Refleksjoner om psykoterapi og Jon Fosses forfatterskap (Tidsskrift for Norsk psykologforening)

En tydelig tematikk i Jon Fosses forfatterskap handler om kilden til åndelig liv. Dette må også psykoterapeuter ta stilling til. Psykoterapeuten strever med å transformere natur til kultur gjennom dialog. Fosse strever med «skrivaren» som gjennom sitt verk «let mystikken oppstå». Å skrive er noe annet enn å føre en terapeutisk dialog. Likevel er det noen berøringspunkter, som jeg vil drøfte i dette essayet.

I begrunnelsen for nobelprisen til Jon Fosse het det at han gir stemme til det usigelige. Ikke all, men en god del psykoterapi kan karakteriseres med det samme. På sett og vis må da Fosse og psykoterapi ha noe med hverandre å gjøre.

Fosses helt er «skrivaren» som ikke har noen fiks ferdig fortelling å meddele, men som gir seg hen til litteraturen som kunstart, der det usagte, det ikke begrepsliggjorte, men likevel påtrengende værensmessige kan komme til uttrykk i skrift, som en tekst. Det teksten viser til, og selve skapelsesprosessen, kan ikke forklares på noen fyllestgjørende måte gjennom logisk tenkning, den viser snarere til noe mystisk i positiv forstand, i Fosses univers til noe som har med Gud å gjøre, og «skrivaren» bør gjennom sitt verk la mystikken oppstå. I mange av Fosses verker oppheves da også sedvanlige virkelighetsmarkører.

I Septologien (Fosse, 2022) handler det om Asle og Asle, to versjoner av én og samme person, og deres forhold til hverandre. I flere av Fosses teaterstykker, eksempelvis i Og aldri skal vi skiljast (Fosse, 1994), opptrer flere personer på scenen, men de er knapt sammen i samme virkelighet. Grensene mellom det ytre og indre er utvisket.

Les hele anmeldelsen: Refleksjoner om psykoterapi og Jon Fosses forfatterskap (Tidsskrift for Norsk psykologforening)