-nummer og medlemskap i folketrygden, inntrer rett til helsetjenester fra man ankommer asylmottak for å fremme søknad om asyl. Det er da UDI som finansierer helsetjenestene i denne mellomfasen frem til asylsøkeren har blitt medlem i folketrygden.

En asylsøker som formelt har registrert sin søknad om asyl har fulle rettigheter og medlemskap i folketrygden jf. folketrygdloven § 2-16, jf. forskrift om trygdedekning for asylsøkere § 2.

De har rett til fastlege, men D-nummer er nødvendig for å praktisk kunne få dem registrert som medlemmer av fastlegeordningen.

Dette er en veiledning til helsepersonell om utredning, behandling og oppfølging av sykdommer som nyankomne asylsøkere, flyktninger og personer som har fått midlertidig kollektiv beskyttelse etter utlendingsloven kan ha.

I hovedsak vil asylsøkere og flyktninger fra Ukraina ha det samme behovet for utredning, behandling og oppfølging av sykdommer som andre folkegrupper på flukt. Helsetjenestene har god kompetanse på dette området. Imidlertid ser vi at en større andel av flyktningene som kommer fra Ukraina er kvinner og barn i tillegg til eldre, noe som vil kunne påvirke deres behov for helsetjenester.

Folkehelseinstituttet har en side om helse- og smittevernhensyn som omhandler helsebehov hos flyktninger fra Ukraina:

• Flyktninger fra Ukraina: Nyttig informasjon om helse- og smittevernhensyn (fhi.no)

Smittsomme sykdommer 

Tall fra Ukraina viser at det er høy forekomst av smittsomme sykdommer som tuberkulose, HIV, hepatitt B og hepatitt C, med høy forekomst av multiresistent tuberkulose. Det har vært utbrudd av både polio og meslinger i landet. Dette er sykdommer/tilstander som ikke er vanlige i Norge og som det er viktig at helsepersonell er oppmerksomme på. Forekomsten av covid-19 er fortsatt høy i landet. Relevant informasjon finnes på siden ovenfor. Andre nyttige lenker:

• Undersøkelse for smittsomme sykdommer som HIV, Hepatitt B og C (fhi.no)
• Seksualitet og helse (fhi.no)

Resistensproblematikk 

Forekomsten av resistente mikrober stor og uoversiktlig i Ukraina. Dette omtales på FHIs side om helse- og smittevernhensyn. Andre nyttige lenker:

• Undersøkelse for resistente bakterier – MRSA, KPB,VRE og ESBL-holdige bakterier i asylmottak (fhi.no) 
• Antibiotika i primærhelsetjenesten (nasjonal faglig retningslinje)
• Antibiotika i spesialisthelsetjenesten (nasjonal faglig retningslinje)

Ikke-smittsomme sykdommer (NCD)

Det er høy forekomst av ikke-smittsomme sykdommer i Ukraina, og utredning, behandling og oppfølging av de forskjellige sykdommene er beskrevet i Helsedirektoratets faglige retningslinjer og veiledere: 

• Diabetes (nasjonal faglig retningslinje)
• Hjerte- og karsykdommer (nasjonal faglig retningslinje og veiledere)
• Kols (nasjonal faglig retningslinje)
• Angst og depresjon (nasjonal faglig retningslinje og veiledere) 

Statistikk og indikatorer: 

• Rapport om ikke smittsomme sykdommer i Ukraina: STEPS prevalence of noncommunicable disease risk factors in Ukraine 2019 (2020) (who.int)
• Oversikt over helseindikatorer i Ukraina: WHO Global Health Observatory (who.int) 

Voldtekt / seksualisert vold 

Ved mistanke om at en person har vært utsatt for voldtekt/seksualisert vold er det viktig  å vurdere muligheten for å henvise personen til overgrepsmottak for barn/voksne for medisinsk undersøkelse, utredning og behandling, klinisk rettsmedisinsk undersøkelse med sporsikring og skadedokumentasjon, samt psykososial ivaretagelse. Dette døgnåpne tilbudet gis ved overgrepsmottak for voksne for dem over 16 (14) år og ved helseforetakets barne- og ungdomsklinikker der overgrepsmottak for barn er lokalisert, fortrinnsvis ved universitetssykehusene, for dem under 16 (14) år. 

