I mange kommuner er daglegevakt organisert ved at fastlegene er i legevaktberedskap. Med daglegevakt menes den legevaktordning som kommunen har etablert i kontortiden. Tjenesten skal være avtalefestet mellom kommunen og den enkelte fastlege som inngår i ordningen.

Lege ved fastlegekontor som er med i en kommunal daglegevaktordning, er lege i vakt i henhold til akuttmedisinforskriften. Dette gjelder selv om legevakten fysisk er plassert på fastlegekontoret. Legen i slik daglegevakt kan da motta pasienter på legekontoret og/eller rykke ut dersom det er nødvendig.

Fastlegen også har plikt til å delta i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp tjeneste i kontortiden/åpningstiden. Plikten til å yte øyeblikkelig hjelp også for andre enn egne listeinnbyggere skal være regulert og organisert slik at det ikke er tvil om hvem som ivaretar kommunal legevaktordning. Dette gjelder også utrykning i kontortiden.

Journalnotater knyttet til legevakt skal føres i legevaktens journalsystem. Det vises til kapittel om dokumentasjon.

Legevaktsentralen skal hele døgnet ha kunnskap om hvem som er vaktlege/r, hvilket områdeansvar de har og hvordan de kontaktes via nødnettradio, ev. supplert med annen kommunikasjon. 

Legevakten må sørge for at fastleger som deltar i vakt er selvstendig vaktkompetente eller får nødvendig oppfølging og veiledning. Legevakten bør også sørge for lønnet opplæring, vedlikehold av kunnskaper og ferdigheter og deltakelse i samtrening.

Daglegevakten kan organiseres ulikt ved at en eller flere leger utøver tjenesten ut fra omfang og behov, samt at de har tilstrekkelig tilgang til annet helsepersonell og nødvendig utstyr knyttet til det å utøve en faglig forsvarlig legevakt.

Kommune skal tilby legevaktordning som sikrer befolkningen behov for øyeblikkelig hjelp, jf. akuttmedisinforskriften § 6. Kommunens skal sørge for at personer som oppholder seg i kommunen får nødvendige helse- og omsorgstjenester. Kommunen skal tilby hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 3.

Hjelpen omfatter legevakt, heldøgns medisinsk akuttberedskap, medisinsk nødmeldetjeneste og psykososial beredskap og oppfølging. Legevaktens helse- og omsorgstjenestene omfatter hjelp til skade, somatisk eller psykiske lidelser og rusmiddelproblemer.  

Legevaktordningen skal bestå av ett fast legevaktnummer, legevaktsentral og lege i vaktberedskap. Disse funksjonene skal ivaretas gjennom hele døgnet og være knyttet opp mot det faste legevaktnummeret.

Kommunal legevakt er en integrert del av allmennlegetjenesten og utgjør sammen med medisinsk nødmeldetjeneste og ambulansetjenesten den akuttmedisinske beredskap av helse- og omsorgstjenester utenfor sykehus.

Fastlegens deltakelse i legevakt

Legevaktens tjenester kan ikke sees isolert fra fastlegeordningen og andre tjenester.

1. Kommunal eller interkommunal legevakt utenfor ordinær åpningstid.
2. Kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortid, herunder tilgjengelighet i helseradionettet/nødnettet og ivaretakelse av utrykningsplikten.

Fastlegen har en plikt, men ingen rett til å delta i legevakt utenfor ordinær åpningstid. Det vil være opp til kommunen å vurdere om fastlegen skal delta, jf. også § 13 tredje og fjerde ledd, samt SFS 2305 § 7 punkt 7.2.

Leger i spesialisering har rett til vakt under del 1 av spesialiseringen og under spesialisering i allmennmedisin.

Styringssystem

Med styringssystem for helse- og omsorgstjenesten menes den del av virksomhetens styring som omfatter hvordan virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av helse- og omsorgslovgivningen.

Øverste leder

Selv om det er øverste leder (kommunaldirektør) som har det overordnede ansvaret, vil ofte oppgavene være delegert. Hvem som skal gjøre hva, vil med andre ord variere etter hvilke oppgaver som er innenfor virksomhetens ansvarsområde, hvordan virksomheten er organisert og hvordan oppgaver er delegert. Øverste leder beholder full instruksjonsmyndighet for oppgavene som er delegert. Delegeringen kan når som helst trekkes helt eller delvis tilbake. Øverste leder har alltid ansvaret for at oppgavene som delegeres blir utført på en tilfredsstillende og forsvarlig måte. Dette gjelder også når det oppstår avvik eller svikt ved utføringen av oppgavene.

Systematisk opplæring og kompetanseheving

Leder har ansvar for å rekruttere helsepersonell. Ved rekrutteringsvansker eller hyppig utskiftning av kvalifisert personell, har leder ansvar for å analysere årsaker til og iverksette tiltak.

Det er øverste leders ansvar å ansette personale som har nødvendig utdanning og erfaring til å arbeide på legevakt. Implementere systematiske opplæringsplaner og å sørge for at de får den opplæring de trenger for å utføre arbeidsoppgavene forsvarlig, omfattes av ansvaret.

Prosedyrer og rutiner

Det er også et lederansvar å utvikle prosedyrer og rutiner for hvordan arbeidet skal utføres, samt implementere prosedyrene og rutinene i organisasjonen.  Ytelse av helsehjelp er basert på helsepersonellets faglige kompetanse, interne prosedyrer, kunnskapsinnhenting og noen ganger også konsultasjon og samarbeid med annet helse-personell. Tidsfaktoren vil ofte være begrensende for muligheten til å innhente kunnskap og få etablert samarbeid og samhandling med annet helsepersonell. I tillegg vil sykepleiere og annet helsepersonell kunne måtte foreta vurderinger og iverksette behandlingstiltak av medisinsk faglig karakter som i utgangspunktet tilligger leger å beslutte. Dette er faktorer som øker risikoen for svikt, og som gjør det særlig viktig å sikre at det utarbeides og implementeres nødvendige rutiner og prosedyrer. Omfang av og innhold i virksomhetenes rutiner må tilpasses de ulike tjenestene og ta utgangspunkt i de arbeidsoppgaver som inngår i tjenesten og den kompetanse personellet til enhver tid har. Eksempler kan være:

• Arbeidsbeskrivelser
• Lokale prosedyrer, rutiner og sjekklister
• Rutiner for samhandling med eksterne samarbeidsparter
• Opplæringsplaner
• Årsrapport

HMS

Leder skal sikre et godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø i tråd med arbeidsmiljøloven.

Styring og strategi

Strategiske planer og økonomistyring er et lederansvar. Leder skal være forberedt på eventuelle endringer i befolkningsgrunnlag, økonomi, organisering og personellsituasjon. Brukerundersøkelser og innhenting av aktivitetstall vil være sentrale i dette arbeidet. Strategiske planer og økonomistyring må skje i samarbeid med kommunens øvrige helse- og beredskapstjeneste. Det er et lederansvar å holde de ansatte informert om kommunens helsetjenester og aktuelle planer i kommunen.

Alle legevakter bør avgi en årsrapport som beskriver aktivitet, økonomi og hvordan bruken er fordelt mellom deltagende kommuner der det er et interkommunalt samarbeid. Årsrapporter kan være nyttige for å følge utviklingen og identifisere behov for tiltak.

Helsetilsynsloven § 3 og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 4 innebærer at legevakten skal ha et styringssystem.

Dette innebærer å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere virksomheten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 tredje ledd og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten §§ 6, 7, 8 og 9. Styringssystemet, jf. pliktene i § 6 – § 9, skal tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold og ha det omfang som er nødvendig.

Det er øverste leder for legevaktvirksomheten som har ansvaret for styringssystemet.

Målet om likeverdige tjenester for alle innbyggere gjør at noen kommuner får en dyrere ordning per innbygger enn andre. Ved interkommunalt samarbeid må fordeling av kostnader avklares før samarbeidet iverksettes.

Utgifter knyttet til drift av legevakt består hovedsaklig av:

• Lønn (ledelse, helsepersonell, annet)
• Kjøp eller leie av lokaler, renhold, strøm og vedlikehold
• Kjøp eller leie av medisinsk utstyr
• Kostnader til kvalitetskontroll, drift og serviceavtaler
• Opplæring og kompetanseutvikling
• Innkjøp, drift og vedlikehold av IKT, kommunikasjonsutstyr og Nødnett
• Innkjøp/leie og drift av framkomstmiddel, arbeidstøy og utstyr ved utrykning
• HMS-tiltak

Leder av legevakten må utarbeide budsjett i samsvar med kommunelovens bestemmelser og kommunens regler samt ha regnskapsrutiner og økonomiforvaltning i tråd med krav til offentlig virksomhet.

Legevaktens inntekter

Legevaktens inntekter er sammensatt og består blant annet av følgende:

• Kommunale rammemidler og bidrag fra samarbeidskommuner
• Egenandeler fra pasienter  
• Refusjon fra Helfo for pasientbehandling Betaling for kostnader til forbruksmateriell, f. eks. bandasjemateriell, medikamenter, vaksiner
• Betaling fra politidistriktet for legeundersøkelse og/eller blodprøvetaking ved mistanke om kjøring i ruspåvirket tilstand
• Utgiftsdekning fra helseforetak (f. eks. ambulansetransport med legefølge).

Fordeling av inntekter

Dersom legen har fastlønn, vil alle inntekter, også forbruksmateriell, tilfalle kommunen.

Ved næringsdrift der legen mottar beredskapsgodtgjørelse fra kommunen, vil egenandeler og refusjon tilfalle legen. Benytter legen legevaktens forbruksmateriell i sitt arbeid, vil betaling for dette tilfalle legevakten.

Legens arbeid og inntektsforhold i legevakt er ellers regulert i sentral forbundsvis særavtale mellom KS og Den norske legeforening (SFS 2305). Et unntak er Oslo kommune som har egen avtale (Dokument 25).

Fordeling av kostnader ved interkommunale legevaktordninger

Det finnes flere alternative måter å fordele kostnader på i et interkommunalt samarbeid. Hvilken fordelingsnøkkel som skal benyttes, må avklares før sammenslåing og reforhandles ved budsjettvedtak og ved endringer i organiseringen. I fordelingsnøkkelen kan det også skilles mellom investering og drift. Det må ses hen til kommunelovens bestemmelser omkring interkommunalt samarbeid og eventuelle økonomiske forhold omtalt der.  

Momenter for fordeling av utgifter kan være:

• Lik fordeling på hver kommune uavhengig av størrelse
• Fordeling etter innbyggertall
• Fordeling etter kostnadsnivå i enkeltkommunene før samarbeidet
• Fordeling etter uttak av tjenester
• Fordeling etter kommuneøkonomi
• Fordeling etter kombinasjoner av alternativene ovenfor, for eksempel en del fordelt fast per kommune, en del fordelt etter innbyggertall og en del etter uttak av tjenester

En tilleggsfaktor som kan påvirke fordelingen er turisme med ekstra trykk på legevakten i ferieperioder, eller et stort antall studenter i legevaktdistriktet i hele eller deler av året.

Kommunene bør belastes nokså likt for den enkelte kontakten eller konsultasjonen utført ved legevakten. For de aller fleste distrikter vil en fordeling av kostnader til drift og investering per innbygger uten et fast grunnbeløp gi best avspeiling av de reelle kostnadene for kommunens bruk av legevakt, gitt likt forbruk av legevakt per innbygger. Det vil vanligvis være uheldig å pålegge enkeltkommuner ansvar for spesifikke utgifter eller utgifter som er lokalisert til den enkelte kommune, for eksempel bakvakt, vikarbruk, akutthjelpere eller reiseutgifter.

Betalingssystem

Pasientene skal ha enkel tilgang til en gebyrfri betalingsmåte. Det må også være tilrettelagt for at pasienter som ikke har mulighet til å betale for seg på stedet, kan betale med giro eller benytte tidsbegrensede SMS-tjenester.

Kommunen skal dekke alle utgifter til nødvendige helse- og omsorgstjenester for personer som oppholder seg i kommunen, så langt noe annet ikke følger av lov eller forskrift, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1 og § 11-2.

Kommunen skal sørge for nødvendige bevilgninger slik at den kan oppfylle sitt ansvar for å sørge for nødvendige helse- og omsorgstjenester på et forsvarlig nivå.

Det er lederens oppgave å sørge for at hver vakt er forsvarlig bemannet med personell som har kompetanse til å utføre de oppgaver som forventes at de skal kunne mestre. Kjerneoppgaver til personell på vakt er å vurdere pasientens helsetilstand, hastegrad og hvilke pasienter som må behandles først.

Annet helsepersonell i legevakt

Legevakten bør bemannes med helsepersonell som er faglig kompetente til å utføre de varierte arbeidsoppgavene i legevakt. Det fremgår av akuttmedisinforskriften § 13 f at operatører i legevaktsentral skal ha relevant helsefaglig utdanning på bachelornivå.

I praksis er annet helsepersonell oftest sykepleiere. Sykepleierutdanningen gir et bredt faggrunnlag for å kunne vurdere pasienters helsetilstand og se sammenheng mellom symptomer, tegn og sykdom. I legevakter med røntgenutstyr kan det være naturlig å ha radiografer.

For å sikre rekruttering, stabilitet, faglighet og vedlikehold av ferdigheter og kunnskap, anbefales det at helsepersonell ansettes i så store stillingsbrøker som mulig. For å løse dette, kan det være aktuelt å benytte kombinasjonstillinger der ansatte ved legevakten også har andre relevante oppgaver i kommunen. Det kan være av betydning for legevakten å kunne tilby heltidsstillinger med tanke på rekruttering og stabilitet.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har laget forslag til eksempler på bemanning basert på størrelse på populasjonen i legevaktdistriktet. Se forslag. 

Leger

I henhold til akuttmedisinforskriften § 6 skal det alltid være minst en lege tilgjengelig for legevakt hele døgnet. Ut over dette, vil kravet om forsvarlighet, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, som avgjør hvilken legebemanning kommunens legevaktordning skal ha.  

Det følger av fastlegeforskriften § 13 at fastlegen plikter å delta i kommunal eller interkommunal legevakt utenfor åpningstid, samt delta i kommunens organiserte øyeblikkelig hjelp-tjeneste i kontortid, herunder være tilgjengelig i nødnett og ivareta utrykningsplikten.

Det bemerkes at fastlegene har plikt, men ikke rett til å delta i legevakt. Dette er det opp til kommunen å avgjøre.  Forhold som gir rett til fritakelse fra legevakt er regulert i fastlegeforskriften § 13 og SFS 2305 § 7 punkt 7.2.

Det bør tilrettelegges for at leger i spesialisering for allmennmedisin får gjennomført 40 legevakter som er obligatorisk for spesialiteten i allmennmedisin.  I den nye spesialistutdanningen er varigheten ikke forskriftsfestet, men lagt inn i Helsedirektoratets anbefalte læringsaktiviteter der det er læringsmålene som er avgjørende.

LIS1 skal delta i legevakt og kan ikke omfattes av avtaler om fritak fra legevakt. Det vil sikre at leger i spesialisering del 1 får den nødvendige erfaringen med legevaktsarbeid. Det vises også til SFS 2305 punkt 12.5 om at turnuslege/LIS1 ikke skal arbeide uten veiledning og tilsyn.

Kommunen har plikt til å tilrettelegge for at leger i spesialisering får fullført sine legevakter innen rimelig tid. Av kvalitets- og sikkerhetshensyn bør ikke lege i vakt arbeide alene, verken på legevaktstasjonen, under utrykning eller ved sykebesøk. Legevaktstasjoner bør derfor ha en minimumsbemanning på to personer, lege og annet helsepersonell. Samlokalisering med sykehjem og ambulansetjeneste er en annen måte å løse dette på.

Kommunen skal sørge for at alle som deltar i vakt får tilstrekkelig opplæring og mulighet for kontinuerlig etterutdanning for å opprettholde nødvendige kunnskaper og ferdigheter for vaktarbeid.

For å vurdere samlet arbeidsbelastning knyttet til legevakt må kommunen vurdere befolkningsstørrelse sammen med vakthyppighet og samlet kompetanse på personellet i vakt.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har laget forslag til eksempler på bemanning basert på størrelse på populasjonen i legevaktdistriktet. Se forslag. 

Legevakten skal drives forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Kommunen skal tilrettelegge slik at legevakten og personell som utfører tjenesten blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter og sikre tilstrekkelig fagkompetanse. Akuttmedisinforskriften og særavtalen mellom KS og Den norske legeforening, SFS-2305, legger føringer i forhold til hvordan en legevakt skal bemannes.
Forsvarlig bemanning bør beregnes ut fra befolkningsgrunnlaget i kommunen, registrert aktivitetsnivå, vaktbelastning og lokale geografiske forhold. Det er kommunens ansvar å sikre at det til enhver tid er tilstrekkelig bemanning både på legevaktstasjonen og i legevaktsentralen.
 

Målet med kartleggingen er å:

• Identifisere områder der svikt kan inntre ofte
• Identifisere områder der svikt kan få alvorlige eller uønskede følger for pasienter, brukere eller andre
• Forebygge svikt og uønskede hendelser.

Øverste leder, kommunaldirektør eller den hun har delegert ansvaret til,  må sørge for at at risikoområder er identifiseres i virksomheten og at risikonivået man vil akseptere defineres. Dette har betydning for hvilke tiltak som iverksettes. Gjennom systematiske risikokartlegginger kan ledelsen identifisere aktiviteter og prosesser der det er fare for svikt eller brudd på regelverk. Risikofaktorer forbundet med samhandling og overganger internt og eksternt bør særlig vektlegges.

Legevakten bør organiseres på bakgrunn av oppdaterte ROS-analyser av blant annet sykdoms- og skadeforekomst, bemanning og rekruttering og tilgang til ambulansetjeneste og spesialisthelsetjenester. ROS-analyser skal også danne grunnlag for kommunens helseberedskapsplan. Dette skal gjøres i samarbeid med lokalt helseforetak for å se på hele den akuttmedisinske kjede i sammenheng, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 nr. 11 (tjenesteavtale 11).

