9.7 Strålebehandling utenfor CNS

Innhold på siden

    • Publisert 2010: Finn Wesenberg og Knut Lote
    • Revidert 2017: Henriette Magelsen, Jon Helgestad og Petter Brandal

    Revidert 2017

    Strålebehandling mot svulster utenfor sentralnervesystemet (CNS) hos barn er aktuelt ved flere ulike svulsttyper (1). Behandlingen kan gis med både kurativ og palliativ målsetting. Kurativt rettet strålebehandling er det som blir klart mest brukt, mens palliativ strålebehandling - som ofte har symptomlindring som primært behandlingsmål - kanskje underforbrukes noe.

    Kurativ strålebehandling mot svulster utenfor CNS

    Mange pediatriske svulster er strålefølsomme og strålebehandling er derfor aktuelt ved flere svulsttyper utenfor CNS. Stråleterapi er imidlertid, som det meste av annen anti-neoplastisk behandling, beheftet med bivirkninger. Både akutte bivirkninger under selve behandlingen og ikke minst senskader (måneder til mange år etter strålebehandlingen, se nedenfor) kan inntreffe (2). Dette må vektlegges ved indikasjonsstilling og man er av denne grunn ekstra forsiktig med å strålebehandle barn, spesielt de yngste. Ved noen svulsttyper er imidlertid strålebehandling viktig for å øke sannsynligheten for helbredelse. Derfor inngår stråleterapi ofte som ledd i multimodal behandling i flere studieprotokoller, for eksempel ved noen typer sarkomer, nevroblastomer, nyresvulster (Wilms tumor) og lymfomer. Stråledosen er til dels veldig forskjellig. For eksempel strålebehandles Wilms tumor og nevroblastomer til lavere totaldose enn rhabdomyosarkomer, hvor man må opp i høyere doser for effekt. Ved noen svulsttyper strålebehandler man bare primærsvulsten, mens man ved andre svulsttyper også strålebehandler eventuelle metastaser eller mistenkt forurenset område (Wilms tumor). Residiver trenger ofte høyere dose enn primærtumor.

    Strålebehandling kan gis med ulike stråletyper som fotoner, elektroner og protoner. Disse vil ha forskjellig dybde- og/eller breddeeffekt og behandlingen må tilpasses det området man ønsker å bestråle. Det er nå allment akseptert at protonbestråling bør gis til alle barn som skal strålebehandles til høye doser med kurativ intensjon (3). For å få høy nok/ønsket dose til målvolumet for strålebehandlingen (svulstområdet), samtidig som man gir lavest mulig dose til nærliggende friskvev, er det viktig med god og presis stråleplanlegging. Man vil for eksempel ofte sende strålene inn fra flere sider for derved å begrense dose til friskt vev rundt svulsten, men samtidig få ønsket dose i svulstområdet. Tannanlegg, hjerne, hjerte, lunger, lever, tarm, nyrer, endokrine kjertler, vekstsoner i skjelett og gonader er viktige å ta hensyn til og kan noen ganger være dosebegrensende.

    Som regel tåles strålebehandling utenfor CNS godt og kan gjennomføres med få akutte bivirkninger. De viktigste bivirkningene under selve strålebehandlingen er kvalme, endret avføringsmønster (både diare og obstipasjon, særlig i kombinasjon med cellegift), hudforandringer og sårhet i munn og svelg. Bivirkningene vil selvsagt være avhengig av beliggenheten til svulsten som strålebehandles. Antiemetika, mageregulerende midler, analgetika og steroider kan dempe bivirkningene.

    Senskader etter strålebehandling avhenger, i tillegg til svulstens beliggenhet, særlig av fire faktorer; barnets alder, stråledose pr strålefraksjon, total stråledose og målvolumets størrelse. Alt vev i strålefeltet blir påvirket, men toleransen for senskader varierer betydelig fra organ til organ. Veksthemning av bestrålte muskler og knokler er vanlig i strålefeltet på et voksende barn ved doser større enn 16–20 Gy. Gonadene tåler bare lave stråledoser (< 5 Gy), mens hjerte, lunger, lever, tarm, nyre og blære vanligvis tåler litt høyere doser. Ofte settes grensen på nyrer rundt 12-14 Gy, lever 19-20 Gy og hjerte opptil 30 Gy, men man søker alltid å oppnå så lave stråledoser som mulig til disse organene.

    Alle barn som har gjennomgått strålebehandling bør følges over lang tid av et tverrfaglig team med henblikk på senskader som kan oppstå. Disse senskadene kan inntreffe måneder til mange år etter strålebehandlingen, og risikoen for bivirkning/skade er for de fleste senskadene større jo lenger tid som har gått siden strålebehandlingen. Spesifikke tiltak må startes om nødvendig, for eksempel tilpasning av ortopediske hjelpemidler, operative korrigeringer, tannregulering, plastikk-kirurgiske tiltak, hormonsubstitusjon, vurdering av hjerte-/lungefunksjon og fertilitetsbevarende tiltak. Det bestrålte området bør på indikasjon også undersøkes med henblikk på nye svulster (sekundær maligne lidelser, SMN).

    Palliativ strålebehandling mot svulster utenfor CNS

    Ved progressiv, uhelbredelig sykdom vil smerter og andre plager som nedsatt funksjon i muskel-/skjelettsystemet kunne bli dominerende. Palliativ strålebehandling mot lokalt plagsom inoperabel svulstvekst kan da være et godt alternativ eller supplement til annen behandling. Ofte brukes høyere fraksjonsdose enn det som gjøres ved kurativt rettet strålebehandling, samtidig som lavere totaldose ofte er tilstrekkelig for å oppnå god palliasjon. Dette medfører færre fraksjoner og kortere varighet av strålebehandlingen. Balansen mellom best mulig lindring og minst mulig plager av behandlingen er viktig.

    Referanser

    1. Thorp N. Basic Principles of Paediatric Radiotherapy. Clin Oncol 2013, 25: 3-10
    2. Ishida Y, et al. Late effects and quality of life of childhood cancer survivors: part 2: impact of radiotherapy. Int J Hematol 2010, 92(1):95–104.
    3. Rombi B, et al.  Proton radiotherapy for pediatric tumors: review of first clinical results. Italian Journal of Pediatrics 2014, 40:74
    (/pediatriveiledere?key=144602&menuitemkeylev1=5962&menuitemkeylev2=5971)