Transfusjon av cellulære blodprodukter

Innhold på siden

    • Publisert 2006: Anne Grete Bechensteen og Anne-Lise Bjørke Monsen
    • Revidert 2010: Anne Grete Bechensteen
    • Revidert 2017: Thomas Larsen Titze og Bernward Zeller

    Revidert 2017

    Generelt

    Alle cellulære blodkomponenter (det vil si erytrocytter og trombocytter) som tilvirkes ved blodbank i Norge er leukocyttreduserte, og inneholder <1x106 leukocytter/enhet. Leukocytt-reduserte blodkomponenter anses likeverdig med blodkomponenter fra selekterte CMV-seronegative blodgivere (1-3). Leukocyttreduksjon av blodkomponenter medfører også en sterk reduksjon i risiko for primær HLA-immunisering, samt sterkt reduserte risiko for transfusjonsassosiert graft versus host disease (TA-GvHD). Særlig immunsupprimerte pasienter bør likevel transfunderes med blodkomponenter som i tillegg er bestrålt. Dette gjelder blant annet følgende pasienter (2):

    • Foster (intrauterin transfusjon)
    • Premature barn med vekt ≤ 1500 g
    • Pasienter med alvorlig immundefekt.
    • Pasienter som transplanteres med allogene stamceller. Kravet gjelder fra 1 måned før, og i minst 12 måneder etter transplantasjon. Ved kronisk GVH livslang.
    • Pasienter som transplanteres med autologe stamceller. Kravet gjelder fra 1 måned før, og i 3-6 måneder etter transplantasjon.
    • Pasienter som mottar HLA-forlikelige blodkomponenter
    • Pasienter som mottar blodkomponenter fra slektninger
    • Pasienter som får cytostatikabehandling med Fludarabin eller Cladribin (2CDA) skal ha bestrålte produkter livslang.
    • Andre indikasjoner; vurderes i hvert enkelt tilfelle

    Erytrocyttransfusjon

    SAGMAN-erytrocyttkonsentrat fremstilles ved sentrifugering, separering og filtrering av fullblod fra frivillig og vederlagsfri blodgivning. Mellom 60-80 % av plasma fjernes og erstattes av SAGMAN-løsning. Minimumskravene til innhold i et erytrocyttkonsentrat er definert i «Guide to the preparation, use and quality assurance of blood components” (3). For leukocyttredusert erytrocyttkonsentrat i kunstig medium gjelder:

    • Hematokritt skal ligge mellom 0,50-0,70
    • Innhold av Hgb skal være ≥ 40 gram
    • Restinnhold leukocytter skal være < 1*106

    Det bemerkes at kravene spesifisert ovenfor er minimumskrav. Svært ofte vil Hgb-innholdet ligge en del over 40 gram. Volum av en slik enhet vil som oftest ligge mellom 250-300 ml, men også her vil det kunne være variasjon avhengig av produksjonsmetode. Ta eventuelt kontakt med din lokale blodbank for nærmere spesifisering av innhold. Produktet oppbevares ved 4 +/- 2⁰C, og er da holdbart i inntil 35 dager. Ved transfusjon til nyfødte og premature, samt ved utskiftningstransfusjon, benyttes produkter som er ≤5 dager gamle. For barn eldre enn 3 måneder fra fødselstermin foreligger det i utgangspunktet ingen ekstra krav i forhold til alder på produkt (2-4).

    Pretransfusjonsprøver (type and screen)

    Pretransfusjonsprøve er betegnelsen på en prøve som brukes til blodtyping og antistoffscreening, evt. også til antistoffutredning og forlikelighetstesting. Dersom pretransfusjonsprøve ikke er merket med 11-sifret fødselsnummer (evt. 11-sifret nød/D/hjelpenummer), godtas ikke prøven (2).

    ABO-typing

    Ved pretransfusjonsundersøkelser må pasienten være fullstendig ABO-typet i minimum to prøver tatt ved forskjellige tidspunkt, og blodtypen i de to prøvene må være identisk før ABO-identisk blod kan utleveres (2).

