Tolkeloven og særlovgivningen

Offentlige organer skal bruke tolk når det følger av lov, jf. tolkeloven § 6 første ledd første punktum. For helse- og omsorgstjenestene er plikten til å bruke tolk regulert i særlovgivningen. Helsetjenestens og helsepersonells plikt til å bruke tolk følger av forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4 (lovdata.no) og § 10 (lovdata.no) og av pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-2 (lovdata.no) til 3-4  (lovdata.no). Videre følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 (lovdata.no) at pasienten har rett til informasjon som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Dette gjelder uavhengig av om tjenestene tilbys av offentlige eller private virksomheter. 

Når det er nødvendig for å ivareta pasientsikkerheten og for å yte forsvarlige helse- og omsorgstjenester har helse- og omsorgstjenesten plikt til å bruke kvalifisert tolk. 

Tolkeloven gjelder for offentlige organer og private som utfører tjenester for et offentlig organ, som bestiller og bruker tolk. Kommuner og helseforetak er offentlig organ. Loven gjelder også for tolker.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) er fagmyndighet på tolkefeltet og har mye nyttig informasjon om tolkeloven (IMDi.no).

Tolkeloven gjelder tolking til og fra norsk etter § 2. Loven gjelder også tolking mellom norsk tale og norsk og andre lands tegnspråk, samt annen tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking i kommunikasjon med døve, hørselshemmede og døvblinde, som taktiltolking og skrivetolking.

For fastleger og fysioterapeuter er plikten regulert i § 37 i forskrift om fastlegeordningen (lovdata.no) og i § 20 i forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale (lovdata.no).

Virksomheter som tilbyr helse- og omsorgstjenester skal sørge for at medarbeiderne har nødvendig kunnskap og kompetanse. Opplæring i tolkebruk inngår i dette ansvaret, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).

Det følger av tolkeloven § 7 at når et offentlig organ har plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk. Det samme gjelder når plikten til å bruke tolk er regulert i en annen lov, dersom bruk av tolk er nødvendig for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste. Med kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister jf. § 10 i tolkeforskriften (lovdata.no). 

Forbud mot å bruke barn under 18 år som tolk

Tolkeloven § 4 (lovdata.no) forbyr offentlige organer å bruke barn under 18 år som tolk. Unntak fra forbudet kan gjøres når det er nødvendig i nødsituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses forsvarlig.

I forarbeidene til tolkeloven (Prop. 156 L (2020-2021)), uttales følgende til lovens § 4: "Barn kan bare brukes som tolk i nødssituasjoner dersom det er nødvendig. Hvis det finnes andre alternativer for å videreformidle informasjonen i nødssituasjoner, skal barnet ikke brukes som tolk." 

Videre uttales følgende: "I vurderingen av om det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig å bruke et barn som tolk, må det tas hensyn til sakens art, hva alternativene er og forhold ved barnet. Ved kompleks informasjon, eller der situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Det er bare i mer trivielle og hverdagslige saker det kan være aktuelt å bruke barn som tolk etter dette unntaket. Dersom det er andre muligheter for tolking i den aktuelle situasjonen, vil det ikke være forsvarlig å bruke barnet til å videreformidle informasjon. I vurderingene av om dette unntaket kan benyttes, skal hensynet til barnet stå sentralt. Blant annet barnets alder og modenhet må tas i betraktning."

Retningslinjer

Ved jevnlig bruk av tolk, ca. én gang i uken, har virksomhetsleder ansvar for å utarbeide retningslinjer for bruk og bestilling av tolk, tolkeloven § 9 første ledd og tolkeforskriften § 2. Retningslinjene må tilpasses lokalt og ta utgangspunkt i minimumskravene til retningslinjenes innhold, jf. tolkeforskriften § 2.

IMDi har informasjon om hvordan lage egne retningslinjer for bruk av tolk i din virksomhet.

Helse- og omsorgstjenesten kan bruke fremmøtetolking eller fjerntolking. Ved bruk av fjerntolking skal helse- og omsorgstjenesten sikre tilfredsstillende tekniske løsninger, opplæring av ansatte og ivaretakelse av personvernet, jf. § 8 i tolkeloven.

