Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer
Forord
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Mange medisinske faggrupper har i en årrekke lagt ned et betydelig arbeid for å komme frem til konsensusbaserte faglige anbefalinger for diagnostikk og behandling av ulike typer kreft. Som ledd i Nasjonal strategi for kreftområdet (2006–2009) fikk Helsedirektoratet i oppdrag å videreutvikle og oppdatere faggruppenes anbefalinger til nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling, i nært samarbeid med fagmiljøene, de regionale helseforetakene, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, og andre relevante myndigheter. De nasjonale handlingsprogrammene representerer en videreføring og en formalisering av faggruppenes anbefalinger.
Nasjonale handlingsprogrammer for kreftbehandling skal bidra til at det offentlige tilbudet i kreftomsorgen blir av god kvalitet og likeverdig over hele landet. Målgrupper for dette handlingsprogrammet er først og fremst leger og legespesialister innen indremedisin og hematologi som har ansvar for utredning og behandling av pasienter med maligne blodsykdommer. Det vil også være av interesse for andre legespesialister og faggrupper som møter pasientgruppen, som fastleger og sykepleiere og pasienter og pårørende.
Nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet er å betrakte som anbefalinger og råd, basert på oppdatert faglig kunnskap som er fremskaffet på en systematisk, kunnskapsbasert måte. De nasjonale retningslinjene gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet og er ment som et hjelpemiddel ved de avveininger tjenesteyterne må gjøre for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten. Nasjonale retningslinjer er ikke direkte rettslig bindende for mottagerne, men bør langt på vei være styrende for de valg som skal tas. Ved å følge oppdaterte nasjonale retningslinjer vil fagpersonell bidra til å oppfylle kravet om faglig forsvarlighet. Dersom en velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra de nasjonale retningslinjene, bør en dokumentere dette og være forberedt på å begrunne sine valg. Sykehusenes eiere og ledelse bør tilrettelegge virksomheten slik at de nasjonale retningslinjene kan følges.
Helsedirektoratet takker arbeidsgruppen for stor innsats i utarbeidelsen av handlingsprogrammet. Vi håper handlingsprogrammet vil være et nyttig arbeidsredskap ved behandling av pasienter med maligne blodsykdommer. Innholdet i de nasjonale retningslinjene vurderes årlig for oppdatering. Første utgave kom i 2012 og dette er niende oppdatering. Disse nasjonale retningslinjene for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med maligne blodsykdommer er publisert den 23. desember 2021.
Bjørn Guldvog
helsedirektør
Innledning
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Maligne blodsykdommer er en fellesbetegnelse på blodkreftsykdommer. Dette handlingsprogrammet omhandler blodkreftsykdommer som tradisjonelt behandles av spesialister i blodsykdommer (hematologi). Når det gjelder lymfekreft, som i Norge for det meste behandles av spesialister i kreftsykdommer (onkologi), vises det til Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne lymfomer (Helsedirektoratet, 2019b). Når det gjelder blodkreft hos barn, vises det til det til Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av kreft hos barn (Helsedirektoratet, 2017a).
Leukemi brukes ofte som del av navnet på blodkreftsykdom hvor kreftcellene sirkulerer i betydelig antall i blodet. Ved andre blodkreftsykdommer sirkulerer cellene ikke eller i liten grad.
De enkelte blodkreftsykdommene er til dels svært ulike. Handlingsprogrammet har derfor egne kapitler for hver sykdom.
Formålet med handlingsprogrammet er å sikre alle voksne norske pasienter med maligne blodsykdommer like muligheter for oppdatert diagnostikk og behandling basert på internasjonale, nasjonale og i størst mulig grad evidensbaserte behandlingsprinsipper. Handlingsprogrammet skal sikre korrekt klassifikasjon og subklassifikasjon av maligne blodsykdommer, spesielt i den gruppe der det er grunnlag for å gi behandling med tanke på å oppnå komplett remisjon og helbredelse.
Målgrupper for dette handlingsprogrammet er først og fremst leger og legespesialister innen indremedisin, hematologi, radiologi og andre medisinske fagområder som har ansvar for utredning, behandling og oppfølging av pasienter med maligne blodsykdommer. Det vil også være av interesse for andre legespesialister og faggrupper som møter pasientgruppen, som fastleger og sykepleiere og pasienter og pårørende.
Behandlingsmetoder som er vurdert i Nye Metoder (det nasjonale systemet for metodevurdering i spesialisthelsetjenesten) er omtalt i handlingsprogrammet. På grunn av et stort omfang av nye medikamenter på dette fagområdet, vil ikke det nasjonale handlingsprogrammet til enhver tid kunne være fullstendig oppdatert med siste status for hvert medikament som er sendt til behandling i Nye Metoder. Vi viser derfor til Nye Metoder sine nettsider for en fullstendig oppdatert informasjon om status for alle nye medikamenter i Nye Metoder.
Maligne blodsykdommer er alvorlige sykdommer. Behandling og omsorg stiller store krav til helsepersonellet for å ivareta pasienters og pårørendes behov for informasjon, støtte og symptomlindring på en god måte. Vi viser til Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (Helsedirektoratet, 2019a) for omtale og anbefalinger om denne delen av omsorgen.
Når det gjelder seneffekter etter kreftbehandling, vises det til Rapport om seneffekter etter kreft (Helsedirektoratet, 2017b).
Forløpstider
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Fra 1. september 2015 ble Pakkeforløp for KLL, myelomatose og Akutt leukemi/høyrisiko MDS tatt i bruk. Da ble tidligere forløpstider erstattet av nye sykdomsspesifikke tider for KLL, Myelomatose og Akutt leukemi/høyrisiko MDS.
Pakkeforløpene ble revidert og nye versjoner tatt i bruk fra 1. september 2016. Mindre endringer ble foretatt 1. mars 2017. Oppdatering av Pakkeforløpene for kreft skal vurderes jevnlig.
Om Pakkeforløp for kreft
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Pakkeforløp for kreft skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasient og pårørende, og er et standard pasientforløp som beskriver organisering av utredning og behandling, kommunikasjon/dialog med pasient og pårørende samt ansvarsplassering og konkrete forløpstider. Pakkeforløpet starter når et helseforetak eller privat ideelt sykehus mottar en henvisning med begrunnet mistanke om kreft, eller når helseforetaket selv starter utredning med begrunnet mistanke om kreft.
Formålet med Pakkeforløp for kreft er at kreftpasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendig ikke-medisinsk begrunnet forsinkelse i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering.
Forløpstidene i pakkeforløpet beskriver den maksimale tiden de ulike fasene i forløpet bør ta. Forløpstidene angis i kalenderdager. De enkelte fasenes forløpstid legges til slutt sammen til en samlet forløpstid, som angir tiden fra henvisning er mottatt til behandling er startet. Med utgangspunkt i pakkeforløpet skal et individuelt forløp tilrettelegges for hver enkelt pasient.
De regionale helseforetakene har det overordnede ansvaret for å sikre at pakkeforløpene med forløpstidene blir implementert og fulgt opp. Forløpstidene er normerende og er ikke en pasientrettighet. Fortsatt er det lovmessige grunnlaget pasientrettighetsloven § 2‑2 og forskrift om prioritering av helsetjenester. Av og til vil det av faglige grunner være noen pasienter som ikke kan utredes ferdig innen normert forløpstid for oppstart av første behandling. Årsaker til avvik fra de normerte forløpstidene bør dokumenters i pasientjournalen.
Forløpstider for blodkreft i pakkeforløp
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
I Pakkeforløp for KLL, myelomatose og Akutt leukemi/høyrisiko MDS er det utarbeidet følgende forløpstider (kalenderdager)
| KLL | Myelomatose | Akutt leukemi/høyrisk MDS |
---|---|---|---|
Fra henvisning mottatt til første fremmøte utredende avdeling | 14 | 7 | 2 |
Fra første fremmøte i utredende avdeling til avsluttet utredning (beslutning tas) | 10 | 20 | 5 |
Fra avsluttet utredning til start behandling | 8 | 3 | 1 |
Fra henvisning mottatt til start behandling | 32 | 30 | 8 |
Pakkeforløp for kreft finnes på Helsedirektoratets nettsider og er også publisert som webversjon og i trykt utgave. Se www.helsedirektoratet.no.
Det er utarbeidet egne diagnoseveiledere for fastleger for inngang til pakkeforløpene og om kriterier for henvisning til Pakkeforløp for kreft. Diagnoseveileder finnes på www.helsedirektoratet.no.
Forløpstider for blodkreftsykdommer som ikke har definert pakkeforløp
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
For pasienter med blodkreft men som ikke har eget pakkeforløp skal de ulike forløpstidene basere seg på medisinskfaglig vurdering i hvert enkelt tilfelle.
Diagnostikk
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Diagnostikk ved maligne blodsykdommer vil oftest være et samarbeid mellom kliniker, patolog, immunolog og genetiker. Diagnostikken følger WHO klassifikasjonen (Arber et al., 2016). Morfologisk undersøkelse av blod og beinmarg er sentral, og suppleres med data fra immunologiske, genetiske og molekylære undersøkelser.
I Norge vurderes tradisjonelt morfologi i utstrykspreparater fra blod og beinmarg av kliniker (hematolog) og i biopsier av patolog. Nært samarbeid mellom kliniker, patolog, immunolog og genetiker er nødvendig for å kunne integrere resultatene av klinikk og alle undersøkelser til en endelig diagnose i henhold til WHO-klassifikasjonen.
Pasientansvarlig kliniker har det endelige ansvar for å samle resultatene av alle de diagnostiske prøvene og tolke dem slik at det settes korrekt WHO-diagnose, og pasienten plasseres i rett prognostisk gruppe, spesielt der dette har betydning for behandlingsvalg. I fremtiden er det ønskelig å etablere hemato-onkologiske sentre som integrerer kliniske, morfologiske, immunologiske og genetiske funn.
Alle pasienter der intensiv behandling er aktuelt bør derfor som hovedregel henvises til universitetsklinikk for diagnostikk og planlegging av behandlingen. Større sykehus med erfaren hematolog og adekvat infrastruktur kan også påta seg diagnostiske oppgaver, men da alltid i nært samarbeid med universitetsklinikkene, både hva gjelder laboratorievurdering og klinisk evaluering.
Prøvetaking og transport
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Diagnostisk prøvetaking bør om mulig gjøres tidlig i arbeidsuken (mandag til torsdag) slik at prøven kan nå laboratoriet før helg. Prøven bør om mulig tas før behandlingstart. Hvis dette ikke er mulig, og utsettelse av prøvetaking innebærer helserisiko for pasienten, må det forsøkes sikret diagnostisk materiale fra ubehandlet pasient til supplerende undersøkelser (immunfenotyping, cytogenetikk, molekylærpatologi) ved vitalfrysing med kryoproteksjon, evt fiksering før behandlingstart. Hvis mulighet for vitalfrysing mangler, oppbevares ufikserte prøver som må sendes ved romtemperatur inntil første arbeidsdag. Lufttørkede, ufikserte utstryk/rullepreparat er holdbare i mange dager. Gi eventuelt laboratoriet beskjed om at prøve er sendt; spesielt gjelder dette prøver som tas på fredag og/eller hvor prøvesvaret haster.
Relevant klinisk informasjon som det bør opplyses om på rekvisisjonen:
- Pasientdata, prøvetidspunkt, innleggelsesstatus, kjønn, rekvirent med navn og direkte telefonnummer / bemannet vakttelefon
- Type prøvemateriale
- Tentativ diagnose
- Hensikt med undersøkelsen: diagnostisk prøve, oppfølging, mistanke om hematologisk malignitet eller residiv
- Kort sykehistorie, langvarig medikamentell behandling, mistanke om tidligere kreftsykdom, evt annen eksponering som kan være relevant
- Kliniske data: perifere blodverdier, % blaster i blod, organ infiltrasjon
- Informer alltid om kjent smittefare: Hepatittvirus, HIV
Ved rekvirering av genetiske analyser:
- Behandling: kurativt siktemål? Behandling etter forskningsprotokoll?
- Hvilke andre genetiske analyser er rekvirert ved andre laboratorier?
- Ved oppfølgning: hvilke genetiske avvik som forelå tidligere
- Etter allogen stamcelletransplantasjon: hvilke genetiske avvik som forelå tidligere, donors kjønn.
- Dersom andre undersøkelser bekrefter eller endrer diagnosen bør laboratoriet informeres.
Klargjør før prøvetaking av blod og beinmarg prøverør/beholder med riktig antikoagulans/transportmedium/fikseringsvæske for:
- immunfenotyping: heparin(beinmarg), evt EDTA
- cytogenetikk: heparinisert prøve, evt i transportmedium
- molekylær patologi: EDTA eller heparin i transportmedium. For RNA baserte analyser (translokasjoner) ved HUS må PAX rør benyttes. Disse fås ved henvendelse til avdelingen.
Perifert blod
Bruk EDTA-blod til utstryk, immunfenotyping og genetiske undersøkelser med PCR. For cytogenetisk analyse benyttes heparin.
7 mL blod sikrer vanligvis nok materiale. Ved lave celletall bør man øke prøvevolumet. Ved akutt leukemi bør det om mulig vitalfryses separererte celler med DMSO for senere supplerende undersøkelser.
Beinmargsaspirat
Klargjør først prøverør og sprøyter fylt med riktig antikoagulans til ønskede prøver.
Til morfologi: Bruk fettfrie objektglass. Legg en liten dråpe blod/beinmarg på den ene enden av glasset. Man bør forsikre seg om at beinmargselementer er inkludert. Enkelte ganger kan det hjelpe å skylle ut sprøyten i EDTA for man aspirerer. Dette kan hindre at aspiratet klumper seg før utstryket lages.
Dra glasset til å lage utstryket (slepet utstryksglass) mot dråpen i en vinkel på 30 grader til det berører blod/ beinmargsdråpen. Blodet vil spre seg bak utstryksglasset ved hjelp av kapillarkraft, og man bør la det spre seg utover i glassets fulle bredde. Dra utstryksglasset lett og raskt nedover glasset slik at det dannes en fin hale. Lufttørk utstryket. Merk glasset med pasientens fulle navn.
Fiksering med metanol er å anbefale ved forsendelse. Utstryk til cytogenetiske analyser sendes ufiksert.
Til immunfenotyping og cytogenetikk: heparin (5000 IE/mL uten konserveringsmiddel) tilsatt sprøyten før aspirasjon (minimum 500 IE/mL aspirat).
Prøvevolum: 1–3 mL til hvert laboratorium (avhengig av leukocyttall og problemstilling). Antikoagulert prøve overføres til transportmedium (McCoy eller RPMI tilsendt fra laboratoriet).
Første aspirat har minst blodtilblandling og bør prioriteres for den viktigste analysen.
Beinmargsbiopsi
Beinmargsbiopsi bør være minst 1.5 cm lang, helst 2 cm, og fikseres snarest i formalin (4 %) eller i en zinkholdig fikseringsvæske (B+ væske). Unngå å klemme vevet ved biopsitaking. Biopsien fjernes fra nålen ved å føre sonden inn mot stikkretningen. Rullepreparater bør lages og kan brukes til FISH dersom det er dry tap. Kontakt lokalt patologilaboratorium for opplysninger om hvilken fiksering de foretrekker. Det er ønskelig at det sendes 2 ufargede +beinmargsutstryk sammen med benmargsbiopsien til patologilaboratoriet.
Det er viktig med tynne snitt (4 μm) for å oppnå best mulig morfologi. Som standard farges 3 snitt hvorav ett med hematoxylin/eosin, ett med Giemsa og ett med Gomori (sølvbasert farging av retikulinfibere).
Hvis flowcytometriske analyser ikke utføres, komplementeres morfologisk vurdering ofte med immunhistokjemiske farginger. Antistoffpanel er avhengig av morfologiske funn og kliniske opplysninger.
Ved dry tap kan en del av biopsien også holdes ufiksert for å lage en cellesuspensjon til flowcytometri og cytogenetikk. Hvis slik undersøkelse ønskes, må det på forhånd avtales. Slike biopsier legges i Ringer’s væske og sendes umiddelbart til laboratoriet.
Lymfeknutebiopsi
En biopsi bør vare så representativ som mulig. Ikke ta ut vev for diagnose kun fordi det er enklere å fjerne enn mer utbredt vevsaffeksjon på et vanskeligere tilgjengelig sted. Ta i stedet den biopsien som mest sannsynlig inneholder den mistenkte tumor. Ved generell perifer glandelsvulst er lyskebiopsi minst egnet for histologisk diagnostikk fordi lymfeknutene her oftere har reaktive forandringer enn i andre lokalisasjoner.
Ved mistanke om sykdom hvor flowcytometriske- og/eller genetiske undersøkelser er avgjørende (f.eks. lymfoblastisk lymfom/Burkitt lymfom), og det ikke er tumorceller i blod eller beinmarg, bør ferskt, ufiksert vev sendes direkte til et patologilaboratorium med spesialkompetanse innenfor hemato-onkologisk diagnostikk. Laboratoriet kan så fordele og videresende materialet til relevante undersøkelser.
Annet materiale
Spinalvæske, ascites, BAL og finnålsaspirat: Antikoagulans unødvendig, volum er avhengig av celletall (minst 1 mL). Bør analyseres innen 8 timer; rask celledød. Ved mistanke om CNS-affeksjon kan cytospinpreparater av spinalvæske farget med MGG og bedømt av erfaren hematolog gi diagnose. Preparatene kan evt. brukes til immuncytokjemi. Ved lave celletall (celletall <20 x 106/l) kan cytospinpreparater av cellesediment fra forsiktig sentrifugert spinalvæske (40 g, 5 min) være nyttig.
Forsendelse av prøver
Alt vev som kan nå laboratoriet samme dag, med unntak av beinmargsbiopsier, bør fortrinnsvis sendes ufiksert.
Vevsbiter legges i avkjølt Ringers væske i en mindre beholder, evt. kan benyttes fysiologisk saltvann eller annet transportmedium etter avtale med laboratoriet. Dersom materialet ikke forventes å nå fram til laboratoriet innen 30 minutter, bør beholderen med prøven holdes avkjølt på isbiter i egnet beholder (f.eks. termosflaske). NB! Tørris må ikke brukes. Maksimal transporttid 24 timer.
Dersom det er usikkert om en biopsi når laboratoriet i tide, er det hensiktsmessig å sikre noe av materialet for histologisk (innbefattet immunhistologisk) undersøkelse ved at deler av biopsien fikseres på 4 % bufret formaldehyd. Dersom ikke annet er mulig, kan hele biopsien sendes laboratoriet på 4 % bufret formaldehyd. I så tilfelle, bør kirurgen dele opp vevet i tynne skiver (ikke tykkere enn 3 mm) på langs for å sikre god fiksering.
Prøver sendes på raskeste måte (f.eks. med Postens Over Natten-service).
For prøvehåndtering og forsendelse av prøver for genetiske analyser se avsnittet "Prøvebehandling/transport" under kapittel Genetisk diagnostikk.
Morfologisk diagnostikk i blod og beinmargsaspirat
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
I Norge vurderes utstryk fra blod og beinmarg vanligvis av kliniker, oftest spesialist i hematologi. Diagnosen må kvalitetssikres ved vurdering ved sykehus med tilstrekkelig kompetanse (universitetssykehus og sykehus med spesialist i hematologi). Differensialtelling av beinmarg bør optimalt omfatte 500 kjerneholdige celler ved problemstilling hvor nøyaktige andeler er bestemmende for diagnose eller klassifikasjon. Det vises ellers til spesiallitteratur (Swerdlow et al., 2017).
Morfologisk diagnostikk i biopsi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Vurderes av patolog med erfaring i hematopatologi. Se spesiallitteratur (Swerdlow et al., 2017).
Genetisk diagnostikk
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hensikten med genetisk analyse ved malign blodsykdom er å undersøke forekomst av og karakterisere genetiske avvik i den maligne klon. Påvisning av kreftspesifikke avvik kan bidra til å skille malign fra benign tilstand, og bidra til å klassifisere neoplasien etter WHOs retningslinjer for diagnostikk (Swerdlow et al., 2017).
Mutasjonsstatus er assosiert med forventet behandlingsrespons og prognose og kan også påvirke valg av behandling. Påvist genetisk endring kan i mange tilfeller benyttes for vurdering av behandlingsrespons og minimal restsykdom (MRD). Ved mistanke om residiv kan genetisk analyse benyttes for å skille et residiv fra en behandlingsrelatert leukemi.
Undersøkelse for alle synlige kromosomale avvik kan gjøres ved bruk av G-båndsanalyse.
Målrettet undersøkelse på definerte avvik kan gjøres ved hjelp av fluorescens in situ hybridisering (FISH) eller ved PCR- baserte teknikker. PCR er rask og sensitiv (≥1x10–4). FISH derimot har lavere sensitivitet: 5–15 % avhengig av probe. FISH er mer anvendbar i tilfeller hvor samme gen kan inngå i flere ulike translokasjoner, eller hvor det er uvanlige bruddpunkt.
Mutasjoner i enkeltgener undersøkes med PCR. Hovedsakelig benyttes DNA, men analysen kan også utføres på RNA.
Deteksjon av tap eller tillegg av genmateriale og tap av heterozygositet kan gjøres med DNA matriser. Måling av genekspresjonsstatus i enkeltgener eller i hele transkriptomet kan gjøres ved hjelp av ekspresjonsmatriser. Disse matrisebaserte analysene inngår pt. ikke i noe diagnostisk tilbud i Norge.
Hver av de ulike klassene innen hematologiske maligniteter har sine spesifikke genetiske avvik. Det er derfor essensielt at det gis kortfattede kliniske opplysninger med klar problemstilling og dersom tentativ diagnose endres etter svar fra andre undersøkelser, bør dette videreformidles.
Bruken av genetiske analyser ved prognosesetting og behandlingsplanlegging ved maligne blodsykdommer er i meget rask utvikling, og dette handlingsprogrammet gir ikke komplett informasjon. Behovet for flere og mer kompliserte analyser og korte responstider er økende og kostnadskrevende.
Hvor skal prøven sendes
For genetiske analyser som beskrives i handlingsprogrammet: se tabell 3.1.

Laboratoriene har flere analyser i sitt tilbud enn det som fremkommer av tabellen og det henvises for fullstendig analyseoversikt og oppdaterte adresser til www.genetikkportalen.no. Her vil en også finne oversikt over andre aktuelle genetiske analyser som utføres i Norge.
Prøvebehandling/transport
For diagnostiske prøver bør prøven tas før behandlingen starter.
Cytogenetisk analyse (G-bånd og FISH) krever levende celler. Prøven må derfor alltid oppbevares ved romtemperatur; mellom 16–22 °C (unngå temperaturer under 4 °C og over 30 °C). Spesielle forbehold må tas på vinterstid for å unngå nedkjøling (isolasjon). Dersom transportfirma benyttes, må de gjøres oppmerksom på dette. Kortest mulig transporttid direkte til laboratoriet er nødvendig, maks 2 døgn. mRNA for RNA-basert diagnostikk er ustabilt og bør være på laboratoriet innen 24 timer. Ved HUS benyttes spesialrør (PAX) som stabiliserer RNA slik at den kan oppbevares inntil 72 timer i romtemperatur.
DNA-basert diagnostikk krever ikke viable celler. DNA er mer stabilt og tåler lenger transporttid.
Laboratoriene som utfører disse analysene har stengt i helgen og på helligdager. Cytogenetisk analyse krever dyrkning av celler og bør derfor tas mandag-torsdag. Med mindre annet er avtalt vil prøver som mottas fredag bli dyrket over helg, noe som ofte medfører færre metafaser som kan analyseres. Prøver for RNA-basert diagnostikk bør også tas mandag-torsdag dersom prøven må transporteres over lengre avstand, evt benytte spesialrør (PAX). Dersom behandling må påbegynnes utenfor åpningstiden bør det tas representative prøver før oppstart. Disse bør oppbevares i romtemperatur inntil de oversendes til laboratoriet. Hvis spesielle genetiske avvik kan utelukkes med FISH, vil dette kunne utføres på beinmargsutstryk.
Presis og korrekt merking av alle glass, rekvisisjon og forsendelsespapirer er viktig. Anfør om prøvesvaret haster. Gi eventuelt laboratoriet beskjed om at prøve er sendt, spesielt gjelder dette prøver som tas på fredag/før helligdager eller i tilfeller hvor prøvesvaret haster.
Prøvemateriale
For de fleste maligne sykdommer omfattet i dette handlingsprogrammet er det ønskelig med beinmargsmateriale, primært aspirat. Ved akutte leukemier kan perifert blod benyttes dersom det er påvist over 10 % blaster. Ved kroniske tilstander kan blod benyttes dersom aspirat er vanskelig å gjennomføre. Blod foretrekkes ved KLL. For MRD undersøkelser er det spesielt ønskelig med beinmarg, unntatt ved KML. Spinalvæske, ascites og finnålsaspirat ved mistanke om infiltrasjon i aktuelt organ kan også benyttes. Ved dry tap kan beinmargsbiopsi benyttes.
Problemstillinger for genetiske analyser
Normalt bør alltid blod- eller beinmargsutstryk vurderes før rekvirering for klarest mulig problemstilling. Dersom diagnose er usikker ved forsendelse må informasjon videreformidles til laboratoriet ved endringer eller bekreftelse av diagnose.
G-båndsanalyse benyttes for screening etter alle mulige kromosomale avvik. Metoden er tidkrevende og har begrenset sensitivitet. Den maligne klon må utgjøre så stor andel i prøvematerialet at den oppdages i minst 2–3 celler ved analyse av 20 metafaser.
Målrettet undersøkelse etter spesifikke genetiske avvik gjøres enten med bruk av FISH eller PCR. PCR er mest sensitiv. FISH har en fordel fordi et gen kan ha flere translokasjonspartnere, eller bruddstedet i genet kan variere mellom pasienter. Tap og tillegg av genområder eller kromosomer kan påvises med FISH.
For å benytte målrettet genetisk analyse for monitorering av behandlingsrespons (minimal restsykdom, MRD) må det foreligge et kjent avvik. Indikasjon for slik analyse foreligger dersom resultatet kan få praktisk konsekvens for behandlingen av pasienten, eller dersom undersøkelsen gjøres som ledd i en vitenskapelig undersøkelse. Det er stor forskjell i sensitivitet mellom de ulike genetiske metodene.
- Genetisk diagnostikk er indisert ved berettiget mistanke om akutt og kronisk leukemi, MDS, MPN og myelomatose (Haferlach et al., 2007).
Hvilke analyser kan/bør utføres

B-linje-ALL
Pasienter ≤45 år i NOPHO protokoll (vil endres ila 2018 ved oppstart av ALLtogether):
Analysen kan utføres på beinmarg, blod kan benyttes ved >30 % blaster
G-båndsanalyse. Ved normale funn analyseres minst 20 metafaser. Ved avvikende funn bør minst 10 metafaser analyseres (Hastings et al., 2013).
Målrettet analyse ved FISH eller RT-PCR: t(9;22) / BCR-ABL1, t(12;21) / ETV6-RUNX1, t(1;19) / TCF3-PBX1, dic(9;20), 11q23 / KMT2A (MLL) rearrangement, ic21amp.
Dersom RT-PCR er benyttet for KMT2A og ingen andre kromosomale rearrangement er påvist, bør FISH mot KMT2A utføres (nær 200 ulike KMT2A rearrangement er beskrevet og RT-PCR assayene er kun mot de vanligste).
Kopitallsanalyse anbefales dersom avvik ikke påvises ved de andre analysene, eller det er behov for verifikasjon av mistenkte ubalanserte avvik.
Hypodiploiditet måles ved flowcytometri og ved kopitallsanalyse.
Farmakogenetikk: Thiopurine methyltransferase (TPMT) genotyping av minimum G460A og A719G (EDTA blod, St. Olav, Avd for medisinsk genetikk, Medisinsk Genetisk laboratorium).
Pasienter ≥45 år:
G-båndsanalyse. Ved normale funn analyseres minst 20 metafaser.
Målrettet analyse: t(9;22) / BCR-ABL1, 11q23 / KMT2A (MLL) rearrangement.
Dersom RT-PCR er benyttet for KMT2A og ingen andre kromosomale rearrangement er påvist, bør FISH mot KMT2A utføres (nær 200 ulike KMT2A rearrangement er beskrevet og RT-PCR assayene er kun mot de vanligste).
Burkitt lymfom
Analysen bør utføres på beinmarg evt lymfeknute
G-båndsanalyse. Ved normale funn analyseres minst 20 metafaser (Hastings et al., 2013).
Målrettet analyse: 8q24 / MYC rearrangement
KLL
Analysen kan utføres på blod.
Ved diagnose:
- PCR: IGVH mutasjonsstatus
- Før behandling eller ved progresjon:
- G-båndsanalyse
- FISH minst 200 interfaser: del(17p13) / TP53
- Evt. del(11q22), del(6q), del(13q14.3) og trisomi 12
- PCR: TP53 (ekson 4–10) mutasjonsstatus
- del17p/TP53 bør gjentas ved hver behandlingslinje.
MDS
- Analysen bør utføres på beinmarg.
- G-båndsanalyse. Ved normale funn analyseres minst 20 metafaser (Hastings et al., 2013).
- Målrettet analyse: Dersom det ikke er 20 analyserbare metafaser av brukbar kvalitet, alternativt interfase FISH undersøkelse for -5/5q / EGR1, -7/7q /D7S486, +8 og del(20q) / D20S108, i(17q / TP53), 3q26 / EVI rearrangement
- Dersom ringsideroblaster: sekvensering av SF3B1 ekson 14–15 (Arber et al., 2016)
- MDS med isolert del(5q): sekvensering av TP53 mutasjon ekson 4–10 (Arber et al., 2016)
- Alle pasienter med MDS og KMML som er aktuelle for allogen stamcelletransplatasjon bør få utført neste generasjons sekvensering (NGS), myeloid panel (dvs. dypsekvensering ved hjelpe av TruSightMyeloid Sekvenserings panel)
AML
- Analysen kan utføres på beinmarg, blod kan benyttes ved >30 % blaster.
- G-båndsanalyse. Ved normale funn analyseres minst 20 metafaser (Hastings et al., 2013).
- Ved normal karyotype eller mislykket analyse bør målrettet analyse utføres på: t(15;17) / PML-RARA, t(8;21) / RUNX1-RUNX1T1, inv(16) / CBFB, t(9;22) / BCR-ABL1, 11q23 / KMT2A (MLL) rearrangement, 3q26 / MECOM (EVI) rearrangement, 5q- / EGR1, 7q-/-7 /D7S486, t(6;9) / DEK-NUP214, se tabell nedenfor.

Genpanel vil kunne benyttes der det er tilstrekkelig med deteksjon av 5 % av cellepopulasjonen og calling algoritmene klarer å identifisere mutasjonen. Denne analysen er kun tilgjengelig ved OUS-LMP.
For FLT3-ITD: semikvantiativ endepunkts PCR stoppet i eksponentiell fase separert på kapilærelektroforese. Ved påvist ITD beregnes ratio ut fra anbefaling fra ELN: areal under kurvene for FLT3-ITD (summert ved flere topper) over FLT3-normal allel. Det må gjøres oppmerksom på at HOVON beregner FLT3 ratio som areal FLT3-ITD (hovedtopp) / FLT3-ITD+FLT3-normal.
APL-mistanke: t(15;17) / PML-RARA, evt andre 17q21 / RARA rearrangement med RT-PCR. FISH kan benyttes dersom RNA ikke foreligger. MRD ved real time RT-PCR.
AML t(8;21): KIT ekson 8 med sekvensering og ekson 17 mutasjoner med sekvensering eller allelspesifikk analyse.
KML
Beinmarg sendes til cytogenetisk analyse («G-banding», karyotypering) og blod sendes til molekylær genetisk analyse (RT-PCR).
Cytogenetisk analyse bør utføres på beinmarg, men blod kan benyttes dersom >10 % blaster.
G-båndsanalyse ved diagnose: minst 3 celler med translokasjon som involverer kromosom 9q34 og 22q11, men helst 20 metafaser for å undersøke for klonale evolusjon (Hastings et al., 2013).
BCR-ABL1 fusjon skal verifiseres med målrettet analyse. RT-PCR basert analyse bør benyttes for å identifisere hvorvidt e13a2/e14a2 eller andre alternative transkript foreligger. Dette resultatet vil være av betydning for valg av analyse for å måle respons av behandling. FISH vil være aktuelt der vanlig t(9;22) ikke foreligger eller fusjon ikke er påvist med RT-PCR men kliniske symptomer stemmer med KML.
MPN (Polycytemia vera, Essensiell trombocytose, Primær Myelofibrose, Kronisk nøytrofil leukemi)
JAK2V617F mutasjon med allelspesifikk metode. Dersom negativ, vurderes mutasjonsanalyse for CALR (exon 9) og MPL W515L/K ved essensiell trombocytose og primær myelofibrose samt JAK2 ekson 12 ved polycytemia vera. Dersom de tre førstnevnte markørene er negative ved mistanke om primær myelofibrose, kan påvisning av andre hyppig forekommende mutasjoner (f.eks. ASXL1, EZH2, TET2, IDH1/IDH2, SRSF2, SF3B1) støtte at det foreligger klonal sykdom (Arber et al., 2016).
For JAK2V617F er det anbefalt å ha en analytisk sensitivitet på minimum 1 %, men testen må ikke være for sensitiv da svært lave JAK2V617F mutasjon er funnet i friske individer (<0,1 %) (Lippert et al., 2009; Wang et al., 2008).
(Blod kan benyttes.)
For risikostratifisering ved primær myelofibrose: G-båndsanalyse. Sekvensering av ASXL1, EZH2, SRSF2 eller IDH1/2 kan vurderes.
Kronisk nøytrofil leukemi:
CSF3R T618I mutasjon eller annen aktiverende mutasjon av CSF3R (Arber et al., 2016).
Systemisk mastocytose
PCR: KITD816Vmutasjon med allelspesifikk metode med minimum 0,1 % sensitivitet (blod eller benmarg)
Myeloide og lymfoide neoplasmer assosiert med eosinofili
FISH/RT-PCR: PDGFRB, PDGFRA, FGFR1 rearrangement, PCM1-JAK2-fusjon (Arber et al., 2016) (analysen bør utføres på beinmarg)
MDS/MPN
JMML omtales ikke.
Det kreves fravær av BCR-ABL1 fusjonstranskript, rearrangering av PDGFRA/-B eller FGFR1 og PCM1-JAK2 (Arber et al., 2016).
Ved MDS/MPN med ringsideroblaster og trombocytose kreves fravær av (3;3)(q21;q26), inv(3)(q21q26) og del(5q). Det er da aktuelt å undersøke på SFRB1 mutasjon (Arber et al., 2016) og for mutasjon i JAK2 V617F, CALR eller MPL genene.
Dersom man ikke kan stille en sikker diagnose ved mistanke om KMML/aKML med tradisjonelle metoder (inkludert morfologi, flowcytometri og cytogenetikk), kan påvisning av de hyppigst assosierte mutasjonene støtte diagnosen (inkludert hhv. TET2, SRSF2, ASXL1 og SETBP1, samt SETBP1 og ETNK1) (Arber et al., 2016).
Myelomatose
Analysen bør utføres på CD138 celler isolert fra heparin-beinmarg. Standard oppsett tilstrekkelig for prognose og evt behandlingsvalg: FISH t(4;14)/IGH-FGFR3/MMSET, t(11;14)/ IGH-CCND1, del17p13/TP53. Se kapittel 8.7 Cytogenetikk. (St. Olav, Avdeling for patologi og medisinsk genetikk).
Hårcelleleukemi
Analysen bør utføres på benmarg.
BRAF V600E (kun indisert dersom man ikke kommer i mål immunfenotyping og morfologi)
Svarrapport
Rapporten skal inneholde følgende (Hastings et al., 2013):
- Hvilke analyser som er utført og resultatene på disse.
- Ved G-båndsanalyse skrives karyotype i henhold til ISCN nomenklatur 2016 (McGowan-Jordan et al., 2016).
- Antall celler som er analysert
- Ved sekvensering skrives sekvensvarianter ihht HGVS nomenklatur (15.11) (http://varnomen.hgvs.org/)
- Kort beskrivelse av klinisk relevante funn.
- Forhold mellom de enkelte funn og den kliniske problemstilling, evt andre mulig diagnoser (Heim et al., 2015).
- Ved normale resultater ved FISH/PCR analyse må deteksjonsgrense bemerkes (Bustin et al., 2010).
- Eventuelle begrensinger ved analysen eller nødvendige tilleggsanalyser bør bemerkes.
- Dersom det foreligger informasjon om forventet behandlingsrespons eller prognose bør dette også kommenteres, gjerne med prognosegruppe ihht til det gjeldende handlingsprogram.
Flowcytometrisk immunfenotyping
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hensikten med immunfenotyping ved leukemi og lymfom er å identifisere de(n) neoplastiske celletype(r). Mengde, linjetilhørighet og modningsnivå skal bestemmes, i tillegg til eventuelle unormale fenotyper som kan brukes til vurdering av minimal residual sykdom (MRD).
Det er essensielt at det gis kortfattede kliniske opplysninger med klar problemstilling slik at laboratoriet kan avgjøre hva som skal gjøres. Oppgi/rekvirer også leukocyttallet.
Prøvebehandling/transport
Immunfenotyping krever levende celler; prøven må derfor alltid oppbevares ved romtemperatur; mellom 16–22 °C (unngå temperaturer under 4 °C og over 30 °C). Kortest mulig transporttid direkte til laboratoriet er viktig. Presis og korrekt merking av alle glass, rekvisisjon og forsendelsespapirer er viktig. Gi eventuelt laboratoriet beskjed om at prøve er sendt.
Prøvemateriale
Vanligvis blod og/eller beinmargsmateriale. Ved akutt leukemi er beinmargsaspirat å foretrekke, men ved betydelig andel blaster i blod (ca >10 %) kan dette anvendes. Finnålsaspirat, spinalvæske, ascites ved mistanke om infiltrasjon i aktuelt organ.
Perifert blod: Antikoagulans; EDTA, (citrat går også), 3 mL vanligvis nok. Bør analyseres innen 2 døgn.
Beinmargsaspirat: Antikoagulans; heparin (5000 IE/mL uten konserveringsmiddel) tilsatt sprøyten før aspirasjon (min 500 IE/mL aspirat) eller citrat. Bør analyseres raskest mulig, helst innen 1 døgn. (Spesielt AML celler forringes betydelig i løpet av første døgn).
Prøvevolum: 1–3 mL (avhengig av leukocyttall og problemstilling).
Spinalvæske: Antikoagulans unødvendig, volum er avhengig av celletall (minst 1 mL). Celledød skjer meget raskt (>90 % etter 1 time). Spinalvæsken bør tilsettes stabiliserende transportmedium ved prøvetaking (for spesialmedium; kontakt laboratorium).
Ascites: BAL og finnålsaspirat: Antikoagulans; som for spinalvæske.
Biopsier: Antikoagulans unødvendig. Tilsettes 1 mL isoton saltvann.
Problemstillinger for immunfenotyping
Meningsfylte resultater fra immunfenotyping forutsetter en klar problemstilling. Et utstryk bør normalt alltid være vurdert før immunfenotyping, med mindre indikasjonen er sterk. Immunfenotyping er indisert ved (Bene et al., 2011; Davis et al., 2007):
Klar indikasjon:
- Utredning av akutt leukemi
- Mistanke om CNS-affeksjon ved akutt leukemi
- Utredning av kronisk lymfoproliferativ lidelse
- Utredning av lymfom
- Mistanke om paroksysmal nokturnal hemoglobinuri (perifert blod)
- MRD ved ALL.
Immunfenotyping kan være nyttig:
Diagnosen vil i disse tilfellene ofte baseres på andre kriterier enn immunfenotyping, og undersøkelsen bør da utgå når den ikke er diagnostisk nødvendig. Behandlende lege bør vurdere i hvert enkelt tilfelle om immunfenotyping er indisert.
- Mistanke om blastkrise ved KML; diagnosen blastkrise stilles uten immunfenotyping, men etter at diagnosen eventuelt er stilt kan det utføres immunfenotyping for å avgjøre om det er en myeloid eller lymfatisk blastkrise.
- Kvantitering av CD34+ celler i perifert blod ved diagnose av myelofibrose og myelodysplasi dersom man mener dette er avgjørende for den prognostiske vurderingen. Ellers har immunfenotyping ingen plass ved kontroll av myelofibrose og myelodysplasi.
- Myelomatose; kun ved tvil om diagnosen
- Mistanke om Richters transformasjon, ellers har immunfenotyping ingen plass ved kontroll av KLL
- Diagnose av KMML
- Diagnose av KML (ikke nødvendig ved typiske funn ellers)
- MDS
- MRD ved AML etter 2. konsolideringskur og før allogen stamcelletransplantasjon
Resultater
Linjetilhørighet kan en sjelden gang være vanskelig å bestemme da det ikke finnes helt spesifikke markører. Det henvises til gjeldende WHO klassifikasjon for kriterier for tilkjenning av linjetilhørighet og også for modning. Det er viktig å vite at andel «blaster» ved immunfenotyping ikke nødvendigvis vil være identisk med blaster observert ved mikroskopi.
Mengden av en populasjon angis som prosent av viable leukocytter eller som andel av alle viable kjerneholdige celler. Vær oppmerksom på at grad av blodtilblanding vil influere resultatet av immunfenotyping sammenliknet med utstryk (med mindre man bruker materiale fra samme uttrekk til begge undersøkelsene).
Populasjoners immunfenotypiske normalitet vurderes ut fra om de har aberrant ekspresjon av linjemarkører de normalt ikke skal ha (f.eks. CD7 på myeloide celler), eller om de har for lite/for mye av en markør (f.eks. for mye CD10 på B precursor celler), eller om de uttrykker markører som normalt ikke skal være til stede samtidig (f.eks. CD10++ og CD20 på B celler).
Rapport:
Den immunfenotypiske rapport bør blant annet inneholde (Bene et al., 2011; Davis et al., 2007):
- Hva som er analysert
- Celletetthet og kvaliteten (viabilitet) av materialet
- Hvilke populasjoner som er vurdert og % andelen av abnormale
- Med hvilke markører og intensiteten av disse:
- Positiv, negativ og delvis positiv i forhold til en intern negativ populasjon
- Sterkt, normalt, svakt, heterogent i forhold til normalpopulasjonen
- Antigen som kan bli nyttige til eventuell MRD nevnes
- De viktigste funnene oppsummeres og en eventuell konklusjon gis
- WHO-basert klassifikasjon skal tilstrebes. Evt. avvik fra gjeldende WHO-klassifikasjon bør bemerkes.
Behandlingsrespons, minimal restsykdom og monitorering av sykdomsprogresjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
ALL
Leukemispesifikke markører med immunfenotypisk eller molekylærgenetisk metode ved diagnosetidspunkt benyttes til å bestemme MRD markør. B-ALL brukes vanligvis flowcytometri, og ved T-ALL PCR av T-celle reseptor. Dersom man ikke finner MRD markør ved anbefalt metode, brukes alternativ metode (PCR for B-ALL og væskestrømcytometri for T-ALL). MRD vurderes som negativ ved verdier mindre enn 10–3 (<0,1 % leukemiceller) for flow og mindre enn 10–4 ved PCR.
Beinmargsaspirat benyttes. For Flow cytometri lyseres røde blodceller og for kvantivativ PCR isoleres mononukleære celler. Se NOPHO ALL-2008 MRD-flow and MRD-PCR guidelines.
Kontroll etter dag 29 og dag 80–100 etter oppstart av behandling. Hos eldre kan man tilpasse individuelt, men man vil vanligvis nøye seg med MRD dag 29, dag 79 og etter 12 måneder.
Hos MRD-negative høyrisk pasienter med donor som ikke transplanteres, bør MRD måles hver 3. måned det første året etter avsluttet konsolidering
Ved mistanke om residiv bør det sendes ny prøve til flow cytometri og genetisk analyse. Målet med genetisk analyse er å kunne skille mellom residiv og behandlingsrelatert leukemi, samt ved residiv undersøke for genetisk evolusjon. Alle genetiske analyser utført ved diagnose er derfor ikke nødvendig.
AML
Leukemispesifikke markører med immunfenotypisk (flow-MRD) eller molekylærgenetisk metode ved diagnosetidspunkt benyttes til å bestemme MRD markør. Genetisk MRD ved AML er ansett som sandard hos pasienter med APL og pasienter med NPM1 mutasjon. Hvordan flow-MRD skal benyttes hos pasienter uten NPM1 eller APL er fortsatt ikke avklart, men flere studier indikerer at flow MRD kan benyttes til å vurdere indikasjon for allogen stamcelletransplantsjon, spesielt hos pasienter med intermediær risiko.
MRD anbefales nå rutinemessig i følgende situasjoner:
- Ved APL: behandlingsrespons måles ved PML-RARA ved kvantitativ RT-PCR etter 3. kur for lavrisk og 2 uker etter avsluttet konsolidering ved høyrisk. For høyrisk utføres MRD også hver 3. måned i 2 år etter avsluttet behandling.
- pm1 mutasjon uten andre mutasjoner: kvantitativ PCR etter kur, så videre hver 6. uke i 2 år
- Hos pasienter med core binding factor leukemi, hver 6. uke i 2år
- Flow-MRD etter kur nr 2 og før allogen stamcelletransplantasjon som en uavhengig prognostisk markør.
Funn som indikerer suboptimal respons/ residivskal alltid verifiseres med ny prøve til flow cytometri og genetisk analyse.
KML
Behandlingsrespons måles både ved cytogenetisk (beinmarg) og molekylær genetisk (blod) analyse.
Cytogenetisk analyse: G-banding av minimum 20 metafaser. Kontroll utføres etter 3. og 6. måneder. behandling, senere hver 6. måned til stabil CCgR er oppnådd, deretter årlig til stabil MMR. Dersom stabil MMR, behøves ikke cytogenetisk undersøkelse såframt ikke den molekylære monitoreringen viser tegn til tap av respons. Analysen bør utføres på beinmarg. Dersom BCR-ABL1 fusjonen skyldes ett kryptisk rearrangement bør kontrollanalysene utføres med FISH utfra FISH mønster påvist i diagnoseprøven.
Molekylær genetisk analyse: Fusjonstranskriptet påvist ved diagnose bestemmer hvilket assay som benyttes for kvantitativ RT-PCR. Ved alternative transkript: se tabell 3.1 for hvilket laboratorium som tilbyr analysen.
Da testens sensitivitet bestemmes utfra kopitallet av referansegenet bør det foreligge minst 10 000 ABL kopier eller 24 000 GUS kopier per replikat. Testens sensitivitet bør fremgå av svaret. Svaret bør beregnes ut fra summen av verdiene og besvares i internasjonal standard og respons kurve bør være tilgjengelig (Cross et al., 2015).
Kontroll utføres hver 3. måned til stabil MMR, deretter hver 6. måned. Ved «advarsel» bør ABL1 mutasjonsanalyse utføres. Ved seponering månedlig de første 6 måneder, hver 2. måned de neste 6 og deretter hver 3. måned. Ved rebehandling kontrolleres de hver 3. måned.
Myelomatose
Per i dag er det uklart hvorledes MRD-analyser bør brukes i praksis. MRD ved flow eller sekvensering som et relevant endepunkt i kliniske studier. I vanlig klinisk praksis utenom studier er det imidlertid fullgodt per i dag å bruke de tradisjonelle responskriteriene.
Etter allogen stamcelletransplantasjon
Analysen bør utføres på beinmarg.
Transplantasjon etter BCR-ABL1 positiv akutt lymfatisk leukemi som ikke behandles med imatinib, måles BCR/ABL i blod hver 3.–4. uke og i marg hver 6.–8. uke det første året.
Andre maligniteter monitoreres med kimerisme undersøkelse.
(ved Folkehelseinstituttet, Område for rettsmedisinske fag og Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin, Haukeland sykehus). Laboratoriet må ha mottatt prøve fra donor og pasient før transplantasjon.
Akutt myelogen leukemi (AML)
Utredning og diagnostikk ved akutt myelogen leukemi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
For sikker diagnostikk av akutt myelogen leukemi (AML) kreves:
- Morfologisk undersøkelse av beinmargsutstryk etter MGG farging.
- Flowcytometrisk undersøkelse av beinmarg, alternativt cytokjemisk farging.
- For diagnosen akutt promyelocyttleukemi kreves funn at translokasjonen t(15;17)(q24.1;q21.2) eller funksjonsprodukt PML-RARα påvises.
Hos pasienter der man vurderer å gi AML rettet behandling (både intensiv induksjonsbehandling men også leukemi-stabiliserende kjemoterapi) kreves:
- Cytogenetisk undersøkelse av beinmargceller
- Molekylærgenetisk undersøkelser av leukemicellene.
- Hos pasienter der intensiv kjemoterapi eller allogen stamcelletransplantasjon anbefales NGS-analyse av myeloide fokusgener (myeloid panel)
- AML diagnostikk skal skje ved eller i samarbeid med universitetssykehus.
- Man benytter European Leukemia Nets som grunnlag for den prognostiske vurderingen av pasienter med AML.
- For alle pasienter som er kandidat for intensiv kjemoterapibehandling bør pasient, deres søsken og foreldre vevstypes (evidensgrad D).
Behandling av akutt myelogen leukemi (ikke-APL-varianter)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Man tilrår følgende for intensiv induksjonsbehandling:
- Ved induksjonsbehandling hos pasienter opp til 65 år skal gis daunorubicin ≥60 mg/m2/d. Anbefalingen er daunorubicin 90 mg/m2 daglig i 3 dager eller idarubicin 12 mg/m2 daglig i 3 dager, begge kombinert med cytarabin 200 mg/m2 kroppsoverflate/døgn som kontinuerlig døgninfusjon i 7 døgn (evidensgrad A).
- Induksjonsbehandling hos pasienter i alderen 66-80 år etter individuell vurdering er daunorubicin 60 mg/m2/dag i 3 dager og cytarabin 200 mg/m2/dag i 7 døgn (evidensgrad A).
- Induksjonsbehandling bør startes så snart som mulig og senest 5 døgn etter at leukemi-diagnosen er stilt (evidensgrad C).
- Hos pasienter med FLT3 mutasjon anbefales tillegg av midostaurin fra dag 8 til 21 ved induksjonsbehandling, se under spesielle situasjoner for detaljer om konsolideringsbehandling og etter allogen stamcelletransplantasjon.
Pasienter i første remisjon tilbys konsolidering i samsvar med ett av følgende anbefalte regimer:
- Pasienter inntil 65 år kan behandles i samsvar med HOVON-SAKK protokoll som hos noen pasienter vil inkludere autolog stamcelletransplantasjon (evidensgrad B).
- Alternativt kan pasienter inntil 60 år behandles med høydose cytarabin 3 g/m2 to ganger daglig dag 1, 3 og 5 i gjentatte kurer med om lag 4 ukers mellomrom, inntil 4 kurer (evidensgrad B).
- Alternativt kan pasienter over 6065 år tilbys et regime med enten (i) en konsolideringskur basert på cytarabin intermediær dose; eller (ii) gjentatte kurer med lavdosert daunorubicin og subkutan cytarabin (evidensgrad B).
- For pasienter der man mener at ytterligere konsolideringsbehandling med intensiv kjemoterapi eller allogen stamcelletransplantsjon ikke er aktuelt grunnet stor risiko for prosedyre-relatert død kan man gi azacytidine månedlig i ett år (evidensgrad C).
Allogen stamcelletransplantasjon (SCT) i CR1:
- Høy residivrisiko uten vesentlig komorbiditet: aktuelt med familie- (evidensgrad A) eller ubeslektet giver (evidensgrad B).
- Intermediær residivrisiko under 40 år: aktuelt med familiegiver (evidensgrad B). Med ubeslektet giver aktuelt ved genomisk HLA-A, B, C, DRB1, DQB1-identitiet (10/10 match) og lav risiko for prosedyrerelatert mortalitet (evidensgrad C).
- Intermediær residivrisiko 40 eller eldre år: kan være aktuelt med familie- eller 10/10 match ubeslektet giver, men nøye vurdering av gevinst vs risiko sammen med pasienten (evidensgrad C).
Analyse av Minimal residual disease (MRD, minimal restsykdom) kan forbedre risikovurderingen i forhold til om man skal tilby konsolidering med allogen stamcelletransplantasjon:
- Foreløpig anbefales kun å bruke MRD analyse hos pasienter med NPM1 mutasjon tilskal brukes hos pasienter med har NPM1 mutasjon som eneste påviste genetiske avvik som konkret (evidensgrad C).
- MRD med immunfenotypisk (flow-MRD) er en sterk uavhengig prediktor for residiv etter allogen stamcelletransplantsjon og anbefales å undersøkes etter 2. induksjonskur og før allogen stamcelletransplantsjon (evidensgrad C).
- Flow-MRD anbefales foreløpig ikke å inkludere som egen prognostisk markør som indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon for pasienter med intermediær eller høy risiko AML.
Anbefalinger ved spesielle situasjonene:
- For pasienter med FLT3 positiv AML anbefales tillegg av midostaurin dag 8 til 21 ved konsoliderende behandling (evidensgrad B).
- For pasienter med FLT3 positiv AML som ikke behandles med allogen stamcelletransplantsjon anbefales ett års vedlikeholdsbehandling med midostaurin (evidensgrad B).
- For pasienter med FLT3 positiv AML som behandles med allogen stamcelletransplantasjon anbefales vedlokeholdsbehandling med sorafinib (evidensgrad B).
- Ved AML i svangerskapet skal behandling skje ved Regionsykehus (evidensgrad D).
- Ekstramedullær sykdom diagnostiseres og behandles i samsvar med generelle retningslinjer for AML behandling. Man kan vurdere lokal strålebehandling mot eventuell restlesjon (evidensgrad D).
- Hos pasienter med isolert ekstramedullær sykdom uten påvisbare genetiske avvik, tidligere MDS der man ikke kan tilordne til en risikogruppe etter ELN anbefales ikke allogen stamcelletransplantasjon, men kjemoterapi som konsoliderende behandling i CR1.
- CNS affeksjon: Man gir ikke rutinemessig profylakse, behandling skjer ved intratekal cytostatika; initialt cytarabin monoterapi og, ved utilfredsstillende respons, kombinasjonsbehandling (evidensgrad D).
- Hyperleukocytose: Intensiv induksjonsbehandling startes snarest mulig, leukaferese vurderes kun dersom man har symptomgivende leukostase. Hos pasienter som ikke skal ha intensiv kjemoterapi benyttes subcutan cytarabin som blastreduserende behandling (evidensgrad D).
Anbefalinger for behandling av primært refraktær sykdom og residiv av AML opp til 65–75 år:
- Alternativer for behandling av residiv under pågående behandling eller innen 9–12 måneder etter avsluttet behandling:
- Induksjonsbehandling med alternativt kombinasjonsregime av cytostatika (evidensgrad C). eller behandling med venetoclax/azacitidine (evidensgrad D).
- Alternativt kan vurderes allogen stamcelletransplantasjon uten at man har oppnådd komplett remisjon (evidensgrad C).
- Allogen stamcelletransplantasjon som konsolidering etter oppnådd remisjon (evidensgrad A).
- Palliativ behandling (evidensgrad D).
Residiv mer enn 9–12 måneder etter avsluttet behandling
- Induksjonsbehandling med anthracyklin/cytarabin (evidensgrad C)
- Venetoclax/azacitidin kan forsøkes ved manglendre respons etter induksjonsbehandling og fortsatt indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon (evidensgrad D)
- Allogen SCT som konsolidering ved oppnådd remisjon (evidensgrad B)
- Alternativt vurdere allogen stamcelletransplantasjon uten oppnådd remisjon (evidensgrad B).
Palliativ behandling (evidensgrad D).
Anbefaling, behandling av pasienter som ikke kan få intensiv terapi:
Alle pasienter skal ha behandling med transfusjoner og antibiotika. Azacitidine eller cytarabin kan benyttes som sykdom-stabiliserende terapi; azacitidin bør foretrekkes hos pasienter med høyrisiko cytogenetikk og multilineær dysplasi. Decitabine kan være et alternativ for pasienter med høyrisiko karyotype eller TP53 mutasjon (evidensgrad C).
Håndtering av pasienter med akutt promyelocyt leukemi (APL)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Anbefaling for den umiddelbare håndtering av pasienter med mistenkt APL:
- Alle norske sykehus skal ha all-trans-retin syre (Vesanoid/ATRA) tabletter tilgjengelig for umiddelbar bruk.
- Hos pasienter med akutt leukemi og der man ut fra klinisk bilde, morfologiske funn eller væskestrømcytometrisk undersøkelse mistenker APL, skal man umiddelbart starte med ATRA 45 mg/m2 fordelt på to doser daglig. Pasientene skal snarest mulig overføres sykehus med tilstrekkelig kompetanse for endelig rask diagnostisk avklaring og eventuell start av APL behandling.
- Ved klinisk mistanke om APL kontinueres behandling med ATRA frem til mistanken er endelig avkreftet med genetiske analyser.
- Ved mistanke om APL gjøres genetisk utredning som for andre former for AML. Imidlertid må genetisk laboratorium varsles slik at svar på analyse av PML-RARA fusjonstranskript kan foreligge snarest mulig, det vil si innen et par dager.
Generelle retningslinjer for behandling av APL:
- Hos pasienter med nydiagnostisert APL skal man gi transfusjoner av trombocytt- og fibrinogenkonsentrat for å holde trombocytter over 30-50x109/l og fibrinogen over 1,5 g/l fram til koagulopatien ikke lenger er til stede (evidensgrad A).
- Pasienter som etter oppstart av ATRA og eller arsenikk-trioksid (ATO) utvikler tegn på differesieringssyndrom skal umiddelbart starte behandling med intravenøs dexametason 10 mg morgen og kveld (evidensgrad A).
- Vi anbefaler generelt ikke profylaktisk behandling med dexamethason, men det kan overveies hos pasienter med nyresvikt og/ eller leukocytter over 10 x 109/l (evidensgrad C)
- Pasienter med APL klassifiseres enten som lavrisiko-sykdom ved LPK <10 x 109/l eller som høyrisikosykdom ved LPK på diagnosetidspunktet ≥ 10x109/l (evidensgrad A).
Behandling av pasienter med lavrisiko APL:
- Pasienter med lavrisiko-sykdom behandles uansett alder med ATRA og ATO (evidensgrad A).
- Hos pasienter med lavrisikosykdom er det ikke aktuelt med vedlikeholdsbehandling ut over 4 konsolideringskurer med ATRA og ATO. Det er kun anbefalt 1 MRD prøve som tas etter 3. konsolideringskur (evidensgrad B).
Behandling av pasienter med høyrisiko APL:
- Behandling av pasienter med høyrisikosykdom anbefales ATRA og ATO med tillegg av antracyclin (evidensgrad C).
- Pasienter med høyrisiko sykdom skal følges med MRD status i benmarg hver 3. måned i 1 år og hver 6. måneder i år 2 etter avsluttet behandling (evidensgrad A).
Behandling av APL tilbakefall:
- Pasienter under 70-75 år som etter primærbehandlingen opplever residiv (molekylærgenetisk eller morfologisk) bør få reinduksjon og påfølgende stamcelletransplantasjon (evidensgrad B).
Pasienter som etter induksjonsbehandlingen oppnår MRD negativ status, er kandidat for autolog stamcelletransplantasjon, mens pasienter som er vedvarende MRD positive bør vurderes for allogen stamcelletransplantasjon så sant det ikke foreligger kontraindikasjon (evidensgrad B).
Definisjoner
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Følgende definisjoner er nødvendige å kjenne til når man skal diagnostisere og behandle AML (Döhner et al., 2017).
Hematologisk AML tilbakefall: Blaster i beinmarg ≥5 %, eller igjen påvisbare blaster i perifert blod, eller ekstramedullær sykdom. Dersom man har blaster mellom 5 og 10 % i beinmargen må funnet verifiseres i kontrollprøve.
Induksjonskur: Intensiv kur gitt for å oppnå komplett remisjon.
Komplett remisjon (CR): Blaster i beinmarg <5 %, ingen blaster med Auer-staver og ingen blaster i perifert blod, ingen ekstramedullær sykdom, nøytrofile i perifert blod ≥1.0 x 109/L, platetall i perifert blod ≥100 x 109/L.
Komplett remisjon uten MRD: Komplett remisjon som definert ovenfor og i tillegg ikke påvist minimal rest-sykdom (MRD, minimal residual disease)
Komplett remisjon med ufullstendig/inkomplett rekonstitusjon (CRi). Oppfyller kriteriene for komplett remisjon bortsett fra at man har vedvarende nøytropeni i perifert blod <1.0 x 109/L eller vedvarende trombocytopeni <100 x 109/L.
Konsolideringskur: Intensiv kur gitt etter oppnådd komplett remisjon for å utrydde restsykdom.
Morfologisk AML-fri status: Blaster i beinmarg <5 %, ingen blaster med Auer-staver, ingen ekstramedullær sykdom (ingen krav til hematologisk rekonstitusjon).
MRD (minimal residual disease, minimal restsykdom): Sykdomsceller som bare kan påvises med svært følsomme metoder og som ikke kan påvises ved morfologiske undersøkelser.
Primært refraktær sykdom: Ingen komplett remisjon eller komplett remisjon med ufullstendig regenerasjon etter 2 sykluser med intensiv induksjonsbehandling.
Progredierende sykdom: Definisjonene er ikke allment akseptert, men de er foreslått av ELN og kan fungere som en rettesnor i forbindelse med AML-stabiliserende behandling:
- Beinmargskriterier: (i) >50 % økning av blaster i beinmarg og dersom <30 % blaster i utgangspunktet kreves en stigning svarende til minst 15 %; alternativt vedvarende blaster i beinmargen over 70 % i minst 3 måneder; og (ii) uten at man samtidig har dobling av nøytrofile eller stigning av blodplater til >50 x 109/L. Eller:
- Kriterier i perifert blod aleine: >50 % økning av blaster konsentrasjon i perifert blod til >25 x 109/L uten at dette skyldes differensieringssyndrom. Eller:
- Nytilkommen ekstramedullær sykdom.
Epidemiologi og patogenese
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Det diagnostiseres årlig om lag 150 nye tilfeller av akutt myelogene leukemi (AML) i Norge. Svært få av disse er barn, median alder ved diagnosetidspunktet er snaut 70 år og sykdommen er noe hyppigere hos menn enn hos kvinner (Döhner et al., 2017). Årsaken til AML hos den enkelte pasient er oftest ukjent (Döhner et al., 2017). Tidligere stråleterapi og cytostatikabehandling øker risikoen for AML gjennom deres genotoksiske effekter, og i disse tilfellene kan man ofte påvise bestemte genetiske avvik i AML cellene som indikerer en slik årsakssammenheng. En beskrivelse av det genomiske landskap ved AML og hvordan dette danner et grunnlag for klassifisering og prognosevurdering, er nylig publisert (Papaemmanuil et al., 2016). Man regner med at 10 til 15 % av pasientene har genetisk predisposisjon til AML. Grunnet forbedret diagnostikk med NGS-analyse av myeloide fokus gener fanges denne pasientkategorien opp i større grad enn tidligere.
I forhold til de behandlingsmessige konsekvenser kan AML inndeles i to hovedgrupper, akutt promyelocytleukemi (APL) og ikke-APL. APL har spesielle genetiske avvik og krever spesiell håndtering i forhold til andre AML typer. Så sant noe annet ikke er spesielt presisert bruker vi derfor i disse retningslinjene begrepet AML for ikke-APL variantene og omtaler disse sammen, mens APL omtales for seg i egne kapitler.
Man vil også presisere at de anbefalinger og retningslinjer som gis i denne gjennomgangen bare må oppfattes som veiledende i forhold til den individuelle vurdering som kreves for hver enkelt pasient.
Diagnostikk og klassifisering av AML
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Definisjon. Det generelle kriteriet for diagnosen AML er minst 20 % myeloblaster av totalt antall kjerneholdige celler i beinmargen. Det er 5 unntak der diagnosen kan stilles uten at kravet om 20 % blaster må oppfylles; dette er ved de genetiske avvikene t(8;21) (q22;q22), t(16;16) (p13.1;q22), inv(16) (p13.1q22), t(15;17) (q22;q12) (akutt promyelocytleukemi) og i to spesielle tilfeller der man har overvekt i margen av erytroide forstadier (se tabell 4.1) (Arber et al., 2016).
Morfologisk vurdering i May-Grünwald-Giemsa farget beinmargsutstryk. Det eneste entydige morfologiske funn for å skille AML og akutt lymfoblastisk leukemi (ALL) ved mikroskopi av May-Grünwald-Giemsa (MGG) farget beinmargsutstryk er påvisning av Auer-staver i cytoplasma; dette finnes bare ved AML men kun hos et mindretall av pasientene. Akutt erytroleukemi ble tidligere inndelt i to undergrupper. Denne inndelingen er nå forlatt i revidert utgave av WHO-klassifikasjonen. Tabell 4.1 angir diagnose når kjerneholdige erytrocytforstadier utgjør minst 50 % av kjerneholdige beinmargceller (tilpasset fra Aber og medarbeidere (Arber et al., 2016)).
Tabell 4.1: Morfologisk diagnostikk
Morfologisk diagnostikk når andel kjerneholdige erytrocytforstadier utgjør mer enn 50 % av kjerneholdige beinmargsceller (grå markering indikerer at kravet om minst 20 % blaster av alle kjerneholdige celler ikke kreves oppfylt).
Diagnose | Kjerneholdige røde | Blaster av alle kjerneholdige | Tidligere cellegiftterapi | WHO genetisk endring* | Myelodysplasirelaterte endringer |
---|---|---|---|---|---|
Terapi-relatert myeloid neoplasi** | ≥50 % | Ingen krav | Ja | Ingen krav | Ingen krav |
AML with recurrent genetic abnormality | ≥50 % | ≥20 % | Nei | Ja | Ingen krav |
AML with myelodysplasia-related changes | ≥50 % | ≥20 % | Nei | Nei | Minst 50 % dysplastiske celler i 2 linjer |
AML, NOS | ≥50 % | ≥20 % | Nei | Nei | Nei; oppfyller ikke kravene ovenfor |
MDS | ≥50 % | <20 % av ikke-erytroide celler | Nei | Nei | Ingen krav |
AML NOS, acute erytroid leukemia | >80 % umodne erytroide forstadier men ≥30 % pro-erytroblaster | <20 % | Nei | Nei | Ingen krav |
* Tilfeller av AML med t(8;21) (q22;q22); Runx1-RUNX1T1, t(16;16) (p13.1;q22), inv(16) (p13.1q22);CBFB-MYH11 eller APL med t(15;17) (q22;q12) påvises i sjeldne tilfeller og blir da avgjørende for klassifiseringen.
** WHO 2016 angitt Terapi-relatert myeloid neoplasi som en ny hovedgruppe. Morfologisk sett kan de undergrupperes i terapirelatert myelodysplastisk syndrom (t-MDS), MDS/myeloproliferativ neoplasi (t‑MDS/MPN) og AML (t-AML). De har likevel skilt terapi-relatert myeloid neoplasi ut som en egen hovedgruppe som inkluderer alle disse tre undergruppene.
Beinmargsbiopsi er sjelden nødvendig for å stille diagnosen AML, men det er helt nødvendig når man ikke får aspirert beinmarg på grunn av fibrose eller svært høy cellularitet. Dersom man mistenker erytroleukemi må man utelukke vitamin B12 og folatmangel. Diagnosen akutt megakaryoblast-leukemi krever immunfenotyping og som regel også benmargsbiopsi.
Cytokjemiske og biokjemiske undersøkelser av AML cellene. Disse undersøkelsene er stort sett erstattet av immunfenotyping. Diamin-benzidin peroxydase (DAB) farging er et supplement til MGG fargning; et alternativ er farging med Sudansvart. Esterasefarging kan være nyttig for diagnosen monocytt-myelomonocytt AML.
Immunfenotyping av AML celler med væskestrømcytometri. Flowcytometri benyttes til å avgjøre blastenes linjetilhørighet og differensieringsgrad; det regnes som en rutinediagnostikk hos alle AML-pasienter. Diagnosen akutt megakaryoblastleukemi krever immunfenotyping med væskestrømcytometri og/eller immunhistokjemi (CD61 og/eller CD41 positive blaster). Denne undergruppen kan ofte ha fibrose i margen, slik at man ikke får adekvat aspirat og diagnosen må baseres på funn ved biopsi og flowcytometri.
Tabell 4.2: Immunfenotyping for diagnose av AML (Döhner et al., 2017)
Differensiering | Markører |
---|---|
Prekursorceller | CD34, CD117, HLA-DR (CD38, CD123 og/eller CD133 kan også inkluderes som stamcellemarkører men er ikke avgjørende for diagnose). |
Granulocytt | CD65, cytoplasmatisk myeloperoksidase (cMPO) Celler som er differensiert i retning granulocytter kan i varierende grad beholde uttrykk av CD13 og CD33. CD11b og CD15 kan være nyttig mens CD16 bare er uttrykt på modne granulocytter. Fravær av MPO men med andre myeloide markører skiller AML med minimal differensiering fra AML uten modning. |
Monocytt | CD14, CD36, CD34. Celler med monocytoid differensiering vil ofte ha bevart uttrykk av CD13 og CD33. Analyse av CD64 og CD11b kan gi tilleggsinformasjon spesielt for promonocytter |
Megakaryocytt | CD41 (glykoprotein IIb/IIIa), CD42 (glykoprotein 1b), CD61 (glykoprotein IIIa) |
Erytroide markører | CD36, CD235a (glykophorin A) |
Akutt udifferensiert leukemi (AUL) og akutt leukemi med blandet fenotype (mixed phenotype acute leukemia, MPAL). En sjelden gang uttrykker blastene ingen linjemarkører (akutt udifferensiert leukemi, AUL), eller de uttrykker samtidig markører som vanligvis regnes som linjespesifikke for myeloide og T/B lymfoide celler, eller de har flere subpopulasjoner som uttrykker ulik linjetilhørighet (mixed phenotype acute leukemia, MPAL). Disse klassifiseres i undergruppen akutte leukemier med usikker linjetilhørighet (tabell 4.3) og bør sannsynligvis ha induksjonsbehandling som ved ALL (Arber et al., 2016; Charles et al., 2017; Wolach et al., 2015, 2017). Noen pasienter med MPAL har t(9;22) (q34.1;q11.2) eller BCR-ABL1 translokasjonen; fordi det for dette genetiske avviket finnes målrettet behandling bør man alltid ved MPAL undersøke for dette avviket.
Diagnosen MPAL kan være vanskelig, ytterligere detaljer gis også i European Group for the Immunological Classification of Leukaemias (EGIL-klassifikasjonen) (Pomerantz et al., 2016).