    RhD-typing

    Ved RhD-typing av pasienter brukes typereagens som ikke detekterer de vanligste RhD-variantene. Årsaken til dette er at pasienter med RhD-variant kan danne anti-D. Disse skal derfor fortrinnsvis ha RhD-negativt blod.
    RhD-typing av nyfødt (inklusiv navlestrengsblod) der indikasjonen er å avgjøre om RhD-negativ mor skal få RhD-profylakse eller ikke gjøres derimot med svært sensitive typereagens som detekterer de fleste RhD-varianter. Årsaken til dette er at RhD-varianter kan være immunogene (gi RhD-immunisering hos mor), og RhD-negative mødre som føder barn med RhD-variant skal derfor ha RhD-profylakse.

    Antistoffscreening/-identifisering

    Før transfusjon av erytrocytter må det undersøkes om pasienten har irregulære blodtypeantistoffer som kan destruere erytrocyttene. Dette gjøres ved antistoffscreening og eventuelt antistoffidentifisering (2).

    Barn <3 måneder danner normalt ikke/svært lite egne blodtypeantistoffer.

    • Barn < 1 uke
      Før blod utleveres skal det gjøres enkelt og utvidet forlik med mors plasma. Om det ikke er mulig å skaffe til veie prøve fra mor må barnets plasma benyttes.
    • Barn 1 uke-3 måneder
      • Om mors antistoffscreening er positiv og/eller barnet har positiv direkte antiglobulintest (DAT) skal det gjøres enkelt og utvidet forlik med mors plasma før erytrocyttkonsentrat kan utleveres.
      • Om mors antistoffscreening er negativ og barnet har negativ DAT kan barnet får ABO og RhD-typelikt erytrocyttkonsentrat.
    • Barn >3 måneder
      • Håndteres på lik linje med voksne. Ved behov for transfusjon skal det foreligge en gyldig pretransfusjonsprøve. En pretransfusjonsprøve har en gyldighet på 4 døgn.

    Generelt i forhold til pretransfusjonsprøver

    Hos barn der det kan bli aktuelt med transfusjon av erytrocyttkonsentrat bør man sørge for at det foreligger gyldig pretransfusjonsprøve. Husk at det før utlevering av ABO og RhD-typelikt blod kreves at typing er utført i minimum to prøver tatt på forskjellig tidspunkt. Hos pasienter der det er påvist irregulære blodtypeantistoffer må det beregnes ekstra tid før blodbanken kan levere ut forlikelig erytrocyttkonsentrat. Hvor lang tid avhenger av blant annet hvilket antistoff som er påvist og tilgjengelighet av forlikelig blod ved aktuell blodbank. Hos transfusjonstrengende pasienter der det er påvist irregulært blodtypeantistoff bør det derfor etableres god kommunikasjon med lokal blodbank. Beredskapsblod («kriseblod») tar kun hensyn til ABO-, RhD- og K-antistoffer. Det finnes imidlertid en rekke andre blodtypeantistoffspesifisiteter som kan gi alvorlig hemolytisk transfusjonsreaksjon. Bruk av beredskapsblod vil derfor innebære en økt risiko for hemolytisk transfusjonsreaksjon, og skal derfor utelukkende benyttes der det av hensyn til pasientens klinikk ikke er forsvarlig å vente til blodbanken kan levere ut forlikelige blod. Beredskapsblod vil dessuten ofte være >5 døgn gammelt, hvilket øker risikoen for hyperkalemi hos små barn. Alle blodbanker har mulighet for akuttutlevering av erytrocyttkonsentrat dersom det haster med transfusjon til pasient der det ikke foreligger gyldig pretransfusjonsundersøkelse. Også transfusjon av slikt blod innebærer en økt risiko for hemolytisk transfusjonsreaksjon, men man kan da ta hensyn til eventuelt tidligere påviste irregulære blodtypeantistoffer, så vel som alder på erytrocyttkonsentratet.