Vurdering av behov for tolk

I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det legges vekt på om det kan kommuniseres forsvarlig uten tolk, og på sakens alvorlighet og karakter, jf. § 6 i tolkeloven første ledd. Ved tvil om kommunikasjonen blir forsvarlig uten tolk, vil det som oftest være nødvendig å bruke tolk. 

Dersom pasienten ikke ønsker å bruke tolk, må helsepersonellet foreta en faglig vurdering ut ifra pasientens helsesituasjon og mulige konsekvenser ved å la være å bruke tolk. Helsepersonellet kan i utgangspunktet ikke påtvinge pasienten en tolk. Nødrett kan imidlertid legitimere bruk av tolk uten pasientens/brukerens samtykke.

Rett til å bruke samisk for samiskspråklige

For samiskspråklige er det i tillegg særlige regler om rett til å bruke samisk for samiskspråklige som oppholder seg i forvaltningsområdet for samisk språk (regjeringen.no). Dette innebærer at de som ønsker å bruke samisk overfor offentlige helse- og omsorgsinstitusjoner i språkutviklingskommuner og språkvitaliseringskommuner, har rett til å bli betjent på samisk, jf. sameloven § 3-5 (lovdata.no). Dersom helsepersonellet ikke kan samisk, skal tolk bestilles. 

Diskriminering

Manglende bruk av tolk kan være diskriminering på grunn av etnisitet (språk), jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6. Likestillings og diskrimineringsombudet (LDO) har mer informasjon om dette: Manglende tilrettelegging - LDO.

Helse- og omsorgstjenesten skal informere pasienten/brukeren eller pårørende om:

• bruk av tolk og tolkens taushetsplikt
• at tolking kan skje ved fremmøtetolk eller fjerntolk
• at helse- og omsorgstjenesten dekker utgiftene til tolk
• hvorfor det kan være nødvendig å bruke tolk, se brosjyren: Tolk for deg som er pasient i helsetjenesten – Rett til informasjon på ditt språk
• muligheten til å registrere behov for tolk i pasientens felter i nasjonal kjernejournal, og ved behov bistå pasienten med å registrere tolkebehovet. Se informasjon om å gjøre egne registreringer om spesielle kommunikasjonsbehov i nasjonal kjernejournal (helsenorge.no).
• forbudet mot å bruke barn opptil 18 år som tolk
• at pårørende eller andre personer ikke bør benyttes istedenfor kvalifisert tolk

Helse- og omsorgstjenesten bør dokumentere vurderinger av behov for tolk i pasientens journal

• Den som yter helsehjelp skal, når det er relevant, dokumentere vurdering av tolkebehov og eventuelt gjennomført tolking i pasientens journal, jf. helsepersonelloven § 39 og helsepersonelloven § 40 og pasientjournalforskriften § 4 (lovdata.no). Det bør også registreres dersom pasient eller pårørende har motsatt seg bruk av tolk der helsepersonell mener det er behov.
• Fastleger og annet helsepersonell bør registrere tolkebehov i henvisninger.

At tolken som bestilles er kvalifisert innebærer at tolken oppfyller krav til å være registrert i Nasjonalt tolkeregister (IMDi).

Øvrige krav til tolken er regulert i tolkeloven - kapittel 3 Krav til tolken:

