4.10 Skjelettdysplasier – utredning og oppfølging

Innhold på siden

    • Versjon 2006: Claus Klingenberg
    • Revidert 2009: Claus Klingenberg, Jostein Westvik og Hilde Norgarden
    • Revidert 2017: Claus Klingenberg, Karen Rosendahl og Cathrine Alsaker Heier

    Bakgrunn

    Skjelettdysplasier (osteokondrodysplasier) omfatter forskjellige tilstander som kjennetegnes av medfødte, generaliserte og hovedsakelig genetisk betingede endringer i skjelettet. Forekomsten er angitt til omtrent 6-9 per 10 000 fødte. Det er beskrevet over 400 ulike typer, som er delt inn i 42 grupper på grunnlag av molekylære, biokjemiske og/eller radiografiske funn. Innen hver av de 42 gruppene finnes beslektede typer av svært ulik alvorlighetsgrad. Om lag en tredel av skjelettdysplasiene er letale.

    De kliniske konsekvenser av disse sykdommene kan variere fra mild, ukomplisert kortvoksthet til alvorlig kortvoksthet med bendeformiteter, dysproporsjon mellom kroppssegmenter, leddsmerter/artritt og forsinket motorisk utvikling. De mest alvorlige former for skjelettdysplasier er letale. Det er, med enkelte unntak, en sterk sammenheng mellom tidlige debutalder og alvorlighetsgrad av sykdommen.

    Kortvoksthet og bendeformiteter er oftest er klinisk mest fremtredende.  Avhengig av hvilken diagnose som foreligger, kan imidlertid en rekke andre organer og vev være affisert (f.eks. sen­tralnervesystemet, det indre øret, øyet, ledd, muskulatur, lever, nyre og immunforsvaret).

    Det er ikke mulig innen rammen av Veilederen å omtale enkeltvis disse tilstandene (unn­taket er Osteogenesis imperfecta, se kap. 4.11 "Osteogenesis imperfecta (OI)"). For en god og praktisk oversikt henvises til referanse 2. Det henvises ellers til lærebøker og spesiallitteratur.

    Diagnostikk og utredning 

    Diagnostikk av barn med mistenkt skjelettdysplasi er viktig, først og fremst for å kunne gi adekvat oppfølging og behandling, men også for å bestemme gjentagelsesrisikoen når det gjelder eventuelle fremtidige søsken; 25 % ved autosomalt recessiv arvegang, 50 % ved autosomalt dominant arvegang og 0-4 % ved nyoppståtte mutasjoner. Tilstanden kan oppdages i alle aldre; prenatalt, ved nyfødtundersøkelsen eller som videre utredning av symptomer og funn som oppstår senere i barneårene.

    Rutinemessig ultralydscreening i svangerskapsuke 18-20, med utvidet undersøkelse av fostre med avvikende funn, som korte rørknokler, liten brystkasse eller forsinket forbeining, avdekker opptil 80-90 % av de alvorligste skjelettdysplasiene. Spesifisiteten er imidlertid noe lavere, om lag 50-60 %.

    Den primære utredningen vil vanligvis foregå i tett samarbeid mellom barne­lege, genetiker, barneradiolog og andre spesialister som barneortoped, øyelege etc. Det er viktig at man både i diagnostikk og oppfølging benytter seg av lokal, nasjonal og internasjonal ekspertise. I en del tilfeller er dette svært sjeldne sykdommer der det av naturlige årsaker er begrenset kompetanse ved mange barneavdelinger i Norge. Ved Barneklinikken i Bergen har de siden 2011 hatt en egen spesialpoliklinikk for utredning av mistenkt skjelettdysplasi, se referanse fra Tidsskriftet. Skjelettdysplasiteamet ved Oslo Universitetssykehus har også en Skjelettdysplasiklinikk.