    Transfu


    Indikasjon for transfusjon av erytrocytter

    Eneste indikasjon for transfusjon av erytrocytter er sikring av adekvat oksygenering av perifert vev.

    Generelt gjelder at jo friskere barnet er, dess lavere transfusjonstrigger (Hb-verdi). For hemodynamisk stabile pasienter vil følgende transfusjonstriggere som regel kunne benyttes:

    • Barn < 1 måned: Hb 7,0 (Hct 21)
    • Barn 1-4 måneder: Hb 6,7 (Hct 20)
    • Barn > 4 måneder: Hb 7,0 (Hct 21)
    • NB. For barn med alvorlig sepsis vil man vanligvis tilstrebe Hb > 10,0

    For symptomfrie barn med en gradvis utviklet anemi som man forventer kan snus ved enkle midler (for eksempel jernmangelanemi eller transient erythroblastopenia of childhood (TEC)) kan man være svært restriktiv med transfusjoner, og ofte aksepteres lavere transfusjonstriggere enn de angitt ovenfor.
    For barn med respiratorisk og/eller sirkulatorisk påvirkning vil det ofte være indisert å benytte til dels betydelig høyere transfusjonstriggere. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
    For barn med hemoglobinopatier og barn under pågående strålebehandling gjelder egne transfusjonstriggere, og disse må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
    Barn som av religiøse (for eksempel Jehovas vitne) eller av andre årsaker motsetter seg transfusjon bør ikke transfunderes så lenge det er medisinsk forsvarlig (se punktet "Dosering erytrocytter" under).

    Dosering erytrocytter

    For barn, og da særlig små barn (< 25 kg), er det mest hensiktsmessig å beregne mengde erytrocyttkonsentrat til transfusjon i ml heller enn i enheter (5,6).

    • Barn < 25 kg: Typisk beregnes 10-15 ml pr kg kroppsvekt.
    • Barn ≥ 25 kg: Kan transfundere 1-2 erytocyttkonsentrat, avhengig av Hb-verdier (utgangsverdi og ønsket Hb-mål).

    Erytrocyttkonsentrat kan transfunderes med en hastighet opp til 5 ml/kg/time (5). Generelt gjelder at jo mindre pasient, desto tregere transfusjonshastighet anbefales. Transfusjon av erytrocyttkonsentrat skal være avsluttet senest 4 timer etter at produktet er tatt ut av blodbankkjøleskap/validert transportkasse (7). Risiko for volumoverbelastning må alltid veies opp mot indikasjon for Hb-korreksjon. Ved korreksjon av grav anemi (Hb <5) kan det være indisert med små (typisk 3-5 ml/kg) gjentatte transfusjoner med pause mellom hver transfusjon.
    For hemodynamisk ustabile transfusjoner gjelder egne transfusjonshastigheter, og disse må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

    Trombocyttransfusjon

    Det finnes prinsipielt to forskjellige trombocyttkonsentrater i Norge

    • Buffy coat-trombocytter
      • Trombocyttkonsentrat tilvirket ved pooling av buffy coat (sjiktet mellom plasma og erytrocyttene etter at fullblod er spunnet ned). Typisk vil man poole buffy coat fra 4-5 fullblod-donasjoner, men noen blodbanker bruker andre tall.
      • Et trombocytt-konsentrat fremstilt fra buffy coat vil dermed inneholde trombocytter (og leukocytter) med ulikt uttrykk av Human Platelet Antigen (HPA) og Human Leukocyte Antigen (HLA).
    • Aferesetrombocytter
      • Trombocytter høstes ved hjelp av afereseteknikk (maskinelt).
      • Samtlige trombocytter i konsentratet har identisk uttrykk av HPA og HLA.