• God tolkeskikk - som blant annet innebærer at tolken
  • har tilstrekkelig tolkefaglig kompetanse for tolkeoppdraget
  • opptrer upartisk
  • ikke misbruker informasjon tolken har fått kjennskap til gjennom tolking
  • forsikrer seg om at forholdene ligger til rette for forsvarlig utførelse av tolkeoppdraget
• Taushetsplikt - som betyr at tolken er underlagt samme taushetsplikt som helsepersonellet jf. tolkeloven § 15 annet ledd (lovdata.no) og jf. helsepersonelloven § 21 flg (lovdata.no).
  • helse- og omsorgstjenesten skal sørge for at tolken gjøres kjent med sin taushetsplikt, og kan kreve at tolken skriftlig bekrefter at innholdet i reglene om taushetsplikt er kjent
•  Habilitet - som betyr at tolken
  • ikke kan påta seg oppdrag hvis tolken er inhabil.
  • er inhabil når det foreligger forhold som nevnt i forvaltningsloven § 6 første eller andre ledd (lovdata.no).
  • tar stilling til sin egen habilitet og informerer oppdragsgiver om forhold som kan medfører inhabilitet
  • likevel kan ta oppdrag når det er nødvendig i nødssituasjoner, eller at det ut fra omstendighetene må anses forsvarlig

Alle kan varsle IMDi om tolker som ikke overholder kravene til god tolkeskikk, taushetsplikt og habilitet jf. tolkeloven § 19 jf. §§ 14 til 16. For mer informasjon se krav til tolker i lov og forskrift (imdi.no).

Unntak fra kravet om å bestille kvalifisert tolk

Etter tolkeloven § 7 annet ledd kan kravet om å bruke kvalifisert tolk fravikes når: 

• det ikke er forsvarlig å vente til en kvalifisert tolk er tilgjengelig
• det er nødvendig i nødssituasjoner 
• andre sterke grunner

I forarbeidene (Prop. 156 L (2020-2021)), påpekes det at formuleringen «andre sterke grunner» medfører at det skal mye til før kravet om kvalifisert tolk kan fravikes. Som eksempel på "andre sterke grunner", vises det i forarbeidene til situasjoner hvor det er svært høye ankomster av flyktninger fra en språkgruppe, som skaper høyt press på de kvalifiserte tolkene.

Fram til 31. desember 2026 er det dispensasjon fra kravet om å bruke kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7 femte ledd. Det vil si at offentlige organer ikke er pliktige til å bruke kvalifisert tolk før etter denne datoen. Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi) anbefaler at offentlige organer bidrar til å etterleve lovens intensjon ved å tilstrebe å benytte seg av kvalifisert tolk også i løpet av overgangsperioden. Mer informasjon om det her: Hva sier tolkeloven? | IMDi

Helse- og omsorgspersonellet har samme språkbakgrunn som pasienten/brukeren

Når pasienten/brukeren og helse- og omsorgspersonellet har samme språkbakgrunn, er det vanligvis ikke behov for kvalifisert tolk. Det forutsetter imidlertid at helse- og omsorgspersonellet har tilstrekkelig språkkunnskap til å kunne gi pasienten/brukeren nødvendig informasjon og yte forsvarlig helsehjelp.

Dersom både pasienten/brukeren og helse- og omsorgspersonellet har tilstrekkelige språkkunnskaper i engelsk til å gjøre seg godt forstått, vil det vanligvis ikke være nødvendig med tolk. 

Ansatte med relevant språkkompetanse kan i enkelte situasjoner være en ressurs for å sikre grunnleggende kommunikasjon, for eksempel ved å formidle enkle beskjeder eller støtte pasienten i å orientere seg. Dette kan bidra til å avlaste behovet for tolketjenester i situasjoner som ikke krever fullverdig tolking. Det er likevel viktig at ansattes rolle avklares tydelig. Ansatte kan ikke erstatte kvalifisert tolk i situasjoner som krever nøyaktig og upartisk oversettelse eller der samtalen inneholder sensitive opplysninger. Bruk av ansatte i slike roller bør bygge på pasientens samtykke, kompetanse og en vurdering av habilitet. 

Det vises i denne sammenhengen til tolkelovens krav om at offentlige organer som jevnlig bruker tolk, skal ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk etter §§ 6 til 8. Retningslinjene skal tilpasses organets størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Vurdering og avklaring av helse- og omsorgspersonellets språkkunnskaper bør inngå i disse. 

Når bruk av tolk er nødvendig for å kunne tilby en forsvarlig tjeneste og oppfylle retten pasienten har til tilrettelagt informasjon, dekkes utgiftene til tolk av virksomheten som yter den aktuelle tjenesten jf. helsepersonelloven § 4 og § 10, og jf. pasient- og brukerettighetsloven § 3-5.