    Utredningen i nyfødtperioden og senere barnealder inkluderer

    • Sykehistorie: Familieanamnese, fødselslengde/vekt, infeksjoner, psykomotorisk utvikling/milepæler. 
    • Klinisk undersøkelse: Inkludert vurdering av ansiktstrekk, hud, negler og hårkvalitet, tann- og øyestatus, leddstatus (hypermobilitet/kontrakturer)
    • Antropometriske målinger: Tilvekst etter nyfødtperioden, aktuelle mål inkludert armspenn, hodeomkrets og sittehøyde. Foreldrenes høyder måles også. Vurdering av ekstremitetene (foreligger det rhizomelisk (proksimal), mesomelisk (midt) eller acromelisk (distal) forkortning? Symmetri/asymmetri? Skoliose? Ansiktsforandringer? Makrokefali?
    • Røntgen totalskjelett, og evt. andre radiologiske undersøkelser
    • Laboratorieundersøkelser: Aktuelt i noen tilfeller, f.eks ved mistanke om mukopolysakkaridoser/mukolipidoser og McCune Albright osteodystrofi.
    • Genetiske tester: Disse har stadig større plass i utredningen. Konsulter genetiker dersom den kliniske vurderingen samt røntgenbilder ikke har resultert i forslag til diagnose.

    ESDN (European Skeletal Dysplasia Network- http://www.esdn.org/) er et diagnostikk- og forskningsnettverk fordelt på flere sentre/land i Europa. Via ESDN sine hjemmesider er det mulig å rådføre seg med et ekspertpanel av klinikere og radio­loger ved å sende elektroniske opplysninger og røntgenbilder. ESDN tilbyr også full molekylær­diagnostisk utredning av en rekke forskjellige typer skjelettdysplasier.

    Bahandling og oppfølging

    Mulighetene for kausal behandling er svært begrenset ved de aller fleste skjelettdysplasier. Man kan imidlertid til en viss grad unngå komplikasjoner eller oppnå forsinket debut av komplikasjoner ved riktig bruk av fysioterapi, orto¬pediske hjelpemidler og/eller ortopedisk kirurgi.

    Generelt bør barna unngå kontaktsport og andre aktiviteter som belaster ben/ledd. Det er viktig med tidlig råd om adekvat diett for å unngå overvekt. Det er også viktig at man tidlig etablerer kontakt med tannhelsetjenesten.
    Det er viktig at barn og ungdom med disse sjeldne lidelsene følges av leger og annet fagpersonell med kompetanse på området. Vanligvis vil barna bli knyttet opp mot de tverrfaglige team ved habiliteringsenhetene der fysioterapeuter, ergoterapeuter, psykologer og annet fagpersonell kan bidra i oppfølgingen. Veiledning og oppfølging av de psykologiske og sosiale konsekvenser av kortvoksthet har ofte stor betydning.

    Da mange skjelettdysplasier kan medføre tannutviklingsforstyrrelser, bittavvik og avvikende ansikts- og kjevevekst bør barna tidlig henvises til den offentlige tannhelsetjenesten, regionale tannkompetansesenter (Vest, Midt og Nord) og/eller TAKO-senteret så tidlig som mulig for informasjon om forebyggende tiltak og oppfølging og evt. behandling av tann- og bittutvikling.

    Samhandling og behandlingsnivå

    Referanser

    1. Bonafe L, et al. Nosology and classification of genetic skeletal disorders: 2015 revision. Am J Med Genet A. 2015; 167A: 2869-92.

    2. Rosendahl K, et al. Spesialpoliklinikk for skjelettdysplasier. Tidsskr Nor Legeforen, 2015; 135: 419-20

    3. Hagenås L. Diagnostikk og handlaggning av skelettdysplasier i pediatriken. Ped Endokrinologi 2005;19: 36–51

    4. International Skeletal Dysplasia Society (ISDS): http://www.isds.ch

    5. European Skeletal Dysplasia Network(ESDN): http://www.esdn.org/

    6. Taybi and Lachman’s Radiology of Syndromes, Metabolic Disorders and Skeletal Dysplasias, 5th ed. By Ralph S. Lachman. Philadelphia, PA: Mosby, 2006.

    7. Bone dysplasia. An atlas of Genetic Disorders of Skeletal Development. By J. Spranger, Paula J. Brill og A. Poznanski. Oxford Press, 2002
    8. UpToDate: Skeletal dysplasia: Approach to evaluation. Last updated October 2106. 


    (https://www.helsebiblioteket.no/pediatriveiledere?key=144502&menuitemkeylev1=5962&menuitemkeylev2=5966)