    I langt de fleste tilfeller vil disse være likeverdige. I noen tilfeller kan det imidlertid være grunn til å foretrekke det ene fremfor det andre

    • Buffy coat-trombocyttkonsentrat inneholder generelt mindre restplasma sammenholdt aferesetrombocyttkonsentrat. Ved allergisk transfusjonsreaksjon (IgE-antistoff hos mottaker med spesifisitet mot plasmaprotein hos donor) bør buffy coat-trombocyttkonsentrat foretrekkes. (Tillegg av adekvat premedikasjon, f.eks deksklorfeniramin og Solu-Cortef, er i så fall også nesten alltid indisert.)
    • Hos pasienter med behov for transfusjon med særlig selekterte trombocytter (grunnet immunologisk platerefraktæritet/Føtal Neonatal AlloImmun Trombocytopeni (FNAIT)) velges i praksis alltid aferesetrombocytter.

    Trombocyttkonsentrat kvantiteres som enheter etter følgende spesifiserte trappetrinnsmodell

    • 0,5 enhet → 120-239 x109
    • 1,0 enhet → 240-359 x109
    • 1,5 enhet → 360-479 x109

    Trombocyttkonsentrasjonen vil typisk ligge omkring 1000-1200 trombocytter/mikroliter. I såkalte hyperkonsentrat ligger trombocyttkonsentrasjonen typisk >2000 trombocytter/mikroliter. Tallene er kun veiledende, og det finnes forskjeller i trombocyttkonsentrat produsert ved ulike blodbanker.

    Alle trombocyttkonsentrat er leukocyttreduserte og skal inneholde <1 x 106 leukocytter. Trombocyttkonsentrat oppbevares på vipper ved romtemperatur (20-24C), og produktet er da holdbart i 5 døgn.

    Normalt tilvirkes kun trombocyttkonsentrat fra blodgivere med blodtype O eller A. Trombocyttkonsentrat bør være ABO typelike eller forlikelige med mottaker, men dette kan fravikes (2). Vanligvis kan trombocyttkonsentrat med blodtype O/A2 gis til alle pasienter, mens trombocyttkonsentrat med blodtype A vanligvis kan gis til pasienter med blodtype A eller AB.

    RhD uttrykkes ikke på overflaten av trombocytter, men alle trombocyttkonsentrat vil kunne inneholde små mengder erytrocytter. Av denne grunn vil det som hovedregel være indisert med administrasjon av RhD-profylakse i tilfeller der det må transfunderes trombocyttkonsentrat fra RhD-positive blodgivere til RhD-negative jenter (2).

    Indikasjon for transfusjon av trombocytter

    Overordnet differensieres det mellom to typer indikasjon for transfusjon av trombocytter:

    • Terapeutiske transfusjoner
      • Pasienter med etablert trombocytopeni, eller der det er rimelig å anta at pasienten vil utvikle trombocytopeni, og pågående blødning bør transfunderes med trombocytter.
    • Profylaktiske transfusjoner
      • Hos pasienter med trombocytopeni, men uten pågående blødning, vil det kunne være aktuelt med transfusjon av trombocytter for å redusere risiko for blødning. Følgende transfusjonstriggere fungerer som en rettesnor, men hver enkelt pasient må også vurderes individuelt:
        • TPK < (5-) 10 uten blødning eller andre risikofaktorer for blødning
        • TPK < (15-) 20 ved infeksjon
        • TPK < 20 ved spinalpunksjon
        • TPK < 50 (-100) ved invasive/kirurgiske inngrep
        • Hos pasienter med trombocytopatier vil TPK ha mindre betydning, og klinikk samt kunnskap om aktuell trombocytopati hos den enkelte pasient vil bli rettledende.

    Ved immunologisk trombocytopeni (ITP) er det svært sjeldent indikasjon for transfusjon av trombocytter. Hos ITP-pasienter med større pågående blødninger kan det likevel bli indisert med transfusjon av trombocytter. I slike tilfeller vil det i praksis alltid være indisert med kombinasjonsbehandling (IVIG, steroider med mer).