I en ROS-analyse kartlegger man sannsynlighet for og konsekvenser av uønskede hendelser, og beskriver tiltak for å begrense konsekvenser. Når det gjelder intern svikt i tjenesten kan man også redusere sannsynlighet. Eksempler på svikt kan for eksempel være feilmedisinering eller personellmangel.

Faktorer som bør inngå i legevaktens ROS-analyse

Nedenfor er listet viktige faktorer som bør inngå i legevaktens ROS-analyse. Listen er ikke uttømmende:

• Vaktdistriktets utbredelse (areal) og responstid
• Legeberedskap og legebemanning
• Bemanning av annet helsepersonell
• Tilgang til medisinsk utstyr
• Sikkerhet for ansatte og pasienter
• Stabilitet
• Kompetanse
• Vikarbruk
• Samarbeid med fastleger og øvrige kommunale tjenester, som øyeblikkelig hjelp døgntilbud ( ØHD), sykehjem m.v.
• Avstand og reisetid til ambulansetjeneste med tilgjengelig transport og utstyr, som medikamenter og 12 avlednings-EKG med digital overføring av EKG
• Avstand og reisetid til sykehus med døgnkontinuerlig akuttmedisinsk beredskap
• Avstand reisetid til nærmeste sykehus eller poliklinikk med røntgen for diagnose og behandling v bruddskader
• Spesielle forhold ved legevaktdistriktet som sesongvariasjon i antall besøkende, turisme med spesielt særpreg (skiturisme med fare for bruddskader, ekstremsport med fare for mange typer skader)
• Mulige samtidskonflikter
• Kommunikasjon og meldingsrutiner
• Informasjonssikkerhet
• Forhold som forhindrer legevakten å tilby helsetjenester, for eksempel ekstremvær, ras, strømbrudd, brann og evakuering ( jf. kommunens egen ROS)
• Avstand og reisetid for akutthjelpere.

Gjennomføring av ROS-analyser

Det vises generelt til Veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. 

Det finnes flere beskrivelser av hvordan ROS-analyser kan gjennomføres. Beskrivelser kan for eksempel finnes på http://www.helsebiblioteket.no/kvalitetsforbedring/metoder-og-verktoy/ros-analyse . Det finnes også enkle digitale verktøy for ROS-analyse i kvalitetssystemet TrinnVis, som en del fastlegekontor bruker. http://trinnvis.no/

En ROS-analyse består av fire deler:

1. Kartlegging av mulige uønskede hendelser i legevaktens virksomhet, eller eksterne hendelser som får konsekvenser for legevaktstjenesten
2. Vurdere årsaker til og konsekvenser av de uønskede hendelsene
3. Vurdere sannsynlighet for at hendelsene inntreffer og risiko hvis det skjer
4. Planlegge eventuelle tiltak for å begrense sannsynlighet og konsekvens.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten stiller krav om kartlegging av risikoforhold og behov for forbedring, jf. §§ 5 og 6. Helseberedskapslovens forskrift om krav til beredskapsplanlegging og beredskapsarbeid krever at risiko- og sårbarhetsanalyse skal ligge til grunn for virksomhetens beredskapsplan, og at avdekket risiko og sårbarhet reduseres gjennom forebyggende og skadebegrensende tiltak, jf. § 3.

I kravet nedfelt i forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten ligger det en plikt til å ha rutiner for systematiske gjennomganger av virksomhetens tjenester og resultater. Gjennomgangen skal identifisere de aktiviteter eller prosesser der det er fare for svikt eller brudd på regelverk. Risikovurderingen bør skje som en kontinuerlig prosess, og det anbefales at den følger en kjent standard. Kravene i helseberedskapslovens planforskrift omfatter også at tjenesten skal dimensjoneres for å kunne håndtere ekstraordinære belastninger på tjenesten, for eksempel store ulykker, pandemier eller bortfall av innsatsfaktorer som strøm, vann og IKT-systemer.

Personer uten fast opphold i riket har krav på helsehjelp som ikke kan vente. Når det gjelder "helsehjelp som ikke kan vente", kan det ikke kreves forhåndsbetaling. Flere land har inngått avtale om utvidede rettigheter for sine borgere til helsehjelp eller rettigheter til å få dekket kostnadene ved deler av eller all behandling. Det vises til informasjon om utlendinger i Norge på Helsenorge.no  og på Helfo.no.  

For gruppen asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente, se Helsedirektoratets veileder. 

Etter §§ 3 og 5 i forskrift om rett til helse- og omsorgstjenester til personer uten fast opphold i riket, har personer, som ikke har fast opphold i Norge, i tillegg til øyeblikkelig hjelp, rett til følgende helsehjelp: 

• Helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente uten fare for nært forestående død, varig sterkt nedsatt funksjonstilstand, alvorlig skade eller sterke smerter. Dersom vedkommende er psykisk ustabil og utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse, har vedkommende uansett rett til psykisk helsevern. 
• Nødvendig helsehjelp før og etter fødsel. 
• Svangerskapsavbrudd etter bestemmelsene i abortloven 
• Smittevernhjelp, jf. smittevernloven § 6-1.

Det vises for øvrig til omtale av forskriften i rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven § 1-1. 

Helsepersonell har plikt til å vurdere behovet for og å bestille tolk med nødvendige kvalifikasjoner, samt ansvar for å;

• informere pasienter og brukere om muligheten og plikten til å bruke tolk for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.
• forklare pasient eller bruker som ikke selv ønsker å bruke tolk, men hvor det vurderes som nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp, hvorfor tolk er nødvendig.
• informere pasient/bruker om klagemulighet når tolkingen ikke har vært tilfredsstillende.

Legevakten har ansvar for;

• å ha en avtale om tolketjeneste basert på telefon- eller skjermtolking for å sikre rask tilgang til tolk og ikke bare mulighet for å gjennomføre bestilling av tolk til alle døgnets tider.
• å sikre at nødvendig utstyr er tilgjengelig for gjennomføring av tolkeoppdrag.
• opplæring av ansatte i tolkebruk; fra vurdering av tolkebehov til bestilling av kvalifiserte tolker og gjennomføring av en tolket samtale.

Her finnes hjelp til å utarbeide lokale rutiner og prosedyrer:

• Veileder for kjøp av tolketjenester til offentlige virksomheter
• Nasjonalt tolkeregister. Tolkeportalen. 
• Helsedirektoratet. (2011). Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse og omsorgstjeneste. Oslo.  

Kommunen skal sørge for at det gis slik informasjon som pasient og bruker har rett til å motta etter pasient– og brukerrettighetsloven § 3-2, jf. helse og omsorgstjenesteloven § 4-2 a. Det helsepersonell som yter helsehjelpen har plikt til å gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasient– og brukerrettighetsloven, jf. helsepersonelloven § 10 første ledd. Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 at informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette medfører at legevakten må benytte tolk, for eksempel til minoritetsspråklige, døve, hørselshemmede og døvblinde.

Det fremgår av forvaltningsloven § 11 e at forvaltningsorganer ikke skal bruke barn til tolking eller annen formidling av informasjon mellom forvaltningen og personer som ikke har tilstrekkelige språkferdigheter til å kommunisere direkte med forvaltningen. Unntak kan gjøres når det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, eller det er nødvendig i andre nødsituasjoner. Unntak kan også gjøres i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig.

Ved språkbarrierer har helse- og omsorgspersonell plikt til å vurdere behovet for, og eventuelt skaffe tolk med nødvendige kvalifikasjoner. Legevakten bør ha rutiner og prosedyrer for bruk av kvalifisert tolk.

Kommunen skal dekke alle utgifter til tolk på legevakten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 11-1.

Barn skal ikke brukes i stedet for kvalifisert tolk. Andre familiemedlemmer (enn barn) skal som hovedregel ikke brukes som tolk.

I utgangspunktet forutsetter all helsehjelp et informert samtykke fra pasienten For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig og tilpasset informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, og ha evne til å forholde seg til den informasjonen som er gitt. Dersom det vurderes at pasienten ikke er samtykkekompetent, skal det begrunnes og dokumenteres i pasientens journal.

Det påligger leder ved legevakten å sørge for at helsepersonell som skal vurdere samtykkekompetanse har fått tilstrekkelig opplæring. Se e-læringskurs i vurdering av samtykkekompetanse i psykisk helsevern. 

Fra rundskriv til helsepersonelloven § 7 første ledd vises det dessuten til:
Helsehjelp kan også være påtrengende nødvendig av hensyn til andres liv enn pasientens. For eksempel når en pasient er til fare for andre pga. sin psykiske tilstand. I slike tilfeller kan § 7 anvendes som hjemmel for akutt avhjelping av situasjonen. Det er ikke aktuelt å benytte bestemmelsen som hjemmel for tvangsinnleggelser. Da anvendes psykisk helsevernloven. Nødrett kan også være hjemmel for akutte skadeavvergende tiltak.

Legevakten bør ha tilgjengelig standardskriv eller -skjema for utfylling dersom det fattes vedtak om tvangstiltak etter pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 4A, vedtak om tvungen legeundersøkelse og/eller forutgående legeundersøkelse til tvungent psykisk helsevern.
Vedtak om tvangstiltak etter pasient- og brukerrettighetsloven kap. 4 A vil sjelden være relevant å benytte i legevakt på grunn av kravene som ligger i bestemmelsen.

Eksempler på maler for standardskriv finnes i Norsk elektronisk legehåndbok (NEL), Legevakthåndboken og på nettsidene til enkelte fylkesmenn.

Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke, jf. pasient- og brukerrettighetsloven  § 4-1. 

Den som har det overordnede ansvaret for virksomheten, skal sørge for at det etableres og gjennomføres systematisk styring av virksomhetens aktiviteter i tråd med forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 3. 

Det er ingen prinsipiell forskjell mellom innlegg på egen facebookprofil eller andre sosiale medier, egen blogg, leserinnlegg eller intervju i avis. Oppmøte av media på legevakt avklares med ledelsen på forhånd og det må sikres at taushetsplikten overholdes, og at det ikke blir tatt bilde eller video av pasienter og pårørende, uten at det er gitt tydelig samtykke til dette av de involverte.

 Ved større hendelser er det politiets oppgave å informere media.

Henvendelser fra media bør ofte avklares med legevaktens ledelse eller til pressekontakt i kommunen der dette er avtalt. Kommunalt ansatte har rett til å ytre seg om tjenestene de er en del av, men taushetsplikten, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven kapittel 5, gjelder også overfor media. Brudd på taushetsplikten i medias nærvær kan få spesielt store konsekvenser fordi fortrolige opplysninger kan bli distribuert til et stort antall personer.

Taushetsplikten skal hindre at personlige forhold blir kjent for uvedkommende. Man må ved ulykker være oppmerksom på at det tilflyter ulik type informasjon fra ulike nødetater og andre instanser. Dette kan medvirke til at ulik informasjon kan settes sammen og danner et samlet bilde som kan identifisere personer.

Legevaktsentralen bør dersom det er mulig være samlokalisert med legevaktstasjonen. Dette kan øke kompetanseutvekslingen mellom legevakt og legevaktsentral, bidra til at operatørene kan jobbe begge steder eller bytte på funksjoner og gi bedre tilrettelegging for samhandling med vaktlege.

Legevaktsentralens øvrige hovedoppgaver:

• Kommunisere direkte med AMK-sentralen.
• Videreformidle eller konferansekoble henvendelser om akuttmedisinsk hjelp til riktig AMK-sentral.
• Videreformidle øyeblikkelig hjelp til andre legevaktsentraler.
• Videreformidle henvendelser til helse- og omsorgstjenesten i kommunen, lege i vakt, fastlege, jordmor, kriseteam og andre relevante instanser.

Operatør i legevaktsentralen bør ha tilgang til folkeregisteret og fastlegedatabasen. Videre bør det være tilgang til elektronisk beslutningsstøtte- og rådgivningsverktøy som bygger på oppdatert medisinsk kunnskap og operatørene må gis opplæring i bruken av disse. Det bør tilstrebes at mindre erfarne operatører arbeider sammen med mer erfarne operatører. Det vil for alle operatører være behov for oppfølging/tilsyn tilpasset volum og kompetanse. Operatør skal kunne rådføre seg med vaktlege ved behov. Leder av LVS må etablere og drifte system for kontroll av råd og beslutninger i legevaktsentralen.

Legevaktsentralen har et stort potensial for å kunne styre ressursene dit de trengs mest. Ved å gi råd og veiledning over telefon der dette er adekvate tiltak, frigjøres tid og kapasitet til sykere pasienter og mer akutte hendelser.

Operatør i legevaktsentralen bør kunne konsentrere seg om arbeidet i sentralen. Forhold som befolkningsgrunnlag blant annet avgjør om ev. andre oppgaver kan utføres av LV-operatør på legevakten.

Telefonkontakt (eventuelt videokontakt) bør være den foretrukne første kontaktmåten til legevakt. Det gir muligheter for å vurdere henvendelsen, fastsette hastegrad og deretter iverksette tiltak. Det er god service til befolkningen å gi råd og veiledning per telefon. Ikke alle trenger å møte opp på legevakten. Pasienter med lav hastegrad kan i tillegg tildeles et tidspunkt for oppmøte, noe som kan bidra til redusert ventetid i legevaktlokalet. Det vil også være naturlig å henvise enkelte pasienter til egen fastlege neste dag. 

Telefonkonsultasjoner (eventuelt videokonsultasjon) bør være en naturlig del av legevaktarbeidet, både for leger og legevaktsentraloperatør. Tema bør inngå i opplæringsdelen i legevaktsentralen og være en del av legevaktens rutiner.

Ifølge akuttmedisinforskriften § 12 har kommunen ansvar for å drifte og etablere døgnbemannet legevaktsentral og etablere et døgnbemannet telefonnummer. Det nasjonale sekssifrede legevaktnummeret er 116117.

Kravene til operatøren på legevaktsentralen er ikke direkte nedfelt i lov eller forskrift, men er en  selvfølgelig konsekvens av kravene som er gitt i akuttmedisinforskriften § 13.

Leder har ansvar for ressursavsetting, opplæring, videreutdanning og verktøy. Det anbefales at nyansatte har minst 2 års relevant erfaring og at man har jobbet i legevakt før man begynner i en stor legevaktsentral. Egnethet for arbeid i legevaktsentral er vanskelig å vurdere. Først etter at den ansatte har gått gjennom opplæring og prøveperiode kan man best vurdere om vedkommende egner seg i rollen.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har utarbeidet en modell som kan brukes som redskap for å fastsette behov for bemanning av telefon i legevaktsentralen lørdager og søndager. Skjemaet for slik utfylling er tilgjengelig her. Andel av tiden medisinsk operatør bruker på telefonkontakt med innringere, bør den av beredskapshensyn ikke være for høy, anslagsvis maksimalt 60-70 %.

Akuttmedisinforskriften § 13 angir krav til organisering og bemanning av legevaktsentralen. Akuttmedisinforskriften § 13 bokstav d setter krav til at legevaktsentralen skal innrette systemet for mottak av telefonhenvendelser slik at 80 prosent av alle henvendelser normalt kan besvares innen to minutter. Kravet til svartid skal sikre god kvalitet og service i legevaktsentralen samt at befolkningen skal være trygge på at de får god hjelp i akutte situasjoner. 
Alle legevaktsentraler må ha lagt inn beskjed om å ringe 113 ved akutte og tidskritiske hendelser. I svartjenesten for 116 117 er dette allerede lagt inn. 

Når personellbehovet vurderes og vaktplaner skal lages, må følgende momenter vurderes:

• Har legevakten krav om at alle henvendelser primært skal skje telefonisk, eller om det er åpning for uanmeldt oppmøte.
• Har operatøren andre oppgaver i tillegg til å ta imot telefoner.
• Hvordan er mønsteret av henvendelser, når på døgnet, hvilke dager eller tid på året er pågangen stor eller liten (turister, studenter, større arrangementer).
• Ved stor andel uerfarne operatører på legevaktsentralen, kan det være behov for økt bemanning på grunn av at det tar lengre tid for å håndtere hver hendelse

Særreguleringen av oppbevaringskravet for lydopptak er begrunnet med at opptaket inneholder opplysninger både knyttet til helsehjelpen til pasienter og styring og administrasjon av ressurser i forbindelse med helsehjelpen, og at det derfor er viktig at opptaket anses som en del av pasientjournalen også en tid etter at nødvendig og relevant informasjon om den konkrete helsehjelpen er overført til journalen. Dette skal blant annet ivareta hensynet til etterprøvbarhet.

Oppbevaringskravet i akuttmedisinforskriften § 20 har i utgangspunktet ikke tilbakevirkende kraft.  Før forskriftens tid ble lydopptaket regulert på samme måte som pasientjournalopplysninger generelt uten noe særskilt oppbevaringskrav. Gode grunner tilsier likevel at akuttmedisinforskriften § 20 sine krav til oppbevaring vil være veiledende for virksomheter når de vurderer om lydopptak fra før 2015 kan slettes.

Innsyn i lydloggen

En generell henvendelse om innsyn i egen pasientjournal kan ivaretas ved at det gis innsyn i ”hovedjournalen” og informasjon til pasienten om at nødvendig informasjon fra lydopptaket er nedtegnet i journalen. Dersom pasienten ber om det, har han eller hun også rett til innsyn i/avspilling av lydopptaket.

Lydlogg kan etter avtale leveres av Helsetjenestens driftsorganisasjon (HDO), eller LVS kan ha lokal lydlogg. Integrert i kontrollromsystemet (C-ICCS) er det mulighet for å spille av samtalene innenfor siste timen, men dette er ikke en del av lydloggen. 

Lydlogg og opplæring

Lydlogg er et nyttig hjelpemiddel i opplæring, evaluering og kvalitetsforbedring av tjenesten. Bruk av helseopplysninger til opplæringsformål krever samtykke. Tilsvarende kreves samtykke for evaluering som ikke er del av kvalitetssikring av tjenesten. Slik bruk av helseopplysninger må derfor skje i samsvar med reglene om taushetsplikt. Helsepersonelloven § 26 åpner for at helseopplysninger på visse vilkår kan brukes til internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Gjennomgang av spesifikke lydlogger er et godt utgangspunkt for å diskutere og reflektere over kommunikasjon, medisinsk kunnskap og holdninger. For at lydlogg skal anvendes på legevakt kreves det at operatør ved LV-sentralen deltar i samtalen.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har utarbeidet en metodebeskrivelse for lydloggevaluering. 

