Suicidalforsøk

Innhold på siden

    • Publisert 1998: Lise Schirmer og Marite Rygg
    • Revidert 2006: Else B. Stålen og Marite Rygg
    • Revidert 2013: Else B. Stålen, Claus Møller og Arne K. Myhre

    Revidert 2013

    Bakgrunn

    • Ved selvmordsforsøk forstår vi (per definisjon) en bevisst og villet handling som individet har foretatt for å skade seg selv, og som individet ikke kunne være helt sikker på å overleve, men hvor skaden ikke har ført til døden
    • Selvmordsforsøk, parasuicid, selvpåførte skader og villet egenskade er noen av de begrepene som brukes for å beskrive suicidal atferd som ikke ender med døden.
    • Parasuicid-begrepet foretrekkes av mange fordi det inkluderer suicidal atferd både med og uten selvmordsintensjon, altså både reelle selvmordsforsøk og selvpåførte skader og forgiftninger med andre intensjoner enn det å ta sitt eget liv.
    • Hyppigheten av selvmord/selvmordsforsøk øker med alder fra ca. 12–13 år. Dødsfall pga. suicid mer enn 3-dobles fra aldersgruppen 10–15 år til 15–19 år. Gutter lykkes oftere enn jenter, blant annet fordi metodene deres er «sikrere» (skyting etc). Suicidalforsøk er hyppigere blant jenter, men den vanligste metoden (tablettinntak) er sjelden dødelig.

    Symptomer og funn

    Karakteristika/risikofaktorer
    Vanlige kliniske trekk: Depresjon, følelse av håpløshet, atferdsforstyrrelser, dårlig impulskontroll, rusmisbruk.
    Risikofaktorer: Alvorlig psykiatrisk lidelse, tidligere suicidalforsøk, suicid i familie og vennekrets, lett tilgang på våpen eller medikamenter.
    Utløsende faktorer: Familiekonflikter, tap av nær person, mobbing. Husk; noen barn har ikke vist tegn på at noe er galt forut for handlingen. 

    Differensialdiagnose
    Foreligger det opplysninger om suicidalforsøk ved innkomsten til avdelingen?
    Hvis ingen opplysninger foreligger, vil de differensialdiagnostiske vurderinger være avhengige av pasientens symptomer og medisinske funn (se hovedkapittel "Forgiftninger"). Husk å utrede bredt ved intoksikasjon av ukjent årsak og svært sløv/ bevisstløs barn om det ikke er gjort ved mottak. Tenk også på rusmidler, Rohypnol®/GHB (”voldtektsdop”). Blodprøve må tas i akuttfase, urin så tidlig som mulig. 

    Behandling og oppfølging

    • Medisinsk behandling: Bekreftet/overveiende sannsynlig suicidalforsøk; kontinuerlig tilsyn fra innkomst til barnepsykiatrisk vurdering er foretatt (somatisk håndtering, se hovedkapittel "Forgiftninger").
    • Barnepsykiatrisk vurdering foretas så snart som mulig, senest dagen etter innkomsten. Tidlig kontakt med familien utgjør en sentral del av vurderingen og behandlingen. 
    • Hvorfor? Hendelsesforløpet før forsøket.
      Hvor alvorlig? Grad av suicidal intensjon.
      Hvilke problemer? Pasientens aktuelle problem(er). Foreligger alvorlig psykiatrisk lidelse? Pasientens/familiens historie. Tidligere psykiske problemer/suicidal adferd. Risiko for gjentagelse.
      Ressurser/hjelpetiltak? Pasientens mestringsevne/nettverk. Pasientens/familiens holdning til videre hjelp og behandling.
    • Videre behandling/oppfølgning: Hele prosessen er et samarbeid mellom Barneavdeling og BUP. Ved utskrivning etter alvorlig suicidalforsøk, vurder behov for overflytting til BUP avdeling. Hvis ikke skal pasienten ha en konkret avtale om oppfølging på en BUP poliklinikk, ev. i tillegg oppfølging av pediater hvis medisinsk nødvendig, ev. hos annen instans.
    • Ved alvorlige atferdsvansker, vurder alltid melding til barnevernet
    • Gjennomførte selvmord skal meldes til politiet som unaturlig dødsfall
    • Selvmord og alvorlige selvmordsforsøk: vurder melding til Statens Helsetilsyn, jfr. Spesialisthelsetjenesteloven § 3–3a

    HUSK!

    • Et «ubetydelig» antall tabl. tatt i suicidal hensikt betyr ikke nødvendigvis ubetydelig suicidal intensjon.
    • En rask bedring av pasientens sinnstilstand kan bety liten risiko for gjentagelse, men kan også bety at pasienten har tatt en beslutning om å prøve igjen og derved har «funnet roen».
    • Trusler om suicid skal alltid tas alvorlig.

    Literatur og nettsteder

    1. Helsedirektoratet. Nasjonale retningslinjer forforebygging av selvmord i psykisk helsevern. IS-1511. 2009. Sosial- og helsedirektoratet. Nasjonale faglige retningslinjer. Ref Type: Report. http://helsedirektoratet.no
    2. Langlo SR, Ramberg M, Groholt B. Suicidal ungdom – hva skal klinikeren se etter? Tidsskr Nor Lægeforen 2003 Aug 28; 123 (16): 2246–9.
    3. http://www.selvmord.no, nasjonalt senter for selvmordsforskning  og –forebygging
    4. Lov om spesialisthelsetjenesten http://www.lovdata.no/all/nl-19990702-061.html
    5. Lov om barneverstjenester: http://www.lovdata.no/all/tl-19920717-100-004.html
    6. Den norske lægeforening: Veileder i barne- og ungdomspsykiatri, 3.utgave 2011, suicid og suicidal adferd.  http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/Faglig-veileder-for-barne-og-ungdomsspsykiatri/Del-3/kapittel-4-suicid-og-suicidal-atferd/
    7. Mehlum L, Holseth K. Selvskading – hva gjør vi? Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129: 759–762
    8. Ystgaard M, et al. Villet egenskade blant ungdom. Tidsskr Nor Legeforen 2003; 123: 2241–5.
    (/pediatriveiledere?key=151515&menuitemkeylev1=6747&menuitemkeylev2=6572)