Tabell 4.3: Akutt leukemi med usikker linjetilhørighet
Acute undiffentiated leukemia (AUL) eller Mixed phenotype acute leukemia (MPAL) (Arber et al., 2016)
DIAGNOSTISKE KRAV som må oppfylles for å angi mer enn en linjetilhørighet for en |
---|
Myeloid (i) Myeloperoksydase (flowcytometri, histokjemi, cytokjemi); eller (ii) monocytdifferensiering definert som minst to av følgende: Ikke-spesifikk esterase, CDC11c, CD14, CD64 eller lysozym |
T celle linje (i) Cytoplasmatisk CD3 (flowcytometri med antistoff mot CD3 epsilon kjeden); eller (ii) Overflateuttrykk av CD3 (sjelden) |
B celle linje (i) Sterkt uttrykt CD19 og i tillegg sterkt uttrykk av minst en av følgende tre markører: CD79a, cytoplasmatisk CD22, CD10; eller (ii) Svakt uttrykk av CD19 og sterkt uttrykk av minst 2 av CD79a, cytoplasmatisk CD22, CD10 |
KLASSIFISERING |
Akutt udifferensiert leukemi (AUL): Ofte uttrykk av HLA-DR, CD34 og/eller CD38 (inntil en membranmarkør uttrykt for hver linje, men ikke uttrykk av myeloperoksydase, cytoplasmatisk CD3 eller B-celle markører som cCD22, cCD79a eller sterkt uttrykt CD19) |
MPAL med t(9;22)(q34.1;q11.2); BCR-ABL1 og ikke tidligere kjent KML. Som regel en dobbelt-positiv blastpopulasjon |
MPAL med t(v;11q23.3); KMT2A rearrangert; ofte en myeloid og en lymfoid cellepopulasjon men kan også ha dobbeltpositiv enkeltpopulasjon. |
MPAL: B/myeloid, NOS (ofte to subpopulasjoner) |
MPAL: T/myeloid, NOS (ofte dobbelt-positiv blastpopulasjon) |
MPAL, ikke ellers klassifisert |
Cytogenetiske og molekylærgenetiske undersøkelser. De genetiske analysene benyttes for prognostiske vurderinger, men de er avgjørende for diagnosen i de tilfellene der man fraviker det diagnostiske kravet om minst 20 % myeloblaster i beinmargen inv(16); t(16;16), t(8;21), t(15;17). Man bør hos alle pasienter sikre seg den genetiske diagnostikk som kreves for ELNs risikoklassifisering, se også kapittel 3 Diagnostikk.
Ved karyotyping påvises kromosomforandringer (det vil si samme forandring i to eller flere mitoser fra beinmargceller) hos vel halvparten av pasientene med AML. Visse cytogenetiske forandringer er assosiert med spesielle morfologiske forandringer. Inversjon av kromosom 16, inv(16)(p13.1q22), eller translokasjon mellom kromosom 16p og 16q, t(16;16) (p13.1;q22), ses ved myelomonocyttleukemi med samtidig eosinofili i beinmargen. Molekylærgenetisk finner man her fusjonsgenet CBF beta/MYH11. En del pasienter med AML med modning har translokasjonen t(8;21)(q22;q22) som gir fusjonsgenet RUNX1-RUNX1T1, også kalt AML1-ETO. Hos disse pasientene ses ofte en tydelig oppklaring i Golgi-sonen i MGG-preparat av beinmargsutstryk. Ved APL finner man hos de fleste pasienter translokasjonen t(15;17)(q24.1;q21.2) som gir fusjonsgenet PML-RARA (se eget kapittel).
Molekylærgenetiske analyser, NGS-analyse av myeloide fokus gener (myeloid panel), gir tilleggsinformasjon ved normal karyotype og pasienter med andre påvisbare genetiske avvik. Så langt er det kun mutasjoner i gene for NPM1, FLT3, TP53, ASXL1, RUNX1 som påvirker prognose. Mutasjon i NPM1 og FLT3 fanges opp av standard diagnostikk, mens mutasjoner i TP53, ASXL1 og RUNX1 fanges opp av myeloid panel. Myeloid panel gir også informasjon om det kan foreligger kimbanemutasjon. Myeloid panel anbefales til alle pasienter som gjennomgår intensiv kjemoterapi og/eller er kandidat for allogen stamcelletransplantasjon.
Genetisk predisposisjon for AML
Man tror at ca. 10 til 15 % av pasienter har en genetisk predisposisjon for AML. NGS diagnostikk gjør at kimbanemutasjoner i større grad en tidligere identifiseres. AML med genetisk predisposisjon deles inn i følgende grupper.
- Familiær AML uten andre kliniske manifestasjoner (eks CEBPAα mutasjon)
- Familiær AML med sykdom i angre organer (eks GATA2 mutasjon)
- Familiær AML med konstitusjonell trombocytopeni (eks. RUNX1 mutasjon, ANKRD26 mutasjons og ETV6 mutasjons)
- Medfødte benargssviktsyndromer (eks. Fanconis anemi og telomersykdommer)
- MECCOM syndrom
Ved mistanke om genetisk predisposisjon henvises pasienten/familien til genetisk utredning. For en detaljert oversikt over de forskjellige tilstandene vises til nordiske retningslinjer for diagnostikk og oppfølging.
Generelt anbefales at følgende familier/pasienter henvises genetisk utredning.
- Familier/ personer med MDS eller AML yngre enn 50 år ved diagnose og andre kliniske manifestasjoner assosiert med arvelig tilstand.
- Familier med to første eller andregradsslektninger med AML eller MDS, en yngre enn 50 år ved diagnose.
- Familier med en person med AML eller MDS med en første eller andregradsslektninger med annen cancer, en yngre enn 50 år ved diagnose.
- Første eller andregradsslektninger med MDS/AML eller vedvarende trombocytopeni eller andre kliniske manifestasjoner assosiert med hereditær AML.
- Personer med AML eller MDS med påvist forandringer av kromosom 7 yngre enn 50 ved diagnose
Tabell 4.4 er en oversikt over anbefalt oppfølging av friske personer/pasienter med påvist genetisk predisposisjon til AML. Det kan være aktuelt å tilby allogen stamcelle transplantasjon allerede ved påvist klonal evolusjon før utvikling av MDS eller AML. Ved funn av ervervet mutasjoner ved NGS analyse/ klonal evolusjon anbefales å henvise pasientene til transsplantasjonssenter for utredning av allogen stamcelletransplantsjon.
Tabell 4.4: Råd for oppfølging av pasienter med genetisk predisposisjon for MDS og AML, tilpasset fra nordiske retningslinjer
Analyse | Ved diagnose | Oppfølging |
---|---|---|
Hematogram | Ja | Hver 6. måned |
Benmargsaspirat/biopsi | Ja | Ved mistanke om progresjon til MDS/AML |
NGS Myeloid panel | Ja | Hver 12. måned |
Annen diagnostikk. Bildediagnostikk er bare unntaksvis av betydning ved AML. Ved mistanke om leukemi utenfor beinmarg/blod er CT eller MR undersøkelser aktuelle; påviste lesjoner bør undersøkes cytologisk/histologisk og genetisk. Hos pasienter med myeloid sarkom kan det være aktuelt å følge pasienter med PET-CT for å senere å kunne evaluere respons etter behandling. CNS-manifestasjoner er svært uvanlig på diagnosetidspunktet, men kan forkomme seinere i forløpet spesielt ved monocytt/monoblast varianter av AML. Pasienter med CNS- symptomer skal derfor spinalpunkteres, men først når det ikke lenger er sirkulerende blaster i blodet. Det utføres da MGG-farging av cytospinpreparat samt væskestrømcytometri av spinalvæsken.
Anbefaling for diagnostikk av AML:
- For sikker diagnostikk av akutt myelogen leukemi kreves:
- Morfologisk undersøkelse av beinmargsutstryk etter MGG fargning.
- Væskestrømcytometrisk undersøkelse av beinmarg, alternativt cytokjemisk farging.
- Hos pasienter der man vurderer å gi AML-rettet behandling (både intensiv induksjonsbehandling men også leukemi-stabiliserende kjemoterapi) kreves i tillegg:
- Cytogenetisk undersøkelse av beinmargceller.
- Molekylærgenetisk undersøkelser av leukemicellene inkludert NGS-analyse av myeloide fokus gener (myeloid panel).
- Denne integrerte diagnostikken krever nært samarbeid mellom kliniker og laboratorium med spesialkompetanse, og vurderingene skal derfor skje ved universitetsklinikk eller i samarbeid med universitetssykehus.
Tabell 4.5: Klassifisering av akutte leukemier
Akutt myelogen leukemi (AML) og akutt leukemi med usikker linjetilhørighet.
WHO 2016 (Arber et al., 2016).
Acute myeloid leukaemia with recurrent genetic abnormalities |
AML with t(8;21)(q22;q22.1); RUNX-RUNX1T1 |
AML with inv(16)(p 13.1q22) or t(16;16)(p 13.1;q22); CBFB-MYH11 |
APL with PML-RARA |
AML with t(9;11)(p 21.3;q23.3); MLLT3-KMT2A |
AML with t(6;9)(p 23;q34.1); DEK-NUP214 |
AML with inv(3)(q21.3;q26.2) or t(3;3)(q21.3;q26.2); GATA2, MECOM |
AML (megakaryoblastic) with t(1;22)(p 13.3;q13.3); RBM15-MKL1 |
AML with mutated NPM1 |
AML with biallelic mutations of CEBPA |
Provisional entity: AML with BCR-ABL1 |
Provisional entity: AML with mutated RUNX1 |
Acute myeloid leukaemia with myelodysplasia-related changes |
Therapy-related myeloid neoplasms |
Acute myeloid leukaemia, not otherwise specified (NOS) |
AML with minimal differentiation |
AML without maturation |
AML with maturation |
Acute myelomonocytic leukaemia |
Acute monoblastic and monocytic leukemia |
Acute erytroid leukaemia – Pure erythroid type |
Acute megakaryoblastic leukemia |
Acute basophilic leukaemia |
Acute panmyelosis with myelofibrosis |
Myeloid sarcoma |
Myeloid proliferations related to Down syndrome |
Transient abnormal myelopoiesis |
Myeloid leukaemia associated with Down syndrome |
Blastic plasmacytoid dendritic cell neoplasms |
Acute leukemias of ambiguous lineage (se også tabell 4.5) |
Acute undifferentiated leukemia (AUL) |
Mixed phenotype acute leukemia (MPAL) with t(9;22); BCR-ABL1 |
MPAL with t(v;11q23.3); KMT2A rearraged |
MPAL, B/myeloid, NOS |
MPAL, T/myeloid, NOS |
Prognostisk vurdering av pasienter med AML
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Prognosen for den enkelte AML pasient avhenger av sykdommens karakteristika og pasientrelaterte faktorer som alder og komorbiditet (tabell 4.6 og vedlegg 1–4). I Norge benyttes risikostratifiseringen etter European Leukemia Net (ELN) der man vektlegger de genetiske avvik sammen med respons på første induksjonskur og grad av leukemisering. ELN har de tre risikonivåene god, intermediær og dårlig.
De genetiske avvikene inv(16)(p 13.1q22), t(16;16) (p 13.1;q22) og t(8;21)(q22;q22) er assosiert med en relativt god prognose; omlag 80 % av disse pasientene oppnår komplett remisjon og mindre enn 35 % får residiv etter kjemoterapi alene. Residivfrekvensen ved t(8;21) og leukocyttall over 20 x 109/L på diagnosetidspunktet er imidlertid høyere. Av de molekylær-genetiske avvikene er intern tandemduplikasjon (ITD) i FLT3 genet assosiert med dårligere prognose mens mutasjon i NPM1- og biallelisk mutasjon i CEBPA-genet har også uavhengig prognostisk utsagnskraft og er assosiert med god prognose (for ytterligere informasjon, se tabell 4.6). Allogen stamcelletransplantasjon i første remisjon er vanligvis ikke aktuell hos pasienter med «gunstige» kromosomavvik av de typene som er beskrevet tidligere, fordi prognosen ved kjemoterapi alene er relativt god (Cornelissen et al., 2012; Döhner et al., 2017).
For pasienter i intermediær og ugunstig prognosegruppe skal man som hovedregel alltid overveie allogen stamcelletransplantasjon for pasienter inntil 70–75 år. Disse pasientene bør søkes til vurdering ved Norsk gruppe for allogen stamcelletransplantasjon. Nytte ved allogen stamcelletransplantasjon må alltid veies opp mot risiko for terapirelatert mortalitet Dette gjelder spesielt eldre pasienter med komorbiditet eller påviste genetiske avvik som predikerer svært dårlig overlevelse.
Tidligere benyttet man også risikostratifisering etter samarbeidsgruppen. I tillegg til cytogenetiske og molekylærgenetiske endringer i leukemicellene er de kliniske parameterne leukocyttall og respons på første induksjonskur tatt med. I Norge er det enighet om at man ikke lenger benytter denne prognosemodellen som grunnlag med tanke på indikasjonsstillingen for allogen stamcelletransplantasjon i første remisjon.
Anbefaling:
- Man benytter European Leukemia Nets klassifisering av AML-assosierte genetiske avvik som grunnlag for den prognostiske vurderingen av pasienter med AML.
Tabell 4.6: ELN-klassifiseringen av molekylærgenetiske og cytogenetiske avvik med prognostisk utsagnskraft ved AML (APL er utelatt) (Döhner et al., 2017)
Genetisk gruppe | Avvik |
---|---|
Gunstige | t(8;21)(q22;q22.1); RUNX1-RUNX1T1 inv(16)(p 13.1q22) eller t(16;16)(p 13.1;q22); CBFB-MYH11 Mutert NPM1 og ikke mutert FLT3-ITD eller med Flt3-ITDlavt allel ratio (definert som allel ratio <0,5*) Biallelisk mutert CEBPA |
Intermediær | Mutert NPM1 og mutert FLT3-ITDhøyt allel ratio (allel ratio ≥0,5*) Ikke-mutert NPM1 og ingen FLT3-ITD eller med FLT3-ITDlavt allel ratio* (ingen ugunstige cytogenetiske avvik) t(9;11)(p 21.3; q23.3); MLLT3-KMT2A (MLL); påvist t(9;11) er avgjørende dersom det samtidig påvises sjeldne, høy-risiko mutasjoner. Cytogenetiske avvik ikke klassifisert som gunstige eller ugunstige |
Ugunstige | t(6;9)(p 23;q34.1); DEK-NUP214 t(v; 11q23.3); KMT2A (MLL) rearrangert t(9;22)(q34.1;q11.2); BCR-ABL Inv(3)(q21.3q26.2) eller t(3;3)(q21.3;q26.2); GATA2,MECOM(EVI1) -5 eller del(5q); -7 -17/abnl(17p). Kompleks karyotype; defineres som ≥3 kromosomforandringer men ikke dersom man har t(8;21), inv(16), t(16;16) og t(9;11). Monosomal karyotype, defineres som en enkelt monosomi (ikke tap av X eller Y) sammen med minst en tilleggs-monosomi eller et strukturelt kromosomavvik (ikke core-binding factor AML). Ikke-mutert NPM1 med FLT3-ITDhøyt allel ratio. Mutert RUNX1 eller ASXL når man ikke samtidig har gunstig klassifisering. TP53 mutasjon (ofte samtidig kompleks eller monosomal karyotype). |
* FLT3-ITD allel ratio er i ELN definret som FLT3-ITD/FLT3-WT.
Generelle retningslinjer for intensiv AML terapi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Definering av behandlingsmål
Når diagnosen AML er stilt må det for alle pasienter med alder inntil omlag 80 år tas stilling til om pasienten er tjent med intensiv induksjonsbehandling. For å oppnå komplett remisjon må man gi cytostatika med så høy doseintensitet at behandlings-relaterte komplikasjoner kan bli livstruende selv ved optimal oppfølging. Terapi-relatert mortalitet er med optimal støtteterapi under 5 % ved god utvelgelse av yngre pasientene. Diagnostikk og behandling av pasienter som gis induksjonsbehandling, skal derfor alltid skje ved hematologisk seksjon på regionsykehus eller velutstyrt sentralsykehus med egen seksjon for blodsykdommer, gode blodbankressurser, forsvarlig vaktkompetanse og adekvat intensivkapasitet. Eldre pasienter har mer komorbiditet, tåler behandlingen dårligere og sykdommen responderer ofte dårligere på behandling enn hos de yngre.
Praktisk gjennomføring av intensiv AML behandling
Behandlingen fører til 2–4 ukers beinmargsaplasi med livstruende granulocytopeni og trombocytopeni. Pasientene trenger regelmessig erytrocyttransfusjoner og profylaktiske blodplatetransfusjoner for å holde platetallet over 10 x 109/L. De fleste vil trenge bredspektret intravenøs antibiotikabehandling, ofte også behandling mot mistenkt eller verifisert invasiv soppinfeksjon og total parenteral ernæring. Pasientene må derfor få lagt inn tunnelert sentralt venekateter helst før behandlingsstart.
Pasienter som ikke bør ha intensiv behandling
Hos enkelte pasienter står ikke risikoen forbundet med intensiv terapi i rimelig forhold til muligheten for å oppnå meningsfylt effekt av behandlingen. Dette kan være pasienter over 80 år eller yngre pasienter med andre alvorlige sykdommer. Man bør også være mer tilbakeholden hos eldre pasienter med AML der man av erfaring vet at man oftest ikke oppnår remisjon, for eksempel kompleks eller monosomal karyotype, AML sekundær til myelodysplastisk syndrom, kronisk myeloproliferativ neoplasi eller tidligere cytostatika/strålebehandling. Et alternativ for disse er ikke-intensiv behandling som sjelden gir komplett remisjon, men med et håp om en tidsbegrenset stabilisering og dermed akseptabel livskvalitet.
Fertilitet
Yngre pasienter kan fortsatt være fertile etter ordinær kjemoterapi. Stamcelletransplantasjon med myeloablativ forbehandling vil i de aller fleste tilfelle føre til infertilitet. For yngre pasienter og deres partnere bør man ta opp spørsmålet om nedfrysing av sæd, men dette må avveies i forhold til om det er medisinsk forsvarlig før behandling startes. Uttak, nedfrysing og bruk av nedfryst ovarialvev fra pasienter med nydiagnostisert AML eller etter oppnådd remisjon er en eksperimentell prosedyre som kan overveies hos yngre kvinner med bevart ovarialfunksjon og i komplett remisjon før myeloablativ allogen stamcelletransplantasjon.
Støttebehandling
Kvalmeprofylakse og behandling gis i tråd med vanlige retningslinjer (Roila et al., 2016). For å unngå tumorlyse-syndrom gis rikelig væske (minimum 2–3 liter i.v. hvert døgn), og allopurinol 300 mg daglig under induksjonsbehandlingen. Rasburicase er sjelden indisert ved AML, men kan overveies ved høyt blasttall i beinmarg og/eller blod.
Kontroll av remisjonsstatus
Blodtellinger og beinmargsutstryk med tanke på remisjonsstatus gjøres før start av hver konsolideringskur og før kondisjoneringen for både autolog og allogen stamcelletransplantasjon.
Intensiv induksjonsbehandling ved ikke-APL varianter av AML
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Bakgrunn
Flere randomiserte studier har vist at daunorubicin gitt i tre dager med dagsdoser 90 mg/m2 kroppsoverflate gir høyere remisjonsfrekvens og bedre langtidsoverlevelse enn dagsdoser på 45 mg/m2 når daunorubicin kombineres med cytarabin infusjon (Luskin et al., 2016). Dette er vist i flere studier for pasienter opp til 65 år, mens effekten av økte daunorubicindoser er langt dårligere dokumentert for pasienter over 65 år, og en studie viste ingen sikker gevinst av økt daunorubicindose for denne aldersgruppen (Lowenberg et al., 2009). En randomisert studie har vist ingen forskjell mellom dagsdoser 60 mg/m2 og 90 mg/m2, men disse pasientene fikk alle også neste kur som inneholdt daunorubicin 50 mg/m2 i tre dager (Burnett et al., 2015b). En siste og mindre studie viste heller ingen forskjell mellom daunorubicin dagsdoser på 60 mg/m2 og 80 mg/m2, men også her inkluderte man antracyclin i konsolideringen (Vaezi et al., 2017).
En stor randomisert studie viste likeverdige resultater for daunorubicin i dagsdoser 90 mg/m2 og idarubicin 12 mg/m2 når begge medikamentene ble gitt i tre dager kombinert med cytarabin 200 mg/m2/døgn som infusjon i 7 dager (Lee et al., 2017). En annen studie gav ingen overbevisende holdepunkter for at økning av idarubicin 12 mg/m2/dag fra tre til fire dager gav bedre resultater i kombinasjon med cytarabin for pasienter i alderen 50–70 år (Pautas et al., 2010).
To større studier har undersøkt om forsinkelse av behandlingsstart påvirker prognosen. I den ene studien var mediantid fra diagnose til behandlingsstart 8 dager og man fant ingen effekt på prognosen (Bertoli et al., 2013), i den andre studien var mediantiden 4 dager fra diagnose til behandlingsstart og man fant en dårligere overlevelse for pasienter under 60 år ved forsinket behandlingsstart ut over 4 dager (Sekeres et al., 2009).
For behandling av pasienter med påvist FLT3-mutasjon vises til kapittel Behandlings hos pasienter med FLT3 positiv AML.
CPX-351 (Vyxeos liposomal) er en liposomal formulering av cytarabin og daunorubicin som er godkjent i behandling av terapirelatert myeloid neoplasi. I denne pasientgruppen har CPX-351 vist seg å gi en høyere andel pasienter som oppnår CR/CRi enn standard induksjonsbehandling. Grunnet akkumulasjon av liposomer i beinmarg gir CPX-351 noe høyere behandlingsrelatert mortalitet grunnet lengre aplasiperioder og større risiko for alvorlige bakterielle infeksjoner.
Etter vurdering av Vyxeos liposomal i Besluttningsforum den 26.01.20 ble det besluttet å ikke innføre Vyxeos liposomal til behandling av voksne personer med nylig diagnostisert, terapirelatert akutt myelogen leukemi (t-AML) eller AML med myelodysplasirelaterte forandringer (AML-MRC).
Gjennomføring av induksjonsbehandling
Det tas beinmargsaspirat på mellom 14–28 dager etter start av behandlingen, tidspunkt er avhengig av protokoll, se under. Dersom det er over 15 % blaster i beinmargsutstryket må man gi ny cytostatikaterapi. De fleste vil i dag regne at en kur som inneholder høy/intermediær dose cytarabin er beste alternativ for pasienter som ikke går i komplett remisjon etter første induksjonskur. I en slik situasjon vil man tilrå følgende alternativer:
- Pågående HOVON-protokoll: Her er det krav om beinmargsprøve mellom dag 17 og 28, så eventuelt ukentlig frem til man har bekreftet CR/CRi eller manglende respons. Dersom man på dag 17 eller på et seinere tidspunkt påviser økte blaster over 15 % starter man umiddelbart andre kur (se nedenfor).
- Mayer-protokollen: Behandlingen bygger på konsolidering med høydose cytarabin. Dersom man har økte blaster i beinmarg på dag 14–17 bør man gi enten andre kur som ved HOVON-regimet (se nedenfor) eller gi kur etter FLAG-Ida (se kapitlet om resistens/tilbakefall).
Dosejustering ved lever og nyresvikt
Cytarabin i doser som benyttes ved induksjonsregimene ovenfor trenger ingen justering ved lever eller nyresvikt. Det er ingen enighet om man skal justere antracyclindoser ved nyresvikt; noen store sentre gjør ikke dette mens andre justerer basert på kreatinin ved behandlingsstart:
Anthracyclin S-kreatinin (mmol/L) | % dose |
---|---|
Normal kreatinin | 100 % dose |
<250 | 75 % dose |
>250 | 50 % dose |
Ved påvirket leverfunksjon bør man vurdere å dosejustere anthracyclin etter følgende retningslinjer basert på bilirubinverdi ved behandlingsstart:
S-Bilirubin (mmol/L) Anthracyclin | % dose |
---|---|
Normal bilirubin | 100 % |
<50 | 75 % |
>50 | 50 % |
Det må understrekes at flere HOVON-studier har hatt som et krav at estimert GFR skal være over 60 for at pasientene skulle kunne inkluderes.
Behandling ved Akutt udifferensiert leukemi (AUL) og akutt leukemi med blandet fenotype (mixed phenotype acute leukemia, MPAL)
Det er ingen konsensus om hva som er optimal behandling for MPAL og AUL. Data fra observasjonelle studier viser høyere andel komplette remisjoner etter ALL behandling enn AML-behandling. For pasienter med påvist translokasjon MPAL med t(9;22)(q34.1;q11.2); BCR-ABL1 anbefales behandling med Hyper-CVAD med tillegg av tyrosinkinasehemmer. For pasienter uten t(9;22)(q34.1;q11.2); BCR-ABL1 anbefales induksjonsbehandling som beskrevet i kapittel om ALL.
(Wolach et al., 2015, 2017)
Inklusjon av et tredje medikament i induksjonsbehandlingen?
Midostaurin kan bli aktuelt å vurdere som et tredje medikament i induksjonsbehandlingen hos pasienter med Flt3-ITD og som ikke er aktuelle for stamcelletransplantasjon; medikamentet bør i så fall brukes som del av et helhetlig behandlingsopplegg (Stone et al., 2017).. Gemtuzumab kan også bli aktuelt spesielt for pasienter med CD33+ AML celler og lav eller intermediær risiko der man vet at stamcelletransplantasjon ikke vil være aktuelt i første remisjon (Hills et al., 2014).
Anbefaling:
Man tilrår følgende for intensiv induksjonsbehandling:
- Ved induksjonsbehandling hos pasienter opp til 65 år skal gis daunorubicin ≥60 mg/m2/d. Anbefalingen er daunorubicin 90 mg/m2 daglig i 3 dager eller idarubicin 12 mg/m2 daglig i 3 dager, begge kombinert med cytarabin 200 mg/m2 kroppsoverflate/døgn som kontinuerlig døgninfusjon i 7 døgn.
- Induksjonsbehandling hos pasienter i alderen 66–80 år etter individuell vurdering er daunorubicin 60 mg/m2/dag i 3 dager og cytarabin 200 mg/m2/dag i 7 døgn.
- Induksjonsbehandling bør startes så snart som mulig og senest 5 døgn etter at leukemi-diagnosen er stilt.
- Hos pasienter over 65 år med påvist CBF AML (inv((16)(p 13q22)/t(16;16)(p 13q22) eller t(8;21)(q22;q22), kan man vurdere tillegg av gemtuzumab ozogamicin.
- For pasienter med FLT3-ITD og FLT3-TKD mutasjon anbefales tillegg av midostuarin til induksjonsbehandlingen. Midostaurin 50 mg x2 gis da som da dag 8 til 21, se kapittel Behandlings hos pasienter med FLT3 positiv AML for konsolidereningsbehandling ved FLT3 mutert AML.
Konsoliderende AML terapi etter oppnådd komplett remisjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Generelle retningslinjer. Man bør så langt mulig velge et helhetlig regime med veldokumentert effekt og toksisitet og ikke en individuell sammensetning av enkeltkurer. I praksis betyr det behandlinger en av følgende alterantiver:
- Hovon/SAKK protokoll
- Meyer protokoll
Begrunnede individuelle tilpasninger kan likevel bli nødvendige spesielt hos eldre pasienter samt pasienter med tilbakefall uten mulighet for kurasjon (se eget kapittel). Pasienter opp til 70–75 år skal vurderes med tanke på allogen stamcelletransplantasjon, og det er viktig at man velger et regime der de prognostiske parametrene er best mulig dokumentert og utprøvd i en pasientgruppe som er relevant for den enkelte pasient.
Bruk av MRD undersøkelser blir drøftet i et eget kapittel; prøver tas før induksjon og etter andre kur.
For pasienter med påvist FLT3-ITD mutasjon vises til eget avsnitt.
Konsolidering etter HOVON/SAKK
Ved HOVON/SAKK protokoll får alle pasienter etter induksjonsbehandlingen Induksjonskur nr. 2. På bakgrunn av cytogenetikk, MRD og komorbiditet besluttes det da om pasienten behandles med enten kombinasjonskur med mitoksantron og etoposid, autolog stamcelletranplantasjon eller allogen stamcelletransplantsjon.
Gruppen med god prognose
- HMAS-behandling, kondisjonering med busulfan og cyklofosfamid.
- Dersom ikke HMAS er mulig gir man kur nr 3; kombinasjonskur med mitoksantron 10 mg/m2/dag for dag 1–5 og etoposid 100 mg/m2/dag for dag 1–5.
Gruppene med intermediær
- Allogen stamcelletransplantasjon med familie- eller ubeslektet giver anbefales så sant mulig (se eget kapittel om allotransplantasjon).
- Dersom ikke allotransplantasjon gir man HMAS-behandling.
- Dersom heller ikke HMAS er mulig gir man som en tredje kur mitoksantron + etoposid slik som det er beskrevet ovenfor for pasienter med god prognose.
Gruppen med dårlig prognose
- Allogen stamcelletransplantasjon med familie- eller ubeslektet giver anbefales så sant mulig (se eget kapittel om allotransplantasjon).
- Dersom ikke allotransplantasjon gir man HMAS-behandling (se avsnitt ovenfor).
- Dersom heller ikke HMAS er mulig gir man som en tredje kur mitoksantron + etoposid slik som det er beskrevet ovenfor for pasienter med god prognose.
Pasienter som tilhører gruppen med relativt gunstig prognose er vanligvis ikke kandidater for allogen stamcelletransplantasjon i første remisjon. Pasienter som er kandidater for allotransplantasjon og har donor bør transplanteres så raskt som mulig etter oppnådd full remisjon (Döhner et al., 2017). Dette bør skje slik at pasienten slipper å få mer enn 1–2 konsoliderende cytostatikakurer for å unngå at toksiske effekter bygger på seg (Döhner et al., 2017). Til pasienter som i god prognosegruppe uten uttalt komorbiditet anbefales autolog stamcelletransplantsjon.
Første kur HOVON regime:
Induksjon 1: Idarubicin kombinert med cytarabin, se avsnitt om induksjonsterapi.
Andre kur HOVON regime er:
For personer under 60 år:
Ett av følgende to regimer, begge regimer er brukt i hovon studier, regime med dunorubicin er det som brukes i aktuelle Hovon studier:
- Konsolidering 1/Induksjon 2 (ad modum HOVON 102) gis med:
- Amsakrin 120 mg/m2 dag 4–6
- Cytarabin 1 g/m2 x 2 dag 1–6 (totalt 12 doser over 6 påfølgende dager)
eller:
- Konsolidering 1/Induksjon 2 (ad modum HOVON 132) gis alternativt som:
- Daunorubicin 60 mg/m2 dag 1 til 3
- Cytarabin 1 g/m2 x 2 dag 1–6 (totalt 12 doser over 6 påfølgende dager).
For personer 60 til 65 år gis:
- Cytarabin 1 g/m2 x 2 dag 1–6 (totalt 12 doser over 6 påfølgende dager).
Andre kur gis så snart som mulig hvis det er mer enn 15 % blaster i beinmargsutstryk på dag 17 etter start av induksjonsbehandling. Samme kur gis også ved blasttall under 15 %, men da gis kuren først etter hematopoietisk regenerasjon med platetall >100 x 109/L og nøytrofile >1.0 x 109/L.
Andre kur etterfølges av G-CSF som stamcellemobilisering før høsting og kryopreservering av stamcellegraft med unntak av pasienter som man allerede vet skal til allotransplantasjon i første remisjon.
I samsvar med HOVON 132 anbefales pasienter i god prognosegruppe høydose-behandling med autolog stamcellestøtte (HMAS)-behandling dersom dette lar seg gjennomføre (Vellenga et al., 2011). Pasienter i god prognosegruppe som anses ikke å tåle HMAS får konsoliderende behandling med kur 3 som inneholder mitoksantron og etoposid (se neste avsnitt).
Tredje kur 3: For pasienter ikke aktuellt for HMAS eller allogen stamcelletransplantasjon gis som følger:
- Mitoksantron 10 mg/m2 /dag for dag 1–5 og etoposid 100 mg/m2/dag for dag 1–5.
Konsolidering etter Mayer-protokollen med høydose cytarabin i gjentatte kurer. Alder til og med 60 år
Konsoliderende behandling med Meyer protokoll kan benyttes hos pasienter i god risikogruppe, eller til pasienter i andre risikogrupper som man mener ikke er kandidat for allogen stamcelletransplantsjon. Pasienter med funksjonsklasse 3 og 4 ved diagnose ble ikke inkludert i HOVON protokollene og for pasienter med alvorlig sykdomsmanifestjon og/ eller redusert organfunksjon med god prognose eller som ikke er kandidat for allogen stamcelletransplantasjon har Meyer protokollene vært et godt alternativ.
Dette regimet bygger på Mayer et al. sin studie der man benyttet induksjonskur basert på daunorubicin pluss cytarabin og med gjentatte kurer med høydose cytarabin (HDAC, 3 g/m2/dose) som konsolidering (Mayer et al., 1994). Basert på risikofaktorer for alvorlig nevrologisk toksisitet beskrevet i den kliniske studien gis denne behandlingen bare til pasienter i første remisjon som samtidig ikke er eldre enn 60 år, har kreatinin under 105 μmol/L og alkalisk fosfatase under 3 ganger øvre normalgrense:
Høydosert cytarabin (HDAC) 3 g/m4 x 2 gitt i.v. over 3 timer dag 1, dag 3 og dag 5, i gjentatte kurer med omlag 4 ukers mellomrom, inntil 4 kurer totalt (Mayer et al., 1994; Tangen et al., 2008)
Ved nyresvikt gjøres dosereduksjon av cytarabin til 1–1,5 g/m2. Dette regimet gir en 4 års residivfri overlevelse på 40–45 %; behandlingen er best dokumentert hos pasientene med gunstig og til dels intermediær risikogruppe (se tabell 4.6). Det må gis profylakse mot keratit med dexametason øyendråper under og to dager etter avsluttet behandlingen. Når man følger retningslinjene er cerebellar toksisitet sjelden. Imidlertid vil cerebellar toksisitet ofte være irreversibel og kuren må ved tegn på nevrotoksisitet avbrytes umiddelbart. Før hver kur gjøres blodtellinger, samt blod- og beinmargsutstryk for å sikre fortsatt remisjon.
Det er ikke et absolutt krav å gjennomføre 4 kurer; antall kurer og doseintensitet vurderes ut fra toksisitet etter tidligere kurer. Noen grupper hevder at 1–2 kurer med HDAC er tilstrekkelig. Andre mener at cytarabin doser på 2–3 g/m2 gir for høy toksisitet og at en intermediær dose cytarabin (IDAC) på 1 g/m2 er tilstrekkelig, men de studiene som ligger til grunn for det siste synspunktet benyttet cytarabin kombinert med andre cytostatika og ikke monoterapi. De norske erfaringene med HDAC regimet er gode (Tangen et al., 2008) og det er derfor rimelig fortsatt å anbefale dette.
Alder over 60–65 år – konsolidering med en kur intermediær cytarabin
Verdien av konsoliderende behandling hos denne pasientgruppen er omdiskutert. Gevinsten er i beste fall marginal. Hver enkelt eldre pasient må vurderes individuelt også under konsoliderende behandling som må avpasses etter pasientens respons og etter den toksisitet man har sett under induksjonsbehandlingen, og eventuelle toksiske skader som opptrer senere. Man bør unngå flere kurer ved alvorlig toksisitet.
Med utgangspunkt i studien HOVON-SAKK-AML 103 (HOVON103) for pasienter over 65 år kan man benytte studiens standard-arm for konsolidering med kun en enkelt kur med intermediær dose cytarabin (Lowenberg et al., 2009):
Cytarabin 1 g/m2 som infusjon over 6 timer, 2 ganger daglig i 6 påfølgende dager
(dag 1–6, totalt 12 doser.
Denne konsolideringskuren gis på bakgrunn av respons-evaluering på dag 17 etter start av induksjonskur. Ved tegn til persisterende sykdom (>15 % blaster) på dette tidspunktet gis IDAC-kuren umiddelbart. Beinmargsundersøkelse gjentas ukentlig og ved fortsatt lave blast-tall venter man med denne IDAC-kuren inntil man har oppnådd regenerasjon av perifere blodverdier. Denne IDAC-kuren må gis seinest 8 uker etter start av induksjonskuren.
Alder over 65–70 år – konsolidering med inntil 7 lavdose-kurer
Man benytter et regime med inntil 7 kurer med mer lavdosert kjemoterapi; denne behandlingen har vist overlevelsesgevinst i en randomisert undersøkelse sammenlignet med mer intensiv behandling (Gardin et al., 2007).
Behandlingen må imidlertid avpasses etter respons og toksisitet.
Behandlingen består av inntil 7 kurer med daunorubicin og cytarabin gitt hver 4. uke:
Dag 1: Daunorubicin 45 mg/m2 intravenøst
Dag 1–5: Cytarabin 60 mg/m2 som subkutan 12 timers infusjon på pumpe
Kuren kan gis poliklinisk. Antibiotika, transfusjoner og sykehusinnleggelse kan bli nødvendig, men behovet er mindre enn ved vanlig aplasibehandling (Gardin et al., 2007).
For pasienter sam man mener ikke tåler intensiv kjemoterapi eller allogen stamcelletransplantasjon
For pasienter med intermediær eller dårlig risiko leukemi, der man etter induksjon mener at ytterligere konsolideringsbehandling med intensiv kjemoterapi eller allogen stamcelletransplantasjon ikke er aktuelt grunnet stor risiko for prosedyre-relatert død har vedlikeholdsbehandling med azacitidine vist økt leukemi-fri overlevelse. Hos disse pasientene kan man overveie månedlig azacitidine i ett år (evidensgrad C) (Huls et al., 2019).
Pasienter i første remisjon tilbys konsolidering i samsvar med ett av følgende anbefalte regimer:
- Allogen stamcelletransplantasjon kan vurderes hos pasienter opp til 70–75 år.
- Pasienter inntil 65 år kan behandles i samsvar med HOVON-SAKK protokoll som hos noen pasienter vil inkludere autolog stamcelletransplantasjon.
- Alternativt kan pasienter inntil 60 år behandles med høydose cytarabin 3 g/m2 to ganger daglig dag 1, dag 3 og dag 5 i gjentatte kurer med om lag 4 ukers mellomrom, inntil 4 kurer.
- Alternativt kan pasienter over 60–65 år tilbys et regime med enten (i) en konsolideringskur basert på cytarabin intermediær dose; eller (ii) gjentatte kurer med lavdosert daunorubicin og subkutan cytarabin.
Allogen stamcelletransplantasjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Allogen stamcelletransplantasjon i første remisjon er aktuelt for pasienter som har minst 35–40 % risiko for tilbakefall uten transplantasjon. Det betyr at pasienter med relativt gunstig prognose vanligvis ikke er kandidater for allotransplantasjon i første remisjon mens pasienter i intermediær og alvorlig prognosegruppe bør vurderes for allogen stamcelletransplantasjon. I de tilfellene det er aktuelt med transplantasjon bør dette planlegges snarest mulig etter indusert remisjon slik at pasienten slipper å få mer enn 1–2 konsoliderende cytostatikakurer for å unngå en stadig påbygging av behandlings-indusert toksisitet som kan øke risikoen ved transplantasjon og i verste fall umuliggjøre transplantasjon (Cornelissen et al., 2012; Döhner et al., 2017).
Allogen stamcelletransplantasjon har i utgangspunktet en risiko for transplantasjons-relatert mortalitet (TRM) på 15–20 % i første remisjon selv hos yngre pasienter. Det er gode holdepunkter for at man ved bruk av meget godt matchet ubeslektet giver (såkalt 10/10 match) oppnår like gode resultater som med bruk av HLA-identisk familiegiver. Til pasienter over 40 år og for yngre pasienter med høy komorbiditet brukes ofte doseredusert forbehandling, såkalte RIC (Reduced Intensity Conditioning) eller non-myeloablative transplantasjoner, som gir lavere risiko for mortalitet. Det er utarbeidet score-systemer (HCT-CI, EBMT og en egen RIC score) som vektlegger komorbiditet, alder og type donor for å predikere risikoen for TRM (se Vedlegg 1–3). Komorbiditetsvurderingen tar sikte på å avklare risiko for TRM, dvs. risikoen for å dø av komplikasjoner relatert til selve prosedyren. De to årsaksgruppene som bidrar til dette er (i) faktorer som er relatert til pasientens generelle helsetilstand og (ii) transplantasjons-relaterte faktorer inkludert sykdomsstadium og -varighet, alder og valg av donor. For å vurdere disse kan man bruke henholdsvis HCT-Comorbidity Index (HCT-CI) (Sorror et al., 2005) og EBMT score (Gratwohl et al., 2009). Allotransplantasjon benyttes når man vurderer den økte muligheten for residivfri overlevelse ved allotransplantasjon å være større enn risikoen for TRM, men samtidig må man også ta hensyn til muligheten for langtidskomplikasjoner, spesielt kronisk GVHD (Lee, 2017; Martin et al., 2015).
Pasienter med intermediær risiko for residiv, med lav komorbiditetsindeks og med lav risiko for transplantasjonsrelatert død kan også være transplantasjonskandidater. Pasienter som har egnet familiegiver og likevel ikke transplanteres i første remisjon, kan være kandidater for allogen stamcelletransplantasjon ved begynnende residiv og bør derfor følges nøye mens de er i første remisjon.
Behandlings hos pasienter med FLT3 positiv AML
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Induksjonsbehandling og konsolideringsbehandling
For pasienter med påvist FLT3 mutasjon anbefales tillegg av midostuarin 50 mg x2 fra dag 8 til 21 ved induksjonsbehandling samt dag 8 til 21 ved påfølgende kondolideringskurer. For pasienter som behandles etter HOVONprotokoll betyr det både ved induksjon 1 og induksjon 2; for pasienter som behandles etter Meyer protokoll betyr det tillegg ved induksjonskur samt ved påfølgende konsoliderende kurer med høydose cytarabin.
Vedlikeholdsbehandling hos FLT3 positiv AML som ikke behandles med allogen stamcelletransplantsjon
For pasienter som ikke behandles med allogen stamcelletransplantasjon anbefales vedlikeholdsbehandling med midostaurin etter konsolidersingsbehandling. Midostaurin gis i total 12 28-dagers sykluser, uten pause mellom sykluser, dvs ca. 1 års behandling. Dette er anbefalt.
Vedlikeholdsbehandling hos FLT3 positiv AML som behandles med allogen stamcelletransplantasjon
FLT3-ITD positiv AML har 30 til 60 % risiko for tidlig tilbakefall etter allogen stamcelletransplantasjon. Vedlikeholdsbehandling reduserer risiko for tilbakefall og øker langtidsoverlevelse og flere studier har vist at vedlikeholdsbehandling med proteinkinase inhibitoren sorafenib reduserer risiko for tilbakefall og forbedrer overlevelse (Bazarbachi et al., 2020). Midostaurin ble ikke brukt som vedlikeholdsbehandling i Ratify studien etter allogen stamcelletransplantasjon. Hverken vedlikeholdsbehandling med midostaurin eller sorafenib er vurdert av Nye metoder. Så langt er datagrunnlaget best for sorafenib. I samsvar med EBMT retningslinjer anbefales Sorafenib som vedlikeholdsbehandling for FLT3 positiv AML etter allogen stamcelletransplantasjon. Behandlingen bør startes tidligst mulig etter engraftment. Ved alvorlig GVHD bør behandling stoppes.
Minimal restsykdom (MRD, Minimal Residual Disease)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Minimal restsykdom (Minimal residual disease, MRD) kan måles med væskestrømcytometrisk immunfenotyping (flow-MRD) eller molekylærgenetiske metoder/kvantitativ revers transkriptase PCR (genetisk MRD). Undersøkelsene kan gjøres både i beinmarg og perifert blod.
Det understrekes at man bare kan benytte standardisert metodikk utviklet spesielt for MRD analyser, og tolkningen av svarene må skje i nært samråd med laboratoriet som tilbyr diagnostikken og transplantasjonsavdelingen. Vektleggingen av resultatet bør individualiseres, med det kan være nyttig å ha MRD resultater som en del av beslutningsgrunnlaget når man skal avgjøre spørsmålet om allogen stamcelletransplantasjon hos pasienter med god og intermediær prognose (jfr. tabell 4.6). I studier benyttes MRD på følgende måter:
- Etter induksjonskurer for å indentifisere pasienter med stor risiko for residiv
- I forløpet etter induksjonsbehandling. Stigende verdier i målinger etter avsluttet terapi kan eventuelt være en tidlig indikasjon på senere residiv
- Etter transplantasjon for å vurdere om indikasjon for pre-emptive tiltak
Utenfor studier er det vanskelig å gi sterke anbefalinger for bruken av MRD undersøkelser så lenge man ikke har resultater fra flere prospektive undersøkelser. Unntaket er for pasienter med påvist NPM1 mutasjon. I to store kliniske studier brukte man MRD analyse basert på påvisning av mutert NPM1 etter andre cytostatikakur; i den ene undersøkelsen brukte man ikke påvisbar MRD i beinmarg etter 2 kurer mens den andre brukte minst 4-log reduksjon i perifert blod av transkripter sammenlignet med diagnosetidspunkt for å gruppere pasientene (Balsat et al., 2017; Ivey et al., 2016). Begge undersøkelsene viste at pasienter med restsykdom hadde en betydelig større risiko for tilbakefall enn pasienter uten restsykdom; pasienter uten restsykdom hadde tilbakefallsrisiko på 30–40 % og en samlet langtidsoverlevelse på 75–85 % mens tilsvarende tall for pasienter med restsykdom var for tilbakefall 60–80 % og langtidsoverlevelse 35–40 %
Generelle retningslinjer for genetisk MRD
Ved molekylærpatologisk MRD påvises tilstedeværelse eller fravær av spesifikke mutasjoner/fusjonsgener etter behandling for AML. Molekylærpatologisk MRD benyttes både til å vurdere indiksjon for allogen stamcelletransplantasjon og om det kan være aktuelt med pre-emptiv behandling etter allogen stamcelletransplantasjon. Molekylærpatologisk MRD er så langt kun aktuelt hos pasienter som har påvist ett av følgende genetiske avvik:
- NPM1-mutert AML (også aktuelt hos pasienter med samtidig påvist FLT-ITD)
- RUNX1-RUNX1T1 t(8;21)(q22;q22)
- CBFB-MYH11 inv(16)(p 13q22)/t(16;16)(p 13;q22)
AML med NPM1 mutasjon
Pasienter med normal karyotype med isolert påvist NPM1 mutasjon har tidligere vært klassifisert i god prognosegruppe. Nylige studier tyder imidlertid på at pasienter der man etter andre kur kan påvise NPM1 transkriptnivå ≥10-3 over har betydelig risiko for residiv, og har nytte av for allogen stamcelletransplantasjon i CR1. Det er viktig å pressisere at ≥10-3 regnes som MRD positiv, mens pasienter med påvisbar transkript under 10-3 regnes som MRD negative. Pasientene med påvisbar NPM1 transkript under 10-3 har økt risiko for tilbakefall, men ikke indikasjon for transplantasjon.
Tidspunkter og situasjoner der MRD analyse bør utføres:
- Etter induksjonsbehandling for å vurdere indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon Prøven tas etter kur nr. 2, det vil si:
- Etter andre induksjonskur dersom man følger induksjonsbehandling etter HOVON med dobbel induksjon
- Etter 1 kur høydose cytarabin for pasienter som får konsolidering med høydose cytarabin (Mayer-regimet).
- Etter siste konsolidering med kjemoterapi eller autolog stamcelletransplantasjon for å fange opp tidlig residiv og indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon.
MRD prøve tas hver tredje måned i to år. - Etter gjennomgått allogen stamcelletransplantasjon for å vurdere indikasjon for pre-emptiv behandling.
Prøve tas før allogen stamcelletransplantasjon og hver tredje måned i to år.
Praktisk gjennomføring:
Det sendes alltid både blod og benmarg
Blod: 6 ml rør EDTA
Benmarg: 3–5 ml benmarg tilsatt EDTA (Ved flowcytometri: heparin)
Ved prøvetakning bør sprøyten skylles med en liten mengde heparin. Straks etter prøvetakning overføres materialet til et EDTA-rør og blandes godt. Ved behov kan laboratoriet motta benmarg tilsatt heparin
Materiale må sendes straks etter prøvetakning. Prøven bør ankomme i god tid innen 24 timer. Prøver bør ikke tas fredag og dag før helligdag, ved unntak må prøve ankomme senest kl. 13:30.
RNA fra diagnosetidspunktet blir brukt som referanseverdi og må sendes til laboratoriet som utfører MRD-analysen.
Tolkning av resultater
Molekylærgenetisk MRD negativ prøve i Oslo (RNA basert analyse) regnes som:
I blod: Negativ uten påvisbart transkript
I benmarg: NPM1 transkrip Beregnet MRD <10-4 eller ikke påvisbar
Oppfølging
- Ved negativ prøve (benmarg under <10-4) videre kontroll. Hver tredje måned i to år.
- Ved suboptimal prøvekvalitet, anbefales kontroll etter 4 uker. Det er satt en grense på 10 000 kopier ABL1 for sikkert negativt resultat.
- Ved målt transkript 10-4 – 10-7: Kontroll etter tre måneder.
- Ved målt transkript ≥10-3: Rask kontroll etter 4 uker og forberedelse til ASCT eller annen behandling.
Pasienter med transkript over 10-3 i benmarg regnes som MRD positive. Så sant det ikke foreligger kontraindikasjon anbefales allogen stamcelletransplantsjon. Ved påvisbar transkript under dette nivået er pasienten NPM1 MRD negativ, men har økt risiko for residiv og bør følges som beskrevet over
Ved påvisbar transkript 10-4 – 10-7 etter kur nr. 2 er det usikkert hvilken konsoliderende behandling som er best. Disse pasientene har økt risiko for residiv, men har (ved dette tidspunktet) ikke indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon. Hos disse pasientene anbefales videre kjemoterapi fremfor autolog stamcelletransplantasjon siden allogen stamcelletransplantasjon vil tolereres dårligere på et senere tidspunkt.
AML med Core-binding Factor mutasjon (CBF AML og RUNX1-RUNX1T1 AML)
Hos pasienter med CBF mutasjoner kan respons følges med MRD. Imidlertid er evidens mtp bruk opp mot vurdering av indiksjon for allogen stamcelletransplantasjon ikke avklart. Det er kjent at pasienter med CBF leukemier kan ha påvisbar restsykdom med MRD i mange år etter induksjonsbehandling uten å oppleve residiv; råd under er derfor å ansees som ikke absolutte, men førende.
Krav til respons etter behandling: >3 log reduksjon av RUNX1-RUNX1T1 eller CBFB-MYH11. Det vil si lavere enn 0,1 % av nivået ved diagnostisk prøve. Følgende kriterier har vært anbefalt for oppfølging av pasienter med CBF-leukemi:
- Ved MRD positivitet (<3 log reduksjon/ >0,1 % av nivået ved diagnostisk prøve): kontroll etter 4 uker.
- Ved stigning <1 log: ny kontroll etter 4 uker og vurdering av ASCT eller annen behandling.
- Ved stigning >1 log kan man vurdere salvage/ASCT
Væskestrømcytometrisk vurdering av MRD
Bruk av væskestrømcytometrisk ved diagnosetidspunktet kan påvise en såkalt leukemiassosiert fenotype hos ca. 90 % som kan følges videre med en sensitivitet på 10–3 eller bedre. MRD negativ prøve regnes hvis det ikke kan påvises leukemiceller ved sensitivitet på 10–3.
Væskestrømcytometrisk påvisning av MRD er undersøkt i prospektive studier, bla HOVON/SAKK AML 42A studien (HOVON 42A) der MRD ble vist å ha uavhengig prognostisk betydning (Terwijn et al., 2013). Data mtp gevinst av å inkludere flow-MRD i beslutningsalgoritme mtp allogen stamcelletransplantasjon foreligger ikke. For pasienter med intermediær risiko har to studier, HOVON132 og GIMEMA AML 1310, vist at pasienter med MRD negativ sykdom behandlet med HMAS har like god langtidsoverlevelse som MRD positive pasienter behandlet med allogen stamcelletransplantasjon. I begge disse studiene var det få pasienter i hver gruppe og studiene var ikke designet for å vurdere om flow MRD kan benyttes til å differensiere behandling hos pasienter med intermediær risiko AML. Så langt anbefaler ingen internasjonale retningslinjer klart at man skal bruke flow-MRD til å differensiere behandling for IR-AML. Siden flow-MRD er en uavhengig prognostisk markør for IR-MRD, at EBMT anbefaler flow-MRD innført og at man forventer det vil bli brukt i beslutning mtp behandlingsvalg ved IR-MRD anbefales man at denne analysen etableres.
Praktisk gjennomføring av Flow-MR
Ved diagnose: Benmargprøve må sendes til laboratorium ved diagnose og laboratoriet må varsles om at flow-MRD skal settes opp.
Etter kur nr. 1 sendes ny prøve for å se om immunfenotype har endret seg.
Etter kur nr. 2 og før allogen stamcelletransplantsjon tas prøve Det er prøve på disse to tidspunktene som ansees som prognosisk.
Spesielle situasjoner
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
AML i svangerskapet
AML i svangerskap skal behandles ved regionsykehus; pasientene krever en individuell vurdering og et tverrfaglig samarbeid mellom fødselslege, nyfødtmedisiner og spesialist i blodsykdommer med spesiell erfaring i AML behandling. Man må ta hensyn til om pasienten har førstegangsdiagnose eller residiv av AML. I første trimester er svangerskapsavbrudd ofte blitt anbefalt. Intensiv AML behandling i andre trimester har økt risiko for komplikasjoner, men det er beskrevet vellykket AML terapi i denne delen av svangerskapet. I siste del av svangerskapet blir det en individuell avveining av behov for leukemiterapi opp mot mulighet for trygg forløsning (Lavi et al., 2014; Paydas, 2016).
Isolert myeloid sarkom
Dette er en sjelden manifestasjon som kan forekomme både primært eller som isolert tilbakefall også etter allogen stamcelle-transplantasjon. Man bør tilstrebe diagnostikk og behandling i samsvar med de retningslinjer som gis for ordinær AML behandling med cytogenetikk, myeloid panel, immunfenotyping av knust biopsi. Dette innebærer ofte et tett sammareide mellom hematolog, labratorier og avdeling som utfører biopsi slik at biopsi hånderes korrekt med kortest mulig transporttid til labratorium
Ved påvist genetisk avvik behandles isolert myeloid sarkom etter tilsvarende ELN prognosestadium. Hos pasienter uten påvisbare genetiske avvik, tidligere MDS, dvs der man ikke kan tilordne til en risikogruppe etter ELN, er det konsensus om ikke å anbefale allogen stamcelletransplantasjon, men kjemoterapi som konsoliderende behandling i CR1. Pasientene bør vurderes med PET-CT mtp metabolsk respons. PET positiv lesjon bør biopsiers for å verifisere om det forerigger restyskdom eller ikke.
Effekten av strålebehandling er dårlig undersøkt; man kan etter individuell vurdering eventuelt gi stråleterapi mot området for primærtumor, spesielt om man har en restlesjon (Almond et al., 2017; Solh et al., 2016).
CNS profylakse og CNS sykdom
CNS sykdom er sjelden og rutinemessig spinalvæske-diagnostikk anbefales ikke. Risikofaktorer for CNS affeksjon er hyperleukocytose, visse cytogenetiske avvik som inv(16) og kromosom 11-avvik, monocytoid differensiering og lav alder. Ved klinisk mistanke om CNS affeksjon ved nyoppdaget AML gjøres cerebral CT eller MR og en diagnostisk spinalpunksjon etter start av behandling når pasienten ikke lengre har sirkulerende blaster. Det bør gjøres både cytologisk og væskestrømcytometrisk undersøkelse.
Det anbefales ikke rutinemessig CNS profylakse, men det kan være grunnlag for individuell vurdering hos enkeltpasienter med risikofaktorer dersom disse ikke konsolideres med høy eller intermediær dose cytarabin. Ved påvist CNS sykdom anbefaler man følgende (Dohner et al., 2010):
- Intratekal cytarabin 40–50 mg gis ved lumbalpunksjon to til tre ganger i uken inntil normal spinalvæske i to påfølgende prøver ved både cytologisk og væskestrømcytometrisk undersøkelse. Etter normalisering av spinalvæsken gis ytterligere 3 injeksjoner med samme dose.
- Dersom manglende effekt etter 2 uker, vurderes overgang til trippel intratekal behandling med metotrexat 12 mg og dexamethason 4 mg i tillegg til cytarabin.
- Hvis behandlingsintensjonen er kurativ, kan man vurdere å avslutte med CNS-bestråling (24 Gy mot hjerne, 18 Gy mot medulla) dersom man ikke planlegger allostamcelletransplantasjon og kondisjonering med helkroppsbestråling.
Hyperleukocytose og leukostase
Hyperleukocytose blir vanligvis definert som AML blaster i blod over 50 eller 100 x 109/L (Röllig et al., 2015). Leukostase defineres som kliniske symptomer på grunn av hyperleukocytose, det forekommer vanligvis først ved leukocytter over 50–100 x 109/L men kan unntaksvis ses ved lavere verdier. Dersom man har pasienter med (i) markert redusert allmenntilstand, (ii) dyspne i hvile, (iii) nevrologiske forstyrrelser i form av synsreduksjon/lesevansker, konfusjon, delir, somnolens eller hjerneblødning, eller (iv) organsymptomer forenlig med vaskulær okklusjon (f.eks. priapisme, myokardinfarkt) og disse symptomene ikke har noen annen forklaring, må man regne med at dette skyldes leukostase. Hyperleukocytose behandles etter følgende retningslinjer (evidensgrad D):
- Pasienter som planlegges å få intensiv induksjonsbehandling skal starte med denne behandlingen samme dag etter at nødvendig diagnostikk er sikret.
- Pasienter som ikke skal ha intensiv induksjonsbehandling starter straks med lavdose cytarabin subkutant.
- Pasienter med sannsynlig symptomgivende leukostase slik det er beskrevet ovenfor får leukaferese så sant ingen kontraindikasjoner.
- Leukaferese skal ikke benyttes ved APL fordi det kan forverre koagulopati.
- Man er tilbakeholden med blodtransfusjon ved hyperleukocytose/leukostase.
Anbefalinger:
Anbefalinger ved disse spesielle situasjonene:
- Ved AML i svangerskapet skal behandling skje ved Regionsykehus.
- Ekstramedullær sykdom diagnostiseres og behandles i samsvar med generelle retningslinjer for AML behandling.
- CNS affeksjon: Man gir ikke rutinemessig profylakse, behandling skjer ved intratekal cytostatika; initialt cytarabin monoterapi og ved utilfredsstillende respons kombinasjonsbehandling.
- Hyperleukocytose: Intensiv induksjonsbehandling startes snarest mulig, leukaferese kan vurderes men kun dersom man har symptomgivende leukostase. Hos pasienter som ikke skal ha intensiv kjemoterapi benyttes subcutan cytarabin som blastreduserende behandling.
Behandling av primært refraktær og tilbakefall av AML
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Primært refraktær sykdom defineres som ikke oppnådd komplett remisjon etter to intensive induksjonskurer. Eneste mulighet for langtidsoverlevelse hos disse pasientene er allogen stamcelletransplantasjon. Ut fra en individuell vurdering av den enkelte pasient må man da avgjøre om man skal forsøke videre å oppnå komplett remisjon, eller om man skal benytte transplantasjon etter FLAMSA-RIC regimet hos pasienter som ikke er i remisjon.
Komplett remisjon før transplantasjon gir antagelig best langtidsoverlevelse og det er i Norge enighet om at pasienter antagelig best tjent med ytterligere induksjonsforsøk enn FLAMSA-RIC, men at man hos noen pasienter med hypocellulær marg og stabilt lav andel blaster over tid kan være kandidat for FLAMSA-RIC. Proliferativ sykdom med leukocytose over 10, infiltrasjon i benmarg over 60 %, intramedullær sykdom og CNS sykdom er assosiert med dårlig effekt etter FLAMSA-RIC.
I praksis vil det i aldersgruppen under 65–70 år som oftest bli aktuelt å forsøke å indusere remisjon Det er ikke allmenn enighet om hvilket terapiregime som er best mtp å oppnå remisjon. Regime 1 til 3 sidestilt. Nye data viser at kombinasjonsbehandling azacitidine/venetoclax kan oppnå høy andel med CR/CRi hos pasienter med primær refraktær sykdom. Effekt og tosksistet av azacitidine/venetoclax sammenlignet med konvensjonell behandling er så langt ikke avklart (Archimbaud et al., 1995; de la Rubia et al., 2002; Döhner et al., 2017; Ramos et al., 2015; Thol et al., 2015; Wahlin et al., 1997):
Regime 1: 5 dagers MAE kur (M5A5E5)
Amsakrin 150 mg/m2 kroppsoverflate gitt daglig i 5 dager på dag 1–5
Cytarabin 200 mg/m2/døgn som kontinuerlig døgninfusjon, dag 1–5
Etoposid 110 mg/m2/dag, gitt daglig dag 1–5
Regime 2: MEC
Mitoxantron 8 mg/m2 gitt daglig, dag 1–5
Etoposid 100 mg/m2 gitt daglig, dag 1–5
Cytarabine 1000 mg/m2 gitt daglig, dag 1–5
Dexametason øyendråper daglig som keratitt-profylakse t.o.m. dag 5
Regime 3: FLAG-Ida
Fludarabin 30 mg/m2 daglig, dag 1–5
Cytarabin 2000 mg/m2 daglig, dag 1–5
G-CSF 300 µg/m2 daglig, dag 0–6
Idarubicin 12 mg/m2 daglig dag 1–3
Dexametason øyendråper daglig som keratitt-profylakse t.o.m. dag 5
Azacitidine/Venetcolax
Hos pasienter med primært refraktær og tilbakefall av AML oppnår ca 60% CR eller CRi med Azacitidine/Venetcolax. Denne kombinasjonen er enda ikke vurdert av Nye metoder for denne indikasjonen. Hos pasienter som ikke er i remisjon etter induksjon 2 anbefaler man å søke fagdirektør om bruk av Azacitidine/Venetcolax som bro til allogen stamcelletransplantsjon.
Azacitidine/Venetcolax har noe dårligere effekt hos pasienter med påvist FLT3-ITD mutsjon og hos pasienter med proliferativ sykdom.
Azacitidine/Venetcolax gis med sykluslengde på 28 dager. Hvis CR eller CRi ikke er oppnådd etter 2 sykluser er ytterligere behandling ikke hensiktsmessig. Azacitidine gis dag 1 til 7, mens venetcolax gis kontinuerlig. Venetcolax gir uttalt neutropeni. Siden behandingen gis i kurativ intensjon avbrytes ikke behandlingen så lenge det ikke er livstruende infeksjon. Der er anbefalt å gi Ventoclax i 28 dager for både syklus 1 og syklus 2. Tillegg av G-CSF kan benyttes (Jonas et al., 2019; Samra et al., 2020).
Det anbefales at man under behandlingen gir profylaktisk behandling mot invasiv soppinfeksjon med Posaconazol. Grunnet interaksjon med Posaconazol må dose av venetoclax reduseres. Posaconazol startes dag 5, samtidig reduseres venetoclax
Azacitidine 75 mg/m2 subkutant fra dag 1 til dag 7
Venetoclax gis kontinuerlig fra dag 1 til 28 trappes opp.
Dag 1: Venetoclax 100 mg
Dag 2: Venetoclax 200 mg
Dag 3 og 4: Venetoclax 400 mg
Dag 5 til 28 (samme dag oppstart Posaconazol 300 mg): Venetoclax 100 mg
For å forhindre tumorlyse anbefales tilleggsbehandling med Allopur 300 mg daglig og at pasienter drikker 1.5 til 2L per dag. Risiko for tumorlyse er lav (under 5 %).
Behandling av refraktær sykdom ved FLT3 mutasjon
Gilteritinib er en tyrosinkinasehemmer med spesifikt effekt mot FLT3-ITD og FLT3-TKD. I en studie der gilteritinib var randomisert mot kjemoterapi hos pasienter med refraktær AML var CR/CRi i gilteritinib armen 34 % mot 15.3 % i kjemoterapi armen og gilteritinib var også bedre tolerert enn kjemoterapi.
Gilteritinib anbefales fremfor kjemoterapi. Imidertid er det ikke gjort noen sammenligning mellom gilteritinib og behandling med venetoclax/azacytidin.
Hos pasienter med residiv av AML som hadde FLT3 mutasjon ved diagnosetidspunktet må man verifisere at mutasjonen er til stede ved residiv, da en god andel av pasientene taper mutasjonen ved residiv. FLT3 mutasjon kan også oppstå de-novo ved residiv.
Behandling av refraktær sykdom ved IDH1 eller IDH2 mutasjon
Ivosidenib ved IDH1 mutasjon og enasidenib ved IDH2 mutasjon har vist å kunne gi henholdsvis 40 % og 20 % CR/CRi hos pasienter med refraktær AML og dermed kunne benyttes som en bro til allogen stamcelletransplantasjon. Begge medikamentene er godkjent av FDA, og er til vurdering hos EMA. Enasidenib er under hurtig metodevurdering hos Nye metoder.
Residiv under pågående konsolideringsterapi
Pasienter som får residiv under pågående konsolideringsbehandling eller i løpet av få måneder etter at denne er avsluttet, har svært dårlig prognose. Man oppnår sjelden ny remisjon, og en eventuell remisjon blir kortvarig. Dersom man i samråd med pasienten vil forsøke å indusere remisjon er regimene M5A5E5, MEC eller FLAG-Ida aktuelle å bruke dersom de ikke er gitt tidligere. Palliativ behandling med transfusjoner, antibiotika ved infeksjoner, og lav-toksiske cytostatika-kombinasjoner med sikte på å bremse sykdommen er ofte det beste alternativet. Ved oppnådd remisjon er allogen stamcelletransplantasjon den eneste behandling som kan gi realistisk håp om helbredelse. Dersom man velger å forsøke å indusere remisjon, må man raskt starte prioritert søk etter ubeslektet giver hos pasienter som ikke har familiegiver.
Residiv etter avsluttet konsolideringsbehandling
Ved residiv som oppstår mer enn 9–12 måneder etter avsluttet behandling kan man prøve det opprinnelige induksjonsregimet med anthracyklin og cytarabin dersom dette er forsvarlig i forhold til maksimaldose av anthracyklin og risiko for kardiotoksisitet. Alternativet kan ved slik risiko være M5A5E5 (se ovenfor). Pasienter som får residiv i løpet av de første 9 måneder etter avsluttet behandling vil sjelden oppnå remisjon på det opprinnelige induksjonsregimet, og man kan da velge ett regimene som er nevnt under primært refraktær sykdom hvis de ikke er gitt tidligere. Allogen stamcelletransplantasjon er eneste realistiske mulighet for kurasjon (Breems et al., 2005; Döhner et al., 2017).
Residiv etter allogen stamcelletransplantasjon
Pasienter med residiv etter allogen stamcelletransplantasjon har en alvorlig prognose. Behandling i denne situasjonen er avhengig av tid fra transplantasjonen til residiv og om pasienten har manifest GVHD. For noen pasienter med remisjon minst 6–12 måneder etter transplantasjon og hvor det er fravær av GVHD kan man vurdere ny transplantasjon hvis man oppnår komplett hematologisk remisjon etter ny induksjonsbehandling (Reikvam et al., 2013). For pasienter med komorbiditet, kortere remisjonsvarighet etter transplantasjon eller som ikke er i remisjon kan donor-lymfocytt infusjoner (DLI) være et alternativ hvis pasienten ikke har GVHD. DLI kan enten gis alene, etter induksjonsbehandling eller eventuelt kombinert med azacitidine (Craddock et al., 2016; Schroeder et al., 2015). Man vil som regel også samtidig forsøke reduksjon/seponering av eventuell immunsuppresjon. En pågående klinisk studie (Heinrich-Heine University, 2011) baserer seg på erfaringene fra en større retrospektiv studie (Schroeder et al., 2015) og man gir i denne studien azacitidine enten som 100 mg/m2 i 5 dager eller 75 mg/m2 i 7 dager med 28 dagers intervall. Denne behandlingen kan kombineres med DLI og i studien gis dette direkte i etterkant av tredje, femte og syvende azacitidinkur. Studiene har vist at omlag 20 % av pasientene oppnår hematologisk remisjon, men 2-års overlevelse er kun 10–15 %. Kortere overlevelse synes assosiert med tidlig tilbakefall (<6 måneder fra transplantasjonen) og høy prosent AML-blaster i beinmargen. Når DLI gis sammen med azacitidin administreres DLI etter andre behandlingsperiode med azacitidin; DLI infusjonen gis da 48 timer etter siste dose azacitidin.
For pasienter som opplever residiv etter langvarig remisjon, men som ikke er aktuelle for retransplantasjon eller DLI, kan ny induksjonskur vurderes etter de samme retningslinjer som for andre residivpasienter (se ovenfor) Disse pasienten vil ikke kunne kureres og intensjonen vil være å forsøke å oppnå en ny langvarig remisjon.
Behandling av residiv hos pasienter over 65–70 år
Intensiv kjemoterapi vil her ofte ha liten effekt og ofte vil pasienten være best tjent med ikke-intensiv eller palliativ behandling som sikrer best mulig livskvalitet nærmest mulig eller i hjemmet. Unntak kan være pasienter som har vært i remisjon lenger enn ett år, som er i god allmenntilstand uten komorbiditet, og som selv sterkt ønsker forsøk på å indusere ny remisjon etter nøye og nøktern informasjon. Man bør da spesielt vurdere å bruke regimer uten anthracycliner (se ovenfor).
Anbefalinger:
Anbefalinger for behandling av primært refraktær sykdom og residiv av AML:
- Alternativer for behandling av residiv under pågående behandling eller innen
9–12 måneder etter avsluttet behandling:- Induksjonsbehandling med alternativt kombinasjonsregime av cytostatika.
- Alternativt allogen stamcelletransplantasjon uten at man har oppnådd komplett remisjon.
- Allogen stamcelletransplantasjon som konsolidering etter oppnådd remisjon.
- Palliativ behandling.
- Residiv mer enn 9–12 måneder etter avsluttet behandling
- Induksjonsbehandling med anthracyklin/cytarabin.
- Allogen SCT som konsolidering ved oppnådd remisjon.
- Alternativt vurdere allogen stamcelletransplantasjon uten oppnådd remisjon.
- Palliativ behandling.
Sykdomsstabiliserende og palliativ behandling av AML
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
AML-rettet terapi. Ikke-intensiv behandling er ofte det beste alternativ til eldre pasienter og pasienter som forventes ikke å tåle intensiv behandling, dvs. har en uakseptabelt høy risiko for behandlingsrelatert mortalitet. Med denne type behandling er muligheten for å oppnå remisjon liten, men man kan oppnå en bedret overlevelse. Demetylerende behandling med Azacitidin er i flere studier vist å være minst likeverdige med beste alternative terapi (primært lavdose cytarabin, LDAC) hos eldre pasienter (Burnett et al., 2007; Dombret et al., 2015; Fenaux et al., 2009; Fenaux et al., 2010; Kantarjian et al., 2012b), spesielt pasienter med høyrisiko cytogenetikk eller multilineær dysplasi i henhold til WHO klassifikasjon har bedre overlevelse med denne type behandling enn med lavdose cytarabin (Dombret et al., 2015).
Azacitidin (75 mg/m2/dag sc., daglig i 7 dager dag 1–7, sykluslengde 28 dager) regnes som førstevalg i forhold til lavdose cytarabin spesielt ved hvite i perifert blod ≤15 x 109/L, høyrisiko cytogenetikk eller multilineær dysplasi forhold til WHO-klassifiseringen (Dombret et al., 2015).
Azacitidine/Venetoclaks har i en studie vist høyere andel komplette remisjoner og bedre overlevelse enn azacitidine alene. Behandlingen gir ikke kurasjon, men er nå angitt som komparator for videre studier for eldre pasienter som ikke behandles med kurativ intensjon.. Azacitidine/Venetoklaks er til vurdering hos Nye Metoder. Frem til kombinasjonsbehandlingen er vurdert av Nye Metoder kan ikke denne behandlingen tas i bruk uten at det er søkt fagdirektør.
Decitabine (20 mg/m2/dag, daglig i 10 påfølgende dager dag 1–10, sykluslengde 28 dager) viste i en studie å ha en stabiliserende effekt spesielt hos pasienter med høyrisiko karyotype og hos pasienter med TP53 mutasjon; denne behandlingen kan derfor være et alternativ for denne pasientgruppen (Welch et al., 2016).
