1.7 Radiologiske undersøkelser

Innhold på siden

    • Publisert 2006: Bjarne Smevik og Claus Klingenberg
    • Revidert 2010: Bjarne Smevik og Claus Klingenberg

    Revidert 2010

    Godt samarbeid mellom henvisende lege og radiolog er en forutsetning for at adekvate undersøkelser velges, spesielt ved vanskelige problemstillinger.

    Ultralydundersøkelser

    Ultralyd bør brukes som førstevalg ved undersøkelse av en rekke organer/anatomiske strukturer (hjerne hos nyfødte, tyreoidea, halskar, hjerte, lymfeknuter, thymus, intraabdominale organer, ledd etc.) og ved en rekke vanlige tilstander (bløtvevstumores, pleuraeksudat, perikardeksudat, ascites, abscesser etc.) hos barn. Farge-Doppler og flow-målinger gir ofte viktig og nødvendig tilleggsinformasjon. Undersøkelsen er relativt rimelig, non-invasiv, medfører ikke behov for sedering og gir ingen strålebelastning. Den største ulempen ved ultalydundersøkelser er operatør-avhengighet.

    Kontrastmidler beregnet for ultralydundersøkelser er hittil ikke godkjent for bruk hos barn.

    Radiografi

    Vanlige rtg. undersøkelser uten kontrast er mye brukt hos barn. Rtg. thorax er fortsatt den klart viktigste og vanligste enkeltundersøkelsen. Med dagens teknikker får man god bildekvalitet med bruk av mindre stråledose enn tidligere. Ellers brukes røntgen hovedsakelig i vurdering av ben og bløtdeler, oversikt abdomen m.v.

    Rtg. undersøkelser med perorale kontrastmidler brukes ved undersøkelse av gastrointestinaltractus og ved vurdering/gjennomlysning av hypopharynx og øsofagus, ventrikkel og duodenum. Ved mistanke om tynntarmspatologi følges passasjen gjennom hele tynntarmen til colon, og passasjetid samt eventuell patologi beskrives. Ved mistanke om aspirasjonstendens benyttes vannløselig kontrastmiddel. Ved uavklart nivå for en mistenkt obstruksjon i tarmen er det vanlig å begynne med rtg colon, for deretter å gå videre med en tynntarmspassasje.

    Rtg. undersøkelser med kontrastmidler gitt intravenøst (urografi) eller intravesicalt (MUCG) brukes ved urologiske problemstillinger.

    Computertomografi (CT)

    Med modere CT teknikker kan undersøkelsene gjøres relativt raskt. Det er derfor ofte ikke behov for dyp sedering, selv av de minste barna. Billedkvaliteten er også stort sett meget god og det er mulighet for både to- og tredimensjonale rekonstruksjoner. De fleste har i dag tilgang til multislice CT (ultrarask undersøkelse). High resolution CT (HRCT) brukes hovedsakelig for å studere lungeparenkymsykdommer. Virtuell CT-bronkoskopi og spiral-CT angiografi brukes for å vurdere vaskulære strukturer, tromboser etc.

    Ulempen med CT er en betydelig strålebelastning. Størrelsen på denne er avhengig av både utstyr og ikke minst hvilken protokoll man bruker, men helt generelt kan en CT undersøkelse i dag tilsvare mellom 1–4 års naturlig bakgrunnsbestråling, mot rtg. thorax som kan tilsvare ca 3 dagers naturlig bakgrunnsbestråling. En balansert oversikt over nyere litteratur på området finnes på hjemmesidene til National Cancer Institute i USA [1]. Hos barn er man svært opptatt av å holde stråledosen så lav som overhodet mulig, samtidig som vi er avhengige av svært god rom-oppløsning i bildene for å få frem fine nok detaljer. Det finnes nå CT-maskiner på markedet som gir vesentlig lavere stråledoser, og som av den grunn bør brukes på barn.

    Magnetisk resonanstomografi (MR)

    Det har de seneste årene vært en rivende utvikling innen MR teknologi. Mange ulike sekvenser gir store muligheter til å skreddersy undersøkelsen i forhold til problemstillingen, og både dynamiske studier, funksjonelle fremstillinger, angiografiske teknikker og spektroskopi er tilgjengelig. MR gir overlegent best anatomisk fremstilling i CNS. To- og tre-dimensjonale teknikker gir også meget god fremstilling av store luftveier, urinveier, galleganger (MRCP) og hjertet og de store kar. MR tynntarm kan brukes ved inflammatorisk tarmsykdom (IBD) og evt. IBD-komplikasjoner. MR egner seg imidlertid fortsatt ikke helt optimalt til f.eks å vurdere lungeparenkym.

    Vedr. intravenøst Gadolinium (Gd) kontrastmiddel ved MR av barn: Gd kan føre til en sjelden, men meget alvorlig tilstand som kalles nefrogen systemisk fibrose (NSF) [2–4]. NSF er kun sett hos pasienter med alvorlig svekket nyrefunksjon, og svært sjelden hos barn. Med tanke på NSF er det imidlertid anbefalt forsiktighet med bruk av Gd-kontrast i det første leveåret. Hvis kontrast skal gis anses sykliske Gd-kontrastmidler som tryggest. Generelt for barn med nedsatt nyrefunksjon gjelder at hvis kreatinin-verdien er forhøyet (aldersavhengige refeanseverdier, se kap. 1.6) og GFR målt eller estimert er < 30 ml/min/1,73m2 bør indikasjonen for MR undersøkelse med Gd-kontrast nøye revurderes.

    Ulempen ved MR undersøkelser hos barn er undersøkelsestiden, som fortsatt er relativt lang. Det betyr at små barn vanligvis må ha dyp sedering eller narkose for å få gjennomført disse undersøkelsene. Ingen strålebelastning er imidlertid en stor fordel kontra CT, spesielt ved behov for gjentatte undersøkelser.

    Referanser

    1. Radiation Risks and Pediatric Computed Tomography (CT): A Guide for Health Care Providers (www.cancer.gov).
    2. Penfield JG. Nephrogenic systemic fibrosis and the use of gadolinium-based contrast agents. Pediatric Nephrology. 2008;23:2121-9.
    3. Christiansen RE, Sviland L, Sekse I, Svarstad E. Nefrogen systemisk fibrose ved bruk av MR-kontrastmiddel. Tidsskr Nor Legeforen. 2009;129:180-2.
    4. Retningslinjer for bruk av MR kontrastmidler, Barneseksjonen, Bilde- og intervensjonsklinkken, OUS-RH (mars 2009)
    (/pediatriveiledere?key=144400&menuitemkeylev1=5962&menuitemkeylev2=5963)