Oppbevaring av lydopptak er særregulert. Lydopptaket skal som hovedregel oppbevares i tre år og deretter slettes. Lydopptaket skal likevel ikke slettes etter tre år der opptaket er brukt som del av beslutningsgrunnlag i tilsyns-, klage- eller erstatningssaker, inngår i annen saksbehandling eller når opptaket av andre årsaker har verdi som dokumentasjon, jf. akuttmedisinforskriften § 20. Legevakten må ha rutiner for regelmessig sletting. Datatilsynet har utarbeidet en egen veileder for lydopptak av samtaler.  

Det følger av akuttmedisinforskriften § 13 bokstav e at legevaktsentralene skal ha utstyr for lydopptak av viktig trafikk, herunder lydopptak til bruk for dokumentasjon og kvalitetssikring av virksomheten. Lydloggen skal inkludere både telefoni- og samtaler i nødnettet.

Lydopptak er å anse som en del av pasientens journal og de generelle reglene for pasientjournal gjelder, inkludert reglene for taushetsplikt og pasienters rett til innsyn, jf. helsepersonelloven kapittel 5 og 8, samt pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 5. 
 

Sentralen må være utstyrt med tilstrekkelig IKT-utstyr til å understøtte arbeidsflyten og ha tilgang til standard rapporter som måler svartid, varighet og antall tapte anrop på telefon. Viktige samtaler til legevaktsentralen skal ha lydopptak (lydlogges), jf. kapittel om lydlogg. Det menes her samtaler til og fra legevaktsentral via telefon eller nødnett. Samtaler skal kun tas opp når legevaktsentralen er med i kommunikasjonen. 
For å sikre god tilgjengelighet skal det foreligge avtaler og rutiner for omruting av legevaktsentralen til andre legevaktsentraler ved f.eks. strømbrudd, problemer med å besvare innen anbefalt responstid eller andre problemer som hindrer legevaktsentralen i å fungere. Ubesvarte anrop skal logges og det bør være rutiner for å ringe innringer tilbake. Rutinene må være tilgjengelig i Legevaktsentralene det gjelder og Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett HF (HDO), som drifter løsningen.
Prosedyrer for håndtering av nasjonalt legevaktnummer kan du finne her (link til vedlegg to prosedyrer). 
Oppdatert liste over kontaktnummer til både LVS og AMK-sentralene ligger i kontrollromutstyret for nødnett (C-ICCS) og er tilgjengelig oppdatert på HDO sine hjemmesider.

Kommunens ansvar for nødmeldetjenesten innebærer at legevaktsentralen alltid skal være tilgjengelig og ha muligheter for viderekobling med AMK-sentralen og andre legevaktsentraler, jf.   akuttmedisinforskriften § 13 b. Det skal benyttes forhåndsdefinerte nummer som skal være kjent og lagret i kontrollromutstyret for nødnett. 
Legevaktsentralen skal motta og håndtere henvendelser om øyeblikkelig hjelp via det sekssifrede nasjonale legevaktnummeret 116 117 og et fast og offentlig kjent 8-sifret direktenummer til legevaktsentralen. Rutinene for dette skal bygge på nasjonal standard for betjening av 116 117.
Samtaler som er rutet til feil LV-sentralen settes over til riktig LV-sentral eller AMK-sentral hvis det gjelder akutte tidskritiske hendelser (rød respons).
Ifølge akuttmedisinforskriften § 12 bokstav e skal legevakten ha system for sporing og posisjonering av samtaler i legevaktsentralen. Dette er definert til å hente inn navn og telefonnummer til abonnement. 

Opplæring

Alle brukere av nødnett skal ha nødvendig kompetanse før utstyr tas i bruk. Dette innebærer gjennomgått godkjent opplæring i henhold til Nasjonal veileder for nødnett i helsetjenesten. Opplæring kan enten skje lokalt av godkjente instruktører eller i regi av Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett HF (HDO). Det skal vektlegges kunnskap om regionale/lokale prosedyrer mellom AMK, ambulanse, legevakt og øvrige nødetater med tanke på samhandling i daglig virke og beredskap. Kunnskap om og bruk av talegrupper må være kjent og personellet må kunne håndtere dette i praksis.

Trening

For at man skal mestre bruken av nødnett, bør utstyret brukes regelmessig. Helsepersonell som sjelden deltar i legevakt bør trene på bruken av nødnettutstyret og søke veiledning hos erfarne nødnettbrukere i legevaktsentralen eller ambulansetjenesten. Det bør ved vaktstart gjennomføres kommunikasjonstest mellom lege i vakt og LV-sentral. Det må sikres kommunikasjonstrening mellom LV-sentral, lege i vakt, AMK, samt ambulansetjenesten og andre utrykningsenheter fra nødetatene.

Sikkerhetsalarm

Prosedyren for sikkerhetsalarm er nasjonal og må være kjent for vaktpersonellet. Utløst sikkerhetsalarm kan medføre bruk av store ressurser, og det er svært viktig at radiobruker er godt kjent med bruken og kan avstille feilsendt alarm. Sikkerhetsalarm må testes mellom vaktpersonell og AMK regelmessig.

Sikkerhetsalarmen i radioterminalene er en viktig funksjon for å ivareta egensikkerhet for nødnettbrukeren. AMK-sentralen kan følge med og eventuelt utløse nødvendig bistand.

Utalarmering

Lege i vakt skal varsles sammen med LV-sentralen ved utalarmering fra AMK-sentralen ved akutte hendelser. Det er viktig med riktig bruk av kommunikasjonsprosedyrer og bekreftelse på om lege i vakt velger å rykke ut eller ikke. Videre avklares ev. talegruppe til bruk for kommunikasjon knyttet til hendelsen der lege i vakt skal samhandle med annet akuttmedisinsk personell. Lege i vakt skal selv kunne betjene radio, herunder skifte talegrupper.

Eierskap, drift, vedlikehold og brukerstøtte

Helsetjenestens driftsorganisasjon for nødnett (HDO) eier utstyr i kommunikasjonssentraler (legevaktsentraler, AMK-sentraler og akuttmottak) og radioterminaler. HDO har ansvar for drift, vedlikehold og brukerstøtte for utstyr knyttet til nødnett. Abonnementskostnadene som faktureres fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og drifts- og vedlikeholdskostnadene som faktureres fra HDO, belastes spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Mer informasjon om nødnett finnes på HDO. 

Ifølge akuttmedisinforskriften § 12 f skal lege i vakt og legevaktsentral ha kommunikasjons-beredskap og nødvendig kommunikasjonsutstyr knyttet til et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett for helsepersonell i akuttmedisinsk beredskap i kommunen (nødnett). Bruken av nødnett i helsetjenesten er utdypet i Nasjonal veileder for nødnett i helsetjenesten, samt regionale/lokale prosedyrer mellom helseforetak og kommunene.

Leger som deltar i legevaktordningen (merk: gjelder også fastleger som utfører legevakt på dagtid/kontortid) og operatører på legevaktsentralen skal kunne kommunisere i nødnett, internt og på tvers av etablerte kommune- og regiongrenser, samt med andre nødetater, jfr akuttmedisinforskriften § 18.

Virksomheter som yter akuttmedisinske tjenester skal sikre at personellet som utfører tjenestene får nødvendig opplæring og trening i å utføre egne arbeidsoppgaver og trening i samhandling og samarbeid mellom alle leddene i den akuttmedisinske kjeden, jf. akuttmedisinforskriften § 4.
 

Legevakt er ikke en beskyttet tittel og kan også brukes av private. Det er bare kommunale legevakter som kan bruke den offisielle logo med nasjonalt telefonnummer.

Kommunale legevakter har ikke hjemmel til å bruke det røde korset på hvit bakgrunn ut fra bestemmelser i Genèvekonvensjonen. Statens vegvesen bruker rødt kors på hvit bakgrunn ved skilting til legevakt og sykehus basert på FN-konvensjonen om veitrafikk av 1968.

Legevaktstasjonen bør ha skilting fra hovedvei til lokalet, skilting av inngang og merking av eventuelt dørklokke dersom inngangsdøren er låst i deler av døgnet.

Venterommet bør være utformet slik at resepsjonen har god oversikt over alle som venter. Det bør være tilstrekkelig kapasitet med sitteplasser til forventet variasjon i besøkstall og ventetid, også i travle perioder. Det bør finnes egne pasienttoaletter og stellerom. Prinsippet om universell utforming skal ivaretas og det bør derfor være god plass til rullestoler og minst ett toalett tilrettelagt for funksjonshemmede. Barn bør ha egen lekekrok.

Pasientmottak eller resepsjon tilrettelegges slik at pasienter kan kommunisere uten fare for at uvedkommende får tilgang på taushetsbelagt informasjon. Pasientmottaket bør være adskilt fra selve venteområdet med glassluke eller vindu med lukefunksjon, og det bør være lydtett sluse mellom denne og venteområdet. Dersom førstevurdering er gjort over telefon bør pasientmottaket eller resepsjonen være tilrettelagt slik at pasienten kan vurderes på nytt etter ankomst til legevaktlokalet. På den måten kan det fanges opp om pasientens tilstand har endret seg på en måte som får betydning for videre tiltak.

Det bør være alternativ inngang og tilgang på pårørenderom eller annet rom for pasienter som bør skjermes for egen del eller som de andre ventende bør skjermes fra på grunn av smitterisiko eller utagerende atferd.

Sikkerhet for pasienter i venterommet må også håndteres tilsvarende som sikkerhet for personalet.

Legevakten skal drives forsvarlig, og en del av å yte forsvarlige tjenester er å sikre at de ansatte kan overholde sine lovpålagte plikter, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Dette innebærer blant annet at legevaktens lokaler, herunder venterommet, må utformes slik at taushetsplikten kan overholdes, og slik at andre krav til eksempelvis smittevern og sikkerhet kan overholdes.

Det bør være minst to undersøkelsesrom ved større legevakter som plasseres slik at det sikres best mulig pasientflyt. Et av rommene bør utstyres som et akuttrom og minimum være 18-20 m2 da det vil være behov for akuttutstyr som krever plass og flere medarbeidere som arbeider sammen. Ved mindre legevakter som kun har et undersøkelsesrom, bør dette ha en størrelse beskrevet for akuttrom. Man må være oppmerksom på taushetsplikten ved plassering av møbler og skjermer for å hindre innsyn i elektronisk journalsystem.

I henhold til krav i arbeidsmiljøloven skal det være god belysning, tilgang til dagslys og hensiktsmessig luft- og temperaturregulering i rommet. Det bør være en funksjonell plassering av pasientstol, undersøkelsesbenk og tilgang til nødvendig utstyr innenfor arbeidsområdet. Sikkerheten bør ivaretas med hensiktsmessig møblering, alarm og egnet rømningsvei. 

Som en del av planleggingen av legevaktordningen, må kommunen gjøre en kartlegging og beskrive lokale forhold i legevaktdistriktet, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 6.

Følgende forhold kan være av betydning for hva legevakten bør ha av nødvendig utstyr:

• Avstand og reisetid for ambulansetjenesten med dertil tilgjengelig transport og utstyr 
• Avstand og reisetid til sykehus med døgnkontinuerlig akuttmedisinsk beredskap
• Avstand og reisetid til nærmeste sykehus/poliklinikk med røntgen for diagnose og behandling av bruddskader
• Avstand til traumesenter
• Avstand til nærmeste apotek og åpningstidene til apoteket
• Spesielle forhold ved legevaktdistriktet, som sesongvariasjon i antall besøkende, turisme med spesielt særpreg som skiturisme med mange bruddskader, andre behov for akuttmedisinsk beredskap hele døgnet.

Laboratorieutstyr og medikamenter er omtalt under emnene «Laboratorieutstyr» og «Legemidler» 

Det finnes ingen rundskriv eller merknader til akuttmedisinforskriften med en detaljert liste over nødvendig utstyr for legevakten. Legevakten må derfor selv være ansvarlig for utvalget. 

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har laget forslagslister «Utstyr på behandlingsrom på legevakt» og «Utstyr på legekontor på legevakt». Se forslagene.
 

Akuttmedisinforskriften § 9 setter krav til at kommunen skal sørge for at legevakten er utstyrt slik at helsepersonellet i vakt kan gjennomføre diagnostikk og iverksette nødvendig medisinsk behandling og overvåkning i akutte situasjoner. Dette omfatter også utstyr som sikrer at helsepersonell vakt kan rykke ut umiddelbart. Det vises også til tilsvarende krav til virksomheten gitt i helsepersonelloven § 16.

Med utstyr menes her alle typer diagnostisk utstyr for legeundersøkelse, overvåkning av vitale funksjoner, laboratorieutstyr og elektromedisinsk utstyr.

Tilgjengelig medisinsk utstyr må inneholde det man trenger for å oppfylle grunnleggende krav til forsvarlig helsehjelp, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Legevakten skal sikre at lokalbefolkningen får nødvendig legehjelp utenom fastlegens vanlige åpningstid. Med nødvendig legehjelp menes hjelp ved akutte livstruende sykdommer/skader eller mistanker om det, sykdommer/skader der det kan medføre fare for varig helseskader eller vesentlig forverring/forlengelse om man venter til neste dag med å konsultere lege og ved sykdommer som medfører vesentlige smerter og/eller andre plager. Et basisrepertoar av utstyr er derfor nødvendig for diagnostisering, overvåking og behandling.

På legevakten er den akutte diagnostikken i sentrum. 
Legevakt bør tilby analyser som relativt enkelt kan etableres og som understøtte den kliniske beslutningen i en legevaktkonsultasjon.
Hvilke tester som bør være tilgjengelige, må vurderes ut fra:

• Lokale forhold 
• Ved hvilke indikasjoner er det tenkt at analysen skal brukes?
• Hva er forventet volum av analysen på legevakten?
• Hva er antatt nytteverdi og diagnostisk avkastning av analysen? 
• Er analysekvaliteten god nok, og kan den dokumenteres? 

Noklus har, i samarbeid med Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, utarbeidet en anbefaling for hvilket laboratorietilbud som bør være tilgjengelig i legevakt. 
Realistisk utprøving av instrumenter og testsett gjøres av Skandinavisk senter for utprøving av laboratorieutstyr for primærhelsetjenesten (SKUP), som er tilknyttet Noklus. Senteret 
kommer jevnlig med grundige rapporter om brukervennlighet og analysekvalitet, og gir råd om valg av utstyr. Rapportene kan danne grunnlag for de vurderingene man gjør lokalt i den enkelte legevakten når det gjelder nyanskaffelser.

Nasjonale anbefalinger for bruk av antibiotika anbefaler tilgang til noen enkle diagnostiske tester for å unngå unødig bruk av antibiotika:
Nasjonale anbefalinger for diagnostikk av diabetes:

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har laget forslagslisten «Laboratorieanalyser på legevakt». Se forslag her. 

Akuttmedisinforskriften § 9 setter krav til at kommunen skal sørge for at legevakten er utstyrt slik at helsepersonellet i vakt kan gjennomføre diagnostikk og iverksette nødvendig medisinsk behandling og overvåkning i akutte situasjoner. Det vises også til tilsvarende krav til virksomheten gitt i helsepersonelloven § 16.

Leder må sørge for at legemiddelhåndteringen i virksomheten utføres forsvarlig og i henhold til gjeldende lover og forskrifter. 

Det bør sørges for at medikamentutvalg og legemiddelformer på legevakt også bør være tilpasset bruk til barn (f. eks. miksturer, dråper, oppløselige tabletter).

Utover de akuttmedisinske tilstandene, som krever et basis-sortiment, vil utvalget av legemidler bestemmes av faktorer som avstand til apotek, åpningstider på apotek, nærhet til ambulansetjenesten og transporttid til sykehus.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har laget forslagslisten «Legemidler og vaksiner på legevakt». Se listen her. 

For å yte forsvarlig helsehjelp, må legevakten ha nødvendige legemidler tilgjengelig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.

Helsepersonell i legevakt bør også ha egnet arbeidstøy ved utrykning og sykebesøk. Arbeidsgiver skal utlevere hensiktsmessig arbeidstøy og annet personlig verneutstyr, dersom arbeidstakerne kan bli utsatt for biologiske faktorer som f.eks. bakterier, virus og sopp.  Arbeidsgiver har ansvar for å vurdere hvilke arbeidstakere dette gjelder, både helsepersonell og andre personellgrupper som f.eks. renholdere kan pålegges å bruke arbeidstøy. På legevakten vil det være hygiene og smittevernhensyn som tilsier at arbeidsgiver må sørge for hensiktsmessig arbeidstøy.  

Hensiktsmessig personlig verneutstyr som arbeidsgiver skal stille til rådighet på legevakten kan være hansker, beskyttelsesfrakk, vernebriller/øyevern og ansiktsvern. P3 maske hører også med til personlig verneutstyr på en legevakt (munnbind beskytter ikke arbeidstaker mot eksponering for biologiske faktorer men vil kunne brukes på pasienter der det mistenkes luftbåren smitte).

Bruk av uniform forplikter, skaper trygghet og identifisering og bidrar til nødvendig autoritet. Uniform kan også lette samarbeidet med andre aktører og bidra til at legevakten oppfattes som en profesjonell aktør i den akuttmedisinske kjede.

Uniform bør tydelig merkes med yrkestittel som «lege» eller «sykepleier». Legevakten i Norge bør benytte ytterbekledning (jakker) med EN 471-godkjenning for verneklasse 2. Bukser klassifiseres som arbeidstøy, og det må benyttes vernevest (verneklasse 2) i tillegg for å oppnå tilstrekkelig refleksmerking jf. EN 471.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har mer informasjon om uniformering på sine nettsider. Se informasjon her..

