Sulfonylureaforbindelser - behandlingsanbefaling ved forgiftning

Giftinformasjonen

22 59 13 00

Fra Giftinformasjonen. Utarbeidet 2016.

Anbefalingen beskriver kun hovedtrekk ved forgiftning og behandling.
Ring Giftinformasjonen (22 59 13 00) ved behov for ytterligere informasjon eller diskusjon.

Innledning/sammendrag

Hovedproblemet ved akutte forgiftninger er fare for utvikling av langvarig hypoglykemi. De fleste symptomene er knyttet til dette.

Gå direkte til:

Toksisitet

Virkningsmekanisme

Sulfonylureaforbindelser og glinider øker frisetting av insulin fra betacellene i pankreas, særlig i nærvær av glukose, og minsker også leverens metabolisering av insulin. Resultatet er økte insulinnivåer i blodet.
In vitro-forsøk tyder på at sulfonylureaforbindelser også øker insulinets effekt (mindre insulinresistens).

Toksiske doser

En tablett av sulfonylureaforbindelsene klorpropamid (250 mg), glipizid (5 mg) eller glibenklamid (2,5 mg) har vært nok til å gi hypoglykemi hos barn.

Terapeutiske doser har gitt hypoglykemi hos ikke-diabetikere. Hypoglykemi er en relativt vanlig bivirkning hos brukere av sulfonylureapreparater, og ved inntak av doble doser øker faren.

Risikogrupper:

Barn og eldre. Ikke-diabetikere og personer med velregulert type 2-diabetes.

Risikofaktorer:

Lite næringsinntak, harde fysiske anstrengelser, nylig alkoholinntak, akutt sykdom, og nyre-, lever- eller kardiovaskulær sykdom.

Interaksjoner

Kombinasjon med andre legemidler som senker blodglukosen kan forsterke sulfonylureaforbindelsenes evne til å gi hypoglykemi.

Noen legemidler kan øke konsentrasjonen eller virketiden av sulfonylureaforbindelser slik at vanlige terapeutiske doser kan føre til hypoglykemi. Se Felleskatalogen for mer informasjon.

Bruk av betablokkere kan forlenge hypoglykemi og kan maskere hypoglykemisymptomer.

Symptomer og kliniske tegn

Hypoglykemi:

  • Hypoglykemi (ofte langvarig) som følge av hyperinsulinemi er den største faren ved forgiftninger. Dette viser seg som regel som adrenerg stimulering (svette, skjelvinger, takykardi, hodepine mv.) og/eller symptomer og tegn fra CNS og PNS (neuroglykopeni).

Gastrointestinalsystemet:

  • Munntørrhet, sultfølelse, kvalme, oppkast og magesmerter kan være tidlige tegn på hypoglykemi.
  • Eventuelt uvilje mot å spise hos barn.

CNS/PNS: 

  • Kan være sterkt affisert.
  • Mulige tegn er endret oppførsel (som forvirring, uro, angst eller agitasjon), utmattelse, hodepine, skjelvinger, koordinasjonsproblemer, uklart syn, parestesier, muskelsvakhet, kramper, ensidige lammelser, CNS-depresjon, koma, eventuelt med respirasjonsdepresjon.
  • Vedvarende eller uttalt hypoglykemi kan gi permanente neurologiske skader.

Hjerte/kar:

  • Hypertensjon, takykardi og palpitasjoner forekommer på grunn av adrenerg stimulering.
  • Økt fare for hjertearytmier (spesielt atrieflimmer og premature ventrikkelkontraksjoner) og angina.
  • Hypoglykemi som vedvarer kan gi hypotensjon og kardiovaskulært kollaps.

Væske, elektrolytter og syrebase-balanse:

  • Vedvarende hypoglykemi kan gi metabolsk acidose.