• Kommunene skal dekke utgiftene til bruk av tolk i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kommunen bør ha et system for betaling av utgifter til tolk, som er kjent for helse- og omsorgspersonellet.
• For fysioterapeuter med kommunal driftsavtale følger det av § 20 i forskrift om funksjons- og kvalitetskrav for fysioterapeuter med kommunal driftsavtale, at utgifter til tolk dekkes av kommunen. 
• De regionale helseforetakene skal dekke utgifter til tolketjenester i spesialisthelsetjenesten. 
• Fylkeskommunen skal dekke utgifter til bruk av tolk i forbindelse med tannbehandling til personer som har rett til nødvendig tannhelsehjelp etter tannhelsetjenesteloven § 2-1 (lovdata.no), jf. § 1-3 første ledd (lovdata.no), og til personer som tilbys nødvendig tannhelsehjelp etter budsjettvedtak fra Stortinget. Dette gjelder både når tannhelsehjelpen utøves av ansatte i den offentlige tannhelsetjenesten og av privatpraktiserende tannleger som har avtale med den offentlige tannhelsetjenesten. 
• Kjeveortopedi inngår ikke i den offentlige tannhelsetjenesten.
• Utlendingsdirektoratet dekker utgifter i forbindelse med akutt tannbehandling for beboere i ankomstsentre og transittmottak.
• Pasienten må selv dekke utgifter til tolk ved bruk av private tilbydere av helsetjenester som ikke har avtale med det offentlige.

Helse- og omsorgstjenestens plikt til å legge til rette for bruk av tolk til disse gruppene er den samme som for språktolker.

Tolkeloven omfatter tolking mellom norsk tale og norsk tegnspråk. Den omfatter også tolking mellom norsk og andre lands tegnspråk og annen tolking som taktiltolking og skrivetolking.

Tolkeloven og folketrygdloven gjelder ulike forhold. Tolkeloven handler blant annet om plikt for offentlige organer til å bruke tolk, mens folketrygdloven gir den enkelte en generell rett til stønad til tolketjenester til arbeids- og dagliglivet. Folketrygdloven handler dessuten om bruk av tolk på flere områder enn i kontakt med offentlige organer. Folketrygdloven gir også en utvidet rett til stønad til ledsagertjenester for døvblinde.

Reglene om rett til stønad til tolk etter folketrygdloven for personer som er døve, hørselshemmede og døvblinde er ikke til hinder for at tolkeloven også kan gjelde.

Retten til stønad til tolketjenester for disse gruppene er regulert i folketrygdloven kap. 10 og i disse forskriftene: 

• Forskrift om stønad til tolke- og ledsagerhjelp for døvblinde (lovdata.no)
• Forskrift om stønad til tolkehjelp for hørselshemmede (lovdata.no) 

Nav Hjelpemiddelsentral formidler og utfører tolkeoppdrag for døve, døvblinde og hørselshemmede som omfattes av folketrygdloven. Nav Hjelpemiddelsentral formidler også tolketjenester til oppdrag som faller utenfor folketrygden, for eksempel til sykehusinnleggelser. Helsetjenestene kan også bestille tegnspråktolk via tolkeregisteret, da til offentlig salærsats.

Alle tegnspråktolker, døvblindtolker og skrivetolker som arbeider for NAV, har de nødvendige kvalifikasjoner og godkjenninger. 

Informasjon om retten til tolkehjelp:

• Tolking for døve, døvblinde og hørselshemmede (nav.no)
• Når du skal bruke tolk (kunnskapsbanken.no)

Bakgrunn

Nasjonal veileder til lov og forskrift om bestilling, bruk og finansiering av tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten er laget med utgangspunkt i relevant helselovgivning og tolkeloven (lovdata.no) og er en revidert utgave av Veileder om kommunikasjon via tolk for ledere og personell i helse- og omsorgstjenestene fra 2011.

