Sengevæting (enurese)

Sengevæting skjer hyppig hos barn under sju år. Derfor er det viktig at foreldre er tålmodige og ikke fjerner nattbleien for tidlig.

Mange barn synes det er flaut når de tisser på seg. Foreldre kan derfor trøste og bagatellisere fremfor å bli sinte eller erte.  

Sengevæting (enurese) er ikke farlig, men kan en sjelden gang skyldes diabetes, urinveisinfeksjon eller et problem med urinveiene.

Behandling

De fleste barn slutter å tisse i sengen av seg selv, men det finnes behandling som kan hjelpe. Noen få barn med sengevæting har treg mage (obstipasjon) - det vil si at de ikke har avføring mer enn én til to ganger i uken. Når avføringen samles opp i tarmen, kan det påvirke urinblæren. Ved behandling av obstipasjonen, vil halvparten bli kvitt sengevætingen.

Råd mot sengevæting:

• Begynner barnet å tisse i sengen når de har sluttet med bleier, anbefales nattbleier. Du kan prøve å la barnet bli helt bleiefritt igjen etter et par måneder
• Hjelp barnet å få gode toalettrutiner både på dag- og kveldstid. Dette betyr å minne og oppmuntre dem til å gå på do når de trenger det i løpet av dagen, uten at det oppleves som press. Om kvelden kan du prøve å venne barnet til å gå på toalettet før det legger seg. Er de engstelig for å gå på toalettet om natten, kan det hjelpe om det står litt lys på.
• Du skal ikke la være å gi barnet drikke når det er tørst, men unngå å spørre dem rett før leggetid 
• Unngå å gi barnet sjokolade og koffeinholdige drikker som cola før leggetid
• Husk å rose barnet når det tar ansvar og endrer vaner

Alarmmatte

Det finnes alarmmatter som vekker barnet hvis sengen blir våt. Hensikten er at barnet vekkes av alarmen, og går på toalettet. Er behandlingen vellykket, vil barnet etter en stund slutte å tisse på seg om natten. Forskning viser at halvparten av barna som bruker alarmmatte slutter å tisse på seg i sengen, men det kan ta noen uker eller måneder før det skjer. Barn som sover så tungt at de ikke våkner av alarmen, vil trenge en forelder til å vekke dem og følge dem til toalettet. Skal behandlingen ha effekt, må dette gjennomføres hver gang alarmen går av. Ulempen med alarm er at barn kan bli skremt og den kan slå seg på uten at sengen er våt. Behandling med alarmmatte bør alltid skje i samarbeid med barnet.

Legemiddelbehandling

Behandling med legemiddel skal aldri brukes av barn under fem år, og anbefales sjelden for barn under syv år. Legemiddelbehandling kan være et alternativ når andre behandlinger er forsøkt først, uten ønsket resultat.

Det vanligste legemiddelet som brukes mot sengevæting er desmopressin smeltetablett under tungen. Den virker på liknende måte som et naturlig hormon i kroppen. Hormonet virker slik at urinen blir mer konsentrert, og at mengden urin blir mindre.

Desmopressin virker raskt, men har ofte kortvarig effekt. Barnet vil sannsynligvis begynne å væte sengen igjen når det slutter å ta legemiddelet. Desmopressin kan derfor være nyttig ved overnattingsbesøk eller ferier, men i det lange løp er nok effekten av alarmmatte bedre.

Enkelte barn kan få bivirkninger som hodepine og mageplager, men bivirkninger er sjeldne. Barn skal ikke ta desmopressin hvis det kaster opp eller har diaré. De skal heller ikke ha for mye drikke på kvelden under behandlingen. En sjelden gang kan desmopressin føre til anfall eller koma forårsaket av for mye væske i kroppen.

Hvis desmopressin ikke har effekt, skyldes dette ofte en overaktiv blære. Barnet bør derfor utredes for dette ved hjelp av tester. Det finnes legemidler som hjelper mot overaktiv blære.

Prognose

De fleste barn slutter å tisse i sengen, også uten behandling. Imidlertid vil 1 av 200 fortsatt oppleve sengevæting i voksen alder. Hvis sengevæting oppstår når barnet er blitt større, bør du oppsøke lege. Det kan bli aktuelt å undersøke barnet for blæreproblemer eller andre sykdommer.

Originalbrosjyren er utgitt av BMJ Publishing Group som en del av oppslagsverket BMJ Best Practice. Teksten er oversatt og noe tilpasset norske forhold av Helsebiblioteket.no. Brosjyren må ikke erstatte kontakt med, undersøkelse hos eller behandling av kvalifisert helsepersonell.

For å lage denne informasjonen har BMJ samlet den beste og mest oppdaterte forskningen om hva slags behandling som virker. Du kan bruke den når du snakker med helsepersonell og apotek. Legemidler er oppgitt med navn på innholdsstoffet i preparatet, og ikke med salgsnavn. Salgsnavn kan variere, snakk derfor med apotekansatte eller legen din dersom du har spørsmål om navn på legemidler.