Kikhoste

Innhold på siden

    • Publisert 2006: Claus Klingenberg og Aud K. H. Berstad
    • Revidert 2013: Henrik Døllner og Claus Klingenberg

    Revidert 2013

    Bakgrunn

    Kikhoste utløses av Bordetella pertussis og noe sjeldnere av Bordetella parapertussis som gir et mildere forløp. Til tross for at over 90 % av norske barn vaksineres, har forekomsten av kikhoste økt de siste årene, spesielt blant tenåringer og voksne. Kikhoste er svært smittsomt via «nærdråpesmitte», spesielt i det katarralske stadium. Etter 3 ukers sykdom regnes pasienten ikke lenger som smitteførende. Ved antibiotikabehandling tidlig i forløpet regnes pasienten som smitteførende i 5 dager etter igangsatt behandling.

    Symptomer og funn

    Sykdommen deles i 2 stadier:

    1. Det katarralske stadiet varer i 1–2 uker: Forkjølelseslignende symptomer.
    2. Det paroksystiske stadiet som kan vare i 6–8 uker: Gradvis utvikling av kraftige hosteanfall med serier av ekspirasjoner etterfulgt av en forsert inspirasjon (kiking), brekninger/oppkast, og apne hos de minste. Vanligvis ikke feber i det paroksystiske stadiet.

    Kikhoste er især farlig for spedbarn som kan få apne, hypoksi, sekundær bakteriell pneumoni og sentralnervøse komplikasjoner (blødning og kramper). Hosten kan føre til subconjunctival blødning, petekkier i ansikt og overkropp samt vekttap. Atypiske og mildere forløp, ofte med langvarig hoste, ses hos eldre barn/voksne samt hos delvis vaksinerte.

    Diagnostikk og utredning

    • Hb, hvite m/diff, tr. Cyt, CRP. Leukocytose og uttalt lymfocytose tidlig kan indikere kikhoste. CRP er oftest ikke vesentlig forhøyet.
    • I sykdommens første 3–4 uker anbefales PCR-test på nasofarynksaspirat eller pensel fra nasofarynks/hals. PCR er sensitiv og spesifikk og gir raskere svar enn dyrking som ikke gjøres rutinemessig.
    • Serologi tas enten som parprøve med en tidlig (uke 1–2) og sen (> uke 3–4) prøve, eller bare som en prøve ved sykdomsvarighet > 3–4 uker. Forskjellige metoder anvendes, men vanligvis analyseres IgG og IgA mot pertussistoksinet (PT) og overflateantigenet filamentøst hemagglutinin (FHA). Høye IgG-nivåer mot PT og FHA taler for enten infeksjon eller gjennomgått vaksinasjon med acellulær kikhostevaksine. Høye IgA-verdier og/eller stigning, taler for aktuell infeksjon.
    • Rtg. thorax: Ved mistanke om pneumoni eller atelektase.

    Behandling

    Antibiotikabehandlingen bør startes tidligst mulig og har terapeutisk effekt hvis den igangsettes i løpet av de første 2 uker etter sykdomsdebut (helst i det katarralske stadiet). Behandling igangsatt senere har begrenset terapeutisk effekt, men vil forkorte den smitteførende perioden. Hvis behandlingen ikke er igangsatt innen 3 uker etter debut av den typiske kikingen (i det paroksystiske stadiet), vil den antakelig verken ha innvirkning på sykdomsforløpet eller den smitteførende perioden.

    Antibiotikavalg

    • Erytromycin: 10–12 mg/kg x 4 p.o. i 14 dager.
    • Azitromycin: 10 mg/kg (max 500 mg) x 1 p.o. første dagen, deretter 5 mg/kg (max 250 mg) x 1 p.o. i 4 dager.
    • Claritromycin: 10 mg/kg x 2 (max 1 g/døgn) p.o. i 7 dager.