Lever:

  • Hepatitt er sett etter inntak av sulfonylureaforbindelsen gliclazide (ikke noen preparater med dette registrert i Norge per mars 2016) i overdose, og som sjelden bivirkning ved bruk av andre typer sulfonylureaforbindelser.

Hud:

  • Blekhet, gåsehud og svette er vanlig.

Tidsforløp:

Som regel vil hypoglykemi vise seg innen 24 timer etter akutte inntak av sulfonylureapreparater, men den kan også inntre eller oppdages senere. Barn er ekstra utsatt for å få hypoglykemi om natten.

Etablert hypoglykemi kan vare i flere dager, og komme tilbake når behandling avsluttes.

Supplerende undersøkelser

Laboratorieanalyser

Måling av blodkonsentrasjoner av disse legemidlene har ingen klinisk verdi. I stedet måles glukosenivået i blodet, og man ser etter kliniske tegn på hypoglykemi.

Hypoglykemi

Følsomhet for hypoglykemi er individuell, og kan bli nedsatt ved langvarig, velregulert diabetes mellitus (redusert autonom refleks). Alvorlige kliniske tegn kan komme veldig brått hos disse pasientene.

Ikke-diabetikere: Får ikke alltid tegn på hypoglykemi før blodglukosen er under 2,3 mmol/L, det vil si at hypoglykemien ofte kan måles før den kan merkes/sees. Raske fall i glukosenivået kan gi symptomer, uavhengig av hva nivåene er før og etter.

Overvåkning og behandling

  • Kull og ventrikkeltømming vurderes når toksiske doser er inntatt.
  • Brekkmiddel er kontraindisert på grunn av fare for CNS-depresjon.
  • Observasjon av alle som har inntatt potensielt toksiske doser i 24 timer, eller som et minimum natten over.
  • Fri tilgang til mat i observasjonsperioden.
  • Unngå helst profylaktisk glukose parenteralt, da det kan maskere effektene og gjøre videre observasjon vanskelig.
  • Mål glukosenivået jevnlig, for eksempel med 1-2 timers mellomrom.
  • Hvis hypoglykemi oppstår: Erstatt fallet i blodglukose ved hjelp av i.v. glukose. Målet er euglykemi. Observer videre i minst 24 timer.
  • Ved persisterende hypoglykemi: Oktreotid kan forsøkes.

Oktreotid:

Oktreotid (Sandostatin) er en somastatinanalog som reduserer frigjøringen av insulin fra pankreas. Det har effekt ved hypoglykemi som er refraktær for behandling med glukose, og bidrar til stabilisering av blodsukkeret i inntil 8 timer.

Doseringsforslag: 50 mikrogram subkutant hver 6.- 8. time til voksne, og 1-1,25 mikrogram/kg subkutant hver 6.-8. time til barn. Ved behov glukose i tillegg.

Vanligste bivirkninger er mage/tarmreaksjoner og smerte på injeksjonsstedet. Ved bruk av oktreotid til alvorlig syke pasienter bør kaliumnivåene følges nøye.

Brukt over tid ved andre indikasjoner kan oktreotid gi andre bivirkninger, men disse forventes ikke ved bruk som antidot.

Mål serumglukose jevnlig i minst 16-24 timer etter oktreotidadministrering ved sulfonylureainntak, eventuelt enda lenger hos pasienter med nyresvikt.