Lavdose cytarabin gir inntil 20 % komplett remisjon, men forventet 1-års overlevelse ligger bare på omlag 25 % og 8 ukers overlevelse er 60 %. Behandlingen må regnes å være uten effekt hos pasienter med høyrisiko cytogenetikk. Behandlingen tolereres oftest bra og kan gis poliklinisk. Det kan være hensiktsmessig at pasientene utstyres med tunnelert sentralt venekateter pga. muligheten for alvorlig infeksjon i aplasifasen med behov for i.v. væske, antibiotika og transfusjon.
Subkutane injeksjoner med lavdosert cytarabin (LDAC), 20 mg x 2 sc. daglig i 10 dager, eventuelt gjentatt hver 4–6 uke (evidensgrad A) (Burnett et al., 2007).
Ved svikt av azacitidin kan noen pasienter ha nytte av decitabine; de publiserte erfaringene er imidlertid at de fleste pasienter får ingen respons, rapporterte responser i litteraturen er ofte kortvarige og tvilsomme, og alvorlige bivirkninger er relativt hyppige (Duong et al., 2015b).
Understøttende/palliativ behandling alene. En del av pasientene vil ut fra en helhetlig vurdering ikke være aktuelle for verken intensiv eller non-intensiv behandling. Forventet levetid vil være kort. Pasientene bør kunne tilbringe mest mulig tid hjemme, delvis følges av fastlege/hjemmebaserte tjenester, og få behandling poliklinisk med blodprodukter og antibiotika.
Kliniske studier har vist at lavdose cytarabin, hydroxyurea eller 6-merkaptopurin kombinert med valproat og ATRA kan gi en stabilisering av sykdom vurdert etter MDS kriteriene med stigning spesielt av trombocytter også hos pasienter med høyrisiko sykdom etter konvensjonelle kriterier. Behandlingen gir lite bivirkninger og kan følges poliklinisk, den kan derfor være et supplement til annen palliativ terapi (Fredly et al., 2013a; Fredly et al., 2013b).
Almenntilstanden blir gjerne gradvis dårligere og det er behandlende leges ansvar å avslutte den palliative behandling. Dette må imidlertid gjøres i samråd med annet involvert helsepersonell og med pasient og pårørende.
Anbefaling:
Behandling av pasienter som ikke kan få intensiv terapi:
- Alle pasienter skal ha behandling med transfusjoner og antibiotika. Azacitidine eller cytarabin kan benyttes som sykdom-stabiliserende terapi; azacitidin bør foretrekkes hos pasienter med høyrisiko cytogenetikk og multilineær dysplasi. Decitabine er et alternativ for pasienter med høyrisiko karyotype eller TP53 mutasjon.
Klassifikasjon, diagnostikk og prognosevurdering ved akutt promyelocytleukemi (APL)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Introduksjon
Akutt promyelocyttleukemi (APL) skiller seg fra andre leukemier ved uttalt blødningstendens som ubehandlet innen kort tid fører til fatal lunge eller hjerneblødning. Tidlig behandling med all-trans-retin syre (ATRA) og/eller arsenikk (arsentrioxid, ATO) reverserer koagulopatien, og langtidsoverlevelsen er over 80 %. Rask identifisering og umiddelbar behandling er avgjørende for å redusere tidlig mortalitet og dermed sikre god langtidsoverlevelse. Lavt platetall og blødningstendens er IKKE kontraindikasjon mot benmargsaspirasjon.
Hos de aller fleste pasienter med APL påvises translokasjonen t(15;17)(q24.1;q21.2) som medfører fusjon av vitamin A reseptor genet (RARA) med promyelocytic-leukemia-protein genet (PML). I WHO 2016 klassifikasjonen er leukemi med denne translokasjonen definert som en egen identitet; APL med translokasjonen t(15;17)(q24.1;q21.2);PML-RARA. Hos noen pasienter vil man ikke kunne påvise translokasjonen, men kun påvise fusjonsgenet PML-RARA. RARA kan imidlertid ha andre translokasjonspartner enn PML, for eksempel t(11;17) PZLF-RARA, t(5;17) NPM1-RARA eller t(17;17) STAT5b-RARA. Disse leukemiene har ofte et lignende klinisk og cytomorfologisk bilde som ved APL med PML-RARA, men effekten av ATO/ATRA er avhengig av RARA’s translokasjonspartner og behandling for disse variantene vil ikke bli nærmere omtalt i dette kapittelet.
APL utgjør omlag 5 % av alle akutte leukemiene, forekomsten av APL er lik i alle aldersgrupper og 5–20 % av APL-tilfellene er sekundære til tidligere cellegift eller strålebehandling. Pasienter med APL beholder sin gode prognose uavhengig av alder og om tilstanden er sekundær.
Den umiddelbare diagnostiske tilnærming
Behandling med ATRA skal startes umiddelbart ved klinisk mistanke, denne behandlingen skal fortsette inntil svar på genetisk diagnostikk har avkreftet diagnosen (ikke påvist translokasjonen t(15;17)(q24.1;q21.2) eller PML-RARA fusjonsproteinet). Undersøkelse med tanke på DIC skal gjøres umiddelbart (INR, APTT, fibrinogen, D-dimer, antitrombin) i tillegg til vanlige blodtellinger og blodutstryk. Typiske funn er hud- og slimhinneblødninger, betydelig trombocytopeni, økt d-dimer, nedsatt antitrombin og lavt fibrinogen. Normale verdier og fravær av blødinger utelukker imidlertid ikke APL.
Morfologisk diagnostikk
Omlag 75 % av pasientene har hypergranulær APL, svarende til tidligere FAB M3. Rikelig med blaster og promyelocytter med Auerstaver i benmarg forekommer hos de fleste men ikke i alle pasientene. Auerstaver hos pasienter med hypergranulær APL er ofte større og mer tallrike enn ved andre former for akutt leukemi. Omlag 25 % av pasientene har imidlertid en hypogranulær variant av APL (svarende til tidligere FAB M3var). Denne siste varianten har ofte ikke leukocytose, den er ofte vanskelig eller umulig å skille fra andre former for akutt leukemi basert på morfologi alene, men kan enkelte ganger ha karakteriske bilobære eller hjerteformete kjerner og eventuelt små blå granula i cytoplasma.
Væskestrømcytometri. Ved væskestrømcytometri finner man ofte karakteristiske trekk i forward/sidescatter. Den typiske immunfenotypen for blaster/promyelocytter er CD33+, CD34-, CD11b-/svak, HLA-DR- og CD117svak/ negativ; ingen av disse funnene ved væskestrømcytometri er imidlertid spesifikke eller sensitive nok til å utelukke APL, Den kliniske mistanken skal derfor være avgjørende for om man starter behandling med ATRA i påvente av endelig diagnostisk avklaring.
Cytogenetisk og molekylærgenetisk diagnostikk
Diagnosen APL verifiseres ved å påvise den spesifikke translokasjonen eller fusjonsgenet ved konvensjonell karyotyping, FISH eller PCR baserte analyser. Hvis laboratorium gjøres oppmerksom på problemstillingen vil svar på enten FISH eller PCR analyser foreligger som regel innen 2 dager. Gullstandard er påvisning av PML-RARA med revers transkriptase PCR (RT-PCR) og dette skal alltid utføres ved diagnose. RT-PCR analysen ved de forskjellige laboratoriene er optimalisert for et spesifikk antikoagulans i prøvene. Laboratoriet ved universitetssykehuset i Nord Norge og Radiumhospitalet benytter seg av EDTA-glass, Haukeland Universitetssykehus av PAX rør.
Etter avsluttet behandling benyttes kvantitativ RT-PCR av PML-RARA i benmarg som MRD markør etter avsluttet behandling; dvs. det er ikke nødvendig å utføre denne analysen før etter tredje konsolideringskur ved lavrisikosykdom og 2 uker etter avsluttet konsolideringsbehandling ved høyrisikosykdom.
Tilleggsdiagnostikk
Både CNS affeksjon og ekstramedullær sykdom forekommer hos pasienter med APL uten at dette ser ut til å endre prognosen. Det er kontraindisert å utføre spinalpunksjon eller biopsi før behandling er startet og man er helt sikker på at pasienten ikke lenger har koagulopati.
Prognostisk vurdering av pasienter med APL
Tidligere risikovurdering var basert på trombocytt og leukocyttverdi ved diagnosetidspunktet. Ved behandling med ATO har ikke trombocyttverdien prognostisk verdi og man benytter nå to risikokategorier.
- Lavrisiko APL: Leukocyttall ved diagnose ≤10 x 109/L
- Høyrisiko APL: Leukocyttall ved diagnose LPK >10 x 109/L
Ved APL har ca. 30 % FLT3-ITD mutasjonen, og andre cytogenetiske avvik i tillegg til t(15;17)(q24.1;q21.2 forekommer hos omlag 20 %. Både FLT3-ITD og/eller andre cytogenetiske avvik påvirker prognosen i så liten grad at det er bred konsensus om at slike tilleggsfunn ikke skal endre behandlingsopplegget.
Anbefalinger:
Den umiddelbare håndtering av pasienter med mistenkt APL:
- Alle norske sykehus skal ha all-trans-retin syre (Vesanoid/ATRA) tabletter tilgjengelig for umiddelbar bruk.
- Hos pasienter med akutt leukemi og der man ut fra klinisk bilde, morfologiske funn eller væskestrømcytometrisk undersøkelse mistenker APL, skal man umiddelbart starte med ATRA 45 mg/m2 fordelt på to doser daglig. Pasientene skal snarest mulig overføres sykehus med tilstrekkelig kompetanse for endelig rask diagnostisk avklaring og eventuell start av APL behandling.
- Ved klinisk mistanke om APL kontinueres behandling med ATRA frem til mistanken er endelig avkreftet med genetiske analyser.
- Ved mistanke om APL gjøres genetisk utredning som for andre former for AML. Imidlertid må genetisk laboratorium varsles slik at svar på analyse av PML-RARA fusjonstranskript kan foreligge snarest mulig, det vil si innen et par dager.
Støttebehandling ved akutt promyelocyttleukemi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Koagulopati
Å erkjenne tilstanden basert på en klinisk mistanke er avgjørende. Man starter da behandling med ATRA basert på klinisk mistanke alene. ATRA sammen med tidlig og tilstrekkelig substitusjon av blod og plasmaprodukter er avgjørende for å forhindre livstruende blødninger og dermed redusere den tidlige mortaliteten.
Fram til det ikke lengre er tegn til koagulopati skal man gi fibrinogenkonsentrater for å holde fibrinogen over 1,5 g/dl og transfusjoner av trombocyttkonsentrater for å holde trombocyttverdien over 30–50 x 109/L. I den første del av behandlingsperioden må fibrinogen og trombocyttverdi kontrolleres 3 til 4 ganger daglig.
Så langt fins det ikke data som støtter rutinemessig bruk av cyclokapron eller heparin.
Sentralvenøst kateter
Hos pasienter som er klinisk stabile og der man har god perifer venøs tilgang er det anbefalt ikke å legge sentralvenøst kateter eller Hickmannkateter før koagulopatien er under kontroll. Dette gjelder spesielt pasienter med lavrisiko APL hvor intravenøs behandling med ATO kan administreres via perifer venflon ettersom infusjonstiden av ATO kun er 2 timer.
Anbefalinger:
Generelle behandlingsretningslinjer ved APL:
- Hos pasienter med nydiagnostisert APL skal man gi tranfusjoner av trombocytt- og fibrinogen konsentrat for å holde trombocytter over 30–50x109/l og fibrinogen over 1,5 g/l fram til koagulopatien ikke lengre er til stede.
- Pasienter som etter oppstart av ATRA og eller arsenikk-trioksid (ATO) utvikler tegn på differesieringssyndrom skal umiddelbart starte behandling med intravenøs dexamethason 10 mg morgen og kveld.
- Vi anbefaler generelt ikke profylaktisk behandling med dexamethason, men det kan overveies hos pasienter med nyresvikt og/ eller leukocytter over 10 x 109/l.
- Pasienter med APL klassifiseres enten som lavrisiko-sykdom ved LPK <10 x 109/l eller som høyrisikosykdom ved LPK på diagnosetidspunktet ≥10x109/l.
Behandling av pasienter med lavrisiko APL
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
To randomiserte studier har vist at behandling med arsenikk og ATRA gir bedre resultater enn ATRA kombinert med kjemoterapi (Burnett et al., 2015a; Lo-Coco et al., 2013). Behandling med ATRA og arsenikk gir både lavere terapirelatert mortalitet og morbiditet initialt og synes å gi høyere leukemifri overlevelse. ATRA og ATO er derfor førstevalg ved behandling av lavrisiko APL uavhengig av alder, og man bruker det samme behandlingsregime uavhengig av alder.
Induksjonsbehandling
Denne behandlingen bygger på en kombinasjon av peroral ATRA og intravenøs ATO.
Tabell 4.7: Induksjonsbehandling ved lavrisiko APL
Medikament | Dosering | Dag |
---|---|---|
ATRA Peroralt fra og med dag 1 | 45 mg/m2/dag fordelt på to doser daglig | Fra og med dag 1 og kontinuerlig inntil komplett remisjon, men maksimalt 60 dager |
ATO intravenøst Dag 1–5: | 0,3 mg/kg/dag | Dag 1 til 5, deretter dosert som angitt nedenfor |
ATO intravenøst Fra og med dag 6:* | 0,25 mg/kg/dag | Doseres 2 ganger i uken med 3/4 dagers mellomrom inntil 60 dager etter behandlingsstart. I tråd med dette gis altså ATO |
Hvis leukocytter stiger over 10 x 109/L startes hydroxyurea; se avsnitt om hyperleukocytose.
* Behandling med ATO avsluttes når pasienten oppnår komplett remisjon.
Ved APL reduseres andelen blaster og promyelocytter i beinmarg betydelig saktere enn ved andre former for AML og det kan ta inntil 60 dager før man oppnår komplett remisjon. Responsevaluering med benmargsdiagnostikk er derfor anbefalt først på dag 28 etter behandlingsstart. Hvis andel blaster/promyelocytter ikke er under 5 % på dag 28 kontinueres induksjonsbehandlingen og man gjør deretter ukentlige beinmargsundersøkelser. Induksjonsbehandlingen kontinueres fram til det er oppnådd komplett remisjon, eller til dag 60. Manglende remisjon etter induksjonsbehandling er svært sjelden ved lavriskosykdom (mindre enn 1 %). Spesielt i forbindelse med første uker av induksjonsbehandlingen må man være oppmerksom på risikoen for differensieringssyndrom.
Ved lavrisiko-APL er det ikke indisert med diagnostisk spinalpunksjon med mindre det foreligger kliniske symptomer på CNS sykdom. Det er ikke indisert med RT-PCR analyse av PMR-RARA for minimal restsykdom før etter 3. konsolideringskur.
Konsolideringsbehandling
Konsolideringsbehandlingen starter etter at pasienten har oppnådd komplett remisjon. Konsolidering 1, 2 og 3 er like med en sykluslengde på 8 uker, det betyr at påfølgende syklus starter 57 dager etter start av den foregående. Konsolidering 4 er litt kortere (4 ukers varighet) og inneholder noe mindre ATRA enn de tre første. MRD status tas etter konsolidering 3 før konsolideringssyklus 4.
Tabell 4.8
KONSOLIDERINGSSYKLUS 1–3 | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Peroralt |
|
|
ATRA peroralt | 45 mg/m2/dag fordelt på to doser daglig | Dag 1–14 og dag 29–42 |
Intravenøst |
|
|
ATO intravenøst dag 1–5 | 0,3 mg/kg/dag | Dag 1–5 |
ATO intravenøst etter dag 6; 2 ganger ukentlig i uke 2–4 | 0,25 mg/kg/dag | To ganger ukentlig med 3/4 dagers mellomrom, altså dag 8, dag 11, dag 15, dag 18, dag 22 og dag 25. |
KONSOLIDERINGSSYKLUS 4 | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Peroralt |
|
|
ATRA | 45 mg/m2/dag fordelt på to doser daglig | Dag 1–14 |
Intravenøst |
|
|
ATO intravenøst dag 1–5 | 0,3 mg/kg/dag | Dag 1–5 |
ATO intravenøst etter dag 6; 2 ganger ukentlig i uke 2–4 | 0,25 mg/kg/dag | To ganger ukentlig med 3/4 dagers mellomrom, altså dag 8, dag 11, dag 15, dag 18, dag 22 og dag 25 |
Oppfølging etter behandling med ATO og ATRA
MRD evaluering med RT-PCR fra benmarg skal tas etter konsolideringskur 3. Pasienter som er MRD positive etter tredje konsolideringssyklus skal vurderes for allogen stamcelletransplantasjon. Pasienter som er MRD negative er ikke aktuelle for vedlikeholdsbehandling.
For pasienter med lavrisiko-APL er sannsynligheten for residiv svært lav. Nytten av MRD er omdiskutert.
Anbefalinger:
Behandling av pasienter med lavrisiko APL:
- Pasienter med lavrisiko-sykdom behandles uansett alder med ATRA og ATO.
- Hos pasienter med lavrisikosykdom er det ikke aktuelt med vedlikeholdsbehandling ut over 4 konsolideringskurer med ATRA og ATO. Det er kun anbefalt 1 MRD prøve som tas etter tredje konsolideringskur.
Behandling av pasienter med høyrisiko APL
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
For høyrisiko APL foreligger det så langt ingen studier som direkte sammenligner ATRA og ATO med kombinasjons av cytostatika. Apollo studien er en pågående randomisert studie der resultatene forventes først å foreligge etter 2022. Imidlertid viser flere observasjonelle studier at ATRA og ATO gir like god overlevelse som ATRA og høydose kjemoterapi. ELN sidestiller nå disse to behandlingsformene (Sanz et al., 2019). Grunnet toksisitet assosiert med ATRA og cytostatika anbefales nå ATRA og ATO med tillegg av 4 dose antracyclin
ATRA, ATO og idarubicin
Dette regimet stammer fra en enarmet australsk studie (Iland et al., 2012). Resultatene i denne studien er gode og sammenlignbare med kjemoterapi kombinert med ATRA/kjemoterapi. Behandlingen består av en induksjonskur, 2 påfølgende konsolideringskurer og en avsluttende vedlikeholdsbehandling.
Tabell 4.9: Behandling av høyrisiko APL basert på ATRA, ATO og idarubicin
Induksjonskur | ||||||||||
Medikament | Dosering | Dag | ||||||||
Peroralt |
|
| ||||||||
ATRA | 45 mg/m2/dag fordelt på to doser daglig | Dag 1–36 | ||||||||
Intravenøst |
|
| ||||||||
ATO | 0,15 mg/kg | Dag 9–36 | ||||||||
Idarubicin; i alt 4 dagsdoser dosert etter alder |
| Dag 2, dag 4, dag 6, dag 8 | ||||||||
Konsolideringskur 1 | ||||||||||
Medikament | Dosering | Dag | ||||||||
Peroralt |
|
| ||||||||
ATRA | 45 mg/m2/dag fordelt på to doser daglig | Dag 1–28 | ||||||||
Intravenøst |
|
| ||||||||
ATO | 0,15 mg/kg/dag | Dag 1–28 | ||||||||
Konsolideringskur 2 | ||||||||||
Medikament | Dosering | Dag | ||||||||
Peroralt |
|
| ||||||||
ATRA | 45 mg/m2/dag fordelt på to doser daglig | Dag 1–7, 15–21 og 29–35 | ||||||||
Intravenøst |
|
| ||||||||
ATO | 0,15 mg/kg/dag | Dag 1–5, 8–12, 15–19, 22–26 og 29–33. |
Vedlikeholdsbehandling som skissert over (tabell 4.9).
ATRA, ATO og Gemtuzumab-ozogamicin
For pasienter med absolutt kontraindikasjon mot antracycliner kan man vurdere behandling med ATRA, ATO og gemtuzumab-ozogamicin etter AML-17 protokollen (Ravandi et al., 2009). Behandlingen er da lik som skissert for lavrisiko APL, men kun med tillegg av en infusjon av gemtuzumab-ozogamicin 6 mg/kg i løpet av de første 4 dagene av induksjonskuren.
Det er ikke anbefalt at man behandler høyrisiko APL etter behandling med ATRA og ATO som skissert for lavrisiko APL grunnet økt risiko for både differensieringssyndrom og hyperleukocytose. Det anbefales profylaktisk behandling med steroider som angitt over.
Anbefalinger:
Behandling av pasienter med høyrisiko APL:
- Pasienter med høyrisiko sykdom anbefales ATRA/ATO med tillegg av 4 doser idarubicin. Hos pasienter med kontraindikasjon mot antracyclin gis en dose gemtuzumab ozogamicin.
- Pasienter med høyrisiko sykdom skal følges hver 3. måned i 1 år etter avsluttet sykdom med MRD, så hver 6. måned i 2 år. MRD måles i benmarg.
Behandling av APL residiv
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Pasienter som får påvist hematologisk eller molekylært residiv etter primærbehandlingen vil være aktuelle for re-induksjon. Pasienter under 70–75 år som på nytt blir MRD negative etter induksjon bør vurderes for autolog stamcelletransplantasjon mens pasienter som forblir MRD positive bør vurderes for allogen stamcelletransplantasjon (de Botton et al., 2005; Meloni et al., 1997; Sainty et al., 2000; Sanz et al., 2007). Som hovedregel bør alle pasienter med påvist residiv søkes til vurdering ved norsk gruppe for allogen stamcelletransplantasjon.
Valg av regime til reinduksjon er avhengig av hvilket regime de fikk som primærbehandling. Pasienter som fikk ATRA kombinert med cytostatika som første behandling bør få ATRA og ATO mens de som primært fikk behandling med ATRA og ATO bør få ATRA+kjemoterapi. Gemtuzumab i monoterapi gir en høy andel komplette remisjon ved APL. Pasienter som ikke er kandidat for ATRA/ATO eller ATRA+kjemoterapi-baserte regimer kan vurderes for gemtuzumab-basert behandling (Lo-Coco et al., 2004).
Pasienter som grunnet alder eller komorbiditet ikke er kandidat for allogen stamcelletransplantasjon vil også være kandidat for reinduksjon. Konsoliderende behandling må da diskuteres på individuell basis.
Anbefalinger:
Behandling av APL tilbakefall:
- Pasienter under 70–75 år som etter primærbehandlingen opplever residiv (molekylærgenetisk eller morfologisk) bør få reinduksjon og påfølgende stamcelletransplantasjon.
- Pasienter som etter induksjonsbehandlingen oppnår MRD negativ status er kandidat for autolog stamcelletransplantasjon, mens pasienter som er vedvarende MRD positive bør vurderes for allogen stamcelletransplantasjon så sant det ikke foreligger kontraindikasjon.
Komplikasjoner ved behandling med ATRA og ATO
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Differensieringssyndrom (Retinoic acid syndrom, RAS)
Differensieringssyndrom sees ved induksjonsbehandling med ATRA og ATO. Det er kjennetegnet med væskeretensjon, hypotensjon, nyresvikt, serositt (pleura og/eller perikardvæske), lungeinfiltrater og lungesvikt. Moderat til alvorlig differensieringssyndrom sees hos opp til 30 % av pasientene, og ubehandlet kan alvorlig differensiringssyndrom bli livstruende. Det eksisterer ingen aksepterte diagnostiske kriterier eller graderingssystem, og tilstander er ofte ikke mulig å skille fra sepsis. Følgende symptomer kan forkomme og noen angir at man skal mistenke tilstanden dersom man har minst tre av symptomene feber, vektøkning, lungeinfiltrater på rtg. thorax, pleura/perikardvæske, hypotensjon eller nyresvikt.
Ved mistanke om differensieringssyndrom (uansett alvorlighetsgrad) skal man starte behandling med Dexamethason 10 mg intravenøst morgen og kveld (Tallman et al., 2000). Denne behandling kontinueres frem til symptomene er borte og pasienten har oppnådd komplett remisjon. Det er ikke nødvendig med profylakse ved påfølgende kurer.
Ved alvorlig differensieringssyndrom skal behandling med ATRA og ATO stanses inntil tilstanden bedres; behandling med ATRA og ATO kan da gjenopptas. Noen studier har benyttet profylaktisk behandling med steroider, men det er uenighet om dette er godt nok dokumenter til å innføres rutinemessig. Risiko for alvorlig differensieringssyndrom ser ut å være avhengig av leukocyttall ved diagnose og om det foreligger nyresvikt. Generelt anbefaler vi ikke profylaktisk behandling med steroider. Hos pasienter med høyrisiko APL (Lpk over 5–10 x 109/L) eller nyresvikt (kreatinin over 120 mmol/L) kan man imidlertid overveie profylaktisk behandling med dexamethason 10 mg intravenøst morgen og kveld (Kelaidi et al., 2009; Sanz et al., 2014).
Forlenget QT tid
Behandling med ATO kan gi forlenget QT tid og potensielt livstruende arytmier; QTc skal derfor monitoreres før hver infusjon. Hos pasienter med betydelig kardiogen komorbiditet bør man også overveie telemetri under behandling. Før infusjon av ATO skal nivå av kalium være over 4,0 mmol/L og magnesium over 0,7 mmol/L. Man bør unngå bruk av andre medikamenter som også kan forlenge QT tiden (for eksempel kinoloner eller visse antiemetika som ondansetron). Ved beregning av QTc skal man ikke benytte Bazzets formel. I den Italienske studien med ATRA og ATO ble følgene formel benyttet:
QTc=QT+0.154 x (1000 – RR)
ATO skal ikke startes hvis QTc er over 500 ms. Etter behandling med ATO kan QTc være forlenget i opptil en uke etter avsluttet infusjon.
Hyperleukocytose
Under behandling med ATRA og arsenikk er det ikke uvanlig at det tilkommer leukocytose. Fordi man er redd for at dette kan forverre koagulopatien eller utløse differensieringssyndrom er det anbefalt å starte med hydroxyurea etter følgende doseringstabell:
Lpk 10–50 x 109/L: 500 mg fire ganger daglig
Lpk over 50 x 109/L: 1000 mg fire ganger daglig
Alternativet er repeterte enkeltdoser cytarabin eller idarubicin. Ved APL er det ikke anbefalt å utføre leukaferese fordi det kan forverre koagulopatien.
Hepatotoksisitet
Stigning av ALAT, bilirubin og/eller ALP til mer enn 5 ganger øvre referanseområde observeres hyppig under induksjonsbehandling med ATO. Hepatotoksisitet er sjelden under konsolideringsbehandlingen. ATRA og ATO kan kontinueres frem til ALAT, bilirubin eller ALP stiger over 5 ganger øvre normalgrense. Når disse verdiene faller under 4 ganger øvre normalgrense kan man starte igjen med ATRA og ATO i halv dosering. Hvis man etter 4 dager (to doser ATO) ikke observerer ny stigning av leverprøvene, kan man igjen øke til full dose ATRA/ ATO.
Pseudotumor cerebri
Pseudotumor cerebri er en kjent bivirkning av ATRA. Tilstanden er karakterisert ved kvalme, svimmelhet, hodepine, synstap og funn av papilleødem og forhøyet intraspinalt trykk uten at man kan påvise annen åpenbar intracerebral årsak. Spinalpunksjon/intraspinal trykkmåling vil som regel være kontraindisert på grunn av økt blødningsrisiko. Diagnosen stilles klinisk etter at man har utelukket andre årsaker. Ved sterk mistanke om pseudotumor cerebri skal behandling med ATRA stoppes frem til symptomene har gått tilbake. Når dette har skjedd kan ATRA startes i halv dose, etter ytterligere en uke bør man forsøke å trappe opp til full dose.
Anbefalinger:
Generelle behandlingsretningslinjer ved APL:
- Hos pasienter med nydiagnostisert APL skal man gi tranfusjoner av trombocytt- og fibrinogen konsentrat for å holde trombocytter over 30–50x109/l og fibrinogen over 1,5 g/l fram til koagulopatien ikke lengre er til stede.
- Pasienter som etter oppstart av ATRA og eller arsenikk-trioksid (ATO) utvikler tegn på differesieringssyndrom skal umiddelbart starte behandling med intravenøs dexamethason 10 mg morgen og kveld.
- Vi anbefaler generelt ikke profylaktisk behandling med dexamethason, men det kan overveises hos pasienter med nyresvikt og/ eller leukocytter over 10 x 109/l.
Vedlegg 1. HCT-comorbidity index (Sorror et al., 2005)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Kriteriene som skal vektlegges er gitt i tabellen nedenfor; de enkelte tilstander som skal vurderes er definert og vektleggingen av den enkelte faktor er også angitt.
HCT-KOMORBIDITETSINDEKS (HCT-CI): POENGBEREGNING | ||
Komorbiditet | Definisjon | Poeng |
Hjerterytmeforstyrrelse | Atrieflimmer eller flutter SIC sinus syndromer Ventrikulær arytmi | 1 |
Annen hjertesykdom | Koronarsykdom med stenose i en eller flere arterier som krever behandling i form av medikamentell terapi, stenting eller bypass. Hjertesvikt, hjerteinfarkt Ejeksjonsfraksjon ≤0.50 | 1 |
Cerebrovaskulær sykdom | Kjent TIA Gjennomgått apopleksi | 1 |
Inflammatorisk tarmsykdom | Crohns sykdom eller ulcerøs kolitt | 1 |
Leveraffeksjon, mild | Kronisk hepatitt Bilirubinstigning inntil 1.5 ganger øvre normalgrense ASAT/ALAT forhøyet inntil 2.5 ganger øvre normalgrense | 1 |
Diabetes | Sykdom behandlet med insulin eller perorale antidiabetika (sykdom behandlet med diett alene skal ikke vektlegges) | 1 |
Overvekt | Voksne pasienter med BMI >35 | 1 |
Infeksjon | Dokumentert infeksjon eller feber av ukjent årsak som vil kreve terapi før, under eller etter start av kondisjonering | 1 |
Psykiatrisk sykdom | Angst eller depresjon som krever psykiatrisk vurdering eller terapi på transplantasjonstidspunktet | 1 |
Revmatologisk sykdom | SLE, rheumatoid artritt, polymyositt, MCTD, polymyalgia rheumatica | 2 |
Ulcus-sykdom | Behandlingstrengende sykdom | 2 |
Nyresvikt | Kreatinin >170 μmol/L, dialysekrevende nyresvikt eller før nyretransplantasjon. | 2 |
Moderat lunge-funksjonsnedsettelse | CO-diffusjonskapasitet eller FEV1 redusert til 66–80 %, dyspne ved lett aktivitet | 2 |
Hjerteklaffsykdom | Alle typer klaffefeil bortsett fra asymptomatisk mitralprolaps | 3 |
Tidligere solid tumor | Tidligere behandlet, unntatt hudkreft som ikke er melanom | 3 |
Alvorlig lunge-funksjonsnedsettelse | CO-diffusjonskapasitet eller FEV1 redusert til ≤65 %, dyspne i hvile, oksygen-krevende lungesykdom | 3 |
Leversykdom, moderat og alvorlig | Levercirrhose Bilirubinstigning >1,5 ganger øvre normalgrense ASAT/ALAT forhøyet >2,5 ganger øvre normalgrense | 3 |
Bruk av HCTI-CI i forbindelse med allotransplantasjon
Man legger sammen pasientenes samlede poengsum. Undersøkelser i samlemateriale som inkluderer pasienter med ulike diagnoser, tyder på at den transplantasjons-relaterte mortaliteten begynner å øke spesielt når pasientene får en score på 3 eller høyere. Tabellen nedenfor angir funn i et materiale av AML-pasienter transplantert i første komplette remisjon hovedsakelig med familiegiver (medianalder omlag 40 år):
HCTI-CI: Mortalitet uten relasjon til tilbakefall av grunnsykdom | |
Poeng | Transplantasjonsrelatert mortalitet etter 2 år |
0 | Omlag 10 % |
1–2 | Omlag 20 % |
≥3 | 35–40 % |
Dette er altså data for hvordan faktorer relatert til den generelle helsetilstanden vil påvirke risikoen for transplantasjonsretalert mortalitet. Tallene i tabellen ovenfor er relevante for en gruppe pasienter med relativt lav risiko for transplantasjonsrelatert død (relativt unge AML-pasienter i første remisjon transplantert med familiegiver). I tillegg til dette vektlegges risikofaktorer assosiert med transplantasjonen som vurderes ut fra den såkalte EBMT-score der vektlegging av alder antyder overlapping mellom disse vurderingene (Vedlegg 2). Forskjeller i risiko for transplantasjonsrelatert mortalitet som har sammenheng med den hematologiske grunnsykdommen er bare delvis definert inn i EBMT-score.
Bruk av HCTI-CI hos pasienter som får intensiv induksjonsbehandling
Tallene bygger på en undersøkelse av 177 pasienter over 60 år som ble gitt intensiv induksjonsbehandling; om lag halvparten av pasientene hadde en score tilsvarende ≥3. Tidlig død ble definert som død innen 4 uker etter start av kjemoterapi (Giles et al., 2007).
HCTI-CI: Tidlig død ved induksjonsbehandling av nydiagnostisert AML | |
Poeng | Forekomst av tidlig død |
0 | 3 % |
1–2 | 11 % |
≥3 | 29 % |
Vedlegg 2. EBMT score (Gratwohl et al., 2009)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Denne risikovurderingen supplerer HCT-CI klassifiseringen ved å vektlegge transplantasjons-assosierte faktorer Risikoen assosiert med EBMT-score representerer derfor delvis/hovedsakelig en tilleggsrisiko i forhold til HCT-CI vurderingen. Tabellene nedenfor viser (i) hvilke faktorer og hvordan de vektlegges, (ii) definisjon av sykdomsstadium for de vanligste sykdommene, og (iii) hvordan poengene gjenspeiler mortalitetsrisiko.
EBMT SCORE | |
Risikoparameter | Poeng |
Pasientens alder <20 år 20–40 år >40 år |
0 1 2 |
Donortype HLA-identisk søskengiver Annen donor |
0 1 |
Kjønnskombinasjon pasient-giver Kvinnelig giver til mannlig pasient Annen |
1 0 |
Tid fra diagnose til transplantasjon <12 mnd >12 mnd |
0 1 |
Sykdomsstadium Tidlig Intermediær Sein |
0 1 2 |
DEFINISJON AV SYKDOMSTADIUM I EBMT SCORE | |||
Sykdom | Tidlig | Intermediær | Sein |
Akutt leukemi | Første komplette remisjon | Andre komplette remisjon | Alle andre stadier |
Myelodysplastisk syndrom | Ubehandlet eller i første komplette remisjon | Andre remisjon eller partiell remisjon | Alle andre stadier |
KML | Første kroniske fase | Alle stadier unntatt første kroniske fase og blastkrise | Blastkrise |
Non-Hodgkins lymfom og myelomatose | Ubehandlet eller første komplette remisjon | Andre komplette remisjon, partiell remisjon, stabil sykdom | Alle andre stadier |
Basert på klassifiseringen er det mulig å oppnå maksimalt 7 poeng for høyrisiko-pasienter. Ut fra totaldata kan man anslå at transplantasjonsrelatert mortalitet basert på denne klassifiseringen blir:
EBMT RISIKO | |
Poeng | Forventet mortalitet (%) |
0 | 12 |
1 | 16 |
2 | 26 |
3 | 30 |
4 | 37 |
5 | 41 |
6, 7 | 45 |
Vedlegg 3. RIC-score (Versluis et al., 2015)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Dette systemet inkluderer parametre både fra HCTI-CI og EBMT score og med en differensiert vektlegging av parametrene. Systemet bygger på en undersøkelse av AML-pasienter transplantert med redusert kondisjonering i første remisjon, medianalder 58 år (variasjonsbredde 20–76 år).
Parameter | Definisjon | Poeng |
---|---|---|
Infeksjon | Krever kontinuering av antibiotika etter transplantasjonen | 1 |
Lungesykdom | DLco og/eller FEV1≤65 % eller dyspne i hvile eller behov for oksygen | 1 |
Ubeslektet giver | Matched unrelated donor | 1 |
Donor CMV | Donor CMV IgG serologi positiv | 1 |
Leversykdom | Cirrhose, bilirubin >1.5 ganger øvre normalgrense, ASAT/ALAT >2.5 ganger øvre normalgrense | 1 |
Tid til transplantasjon | Tid fra diagnose til transplantasjon ≥6 måneder | 1 |
Ulcussykdom | Behandlingskrevende | 2 |
Inflammatorisk tarmsykdom | Chrons sykdom eller ulcerøs kolitt | 2 |
Hjerteklaffsykdom | Alle klaffesykdommer unntatt mitralprolaps | 2 |
Psykiatrisk sykdom | Depresjon eller angst som krever psykiatrisk konsultasjon eller behandling | 2 |
Alder | ≥60 år | 2 |
Arytmi | Atrieflimmer eller flutter, syk sinusknute-syndrom, ventrikkelarytmi | 2 |
Pasient CMV | Pasient CMV IgG serologi positiv | 2 |
Overvekt | Pasient med body mass index >35 kg/m2 | 2 |
Rheumatisk sykdom | SLE, rheumatoid artrit, polymyosit, MCTD, polymyalgia rheumatica | 2 |
Nyresykdom | S-kreatinin> 177 μmol/L, dialyse eller tidligere nyretransplantasjon | 2 |
For å estimere risiko for transplantasjonsrelatert mortalitet kan følgende tabell benyttes:
Poeng | Transplantasjonsrelatert mortalitet | Totaloverlevelse |
---|---|---|
0–3 | 8 % | 69 % |
4–6 | 17 % | 60 % |
≥7 | 38 % | 43 % |
Vedlegg 4. Estimering av tidlig mortalitet hos pasienter over 70 år som får intensiv induksjonsbehandling for AML (Kantarjian et al., 2010)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Man undersøkte 446 pasienter med alder over 70 år som ble behandlet med intensiv cytarabin-basert kjemoterapi. Tidlig induksjons-relatert mortalitet ble definert som død innen 8 uker etter start av kjemoterapi. I multivariat-analyse identifiserte man 4 risikofaktorer:
- Alder over 80 år
- Kompleks karyotype (≥3 avvik)
- Redusert performance status (2–4 ECOG score)
- Nyresvikt (S-kreatinin 115 μmol/l)
Antall risikofaktorer | % pasienter i denne gruppen | % pasienter tidlig død |
---|---|---|
0 | 28 % | 16 % |
1 | 40 % | 31 % |
2 | 23 % | 55 % |
≥3 | 9 % | 71 % |
Akutt lymfoblastisk leukemi (ALL) og lymfoblastlymfom hos voksne
Diagnostisk utredning
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Blod/beinmargsundersøkelse
Se kapittel Diagnostikk for praktisk håndtering av prøvetaking/prøverør/medium/forsendelse.
- Beinmargsaspirat for lysmikroskopisk undersøkelse og beinmargsbiopsi gjøres på alle pasienter.
- Cytogenetikk (G-båndsanalyse): Gjøre på alle.
- Molekylærgenetiske undersøkelser: Dersom pasienten behandles i hht. til NOPHO 2008 eller ALLTogether hører det med egne analyser, se protokollene. Lab må informeres om at pasienten har ALL og hvilken behandlingsprotokoll som skal brukes. Hvis pasienten skal behandles i hht. ALLTogether må prøvene sendes til Radiumhospitalet. For dem som ikke inkluderes i disse protokollene bør det med FISH eller PCR undersøkes for t(9;22) / BCR-ABL1 og 11q23 / KMT2A (MLL)-rearrangement. Raskt svar på BCR-ABL (<1 uke) er ønskelig.
- Ved mistanke om Burkitt bør MYC-rearrangement undersøkes. Dette kan gjøres med FISH på tilsendt materiale for cytogenetikk, på utstryk eller på biopsi.
- Thiopurin methyl transferase (TPMT) genotyping: Det bør enten testes for de tre vanligste mutasjonene av TPMT genet, eller gjøres funksjonstesting. Flere laboratorier i Norge kan brukes (St Olavs Hospital, UNN, Rikshospitalet (felles rekvisisjon).
- NUDT15 genotyping på de to vanligste mutasjonene bør gjøres på pasienter med asiatisk bakgrunn (Rikshospitalet)
- Immunfenotyping/DNA-ploiditet: Immunfenotyping ved flowcytometri gjøre på alle. Ved inklusjon i NOPHO og ALLTogether skal det også gjøre DNA-ploiditet (indeks) ved flowcytometri.
- Minimal restsykdomsmonitorering (MRD): Man bør sende prøve både til Enhet for molekylærpatologi ved Radiumhospitalet og lokal flowlab. I A
- ALLTogether (A2G) brukes både flow og PCR til MRD-undersøkelse (høyeste verdi brukes). For pasienter som ikke behandles etter A2G bør man også sende MRD-prøver til begge steder i tilfelle en av undersøkelsene skulle svikte teknisk, men ved B-ALL er immunfenotypisk undersøkelse tilstrekkelig som markør på framtidig restsykdom og ved T-cellesykdom brukes fortrinnsvis PCR av T‑cellereseptor. Om slike markører ikke lar seg fremstille, brukes MRD ved den andre undersøkelsen. Opplys på remissen hvilken protokoll pasienten er tenkt inkludert i. For å få best mulig MRD-markør og god kvalitet på videre MRD-målinger er det avgjørende at man sender første del av benmargsaspiratet (2 EDTA glass i A2G), i praksis betyr dette nytt og eget innstikksted.
- Vevstyping av pasienten og søsken/foreldre gjøres når det er klart at allogen transplantasjon kan bli aktuelt. For pasienter som behandles i hht. A2G protokollen skal dette gjøres ved diagnosetidspunkt.
- Det bør om mulig lages cellesuspensjon av leukemiceller som kryopreserveres for eventuelle senere kompletterende undersøkelser (lokal biobank, husk samtykke).
- Ved dry tap: Send biopsier til patologi, flow, cytogenetikk på McCoy og molpat. Send også perifert blod til flow, cytogenetikk og molpat.
Lymfeknutebiopsi
Lymfeknutebiopsi utføres ved lymfeknutesvulst hvor det er mistanke om B- eller T-lymfoblastisk lymfom eller Burkitts lymfom.
- En del formalinfikseres og sendes lokal avd. for patologi.
- En del av lymfeknuten sendes ufiksert til lokal avd. for patologi for supplerende diagnostikk som immunfenotyping, FISH/PCR og nedfrysing. Vurder også å sende en del på McCoy til cytogenetikk.
Øvrig utredning
Øvrig undersøkelse følger vanlige retningslinjer for lymfom/leukemiutredning, inkludert stadieinndeling (staging) av lymfoblastisk lymfom eller Burkitt lymfom. Spesielt viktig er:
CT (evt MR) thorax /abdomen/bekken ved mistanke om lymfoblastisk lymfom eller Burkitt lymfom. 18F-FDG-PET-CT anbefales ved responsevaluering dag 79 av lymfoblast lymfom. Man bør ideelt sett ha PET også fra før behandlingsstart, men ikke hvis det utsetter behandlingsoppstart hos pasienter der det er viktig å komme raskt i gang med behandling. Det er ikke krav om CT/MR ved ALL, der vil oftest klinisk undersøkelse inkl us av testis og rtg. thorax være tilstrekkelig.
- CT/MR thorax ved tumor i mediastinum på rtg. Thorax.
- MR cerebri ved klinisk mistanke om CNS-affeksjon eller ved blaster i spinalvæsken.
- UL testis ved mistanke om testisaffeksjon.
Ved første intraspinale profylaksebehandling: Spinalvæskeundersøkelse med celletelling. Cytospin for alle pasienter uavhengig av celletall. Flowcytometri av spinalvæske er en egen studie i A2G, der flow brukes for å bekrefte positiv cytospin.
- LD, lever/galle-prøver.
- Virusserologi: EBV, CMV, HIV, HBV, HCV.
- Blodprøver ved behandlingsstart med tanke på utvikling av tumor lyse-syndrom (urat, Ca++, Mg++, K+, fosfat, karbamid, kreatinin).
Fertilitet
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Nedfrysing av sæd før behandlingsstart bør tilbys menn i relevant alder når dette praktisk lar seg gjennomføre og utsettelse av behandlingsstart 1–2 dager kan forsvares medisinsk sett. Hvis dette ikke kan forsvares kan man sædbanke etter noen få dagers induksjonsbehandling. Mange blir ikke infertile av ALL behandling og det er viktig å bruke sikker prevensjon pga. teratogene medikamenter.
Nedfrysing av laparoskopisk uthentet ovarialvev kan vurderes før HMAS eller allo-HSCT i samråd med fertilitetsklinikk. Dette er sjelden aktuelt ved diagnosetidspunkt pga. fare for leukemicellekontaminering, samt at sjansen for infertilitet ved kjemoterapi alene er mindre enn 50 %.
Nyheter i årets handlingsprogram
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Pasienter mellom 16 og 45 år bør inkluderes i ALLtogether-studien. Den har pågått som pilot fra 2019, og masterprotokollen vil starte i 2020.
Anbefalt behandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Philadelphia kromosom negativ lymfoblastisk leukemi
16–45 år
ALLTogether studien.
Pasienter ≥16 år får alle samme induksjonsbehandling i A2G (induksjon B. Ved Down er det en helt egen behandlingsalgoritme, se protokoll). Videre behandling har tre behandlingsarmer. Følgende kriterier gjelder:
Standard risk
- Ikke detekterbar MRD ved TP1 (dag 29) med PCR og flow.
- Ikke T-ALL
- Ingen høy-risk genetikk:
- KMT2A
- Hypodiploiditet <40 kromosomer
- iAMP21
- t(17;19)
- Ingen ABL-fusjon (ABL1, ABL2, PDGFRB, CSF1R)
- Ikke CNS3 eller traumatisk lumbalpunksjon
- Ikke blaster i CSF d 15
- Ikke testis eller mediastinal rester ved TP1
Intermediær risk høy
Pasienter som ikke faller inn under kriteriene for SR- eller HR-armene, eller der man har mangelfulle opplysninger om MRD/mutasjoner/CNS-affeksjon.
Høy risk
Pasienter ≥16 år med HR-kriterier skal behandles med allogen SCT i første remisjon. Dette kan erstattes av CAR-T for pasienter ≤25 år hvis de kan inkluderes i CAR-T studie. Indikasjoner (ett kriterium tilstrekkelig):
- T(17;19)(q23;p 13)/TCF3-HLF
- MRD TP1 (d 29) ≥ 5 %
- MRD TP2 (d 71) ≥ 0,01 % ved B ALL (uavhengig av initial risikogruppe)
- MRD TP2 (d 71) ≥ 0,05 % ved T ALL
- MRD TP2 (d 71) ≥ 0,05 % ved ABL-fusjon
- Mediastinal masse som ikke er redusert til <1/3 av initialt volum ved TP2
- Vedvarende testis-affeksjon ved TP2.
- KTM2A-mutasjon: «Doctors choice». Norsk ALL gruppe anbefaler SCT i første remisjon hvis MRD ved TP1 er over 0,1 % eller hvis MRD ved TP2 er over 0,01 %. Øvrige pasienter kan behandles i IR høy armen.
Merk at induksjonen er langt mer toksisk i A2G enn i NOPHO 2008. Pasienter utvikler grav neutropeni (antracyklin) og det er høy risiko for tromboser (asparaginase), myopati (dexametason), nevropati (vinkristin), hepatitt (asparaginase) og sepsis. Pasientene bør være innlagt fram til regenerasjon av neutrofile, og de bør få gjær- og muggsopp-profylakse med echinocandin under induksjonen (azoler interagerer med dexametason og vinkristin via cyp3A4). Sopp-profylaksen kontinueres i konsolidering 1 fram til neutrofil regenerasjon (to dager etter VCR/Dex kan echinocandin evt erstattes med posakonazol). For pasienter >25 år skal asparaginase dag 4 sløyfes, og istedenfor gis i slutten av konsolidering 1.
For dem som ikke er inkluderbare i ALLTogether: NOPHO 2008 protokoll, med tillegg av rituximab ved CD 20 positiv ALL og blinatumomab ved sent responderende B-ALL (se 46–65 år).
46–65 år (eller <46 år som ikke skal behandles i hht. ALLTogether)
Doseredusert NOPHO 2008 protokoll (evidensgrad B).
Inndelingen i behandlingsarmer som i originalprotokollen:
T-ALL og B-ALL med hvite over 100: Høy risk induksjon (dexametason). Øvrige: Standard risk induksjon (prednisolon).
B-ALL uten KMT2A og hvite <100 ved diagnose:
MRD d 29 <0,1 % uten høy risk genetikk og uten CNS sykdom: Standard risk arm.
MRD d 29 0,1 %-4,9 % eller <0,1 % og høy risk genetikk/CNS sykdom: Intermediær risk arm.
MRD d 29 ≥5 %: Høy risk arm med SCT
MRD d 79 ≥0,1 %: Høy risk arm med SCT.
T-ALL og B-ALL med hvite>100:
MRD d 29 og 79 <0,1 %: Intermediær risk arm.
MRD d 29 0,1 %-4,9 % og d 79<0,1 %: Høy risk arm med kjemoterapi (Blokk-kurer).
MRD d 29≥5 %: Høy risk arm med SCT.
MRD d 79/post B1 ≥0.1 %: Høy risk arm med SCT.
Hvis dag 15 benmarg med ≥25 % leukemiske blaster: SCT hvis MRD≥5 % etter blokk A1 eller ≥0.1 % etter blokk B.
Pasienter med CD 19 positiv B-ALL som har MRD ≥0.1 % dag 29 og <0.1 % dag 79: En kur blinatumomab etter konsolidering 1/Blokk B1 (se nedenfor) på toppen av NOPHO 2008.
Pasienter med KMT2A (MLL) avvik skal ha høy risk induksjon og de kan transplanteres i KR1, men ved god MRD respons tidlig (MRD dag 29 <0.,1 % og dag 79<0.01 %) kan man velge dosejusterte NOPHO 2008 blokker (evidensgrad C).
>65 år
Norsk eldreprotokoll (evidensgrad C).
De aller fleste vil ha nytte av cytostatikabehandling. Individualisering med dosereduksjoner etter behov og klinisk skjønn er viktig.
I induksjonen bør man unngå asparaginase pga. høy toksisitet, og hos eldre bør man velge pegylert asparaginase, som vanligvis tåles godt når det gis i konsolideringen. Stopp vinkristin ved uttalt nevropati/ileus. Høydose metotrexat tåles dårlig, max 500 mg/m2 hos eldre. Ved høy komorbiditet eller mye komplikasjoner kan man etter oppnådd remisjon overveie direkte overgang til forenklet vedlikehold (POMP eller 6-merkaptopurin/metotrexat alene) uten konsolidering.
B-celle terapeutiske antistoff tolereres godt i denne aldersgruppen, og anti-CD20 behandling (rituximab) bør kombineres med kjemoterapi ved CD20 positiv sykdom uansett regime. Ved Ph pos ALL kan man legge til imatinib 400–600 mg daglig. Pga interaksjon med asparaginase utelates asparaginase ved Ph pos sykdom. Hos de aller eldste og mest komorbide kan man gi induksjon bare med imatinib, steroider og vinkristin, og deretter vedlikehold med imatinib, 6‑mercaptopurin og metotrexat.
Husk at også de eldre skal registreres prospektivt, se kapittel Psykososiale forhold, hjelpetiltak og fysioterapi.
Philadelphia kromosom positiv ALL/lymfoblastlymfom
18–50 år: | HyperCVAD kombinert med imatinib 600 mgx1 til MRD<0.1 %, så allogen SCT i KR1 (evidensgrad B). |
51–65 år: | HyperCVAD kombinert med Imatinib 600 mgx1. Ved MRD<0.01 % innen tre måneder kan SCT unnlates så lenge man beholder responsen (evidens grad B). Etter 2 år med POMP vedlikehold fortsettes TKI varig. Ved molekylært eller hematologisk residiv; allogen stamcelletransplantasjon. Hyper CVAD anbefales doseredusert til pasienter 60–65 år, se kurdetaljer i vedlegg. |
>65 år: | Norsk eldreprotokoll uten asparaginase og med imatinib 400–600 mgx1. Sistnevnte fortsettes på ubestemt tid etter avsluttet kjemoterapi (2.5 år) (evidensgrad C). |
Etter allogen SCT bør man enten gi Imatinib 400 mg/d i minst to år profylaktisk eller gi TKI preemptivt. Hvis man velger sistnevnte anbefales det at man måler BCR/ABL i blod hver 3.–4. uke og i marg hver 6.–8. uke det første året, og starter 2. eller 3. generasjons TKI ved positiv prøve. Evidensgrad B (Giebel et al., 2016; Pfeifer et al., 2013; Saini et al., 2020).
Dasatinib bør velges framfor imatinib ved CNS-affeksjon (Porkka et al., 2008).
Lymfoblastlymfom
18–65 år
NOPHO 2008, IR arm (doseredusert ved alder 46–65). Evidensgrad B.
Ved manglende respons dag 29 eller manglende KR dag 79 anbefales eskalering til NOPHO blokker (A1, B1 og evt C1, med responsevaluering etter B1) og deretter allogen stamcelletransplantasjon (SCT) hvis man oppnår remisjon. Hvis man ikke oppnår remisjon på tre blokk kurer anbefales strålebehandling mot resttumor før SCT. Utover dette anbefales ikke bruk av stråling ved LBL.
>65 år
Norsk eldreprotokoll (evidensgrad C).
Burkitt og Burkitt lik lymfom/moden B ALL L3
GMALL B-ALL/NHL 2002 med Rituximab (evidensgrad B).
GMALL B-ALL/NHL 2002 med Rituximab er best dokumentert og gir høye kurasjonsrater, også ved Burkitt leukemi. Første kur er toksisk, særlig for eldre, med fare for behandlingsrelatert død. Ved Burkitt lymfom (altså fravær av leukemi) kan dosejustert R-EPOCH være et alternativ for de aller eldste pasientene (evidensgrad B/C). Se nasjonalt handlingsprogram for maligne lymfomer. Ved HIV-assosiert sykdom er det vesentlig å gi effektiv antiviral behandling sammen med cytostatikabehandlingen.
Ved CD 20 positiv sykdom
Ved CD 20 positiv ALL/lymfoblastlymfom bør åtte doser Rituximab 375 mg/m2 med fire ukers intervall legges oppå aktuell protokoll (evidensgrad B). Gjelder for alle aldre og både ved Ph pos og Ph neg ALL unntatt A2G protokollen.
CNS leukemi
Ved leukemiske blaster i spinalvæske gis intratekal trippelbehandling med metotrexat 12 mg, cytarabin 30 mg og prednisolon 16 mg. Dette gis to ganger per uke til spinalvæsken er blastfri, deretter ukentlig fire ganger. Deretter gjenopptas vanlig profylakse. For A2G studien gjelder andre retningslinjer, se protokoll. Systemisk behandling fortsettes etter protokoll. Ved hjernenerveaffeksjon overveies CNS-bestråling 24 Gy når remisjon er oppnådd. Ved Ph pos ALL har dasatinib god overgang til CNS og bør velges. Se også NOPHO 2008 og A2G protokollen for behandlingsforslag ved CNS leukemi.
Residivbehandling
- Ny remisjon og allogen stamcelletransplantasjon er nødvendig for kurasjon.
- ABC-blokkene i høyrisikoarmen i NOPHO 2008 protokollen kan være et godt valg ved residiv til dem under 65 år (evidensgrad C)
- Blinatumomab gir 40 % remisjonsrater ved resistent/relapsert ALL og er et aktuelt valg som bro til allogen stamcelletransplantasjon ved CD19 positiv sykdom ved manglende respons på kjemoterapi. Dette er ikke godkjent av beslutningsforum, og man må søke fagdirektør. Ved manglende MRD respons etter blokkbehandling kan blinatumomab være effektivt for å få ned nivået ytterligere før SCT. Ved resistens på blinatumomab kan man forsøke inotuzumab (Kantarjian et al., 2016). Det er økt risiko for SOS/VOD i transplantasjonsforløpet etter inotuzumab og man bør gi lavest mulig dose, la det gå mest mulig tid mellom inotuzumab og transplantasjonen, og velge kondisjonering som gir lav risiko for SOS/VOD (Jabbour et al., 2018).
Hos pasienter som ikke er kandidater for allogen stamcelletransplantasjon blir behandlingen palliativ. Ofte kan man holde sykdommen i sjakk relativt lenge ved å gi ALL-aktive medikamenter som vinkristin, steroider, asparaginase, metotrexat og purinethol. Aktuelle cytostatikaregimer som kan modifiseres er OPAL, HyperCVAD eller NOPHO 2008.
CAR-T behandling med tisagenlecleucel (gis ved OUS, Rikshospitalet): Er aktuelt ved CD19 pos sykdom og alder <25 år ved residiv etter allo SCT, 2. gangs residiv eller senere uten allo SCT eller primær refraktær sykdom.
Allogen stamcelletransplantasjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Generelle indikasjoner for allogen stamcelle transplantasjon (egne kriterier gjelder for NOPHO 2008 og A2G)
- Persisterende leukemi >5 % i beinmarg dag 29 etter behandlingsstart.
- Dag 70–90 MRD>0,1 %
- Vedvarende positivt eller stigende MRD signal > dag 70–90.
- Philadelphia kromosom positiv ALL i KR1 ved alder <50 år. Ved alder >50 år: Ved MRD>0.01 % dag 80–100
- KMT2A translokert ALL med MRD>0,1 % dag 29 eller >0,01 % dag 70–80.
- KR≥2.
Alle som skal transplanteres bør helst ha MRD<0,1 % før kondisjoneringen. Som bro til transplantasjon kan man enten bruke NOPHO 2008 blokker eller en kur blinatumomab. Det anbefales kondisjonering med total kroppsbestråling (Peters et al., 2020). Ved alder 46–65 er det samme indikasjoner for SCT som ved alder 18–45. Men i denne aldersgruppen bør redusert kondisjonering velges.
Om ALL
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Lymfekreftsykdom som utgår fra rasktvoksende, umodne lymfatiske celler har store likhetstrekk enten sykdommen kalles akutt lymfoblastisk leukemi (ALL) eller lymfoblastisk lymfom. Etter WHO 2016-klassifiseres tilstander med mer enn 25 % lymfoblaster i beinmarg som ALL. Hvis beinmargskriteriet er oppfylt, kalles tilstanden altså leukemi selv ved stor mediastinal tumor. Ved lymfoblastisk lymfom (LB) i biopsi fra tumor eller lymfeknute og mindre enn 25 % blaster i beinmarg kalles tilstanden lymfoblastisk lymfom.
ALL kan deles inn i tre hovedgrupper; Philadelphiakromosom (Ph) positive, Ph negative og Burkitt lymfom/leukemi. Sistnevnte utgår fra modne B-lymfocytter og trenger spesiell behandling. Behandlingen avgjøres av typen tumorceller, og ikke om sykdommen manifesterer seg som leukemi eller lymfom.
For behandlingsvalget er det helt avgjørende med en mest mulig fullstendig morfologisk, immunologisk og cytogenetisk/molekylærgenetisk karakterisering av tumorcellene.
Disse sykdommene er ofte meget rasktvoksende, særlig Burkitt lymfom/leukemi og T‑lymfoblast lymfom. Rask utredning med behandlingsstart i løpet av 1–2 døgn kan være vesentlig for å redde pasienter med stor tumormasse, f.eks. i mediastinum.
Ved mistanke om akutt lymfatisk leukemi/lymfom bør universitetssykehus kontaktes umiddelbart med tanke på overføring til øyeblikkelig-hjelp utredning og behandlingsstart. Dette er sjeldne sykdommer og det anbefales at behandlingen styres fra Universitetssykehus.
Spesielt ved Burkitt lymfom/leukemi foreligger det høy risiko for utvikling av tumor lyse syndrom. Så snart diagnosen er klar bør pasienten hydreres (ca. 3000 mL/m2/døgn). Ved Burkitt lymfom/leukemi, samt andre typer ALL med stort tumorvolum eller økt kreatinin bør det gis rasburicase (3–6 mg i.v., kan gjentas etter noen dager ved fortsatt høy urat (McBride et al., 2013)). Øvrige pasienter gis allopurinol (300 mg x 2/døgn til dag 7).
For aldersgruppen 16–45 år med Ph neg ALL har NOPHO 2008 protokollen vist gode resultater med 70–75 % 5 års overlevelse, som er ca. 25 % bedre enn Hammersmith 82 protokollen for tilsvarende aldersgruppe (Jæger et al., 2017; Toft et al., 2018). Men for pre B-ALL har det vært mange sene residiv, og blokkbehandlingen (som i hovedsak ble brukt ved T-ALL) medførte høy toksisitet. ALLTogether protokollen har nå erstattet NOPHO 2008 for denne aldersgruppen. Her er det meste av blokk-behandlingen sløyfet, MRD kravene skjerpet, og nye medikamenter introdusert (imatinib og inotuzumab). En utfordring vil være at asparaginase er inne igjen i induksjonen.
For pasienter mellom 45 og 65 år har det vært ca. 25 % langtidsoverlevelse i Norge med Hammersmith 82, med høy behandlingsrelatert dødelighet pga asparaginase i induksjonen (Jæger et al., 2017; Patel et al., 2017). Behandlingen for Ph neg ALL i denne aldersgruppen ble for noen år siden endret til doseredusert NOPHO 2008. Det er enda få pasienter som er inkludert, men så langt har det vært få tilbakefall og ingen toksiske dødsfall. Doseringene er utarbeidet i nordisk gruppe for ALL, og godkjent i alle nordiske nasjonale grupper. Man må innhente samtykkeerklæring fra pasientene og de skal registreres i NOPHO 2008 databasen.
Pasienter over 65 år har også hatt høy risiko for behandlingsrelatert død. Ved bruk av dosereduserte pediatriske protokoller kan man oppnå lavere toksisitet og over 30 % langtidsoverlevelse (Gökbuget, 2013; Martell et al., 2013). Intensiteten på cytostatikabehandlingen bør vurderes individuelt. Siktemålet for denne aldersgruppen er oftest livsforlengelse uten for høy behandlingsrelatert toksisitet. Behandlingsopplegg skal individuelt tilpasses etter alder, allmenntilstand, komorbiditet og behandlingstoksisitet. Norsk eldreprotokoll anbefales som et utgangspunkt.
T-ALL
Utgjør ca. 1/3 hos voksne. Det kreves full pediatrisk protokoll inneholdende alle tradisjonelle leukemimidler for å oppnå gode resultater. Fem års overlevelsen med NOPHO 2008 for aldersgruppen 18–45 år var 65 % (Quist-Paulsen et al., 2020). Det er få eller ingen tilbakefall etter mer enn 2.5 år (Quist-Paulsen et al., 2020). Svært få kan kureres ved tilbakefall (Quist-Paulsen et al., 2020).
ETP (Early T Precursor T) ALL
Leukemicellene har her beholdt immunfenotypiske og genetiske trekk fra myeloid linje og/eller stamceller. Typisk er sene MRD-responser, men til tross for dette har man med moderne pediatriske protokoller oppnådd like god overlevelse som øvrig T ALL (Quist-Paulsen et al., 2020).
Pre B-ALL
Det er denne gruppen som først og fremst skiller barn og voksne. Voksne har tendens til å få sene tilbakefall, særlig ved sen respons (positiv MRD dag 29). I håp om å bedre resultatene har man i ALLTogether protokollen skjerpet MRD-kravet dag 71 til 0,01 % og lagt til inotuzumab (randomisering). Det er videre viktig å holde trykk på leukocytter/neutrofile under vedlikeholdsbehandlingen med metotrexat og purinethol tabletter. Husk at man IKKE skal gi folat-tilskudd ved ALL.
KMT2A ALL
Utgjør 5–10 % hos voksne (Toft et al., 2018). Oftest Pro B fenotype, høye hvite og høy kinetikk med rasktvoksende sykdom, og også tidlige og rasktvoksende residiv. Linje/antigenskift kan forekomme ved residiv. Det har ikke blitt enighet om hvordan disse skal behandles i A2G protokollen. Fra NOPHO 2008 kan det se ut som det er god prognose uten SCT for barn, samt for voksne med tidlig og dyp MRD respons (dag 29).
Philadelphia kromosom positiv ALL
Disse kan ikke inkluderes i NOPHO eller A2G. Til forskjell fra Ph neg ALL er dette en mer kronisk sykdom, særlig hvis BCR/ABL mutasjonen sitter på stamcellenivå. Ofte bør man bruke TKI på varig basis etter kjemoterapi og evt SCT initialt. Selv med TKI og SCT er det relativt høy forekomst av residiv med langtidsoverlevelse rundt 50 % (Saini et al., 2020).. Det anbefales et regime med imatinib kombinert med cytostatika etterfulgt av allotransplantasjon (SCT) i første remisjon hvis mulig (evidensgrad B (Chalandon et al., 2015). Det er uklart hva som er beste cytostatika, men hyper CVAD kombinert med TKI er best dokumentert (Sasaki et al., 2016). Det viktigste er trolig å oppnå MRD negativitet før transplantasjonen. Allogen transplantasjon kan unnlates hos pasienter over 50 år (og pasienter <50 år med høy komorbiditet) som oppnår MRD<0.01 % innen tre måneder (evidensgrad B) (Chalandon et al., 2015; Short et al., 2016), men der en enda uvisst om det er noe sikkert platå på overlevelseskurvene uten allogen transplantasjon. Man må gjøre individuelle avveininger etter pasientens ønske, komorbiditet, alder og respons. TKI og asparaginase interagerer og gir høy toksisitet. Skal ikke gis samtidig i induksjonen (Patel et al., 2017), og i handlingsprogrammet har vi valgt å unngå denne kombinasjonen også senere i behandlingen.
Burkitt lymfom/leukemi
GMALL B-ALL/NHL 2002 med Rituximab representerer den best dokumenterte behandlingen hos voksne med 80 % 5-års overlevelse (90 % for de unge og 60 % ved alder>55). Behandlingsindusert død i forløpet av første kur er høy hos dem med Burkitt leukemi og alder>55 år, og man kan vurdere å doseredusere A1 blokk til disse pasientene (Hoelzer et al., 2014). For de aller eldste pasientene uten benmarg og CNS affeksjon kan dosejustert R-EPOCH være et alternativ, særlig ved HIV/AIDS og samtidig antiretroviral behandling (Dunleavy et al., 2013; Roschewski et al., 2020).
Residiv
Til pasienter under 25 år som får residiv etter allotransplantasjon anbefales CAR‑T behandling med tisagenlecleucel/Kymriah til dem med CD 19 positiv sykdom (Maude, 2018). Behandlingen er godkjent av Beslutningsforum og gjøres på avdeling for blodsykdommer, Rikshospitalet. For dem med CD 19 positiv sykdom og sen behandlingsrespons (MRD>0.1 % dag 29 og <0.1 % dag 79) anbefales en kur med blinatumomab etter konsolidering 1/blokk B1 (Gökbuget et al., 2018). Bakgrunnen for dette er at disse pasientene ofte får sene tilbakefall og bare har ca. 50 % hendelsesfri overlevelse etter 5 år med NOPHO 2008 protokollen (upubliserte data fra publikasjonskohort 2). Blinatumomab kan også brukes som bro til transplantasjon for å oppnå MRD negativitet (Gökbuget et al., 2018; Martinelli et al., 2017). Bruken av blinatumomab på disse indikasjonen er enda ikke vurdert av Beslutningsforum.
Lymfoblastisk lymfom (LBL)
Pediatriske protokoller gir meget god prognose ved LBL, bedre enn ved ALL (Cortelazzo et al., 2017). Vi anbefaler intermediær risiko armen av NOPHO 2008 (evidensgrad C). Man vil da oppnå lavere risiko for sterilitet og sekundær AML/MDS enn tidligere behandlingsopplegg med Hammersmith etterfulgt av HMAS.
Diagnostikk og klassifikasjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Diagnosen ALL baserer seg på påvisning av >20 % blaster ved lysmikroskopering av benmargsutstryk, og med følgende immunfenotypiske funn (Arber et al., 2016):
- B-ALL. Minst to av disse: CD 19, CD 22, CD79, CD 10. Fravær av immunglobulin på overflaten.
- Moden B ALL (Burkitt): Immunglobulin eller lette kjeder på overflaten. MYC translokasjon kreves for å stille Burkitt diagnosen. Ved fravær av MYC bør/kan man stille diagnosen Burkitt-lik ALL og gi Burkitt behandling hvis morfologi, immunfenotype og klinikk ellers er passende med Burkitt.
- T-ALL: CD 3 positivitet cytoplasmatisk eller på overflaten.
- ETP (Early T Precursor T) ALL: Fravær av CD1a og CD 8, og tilstedeværelse av minst en myeloid eller stamcellemarkør (CD34, CD117, HLADR, CD 13, CD33, CD11b, CD 65).
B lymphoblastisk leukemi/lymfom ikke nærmere spesifisert |
B lymfoblastisk leukemi/lymfom med t(9;22)(q34;q11.2); BCR-ABL 1 |
B lymfoblastisk leukemi/lymfom med t(v;11q23); KMT2A (MLL) rearrangert |
B lymfoblastisk leukemi/lymfom med t(12;21)(p 13;q22) TEL-AML1 (ETV6-RUNX1) |
B lymfoblastisk leukemi/lymfom med hyperdiploiditet |
B lymfoblastisk leukemi/lymfom med hypodiploiditet |
B lymfoblastisk leukemi/lymfom med t(5;14)(q31;q32) IL3-IGH |
B lymfoblastisk leukemi/lymfom med t(1;19)(q23;p 13.3); TCF3-PBX1 |
B-lymfoblastisk leukemi/lymfom med iamp21 |
B-lymfoblastisk leukemi/lymfom, BCR-ABL1–lik |
T lymfoblastisk leukemi/lymfom |
Tidlig T-ALL (Early T-cell precursor lymphoblastic leukemia) |
For akutt udifferensiert leukemi (AUL) og «mixed phenotype leukemi» (MPAL): se kapittel Akutt myelogen leukemi (AML).
Prognostisk viktige undergrupper
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
NOPHO ALL-2008 og ALLtogether protokollen benytter egne risikofaktorer.
I tillegg til BCR-ABL og KMT2A er MRD den viktigste faktor å vektlegge med hensyn på prognose og indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon (Malard et al., 2020). Hypodiploid karyotype (<45 kromosomer ved cytogenetikk eller DNA indeks <0.85 ved flow cytometri) og komplekse cytogenetiske avvik (≥5) er også dårlige prognostiske markører (Malard et al., 2020).
Responsevaluering
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Minimal restsykdom (Minimal residual disease – MRD) i beinmarg
Man bør forsøke å definere leukemispesifikke markører med immunfenotypisk og/eller molekylærgenetisk metode ved diagnosetidspunkt, og følge MRD-nivået under behandlingen. De viktigste målepunktene er etter induksjonen (dag 29) og etter konsolideringen (dag 70–90). I HR armen i NOPHO følger man MRD før hver blokk-kur. Hos eldre kan man tilpasse individuelt, men man vil vanligvis nøye seg med MRD dag 29, dag 79 og etter 6 måneder. Hvis det er aktuelt med allogen transplantasjon og pasienten har høy risiko for tilbakefall anbefales MRD hver tredje måned i 1–2 år.
I NOPHO 2008 vurderes MRD som negativ ved verdier mindre enn <0,1 % (10-3). I A2G protokollen er MRD kravet for negativitet meget strengt og spesifikt beskrevet i protokollen, i praksis i området rundt 10-5. Ved Ph positiv ALL settes grensen til 10–4.
MRD <0,1 % både dag 29 og 70–90 gir god prognose (ca. 80 % langtidsoverlevelse både for B- og T-ALL ved NOPHO 2008). MRD >0,1 % etter konsolidering dag 70–90 eller senere er knyttet til dårlig prognose, og gir indikasjon for allogen stamcelletransplantasjon (Vora et al., 2014). Positiv MRD dag 29 og negativ dag 70–90 gir middels prognose for B-ALL og god prognose for T-ALL (Quist-Paulsen et al., 2020).