Helsedirektoratet har i 2023 og 2024 gjennomført kampanjer om bruk av tolk i helsetjenestene, rettet mot befolkningen, helse- og omsorgspersonell og ledere i helse- og omsorgstjenesten. I 2025 gjennomføres kampanje om bruk av tolk i helsetjenestene i relevante fagtidsskrifter og i sosiale medier, rettet mot personell og ledere i helse- og omsorgstjenesten. 

Hensikt med veilederen

Veilederen og anbefalingene er utarbeidet for å bidra til:

• at helse- og omsorgstjenesten oppfyller kravene i tolkeloven og i helselovgivningen som tilsier at bruk av kvalifisert tolk i noen tilfeller er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp og likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester.
• god kommunikasjon mellom helse- og omsorgspersonell og pasienter/brukere og pårørende. 
• at tjenestene utarbeider retningslinjer for bestilling og bruk av tolk i alle deler av helse- og omsorgstjenesten, i tråd med tolkeloven. 
• likeverdige helse- og omsorgstjenester til personer som har behov for tilrettelagt kommunikasjon via tolk. Dette gjelder for samiskspråklige personer, personer som er døve, hørselshemmede eller døvblinde, og for personer med minoritetsspråklig bakgrunn som har begrensede norskkunnskaper. 

Målgrupper

Kommuner og helseforetak. Ledere og personell i primær- og spesialisthelsetjenesten.

Omfang og avgrensning

• Anbefalinger som angir hvordan helse- og omsorgstjenesten kan oppfylle kravene i tolkeloven og i aktuell helselovgivning som omfatter tilrettelagt kommunikasjon og forsvarlig helsehjelp. 
• Anbefalingene omfatter ikke nye teknologiske løsninger, bestillingssystemer eller organisatoriske løsninger for tilgang på tolketjenester på alle aktuelle språk. 

Definisjoner

• Døv: En person som er døv har nesten eller total mangel på evnen til å høre (døvhet – Store medisinske leksikon (snl.no)).
• Døvblind: En person som er døvblind har både nedsatt syn og hørsel (døvblindhet – Store medisinske leksikon (snl.no). Disse ulike variasjonene kan være medfødt eller ervervet gjennom livet.
• Fjerntolking via skjerm: Tolkingen foregår ved at tolken er med på skjerm fra en annen lokasjon, mens eksempelvis pasienten og legen er i samme rom.
• Hørselshemmet: En person som er hørselshemmet har varierende grad av hørsel. Kategorien rommer de som har en midlertidig lett nedsettelse til de som er helt døve. hørselshemning – Store medisinske leksikon (snl.no).
• Minoritetsspråk: “Språk som er førstespråket for mindre grupper i et samfunn, f.eks. samer, kvener eller ulike grupper med innvandrerbakgrunn” Ord og uttrykk – språklige minoriteter i opplæringen – NAFO  (oslomet.no).
• Minoritetsspråklig: “Person som snakker et språk som er førstespråket til mindre grupper i et samfunn” Ord og uttrykk – språklige minoriteter i opplæringen – NAFO (oslomet.no)). 
• Samiskspråklig: “person som snakker samisk”. samiskspråklig - Det Norske Akademis ordbok (naob.no).
• Skrivetolk: Tolker fra talespråk til skriftspråk. Dette brukes ofte med personer som er blitt hørselshemmet i voksen alder og ikke kan tegnspråk. Mange som har fått hørselsutfordringer  i ung alder bruker også skrivetolk.
• Taktilt tegnspråk: Tolken kommuniserer ved å bruke berøringssansen på en måte den døvblinde forstår.
• Talespråktolk: En talespråktolk oversetter muntlig informasjon mellom to talespråk (for eksempel norsk, engelsk, arabisk). Hvordan bli tolk | IMDi 
• Tegnspråktolk: En tegnspråktolk oversetter mellom talespråk og tegnspråk, eventuelt mellom ulike tegnspråk eller varianter av samme tegnspråk der dette er nødvendig. Det finnes flere tegnspråk i verden, og også internasjonalt tegnspråk. I Norge er det vanligst å tolke mellom norsk talespråk og norsk tegnspråk. Det finnes også flere tolkemetoder, de brukes etter avtale med personen som er døv, døvblind eller hørselshemmet.
• Tolk: En tolk arbeider for at mennesker som ikke snakker felles språk, skal kunne forstå hverandre. Tolk | Utdanning.no.

