Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1957
  • ISBN - 9788280812421
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Ambulante virksomheter har vært under videreutvikling i Norge i løpet av de siste årene, og ifølge Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011–2015) (423) er det i løpet av de siste fem årene etablert ca. 150 ambulante team innen psykisk helse og rusfeltet. I England er tjenesten etablert som en del av National Health Service (436), mens det i Norge er naturlig at teamene etableres i BUP og DPS eller i et samarbeid mellom BUP og/eller DPS og kommunene i opptaksområdet.

Ved å møte pasienten/brukeren sammen med familie og lokale hjelpere på hjemstedet er det i mange tilfeller mulig å mobilisere lokale ressurser, etablere relasjoner og finne fram til gode løsninger.

Ambulant behandling og oppfølging er relevant innen:

  • tidlig intervensjon
  • hjemmebasert akuttbehandling
  • systematisk langtidsbehandling og oppfølging

Ambulante tjenester tilbys ofte av ulike typer team. Disse teamene har ulike roller og målsettinger, og oppgavene bør holdes fra hverandre.

Tidligintervensjonsteam
Tidligintervensjonsteam (437;438) har som oppgave å oppdage og utføre den første utredningen av pasienter med en mistenkt psykoseutvikling. Teamene må ha en lav terskel og være tilgjengelige for direkte henvendelser fra ungdommen selv, familien, skolen og/eller førstelinjetjenesten. Avhengig av lokale forhold og nedslagsområde kan teamene også tilby behandling og oppfølging av disse pasientene. I større byer bør behandlingen foregå på poliklinikker med spesialkompetanse eller, ved behov for ­innleggelse, ved spesialiserte døgnenheter.

Akutteam
Utviklingen av akutteam har kommet som et ledd i vektleggingen av desentraliserte og differensierte spesialisthelsetjenester. Pasienter i akutte faser av en psykoselidelse har tradisjonelt vært ivaretatt ved akuttavdelinger på sykehus, og for mange er dette de beste og mest forsvarlige rammene for behandlingen. Akutteamene har pasienter med behov for innleggelse som målgruppe, og teamet skal være et alternativt behandlings­tilbud som foregår i pasientens hjem.
De fleste studier viser ingen sikker forskjell mellom behandling ved ambulant akutteam og ved innleggelse når det gjelder psykisk helsetilstand, evne til å fungere eller livs­kvalitet. Forskning tilsier at mange pasienter foretrekker behandling hjemme framfor innleggelse på akuttavdeling. Det er ikke holdepunkter for at hjemmebehandling øker risikoen for vold eller selvmord for de pasientene der det er mulig å gjennomføre hjemme­behandling. I Norge er det stor variasjon i hvordan akutteamene arbeider, og det er liten kunnskap om effekten for pasientene og helsetjenesteforbruket (439).

For pasienter med schizofrenidiagnose og andre alvorlige psykiske lidelser som er i en akutt krise, kan akutteam vise til en signifikant effekt når det gjelder å redusere ­innleggelser og kortere opphold på sykehus, sammenlignet med tradisjonell sykehus­basert omsorg (238).

Et akutteam kan være et tilbud til personer med psykoselidelser som har behov for behandling av akutte episoder, i tilfeller der behandlingen kan skje lokalt i pasientens nærmiljø. Akutteam må ikke forveksles med kommunale kriseteam, som tilbyr psyko­sosial oppfølging ved ulykker og katastrofer.

Modeller for tverrfaglige og aktivt oppsøkende behandlingsteam for personer med sammensatte behov

I en systematisk kunnskapsoversikt fra Cochrane Collaboration (440) brukes betegnelsen Intensiv Case Management (ICM) for å sammenstille forskning og resultater fra ulike typer oppsøkende behandlingsteam. Assertive Community Treatment (ACT) inngår i denne oversikten. Det kan være vanskelig å skille mellom ulike former for ICM og ACT, men i ACT understrekes den tverrfaglige teamtilnærmingen og viktigheten av å arbeide systematisk og langsiktig i et mestrings- og bedringsperspektiv. ACT-teamene arbeider også med færre brukere per ansatt (1:10). Et sentralt prinsipp i ACT er at teamet skal tilby behandling og helhetlige tjenester, og at alle i teamet skal kjenne og arbeide med teamets brukere. Dette til forskjell fra tradisjonell case management (CM) eller koordinering av psykososialt arbeid, som er formidling og koordinering av eksisterende tjenester. CM som arbeidsmetode innen psykisk helsefeltet har antatt mange former fra land til land. Av den grunn er det ikke et entydig begrep. Forskning viser at ICM har effekt i form av et noe lavere forbruk av døgnopphold, at færre mister kontakt med helsetjenestene, en bedring i boligforhold og et høyere antall brukere i arbeid. Det er sannsynligvis redusert risiko for selvmord og død (440).