Økende MRD (1 log eller mer) gir svært høy risiko for tilbakefall.
Ved positiv prøve på MRD gjentas prøven så snart det er praktisk mulig dersom beslutning om stamcelletransplantasjon skal baseres på prøveresultatet.
Ved overgang fra tidligere negativ til positiv status som ikke skyldes variasjon i test-sensitivitet bør pasienten om mulig bringes tilbake i MRD negativ status før allogen SCT. Kontakt Avdeling for Blodsykdommer, OUS, Rikshospitalet for planlegging av videre behandling.
Bildeevaluering ved lymfoblastlymfom
Man bør evaluere respons med CT/MR etter induksjonen (dag 29) og etter konsolideringen (dag 79). Etter induksjonen bør man ha oppnådd god tumor reduksjon, men minst 2/3 vil ikke være i komplett remisjon (KR). Etter konsolideringen bør det foreligge KR/KRu.
PET kan være en viktig undersøkelsesmodalitet for å bestemme viabilitet i mediastinal resttumor etter konsolideringen (evidensgrad C). Biopsi bør tas ved usikkerhet.
Noen med lymfoblastymfom vil ha benmargsaffeksjon, og man kan da i tillegg til billeddiagnostikk bruke MRD i benmarg for responsevaluering.
Antiinfeksiøs profylakse
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Valtrex 250 mgx2 og Bactrim 1 tblx1 gis rutinemessig til alle fra behandlingsstart og til 3 måneder etter avsluttet behandling. Flukonazol 100–200 mg x1 gis i perioder med neutropeni og/eller steroider tilsvarende døgndoser >10 mg Prednisolon (eks NOPHO 2008 induksjon). Høyere doser flukonazol og alle doser av posakonazol interagerer med vinkristin (og dexametason) og kan føre til uttalt nevropati. Posakonazol profylakse gis i neutropeniperiodene etter blokkene i HR armen i NOPHO 2008. Man bør ha lav terskel for CMV PCR måling ved feber hos pasienter i HR armen i NOPHO2008. Under A2G induksjon bør det gis muggsopp profylakse, og pasientene bør være innlagt til regenerasjon av neutrofile pga høy toksisitet. Man kan gi echinocandin iv under induksjon og evt skifte til posakonazol i konsolidering 1 (gis til neutrofil regenerasjon).
Asparaginase
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Asparaginase har svært høy toksisitet når det gis i induksjon (hepatitt, sepsis, tromboser), men tåles relativt godt ellers i behandlingen.
Problemer:
- Immunsvikt (cellulær og humoral).
- Trombose (inkludert sinusvene). Når asparaginase gis i induksjonen kan opp til 30 % få trombose. Ved ikke livstruende VTE kan asparaginase gjenopptas etter noen uker under dekke av antikoagulasjon. Det er ikke vist at tromboseprofylakse er nyttig (Burke et al., 2020).
- Hepatitt (kan bli uttalt og gi leversvikt). Ved asparaginase-indusert hepatitt under induksjon kan asparaginase gjenopptas senere i behandlingen hvis hepatitten ikke var livstruende og har gått tilbake.
- Pankreatitt (inkludert nekrotiserende). Asparaginase bør vanligvis ikke gjentas etter en pankreatitt-episode (Burke et al., 2020). Ca. 50 % vil få residiv av pankreatitt ved reeksponering og faren for langtidskomplikasjoner er høy (DM, kroniske smerter, psedocyster).
- Allergiske reaksjoner (inkludert anafylaksi). Etter en allergisk reaksjon er det ingen effekt av medikamentet lenger og man bør skifte til annet produkt (Erwinia- eller erytro-asparaginase hvis reaksjon på E-Coli asparaginase). Stille inaktivering kan forekomme og man bør følge asparaginaseaktiviteten biokjemisk.
- Hypoalbuminemi. Vær obs på at pasientene kan ha ødemer og samtidig redusert intravaskulært volum. I slike situasjoner kan diuretika være risikabelt.
- Hypertriglyseridemi. Det er ikke anbefalt å måle triglyserider rutinemessig. Det er ikke dokumentert at spesifikk behandling bør gis, eller at man trenger å dosejustere asparaginase (Burke et al., 2020).
Høydose metotrexat
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Pasientene bør være godt hydrert fra før oppstart og fram til metotrexat er skilt ut (konsentrasjon <0.2 µmol/l). Husk at metotrexat ikke kan startes før urinen er alkalisk, og at urinen bør holdes alkalisk helt til metotrexat er skilt ut. Calciumfolinat motgift er helt essensielt, og det er svært viktig at dosene justeres etter metotrexat-nivåene i serum, se tabell nedenfor. Husk å seponere alle medikamenter som kan interagere.
Interaksjoner
Protonpumpehemmere, trimetoprim, sulfonamider (i A2G er det ikke lenger anbefalt å nulle profylakse-dose bactrim før/under HD MTX)
NSAID, salicyl, tetracykliner, phenytoin, penicillin, teofylin, samt alle medikamenter som påvirker GFR.
Dosereduksjon
Hvis man ved forrige HD MTX opplevde uttalt benmargssvikt kan man redusere mercaptopurin-dosen som gis samtidig med HD MTX fra en uke før og til en uke etter.
Hvis man ved forrige HD MTX opplevde problematisk forsinket utskillelse (f.eks. nyresvikt eller uttalt mukositt) kan neste dose reduseres.
A2G har følgende retnigslinjer:
«No MTX dose reduction is routinely indicated in case of prior myelotoxicity or mucositis. In case of acute kidney injury (AKI) (>50 % rise in s-creatinine) within the first 1–2 days of the previous HD-MTX, the next HD-MTX can be given at full dosage, if the se-creatinine at the start of the next HD-MX has normalized.»
Ved redusert nyrefunksjon ved oppstart bør dosen reduseres.
Fedme: Metotrexat distribueres ikke til fettvev, og maks overflatebegrensning 2.2 m2 bør følges.
Forsiktighet ved pleura eller ascitesvæske (akkumulering av metotrexat).
Bivirkninger
Slimhinnetoksistet, nyresvikt, leverpåvirkning, pneumonitt. Akutt metotrexat encephalopati er et syndrom med nevrologiske utfall som oppstår innen to uker etter iv eller it behandling. Tilstanden er vanligvis fullt reversibelt, og metotrexat kan forsøkes gjentatt senere hvis reaksjonen ikke var livstruende.
Vanligvis lite kvalme og lite benmargshemming.
Antidot
MOTGIFT MED KALSIUMFOLINAT MÅ ALDRI GLEMMES!
Kalsiumfolinat (rescovolin/leukovorin) startes 42 timer etter MTX start. Første dose gis i dosering 15 mg/m2. Det skal gis en ekstradose så snart man har svaret på 42 timers verdien hvis s-MTX da er >1.0 µmol/l. Dosering på denne ekstradosen er som følger:
1.0–1.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 15 mg/m2 |
2.0–2.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 30 mg/m2 |
3.0–3.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 45 mg/m2 |
4.0–4.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 60 mg/m2 |
>5 µmol/l | Calsiumfolinat-dose = MTX-kons i µmol/l x vekt i kg |
Fra og med 48 t etter start av MTX skal Leukovorin gis hver 6. time og doseres etter siste MTX‑konsentrasjon etter følgende skjema:
<0.2 µmol/l | Calsiumfolinat avsluttes |
0.2–1.0 µmol/l | Calciumfolinat-dose 15 mg/m2 |
1.0–1.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 30 mg/m2 |
2.0–2.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 45 mg/m2 |
3.0–3.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 60 mg/m2 |
4.0–4.9 µmol/l | Calsiumfolinat-dose 75 mg/m2 |
>5 µmol/l | Calsiumfolinat-dose = MTX-kons i µmol/l x vekt i kg |
Kontroll
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Det henvises til NOPHO 2008 og A2G protokollen for tidspunkt for benmarg/MRD målinger. Under vedlikeholdsbehandlingen bør pasientene kontrolleres hver 2.–3. uke med måling av hematologi og lever/galle/nyre/pankreas (hvis asparaginase) prøver.
Hos MRD-negative pasienter med donor hvor man velger å ikke transplantere i KR1, og hvor det var høyrisikofaktorer til stede ved diagnosetidspunkt, bør man måle MRD hver 3. måned det første året etter avsluttet konsolidering.
Etter avsluttet behandling bør man ved B-ALL gjøre månedlige kontroller det første året med rutinehematologiske blodprøver, deretter kontroll hver 3. måned i to påfølgende år. Ved T-ALL kan man avslutte kontrollene 3 måneder etter avsluttet behandling. Det anbefales ikke rutineprøve av beinmarg eller spinalvæske, og heller ikke rutine radiologiske undersøkelser etter avsluttet behandling. Egne regler gjelder for A2G/NOPHO 2008.
Registrering
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Alle pasienter skal registreres prospektivt i web CRF, og det må innhentes samtykke. Pasienter i A2G (16–45 år) registreres både i Castor og NOPHO databasen. Pasienter med alder 46–65 registreres i NOPHO 2008 databasen, mens pasienter >65 registreres i web CRF utarbeidet ved Enhet for anvendt klinisk forskning ved NTNU, kontakt petter.quist-paulsen@stolav.no for brukernavn/passord. Unntak: For pasienter 16–65 år med Ph pos ALL har vi for tiden ingen prospektiv registrering.
Pasientene bør også registreres i Norsk Kreftregister.
Vedlegg
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Behandlingsoversikt for sent responderende B ALL
- Kurskjema NOPHO 2008 18–65 år. Fullstendig protokoll kan lastes ned fra NOPHO hjemmeside (for medlemmer): www.NOPHO.org
- Norsk eldreprotokoll ALL >65 år
- HyperCVAD del 1 og 2
- HyperCVAD vedlikehold (POMP)
- OPAL kur
- GM-ALL B-ALL/NHL2002 for Burkitt Lymfom/leukemi
For mer informasjon kontakt nasjonalt ansvarlige Hilde Skuterud Wik (ALLTogether) ved OUS Rikshospitalet eller Petter Quist-Paulsen (NOPHO/eldreprotokoll) ved St. Olavs Hospital.












HR-Kjemoterapi
Alder 0–45: A1-B1-C1 alltid, deretter er standard A2-B2-C2-A3-B3-C3, men man kan individualisere etter de tre første blokkene. Ved MRD<10–3 etter A1 gis kun 7 blokker
(A1-B1-C1-A2-B2-A3-B3).
Alder 46–55: Seks blokker; A1-B1-C1-A2-B2-A1 med mulighet for individualisering etter første tre blokker. MTX 3 g/m2 i vedlikeholdsfasen, ellers som for 0–45 år.
Alder 56–65: Seks blokker; A1-B1-A2-B2-A3-B3. Individualisering mulig, inkluder C blokk ved resistent sykdom. MTX 1.5 g/m2 i vedlikeholdsfasen, ellers som for 0–45 år.





Doxorubicin dag 22 vurderes individuelt. Rituximab 375 mg/m2 kan gis dag 8 ved CD20 positiv sykdom, og gjentas hver 4. uke til 6–8 doser er gitt. Imatinib 400 mgx1 kontinuerlig ved Ph+ sykdom. Asparaginase utgår ved Ph+ sykdom.
Sjekk tå/hælgang før Vinkristin. Undersøk blodsukker jevnlig. Trc>50 før i.t. MTX.
Profylakse: Allopurinol 300 mgx2 uke 1, Valtrex 250 mgx2, flukonazol 100–200 mgx1 (høyere doser/andre azoler interagerer med Vinkristin), Bactrim 1 tblx1 og Laktulose.
Overvåking og anafylaksiberedskap etter asparaginase.

Rituximab hver 4. uke x 6–8 ved CD20 pos sykdom. Imatinib 400 mgx1 kontinuerlig ved Ph+ sykdom. Asparaginase utgår ved Ph+ sykdom. Stopp Asparaginase ved pankreatitt, hepatitt eller alvorlig allergi. Overvåking og anafylaksiberedskap ved første to Asparaginaser.
Trc>50 før i.t. MTX. Sjekk tå/hælgang før vikristin.
HD MTX kan startes ved normal nyrefunksjon og granulocytter >0.5 og gis over 24 t med hydrering og alkalinisering av urin, Leukovorin startes etter 42 t og gis hver 6. time til konsentrasjon <0.2 µmol/l.
6-MP (Puri-nethol) tas om kvelden utenom melkeprodukter. Cave Allopurinol ved 6-MP behandling.
Valtrex profylakse 250 mgx2. Bactrim 1 tblx1.
Vurder direkte overgang til POMP vedlikehold (som etter Hyper-CVAD) fra dag 36 til de eldste og mest komorbide.

Rituximab hver 4. uke x 6–8 ved CD20 pos sykdom. Imatinib 400 mgx1 kontinuerlig ved Ph+ sykdom. Asparaginase utelates ved Ph+ sykdom. Dexametason fordeles på tre daglige doser. Stopp Asparaginase ved pankreatitt, hepatitt eller alvorlig allergi.
Undersøk tå/hælgang før Vinkristin. Trc>50 før i.t. MTX. Sjekk blodsukker under Dexametason.
Valtrex 250 mgx2, Flukonazol 100–200 mgx1 (høyere doser/andre azoler interagerer med Vinkristin), Bactrim 1 tblx1 og Laktulose. 6-TG (Lanvis) tas om kvelden utenom melkeprodukter.
Vurder direkte overgang til POMP vedlikehold dag 92 hos de eldste/mest komorbide eller ved høy toksisitet.

6-MP og MTX doseres med siktemål 0.7–1.5 i neutrofile granulocytter, dosene reduseres ved hyperbilirubinemi. 6-MP tas om kvelden utenom melkeprodukter. Folat-tilskudd skal ikke gis.
HD MTX kan startes ved normal nyrefunksjon og granulocytter >0.5 og gis over 24 t med hydrering og alkalinisering av urin, Leukovorin startes etter 42 t og gis hver 6. time til konsentrasjon <0.2 µmol/l. Trc>50 før i.t. MTX.
Dexametason fordeles på tre daglige doser. Stopp Asparaginase ved pankreatitt, hepatitt eller alvorlig allergi. Undersøk tå/hælgang før vinkristin.
Rituximab hver 4. uke x 6–8 ved CD 20 pos sykdom. Imatinib 400 mgx1 kontinuerlig ved Ph+ sykdom. Asparaginase utgår ved Ph+ sykdom.
Valtrex 250 mgx2. Bactrim 1 tblx1. Vurder flukonazol 100–200 mgx1 i uker med Dexametason.
Vurder direkte overgang til POMP vedlikehold (som etter Hyper-CVAD) fra dag 134 hos de eldste/mest komorbide eller ved høy toksisitet.

6-MP og MTX doseres med siktemål 0.7–1.5 i neutrofile granulocytter, dosene reduseres ved hyperbilirubinemi. 6-MP tas om kvelden utenom melkeprodukter. Standard behandlingstid er 2.5 år fra diagnose, men man kan vurdere å forlenge dette til 3.5 år.
HYPER-CVAD del 1
1. del (HyperCVAD) og 2. del (Metotrexate-AraC) gis alternerende i alt 8 ganger (4 av hver type kur), etterfulgt av vedlikeholdsbehandling. Neste kur startes ved hvite >3 og trc>60 x 109/l. Dosereduksjoner ved hyperbilirubinemi, kreatininstigning, alder >60 eller alvorlig toksisitet i tidligere kur. Originalprotokoll bruker G-CSF fra dag 5 til granulocytt-regenerasjon, og oral profylakse med ciprofloxacin, flukonazol og acyclovir.
Ved Philadelphia-kromosom-positiv ALL gis Imatinib 400–600 mg /dag kontinuerlig fra diagnosetidspunkt.
Ved CD20 positiv sykdom (>20 %) gis Rituximab 375 mg/m2 iv dag 1 og 11 av Hyper CVAD og dag 1 og 8 ved Metorexat-Ara-C ved de fire første syklusene, til sammen 8 doser.
Dag 1 | Dag 2 | Dag 3 | Dag 4 | Dag 8 | Dag 11 | Dag 12–14 |
Cyklofosfamid 300 mg/m2 iv over 3 timer x 2 (hver 12. time) | Cyklofosfamid 300 mg/ m2 iv over 3 timer x 2 (hver 12. time) | Cyklofosfamid 300 mg/ m2iv over 3 timer x 2 (hver 12. time) | Vinkristin 2 mg iv |
| Vinkristin 2 mg iv Evt Rituximab |
|
Mesna 300 mg iv/ m2 x 2 kontinuerlig inf Start 1t før cyklofosfamid, til 6 timer etter siste dose | Mesna 300 mg iv/ m2 x 2 kontinuerlig inf. Start 1t før cyklofosfamid, til 6 timer etter siste dose | Mesna 300 mg iv/ m2x 2 kontinuerlig inf. Start 1t før cyklofosfamid, til 6 timer etter siste dose |
|
|
|
|
Evt Rituximab |
|
| Doxorubicin 50 mg/ m2 iv/2t |
|
|
|
Dexamethason | Dexamethason | Dexamethason | Dexamethason |
| Dexamethason | Dexamethason 40 mg x1 po |
| Metotrexat 12 mg it |
|
| Ara-C 100 mg it |
|
|
Dag1 | Dag2 | Dag3 | Dag8 |
Metotrexat 200 mg/ m2iv over 2 timer fulgt av 800 mg/m2 iv over 22 timer1 |
| Folininsyre 15 mg iv hver 6. time, 8 doser. Start 36 timer etter start av MTX-infusjon2 | Evt Rituximab |
Evt Rituximab | Ara-C 3 g/m2 over 2 timer x2 (hver 12. time)3 | Ara-C 3 g/m2 over 2 timer x2 (hver 12. time)3 |
|
Metylprednisolon 50 mg iv x2 | Metylprednisolon 50 mg iv x2 | Metylprednisolon 50 mg iv x2 |
|
| Metotrexat 12 mg it |
| Ara-C 100 mg it |
1: | Metotrexat reduseres med 25 % hvis kreatinin er mellom 130 og 170 µmol/l, med 50 % for høyere nivåer. |
2: | Doseøkning av folinsyre ved forsinket eliminering: se egen Mtx instruks. |
3: | Ved alder over 60 år: Metotrexat reduseres til 500 mg/m2, Ara-C til 1 g/m2 , Cyklofosfamid til 250 mg/m2, doxorubicin til 37.5 mg/m2 over 24 t og dexametason til 20 mg dag 1–4 og 11–14. |
4: | Hyperbilirubinemi: Vinkristin 1 mg ved bilirubin>34 µmol/l, doxorubicin reduseres med 25 % ved bilirubin 34–51 µmol/l, 50 % ved 51–68 µmol/l, og med 75 % ved høyere verdier. |
5: | Ara-C dosereduseres til 1 g/m2 ved kreatinin >170 µmol/l, eller forsinket Mtx-utskillelse i tidligere kur. Alvorlig toksisitet i tidligere kur: Vurder 25–50 % reduksjon særlig av Mtx og Ara-C. |
Vedlikehold POMP
1. Kontinuerlig peroral behandling med
- 6-Mercaptopurin (Puri-Nethol) tbl 50–150 mg x 1 po/ dag. Tas om kvelden utenom melkeprodukter.
- Metotrexat tbl 20 mg/m2 po én dag hver uke
Det anbefales å starte med 6-MP og finne tolerabel dose over 2–3 uker før metotrexat legges til en dag/uke.
Det tilstrebes moderat beinmargshemning (neutrofile 0,5–1,5x 109/l). Ved problemer anbefales å redusere metotrexat først.
Ved større neutropeniproblemer bør pasientens TPMT aktivitet bestemmes (hereditær polymorfisme).
Ved behandlingstrengende infeksjoner bør behandlingsintensiteten dempes noe. Metotrexatdosen reduseres ved plagsom munnsårhet. Cave allopurinol (interaksjon med merkaptopurin).
2. En gang/mnd
- Vinkristin 2 mg iv,
- Prednisolon 200 mg po/dag i 5 dager
Vinkristin seponeres ved pareser. Steroiddosen reduseres ved høy alder/komorbiditet/intoleranse. Vedlikeholdsbehandlingen avsluttes etter to år.
Palliativ ALL-behandling: OPAL
- Vinkristin 2 mg iv dag 1
- Prednisolon tbl 50 mg x 4 dag 1–6
- Doxorubicin 40 mg iv dag 1
- Pegylert Asparaginase 1000 IE/m2 i.m. dag 1
Kurene gis med ca. 3 ukers mellomrom. Ved oppnådd maksimaldose antracyklin eller ved redusert ejeksjonsfraksjon kan doxorubicin erstattes med cytarabin 100 mg sc dag 1–6. Etter oppnådd remisjon kan man gå over til POMP vedlikehold.
GM-B-ALL 2002: Behandling av Burkitt lymfom/leukemi.
Se undertekst for dosejustering ved alder >55 år.

Myeloproliferative sykdommer
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Disse retningslinjene følger i hovedsak Nordisk Handlingsprogram:
«Nordic care program for patients with Essential Thrombocythemia, Polycythemia Vera and Primary Myelofibrosis», som er revidert i 2017 (Andersen et al., 2013). Det er i tillegg gjort modifikasjoner basert på oppdaterte data funnet i litteraturen Tefferi A, Barbui T. Polycythemia vera and essential thrombocythemia: 2021 update on diagnosis, risk-stratification and management (Tefferi, 2021; Tefferi et al., 2020). WHO har i 2016 revidert en rekke av diagnosekriteriene ved de myeloproliferative neoplasier, og disse nye kriteriene er lagt til grunn her (Arber et al., 2016).
Diagnostikk
- Den diagnostiske utredningen for MPN krever mutasjonsanalyser.
- (JAK-2, exon12 mutasjon, MPL og calreticulin) og benmargsbiopsi ved ET og PMF. Ved PV kreves det i tillegg hemoglobin/hematokrit og serum erytropoietin.
- MPN skal diagnostiseres i.h.t. WHO kriteriene for MPN (Arber et al., 2016).
- MPN skal risiko stratifiseres før oppstart av behandling.
Behandling
Essensiell Trombocytose
Risiko stratifisering – veldig lav, lav, intermediær og høyrisiko gruppe.
Veldig lavrisiko: fravær av tidligere trombose, alder <60 år, JAK-2 negativ
Lavrisiko: fravær av tidligere trombose, alder <60 år, JAK-2 positiv
Intermediær: fravær av tidligere trombose, alder >60 år, JAK-2 positiv
Høyrisiko: tidligere trombose eller alder >60 år og JAK-2 positiv
Behandlingsmål – Blodplatetallet bør reduseres til <400 x 109/L.
Kardiovaskulær risikofaktorer (KVR) har stor betydning for valg av behandling av ET.
- Albyl E 75 mg daglig anbefales til alle bortsett fra veldig lavrisiko pasienter uten KVR. Cytoreduktiv behandling anbefales til intermediær og høyrisiko pasienter (evidensgrad A) og til lavrisiko pasienter med mikrovaskulære symptomer eller ved kardiovaskulære risikofaktorer eller ved økende leukocytose.
- Albyl-E bør ikke gis ved blodplatetall >1500 x109/L, eller ved >1000 og blødningssymptomer (evidensgrad B) (Harrison et al., 2005) eller til lavrisiko pasienter som er CALR positive (Alvarez-Larrán et al., 2016).
- Albyl-E 75 mg x 1 kan vurderes å legge til høyrisiko pasienter med KVR som har gjennomgått venøs trombose og som bruker antikoagulasjonsbehandling.
- Cytoreduktiv behandling bør gis ved blodplatetall >1500 x 109/L til alle pga økt risiko for blødning (evidensgrad C).
- Pasienter <65 år anbefales interferon-α som første valg, hydroxyurea eller anagrelid som andre valg (evidensgrad A) (Birgegård et al., 2018; Gisslinger et al., 2013).
- Pasienter >65 anbefales hydroxyurea som første valg og interferon-α eller anagrelide som andrevalg (evidensgrad A) (Landtblom et al., 2018).
- Kombinasjonsbehandling (hydroxyurea-anagrelide, hyrdoxyurea-interferon) kan være aktuell i alle aldersgrupper.
- Intermitterende busulfan kan være tredjelinjevalg hos eldre pasienter som er resistent for andre behandling.
Polycytemia vera
Høyrisiko pasienter – tidligere trombose, alder >60 år.
Lav risiko – fravær av høyrisiko faktorer.
Behandlingsmålet er hct <0,45 samt normalisering av perifere blodverdier.
- Venesectio og Albyl-E 75 mg daglig anbefales hos alle for å holde hematokrit <45 % (evidensgrad A) (Landolfi et al., 2004; Marchioli et al., 2013).
- Adekvat behandling av kardiovaskulære risikofaktorer.
- Cytoreduksjon anbefales til høyrisiko pasienter (evidensgrad A).
- Ved lavrisiko sykdom bør cytoreduksjon også vurderes ved dårlig toleranse for eller ikke optimal effekt av venesectio, symptomatisk eller progressiv splenomegali, systemiske symptomer (vekttap, nattesvette, kløe, etc) (evidensgrad B)
- Pasienter <65 år anbefales interferon-α som førstevalg, ruxolitinib og hydroxyurea som andrevalg (evidensgrad B) (Gowin et al., 2017; Hasselbalch et al., 2015; Hasselbalch et al., 2019; Masarova et al., 2017; Pieri et al., 2015; Quintás-Cardama et al., 2013; Quintás-Cardama et al., 2009; Verger et al., 2018; Verstovsek et al., 2016).
- Pasienter >65 år anbefales hydroxyurea som første valg, interferon-α og ruxolitinib som andre valg (evidensgrad A).
- Ved resistens /intoleranse mot interferon/Hydroxyurea er ruxolitinib eller kombinasjonsbehandling (hydroxyurea-anagrelide, hydroxyurea- interferon-α) andre valg. Intermitterende busulfan kan evt. anvendes, men gir økt risiko for sekundær AML etter tidligere bruk av hydroxyurea.
- Anagrelide har bare effekt på trombocytosen, og kan anvendes på denne indikasjonen, men da oftest i kombinasjon med andre medikamenter.
PREpmf (prefibrotisk myelofibrose)
- Det er ikke holdepunkt for at behandling av prePMF gir forlenget overlevelse.
- Pasientene bør risikostratifiseres som ET, og bruk av Albyl-E og cytoreduktiv behandling følger de samme retningslinjene.
- Ved overgang til myelofibrose, blir behandlingen som for PMF.
Primær myelofibrose
- Allotransplantasjon er den eneste kurative behandlingen for PMF.
- Det er konsensus for å vurdere allotransplantasjon hos ellers transplantable pasienter med PMF hvis leveutsiktene er mindre enn 5 år vurdert ut fra DIPSS eller DIPSS pluss (evidensgrad B).
- For ikke transplantable pasienter er behandlingen symptomatisk, og må ta utgangspunkt i de aktuelle kliniske problemer.
Behandling av splenomegali og konstitusjonelle symptomer og/eller kontroll av trombocytose/leukocytose
- Interferon-α anbefales som førstelinjebehandling hos yngre pasienter som ikke er umiddelbare kandidater for transplantasjon. Pasienten bør være i den tidlige hyperproliferative fase av sykdommen uten avansert fibrose (evidensgrad C).
- Hydroxyurea er første valg hos eldre pasienter over 75 år som ikke er transplantasjonskandidater ved symptomatisk splenomegali, konstitusjonelle symptomer, og for å kontrollere trombocytose og leukocytose (evidensgrad B).
- Som for ET og PV anbefales det tilbakeholdenhet ved bruk av hydroxyurea hos pasienter <65 år (evidensgrad C).
- Ruxolitinib kan vurderes ved symptomatisk splenomegali eller konstitusjonelle symptomer hos pasienter som ikke har tilstrekkelig nytte av konvensjonell behandling med hydroxyurea eller interferon (evidensgrad A). OBS kan gi anemi og trombocytopeni som bivirkning.
- Anagrelide kan brukes ved symptomatisk trombocytose og intoleranse for andre konvensjonelle cytoreduktive medikamenter (evidensgrad A).
Behandling av anemi
- Erythropoietin anbefales som førstelinjebehandling ved anemi (ca. 25–50 % oppnår effekt, lavest andel hos transfusjonstrengende pasienter og høyest hos eldre pasienter samt hos de med s-erythropoietin <250. (evidensgrad C) (Aloe Spiriti et al., 1993; Cervantes et al., 2006; Cervantes et al., 2004).
- Danazol (± prednisolon), anbefales som alternativ førstelinjebehandling ved anemi (ca. 2/3 oppnår respons) (evidensgrad C).
- Prednisolon anbefales ved Coombs positiv hemolytisk anemi (evidensgrad B).
Lavdose thalidomide+ Prednisolon anbefales ved manglende effekt av erytropoietin eller danazol (respons hos ca 1/4–1/3) (evidensgrad C).
Introduksjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
De myeloproliferative neoplasiene (MPN) polycytemia vera (PV), essensiell trombocytose (ET), prefibrotisk myelofibrose (prePMF) og primær myelofibrose (PMF) er klonale sykdommer som oppstår i en pluripotent hematopoietisk stamcelle, og gir en uregulert økning i antallet erytrocytter, leukocytter eller blodplater, alene eller i kombinasjon.
Beinmargsfunnet og fenotypen domineres av den involverte stamcelle og tilhørende cellelinje (erytropoiese, megakaryocytopoiese).
Det er økt frekvens av arteriell og venøs trombose, og på sikt utvikling av beinmargsfibrose, splenomegali, ekstramedullær hematopoiese og transformasjon til akutt myelogen leukemi, men med stor variasjon mellom de 3 variantene.
Ved disse sykdommene er det funnet en rekke gjensidig ekskluderende mutasjoner: mutasjoner i Janus kinase 2 genet (JAK2 V617F; JAK2 exon 12), mutasjoner i calreticulin genet (CALR), og i myeloproliferativ leukemia virus oncogen (MPL). Ved PV er det påvist JAK2 V617F mutasjon hos >95 % av pasienter, og mutasjon i JAK2 exon 12 hos ca. 3 %. Ved ET finnes JAK2 V617F mutasjonen hos ca. 65 %, CALR mutasjon hos 15–25 %, og MPL mutasjon hos ca. 4–5 %. Ved PMF finnes JAK2 V617F mutasjonen hos 65 %, CALR mutasjon hos ca. 25–35 %, og MPL mutasjon hos ca. 10 %. Funnet av disse mutasjonene har gitt bedre forståelse for de overlappende kliniske trekk ved disse 3 sykdommene (Tefferi, 2016).
Diagnostiske kriterier (Arber et al., 2016)
Essensiell trombocytemi i.h.t. WHO 2016
I WHO 2016 har man inkludert mutasjonene CALR og MPL i hovedkriteriene, satt opp et bikriterium og gjort en tydeligere distinksjon mellom ET og prefibrotisk myelofibose basert på morfologiske benmargskriterier (Arber et al., 2016).
Hovedkriterier:
- Vedvarende blodplatetall >450 x 109/L
- Beinmargsbiopsi funn (obligatorisk, for å kunne skille mellom ET og prefibrotisk myelofibrose) med overveiende proliferasjon av megakaryocytter med økt antall forstørrede, modne megakaryocytter med hypersegmenterte kjerner. Ingen vesentlig økning eller venstreforskyvning av granulopoiese eller erytropoiese, og veldig sjelden mindre økning i retikulære fibre, ikke høyere enn europeisk MF grad 1 (fibrosen graderes 0–3).
- Tilfredsstiller ikke WHO kriteriene for BCR-ABL1+ KML, PV, PMF, MDS eller andre myeloide neoplasier.
- Tilstedeværelse av JAK2, CALR eller MPL mutasjonen.
Bikriterium:
- Ingen holdepunkt for reaktiv trombocytose eller tilstedeværelse av en klonal markør*.
Diagnosen krever at alle 4 hovedkriteriene må oppfylles, eller de første tre hovedkriteriene og bikriteriet.
* Ved fravær av en av overnevnte mutasjonene, dersom man har mulighet, kan undersøkelse på en av de hyppigste ledsagende mutasjonene (f. eks. ASXL1, EZH2, TET2, IDH1/IDH2, SRSF2, SF3B1) være til hjelp i å avklare om det foreligger en klonal sykdom.
Polycytemia vera i.h.t. WHO 2016
Polycytemia vera har sannsynligvis vært underdiagnostisert tidligere p.g.a. høye Hb/Hct krav i.h.t. WHO 2008. I WHO 2016 ble disse kravene senket, og benmargsbiopsi-kriteriet ble oppgradert fra bikriterium til hovedkriterium.
Hovedkriterier:
- Hemoglobin >16,5 g/dL hos menn eller >16,0 g/dL hos kvinner,
eller Hct >49 % hos menn eller Hct >48 % hos kvinner, eller forhøyet rød celle masse >25 % over gjennomsnittlig normalverdi (denne undersøkelsen gjøres svært sjelden). - Beinmargsbiopsi* som viser hypercellularitet i forhold til alder og med trilineær proliferasjon (panmyelose) inkludert framtredende erytroid-, granulocytt- og megakaryocytt-proliferasjon med pleomorfe, modne megakaryocytter.
- Påvisning av JAK2V617F eller JAK2 exon 12 mutasjon.
Bikriterium:
- Subnormalt serum EPO nivå.
Diagnosen krever tilstedeværelse av enten alle tre hovedkriterier, eller to første hovedkriteriene og bikriteriet.
* Beinmargsbiopsi kriteriet er ikke nødvendig i tilfeller med vedvarende absolutt erytrocytose: hemoglobin >18.5 g/dL hos menn (hematokrit 55.5 %) eller >16.5 g/dL hos kvinner (hematokrit 49.5 %) hvis hovedkriterium 3 og bikriteriet er oppfylt. Benmargsbiopsi er viktig å gjennomføre dersom hovedkriterium 3 er fraværende, men bikriteriet er til stede.
Prefibrotisk/tidlig primær myelofibrose (prePMF) i.h.t. WHO 2016:
Primær myelofibrose deles i prefibrotisk og fibrotisk PMF.
I WHO 2016 klassifikasjonen er det satt opp tydeligere kriterier for prefibrotisk myelofibrose enn det var i WHO klassifikasjonen fra 2008, vesentlig for lettere å kunne skille denne fra essensiell trombocytemi.
Prefibrotisk myelofibrose
Hovedkriterier:
- Beinmargsbiopsi viser megakaryocytt proliferasjon og atypi, uten retikulin fibrose >europeisk MF grad 1 (fibrosen graderes 0–3), ledsaget av økt alders-justert benmargs cellularitet, granulocytt proliferasjon og ofte redusert erytropoiese.
- Tilfredsstiller ikke WHO kriteriene for BCR-ABL1+ KML, PV, ET, MDS, eller andre myeloide neoplasier.
- Tilstedeværelse av JAK2, CALR or MPL mutasjon eller ved fravær av disse mutasjonene, tilstedeværelse av en annen klonal markør* eller fravær av mindre reaktiv retikulin fibrose i benmargen**.
Bikriterier:
Tilstedeværelse av minst en av de følgende, bekreftet i minst to påfølgende undersøkelser:
- Anemi som ikke er betinget i annen sykdom
- Leukocytose ≥11 x 109/L
- Palpabel splenomegali
- LDH økning til over øvre normalgrense for angjeldende laboratorium
Diagnosen prefibrotisk myelofibrose krever at alle tre hovedkriteriene er til stede, og minst ett bikriterium.
* Ved fravær av en av hovedmutasjonene, hvis mulig kan undersøkelse på en av de hyppigste ledsagende mutasjonene (f. eks. ASXL1, EZH2, TET2, IDH1/IDH2, SRSF2, SF3B1) være til hjelp i å avklare om det foreligger en klonal sykdom
** Mindre (grad 1) retikulin fibrose sekundær til infeksjon, autoimmun sykdom eller annen kronisk inflammatorisk tilstand, hårcelle leukemi, eller annen lymfoid neoplasi, metastatisk malignitet eller toksisk (kronisk) myelopati.
Fibrotisk primær myelofibrose i.h.t WHO 2016
Hovedkriterier:
- Beinmargsbiopsi som viser megakaryocyttproliferasjon og atypi ledsaget av enten retikulin og/eller kollagen fibrose europeisk grad 2 eller 3 (fibrosen graderes 0–3).
- Tilfredsstiller ikke WHO kriteriene for ET, PV, BCR-ABL1+ KML, MDS, eller andre myeloide neoplasier.
- Påvisning av JAK2V617F, CALR eller MPL mutasjon eller i fravær av disse mutasjonene, tilstedeværelse av en annen klonal markør* eller fravær av reaktiv fibrose**.
Bikriterier:
- Anemi som ikke er betinget i annen sykdom
- Leukocytose ≥11 x 109/L
- Palpabel splenomegali
- Serum LD økning over øvre normalgrense for angjeldende laboratorium
- Leukoerytoblastose
Diagnosen krever at 3 hovedkriteriene oppfylles, og minst ett bikriterium.
* Ved fravær av en av de tre hovedmutasjonene, kan undersøkelse (hvis mulig) på en av de hyppigste ledsagende mutasjonene (f. eks. ASXL1, EZH2, TET2, IDH1/IDH2, SRSF2, SF3B1) være til hjelp i å avklare om det foreligger en klonal sykdom.
** Benmargsfibrose sekundær til infeksjon, autoimmun sykdom eller annen kronisk inflammatorisk tilstand, hårcelle leukemi eller annen lymfoid malignitet, metastatisk malignitet eller toksisk (kronisk) myelopati.
Risikoklassifisering og behandlingsanbefalinger
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Risikoklassifisering og behandlingsmål ved ET
Risikoklassifiseringen ved ET tar først og fremst utgangspunkt i risikoen for trombotiske komplikasjoner. Det er delt opp i 4 risikogrupper som er veldig lav, lav, intermediær og høyrisiko gruppe i hht IPSET (International Prognostic Score for ET).
Veldig lavrisiko: fravær av tidligere trombose, alder <60 år, JAK-2 negativ
Lavrisiko: fravær av tidligere trombose, alder <60 år, JAK-2 positiv
Intermediær: fravær av tidligere trombose, alder >60 år, JAK-2 positiv
Høyrisiko: tidligere trombose eller alder >60 år og JAK-2 positiv
Behandlingsmålet er å redusere både arteriell og venøse trombotiske komplikasjoner samt å redusere symptomene. Kardiovaskulære risikofaktorer (KVR) har derfor stor betydning for valg av behandling.
Anbefalinger:
- Blodplatetallet bør reduseres til under 400 x 109/L.
- Albyl E 75 mg daglig anbefales til alle bortsett fra veldig lavrisiko pasienter uten KVR. Cytoreduktiv behandling anbefales til intermediær og høyrisiko pasienter (evidensgrad A) og til lavrisiko pasienter med mikrovaskulære symptomer eller ved kardiovaskulære risikofaktorer eller ved økende leukocytose.
- Albyl-E bør ikke gis ved blodplatetall >1500 x109/L, eller ved >1000 x109/L og blødningssymptomer (evidensgrad B ) eller til lavrisiko pasienter som er CALR positive.
- Albyl-E 75 mg x 1 kan vurderes å legge til høyrisiko pasienter med KVR som har gjennomgått venøs trombose og som bruker antikoagulasjonsbehandling. Bør ikke gis ved blodplatetall >1500 pga økt risiok for blødning. Bør heller ikke gis til veldig lavrisk pasienter uten KVR som er CALR positiv pga økt risiko for blødning.
- Cytoreduktiv behandling bør gis ved blodplatetall >1000 x 109/L til alle pga økt risiko for blødning (evidensgrad C).
- Pasienter <65 år anbefales interferon-α som første valg, hydroxyurea eller anagrelid som andre valg (evidensgrad A ).
- Pasienter >65 anbefales hydroxyurea som første valg og interferon-α eller anagrelide som andrevalg (evidensgrad A ).
- Kombinasjonsbehandling (hydroxyurea-anagrelide, hyrdoxyurea-interferon) kan være aktuell i alle aldersgrupper.
- Intermitterende busulfan kan være tredjelinjevalg hos eldre pasienter som er resistent for andre behandling.
- Hydroxyurea (HU) er det best dokumenterte behandlingsvalg ved ET (evidensgrad A), men det er påvist non-inferiority mot anagrelide i fase 3 studie (Gisslinger et al., 2013). Det er også vist at anagrelide gir økt risiko for blødning, arteriell trombose og utvikling av myelofibrose men lavere risiko for venøs trombose sml med HU i en annen observasjonstudie på 3649 høy risk ET-pasienter (EXELs study). Det er ikke funnet noen sikker økt risiko for sekundær AML ved bruk av Hydroxyurea alene, men derimot mulig økt risiko for ulike type hudkreft. Det anbefales derfor tilbakeholdenhet ved bruk av hydroxyurea hos pasienter <65 år (evidensgrad D).
- HU må ikke brukes ved graviditet eller om graviditet planlegges.
- Hos pasienter <65 år anbefales derfor interferon-α som første valg, anagrelid og hydroxyurea som andre valg.
- Hos pasienter i aldersgruppen >65 år anbefales enten hydroxyurea eller interferon-α som første valg og anagrelide som andre valg.
- Kombinasjonsbehandling (hydroxyurea-anagrelide, hyrdoxyurea-interferon) kan være aktuell i alle aldersgrupper
- Tredjelinje valg intermitterende busulfan kan være aktuelt hos eldre pasienter som er resistent mot andre behandlinger.
Risikoklassifisering og behandling ved PV
Risikoklassifiseringen ved PV tar som for ET først og fremst utgangspunkt i risikoen for trombotiske og blødnings komplikasjoner.
Høyrisikogruppe: Alder >60 år og/eller tidligere trombose. PV-pasienter med isolert erytrocytose (dvs normale leuko- og trombocyttall) kan initialt behandles med venesectio alene inntil det tilkommer leukocytose eller trombocytose.
Lavrisikogruppe: Alder <60 år uten tidligere trombose (Barbui et al., 2011; McMullin et al., 2016; Stein et al., 2015).
Behandlingsmålet er å redusere risikoen for disse komplikasjoner, redusere symptomer, og å minimalisere risikoen for senere overgang i akutt leukemi og post-PV myelofibrose.
Behandlingsmålet er normalisering av perifere verdier:
- Venesectio anbefales for å holde hematokrit <45 % (evidensgrad A).
- Albyl-E 75 mg daglig med mindre det foreligger kontraindikasjoner (evidensgrad A).
- Adekvat behandling av kardiovaskulære risikofaktorer.
- I tillegg til venesectio, bør cytoreduksjon gis til høyrisk pasienter, uavhengig av blodplatetall (evidensgrad C).
- Cytoreduksjon bør vurderes hos lavrisiko sykdom som tåler dårlig venesectio, eller ved symptomatisk eller progressiv splenomegali samtsystemiske symptomer (vekttap, nattesvette, kløe, etc) (evidensgrad D).
- Hydroxyurea er det best dokumenterte behandlingsvalg ved PV (evidensgrad A). Som for ET anbefales det tilbakeholdenhet ved bruk av HU hos pasienter <65 år (evidensgrad D).
- Hos pasienter <65 år anbefales derfor interferon-α som førstelinje behandling og ruxolitinib eller HU som andrelinje behandling. (evidensgrad B ).
- Hos pasienter i aldersgruppen >65 år anbefales hydroxyurea eller interferon-α som førstevalg, ruxolitinib som andrevalg.
- Kombinasjons behandling (hydroxyurea-anagrelide, hydroxyurea- interferon-α, interferon- α + anagrelide) er aktuelt hos alle pasient gruppe. Intermitterende busulfan kan anvendes, men gir økt risiko for sekundær AML etter tidligere hydroxyurea behandling.
- Anagrelide har bare effekt på trombocytosen, og kan anvendes på denne indikasjonen, men da oftest i kombinasjon med andre medikamenter.
PREpmf (prefibrotisk myelofibrose)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Det er ikke holdepunkt for at behandling av prePMF gir forlenget overlevelse.
- Pasientene bør risikostratifiseres som ET, og bruk av Albyl-E og cytoreduktiv behandling følger de samme retningslinjene.
- Ved overgang til myelofibrose, blir behandlingen som for PMF.
Risikoklassifisering og behandling ved primær myelofibrose (PMF)
Forventet overlevelse ved myelofibrose er adskillig kortere enn ved essensiell trombocytose og poycytemia vera, og risikoklassifiseringen ved myelofibrose er derfor først og fremst relatert til overlevelse/risiko for død av sykdommen.
Den eneste livsforlengende og mulige kurative behandlingen er allogen stamcelletransplantasjon, og der hvor den muligheten ikke foreligger, er behandlingen symptomrettet og palliativ, og må ta utgangspunkt i de aktuelle kliniske problemer (Barbui et al., 2011; Geyer et al., 2014; Harrison et al., 2012; Tefferi, 2016; Verstovsek et al., 2012).
Det er flere prognostiske scoringssystemer. De mest vanlige er IPSS (ved diagnose) og DIPSS og DIPSS pluss, som begge kan brukes under hele sykdomsforløpet. I siste årene har nye pronogtisk system som tar hensyn til høyrisk mutasjoner som MIPPS70, MIPPS70 pluss og GIPPS blitt introdusert og brukes spesielt i vurdering av pasienter som er aktuelle for stamcelletransplantasjon.
Skåringssystem | Anvendbarhet | Prognostiske faktorer | Risikoskår | Risikoskår og median overlevelse (MO) (måneder) |
---|---|---|---|---|
IPSS (Cervantes et al., 2009) | Ved diagnose | Alder >65 år | 1 | Lav risiko (skår 0), MO 135 Intermediær-1 risiko (skår 1), MO 95 Intermediær-2 risiko (skår 2), MO 48 Høyrisiko (skår ≥3), MO 27 |
Anemi (Hb< 10 g/dL) | 1 | |||
Leukocytter >25x109/L | 1 | |||
Blaster i blod ≥1 % | 1 | |||
Konstitusjonelle Symptomer (feber, nattesvette, vekttap) | 1 | |||
DIPSS (Passamonti et al., 2010) | Under hele sykdomsforløpet | Alder >65 år | 1 | Lav risiko (skår 0), MS ikke nådd Intermediær-1 risiko (skår 1–2), MO 170 Intermediær-2 risiko (skår 3–4), MO 48 Høyrisiko (skår 5–6), MO 18 |
Anemi (Hb< 10 g/dL) | 2 | |||
Leukocytter >25x109/L | 1 | |||
Blaster i blod ≥1 % | 1 | |||
Konstitusjonelle Symptomer | 1 | |||
DIPSS pluss* (Gangat et al., 2011) | Under hele sykdomsforløpet | DIPSS lav risiko | 0 | Lavrisiko (skår 0), MO 185 Intermediær-1 risiko (skår 1), MO 78 Intermediær-2 risiko (skår 2–3), MO 35 Høyrisiko (skår ≥4), MO 16 |
DIPSS intermediær-1 | 1 | |||
DIPSS intermediær-2 | 2 | |||
DIPSS høyrisiko | 3 | |||
Transfusjons-avhengighet | 1 | |||
Ugunstig cytogenetikk** | 1 | |||
Trombocytter <100x109/L | 1 |
* Kalkuler først DIPSS skår, og legg deretter til skår for transfusjonsavhengighet, cytogenetikk og trombocytopeni for å kalkulere endelig DIPSS pluss skår.
** Prognostisk ugunstige karyotyper er kompleks karyotype eller ett eller to avvik som inkluderer +8, -7/7q-, i(17q), -5/5q-, 12p-, inv(3), eller 11q23 rearrangering.
Disse scoringsystemene er viktige for planlegging av behandlingen, spesielt der hvor allogen stamcelle-transplantasjon kan være aktuell behandling.
Det er undergrupper av myelofibrose med alvorligere prognose knyttet til forskjellige genmutasjoner (ASXL1, EZH2, SRSF2 eller IDH1/2 og flere), uavhengig av DIPSS og DIPSSpluss skår. Undersøkelse på disse mutasjonene gjøres ikke på selekterte paseinter der det utgjør viktige faktorer i risikoklassifisering og behandlingsstrategi (Guglielmelli et al., 2014).
Det er for øyeblikket ikke avklart hvordan de prognostiske scoringsystemene kan brukes ved myelofibrotisk transformasjon av ET og PV, men det anbefales å vurdere og behandle disse transformasjonene på samme vis som de novo PMF.
Behandlingsvalg ved PMF
- Allotransplantasjon: Det er konsensus for å vurdere allotransplantasjon hos ellers transplantable pasienter med PMF hvis leveutsiktene er mindre enn 5 år (evidensgrad B) vurdert ut fra DIPSS eller DIPSS pluss .
- For transplantable pasienter må DIPSS (pluss) vurderes jevnlig mtp progresjon og nødvendigheten av å henvise til transplantasjon.
- For ikke transplantable pasienter er behandlingen symptomatisk, og må ta utgangspunkt i de aktuelle kliniske problemer.
Behandling av splenomegali og konstitusjonelle symptomer og/eller kontroll av trombocytose / leukocytose
- Hydroxyurea og interferon er første valg hos eldre pasienter som ikke er transplantasjonskandidater, og kan brukes ved symptomatisk splenomegali og konstitusjonelle symptomer, og for å kontrollere trombocytose og leukocytose (evidensgrad B).
- Som for ET og PV anbefales det tilbakeholdenhet ved bruk av hydroxyurea hos pasienter <65 år (evidensgrad D).
- Interferon-α anbefales som førstelinjebehandling hos yngre pasienter som ikke er umiddelbare kandidater for transplantasjon. Pasienten bør være i den tidlige hyperproliferative fase av sykdommen uten avansert fibrose.
- Jakavi (Ruxolitinib) kan vurderes ved symptomatisk splenomegali eller konstitusjonelle symptomer hos pasienter som ikke har tilstrekkelig nytte av konvensjonell behandling med hydroxyurea eller interferon (evidensgrad A).
- Alternativ cytostatikabehandling kan ha effekt ved hydroxyurearesistens, f. eks cladribin.
- Anagrelide kan brukes ved symptomatisk trombocytose og intoleranse for andre konvensjonelle cytoreduktive medikamenter.
- Strålebehandling av milt kan gi symptomatisk bedring, men effekten varer kun 3–6 måneder. Strålebehandling kan anvendes mot symptomgivende ekstramedullær hematopoiese.
- Splenectomi er indisert ved symptomatisk portal hypertensjon, medikament- refraktær betydelig splenomegali, og etablert transfusjonstrengende anemi, men har en perioperativ mortalitet på over 10 %, og komplikasjoner oppstår hos ca. 50 %.
Behandling av anemi
- Erythropoietin anbefales som førstelinjebehandling (ca. 25–50 % oppnår effekt, lavest hos transfusjonstrengende pasienter og høyest hos eldre pasienter og hos de med s‑erythropoietin <250. (evidensgrad C) (Aloe Spiriti et al., 1993; Cervantes et al., 2006; Cervantes et al., 2004).
- Danazol (± prednison), anbefales som alternativ førstelinjebehandling (ca. 2/3 oppnår respons) (evidensgrad B) (Cervantes et al., 2005; Cervantes et al., 2000; Shimoda et al., 2007).
- Prednisolon anbefales ved Coombs positiv hemolytisk anemi (evidensgrad B).
- Lavdose thalidomide+ Prednisolon anbefales ved manglende effekt av erytropoietin eller danazol (respons hos ca ¼- 1/3) (evidensgrad C).
- Effekten er forbigående og varierer mellom 1–2 år uansett valg av medikament.
Gjennomføring av behandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hydroxyurea
Hydroxyurea er et ikke-alkylerende, uspesifikt myelosuppressivt medikament. Startdosen er 0,5 g 1–2 ganger daglig. Hos eldre anbefales startdosen 0,5 mg x 1. Det bør i starten foretas ukentlige tellinger av blodplater og eventuell doseøkning for å oppnå et stabilt blodplatetall i området 200 – 400 x 109/L. Hydroxyurea behovet ligger ofte på 10–14 tabletter à 0,5 g per uke. Hos eldre pasienter over 70 år kan man komme til målet med lavere ukedoser. Hvis det oppstår cytopeni, må dosen reduseres slik at antallet nøytrofile granulocytter ikke blir lavere enn 1,0–1,5 x 109/L. I noen tilfeller blir nøytropenien dosebegrensende, men om man likevel klarer å oppnå et blodplatetall på <600 x 109/L, kan dette i noen tilfeller ansees tilfredsstillende. Hydroxyurea må gis daglig og kontinuerlig. Ved avbrudd i behandlingen stiger blodplatetallet i løpet av 1–2 uker. Det kan etter seponering komme en betydelig stigning av blodplatetallet og økt tromboserisiko.
Hudsår, aktinisk keratinose og plateepitel forandringer er vanlig. Feber er uvanlig, men kan være uttalt. Observasjonstudie viser mulig økt risiko for ulike type hudkreft. Hos noen kan blodplatetallet flukturere dramatisk ved hydroxyurea behandling, og nødvendiggjøre seponering og alternativ behandling.
Hydroxyurea må ikke brukes under graviditet eller hvor graviditet planlegges, og bør seponeres minst 3 måneder før planlagt graviditet både hos kvinner og menn.
Utvikling av JAK hemmere har gitt behov for standardiserte kriterier for klinisk-hematologisk respons og for resistens/intoleranse ved bruk av hydroxyurea ved PV, for å ha ensartede kriterier til bruk ved kliniske studier. Ekspertgrupper nedsatt av European Leukemia Net (ELN) har derfor kommet med forslag både til responskriterier, og kriterier for resistens / intoleranse mot hydroxyurea.
Kriteriene for komplett respons er (Barosi et al., 2009):
- Hematokrit <45 % uten venesectio og
- Platetall <400 x 109/L og
- Leukocytt tall <10 x 109/L og
- Normal miltstørrelse ved billedddiagnostikk og
- Ingen sykdomsrelaterte symptomer.
Kriteriene for resistens/intoleranse er (Barosi et al., 2009):
- Behov for venesectio for å holde hematokrit <45 % etter 3 måneder med minst 2 g/dag av hydroxurea, eller
- Ukontrollert myeloproliferasjon, dvs. platetall >400 x 109/L og leukocytt tall >10 x 109/L etter 3 måneder med minst 2 g/dag av hydroxyurea, eller
- Manglende reduksjon av massiv splenomegali med mer enn 50 % bedømt ved palpasjon, eller manglende fullstendig symptomfrihet relatert til splenomegali, etter 3 måneder med minst 2 g/dag av hydroxyurea, eller
- Absolut neutrofil tall <1 x 109/L eller platetall <100 x 109/L eller hemoglobin <10 g/dL ved den laveste dosen hydroxyurea som trengs for å oppnå en komplett eller partiell klinisk- hematologisk respons, eller
- Utvikling av leggsår eller andre uakseptable hydroxyurea-relaterte ikke-hematologisk bivirkninger, slik som mucokutane manifestasjoner, gastrointestinale symptomer, pneumonitt eller feber, uavhengig av dose.
Det må bemerkes at begge disse definisjoner er basert på ekspert-konsensus, og er ikke evidensbaserte. Verken respons eller resistenskriteriene må derfor brukes ukritisk til å skifte pasienter over fra en behandling til den neste. For eksempel vil ikke periodevis behov for venesectio være grunnlag for å bytte ut hydroxyurea med annen medikasjon, hvis pasienten ellers er velregulert.
Interferon
Interferon supprimerer vekst av multipotente hematopoietiske progenitor celler. Flere ikke randomiserte studier har vist vedvarende effekt og god toleranse for medikamentet i tillegg til molekylær responsen som kan gi håp om å kunne påvirke sykdomsforløpet.
Pegylert interferon kan doseres en gang per uke eller annen hver uke. Pegasys 135 mikrogram injeksjonsvæske, oppløsning i ferdigfylt sprøyte. Sprøyten er merket med graderinger tilsvarende 135 mikrogram (mcg), 90 mcg og 45 mcg. Den finnes i pakninger med 1, 4 eller en multipakning på 12 (2 pakker med 6) ferdigfylte sprøyter. Startdosen for pegylert interferon alfa-2a (Pegasys®) er 45 µg subcutant en gang per uke, med ukentlig doseeskalering, dvs 90 neste uke før doseøkning til 135 µg og eventuelt 180 µg /uke hvis man ikke får tilstrekkelig hematologisk effekt. De fleste pasientene responderer på en dose mellom 90 og 135 µg per uke. Full effekt forventes opptil 2 måneder. I tilfeller der det haster med å få ned celletallet kan man starte først med hydroksyurea.
Ro-peginterferon alfa 2b (Besremi®) er godkjent av EMA og i Norge for behandling av PV (PROUD-PV og CONTINUATION-PV) og har vist i tillegg til normalisering av hematokritt også kunne redusere JAK-2 allel burden (Gisslinger et al., 2020). Injeksjonsintervall kan forlenges til 2–3 uker. Medikamentet er under vurdering hos beslutningsforum.
Startdosen for pegylert interferon alfa-2b (PegIntron®) er 0,5 µg/kg subcutant en gang per uke. Hvis platetallet ikke faller til under 400 i løpet av noen uker, kan dosen økes og eventuelt dobles. Ved tilstrekkelig oppnådd effekt, reduseres dosen til det laveste nivå som holder platetallet under behandlingsmålet, oftest under 400 x 109/L. De fleste responderer på en dose mellom 0,5 og 0,75 µg/kg.
Hvis cytoreduktiv behandling er indisert under graviditet eller når graviditet planlegges, er det interferon man kan bruke, men det anbefales ikke brukt under amming.
Tretthet og humørforandringer er de mest vanlige bivirkninger men er forbigående. Man bør være obs på symptomer på depresjon hos disponerte pasienter. Myalgi og aktivering av eksisterende eller latent autoimmun sykdom, inkludert hypo- og hyperthyreose, er ikke uvanlig. Leverenzymer og thyroideaverdier bør monitoreres under behandingen.
Anagrelid (Xagrid®)
Anagrelid har en selektiv effekt på megakaryocytter og reduserer trombocyttnivået like effektivt som hydroxyurea. Anagrelid kapsler er på 0,5 mg, og startdosen er 0,5 mg to ganger daglig. Det bør gjøres tellinger to ganger ukentlig de første uker, idet blodplatetallet kan falle meget raskt. Dosen kan økes etter 1–2 uker om blodplatetallet ikke faller. Ukentlig doseøkning må ikke være >0,5 mg/dag, oftest vil mindre doseøkninger være mest gunstig for ikke å få for raske blodplatefall. Gjennomsnittlig dose for å oppnå tilfredsstillende blodplatenivå er 2–2,5 mg daglig fordelt på to doser. Maksimaldosen bør ikke overstige 3 mg i en enkelt dose. De fleste tolererer dosering to ganger daglig, men dosering 3–4 ganger daglig kan være nødvendig hos dem som har mye bivirkninger (hjertebank, hodepine). Det er ikke alle som responderer på anagrelid. Kombinasjonen Anagrelid og Albyl E bør brukes med en viss forsiktighet pga noe økt risiko for blødning.
Palpitasjoner og tachycardi er de mest vanlige bivirkningene og kan behandles med en liten dose betablokker. Noen får diare (obs: inneholder lactose); loperamid kan eventuelt brukes. Bivirkningene er vanligst de første ukene av behandlingen. Anagrelid bør brukes med forsiktighet hos pasienter med tidligere hjertesvikt eller arytmier. Coronarsykdom er ikke kontraindikasjon mot anagrelid.
Anagrelid må ikke brukes under graviditet eller hvor graviditet planlegges, fordi det ikke finnes data om eventuell effekt på fosteret.
Ruxolitinib (Jakavi®)
Jakavi er første godkjente Janus kinase hemmer (JAK 1 og 2 kinasehemmer). Ved myelofibrose er den godkjent for symptomatisk splenomegali og for konstitusjonelle symptomer. Startdosen er 20 mg 2 ganger daglig ved blodplatetall >200 x 109/L, 15 mg 2 ganger daglig ved blodplatetall 100–200 x 109/L, og høyeste anbefalte startdose er 5 mg 2 ganger daglig ved blodplatetall 50 – <100 x 109/L. Pasienter med trombocytopeni bør titreres med forsiktighet.
Ved hydroxyurea-resistent polycytemia vera er startdosen 10 mg x 2, og doseendring avhengig av toleranse og effekt.
Bivirkninger kan komme når som helst under behandlingsforløpet, og det er nødvendig med regelmessige hematologiske tellinger og klinisk vurdering.
Behandlingen bør monitoreres og evalueres jevnlig. Dersom det er mistanke om bivirkninger eller behandlingsvikt bør medikamentet seponeres. Ved en eventuell seponering pga manglende respons eller bivirkning bør det skje langsomt over et par uker pga enkelte rapporter om rebound effekt med sterkt symptomatisk sykdom.
Graviditet ved MPN
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Myeloproliferative neoplasier øker risikoen for komplikasjoner i graviditeten, slik som tidlig abort, abruptio placenta, pre-eklampsi, og intrauterin vekstretardasjon. Abortrisikoen ved ET er 3–4 ganger høyere enn i befolkningen ellers. Det er økt risiko for venøs trombose, særlig post partum, og risikoen er høyere ved tidligere trombose.
Det foreligger kun begrenset informasjon i litteraturen om behandlingen av disse sykdommene i graviditeten.
I nyere internasjonale retningslinjer skilles mellom høyrisiko graviditet (tidligere venøs eller arteriell trombose, tidligere MPN relatert blødning, tidligere MPN relatert svangerskapskomplikasjon slik som uforklart første trimester abort, intrauterin vekstretardasjon, intrauterin død eller dødfødsel, alvorlig pre-eklampsi, abruptio placenta, betydelig blødning pre- eller postpartum, og betydelig trombocytose (>1000–1500 x 109/L), og lavrisiko graviditet uten disse karakteristika.
Ved lavrisiko graviditet anbefales det at hematokrit holdes under 45 % (ved PV), bruk av lavdose acetylsalicylsyre 75 mg daglig fra graviditeten er konstatert, og profylaktisk lavmolekylært heparin i 6–8 uker etter partus. Acetylsalicylsyre bør seponeres 1–2 uker før forventet fødsel, erstattes med lavmolekylært heparin, og gjenopptas etter partus.
Ved høyrisiko graviditet anbefales det samme grunnleggende behandlingsopplegget. Ved tidligere trombose eller alvorlig svangerskapskomplikasjon bør man i tillegg vurdere lavmolekylært heparin gjennom hele graviditeten, men slutte med acetylsalicylsyre om det blir blødningskomplikasjoner. Hvis blodplatetallet blir høyere enn 1500 x 109/L, bør man vurdere interferon-α. Hvis det tidligere har forekommet alvorlig blødning, bør man unngå salicylat og bruke interferon-α for å redusere trombocyttallet (Harrison et al., 2011). Interferon er kontraindisert ved amming, vesentlig pga manglende sikkerhetsdata.
Det er viktig at det er et nært samarbeid mellom hematolog og gynekolog ved behandling av gravide med MPN. Det er indisert med hyppig UL inkludert doppler us av arteria uterina for å kunne påvise vekstretardasjon eller redusert placentasirkulasjon, og derved behov for å oppgradere behandlingen.
For utfyllende opplysninger, se hovedprogrammet www.nmpn.org.
Trombotiske komplikasjoner ved MPN
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
MPN-pasienter har forhøyet risiko for både tromboemboliske hendelser og blødning. Det er derfor viktig å screene for og behandle risikofaktorer for vaskulære hendelser, slik som røking, hypertensjon, hyperlipidemi og diabetes mellitus hos alle pasienter med MPN.
Akutt arteriell trombose bør behandles som hos pasienter uten MPN i tillegg til rask reduksjon av hematokrit (ved PV) og forhøyet platetall. I alvorlige situasjoner (f.eks. cerebrale blødninger) kan flebotomi og plateaferese anvendes for å få rask reduksjon i celletall, men hydroxyurea bør startes så snart som mulig.
Akutt venøs trombose behandles også etter vanlige retningslinjer, og det er som ved arterielle tromboser viktig med normalisering av hematokrit, leukocyter under 12 og platetall, og HU bør startes så fort som mulig. Det er ingen prospektive studier som sammenligner alternative antikoagulasjonsbehandlinger ved MPN, og heller ingen studier som sammenligner korttids- og langtidsbehandling. Inntil prospektive studier foreligger, anbefaler de fleste warfarin hvis det er indikasjon for peroral antikoagulasjonsbehandling. Det er liten erfaring med bruk av DOAC i behandling og profylakse.
Blødningskomplikasjoner ved MPN
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Akvirert von Willebrands syndrom assosiert til høye platetall er den viktigste årsaken til blødning ved ET og PV. Derfor er det viktigste terapeutiske tiltaket ved blødning og trombocytemi å redusere platetallet, og HU er det anbefalte medikamentet. Plateaferese kan være indisert ved ekstrem trombocytose hvor det er behov for meget rask reduksjon av platetallet.
Kombinasjonen av Albyl E og anagrelid er assosiert med økt risiko for blødning, og bør brukes med forsiktighet.
Elektiv kirurgi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Pasienter med MPN har både økt risiko for trombose og blødning ved kirurgi. Generelt anbefales å bruke cytoreduktiv behandling for å normalisere blodverdiene før elektiv kirurgi. Etter større kirurgi må pasientene følges nøye mtp trombotiske komplikasjoner, særlig abdominale etter splenektomi.
Det er også viktig å følge blodverdiene hyppig for å kunne sette inn cytoreduktiv behandling rask ved postoperativ trombocytose, f.eks. etter splenektomi.
Kløe
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Kløe kan være uutholdelig ved PV og har blitt rapportert hos inntil 15 % av pasientene. Interferon behandling kan ha effekt i noen tilfeller. Antihistaminer eller serotonin re-opptakshemmere kan gi symptomlindring. Ruxolitinib har blitt rapportert å være effektiv hos pasienter med alvorlig kløe og som ikke tåler interferon behandling. Fototerapi med bruk av psoralen og ultrafiolett A lys har også vist å kunne hjelpe.
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Anbefalinger:
- Det er ikke indisert å behandle asymptomatiske pasienter i Binet stadium A (evidensgrad A).
- Det anbefales foreløpig ikke å velge behandling basert på risikofaktorer, fordi evidens for dette er mangelfull, med unntak av 17p-delesjon/TP53-mutasjon.
- Yngre (<65–70 år) pasienter i god form og uten vesentlig komorbiditet som har behandlingstrengende KLL bør behandles med FCR (fludarabin, syklofosfamid og rituksimab) når behandlingsmålet er livsforlengelse (evidensgrad A).
- Eldre (>65–70 år) pasienter og pasienter med betydelig komorbiditet bør også behandles med kjemoimmunterapi som førstelinjebehandling når behandlingsmålet er lengst mulig behandlingsfritt intervall (evidensgrad A). For de med god funksjonstatus er BR (bendamustine og rituksimab) det mest nærliggende alternativet. For de øvrige pasientene er klorambucil kombinert med anti-CD20 antistoff aktuelt (evidensgrad B).
- Det anbefales at behandlingen som ble gitt som førstelinjebehandling gjentas hos pasienter som residiverer etter initialt å ha respondert med lang (>12 mnd) progresjonsfri overlevelse og >36 mnd til ny behandlingsindikasjon. Anbefalingen baserer seg på klinisk erfaring og er ikke dokumentert ved kliniske studier (evidensgrad D).
- Pasienter som utvikler behandlingstrengende residiv før det er gått 12 måneder etter initial behandling med kjemoimmunterapi, kan behandles med signalveishemmerne ibrutinib eller idelalisib eller BCL-2 hemmeren venetoklaks, enten alene eller kombinert med anti-CD20 antistoff (evidensgrad A).
- Pasienter med fludarabin-resistent sykdom kan behandles med signalveishemmerne ibrutinib eller idelalisib eller BCL-2 hemmeren venetoklaks, enten alene eller med anti-CD20 antistoff (evidensgrad A).
- Følgende pasienter <70 år bør vurderes for allogen stamcelletransplantasjon:
- Noen av pasientene med del(17p)/TP53 mutasjon er potensielle kandidater for allogen stamcelletransplantasjon, men det er foreløpig ingen enkel måte å identifisere disse pasientene på før de oppviser svikt på behandling.
- Pasienter som svikter på behandling med signalveishemmere uavhengig av cytogenetisk eller molekylærgenetisk status kan være aktuelle transplantasjonskandidater.
- Det er en forutsetning for at godt behandlingsresultat ved allogen stamcelletransplantasjon at pasienten har liten restsykdom. Behandlingsstrategien fram til transplantasjon bør derfor ha som siktemål oppnå svært god sykdomskontroll hos de pasientene hvor allogen stamcelletransplantasjon vurderes som behandlingsalternativ.
- Autoimmune cytopenier behandles med Prednisolon 50 mg x 2 (eventuelt 1 mg/kg/d) i en uke, 25 mg x 3 i en uke og deretter avtrappende dosering alt etter effekt (evidensgrad C).
- Ved hyppige residiverende bakterielle infeksjoner (infeksjoner med kapselkledde bakterier) kan substitusjonsbehandling med immunglobulin være aktuelt hvis vaksinasjon (pneumokokkvaksine) ikke har ført fram og hypogammaglobulinemi forligger (evidensgrad B).
- Det er vanlig å anbefale pasienter med KLL influensavaksinasjon og vaksinasjon mot pneumokokker ved gjentatte pneumonier, men nytten er dårlig dokumentert (evidensgrad D).
- PCP-profylakse anbefales under og minst tre måneder etter behandling med fludarabinbaserte kombinasjonsregimer.
- Rituksimab eller rituksimab i kombinasjon med syklofosfamid er aktuelle alternativ ved AIHA, erytroaplasi og andre immunmedierte komplikasjoner som ikke responderer på prednisolon (evidensgrad C).
- R-CHOP er et vanlig brukt regime ved DLCBL (Richters transformasjon) (evidensgrad C). Dersom lymfomet ikke er klonalt relatert til KLL anbefales behandling som ved de novo DLBCL (evidensgrad D), mens det anbefales konsolidering med allogen stamcelletransplantasjon eller HMAS når lymfomet er klonalt relatert (evidensgrad D).
- R-CHOP kan også være et alternativ ved prolymfocytt leukemi i likhet med fludarabinbasert kjemoimmunoterapi (evidensgrad D).
Forekomst
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Kronisk lymfatisk leukemi (KLL) er den hyppigste formen for leukemi i den vestlige verden og utgjør nær halvparten av alle tilfeller av leukemi hos pasienter over 65 år. Det er ca. 350 nye tilfeller av KLL i Norge hvert år. Median alder ved diagnosetidspunktet var i perioden 2003–2012 71,8 år i et norsk materiale (Ly et al., 1998). Om lag 45 % av pasientene var under 70 år, 18 % under 60 år og 26 % over 80 år ved diagnosetidspunktet. KLL ses hyppigere hos menn enn kvinner, og mann/kvinne ratio var 1,37 i perioden 2003–2012 som er uendret fra perioden 1953–1962 (Rousselot et al., 2014).
KLL utvikler seg fra en monoklonal B-lymfocytose som ofte er påvisbar mange år før sykdommen blir klinisk manifest (Landgren et al., 2009). Monoklonal B-lymfocytose kan påvises hos drøyt 3 % av antatt friske over 50 år i den vestlige verden, og transformasjonsraten til KLL er anslått til 1 % per år (Rawstron et al., 2008). Dette er helt parallelt til monoklonal gammopati og myelomatose både når det gjelder hyppighet og transformasjonsrate.