• Kvalitet og kompetanse i overgrepsmottak (nasjonal faglig retningslinje)

Oversikten er laget som hjelpemiddel til fastleger, helsetjenester og apotek som kommer i dialog med ukrainske flyktninger om legemidler de trenger eller har brukt i hjemlandet.

De mest brukte legemidlene i Ukraina på norsk og ukrainsk (XLSX)

Listen vil bli oppdatert med flere legemidler etter behov som spilles inn.

Ukrainsk personell med helsefaglig utdanning kan etter eget ønske og avtale benyttes som medhjelpere i helsetjenestene i kommunene.

Helsedirektoratet anbefaler at bruk av medhjelpere særlig vurderes for å kunne gjennomføre tidlige helsekartlegginger/helsesamtale når mange asylsøkere ankommer samtidig. Den anbefalte tidlige helsekartleggingen er skjemabasert, og medhjelpere kan/bør få nødvendig opplæring. På sikt kan medhjelpere gjøre slike kartlegginger på mer selvstendig grunnlag og avlaste tjenesten med den oppgaven.

Hvilke oppgaver som kan delegeres til medhjelper, må den som delegerer vurdere ut fra ansvaret om å gi forsvarlige tjenester.

Helsedirektoratet vurderer at det kan ha betydelig nytteverdi, både for tjenestene og medhjelper selv, som kan benytte den helsefaglige kompetansen sin. I tillegg er det verdifullt for flyktningene å møte helsepersonell som snakker eget språk.

Bruk av medhjelpere

Adgangen til å benytte medhjelpere følger av den handlefrihet som en profesjonsutøver har til å utøve virksomhet innen eget fagområde. Et vilkår for å overlate oppgaver til andre etter helsepersonellovens § 5 (lovdata.no), er at dette er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Bestemmelsen plasserer ansvaret for kontroll og tilsyn med medhjelperen hos den som har overlatt oppgaven til vedkommende.

Den som overlater oppgaven til en medhjelper, må forvisse seg om at medhjelperen har reelle og relevante kvalifikasjoner, og at eventuell nødvendig opplæring blir gitt.

Den ansvarlige må videre gi nødvendige instruksjoner og føre et visst tilsyn og løpende kontroll med medhjelperen. Medhjelpere er direkte underlagt instruksjoner og annet overoppsyn fra det helsepersonellet som har tildelt oppgaven. Arbeidsgiver bør likevel etablere rutiner for bruken av medhjelpere.

Adgangen til å benytte medhjelper gjelder for øvrig uavhengig av organisatoriske grenser. I enkelttilfeller kan helsepersonell overlate oppgaver til personer som ikke er underlagt samme arbeidsgiver som helsepersonellet selv. Helsepersonell på utrykning kan for eksempel bruke personer på et ulykkessted som medhjelpere.

Autorisasjon eller lisens er ikke et vilkår for å tilsettes i helsetjenesten for å yte helsehjelp eller å defineres som helsepersonell. Arbeidsrettslige forhold er regulert av arbeidsmiljøloven, tariffavtaler og arbeidsgivers instruksjons- og styringsrett. Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven gjelder alt helsepersonell, uavhengig av om vedkommende har formell yrkesgodkjenning. Arbeidsgiver har et lovfestet ansvar for å påse at tjenestene som tilbys er innenfor lovens forsvarlighetskrav.

Virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester skal, etter helsepersonelloven § 16 (lovdata.no), organiseres slik at helsepersonellet er i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Dette omfatter også ansvar for at helsepersonellet, ved bruk av medhjelpere, er tilgjengelig for råd, veiledning og instruksjon underveis, og at rammene for hva den enkelte medhjelper kan bistå med er tydelig for den enkelte medhjelper.

Virksomheten må være organisert slik at helsepersonell som tar i bruk medhjelpere kan ivareta sitt forsvarlighetskrav etter § 4 og rammene for delegasjon, herunder nødvendig oppfølging av medhjelpere, som nevnes i § 5. Det må alltid vurderes konkret om bruk av et ukrainsk helsepersonell uten autorisasjon i Norge som medhjelper, er forsvarlig ut ifra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgingen som gis.

