Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1957
  • ISBN - 9788280812421
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Den første fasen i psykoseutvikling kalles vanligvis varselfasen eller prodromalfasen. Den utvikles oftest langsomt, over måneder og år, men i sjeldnere tilfeller raskt, over dager eller uker. De mest tilgjengelige symptomene er alminnelige og uspesifikke tegn på at vedkommende ikke har det bra psykisk, som angst, indre uro, konsentrasjons- og hukommelsesvansker, sosial isolasjon, søvnvansker. Prodromalfasen inneholder ­imidlertid også mer «skjulte» og særpregede fenomener, for eksempel endret selv­opplevelse, svekket eierskap til opplevelser og markante endringer i atferd og interessefelt (459). Varselfasen, som i faglitteraturen også kalles UHR (Ultra High Risk) eller ARMS (At Risk Mental State) (244;460–463), har ingen sikre varseltegn. Derfor kan man først i ettertid si om de faktisk var tegn på psykoseutvikling.

De mer særpregede opplevelsesendringene i varselfasen får økende vitenskapelig oppmerksomhet (464). Forstyrret selvopplevelse (selvforstyrrelse) er en gruppe ­karakteristiske opplevelser som er rikt beskrevet i klassisk faglitteratur, men som fra 1990-tallet har fått ny klinisk aktualitet på grunn av økt fokus på tidlig oppdagelse. Selvforstyrrelse (SF) innebærer i denne sammenhengen at den subjektive statusen i selve opplevelseskvaliteten, og forankringen av opplevelser i individet, er svekket. Dette viser seg i form av et spekter av uvirkelige og fremmede opplevelser av egen identitet, andre mennesker og de fysiske omgivelsene. Typiske utsagn er av typen «jeg har mistet meg selv», «det føles som om tankene ikke er mine», «jeg er usikker på om jeg er levende» eller «verden og menneskene virker ikke ekte». Ingen av disse ­opplevelsene har imidlertid karakter av overbevisning, slik som ved etablert psykose, men de skaper likevel betydelig lidelse og funksjonssvikt.

SF ser ut til å ha en selektiv og betydelig forekomst i schizofrenispekteret (465–467) og i varselfasen før disse (459). Fenomenene antas derfor å kunne bidra til å skille mellom ulike psykoselidelser i både tidlige og langtkomne faser. Dette er nylig vist i et stort norsk materiale (465). SF ser også ut til å ha klar sammenheng med suicidalitet ved schizofreni (468). Nye funn indikerer at SF også kan predikere overgang til psykose i UHR-gruppen (469). Manualen EASE, Examination of Anomalous Self-Experience (470) er utviklet for å undersøke disse forstyrrelsene systematisk, og har vist gode psykometriske egenskaper (471;472).

De usikre varseltegnene gir både etiske og utrednings- og behandlingsmessige ­utfordringer (473;474). Ingen av de varselsymptomene som er beskrevet her, kan sies å være sikre tegn på en kommende psykose. Personer i varselfasen må gis hjelp og behandling for de plagene og symptomene de faktisk har, både angst, depresjon og endret selv­opplevelse (210;211). Den psykosenære personen kan i motsatt fall over tid skape private og urealistiske forklaringer på de endrede opplevelsene.

Gode og støttende samtaler og relasjoner kan bidra til å bremse eller bryte den negative prosessen. Klinisk erfaring tyder på at aktiv og systematisk utredning av endret selv­opplevelse, både i varselfasen og i selve psykosen, oppleves som relevant og nyttig av pasienter og familiene deres.