Sentrale referanser

  1. Harrigan RA, Nathan MS, Beattie P. Oral agents for the treatment of type 2 diabetes mellitus: Pharmacology, toxicology and treatment. Annals of Emergency medicine 2001; 38(1): 68-78.
  2. Spiller HA. Management of antidiabetic medications in overdose. Drug Safety 1998; 19(5): 411-24.
  3. Graudins A, Linden C H, Ferm RP. Diagnosis and treatment of sulfonylurea-induced hyperinsulinemic hypoglycemia. American Journal of Emergency Medicine 1997; 15(1): 95-6.
  4. Bosse GM. Antidiabetics and hypoglycemics. In Nelson LS, Lewin NA, Howland MA, Hoffman RS, Goldfrank LR, Flomenbaum NE red. Goldfrank's Toxicological emergencies, 9th ed. McGraw-Hill 2011: 714-27.
  5. Szlatenyi CS, Capes KF, Wang RY. Delayed hypoglycemia in a child after ingestion of a single Glipizide tabler. Annals of Emergency Medicine 1998; 31(6): 773-5.
  6. Quadrani DA, Spiller HA, Widder P. Five year retrospective evaluation of sulfonylurea ingestion in children. Journal of Toxicology - Clinical Toxicology 1996; 34(3):267-70.
  7. Spiller HA, Villalobos D, Krenzelok EP, Anderson BD, Gorman SE, Rose SR et al. Prospective multicenter study of sulfonylurea ingestion in children. Journal of Pediatrics 1997; 131: 141-6.
  8. Boyle PJ, Justice K, Krentz AJ, Nagy RJ, Schade DS. Octreotide reverses hyperinsulinemia and prevents hypoglycemia induced by sulfonylurea overdoses. Journal of Clinical Endocrinology & Metabolism 1993; 76(3):752-6.
  9. McLaughlin SA, Crandall CS, McKinney PE. Octreotide: An antidote for sulfonylurea-induced hypoglycemia. Annals of Emergency Medicine 2002; 36(2): 133-8.
  10. Carr R, Zed PJ. Octreotide for sulfonylurea-induced hypoglycemia following overdose. Annals of Pharmacotherapy 2002; 36(11):1727-32.
  11. Lung DD, Olson KR. Hypoglycemia in pediatric sulfonylurea poisoning: An 8-year poison center retrospective study. Pediatrics 2011;127:e1558-e1564.
  12. Fasano CJ, O'Malley G, Dominici P et al. Comparison of octreotide and standard therapy versus standard therapy alone for the treatment of sulfonylurea-induced hypoglycemia. Ann Emerg Med 2008;51(4):400-6.
  13. Dougherty PP, Klein-Schwartz W. Octreotide's role in the management of sulfonylurea-induced hypoglycemina. J Med Toxicol 2010;6:199-206.
  14. Lheureux PER, Zahir S, Penaloza A et al. Bench-to-bedside review: Antidotal treatment of sulfonylurea-induced hypoglycaemia with octreotide. Critical Care 2005;9:543-9.
  15. Glatstein M, Scolnik D, Bentur Y. Octreotide for the treatment of sulfonylurea poisoning. Clinical Toxicology 2012;50:795-804.
  16. Adabala M, Jhaveri KD, Gitman M. Severe hyperkalaemia resulting from octreotide use in a haemodialysis patient. Nephrol Dial Transplant 2010; 25:3439-42.
  17. Calello DP, Kelly A, Osterhoudt KC et al. Case files of the medical toxicology fellowship training program at the children's hospital of Philadelphia: A pediatric exploratory sulfonylurea ingestion. J Med Toxicol 2006;2(1): 19-24.
  18. Dougherty PP, Lee SC, Lung D et al. Evaluation of the use and safety of octreotide as an antidotal therapy for sulfonylurea overdose in children. Pediatr Emerg Care 2013; 29(3): 292-295.
  19. Lada P, Idrees U. Toxicity of oral agents used to treat diabetes. J Pharmacol Practice 2005; 18(3): 145-56.

Relevante søkeord:
A10B B, A10B B01, A10B B07, A10B B12, Sulfonylureaderivater, Sulfonylureaforbindelser,
Glibenklamid, Glibenclamid, Glipizid, Glipisid, Mindiab, Glimepirid, Amaryl, intoks, intoksikasjon, intox, intoxikasjon.

 

Dokumenthistorikk:

  • Utarbeidet 2016
(/forgiftninger/legemidler/sulfonylureaforbindelser-behandlingsanbefaling-ved-forgiftning)