Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1957
  • ISBN - 9788280812421
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Den alvorligste og mest undersøkte av psykoselidelsene er schizofreni. Selve ordet schizofreni er hentet fra gresk og betyr «fragmentert sinn». Begrepet ble tatt i bruk i 1911 for å beskrive at pasienter som utvikler denne lidelsen, lider av en omfattende oppløsning av de mentale prosessene. Schizofreni innebærer for mange en omfattende og langvarig lidelse.

Schizofrenibegrepet er omdiskutert, og en leter etter bedre begreper (493), men foreløpig er schizofreni en diagnose i de offisielle diagnosesystemene. Schizofreni er et syndrom, det vil si en diagnose basert på en samling av tegn og symptomer, og ingen klart ­avgrenset sykdomstilstand. I et dimensjonalt og dynamisk perspektiv kan schizofreni betraktes like mye som et utfallsmål som en «sykdom», en «forstyrrelse» eller en «lidelse». Det kliniske bildet ved schizofreni er mangfoldig, og det er ingen enkeltsymptomer som er spesifikke for schizofreni, og som ikke også kan ses ved andre psykoselidelser. ­Diagnosekriteriene er basert på det som personen formidler av opplevelser og observert atferd. Siden det ikke er noen tester, prøver eller unike symptomer for schizofreni, er det viktig å være klar over at avgrensningene, for eksempel varighetskriteriene, er satt ut fra ekspertkonsensus.

Diagnosesystemet som brukes i Norge, ICD-10 (83), vektlegger både her-og-nå-­symptomatologien og forløpet av symptomene i vurderingskriteriene. Omfattende symptomer må være til stede mesteparten av tiden i minst én måned eller mer (uavhengig av behandling) for å kunne stille diagnosen schizofreni. ICD-10 krever, hvis schizofreni­diagnose skal stilles, at det enten er en tydelig tilstedeværelse av uforklarlige vrang­forestillinger, som uttalte selvhenføringsideer, tankekringkasting, tankeinnsetting, tanketyveri, influenssymptomer og passivitetsbevissthet, kommenterende stemmer eller alternativt tilstedeværelse av minst to symptomer av typen hallusinose, des­organisering, tankeforstyrrelser eller negative symptomer. Dersom pasienten har klare affektive symptomer (det vil si følelsesbetonte symptomer, for eksempel uttalte humørsvingninger eller dyp tristhet), må det ha vært klare schizofreniforme symptomer til stede før oppstarten av den affektive episoden.

Det har historisk vært vanlig å dele schizofreni inn i forskjellige undergrupper. Det finnes imidlertid lite empiri som viser at de ulike typene er stabile diagnostiske undergrupper med forskjellige årsaker. Følger vi en person gjennom livet, kan symptomer og undergrupper variere. Fordi undergruppene beskriver lett gjenkjennbare kliniske bilder i her-og-nå-situasjonen, kan kunnskap om disse likevel gjøre det lettere å gjenkjenne lidelsen. De forskjellige undergruppene ved schizofreni ifølge ICD 10 er som følger:

Hebefren schizofreni (ICD-10 F 20.1) starter gjerne hos unge (15–25 år) og er kjennetegnet av en tydelig desorganisering både av tenkning og atferd sammen med tydelige negative symptomer i form av affektavflating og apati. Klassiske psykosesymptomer som vrangforestillinger eller hallusinasjoner er ikke det mest karakteristiske symptomet ved denne formen for schizofreni, selv om de som regel er til stede. På grunn av tidlig symptomstart og innslaget av lite behandlingsresponsive symptomer, er forløpet av denne typen schizofreni ofte alvorligere enn ved de andre undergruppene.

Katatoni (ICD-10 F 20.2) er en særegen form for schizofreni som ses sjeldnere og ­sjeldnere. Kataton schizofreni er preget av plutselige urofaser med psykomotorisk overaktivitet, preget av til dels meningsløse handlinger (som å dunke hodet i veggen eller synge den samme sangen gjentatte ganger). Periodene med uro avløses av ­perioder der personen bokstavelig talt kan gå helt i stå og innta uvanlige tilstivnede posisjoner over lengre tid. På tross av det spesielle og alvorlige kliniske bildet kan de katatone periodene gå relativt raskt over, og langtidsprognosen virker å være bedre ved denne typen schizofreni enn ved hebefren type.

Paranoid schizofreni (ICD-10 F 20.0) er kjennetegnet av tydelige vrangforestillinger ved klar bevissthet, ofte med hørselshallusinose. Det forekommer ikke desorganiserte ­symptomer, katatone symptomer eller tydelig affektavflatning. Vrangforestillingene har ofte form av forfølgelses- eller forgiftningsforestillinger og kan variere fra det mer ­plausible til det relativt bisarre. Paranoid schizofreni starter gjerne hos voksne personer (ofte i 30-årsalderen eller senere). De som rammes i så voksen alder, har ofte relativt god premorbid fungering, og langtidsforløpet er relativt godt.

Udifferensiert schizofreni (ICD-10 F 20.3) og residual schizofreni (ICD-10 F 20.5) er to undertyper som ofte ses i klinisk praksis. Udifferensiert schizofreni omfatter tilstander som fyller diagnosekriteriene for schizofreni, men ikke passer inn i beskrivelsen av de klassiske undergruppene som er nevnt ovenfor. Residual schizofreni kalles undertypen der en person som tidligere har hatt én eller flere aktive episoder, ikke lenger har tydelige psykosesymptomer, men heller ikke er symptomfri.

Det finnes også andre lidelser som er innenfor et schizofrenispektrum, men der diagnose­kriteriene er annerledes enn ved schizofreni. Disse er:

Schizoaffektiv lidelse (ICD-10 F 25) er en tilstand kjennetegnet av symptomer som fyller kriteriene for schizofreni, og med en affektiv episode i samme sykdomsepisode. De affektive episodene kan være maniske og/eller depressive. Schizoaffektiv lidelse er ofte av en episodisk art og har vanligvis et noe bedre forløp enn andre former for ­schizofreni. Avgrensningen både mot schizofreni og psykoselidelse er noen ganger ­vanskelig, og diagnosen har ofte dårlig etterprøvbarhet (reliabilitet) i vanlig klinisk praksis.

Schizotyp lidelse (ICD-10 F 21) er plassert sammen med schizofreni i diagnosesystemet, fordi det finnes en opphopning av lidelsen i familiene til personer med schizofreni­diagnose. Det kliniske bildet inneholder både psykoselignende symptomer (persepsjonsforstyrrelser, nærpsykotiske episoder som ikke når nivået for full psykotisk symptomatologi) og delvis tilbaketrekningssymptomer (ubehag ved sosial kontakt), underlig og eksentrisk atferd og tankeforstyrrelser. Det er en viss risiko for at personer som på ett tidspunkt fyller kriteriene for en schizotyp lidelse, senere utvikler schizofreni.

Schizofreni hos yngre pasienter

En schizofrenidebut før 12/13-årsalderen kalles gjerne for very early onset schizophrenia (VEOS) og er en sjelden lidelse. Debut i ungdomsårene (mellom 12/13 og 18 år) beskrives i litteraturen som early onset schizophrenia (EOS). Det er evidens for at schizofreni hos barn og ungdom er forenlig med de samme lidelsene som hos voksne (69). Den genetiske komponenten er større hos de yngste (98). Grunnet utviklingsnivået, en større grad av samtidige lidelser (komorbiditet) og mindre spesifisitet i symptombildet, kan imidlertid symptomene hos de yngste til tider framstå som forskjellige fra den voksne formen for schizofreni.