I beskrivelsen av tilstandene er det lagt vekt på at problemstillinger i henvisningene i stor grad skal kunne gjenkjennes. Det er unngått å tenke sykdomsdefinisjoner fordi en stor del av pasientene henvises for å få en diagnostisk avklaring av ulike symptomer. Hensikten er å "se faget gjennom søknadene", og ikke gjennom læreboka. For at prioriteringsveilederen skal være enkel å bruke, har det vært viktig å unngå å lage en altfor omfattende liste av tilstander. Det er derfor lagt vekt på volum av pasienter og ikke klassifikasjon av sykdommer eller beskrivelse av ulike symptomer.

Utdypende forklaring på tilstand

Pasienter med førstegangs epilepsisuspekte anfall uten og med bevissthetsforstyrrelser og uten eller med kramper. For pasienter med bevissthetstap uten kramper bør det også vurderes om de skal henvises til kardiolog først.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

4 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• graviditet
• anfallets alvorlighet og hyppighet
• yrke
• førerkortstatus
• MR-funn
• nevrologiske symptomer og funn

Utdypende forklaring på tilstand

Spørsmål om Parkinsons sykdom, parkinsonisme, dystonier, uavklart tremor, andre bevegelsesforstyrrelser. Essensiell tremor og restless legs bør primært bli forsøkt behandlet i primærhelsetjenesten, om nødvendig etter rådgivning.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• andre sykdommer
• atypiske nevrologiske symptomer
• symptomer på tilleggssykdom

Utdypende forklaring på tilstand

Nyoppståtte symptomer, utfall eller MR-funn som kan gi mistanke om demyeliniserende sykdom. Uspesifikke symptomer med negativ MR (for eksempel kronisk tretthet) anses ikke å ha behov for nevrologisk utredning.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• alder (yngre prioriteres høyere)
• type symptom
• rask progresjon av symptomer
• gjentatte symptomer

Utdypende forklaring på tilstand

Gjelder pasienter med kjent epilepsidiagnose.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• graviditet
• førerkortstatus
• anfallshyppighet og utforming
• medikamenter
• bivirkninger
• komorbiditet
• yrkesstatus

Utdypende forklaring på tilstand

Nevrologiske tilleggssymptomer. Manglende effekt av behandling.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• smerteintensitet
• tilleggssymptomer som indikerer alvorlighetsgrad
• raskt økende symptomer

Utdypende forklaring på tilstand

Ukomplisert migrene og spenningshodepine. Normal bildediagnostikk. Lavgradig hodepine. Ingen nevrologiske tilleggssymptomer.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Nei

Utdypende forklaring på tilstand

Pasienter med symptom på kognitiv svikt/hukommelsessvikt, yngre enn 70 år.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• progresjonshastighet
• alder
• MR-funn
• nevrologiske tilleggssymptomer

Utdypende forklaring på tilstand

Nevrologens rolle i vurdering av rygg- og nakkesmerter er begrenset til pasienter med mistanke om radikulopati eller myelopati.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• fare for varige eller progredierende nevrologiske utfall
• radikulær smerte av invalidiserende grad til tross for adekvat medikamentell behandling

Progredierende myelopati har frist på 4 uker.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

26 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• subakutt debut
• smerter
• asymmetriske symptomer
• progresjonshastighet og type symptomer
• alder
• familieanamnese
• komorbiditet

Ved kjent diabetes mellitus og alkoholmisbruk anses årsaksforholdene tilstrekkelig belyst, og behov for nevrologisk utredning anses vanligvis ikke nødvendig.

Utdypende forklaring på tilstand

Symptomer forenlig med affeksjon av ryggmarg.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

4 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

Fare for varige eller progredierende nevrologiske utfall.

Utdypende forklaring på tilstand

Svimmelhet av perifer type hører inn under prioriteringsveilederen for øre-nese-halssykdommer, hode- og halskirurgi.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• andre nevrologiske symptomer

Ved suspekt sentralnervøs årsak kan svimmelheten potensielt ha alvorlige årsaker.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75–80 prosent av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. De gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Veilederen Om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften informerer om pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederne er ment som beslutningsstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederne har status som faglige veiledere og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederne gir imidlertid uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederne, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Om arbeidsprosessen ved utarbeiding av prioriteringsveilederne

De første prioriteringsveilederne ble publisert i desember 2008, og flere ble utviklet årene etter.

Prioriteringsveilederne ble utarbeidet av nasjonale arbeidsgrupper, med én gruppe for hvert av de fagområdene som inngikk i prosjektet. Hver arbeidsgruppe bestod av spesialister fra ulike typer sykehus, og alle helseregionene var representert. Fastleger, representant fra annet fagområde og brukerrepresentanter var også med.

I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene. Dette foregikk ved at anbefalinger om rett og frist for hver enkelt tilstand ble satt opp mot arbeidsgruppens gradering av prioriteringsvilkårene for denne tilstanden. Dette ble gjort for alle tilstandene i alle fagområdene. Arbeidsgruppene kunne dermed speile egne vurderinger og anbefalinger mot andres. Dette resulterte i revurdering av noen anbefalinger.

Tverrfaglighet ble ivaretatt gjennom innspillene innad i gruppene fra representantene fra annet fagområde og fra allmennlegerepresentanten, samt gjennom plenumsdiskusjoner med spesialistene fra de andre faggruppene.

Systematikk, åpenhet, refleksjon og dokumentasjon var grunnleggende i hele arbeidsprosessen.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de antok ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist)[1]. For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Biblioteket i Helsedirektoratet var tilgjengelig for hjelp med dokumentasjon i første utgave av prioriteringsveilederne. Prioriteringsvurderinger vil imidlertid alltid inneholde skjønnsmessige vurderinger basert på legens kunnskap om naturlig sykdomsutvikling, pasientens totale situasjon og om effekten av behandlingen. Kravet til dokumentasjon har derfor vært mindre strengt enn det som normalt vil gjelde for nasjonale faglige retningslinjer.

I samarbeidsprosjektet fulgte en prosjekt- og ekspertgruppe hele arbeidsprosessen. Medlemmene i gruppa bidro med vurderinger, ga råd om prosesser, og ga innspill til forståelse av prioriteringsforskriften og prioritering generelt.

Prioriteringsveilederne var på åpen høring der helsetjenesten og alle aktuelle fag- og brukermiljøer kunne gi innspill.

Om metode

Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF).
 

[1] Dimensjonene som gruppene vurderte er tatt fra prioriteringsforskriften § 2, merknadene til prioriteringsforskriften § 2 i rundskriv IS-12/2004 og fra NOU 1997:18 Prioriteringer på ny (Lønning II).