Det er ingen holdepunkter for at eksposisjon for kjemikalier, stråling, kosthold, røyking, virusinfeksjoner eller autoimmune sykdommer disponerer for KLL. Familiær disposisjon for lymfoproliferativ sykdom er den eneste veldokumenterte risikofaktoren for å få KLL med en relativ risiko på 6–8 når en førstegradsslektning har KLL (Tjønnfjord et al., 2012). KLL viser også store etniske forskjeller når det gjelder insidens, og det er særlig høy insidens i Skandinavia.
Diagnose og utredning
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Sikker diagnose krever vedvarende lymfocytose >5,0 x 109/L i blod med karakteristisk immunfenotype dokumentert ved væskestrømscytometrisk undersøkelse eller tilsvarende (se avsnittene "Morfologi" og "Immunfenotyping", under). Ytterligere utredning er ikke nødvendig for å stille diagnosen KLL.
Klonal B-lymfocytose, hvor B-lymfocyttene utgjør <5 x 109/L hos ellers friske personer omtales som monoklonal B-lymfocytose. Småcellet lymfocyttært lymfom (SLL) defineres ved lymfeknutesvulst og/eller splenomegali og klonale B-lymfocytter i blod <5 x 109/L. Diagnosen bør verifiseres ved immunhistokjemisk undersøkelse av lymfeknutebiopsi så sant det er mulig.
Ovenstående diagnostiske kriterier er i tråd med de internasjonale anbefalingene om diagnostikk og behandling av KLL (Cheson et al., 1996; Hallek et al., 2008).
Morfologi
Leukemicellene ved KLL er små eller mellomstore lymfocytter med kondensert kjernekromatin (furubark-preg), ubetydelig eller ingen nukleolus og svært sparsomt cytoplasma (høy kjerne/cytoplasma ratio). Et stort antall kjerneskygger er svært karakteristisk for KLL (Gumprechtske kjerneskygger). Det finnes dog unntak fra morfologien som beskrevet over; for eksempel er lymfocyttene oftest ganske store og har lavere kjerne/cytoplasmaratio ved KLL med trisomi 12. Det er vanlig å finne et mindre antall litt større lymfocytter (<5 %) med lavere kjerne/cytoplasma ratio og tydelig nukleolus (prolymfocytter). Dersom disse cellene utgjør >55 % av lymfocyttene dreier det seg om prolymfocytt leukemi.
Immunfenotyping
Immunfenotyping bør som et minimum omfatte undersøkelse av CD5, CD19, CD20, CD23, CD22/CD79β, CD200, kappa og lambda slik at det kan utledes en KLL-skår.
Tabell 7.1: Immunfenotypisk KLL skår
Markør | Typisk KLL (skår) | Andre B-celle leukemier/lymfomer (skår) |
---|---|---|
Membran Ig (kappa/lambda) | Svak (1) | Moderat/sterk (0) |
CD5 | Positiv (1) | Negativ (0) |
CD23 | Positiv (1) | Negativ (0) |
CD79β eller CD22 | Svak/negativ (1) | Moderat/sterk (0) |
CD200 | Positiv (1) | Negativ (0) |
Skår vil være 4–5 i ca. 90 % av tilfellene med KLL og 0–1 i en tilsvarende andel andre primære B-celle leukemier/lymfomer. Henholdsvis 6 % og 2 % av pasientene med KLL har skår 3 og 1–2.
Klinisk undersøkelse
En fullstendig klinisk undersøkelse med vekt på om det foreligger lokalisert eller generell lymfeknutesvulst og hepatosplenomegali er obligatorisk. Undersøkelsen bør også dokumentere høyde og vekt.
Anamnesen må avklare om det er dreier seg om asymptomatisk eller symptomatisk KLL og om det foreligger B-symptomer. Hastigheten i sykdomsutviklingen bør forsøkes avdekket ved å innhente tidligere blodprøveresultat hvis slike finnes. Det bør gjøres en grundig infeksjonsanamnese, og forekomst av autoimmune sykdommer bør avdekkes. Anamnesen bør også forsøke å avdekke familiær forekomst av lymfoproliferativ sykdom eller annen hematologisk malignitet.
Anamnesen må avklare om pasienten har komorbiditet som eventuelt kan få betydning for valg av behandlingsmål og behandlingsstrategi.
Andre undersøkelser
Beinmargsaspirat og/eller biopsi kreves ikke for å stille diagnosen.
Beinmargsundersøkelse kan være nyttig ved cytopenier for å avklare årsakene til cytopenien(e), og undersøkelsen vil dermed være veiledende for behandling. Beinmargsundersøkelse og/eller lymfeknutebiopsi kan bidra med diagnostisk informasjon ved atypisk lymfocyttmorfologi, lav KLL-skår (≤3) eller ved mistanke om SLL.
CT eller ultralydundersøkelser er ikke en nødvendig del av den diagnostiske utredningen ved KLL, og slike undersøkelser bør ikke gjøres annet enn på spesifikk indikasjon.
Andre undersøkelser som kan være nyttige for vurdering av pasienten, men ikke nødvendige for diagnosen:
- Full blodcelletelling (inkluderer differensialtelling, reticulocytter og erytrocyttindekser)
- Proteinelektroforese i serum/plasma, kvantitering av Ig og β2-mikroglobulin
- Haptoglobin og direkte antiglobulin test (DAT)
- Kreatinin og urinsyre
- Bilirubin, LD og transaminaser
Stadieinndeling
Stadieinndeling etter Binet eller Rai (Binet et al., 1981; Rai et al., 1975) er en enkel måte å beskrive tumorvolum og prognose ved KLL (tabell 7.2). Stadium er basert på en kombinasjon av klinisk vurdering av tumorvolum (lymfeknutesvulst og organomegali bedømmes palpatorisk) og graden av leukemisk beinmargaffeksjon (uttrykt som anemi og/eller trombocytopeni). Binets system brukes i Norge og Europa.
Tabell 7.2: Stadieinndeling av KLL etter Binet
Stadium | A | B | C |
---|---|---|---|
Antall involverte lymfeknuteregioner | 0–2 | 3–5 | 0–5 |
Hemoglobin (g/dL) | >10 | >10 | <10 |
Trombocytter (109/L) | >100 | >100 | <100 |
5 definerte lymfoide regioner: hals (inkludere lymfoide organer i nese-svelgrommet), aksiller, lysker, milt og lever. Lymfeknutesvulst i en region gis vekttall 1 uavhengig av om affeksjonen er ensidig eller dobbeltsidig.
Vi anbefaler at sykdomsstadium eksplisitt beskrives ved diagnose, ved tegn til sykdomsprogresjon og hver gang en ny behandlingsserie startes (konferer behandlingsindikasjoner og responsevaluering). Kun anemi og/eller trombocytopeni som skyldes leukemisk beinmargsaffeksjon inngår i stadieinndelingen. Cytopenier som er immunmedierte som autoimmun hemolytisk anemi, immunmediert trombocytopeni eller immunmediert erytroaplasi teller ikke med. Det kan være vanskelig å avgjøre om cytopenien(e) er sekundær til massiv beinmargsaffeksjon eller er immunmediert. Beinmargsundersøkelse bør gjøres som ledd i avklaringen.
Differentialdiagnoser
I de aller fleste tilfeller vil vedvarende leukocytose forårsaket av små modne lymfocytter vise seg å være KLL. Nøye vurdering av blodutstryk vil avsløre de fleste tilfeller hvor lymfocytosen skyldes annen sykdom, og i disse tilfellene vil endelig diagnose nesten alltid kunne sikres ved væskestrømscytometrisk immunfenotyping og/eller cytogenetisk/molekylærgenetisk undersøkelse av lymfocytter i blod (Müller-Hermelink et al., 2001).
CD5+CD19/20+ kronisk lymfoproliferativ sykdom
Mantelcelle lymfom med leukemisering
Marginal sone lymfom med leukemisering, spesielt den spleniske varianten
CD5-CD19/20+ kronisk lymfoproliferativ sykdom
B-prolymfocytt leukemi
Follikulært lymfom med leukemisering
Lymfoplasmacytisk lymfom med leukemisering
Hårcelle leukemi
Kronisk lymfoproliferativ sykdom av T-celle type
T-prolymfocytt leukemi
Storcellet granulær lymfocytt leukemi (NK- eller T-celle type)
Perifert T-celle lymfom med leukemisering
Prognose
Stadieinndeling
Sykdomsstadium har veldokumentert prognostisk betydning, og stadieinndeling etter Binet eller Rai separerer pasientene i tre grupper med forskjellig prognose (tabell 7.2). Som et resultat av langt mer effektiv behandling, har overlevelse for pasienter med behandlingstrengende sykdom blitt vesentlig bedre, slik at stadieinndelingen som et prognostisk instrument har fått mindre betydning. Stadieinndelingen har fortsatt stor betydning for gruppering av pasienter i kliniske studier.
Alminnelig tilgjengelige undersøkelser
β2-mikroglobulin er en rutineanalyse ved de fleste laboratorier for medisinsk biokjemi, og høye verdier av β2-mikroglobulin (>3 mg/L) er forbundet med langt dårligere prognose enn lave verdier. Et nomogram basert på β2-mikroglobulin og enkle kliniske parametre skiller godt mellom prognostiske grupper (Wierda et al., 2007). Pasienter som er DAT+ (uavhengig om de har hemolytisk anemi) har dårligere prognose enn de som er DAT- (Dearden et al., 2008).
Lymfocytt-doblingstid er også en enkel biologisk markør som har prognostisk verdi. Tradisjonelt har man benyttet lymfocytt-doblingstid kortere eller lengre enn 12 måneder som «cut-off».
Cytogenetiske avvik
Ved diagnose har ca. 70 % av alle KLL-pasienter cytogenetiske avvik ved FISH-analyser (fluorescens in situ hybridisering), og ca. 30 % har normal karyotype (Tjønnfjord et al., 2012).
Det er ingen av de cytogenetisk avvikene vi kjenner til ved KLL som er sykdomsspesifikke, og de cytogenetiske avvikene ved KLL oppfattes ikke som primære, men som sekundære avvik. De cytogenetiske avvikene er oftest, men ikke alltid, karakterisert ved tap av genetisk materiale, dvs. delesjoner (Döhner et al., 2000; Tjønnfjord et al., 2012).
Delesjon av den lange armen på kromosom 13, del(13q) er forbundet med god prognose. Trisomi av kromosom 12 er forbundet med intermediær prognose.
Delesjon av den lange armen på kromosom 11, del(11q) medfører ATM-tap/dysfunksjon og er relatert til relativt dårlig prognose.
Delesjon av den lange armen av kromosom 6, del(6q) er forbundet med framtredende lymfeknutesvulst og har intermediær prognose.
Delesjon av den korte armen av kromosom 17, del(17p) som involverer TP53-genet er vanligvis forbundet med defekt p 53-signalvei, dårlig respons på kjemo(immun)-terapi og kort overlevelse. KLL med p 53-dysfunksjon svarer vanligvis langt bedre på behandling med signalveishemmere eller BCL-2 hemmer, men avviket er til tross for det forbundet med dårlig prognose.
Normal karyotype er forbundet med relativt god prognose, men ikke fullt så god som hos pasienter med del(13q) som eneste cytogenetiske avvik.
Cytogenetiske avvik tilkommer gjerne under sykdomsforløpet som uttrykk for klonal evolusjon.
Molekylærgenetiske avvik
Del(17p) forekommer vanligvis i heterozygot form, men i ca. 75 % av tilfellene foreligger samtidig en mutasjon i det bevarte TP53-allelet og samlet gir dette opphav til p 53-dysfunksjon. Ca halvparten av de KLL pasientene som har TP53 mutasjon har ikke del17p.TP53-mutasjonsanalyse er rutinemessig tilgjengelig i Norge.
Den cytotoksiske effekten av de fleste konvensjonelle medikamentene som benyttes ved behandling av KLL er avhengig av en fungerende p 53-signalvei.
IGHV-genets mutasjonstatus
Somatisk hypermutasjon i KLL-cellenes foretrukne IGHV-gen har betydning for prognosen (Damle et al., 1999; Hamblin et al., 1999). KLL med umutert IGHV-gen (≥98 % homologi med kimbanen) er forbundet med vesentlig dårligere prognose enn KLL med mutert IGHV-gen (≤98 % homologi med kimbanen); median overlevelse henholdsvis 95 mnd og 293 mnd (basert på data før kjemoimmunterapi ble standard behandling).
Foretrukket IGHV-gen er også av betydning. KLL hvor leukemicellene benytter IGHV-genet 3–21 er forbundet med dårlig prognose, og prognosen er i dette tilfellet uavhengig av om IGHV-genet 3–21 er mutert eller ikke (Tobin et al., 2002).
Immunfenotypiske karakteristika
Umutert IGHV-gen er ofte assosiert med høy ekspresjon av overflatemolekylet CD38 (Damle et al., 1999). Umutert IGHV-gen er også assosiert med høy ekspresjon av intracytoplasmatisk ZAP-70 (ζ-assosiert protein 70) (Crespo et al., 2003). Høy ekspresjon av CD38 og/eller ZAP-70 har uavhengig prognostisk betydning, men ingen av disse immunfenotypiske markørene er fullgode surrogatmarkører for IGHV-genets mutasjonsstatus. CD38 ekspresjon angis av flere laboratorier ved besvarelse av immunfenotyping ved KLL. Metoden for bestemmelse ZAP-70 ekspresjon er ikke tilfredsstillende standardisert og brukes ikke i rutinediagnostikken.
Bruk av prognostiske markører
Nærmere 90 % av pasientene presenterer seg i et tidlig sykdomsstadium, og de er vanligvis asymptomatiske og ikke behandlingstrengende. For mange pasienter vil det være av betydning å få informasjon om sannsynligheten for rask progresjon og snarlig behandlingsbehov eller om de kan forvente et mer indolent sykdomsforløp som vil være forløpet hos de fleste pasientene. IGHV-mutasjonsstatus og CD38 ekspresjon ved diagnosetidspunkt har best prognostisk utsagnskraft i denne situasjonen (Pepper et al., 2012). Ikke-publiserte internasjonale erfaringer tilsier at ca. 75 % av pasienter med mutert KLL aldri trenger behandling, og ca. 25 % av pasientene med umutert KLL trenger heller aldri behandling. FISH-analyse og TP53-mutasjonsanalyse har også prognostisk utsagnskraft, men cytogenetiske avvik kan tilkomme under tiden. Disse undersøkelsen bør derfor bare gjøres ved sykdomsprogresjon og behov for behandling for å avdekke pasientene som har KLL karakterisert ved del(17p) og/eller TP53-mutasjon, og som bør vurderes for behandling med signalveishemmere eller BCL-2 hemmer.
Behandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Asymptomatiske pasienter
Ved diagnose er de fleste (85–90 %) pasientene i Binet stadium A, og diagnosen er oftest stilt ved en tilfeldighet. Tidlig behandling med kjemoterapi fører ikke til bedret overlevelse (Pepper et al., 2012), og vi venter fortsatt på resultatet av kliniske studier med de nye behandlignsalternativene. Standard behandling ved tidlig sykdomsstadium er derfor stadig «watch-and-wait». Det er konsensus om at småcellet lymfocytært lymfom (SLL) handteres på samme måte som KLL.
- Det er ikke indisert å behandle asymptomatiske pasienter i Binet stadium A (evidensgrad A).
Indikasjon for behandling
The National Cancer Institute (NCI) utarbeidet i 1996 en anbefaling om behandlingsindikasjoner ved KLL (CLL Trialists' Collaborative Group, 1999), og disse anbefalingene har fortsatt gyldighet (Hallek et al., 2008). De fleste pasientene i Binet stadium B og C og noen pasienter i Binet stadium A med progressiv sykdom er behandlingstrengende etter disse internasjonalt anerkjente kriteriene (tabell 7.3). Det har vært iverksatt studier for å avdekke om høyrisikopasienter i Binet stadium A er tjent med behandling, men ingen resultater fra disse studiene er så langt publisert.
Tabell 7.3: Indikasjoner for behandling
|
|
|
|
|
|
* Lymfocytt-doblingstid bør vurderes på basis av absolutt antall lymfocytter (ALC) målt med to ukers intervall sammenlignet med to observasjoner med to ukers mellomrom etter 3 måneder.
Før behandlingsstart bør det utarbeides en individuell behandlingsplan på basis av relevante risikofaktorer, komorbiditet og prognostiske markører. Behandlingsmålet bør være klart formulert i forståelse med pasienten, og en plan for hvordan man vil vurdere behandlingsrespons bør være lagt (se tabell 7.4).
Tabell 7.4: Responskriterier til bruk i klinisk praksis (Tjønnfjord et al., 2012)
Kriterium | Komplett remisjon, KR | Partiell remisjon, PR | Progressiv sykdom, PS |
---|---|---|---|
Symptomer | Ingen | Ingen |
|
Lymfeknuter | Ingen lymfeknuter med diameter >1.5 cm | >50 % reduksjon | >50 % økning eller nye manifestasjoner |
Lever/milt | Ikke palpabel | >50 % reduksjon | >50 % økning eller nye manifestasjoner |
Hemoglobin | >11 g/dL | >11 g/dL eller 50 % bedring |
|
Granulocytter | >1.5 x 109/L | >1.5 x 109/L eller 50 % bedring |
|
Lymfocytter | <4 x 109/L | >50 % reduksjon | >50 % økning |
Trombocytter | >100 x 109/L | >100 x 109/L eller 50 % bedring |
|
BM-aspirat | <30 % lymfocytter | BM aspirat ikke relevant |
|
BM-biopsi | Ingen nodulære KLL-infiltrater i en normo- eller hypocellulær beinmarg | BM biopsi ikke relevant |
|
Tabell 7.5: Responskriterier til bruk dersom behandlingsmålet er livsforlengelse
(Tjønnfjord et al., 2012)
CR | PR |
---|---|
Ingen klonal lymfocytose i blod | >50 % reduksjon av lymfocytose |
Ingen lymfeknutesvulst | >50 % reduksjon av lymfeknutesvulst |
Ingen hepatosplenomegali (klinisk) | >50 % reduksjon av hepatosplenomegali |
Ingen B-symptomer | Minst en av følgende: |
Nøytrofile granulocytter >1,5x109/L | Nøytrofile granulocytter >1,5x109/L |
Tromboytter >100x109/Lβ2 | Trombocytter >100x109/L |
Hemoglobin >11,0 g/dL | Hemoglobin >11,0 g/dL |
BM uten klonale lymfocytter | eller minst 50 % bedring fra utgangsverdi |
CRi |
|
Som CR, men ikke hematologisk rekonstitusjon |
|
Undersøkelser før behandlingsstart
Klinisk vurdering og undersøkelse som gir grunnlag for stadieinndeling, funksjonsnivå (ECOG eller WHO) og komorbiditet. Objektiv angivelse av lymfeknutestørrelse og lever- og miltstørrelse i cm basert på klinisk undersøkelse er viktig for å kunne vurdere behandlingseffekt.
Full blodcelletelling med differensialtelling og reticulocytter
Vurdering av blodutstryk
Proteinelektroforese i serum/plasma, kvantitering av Ig og β2-mikroglobulin
Haptoglobin og direkte antiglobulin test (DAT)
Kreatinin og urinsyre
Bilirubin, LD og transaminaser
Beinmargsundersøkelse (aspirat og biopsi) anses ikke obligatorisk før behandlingsstart, men undersøkelsen kan bidra med viktig informasjon som veiledning for behandlingen og anbefales hos pasienter hvor behandlingsmålet er komplett remisjon.
CT- og ultralydundersøkelser har liten verdi i behandling og oppfølging av pasienter med KLL (Eichhorst et al., 2011), og disse undersøkelsene bør kun gjøres på spesifikk indikasjon.
Infeksjonsstatus med rtg. thorax og serologiske undersøkelser med tanke på HIV, HCV, HBV, EBV og CMV bør utføres hos alle pasienter hvor det er aktuelt med behandling pga risiko for virus-reaktivering.
Hvis det er grunn til å mistenke transformasjon (isolert stor lymfeknutesvulst, allmennsymptomer, høy LD etc) bør det gjøres biopsi for å avklare om det foreligger transformasjon. PET-undersøkelse kan være til hjelp for å identifisere de(n) lymfeknuten(e) som er best egnet for biopsi hvis dette ikke er åpenbart ved klinisk undersøkelse.
Tabell 7.6: Undersøkelser før behandlingsstart og ved responsevaluering i klinisk praksis
Undersøkelse | Før behandling | Ved responsevaluering |
---|---|---|
Sykehistorie/funksjonsnivå | Alltid | Alltid |
Klinisk undersøkelse | Alltid | Alltid |
Komplett blodcelletall | Alltid | Alltid |
Beinmargsundersøkelse | Ønskelig | Alltid |
Biokjemi (lever/nyre) | Alltid | Alltid |
Immunglobuliner | Ønskelig |
|
Direkte antiglobulintest (DAT) | Alltid | Alltid |
HIV, HCV, HBV, CMV, EBV | Alltid |
|
Rtg. thorax | Alltid |
|
Cytogenetikk (FISH) | Alltid |
|
TP53 mutasjonsanalyse | Alltid |
|
IGHV mutasjonsstatus | Alltid, viss ikke allerede gjort |
|
Bildediagnostikk; CT og/eller ultralydundersøkelser | På spesifikk indikasjon | På spesifikk indikasjon |
Førstelinjebehandling
- Det anbefales å velge behandling basert på sykdomsstadium, funksjonsnivå, komorbiditet og prognostiske faktorer som IGHV-mutasjonsstatus og genetiske avvik, spesielt del(17p)/TP53-mutasjon.
Det er følgende førstelinjebehandlinger tilgjengelig:
- Tidsbegrenset kjemoimmunterapi (fludarabin og sykolfosfamid, bendamustine eller klorambucil i kombinasjon med et anti-CD20 antistoff)
- Kontinuerlig behandling med Bruton kinase hemmer(e) (BTKis) eller fosfatidylinositol-3 kinase p 110δ (PI3Kδ) hemmer inntil progresjon eller bivirkninger som nødvendiggjør seponering
- Tidsbegrenset behandling med BCL-2 hemmer i kombinasjon med et anti-CD20 antistoff
Ved valg av behandling skal IGHV-mutasjonsstatus og del(17p)/TP53-mutasjon status legges til grunn og dessuten pasient-relaterte faktorer som ko-medikasjon, komorbiditet, pasientens preferanser, tilgang på medikamenter og pasientens even til å gjennomføre behandling som planlagt.
CLL8-studien var den første randomiserte studien med god design som viste gevinst av en førstelinjebehandling på totaloverlevelse ved KLL (Hallek et al., 2010). FCR-regimet (fludarabin, syklofosfamid, rituximab) bedret totaloverlevelsen etter tre år med 5 % sammenliknet med FC. Overlevelsesgevinsten var begrenset til pasienter i Binet stadium A og B og til pasienter under 65 år, mens pasienter i Binet stadium C ikke hadde noen sikker overlevelsesgevinst. HOVON 68 CLL-studien som sammenlignet FC med FC+alemtuzumab kom fram til lignende resultater (Hallek et al., 2010).
Flere observasjonsstudier og en nylig publisert meta-analyse viser at det er KLL-pasienter med mutert IGHV-gen som har spesielt god nytte av FCR-behandling. Mange pasienter når komplett remisjon med MRD-negativitet, og disse pasientene har svært langvarig sykdomsfri overlevelse. Overlevelseskurvene indikerer at et platå nås hos disse pasientene som for praktiske formål blir å betrakte som kurerte.
Behandling med ibrutinib inntil progresjon enten som monoterapi eller i kombinasjon med anti-CD20 antistoff har resultert i lengre progresjonsfri overlevelse (PFS) enn kjemoimmunterapi (fludarabin og syklofosfamid, bendamustin eller klorambucil i kombinasjon med anti-CD20 antistoff) (Byrd et al., 2013; Hillmen et al., 2007; Pettitt et al., 2009). Det er nå rimelig godt dokumentert at anti-CD20 antistoff ikke gir noen ekstra behandlingsgevinst i kombinasjon med ibrutinib (Furman et al., 2014). Derimot er det ikke klarlagt hva som er optimal behandlingslengde ved behandling med ibrutinib.
En nylig publisert fase III studie som sammenlignet ibrutinib i kombinasjon med rituksimab med FCR hos yngre pasienter i god form antyder at det er en overlevelsesgevisnt (OS) hos pasientene som ble behandlet med ibrutinib (Hillmen et al., 2007), mens to tilsvarende studier som tillot cross-over for pasienter med progresjon etter kjemoimmunterapi ikke viste bedret OS. Men disse studiene hvor kjemoimmunbehandling var henholdsvis bendamustin + rituksimab og klorambucil + obinutuzumab viste at behandling med ibrutinib ga en betydelig og statistisk signifikant bedret PFS (Byrd et al., 2013; Pettitt et al., 2009). Dette var pasienter som ikke ble funnet egnet for FCR pga. alder, funskjosnnivå og komorbiditet. Tilsvarende forskjeller så man også i en studie der 2. generasjons BTKi’en acalabrutinib med og uten obinutuzumab ble sammen lignet med klorambucil + obinutuzumab. Subgruppe-analyse fra disse studiene viser at det særlig er pasientene med umutert KLL som har utbytte av behandling med BTKis.
Studier med BCL-2 hemmeren venetoklaks i kombinasjon med obinutuzumab (tidsbegrenset) sammenlignet med bendamustin + rituksimab hos komorbide pasienter har også vist betydelig gevinst når det gjelder PFS for pasientene som ble behandlet med venetoklaks + rituksimab (Eichhorst et al., 2009). Det er tilsvarende resultater fra en studie som har sammenlignet klorambucil + obinutuzumab og venetoklaks + obinutuzumab (Catovsky et al., 2007). Det er ikke gjort studier med venetoklaks i sammenligning med FCR hos yngre pasienter, og det er heller ikke gjort studier for å avklare kombinasjonsbehandling med anti-CD20 antistoff gir en tilleggsgevinst sammenlignet med venetoklaks monoterapi.
Det er foreløpig ikke publisert studier som sammenligner venetoklaks-basert behandling med BTKi-basert behandling, så valget mellom det ene eller andre behandlingsregimet må basere seg på forhold som tidsbegrenset behandling, bivirkningsprofil, administrasjonsmåte for medikasjonen, kontrollintensieten og kontrollengden.
Pasienter med KLL med TP53-mutasjon eller del(17p) bør ha behandling med BTKis. Kjemoimmunterapi er ikke en behandlingsopsjon pga. dårlig prognose ved kjemoimmunterapi uavhengig av IGHV mutasjonsstatus. BCL-2 hemmeren venetoklaks er et alternativ til BTKIs hos disse pasientene. Kardiovaskulær sykdom, samtidig antikoagulasjonsbehandling, samtidig behandling med platehemmere og/eller behandling med sterke CYP3A4-hemmere er av betydning for valget mellom dise to behandlingsalternativene. Enn så lenge er erfaringen større med venetoklaks som behandling ved svikt på behandling med BTKis enn erfaringen med BTKis ved svikt av venetoklaks. Fosfatidylinositol 3 kinase (PI3K) hemmeren idelalisib er et alterantiv når verken BTKis eller BCL-2 hemmer kan benyttes.
- Yngre (<65–70 år) pasienter i god form og uten vesentlig komorbiditet som har behandlingstrengende mutert KLL bør behandles med FCR (fludarabin, syklofosfamid og rituximab) når behandlingsmålet er livsforlengelse (evidensgrad A).
- Yngre (<65–70 år) pasienter i god form og uten vesentlig komorbiditet som har behandlingstrengende umutert KLL bør behandles med ibrutinib, men inntil det foreligger et vedtak hos Beslutningsforum som gir åpning for slik behandling er FCR behandlingsvalget (evidensgrad A).
- Eldre (>65–70 år) med god funksjonstatus og mutert KLL; BR (bendamustin og rituksimab) er et godt behandlingsalternativ (evidensgrad A).
- Eldre (>65–70 år) pasienter og pasienter med betydelig komorbiditet bør behandles med behandles med BTKIs eller BCL-2 hemmer, men inntil det foreligger et vedtak hos Beslutningsforum som gir åpning for slik behandling er kjemoimmunterapi (klorambucil + anti-CD20 antistoff) behandlingsvalget (evidensgrad A).
- Pasienter med del(17p)TP53-mutasjon og behandlingsindikasjon bør vurderes for behandling med BTKIs eller BCL-2 hemmer uavhengig av alder (evidensgrad A).
Basert utelukkende på medisinske vurderinger synes kjemoimmunterapi (FCR) bare å være indisert som førstelinjebehandling hos yngre pasienter uten komorbiditet og mutert KLL. Mens det ved de fleste andre situasjoner er en gevinst å velge enn annen førstelinjebehandling enn kjemoimmunterapi. Kostnader utforderer en slik anbefaling. En nylig analyse konkludert med at det må en ganske betydelig prisreduksjon til for at førstelinjebehandling med BTKIs skal være kostnadseffektiv førstelinjebehandling (Goede et al., 2014). Vurdering i Nye Metoder mai 2021 konkluerte med at Venetoklaks kan benyttes i kombinasjon med et CD20-antistoff i førstelinjebehandling hos pasienter med 17p-delesjon, TP53 mutasjon eller 11q-delesjon.
Andrelinjebehandling og seinere behandling
Ved residiv bør behandling først startes når pasienten har symptomer. Mange pasienter med residiv kan følges i en lengre periode uten å trenge behandling. Sjøl stopp av BTKis eller venetoklaks pga. bivirkninger medfører ikke et umiddelbart behov for alternativ behandling. Saken stiller seg naturligvis annerledes om behandlingen med BTKIs eller venetoklaks stoppes pga. progresjon.
Før valg av andrelinje og seinere behandling bør man få oversikt over tidligere gitt behandling, repons på tidligere behandling og remisjonsvarighet. Unngå å gjenta tidligere behandling dersom behandlingen ikke har gitt tilfredstillende respons. Cytogenetisk undersøkelse (karyotypering/FISH) med tanke på del(17p) og molekylærgenetisk undersøkelse med tanke på TP53-mutasjon bør gjøres før hver ny behandlingslinje. Andelen pasienter som del(17p) og/eller TP53-mutasjon øker for hver behandlingslinje, og disse pasientene trenger annen behandling enn kjeomimmunterapi. Behandlingsmulighetene er:
- Venetoklaks + anti-CD20 antistoff inntil KR, MRD negativ eller inntil 24 måneder
- Kontinuerlig behandling med BTKIs (per i dag er kun ibrutinib aktuell) eller PI3KI
Fornyet behandling med kjemoimmunterapi hos pasienter hvor det ikke er påvist del(17p)/TP53-mutasjon er bare aktuelt hvis behandlingsrepsonsen har vart minst 3 år. Det bør utvises forsiktighet ved rebehandling med FCR pga. økt risiko for toksisitet og sekundær myeloid malignitet (evidensgrad B)
- Ved symptomatisk residiv innen 3 år etter tidsbegrenset behandling eller non-respons på behandling bør behandlingsregimet endres uavhengig av førstelinje behandling (evidensgrad A).
- Ved symptomatisk residiv mer enn 3 år etter tidsbegrenset behandling kan det være aktuelt å gjenta primærbehandling gitt at fornyet utredning ikke har avdekket del(17p) eller TP53-mutasjon (evidensgrad B).
- Pasienter som utvikler behandlingstrengende residiv før det er gått 3 år etter initial behandling med kjemoterapi bør behandles med BTKIs, PI3KI eller venetoklaks eventuelt med tillegg av anti-CD20 antistoff (evidensgrad A).
- Yngre pasienter som responderer på behandlingen bør vurderes for allogen stamcelletransplantasjon ved alder <70 år dersom de hadde primært resistent sykdom eller kort tid (<12 måneder) til andrelinje behandling (evidensgrad B).
Allogen stamcelletransplantasjon
Allogen stamcelletransplantasjon anses som etablert behandling hos utvalgte pasienter med KLL, og man kan forvente 40–50 % 5 års sykdomsfri overlevelse og 60–65 % 5 års totaloverlevelse hos pasienter transplantert pga. KLL med svært dårlig prognose (Dreger et al., 2010). Behandlingsresultatene, som alle er fra ikke-randomiserte studier, viser at progresjonsfri overlevelse og total overlevelse ikke skiller seg særlig mye fra hverandre om transplantasjonen etterfølger myeloablativ kondisjonering eller doseredusert kondisjonering, men årsaken til behandlingssvikt er ulik.
Den europeiske blod- og beinmargstransplantasjonsgruppen (EBMT) utarbeidet konsensusretningslinjer for allogen stamcelletransplantasjon (Dreger et al., 2007), og disse ble adaptert av det norske transplantasjonsmiljøet. Disse retningslinjene var basert på de behandlingsalgoritmene vi hadde før introduksjonen av BTKIs og BCL-2 hemmere. Nå er svært mange av den oppfatning at allogen stamcelletransplantasjon har en mer beskjeden plass ved KLL. Det knytter seg stor usikkerhet til hvordan vi skal identifisere de få pasientene som er kandiater for allogen stamcelletransplantasjon.
- Følgende pasienter <70 år kan vurderes for allogen stamcelletransplantasjon:
- Pasienter med del(17p)/TP53-mutasjon med tegn til behandlingssvikt på førstelinjebehandling med signalveishemmer (evidensgrad B).
- Pasienter i seinere behandlingslinjer med tegn til behandlingssvikt på behandling med signalveishemmere uavhengig av del(17p)- eller TP53-mutasjonsstatus (evidensgrad B).
- Pasienter med klonalt relatert Richters transformasjon og som kan bringes i remisjon med R-CHOP eller lignende behandling (evidensgrad D).
De viktigste grunnene til dårlig behandlingsresultat ved allogen stamcelletransplantasjon er manglende sykdomskontroll ved transplantasjonstidspunktet. Det er derfor viktig at potensielle transplantasjonskandidater identifiseres på et tidlig tidspunkt og at transplantasjonen gjennomføres mens sykdommen fortsatt er behandlingsfølsom. Nødvendig cytoreduktiv behandling kan da gjennomføres i forkant av transplantasjonen.
Strålebehandling
KLL er en systemisk sykdom, og kjemoimmunterapi er den viktigste behandlingsmodaliteten. Lymfoproliferative sykdommer er imidlertid svært følsomme for strålebehandling.
Miltbestråling tolereres vanligvis godt, og behandlingen gir god symptomatisk effekt hos 50–90 % av pasientene (Guiney et al., 1989). Miltbestråling er svært lite i bruk.
Strålebehandling gir også oftest effektiv palliasjon hos pasienter med plagsomme «bulky» lymfeknutemasser, og det kan være tilstrekkelig med lavere doser enn hva som konvensjonelt gis for å kontrollere lokale tumor masser (Girinsky et al., 2001).
Splenektomi
Splenektomi har aldri vært sammenlignet i randomiserte studier med annen behandling ved KLL. Dersom indikasjonen er anemi eller trombocytopeni kan en forvente effekt hos henholdsvis 50–77 % og 61–88 % av pasientene (Cusack et al., 1997; Seymour et al., 1997).
De aksepterte indikasjonene for splenektomi er symtomgivende massiv splenomegali og refraktære cytopenier.
Behandlingsregimer
Klorambucil var standard førstelinjebehandling ved KLL i mange år. Responsraten er doseavhengig og har vært rapportert mellom 45–86 %. Tillegg av prednisolon til klorambucil gir ingen gevinst på overlevelsen og anbefales kun på indikasjonen samtidig autoimmun sykdom. Tillegg av rituksimab i doser som angitt under FCR eller obinutuzumab øker responsraten, responsvarigheten og totaloverlevelsen.
- Intermitterende klorambucil: 15 mg/m2 p.o. i 4 dager hver 28. dag til maksimalrespons er mest brukt.
- Kontinuerlig klorambucil: 3 mg/m2 p.o daglig (ca. 6 mg/dag som startdose) justert slik at det oppnås moderat neutropeni/trombopeni, brukes noen steder. Gir mindre kvalme enn intermitterende behandling.
Det er viktig at det gis tilstrekkelig høy dose med klorambucil, og at dosen justeres etter den toksiske effekten på beinmargen. Ta prøver etter ca. 2 uker ved intermitterende behandling. Reduser dosen med 25 % ved granulocytopeni/trombocytopeni (granulocytter <0,5 x 109/L og/eller trombocytter <50 x 109/L, grad 3 toksisitet) ved nadir. Øk dosen med 25 % hvis det ikke kommer fall i granulocytter/trombocytter ved nadir.
Behandling fortsettes til det ikke lenger kommer bedring av responsen vurdert etter objektive responskriterier (tabell 7.5) og seponeres deretter. 4–6 måneders behandling er vanlig. Fortsatt behandling når maksimal respons er oppnådd utsetter pasienten for bivirkninger og bør unngås.
Bendamustin brukes både som førstelinjebehandling og som annenlinjebehandling.
- Bendamustin: 90 mg/m2 iv dag 1 og 2 som førstelinjebehandling.
Ved kombinasjon med rituksimab gis 90 mg/ m2 dag 1 og 2.
- Bendamustin 70 mg/m2 dag 1 og 2 ved residivbehandling, med ny kur hver 28. dag. Dosereduksjon ved nøytropeni/trombopeni, se Felleskatalogen. Det er ikke nødvendig med dosereduksjon ved nyresvikt.
Fludarabin og syklofosfamid (FC) gir høyere responsrate og lengre progresjonsfri overlevelse enn fludarabin monoterapi. Fludarabin monoterapi har ikke lenger noen plass i behandlingen av KLL.
- Fludarabin 40 mg /m2 p.o. eller 25 mg/m2 i.v. (i 100 mL NaCl 0,9 % over 30 minutter) eller 40 mg/m2 dag 1–3
- Syklofosfamid 250 mg/m2 p.o. eller 250 mg/m2 i 100 mL 5 % Glucose over 30 minutter dag 1–3 som gjentas hver 28. dag.
Dersom det er indikasjon for fludarabin-basert behandling bør den alltid gis som FCR-kurer; dvs. rituksimab eller annet anti-CD20 antistoff sammen med FC.
Dosen justeres etter følgende retningslinjer: Dersom pasienten på dag 1 av enhver kur (unntatt kur 1) har granulocytter <1,0 x109/L og/eller trombocytter <50 x 109/L (hematologisk toksisitet grad 3), utsettes kuren i opptil 2 uker og gis med 25 % dosereduksjon. Dersom lignende beinmargstoksistet oppstår til tross for 25 % dosereduksjon anbefales dosereduksjon til 50 % av utgangsdosen.
Fludarabin utskilles for en stor del gjennom nyrene. Dersom kreatinin-clearance er redusert til 30–60 mL/min anbefales en halvering av dosen. Hos pasienter med kreatinin-clearance <30 mL/min bør alternativ behandling vurderes.
Det anbefales PCP-profylakse og transfusjon med bestrålte blodprodukter, men ikke rutinemessig virus-profylakse, se kapittel Komplikasjoner, avsnitt "Infeksjonsprofylakse".
Det er teoretiske grunner til å gi fludarabin først; hemme reparasjon av syklofosfamidinduserte DNA-skader i tumorceller.
Dosejusteringer pga. redusert nyrefunksjon eller hematologisk toksisitet bør gjøres som anført i avsnittet om fludarabin.
Monoklonale anti-CD20 antistoffer
Rituksimab er et kimært mus-humant monoklonalt antistoff med spesifisitet for CD20. Det har vært brukt i kombinasjon med kjemoterapi med fludarabin (F), klorambucil, syklofosfamid (C), FC eller Bendamustin, og øker responsrate og progresjonsfri overlevelse i forhold til kjemoterapi alene i de undersøkelser der slik sammenlikning er mulig.
Ved kombinasjon med kjemoterapi gis rituksimab oftest en gang hver 4. uke sammen med kjemoterapien.
Infusjonsrelaterte bivirkninger er influenzaliknende symptomer, hypotensjon og bronchospasmer. Risiko for infusjonsrelaterte bivirkninger er størst ved første infusjon, ved stor tumormasse og høye lymfocyttall. Premedikasjon med iv kortikosteroid, paracetamol og antihistamin anbefales før første infusjon. Senere infusjoner går vanligvis greit. Se Felleskatalogen for forholdsregler.
Fludarabin, syklofosfamid, og rituksimab (FCR)
Ved første kur gir noen rituksimab dagen før cytostatika (dag 0) eller fordeler dosen på to dager. Ved senere kurer gis rituksimab på dag 1.
- Rituksimab gis i dose 375 mg/m2 ved første kur og 500 mg/m2 ved senere kurer.
- Fludarabin og syklofosfamid gis som anført ovenfor for FC. Gjentas hver 28. dag.
Det er vanlig å gi rituksimab før fludarabin og syklofosfamid til slutt.
Ved cytopenier anbefales justering av syklofosfamid og fludarabindosene som anført ovenfor. Det er ikke nødvendig å justere rituksimabdosen ved cytopenier.
Det anbefales PCP-profylakse og transfusjon med bestrålte blodprodukter men ikke rutinemessig virus-profylakse, se avsnitt Komplikasjoner, avsnitt "Infeksjonsprofylakse".
Obinutuzumab er et annen generasjons anti-CD20 antistoff godkjent i Europa for behandling av KLL i første linje kombinert med klorambucil. Beslutningsforum har gitt sin tilslutning til at obinutuzumab kan benyttes i Norge.
- Obinutuzumab gis i dose fast dose på 1000 mg. Ved første behandling er det anbefalt å gi en testdose på 100 mg og dessuten premedikasjon som skissert for rituksimab.
Ofatumumab er ikke lenger tilgjengelig.
Kortikosteroider
Ved immunmedierte cytopenier (anemi, trombocytopeni og/eller nøytropeni) er prednisolon peroralt førstevalg; vanligvis 1–2 mg/kg initialt. Nedtrapping skjer etter respons og må individualiseres. Se kapittel Autoimmune cytopenier.
Ved beinmargssvikt forsøker noen
- Høydose metylprednisolon (1 g/m2 iv i tre dager) gitt med 4 ukers intervall,
evt kombinert med - Rituksimab (375 mg/m2 iv dag 1, 8, 15 og 22)
Signalveishemmere
To kinasehemmere som hemmer signalering gjennom B-cellereseptoren er nylig markedsført i Norge.
Ibrutinib hemmer Brutons tyrosin kinase (BTKI). Det administreres p.o. i startdose 420 mg x 1 som kontinuerlig behandling og tåles vanligvis godt. Diare, tretthet og infeksjoner er de hyppigste bivirkningene. De fleste får økende lymfocytose den første tiden samtidig som glandelsvulst reduseres.
Acalabrutinib er annen generasjons BTKI. Det administrerers p.o. som kontinuerlig behandling; kapsler 100 mg 2 ganger dalig. Acalabrutinib forventes å få markedsførignstillatelse i Norge i 2021, og Metodevurdering forventes ferdigstillet i juni 2021.
Idelalisib er en PI3K hemmer som administreres p.o. 150 mg x 2 som kontinuerlig behandling med liknende effekt og bivirkningsprofil som ibrutinib, men inkluderer også leverpåvirkning og pneumonitt. Bivirkninger ses noe hyppigere ved idelalisib enn ibrutinib.
BCL-2 hemmer
Venetoklaks er en selektiv BCL-2-hemmer som administreres per oralt. Venetoklaks har effekt ved maligniteter med overekspresjon av BCL-2 slik som KLL.
Medikamentet tolereres realtivt godt. Den største utfordringen er utvikling av tumorlyse-syndrom ved oppstart og/eller doseøkning. Det anbefales derfor en gradvis opptrapping av dosen fra 20 mg daglig til 400 mg daglig over en 5 ukers periode og samtidig må man sørge for at pasientene har et høyt væskesinntak (2–2,5 L/daglig) og benytter urikosuriske medikamenter i hele opptrappingsfasen.
Komplikasjoner
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Infeksjoner
Infeksjonsbehandling
Infeksjoner er den dominerende komplikasjonen ved KLL og den hyppigste KLL-relaterte dødsårsaken. Høy infeksjonsrisiko er relatert til nøytropeni som ledd i beinmargssvikt, behandling med kortikosteroider, hypogammaglobulinemi og defekt T-cellefunksjon.
Raskt innsatt empirisk antibiotikabehandling er avgjørende for prognosen ved bakterielle infeksjoner, og man bør starte intravenøs synergistisk bakterisid behandling (1. linjebehandling: betalaktam + aminoglycosid; 2. linjebehandling: karbapenem) hos enhver høyfebril/medtatt pasient uansett om patogenet er påvist eller ikke. Med økende bruk av purinanaloger, høydosert meylprednisolon, idelalisib og ibrutinib bør man også ta høyde for at opportunistiske infeksjoner kan foreligge (Pneumocystis jirovecii, HSV, CMV, EBV, Listeria monocytogenes og muggsopp). Virus-reaktivering er også rapportert ved behandling med ibrutinib (HBV), og det er også kommet rapporter om muggsopp-infeksjoner ved ibrutinib spesielt i kombinasjon med kortikosteroider (Robak et al., 2010; Wierda et al., 2010). Profylaktisk antibiotikabehandling ved residiverende bakterielle infeksjoner anbefales ikke i Norge, først og framst av hensyn til resistensutvikling. Effekten av slik behandling er ikke undersøkt i prospektive kliniske studier.
Immunglobulinbehandling
Hypogammaglobulinemi sees hos et stort flertall av pasientene (opptil 70 % i uselekterte materialer) og prevalensen øker med sykdomsvarigheten.
- Ved hyppige residiverende bakterielle infeksjoner (infeksjoner med kapselkledde bakterier) kan substitusjonsbehandling med immunglobulin være aktuelt hvis vaksinasjon (pneumokokkvaksine) ikke har ført fram og hypogammaglobulinemi foreligger (evidensgrad B).
Intavenøst humant immunglobulin (IVIG) 0,4 g/kg hver 3. uke er vist å ha effekt (Chapel et al., 1994; Griffiths et al., 1989). Dosen bør justeres på bakgrunn av Ig-kvantitering etter at substitusjonsbehandlingen er iverksatt. Lavere IVIG-dose 10 g/3. uke er rapportert å være effektivt (Jurlander et al., 1994). Subcutan administrasjon kan være et godt alternativ, og slik behandling kan administreres av pasienten sjøl etter opplæring.
På rett indikasjon reduserer IVIG hyppigheten av bakterielle luftveisinfeksjoner hos pasienter med KLL og hypogammaglobulinemi, men det diskuteres stadig om behandlingen kan anses kostnadseffektiv.
Vaksinasjon
Pasienter med KLL får suboptimal respons vurdert som stigning av antistofftiter etter vaksinasjon mot difteri, tyfus, parotitt, influenza, pneumokokker og haemophilus influenzae (Gribabis et al., 1994).
- Det er vanlig å anbefale pasienter med KLL influensa-vaksinasjon og vaksinasjon mot pneumokokker ved gjentatte pneumonier (evidensgrad D).
Nytten av en slik behandling hos pasienter med KLL er dårlig dokumentert (Sinisalo et al., 2003). Systematisk vaksinering av pasienter med KLL hvor infeksjoner ikke er eller har vært noe klinisk problem anbefales ikke. Det kan være hensiktsmessig å avklare den enkelte pasientens evne til å respondere på vaksinasjon ved å bestemme anti-pneumokokk-antistoff titer før og 8 uker etter vaksinasjon.
Infeksjonsprofylakse
- T-celledefekten som skyldes behandling med fludarabin gjør at profylaktisk behandling mot Pneumocystis jirovecii pneumoni (PCP) med trimetoprim-sulfametoxazol 1tbl daglig (eller 6–8 tabletter/uke fordelt på annen måte) anbefales under og minst seks måneder etter slik behandling, eventuelt til CD4+ celletallet i blod >0,4 x 109/L (evidensgrad D).
- PCP-profylakse anbefales også ved behandling med idelalisib.
Ved behandling med fludarabin og ibrutinib må en også være oppmerksom på muligheten for infeksjoner med virus (reaktivering) og for sopp-infeksjoner.
Profylakse mot soppinfeksjoner anbefales ikke rutinemessig pga. risikoen for resistensutvikling.
Autoimmune cytopenier
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Autoimmune cytopenier forekommer langt hyppigere hos pasienter med KLL enn i en aldersjustert normalbefolkning. Autoimmun hemolytisk anemi (AIHA), immunmediert trombocytopeni (ITP) og erytroaplasi (Pure red cell aplasia, PRCA) forekommer med en insidens på henholdsvis 4–40 %, 1–2 % og <1 % (Hamblin, 2006). Omtrent dobbelt så mange pasienter har en positiv DAT under sykdomsforløpet enn de som utvikler AIHA. AIHA kan forekomme ved ubehandlet KLL, men det er velkjent at insidensen øker etter behandling både med fludarabin og klorambucil. Tillegg av syklofosfamid reduserer risiko for AIHA (Catovsky et al., 2007; Dearden et al., 2008). AIHA etter behandling kan oppstå uavhengig av DAT status før behandling, men ses hyppigere hos DAT+ pasienter.
- Autoimmune cytopenier behandles med Prednisolon 50 mg x 2 (eventuelt 1 mg/kg/d) i en uke, 25 mg x 3 i en uke og deretter avtrappende dosering alt etter effekt (evidensgrad C).
Når hemolysen er under kontroll trappes prednisolon langsomt ned over et par måneder. Ved manglende respons eller residiv av hemolysen under nedtrapping av prednisolon er det aktuelt å starte antileukemisk behandling.
Ved hemolyse som inntreffer under behandling seponeres behandlingen omgående, og det gis prednisolon som anført over. Dersom steroider ikke er tilstrekkelig for å kontrollere hemolysen kan kombinasjon med ciklosporin prøves, men i en slik situasjon vil det som regel være aktuelt å starte alternativ antileukemisk behandling.
Autoimmune cytopenier som opptrer etter behandling med fludarabin kan ofte være svært alvorlig og ende fatalt (Myint et al., 1995; Weiss et al., 1998). De aller fleste pasienter som utvikler AIHA etter fludarabin får på nytt hemolyse ved reeksposisjon for fludarabin. Rebehandling med fludarabin hos pasienter som har hatt AIHA etter fludarabinbehandling frarådes derfor.
- Rituksimab og rituksimab i kombinasjon med syklofosfamid er et aktuelt alternativ ved AIHA, erytroaplasi og andre immunmedierte komplikasjoner som ikke responderer på prednisolon (evidensgrad C).
Dokumentasjonen er basert på små studier studier (Ghazal, 2002; Gupta et al., 2002; Hegde et al., 2002).
Transformasjon til høymalignt lymfom
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Richters transformasjon eller Richters syndrom er en klinisk patologisk betegnelse på rask utvikling av histologisk verifisert aggressivt lymfom hos en pasient med KLL. Det vanligste lymfomet ved Richters transformasjon er diffust storcellet B-celle lymfom (DLBCL), men andre varianter av lymfom er også beskrevet; spesielt Hodgkin lymfom (Österborg et al., 2009). Studier har vist at DLBCL ved Richters transformasjon kan være klonalt relatert til pasients opprinnelige KLL (ca. 80 %) eller ikke klonalt relatert til KLL (ca. 20 %); dvs. de novo DLBCL (Mao et al., 2007; Rossi et al., 2011). Overlevelse etter Richters transformasjon varierer mellom noen få uker til 15 år i ulike rapporter, men det synes å være enighet om at prognosen er dårligst i de tilfellene hvor DLBCL er klonalt relatert til KLL (Österborg et al., 2009). Når DLBCL ikke er klonalt relatert til KLL er prognosen som ved de novo DLBCL, og behandlingen bør være som ved de novo DLBCL.
Endret sykdomsbilde i form av rasktvoksende lymfeknutesvulst, kraftig økning av LD, B‑symptomer, abdominal symptomer og/eller ekstranodale manifestasjoner bør gi mistanke om transformasjon. Prolymfocytt-transformasjon karakteriseres av økende lymfocytose med karakteristisk morfologi og immunfenotype, splenomegali og beinmargssvikt. Diagnosen må verifiseres ved biopsi, immunfenotyping og eventuelt også cytogenetikk. PET-undersøkelse kan være til hjelp for å identifisere hvilke(n) lesjon(er) som er best egnet for biopsi.
Det anbefales at pasientene behandles etter de samme retningslinjene som gjelder for tilsvarende sykdommene uten assosiasjon til KLL.
- R-CHOP er et vanlig brukt regime ved DLCBL (evidensgrad C). EPOCH-(F)R er et alternativ (evidensgrad C). Dersom lymfomet ikke er klonalt relatert til KLL anbefales behandling som ved de novo DLBCL (evidensgrad D), mens det anbefales konsolidering med allogen stamcelletransplantasjon når lymfomet er klonalt relatert (evidensgrad D).
- R-CHOP kan også være et alternativ ved prolymfocytt leukemi i likhet med fludarabinbasert kjemoimmunoterapi (evidensgrad D).
Prognosen er dårlig ved transformasjon og rent palliativ behandling kan ofte være aktuelt.
Myelomatose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Anbefalinger:
- Diagnose og behandlingsindikasjon settes etter de nye kriteriene, og krever biopsi av enten benmarg eller plasmacytom.
- Vi anbefaler risikostratifisering av utredningen med FISH og ISS.
- HMAS anbefales som en del av førstelinjebehandlingen hos pasienter under 70 år uten betydelig komorbiditet.
- Vi anbefaler VRd eller Dara-VTd induksjon
- For vurdering av tandem, konsolidering og vedlikehold, se xx.
- For pasienter over 70 år eller med betydelig komorbiditet, anbefales VRd.
- For pasienter ansett for skjøre for Velcadebehandling, anbefales Rd.
- Det anbefales ny eller endret behandling når enten biokjemisk tilbakefall eller klinisk tilbakefall foreligger.
- Behandlingsvalg ved tilbakefall er vanskelig.
- Med dagens godkjenninger anbefales følgende sekvens:
- Rd (hvis revlimid ikke brukt i førstelinje) => DVd => Kd => Pd => PanoVelDex
- Se for øvrig følgende avsnitt:
- Xx for vurdering av 2. gangs HMAS
- xx for råd om valg av regimer
- xx for oversikt over regimer
- Det anbefales zoledronsyre 4 mg i.v. hver 4. uke i 2 år. Deretter eventuelt re-oppstart ved skjelettprogresjon.
- Denosumab kan vurderes ved kontraindikasjon for zoledronsyre.
Diagnostiske kriterier
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Diagnosen myelomatose bygger på biopsi fra benmarg eller biopsi fra en tumor. I tillegg vurderes om det foreligger tegn på organpåvirkning eller tilstedeværelse av myelomdefinerende biomarkører. Det skilles mellom monoklonal gammopati av usikker betydning (signifikans) (MGUS), ulmende («smouldering») myelomatose og behandlingskrevende myelomatose. Diagnose og indikasjon for behandling bygger på kriterier publisert av International Myeloma Working Group i 2014 (Rajkumar et al., 2014) og er referert nedenfor.
Definisjon av behandlingskrevende myelomatose
1. ≥10 % klonale plasmaceller eller biopsiverifisert plasmacytom i bein eller ekstramedullært.
Myelomatosedefinerende kriterier:
C: Hypercalcemi. Albumin-korrigert Ca >0,25 mmol/l over referanseverdi eller > 2,75 mmol/l.
R: Nyresvikt. Forhøyet kreatinin >177 µmol/l eller kreatinin clearance <40 ml/min (målt eller estimert). Biopsi anbefales ved tvil om relasjon mellom plasmacellesykdommen og nyresvikten.
A: Anemi. Hb <10 g/dl eller 2 g/dl under laboratoriets referanseområde eller under pasientens individuelle normalverdi.
B: Skjelettsykdom. En eller flere osteolytiske lesjoner påvist ved lavdose CT eller røntgen. Ved usikre funn bør undersøkelsen gjentas etter 3–6 måneder fremfor å starte behandling
Ved fravær av kriteriene A til B vil tilstedeværelse av ett av følgende tre kriterier også regnes som myelomatosedefinerende kriterium:
- ≥60 % klonale plasmaceller i beinmargen
- ratio serum kappa/lambda eller lambda/kappa ≥100
(høyeste lettkjedeverdi må være >100 mg/L) - ≥2 fokale lesjoner på MR
(undersøkelse kan begrenses til columna/bekken, men mister da 20 % av diagnosene)
Kommentarer
Bemerk at infeksjonstendens, polynevropati, osteoporose eller kompresjonsfraktur ikke er blant kriteriene da de betraktes som for uspesifikke.
Størrelsen på CT og MR-lesjoner er satt til minst 5 mm. Hvis benmargsbiopsi viser <10 % klonale plasmaceller og det fortsatt er mistanke om myelomatose, må biopsien gjentas, eventuelt må det gjøres målrettet biopsi av en lesjon.
Definisjon av ulmende myelomatose
- Serum monoklonalt protein ≥30 g/l og/eller urin monoklonalt protein ≥500 mg per 24 t og/eller klonale plasmaceller i benmarg 10–59 %.
- Ingen myelomatosedefinerende kriterier og fyller ikke kriterier for AL-amyloidose.
Definisjon av MGUS
- <10 % klonale plasmaceller i benmarg.
- Tilstedeværelse av klonal markør i serum eller urin.
- monoklonal komponent i serum <30 g/l og urin monoklonalt protein <500 mg per 24t.
og/eller
- monoklonal komponent i serum <30 g/l og urin monoklonalt protein <500 mg per 24t.
-
- FLC-ratio <0,26 eller >1,65
- Fyller ikke noen myelomatosedefinerende kriterier
Solitært plasmacytom (Rajkumar et al., 2014; Soutar et al., 2004)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
(Omfatter også myelomer som vokser ekstramedullært ut fra ben.)
- Solitær lesjon i ben eller bløtvev forårsaket av klonale plasmaceller (biopsi).
- CT skjelett og MR columna og bekken viser ingen ytterligere lesjoner.
- Ingen myelomatosedefinerende kriterier oppfylt.
Pasientene inndeles i solitært plasmacytom, som ikke har klonale plasmaceller i benmarg og har en risiko for progresjon til myelomatose er 10 % i løpet av 3 år, og Solitært plasmacytom med minimal marginfiltrasjon, som har <10 % klonale plasmaceller i blod og har en risiko for utvikling av myelomatose på 60 % og 20 % i løpet av tre år for plasmacytom i hhv ben og bløtvev.
Plasmacelleleukemi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Plasmaceller >20 % av leukocytter i blod, eller
- Plasmaceller >2 x 109/l i blod.
- (Pasienter hvor plasmaceller utgjør >5 % av leukocytter i blod må oppfattes som plasmacelleleukemi, da prognosen er like dårlig) (Ravi et al., 2018).
Avgrensing mot andre relevante sykdommer
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Mb Waldenström
Mb Waldenström er definert som påvisning av lymfoplasmacytisk lymfom i benmargen og sirkulerende monoklonalt IgM (se kapittel om Mb Waldenström). Man ser imidlertid av og til IgM-myelomatose.
For å skille disse er følgende informasjon nyttig:
- MYD88 L265P-mutasjonen er bare til stede i Mb Waldenström
- Translokasjoner i kromosom 14 og osteolytiske lesjoner er bare til stede ved myelomatose. Ved IgM-myelomatose er t(11;14) den vanligste.
Hvis ikke noe av dette er til stede, må man basere seg på patologens vurdering hva sykdommen passer best med. Hvis konklusjonen er at det er myelomatose, men pasientens klonale plasmaceller er CD20-positive, er det teoretiske holdepunkter for at CD20-antistoffer kan være nyttig som en del av behandlingen.
AL Amyloidose
Se eget handlingsprogram. Pasienter med MGUS eller myelomatose utredes og følges med følgende prøver for å fange opp potensiell samtidig AL amyloidose:
- NT-ProBNP, ALP, INR, U-albumin
Utredning av myelomatose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Klonale undersøkelser og immunglobuliner
Proteinelektroforese serum
En monoklonal komponent (M-komponent) fremstår som et skarpt ekstra bånd, vanligvis i gammasonen, men kan også sees i beta-sonen. Komponentens konsentrasjon i g/L bestemmes ved scanning basert på fargeintensitet i det ekstra båndet. Prosedyren for dette kan variere noe og må klareres med laboratoriet. Når det påvises m-komponent, må laboratoriet kvantitere denne. Det er ikke tilstrekkelig å beskrive kvalitativt (større/mindre/stabil), og det må gjøres typing av m-komponenten. Ved spørsmål om komplett respons, må det også gjøres immunfiksering.
Konsentrasjon av IgG, IgA og IgM
Det er nyttig å vite om normale immunglobuliner er supprimert (immunoparese) fordi dette kan medvirke til infeksjonstendens.
Serum frie lette kappa- og lambda-kjeder (S-FLC)
Økning av kappa eller lambdakjeder i serum sees hos ca. 80 % av myelomatosepasienter som produserer komplett immunglobulin og hos 100 % av de med lettkjedesykdom. Bestemmelse av lette kjeder i serum brukes ofte som alternativ til urinelektroforese, men det gir ikke alltid tilsvarende svar.
Økning av begge lettkjedetyper skyldes ikke myelomatose, men kan ses ved nyresvikt med redusert utskillelse eller en polyklonal immunrespons. Alle kriterier som baserer seg på lette kjeder (responser, definisjon av MGUS/ulmende myelomatose/behandlingstrengendemyelomatose, progresjon) er basert på Binding Site-metoden. Andre metoder gir forskjellige svar. Vi anbefaler da at denne metoden brukes, inntil man har funnet en felles standard.
Immunfiksasjon/elektroforese urin
Immunfiksering for påvisning, typing og kvantitering brukes på samme måte i urin som i serum. Sensitivitet for immunfiksering er ca. 10 mg/L. Urinelektroforese er relativt arbeidskrevende og kan i rutinepraksis utelates hvis pasienten har serum M-komponent eller frie lette kjeder i serum som kan følges. Men urinelektroforese med døgnsamling er fortsatt den standardundersøkelse i responskriteriene og derfor i alle myelomatosestudier. Spot- eller morgenurin har bare betydning ved påvisning av komplett respons, og kan ikke brukes til annen responsvurdering.
Bildediagnostikk ved myelomatose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Lavdose CT inngår nå i kriteriene utarbeidet av IMWG og er standardutredning av skjelett ved myelomatose i Norge fra 2014 (Wolf et al., 2014). Lavdose CT gir en stråledose på ca. 4,1 mSv, og krever ingen kontrast. Man bør gjøre lavdose CT ved oppstart av hver behandling, hvis det ikke er tatt innenfor de siste 6 månedene.
MR fremstiller skjelettets bløtvev på en bedre måte enn CT, og vil gi bedre informasjon om intraspinale forhold og spørsmål om truende tverrsnittskade. MR har høy sensitivitet for myelomer, men kan ikke brukes til vurdering av beindestruksjon og frakturfare. MR gir ingen strålebelastning. Kartlegging før strålebehandling bør gjøres ved MR da det ofte er snakk om bløtdelsforandringer. MR-lesjoner er et av kriteriene som kan definere behandlingskrevende myelomatose. MR skal gjøres ved utredning og oppfølgning av solitært plasmacytom utgående fra skjelettet, og for å sette diagnosen ulmende myelomatose. MR trengs ikke hvis pasienten har behandlingstrengende myelomatose ved andre kriterier.
Skjelettscintigrafi brukes ikke.
FDG-PET-CT brukes i følgende situasjoner:
-
- Obligat ved oppfølging av non-sekretorisk myelomatose
- Obligat ved utredning og oppfølging av ekstramedullært solitært plasmacytom
- Kan brukes som prognostisk undersøkelse etter HMAS, før eventuelt vedlikehold, og oppfølging årlig av pasienter med positiv PET fra denne undersøkelsen.
Cytogenetikk
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Cytogenetiske forandringer ved myelomatose er svært hyppige. Forandringer som innbefatter immunglobulingenet på kromosom 14 regnes som primære og har i de fleste tilfeller patogenetisk betydning. MGUS og myelomatose har de samme cytogenetiske forandringene, men andelen pasienter som har slike forandringer er større ved myelomatose. Cytogenetikk kan ikke brukes diagnostisk, men har prognostisk og dels terapeutisk betydning.
Hypodiploiditet, t(4;14), t(14;16), t(14;20), gain1q, del 1p, del 13 og/eller del 17 ved diagnosetidspunkt indikerer dårlig prognose, mens hyperdiploiditet gir god prognose. Den beste prognostiske indeksen får man ved å kombinere FISH med LD og ISS, og dette er gjort i R‑ISS (revidert ISS-score). Forekomsten av cytogenetiske avvik fordeler seg omtrent slik hos pasienter i Norge: t(4;14): 15 %, del 13: 50 %, del 17: 15 %, t(11;14): 15 %.
Del17p og gain1q tilkommer i forløpet av myelomatose. Det anbefales derfor å gjenta FISH ved tilbakefall hos pasienter som ikke tidligere har påvist disse.
Metode for cytogenetisk undersøkelse
Fluoriserende in situ hybridisering (FISH) er standardmetode. Det er ikke nødvendig å gjøre karyotyping, men man mister da muligheten til å påvise hyperploiditet. De tre avvikene som inngår i R-ISS [t(4;14), t(14;16) og del 17p utgjør sammen med t(11;14) et minimum. Helst bør også kromosom-1-endringer og t(14;20) gjøres.
Biobank og FISH
Biobank for benmargsceller ved myelomatose er opparbeidet i Trondheim. Ved å sende prøver dit får man svar tilbake på FISH for del17, t(4;14), t(14;16), t(11;14), t(14;20) og gain1q som er de viktigste endringene av prognostisk betydning. Det anbefales at det sendes prøver til biobank/FISH til adresse:
Lab for prøvetaking og spesiell hematologi
Gastrosenteret, 1. etasje øst
Prinsesse Kristinas gate 1
St. Olavs Hospital, 7030 Trondheim
Telefon: 72 82 51 05
Rekvisisjonsskjema og samtykkeskjema sendes samlet med prøvene. Disse skjemaene finnes på: https://stolav.no/Laboratoriemedisin/Rekvisisjoner/Rekvisisjon%20FISH%20Myelomatose%20Biobank%20AMB.pdf
under «rekvisisjoner».
Anbefalinger for utredning
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Standardutredning blod og urin
- Serumelektroforese med kvantitering av M-komponent. Frie lette kjeder.
- Hb, hvite med diff. telling, trombocytter, kreatinin, estimert GFR, Calcium eller ionisert Calcium, albumin, β2mikroglobulin, LD, IgG, IgA, IgM.
- NT-Pro-BNP, Troponin T, ALP, og Urin-albumin. Blodutstryk. PTH-måling bør vurderes ved hypercalcemi for å utelukke primær hyperparathyreoidisme.
Nivåer og rekkefølge på utredning
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Lavrisikoutredning (MGUS mer sannsynlig diagnose)
Hvilke pasienter:
- Normal lettkjederatio, IgG m-komponent <15 g/l, ingen symptomer.
Hva skal gjøres:
- Blod- og urinprøver (se avsnitt MGUS)
- Anamnese på symptomer fra myelomatose og/eller amyloidose
- Ikke benmarg eller radiologisk undersøkelse
Høyrisikoutredning
Hvilke pasienter.
- Abnormal lettkjederatio eller
- IgG m-komponent >15 g/l eller
- IgA m-komponent eller
- Plasmacytom eller
- Mistenkt relaterte symptomer
Hva skal gjøres:
- Blod- og urinprøver (se MGUS)
- CT myelomatose
- Benmargsutstryk og benmargsbiopsi
MR helkropp gjøres (ev. columna og bekken hvis ikke tilgjengelig) hos pasienter med >10 % plasmaceller i biopsi, men som ikke fyller kriterier for behandlingskrevende myelomatose.
Fullutredning
Hvilke pasienter:
- Pasienter som har påvist behandlingskrevende myelomatose
- Nyhenviste pasienter med «sikker» behandlingskrevende myelomatose
- Pasienter med påviste plasmacytomer med klonal sykdom i benmargen
- Pasienter med ulmende myelomatose
Hva skal gjøres:
- Utredning som under «høyrisikoutredning»
- FISH av benmarg
- Biobanking om mulig
Andre undersøkelser:
Flowcytometri: Fordi minimal restsykdom (MRD)-vurdering ved flowcytometri har blitt mer vanlig, er det ønsket fra flowcytometrimiljøet at det tas en baseline flowcytometri av pasienter i førstelinje. Hvorvidt dette kan gjøres må avklares lokalt.
PET ved diagnose, og hvordan dette endrer seg etter behandling, gir prognostisk informasjon, og kan være aktuelt på enkelte sykehus.
Oppfølging av MGUS, ulmende myelomatose og plasmacytomer
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
MGUS
Hos fastlege etter 6 måneder og deretter årlig. Følgende prøver bør følges: Hb, kreatinin, calcium, NT-pro-BNP, ALP, S-elektroforese, frie lette kjeder, U-albumin.
Lav terskel for radiologiske undersøkelser, og tilbakehenvisning ved dynamikk i prøvene. Husk symptomer og funn tydende på AL-amyloidose, viktigst er albuminuri og forhøyet NT-pro-BNP.
Plasmacytomer etter behandling og ulmende myelomatose
Følges ved hematologisk poliklinikk hver 3. måned med standard blod- og urinprøver.
I tillegg, radiologisk oppfølging:
Solitært ekstramedullært plasmacytom: | FDG-PET/CT årlig i 5 år |
Solitært plasmacytom utgående fra skjelett: | MR helkropp årlig i 5 år |
Ulmende myelomatose med én MR lesjon: | Alternerende MR helkropp og CT skjelett hver 6. mnd |
Ulmende myelomatose uten MR-lesjoner: | Årlig MR helkropp |
Stadieinndeling og prognose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Det fins mange prognostiske markører. ISS er mest brukt og kan anvendes hos alle pasienter, også ved høydosebehandling og nedsatt nyrefunksjon. R-ISS (revised-ISS) er utarbeidet for pasienter behandlet initialt med IMIDs og proteasomhemmere.
ISS og FISH skal tas hos alle pasienter, og er et kvalitetsmål i kreftregisterets årlige rapport for B-cellesykdommer.
Internasjonalt prognostisk stadium (ISS)
Stadium I | S-β2 mikroglobulin <3,5 mg/l og S-albumin ≥35 g/l |
Stadium II | Verken I eller II |
Stadium III | S-β2 mikroglobulin ≥5,5 |
Revidert-Internasjonalt prognostisk stadium (R-ISS)
R-ISS stadium I | ISS stadium I og normal LD og ikke høyrisiko FISH (del17p, t(4;14), t(14;16) | 5 års overlevelse 82 % |
R-ISS stadium II | Verken R-ISS I eller R-ISS III | 62 % |
R-ISS stadium III | ISS III og samtidig høy LD eller pos del17p, t(4;14) eller t(14;16). | 40 % |
Behandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Beslutningsforum
Beslutningen om refusjon av nye medikamenter tas av Beslutningsforum i Nye Metoder etter en helseøkonomisk analyse i Statens legemiddelverk hvor hovedkriteriet er kostnad versus nytte. I handlingsprogrammet omtaler vi medikamenter og kombinasjoner på bakgrunn av evidens fra kliniske studier, og forteller samtidig om refusjonsstatus. Denne kan imidlertid endre seg etter at handlingsprogrammet er skrevet. Medikamenter som har blitt startet før en negativ beslutning kommer, kan fortsettes hos disse pasientene. Unntaksordningen, hvor man kan søke om å bruke ikke-refunderte regimer, gjelder pasienter som skiller seg fra hovedgruppen, og hvor regimene er under vurdering i Beslutningsforum. Det finnes også muligheter for off-label bruk og individuelle vurderinger.
