Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1957
  • ISBN - 9788280812421
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Legemidler med antipsykotisk effekt er en av de behandlingsformene som har godt dokumentert virkning på symptomene ved psykoselidelser. Ved å redusere symptomer kan legemidlene også bidra til at pasientene kan bruke evnene og ressursene sine i større grad, få fullt utbytte av andre behandlingsformer og dermed også klare seg bedre.

Behandling med legemidler skal som hovedregel bare gjennomføres dersom pasienten samtykker til det. Psykisk helsevernloven (8) § 4–4 kan gi hjemmel for å gjennomføre behandling uten eget samtykke overfor pasienter som er underlagt tvungent psykisk helsevern, jf. psykisk helsevernloven § 3–3. Dette forutsetter at en rekke vilkår er oppfylt.

Ved gjennomføring av behandling med legemidler uten eget samtykke med hjemmel i psykisk helsevernloven § 4–4 er det fastsatt særskilte krav til forutgående informasjon, undersøkelse med videre, jf. psykisk helsevernforskriften (295) §§ 19–22.

Det vises til nærmere omtale i rundskriv IS-9/2012 Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med kommentarer (18).

De fleste som har fått en psykosediagnose, vil på et tidspunkt bruke legemidler med antipsykotisk effekt. Enkelte vil også bruke andre typer psykofarmaka, som antidepressive legemidler. Indikasjonen for bruk av legemidler med antipsykotisk effekt er ikke alltid å redusere psykosesymptomene, legemidlene kan også bidra til å redusere angst og ­indusere søvn. De har også en viktig plass i behandlingen gjennom å kunne forebygge tilbakefall.

Et godt tillitsforhold mellom pasient og behandler kan bidra til bedre etterlevelse når det gjelder å ta legemidlene, og dermed også til en bedre effekt. For å oppnå dette er det viktig med god informasjon og å unngå for høye doseringer med påfølgende bivirkninger.

Det finnes etter hvert mange kliniske studier som gir informasjon om hvordan behandlingen bør tilrettelegges for å gi best mulig ønsket effekt med minst mulige bivirkninger. Denne informasjonen er i stor grad formulert som konkrete råd og anbefalinger, og dette kapittelet inneholder derfor flere konkrete anbefalinger enn andre kapitler i retnings­linjen. Hensikten er å gi god informasjon som kan hjelpe behandler og pasient med å foreta informerte vurderinger i planleggingen av en tryggest mulig behandling. I dette arbeidet er det viktig med en god dialog, der pasienten får tilgang til informasjon, og der pasientens synspunkt tillegges stor vekt.

Mer enn 100 kontrollerte studier viser at antipsykotiske legemidler har en klart bedre effekt enn ikke-virksomme legemidler (placebo) når det gjelder å redusere akutte psykose­symptomer, som hallusinasjoner, vrangforestillinger og desorganisering. Avhengig av pasientgruppen, vil 50–80 % av pasientene som får virksomt legemiddel, bli betydelig bedre, sammenlignet med 5–40 % av dem som ikke får virksomt legemiddel (14;296). Fordi legemidlene reduserer risikoen for tilbakefall, brukes de også forebyggende i langtidsbehandling. På dette området finnes det mer enn 60 kontrollerte studier som viser at legemiddelbehandling reduserer risikoen for tilbakefall de første årene etter en gjennomgått psykoseepisode.

En metaanalyse med data fra 35 studier (3500 pasienter) viser at tilbakefallsrisikoen hos pasienter som har god respons og er stabile på legemidler ved fortsatt behandling, ligger på rundt 20–25 % det første året etter en psykoseepisode. Dersom behandlingen avsluttes, stiger den til rundt 55 % (297). En tilsvarende metaanalyse med 66 studier fant en sammenlagt (kumulativ) tilbakefallsrate hos pasienter som avsluttet behandling, på 53 % over 6–10 måneder, mens risikoen var på 16 % hos de som fortsatte (298). En undersøkelse av pasienter med schizofrenidiagnose, som var stabile og symptomfrie etter første gangs behandling, og som deretter avbrøt behandlingen, viste at så mange som 78 % fikk tilbakefall i løpet av det første året og 96 % etter 2 år (299).

Med dette som bakgrunn er antipsykotisk legemiddelbehandling anbefalt som førstevalgsbehandling både ved akutte psykosetilstander og til forebygging av tilbakefall. Alle pasienter bør derfor tilbys å prøve ut en adekvat gjennomført behandling.

Det finnes forskjellige klasser eller typer antipsykotiske legemidler. Alle legemidlene som er tilgjengelig i dag, har det fellestrekket at de virker på hjernens dopaminreseptorer, særlig reseptorer av typen dopamin2 (D2) (300;301). På gruppenivå har de forskjellige legemidlene – med unntak av clozapin – også likeverdige effekter på psykosesymptomer (302).