    Trombocyttransfusjoner til pasienter med trombotisk trombocytopenisk purpura/hemolytisk uremisk syndrom (TTP/HUS) kan føre til forverring av tilstanden, og regnes som kontraindisert med mindre det foreligger livstruende blødninger, eller blødninger med fare for tap av ekstremiteter. Likeledes er transfusjon av trombocytter ved heparin-indusert trombocytopeni (HIT) assosiert med risiko for arterielle tromboser, og bør således begrenses i den grad det er medisinsk forsvarlig.

    Hos nyfødte med alvorlig føtal/neonatal alloimmun trombocytopeni (FNAIT) bør den nyfødte transfunderes med trombocytter som er forlikelige med mor. Om mulig bør forlikelige trombocyttkonsentrat forefinnes umiddelbart tilgjengelig ved tidspunkt for forløsning. Det finnes i Norge pr dags dato ikke noe etablert screeningsprogram for å identifisere gravide med risiko for å føde barn med FNAIT. I mange av tilfellene med FNAIT vil det derfor ikke være iverksatt tiltak før forløsning. Det er særlig HPA-antistoffer som gir opphav til alvorlig FNAIT, men også HLA kl I-antistoffer kan en sjelden gang være årsak. I Norge er anti-HPA 1a-antistoffer klart den vanligste årsaken. Det er kun rundt 2 % av blodgiverne som er HPA 1a-negative. Blodbanken i Oslo og Tromsø har til enhver tid trombocyttkonsentrat fra HPA 1a-negativ blodgiver i beredskap. Hos nyfødte med alvorlig trombocytopeni der det er rimelig å mistenke FNAIT bør det derfor vurderes å benytte disse trombocyttkonsentratene, før man får bekreftet eller avkreftet FNAIT. I denne vurderingen må det også tas med tiden det vil ta før HPA 1a-negativt trombocyttkonsentrat er forventet mottatt lokalt sykehus. Ved pågående alvorlig blødning, eller stor risiko for dette før HPA 1a-negativt trombocyttkonsentrat vil være tilgjengelig, bør trombocyttkonsentrat fra lokal blodbank benyttes. Da i så fall fortrinnsvis buffy coat-trombocytter om lokal blodbank har dette tilgjengelig.

    Dosering trombocytter

    For barn, og da særlig små barn (< 25 kg), er det mest hensiktsmessig å beregne mengde trombocyttkonsentrat til transfusjon i ml heller enn i enheter:

    • Barn < 25 kg: Typisk beregnes (10-) 15 ml pr kg kroppsvekt.
    • Barn ≥ 25 kg: Fortrinnsvis transfunderes 1 enhet. Videre transfusjoner avgjøres av målt effekt (klinikk og 1-timesprøve/24-timers prøve)

    Trombocyttkonsentrat gis vanligvis over 1-2 timer (max transfusjonshastighet 10-20 ml/kg/time).

     

    Transfusjon til enkelte utvalgte grupper pasienter

     

    Hemoglobinopatier

    Pasienter med hemoglobinopatier deles med henblikk på transfusjon ofte overordnet inn i 3 grupper:

    • De som aldri/svært sjelden har behov for transfusjon av erytrocytter
    • De som av og til har behov for transfusjon av erytrocytter
    • De som er obligat avhengig av regelmessig transfusjon av erytrocytter

    Hemoglobinopatipasienter bør transfunderes med erytrocyttkonsentrat som ikke er eldre enn 10 dager. I tillegg bør de transfunderes med såkalt utvidet fenotypelikt blod. Det vil si at det fortrinnsvis bør velges erytrocytter fra blodgivere som er forlikelige på følgende antigener (i tillegg til ABO som ALLTID skal være forlikelig) selv om det ikke er påvist irregulære blodtypeantistoffer hos pasient:

    • RhC, Rhc, RhD, RhE og Rhe
    • K
    • Jka/Jkb
    • Fya/Fyb
    • S/s

    Pasienter med hemoglobinopatier har ofte en blodtypeantigenprofil som avviker fra det man vanligvis ser i blodgiverkorpset ved norske blodbanker. I enkelte tilfeller kan man derfor måtte fravike noen av disse kravene (fortrinnsvis alder på erytrocyttkonsentrat samt Fya/Fyb- og S/s-status). Dette gjelder især i hastesituasjoner, og situasjoner med behov for større transfusjoner. Det er derfor særlig viktig med god dialog med lokal blodbank slik at man i større grad har mulighet til å sørge for mest mulig optimalt erytrocyttkonsentrat tilgjengelig ved tidspunkt for transfusjon.