Forsvarlighet

Helsepersonelloven stiller krav om at helse- og omsorgstjenester som tilbys og ytes skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet gjelder på alle nivåer i helse- og omsorgstjenester i både privat og offentlig sektor for det enkelte helsepersonell og virksomheten.

Autorisasjon eller lisens er ikke et vilkår for å tilsettes i helsetjenesten for å yte helsehjelp eller å defineres som helsepersonell. Arbeidsrettslige forhold er regulert av arbeidsmiljøloven, tariffavtaler og arbeidsgivers instruksjons- og styringsrett. Forsvarlighetskravet i helsepersonelloven gjelder alt helsepersonell, uavhengig av om vedkommende har formell yrkesgodkjenning. Arbeidsgiver har et lovfestet ansvar for å påse at tjenestene som tilbys er innenfor lovens forsvarlighetskrav.

For det enkelte helsepersonell innebærer forsvarlighetskravet i utgangspunktet en plikt til å opptre i samsvar med de til enhver tid gjeldende faglige normer og lovbestemte krav til yrkesutøvelsen. Hva som skal til for at et helsepersonell anses å handle faglig forsvarlig, skal bedømmes ut fra det en kan forvente på bakgrunn av helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Ukrainske flyktninger med helsefaglig bakgrunn som medhjelpere

For å sørge for forsvarlige helsetjenester, må medhjelperen ha nødvendig kompetanse.

Det må gis nødvendig opplæring ut fra medhjelperens kompetanse og oppgavene som skal utføres, og på den måten ivareta forsvarlighetskravet. Dette forutsetter at den som delegerer oppgaver, foretar en konkret vurdering og kompetansekartlegging av medhjelperen. Kompetansekartlegging kan for eksempel skje ved at helsepersonell med tilsvarende kompetanse, foretar nødvendig kontroll av medhjelperens kompetanse. Faglig etikk må ligge som et grunnlag.

Den som delegerer må også ha medhjelperen under nødvendig oppsikt og sørge for å selv være til stede og tilgjengelig under utførelsen av oppgavene. Dette er særlig viktig i tiden en har fått tilstrekkelig kompetanse til å løse oppgaven mer selvstendig. Det bør være evalueringer underveis.

Én person kan ha ansvar for flere medhjelpere.

Tjenestestedets generelle mal eller prosedyre for å benytte medhjelpere i tjenesten legges til grunn når det er snakk om å delegere oppgaver til en medhjelper.

Lokale løsninger for å øke kapasiteten i helsetjenesten

Helsedirektoratet ønsker også å minne om ulike lokale løsninger for å øke kapasiteten i helsetjenesten. Alternativene følger nedenfor.

• Dersom kommunen har avtale med bemanningsselskap, ta kontakt for oversikt over ledig personell.
• Benytte frivillige organisasjoner som for eksempel Røde kors, Norsk folkehjelp og Norske Kvinners Sanitetsforening
• Kontakte lokalt NAV-kontor (har oversikt over ledig/permittert personell, også helsepersonell, eller for eksempel kabinpersonale, hotellansatte). Kontaktinfo: Kontakt oss (nav.no)
• Oppfordre ledig helsepersonell eller andre frivillige personer til å melde seg til kommunen.
  • Helsedirektoratet er kjent med at mange kommuner opprettet egne registre i starten av covid-19-pandemien, og derfor har erfaring fra å oppfordre personer til å bidra.
• Engasjere andre bransjer (eks. vektertjeneste og andre) som kan avhjelpe på kommunale oppgaver (logistikk, testing, registrering, oppfølging). Helsepersonelloven regulerer muligheten til å benytte medhjelper og krav til forsvarlighet (lovdata.no). Personell som er i tjeneste under medhjelperbestemmelsen må få nødvendig opplæring, veiledning og supervisjon.
• Kontakt med nabokommuner med mindre pågang for omdisponering av personell. Synkronisere oppgaver på tvers av kommuner, tiltak og støtte mellom kommunene når det er stor slitasje i enkelte kommuner (Statsforvalter og Fylkesberedskapsråd).