Tabell 8.1: Oversikt over nye behandlinger som er godkjent i EMA/SLV og deres status i Nye metoder/Beslutningsforum
Status per 16.12.2021. Oppdateringer kan sjekkes på nyemetoder.no
Medikament | Indikasjon | Administrajon | Beslutning |
---|---|---|---|
VRD | 1. linje ikke HMAS | Sc + po | Refundert |
Kar/D Kar/len/D Kar/dara/D | Fra 1. relaps Fra 1. relaps Fra 1. relaps | iv 30 min | Refundert Kan brukes når len blir generisk Under vurdering |
Elo/len/D Elo/pom/D | Fra 1. relaps Fra 2. relaps | iv 30 min | Ikke refundert Under vurdering |
Ixa/len/D | Fra 1. relaps | Po | Godkjent fra 3. relaps |
Dara Dara/len/D Dara/len/D Dara/V/D Dara/VMP Dara/VTD | 2. relaps 1. relaps 1. linje ikke HMAS 1. relaps 1. linje ikke HMAS 1. linje før HMAS | sc | Refundert Kan brukes når len blir generisk Under vurdering Refundert Under vurdering Under vurdering |
Len | Vedlikehold etter høydosebehandling | Po | Refundert |
Len/D | 1. linje ikke HMAS | Po | Refundert |
Pom/dex Pom/Vel/dex | 2. relaps 1. relaps | Po | Under vurdering Under vurdering |
Isa/Pom/D | 2. relaps | i.v. 4-5-timer | Under vurdering |
Pan/V/D | 2. relaps | Po | Refundert |
VMP | 1. linje | Sc | Refundert |
Belantamab | 5. linje | i.v. 30min | Under vurdering |
Xgeva (Denusomab) | Forebyggende mot skjeletthendelser | Sc | Refundert |
Forkortelser
D eller Dex | = | Dexametason |
Dara | = | Daratumumab |
Elo | = | Elotuzumab |
Isa | = | Isatuximab |
Ixa | = | Ixazomib |
Kar | = | Carfilzomib |
Len | = | Lenalidomid (Revlimid) |
Len-Dex | = | Lenalidomid-Deksametason |
M | = | Melfalan |
MPV | = | Melfalan-Prednisolon-Bortezomib |
P | = | Prednisolon |
Pan | = | Panobinostat |
Pom | = | Pomalidomid |
R | = | Revlimid |
V | = | Velcade |
VMP | = | bortezomib-melfalan-prednison |
VRD | = | bortezomib-lenalidomid-deksametason |
VTD | = | bortezomib-thalidomid-deksametason |
Behandling ved nyresvikt
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Alle medisiner kan brukes med dosereduksjon. Thalidomid, bortezomib, bendamustin, carfilzomib, pomalidomid og daratumumab kan brukes uten dosereduksjon (begrenset erfaring ved eGFR <10 ml/min/1,73 m2). Revlimid gis i en dose på 15 mg daglig hvis eGFR <30, og i 25 mg hvis >30, men krever initialt tett oppfølging av kreatinin og celletall.
Pasienter med nyresvikt har dårligere prognose enn pasienter uten nyresvikt. Det er derfor viktig å behandle pasienter med nyresvikt minst like godt som pasienter uten nyresvikt, og unngå unødvendig dosereduksjon. Man bør altså tilstrebe triplettbehandlinger også på disse. Hvis man har startet med dosereduksjon bør denne forsøkes titrert opp ved god toleranse.
Påvirket nyrefunksjon sees hos ca. 50 % av pasientene på diagnosetidspunktet eller i sykdomsforløpet. Den vanligste årsaken er toksisk effekt av monoklonale lette kjeder i nyrenes proximale tubuli («myelomnyre»). Andre årsaker er dehydrering, infeksjoner, hyperkalsemi, nefrotoksiske medikamenter, hyperurikemi, hyperviskositet og amyloidose. Hvis behov for dialyse er både hemodialyse og peritoneal dialyse aktuelle alternativer. High-Cutoff-filter har vist bedre nyreoverlevelse etter 12 måneder, og anbefales derfor ved dialysebehov.
Nyretransplantasjon kan gjøres ved langtkommen nyresvikt hvis nyrene er den dominerende/eneste sykdomsmanifestasjon og leveutsiktene ellers er gode.
Anbefaling:
Anbefaling myelombehandling ved nyresvikt:
- Hydrering som gir diurese >3 liter/døgn.
- Behandling av utløsende faktorer, spesielt hyperkalsemi og hyperurikemi.
- Nefrotoksiske medikamenter (Aminoglykosider, NSAID) seponeres.
- Medikamenter: Alle medikamenter kan brukes
- Hvis pasienten er i dialyse bør man bruke High Cutoff-filter.
Generelt om behandlingsdoser, dosereduksjoner og seponering
Behandling av myelomatose har i de aller fleste tilfeller en kontinuerlig intensjon, og pasienter vil stå på behandling store deler av sitt gjenværende liv. På den ene siden fordrer kontinuerlig behandling god toleranse; pasienter skal tåle behandlingen de står på. På den andre siden er det viktig at pasienter som tåler behandlingen godt, får muligheten til å få den maksimale gevinsten. Toleranse hos den enkelte pasienten kan være vanskelig å forutse. For å ivareta både pasientens mulighet for maksimal gevinst, og pasientens behov for et godt liv, foreslår vi derfor denne systematiske tilnærmingen.
Startdosene i et regime gis som det ble gitt i studien som ligger til grunn for dokumentasjonen. Dette er regimene som er oppført her i handlingsprogrammet, i Felleskatalogen, og som ligger til grunn for markedsføringstillatelsen og avgjørelser i Beslutningsforum.
Vi oppfordrer til lav terskel for dosereduksjon. Pasientene skal tolerere behandlingen, og gjør de ikke det skal dosen reduseres. Ved tvil er det bedre å gå ned i dose enn å la være. Dette innebærer selvfølgelig bruk av skjønn. Viktig at man tilstreber å prøve lavere doser fremfor å stoppe, hvis ikke dette er strengt nødvendig.
Når man er på laveste dose og medikamentet fortsatt ikke tolereres, må dette seponeres. Hvis det finnes alternativer, bør ikke medikamentet restartes.
Førstegangsbehandling av myelomatose
Pasienter <70 år
- Pasienter <70 år tilbys høydose kjemoterapi med autolog stamcellestøtte (HMAS) med mindre det foreligger kontraindikasjoner for dette. Veldig spreke pasienter med høy motivasjon >70 år kan også vurderes for dette.
Behandlingsrelatert mortalitet ved HMAS er lav selv om bivirkninger kan være betydelige.
Behandlingen omfatter 5 faser: 1) Induksjonsbehandling, 2) Autolog stamcellehøsting 3) HMAS 4) Konsolidering og 5) Vedlikeholdsbehandling.
Induksjonsbehandling og høsting. Det er naturlig å bruke induksjonsbehandling som gir den beste responsen, det vil si kombinasjoner av proteasomhemmere og imider. I retningslinjene anbefales 4 sykluser VRd eller Dara-VTd. Dara-VTd er nylig godkjent, og har gode resultater i en randomisert studie mot VTd. VTd er mer toksisk enn VRd, spesielt mtp nevropati.
- Fordeler med VRd: Billigere enn Dara-VTd. Bedre tolerert.
- Fordeler med Dara-VTd: Sannsynligvis bedre effekt. EMA-godkjent.
Autolog stamcellehøsting bør foregå kort etter induksjonsbehandlingen; helst tilsvarende tidspunkt på neste syklus. Stamceller høstes fra perifert blod etter behandling med Cyklofosfamid iv og G-CSF etter lokale retningslinjer. Høstingen kan gjøres uten cyklofosfamid hos pasienter i dialyse.
Det høstes minimum 2 x 2,0 x 106CD34+ celler/kg kroppsvekt for to HMAS.
HMAS. Etter induksjonsbehandlingen og høstingen gis Melfalan iv. Det bør være kortest mulig tid mellom høsting og melfalan. Reinfunderte stamceller skal være minimum 2,0 x 106 CD34+ celler/kg kroppsvekt. Dobbel (tandem) HMAS har vist forbedret overlevelse i hele populasjonen, og kan vurderes hos alle som tålte første HMAS godt. Tandem HMAS anbefales til alle pasienter med cytogenetisk høyrisk.
Konsolidering: Konsolideringsbehandling er å fortsette med kurer tilsvarende induksjonskurene etter HMAS. Studiedata har vist forbedring av progresjonsfri overlevelse, og er ansett som standard behandling. Vi anbefaler derfor 4 nye sykluser med samme regime som konsolidering etter HMAS. Velcade kan og bør utelates hvis pasienten har signifikant nevropati.
Vedlikeholdsbehandling etter HMAS. En metaanalyse på 1208 pasienter med vedlikeholdsbehandling med lenalidomid etter HMAS ble publisert juli 2017 (McCarthy et al., 2017). Studien baserer seg på 3 randomiserte studier, 2 med placebokontroll og en uten. Denne viser median totaloverlevelse 86 måneder i placebo/observasjons-armen og >2 år lengre i behandlingsarmen. En engelsk større studie har senere vist tilsvarende resultater (Jackson et al., 2019). Det er økning av sekundære maligniteter i lenalidomidarmen, men dette slår ikke ut på dødeligheten. Det er farligere å ha myelomatose. Intensjonen i studien var behandling inntil progresjon. Pasienter sluttet imidlertid av ulike grunner og median tid på lenalidomid var 28 måneder.
På bakgrunn av disse studiene anbefales oppstart av vedlikeholdsbehandling med lenalidomid 3 måneder etter HMAS. Dosering iht felleskatalogen.
Behandlingene er besluttet tatt i bruk i spesialisthelsetjenesten i Beslutningsforum i Nye Metoder 13.12.21.
Induksjonsbehandling
VRd
Bortezomib 1,3 mg/ m2 sc dag 1,4,8,11.
Lenalidomid 25 mg dag 1–14 fulgt av 7 dagers pause.
Dexamethason 20 mg po dag 1,2,4,5,8,9,11,12.
Gjentas hver 21. dag, i alt 4 ganger.
eller
Dara-VTd (28-dagerssykluser)
Daratumumab 1800 mg sc ukentlig i syklus og 1 og 2, annenhver uke i syklus 3, 4 og konsolidering
Bortezomib 1,3 mg/ m2 sc dag 1,4,8,11.
Thalidomid 100 mg daglig
Dexamethason 40 mg po dag 1,2,8,9,15,16,22,23.
Gjentas hver 28. dag, i alt 4 ganger.
Ved eGFR<30 doserer man lenalidomid 15 mg daglig. Andre medikamenter doseres på samme måte.
VCd (aktuelt hvis imider er kontraindisert)
Bortezomib 1,3 mg/m2 sc dag 1,4,8,11.
Cyklofosfamid 900 mg/m2 hver 3. uke
Dexamethason 20 mg po dag 1,2,4,5,8,9,11,12.
Gjentas hver 21. dag, i alt 4 ganger
CRd (aktuelt hvis bortezomib er kontraindisert)
Cyklofosfamid 500 mg dag 1 og 8
Revlimid 25 mg dag 1–21
Dexamethason 40 mg po dag 1–4 og 2–15
Perifer stamcellehøsting
Cyklofosfamid 2 g/m2 iv.
Uromitexan 800 mg/m2 x 4 (uroproteksjon) samme dag som cyklofosfamid.
G-CSF etter lokale retningslinjer.
Plerixafor kan brukes til pasienter med sterkt reduserte benmargsreserver.
Stamcellehøsting når CD34+ celler >20 x 106/l.
Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte
- Melfalan 200 mg/m2. Ved eGFR <30 ml/min reduseres Melfalandosen til 140 mg/m2. Stamcellestøtte med minimum 2,0 x 106 CD34+ celler/kg.
Resultater fra både en randomisert studie (Cavo et al., 2020) og fra en metaanalyse (Cavo et al.) viser en overlevelsesgevinst for hele populasjonen ved tandemtransplantasjon vs enkel transplantasjon. Man kan derfor vurdere dette hos alle pasienter som hadde god toleranse for den første transplantasjonen. For pasienter med cytogenetisk høyrisiko er tandem anbefalt. En eventuell transplantasjon nr. 2 gjøres ca. 3 måneder etter den første, med den samme dosen melfalan.
Konsolideringsbehandling
Vi anbefaler 4 konsolideringssykluser med det samme regimet etter HMAS.
Vedlikeholdsbehandling
- Lenalidomid vedlikeholdsbehandling etter HMAS har vist god effekt og anbefales, iht. felleskatalogen. Per 13.02.2021 er det dog fortsatt ikke anledning til å starte dette fordi Beslutningsforum Nye Metoder ikke har godkjent slik behandling.
Pasienter > ca. 70 år
DRd er den beste behandlingen i denne situasjonen, foran VRd og DVMP. DRd og DVMP er under vurdering av beslutningsforum. VRd anses som førstevalget inntil disse vurderingene foreligger. Vi anbefaler at VRd gis som beskrevet under, dvs i 28-dagerssykluser, ikke 21. Hvis DRd godkjennes av beslutningsforum, vil dette være den beste behandling.
VRd (Durie et al., 2017)
Bortezomib 1,3 mg/m2 sc dag 1,8,15.
Lenalidomid 25 mg dag 1–21 fulgt av 7 dagers pause.
Dexamethason 40 mg po dag 1,8,15,22
Gjentas hver 28. dag, 8 ganger, deretter kontinuerlige sykluser med Rd.
D-Rd
Daratumumab 1800 mg sc ukentlig 2 første sykluser.
Daratumumab hver 2. uke i syklus 3–6. Deretter 1 gang per syklus
Revlimid 25 mg dag 1–21
Dexametason 40 mg po dag 1,8,15,22
Gjentas hver 4. uke til progresjon
D-VMP (Mateos et al., 2018)
Daratumumab 1800 mg sc ukentlig første syklus.
Daratumumab hver 3. uke 2.–9. syklus. Deretter 1 gang per syklus.
Velcade dag 1,4,8,11 og dag 22,25,29,32 i første syklus.
Velcade dag 1,8,22,29 i 2.–9. syklus.
Melfalan 6 mg/m2 og Prednisolon 60 mg/m2 dag 1–4 i 9 sykluser.
Gjentas hver 6. uke. Fra syklus 9 kun daratumumab.
For pasienter som er for skjøre for Velcadebehandling, er Rd fortsatt et godt alternativ.
RD (Benboubker et al., 2014)
Lenalidomid 25 mg dag 1–21, pause 7 dager.
Dexamethason 40 mg dag 1, 8, 15, 22.
Gjentas hver 28. dag i 18 mnd (stanses før ved tilbakefall eller toksisitet).
PFS øker ved kontinuerlig behandling, og er et alternativ hvis toleransen er god.
Alternativer som kan brukes hvis primæranbefalingen ikke kan følges.
Plasmacelleleukemi
Primær plasmacelleleukemi er en sjelden og aggressiv variant av plasmacellesykdommen. Den er definert ved plasmacelletall >2x109/l eller plasmacelleandel av hvite blodlegemer >20 % i blod hos en pasient som oppfyller kriteriene for myelomatose, og som ikke har fått behandling tidligere. Forventet levetid er under 1 år. Pasienter med >5 % plasmaceller i blod, kan også betraktes som plasmacelleleukemi da prognosen er like dårlig (Ravi et al., 2018). Behandlingsprinsipper er i praksis det samme som for myelomatose.
Allogen stamcelletransplantasjon
Allogen stamcelletransplantasjon med full eller redusert (RIC) kondisjonering har fortsatt høy mortalitet, men har et potensiale for kurasjon. Andel som kureres er lav, det er vanskelig å få frem sikre tall. Allogen stamcelletransplantasjon har vært gitt som primærbehandling eller i sekvens etter HMAS eller som tilbakefallsbehandling. Studiene viser varierende resultater som er oppsummert i en konsensusartikkel. Det er ikke holdepunkter for at dårlig-prognose cytogenetikk eller klinisk aggressiv myelomatose gjør det bedre med allogen stamcelletransplantasjon.
Anbefaling:
Det er ikke konsistent dokumentasjon for nytte av allogen stamcelletransplantasjon. Allogen stamcelletransplantasjon bør i hovedsak skje i kontrollerte studier, men kan etter individuell vurdering tilbys sterkt motiverte og velinformerte yngre pasienter, og er mest aktuelt i første tilbakefall med god tumor kontroll.
Behandling av tilbakefall
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Når skal man starte behandling ved tilbakefall
Progressiv sykdom defineres som 25 % økning av M-komponenten i serum eller urin, i differansen mellom lette kjeder (dFLC) eller økning i plasmacelleandelen i benmargen (se tabell 8.2). Det finnes to typer indikasjoner for behandling av tilbakefall.
Klinisk tilbakefall: nye eller økte osteolytiske eller bløtvevslesjoner, forverring av hypercalcemi, anemi eller nyresvikt. Hyperviskositet.
Progressiv sykdom (se over og i tabell 8.2): Kort fortalt økning på 25 % i en eller flere klonale parametere, med et minimum på 5 g/l (s-m-komponent), 200 mg/døgn (u‑m‑komponent), 100 mg/l (dFLC), eller 10 % (benmarg) (Kumar et al., 2016).
Klinisk tilbakefall skal alltid behandles. I de fleste tilfeller bør også biokjemisk tilbakefall behandles. Det er publisert data som viser at det går bedre med pasienter som behandles på biokjemisk tilbakefall.
Aspekter og prinsipper for valg av behandling
- Alder
- Performance status
- Komorbiditet (organfunksjon, benmargsfunksjon, polynevropati mm.)
- Preferanse iv/sc versus tabletter
- Refraktæritet for behandling
- Toksisitet
Viktige prinsipper for tilbakefallsbehandling er følgende:
- Behandle paraproteinrelaps / progressiv sykdom
- Bytt til eller legg til ny virkningsmekanisme.
- All behandling er i utgangspunktet kontinuerlig, selv om man dosereduserer og deretter seponerer hvis manglende toleranse.
2. gangs HMAS
Dokumentasjonen for 2. gangs HMAS er relativt svak. Det er vist gevinst av HMAS vs peroral cyklofosfamid (Cook et al., 2014), og det er også teoretisk og erfaringsbasert grunnlag for å anbefale ny HMAS ved tilbakefall. Deler av tilnærmingen er likevel annerledes. HMAS er også aktuell ved tilbakefall hvis dette ikke er gjort før. 2. gangs HMAS har blitt mindre og mindre vanlig både i Europa og USA.
- Man bør vurdere en annen induksjonsbehandling. Bakgrunnen for dette valget er det samme som for hvordan man velger annen tilbakefallsbehandling, og dette forklares nedenfor.
- Da dokumentasjonen for ny HMAS er svak, bør ikke dette valget frata pasienter muligheten til godt dokumentert tilbakefallsbehandling. Derfor bør behandlingen gitt som induksjonsbehandling kontinueres etter HMASen. Pasientene bør altså få samme behandling på kontinuerlig basis som tilbakefallspasienter uten HMAS, men med et tillegg av HMAS etter 4 sykluser.
- Hvilken behandling man bruker som induksjon og kontinuerlig behandling, velges på samme grunnlag som annen tilbakefallsbehandling.
Råd for valg av regimer
(for dosering, se avsnittet "Mer detaljer om behandlingsregimer")
Valg av regimer vil avhenge av flere faktorer, der de viktigste er overlevelsesgevinst i studier og hva pasienter tidligere har fått. I en «standard» pasient anbefaler vi følgende:
Førstelinje: Basert på Velcade og Revlimid
Andrelinje: Basert på daratumumab
Tredjelinje: Basert på carfilzomib
Fjerdelinje: Basert på pomalidomid
Femtelinje: Belantamab mafodotin
Sjettelinje: Basert på panobinostat
Rekkefølgen ved dagens refusjonsgodkjenninger blir derfor: VRd => DVd => Kd => Pd => PanVelDex. Man kan vurdere å kombinere Kd eller Pd med bendamustin.
En optimal rekkefølge hvis alt EMA-godkjent var tilgjengelig ville vært DRd /DVTd-Len => KdD/KRd => EloPd => Belantamab mafodotin => PanVelDex
Venetoclax gir høye responser og god PFS i pasienter med t(11;14). Dette er foreløpig ikke godkjent for myelomatose, men er et meget godt alternativ for disse pasientene. Med dagens dokumentasjon er det naturlig å bruke venetoclax tidligst i 4. linje, etter lokal godkjenning.
Selinexor er FDA-godkjent, er i godkjenningsprosess i EMA, og er tilgjengelig som compassionate use via legemiddelverket. Belantamab er EMA-godkjent. Begge har 5. linjebehandling (og videre) som indikasjon.
- Hvilke regimer som kan gis vil avhenge av refusjonsstatus (se tabell 8.1) og unntakssøknader lokalt.
- Ta hensyn til medikamenters bivirkningsprofil i lys av komorbiditet og vedvarende bivirkninger fra tidligere behandling
- Når pasienter er refraktære for enkeltmedikamenter, elimineres valgene fra listen nedenfor. Prioriteringene mellom dem er fortsatt den samme.
- Blant kombinasjoner på samme prioritering, velges det regime som gir endring av virkningsmekanisme fra det som har vært brukt, med størst fokus på det som ble brukt sist.
- Tripletter foretrekkes fremfor dubletter
- Listen er basert på medikamentkombinasjoner som har vært brukt i Norge.
- Revlimid og Velcade brukes med salgsnavn, mens for de andre bruker vi generiske navn. Dette fordi det er slik bruken av bokstavkombinasjoner har utviklet seg.
- Førstevalg (OS-gevinst i fase-3-studier):
- Karfilzomib-Revlimid-Dexametason (KRd vs Rd) (Siegel et al., 2018)
- Elotuzumab-Revlimid-Dexametason (ERd vs Rd) (Dimopoulos et al., 2018b)
- Karfilzomib-Dexametason (Kd vs Vd) (Dimopoulos et al., 2018a)
- Andrevalg (PFS-gevinst):
- Daratumumab-Carfilzomib-Dexametason (DKd vs Kd)
- Isatuximab-Carfilzomib-Dexametason (IKd vs Kd)
- Isatuximab-Pomalidomid-Dexametason (IsaPd vs Pd)
- Daratumumab-Revlimid-Dexametason (DRd vs Rd)
- Daratumumab-Velcade-Dexametason (DVd vs Vd)
- Pomalidomid-Velcade-Dexametason (PVd vs Vd)
Må ha prøvd Revlimid - Ixazomib-Revlimid-Dexametason (IRd vs Rd)
- Elotuzumab-Pomalidomid-Dexametason (EPd vs Pd)
Må ha prøvd Revlimid - Panobinostat-Velcade-Dexametason (PanVd vs Vd)
- Doxorubicin-Velcade (DoxoV vs V)
- Tredjevalg (OS-gevinst over kun dexamethason i fase-3-studier):
- Revlimid-Dexametason (Rd vs D)
- Velcade-Dexametason (Vd vs D)
- Pomalidomid-Dexametason (Pd vs D)
Må ha prøvd Revlimid
- Fjerdevalg (fase-2-studier):
- Daratumumab (anbefaler å legge til Dexametason i vanlig dose)
- Daratumumab-Pomalidomid-Dexametason (Chari et al., 2017b)
- Bendamustin-Velcade-Dexametason (Rodon et al., 2015)
- Bendamustin-Revlimid-Prednisolon (Beck et al., 2017)
- Bendamustin-Pomalidomid-Dexametason (Sivaraj et al., 2018)
- Venetoclax-Dex til pasienter med t(11;14) (Kumar et al., 2017)
- Cyklofosfamid-Velcade-Dexametason (de Waal et al., 2015)
- Cyklofosfamid-Revlimid-Prednisolon (Nijhof et al., 2016)
- Cyklofosfamid-Pomalidomid-Dexametason (Baz et al., 2016)
- Cyklofosfamid-Carfilzomib-Dexametason (Bringhen et al., 2014)
- Panobinostat-Carfilzomib (Kaufman et al., 2019)
- Panobinostat-Revlimid-Dexametason (Chari et al., 2017a)
- Bendamustin-Carfilzomib-Dexametason
Primært refraktær sykdom
Vi anbefaler følgende håndtering i forbindelse med HMAS:
- For pasienter som har progresjon i starten av induksjonsbehandlingen => Bytt induksjonsbehandling, og involver en ekspert i valg av behandling.
- For pasienter som har progresjon sent i induksjonsbehandling => Gå raskt til HMAS
- For pasienter som ikke har progresjon, men suboptimal respons => Fullfør 4 sykluser induksjonsbehandling og gå raskt til HMAS
For pasienter som ikke skal til HMAS, behandler man videre til progresjon, og bytter så til det neste aktuelle behandlingsregimet.
Anbefalt behandling ved tilbakefall
HMAS kan være del av behandlingen hvis pasienten antas å tåle dette, og det er stamceller tilgjengelig. Man velger induksjonsbehandling på samme måte som ved tilbakefall, og kontinuerer behandlingen til progresjon etter HMAS
Med dagens godkjenningsstatus, anbefaler vi denne regimerekkefølgen:
VRD => DVd => Kd => Pd => PanoVelDex. Se kommentarer til disse behandlingene tidligere i dokumentet.
Mer detaljer om behandlingsregimer
K=Karfilzomib, R=Revlimid, d=dexametason, E=elotuzumab, D=daratumumab, V=Velcade, I=Ixazomib, Pan=panobinostat, P=pomalidomid, Benda=bendamustin, Pred=prednisolon, C=cyklofosfamid
Alle medikamenter som kan gis oralt eller subkutant, er dosert slik. Hvis ikke annet er beskrevet er behandlingen til progresjon eller manglende toleranse. Fordi pasienter har ulik behandlingshistorie, er det er beskrevet regimer her som ikke var nevnt i tabellen over
Vd, Pd, KRd, Kd, ERd, EPd, IRd, PVd og PanVd
- Beskrevet i Felleskatalogen
Rd
- R som i Felleskatalogen
- Dexa ukentlig 40 mg peroralt
Dara (D)
Beskrevet i felleskatalogen. Vi anbefaler tillegg av 40 mg dexametason ukentlig
DRd
- Daratumumab beskrevet i Felleskatalogen
- Rd som beskrevet ovenfor
DVd
- 21-dagerssykluser
- Daratumumab gis som beskrevet i Felleskatalogen
- Velcade dag 1,4,8,11 i de 8 første (3-ukers)-syklusene
- Dexametason 20 mg dag 1,2,4,5,8,9,10,11 i de 8 første (3-ukers)-syklusene
Doxorubicin-Velcade
- 21-dagssykluser
- Velcade 1,3 mg/m2 dag 1,4,8,11
- Doxorubicin 30 mg/m2 dag 4
DPd
- 28-dagerssykluser
- Daratumumab som i monoterapi
- PomDex som i Felleskatalogen
IsaPd
- Isatuximab og PomDex, begge som i Felleskatalogen
DKd
- 28-dagerssykluser
- Daratumumab som i monoterapi
- Karfilzomib 20 mg/m2 dag 1 i syklus 1
- Karfilzomib 70 mg/m2 dag 8,15 i syklus 1 og dag 1,8,15 fra syklus 2
- Dexametason 40 mg ukentlig
BendaVd
- 28-dagerssykluser
- Bendamustin 70 mg/m2 dag 1 og 8
- Velcade 1,3 mg/m2 dag 1,8,15,22
- Dexametason 20 mg dag 1,8,15,22
- 6 sykluser hver 4. uke. Deretter 6 sykluser hver 8. uke. Til sammen 12 sykluser.
- Hvis god toleranse bør man vurdere å fortsette.
BendaRPred
- 28-dagerssykluser
- Bendamustin 75 mg/m2 dag 1 og 2
- Revlimid 25 mg dag 1–21
- Prednisolon 100 mg dag 1–4
- 8 sykluser
- Hvis god toleranse bør man vurdere å fortsette
BendaPd
- 28-dagerssykluser
- Bendamustin 120 mg/m2 dag 1 syklus 1–12
- Pomalidomid 3 mg dag 1–21 (fortsettes også etter syklus 12)
- Dexametason 40 mg dag 1,8,15,22 syklus 1–6
- Dexametason 20 mg dag 1,8,15,22 fra syklus 7
Venetoclax-Dex (kun aktuelt for pasienter med translokasjon 11;14)
- 21-dagerssykluser
- Venetoclax 800 mg 1–21
- Dexametason 40 mg ukentlig
- Pasienter >75 år halverer dosen dexametason
CVd
- Syklus 1–3: 21-dagerssykluser
- Velcade 1,3 mg/m2 dag 1,4,8,11
- Cyklofosfamid 50 mg dag 121
- Dexametason 20 mg dag 1,2,4,5,8,9,11,12
- Syklus 4–6: 35-dagerssykluser
- Velcade 1,6 mg/m2 dag 1,8,15,22
- Cyklofosfamid 50 mg dag 135
- Dexametason 20 mg dag 1,2,8,9,15,16,22,23
- Syklus 7 og videre: 28-dagerssykluser
- Velcade 1,3 mg/m2 dag 1,15
- Cyklofosfamid 50 mg dag 128
CRPred
- 28-dagerssykluser
- Revlimid 25 mg dag 1–21
- Cyklofosfamid 50 mg dag 1–28
- Prednisolon 20 mg dag 1–28
CPd
- 28-dagerssykluser
- Pomalidomid 4 mg dag 1–21
- Dexametason 40 mg ukentlig
- Pasienter >75 år halverer dosen dexametason
- Cyklofosfamid 400 mg dag 1,8,15
CKd
- 28-dagerssykluser
- Cyklofosfamid 300 mg/m2 dag 1,8,15
- Karfilzomib 20 mg/m2 dag 1,2 i syklus 1
- Karfilzomib 36 mg/m2 dag 8,9,15,16 i syklus 1; dag 1,2,8,9,15,16 fra syklus 2
- Dexametason 20 mg dag 1,2,8,9,15,16.
PanK
- 28-dagerssykluser
- Karfilzomib 20 mg/m2 dag 1,2 i syklus 1
- Karfilzomib 36 mg/m2 dag 8,9,15,16 i syklus 1; dag 1,2,8,9,15,16 fra syklus 2
- Panobinostat 20 mg tre ganger ukentlig uke 1–3 i hver syklus
- Dexametason 4 mg kun som premedikasjon, en tablett før hver carfilzomib
PanRd
- 28-dagerssykluser
- Panobinostat 20 mg dag 1,3,5,15,17,19
- Revlimid 25 mg dag 1–21
- Dexametason 40 mg dag 1,8,15
Benda-Kd
- 28-dagerssykluser
- Bendamustin 70 mg/m2 dag 1 og 8 syklus 1–8
- Karfilzomib 20 mg/m2 dag 1,2 i syklus 1
- Karfilzomib 27 mg/m2 dag 8,9,15,16 i syklus 1; dag 1,2,8,9,15,16 fra syklus 2–8
- Karfilzomib 27 mg/m2 dag 1,2,15,16 fra syklus 9
- Dexametason 20 mg dag 1,2,8,9,15,16,22,23 syklus 1–8
- Dexametason 20 mg dag 1,2,15,16 fra syklus 9
Tromboseprofylakse
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Tromboseprofylakse ved thalidomid, lenalidomid og pomalidomid:
- Acetylsalicylsyre 75 mg. Hvis pasienten har ≥2 risikofaktorer eller hvis medikamentene kombineres med antracyklin, bør warfarin eller lavmolekylært heparin (enoxaparin 40 mg eller ekvivalent) brukes. DOAC kan også brukes.
Veiledende dosejusteringer ved benmargs- og nyresvikt
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Pegylert G-CSF bør alltid prøves for å opprettholde doseintensitet.
Melfalan og cyklofosfamid ved benmargssvikt
Nadirverdier (3 uker efter kur):
Neutrofile <0,5 x 109/l eller trombocytter <50 x 109/l: Neste dose reduseres med 25 %.
Neutrofile >2 x 109/l og trombocytter >120 x 109/l: Neste dose økes med 25 %.
Før oppstart neste syklus:
Neutrofile <1,5 x 109/l og trombocytter <100 x 109/l:
Behandlingen utsettes en uke. G-CSF bør iverksettes.
Se Felleskatalog for andre medikamenter.
Ved nyresvikt
Melfalan 25–50 % reduksjon ved GFR 30–50 ml/min, 50–75 % reduksjon ved eGFR<30 ml/min.
Cyklofosfamid er upresist rapportert i litteraturen, 25–50 % reduksjon er anbefalt ved 25–75 % reduksjon av clearance.
Thalidomid, bortezomib, bendamustin, carfilzomib, daratumumab og pomalidomid kan gis i full dose ved nyresvikt, men det er mindre erfaring ved alvorlig nyresvikt (GFR<10 ml/min).
Revlimid kan startes i 15 mg ved eGFR <30 ml/min, men man må følge celletall og kreatinin ukentlig i startfasen.
Strålebehandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Myelomatose er vanligvis en strålefølsom sykdom. Ved solitære plasmacytomer kan strålebehandling alene være kurativt. Sykdommen er imidlertid ofte generalisert og systemisk behandling er da å foretrekke som hovedbehandling. Strålebehandling kan være nyttig for kontroll av lokale problemer som smertefulle lesjoner og truende frakturer.
Det oppstår ofte spørsmål om rekkefølgen hvis man skal gi flere behandlingsmodaliteter. Generelt anbefales å prioritere medikamentell behandling for å spare benmargsreserver. Behovet for stråling vil ofte falle bort hvis kjemoterapi gis først.
Kan strålebehandling og kjemoterapi gis samtidig?
For eldre medikamenter (alkylerende agens, antracykliner, cisplatin) er det nødvendig å ha minst 4 ukers intervall mellom kjemoterapi og strålebehandling. Dokumentasjon mangler for de nye medikamentene, men erfaringen er at dette kan gis samtidig. Vi mener derfor at dette kan prøves hvis det ansees tidsmessig nødvendig.
Rebestråling
Mange pasienter vil trenge strålebehandling gjentatte ganger i sitt sykdomsforløp. Begrensende for rebestråling vil være tilgrensende normalvevs toleranse. Dette vurderes av stråleenheten. Hvis effekten tidligere har vært god og varig (>6–12 måneder), vil det som regel være trygt og sannsynligvis nyttig å gi ny bestråling.
Relaps med plasmacytomer
Hvis pasienten får et nytt plasmacytom under behandling der det er god kontroll på den systemiske sykdommen, anbefales stråling og kontinuering av den systemiske behandlingen.
Hvis pasienten får et nytt plasmacytom i behandlingspause, anbefales restart av systemisk behandling, og vurdering av om stråling trengs i tillegg.
Kirurgisk behandling
Kirurgisk behandling av myelomatosepasienter er aktuelt ved fraktur, truende fraktur og sammenfall i columna med truende tverrsnittslesjon.
Det er ingen kontrollerte randomiserte kliniske studier angående kirurgisk behandling av skjelettmetastaser. Resultatene etter operativ behandling fremkommer i retrospektive materialer som omfatter flere kreftformer. Brystkreftmetastaser dominerer i slike materialer, og myelomatose utgjør bare 10–15 %. Metastaser til skjelettet opptrer og forløper forskjellig for forskjellige krefttyper, og det er funnet bedre overlevelse for myelomatosepasienter som er operert i skjelettet enn for andre. Det er alt i alt sparsomt med systematisk informasjon, og beslutningene for myelomatosepasienter må i hovedsak tas på et generelt erfaringsgrunnlag. Kirurgisk behandling bør tilstrebe å gi rask mulighet for rehabilitering, liten risiko for alvorlige komplikasjoner og et resultat som ikke forventes å kreve reoperasjon i pasientens levetid.
Kyfoplastikk, hvor man injiserer sement i en frakturert vertebra, er også aktuelt, og kan i en del tilfeller ha god smertelindrende effekt.
Situasjoner hvor strålebehandling, kirurgisk behandling og kjemoterapi vurderes opp mot hverandre
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Truende tverrsnittslesjon
Kompresjon av medulla spinalis opptrer hos 5–10 % av pasienter med myelomatose og er en medisinsk akuttsituasjon. Slike manifestasjoner skyldes osteolytiske destruksjoner med sammenfall av vertebrae eller en bløtdelstumor som komprimerer medulla.
Tverrsnittslesjon skal mistenkes ved:
- Nytilkomne ryggsmerter (ofte belteformete)
- Nevrologiske symptomer fra underekstremitetene (både sensoriske og motoriske), nedsatt kraft, gangproblemer
- Sfinkter- eller tarmparese med inkontinens, obstipasjon/urinretensjon (sene tegn)
Funn ved klinisk undersøkelse: Slapp analsfinkter, paraparese, sensibilitetstap på underekstremiteter, sensibilitetsforskjell på trunkus.
Pasienten bør startes raskt på steroider som har god ødemdempende virkning og bør få strålebehandling innen 1 døgn. Steroiddose dexametason 40 mg daglig i opptil 4 dager.
Smertefulle lesjoner
Kjemoterapi eller strålebehandling er aktuelt. Dersom pasienten er vanskelig å smertelindre med kjemoterapi eller analgetika, er det god indikasjon for strålebehandling. Man har tradisjonelt gitt 20–30 Gy over 1–2 uker, men man kommer som regel til målet med enkel fraksjonering 8 Gy x 1. En slik dose kan godt gjentas mot samme område.
Truende fraktur og fraktur
Kirurgi/strålebehandling er aktuelt. Det er utarbeidet kriterier for kritisk skjelettstyrke, men disse blir i praksis lite brukt. Indikasjonen bygger på en klinisk vurdering hvor man legger vekt på smerter, funksjon, generell helsetilstand og forventet overlevelse.
Pasient med store smerter som øker ved belastning og påvist lesjon med fortynning av corticalis er kandidat for profylaktisk behandling. Slike pasienter bør diskuteres med ortoped og onkolog. Ved antatt stor frakturfare er det rimelig å velge profylaktisk kirurgi. Det finnes ikke studier som viser at strålebehandling forebygger fraktur. I overarmsben og i rygg vil det sjelden være indikasjon for operasjon før fraktur har oppstått.
Fraktur bør behandles kirurgisk hvis ortopedisk indikasjon.
Postoperativ strålebehandling
Frakturkirurgi vil sjelden eliminere tumor og det kan øke mulighetene for et godt langtidsresultat å gi postoperativ strålebehandling. Det er derfor vanlig å gi 3 Gy x 10 i denne situasjonen. Selv om dokumentasjonen er svak er det rimelig å strålebehandle frakturer som ikke opereres.
Andre romoppfyllende prosesser som truer viktige strukturer
Eksempler på slike situasjoner er bløtdelstumores med avklemming av galle- eller urinveier, kompresjon av hjernenerver, protrusjon av orbita. Strålebehandling med 3 Gy x 10 vil oftest være førstevalg, men stenting kan være aktuelt i galle- og urinveier.
Solitært plasmacytom i ben
Solitære plasmacytomer utgjør 5 % av alle plasmacelletumores. Det foreligger som regel en lytisk solitær destruksjon av ben, og biopsi gir diagnosen. Det må samtidig gjøres utredning med tanke på om det foreligger flere plasmacytomer eller generalisert sykdom. Det viktigste er å identifisere eventuelle andre plasmacytomer da tilstanden fortsatt er potensielt kurativ. Pasientene kan ha M-komponent av varierende størrelse, og denne kan skyldes plasmacytomet, særlig hvis den blir borte etter stråling. Avgrensingen mot systemisk sykdom er usikker og erfaringen viser at 75 % av pasientene utvikler myelomatose i løpet av 2–4 år. I utgangspunktet skal man likevel ha kurativ målsetting, også i tvilstilfeller. Dette har først og fremst betydning for dosering av strålebehandlingen. Supplerende systemisk behandling er ikke indisert ved asymptomatisk sykdom. Hvis man er engstelig for at det foreligger en systemisk restsykdom, kan denne uansett ikke helbredes ved systemisk behandling.
Ved kurativt siktemål gis høyere doser og fraksjonering, anbefalt dose er 2 Gy x 20 og ved plasmacytomer >5 cm vurderes gitt 2 Gy x 25.
Ekstramedullært plasmacytom
Disse utgjør 3–5 % av plasmacelleneoplasiene og 80 % finnes i øvre respirasjonstraktus eller ØNH-området. Disse behandles som de andre plasmacytomene, selv om man kan diskutere nytten av strålebehandling i de tilfellene der tumor er kirurgisk fjernet i sin helhet. Ved tvil bør strålebehandling gis i kurative doser. Ca. 30 % av pasienter med ekstramedullære plasmacytomer vil senere utvikle systemsykdom.
Anbefalinger plasmacytomer (i ben eller ekstramedullært)
Diagnostikk: vanlig myelomatoseutredning pluss MR av columna og bekken for å påvise eventuelle andre lesjoner. PET-CT ved ekstramedullært plasmacytom. For oppfølging, se tidligere avsnitt.
Behandling: ved ekte solitært myelom gis strålebehandling med kurativ dose. Ved påvisning av flere lesjoner eller myelomatose gis primært systemisk behandling som ved myelomatose.
Truende tverrsnittslesjon
Diagnostikk: MR columna rekvireres som ø.hj., evt CT myelografi dersom kontraindikasjon mot MR.
Behandling: Dexametason 40 mg x1 startes umiddelbart.
Pasienten overføres til sykehus med strålebehandlingstilbud, og helst nevrokirurgisk avdeling. Strålebehandling 3 Gy x10 startes innen 24 timer. Hvis progressive symptomer, behov for stabilisering, usikker diagnose eller hvis strålebehandling ikke kan startes, vurderes akutt laminectomi.
Profylaktisk behandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Bisfosfonater
Zoledronat gir mindre skjelettskade og økt totaloverlevelse ift clodronat. Også pasienter uten skjelettskade ved diagnosetidspunkt har effekt. Bisfosfonatassossiert osteonekrose i kjeven kan sees etter langvarig behandling med Zoledronat (>9 mnd). Pasienter bør vurderes av tannlege før oppstart av bisfosfonat.
Anbefaling profylaktisk behandling med bisfosfonater:
- Zoledronat 4 mg iv. over 15 min hver 4. uke. Behandlingstid 2 år.
Ved behandlingstrengende tilbakefall med aktiv skjelettsykdom startes behandling pånytt, men kan begrenses til ett års behandling. Bisfosfonater anbefales ikke hvis GFR<30 ml/min. Denosumab kan brukes i denne situasjonen, men man må være obs på potensiell hypokalsemi.
Anbefaling infeksjonsprofylakse
Anbefalinger:
- Ved kombinasjonen hypogammaglobulinemi og residiverende, alvorlige infeksjoner med kapselkledde bakterier anbefales substitusjon med immunglobulin. Det brukes forskjellige preparater i forskjellige helseforetak, se egne instrukser for dosering. Behandlingen avsluttes hvis infeksjonstendensen ikke bedres.
- Anbefaling Herpes Zoster profylakse ved proteasomhemmer, CD-38 antistoff og til 3 måneder etter HMAS.
Valtrex 250 mg x 2 po, avsluttes 1–2 uker etter proteasomhemmer, og 3 mnd etter CD-38-antistoff. - Anemi
Etter at de opprinnelige effektstudiene ble publisert, har det blitt rapportert økt forekomst av trombose og dødelighet ved bruk av erytropoiesestimulerende medikamenter (ESA). Ved symptomgivende anemi som ikke responderer på myelomatosebehandling kan ESA likevel prøves.
Behandling av hypercalcemi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Anbefaling:
Anbefaling behandling av hyperkalsemi:
- Moderat/alvorlig hyperkalsemi (s-Ca>2,90 mmol/l eller ionisert Ca>1,45):
Rehydrering, 4–6 l NaCl. iv., diuretika etter behov. - Bisfosfonat dosering som anbefalt i Legemiddelhåndbok, effekt etter 1–2 døgn og max effekt etter 3–7 døgn.
- Steroider som ved myelomatosebehandling, effekt innen 3–4 dager.
- Myelomatosebehandling startes raskt.
- Iv Calcitonin hvis rask reduksjon av Ca ønskes, må gjentas pga kort halveringstid.
Vurdering av behandlingsrespons og kontroll
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hensikten er å registrere beste behandlingsrespons etter behandling og deretter å oppdage tilbakefall. Vurdering gjøres i forbindelse med hver syklusstart. Kan forlenges til 2–3 sykluser ved vedlikeholdsbehandling i førstelinje. Pasienten følges med samme blod- og urinprøver som ved diagnose, bortsett fra b2-mikroglobulin.
Pasienter med non-sekretorisk sykdom må følges med benmarg og PET-undersøkelser.
Billedfremstilling
Det bør alltid gjøres lavdose CT ved hver behandlingsstart, for å kunne påvise progresjon ved bilder tatt ved klinisk indikasjon, men ikke hyppigere enn hver 6. måned. Forøvrig tas bilder bare ved klinisk indikasjon
Responskriterier (Kumar et al., 2016)
Responskriterier er utviklet for bruk i studier og for sammenligning mellom forskjellige institusjoner, men er også nyttige ved oppfølging i rutinepraksis. Minor respons (MR, >25 % reduksjon av M-protein) brukes bare ved tilbakefall. Skillet mellom CR og sCR har bare betydning i studier og systematisk oppfølging.
For å kunne evaluere respons kreves det at det er målbar sykdom i den kategorien prøver man evaluerer. Denne grensen er 10 g/l for s-m-komponent, 200 mg/døgn for u-m-komponent i døgnurin, og 100 mg/l for involvert lettkjede. Lettkjedemåling kan bare brukes hvis det ikke er målbar sykdom for s-m-komponent eller u-m-komponent. Hvis det ikke er gjort døgnurin, er det mest praktiske å vurdere denne som «ikke målbar».
Tabell 8.2: Definisjon av responskategorier
Responskategori | Definisjon av responskategori |
---|---|
MRD negativ | MRD negativitet målt ved flowcytometri (EuroFlow) eller next generation sequencing (NGS) |
s (stringent) CR | CR, i tillegg normal S-FLC ratio og ingen klonale plasmaceller i benmarg ved immunhistokjemi (biopsi) eller immunfluorescens (flow) |
CR (complete response) | M-komponent 0, negativ immunfiksasjon på serum og urinelektroforese, regress av bløtdelsplasmacytomer, ≤5 % plasmaceller i benmarg. Hvis pasienten følges med lettkjedemålinger: normal lettkjederatio. |
VGPR (very good partial response) | ≥90 % reduksjon av serum M-komponent og urin M-komponent <100 mg/ 24 timer eller serum og urin M-komponent kan ikke påvises ved elektroforese, men ved immunfiksasjon. Hvis ikke målbar M-komponent i serum eller urin, reduksjon av differanse mellom involvert og ikke-involvert lettkjeder (dFLC) >90 %. |
PR (partial response) | ≥50 % reduksjon av serum M-komponent og reduksjon av 24 timers urin M-komponent med ≥90 % eller <200 mg/24 timer. Hvis ikke målbar M komponent i serum eller urin, reduksjon av dFLC >90 %. Hvis serum og urin M-komponent ikke er målbar, og serum FLC også er normal, kreves det ≥50 % reduksjon av antall plasmaceller i benmargen, forutsatt at baseline plasmacelleandel var ≥30 %. Ekstramedullære plasmacytomer skal reduseres ≥50 % i størrelse |
SD (stable disease) | Tilfredsstiller ikke kriterier for sCR, CR, VGPR, PR eller PD |
PD (progressive disease) | Stigning av M-komponent på ≥25 % fra baseline (men minst 5 g/l) og/eller urin M-komponent (minst ≥200 mg/24 timer). Hos pasienter uten målbar M komponent i serum eller urin: ≥25 % stigning av dFLC (absolutt stigning skal være >100 mg/L). ≥25 % økning av prosentandel plasmaceller i benmarg (men skal være minst 10 %) Utvikling av nye CRAB kriterier, se omtale i kapittel Diagnostiske kriterier, avsnitt "Definisjon av behandlingskrevende myelomatose" |
«Minimal residual disease» (MRD)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
MRD kan defineres som restsykdom som kun kan detekteres med de mest sensitive metoder som er tilgjengelig. De senere år har det blitt utviklet mer sensitive undersøkelser av benmargen, flowcytometri, DNA sekvensering og PET-CT. I det første tilfellet har det vært utarbeidet en spesiell kombinasjon av markører som har vært benevnt «euroflow» og «Next generation flow» (NGF). Denne undersøkelsen kan under ideelle betingelser detektere en kreftcelle blant 105 benmargsceller. DNA sekvensering identifiserer kreftspesifikke mutasjoner og har en sensitivitet som er ca. 10x bedre. Myelomatose har flere fasetter og vokser også som plasmacytomer. PET-CT og MR kan oppdage små ansamlinger av myelomceller som ikke nødvendigvis detekteres av flow eller sekvensering av benmargsceller. Det er 10–15 % diskordans mellom de forskjellige MRD-metodene. MRD-analyser og den behandlingsmessige betydningen av disse er under rask utvikling. Det er tydelig vist at pasienter som blir MRD negative har en bedre prognose enn de som ikke oppnår dette, men vi snakker fortsatt ikke om kurasjon. Per i dag er det uklart hvorledes MRD-analyser bør brukes i praksis. Vi anser MRD ved flow, sekvensering eller PET-CT som et relevant endepunkt i kliniske studier. I vanlig klinisk praksis utenom studier er det imidlertid fullgodt å bruke de tradisjonelle responskriteriene. MRD kan også være aktuelt for kvalitetssikring lokalt.
Al-amyloidose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Anbefalinger:
- Ved lokalisert amyloidose anbefales kirurgisk eksisjon av affisert område hvis dette er klinisk indisert. Hos pasienter hvor eksisjon ikke er mulig er behandling med laser eller radioterapi en mulighet.
- For pasienter under 70 år uten komorbiditet er høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) førstelinjebehandling.
- Induksjonsbehandling med daratumumab- CyBorDex anbefalt til alle som skal til HMAS.
- Der daratumumab-CyBorDex ikke kan benyttes, anbefales CyBorDex eller MelBorDex.
- Førstelinjebehandling til pasienter som ikke er kandidat for HMAS er avhengig av Mayo stadium.
- For pasienter i Mayo stadium I anbefales daratumumab-CyBorDex.
- For pasienter i Mayo stadium 2 og 3A anbefales dosejustert daratumumab-CyBorDex.
- For pasienter i Mayo stadium 3B anbefales behandling med doseredusert MelBorDex.
Introduksjon og epidemiologi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Amyloidose er et samlebegrep på en rekke ulike tilstander som alle er karakterisert ved proteinavleiringer i ett eller flere organer. Proteinavleiringene betegnes amyloid og består av feilfoldede proteiner anordnet som fibriller. Farget med kongorød fremstår alle former for amyloid som rødt amorft materiale under vanlig lys og lysegrønt/eplegrønt under polarisert lys. Avhengig av hvilket protein som er avleiret finnes det en rekke forskjellige typer amyloidose, hvor AL amyloidose er den hyppigste systemiske varianten.
Ved AL amyloidose består avleiringene hovedsakelig av en klonal lettkjede som produseres av en klonal B-cellepopulasjon. Alle pasienter med systemisk AL amyloidose har en underliggende plasmacelle eller B-celle klon.
Systemisk AL amyloidose er en relativt sjelden sykdom. Insidensen i Norge er ikke kjent, men antatt insidens er 1 per 100 000/år (Kyle et al., 1992; Nienhuis et al., 2016). Det er betydelig overlapp mellom amyloidose og myelomatose og 5–10 % av pasienter med myelomatose har amyloidose. Amyloidose kan også forekomme ved en rekke andre klonale B-celle sykdommer som KLL og Waldenströms makroglobulinemi, men forekomst av amyloidose ved disse tilstandene er under 1 %.
I tillegg til AL amyloidose eksisterer det flere enn 30 andre proteiner som kan avleire seg som amyloid (transthyretin (TTT), serum amyloid (SAA) etc.). For behandling av disse formene vises til «veileder for diagnostikk og behandling av amyloidose». Mens noen av disse tilstandene er ervervet, har man de senere årene blitt klar over at det finnes mange arvelige former for amyloidose. Andre former for amyloidose har overlappende kliniske manifestasjoner, men skal ha annen oppfølgning og behandling enn AL amyloidose. Det har tidligere vært problem med å skille de ulike formene for amyloidose fra hverandre, men forbedret diagnostikk med massespektrometri gjør det nå mulig.
Amyloid kan forekomme i alle organer, men affeksjon av hjerte, nyre, nervesystem og gastrointestinale organer (lever og tarm) er hyppigst. Organinfiltrasjon fører til organdisfunksjon og end- stage organskade hvor restriktiv kardiomyopati og nefrotisk syndrom er de vanligste. Affeksjon av hjerte er også den viktigste prediktor av morbiditet og mortalitet ved AL amyloidose
Makroglossi, koagulasjonsfaktor X mangel og negledystrofi er typiske funn ved AL amyloidose, og periorbitale ekkymoser («racoon eyes») er patognomoniske for AL amyloidose. Disse funnene er kun til stede hos et fåtall av pasientene.
Lokalisert amyloidose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hos noen pasienter påvises kun AL-amyloid avleiringer i ett organ mens det ikke kan påvises noen M-komponent i serum/urin, aberrant kappa/lambda ratio eller monoklonal B-celleklon. Disse tilfellene klassifiseres som lokalisert amyloidose. Lokalisert amyloidose forekommer oftest i luftveier, orbita, gastrointestinal trakt, lymfeknuter og hud.
Det er viktig å skille lokalisert fra systemisk AL amyloidose da behandling og prognose er forskjellig. Fullstendig undersøkelse som beskrevet i neste avsnitt er påkrevd for å avkrefte systemisk amyloidose.
Behandling er bare aktuelt hvis det er et klinisk behov. Ved behandling tilstrebes total kirurgisk eksisjon av affisert område. I de organer hvor kirurgisk eksisjon er vanskelig, eks. blære eller luftveier, vil laser og/eller ekstern strålebehandling være alternative behandlingsmuligheter. Systemisk terapi er kun indisert der det ikke er mulig å gjennomføre lokal behandling.
Diagnostikk og screening
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Utredning ved amyloidose har følgende mål:
- Påvise og korrekt klassifisere amyloid.
- Verifisere at det foreligger systemisk sykdom.
- Kartlegge utbredelse av organdysfunksjon.
- Ta stilling til om det foreligger samtidig myelomatose eller annen klonal B-celle sykdom.
For å kunne stille diagnosen systemisk AL amyloidose, må alle av følgende fire kriterier være oppfylt:
- Histologisk verifiserte amyloidavleiringer med positiv kongorød farging eller amyloid fibriller ved elektron mikroskopi
- Verifisering av AL subtype (samt utelukke andre amyloidformer)- dette gjøres enten ved bruk av immunoelektronmikroskopi eller massespektrometri
- Påvist monoklonalt plasma celle proliferasjon ved en eller flere av følgende:
- M-komponent i serum ved immunfiksering
- M-komponent urin ved immunfiksering
- Aberrant kappa/ lambda ratio.
- Klonale plasmaceller i biopsi
- Påvist amyloidoserelatert organskade
Benmargsbiopsi sammen med biopsi av subkutant fett påvise amyloid hos 85 % pasienter. Der disse er negative, og biopsi av affisert organ er betenkelig (f.eks. blødningsrisiko) utføres først spyttkjertel og/eller rectum biopsi. Hvis disse biopsiene er negative, og mistanke om amyloidose er fortsatt høy, gjennomføres biopsi av affisert organ.
Ved biopsi av subkutant fettvev må man sørge for at biopsien har tilstrekkelig størrelse, dvs 1 cm3. Stansebiopsi fra hud er ikke tilstrekkelig så fremt det ikke foreligger kliniske tegn til amyloidose i hud. Alternativ til biopsi av subkutant fettvev er aspirasjon av subkutant fettvev med stor sprøyte og tykk nål; såkalt «fat-pad» aspirasjon. Imidlertid har «fat-pad» aspirasjon høy andel falsk negative prøvesvar hvis man ikke behersker denne teknikken tilstrekkelig. Biopsi av subkutant fettvev er derfor å foretrekke.
Immunhistokjemi anvendes primært for verifisering av AL amyloidose samt for å utelukke andre ulike typer amyloid. Immunhistokjemi er tilgjengelig ved de aller fleste avdelingene for patologi. Imidlertid vil man ved immunhistokjemi i en relativt høy andel av tilfellene ikke klare eller feil klassifisere hvilken type amyloid-avleiring som foreligger. Spesifisitet og sensitivitet avhenger av biopsisted og erfaring.
Massespektrometri av biopsimateriale vil i nesten alle tilfeller korrekt klassifisere amyloid-avleiringene. Metoden tilbys som rutineundersøkelse ved Oslo Universitetssykehus. Biopsier skal sendes til verifisering med massespektrometri ved avdeling for patologi OUS i alle tilfeller hvor konvensjonell histologi/immunhistologi har påvist eller gitt mistanke om amyloidose (uavhengig av type) slik at feilklassifisering og feilbehandling unngås.
Evaluering av klonal plasmacellesykdom
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
De aller fleste pasienter med AL amyloidose har målbar M- protein eller S- frie lette kjeder selv om absolutte verdier ofte er lavere en ved myelomatose.
Amyloidavleiringer i benmargen kan påvises hos ca. 30 % nydiagnostierte myelomatose pasienter uten at det foreligger amyloidrelatert organskade mens ca. 15 % av disse kan utvikle symptomatisk amyloidose.
Det er svært sjeldent at pasienter med AL amyloidose utvikler symptomatisk myelomatose.
Benmargsundersøkelse med biopsi og cytogenetiske analyser anbefales hos alle pasienter
Cytogenetiske avvik kan påvises hos opptil 90 % pasienter hvor t (11;14) er den vanligste, og forekommer hos 50–60 %. Andre relativt vanlige avvik er kromosom 13 avvik (monosomi 13, 13q del), trisomier og gain 1q.Del 17 p er sjelden.
Følgende analyser skal gjennomføres hos alle pasienter:
- Proteinelektroforese med immunfiksasjon
- Serum frie lette kjeder
- Urinproteinelektroforese med immunfiksasjon
Disse analyser vil kunne påvise klonal plasmacellesykdom i >98 % av tilfeller.
Kriterier for monoklonal plasmacelleproliferasjon (M komponent i serum eller urin, patologisk lettkjede ratio eller klonale plasmaceller) er ikke til stede hos ca. 2 % av pasienter med systemisk AL amyloidose. I disse tilfeller stilles diagnosen med forsiktighet etter nøye vurdering av histologiske funn og organsymptomer.
Samtlige pasienter med AL amyloidose og plasmacelleandel ≥10 % skal også evalueres med henblikk på symptomatisk myelomatose, for informasjon vedrørende utredning henvises til kapittelet om Myelomatose.
Spesielle situasjoner
- Funn av restriktiv kardiomyopati eller fortykket septum ved ekko cor uten andre holdepunkter for amyloidose enn M-komponent eller økte frie letter kjeder.
Diagnostikk av hjerteaffeksjon ved AL amyloidose baserer seg på enten påvising av amyloid i biopsier fra ekstrakardialt organ (eks. benmarg, eller fettvev), M‑komponent/frie letter kjeder urin og forhøyet NT-pro-BNP. Hvis man ikke kan påvise amyloid i biopsi fra ekstrakardielle organer og det fortsatt er mistanke om hjerteamyloidose anbefales direkte biopsi av hjertet.
Hos pasienter hvor man mistenker andre former for amyloidose kan man vurdere MR hjerte eller 99mTc-DPD scintigrafi før hjertebiopsi. 99mTc-DPD scintigrafi er tilgjengelig ved SUS, St. Olavs Hospital og OUS. Pasienter med AL amyloidose vil ikke ha opptak av tracer i hjertet, mens man ved senil amyloidose og TTR amyloidose har opptak av tracer i myocard.
- Isolert polynevropati.
Hos noen pasienter kan man påvise M-komponent sammen med polynevropati uten at man kan finne annen organmanifestasjon. Disse pasienter skal henvises til utredning hos nevrolog for å utelukke andre ervervede eller hereditære former for polynevropati. Biopsi av perifere nerver er frarådet da det sjelden gir bedre diagnostikk og gir varige men. Det må gjennomføres biopsi fra benmarg og subkutant fett.
IgM amyloidose og amyloidose ved andre lymfoproliferative tilstander
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
IgM amyloidose utgjør ca. 5 % av alle tilfeller med AL amyloidose. Denne har spesifikk klinisk presentasjon med høyere forekomst av affeksjon av lunger, lymfoknuter og perifert nervesystem. Det er utarbeidet en egen prognostisk model for IgM AL amyloidose basert på kardielle biomarkører, affeksjon av lever og perifert nervesystem. Pasienter uten risikomarkører har medianoverlevelse på 90 mnd sammenlignet med 33 mnd ved tilstedeværelse av 1 risikofaktor og 16 mnd ved kombinasjon av to eller flere faktorer (Sachchithanantham et al., 2016).
AL amyloidose kan også forekomme ved andre lymfoproliferative tilstander. I disse tilfellene er det viktig å utelukke at det foreligger en liten klonal plasmacellepopulasjon. Hvis det ikke foreligger en annen plasmacellepopulasjon startes behandling mot lymfoproliferativ tilstand med mål om komplett respons.
Evaluering av organaffeksjon etter verifisert AL amyloidose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hos alle pasienter med verifisert AL amyloidose må man kartlegge organaffeksjon og grad av denne. Anbefalt utredning av organaffeksjon er oppsummert i tabell 9.1.
Tabell 9.1
Organ | Utredning |
---|---|
Hjerte | Alle pasienter: Troponin og NT-Pro-BNP EKG (low voltage) Ekkokardiografi (systolisk og diastolisk funksjon, intraventrikulær septum fortykkelse) 24-timers telemetri/Holtermonitorering anbefales til alle med påvist hjerteamyloidose og ved klinisk mistanke om arytmi. |
Nyre | Alle pasienter: Kreatinin, eGFR, s-albumin U- albumin/ kreatinin ratio |
Lever | Alle pasienter: Leverfunksjonstester spes ALP Evaluering av leverstørrelse (klinisk eller billeddiagnostisk) |
Tarm | Ved indikasjon Gastro-og/ eller koloskopi med biopsier ved gastrointestinale symptomer inkl. blødning |
Nevropati | Alle pasienter: Klinisk evaluering Ortostatisk BT måling Ved klinisk indikasjon Elektromyografi og nevrografi |
Koagulasjon | Alle pasienter: INR, APTT. Faktor X måling hvis INR er over referanseområde eller ved klinisk blødningstendens |
Endokrinopati | Alle pasienter: Thyroidea funksjonstester, vitamin D og fastende blodsukker Ved indikasjon kjønnshormoner |
Lunge | Ved indikasjon Spirometri og røntgen thorax |
Screening mtp amyloidose hos pasienter med MGUS/myelomatose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Alle pasienter med MGUS og personer med nydiagnostisert myelomatose skal undersøkes og følges med:
- Albumin/Kreatinin ratio i urin.
- NT-pro-BNP.
Prognose og stadieinndeling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Prognosen ved AL amyloidose predikeres hovedsakelig av følgende to faktorer:
- Hjerteaffeksjon: vurderes ved hjelp av kardielle markører som pro BNP (eller BNP) og Troponin T (eller troponin I)
- Differansen mellom involverte og ikke-involverte FLC (dFLC).
Det er utarbeidet flere forskjellige prognostiske modeller. Mest brukte er Mayo-stage-inndeling. På grunnlag av denne er det senere utarbeidet to andre systemer, Mayo-stage (2004/) European og revised-Mayo-stage. Det europeiske systemet benytter svært høye NT-proBNP nivåer for å identifisere høyrisiko pasienter. Revised Mayo benytter differansen mellom involverte og ikke involvert FLC (dFLC) sammen med NT-proBNP og troponin. Mayo2004/European har vist å ha best prediktiv verdi for identifisering av pasienter med lav–risiko og svært høy risiko.
Både B-type Natriuretic Peptide (BNP) og N-terminal pro-BNP (NT-proBNP) kan brukes i Mayo prognosemodell, men en må oppmerksom hvilken som benyttes og korrekt referanseverdi. Det samme gjelder bruk av Troponin T og Troponin I i revised Mayo prognosemodell.
Behandling og prognose påvirkes av andelen av plasmaceller i benmarg (Kourelis et al., 2013; Pardanani et al., 2003). Pasienter med mer enn 10 % plasmaceller uten at kriteriene for behandlingskrevende myelomatose er oppfylt, har dårligere prognose. Funn av t (11;14) er assosiert med redusert PFS og dårligere klonal respons på bortezomib og IMIDs og dårligere overlevelse. Del17p er også assosiert med dårlig prognose og dårlig terapi respons ved AL amyloiose.
Tabell 9.2: Mayo-stage (2004), Mayo2004/European og Revised-Mayo prognosemodeller
dFLC er differanse mellom involverte og ikke-involverte immunglobulin lettekjede (eks verdi kappa minus verdi lambda)
Stadium | Kriterier | Median overlevelse |
---|---|---|
Mayo-stage (2004) | ||
Stadium I | NT-proBNP <332ng/L (BNP 81 ng/L) og TnT <35ng/L (TnI 100 ng/L) | 26,4 mnd |
Stadium II | NT-proBNP ≥332ng/L eller TnT ≥35ng/L | 10,5 mnd |
Stadium III | NT-proBNP ≥332 ng/L og TnT ≥35ng/L | 3,5 mnd |
Mayo 2004/European: Mayo 2004 stadium III er delt i 2 grupper | ||
Stadium IIIA | NT-proBNP< 8500 ng/L (BNP 700 ng/L) | 15 mnd |
Stadium IIIB* | NT-proBNP >8500 ng/L (BNP 700 ng/L) | 4 mnd |
* Pasienter med NT-proBNP >8500 ng/L og systolisk blodtrykk <100 mmHg har en særskilt dårlig prognose, noe som må vektlegges ved valg av behandling.
Revised Mayo-prognosemodell (2012) | ||
Stadium I | Ingen av følgende tre kriterier oppfylt NT-proBNP<1800 ng/L TnT <25ng/L (TnI 100 ng/L) dFLC <180 mg/L | NR |
Stadium II | Et positivt kriterium | 68,8 mnd |
Stadium III | To positive kriterier | 16,7 mnd |
Stadium IV | Tre positive kriterier | 6,7 mnd |
NT-ProBNP og BNP øker ved nyresvikt.
Førstegangsbehandling av systemisk AL amyloidose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Alle pasienter med symptomatisk systemisk AL amyloidose inkludert de med isolert koagulopati eller nevropati skal behandles. Behandling av amyloidose retter seg mot underliggende plasmacelle/B-celle neoplasi med mål om å oppnå «very good partial remission» (VGPR).
Toleransen for behandling er dårligere ved amyloidose enn ved myelomatose og medikamentene må spesielt ved hjerteamyloidose initialt doseres lavere enn ved myelomatose. Dosene kan økes ved god toleranse
Toleransen for følgende medikamenter må vektlegges under behandling: (se egne kurdefinisjoner i slutten av kapittelet)
Tabell 9.3
Medikamenter aktuelt i førstelinjebehandling | |
Medikament: | Forsiktighetsregler: |
Melfalan | Anbefalt maksimal dose 0,22 mg/kg/dag. Ved nyresvikt reduksjon 25–30 %. |
Bortezomib | Økt risiko for arytmier, plutselig hjertedød og polynevropati (også ved sc. administrasjon). Risiko for redusert respons hos pasienter med t (11;14). Anbefalt redusert dose: se tabell 9.7. |
Dexamethason | I dosering 40 mg/dag økt risiko for arytmier og trombose og bør derfor hos pasienter med stadium II–III primært reduseres til 20 mg. |
Daratumumab | Svært godt tolerert. Ikke behov for dosejustering |
Medikamenter aktuelle ved behandling av residiv (i tillegg til ovenstående) | |
Lenalidomid/ Pomalidomid | Økt myelosuppressiv effekt. Revlimid tolereres dårlig. Anbefalt maksimal dose initialt er 15 mg/dag. Grunnet betydelig toksisitet anbefales ikke revlimid ikombinasjon med melfalan. Stigning av NT-proBNP og TnT under behandling med IMIDs, og disse kan ikke brukes for evaluering av organrespons (Dispenzieri et al., 2010). Det er uavklart om dette er en direkte kardiotoksisk effekt av IMIDs. Ved klinisk forverring av hjertesvikt under behandling bør seponering av lenalidomid vurderes. |
Behandlingsmål, behandlingslengde og evaluering av respons
Behandling ved amyloidose har følgende hovedmål:
- Rask reduksjon av monoklonalt protein. Dypest mulig respons skal tilstrebes for å forhindre ytterligere fall i organfunksjon, og på sikt bedring av organfunksjon.
- Behandlingen skal være tilpasset og individualisert med henblikk på grad av organdysfunksjon, se tabell 9.3.
- Optimalisert støtteterapi for å minske behandlingsrelatert morbiditet og mortalitet.
Ved amyloidose vurderes både hematologisk respons og respons i de forskjellige affiserte organene.
Vurdering av hematologisk respons
Definisjoner for hematologisk respons ved amyloidose er oppsummert i tabell 9.5.
Absolutt reduksjon i involverte FLC korrelerer med forbedret overlevelse uavhengig av type terapi. Behandlingsmål er minst VGPR.
Evaluering av hematologisk respons og vurdering av behandlingssvikt skal gjennomføres tidlig i behandlingen. Fravær av minst VGPR 100 dager etter HMAS eller etter 2–3 sykluser med kjemoterapi hos pasienter som ikke er kandidater for HMAS, defineres som behandlingssvikt. Hos HMAS-pasienter med behandlingssvikt anbefales konsolidering med bortezomibholdig regime. Hos pasienter som behandles med kun kjemoterapi, må behandling med alternativt 2. linje regime vurderes.
Behandlingslengde
Plasmcellebyrde er generelt lav ved AL amyloidose, og det er som regel ikke behov for like lang behandling som ved myelomatose.
Ved AL amyloidose med plasmacelleandel <10 % vil det være tilstrekkelig med 4–6 kjemoterapisykluser.
Pasienter med AL amyloidose og plasmaceller >10 % bør ha lengre behandling, opptil 6–12 kjemoterapisykluser.
Pasienter med myelomatose og amyloidose skal så lenge det er god toleranse ha behandling etter generelle retningslinjer for myelomatosebehandling med dosejusteringer initialt som ved AL-amyloidose.
Vurdering av organrespons
Definisjoner for respons i forskjellige organer er angitt i tabell 9.6. Organrespons evalueres med NT-pro-BNP for hjerteaffeksjon, reduksjon i albuminuri ved nyreaffeksjon, og redusert ALP samt redusert størrelse av lever på ultralyd/CT. Ekko cor er ikke påkrevd i oppfølging av organrespons. Ekko cor kan være av verdi til sammenligning før behandling på senere tidspunkt.
Organrespons kommer senere enn hematologisk respons, og kan ta opptil flere måneder/år. Fravær av organrespons ved optimal hematologisk respons indikerer derfor ikke behandlingssvikt
Anbefalt hyppighet av responsevaluering
Det vises til tabell 9.8.
Pasienter som er kandidater for HMAS
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Med mindre det foreligger kontraindikasjoner er høydose melfalan med autolog stamcellestøtte førstevalget for pasienter som er yngre enn 70 år (Sanchorawala et al., 2015).
Pasienter som vurderes for autolog HCT bør oppfyle følgende kriterier:
- Alder <70 år
- PS 0–2
- NYHA klasse I–II
- Systolisk BT >90 mm Hg
- Troponin T <60 ng/L
- NT-proBNP <5000 ng/l
- eGFR> 40 mL/min (for pasienter som ikke er i dialyse)
- bilirubin <1,5 xULN uten tegn til syntesesvikt
Noen pasienter som tidlig i forløpet ikke ansees å være kandidater for HMAS kan etter induksjonsbehandling oppnå betydelig bedring av organfunksjon og dermed bli kandidat for HMAS.
