Prioriteringsveileder – fordøyelsessykdommer
Prioriteringsveileder – fordøyelsessykdommer
Sist faglig oppdatert: 19.06.2024
Pasient- og brukerrettighetsloven
Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er blant annet det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten. De skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.
Prioriteringsveilederne
Reviderte prioriteringsveiledere skal tas i bruk fra 1. november 2015. De er revidert for å være i samsvar med endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og endringene i prioriteringsforskriften som trer i kraft samme dato. Alle som har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal nå få rett til nødvendig helsehjelp med en juridisk bindende frist for når helsehjelpen seinest skal starte.
Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.
Veilederen skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Veilederen gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».
Arbeidet med revisjonen av prioriteringsveilederne
Helsedirektoratet har samarbeidet med fagmiljøene i de regionale helseforetakene (RHF-ene), fastleger og brukerrepresentanter om å revidere veilederne for rettighetstildeling og fristfastsettelse innenfor 33 fagområder i spesialisthelsetjenesten.
Arbeidet med prioriteringsveilederne har foregått i grupper, en for hvert fagområde. Arbeidsgruppene har bestått av spesialister fra hvert RHF innen det aktuelle fagområdet, spesialister fra et annet fagområde, fastlege og brukerrepresentanter. Spesialisten fra annet fagområde, fastlegen og brukerrepresentanten har vært avgjørende for vurderingene på tvers av fagområder, samarbeidet mellom fastlegene og sykehusene, og brukernes perspektiver på prioritering og kvalitet. I tillegg har gruppelederne fra arbeidsgruppene deltatt i arbeid med å harmonisere anbefalingene på tvers av fagområder.
Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de mente ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.
Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist). For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.
Alle prioriteringsveilederne har deretter vært på høring og innspillene er vurdert grundig før eventuelle endringer er innarbeidet i veilederne.
Innhold og bruk av prioriteringsveilederne
«Alle prioriteringsveilederne – om lov og forskrift» informerer om endringer og innhold i pasient- og brukerrettighetsloven, prioriteringsforskriften og forklarer hvordan prioriteringsveilederen er ment som beslutningstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.
Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstypene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering og eventuell frist enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.
Prioriteringsveilederen har status som faglig veileder og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederen beskriver imidlertid nasjonale helsemyndigheters oppfatning av rett fortolkning av regelverk. Prioriteringsveilederen gir også uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.
Fagspesifikk innledning - fordøyelsessykdommer
Sist faglig oppdatert: 02.10.2015
Om tilstander i veiledertabellen
De fleste tilstandene beskriver typiske kliniske symptomer og utfall ved radiologiske eller laboratorieundersøkelser som gir mistanke om fordøyelsessykdommer. Dette er i hovedsak tilstander det anbefales å gi rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. I revisjonen av prioriteringsveilederne er avvikende prøvesvar tatt inn som ny tilstand med tre anbefalinger, for å dekke prøvesvar som gir mistanke om alvorlige lever- og fordøyelsessykdommer. Det foreligger totalt 10 tilstander med til sammen 20 anbefalinger eller tilstandsveiledere i prioriteringsveilederen for fordøyelsessykdommer.
Det er utarbeidet to tilstandsveiledere som på gruppenivå ikke gir rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten: Ukomplisert lett dyspepsi hos pasienter under 45 år og friskt blod på toalettpapiret når anorectoskopi og rektalundersøkelse er negativ.
Vurderingsgrunnlaget
Mistanke om fordøyelsessykdom
De fleste henvisninger vil inneholde opplysninger om symptomer, tegn, arv/miljø og eventuelle prøveavvik. Ytterligere undersøkelser og opplysninger i vurderingsperioden kan avklare tilstanden. Dersom dette ikke er mulig vil tilstanden være uavklart. Prioriteringsveilederen dekker de fleste aktuelle uavklarte tilstander som kan skyldes fordøyelsessykdommer. Vurderingsgrunnlaget for tildelingen av rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og frist innbefatter også individuelle forhold, som omtales i veilederne.
Alarmsymptomer
Alarmsymptomer er assosiert med langt høyere risiko for alvorlig sykdom enn vanlige symptomer. Anbefalingene i prioriteringsveilederne har tatt hensyn til dette.
Vurderingen av vanlige symptomer med hensyn til rett til nødvendig helsehjelp
Når det foreligger nye vanlige symptomer (ikke alarmsymptomer), vil vurderingen på gruppenivå følge risikovurderingen i forhold til alvorlighet. I tillegg vurderes nytten ved å gi helsehjelpen, og at nytten står i rimelig forhold til ressursbruken. For eksempel vil lett ukomplisert dyspepsi ved alder under 45 år i utgangspunktet ikke gi rett til nødvendig helsehjelp, mens pasienter med dyspepsi med tilleggsfaktorer uansett alder, og nyoppstått dyspepsi ved alder over 45 år, få rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten fordi utredning hos spesialist er nødvendig. Her er det den aldersavhengige sannsynligheten for alvorlig underliggende sykdom og betydningen av kompliserende faktorer som ligger bak differensieringen. Den individuelle vurderingen av en henvisning vil kunne gi et annet utfall.
Det er definert en tilstandsgruppe for betydelige abdominalsmerter, for å skille denne tilstanden fra dyspepsi, som inkluderer lette til moderate smerter/ubehag/uvelhet i øvre abdomen. Veilederne som gir rett til nødvendig helsehjelp har forskjellig spesifisitet i forhold til alvorlig underliggende somatisk sykdom. Tilstandsveilederne for endret avføringsmønster og magesmerter er eksempler på veiledere med lav spesifisitet. Det er spesielt viktig at spesialister gjennom dialog med allmennleger i daglig praksis bidrar til at pasienter med lette forbigående symptomer, som trygt kan følges videre i allmennpraksis, ikke blir henvist til unødvendige spesialistundersøkelser.
Hva prioriteringsveilederen ikke gir svar på
Prioriteringsveilederen gir ikke svar på hvilke undersøkelser og hva slags behandling det er riktig å gi den enkelte pasient. Dette er faglige vurderinger som til enhver tid følger "beste praksis", nasjonale og lokale retningslinjer basert på vitenskapelig dokumentasjon og erfaringsbasert kunnskap. Det er i egen kolonne antydet hva slags helsehjelp som kan bli aktuell. Kolonnen er ikke fullstendig, men skisserer de vanligste utredninger og behandlinger.