Paradoksale utfall i psykoterapi
En ny metasyntese av paradoksale utfall i psykoterapi synliggjør kompleksiteten i evalueringer av behandlingsutfall.
Ragna Louise Sandvoll & Isak Bakkeli
Hvordan psykoterapi virker, og hvordan vi best kan måle om den virker, er to sentrale spørsmål i psykoterapiforskning og psykologifaget generelt. Nyere psykoterapistudier kombinerer psykometriske data med subjektive vurderinger for å undersøke endringer i psykoterapi mer inngående (Ladmanová et al., 2025), og har interessant nok funnet diskrepanser mellom kvantitative og kvalitative informasjonskilder (McElvaney & Timulak, 2013). Stänicke og McLeod (2021) har definert slike diskrepanser som paradoksale utfall i psykoterapi: motsetninger mellom kvantitative symptommålinger og kvalitative data, slik som kliniske observasjoner, pasientens beskrivelser eller projektive tester. Eksempelvis kan pasienten uttrykke tilfredshet med behandlingen, samtidig som skårene på selvrapportskjema viser forverring, eller pasienten kan vise bedring på symptomnivå, men beskriver psykoterapien som lite hjelpsom.
Fenomenet er lite utforsket, og hvor stor andel som utviser paradoksale utfall i utfallsforskningen, er uvisst (Stänicke & McLeod, 2021). Her presenterer vi en ny metasyntese (Bakkeli et al., 2025), hvor vi undersøkte paradoksale utfall i kasusstudier i psykoterapi, med mål om å syntetisere studiene og finne ut: 1) hvilke paradoksale utfall og prosesser som forekom, og 2) hvordan forskerne selv forklarte dette.
Les hele saken: Paradoksale utfall i psykoterapi (Psykologtidsskriftet)