    Transfusjonsreaksjoner

    Det finnes en rekke ulike transfusjonsreaksjoner. Under følger et lite utvalg.  For mer utfyllende informasjon, se for eksempel www.hemovigilans.no.

    Immunologiske transfusjonsreaksjoner

    • Hemolytiske transfusjonsreaksjoner (HTR)
      • En hemolytisk transfusjonsreaksjon er en reaksjon der symptomer og kliniske eller laboratoriemessige tegn på økt erytrocyttdestruksjon er forårsaket av en blodtransfusjon.
      • Hemolysen kan være intravaskulær eller ekstravaskulær og akutt/hyperakutt eller forsinket.
      • Akutt HTR (AHTR)
        • Inntreffer fra sekunder til 24 timer etter påbegynt transfusjon
        • Skyldes oftest ABO-antistoffer → er det transfundert feil blod/transfundert blod til feil pasient?
        • Typiske symptomer ved AHTR: 

          Feber
          • Frostanfall
          • Kvalme/oppkast
          • Smerter i bryst, lumbalt/flanke og i ekstremiteter
          • Dyspnè
        • Typiske funn ved AHTR

          BT-fall
          • Rødflammet ansikt
          • Hematuri/hemoglobinuri
          • Redusert haptoglobin, økt s-LD, økt bilirubin
          • Ikke oppnådd forventet økning i Hb
        • Tiltak ved mistanke om AHTR

          • STOPP transfusjonen!
          • Kontakt anestesilege/intensivmedisiner
        • Videre tiltak for å verifisere diagnosen

          • Postprøve, følgeseddel, blodpose og transfusjonssett sendes til blodbank
          • Ta prøve til analyse på haptoglobin, bilirubin, LD og Hb
          • Urinprøve til analyse på hemoglobinuri/hematuri
    • Forsinket HTR (DHTR)
      • Inntreffer vanligvis fra 1 til 28 døgn etter påbegynt transfusjon
      • Klinikk ved DHTR

        • Typisk er Hb-fall etter noe tid (dager)
        • Økt destruksjon av erytrocytter kan gi bilrubinemi, og enkelte ganger ikterus
        • Feber ses ofte
        • Hemoglobinuri kan forekomme
      • Tiltak ved mistanke om DHTR
        • Tilstanden er ofte mild, og krever sjelden spesifikke tiltak. Noen ganger ses imidlertid alvorlig DHTR, så hvert enkelt tilfelle må vurderes individuelt.
      • Diagnosen skal verifiseres etter samme prinsipper som for utredning av mistenkt AHTR