Induksjonsbehandling
Androma studien viser svært høy responsrate medetter 4 sykluser med Daratumumab - CyBorDex enn ved CyBorDex. Daratumumab - CyBorDex er til vurdering hos Nye metoder. I påvente av vurdering i Nye metoder anbefales at man søker fagdirektør om bruk av 4 kurer Daratumumab – CyBorDex som induksjonsbehandling, uavhengig av om det foreligger isolert AL amyloidose eller AL amyloidose med myelomatose.
Alternativt kan CyBorDex benyttes i tilfeller der det ikke er mulig å gi tillegg av Daratumumab (Mikhael et al., 2012; Venner et al., 2012).
Noen anbefaler at pasienter med isolert nefrotisk syndrom og mindre enn 10 % plasmaceller i benmarg ikke trenger induksjonsbehandling og at man kan vurdere å gå rett til høydosebehandling uten induksjonsbehandling (Dispenzieri et al., 2013). Data indikerer at induksjonsbehandling kan være fordelaktig ved denne pasientgruppen (Huang et al., 2014; Hwa et al., 2016). Induksjonsbehandling er derfor anbefalt til alle pasienter som er kandidat for HMAS.
Mobilisering av stamceller
Stamcellemobilisering gjennomføres ved bruk av G-CSF alene. Mobilisering med G-CSF og cyklofosfamid gir økt risiko for pulmonale og kardiale komplikasjoner og bør derfor ikke benyttes.
G-CSF doseres 10 µg/kg/døgn fordelt på 2 doser i 4 påfølgende dager.
Melfalan og infusjon av stamceller
Melfalan doseres 200 mg/m2 med GFR >30 ml/min/1,73 m2 (Cibeira et al., 2011). Pasienter med GFR <30 ml/min/1,73 m2 som ikke er i dialyse er ikke kandidat for HMAS. Hos pasienter i dialyse doseres Melfalan 140 mg/m2.
Infusjon av minst 2,5x106 CD34+ celler per kg pasientvekt (helst 4 til 5 x106 CD34+ celler per kg pasientvekt) 24–48 timer etter infusjon av melfalan. Pasienter med hjerteaffeksjon skal observeres med telemetri under og en time etter stamcellereinfusjon.
Grunnet økt risiko for pulmonale komplikasjoner og engraftment syndrom anbefales ikke rutinemessig bruk av G-CSF i aplasiperioden (Comenzo et al., 2002).
Oppfølging etter HMAS
Pasienter som ikke oppnår minst VGPR 100 dager etter HMAS ansees ikke å ha tilstrekkelig respons (Landau et al., 2013). Det anbefales konsoliderende behandling med bortezomib holdig regime.
Pasienter som ikke er kandidater for HMAS
Ca. 75 % av alle pasienter med amyloidose vil på grunn av alder og/eller uttalt organaffeksjon ikke være kandidater for HMAS. Det finnes en rekke regimer som er forsøkt som førstelinje ved amyloidose. Basert på resultater av nylig gjennomført Andromeda studie, anbefales bruk av daratumumab- CyBorDex til disse pasienter. Det er for øvrig svært få andre studier som direkte har sammenlignet forskjellige regimer. Alternativt kan MelBorDex eller CyBorDex benyttes hvor dosering av de forskjellige medikamentene vil avhenge av Mayo stadium og komorbiditet og er oppsummert i tabell 9.7.
Kombinasjon daratumumab-CyBorDex er til vurdering av Nye Metoder.
Pasienter med Mayo stadium I
Pasienter i denne kategorien har ingen eller lite affeksjon av hjertet. Disse pasientene forventes å ha god toleranse for fulldosert trippelbehandling. Fulldosert daratumumab- CyBorDex er førstevalg. MelBorDex eller MelBorDex, er alternative regimer hvis daratumumab ikke er tilgjengelig. Hos pasienter som kan bli aktuelle for HMAS på et senere tidspunkt skal ikke MelBorDex benyttes.
Mayo stadium II/IIIA
Disse pasientene har nytte av trippelbehandling, hvis doser justeres adekvat. Førstevalg hos disse pasientene vil være daratumumab- CyBorDex.
MelBorDex med dosejustering av Melfalan, bortezomib og dexamethason. Alternativ er dosejustert CyBorDex.
Hos pasienter som kan bli aktuelle for HMAS på et senere tidspunkt skal ikke MelBorDex benyttes.
Hos pasienter i stadium I eller II med uttalt polynevropati kan man vurdere cyklofosfamid/lenalidomid/dexamethason, MelDex, PomDex eller annen daratumumab holdig regime.
Mayo stadium IIIB med eller og uten ortostatisk hypotensjon
Disse pasienter har en svært dårlig prognose.
Paseinter med AL amyloidose i stadium IIIB var ikke inkludert i Andromeda studie. Grunnet mulighet for økt kardiell toksisitet og manglende data med tanke på sikkerhet kan kombinasjonen daratumumab- CyBorDex foreløpig ikke anbefales for denne pasientgruppe. Anbefalt førstelinjebehandling er doseredusert MelBorDex. Behandling bør foregå inneliggende med telemetriovervøkning etter de første dosene med bortezomib.
IgM assosiert amyloidose eller amyloidose assosiert med lymfoproliferativ sykdom
Behandlingen rettes mot patogen klon, det vises til kapittel for Mb. Waldenström og KLL.
Vedlikeholdsbehandling
Pasienter med myelomatose og amyloidose skal følge retningslinjer for vedlikeholdsbehandling, for tiden er dette ikke godkjent av Nye Metoder. For pasienter uten myelomatose anbefales ikke vedlikeholdsbehandling.
Tabell 9.4
Risikogruppe | Anbefalt førstelinjebehandling | Alternativ regime |
---|---|---|
Stadium I/II, NT-proBNP <5000 ng/L | Dara-CyBorDex | MelBorDex CyBorDex 1 |
Stadium II, Ingen polynevropati | Dara-CyBorDex | MelBorDex (doseredusert) CyBorDex 1 |
Ved med uttalt neuropati Uansett stadium | MelDex | CyLenDex; LenDex; PomDex, daratumumab baserte regimer |
Stadium IIIA | Dara-CyBorDex | MelBorDex (doseredusert) CyBorDex (doseredusert) |
Stadium IIIB (proBNP> 8500 ng/L, | MelBorDex (doseredusert) oppstart inneliggende, vurder telemetri-overvåkning | CyBorDex (doseredusert) |
1Bør benyttes hvor man er usikker på om HMAS kan være aktuelt på senere tidspunkt
Adjuvant behandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Kontinuerlig behandling med doksysyklin hemmer fibrillogenese og 100 mg to ganger daglig kombinert med standard kjemoterapi har i en retrospektiv analyse vist overlevelsesgevinst hos pasienter med hjerteamyloidose (Wechalekar et al., 2017). Effekten var signifikant ved stadium III med pro-BNP under 8500ng\L og uten ortostatisk hypotensjon. Imidlertid er kostnad/bivirkningsprofilen for doksysyklin lav og man kan forsøke dette som adjuvant behandling ved hjerteamyloidose.
Behandling av residiv
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Det et er ingen konsensus internasjonalt om hva som defineres som behandlingskrevende residiv og andrelinjebehandling må veies opp mot komorbiditet, alder og forventet toksistet ved behandling.
Det er generell enighet om at behandling indisert ved hematologisk tilbakefall og før det har tilkommet organskade. Hovedproblemet er at det mangler validerte kriterier for hematologisk tilbakefall.
I fravær av klare retningslinjer anbefales oppstart av residiv behandling i følgende situasjoner:
- ved tegn til hematologisk tilbakefall etter oppnådd optimal respons ved tidligere behandling uavhengig om det er tegn til ny/ forverring av organskade. Hematologisk tilbakefall etter oppnådd optimalt respons (minst VGPR) er definert som:
- tilkommet M-komponent hvis denne ikke var til stede etter tidligere behandling
- abnormal FLC ratio og minimum dobling av involverte FLC
- AL amyloidose relatert organprogresjon uten hematologisk progresjon. Alternative årsaker til organskade bør utelukkes og tilstedeværelse av amyloid klon bør verifiseres.
- Pasienter med dFLC<50 mg/L ved diagnose lar seg ikke vurdere ihht de validerte kriteriene for VGPR (eller PR)- Disse har i utgangspunktet god prognose, men dersom de har hatt alvorlig organaffeksjon ved diagnose med lav lett kjedebelastning ved diagnose, bør 2. linjes behandling vurderes ved kun minimal stigning i dFCL fra NADIR etter 1. linje.
- Pasienter som har hatt alvorlig hjerteaffeksjon definert som Mayo stadium II–III ved diagnose bør vurderes for 2. linjes behandling tidlig og før kriteriene for hematologisk tilbakefall er oppfylt.
Anbefalt behandling
Daratumumab gir rask og dyp respons og er godt tolerert. Daratumumab baserte regimer kan benyttes ved residiv (Kaufman et al., 2017; Sher et al., 2016) spesielt der den ikke ble benyttet i første linje, der det har gått mere enn 2 år siden forrige behandling med daratumumab og der det ikke foreligger refraktæritet.
Pasienter som får tilbakefall anbefales behandling med følgende regimer (Kastritis et al., 2012; Kumar et al., 2012; Palladini et al., 2017; Sanchorawala et al., 2016):
- >2. år etter forrige behandling: vurder gjenta samme regime
- Bortezomib refraktære: LenDex, PomDex, CyLenDex
- Ikke bortezomib refraktære: daratumumab-CyBorDex, CyBorDex, MelBorDex
- Ixazomib dexamethason
Pomalidomid tolereres generelt bedre enn lenalidomid.
Generelle retningslinjer for støttebehandling ved hjerteamyloidose
Støttebehandling spiller fundamental rolle i behandling av amyloidose. Mål med støttebehandling er å forbedre livskvalitet og forbedre symptomer.
Pasienter med AL amyloidose har økt insidens av både tachy-, bradyarytmier og plutselig hjertedød. Hovedårsaken til plutselig dødsfall er bradyarytmier og elektromekanisk dissosiasjon. Man bør derfor hos de fleste pasientene med amyloidose vurdere 24-timers EKG/Holtermonitorering ved diagnosetidspunktet og ved synkope eller andre symptomer på bradyarytmi.
Man har ikke kunne vise at primærprofylaktisk implantasjon av ICD gir overlevelsesgevinst. Implantasjon av ICD følger vanlige retningslinjer (Lin et al., 2013).
Pasientene har betydelig økt insidens av atrieflimmer, intrakardiale tromber og hjerneslag. Risiko for hjerneslag er høyere enn det CHADSVA2SC angir for atrieflimmer uten amyloidose (Feng et al., 2007). Forekomst av hjerneslag er også økt hos pasienter hvor man ikke kan påvise atrieflimmer grunnet redusert forkammerfunksjon (Feng et al., 2009). Antikoagulasjon reduserer risiko for tromboembolisk hendelse (Feng et al., 2009). Så lenge det ikke foreligger blødningstendens skal man følge vanlige retningslinjer for antikoagulasjon.
Noen anbefaler antikoagulasjon også hos pasienter uten påvist atrieflimmer ved kun påvist forstørrede forkamre (Feng et al., 2007; Feng et al., 2009).
Symptomatisk hjerteamyloidose behandles først og fremst med loop-diuretika og kaliumsparende diuretika. ACE hemmere, AT2-blokkere og kalsiumantagonister bør unngås eller brukes med forsiktighet; spesielt hos pasienter med autonom neuropati, nyresvikt og hypertensjon. Beta-blokkere kan brukes ved atrieflimmer, men gir økt risiko for hypotensjon og bradyarytmier. Amiodarone er som regel godt tolerert. Grunnet interaksjon mellom amyloidfibriller og digoxin/digitoxin er toleranse for denne medikamentklassen redusert og bør kun brukes med stor forsiktighet (Falk, 2005; Rubinow et al., 1981).
Hjertetransplantasjon kan vurderes hos unge pasienter uten myelomatose som har alvorlig isolert hjertesykdom og som har oppnådd VGPR eller CR
Tabell 9.5: Oppdaterte kriterier for hematologisk respons eller hematologisk progresjon (Gertz et al., 2005)-PMID 33410355
FLC er nivå av involverte frie lette kjeder, dFLC er differanse mellom involverte og ikke-involverte immunglobulin lettekjede (eks verdi kappa minus verdi lambda).
Hematologisk | Kriterier for respons |
---|---|
CR | Begge kriterier må være oppfylt:
|
VGPR | dFLC <40 mg/L* |
PR | Reduksjon i dFLC >50 % |
Ikke respons | Alle andre pasienter |
* For pasienter med dFLC 20–50 mg/L ved diagnose, reduksjon i dFLC<10 mg/L assosiert med bedre overlevelse
| Kriterier for progresjon |
---|---|
Hvis CR | detekterbar M-protein eller unormal FLC ratio med minimum dobling av nivå av involverte FLC |
Hvis PR | >50 % dobling i M- komponent til >5 g/l eller >50 % økning i urin M-komponent til over 200 mg/ døgn eller >50 % økning i FLC til >100 mg/l |
Tabell 9.6: Kriterier for organ respons eller progresjon (Comenzo et al., 2012)
Organ | Kriterier for respons | Kriterier for progresjon |
---|---|---|
Hjerte | Reduksjon i NT-proBNP >30 % eller >300 ng/ng/L (hvis baseline NT-proBNP >650ng/mL) eller ≥2 punkt reduksjon i NYHA klasse (hvis baseline NYHA III eller IV) | >30 % økning i NT-proBNP eller >300 ng/L økning i NT-proBNP eller ≥33 % økning i Tropin-T eller ≥10 % reduksjon i EF. |
Nyre | ≥30 % reduksjon i proteinuri eller Proteinuri ≥0,5 g/24t og fravær av økende nyresvikt definert som >25 % reduksjon i eGFR | ≥50 % (>g/L per d) økning i 24 t urin-proteinutskillelse eller ≥25 % stigning i kreatinin eller ≥25 % reduksjon i baseline kreatinin |
Lever | ≥50 % reduksjon i ALP verdi eller reduksjon av leverstørrelse ved radiologisk undersøkelse ≥2cm. | ≥50 % stigning i ALP fra laveste registrerte verdi |
Nerver | Bedring bekreftet ved elektromyografi | Progredierende nevropati bekreftet ved elektromyografi |
Tabell 9.7: Oppsummering av de forskjellige behandlingsregimene
Dara-CyBorDex: Daratumumab- Cyklofosfamid, Bortezomib, Dexamethason | ||
Sykluslengde 28 dager | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Daratumumab subkutant | 1800 mg | Syklus 1–2: dag 1,8,15,22 Syklus 3–6: dag 1,15 Deretter hver 4. uke til max 24 sykluser (total behandlingstid) |
Bortezomib subkutant | Dose etter stadium Stadium I: 1,3 mg/m2 Stadium II: 1,0-1,3 mg/ m2. Stadium III: 0,7–1, 0 mg/m2 | Syklus 1–6: dag 1, 8, 15 og 22 |
Cyklofosfamid peroralt | 300 mg/m2 maks 500 mg | Syklus 1–6: 1,8,15,22 |
Dexamethason peroralt* | 40 mg | Syklus 1–6: 1, 8,15, 22 Deretter 20 mg som premedikasjon før daratumumab |
* Når gitt sammen med daratumumab: dexamethason 20 mg dagen med daratumumab behandling og Dexametason gis kun på dag 1 syklus 1 og deretter økes til full dose ved god toleranse. Ved Mayo st. III: dexametason gis kun på dag 1 og 8 og deretter økes til full dose ved god toleranse Vurder reduksjon av cyklofosfamid på 25 %. ved eGFR <30 mL/min/1.73 m2. |
CyBorDex: Cyklofosfamid-Bortezomib-Dexamethason | ||
Sykluslengde 35 dager | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Bortezomib subkutant | Dose etter stadium Stadium I: 1,3 mg/m2 Stadium II: 1,0–1,3 mg/ m2. Stadium III: 0,7-1, 0 mg/ m2 | Dag 1, 8, 15 og 22 |
Cyklofosfamid peroralt | 350 mg/m2 maks 500 mg | 1,8,15,22 |
Dexamethason peroralt | 20 mg | 1,2,8,9,15,16, 22,23 |
Dexametason gis kun på dag 1 syklus 1 og deretter økes til full dose ved god toleranse. Ved Mayo st. III: dexametason gis kun på dag 1 og 8 og deretter økes til full dose ved god toleranse Vurder reduksjon av cyklofosfamid på 25 %. ved eGFR <30 mL/min/1.73 m2. |
MelBorDex: Melfalan-Bortezomid-Dexamethason | ||
Sykluslengde 28 dager | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Bortezomib intravenøst | Doses etter stadium Stadium I: 1,3 mg/m2 Stadium II: 1,0–1,3 mg/ m2. Økes ved toleranse Stadium III: 0,7–1,0 mg/ m2 Økes ved toleranse | 1,8,15,22 |
Melfalan peroralt | 0,22 mg/kg | 1,2,3 og 4 |
Dexamethason | 20 mg | 1,2,8,9,15,16, 22,23 |
Dexamethason reduseres til 20 mg kun dag 1 og 8 hos pasienter med uttalt hjertesvikt perifere ødemer, gjentatte arytmier eller vektoppgang >3 %. Kan evt. økes til vanlig dose ved god toleranse Melfalan: 25 % dosereduskjon ved eGFR <30 mL/min/1,73 m2. |
MelDex: Melfalan-Dexamethason | ||
Sykluslengde 28 dager | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Melfalan peroralt | 0,22 mg/kg p.o | 1,2,3 og 4 |
Dexamethason | 20 mg | 1,2,8,9,15,16, 22,23 |
Dexamethason reduseres til 20 mg dag 1 og 8 hos pasienter med uttalt hjertesvikt perifere ødemer, gjentatte arytmier eller vektoppgang >3 %. Kan evt. økes til vanlig dose ved god toleranse Melfalan reduseres med 25 % ved eGFR <30 mL/min/1,73 m2. |
CyLenDex: Cyklofosfamid-Lenalidomide-Dexamethason | ||
Sykluslengde 28 dager | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Lenalidomide peroralt | 15 mg | Kontinuerlig dag 1-21 |
Cyklofosfamid peroralt | 500 mg | Dag 1.8.15 |
Dexamethason peroralt | 40 mg | Dag 1,8,15,22 |
Dosereduksjon til 20 mg kun dag 1 og 8 vurderes ved betydelig væskereduksjon, betydelig hjerteaffeksjon og hos eldre. Kan økes ved god toleranse Tromboseprofylakse med albyl-e eller lavmolekylært heparin. |
MelLenDex: Melfalan-Lenalidomide-Dexamethason: | ||
Gjentas hver 28. dag | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Lenalidomide peroralt | 15 mg | Kontinuerlig dag 1-21 |
Melfalan peroralt | 0,15 mg/kg | Dag 1,2,3 og 4 |
Dexamethason peroralt | 40 mg | Dag 1,8,15,22 |
Dexamethason reduseres til 20 mg kun dag 1 og 8 hos pasienter med uttalt hjertesvikt perifere ødemer, gjentatte arytmier eller vektoppgang >3 %. Kan økes ved god toleranse Melfalan reduseres med 25 % ved eGFR <30 mL/min/1,73 m2. Tromboseprofylakse med albyl-e eller lavmolekylært heparin |
Len-Dex: Lenalidomid –Dexamethason | ||
Sykluslengde 28 dager | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Lenalidomid peroralt | 15 mg | Kontinuerlig dag 1-21 |
Dexamethason peroralt | 40 mg | dag 1,8,15,33. |
Dexamethason reduseres til 20 mg kun dag 1 og 8 hos pasienter med uttalt hjertesvikt perifere ødemer, gjentatte arytmier eller vektoppgang >3 %. Kan økes ved god toleranse Dosering ved nyresvikt: Tromboseprofylakse med albyl-e eller lavmolekylært heparin |
Pom-Dex: Pomalidomid –Dexamethason | ||
Sykluslengde 28 dager | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Pomalidomid peroralt | 4 | Kontinuerlig dag 1-28 |
Dexamethason peroralt | 40 mg | dag 1,8,15,22. |
Dexamethason reduseres til 20 mg kun dag 1 og 8 hos pasienter med uttalt hjertesvikt perifere ødemer, gjentatte arytmier eller vektoppgang >3 %.Kan økes til vanlig dose ved god toleranse. Tromboseprofylakse med albyl-e eller lavmolekylært heparin |
Daratumumab | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Daratumumab subkutant | 1800 mg | Ukentlig første 8 uker Neste 8 doser hver 2.uke Neste 8 doser hver 4. uke |
Ikke behov for noe dosejustering ved redusert nyre, lever eller hjertefunksjon. |
Mobilisering med G-CSF | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Filgrastim subkutant | 10 µg/kg fordelt på 2 doser Pasienter <70 kg 300 µg morgen og kveld; Pasienter >70 kg 480 µg morgen og kveld; | Høsting av stamceller etter 4–5 dager med G-CSF. |
Mobilisering gis alltid uten cyklofosfamid ved ikke samtidig myelomatose. |
Melfalan høydose | ||
Medikament | Dosering | Dag |
Melfalan intravenøst | 200 mg/m2 | To dager før infusjon av stamceller |
| ||
Hos pasienter i dialyse | Melfalan 140 mg/m2 |
|
Tabell 9.8 Anbefalt undersøkelser ved responsevaluering under og etter behandling
| Kjemoterapi | ASCT | Oppfølging | ||
Etter hver syklus | Etter siste syklus | Dag +100 | Hver 2. mnd | Hver 6. mnd | |
Hematogram | x | x | x | x |
|
Nyrefunksjon | x | x | x | x |
|
Leverfunksjon | x | x | x | x |
|
S-elektroforese med immunfiksasjon | x | x | x | x |
|
S-FLC | x | x | x | x |
|
U-elfekstroforese med immunfiksajon |
| x | x |
| x |
Urin albumin/kreatinin ratio |
| x | x |
| x |
Klinisk undersøkelse | x | x | x | x | x |
Kronisk myelogen leukemi (KML)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Anbefalinger:
- Ved behandlingsoppstart er det viktig å bestemme et mål for behandlingen, blant annet basert på pasientens alder, komorbiditet og evt fertilitetsønske. TKIene imatinib, nilotinib, dasatinib og bosutinib er førstevalgsbehandling for pasienter med KML (evidensgrad A).
- 2TKIene dasatinib, nilotinib og bosutinib er førstevalg ved imatinib-resistens eller –intoleranse (evidensgrad B). 2TKI induserer varige responser hos noe mindre enn halvparten av pasienter med resistens. Ponatinib, et potent middel som virker på mange punktmutasjoner er et alternativ ved svikt på 2TKI. Mulighet for allo-SCT bør utredes og overveies om andrelinjebehandlingen ikke er optimal (evidensgrad C).
- Diskuter alle nydiagnostiserte pasienter med KML med kolleger ved universitetssykehus, slik at et oppdatert kontroll- og behandlingsopplegg kan iverksettes og at pasientene kan få tilbud om deltakelse i studier (evidensgrad C).
- Effekten av TKI med RT-qPCR ved gitte milepæler er prognostisk viktig (se Gjennomføring av behandling, avsnitt "Ruxolitinib (Jakavi®)").
- Langvarig dyp molekylær respons er en forutsetning for seponeringsforsøk for å oppnå behandlingsfri remisjon.
- Ved diagnose/debut i blastfase vil man oftest oppfatte tilstanden som akutt myelogen eller lymfatisk leukemi og behandle etter handlingsprogram for hhv. AML/ALL. Påvises BCR-ABL eller Ph+, bør man i tillegg samtidig gi høydosert TKI (evidensgrad B). Enkelte pasienter med debut i akselerert fase har optimal respons på TKI, resten bør vurderes for stamcelletransplantasjon opp til 70–75 års alder.
Hovedsakelige endringer fra tidligere handlingsprogram:
- Risikoskår: Kun ELTS skal brukes
- Karyotype bestemmes kun ved debut. Respons vurderes med RT-qPCR
- Behandlingssvikt etter 12 måneder og senere defineres som transkriptnivå >1 %, siden dette nivået har best korrelasjon med overlevelse
- Behandlingsfri remisjon (TFR) er et realistisk behandlingsmål for
mange pasienter - Ponatinibs rolle nyanseres
Bakgrunn
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Retningslinjene følger i stor grad anbefalinger fra European LeukemiaNet (ELN) 2020 som bygger på tidligere ELN-anbefalinger (Baccarani et al., 2013; Hochhaus et al., 2020). Det diagnostiseres omtrent 50 nye tilfeller av KML i Norge per år. Insidensen er knapt 1:100 000 og er høyest omkring 60 års alder. Flere enn 90 % av pasientene har et abnormt lite kromosom 22, det såkalte Philadelphia-kromosomet (Ph), som oppstår ved en balansert translokasjon mellom kromosom 9 og 22. Resultatet av translokasjonen er et hybridgen, BCR-ABL, som koder for fusjonsproteinet bcr-abl, med høy tyrosinkinaseaktivitet. Dannelsen av onkogenet BCR-ABL er nødvendig og tilstrekkelig for å utvikle KML.
Diagnose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Symptomer og kliniske funn
KML er en aktuell diagnose ved leukocytose, trombocytose, splenomegali eller allmennsymptomer. Omtrent halvparten diagnostiseres tilfeldig i forbindelse med blodprøvetaking av andre grunner. Symptomer kan mangle eller være uttalte, med slapphet, feber, nattesvette, blødningstendens, vekttap og eventuelt skjelettsmerter og tyngdefornemmelse under venstre kostalbue. Mange pasienter har palpabel milt og lever. Lymfeknutesvulst er sjelden (Wisløff et al., 2014).
Ubehandlet KML gjennomgår vanligvis tre faser, kronisk fase (gjennomsnitt 3–4 år), akselerert fase (1/2–1 år) og blastfase (kort levetid). Progresjon er forbundet med økende behandlingsresistens og symptomer. Laboratoriemessig øker antall blaster og basofile granulocytter i perifert blod og ofte oppstår behandlingsrelaterte cytopenier. Blastfase er morfologisk og klinisk en akutt leukemi der immunfenotypen kan være lymfoblastisk eller myeloblastisk (lymfoid eller myeloid blastkrise). Median overlevelse er da kort. Enkelte pasienter debuterer i avansert fase.
Diagnostiske prosedyrer
Miltens størrelse vurderes klinisk i antall cm vinkelrett på ribbensbuen til miltpolen. Nesten alle pasientene har leukocytose, oftest 100–300 x109/L. I tidlig fase kan det bare være lett venstreforskyvning i blodutstryket, men vanligvis sees metamyelocytter, myelocytter og enkelte promyelocytter og myeloblaster. Kjerneholdige erytrocytter er vanlig. Basofile granulocytter er nesten alltid økt. Eosinofile granulocytter og monocytter er som regel også økt i antall, mens lymfocyttallet er normalt. Lett dysplasi er ikke uvanlig. Prosent blaster, eosinofile og basofile granulocytter i perifert blod skal registreres fordi det har prognostisk betydning. Ca. 50 % av pasientene har trombocytose, som kan være isolert, og derfor gjør det nødvendig å utelukke KML i utredning av trombocytoser suspekt på MPN. Anemi er vanlig og kan være uttalt. Forandringene i blodutstryket er vanligvis diagnostiske. Beinmargen er hypercellulær og dominert av venstreforskjøvet myelopoese, men blasttall over 5 % er sjeldent i kronisk fase. I biopsimateriale sees det ofte megakaryocytthyperplasi og av og til fibrose. Dry tap er ikke uvanlig.
Beinmarg sendes til cytogenetisk analyse («G-banding», karyotypering) og perifert blod til molekylærgenetisk undersøkelse på hybridgenet BCR-ABL med polymerasekjedereaksjon (PCR).
Kvalitativ BCR-ABL-PCR påviser p 210/major BCR-ABL1 fusjoner (varianter av e13a2 og e14a2) som forekommer i 95 % av KML tilfellene. I sjeldne tilfeller kan det foreligge «kryptiske» BCR-ABL gener (dvs usynlige ved cytogenetisk undersøkelse) som ikke fanges opp av rutine PCR testen. Passer det kliniske bildet godt med KML, men cytogenetisk us og PCR er negative, bør man i tillegg rekvirere BCR-ABL fluorescerende in situ-hybridiserings (FISH) analyse for å finne uvanlige fusjoner. Dersom positiv FISH test, kan man eventuelt identifisere BCR-ABL translokasjonsgenets variant (e1a2, e6a2, e8a2, e13a3 eller e14a3) ved mer målrettet PCR undersøkelse. e1a2 er vanligst ved Ph+ ALL og er sjeldent ved KML.
Kvantitativ BCR-ABL PCR (RT-qPCR) benyttes til «measurable residual disease» (MRD) oppfølging av pasienter ved behandling med tyrosinkinasehemmere (TKI) og etter allo-SCT (Cross et al., 2012; Hochhaus et al., 2009). Mutasjoner i BCR-ABL kan forårsake behandlingsresistens og kan detekteres med sekvensering.
Supplerende utredning i spesielle tilfeller
Beinmargsbiopsi: Kun ved dry tap
Immunfenotyping (beinmarg/blod): Kun ved blastfase (lymfoid vs myeloid).
Minimumsutredning
- Anamnese: B-symptomer? Blødning? Plager fra milt? Skjelettsmerter?
- Klinisk undersøkelse: Splenomegali (målt i cm vinkelrett på arcus)? Ekstramedullær sykdom?
- Blodprøver: Hemoglobin, hvite, trombocytter, manuell diff, RT-qPCR for BCR-ABL analyse
- Beinmargsaspirat: Morfologisk vurdering + cytogenetisk undersøkelse (G-båndsanalyse)
- Risikostratifisere: Beregne ELTS skår https://www.leukemia-net.org/leukemias/cml/elts_score/
- Melding til Kreftregisteret via KREMT
- Studie? Kontakt universitetssykehus
Prognose og risikofaktorer for sykdomsprogresjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Alder, miltstørrelse platetall, prosentandel basofile, eosinofile og myeloblaster i perifert blod har prognostisk betydning og danner grunnlag for forskjellige skåringssystemer for pasientens risiko for sykdomsprogresjon. Sokal og ELTS skår anses å være best egnet ved TKI-behandling og brukes mest. ELTS angir risko for død av KML og skal i første rekke benyttes. Sokal er lagt til side fordi mange pasienter med høy risk allikevel har god behandlingsrespons. Behandlingsresponsen er allikevel den mest prediktive prognostiske faktor; Også pasienter med høy risikoskår og optimal respons har gode langtidsresultater (Hughes et al., 2010). Noen cytogenetiske tilleggsabnormiteter til Ph er forbundet med dårligere prognose (Fabarius et al., 2011). Også i KML er det funnet tilleggsmutasjoner kjent fra MDS og klonal hematopoese (CHIP) (Branford et al., 2019) og slike mutasjoner er til en viss grad assosiert med behandlingsresistens og forekommer ofte ved blastkrise. Myeloid mutasjonspanel undersøkelse er allikevel ikke anbefalt i klinisk praksis.
Definisjoner
WHO | European LeukemiaNet (ELN) |
Kronisk fase (CP, chronic phase) | |
Blaster i benmarg <10 %. Ingen av kriteriene for AP/BC angitt under. | Blaster i benmarg <15 %. Ingen av kriteriene for AP/BC angitt under. |
Akselerert fase (AP, accelerated phase) | |
Blaster i blod eller benmarg 10–19 %. Basofile i blod ≥20 %. Persisterende trombocytopeni (<100) ikke relatert til behandling. Nytillkomne cytogenetiske avvik under behandling. Trombocytose (>1 000) som ikke responderer på behandling. Økede miltstørrelse og stigende leukocytter som ikke responderer på behandling. | Blaster i blod eller benmarg 15–29 %. Basofile i blod ≥20 %. Persisterende trombocytopeni (<100) ikke relatert til behandling. Nytillkomne cytogenetiske avvik under behandling. Blaster pluss promyelocytter i blod eller benmarg >30 %, med blaster <30 %. |
Blastkrise (BP, blast phase) | |
Blaster i blod eller benmarg ≥20 %. Extramedullær blastproliferation (ikke i milten). Store foci eller aggregater av blaster i margen. | Blaster i blod eller benmarg ≥30 %. Extramedullær blastproliferation (ikke i milten). |
Vi velger å benytte ELN-kriteriene fordi disse er anvendt framfor WHO-kriteriene i de fleste publiserte studiene som vurderer behandlingseffekter av TKI.
Hematologisk respons (HR) forutsetter Hb >11 g/dl, leukocytter innenfor referanseområdet med <5 % metamyelocytter og stavkjernede nøytrofile granulocytter, ingen blaster i blod, normalt blodplatetall, ikke palpabel milt.
Cytogenetisk respons (CgR) kan være komplett (0 % Ph positive metafaser, CCgR), partiell
(1–35 % Ph positive metafaser, PCgR) eller minor (36–65 % Ph positive metafaser, mCgR). Begrepet «major» cytogenetisk respons (MCgR) omfatter både komplett og partiell respons. Ved RT-qPCR motsvarer CCgR ca. 1 % og 35 % Ph+ metafaser ca. 10 %. I ELN 2020 retningslinjer erstattes nå karyotypering som responsparameter med RT-qPCR, men veldig stor del av KML-litteraturen er basert på cytogenetisk respons. Tilleggsavik i karyotype er en del av risikovurderingen ved diagnose og ved behandlingssvikt. Karyotypering skal gjøres ved diagnose og ved behandlingssvikt.
Molekylær respons (MR): Måling av RT-qPCR for BCR-ABL-transkriptet må brukes for høysensitiv kvantifisering av målbar restsykdom (MRD). Svaret angis som antall BCR-ABL transkripter dividert med antall transkripter av et kontrollgen (ved OUS lab. er det GUS) uttrykt som prosent. Det understrekes at utgangspunktet (100 %) ikke er den enkelte pasients diagnoseverdi, men gjennomsnittet av en standardpopulasjon og uttrykkes på en internasjonal skala (IS), slik at resultater verden over skal bli sammenlignbare (Cross et al., 2012). Det er en forutsetning for klinisk bruk av analysesvar at laboratoriet deltar i internasjonale kvalitetskontroller med akseptable resultater. Begrepet «major molekylær remisjon» (MMR) benyttes dersom mengden transkript er redusert med 3 log (tilsvarende >1000 ganger reduksjon) tilsvarer <0,10 % og omtales heretter som MR3). Ved MR3 på TKI behandling, er sjansen for progresjon svært lav.
Begrepet komplett molekylær remisjon (CMR) kreves at man ikke kan påvise transkript overhodet. Begrepet er forlatt, fordi sensitiviteten i prøven angir hvor negativ en negativ prøve er, og derigjennom reflekteres responsdypet. Begrepene MR4 ≤0,01 %, MR 4.5≤0,0032 % og MR 5≤0,001 % er mer presise og alle disse responsnivåene aksepteres som dyp molekylær respons (DMR), som er godt korrelert med muligheten for varig TFR.
BCR-ABL mutasjonsanalyse: Resistens mot TKI kan skyldes amplifisering eller punktmutasjoner i BCR-ABL genet. Relevante punkt-mutasjoner fører til utbytte av enkelt-aminosyrer, og slike molekylendringer resulterer i opphevet eller lavere affinitet av bindingen mellom TKI og bcr‑abl.
- Det anbefales at klinikeren bestiller mutasjonsanalyse ved stigning av BCR-ABL-transkript med mere enn 5 ganger tidligere nivå (forutsatt at pasienten har transkriptnivå >0,1 % (evidensgrad D).
Denne analysen kan etterbestilles på telefon og utføres i samme prøvemateriale som ble tatt til RT-qPCR for BCR-ABL. Ved funn av punktmutasjoner som gir TKI-resistens, se Førstelinjebehandling i kronisk fase, avsnitt "2TKI (dasatinib, nilotinib og bosutinib) i 1. linje".
Førstelinjebehandling i kronisk fase
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Strategi ved debut
- Alle pasienter med nydiagnostisert KML bør diskuteres med universitetssykehus, for å lage en individuell behandlingsplan og gi tilbud om studieinklusjon (evidensgrad D).
- Hvilket mål skal oppnås: Overlevelse med god livskvalitet? behandlingsfri remisjon?
- Behandling med TKI bør startes når diagnosen er sikker, selv om pasienten ikke har symptomer (evidensgrad A). Det er i hovedsak to strategier for TKI-behandling.
1) Imatinib fra start og raskt bytte ved dårlig respons (gjelder flertallet av pasienter). 2) Dasatinib, Nilotinib eller Bosutinib for å oppnå dyp respons raskt. Pasientpreferanse, bivirkningsprofil og komorbiditet er viktig for valg av strategi.
Selv pasienter med kort forventet overlevelse uavhengig av leukemien, behandles med TKI, oftest er imatinib mest aktuelt, evt Hydroxyurea (HU)). Dersom det er indikasjon for å starte behandling før diagnosen er bekreftet (leukostase, kraftig trombocytose), kan man velge å starte med HU. HU kan også gis parallelt med TKI initialt om det er behov for å redusere celletallet raskt (dosering se under). Ved start av leukemibehandling oppfordres pasienten til rikelig væskeinntak som tumorlyse-profylakse.
Målet med behandlingen er først og fremst å hindre progresjon av sykdommen og å opprettholde god livskvalitet med langtids overlevelse. Seponering av TKI med nøye oppfølging hos pasienter med spesifisert god respons er nå del av standardoppfølgingen av KML (Mahon et al., 2010). Gir man 2TKI ved diagnose, vil flere oppnå dypere responser raskt og det er rimelig å regne med at denne strategien vil øke andelen pasienter som på sikt kan avslutte behandlingen uten tilbakefall. Denne strategien er mest interessant for yngre pasienter, særlig unge kvinner med evt barneønske. Uavhengig av TKI-valg ved diagnose, vil allikevel de fleste pasienter måtte behandles livslangt med TKI.
Imatinib
Fusjonsproteinet bcr-abl er en konstitutivt aktiv tyrosinkinase som fosforylerer en rekke substrater involvert i KML-cellers vekst, differensiering og apoptose. Hemming av bcr-abl griper i motsetning til cytostatika og interferon (IFN), direkte inn i sykdommens årsak. Den best utprøvde hemmeren er imatinib. Den har revolusjonert behandlingen av KML, tolereres godt og er godt dokumentert førstelinje-behandling (evidensgrad A) (Hochhaus et al., 2009). Ikke alle pasienter har optimal behandlingsrespons, en tredjedel vil trenge annen behandling i et 5-års perspektiv, grunnet resistens eller intoleranse/ bivirkninger (de Lavallade et al., 2008; Hochhaus et al., 2009). Imatinib er registrert i Norge til behandling av voksne pasienter med Ph+ og / eller BCR-ABL-positiv KML i alle sykdomsfaser og er generisk legemiddel. Anbefalt dose er 400 mg/dag i kronisk fase. Høyere initialdose enn 400 mg gir raskere tidlige responser i kronisk fase, men andelen gode respondere blir like i gruppene med tiden.
2TKI (dasatinib, nilotinib og bosutinib) i 1. linje
Effekt og bivirkninger av både dasatinib nilotinib og bosutinib er sammenlignet med imatinib ved nydiagnostisert KML i kronisk fase (Cortes et al., 2018a; Kantarjian et al., 2012a). Alle midler gir raskere og dypere responser enn imatinib, molekylært og cytogenetisk. 2TKI øker andel pasienter med udetekterbar sykdom. Dette kan være et poeng hos pasienter med høyrisiko sykdom, eller yngre pasienter der behandlingsfri remisjon (TFR) er et viktig mål. Spesielt unge kvinner med fertilitetsønske er gode kandidater for å få 2TKI fremfor imatinib for å ha størst mulig sjanse til å gjennomføre graviditet i TFR. Det er ingen sikker overlevelsesforskjell sammenliknet med imatinib, men litt færre progresjoner til avansert fase (ca. 1–2 % mot ca. 4 % første år). Alle midler er godkjent av Statens legemiddelverk til bruk i første linje. Alle medikamentene har noen mulig alvorligere bivirkninger (se avsnitt under). Man står altså relativt fritt (evidensgrad A) i valg av behandling i 1. linje med dasatinib, imatinib, nilotinib og bosutinib, men imatinib er fortsatt meget effektivt, sikkert og velkjent for hematologene
Om pris for legemidler: TKI forskrives på H-resept. Imatinib er generisk og er det kostnadseffektive alternativet. I siste anbudsrunde var «Imatinib Accord» rimeligst og foretrukket. Forskrivere skal være oppmerksom på at det ved H-resept ikke finnes noen ordning for utlevering av billigste alternativ, slik at man må skrive resepten på det eksakte preparatet man mener at pasienten skal ha. Prisene på imatinib-generika varierer betydelig. Apotekene tjener bedre på å utlevere dyrere varianter. Bare spesielle grunner må foreligge for å velge annet enn rimeligste alternativ. Sannsynligvis endres vilkårene ved neste anbud og foreløpig må den enkelte lege følge med på prislistene og endre til billigste variant. Som eksempel kan nevnes at en produsent har vunnet anbudet det ene året for ved neste å øke prisen 10–20 ganger og håper nok på at legene skal glemme å bytte. Foreløpig er nilotinib, bosutinib og dasatinib betydelig dyrere med priser over 400.000/år. Dasatinib er også generisk men har foreløpig med samme pris som originalpreparatet.
Nilotinib (Tasigna®, Novartis): Nilotinib er registrert på indikasjonen KML i alle faser med imatinib intoleranse eller resistens, og også godkjent som førstelinjebehandling av KML i kronisk fase i dosen 300 mg x 2 (Cortes et al., 2018a).
Dasatinib. (Sprycel®, Bristol-Myers Squibb): Dasatinib er registrert på indikasjonen KML i alle faser Dasatinib er ca. 300 ganger mer potent enn imatinib og er effektivt in vitro ved langt de fleste mutasjoner assosiert med imatinibresistens unntatt T315I, F317L og V299L. Dasatinib hemmer i tillegg til abl også flere kinaser i src-familien, samt TEC-kinaser, c-kit og PDGFR. Dasatinib doseres i kronisk fase 100 mg x 1, i akselerert fase og blastfase 140 mg x 1. Erfaringsmessig finnes noen pasienter som har vanskelig for å tåle 100 mg daglig over lang tid, men som kan ha meget god effekt av lavere dose, f.eks 50–70 mg x1.
Bosutinib. (Bosulif, Pfizer): Godkjent i første linje av EMA. Litt raskere respons enn imatinib. Virksom ved mange imatinib-mutasjoner. Mindre tendens til pleuraeffusjon enn dasatinib til tross for at Bosutinib hemmer to av Src-kinasene. Doseres 400 mg daglig i kronisk fase og 500 mgx1 i avansert fase. I likhet med dasatinib finnes mange pasienter med god effekt på lavere dosenivå. Høye transaminaser kan forekomme hos en betydelig andel av pasientene
Respons og monitorering
- Effekten av TKI ved gitte tidspunkter (milepæler) er prognostisk viktig.
Følg hematologiske tellinger og biokjemi for overvåkning av organfunksjoner til stabil hematologisk respons. Erfaringsmessig er det vanligst med myelosuppresjon i 2. eller 3. behandlings måned. Støtte-behandling med G-CSF, evt TPO og/eller transfusjoner bør foretrekkes fremfor dosereduksjon. - RT-qPCR måles i perifert blod hver 3. måned til bekreftet (stabil) MR3, deretter hver 6. måned. Dersom pasienten ikke har oppnådd 10 % BCR-ABL på 3 månedserskontrollen skal man gjenta prøven raskest mulig. Se tabell 10.1 for skille på «advarsel» eller «svikt».
- Kinetikken i responsen etter 3, 6, 12 måneder og deretter, danner grunnlag for å kategorisere pasientens behandlingsrespons som «optimal», «advarsel» eller «svikt». Kravene til responskinetikken gjelder uavhengig av hvilken TKI som benyttes i første linje.
- MR2 (<1 %) oppfattes best korrelert til overlevelse, og MR3 (<0,1 %) oppfattes som trygg havn med leveutsikter som gjennomsnittsbefolkningen.
Tabell 10.1 Monitorering av førstelinjebehandling
Adaptert fra ELNs retningslinjer 2020. Tabellen gjelder første og andre linjes behandling i kronisk og akselerert fase med alle TKI godkjent for førstelinjebehandling.
Tid | Optimal | Advarsel | Svikt |
---|---|---|---|
Diagnose |
| Høyrisiko cytogenetiske tilleggsavvik + ELTS HR |
|
3 mnd | MR ≤10 % | MR>10 % (gjentas raskt) | MR >10 % (bekreftet) |
6 mnd | MR: ≤1 % | MR: >1–10 % | MR >10 % |
12 mnd | MR <0.1 % | MR >0.1–1 % | MR >1 % |
Ved alle senere tidspunkter | MR <0.1 %* | Tap av respons dvs MR >0,1 % | MR >1 %, Cytogenetiske tilleggsavvik i Resistensmutasjoner |
- MR = molekylær respons målt med RT-qPCR
- Høyrisiko kromosomavvik: Trisomi 8; isokromosom 17 dvs. i(17)(q10); trisomi 19; og ulike varianter av øket antall BCR-ABL-kopier som: Ph duplikasjon, +der(22)t(9;22)(q34;q11) og ider(22)(q10)t(9;22)(q34;q11) Se ref (Fabarius et al., 2011). Translokasjoner som involverer tre kromosomer og gir opphav til BCR-ABL eller tap av et Y-kromosom har ikke prognostisk betydning ved TKI behandling.
- Ethvert tap av tidligere respons er et varsel om resistens som må overvåkes nøye inkludert vurdering a mutasjonsanalyse (se under). Som regel bør responskategorien baseres på mere enn ett analyseresultat før det gjøres endringer i behandlingen.
- Som erstatning for karyotypering som responsevaluering (se forrige handlingsprogram) innføres repetert måling av RT-qPCR så snart som mulig dersom man på måned 3 ikke har 10 % eller bedre. Er det >10 % på repetert måling byttes til annen TKI (definert svikt) Karyotypering kan i denne situasjonen gi tilleggsinformasjon med tilleggsavvik av prognostisk betydning selv om slikt forekommer ganske sjeldent.
* Optimal respons for pasienter som vil oppnå TFR er alltid MR4 eller bedre
«Svikt» betyr at valgt TKI bør byttes til annen TKI samtidig som man gjør mutasjonsanalyse, karyotypering og overveier mulighet for allo-SCT med vevstyping av potensielle donores ev søknad til den nasjonale transplantasjonsgruppen.
«Advarsel» betyr at pasienten sannsynligvis har nytte av å bruke den valgte TKI, men kan ha dårligere prognose enn en pasient med «optimal respons». Følges nøye med tanke på tegn til «svikt» og responstap. Oppfølgingen bør skje med kortere intervaller
«Optimal» betyr at det ikke er fordeler med endring av behandlingen
Compliance: Det er nå godt dokumentert at heller ikke KML-pasienter alltid tar foreskrevet medisindose. Redusert compliance angis som en av de hyppigste årsakene til at responsene på imatinibbehandling ikke er optimal (Marin et al., 2010). Ofte er det lavgradige bivirkninger som gjør at pasienter tar behandlingspauser. Overvei skifte av TKI for å bedre compliance. Nilotinib må tas på fastende mage, hvilket kan oppleves som besværlig av enkelte pasienter. Imatinib og Bosutinib tas med stort måltid.
Resistens: Manglende hematologisk eller molekylær respons etter oppstart av TKI er meget sjeldent, mens for treg cytogenetisk respons er mer vanlig. Vanligere opptrer resistens ved at tidligere ervervet respons (hematologisk, CgR eller MR) går tapt unntatt ved compliance-problemer.
Årsakene til TKI-resistens er flere (Apperley, 2007). Punktmutasjoner i BCR-ABLs kinasedomene, amplifisering av BCR-ABL genet, økt transkripsjonsaktivitet, farmakokinetiske faktorer, redusert influx av imatinib (polymorfismer i organisk kation transporter (OCT-1), økt efflux gjennom multi drug resistenspumpen MDR1 / P-glycoprotein og klonal evolusjon i Ph+ klon er assosiert med resistens. De andre TKIene er mindre avhengige av membranpumper og færre ABL-mutasjoner gir resistens. Andre resistensmekanismer enn punktmutasjoner er ikke godt kartlagt Punktmutasjoner utgjør den viktigste resistensmekanismen vi kan påvirke med behandling.
Håndtering og vurdering av kategoriene «Svikt» og «Advarsel»
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Compliance. Diskuter bivirkninger og medikamentrutiner med pasienten.
- ABL-mutasjonsanalyse/ karyotypering.
- Farmakokinetiske faktorer / interaksjoner.
- Tettere monitorering.
- Skifte TKI (se avsnittet Valg av 2TKI)
- Evt doseøkning
Primær- eller sekundær «svikt»: Indikasjon for å skifte behandling
- Behandling skiftes til hvilken som helst 2TKI dersom første valg var imatinib eller en annen 2TKI dersom førstevalg var dasatinib eller nilotinib. (evidensgrad B). Ta hensyn til evt mutasjoner og evt komorbiditet (Soverini et al., 2011) (se kapittel Førstelinjebehandling i kronisk fase, avsnitt "2TKI (dasatinib, nilotinib og bosutinib) i 1. linje". Når man har prøvd to 2TKIer er sjansene for meningsfull respons relativt små, kanskje 15-20 % (Hochhaus et al., 2020). Ponatinib gir noe høyere responser, men denne fordelen må veies mot risiko for atheroskleroseassosierte hendelser som potensielt kan gi permanent organskade. I kronisk sykdomsfase er det i retrospektive analyser bedre overlevelse med Ponatinib enn allo-SCT og individuelle avveiinger bør vurderes i samråd med transplantasjonseksperter. Ved resistens i 3. til 4. behandlingslinje er BCR-ABL <1 % et akseptabelt responsnivå.
- Allo-SCT (evidensgrad B) er høyaktuelt dersom respons på 2. linjes behandling eller ponatinib er utilfredsstillende
- Utprøvende behandling i studie.
- Palliativ behandling
Håndtering av punktmutasjoner som gir TKI-resistens
Punktmutasjoner i genet som koder for den ATP-bindende lommen i abl kan føre til TKI-resistens. Det er nå over 100 slike ABL-mutasjoner beskrevet (Soverini et al., 2011). De klinisk relevante mutasjonene fører til bytting av aminosyrer som enten sterisk hindrer TKI-binding (f.eks T315I) eller påvirker bcr-abl konformasjon slik at TKI ikke kan binde. Dasatinib, nilotinib og bosutinib har mindre krav til konformasjonen av bcr-abl enn imatinib. Derfor er det færre mutasjoner som gir resistens mot 2TKIene. Ponatinib er utviklet for å hemme T315I, som alle andre midler er ineffektive mot. Ponatinib virker godt på T315I men også en rekke andre mutasjoner eller andre resistensmekanismer. ABL-mutasjoner er ansvarlige for imatinibresistens i ca. 40 % av tilfellene av behandlingssvikt. De er uvanlige i tidlig kronisk fase, men forekomsten øker med utvikling av sykdommen, sannsynligvis som en manifestasjon av genetisk instabilitet. In vitro data for de forskjellige TKIers effekt ved gitte mutasjoner korrelerer brukbart med klinisk effekt og kan veilede i valg av neste TKI (Soverini et al., 2011). Se tabell i ELNs behandlingsanbefaling fra 2013 (Baccarani et al., 2013). Funn av p-loop ABL mutasjon (aminosyre 248–255) under imatinibbehandling er assosiert med utvikling av blastfase om man ikke skifter behandling. Generelt anbefales det å prøve dasatinib om det foreligger andre mutasjoner enn T315I, F317L eller V299L. Nilotinib vil oftest ikke virke om det foreligger bytting av aminosyre i posisjon 248–255, 315 eller 359. Ved mutasjon bør man alltid vurdereog evt utrede mulighetene for allo-SCT. Påvises mutasjon T315I skal man benytte ponatinib med hensyn til god aterotrombo-profylakse (Cortes et al., 2018b). Alternativer ellers er asciminib og pegylert interferon.
Takling av intoleranse for TKI
Hematologisk toksistet (gjelder alle TKI)
Hematologisk toksisitet er hyppig ved TKI--behandling, antagelig forårsaket av hemming av den bcr-abl-drevne hematopoiesen, og at det følgelig tar tid å gjenreise Ph-negativ, frisk hematopoese. Toleransegrensene for granulo- og trombocytopeni må ses i forhold til totalrisiko og varighet av cytopeni. Opprettholdelse av doseintensitet uten doseopphold er viktig for et godt resultat. Under forutsetning av tett oppfølging i denne fasen, mener vi at doseintensiteten bør opprettholdes så lenge granulocyttallet er over 0.5 x109/L og trombocyttallet ikke faller under 30 x109/L. Kinetikken i fallet av blodlegemer er erfaringsmessig viktig, slik at raske fall ofte vil gi dypere nadir enn langsomme fall. G-CSF / transfusjoner/ TPO-agonister aktuelt (evidensgrad D). Dersom støttebehandling er nødvendig over lang tid, er det grunn til å reevaluere behandlingsopplegget ved å vurdere dosereduksjon eller bytte til annen TKI ved alvorlige eller mindre alvorlige men langtrukne bivirkninger. Nilotinib har mindre hematologisk toksistet enn imatinib, bosutinib og dasatinib noe mer. Anbefalt minimal dose imatinib er 300 mg daglig. Minimal dose er mer usikkert for 2TKIer der doser ned til 200–400 mg x1 (nilotinib) 200 mg x1 (bosutinib) og 20–40 mg x1 (dasatinib) har fått pasienter gjennom cytopenifasen. Så lenge man monitorerer er det et visst spillerom.
Ikke-hematologisk toksistet
Imatinib: Tablettene tas til maten (gjerne største måltid) for å unngå kvalme. Det er relativt få alvorlige bivirkninger. Fatal levernekrose er rapportert og gjør at hepatotoksisk medikasjon inkludert paracetamol, må brukes med forsiktighet. Imidlertid er et stort antall bivirkninger som kvalme, muskelkramper, hodepine, myalgi, artralgi, og utslett beskrevet. Enkelte tilfeller av alvorlig ødemtendens (lungeødem, pleuravæske, ascites, betydelig vektoppgang) har vært observert. Aktiv symptomatisk behandling av smerter (analgetika), perifere ødemer (diuretika, væskerestriksjon), kramper (tøyninger), utslett (lokale eller systemiske steroider), diaré (antidiarrhotika) og kvalme (tas med mat, Afipran) er aktuelt (evidensgrad D). For praktisk håndtering av imatinibbivirkninger og interaksjoner, se Felleskatalogen og (Steegmann et al., 2016).
Nilotinib: Pasientene tåler ofte nilotinib subjektivt bedre enn imatinib. Leveraffeksjon, biokjemisk pankreatitt og stigning av bilirubin hos pasienter med Gilbert genotype er ikke uvanlig (Cortes et al., 2018a). Hudbivirkninger er vanlige. Forverring av diabetes og hyperkolesterolemi er rapportert. Akselerert aterosklerose (underekstremiteter, slag, angina og hjerteinfarkt) er beskrevet hos en mindre andel nilotinibbehandlede pasienter og gir grunn til bekymring i forhold til langtids behandling. Pasienter med diabetes, hypertonikere, røykere og med manifest atherosklerose er sannsynligvis mer predisponert. Alder er sannsynligvis viktig. God behandling av diabetes, hypertoni, atherosklerosemanifestasjoner og røykestopp er logisk å tilby. Veiing av nytte mot risiko i forhold til pasientens kliniske situasjon må gjøres. Nilotinibdosen bør være 300 mg x 2, men ved dårlig respons kan dosen økes til 400 mg x2. Denne høyeste dosen gir en tydelig økning av risiko for slike ikke-reversible bivirkninger.
Dasatinib: Pasientene tåler ofte dasatinib subjektivt bedre enn imatinib. Dasatinib kan et pleuropulmonalt syndrom med immunaktivering som kan gi pleuravæske, perikardvæske, lungeinfiltrater og dyspné hos så mange som 20 % av pasientene i et treårs perspektiv (Kantarjian et al., 2012a). Høyere alder, hjerte-lungesykdom og pasienter med autoimmune sykdommer synes å være predisponert. Pleuratapping kan bli nødvendig, men syndromet er ofte følsomt for behandlingspause og steroider. Tegn på væskeretensjon og lungesymptomer bør tas alvorlig og raskt utredes med røntgen eller CT thorax. Dasatinib-assosiert lymfocyttær serositt (oftest pleuritt) er assosiert med god antileukemisk respons. Man kan ofte tåle noen ukers pause i behandlingen uten vesentlig responstap. Det er også beskrevet tilfeller av reversibel økning av lungearterietrykket (pulmonal arteriell hypertensjon, PAH). Dersom pasienter har dyspnoe, bør man utelukke pleuritt og utrede mht PAH med ekkokardiografi eller invasiv trykkmåling. Endelig er kolitt og GI-blødning hyppigere enn ved andre TKIer.
Bosutinib: Bosutinib gir ofte gastrointestinale ubehag med kvalme og diaré, evt brekninger (Cortes et al., 2012). Disse er ofte overgående og kortvarige, men kan være kraftige. Med forsiktig dosering og symptomatisk behandling kan de fleste pasienter fortsette. Leveraffeksjon er vanlig med bosutinib og må følges opp med blodprøver. Dose 400 mg daglig med mat. Mange velger nå å gjøre en gradvis opptrapping fra 200 mg x1 til 400 mg x1 etter toleranse i løpet av noen uker. Mange pasienter har utmerket antileukemisk respons på 300 mg daglig. Gi høyeste tolerable dose
Ponatinib: Ponatinib gir i likhet med nilotinib, men mer uttalt, atherosklerotiske hendelser som angina, hjerteinfarkt, TIA, hjerneslag og perifere arterielle okklusjoner som kan gi sekvele. Stigning av lever- og pancreas-enzymer er heller ikke uvanlig (Cortes et al., 2018b). Mange pasienter utvikler hypertoni (ofte behov for flere blodtrykksmidler), diabetes og hyperlipidemi. Dette bør helt klart monitoreres og behandles proaktivt (evidensgrad D). Nylig ble foreløpige data av OPTIC-studien forevist på EHA-møtet 2020. Her ble pasientene satt på ulike start-doser. Konklusjonen er at man bør starte med 45 mg daglig og dersom god respons (MR<1 %) reduseres til 15 mg under fortsatt nøye observasjon (Cortes et al., 2020). Ponatinib er det mest potente KML-medikamentet vi har og er det eneste virksomme og godkjente middelet ved mutasjon T315I.
Valg av TKI i annen linje
Det foreligger ikke direkte sammenlignende studier mellom 2TKIer ved imatinibresistens eller intoleranse. Basert på 2 års resultater fra fase II studier (Cortes et al., 2018a; Cortes et al., 2012; Cortes et al., 2018b) synes effekten av medikamentene nærmest ekvivalente og det er rimelig å regne med at man ved imatinibresistens eller intoleranse vil kunne reindusere en varig CCyR hos ca. 40–50 % av pasientene i denne situasjonen.
Dersom pasienten har vært resistent mot 2TKI, er det lav sjanse (ca. 20 %) for akseptabel respons ved å bytte til annen 2TKI. Ved intoleranse er sjansen for repons adskillig bedre. Valg basert på forekomst av resistensmutasjoner bivirkningsprofil, komorbiditet og compliance. Familiedonorsituasjonen bør kartlegges allerede ved behov for annenlinjebehandling hos pasienter med resistens mot 2TKI.
Fertilitet og amming
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- TKIer er teratogene, embryotoksiske og gjenfinnes i brystmelk. Medikamentene er kontraindisert under graviditet og ved amming (evidensgrad D).
- Interferonbehandling er et alternativ ved graviditet (evidensgrad D).
Enkelte pasienter har gjennomført graviditet etter å ha seponert TKI. Velinformerte pasienter med god respons på TKI (helst minst MR4 i 2 år) kan være kandidater. Dette bør nøye diskuteres med erfarne kolleger. Det er ikke rapportert noen sikker overhyppighet av misdannelser der far er imatinibbehandlet (evidensgrad C) (Abruzzese et al., 2020). Organogenesen foregår i 1. trimester og denne perioden antas å være mest kritisk for misdannelser. TKI-behandling i 3. trimester kan diskuteres dersom rask økning av leukemien. Se referansen for en fin gjennomgang av problemstillinger, også om KML-diagnosen stilles i graviditeten.
Allogen stamcelletransplantasjon
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Allo-SCT er det eneste dokumenterte kurative behandlingsalternativ for KML, men er forbundet med prosedyrerelatert morbiditet og mortalitet samt en ikke ubetydelig risiko for sene tilbakefall. Det er så langt ikke sikre holdepunkter for at forutgående imatinibbehandling påvirker resultatene av allo-SCT (evidensgrad C). Forutsatt vedvarende kronisk fase etter svikt på imatinib og lav EBMT-score (Gratwohl et al., 2009) (se kapittel Akutt myelogen leukemi (AML)) er resultatene gode (Saussele et al., 2010). De gode resultatene med imatinib har fortrengt allo-SCT som førstelinjebehandling ved KML i kronisk fase.
- Allo-SCT bør alltid overveies som ved svikt på 2TKI (evidensgrad C).
Behandling av akselerert fase
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Ved diagnose/ debut i akselerert fase gis 2TKI (evidensgrad C).
- Rekvirer ABL-mutasjonsanalyse primært.
- Pasienter under 70–75 år med stamcelledonor kan være aktuelle for allo-SCT helst etter induksjon av remisjon / kronisk fase (evidensgrad C).
- Dersom pasienten iflg tabell 10.1 responderer «optimalt», kan allo-SCT avventes under forutsetning av god monitorering (evidensgrad C).
Behandling av blastfase
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Ved diagnose/debut i blastfase vil man oftest oppfatte tilstanden som akutt myelogen eller lymfatisk leukemi og behandle etter handlingsprogram for hhv. AML/ALL. Påvises BCR-ABL eller Ph+, bør man i tillegg samtidig gi høydose imatinib, dvs 600–800 mg daglig eller 2TKI (evidensgrad C). Dasatinib penetrerer blod-hjernebarrieren, noe som kan være et fortrinn i blastfase. Nilotinib er ikke formelt godkjent for behandling i blastfase, men har omtrent like god effekt som dasatinib. Data på ponatinib i kombinasjon med hyper-CVAD er lovende.
- Ved utvikling av blastkrise under imatinib-behandling gis Ponatinib (TKI behandlingen kan justeres avhengig av ABL mutasjonsstatus og risiko for CNS affeksjon) evt kombinert med konvensjonell induksjonsbehandling for akutt leukemi basert på mutasjonsstatus og immunfenotype (evidensgrad C).
Det er viktig å skille mellom myeloid og lymfatisk blastfase, ved vanlig mikroskopi supplert med immunfenotyping. Myeloid blastfase er hyppigere enn lymfoid (ca. 70 % vs 30 %). All annen behandling enn transplantasjon har kort tidshorisont, men ved lymfoid blastkrise kan man ved oppnådd remisjon kombinere TKI (lovende data med ponatinib, blinatumumab og hyper-CVAD, men også annen mild vedlikeholdsbehandling som steroider, vinkristin, metotrexat, merkaptopurin eller asparaginase (f.eks POMP eller OPAL som er beskrevet i ALL-programmet i palliativ/ transplantasjonsforberedende hensikt) (Jabbour et al., 2015; Sasaki et al., 2016). Allo-SCT forutsetter at ny kronisk fase kan oppnås, donor finnes og at det ikke foreligger absolutte kontraindikasjoner. Transplantasjon i blastkrise inngår ikke i transplantasjonsprogrammet fordi resultatene er meget dårlige. Også med bruk av TKI er resultatene dårlige med svært høye tilbakefallsrater.
Andre behandlingsregimer
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hydroksyurea (HU) erstattet busulfan som det viktigste cytostatikum ved kronisk myelogen leukemi, etter at det ble dokumentert lengre overlevelse ved behandling med HU. I tilfeller ved behov for rask reduksjon av antallet leukocytter ved nydiagnostisert KML, kan HU gis sammen med imatinib før senere overgang til imatinib. Øvrig indikasjon for HU vil være behandling hos gamle og svekkede personer samt som palliativ behandling ved svikt på eller intoleranse for TKI dersom pasienten ikke kan transplanteres. Behandlingsmålet er å bringe pasienten i stabil kronisk fase. Standard startdose er 30–40 mg/kg/døgn justert opp eller ned til nærmeste 500 mg (2–4 g/døgn). Når leukocyttene er <20 x109/l, reduseres HU-dosen til forslagsvis 15–20 mg/kg/dag. Videre dosering er individuell. HU har smal terapeutisk bredde, slik at doseforandringer i klinisk rolig situasjon bør skje i relativt små trinn (for eksempel 10–15 % av totaldosen) Gjennomsnittlig vedlikeholdsdose ligger ofte på 1,0–1,5 g daglig der leukocyttall skal holdes mellom 2–5 x 109/l. Laboratoriekontroll anbefales 1–2 ganger per ukentlig initialt, senere sjeldnere. Etter doseendring bør blodverdiene kontrolleres etter 1–2 uker. De fleste pasientene har lite bivirkninger av HU. Kvalme, brekninger og diaré er imidlertid vanlig ved doser over 2 g/dag. Allergiske utslett, aftøse munnsår og hudulcerasjoner inkl leggsår forekommer. Makrocytose og megaloblastisk marg er meget vanlig.
Busulfan (Myleran) er fortsatt aktuelt til noen få pasienter der annen terapi er uegnet. I akselerert fase, der pasienten ikke lenger har effekt av HU, kan busulfan forsøkes. Busulfan brukes også i kondisjonering for allo-SCT.
Interferon: IFN kan prøves ved svikt på TKI, men sjansen for god respons (f.eks. CCgR) er meget lav. Nyere studier gir støtte for at pegylert interferon kan bli et godt tilleggsmedikament til imatinib hos pasienter med KML i kronisk fase men anses fortsatt som eksperimentelt. IFN er et aktuelt medikament om man må behandle KML i graviditet.
Asciminib er en TKI med en svært interessant virkningsmekanisme (Hughes et al., 2019). Vi antar at middelet snart blir godkjent. Asciminib blokkerer ikke det ATP-bindende setet som de andre TKIene, men binder den såkalte myristoyl lommen. Når asciminib binder settes BCR-ABL-molekylet i inaktiv konformasjon. Asciminib virker ved de fleste kjente TKI-resistensmutasjonene inkludert T315I og har god tolerabilitet. På sikt kan man tenke seg at asciminib vil bli brukt på lignende måte som ponatinib i dag. Det vil også komme en studie i første linje der Asciminib prøves mot legens valg av TKI. Middelet kan skaffes på compassionate use.
Seponering-Behandlingsfri remisjon (TFR)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Det er nå gjennomført ca. 10 studier av seponering av TKI ved dyp respons, og alle viser langtids TFR på ca. 40-50 % (Laneuville, 2018; Mahon et al., 2010). STIM-studien etablerte prinsippet, og i ettertid er ulike inklusjonskriterier brukt. I den største studien EuroSKI, der 27 norske pasienter deltok, inkluderte man pasienter med MR4 med eller uten detekterbar MRD, mens i mange andre studier var det krav om udetekterbar sykdom og minst MR4.5. MR4, med eller uten påvisbar MRD, ser ut til å være tilstrekkelig dypt (Saussele et al., 2018). Fra EuroSKI og «According to STIM» (aSTIM) har man lært at relaps definert som tap av MR3/MMR er trygt og at pasientene gjenvinner sin respons (Rousselot et al., 2014). Man skal huske at disse pasientene er de mest lettbehandlede KML-tilfellene. Man har også sett at noen pasienter har detekterbar restsykdom opp til MR3 over lang tid uten å få tilbakefall, s.k. fluctuators. Dette er i analogi med erfaringer etter SCT og IFN. Tap av MR3 er derfor anbefalt som tidspunkt for rebehandling (Rousselot et al., 2014). Etter erfaringene av spesielt EuroSKI (imatinib-behandlede) der man har lett etter optimale cut-off foreslår man at man gjennomfører seponeringsforsøk har behandlet med TKI i 5 år og tentativt minst 2 år i MR4. Fra 3 års behandlingstid vinner man ca. 3 % flere relapsfrie pasienter per år man venter. Dette betyr at lege og pasient selv må velge hvor lenge man skal vente før seponeringsforsøk skal gjøres. Subjektive bivirkninger kan spille rolle for denne vurderingen. Vi anbefaler at pasienter som har vært resistente for TKI foreløpig ikke stoppes i klinisk praksis. Pasienter som var intolerante for første TKI og deretter fikk dyp repons på TKI nummer to kan stoppe som angitt ovenfor.
Tabell 10.2: Krav til å gjøre seponeringsforsøk (Hochhaus et al., 2020)
Resistens mot noen TKI før? | Nei |
Varighet av TKI-behandling | 5 år tentativt for imatinib og 4 år for 2TKI |
Varighet MR4 | 2 år |
God monitorering | PCR-lab må kunne gi svar innen 4 uker. PCR hver 6. uke i i 6 mnd, så hver annen måned til måned 12, så hver 3. mnd i 3 år, deretter hver 4.–6. mnd. Relaps etter 3 års oppfølging skjer nesten kun hos pasienter som har detekterbart transkript (og har i slike tilfeller meget langsom kinetikk (Richter et al Leukemia in transkript) |
Praktiske opplysninger
Transplantasjonsrelaterte problemstillinger: Søknad med problemstilling kan rettes til Norsk gruppe for allogene stamcelletransplantasjoner ved leder Tobias Gedde-Dahl, Seksjon for blodsykdommer, Medisinsk avdeling, OUS Rikshospitalet, 0027 Oslo.
DAStop2 | 2. gangs seponeringsforsøk av TKI hos pasienter som har gjennomført stoppforsøk som i EuroSKI studien. Pas byttes til dasatinib og kan stoppe dersom med MR4 i mer enn 1 år og de har fått total TKI-behandling i minimum 3 år fra 1. relaps. Info: mawa@sus.no eller regionansvarlig for KML. Inklusjon fra 2018, men pågår ennå |
SCAN-ALL | Studie av next generation sequencing (NGS) som sensitiv mutasjonsdeteksjon hos pasienter med KML og ikke-optimal respons respons. |
NordCML13/Labstop | Studie av immunologi og stamceller hos pasienter som skal stoppe TKI-behandling for TFR i vanlig klinisk praksis. Meget lovende avansert laboratoriemetodikk benyttes, og prøvetakingen er enkel. |
Bergen: | Bjørn Tore Gjertsen | bjorn.gjertsen@med.uib.no |
Oslo: | Tobias Gedde-Dahl | tgeddeda@ous-hf.no |
Stavanger: | Waleed Majeed | mawa@sus.no |
Tromsø: | Anders Vik | anders.vik@unn.no |
Trondheim: | Henrik Hjorth-Hansen | henrik.hjorth-hansen@ntnu.no |
Adresser for prøveforsendelse:
Cytogenetisk undersøkelse (karyotypering) og FISH. 10 mL perifert blod med heparin som anti-koagulant. Fra beinmarg tas 2–5 mL med tilsatt heparin i McCoys medium. Helst ikke på fredager eller dager før helligdager.
