11.2 EMG og nevrografi

Innhold på siden

    • Publisert 2006: Mona Skard Heier
    • Revidert 2011: Susanne Henning

    Revidert 2011

    Bakgrunn

    EMG og nevrografi utføres som regel i kombinasjon som ledd i diagnostikk av nevromuskulære funksjonsforstyrrelser. Undersøkelsene, særlig EMG, er smertefull for barnet, og det kan være vanskelig å få til et godt samarbeid med barnet. Dermed er spesielt EMG mindre verdifull hos barn enn hos voksne.
    En bør alltid diskutere indikasjon og valg av undersøkelse med spesialist i klinisk nevrofysiologi.

    Undersøkelser

    1. Elektromyografi (EMG)
      EMG registrerer muskelcellenes elektriske aktivitet, og gir opplysninger om funksjonen i de nedre motoriske nevroner, den nevromuskulære forbindelsen og i muskelen. Det benyttes en bipolar, konsentrisk nåleelektrode som settes inn i muskelen. Fra nålespissen registreres motorunitpotensialer, som er summen av den elektriske aktiviteten i de muskelfibrene som tilhører samme motoriske enhet. Man måler spontan eller voluntær muskelaktivitet uten elektrisk stimulering. Et normalt motorunitpotensial skal ha en veldefinert trifasisk form, og en varighet og amplityde innenfor bestemte normalgrenser.
      Siden undersøkelsen er smertefull må den oftest begrenses til noen få representative muskler ved undersøkelser av barn.
    2. Nevrografi
      Nevrografi er en objektiv måling av perifere nervers funksjon. Nerven stimuleres elektrisk med overflateelektroder (litt vondt, men ikke veldig, barna takler det som regel fint). Oftest stimuleres nerven distalt og proksimalt. En overflateelektrode plassert over en muskel registrerer summen av alle de fremkalte muskelaksjons-potensialene fra underliggende muskelceller.
      • Nerveledningshastigheten beregnes ut fra avstanden mellom elektrodene og tiden fra stimulering til respons og er uttrykk for myeliniseringsgraden.
      • Amplityden (signalets størrelse) er et uttrykk for andelen av impulsledende fibre i nerven.
      • F-responsen fremkommer ved at nerven ved stimulering også sender impulser «baklengs» til forhorncellene i ryggmargen. F-responsen er et indirekte mål på funksjon i motoriske nervers proksimale del (forhorncelle-fremre røtter-plexus).

    Hva kan EMG og nevrografi vise?

    1. EMG kan påvise myopatiske forandringer og myotoni, og skiller disse fra nevrogene muskelskader. Ved nevrogene forandringer påvises akutte og kroniske denervasjonsforandringer og reinnervasjonstegn.
    2. Nevrografi kan gi en beskrivelse av hvilken type nervelesjon som foreligger. For eksempel kan det være en affeksjon av sensoriske fibre, motoriske fibre, eller både motorisk og sensorisk affeksjon. Det kan være aksonal skade, eller tegn på segmental demyelinisering. I tillegg kan nevrografi gi et mål på graden av skade ved å angi tallverdier for ledningshastigheter og amplityder, og vise skadens lokalisasjon og utbredning.

    Indikasjoner for EMG og nevrografi hos barn

    • Guillain Barré syndrom (viktig del av diagnostikk)
    • Vedvarende mistanke på nevromuskulær sykdom til tross for negativ gentesting for spinal muskelatrofi
    • Hereditære polynevropatier
    • Vedvarende mistanke om muskeldystrofi til tross for negativ gentesting for Duchenne og Limb girdle muskeldystrofi.
    • Duchenne-Erbs parese
    • Infantil botulisme
    • Myastenia gravis (komplisert prosedyre, må ofte gjennomføres i sedasjon)
    • Evt. ved dystonier (men ikke ved mistanke om Dystrophia myotonica hvor gentesten er diagnostisk)

    Referanser

    1. Up to date:”Over view of nerve conduction studies” 2010
    2. Up to date: “Overview of electromyography” 2009
    3. www.legeforeningen.no: ”Retningslinjer for metoder i klinisk nevrofysiologi” del 1 s 55-118
    (https://www.helsebiblioteket.no/pediatriveiledere?key=144633&menuitemkeylev1=5962&menuitemkeylev2=5973)