    Annen behandling

    • Barn < 3 mnd. med mistenkt kikhoste bør innlegges i sykehus for overvåkning. Sykehusinnleggelse bør også vurderes hos barn i alderen 3–6 mnd. eller ved kjent hjerte-/lungesykdom uansett alder.
    • Innlagte bør få rikelig væsketilførsel, ha høyt hodeleie og overvåkes med pulsoksimeter og respirasjonsfrekvens. Ved kraftige hosteanfall bør barnet tas opp av sengen for å lette slim-mobiliseringen. Inhalasjoner med racemisk adrenalin/adrenalin og/eller salbutamol har ikke dokumentert effekt. Saltvannsinhalasjoner ved seigt slim kan forsøkes.

    Samhandling

    Forebygging med vaksinasjon: Formålet med vaksinasjon er ikke å utrydde bakterien men å unngå infeksjoner (især hos spedbarn) og/eller å mildne forløpet. Acellulær kikhostevaksine inngår i kombinasjonsvaksinene ved 3, 5 og 12 måneder og 7-års alder. Senere anbefales kikhostevaksinasjon hvert 10. år til alle. Full basisvaksinasjon i første leveår gir beskyttelse hos ca. 90 %. Vaksineindusert immunitet avtar gradvis og etter 5–7 år er beskyttelsen borte. Barn som har hatt kikhoste kan godt få kikhostevaksine.

    Forebygging når sårbare nærkontakter eksponeres: Når man påviser kikhoste hos en person (indekskasus), må man vurdere om vedkommende har hatt tett/nær kontakt med sårbare personer (nærkontakter) i samme husstand eller utenfor husstanden. Slike nærkontakter kan være 1) uvaksinerte eller delvis vaksinerte barn under 2 år, eller 2) uvaksinerte personer (uansett alder) med alvorlig astma, medfødt hjertefeil eller nedsatt immunforsvar. Det anbefales følgende tiltak ved eksponering:

    Alder nærkontakt

    Uvaksinert

    Fått 1 vaksinedose

    Fått 2 vaksinedoser

    < 3 måneder

    Profylaktisk beh. med erytromycin i 10 dager.

    Profylaktisk beh. med erytromycin i 10 dager. Ny vaksine-dose dersom det er gått > 4 uker siden første dose

     

    3 måneder-2 år

    Profylaktisk beh. med erytromycin i 10 dager. Starte vaksinasjon

    Profylaktisk beh. med erytromycin i 10 dager. Ny vaksine-dose dersom det er gått > 4 uker siden første dose

    Ny vaksine-dose dersom det er gått > 4 uker siden siste dose

    > 2 år og astma, hjertesykdom eller nedsatt immunforsvar

    Profylaktisk beh. med erytromycin i 10 dager. Starte basis vaksinasjon

    Observasjon. Behandle ved symptomer.

    Starte basis vaksinasjon

    Observasjon. Behandle ved symptomer.

    Starte basis vaksinasjon

    • Kikhoste er en allmenn farlig smittsom sykdom og folketrygden yter full godtgjørelse av utgifter til legehjelp ved undersøkelse, behandling og kontroll. Dette gjelder også ved undersøkelse som ledd i smitteoppsporing. Antibiotikabehandling og forebyggende behandling skrives ut på blå resept § 4.
    • Kikhostepasienter bør dråpe-kontaktsmitte isoleres under innleggelse.
    • Kikhoste er nominativ meldepliktig via MSIS. Varsling til kommunelegen/FHI ved utbrudd.

    Referanser

    1. Henninger U. Pertussis: What the pediatric infectious disease specialist should know. Pediatr Infect Dis J 2012; 31:78–79.
    2. Altunaiji SM et al. Antibiotics for whooping cough (pertussis). Cochrane Systematic Review 2013.
    3. Munoz FM. Pertussis in infants, children and adolescents: Diagnosis, treatment and prevention. Sem Ped Infect Dis 2006; 17: 14–19.
    4. Nasjonalt Folkehelseinstitutt, Smittevernsboken. www.fhi.no; lest den 22.02.13.
    (/pediatriveiledere?key=151560&menuitemkeylev1=6747&menuitemkeylev2=6543)