Grad av normering

Slik brukes begrepene "skal", "bør" og "kan" til å angi grad av normering i teksten:

• "skal" brukes der innholdet er regulert i lov eller forskrift, eller når anbefalingen/rådet er så klart faglig forankret at det sjelden er forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt
• "bør" eller "anbefaler" er en sterk anbefaling/råd som vil gjelde de aller fleste
• "kan" eller "foreslår" er en svak anbefaling/råd der ulike valg kan være riktig

Rettslig betydning

Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde normerende produkter, det vil si nasjonale faglige retningslinjer, nasjonale veiledere, nasjonal faglige råd og pasientforløp, som understøtter målene som er satt for helse- og omsorgstjenesten.

Nasjonale anbefalinger og råd skal baseres på kunnskap om god praksis og skal bidra til kontinuerlig forbedring av virksomhet og tjenester, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 7-3 (lovdata.no), helse- og omsorgstjenesteloven § 12-5 (lovdata.no) og folkehelseloven § 24 (lovdata.no). Det er et ledelsesansvar å sørge for at anbefalinger og råd i nasjonale faglige retningslinjer, faglige råd og veiledere implementeres i virksomheten, jf. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no).

Nasjonale faglige retningslinjer, råd og veiledere er med på å gi forsvarlighetskravet et innhold, uten at anbefalingene er direkte rettslig bindende. Anbefalinger/råd utgitt av Helsedirektoratet er faglig normerende for valg man anser fremmer kvalitet, god praksis og likhet i tjenesten på utgivelsestidspunktet. Dersom tjenestene velger en annen praksis enn anbefalt, bør dette være basert på en konkret og begrunnet vurdering som dokumenteres, jf. pasientjournalforskriften § 6, bokstav g.

Anbefalinger og råd i nasjonale faglige retningslinjer, faglige råd og veiledere må forstås i lys av grunnleggende helserettslige plikter og rettigheter. Sentrale plikter for helsepersonell er plikten til forsvarlig tjenesteyting, taushetsplikt, dokumentasjonsplikt og opplysningsplikt. I tillegg skal pasient- og brukerrettigheter ivaretas, blant annet rett til informasjon og medvirkning og reglene om samtykke til å motta helsetjenester. Kommunikasjon må være tilpasset mottakerens forutsetninger relatert til alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn m.m

Tilstøtende regelverk 

Helse- og omsorgstjenesteloven (lovdata.no)

Rundskriv til helsepersonelloven

Rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven

Spesialisthelsetjenesteloven (lovdata.no)

Helsedirektoratets roller, finansiering og høring

Helsedirektoratet er et fag- og myndighetsorgan underlagt Helse- og omsorgsdepartementet. Utredningsinstruksen (lovdata.no) legger krav for utredninger i staten, inkludert utarbeidelse av normerende produkter. Veileder til utredningsinstruksen (dfo.no) gir en veiledning til og nærmere beskrivelse av statlige utredninger.

Helsedirektoratet er et statlig myndighetsorgan som er helfinansiert via statsbudsjettet. Når fagpersoner og klinikere inviteres til deltakelse i arbeidsgrupper og referansegrupper, er hovedregelen at det ikke gis godtgjørelse for deltakelse hvis personen er offentlig ansatt. Praksis om godtgjøring i Helsedirektoratet bygger på veiledende bestemmelser i Statens personalhåndbok, men med presiseringer og utfyllende bestemmelser tilpasset Helsedirektoratets behov for ekstern bistand.

Kunnskapsbasert tilnærming

Nasjonale anbefalinger og råd har en kunnskapsbasert tilnærming. Det innebærer at forskningslitteratur, klinisk erfaring og brukererfaring på en systematisk måte vurderes opp mot ønskede og uønskede konsekvenser av et tiltak jf. Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer. På områder der det er funnet mindre forskningsbasert kunnskap og/eller overføringsverdien fra internasjonal til norsk helsetjeneste er lav, blir klinisk kunnskap og brukerkunnskap tillagt større vekt.

