Forside   Vedlegg  
Velg data du ønsker med i utskriften
Tittel Versjon Status
IS-nr ISBN
Publiseringsdato
Utgiver(e) Publikasjonstype
  • Norsk tittel - Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser
  • Engelsk tittel -
  • Versjon - 1
  • Status - Publisert
  • IS-nr - 1957
  • ISBN - 9788280812421
  • DOI -
  • Revisjonsdato -
  • Neste revisjon -
  • Publikasjonsdato - 01.06.2013
  • Utløpsdato -
  • Utgiver(e) - Helsedirektoratet
  • Redaktør -
  • Publikasjonstype - Nasjonale retningslinjer
 

Per er nå 33 år, og det er 10 år siden han hadde sitt livs verste opplevelse. Han studerte i utlandet, og under en studietur til et tredje land begynte kameratene å legge merke til at han isolerte seg og ble mutt. Tilbake på studiestedet gikk det dårligere med studiene, han virket mistenksom, og den personlige hygienen ble ikke ivaretatt som før. Etter tre måneder varslet skolen familien, som straks hentet Per med seg hjem. Familiens fast­lege, som hadde kjent Per siden han ble født, fikk mistanke om at Per var psykotisk, selv om han benektet å ha psykiske plager. Han ble umiddelbart innlagt til observasjon mot sin vilje, og i løpet av noen dager kom det fram tydelige tegn på en paranoid psykose­lidelse. Per tok imot tilbud om samtaleterapi, men nektet legemiddelbehandling. Familien fikk familiesamtaler, der de fikk hjelp til å forstå Pers symptomer og hva de kunne bidra med i samarbeidet med Per i bedringsprosessen. Etter noen uker ble han utskrevet, men samtaleterapien og familiesamtalene vedvarte et snaut år. Han har vært frisk siden og har fullført høyere utdannelse.

Følgende faktorer kan ha bidratt til at dette forløpet gikk bra:

  • Pers psykose ble oppdaget relativt tidlig, slik at varigheten av ubehandlet psykose bare var tre måneder.
  • Skolen og familien handlet raskt, og familiens lege, som kjente Per fra før, handlet raskt (ikke «vente og se»-holdning).
  • Per kom tidlig i gang med god behandling, fordi sykehuset hadde plass, det ble brukt effektive behandlingsformer, og det var en kontinuitet i oppfølgingen.
  • Familien fikk også raskt et tilbud og var aktivt med i behandlingen i nært samarbeid med sykehuset.

Kari er 26 år og har hatt en psykisk lidelse siden 13-årsalderen. I ettertid kan hun fortelle at hun egentlig begynte å falle ut av skolearbeidet da hun var ca. 13 år, med økende fravær, konsentrasjonsvansker, indre uro, tristhetsfølelse og opplevelse av å «være utenfor». Hun begynte å vanke med «tvilsomme kamerater» og eksperimenterte med hasj og alkohol. Hun ble oppfattet som problemelev på skolen, og for lærerne var det en lettelse da hun endelig droppet skolen for godt. Foreldrene var fortvilte, men visste ikke hvordan de kunne hjelpe henne. Barnevernet var koblet inn, men Kari «smøg seg unna». Familien hadde ingen fast legekontakt. Kari prøvde seg på videregående skole, allmennfag, men falt fort ut også her. På denne tiden begynte hun å høre svake stemmer. Kari erfarte at stemmene dempet seg når hun brukte hasj. Hun kunne fremdeles bo hjemme, men kom og gikk når hun ville, snudde døgnet, rotet og neglisjerte den personlige ­hygienen. Hun ble mer og mer aggressiv mot foreldrene og andre som prøvde å «snakke henne til rette». Til slutt tok en onkel affære og fikk henne brakt til legevakten. Legen fant ikke grunnlag for å søke henne inn til noen behandling, og Kari fikk dra hjem. Den dårlige utviklingen fortsatte, og etter et halvt år måtte familien ringe til legevakten. Kari hadde knust rommet sitt og nektet å komme ut. Hun var nå blitt 17 år. Hun ble innlagt, og i løpet av 10 dager klarnet hun opp. Tilstanden ble forstått som en rusutløst psykose, og hun ble utskrevet. Hun motsatte seg videre behandling og gled straks tilbake i rus­miljøet. Rusmiddelbruken økte, og hun har vært innlagt 8 ganger, med økende lengde på innleggelsene. Ved noen av innleggelsene ble hun utskrevet på grunn av plassmangel. Hun bor nå i en vernet bolig og har diagnosen schizofreni.