I Nederland har en de senere årene satset på etablering av ACT-team, samtidig som en har valgt å gjøre tilpasninger av modellen. Den modifiserte modellen kalles for Function – ACT eller Flexible – ACT (FACT).

FACT-teamene dekker to funksjoner ved at de både har ansvar for å gi et tett team­basert tilbud etter prinsippene i ACT, for de av brukerne som til enhver tid har behov for det (ca. 20 %). Teamene har også en koordinerende funksjon ved at koordinatorer gir individuell oppfølging til de av brukerne som til enhver tid ikke har behov for tett og fleksibel oppfølging fra det tverrfaglige teamet (ca. 80 %). Målgruppen for FACT-team er alle personer med en alvorlig psykisk lidelse. Et typisk FACT-team dekker et befolkningsområde på 40–50 000 og arbeider med ca. 200 brukere. I 2011 fantes det 35 ACT-team og ca. 150 FACT-team i Nederland (441).

Erfaringer og studier fra Nederland viser at i løpet av en toårsperiode vil en betydelig andel av brukerne i FACT-teamene (ca. 80 %) ha hatt behov for et mer intensivt ACT-­tilbud i kortere eller lengre perioder. Dette tyder på at brukernes behov for oppfølging og støtte kan variere betydelig, og at de oppsøkende tjenestene bør være fleksible og tilpasset den enkeltes behov.

ACT-team – Assertive Community Treatment

Modellen for Assertive Community Treatment (ACT) ble utviklet i USA på 1970-tallet, og studier viser at ACT er godt dokumentert som en nyttig og kostnadseffektiv metode for å organisere oppsøkende tjenester til personer med alvorlige psykiske lidelser som lever utenfor institusjon (442–444), og som ikke i tilstrekkelig grad klarer å nyttiggjøre seg det ordinære tjenestetilbudet. I Norge er benevnelsen ACT-team beholdt og definert som aktivt oppsøkende behandlingsteam.

Behandlingsmålet for de ambulante ACT-teamene var opprinnelig avgrenset til å ­redusere akutte gjeninnleggelser, men dette ble etter hvert utvidet til å ha mål om å ­bedre den generelle livskvaliteten til pasienter med langvarige og sammensatte behov. Teamet skal være tverrfaglig og drive oppsøkende virksomhet, behandlingen skal ikke gjennomføres av enkeltpersoner, men av teamet, og det skal leveres et bredt spekter av kunnskapsbaserte tjenester avhengig av pasientens behov.

ACT-modellen har blitt utprøvd i Norge gjennom et prosjekt i Moss-regionen (445). Det er fra 2009 etablert flere ACT-team i Norge som er tverrfaglig sammensatt og gir tverr­sektoriell behandling, noe som forutsetter at kommuner og DPS yter tjenester fra begge nivåer i samme team.

I tillegg til legemiddelbehandling og oppfølging beskrives følgende elementer som ­nødvendige forutsetninger for god behandling og rehabilitering:

  • en trygg bolig
  • praktisk hjelp og støtte (bolig og økonomi)
  • integrert behandling av rus og psykisk lidelse
  • arbeid med støtte (supported employment (SE) / IPS)
  • sykoedukasjon for å styrke brukerens egne mestringsstrategier
  • samarbeid med brukerens familie og nettverk om det å forstå brukerens sykdom
  • kunnskapsbasert psykoterapi
  • god tilgjengelighet, krisehåndtering og fleksibilitet i tjenesten

Oppfølging fra oppsøkende behandlingsteam må starte opp selv om personen på ­henvisningstidspunktet mangler bolig.

Teamet skal dekke de fleste behovene for behandling og sørge for koordinering av andre tjenester. ACT-modellen er også videreutviklet for integrert behandling både av psykose og rusmiddelproblemet ved kombinasjon av alvorlig psykisk lidelse og alvorlig rusmiddelproblem. ACT er en effektiv form for psykososial behandling for de dårligste pasientene med schizofrenidiagnose, som ellers ville ha vært innlagt over lang tid (446). Hvorvidt slike team også reduserer innleggelser i spesialisert psykisk helsevern, er uklart, men noen studier peker i den retningen (447).

De fleste studier som har sett på effekten av ACT-team, har blitt gjort i USA, og det kan være vanskelig å generalisere resultatene til norske forhold. En gjennomgang av de ulike studiene relatert til ACT-team, viser at denne typen poliklinisk oppsøkende virksomhet gjør at pasienter har god kontakt med ulike tjenester de har behov for, og at brukerne rapporterer en høy tilfredshet med behandlingen (238). En rapport som evaluerte ­prøveprosjektet med ACT-team i Moss-regionen, viser også til lignende resultater som internasjonal forskning (445). I forbindelse med videre implementering av ACT-modellen i Norge er det utgitt en håndbok (448), og det gjennomføres en forskningsbasert ­evaluering av ACT-teamene som ble etablert i 2009 og 2010. Resultater fra disse ­forventes å bli publisert i 2014.