I denne veilederen vises det til relevant regelverk og informasjon på nettsidene til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) som fagmyndighet på tolkefeltet, og til NAV som har ansvar for tolketjenester til døve, hørselshemmede og døvblinde. I tillegg har arbeidsgruppen bidratt med aktuell kompetanse, klinisk- og brukererfaring, samt foreslått relevant litteratur. Det er ikke gjort systematiske søk etter relevant forskning i denne sammenhengen.

Arbeidsform og deltakere

Helsedirektoratet har ledet arbeidet og fått innspill fra en bredt sammensatt arbeidsgruppe.

Intern prosjektgruppe

Prosjektleder: Gro Saltnes Lopez, seniorrådgiver, avdeling samfunnshelse

Avdeling helserett

Spesialrådgiver Caroline Hodt-Billington, avdeling normering

Ekstern arbeidsgruppe

Adriana Fjellaker, interessepolitisk rådgiver, Norges døveforbund

Alisa Ye Bjarkø, tolk, styret i Norsk tolkeforening

Andrea Kagge Wister, psykologspesialist, Akershus universitetssykehus

Anne Mette Dahl, helsesykepleier, rådgivningskontoret for syn og hørsel, helseetaten, Oslo kommune

Hege Linnestad, seniorrådgiver, Akershus universitetssykehus

Heidi Olsen, rådgiver, helseetaten, Oslo kommune

Hulya Taspinar, brukerrepresentant minoritetsspråklige, erfaring med tolkede samtaler, Trondheim

Jan Joakimsen, leder av Hørselshemmedes landsforbund, Vestfold

Jessica Harnischfeger, psykologspesialist, Norsk psykologforening

Karin Andvig, daglig leder av Landsforbundet for kombinert syns og hørselshemmede/døvblinde

Linda Charlotte Grunnreis, Pasient- og brukerombud Telemark

Lisa Monica Aslaksen, enhetsleder for Samisk tolketjeneste, Finnmarkssykehuset

Mari Bakken Standnes, Sykepleierforbundet; faggruppe for migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie

Mariann Eidberg, leder, Tolkene i Akademikerforbundet

Mariann Jeppestøl Eriksen, avdelingsleder tolketjenesten, NAV hjelpemiddelsentral, Oslo

Marit Alver-Jacobsen, Pasient- og brukerombud Innlandet

Paulina Slusarszyk, tolk og leder av Norsk tolkeforening

Rita-Alise Porsanger-Moen, tidligere prosjektleder, Helse Nord RHF

Signhild Nilsen, seniorrådgiver, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (MDi), tolkeseksjonen

Thomas Petter Ekhaugen, leder av Tolkesentralen, Oslo universitetssykehus

Thor Indseth, avdelingsdirektør, Folkehelseinstituttet, enhet for migrasjonshelse 

Habilitet

Arbeidsgruppemedlemmer har fylt ut Helsedirektoratets habilitetsskjema. Intellektuelle eller finansielle interesser som potensielt kan påvirke arbeidet er lagt frem for de andre deltakerne i arbeidsgruppen. Ingen interesser med konsekvenser for deltakelse i arbeidet er identifisert. Det er sjelden deltakere ekskluderes fra Helsedirektoratets retningslinjeutvikling på grunn av inhabilitet. Helsedirektoratet ønsker bidragsytere med ulike ståsted inn i arbeidet for diskusjoner som kan bidra til fagutvikling. Det etterstrebes faglig enighet, men det foretas ingen avstemninger i arbeidsgruppene. Eventuell dissens omtales her i metode- og prosesskapitlet. Det endelige produktet er besluttet av helsedirektøren.

Referanse

Veileder for utvikling av  kunnskapsbaserte retningslinjer. (2012). (IS-1870 ). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/utvikling-av-kunnskapsbaserte-retningslinjer