Følgende faktorer kan ha bidratt til denne negative utviklingen hos Kari:

  • Karis psykose ble oppdaget sent, slik at varigheten av ubehandlet sykdom varte i fire år. Skolen fanget ikke opp noen av Karis problemer. Familien oppfattet ikke eller maktet ikke å se at noe var galt. Fastlegesystemet og legevaktlegene fanget henne ikke opp.
  • Kari kom ikke i gang med adekvat behandling, fordi det var en manglende evne i ­psykisk helsevern til å se hva hun strevde med, og stille en diagnose, manglende ­behandlingskapasitet, mangel på tilbud om adekvat behandling for henne, og familien fikk ikke tilbud om noe virksomt familiesamarbeid.
  • Karis psykiske lidelse var sammensatt av flere problemer og krevende å behandle. Hun hadde utviklet et rusmiddelmisbruk, manglet motivasjon og erkjennelse av den psykiske lidelsen og behovet for hjelp og behandling. Hun avslo legemiddelbehandling og ­hjelpeapparatet kom ikke i posisjon til å tilby et psykososialt behandlingsprogram.

Både Kari og Per vil ha behov for lengre tids behandling og oppfølging. Forskningen tyder på at en etter førstegangspsykose bør tilrettelegge for behandling i inntil fem år der det er nødvendig, og ikke bare to år eller mindre, slik praksis ofte er. Bedring kan for en del pasienter komme først etter mange år (jf. bedringskriteriene som er beskrevet i ­retningslinjen).

Kari og Per har forskjellige behandlingsbehov. Per klarer seg med ett års poliklinisk ­oppfølging i spesialisthelsetjenesten, med vekt på psykoterapi. Han er motivert for behandling og det å få hjelp. Han er skremt av det han har gjennomgått, og vil gjøre alt han kan for å hindre at det skal skje på nytt. Kari har behov for langvarige og sammen­satte tjenester, med vekt på støtte og omsorgstiltak i kommunen. Hun er lite motivert for behandling, og det viktigste er å hjelpe henne til rusfrihet, slik at hun kan unngå nye psykoseepisoder.

Vi vet at gjentatte psykoseepisoder i gjennomsnitt varer lengre hver gang en har en psykotisk episode, det vil si at det blir vanskeligere å komme ut av psykosen for hver gjentatte episode. Behandlingen og støttetiltakene er skissert med hensyn til kasusene gjengitt ovenfor. Det viktigste er at disse «skreddersys» til den enkelte pasients behov. I Karis tilfelle vil også spørsmålet om eventuell behandling under tvungent psykisk helse­vern dukke opp. Schizofreni kan være en tilstand som er livsødeleggende for ­mange av dem som rammes, både i form av dårlig livskvalitet og dødelighet. I Karis tilfelle må DPS overta behandlingsansvaret fra den spesialiserte sykehusavdelingen. Behandling og omsorgstilbud må utformes i nært samarbeid med kommunehelsetjenestene. Poli­kliniske eller ambulante team ved DPS må knyttes til den videre oppfølgingen. Ved nye kriser vil team kunne rykke ut og støtte opp under det kommunale tjenesteapparatet.

Viktige aspekter for behandling de første årene

  • Ved utskrivning fra sykehus bør overføringen til oppfølgende behandling forberedes i god tid og sikres, slik at pasienten ikke faller ut av behandlingen.
  • Hver pasient med førstegangspsykose bør følges opp i flere år, også ved godt forløp. Dette reduserer faren for utvikling av nye psykoseepisoder.
  • Det bør etableres og holdes ved like et tett samarbeid mellom de tjenestene pasienten har behov for, slik at pasienten får et koordinert tilbud som er tilpasset behovet hans/hennes.
  • Hver pasient bør ha en behandler som følger pasienten over lang tid, for å sikre ­kontinuitet, og for å tilrettelegge for at det utvikles en tillitsfull relasjon mellom pasienten og behandleren.
  • Pasienter som ikke kommer ut av psykosen innen tre måneder, bør få tilbud om et behandlingsopplegg for pasienter som ikke har oppnådd adekvat bedring gjennom standard behandling.
  • Helsetjenesten bør samarbeide med skole/arbeidsgiver om tilrettelegging av ­situasjonen ved utdanningsinstitusjonen/arbeidsstedet.
  • Kommunale tjenester bør følge opp pasientens hjemmesituasjon med adekvat støtte når det gjelder bolig, økonomi, fritid og andre praktiske og sosiale forhold. Arbeidet bør koordineres fra kommunen, eventuelt av en koordinator fra en ansvarsgruppe.