HMS – og arbeidsklær

Ut over personlig verneutstyr er det viktig for helsepersonell ute i tjenesten at de til enhver tid vurderer behovet for refleksvest m.m. – med tanke på synlighet i trafikkbildet.

Arbeidsmiljøet skal etter arbeidsmiljøloven § 4-1 være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd.
Når det ikke på annen måte kan tas forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv eller helse, skal arbeidsgiver sørge for at hensiktsmessig personlig verneutstyr stilles til arbeidstakers rådighet, at arbeidstaker gis opplæring i bruken av utstyret og at det tas i bruk, jf. arbeidsmiljøloven § 3-2. Det vises forskrift om utførelse av arbeid § 1-4 nr. 40 og definisjonen av personlig verneutstyr.  
Det følger av arbeidsmiljøloven § 3-2 andre ledd og forskrift om organisering, ledelse og medvirkning § 15-1, jf. § 15-2, at arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstakere bruker personlig verneutstyr, blant annet når arbeidstakeren er i risiko for å bli utsatt for biologiske faktorer. Arbeidsgiver skal videre sørge for at personlig verneutstyr stilles til rådighet for de ansatte, og det skal gis opplæring i bruken av verneutstyret, jf. § 15-8.
Arbeidsgiver skal sørge for at bestemmelsene i forskrift om utførelse av arbeid blir fulgt og foreta en risikovurdering av fare for å utsettes for biologiske faktorer, jf. §§ 6-1 til 6-2.
Arbeidsgiver må sørge for at personlig verneutstyr som brukes på arbeidsplassen gir fullt forsvarlig vern. Arbeidsgiver har et spesielt ansvar for å påse at personlig verneutstyr:

• Ikke medfører økt risiko ved bruk.
• Passer eller kan tilpasses arbeidstaker.
• Er tilpasset de aktuelle arbeidsforhold.
• Ikke lett antennes eller smelter der det foreligger slik risiko.

Man skiller vanligvis mellom arbeidstøy og personlig verneutstyr. På legevakt vil arbeidstøy høre inn under personlig verneutstyr.
 

Elektroniske meldinger sendes fra virksomheten legevakt og mottas av virksomheten legevakt og adresseres ikke til spesifikke leger i vakt. 

Virksomheter som yter helsehjelp skal i utgangspunktet ha sitt eget pasientjournalsystem. Legevakten kan inngå samarbeid om et felles journalsystem med andre virksomheter, som for eksempel samlokaliserte legekontor, sykehjem eller øyeblikkelig hjelp døgntilbud (ØHD). 
Det må fremgå tydelig hvilke plikter og ansvar legevakten har ved inngåelse av en felles journal med annen virksomhet. Systemet skal oppfylle de alminnelige kravene til blant annet taushetsplikt, tilgangskontroll og logg, jf. pasientjournalloven § 7. 

Bestemmelser i forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten er sentral for legevakten, uavhengig om det er en enkelt kommune som driver tjenesten eller det inngås interkommunalt samarbeid.
Det kan være utfordringer spesielt knyttet til mindre kommuner der leger i vakt dokumenterer i EPJ-system som benyttes i egen fastlegevirksomhet. Dette er i strid med reglene om dokumentasjonsplikt, og medfører utydelige arbeidsgiver- og ansvarsforhold for vedkommende lege. Dette kan også være en risiko for pasientsikkerheten, gjøre det vanskelig for pasienter å få innsyn i egne journalopplysninger og å føre tilsyn etter pasientklager etter kontakt med legevakten. Dersom legevaktslegen henviser en pasient fra legevakten, skal epikrisen sendes fra sykehuset til legevakten som henvisende instans. Dette gjelder også når fastlege fungerer som legevaktslege. 

Hver virksomhet som yter helsehjelp har en plikt til å ha et pasientjournalsystem der helsepersonell kan dokumentere helsehjelpen, jf. pasientjournalloven § 8. Journalsystemet skal føres elektronisk, jf. pasientjournalforskriften § 12. Dersom det i enkelttilfeller ikke er mulig å registrere opplysningene elektronisk, kan de dokumenteres på annen måte inntil de kan registreres elektronisk.
 

Forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten gjelder for legevakter, og stiller krav til sikker og effektiv elektronisk samhandling. 

Forskriften pålegger private og offentlige virksomheter å føre behandlingsrettede helseregistre elektronisk, jf. §3. Alle virksomheter som er tilknyttet helsenettet ved avtale med Norsk Helsenett SF, skal sørge for å ha oppdatert informasjon om virksomhetens elektroniske adresser og annen relevant kontaktinformasjon i adresseregisteret i helsenettet, jf. §4. Det stilles krav til informasjon om virksomhetenes elektroniske adresser i adresseregisteret i helsenettet, jf. §4, og funksjonaliteten i IKT-systemenes programvare, jf. § 5. I tillegg stilles det krav til virksomhetene om å ta i bruk programvare som har funksjonalitet som oppfyller kravene i de aktuelle standardene som skal benyttes ved elektronisk meldingsutveksling, jf. § 6.

Virksomheter som er tilknyttet Norsk helsenett har en plikt til å følge Norm for informasjonssikkerhet.
 

Journalføringen skal inkludere legevaktsentralens dokumentasjon av helsehjelp og medisinske råd og legevaktlegens notater etter alle typer pasientkontakt, også der man velger å ikke rykke ut ved varsling om rød respons. Vurderinger, undersøkelser og behandlinger gjort av annet helsepersonell enn lege og resultater av prøver og triagering, skal også journalføres. Når legevakten yter helsehjelp eller bistår ambulansepersonell i helsehjelpen, vil det også være relevant å nedtegne i journalen dersom man velger å ikke rykke ut ved varsling om rød respons.

Generelt om journalføring

Det skal som hovedregel føres en samlet journal for den enkelte pasient selv om helsehjelp ytes av flere innen virksomheten. Dette gjelder også når legevaktsentralen er fysisk adskilt fra selve legevaktlokalet.

Journalføring ved utrykning og sykebesøk

Etter utrykning eller sykebesøk skal journalføring i legevaktens journalsystem skje så raskt som mulig. Tilgang til elektronisk pasientjournal i legevaktbil anbefales.

Bakvakt og journalføring

Behandlende helsepersonell (forvakt) skal journalføre kontakter og rådgiving mottatt i forbindelse med helsehjelpen, herunder kontakt med bakvakt. Den som har bakvakt kan ha tilgang til elektronisk pasientjournal for tilgang til helseopplysninger, støtte i beslutninger og øke pasientsikkerheten.

​​​​​​​Skadedokumentasjon ved volds- og overgrepssaker 

Ved dokumentasjon av vold og overgrep er rutinene mer omfattende enn ved vanlig journalføring. Nettkurset “Volds- og overgrepshåndtering” utarbeidet av Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin beskriver sporsikring og skadedokumentasjon i en egen modul. Se mer på Oppvakt.no

Rutiner

Virksomheten skal tilrettelegge for at helsepersonell kan utføre sin plikt til å dokumentere, jf. helsepersonelloven § 16. Det bør foreligge klare rutiner for hva legevaktsentralen skal dokumentere fra telefonsamtalene.

Deling av helseopplysninger 

Helseopplysninger kan tilgjengeliggjøres for samarbeidende helsepersonell i egen eller andre virksomheter når det er nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven §§ 25 og 45. Det kan være nødvendig å sende opplysninger til helsepersonell som skal følge opp behandlingen, som fastlege, hjemmesykepleie, kommunal psykisk helsetjeneste eller sykehjem. 

For å sikre god oppfølging av pasienten bør legevaktslegen sende kopi av legevaktnotat/epikrise til pasientens fastlege så snart som mulig med mindre pasienten motsetter seg dette. Notatet bør være sendt til fastlegen før neste virkedag.

Ved utskrivning fra helseinstitusjon skal epikrise (sammenfatning av journalopplysninger) sendes det helsepersonell som trenger opplysningene for å kunne gi pasienten forsvarlig oppfølgning. Med helseinstitusjon menes institusjon i spesialisthelsetjenesten (som sykehus og poliklinikker), og i kommunale helse- og omsorgstjenester menes tjenester med døgnplasser.  Denne plikten gjelder derfor i utgangspunktet ikke for legevakt, med mindre pasienten har vært innlagt til et øyeblikkelig hjelp døgnopphold (ØHD-døgn).

Ved elektronisk sending av epikrise må det brukes gjeldende standard for epikrise (HIS 80226) som angitt i forskrift om IKT-standarder i helse- og omsorgstjenesten § 6 første ledd nr. 3.

Helsepersonell som yter helsehjelp skal journalføre relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt, jf. helsepersonelloven §§ 39 og 40. 

De nærmere krav til hva som skal inn i pasientjournalen, fremgår av forskrift om pasientjournal §§ 5-8.

Lege med fastlegehjemmel, som opptrer som legevaktslege skal dokumentere helsehjelpen de gir på legevakten i legevaktens pasientjournalsystem. De skal ikke journalføre informasjon om pasienter som behandles i legevakten i fastlegevirksomhetens EPJ-system, med mindre det er inngått særskilt avtale om samarbeid om behandlingsrettede helseregistre, jf. pasientjournalloven § 9.

Det er krav om å ha skriftlige rutiner for systematisk avviksregistrering og –oppfølging. Rutinene bør omfatte saksbehandling ved klager, feil, nesten-hendelser og mangler. 
Ledelsen bør systematisk gjennomgå og drøfte avvikssaker, resultatene av faste evalueringer som brukerundersøkelser, klager og andre tilbakemeldinger. Funn og konklusjoner bør brukes i det kontinuerlige forbedringsarbeidet. 

Områder med særlig risiko for svikt

Forskning og erfaring viser at noen områder peker seg ut som særlig sårbare for svikt. Eksempler er: 

• Informasjon til befolkningen og pasienter om hvilke tilbud legevakten har og hva som ikke tilbys ved legevakten
• Videreformidling av opplysninger om pasient
• Manglende eller utilstrekkelig opplæring av medarbeiderne om utstyr på legevakten, kunnskap om når man bør rykke ut, samhandling og beredskap
• Medarbeideres språkferdigheter
• Tilgang til støttelitteratur og beslutningsstøttesystemer.

På flere av disse områdene er det lett å forebygge eller iverksette tiltak. Dette er beskrevet i emnene om kompetansekrav til forskjellige grupper av ansatte og pasientprioritering, rådgivning og beslutningsstøtte. 

Her er eksempler på faktorer som øker risikoen for at det skjer medisinske feil og uønskede hendelser: 

• Manglende rutiner for videreformidling av pasientopplysninger
• Manglende innhenting av tilgjengelige pasientopplysninger
• Manglende kontrollrutiner ved dosering og administrering av legemidler til barn og voksne
• Stor pågang i forhold til bemanning/samtidighetskonflikter
• Helsepersonellet kjenner ikke pasienten, familien eller lokalmiljøet
• Helsepersonellet kjenner ikke systemet og rutiner
• Helsepersonellet har liten erfaring eller har fått mangelfull opplæring
• Helsepersonellet har ikke tilgang til nødvendig diagnostisk utstyr
• Helsepersonellet arbeider alene, uten faglig støtte fra kollega eller bakvakt
• Helsepersonellet kjenner ikke beslutningsstøtteverktøyene

Mange av disse faktorene kan motvirkes med gode rutiner og prosedyrer, tilstrekkelig opplæring, og ved å bygge arbeidsmiljø og –betingelser som bidrar til stabil bemanning.

Brukerundersøkelser

Det gjennomføres flere typer brukerundersøkelser for offentlige tjenester, herunder kommunale helsetjenester og legevakt. Disse gir nasjonale indikasjoner på brukernes meninger om og tilfredshet med tjenesten. Resultatene kan brukes til å planlegge lokalt kvalitetsarbeid og gi gode tips om hvilke forhold man skal være opptatt av å måle i lokale undersøkelser. 

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har laget en brukerundersøkelse tilpasset legevakt. Se mer informasjon her.

Meldeskjema for avvik

Avvik skal meldes skriftlig, og helst på et enkelt og lett tilgjengelig elektronisk eller manuelt avviksskjema. 
 

Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 4-2 at enhver som yter helse- og omsorgstjeneste ved legevakten skal jobbe systematisk for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet. 
Etter forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring § 3 i helse- og omsorgstjenesten skal den med det  overordnede ansvaret sørge for at det etableres og gjennomføres systematisk styring av virksomheten. 
 

Klagebehandling

Klagesaker kan være belastende for alle involverte. Legevaktens ledelse anbefales å ta direkte kontakt med den som klager, slik at man har mulighet til å oppklare eventuelle misforståelser.

Legevakten må gis anledning til å forsøke å løse klager som rettes direkte til dem lokalt. Om partene kan komme til enighet lokalt, kan saksbehandling hos fylkesmannen i noen tilfeller unngås. Å gi rom for at en klagesak kan løses lokalt, er ikke til hinder for at klager i tillegg kan benytte seg av retten til å klage inn helsepersonellet til fylkesmannen. Det fritar heller ikke legevakten fra selv å melde videre saker hvor det er mistanke om brudd på helsepersonelloven.

Pasienten kan få hjelp til å fremme en skriftlig klage hos det lokale pasient- og brukerombudet, eller i kommunen eller hos legevaktens ledelse.  

Fylkesmannen vil i saker hvor det allerede har vært kontakt mellom partene, og hvor det ikke er grunnlag for reaksjoner, også kunne oversende saken tilbake til kommunen for lokal avklaring.

Pasienten, brukeren, eller andre som har rett til det, kan be tilsynsmyndigheten om en vurdering dersom vedkommende mener bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av helsepersonelloven, spesialisthelsetjenesteloven, helse- og omsorgstjenesteloven og tannhelsetjenesteloven er brutt til ulempe for seg eller den hun eller han opptrer på vegne av, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4. Det er ikke bare individfeil, men også såkalte systemfeil, som for eksempel dårlig organisering, manglende rutiner osv., som omfattes av mulige pliktbrudd som pasient, bruker, pårørende kan anmode tilsynet om å vurdere.

Etter rettighetslovgivningen er det pasienten eller fullmektig (f.eks. familie eller nære venner) som må fremme klagen. Skal noen fremme klage på vegne av pasienten, kreves det pasientens samtykke i form av fullmakt. Fullmektig kan skrive under på søknadsskjemaet.

Varselordning

Alle virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester plikter å varsle om dødsfall og svært alvorlig skade på pasient eller bruker som har sammenheng med helsehjelpen til Statens helsetilsyn. Pasienter, brukere og nærmeste pårørende får samtidig en rett til å varsle slike hendelser. Varslingsplikten gjelder når utfallet er utenfor påregnelig risiko. Formålet med varselordningen for de alvorligste hendelsene er å identifisere uforsvarlige forhold raskere slik at forholdene kan rettes opp og bidra til bedre pasientsikkerhet.

Formålet med varselordningen for de alvorligste hendelsene er å identifisere uforsvarlige forhold raskere slik at forholdene rettes opp og bidrar til bedre pasientsikkerhet.

Pasientskadeerstatning

Dersom pasienten eller brukeren blir påført skade eller alvorlige komplikasjoner, skal pasienten eller brukeren informeres om dette, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 fjerde ledd. Det skal samtidig informeres om adgangen til å søke erstatning hos Norsk pasientskadeerstatning, til å henvende seg til pasient- og brukerombudet og adgangen til å anmode tilsynsmyndigheten om vurdering av eventuelt pliktbrudd etter § 7-4. Helsetjenesten og involvert helsepersonell har et selvstendig ansvar for å informere både om NPE, tilsynsmyndighetene og pasient- og brukerombudene dersom pasienten er påført skade eller alvorlige komplikasjoner.  
Norsk Pasientskadeerstatning innhenter nødvendige opplysninger fra involvert virksomhet/personell i saken.

Det vises til Rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer for mer informasjon om klage. 

Forskrift om ledelse og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten stiller krav til virksomheters styringssystemer, herunder plikt til å planlegge, gjennomføre, evaluere og korrigere avvik. Se forskriften §§ 6, 7, 8 og 9.

Pasient- og brukerrettighetslovens kapittel 7 regulerer pasientenes rett til å klage og klagebehandling. Pasienter har mulighet til å klage på behandling på legevakt og legevaktsentral og bør oppfordres til å fremsette klagen skriftlig, men dette er ikke et krav.

Pasient eller bruker eller dennes representant som mener at bestemmelsene i kapitlene 2, 3 og 4, samt § 5-1, § 6-2 og § 6-3 er brutt, kan klage til Fylkesmannen, jf. pasient- og brukerrettighetsloven 7-2 første ledd. 

Legevakten må ha rutiner og prosedyrer for innkjøp, drift og vedlikehold av utstyr. Hovedansvar for dette kan med fordel delegeres til en person. Det bør også være rutiner for opplæring slik at man sikrer riktig bruk. Alle nye medarbeidere bør ha opplæring og gjennomgang av medisinsk utstyr og laboratorietester.

Kvalitetssystem for utstyr

Ledelsen har hovedansvar for hvilket utstyr enheten skal ha tilgjengelig, og avgjørelsen bør baseres på ROS-analyse. Alt utstyr i kvalitetssystemet, nødvendig vedlikehold og kartlegging bør dokumenteres, i tillegg til hvilken opplæring personalet har behov for. Det må gjennomføres nødvendig opplæring og eventuelt regelmessig trening. Gjennomføring av jevnlig vedlikehold og kvalitetskontroll utføres av kompetent personell.

For hvert apparat, utstyr eller gjenstand som defineres som medisinsk utstyr, må følgende dokumenteres i kvalitetssystemet:

• Navn og ID nummer. Hvis dette ikke finnes fra produsenten, må det merkes med et eget som gjenfinnes i kvalitetssystemet
• Fabrikant, modellbetegnelse, leverandør, og anskaffelsesdato og -år
• Hvilke tilleggsdeler eller tilbehør som finnes
• Endringer, reparasjoner
• Plassering i lokalet og plassering av bruksanvisning
• Krav til kompetanse eller opplæring
• Ved bruk av strøm er apparatet per definisjon elektromedisinsk utstyr (EMU) og underlagt egne lovkrav. Virksomheten er pliktig til å kunne vise til egen dokumentasjon av alt EMU ved eventuelt tilsyn fra det lokale elektrisitetstilsynet.
• Hvis apparatet lagrer personopplysninger, er det egne krav til datasikkerhet.
• Hyppighet og på hvilken måte vedlikehold er ivaretatt.
• Avvikssystem.