    Allergiske transfusjonsreaksjoner

    • Vanligvis forårsaket av antistoffer hos mottaker med spesifisitet for plasmaproteiner i blodproduktet. Risiko for allergiske transfusjonsreaksjoner er derfor størst ved transfusjon av blodprodukter med høyest innhold av plasma, men alle blodprodukter innebærer en viss risiko.
    • Tiltak
      • STOPP transfusjon!
      • Allergiske transfusjonsreaksjoner håndteres som andre allergiske reaksjoner
      • Observasjon
      • Antihistamin, steroider
      • Adrenalin
    • Ved behov for senere transfusjoner til pasienter som har hatt allergisk transfusjonsreaksjon
      • Pasienter som tidligere har hatt mild-moderat allergisk transfusjonsreaksjon bør det ved senere transfusjoner, om mulig, velge blodprodukter som inneholder minst mulig restplasma. I tillegg bør adekvat premedikasjon (for eksempel deksklorfeniramin og Solu-Cortef) administreres før oppstart transfusjon, og pasienten overvåkes ekstra grundig under noe i noe tid etter transfusjon.
      • Til pasienter som har hatt alvorlig allergisk transfusjonsreaksjon, eventuelt moderat allergisk transfusjonsreaksjon til tross for adekvat premedikasjon, må det vurderes å bruke vaskete cellulære blodprodukter. Dette innebærer at man fjerner mesteparten av restplasma i blodproduktet. Denne prosessen er tid- og ressurskrevende, noe som blant annet innebærer at det må påregnes lengre tid (timer) før blodprodukt kan leveres ut fra blodbank.
    • Transfusion-related acute lung injury (TRALI)
      • TRALI er en klinisk diagnose der det inntreffer en akutt lungeskade (=ALI) innen 6 timer etter transfusjon og der andre årsaker til denne lungeskaden er utelukket/usannsynliggjort
      • Majoriteten er immunologisk betinget, og skyldes leukocyttantistoffer (HLA kl I og II samt HNA) i blodprodukt.
        • Typisk klinikk ved TRALI
          • Dyspnè/takypnè
          • Hypoksemi (SaO2  ≤ 90% , alternativt PaO2 ≤ 300 mm Hg på romluft)
          • Rtg-thorax vil typisk vise bilaterale lungeinfiltrater
        • Tiltak
          • Behandlingen er støttende, og pasienten må i hvert enkelt tilfelle håndteres individuelt ut i fra klinikk
        • Videre tiltak for å verifisere diagnosen
          • Utredningen av mistenkt TRALI er kompleks og bør skje i regi av blodbank. Kontakt din lokale blodbank og avtal direkte.

    Non-immunologiske transfusjonsreaksjoner

    • Transfusion associated circulatory overload (TACO)
      • Inntreffer innen 6 timer etter avsluttet transfusjon
        • Typisk klinikk ved TACO
          • Akutt dyspné
          • takykardi, hypertensjon
          • akutt lungeødem eller forverring av lungeødem
          • symptomer/funn forenlig med positiv væskebalanse
          • Forhøyet proBNP størrer mistanken om TACO
        • Tiltak ved mistanke om TACO
          • STOPP transfusjon
          • Behandles på lik linje som øvrig overvæsking

    Avsluttende merknader

    Alle helseforetak (HF) der transfusjon utføres skal ha egne prosedyrer som omhandler ulike sider ved transfusjon. Mange HF vil i tillegg ha egne e-læringsprogram vedrørende det samme.

    I tillegg finnes mye informasjon i «Veileder for transfusjonstjenesten i Norge», «Klinisk transfusjonshåndbok» samt «Forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften)».

    Referanser og litteratur

    1. Gilbert GL, Hayes K, Hudson IL, James J. Prevention of transfusion-acquired cytomegalovirus infection in infants by blood filtration to remove leucocytes. Neonatal Cytomegalovirus Infection Study Group, Lancet, 1989, vol. 1 (pg. 1228-31)
    2. Veileder for transfusjonstjenesten i Norge, utgave 7.3 2017
    3. Guide to the preparation, use and quality assurance of blood components, 18. utgave 2015
    4. Forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (blodforskriften)
    5. https://www.transfusionguidelines.org/transfusion-handbook/10-effective-transfusion-in-paediatric-practice/10-3-transfusion-of-infants-and-children
    6. Patrick Davies et al Calculating the required transfusion volume in children, Transfusion, 2007, vol. 47, issue 2 (pg. 212-216)
    7. Klinisk transfusjonshåndbok (2017)
    8. Treleaven J, Gennery A, Marsh J, et al. Guidelines on the use of irradiated blood components prepared by the British Committee for Standards in Haematology blood transfusion task force. Brit J Haematol 2011; 152: 35-51.
    (/pediatriveiledere?key=144600&menuitemkeylev1=5962&menuitemkeylev2=5971)