Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1957
  • ISBN - 9788280812421
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Ved rusutløste psykoser er symptomene framkalt av den relativt umiddelbare effekten av kjemiske substanser.

Psykosesymptomene oppstår vanligvis noen timer eller dager i etterkant av inntak av det respektive stoffet. Alternativt kan symptomene skyldes fravær av et stoff som gir en avhengighet, og dermed være et resultat av abstinens. Intoksikasjonseffekten skyldes akutte farmakologiske effekter av inntatt stoff og inkluderer blant annet akutt beruselse (som ved alkohol) og «bad trips» (som ved enkelte narkotiske stoffer), men ikke «flashbacks» (spontane gjenopplevelser av tidligere ruserfaring) (83). Hallusinasjoner som kun skyldes ruseffekten av hallusinogener, regnes ikke som en rusindusert psykose. Utbruddet av symptomer må være direkte forbundet med inntak av det psykoaktive stoffet.

Når psykosen har startet senere enn episodene med rusbruk, skal rusutløst psykose kun diagnostiseres hvis psykosen klart skyldes restvirkninger av det psykoaktive stoffet (83).
Typiske symptomer er visuelle hallusinasjoner, men ofte også hallusinasjoner knyttet til flere sansemodaliteter. Ellers kan vrangforestillinger oppstå, gjerne av paranoid natur. Videre kan motoriske forstyrrelser, desorientering, forstyrret affekt og økt angst inntreffe. Hvordan symptombildet utarter seg, vil vanligvis være avhengig av type og mengde av stoffet som er inntatt.

Rusmidlenes ulike virkninger er illustrert i figuren under (135). Se også vedlegg 6.

Rismiddelvirkninger klassifikasjoner

Særlig cannabis, amfetamin, kokain, LSD og ecstasy kan gi psykose ved intoksikasjon. Alkohol kan gi psykose som en del av en abstinens (delir). Cannabisutløste psykoser utvikler seg ofte til primærpsykoser og kan være vanskeligere å differensiere fra disse (494). Det har derfor vært argumentert for at cannabisinduserte psykoser skal behandles som en primærpsykose og schizofreni (494). Les mer om sammenhengen mellom cannabis og psykose i Rusmiddelmisbruk og rusproblemer. Metamfetaminbruk ses i økende grad i Norge (495) og brukere av metamfetamin regnes som en høyrisikogruppe for å utvikle psykose (496).

I klinisk praksis kan det være vanskelig å skille mellom rusutløste psykoser og primær­psykoser med en samtidig rusmiddelbruk, ettersom rusmiddelbruk og psykose­symptomer ofte opptrer samtidig, jf. Rusmiddelmisbruk og rusproblemer (83). Videre kan det være vanskelig å differensiere de kliniske symptombildene, fordi likheten mellom dem er store (347;497). Der det har vært observert forskjeller i symptombildet, har det vært i form av flere visuelle (syn) og taktile (berøring) hallusinasjoner (uvirkelige sanseopplevelser) og en større grad av avhengighetsdiagnoser ved rusutløst psykose, sammenlignet med primær­psykose (347;497). Feildiagnostisering kan få uheldige konsekvenser for behandling og oppfølging. Diagnoser satt i tidlige faser både innen rusmiddel- og psykoseproblematikk, bør revurderes etter en tid.

I to studier ble diagnosen rusutløst psykose endret til primærpsykose etter ett år for henholdsvis 25 % og 21 % av pasientene (498;499). Det finnes også eksempler på at primærpsykosediagnoser har blitt vurdert til å være rusutløst psykose ved ettersyn ett år senere (498). Dette antyder at det er glidende overganger mellom rusutløste psykoser og primærpsykoser.

Risikoen for at rusutløste psykoser utvikler seg til primærpsykoser øker med en dårlig premorbid fungering, større belastning av psykiske lidelser i familien og ved mindre sykdomsinnsikt hos pasienten (499;500). I tillegg kan det synes som om det er en ­sensitiviseringsprosess til stede, der det etter hvert skal en mindre rusmiddelmengde og kortere bruksintervaller til for å utløse en psykose (497;501).

Varigheten av psykosesymptomene etter at rusbruken er avsluttet, er ofte brukt som et diagnostisk kriterium for rusutløst psykose. Vanligvis vil psykosesymptomene ikke vare lenger enn en uke ved fravær av rusmiddelbruk, og pasienten bør være i delvis bedring etter en måned. Det finnes noen unntak for personer med vedvarende rusmiddelbruk, der psykosesymptomene kan vare lenger enn en måned (502). ICD-10 (83) krever delvis bedring etter en måned, og full bedring etter 6 måneder. DSM-IV (84) krever kun bedring etter en måned. I Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig psykisk lidelse og ruslidelse – ROP-lidelser (135) er det ­anbefalt at «dersom diagnostisk utredning er gjort under ruspåvirkning eller abstinensreaksjoner eller kort tid etter, bør eventuell psykiatrisk diagnose revurderes etter 1–6 måneders rusfrihet».

Spørsmålet om psykosegjennombruddet skyldes en underliggende primærpsykose, bør overveies tidlig, med en særlig årvåkenhet når psykosen vedvarer utover en måned. Det vil da være hensiktsmessig å foreta en symptomkartlegging over tid. Hvis psykose­symptomene vedvarer etter 6 måneder, skal en primærpsykosediagnose vurderes. Hvis det forekommer gjentatte episoder med rusutløst psykose, bør også en primærpsykose vurderes som en aktuell diagnose.

Vurderingen av dette kan være vanskelig på grunn av manglende perioder med ­avholdenhet fra det aktuelle rusmiddelet, inkonsistent rapportering og en dårlig ­gjenkalling fra pasientens side (503). Ved bedring kan det også være vanskelig å fastslå om bedringen skyldes avholdenhet eller behandling (503). For noen vil en innleggelse kunne være nyttig for å oppnå rusfrihet over tid, slik at diagnostiseringen kan bli mest mulig korrekt.

Ved utredning blir det dermed særlig viktig å se på den tidsmessige sammenhengen mellom rusmiddelbruk og psykosesymptomer samt innhente nøye beskrivelser av ­symptombilde, debut av psykosesymptomer og livstidshistorie når det gjelder rusmiddel­bruken. På grunn av faren for underrapportering bør informasjon fra selv­rapportering, observasjoner fra helsepersonell, komparentopplysninger og urinprøver kombineres. Fortsatt oppfølging over tid er også viktig for å validere diagnosen med tanke på riktig oppfølging av pasienten (497;502).