Bruk, drift og kvalitetskontroll av laboratorieutstyr

Ledelsen av legevakten har et overordnet ansvar for valg av analyserepertoar, tilrettelegging av arbeidssituasjonen, nødvendig opplæring i bruk av utstyret og kvalitetskontrollrutiner. Arbeidet må organiseres slik at alle får nødvendig opplæring og øvelse i rutinene. Omfattende repertoar og avansert utstyr stiller store krav til opplæring og kompetanse. Det anbefales at en medarbeider har et særlig ansvar for laboratoriedriften, inkludert ansvar for vedlikehold av utstyr, innkjøp og sjekk av holdbarhet på reagenser og strimler.

Noklus anbefaler følgende momenter for et godt laboratorietilbud:

• Det må foreligge skriftlige rutiner for laboratorievirksomheten, som omfatter prøvetaking, prøvebehandling, transport, analysering og en skriftlig opplæringsplan i laboratoriearbeid
• Ansatte som utfører laboratoriearbeidet må få jevnlig opplæring i teoretisk og praktisk laboratoriearbeid. Opplæringen bør dokumenteres.
• God analysekvalitet dokumenteres ved deltagelse i kvalitetskontrollprogram
• Det må etableres skriftlige rutiner for godkjenning av laboratoriesvar i legevaktens elektroniske journal, også for prøver tatt i sykebesøk, og for formidling av laboratoriesvar til fastlegen eller annen behandlingsansvarlig lege.
• Det må etableres skriftlige rutiner for når helsepersonell kan rekvirere CRP, urinstrimmel og ev. andre analyser før legekonsultasjonen. Det må gis skriftlig eller muntlig informasjon til pasient om korrekt urinprøvetaking. Avtale om at laboratorieprøver skal kontrolleres senere (CRP, ny urinprøve etc.) krever individuell vurdering ved lege.
• Det bør etableres et samarbeid nedfelt i en skriftlig avtale med aktuelle hjemmetjenesteenheter, om indikasjon for bruk, rekvirering og håndtering av prøveresultater fra legevakten.
• Det må etableres et mål for svartid for laboratorieprøver som tilbys i samarbeid med annet eller større laboratorium.

Intern kvalitetskontroll er den kontrollen som skjer lokalt på legevakten med kontrollreagenser som følger med analyseapparatet. Regelmessige kontroller må utføres slik som anført i bruksanvisningen.

Ekstern kvalitetskontroll skal sikre at pasienten får den samme svarverdien uansett om prøven tas ved et sykehuslaboratorium, i allmennpraksis eller ved legevakt. Noklus tilbyr ekstern kvalitetskontroll, som er gratis for alle legevakter. Alle legevakter med eget laboratorium bør være tilknyttet Noklus sitt kvalitetskontrollprogram.

Der legevakten er samlokalisert med et legekontor, kan det utarbeides felles rutiner for kvalitetskontroll.

Laboratoriet må ha nødvendig utstyr og rutiner for å ta og sende blod-, urin-, sår-, hals- og vaginalprøver etc.

Legevakten må ha rutiner for å sjekke innkommende prøvesvar slik at avvikende prøvesvar kan følges opp raskt og eventuelt videresendes til fastlegen. Rutiner for dette bør utarbeides i samråd med legevaktlegene og allmennlegeutvalget.
 

Medisinsk utstyr skal til enhver tid være sikkert, vedlikeholdes korrekt og brukes forsvarlig i samsvar med sitt formål, jf. forskrift om håndtering av medisinsk utstyr § 1.  

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring stiller krav om styringssystemer som skal sikre faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. 

Legevakten skal ha rutiner for alle deler av legemiddelhåndteringsprosessen. I internkontrollrutinene bør følgende inngå:

• Etablere og oppdatere skriftlige prosedyrer for legemiddelhåndtering som inneholder risikovurdering, evaluering, kontroll og avvikshåndtering.
• Helsepersonellets kompetanse innen legemiddelhåndtering må vurderes individuelt ut fra dets formelle og reelle kvalifikasjoner og oppgavens art.   
• Sørge for at helsepersonell får nødvendig opplæring og kompetanse i legemiddelhåndtering.
• Ha ansvar for å utarbeide rutiner for forsvarlig oppbevaring, jevnlig kontroll av holdbarhetsdato og forbruk.
• Utarbeide rutiner for hvem som skal håndtere legemidler og hvordan man rekvirerer legemidler til lokalt legemiddellager i samsvar med liste godkjent av medisinsk ansvarlige lege.

Eksempler på anbefalte rutiner for å følge opp forskriftskravene er:

• Oppbevaring. Legemidler skal oppbevares sikkert i låsbart skap, lett tilgjengelig i legevaktlokalet. Det må utarbeides egne rutiner for oppbevaring av medikamenter i akuttsekk til bruk ved utrykning.
• Kontroll av legemiddelbeholdning. Innkjøp og uttak av legemidler skal dokumenteres. Det må sikres rutiner for kontroll av at legevakten til enhver tid har de legemidlene som er nødvendig for forsvarlig drift.
• Narkotikaregnskap. For legemidler i reseptgruppe A må det føres fortløpende narkotikaregnskap. Dokumentasjon skal oppbevares i minst 5 år. For legemidler i gruppe B skal det føres oversikt over mottak og utlevering av legemidler. Mottatt mengde skal kunne sammenholdes med faktisk bruk på legevakten. Kontrollen av forbruk gjennomføres regelmessig, minimum en gang i måneden, av to personer i virksomheten. 
• Utlevering av vanedannende legemidler. Av faglige og sikkerhetsmessige hensyn bør ny forskrivning og reseptfornyelse av vanedannende legemidler unngås på legevakt. Unntaksvis kan legevaktlege dele ut eller rekvirere minste nødvendige antall tabletter for kortvarig behandling inntil pasienten får kontakt med fastlegen. For mer informasjon, se IS-2014 Nasjonal faglig veileder vanedannende legemidler – rekvirering og forsvarlighet.
• Utlevering av medikamenter fra legevakt. Lege i vakt har anledning til å selge minstepakning av typiske legevaktslegemidler.

Evaluering av rutinene bør utføres jevnlig og minst en gang i året. Farmasøytisk tilsyn kan være en måte å ivareta dette på.

Legemiddelhåndteringsforskriften legger føringer for rutiner ved håndtering av legemidler.
Helsedirektoratets rundskriv IS-7/2015 inneholder kommentarer til bestemmelsene i legemiddelhåndteringsforskriften og kan gi veiledning også for legevakten.

Legemiddelhåndteringsforskriften § 4 setter krav til dokumentasjon av hvordan ansvar, oppgaver og myndighet ved legemiddelhåndtering er fordelt, og til virksomhetsleder. Dersom virksomhetsleder ikke er lege eller farmasøyt, skal det utpekes en faglig rådgiver med slik kompetanse.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring stiller krav om styringssystemer som skal sikre faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.
 

Programmet bør bestå av både infeksjonsforebygging og -overvåking. I infeksjonskontrollprogrammet inngår skriftlige retningslinjer for blant annet håndhygiene, bruk av arbeidstøy, bruk av beskyttelsesutstyr som hansker, munnbind og beskyttelsesfrakk, sterilisering og pakking av utstyr, alminnelig renhold med mer.

Hensikten med hygienetiltakene er å begrense og helst eliminere spredning av smittestoff til pasient fra helsepersonellet, fra utstyr som brukes, fra pasient til pasient eller fra pasient til helsepersonell, og på den måten forhindre at pasientene eller de ansatte blir smittet med infeksjoner under oppholdet på legevakten. En annen hensikt er å forhindre at smittestoff bringes med fra legevakten og forårsaker infeksjonssykdommer i samfunnet.

Både håndvasker og spritdispensere til alkoholbasert håndhygiene bør være lett tilgjengelige mange steder i legevaktens lokaler og på alle konsultasjonsrom.

Håndhygiene

Det absolutt viktigste tiltaket er god håndhygiene. Som førstevalg anbefaler Folkehelseinstituttet alkoholbasert hånddesinfeksjon, helst med 20 - 30 sekunders varighet. Alkoholbasert desinfeksjon har dårlig evne til å trenge inn i organisk materiale. Ved synlig tilsmussing av hendene med organisk materiale (kroppsvæsker o. l.) skal man derfor benytte håndvask med såpe og vann med 40 - 60 sekunders varighet.

My 5 moments (WHO)

WHO anbefaler at håndhygiene alltid utføres ved følgende fem situasjoner:

• Før man berører en pasient eller gjenstander i pasientens nære omgivelser
• Umiddelbart før en ren/aseptisk oppgave
• Umiddelbart etter risiko for å ha vært i kontakt med kroppsvæsker
• Når man forlater en pasient etter å ha berørt ham eller henne
• Etter å ha berørt gjenstander i pasientens nære omgivelser

My 5 moments beskriver indikasjonene for håndhygiene i forbindelse med undersøkelse, behandling og pleie av en pasient. I tillegg bør helsepersonell utføre håndhygiene i følgende situasjoner:

• Ved medikamenthåndtering
• Før og etter bruk av hansker
• Før og etter håndtering av rent utstyr
• Etter kontakt med forurensede gjenstander
• Når man ankommer eller forlater legevakten

Klokker, ringer, negler og hansker

Helsepersonell bør ta av seg klokker og ringer når de er på vakt. Negler bør være kortklipt. Hansker bør være lett tilgjengelige. Det bør også være sterile hansker i legevakten.

Arbeidsklær

Helsepersonell skal bruke arbeidstøy som skiftes etter hver vakt.

Mistenkt rota- og norovirusinfeksjon

De viktigste tiltak mot rota- og norovirusinfeksjon er god håndhygiene. Med god håndhygiene menes grundig handvask med såpe og rennende vann. Alkoholbasert hånddesinfeksjon er mindre effektivt mot norovirus.

Legevakten bør vurdere å ha eget smitterom. Alternativt bør man kunne styre pasientflyten slik at mistenkte smittepasienter ikke sitter på samme venterom som andre pasienter eller pårørende.

Munnbind og visir for øynene – må finnes på legevakten. P3 maske hører med til personlig verneutstyr på en legevakt ettersom munnbind ikke beskytter arbeidstaker mot eksponering for biologiske faktorer, men vil kunne brukes på pasienter der det mistenkes luftbåren smitte.

For mer informasjon vises det til kapittel om "Personlig verneutstyr".    

Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten med tilhørende veileder gir en nøyere beskrivelse av de ulike elementene i et godt hygiene- og smittevernprogram, men er per i dag ikke direkte gjeldende for legevakt. Se Folkehelseinstituttets Veileder til forskrift om smittevern i helsetjenesten. 

Generelt inndeles smitteverntiltak i basale og spesifikke smitteverntiltak. Basale smitteverntiltak er tiltak som skal gjennomføres rutinemessig og overfor alle pasienter, uavhengig av pasientens smittevernstatus, og baserer seg på at alle kroppsvæsker kan være smitteførende. Spesifikke smitteverntiltak er tiltak som retter seg mot et spesifikt smittestoff, for eksempel MRSA. Under gis eksempler på viktige basale smitteverntiltak, samt spesifikke tiltak ved mistanke om rota- eller norovirusinfeksjon.

Isolering av pasienter der det er mistanke om alvorlig smittefare

I den grad det er mulig bør legevakten ha et eget venterom for pasienter der det er mistanke om sykdommer som innebærer smittefare av en viss alvorlighetsgrad. Alternativt bør slike pasienter komme til avtalt time og tas imot direkte på et undersøkelsesrom. Folkehelseinstituttet har utarbeidet en isoleringsveileder, som det anbefales å følge. 

For å ivareta faglig forsvarlighet, bør legevakten ha et infeksjonskontrollprogram, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og helsepersonelloven § 4.

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring stiller krav om styringssystemer som skal sikre faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.
 

Det finnes ulike systemer for triagering og vurdering av pasienter. Noen er utviklet spesielt for telefonvurdering, mens andre er utviklet for å brukes når pasienten er fysisk tilstede.
Eksisterende systemer kan grovt sett deles i to basert på hvilke underliggende prinsipp de bruker for beslutningsstøtte. 

1. Algoritmebaserte protokoller følger et sett med spørsmål, der ja eller nei som svar på   konkrete spørsmål definerer neste steg fram mot en avgjørelse. 
2. Beslutningsstøtteverktøy er mer fleksible og kan best beskrives som retningslinjer med spørsmål som operatøren kan velge å benytte seg av, og råd om videre tiltak. Støtteverktøy krever at personellet som bruker det har medisinsk kunnskap og evne til selv å vurdere situasjonen med støtte fra verktøyet. Støtteverktøy kan dermed ikke erstatte kunnskap og kompetanse, men er en viktig tilleggsressurs. 

Det finnes to norskutviklede verktøy til bruk ved prioritering og hastegradsvurdering for vurdering av telefonhenvendelser: Norsk indeks for medisinsk nødhjelp (NIMN) og Legevaktindeks. 

NIMN brukes til å fastsette hastegrad og beslutte tiltak ved de mest tidskritiske henvendelsene og er i bruk ved alle AMK-sentralene i Norge. NIMN er ikke tilpasset helseproblemstillinger ved legevakten, men er likevel det mest brukte beslutningsstøtteverktøyet ved legevaktene. Responsene i indeks er delt inn i tre hastegrader: Rød (akutt), gul (haster), grønn (vanlig). Ved hendelser som vurderes til rød respons (akutt), skal legevaktsentralen overføre koordineringen av hendelser til AMK, som har oversikt over tilgjengelige ressurser. NIMN finnes pr februar 2020 kun i papirformat. 

Legevaktindeks er utviklet spesielt for bruk i legevaktsentralen og er tilgjengelig på internett www.legevaktindeks.no. Verktøyet støtter håndtering av den første kontakten med pasientene ved å strukturere samtalen ved hjelp av viktige spørsmål som bør stilles, råd om når pasienten bør tilses av lege og konkrete medisinske råd i tilfeller der pasienten ikke trenger legetilsyn.

Legevaktindeks består av to ulike oppslagsverk: 

1. Medarbeiderråd, som gir standardiserte og kvalitetssikrede råd ved generelle allmennmedisinske problemstillinger og 
2. Norsk indeks for medisinsk nødhjelp (NIMN) til bruk ved tidskritiske hendelser. 

Det finnes andre triageverktøy eller beslutningsstøttesystemer som benyttes i legevakter i dag. De mest kjente er: 

• MTS - Manchester triage system 
• SATS – South African Triage Scale  
• RETTS - Rapid Emergency Triage and Treatment System  

Norsk elektronisk legehåndbok (NEL) og Legevakthåndboken er andre oppslagsverk som tar hensyn til norsk behandlingstradisjon og som personellet i legevakten kan ha nytte av.

Formålet med hastegradsvurdering og triage er å skille mellom pasienter som trenger rask hjelp og de det ikke haster med. Det er helsepersonellet som er ansvarlig for å innhente nødvendig informasjon for å kunne gjøre vurderingen.

Pasienter, som blir prioritert til time ved legevakten, enten på telefon eller ved direkte oppmøte, bør alltid gis en hastegrad uavhengig av hvor stor pasientpågangen til legevakten er. Dersom førstevurdering er gjort over telefon og pasienten ikke mottar hjelp umiddelbart, bør pasienten triageres på nytt etter ankomst til legevaktlokalet. Det er viktig å ha et system for å revurdere hastegrad hos ventende pasienter.

Rådgivning er en viktig del av legevaktsentralens oppgaver og operatøren skal kunne gi medisinske råd i de tilfeller der legekonsultasjon ikke er nødvendig. Bruk av beslutningsstøtteverktøy og god opplæring bidrar til at kvaliteten på tjenesten blir bedre og at vurdering, prioritering og tiltak blir mer ensartet. Det kan være en fordel å bruke samme beslutningsstøtteverktøy som de instansene man samarbeider med. Dette forebygger misforståelser i kommunikasjon med samarbeidspartnere. 
 

Det følger av akuttmedisinforskriften § 13 bokstav c at legevaktsentralen blant annet skal veilede og gi råd, samt prioritere og registrere henvendelser om behov for øyeblikkelig hjelp.

Alle, som mottar henvendelser til legevaktsentralen eller i mottaket på legevaktstasjonen, må være i stand til å vurdere og prioritere henvendelsen med tanke på riktig tiltak og tidsperspektiv for tiltaket, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og helsepersonelloven § 4. 

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring stiller krav om styringssystemer som skal sikre faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester, kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet.

Det vises også til krav til virksomheten gitt i helsepersonelloven § 16.

For helsepersonell i vakt vil enkle, kortfattede og tydelige tiltakskort være et godt verktøy for å håndtere beredskapshendelser. Oppdatert og godkjent beredskapsplanverk som beskriver samhandlingen mellom legevaktsentralen og kommunens beredskapsledelse, samt samhandling mellom kommunens og helseforetakets ledelse skal være implementert og kjent i legevaktsentralen og lege i vakt.

Det bør minimum være etablert delplaner og tiltakskort for følgende områder:

• IKT-beredskap – reserveløsninger for datasystem og kommunikasjonsløsninger, herunder telefoni.
• Kommunikasjonsrutiner for nødnett med definert bruk av talegrupper til bruk ved hendelser der legevakten skal medvirke.
• Strømforsyning – reservekraft og evt. UPS for sentrale IKT -system, medisinsk teknisk utstyr, samt varme og lys i lokalene.
• Legemiddelberedskap – tilstrekkelig volum og forsyningsavtaler for kritiske medikament.
• Pandemi – system for håndtering av mange syke samtidig og sikring av tilstrekkelig. helsepersonell tilgjengelig i legevakten ved sykefravær.
• PLIVO – legevaktens håndtering av situasjoner med Pågående LIvstruende VOldhendelser.
• CBRNE – hvordan legevakten innretter sin innsats og ledelse ved ulykker med skadde og syke mennesker relatert til hendelser med kjemikalier, biologiske agens, radioaktive og kjernefysiske reaksjoner og eksplosjoner, herunder bruk av vernebekledning og dekontaminering av involverte pasienter og personell.
• Alvorlige og større ulykker – rutiner for varsling, innkalling, organisering av legevaktens innsats ved ulykker med flere involverte, eller mindre ulykker med kritisk skadde og ev. omkomne, herunder helsetjenestens organisering på skadested hvor lege i vakt må ta rollen som medisinsk leder helse .
• Egnede lokaliteter med tilstrekkelig medisinsk utstyr og materiell ved mange skadde og selvevakuerte.
• Evakuerte- og pårørendesenter koordinert sammen med helseforetak og politi.
• Legevaktsentralene er ofte organisert interkommunalt, og det er viktig med beredskapsplaner som ivaretar varsling til beredskapsledelsen i den eller de kommuner de utfører tjeneste for.
• Psykososial støttetjeneste - til innsats ved kritiske og akutte hendelser som krever oppfølging av større grupperinger samtidig.
• Ekstremvær – bortfall av infrastruktur, vanskelige kommunikasjonsforhold, behov for desentralisert helsetjeneste.

Kommunen skal sikre at legevakten har utarbeidet beredskapsplaner med bakgrunn i beredskapslovningen for helse og sosialtjenesten, samt akuttmedisinforskriften. Formålet er å sikre befolkningens liv og helse og bidra til at nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester skal kunne tilbys ved kriser og større hendelser. Med basis i den daglige tjeneste og ROS- analyser skal det utarbeides planverk og gjennomføres regelmessige øvelser. Beredskapsplaner skal samordnes med andre kommunale planverk, helseforetak og andre offentlige myndigheter.

Planen skal samordnes med kommunenes øvrige beredskapsplaner, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 5-2.

Obligatoriske kurs i akuttmedisin og vold og overgrepshåndtering

Obligatorisk kurs i akuttmedisin for legevaktpersonell består av en teoridel og en praktisk del. Teorikurset er et nettkurs som er tilgjengelig på Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) sin læringsportal Oppvakt.

På Helsedirektoratets nettside finnes en oversikt over godkjente kurstilbydere for de praktiske akuttmedisinkursene som går over to dager.

Nettkurs i volds- og overgrepshåndtering er tilgjengelig på Oppvakt.

Fram til 1.5.2021 er det etablert en spesiell tilskuddsordning for disse kursene som kommunene kan søke om for sine ansatte.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har laget en "vaktomat" som kan brukes til å finne ut om en gitt lege har selvstendig vaktkompetanse.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har også laget forslag til «Opplæringsplan for leger på legevakt». Se forslag her.

Det stilles krav i akuttmedisinforskriften § 7 at leger som har legevakt alene skal være spesialist i allmennmedisin, ha godkjenning som allmennlege eller ha gjennomført 30 måneders klinisk tjeneste etter fullført cand. med. grad etter mottatt norsk autorisasjon. Leger som ikke er spesialister i allmennmedisin, må i tillegg, eller som en del av tjenesten, ha arbeidet ett år som allmennlege i den kommunale allmennlegetjenesten eller ha gjennomført 40 legevakter.

Fra 1.5.2021 må legen også ha gjennomført kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshåndtering.

Alt vaktpersonell i legevakt skal ha gjennomført opplæring i bruk av nødnett jf. § 18 i akuttmedisinforskriften.

Det anbefales at legevakten har strukturert opplæring av nye leger. Det vises til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.

Det er flere måter å organisere bakvakt på. På legevakter med flere leger på vakt, må leder sørge for at minst en lege på hvert vaktskift har selvstendig vaktkompetanse og har avsatt tid til å veilede de andre. På legevakter med en lege på vakt, kan det organiseres felles bakvakt for flere legevaktdistrikter dersom dette vurderes hensiktsmessig og faglig forsvarlig. 

Akuttmedisinforskriften § 7 stiller krav til kompetanse for lege i bakvakt.

Leger I spesialisering del 1 (LIS1) eller leger uten godkjent LIS1-tjeneste eller tilsvarende tjeneste skal alltid arbeide under veiledning og tilsyn.

Alle andre leger som ikke oppfyller kompetansekravene i akuttmedisinforskriften må også ha bakvakt. Bakvakten regnes som en del av den akuttmedisinske beredskap og omfattes da av akuttmedisinforskriften § 17 med krav om tilgjengelighet i nødnett.

Obligatorisk kurs

Obligatorisk kurs i akuttmedisin for legevaktpersonell består av et teorikurs og et praktisk kurs. Teorikurset er et nettkurs som er tilgjengelig på Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) sin læringsportal Oppvakt. 

Helsedirektoratet har en nettside med en oversikt over godkjente kurstilbydere for praktiske akuttmedisinkurs. 

Kurs i volds- og overgrepshåndtering er et nettkurs som er tilgjengelig på Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin sin læringsportal Oppvakt. 

Det er ut over dette ikke utviklet nasjonale kompetansekrav for arbeid i legevakt, med unntak for kompetansekrav til helsepersonell på legevaktsentral, se nærmere omtale i kapittel om "Legevaktsentralen".

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har laget forslag til «Opplæringsplan for annet helsepersonell enn lege på legevakt» og «Utsjekk og bruk av sjekklister på legevakt». Se forslag.

Akuttmedisinforskriften § 8 stiller krav om at alt helsepersonell, som arbeider sammen med lege i vakt skal ha gjennomført kurs i akuttmedisin og volds- og overgrepshåndtering innen 1.5.2021.

Dette gjelder også helsepersonell som jobber sammen med fastlege der fastlegekontoret er en del av kommunens legevakt på dagtid.

Ved legevakter bør helsepersonell ha kompetanse til å undersøke og gjøre medisinske vurderinger, prioritere, ta raske og riktige avgjørelser, iverksette tiltak, gi råd og veiledning og håndtere teknologiske, diagnostiske og terapeutiske verktøy. Ved legevakter der en eller få personer skal ivareta alle støttefunksjoner, er det viktig at denne har en utdannings- og erfaringsbakgrunn som gjør at vedkommende kan utføre arbeidet sitt forsvarlig og selvstendig. Legevaktens størrelse, egenart, aktivitet og risikoforhold vil være avgjørende for hvilke minstekrav til utdanning og erfaring man bør stille lokalt ved ansettelse.

Se også emnet "Bemanning" for vurderinger rundt ansettelse av annet helsepersonell.

Operatører i legevaktsentral må kunne foreta medisinskfaglige vurderinger, prioritere og iverksette tiltak, og å gi råd og veiledning til innringer. Medisinsk kunnskap, kommunikasjonsferdigheter, kjennskap til legevaktdistriktet, etisk kompetanse, datakyndighet og evne til samarbeid og samhandling er andre viktige ferdigheter for operatørene.

De fleste legevaktsentraler bruker utelukkende sykepleiere som operatører. Paramedisinere og legestudenter med studentlisens er andre grupper som fyller kravene om relevant utdanning på bachelornivå. Det anbefales at nødvendig klinisk praksis bør være 2 års erfaring fra relevant tjeneste, og at man bør ha 3 måneders praksis i legevakt før man jobber som operatør i legevaktsentral. Operatør må ha gode ferdigheter i norsk og engelsk, og bør kunne snakke samisk i områder hvor deler av befolkningen primært bruker dette. Se også kapittel «Tolketjenester». 

Legevaktledelsen må vurdere konkret hva som utgjør tilstrekkelig klinisk praksis. Med tilleggsopplæring forstås lokalt opplæringsprogram. Krav om kurs i akuttmedisin og kurs i volds- og overgrepshåndtering trer i kraft 1.5.2021.

Henvendelser til legevaktsentralen kan være komplekse og utfordrende. Kvalifikasjoner og egnethet er vanskelig å vurdere og ofte må den ansatte gjennomgå opplæring og prøveperiode før man ser om vedkommende passer til rollen. Det vises til kapittel "Annet helsepersonell" legevakt i legevakt om generelle kompetansekrav som også gjelder for legevaktsentraloperatør.
Forslag til opplæringsplaner for leger og annet helsepersonell finnes her. 

Legestudenter som operatør i legevaktsentral
Legestudent med studentlisens kan defineres som helsearbeider med utdanning på bachelornivå. Slike studenter kan jobbe som operatører i legevaktsentral, men må ha tett oppfølging. Basale kompetansekrav (punkt 1-4 i hovedteksten) er også gjeldende for dem. 
Studentlisens (stud.med.) kan oppnås for legestudenter som har fullført minst 4 1/2 år av studiet med normal progresjon. Studenten søker om dette via Altinn og ved innvilgelse blir studenten oppført i Helsepersonellregisteret.

Rammer rundt studentlisens:

• Legevirksomhet kan bare utføres ved sykehus eller annen helseinstitusjon og/eller som assistent hos praktiserende lege, under faglig veiledning og tilsyn av overordnet lege.
• Lisensen gir ikke adgang til å utøve legevirksomhet av selvstendig karakter eller være bakvakt. 
• Lisensen gir rett til å forskrive legemidler i gruppe B og C i sammenheng med arbeid som angitt i disse vilkår, på ansvarlig/overordnet leges eller sykehusets reseptblanketter, underlagt tilsyn og oppfølging, jf. forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-1 og § 4-1.
• Lisensen gir ikke innehaveren rett til å kalle seg lege. Kun stud. med. kan benyttes som tittel.
• Lisensen står ytterligere beskrevet på Helsedirektoratets side. 

Akuttmedisinforskriften §§ 8 og 13 f stiller følgende kompetansekrav til operatør i legevaktsentral:

• Helsefaglig utdanning på bachelornivå
• Tilstrekkelig klinisk praksis (2 år relevant erfaring)
• Gjennomført tilleggsopplæring 
• Gjennomført kurs i akuttmedisin og i volds- og overgrepshåndtering.

Trening i akuttmedisin kan bidra til en forbedring av generell pasientsikkerhet, kvalitet og trygghet blant ansatte. Det er forskriftsfestet krav om samtrening med de andre aktørene i den akuttmedisinske kjeden. Det kan være småskalaøvelser sammen med nære samarbeidspartnere. Øvelser på håndtering av akutt alvorlig sykdom eller skade med bare én pasient kan ha stor verdi for samarbeid og teamfølelse på tvers i den akuttmedisinske kjeden. 
Det er også viktig å arrangere større beredskapsøvelser sammen med AMK, akutthjelpere, politi, brann, ambulanse og andre deler av den akuttmedisinske kjeden i tillegg til aktuelle kommunale tjenester og frivillige organisasjoner. Også beredskapsledelsen i kommuner og helseforetak bør være delaktig i større øvelser. Evaluering og læring må vektlegges og ev. medføre nødvendige justeringer av etablerte rutiner og prosedyrer. 
For å få et best mulig utbytte bør treningen inkludere refleksjoner over praksis, herunder kommunikasjon og rollefordeling og debrief.  

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har laget forslag til eksempler på hvordan samtrening kan organiseres. Se forslag her.

I henhold til akuttmedisinforskriften § 4 skal kommunene og de regionale helseforetakene sikre en hensiktsmessig og koordinert innsats i de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden, og sørge for at innholdet i disse tjenestene er samordnet med de øvrige nødetatene, hovedredningssentralene og andre myndigheter.

Dersom lege som har vakt ikke rykker ut til pasienten, skal han/hun på linje med AMK-legen være tilgjengelig for ambulansepersonellet for rådgiving og diskusjon via nødnettradio.
Umiddelbar utrykning forutsetter at kommunen har lagt til rette for det med egnet fremkomstmiddel og nødvendig utstyr til diagnostikk, behandling og overvåkning. Bruk av helseforetakets ambulanse er ikke tilstrekkelig sikring av at plikten er oppfylt, blant annet på grunn av fare for samtidighetskonflikter. 

Utrykning ved legevaktlege ved akuttmedisinske tilstander kan bedre kvaliteten på pasientbehandlingen på flere måter:

• Diagnostiske vurderinger og beslutninger om tiltak kan tas på et høyere kompetansenivå.
• Innleggelsesvurderinger vil i mange tilfeller kunne gjøres med større sikkerhet på stedet. Hvis legens vurdering er at pasienten ikke trenger å transporteres videre, vil unødvendige kostnader til syketransport og sykehusutredning unngås. Dette er særlig relevant for sykehjemspasienter. 
• Hindring av unødvendig ambulansebruk vil bedre den totale beredskapen.
• Legevaktens personell bør på bakgrunn av lokale forhold, geografi, avstander og ressurstilgang i legevaktdistriktet utarbeide prosedyrer for utrykning og sykebesøk, herunder når det ikke er behov for å rykke ut på rød respons. Prosedyren bør også omtale bruken av annet helsepersonell enn legen: Hvem skal vanligvis kjøre legevaktbilen, når skal annet legevaktpersonell være med, skal legen rykke ut alene? 
• Det henvises til kapitlene om legevaktbil, utstyr for utrykning og sykebesøk. 

Faktorer som kan påvirke beslutningen om å rykke ut 

Beslutningen om å rykke ut skal først og fremst gjøres på grunnlag av opplysningene om pasientens medisinske tilstand. Alvorlighetsgrad og hastegrad, slik den blir vurdert av AMK-sentralen og legen selv, er retningsførende. Utrykning og sykebesøk er viktige legevaktoppgaver, men det vil alltid være en konkret vurdering hvorvidt det skal rykkes ut eller ytes helsehjelp i form av sykebesøk i hvert enkelt tilfelle. I disse vurderingene vil lokale forhold være av stor betydning.

En rekke faktorer påvirker beslutningen om å rykke ut umiddelbart eller eventuelt å avvente inntil videre før ny vurdering tas.

Eksempler kan være: 

• Ressurser. Selv om ambulansepersonell kan ha nødvendig kompetanse, kan det være behov for lokal lege på hendelsessted, for eksempel ved hjertestans og ulykker med flere skadde.
• Mulig tilstand der pasienten skal eller kan fraktes til sykehus uten nærmere involvering av legevakten («fast track»). Når AMK sender rød respons skal rask transport til relevant sykehusavdeling ha høyeste prioritet.
• Andre og alternative ressurser er tilgjengelige for rask utrykning og rask tilbakemelding om den medisinske alvorlighetsgraden.
• Samtidighetskonflikt. Legen er allerede opptatt med annen nødvendig aktivitet, for eksempel annen rød respons.
• Avstanden til pasienten og andre ressurser, og andre geografiske faktorer. Dette kan være reiserute eller plassering med tanke på enkleste transportrute til sykehus.
• Mulighet til å styrke legebemanningen. Hvis det er lange avstander i distriktet og legevaktlegen rykker ut til de mest perifere områdene, kan det svekke beredskapen ved legevakten. Dette kan sikres enten ved beredskapsbakvakt for utrykning i perifere deler av legevaktdistriktet, eller ved at annen lege kan ta over arbeidet ved legevaktstasjonen. Samarbeid med nabolegevakter spiller også inn ved vurderingen. Utrykningsplikten gjelder hele legevaktdistriktet, og det er pasientens medisinske tilstand som er avgjørende. Behov for rutiner for å styrke legebemanningen må derfor vurderes ut fra ROS-analyser.
• Den potensielle nytteeffekten ved at det er lege tilstede. Dette kan gjelde behovet for diagnostikk eller hastegradsvurdering på stedet, behandling og monitorering på stedet og underveis til sykehus eller legevakt, usikker diagnose der det kan være risiko for forverring i tilstand eller prognose, ledelsesaspekter på skadested, og en rekke andre forhold. Nyttebegrepet omfatter mye mer enn prognose i medisinsk betydning, som for eksempel betydningen av å ha lege tilstede for andre formål enn akuttmedisinsk innsats for den ene aktuelle pasienten.
• Selv om luftambulanse er på vei til skadested eller pasient, bør legen oftest rykke ut. Luftambulanse kan bli forhindret på grunn av vær, samtidighetskonflikt og flytidsbestemmelser. 

Brudd på rutiner 

Virksomheten må vurdere behovet for å dokumentere hendelser og oppfølging av egen virksomhet i tråd med forskriften. Ved brudd på egne rutiner, som for eksempel at det ikke rykkes ut i tråd med egne rutiner, skal dette meldes og behandles som avvik.

Akuttmedisinforskriften § 6 c slår fast at legevakten skal “yte hjelp ved ulykker og andre akutte situasjoner, blant annet rykke ut umiddelbart når det er nødvendig”. Ved røde respons er det legevaktlegen som skal vurdere om det er nødvendig å rykke ut.
Legevakten skal ha et system for internkontroll (styringssystem) for systematisk styring av virksomhetens aktiviteter, jf. helsetilsynsloven § 3 første ledd og forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 3.
Styringssystemet er systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, gjennomføres, evalueres og korrigeres i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av helse – og omsorgslovgivningen, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 4.
Styringssystemet skal tilpasses virksomhetens størrelse, egenart og risikoforhold og ha det omfang som er nødvendig, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 5.

Sykebesøk er primært et tilbud om diagnostikk, behandling og vurdering av pasienter som på bakgrunn av sin helsetilstand eller funksjonsevne ikke bør eller bare med stort besvær og belastning kan møte frem i legevaktlokalet, eller når legen vurderer at sykebesøk er nødvendig eller best for å sikre pasienten forsvarlig helsehjelp. Legevakten må ha nødvendig transportmiddel og utstyr for å utføre sykebesøk på en god måte. Aktiviteten på legevakten bør tilpasses muligheten og behovet for sykebesøk, både når det gjelder antall leger på vakt og hvor mange medarbeidere som trengs, blant annet slik at legen i minst mulig grad reiser alene i sykebesøk. 

Beslutning om sykebesøk må skje etter en samlet vurdering av den medisinske problem-stillingen, pasientens funksjonsnivå og omsorgssituasjon, samt alternative transportmåter. En hovedregel kan være at dersom pasienten trenger ambulansetransport for å komme til legevakten, men det ikke er sannsynlig at pasienten skal legges inn i sykehus, bør det vurderes om sykebesøk er mer hensiktsmessig. 

Ved noen tilfeller av psykisk sykdom bør legevaktens vurdering og oppfølging skje ved sykebesøk. Vurdering i pasientens vante omgivelser og med pårørende eller omsorgspersonell til stede, kan ha mange fordeler. Spesielt må sykebesøk vurderes som beste handlingsvalg hvis alternativet er transport mot pasientens vilje, ved vurdering av tvungen legeundersøkelse, fengsel og arrest eller der vurdering av hjemme- eller omsorgssituasjonen anses som viktig.

Det følger av akuttmedisinforskriften § 6 bokstav b at legevakten skal ha tilbud om å utføre sykebesøk. Sykebesøk defineres her som at vaktlegen reiser til pasienten etter en henvendelse om helsehjelp som ikke kan eller bør vente, men der det ikke kreves utrykning.

Før slik godkjenning kan søkes, må det foreligge anbefaling fra politimesteren og vedtak om utrykningsstatus fra det regionale helseforetaket. Disse skal legges ved søknaden.

Søknad til politimesteren om anbefaling må inneholde en begrunnelse for behovet, opplysninger om hvor kjøretøyet skal benyttes, grunnleggende opplysninger om kjøretøyet, eier og lignende. Det anbefales å kontakte helseforetaket man tilhører for veiledning når søknaden skal skrives.

Når anbefaling fra politimester foreligger, kan man søke om utrykningsstatus hos det regionale helseforetaket. Eventuelt avslag kan påklages til Vegdirektoratet, jf. forskrift om godkjenning og registrering av utrykningskjøretøy § 6.

Legevakten kan utstyre legevaktbilen med blålys og sirene når den er godkjent som utrykningskjøretøy.

Enhver som skal kjøre et utrykningskjøretøy må ha kompetansebevis for utrykning, kode 160 på førerkortet. Et slikt kompetansebevis er gyldig i 5 år.

Profilering av legevaktbil

Legevaktbil bør være merket i samsvar med anbefalinger i Helsedirektoratets rundskriv om krav til godkjenning og bruk av ambulanser og andre helserelaterte kjøretøyer i de akuttmedisinske tjenestene), IS 12/2015.

Skal legevaktbilen brukes som utrykningskjøretøy, må den godkjennes som utrykningskjøretøy av Statens vegvesen, jf. forskrift om godkjenning og registrering av utrykningskjøretøy § 2 nr. 3.

Helsedirektoratets rundskriv om krav til godkjenning og bruk av ambulanser og andre helserelaterte kjøretøyer i de akuttmedisinske tjenestene) setter krav til godkjenning og bruk av ambulanser og andre helserelaterte kjøretøyer i de akuttmedisinske tjenestene.

Bruk av legevaktbil som utrykningskjøretøy er regulert i forskrift om godkjenning og registrering av utrykningskjøretøy § 2 nr. 3.  

Noen ganger tilsier pasientens medisinske tilstand at lege bør følge i transport til sykehus. Det kan også være at legen vurderer følge som viktig av hensyn til behandling med medikamenter eller for å vurdere slik behandling underveis. I slike tilfeller kan det være aktuelt å tilkalle luftambulanse med anestesilege. Legevaktlegen trenger da ikke alltid følge pasienten inn til sykehuset. 

Ved svært lange avstander med lengre legefravær i distriktet, må det foretas vurderinger som balanserer nytteverdien ved følgetjenesten mot ulempen ved å være borte fra distriktet. Hvis det er stor fare for samtidighetskonflikter når legen følger i ambulanse til sykehus, må legevakten organisere vaktordningen slik at dette unngås. Ordninger med bakvakt eller flere leger på vakt bør da vurderes. Lang avstand til sykehus og dermed langvarig fravær fra legevaktstasjonen for legen, er i seg selv ikke en god grunn for å la være å følge en kritisk syk eller skadet pasient til sykehuset. 
 

Ledelsen på legevakten skal organisere tjenesten slik at de ansatte blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, herunder kravet til forsvarlighet, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og helsepersonelloven § 16. Ledelsen på legevakten må derfor planlegge tjenesten slik at lege kan følge pasient når det anses nødvendig. 
 

Legens hovedoppgave er å fastslå at døden har inntrådt og å vurdere om dødsfallet skal meldes til politiet. Ved mistanke om unaturlig dødsfall skal politiet kontaktes umiddelbart. Det vises til forskrift om leges melding om unaturlig dødsfall. Dersom dødsfallet skyldtes skade, skal i tillegg legen sende eget skjema til Dødsårsaksregisteret om skadetypen og omstendighetene.

Ved forventede dødsfall kan stadfestelse av døden gjennomføres via overføring av lyd og bilde og ved at helsepersonell som er hos den døde bistår legen med å utføre nødvendige fysiske undersøkelser. Bakgrunnen for et ønske om en slik mulighet er at det ligger store utfordringer i å sikre tilstrekkelig legeressurser for å sikre at syning av lik (stadfestelse av døden) skjer i tråd med lovens krav. Særlig vil dette være utfordrende for kommuner og legevaktdistrikter med store avstander. Video, lydopptak og bruk av stillbilder brukes i økende grad både i pasientbehandling og andre tjenestetilbud i helse- og omsorgssektoren, og kan også være egnet for å konstatere død ved at sykepleier dokumenterer dødsfall i kommunikasjon med legen. Helselovgivningens alminnelige regler for behandling av helse- og personopplysninger vil gjelde ved bruk av video-, lyd- og bildeopptak.
 

Rutiner og prosedyrer

Legevakten bør ha rutiner og prosedyrer for vurdering og håndtering av henvendelser om dødsfall, og for håndtering av dødsfall som skjer under behandling på legevakt. Prosedyrene bør blant annet omtale lokale rutiner ved forventet dødsfall i institusjon eller i hjemmet, og mulighet for oppfølging av etterlatte. Hastegrad for stadfestelse av døden må vurderes ut fra omstendighetene til dødsfallet. Rutiner ved dødsfall må sikre at pårørende umiddelbart informeres om eventuelt ventetid på lege som skal syne og føler seg ivaretatt.

Ut fra kravet til forsvarlig virksomhet må det forventes at kommunen organiserer og ressurssetter tjenesten slik at det er en lege som stadfester døden, også ved ventede dødsfall. Fortrinnsvis bør dette være en sykehjemslege eller fastlege som kjenner pasienten. Om for eksempel en legevaktlege eller bakvaktlege skal prioritere å rykke ut i forbindelse med et ventet dødsfall, må bero på en medisinskfaglig vurdering og kravet til faglig forsvarlig virksomhet. Situasjonen kan i enkelte tilfeller være slik at denne oppgaven må prioriteres lavere enn andre øyeblikkelig hjelp oppgaver og pårørende må da vente. Å rykke ut i forbindelse med et ventet dødsfall kan bety at legens tilgjengelighet blir redusert. Kommunen kan derfor organisere seg slik at dette bare unntaksvis utføres av legevaktlege.

Dødsfall som skjer hjemme eller på sykehjem og som f.eks. er forventet, kan det etter omstendighetene være forsvarlig med ordnet plassering på egnet sted, i kjølerom e.l. slik at fastlegen eller sykehjemslegen unntaksvis kan syne liket dagen etter på dagtid. Pasientens fastlege eller sykehjemslege, som best kjenner pasienten, kan da skrive dødsmelding påfølgende arbeidsdag.
 

Begravelsesbyrå opptrer som regel på pårørendes vegne, og legeerklæring om dødsfall kan derved utleveres byrået etter samtykke.  Dødsmeldingen sendes skifteretten/ lensmannskontor.
Legeerklæringen om dødsfall er den viktigste informasjonskilden for Dødsårsaksregisteret, det er derfor viktig at meldingen blir utfylt så korrekt som mulig.

På Folkehelseinstituttets nettsider finner man veiledning for hvordan utfylle elektronisk dødsmelding. Den elektroniske løsningen består av to deler; første del sikrer rask innmelding av dødsfall til Folkeregisteret, andre del sikrer innmelding av dødsårsak til Dødsårsaksregisteret (DÅR). Legeerklæringen skal ikke lenger sendes til kommunelegen for kvalitetskontroll. Dette er en følge av endring i Dødsårsaksregisterforskriften som støtter under elektronisk melding av dødsfall.

Det vises til informasjon på Folkehelseinstituttets nettsider om hvordan elektronisk dødsmelding skal fylles ut. 

I følge helsepersonelloven § 36 har lege plikt til å gi erklæring om dødsfall de blir kjent med i sin virksomhet. Bestemmelsen fastsetter at leger, som blir tilkalt til en død person, vil ha plikt til å vurdere den døde, for deretter å utferdige melding om dødsfall. Dette gjelder når legen har vært tilstede under dødsfallet, når legen har vært tilkalt for å konstatere at døden har inntrådt og når legen har vært tilkalt til en syk eller skadet, men har kommet frem etter at døden har inntrådt.

Helsedirektoratet har konkludert med at det også ved forventet dødsfall, f.eks. på sykehjem og hvor lege kort tid tidligere har sett til pasienten, så skal lege konstatere døden. Legen kan være fastlege, legevaktlege, bakvaktlege, sykehjemslege eller annen lege.

Retningslinjene bør omhandle personellressurser, kompetanse, medisinsk faglige prosedyrer og samhandling med resten av helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer å kunne gi råd til den utsatte om hva som er hensiktsmessig å gjøre for ikke å forspille bevis. I tillegg bør medarbeiderne kjenne til nærmeste overgrepsmottak.

• Pasienter utsatt for vold i nære relasjoner skal håndteres i den kommunale helse- og omsorgshelsetjenesten. Andre henvendelser om vold omfatter blant annet «utelivsvold» eller «gatevold». Alle disse skadene bør dokumenteres rettsmedisinsk. 
• Spesialisthelsetjenesten har ansvar for overgrepsmottakene og skal behandle pasienten utsatt for for seksuelle overgrep. Omfatter relasjonsvolden også seksualvold, bør pasienten henvises til overgrepsmottak.
• Utredning og behandling av barn utsatt for seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner er en spesialistoppgave og skal henvises til barneavdeling med spesialkompetanse eller til Statens barnehus. 

Helsepersonell har et ansvar for å melde fra ved mistanke om barn, voksne og eldre utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt. 

Ved mistanke om vold og/eller overgrep har helsepersonell plikt til å melde bekymring til politi eller barnevern.

Det er et krav om at alle medarbeidere i legevakt skal ha gjennomført kurs i vold- og overgrepshåndtering innen 1.5.2021. Kurset finnes på Oppvakt. 

Håndtering av voldsskader er særlig krevende fordi vold har både medisinske, sosiale og rettslige konsekvenser. Dokumentasjon av voldsskader forutsetter eget utstyr: kamera, skisser og sporsikringsutstyr. Det må foreligge rutiner for bruk av dette, og oppbevaring av foto- og sporsikringsmateriale. Legevakten bør ha brosjyrer, hjemmesider eller monitorer som viser at vold i nære relasjoner er noe legevakten er opptatt av og har kunnskap om.

Flere verktøy og annen støtte

Veileder om helse- og omsorgspersonells arbeid mot vold i nære relasjoner, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Se veileder her:
Veilederen er delt inn i 4 deler, vold mot barn, personer som utøver vold og overgrep, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse og vold og overgrep mot voksne og eldre. Det er et ledelsesansvar å legge til rette for at henvendelser om vold og overgrep kan behandles forsvarlig. 

Akuttbehandling omfatter vanligvis følgende: 

• Medisinske forhold. Behandle skader og sykdom, iverksette oppfølging og eventuelt gi sykmelding
• Rettsmedisinske forhold. Skadedokumentasjon og sporsikring, informere om tema som bistandsadvokat, politiets arbeid og roller mht. forebygging og etterforskning, rettsapparatet
• Psykisk helse. Krisestabilisering og eventuell intervensjon og henvisning. Informere om mulig oppfølging i form av nettverksarbeid, psykoedukasjon og terapi. Informere om oppfølgingsmuligheter ved for eksempel krisesenter, familievernkontor, kommunale eller spesialiserte helse- og omsorgstjenester
• Sosiale forhold. Vurdering av sikkerhet og barnevern og trygt oppholdssted. Eventuelt gi informasjon om senere mulige rammer for rehabilitering, inkludert bolig, arbeid, utdanning og økonomi

Se også oppslag under kapittel om «Samarbeid med Overgrepsmottak».

Kommunen skal ha særlig oppmerksomhet rettet mot at pasienter og brukere kan være utsatt for, eller kan stå i fare for å bli utsatt for, vold eller seksuelle overgrep. Kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 a. 

Det vises også til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten om at den som har det overordnede ansvaret for virksomheten skal sørge for at det etableres og gjennomføres systematisk styring av virksomhetens aktiviteter i tråd med forskriften og at medarbeiderne i virksomheten medvirker til dette og at styringssystemet, jf. pliktene i §§ 6 – 9, skal tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold og ha det omfang som er nødvendig, jf. §§ 3 og 5. 

Akuttmedisinforskriften §§ 7 og 8 slår fast at alt helsepersonell på legevakt skal ha gjennomført kurs i volds- og overgrepshåndtering. 

Gode og tilpassede sikkerhetstiltak krever at det utføres risikovurdering og systematisk kartlegging. En kartlegging kan avdekke i hvilke situasjoner legevaktpersonell har blitt utsatt for vold og trusler og kan gjerne skje på arenaer der legevaktpersonalet møtes, som på personalmøter eller fagmøter. Systematisk registrering og kartlegging av omfanget av vold og trusler, kan gi legevakten en god oversikt over problemets omfang. God lokalkunnskap og erfaring gir et godt grunnlag for å forutsi hva slags situasjoner legevaktpersonell kan tenkes å havne i. Risikovurderingen bør inkludere forhold utenfor legevakten som avstand til eksterne samarbeidspartnere (politi, ambulanse), befolkning (kultur, sosiodemografiske forhold), forhold på legevakten (fysisk utforming, ventetider, bemanning, alarmsystemer, sikkerhetskultur) og individuelle forhold (opplæring, bevissthet om egne grenser). 

Risikovurdering bør gjentas regelmessig og foretas i samarbeid med arbeidstakerne (verneombud) og dokumenteres. Episoder med vold eller trusler skal meldes til arbeidsgiver, og ved alvorlige tilfeller skal episoden også meldes til politiet. 

Registrerte hendelser kan brukes som grunnlag for risikovurdering. Staff Observation Aggression Scale –Revised Emergency (SOAS-RE) er et skjema som er utviklet spesielt for å registrere aggressive hendelser på legevakt og for å fange opp hendelser som er så alvorlige at de bør følges opp. Skjemaet kartlegger forhold som alvorlighetsgrad av hendelsen, tidspunkt og sted, hvem som var involvert, utløsende faktorer og tiltak for å stoppe aggresjon. 
Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin (NKLM) har utarbeidet skjemaet «Registrering av verbal utskjelling, trusler og vold på legevakt (SOAS-RE). Se skjemaet. 

Brøset Violence Checklister (BVC) en 6-punkts sjekkliste som kan benyttes for å forhindre og forebygge uønsket og farlig/voldelig atferd. Sjekklisten er validert og kan bidra til at helsepersonell lettere kan forutsi voldelig atferd i et kortsiktig perspektiv (de neste 24 timene). Se også Helsedirektoratets veileder "Voldsrisikoutredning ved alvorlig psykisk lidelse". 

Organisatoriske tiltak

Det er viktig med lokal kartlegging og tilpassede sikkerhetstiltak. Organisatoriske tiltak for å øke sikkerheten kan være: 

• Ha mer enn én person på vakt   
• Tilstrekkelig bemanning og mulighet for å være to personer ved antatt truende situasjoner
• Begrensning av arbeids- og tidspress
• Gi ansatte informasjon om kjente risikoforhold
• Tilrettelegging for et godt psykososialt arbeidsmiljø preget av samarbeid, sosial støtte og trivsel
• Begrens ventetiden, antall personer og frustrasjonen på legevaktens venterom ved å: 
• Ha rutine for at pasienter skal ringe legevaktsentralen før oppmøte
• Bruke telefontriage med henvisning til fastlege for tilstander som kan vente
• Avtale oppmøtetider for pasienter som ringer til legevaktsentralen
• Gi informasjon til pasienter om forventet ventetid på legevakten
• Sørg for opplæring i sikkerhet ved å gjennomgå lokale sikkerhetsrutiner og å øve på potensielle situasjoner – gjennomgå PLIVO (pågående livstruende vold) kurs sammen med samarbeidende nødetater
• Skape en sikkerhetskultur i legevakten
• Vurdere tilgang til politi og evt. vekterassistanse men henblikk på tid fra hendelse til hjelp kan påregnes
• Oppfordre ansatte til å melde avvik om hendelser.

Rutiner for oppfølging av hendelser

Legevakten bør også ha rutiner for oppfølging av episoder med vold eller trusler. Anbefalte rutiner er:

• Tilbud om noen å snakke med etter hendelsen (ev. kollegastøtte) – ev. oppfølging med formell debriefing av involvert personell
• Dokumentasjon i journalsystemet
• Utfylling av avviksskjema til arbeidsgiver 
• Utfylling av yrkesskadeskjema ved fysisk skade eller psykisk belastning
• Arbeidsgiver ved nærmeste leder skal vurdere videre behov for oppfølging av utsatte, for eksempel oppfølgende samtale, profesjonell helsehjelp og eventuelt politianmeldelse 
• Hjelpe den ansatte til å komme raskt tilbake i legevakt.

Anmeldelse av hendelser

Legevakten bør utarbeide rutiner for å sikre at straffbare handlinger som vold, grove trusler eller truende atferd som gir reell grunn til frykt, samt tyveri og forfalskning av resepter blir anmeldt til politiet. Arbeidsgiver bør anmelde vold på vegne av den ansatte da dette ikke er en privatsak, men et angrep mot legevakten som arbeidsplass. Når arbeidsgiver anmelder, bidrar dette til å redusere den betydelige merbelastningen det er for arbeidstaker når vedkommende selv må stå som anmelder og eventuelt ta saken til rettssystemet. 

Ved tvil om hendelsen bør anmeldes, kan man konferere med politiet. Ved alvorlig skade skal leder for legevakten melde fra til Arbeidstilsynet og nærmeste politimyndighet. 

Arbeidsmiljøet skal etter arbeidsmiljøloven § 4-1 være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd.

Arbeidstilsynet definerer vold og trusler som hendelser hvor arbeidstakere blir utskjelt, utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra tredjepart eller angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære. Vold og trusler kan komme til uttrykk på telefon, ansikt til ansikt, skriftlig eller gjennom elektroniske medier som e-post, internett og sosiale medier.

Opplevelser med vold og trusler kan føre til problemer i ettertid for den som blir utsatt for det. Dette kan dreie seg om nedsatt konsentrasjon, redusert evne til å lytte til pasientene, grubling og påtrengende tanker hvis man kommer opp i lignende situasjoner, lav jobbtrivsel og redusert livskvalitet. Frykt for vold kan også føre til at man unngår eller begrenser deltakelse i legevaktarbeid, økt gjennomtrekk av ansatte og dermed også til økt behov for å rekruttere og lære opp nye ansatte.

Voldelig adferd kan skje som følge av kommunikasjonssvikt, interessekonflikter eller lang ventetid.

Kommunen må sørge for at samarbeidet er forutsigbart for alle parter, og at rutiner for samarbeid er godt kjent for alle involverte.

Tar en pasient hyppigere kontakt med legevakt enn fastlege kan det vurderes å avholde et samarbeidsmøte mellom fastlegen, legevakt og pasienten slik at man kan komme til enighet om en oppfølgingsplan.

For å sikre at fastlegen kan gi god oppfølging til pasienten, bør legevakten sende kopi av journalnotatet til pasientens fastlege så snart som mulig, med mindre pasienten motsetter seg det.

Legevakten skal ivareta pasienter som av medisinske grunner ikke kan vente til fastlegens åpningstid. Det anbefales å lage lokale avtaler slik at legevaktens personell kan sette opp pasienter i fastlegens timebok neste virkedag innenfor rammen av reglene om taushetsplikt. Dette forutsetter samtykke fra pasienten. 

Opplæringen skal være lønnet. Rammene for slik opplæring bør avtales med allmennlegeutvalget i kommunen. Legevakten kan stimulere til faglige og sosiale møteplasser mellom fastleger og legevakt.

Det følger av helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4 at legevakten skal samhandle med andre deltjenester i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester. 

Kommunen skal legge til rette for samarbeid mellom fastlegene og andre tjenesteytere og sikre en hensiktsmessig og god integrering av fastlegeordningen i kommunens øvrige helse- og omsorgstjenestetilbud, jf. fastlegeforskriften § 8 annet ledd. 

Enhver kommune plikter å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell, herunder videre- og etterutdanning, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 8-1 første ledd. 

Kommunelegen har den medisinskfaglige rådgivningsrollen som er knyttet opp mot hele kommunen: kommunens politiske og administrative ledelse, ansatte i kommunale virksomheter, fastlegene og befolkningen. I dette vil kommunelegen også ha en overordnet rolle i forhold til forsvarlighet, avvikshåndtering og klagesaker i legevakt.

I noen kommuner har kommunelegen også ansvar for legetjenesten i kommunen med både administrativt og personalansvar og gjennom dette også en tydelig rolle i forhold til legetjenesten på legevakt.

Lokalisering og dimensjonering av legevakten og ambulansetjenesten må til sammen sikre befolkningen et helhetlig og forsvarlig akuttilbud. Samarbeidsavtalene må derfor konkretiseres slik at de kan fungere som et felles planleggingsverktøy for beredskap med utgangspunkt i gjennomført ROS-analyse. De bør også inneholde samarbeidsrutiner med luftambulanse, akuttmottak og andre akuttavdelinger i sykehus som tar mot pasienter direkte. Legevakt har omfattende samarbeid med alle deler av spesialisthelsetjenesten med hyppig kontakt for gjensidig veiledning. 

Kommuner og helseforetak må sammen revidere ROS-analyser for å sikre at det akuttmedisinske tilbudet er dimensjonert ut fra reelle behov. Fordi de sammen har felles ansvar for den totale beredskapen, kan ingen av partene endre dimensjoneringen av sin akuttmedisinske beredskap uten at det skjer i samarbeid og dialog med de andre samarbeidspartnerne. 

Det skal etableres samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak knyttet til beredskap og planer for den akuttmedisinske kjede gjeldene for bl.a. legevakt og prehospitale tjenester. Eksempelvis kan avtaler omhandle bruk av akutthjelperfunksjon, hvordan utrykningstjenesten er organisert i legevakten. Selv om luftambulanse er på veg til et skadested eller pasient, bør lege i vakt rykke ut. Luftambulanse kan bli omdirigert til annet prioritert oppdrag, møte værproblem blant annet.

Det bør etableres samarbeidsfora med regelmessig møteaktivitet for å ivareta samhandling og forbedre samarbeidet om felles ansvarsområder. Likedan må aktørene medvirke til lokal tverrfaglig akuttmedisinsk trening.

Det må gjøres tydelige avklaringer for roller til det enkelte helsepersonell i den akuttmedisinske kjede, og hvem som er medisinsk ansvarlig for pasienten til enhver tid. Behandlingsansvaret bæres nå av helsepersonellet som er tilstede hos pasienten. Konsultasjoner over telefon er å regnes som rådgivende. Det bør tydelig skilles mellom medisinsk rådgivning og medisinsk behandlingsansvar i ulike situasjoner, jf. Helsedirektoratets brev av 27.mai 2019.

Kommunene og helseforetakene har ulike fora på forskjellige nivå for koordinering av tjenestetilbudet samlet sett. Det er viktig at også beredskap og akuttmedisinsk virksomhet er en del av den overordnede koordinering sammen med f.eks. ØHD-senger, rushåndtering og pasientflyt.

Gjennomføring av ROS-analyser er nærmere beskrevet i kapitlet om Risiko og sårbarhetsanalyser (ROS-analyser).

For mer informasjon om samtrening, se emnet «Trening i akuttmedisin» 

Det vises også til brev fra Helsedirektoratet til alle landets helseforetak av 14.06.2019 om ansvar for pasienter i de akuttmedisinske tjenestene.

Avtale om samhandling og samarbeid mellom kommunene og helseforetakene er forankret i akuttmedisinforskriften § 4, helse- og omsorgstjenestelovens §§ 6-1 og 6-2 og spesialisthelse-tjenesteloven § 2-1 e. Avtalen er like forpliktende for begge parter. Kommunene og de regionale helseforetakene skal etter helse- og omsorgstjenesteloven § 6-2 nr. 11 (tjenesteavtale 11) sikre hensiktsmessige og omforente beredskapsplaner for den akuttmedisinske kjeden. Partene skal sørge for at innholdet i disse tjenestene er samordnet med de øvrige nødetatene.

Lokale samarbeidsrutiner mellom helsetjeneste og politi, - bør omfatte; 

• regelmessige møter for utveksling av informasjon
• avtale om hvem som bør kontaktes i ulike situasjoner 
• rutiner for samarbeid med media ved ulike hendelser.

I tillegg bør legevakten sikre at alt helsepersonell kjenner de lover, rundskriv og rutiner som regulerer samarbeid og kontakt med politiet. Lokal opplæring bør sørge for at helsepersonell har kunnskap om taushetsplikt, opplysningsrett, opplysningsplikt og plikt til å varsle. 

Alt helsepersonell må også ha kunnskap om den nasjonale prosedyren for pågående livstruende vold (PLIVO). Legevaktlegen og annet helsepersonell bør ta PLIVO-kurs og delta i PLIVO-øvelser. 

Situasjoner der legevaktpersonell kan ha behov for bistand fra politiet:

• Ved voldelige eller truende pasienter, der politiet kan sørge for helsepersonellets sikkerhet under konsultasjon, hjemmebesøk og transport av pasient.
• Ved behov for hjelp til å sikre adgang til undersøkelse og sikkerhet under transport ved etablering av tvungent psykisk helsevern. Politiet kan ta pasienten i midlertidig forvaring dersom vedkommende er til fare for seg selv eller andre.
• Ved behov for å ta seg inn i hus eller lokaler for at syke skal få hjelp, der dette er dekket av lovverket om hva som er nødvendig hjelp.
• Ved trippelvarsling, dvs. varsling av de to andre nødetatene ved behov for alle tre.

Situasjoner der politiet kan trenge hjelp fra legevakten

• Ved rekvisisjon av sakkyndighetstjenester, for eksempel undersøkelse og prøvetaking ved mistanke om kjøring i ruspåvirket tilstand. Leger, sykepleiere, bioingeniører og helsesekretærer kan pålegges å ta disse prøvene
• Undersøkelse av pasient før arrest.
• Beredskap ved skarpe oppdrag – varsles via AMK.
• Sikring av spor etter voldshendelser.

Taushetsplikt, opplysningsrett, opplysningsplikt og plikt til å varsle står nærmere beskrevet i rundskrivet "Helsepersonellets taushetsplikt – Rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet. (Rundskriv IS-9-2015). Oslo. 

Veileder om helsehjelp til arrestanter i politiarrest er under utarbeidelse av Helsedirektoratet, i samarbeid med Politidirektoratet. Veilederen anbefaler et strukturert samarbeid mellom legevakt og politi. 

Kommunen skal samarbeide med fylkeskommune, regionalt helseforetak og stat, slik at helse- og omsorgstjenesten i landet best mulig kan virke som en enhet, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 annet ledd.
Det følger av akuttmedisinforskriften § 4 at kommunene skal sikre at legevaktens tjenester er samordnet med de andre tjenestene i den akuttmedisinske kjeden og de øvrige nødetatene, hovedredningssentralene og andre myndigheter. Dette innebærer at legevakten må ha rutiner for samarbeid med politiet.
Legevakten samarbeider med politiet i felles oppdrag, situasjoner der politiet trenger medisinsk bistand og situasjoner der legevakten trenger hjelp for å ivareta pasienter eller helsepersonellets sikkerhet. 

Det er viktig at kriminalomsorgens personell videreformidler innsattes anmodning om helsehjelp slik at vurderinger foretas av helsepersonell. Det anbefales at den innsatte selv får anledning til å snakke direkte med helsepersonell ved legevakten. Det kan være hensiktsmessig med et tett samarbeid og felles kompetanseutvikling mellom legevakttjenesten og fengselshelsetjenesten.

Innsatte i fengsel er sykere enn befolkningen for øvrig, spesielt psykisk helse og rusproblematikk kan være aktuelt. Det vil være tilfeller der fengsling og overflyttinger av innsatte mellom fengsel skjer på tidspunkt hvor den ordinære fengselshelsetjenesten ikke er tilgjengelig. I slike situasjoner må legevakten kunne være tilgjengelig dersom den innsatte har behov som ikke kan vente (f.eks. legemidler for å hindre abstinensutvikling).  

Kommunens ansvar for nødvendige helse- og omsorgstjenester omfatter også tjenester til innsatte i fengsler i kommunen, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-9. Helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsler organiseres i en egen fengselshelsetjeneste. 

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven, jf. § 3-4 første ledd.  
Dersom det oppstår behov for akuttmedisinske tjenester når fengselshelsetjenesten ikke er tilgjengelig, skal innsatte sikres nødvendig helsehjelp. Legevakten bør avklare med fengselshelsetjenesten når det kan være behov for at legevakten yter helsehjelp til de innsatte, og hvordan det skal organiseres. 

Ved brann, ulykker og krisesituasjoner kan brannvesenets innsats være avgjørende for helsepersonellets mulighet til å gi god helsehjelp, for eksempel ved effektiv frigjøring av pasient, sikring, flytting eller transport av pasient og bistand som akutthjelpere. Brannvesenet har ordensmyndighet inntil politiet ankommer stedet. Brann- og redningstjenesten er prinsipielt likt organisert i Norge, men har ulike typer vaktordninger tilpasset dekningsområde og folketall som skal dekkes. I større kommuner kan det være tilstedevakt hele døgnet, mens det i mindre kommuner oftest er deltidsansatte med beredskapsvakt og tilkallingspersonell. Flere steder er det etablert interkommunale brann- og redningsvesen. Organiseringen påvirker responstidene.

Varsling av brannvesenet fra helsetjenesten skjer normalt sett via AMK-sentralen. Mange steder samarbeider legevakten tett med brannvesenet, basert på lokale avtaler. Brannmannskap på vakt fungerer flere steder som sjåfør på legevaktbilen har, samt har teknisk ansvar for denne og kommunikasjonsutstyr m.m.  Legevaktpersonell bør ha jevnlige øvelser sammen med brann- og redningstjenesten flere ganger pr. år.  Noen steder er brannmannskap også akutthjelpere, se eget kapittel om «Akutthjelpere».

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven, jf. § 3-4 første ledd.  

Det følger av akuttmedisinforskriften § 4 at kommunene skal sikre at legevaktens tjenester er samordnet med de andre tjenestene i den akuttmedisinske kjeden og de øvrige nødetatene, hovedredningssentralene og andre myndigheter. Dette innebærer at legevakten må ha rutiner for samarbeid med brann- og redningstjenesten.

Mer informasjon kan finnes i Helsedirektoratets Veileder om psykososialt tiltak ved kriser, ulykker og katastrofer.

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester innebærer en plikt til å legge til rette for samhandling mellom ulike deltjenester innad i kommunen og med andre tjenesteytere der dette er nødvendig for å tilby tjenester omfattet av helse- og omsorgstjenesteloven, jf. § 3-4 første ledd.

Kommunen skal blant annet tilby psykososial beredskap og oppfølging i forbindelse med ulykker og andre akutte situasjoner, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 3 bokstav d.

Legevaktsentralene skal gi medisinskfaglige råd og veiledning, prioritere, registrere, iverksette og følge opp henvendelser om behov for øyeblikkelig hjelp, blant annet å videreformidle henvendelser til helse- og omsorgstjenesten i kommunen, lege i vakt, fastlege, jordmor, kriseteam og andre relevante instanser, jf. akuttmedisinforskriften § 13 c.

Legevakten er involvert i ekstraordinære hendelser som ulykker og katastrofer og vil i tillegg møte mange mennesker som av ulike årsaker er i akutt krise. Tilbud om nødvendig psykososial støtte er en del av forsvarlige helse- og omsorgstjenester som skal ytes, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1.   

Alle kommuner skal ha en beredskapsplan knyttet til helsemessig og sosial beredskap, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 5-2. Det er naturlig at legevakt inngår i denne planen. Mange kommuner har egne psykososiale kriseteam med faste medlemmer som kan innkalles ved behov. Legevakten bør ha klare rutiner for samarbeid med og varsling av de psykososiale kriseteamene. Legevakten bør også ha rutiner for hvordan de kan ivareta pasienter og pårørende frem til kommunalt psykososialt kriseteam kan overta.

Rutine og prosedyrene for når og hvordan barneverntjenesten kan kontaktes akutt må være tilgjengelige og gjennomgås som ledd i helsepersonellets opplæring. I opplæringen bør legevakten også sikre at alt legevaktpersonell er klar over at i akutte situasjoner hvor foreldre innlegges eller på annen måte tas hånd om, skal helsepersonellet forsikre seg om at barn har tilsyn av en voksen og at barnets aktuelle omsorgssituasjon er tilfredsstillende. Legevaktpersonell skal også bidra til å ivareta mindreårige barns behov for informasjon og oppfølging som følge av foreldres psykiske sykdom, rusmiddelavhengighet, skade eller alvorlige somatisk sykdom.

Det vises til nærmere informasjon om opplysningsplikten til barnevernet i rundskriv til helsepersonelloven: Helsepersonelloven med kommentarer 

Veileder til lov og forskrift – Taushetsplikt og opplysningsplikt 

Den som yter helsehjelp, skal sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten, jf helsepersonelloven § 33.

Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikt etter § 21 melde fra til barneverntjenesten uten ugrunnet opphold;

a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,

b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

c) når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,

d) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

Helsepersonell plikter også å gi opplysninger etter pålegg i samsvar med barnevernloven § 6-4.

Overgrepsmottak er spesialisthelsetjenesten sitt ansvar, men flere steder er overgrepsmottakene fremdeles organisert i den kommunale helse- og omsorgstjenesten, etter avtale med det regionale helseforetaket. Legevaktens personell og spesielt operatører ved legevaktsentralene, bør kjenne til hva overgrepsmottaket tilbyr og gi råd til den utsatte vedrørende hva som er hensiktsmessig å gjøre for ikke å forspille bevis. Noen kommuner har gitt overgrepsmottaket ansvar for håndtering av pasienter utsatt for vold i nære relasjoner. Legevaktens personell må kjenne til hvordan dette er organisert i sitt distrikt. 

Legevakten utarbeider retningslinjer og prosedyrer for hvordan de skal ivareta og håndtere volds- og overgrepshendelser. Gjennom samarbeid kan en få felles avklaring om henvisningspraksis for å få gode rutiner, samt avklare hvordan overgrepsmottaket kan bidra i legevaktens etter- og videreutdanning. 

Pasienter utsatt for seksuelle overgrep som henvender seg innen første døgn, bør få informasjon om at de ikke bør dusje og skifte klær, og gjerne unngå å spise og drikke og gå på toalettet for ikke å fjerne viktige bevis. Ved senere henvendelser, anbefales at de tar med uvasket tøy de hadde på seg ved hendelsen.

Legevakten bør avklare og forsikre seg om at pasienten, som henvender seg i forbindelse med seksuelle overgrep eller vold i nære relasjoner, er i trygghet.

Det regionale helseforetakets​ ansvar etter spesialisthelsetjenestelovens § 2-1 e første ledd innebærer også en plikt til å legge til rette for nødvendig samarbeid mellom ulike helseforetak innad i det regionale helseforetaket, med andre regionale helseforetak, fylkeskommuner, kommuner eller andre tjenesteytere om å tilby tjenester omfattet av loven.