Seksjon for Cytogenetikk, Fagområde Kreftgenetikk
OUS-Montebello
N-0310 Oslo
Telefon: 23 93 44 37
Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin
Haukeland Universitetssykehus
5021 Bergen
e-post: rhov@haukeland.no eller MGM@helse-bergen.no
Tel 55 97 54 75 Faks 55 97 54 79
Kvantitativ PCR og mutasjonsanalyse: 10 mL EDTA-blod sendes til:
OUS-Gaustad, Avdeling for patologi
Laboratorium for molekylærpatologi
PB 124 Blindern
0314 Oslo
Telefon: 23 07 87 82
e-post: signe.spetalen@ous-hf.no
Senter for medisinsk genetikk og molekylærmedisin
Haukeland Universitetssykehus
5021 Bergene-post: rhov@haukeland.no eller MGM@helse-bergen.no
Andre indolente lymfoproliferative sykdommer
Waldenströms makroglobulinemi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Innledning
Waldenströms makroglobulinemi (WM) defineres ved monoklonalt IgM i serum (uavhengig av konsentrasjon) og minst 10 % infiltrasjon av lymfoplasmacytisk lymfom i beinmarg (Castillo et al., 2020a; Leblond et al., 2017; Owen et al., 2003; Swerdlow et al., 2017). En mutasjon i MYD88-genet (MYD88 L265P) finnes i tumorcellene hos 90–95 % av pasientene, og mutert CXCR-4 forekommer hos ca. 1/3 (Castillo et al., 2019b; Treon et al., 2012).
WM oppdages oftest tilfeldig ved utredning av høy SR eller patologisk elektroforesefunn hos symptomfrie personer. Klinisk presentasjon kan være anemi, annen beinmargssvikt, hyperviskositet (eventuelt med retinopati) eller blødningstendens (Leblond et al., 2017). Perifer nevropati forekommer hos ca. 20 % og skyldes immunologisk effekt av det monoklonale immunglobulinet. Antistoffspesifisitet for myelin-assosiert glykoprotein (MAG) er en hyppig forekommende patogenetisk mekanisme for nevropati og den som er best kartlagt (D'Sa et al., 2017). Andre manifestasjoner som skyldes biologisk effekt av det monoklonale IgM forekommer hos mindre enn 5 % og omfatter kryoglobulinemi type I og II, autoimmun hemolytisk anemi, immun trombocytopeni, AL-amyloidose og akkvirert von Willebrands sykdom (Stone, 2011). Kuldeagglutininsykdom skilles i dag fra WM som en egen entitet (Randen et al., 2014). Bing-Neel-syndrom, direkte neoplastisk affeksjon av sentralnervesystemet (SNS), er sjelden og debuterer typisk 3–9 år etter diagnostisering av WM, men kan også inntre som første kliniske manifestasjon manifestasjon (Castillo et al., 2019a; Minnema et al., 2017). Medianoverlevelsen ved WM er mer enn 10 år (Leblond et al., 2017).
Diagnose
Når monoklonalt IgM er påvist, vil de viktigste differensialdiagnosene være andre B‑cellelymfomer (særlig marginalsonelymfom) og monoklonal gammopati uten funn av lymfom (enten uten kliniske manifestasjoner [MGUS] eller med klinisk sykdom til følge [monoclonal gammopathy of clinical significance, MGCS]) (Fermand et al., 2018).
Essensielle undersøkelser ved utredning
- Kapillær-elektroforese, evt. agarose-elektroforese med immunfiksasjon
- Kvantitering av immunglobulinklasser
- Beinmargsbiopsi
- Fokusert anamnese og klinisk undersøkelse mhp. lymfom og kliniske manifestasjoner av WM.
- Bildediagnostikk etter klinisk vurdering. Røntgen thorax og ultralyd abdomen er oftest tilstrekkelig.
- Hematologiske og klinisk-kjemiske blodprøver som ved andre lymfoproliferative sykdommer.
- Øyelegeundersøkelse ved synssymptomer, klinisk hyperviskositet eller IgM >40–50 g/L (Leblond et al., 2017).
- Ved mistanke om Bing-Neel-syndrom gir MR og spinalvæskeundersøkelse (inkludert væskestrømscytometri) nesten alltid diagnosen. Begge undersøkelsene må utføres, og i nevnte rekkefølge (Minnema et al., 2017). Differensialdiagnose: hyperviskositetssyndrom.
Eventuelle tilleggsundersøkelser
Påvisning av MYD88 L265P-mutasjon i beinmargsaspirat eller -biopsi kan gi nyttig informasjon i tvilstilfeller eller dersom behandling med ibrutinib planlegges (Castillo et al., 2020a; Treon et al., 2015b). Undersøkelse på mutasjon i CXCR-4-genet er i siste internasjonale konsensusdokument ikke anbefalt som klinisk rutine og er ikke rutinemessig tilgjengelig i Norge (Castillo et al., 2020a; Castillo et al., 2019b).
Behandling
Behandling av pasienter uten kliniske manifestasjoner er ikke vist å gi gevinst, og symptomfrie pasienter bør observeres ubehandlet inntil en behandlingsindikasjon inntrer (Leblond et al., 2017). Som regel er IgM-nivået i seg selv ikke indikasjon for behandling, men ved IgM >50–60 g/L må pasienten følges nøye med tanke på hyperviskositet. Noen anbefaler nå behandling ved IgM >60 g/L fordi behandlingstrengende manifestasjoner da vil melde seg raskt. Hos enkelte pasienter blir behandling nødvendig ved lavere IgM-nivåer. Behandling er i hovedsak indisert ved symptomgivende anemi eller annen klinisk relevant beinmargssvikt, hyperviskositet (med eller uten retinopati) eller klinisk blødningstendens (Castillo et al., 2020a; Leblond et al., 2017). Ved nevropati har nytten av klonalt rettet behandling vært omdiskutert, men en retrospektiv studie av MAG-assosiert nevropati tyder på effekt av kombinasjonsbehandling (Hospital et al., 2013). Internasjonalt anbefales nå WM-rettet behandling ved invalidiserende eller progredierende nevropati, særlig dersom MAG-antistoff påvises (D'Sa et al., 2017).
En rekke nyere kombinasjonsregimer gir høye responsrater og tilfredsstillende toleranse, se nedenfor. Monoterapi med klorambucil, fludarabin eller rituximab gir lave responsrater (30–50 %) og anbefales ikke i dag. Hos svært gamle og komorbide pasienter er klorambucil (helst i kombinasjon med rituximab) fortsatt et alternativ fordi det ofte tolereres godt (Leblond et al., 2013). Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) er ikke anbefalt i første linje, men kan overveies i seinere behandlingslinjer hos selekterte, unge pasienter med klinisk aggressiv sykdom (Castillo et al., 2020a). Hos pasienter som seinere kan bli aktuelle for HMAS, bør man unngå purinanaloger og overveie stamcellehøsting under førstelinjebehandlingen (Castillo et al., 2020a).
Kombinasjonsbehandling med rituximab og bendamustin (R-benda) er i en randomisert studie vist å gi høye responstater og lang remisjonsvarighet og er nå et mye brukt førstelinjeregime (Castillo et al., 2020a; Rummel et al., 2013). R-benda er ikke sammenliknet med rituximab + syklofosfamid + deksametason (R-CD) i prospektive randomiserte studier, men retrospektive studier tyder på noe bedre effekt av R-benda (Castillo et al., 2020a). Bortezomib-baserte regimer gir rask effekt og høye responsrater (Dimopoulos et al., 2013). Pasienter med nevropati som får bortezomib, må overvåkes nøye mht. forverring av nevropatien, men god effekt på eksisterende nevropati er også observert (D'Sa et al., 2017). Bortezomib-basert behandling er særlig velegnet når raskt IgM-fall er viktig.
Pga. risiko for sekundær malignitet bør andre alternativer vurderes framfor fludarabin, særlig hos yngre pasienter. Ved hyperviskositet vil plasmaferese effektivt senke IgM-nivået og bedre de kliniske manifestasjonene (Leblond et al., 2017; Schwartz et al., 2016). Effekten er kortvarig, og medikamentell behandling må påbegynnes umiddelbart. Rituximab kan gi «IgM flare». Det er ikke et tegn på terapisvikt, men innebærer fare for hyperviskositet. Ved rituximab-holdige regimer hos pasienter med IgM >40–50 g/L, retinaforandringer eller klinisk hyperviskositet må rituximab derfor utgå fra første kur dersom man ikke starter med plasmaferese (Castillo et al., 2020a).
Behandling med Bruton tyrosinkinase(BTK)-hemmere har teoretisk et særlig sterkt rasjonale ved WM fordi MYD88 L265P-mutasjonen aktiverer B-cellereseptor-signalveien. Kliniske studier av BTK-hemmeren ibrutinib har bekreftet høye responsrater, lang remisjonsvarighet og høy sikkerhet (Dimopoulos et al., 2017; Treon et al., 2015a). I en ukontrollert, prospektiv studie fant man responsrater på 85–100 % hos tidligere behandlede pasienter (Treon et al., 2015a). Umutert MYD88-gen er assosiert med lavere responsrater og kortere remisjonsvarighet ved behandling med ibrutinib (Castillo et al., 2020a; Treon et al., 2015b). Sannsynligvis medfører også mutert CXCR-4 noe lavere responsrater (Castillo et al., 2020a; Castillo et al., 2019b). Ved avslutning av behandlingen er et seponeringssyndrom beskrevet hos 20 % av pasientene og en midlertidig økning av IgM-nivå hos 50 % (Castillo et al., 2020a).Ibrutinib er godkjent i Norge for annenlinjebehandling av WM. Nyere BTK-inhibitorer samt signalveihemmerne venetoklaks og idelalisib har også vist gode resultater (Castillo et al., 2020a), men er foreløpig ikke godkjent i Norge på indikasjonen WM.
Bing-Neel-syndromet har ved riktig behandling bedre prognose enn andre SNS-lymfomer. Høye responsrater og rimelig responsvarighet er rapportert både under behandling med ibrutinib og etter ulike typer kjemoimmunoterapi (se nedenfor) (Castillo et al., 2019a; Minnema et al., 2017). Høydose metotreksat eller intermediær- til høydose cytarabin er også effektivt, men anbefales ikke som førstelinjebehandling. Intratekal trippelbehandling kan gis som et tillegg etter individuell vurdering, men som eneste behandling har den ikke tilfredsstillende effekt (Minnema et al., 2017).
Behandling ved andre kliniske manifestasjoner er omtalt i annen litteratur (Castillo et al., 2020a; Leblond et al., 2017).
Behandlingsanbefalinger:
- Symptomfrie pasienter: Observere ubehandlet (Castillo et al., 2020a; Leblond et al., 2017).
- Behandlingstrengende pasienter: Rituximab-baserte kombinasjonsregimer foretrekkes framfor ren kjemoterapi dersom ikke kontraindisert (evidensgrad A) (Castillo et al., 2020a; Leblond et al., 2017).
- Førstelinjebehandling til pasienter med antatt middels til god behandlingstoleranse, med eller uten nevropati: R-benda (bendamustin-rituximab) i dosering omtalt nedenfor (evidensgrad B) (Castillo et al., 2020a; Rummel et al., 2013).
- Alternativt førstelinjeregime: BDR (bortezomib, deksametason og rituximab). BDR er særlig egnet dersom raskt IgM-fall er viktig eller ved dårlig beinmargsreserve, men bør vanligvis ikke gis til pasienter med nevropati. Dosering er omtalt nedenfor (evidensgrad C) (Castillo et al., 2020a; Dimopoulos et al., 2013; Leblond et al., 2017).
- Annenlinjebehandling ved terapisvikt:
- Alternativ 1, kjemoimmunoterapi: Det førstelinjeregimet pasienten ikke har fått tidligere, eller FC (fludarabin og cyklofosfamid), eller FCR (FC + rituximab) i dosering som ved KLL, eller R-CD (rituximab, cyklofosfamid og deksametason) i dosering angitt nedenfor (evidensgrad C) (Castillo et al., 2020.
- Alternativ 2: Ibrutinib (dosering omtalt nedenfor) (evidensgrad A) (Castillo et al., 2020a; Dimopoulos et al., 2017).
- Residivbehandling:
- Alternativ 1: Ved god respons på førstelinjebehandling og responsvarighet ≥2 år kan man gjenta førstelinjebehandlingen (evidensgrad C) (Castillo et al., 2020a; Leblond et al., 2017).
- Alternativ 2: Annenlinje kjemoimmunoterapi med et av regimene for terapisvikt i første linje (evidensgrad C) (Castillo et al., 2020a; Leblond et al., 2017).
- Alternativ 3: Ibrutinib (dosering angitt nedenfor) (evidensgrad A) (Castillo et al., 2020a; Dimopoulos et al., 2017; Treon et al., 2015a).
- Uttalt komorbide pasienter: Klorambucil (dosering som ved KLL), evt. kombinert med rituximab (evidensgrad C) (Leblond et al., 2013).
Behandlingsregimer
- R-benda (bendamustin og rituximab):
Bendamustin 90 mg/m2 dag 1 og 2.
Rituximab 375 mg/m2 i.v. dag
Ny syklus fra dag 28. - BDR (bortezomib, deksametason, rituximab):
- Initialt: Bortezomib 1,3 mg/m2 dag 1, 4, 8 og 11. Deksametason per os, 20 mg x 1 dag 1, 2, 4, 5, 8, 9, 11 og 12. Rituximab 375 mg/m2 i.v. dag 11. Ny syklus fra dag 22.
- Ved begynnende remisjon går man over til ukentlig bortezomib: Bortezomib 1,6 mg/m2 dag 1, 8 og 15. Deksametason per os, 20 mg dag 1, 2, 8, 9, 15 og 16. Rituximab 375 mg/m2 i.v. dag 15. Ny syklus fra dag 28.
- Ibrutinib: 420 mg x 1 per os. Dosereduksjon kan forsøkes ved bivirkninger.
- Deksametason 20 mg dag 1. Rituximab 375 mg/m2 i.v. dag 1.
Cyklofosfamid 100 mg/m2 x 2 per os dag 1–5, totalt 1000 mg/m2 per syklus.
Ny syklus fra dag 22. - Øvrige regimer: Se ovenfor.
Oppfølging
Under behandling: Generelle prinsipper for valgt behandlingsregime gjelder også ved WM. Effekt monitoreres først og fremst ved IgM-nivå og klinisk tilstand (Leblond et al., 2017). Ved kjemoimmunoterapi for WM kan effekten inntre mye langsommere enn ved andre lymfomer eller myelomatose, og generelt anbefales det derfor ikke å skifte regime før etter 2–3 sykluser (Castillo et al., 2020b). Beinmargsbiopsi overveies etter ½ år. Immunokjemoterapi seponeres ved oppnådd maksimal respons. IgM kan fortsette å synke i inntil et år, og noen legger inn en observasjonsperiode etter de første 4–6 kurene (Castillo et al., 2020b). Behandling med ibrutinib bør sannsynligvis fortsette til progresjon eller intoleranse (Castillo et al., 2020a).
I behandlingsfrie perioder: Klinisk tilstand og IgM-nivå, og for øvrig hematologiske og klinisk-kjemiske prøver som hos lymfompasienter. Årlig øyelegeundersøkelse ved IgM >40–50 g/L.
Behandlingsansvar: De fleste sykehus med hematologisk spesialkompetanse bør kunne utrede, kontrollere og behandle pasienter med WM. Ved problemer eller uvanlige situasjoner bør man rådføre seg med universitetssykehus eller hematolog med spesiell interesse for WM.
Hårcelleleukemi
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Hårcelleleukemi er en langsomtvoksende B-celleproliferativ sykdom (Swerdlow et al., 2017). Tumorcellene, som infiltrerer beinmarg og milt, finnes oftest også i lav konsentrasjon i blod. Ved riktig behandling skiller overlevelsen seg sannsynligvis ikke fra tilsvarende aldersgruppe i normalbefolkningen (Ghanima et al., 2002). De vanligste kliniske presentasjonene er infeksjonstendens ledsaget av anemi, nøytropeni, trombocytopeni og/eller splenomegali. Tumorcellene i blod og beinmarg har et karakteristisk utseende med rund, oval eller nyreformet kjerne med relativt finkornet kromatinstruktur. Cytoplasmaet er blågrått og relativt rikelig med uskarp, «hårete» avgrensning. Beinmargen er ofte vanskelig å aspirere («dry tap»). I beinmargsbiopsi kan celleholdigheten være lav. Immunfenotypen av leukemicellene viser et karakteristisk mønster (Swerdlow et al., 2017). Cellene uttrykker tartratresistent sur fosfatase, som kan påvises cytokjemisk eller ved immunfenotyping. Det foreligger nesten alltid en mutasjon i genet for protein-kinasen BRAF (BRAF V600E). Den kan påvises ved PCR og bekrefter diagnosen, men undersøkelsen er kun indisert ved tvil om diagnosen etter væskestrømscytometrisk undersøkelse og beinmargsbiopsi.
Behandlingsindikasjon er symptomgivende sykdom, oftest pga. beinmargssvikt med hemoglobin <12 g/dL, nøytrofile <1 x 109/L og/eller trombocytter <100 x 109/L. Fallende tendens i blodverdiene styrker behandlingsindikasjonen. Ved klinisk infeksjonstendens kan det være en fordel å starte behandling før nøytrofile har falt under 0,5–1,0, fordi behandlingen senker tallet ytterligere og øker infeksjonsrisikoen forbigående.
- Førstelinjebehandling er cladribin 0,14 mg/kg/dag som en 1–2 timers iv-infusjon i 5 dager (evidensgrad B) (Juliusson et al., 1995; Sarvaria et al., 2016).
Denne administrasjonsmåten er terapeutisk likeverdig og mer praktisk enn den godkjente, som er 0,09 mg/kg/dag som kontinuerlig iv infusjon i 7 dager. Pentostatin, en annen purinanalog, er et likeverdig alternativ, men er uregistrert og lite brukt i Norge. Behandlingen er svært effektiv, og ca. 90 % oppnår komplett remisjon, oftest av flere års varighet. Median tid til ny behandling er >10 år.
Residivbehandling gis med samme behandlingsindikasjon som primærbehandlingen og vanligvis med samme regime (Sarvaria et al., 2016). Ved kort varighet av siste remisjon (<1 år) vil mange velge rituximab 375 mg/m2 i.v. (4 doser med en ukes mellomrom), som også har utmerket effekt. Alternativt kan man velge en annen purinanalog eller gi rituximab og purinanalog i kombinasjon (Else et al., 2011).
B-prolymfocyttleukemi (B-PLL)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
B-PLL utgjør mindre enn 1 % av B-celleleukemiene. Tumorcellene er modne B-celler med utseende som prolymfocytter med rund eller oval kjerne med kondensert kromatin og tydelig nukleolus (Else et al., 2011). Kjerne/cytoplasma-ratio er lavere enn ved KLL. Prolymfocytter utgjør typisk >55 % av cellene i perifert blod. Betydelig lymfocytose og splenomegali er karakteristisk, men lymfeknutesvulst er ikke vanlig. Anemi, trombocytopeni og B-symptomer er vanlig. Median debutalder er 65–70 år. Immunfenotypen er karakteristisk og viser ekspresjon av sIgM+/– IgD med høyere intensitet enn ved KLL, CD19, CD20, CD22, CD79a og b, FMC7. CD5 og CD23 er vanligvis negativ. Del(17p) og p 53 mutasjoner ses hos ca. 50 % av pasientene. Differensialdiagnoser inkluderer T-PLL, KLL, mantelcellelymfom, follikulært lymfom, lymfoplasmacytisk lymfom og hårcelleleukemi.
B-PLL responderer relativt dårlig på behandling, og dette har sammenheng med at p 53‑signalveien, som konvensjonell kjemoterapi og i noen grad monoklonale antistoffer er avhengig av, er defekt. CHOP, cladribin, COP, fludarabin, rituximab har vært forsøkt. Median overlevelse er 30–50 måneder.
T-prolymfocyttleukemi (T-PLL)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
T-PLL er en sjelden, posttymisk T-celleneoplasi. Sykdomsmanifestasjonene er svært like de som ses ved B-PLL, men affeksjon av serøse hinner (pleuravæske og ascites) og hudinfiltrater er karakteristisk (Else et al., 2011). Pasienter med ataxia teleangiectasia har betydelig økt insidens av T-PLL. Median debutalder er 65 år. T-PLL er en aggressiv sykdom med median overlevelse ca. 8 måneder.
Tumorcellene er små til middels store. Kjernen er rund, oval eller irregulær og har nukleol, og cytoplasmaet er basofilt. Hos 25 % ses en småcellet variant (tidligere omtalt som T-KLL). Hos 5 % er kjernen irregulær, «cerebriform». Uavhengig av kjerneform er det typisk med cytoplasmatiske utløpere, «blebs». Beinmargen er diffust infiltrert. Hudinfiltrasjonen affiserer ansikt, oftest periorbitalt. Purpura og ødem er vanlig. Biopsi viser perivaskulære evt diffuse dermale infiltrater. Immunfenotyping viser ekspresjon av CD52, CD2, CD3, og CD7. 60 % er CD4+/CD8-, 25 % CD4+/CD8+ og 15 % CD4-/CD8+. T-celle-reseptorgenene er klonalt rearrangert. Tumorcellene uttrykker onkogenet TCL1. Abnorme karyotyper er vanlige, og i ca. 90 % er kromosom 14 involvert. Differensialdiagnoser er B-PLL, mycosis fungoides, KLL, adult T-celle-leukemi/lymfom, hårcelleleukemi og T-LGL.
- Purinanaloger gir responsrate <50 %.
- Alemtuzumab monoterapi gir responsrate >50 % og totaloverlevelse ca. 15 måneder.
- Gode responser, dvs. komplett remisjon morfologisk, bør konsolideres med HMAS eller allogen stamcelletransplantasjon hos pasienter <65 år uten komorbiditet. Det gir muligheter for kurasjon hos noen få pasienter.
Storcellet granulær lymfocyttleukemi (LGL-leukemi)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Et klinisk sykdomsbilde karakterisert ved økt antall store lymfocytter med azurofile, cytoplasmatiske granula i blod og kronisk nøytropeni ble beskrevet i 1985. Molekylærgenetisk påvisning av klonalt rearrangert TcR gjør at dette oftest oppfattes som klonal lymfoproliferativ sykdom, men grensen til monoklonal T-celleproliferasjon av usikker klinisk betydning er uklar. Large granular lymphocyte (LGL)-leukemi benyttes gjerne som betegnelse, men storcellet granulær lymfocyttleukemi har fått et visst innpass på norsk. Immunfenotypisk undersøkelse avdekker to varianter; CD3+ (T-cellesykdom) og CD3- (NK-cellesykdom) (Else et al., 2011).
T-LGL-leukemi
Denne formen utgjør minst 85 % av tilfellene. Median alder ved diagnose er 60 år. Forløpet er ofte indolent, og en tredel av pasientene er uten symptomer ved diagnose. Symptomene er knyttet til cytopenier, oftest gjentatte luftveisinfeksjoner og hudinfeksjoner pga nøytropeni. Opportunistiske infeksjoner forekommer vanligvis ikke. Anemi i form av DAT-negativ hemolytisk anemi eller erytroaplasi er heller ikke uvanlig. Sykdommer med immunpatogenese, spesielt revmatoid artritt, er hyppig assosiert med T-LGL, og en stort andel av de som oppfyller de diagnostiske kriteriene for Feltys syndrom (revmatoid artritt, splenomegali og nøytropeni) har T-LGL-leukemi.
Diagnostikk
Funn av >0,2 x 109/L store granulære lymfocytter i blod er ofte assosiert med klonale T‑lymfocytter. Pasientene har som oftest ikke noen framtredende lymfocytose. Diagnosen baserer seg på karakteristisk klinikk, påvisning av en klonal T-cellepopulasjon med karakteristisk immunfenotype (CD2+,CD3+,CD7+,CD8+,CD57+) og interstitiell infiltrasjon av disse cellene i beinmargen. Klonalt rearrangert T-cellereseptor påvises alltid (Else et al., 2011).
Behandling
Den lymfoproliferative tilstanden per se trenger sjelden eller aldri behandling. Transformasjon til aggressivt lymfom er en raritet. Det er nesten uten unntak symptomer pga. de ledsagende cytopeniene som representerer behandlingsindikasjonen. Det foreligger ingen prospektive behandlingsstudier. I en britisk-norsk retrospektiv studie svarte 80 % av pasienter med symptomgivende nøytropeni meget godt på ciklosporin eller metotrexat, eventuelt kombinert med filgrastim, mens responsratene ved behandling med syklofosfamid var noe lavere (Osuji et al., 2006). En fransk studie viste brukbare responsrater ved de samme behandlingsalternativene, men her var forholdet omvendt (Moignet et al., 2014).
- Anbefalt behandling: Ciklosporin (medikamentfastende konsentrasjoner av ciklosporin 100–150 ng/mL) eller metotrexat (10 mg/m2 ukentlig), eventuelt kombinert med filgrastim initialt i 2–3 måneder (evidensgrad C).
Pasienter som ikke responderer på ciklosporin, kan respondere på metotrexat og omvendt. Syklofosfamid er aktuelt som annenlinjebehandling. Hos noen få pasienter som ikke har respondert på noen av disse alternativene, eventuelt i kombinasjon med G-CSF, kan pentostatin eller alemtuzumab forsøkes. Sykdomsmanifestasjonene residiverer vanligvis etter noen måneder, unntaksvis få år, når behandlingen med ciklosporin eller metotrexat seponeres.
NK-LGL-leukemi
Pasientene med NK-LGL-leukemi tenderer til å være yngre enn pasientene med T-LGL-leukemi, median alder i underkant av 40 år. Sykdommen har vanligvis en aggressiv klinisk fenotype med raskt tiltakende lymfocytose, anemi, trombocytopeni og organomegali. Lymfeknutesvulst er vanligvis ikke særlig framtredende. Tumorcellene har immunfenotype CD3‑CD4CD8+CD56+CD57-. Noen anbefalt og effektiv behandling foreligger ikke.
Myelodysplastisk syndrom (MDS) og kronisk myelo-monocytt¬leukemi (KMML)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Anbefalinger:
- Nyoppdagede pasienter med MDS eller KMML eller pasienter der MDS eller KMML mistenkes, bør vurderes av hematolog
Alle pasienter med MDS eller KMML bør klassifiseres etter WHO klassifikasjonen av 2016 (Arber et al., 2016). MDS-pasienter bør karakteriseres etter det prognostiske scoringssystemet IPSS-R, og KMML-pasienter etter scoringssystemet CPSS. For pasienter som er aktuelle for allogen stamcelletransplantasjon (allo-SCT) bør det gjøres NGS myeloid panel for både MDS og KMML. For KMML bør CMSS-mol brukes for transplantasjonsaktuelle kandidater.
For pasienter med høy- og veldig høy-risiko MDS haster ofte igangsetting av behandling.
For pasienter med KMML intermediær- 2 og høyrisiko haster behandlingsstart, spesielt hvis allo-SCT er aktuelt.
Enhver pasient med MDS eller KMML skal vurderes m.t.p. om allogen stamcelletransplantasjon er aktuelt.
Fra 2015 er det utformet pakkeforløp for diagnostikk og behandling av akutt leukemi/høy-risiko MDS i Norge, se tidligere avsnitt under «Forløpstider for blodkreft i pakkeforløp». Se www.helsedirektoratet.no.
De internasjonale responskriteriene (International Working Group (IWG) modified response criteria) er omtalt og bør brukes for responsevaluering. Behandlingsforslagene er evidensgradert i henhold til kapittel Gradering av kunnskapsgrunnlaget.
MDS
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Definisjon
Myelodysplastisk syndrom (MDS) er en heterogen gruppe klonale hematologiske sykdommer som har utgangspunkt i en hematopoietisk stamcelle. MDS er karakterisert ved en dysplastisk, ineffektiv hematopoiese som resulterer i en eller flere cytopenier, og ved økt risiko for transformasjon til akutt myeloid leukemi (Arber et al., 2016).
Prognosen kan variere fra forventet levetid mer enn 14 år til bare noen måneder. Noen pasienter med MDS kan således ha mild kronisk anemi i årevis, mens andre opplever rask progresjon til AML (Greenberg et al., 2012).
Om lag en fjerdedel av MDS-pasientene kan ha assosierte immunologiske manifestasjoner.
Forekomst og etiologi
Insidensen er for alle aldersgrupper ca. 4–5/100.000/år mens den for pasienter ≥70 år er minst 20/100.000/år. Median alder ved diagnose er 73 år.
Eksponering for bl.a. cytostatika, benzen og radioaktiv stråling kan øke risikoen for MDS. Akkvirert aplastisk anemi, forekomst av hematologisk kreft i nær familie samt hereditære sykdommer som Fanconi anemi, Dyskeratosis congenita, Shwachman-Diamond syndrom og Diamond-Blackfan anemi er assosiert med økt risiko for MDS.
Diagnostikk/utredning
Diagnostisering av MDS
Diagnosen MDS bygger i hovedsak på morfologiske funn av dysplasi og/eller økt andel blaster i beinmargsutstryk/cristabiopsi hos en pasient med cytopeni/er (Hb <13 g/dl [menn], Hb < 12 g/dl [kvinner]), neutrofile granulocytter <1.8x109/l eller trombocytter <150 x109/l) (tabell 12.1).
- Immunfenotyping ved flowcytometri er et tilleggsverktøy for påvisning av avvikende antigen ekspresjonsmønster og patologiske blastpopulasjoner.
- Kromosomale avvik kan påvises hos ca. 50 % ved nydiagnostisert MDS. Cytogenetisk undersøkelse bør utføres i alle tilfeller der MDS mistenkes. I fravær av morfologiske kriterier på MDS, og persisterende cytopeni uten kjent forklaring (etter grundig utredning), vil forekomst av en eller flere av kromosomene (tabell 12.2) med unntak av –Y, trisomi 8 og del(20q) tilsi at MDS er sannsynlig.
- Somatiske mutasjoner kan påvises ved next-generation sequencing (NGS) (med et genpanel der >40 gener undersøkes) hos 90 % av pasientene med MDS og kan gi nyttig tilleggsinformasjon som kan styrke diagnosen og gi prognostisk informasjon (Haferlach et al., 2014; Papaemmanuil et al., 2013). De mest vanlige mutasjonene assosiert med MDS er referert i tabell 12.3.
- Diagnosen MDS krever integrering av alle de ovennevnte parameterne.
- Yngre individer (<50 år) bør vurderes med tanke på medfødt/arvelig sykdom spesielt hvis de har en positiv familieanamnese, fysiske anomalier (som negledystrofi, hypopigmentering, faciale forandringer) eller uforklaring lever-, pancreas- eller lungeaffeksjon, konf. guidelines: «Germline predisposition to myeloid neoplasms. Recommendations for genetic diagnosis, clinical management and follow-up» (Nordic MDS Group, 2019) (www.nmds.org). Hvis arvelig sykdom mistenkes, bør det sendes blodprøve til Genetisk avdeling ved Telemark sykehus, Skien for analyse av germline mutasjoner (rekvirer: NGS immunsviktpanelet).
Forutsetning for diagnosen MDS er at følgende årsaker til dysplasi/cytopeni er vurdert
- Vitamin B12-/folinsyre mangel
- Nylig cytostatikabehandling
- HIV/HCV/HBV/Parvovirus B19/CMV/EBV-infeksjon
- Anemi ved kronisk sykdom
- Autoimmun cytopeni
- Medikamentindusert cytopeni
- Kronisk leversykdom
- Betydelig økt alkoholinntak
- Tungmetall-eksponering
- Annen hematologisk sykdom (Aplastisk anemi, Myelofibrose, PNH)
- Annen kreftsykdom med beinmargsaffeksjon
- Kongenitale cytopenier/ benmargssvikt sykdommer
Diagnostiske kriterier
De ulike undergruppene av MDS er definert i henhold til WHO-klassifikasjonen av 2016
Tabell 12.1: WHO 2016 Klassifikasjon av MDS (Arber et al., 2016)
Navn på undergruppe | Antall dysplastiske linjer | Antall cytopeniera | Prosent ringsideroblaster | Andel blaster i BM og PB | Karyotype |
---|---|---|---|---|---|
MDS-SLD | 1 | 1–2 | <15 % / <5 %b | BM <5 %, PB <1 %, ingen Auer-staver | MDS med isolert del(5q) kriterier unntas |
MDS–MLD | 2–3 | 1–3 | <15 % / <5 %b | BM <5 %, PB <1 %, ingen Auer-staver | MDS med isolert del(5q) kriterier unntas |
MDS-RS |
|
| MDS med isolert del(5q) kriterier unntas) | ||
MDS-RS-SLD | 1 | 1–2 | ≥15 % / ≥5 %b | BM <5 %, PB <1 %, | |
MDS-RS-MLD | 2–3 | 1–3 | ≥15 % / ≥5 %b | ingen Auer-staver | |
MDS with isolated del(5q) | 1–3 | 1–2 | ingen/få | BM <5 %, PB <1 %, ingen Auer-staver | del(5q) alene eller med tillegg av 1 avvik, unntatt monosomi 7 eller del(7q) |
MDS-EB |
|
| ingen/få | Alle | |
MDS-EB-1 | 1–3 | 1–3 | BM 5–9 % eller PB 2–4 %, ingen Auer-staver | ||
MDS-EB-2 | 1–3 | 1–3 | BM 10–19 % eller PB 5–19 % eller påvist Auer-staver BM og PB<20 % | ||
MDS-Ud |
|
|
| ||
med 1 % blaster i PB | 1–3 | 1–3 | ingen/få | BM <5 % PB = 1 %c | Alle |
MDS-SLD og pancytopeni | 1 | 3 | ingen/få | BM <5 % PB <1 % | Alle |
Basert på cytogenetiske avvik karakteristiske for MDS | 0 | 1–3 | <15 % | BM <5 % PB <1 % | MDS-definerende avvik |
aCytopeni er definert som; Hb <10 g/dl, platetall <100 x 109/L, ANC <1.8 x 109/L.
PB monocytter må være <1 x 109/L.
bHvis SF3B1 mutasjonen er til stede.
c1 % PB blaster må være til stede ved ≥2 separate målinger.
dVed MDS-U kreves fravær av Auerstaver
MDS-EB: MDS med økt blasttall. MDS-SLD: MDS med single linje dysplasi. MDS-MLD: MDS med multilinje dysplasi
MDS-R: MDS med ringsideroblaster. MDS-U: Uklassifiserbar MDS. MDS-U)
Tabell 12.2: Cytogenetiske avvik ved MDS (Swerdlow et al., 2017)

Morfologisk vurdering
- Antall myeloide rekker med dysplasi (≥10 % dysplasi i den aktuelle myeloide rekken), for trombopoiesen >10 % av 30 vurderte megakaryocytter eller som flere studier støtter 30–40 % dystrombopoiese (Swerdlow et al., 2017).
- Ringsideroblaster (RS) ≥15 % eller ved: 5 %≤ RS<15 % må SF3B1 mutasjonen være til stede
- Andel blaster (%) i blod og benmarg som angitt i tabell 12.1, +/– Auerstaver
- Cytogenetiske avvik:
Anamnese og klinisk undersøkelse
- Hos pasienter <50 år bør det vurderes om arvelig tilstand foreligger. Det er viktig med detaljert familieanamnese minst 2 generasjoner tilbake som bør inneholde:
- Informasjon om kreftforekomst, benmargssvikt-sykdommer, langvarig trombocytopeni, lever-/lungesykdommer (ev. fibrose/cirrhose) og tidlig død og pasienten må spørres om tidligere kreft og autoimmunitet.
- Med tanke på sekundær MDS bør det kartlegges om pasienten har mottatt kjemo- og/eller stråleterapi. For øvrig er yrkeseksponering, alkoholoverforbruk og medikament anamnese av betydning.
- Spør om anemisymptomer, økt infeksjons- og/eller blødningstendens.
- Vurder forekomst av autoimmune sykdommer/ manifestasjoner:
(Hypothyreose, rheumatoid artritt, polymyalgia rheumatika, pernisiøs anemi, autoimmun vaskulitt, inflammatorisk tarmsykdom og Sjögrens syndrom, forekommer ved MDS (20–30 %). Også autoinflammatoriske manifestasjoner som Sweets syndrom og pyoderma gangrenosum kan være debutsymptom (assosiert med lav Hb/høy IPSS-R score.)
- Komplett klinisk us. inkludert vurdering av miltstørrelse er viktig. Se også etter stigmata som negleforandringer, hypo-pigmentering, vorter, radiusforandringer, kortvoksthet eller andre stigmata assosiert med medfødte sykdommer som dyskeratosis congenita (telomersykdom), GATA-2 mutasjoner, Fanconi anemi, etc. spesielt hos pasienter <50 år.
Blodprøver
- Hb, MCV, MCH, MCHC, retikulocyttter, hvite med differensialtelling, Trombocytter, Blodutstryk.
- Folsyre, homocystein (nødv. ved vurdering av folinsyremangel), vitamin B12 (evt MMA)
- Ferritin, transferrinmetning, LD, Bilirubin, Haptoglobin, DAT, ASAT, ALAT, ALP, Albumin, Urat, Kreatinin, kalsium
- S-EPO, proteinelektroforese, INR
- HIV, HCV, HBV, Parvovirus-PCR
Spesialprøver dersom mistanke om arvelig sykdom
Det bør kun sendes prøve om det er rimelig mistanke om arvelig sykdom (se guidelines: Recommendations for genetic diagnosis, clinical mangement and follow-up (www.nmds.org) (Nordic MDS Group, 2019). Skal prøve sendes, bør blodprøve sendes til Genetisk avdeling Telemark sykehus, Skien. Det må foreligge en adekvat problemstilling på rekvisisjonen. Rekvirer: NGS, immunsviktpanelet
Benmargsundersøkelser
- Benmargsaspirat til: Morfologisk undersøkelse (MGG+ jernfarging), cytogenetikk, immunfenotyping bør gjøres på alle. NGS myeloid panel (somatiske mutasjoner) bør gjøres for alle aktuelle for allogen stamcelletransplantasjon, for pasienter med del(5q) aktuelle for lenalidomidbehandling.
- Benmargsbiopsi bør tas ved diagnosetidspunktet for vurdering av cellularitet, grad av fibrose og vurdering av megakaryocyttene.
- Rullepreparat bør alltid tas samtidig med benmargsbiopsi, men er spesielt viktig ved problematisk aspirasjon/dry tap.
Ved oppfølgning er det oftest tilstrekkelig med benmargsaspirat.
Morfologisk undersøkelse
I henhold til WHO klassifikasjonen av 2016 (Swerdlow et al., 2017) skal det telles 500 kjerneholdige celler i benmargen og 200 kjerneholdige celler i perifert blod.
Den morfologiske klassifikasjonen av MDS baserer seg på
- Andel blaster i perifert blod og benmarg (angi prosent).
- Type og grad av dysplasi (angi om det er ≥10 %). Beskriv dysplasi, konferer nedenfor
- Prosentandel ringsideroblaster ≥5 % <15 %, ≥15 %.
- ≥10 % dysplastiske celler i den aktuelle myeloide rekken er anbefalt for betegnelsen dysplasi. ≥30 % dysplastiske megakarycytter av totalt 30 evaluerte megakaryocytter eller >30–40 % av det totale antallet megakaryocytter.
Dysplastiske karakteristika
Dyserytropoiese
- Internukleær bridging (broer mellom kjernene)
- Karyorrhexis
(fragmentering av kjernen med frittliggende kromatinstrukturer utenfor kjernen) - Multinukleære
- Megaloblastære endringer
- Ringsideroblaster
- Vakuolisering
Dysgranulopoiese
- Uvanlig små/store granulocytter
- Hyposegmentering (pseudo-Pelger-Huet celler)
- Hypersegmentering
- Hypo-/agranulering
- Auer-staver
Dystrombopoiese
- Mikro-/mononukleære megakaryocytter. Flere adskilte kjerner.
Cytogenetikk. Cytogenetikk bør utføres hos alle pasienter med MDS for prognostisk klassifisering i henhold til IPSS-R (tabell 12.4). Ved persisterende cytopeni uten sikre morfologiske forandringer kan forekomst av en eller flere kromosomer assosiert til MDS med unntak av –Y, trisomi 8 og del(20q) sannsynliggjøre diagnosen MDS (tabell 12.2).
Selv ved <20 % myeloblaster i beinmargen klassifiseres neoplasier med avvik som inv(16), t(16;19), t(8;21) og t(15;17) som AML.
Molekylærgenetikk Myeloid mutasjonspanel utført med neste generasjonssekvensering (NGS) er anbefalt hos alle potensielle transplantasjonskandidater, hos pasienter med del(5q) aktuelle for lenalidomid behandling og for å avklare om en pasient har MDS med ringsideroblaster. Hos pasienter med 5–15 % ringsideroblaster kan tilstedeværelse av SF3B1-mutasjon sikre diagnosen (Arber et al., 2016; Swerdlow et al., 2017).
Somatiske mutasjoner i enkeltgener kan påvises ved sekvensering. Ved NGS kan flere gener undersøkes på en gang. Benmarg hos pasienter med 5q- syndromet aktuelle for lenalidomid-behandling, bør undersøkes for tilstedeværelse av mutert TP53. Ved kompleks karyotype vil samtidig påvisning av mutert TP53 bety vesentlig forverrelse av prognosen (Yoshizato et al., 2017). I tabell 12.3 beskrives de hyppigste muterte gener ved MDS. For noen av disse genene er det også kjent at medfødte genvarianter er assosiert med økt risiko for MDS, AML og JMML og (eller) kan gi syndromer med ikke hematologisk fenotype (NRAS, CBL, NF1, PHF6). Pasienten bør derfor informeres om denne muligheten.
Flowcytometrisk analyse (FMC) ved utredning av MDS
I den siste WHO- klassifikasjonen fra 2016 er flowcytometrisk analyse av aspirert beinmarg omtalt som et nyttig tilleggsverktøy ved diagnostisering og oppfølging av MDS (Swerdlow et al., 2017).
Analysen gir et viktig supplement til utstryksmorfologi, beinmargsbiopsi, cytogenetikk og molekylære analyser (Duetz et al., 2019; Westers et al., 2012) International/ European Leukemiat Net working group for flowcytometry in MDS anbefaler sterkt integrering av flowcytometrisk analyse som del av utredningen sammen med de andre diagnostiske teknikkene (Porwit et al., 2014). 1. Tilleggsverdien av flowcytometriske funn i diagnose og klassifikasjon er avhengig av MDS-kategori og andre diagnostiske resultater og er i International / European Leukemia Net Working Groups anbefalinger (Porwit et al., 2014) oppsummert slik:
- Hos pasienter med minimal morfologisk dysplasi og ingen påviste cytogenetiske/ molekylære avvik, kan FCM støtte MDS-diagnose. Omvendt bør normale FCM funn hos slike pasienter lede til undersøkelse av andre årsaker til cytopenier med tett oppfølging og retesting hvis klinisk indisert.
- Hos pasienter med funn som passer med MDS-SLD eller MLD, kan flowcytometriske avvik påvist i granulocytt-eller monocyttlinjen indikere multilineær dysplasi (MDS-MLD). I slike situasjoner bør de morfologiske funnene reevalueres med økt fokus på å avdekke avvik i disse linjene for å unngå feil klassifikasjon.
- Funn av fenotypiske avvik i myeloide progenitor celler (f.eks. økt uttrykk av CD56, CD7, CD5 CD11b) bør vektlegges spesielt, selv om populasjonene er små, siden dette er assosiert med økt risiko for utvikling til AML.
Flowcytometri er spesielt verdifull ved utredning av pasienter med negativ cytogenetikk og inkonklusiv morfologi, men bør ikke brukes alene til å diagnostisere MDS.
Det er viktig å merke seg at blaster kan være CD34-, således er andel CD34+ celler ikke det samme som blastandelen.
Det er fortsatt blasttallet ved morfologisk bedømmelse av et teknisk adekvat benmargsaspirat (av erfaren morfolog) som skal brukes ved klassifisering av MDS.
Tabell 12.3: Hyppig forekommende mutasjoner ved MDS


Vurdering av benmargsfunn/ oppfølgning ved usikker MDS diagnose
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Ved cytopeni / dysplasi uten cytogenetiske avvik, må gjentagelse av blod/benmargundersøkelser vurderes fortløpende for å identifisere pasienter med raskt progredierende sykdom.
- Hvis dysplasi er til stede i benmargen, det ikke er økning av blaster i blod/benmarg, ringsideroblaster <5 %, ingen cytogenetiske avvik eller mutasjoner assosiert med MDS foreligger, så kan 6 måneders observasjonstid være nødvendig for å stille diagnosen MDS.
Prognose
Pga. heterogenisiteten ved MDS, som tilsier svært ulik forventet levetid, er det viktig med et prognostisk verktøy som kan forutsi noe om forventet levetid for hver enkelt pasient (basert på store pasientmaterialer).
Siden 1997 har det «International Prognostic Scoring System» (IPSS) for MDS som tok utgangspunkt i 816 ubehandlede pasienter blitt brukt (Greenberg et al., 1997). Andel blaster i benmargen, cytogenetikk og antall cytopenier la grunnlaget for dette scoringssystemet. En utfordring var blant annet at dette ble laget mens definisjonen for AML var ≥30 % blaster i benmargen. MDS-pasienter med 20–30 % blaster inngikk således. I 2012 publiserte Greenberg et nytt scoringssystem (Revidert IPSS [IPSS-R]) (Greenberg et al., 1997) der de nye MDS- og AML kriteriene ble brukt.
Revised International Prognostic Scoring System (IPSS-R) for MDS (Greenberg et al., 1997) er basert på en registerstudie som inkluderte 7012 ubehandlede pasienter med MDS fra ulike europeiske land. Pasienter med sekundær/ behandlingsrelatert MDS og KMML med >12x109/L leukocytter ble ekskludert. IPSS-R inkorporerer prosentandel blaster i benmargen, cytogenetikk og grad av cytopeni (er) for å forutsi overlevelse og risiko for AML-utvikling. Dette gir 5 risikogrupper som skiller seg klart fra hverandre, se tabell 12.4. For enkelhetsskyld kan MDS deles inn i 3 risikogrupper basert på IPSS-R: «Lav risiko» (Very Low og Low), «Intermediær risiko» og «Høy risiko» (High og Very High). Verd å merke seg er at kompleks karyotype gir høyere risiko skår enn >10 % blaster i benmarg.
Tabell 12.4: MDS cytogenetisk skåringssystem
(Schanz et al., 2012)
Prognostiske subgrupper | Cytogenetiske abnormaliteter | Median overlevelse (år) | Median tid til 25 % har transformert til AML |
---|---|---|---|
Very good | -Y, del(11q) | 5.4 | Ikke nådd |
Good | Normal, del(5q), del(12p), del(20q), doble inkludert del(5q) | 4.8 | 9.4 |
Intermediate | Del(7q),+8,+19, i(17q), enhver annen enkel eller dobbel uavhengig klon | 2.7 | 2.5 |
Poor | -7, inv(3)/t(3q)/del(3q), 3 abnormiteter | 1.5 | 1.7 |
Very poor | Komplex: >3 abnormaliteter | 0.7 | 0.7 |
IPSS-R prognostisk risiko kategorier/skår (Greenberg et al., 2012)
Prognostiske variable | 0 | 0.5 | 1 | 1.5 | 2 | 3 | 4 |
---|---|---|---|---|---|---|---|
Cytogenetikk | Very good | – | Good | – | Intermediate | Poor | Very poor |
BM blaster | <2 % | – | >2 %- <5 % | – | 5–10 % | >10 % | – |
Hb | >10 | – | 8–<10 | <8 | – | – | – |
Trombocytter | >100 | 50–<100 | <50 | – | – | – | – |
Neutrofile | >0.8 | <0.8 | – | – | – | – | – |
Overlevelse og transformasjon til AML* etter IPSS-R risk kategori
Risk gruppe | Very low | Low | Intermediate | High | Very high |
---|---|---|---|---|---|
Risk skår | <1.5 | >1.5–3 | >3–4.5 | >4.5–6 | >6 |
Pasienter, % | 19 | 38 | 20 | 13 | 10 |
Overlevelse, år (median) | 8,8 | 5.3 | 3.0 | 1.6 | 0.8 |
AML* Transformasjon | NR | 10.8 | 3.2 | 1.4 | 0.73 |
* 25 % av pasientene, 95 % CI
NR: not reached.
I tillegg til risiko faktorene angitt i IPSS-R, er andre faktorer av betydning for overlevelse og tid til AML transformasjon. Disse faktorene kan være spesielt viktige i vurdering av om pasienter med Intermediær risiko er aktuelle for allo-SCT.
Prognostiske tilleggsfaktorer til IPSS-R
- Grad av beinmargsfibrose (grad 2 og 3 er assosiert med dårligere prognose)
- Komorbiditet (Lever-, lunge-, hjertefunksjon etc. (de Witte et al., 2017).
- Mutasjoner forbundet med dårligere prognose: TP53, EZH2, ETV6, RUNX1, NRAS og ASXL1 (Lindsley et al., 2017).
- MDS-RS har i nærvær av SF3B1 mutasjon bedre prognose enn i fravær av slik mutasjon.
- Pasienter med økt blastandel i blod har ofte mer aggressiv sykdom (ca. 13 % av MDS-pasientene)
Anbefaling:
Anbefaling for diagnose og prognose av pasienter med MDS:
- Alle pasienter bør klassifiseres i henhold til WHO 2016-klassifikasjonen.
- Alle pasienter bør risiko stratifiseres i henhold til IPSS-R.
- Myeloide mutasjoner bør sjekkes hos alle pasienter som skal stamcelletransplanteres.
- Prognostiske tilleggs funn som benmargsfibrose (grad 2–3) og co-morbiditet bør registreres.
Responsevaluering
Alle pasienter, men spesielt pasienter aktuelle for allogen stamcelletransplantasjon bør vurderes etter International Working Group (IWG) fra 2006 (Cheson et al., 2006).
Proposed modified International Working Group response criteria for altering natural history of MDS (Cheson et al., 2006).
Tabell 12.5: International Working Group (IWG) modified response criteria
The IWG kriteriene (Cheson et al., 2006) definerer fire aspekter av respons basert på behandlingsmål:
1. Endring i sykdommens naturlige forløp
2. cytogenetisk respons
3. hematologisk bedring (HI) and
4. «quality of life»
Kategori | Respons kriterier (respons må vare minst 4 uker) |
---|---|
Komplett remisjon | Benmarg ≤5 % myeloblaster med normal modning av alle celleliner Persisterende dysplasia må bli notert Perifert blod: Hb ≥11 g/dl, Plater ≥100 x109/L, Neutrofile ≥1.0 x109/L Blaster 0 |
Partiell remisjon | Alle CR kriteriene hvis unormale før behandling med unntak av: Benmargsblaster redusert med ≥50 % relatert til før behandling, men fortsatt >5 % Cellularitet og morfologi ikke relevant |
Benmarg CR | BM ≤5 % myeloblaster og redusert med ≥50 % relater til før behandling Perifert blod: Hvis HI respons, må noteres i tillegg til BM- CR |
Stabil sykdom | Manglende oppnåelse av minst PR, men ingen holdepunkt for progresjon over >8 uker |
Manglende effekt | Død under behandling eller sykdomsprogresjon karakterisert ved forverring av cytopenier, økning i prosent BM blaster, eller progresjon til en mer advansert MDS subtype enn før behandling |
Recidiv etter CR eller PR | Minst ett av det følgende:
|
Cytogenetisk respons | Komplett: Bortfall av kromosomavvik uten nytilkomne Partiell: Minst 50 % redukjon av kromosomavvik |
Sykdomsprogresjon | ≥50 % blastøkning Ett av det følgende:
|
Overlevelse | Endepunkt:
| |
Hematologisk improvement (HI) | Respons kriterier (respons må vare minst 8 uker)
| |
Erythroid respons (før behandling <11 g/dl) | Hb økning med 1.5 g/dl Relevant reduksjon av antall RBC transfusjoner med et absolutt antall på minst 4 RBC transfusioner/8 uker sammenlignet med antallet transfusjoner før behandling (de siste 8 ukene før behandling). Bare RBC transfusjoner gitt for Hb ≤9 g/dL før behandling vil telle med i den RBC transfusjonsevalueringen | |
Blodplate respons (før behandling <100 x109/L) | Absolutt økning ≥30 x 109/L for pasienter som startet med >20 x 109/L Økning fra <20 x 109/L til >20 x 109/L og med minst 100 % | |
Neutrofil respons (før behandling <1.0 x109/L) | Minst 100 % økning og en absolutt økning på >0.5 x 109/L | |
Progresjon eller recidiv etter HI | Minst 1 av det følgende:
|
Behandling og oppfølging ved MDS – resyme
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Blodprøver bør kontrolleres regelmessig
- Nye benmargsprøver bør ofte gjentas m.t.p. sykdomsverifikasjon/ sykdomsprogresjon
- Enhver MDS-pasient i alle risiko-kategorier bør vurderes m.t.p. allogen stamcelletransplantasjon (allo-SCT) som er eneste kurative behandling
Behandlingsalgoritmer
Lav risiko- / intermediær risk MDS
- Vurder allo-SCT ved IPSS-R intermediær risk, spesielt hvis høy-risiko tilleggsfaktorer (benmargsfibrose, høy risiko genetiske faktorer (mutert TP53), høyt transfusjonsbehov, etc.). Ved lav risiko MDS er det mer unntaksvis indikasjon for allo-SCT
- Ved anemi, vurder indiksjon for EPO ± G-CSF hos pasienter med score 0 og 1 i.h.t den prediktive modellen tabell 12.6.
- Ved anemi. Transfunder med tanke på livskvalitet. Pasienten bør være medbestemmende med tanke på Hb nivå
- Jernchelerende behandling ved Ferritin ≥ 1500 eller etter ca. 25 enheter blod fortrinnsvis hos pasienter med lav- og intermediær risiko MDS. For transfusjonsavhengige pasienter aktuelle for allo-SCT er jernoverbelastning svært ugunstig, og jernchelering bør derfor starte tidligere.
- Pasienter med MDS-SLD og MDS-MLD med cytopenier bør vurderes for immunosuppressiv behandling
- Behandling med lenalidomid bør vurderes hos pasienter med isolert del(5q) (med IPSS-R lav og intermediær risiko) som er behandlingsrefraktære for Epo+/– G-CSF eller ikke aktuelle i henhold til den prediktive modellen. En forutsetning er at mutert TP53 ikke påvises med NGS, myeloid panel (helst med PCR med deteksjonsgrense <1 %).
- Pasienter med alvorlig cytopeni og transfusjonsbehov og som har sviktet på konvensjonell behandling, bør vurderes for kliniske studier
- Husk oppfølgning av pasienten m.t.p. sykdomsprogresjon/ overgang til høyrisiko
Høy risiko-MDS
- Vurder allo-SCT hvis akseptabel komorbiditet. Ingen øvre aldersgrense
- Vurder behandling med hypometylerende behandling (azacitidine/decitabine)
- Vurder AML-lignende behandling, spesielt yngre «good risk»-pasienter
- God støttebehandling. Oppretthold akseptabel Hb (ofte Hb >9 g/dl; (pasientens valg). Tenk livskvalitet.
Lav- og intermediær risiko MDS
Noen få pasienter med lav risiko MDS og flere pasienter med intermediær risiko MDS kan være aktuelle for allo-SCT. Dette bør alltid vurderes /planlegges. Spesielt for intermediærpasientene med score 3.5 eller mer bør allo-SCT vurderes.
Ellers har behandlingen ved disse gruppene MDS til hensikt å bedre cytopeni/er, ikke minst Hb, hindre komplikasjoner slik som blødning og alvorlige infeksjoner, redusere transfusjonsbehov og bedre livskvalitet. Regelmessig oppfølgning av pasientene er viktig slik at progresjon oppdages.
Anemi
Bakgrunn
Siden ca. 90 % av pasientene med MDS har anemi, og anemi-relaterte symptomer som fatigue er det mest vanligst rapporterte symptomet ved MDS, trenger en stor del av MDS pasientene blodtransfusjoner. For å redusere transfusjonsbehovet er det viktig å vurdere mulighet for andre behandlingsalternativ som erytropoiese-stimulerende medisiner (Epo+/– G-CSF og lenalidomid (se nedenfor). Dette betyr ikke at Hb skal holdes så lav som mulig og at det skal være en restriktiv holdning til blodtransfusjoner ved MDS. Det motsatte er tilfellet.
Transfusjon av røde blodceller: Mange av MDS pasientene har anemi som eneste symptom og skal leve med dette i mange år. Noen vil kunne være i jobb hvis de får ha en adekvat Hb (som de selv er fornøyd med). Andre kan leve et ganske normalt liv med trening og sosiale aktiviteter. Dette greier de færreste hvis Hb er lavere 8.0 g/dl. Studie antyder at «quality of life» bedres ved høyere Hb grense for transfusjon (Nilsson-Ehle et al., 2011). Det er derfor viktig at hver enkelt pasient får ha en Hb som gjør at han/hun kan leve et så normalt liv som mulig, være i jobb, være fysisk aktiv og delta i det sosiale livet. Planlegging av transfusjon av røde blodceller bør således gjøres på individuell basis i et samarbeid mellom pasient og lege der det tas hensyn til både comorbiditet og «quality of life».
Behandling med erytropoiese-stimulerende legemidler (Epo)
Behandling med Epo kan øke Hb-nivået, redusere transfusjonsbehovet og øke livskvaliteten hos pasienter med lav – og intermediær risiko MDS (Fenaux et al., 2018; Garelius et al., 2017). Bivirkninger er sjeldne, men det er sett hypertensjon og tromboembolisme (DVT, PE, hjerneslag) hos <5 % av pasienter. Risiko for tromboembolisem kan øke ved rask Hb-stigning, og det anbefales derfor tett kontroll ved behandlingsstart. Initialt bør Hb holdes <12 g/dL. Addisjon av G-CSF har en synergistisk effekt på erytroide forløpere og kan indusere respons hos Epo refraktære pasienter (Hellström-Lindberg et al., 2003). Bruk av Epo har i retrospektive studier vist økt totaloverlevelse uten økt AML transformasjon sammenlignet med støttebehandling (Park et al., 2019).
Indikasjon for Epo+/– G-CSF
- Lav og intermediær risiko MDS
- Symptomatisk anemi, individuell vurdering, sjelden indisert ved Hb >10 g/dl.
- Prediktiv score for respons 0 eller 1 (Ikke ved score 2) (Hellström-Lindberg et al., 2003).
Eksklusjonskriterier
- Blaster ≥10 %
- Prediktiv score for respons score 2 (Hellström-Lindberg et al., 2003)
Hvis jernmangel er jernsubstitusjon nødvendig
Tabell 12.6: Prediktiv score for respons på erytropoiese stimulerende midler (Hellström-Lindberg et al., 2003)
Transfusjonsbehov | Poeng | s-Epo | Poeng |
---|---|---|---|
<2 E SAG/ måned | 0 | <500 U/L | 0 |
≥2 E SAG /måned | 1 | ≥500 U/L | 1 |
Predikted repons: 0 poeng 74 %, 1 poeng 23 %, 2 poeng 7 % |
Kriterier for erytroid respons
Partiell respons
Hos transfusjonsavhengige pasienter: Stabil anemi uten behov for transfusjoner
Hos pasienter med stabil anemi: Økning i Hb ≥1.5 g/L
Komplett respons
Stabil Hb >11.5 g/L
Dosering av erytropoiese-stimulerende medisiner
- Ønsket Hb <12 g/dl
- Ved oppstart:
- EPO: start med EPO 30 000 U/uke (reduser initial dose ved nedsatt nyrefunksjon eller lav kroppsvekt). Øk til 30 000 2 ggr pr uke hvis manglende respons etter 8 ukers behandling. Doser >60 000 U/uke er ikke anbefalt.
- Darbopoietin (DAR): Start med 300 µg/14 dgr eller 150 µg/uke (reduser initial dose ved nedsatt nyrefunksjon eller lav kroppsvekt). Øk til 300 µg/uke hvis manglende effekt etter 8 uker.
- Unngå startdose med 300 µg/uke, siden dette kan gi rask og langvarig stigning i Hb med økt tromboserisiko.
- G-CSF: Hvis manglende effekt av EPO/DAR etter 8 uker, vurder tilleggsbehandling med G-CSF. Start med 300 µg (eller ekvivalent dose) en gang ukentlig, alternativt 120 µg 2–3 ggr ukentlig. Dosereduser ved stigning i ANC til 6–10 x 109/l. Maks dose: 300 µg x 3 ukentlig.
- Langtidsbehandling med G-CSF er ikke blitt evaluert ved MDS og anbefales ikke.
- Overdose: Hvis Hb >øvre referanseområde, må behandling seponeres og venesectio vurderes. Doseredusert behandling kan restartes når Hb <12 g/dl.
- Vedlikeholdsfase: Ved komplett respons (se over), reduser dosen hver 8. uke eller øk intervallet til neste injeksjon (spesielt ved DAR). Median EPO-dose er 30 000 U/uke, selv om noen pasienter responderer på lavere dose; 5000–10 000 U/uke.
- Monitorer Ferritin regelmessig, vurder i.v/p.o jernsubstitusjon hvis Ferritin faller under øvre referanseområde, spesielt ved symptomer på jernunderskudd (lav MCV).
- Ved behandlingssvikt:
- Vurder jern- eller Vit B12-mangel
- Vurder doseøkning av EPO eller DAR. Hvis manglende respons til tross for oppnådd max dose, vurder tilleggsbehandling med G-CSF og evaluer effekt av behandling etter 8-(16) uker.
- Vurdering av beinmargsaspirat anbefales hvis ønsket behandlingseffekt ikke oppnås eller ved symptomer på sykdomsprogresjon (behandlingssvikt skyldes sykdomsprogresjon i 18–28 %).
Anbefaling EPO:
Anbefaling grad A, evidensnivå Ib
Anbefaling EPO + G-CSF:
Anbefaling grad A, evidensnivå Ib
Anbefaling DAR ± G-CSF:
Anbefaling grad B, evidensnivå IIa
Lenalidomid
Bakgrunn
Lenalidomid regnes som et immunmodulerende legemiddel (IMiD) som virker på E3 ubiquitin ligase cereblon, og induserer økt nedbryting av spesielle proteiner (casein kinase 1A1) som er viktige for MDS cellenes overlevelse. Virkningsmekanismen er fortsatt ikke fullstendig kartlagt (Fink et al., 2015).
Forventet effekt: Av pasienter med lav risiko MDS og del5q får ca. 80 % en hematoloisk respons i den erytroide rekken (HI-E), >50 % blir transfusjonsuavhengige, og ca. 50 % oppnår cytogenetisk respons (Fenaux et al., 2011; Lian et al., 2016). Responsen har en median varighet på ca. 2 år.
Indikasjon
Forutsetninger for behandling:
- Lav eller veldig lav risk MDS
- Isolert delesjon 5q (del5q) eller del5q med bare ett annet cytogenetisk avvik (pasienter med ≥2 cytogenetiske avvik i tillegg til del5q eller avvik i kromosom 7, bør ikke få lenalidomid)
- Tap av respons på Epo +/– G-CSF eller lav sannsynlighet for respons ved den prediktive modellen (tabell 12.6)
- Umutert TP53 ved gensekvensering (<2 % mutert TP53)
Hvis pasienten er kandidat for allo- SCT, må pasienten følges nøye med undersøkelse av mutert TP53 i benmargen hver 3–4. måned og med cytogenetikk. Hvis mutert TP53 dukker opp i størrelse >2 %, bør lenalidomid seponeres.
Pasienter med mutert p 53 har dårligere respons på behandling og økt risiko for transformasjon til AML under behandling med lenalidomid (Jädersten et al., 2011; Saft et al., 2014). Før behandling med lenalidomid er det derfor viktig å utelukke en mutert TP53 klon >2 %. Benmargen må derfor undersøkes med NGS myeloid panel før oppstart med lenalidomid.
Vanligste bivirkninger av lenalidomid er neutropeni og trombocytopeni (grad III og IV ses hos ca. 50 %). Husk hyppige kontroller av blodtall etter start. Cytopeniene er oftest håndterbare ved dosereduksjon eller ved tillegg av G-CSF ved neutropeni (Lian et al., 2016). Alle seksuelt aktive pasienter i fertil alder må bruke effektive prevensjonsmidler grunnet fare for alvorlige fosterbivirkninger. Det anbefales ikke å bruke østrogenholdige prevensjonspreparater grunnet økt risiko for VTE.
Pasienter bør informeres om en litt økt risiko for annen primær malignitet (observert ved myelomatose) (Pfeilstöcker et al., 2016).
Dosering
Lenalidomid 10 mg gis x1 dag 1–21 med pause dag 22–28. Effekten synes å være bedre ved 10 enn ved 5 mg daglig (Fenaux et al., 2011). Ved eldre, svekkede pasienter og ved redusert nyrefunksjon (GFR 40–60 ml/min) vurder kan doseredulksjon vurderes.
Tap av respons
Ved tap av respons er det viktig å vurdere beinmarg med tanke på sykdomsprogresjon: blastøkning og/eller nytilkomne cytogenetiske avvik. Det er økt risiko for progresjon til AML ved 2 eller flere cytogenetiske avvik i tillegg til del(5q). Lenalidomid må i så fall seponeres og sykdommen må betraktes og behandles som høy-risiko (Lian et al., 2016).
Rekommendasjon Lenalidomid ved lav risk MDS med del(5q)
Rekomendasjon grad A, evidens level 1b
Immunsupprimerende terapi (IST)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Bakgrunn
- Immunsupprimerende terapi (IST) med ATG eller CsA kan bedre cytopenier og redusere transfusjonsbehovet hos pasienter med IPSS-R veldig lav-, lav- eller Intermediær risiko MDS med hypo- til normocellulær benmarg. IST med ATG fra hest eller kanin +/– Sandimmun har i kliniske studier gitt trilineære responser fra 16 % til 67 %, gjennomsnittlig 30 % (Aggarwal et al., 2011). Respons kan inntre i en eller flere linjer. Hest ATG, Pfizer (ATGAM) bør foretrekkes som 1. valg idet en stor retrospektiv studie demonstrerte høyere respons ved ATG fra hest sammenlignet med ATG fra kanin (Stahl et al., 2018). Randomisert studie har tilsvarende vist ved aplastisk anemi signifikant bedre effekt av ATG fra hest enn fra kanin.
- Vevstype HLA-DR-15 og/eller tilstedeværelse av PNH-klon, singel linje dysplasi og kort varighet av transfusjonsavhengighet kan være assosiert med respons (Stahl et al., 2018).
Indikasjon
- MDS med IPSS-R very low/low/intermediate
- Hypoplastisk eller normocellulær MDS uten sekundær benmargsfibrose
- Normal karyotype (unntaksvis er trisomi 8 akseptert)
- Fravær av ringsideroblaster
- Symptomatisk anemi og/eller trombocytopeni/nøytropeni. Individuell komorbiditet må vurderes.
Forutsetning for IST
- Alder ≤70 år: ATG og Cyklosporin A (CsA)
- ATG kan være forbundet med alvorlige bivirkninger som krever erfaring og ekspertise. Bør kun gis ved enheter der dette er tilgjengelig
- Hest ATG, Pfizer (ATGAM); 40 mg/kg, d 1–4) bør foretrekkes Hvis behandlingen skal gjentas bør det brukes ATG fra kanin.
- Kanin ATG, Genzyme (ThymoglobulineTM); 3.75 mg/kg d. 1–5
- Kanin ATG, Fresenius (ATG-FreseniusTM); 20 mg/kg, d. 1–3
- Prednisolon 1 mg/kg/dag på dag 1–14, trapp ned til null i løpet av dag 15–28 (Kadia et al., 2012).
CsA oralt 2.5 mg/kg x2. Dosejustering etter serumspeil
(Ønsket CsA-speil 200 + /– 50)
Obs. kreatininstigning, tremor, hypertensjon
- ATG kan være forbundet med alvorlige bivirkninger som krever erfaring og ekspertise. Bør kun gis ved enheter der dette er tilgjengelig
-
- Observasjon med tanke på serumsyke: utslett, artralgi/artritt og feber
- Profylakse mot PJP og HZV i ett år, gjennomføres iht. lokale protokoller
- Ikke indikasjon for tillegg av G-CSF eller TPO-agonist utenfor kliniske studier.
- Alder >70 år: CsA alene
Responsevaluering:
- I henhold til IWG 2019
- Respons kan være stabil. >10 års varighet er rapportert
- Viktig: Respons kan inntre først etter 6–8 måneder
- Hvis progressiv sykdom etter 3–6 måneder eller manglende respons etter 6–8 måneder, vurder allogen stamcelletransplantasjon
- Hvis manglende respons etter 8 måneder, stopp CsA. Hvis minimal respons fortsett til 12 måneder. CsA skal trappes langsomt ned.
ATG + CsA ved hypoplastisk MDS:
Anbefaling:
- Grad A, evidensnivå 1b.
Jernchelering
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Bakgrunn
Siden mange pasienter med MDS er avhengige av regelmessig blodtransfusjoner og hver enhet blod inneholder 250 mg jern, vil disse pasientene ofte akkumulere store mengder jern. Dette kan føre til overmetning av den fysiologiske systemiske «jern-carrieren» transferrin og forekomst av ikke transferrin-bundet jern sammen med dets reaktive fraksjon labilt plasmajern. I virkeligheten kan patologisk høye nivå av jern gi mange effekter som kan bidra til patogenese og komplikasjoner ved MDS (Gattermann et al., 2011). Det er foreløpig ingen studier som har vist effekt av jernchelering på langtidoverlevelse ved MDS slik som ved Thalassemi. Majoriteten av internasjonale guidelines anbefaler jernchelering ved Ferritin >1000/ 1500 ng/ml. Det er 3 ulike jernchelerende medikamenter tilgjengelig i Norge; desferrioxamine (DFO) (må gis i.v. eller s.c.) og to per orale medikamenter desferasirox (Exjade) eller deferiprone (Ferriprox). I en stor prospektiv fase 2 studie ble 341 pasienter behandlet med deferasirox i et år (Gattermann et al., 2010). Reduksjon i Ferritin nivå og labilt plasma jern ble observert. Medikamentet var vel tolerert. De viktigste bivirkningene var gastrointestinale bivirkninger og påvirket nyrefunksjon som de vanligste bivirkningene. Det er ingen studier som har sammenlignet effekten av de ulike jernchelerende medisinene. I praksis er generelt oral chelering første valg. Hvis disse ikke er effektive eller tolerable, bør det skiftes til desferrioxamine. Målet med behandlingen er å forhindre toxisk jernavleiring i organer som bl.a. hjerte og lever (Hoeks et al., 2020).
Det er mange studier som tyder på at systemisk jernoverbelastning har negativ effekt på overlevelsen etter allo-SCT ved MDS (Armand et al., 2014; Wermke et al., 2018; Wermke et al., 2012).
Transplantasjonsaktuelle MDS-pasienter bør derfor starte jernchelering relativt tidlig før allo-SCT.
Indikasjon for jernchelering
Ved ferritin >1500 µg/l hos:
- Pasienter med forventet langvarig blodtransfusjonsbehandling (MDS- veldig lav-, lav- og intermedær risiko)
- Pasienter aktuelle for allo-SCT- særs viktig å unngå jernoverbelastning. Jernchelering er da indisert ved lavere ferritin enn 1500.
Monitorering av jern chelering
Mål: Ferritin <1000 µg/l
Parenterale chelatorer
Desferrioxamine (DFO) behandling
- 40 mg/kg (20–50 mg) ved subcutan infusjon over 8–12 timer 5–7 dager i uken.
- Alternativt: DFO 5–10 g over 5 dager via portal infusjonspumpe i veneport samtidig som pasienten får blodtransfusjon.
- Vitamin C 2–3 mg/kg/d (bedre jernutskillelsen). Bør starte 4 uker etter oppstart av DFO. Obs. høyere dose med vit. C er assosiert med hjertearrytmier.
- Kontinuering 24 timers (uavbrutt) infusjon med DFO bør vurderes ved Ferritin persisterende >2500 og hjertesykdom.
- Ved alvorlig jernoverbelastning og utilstrekkelig effekt av DFO, kan kombinasjon med deferiprone eller deferasirox i vanlige doser prøves.
Anbefaling:
- Anbefaling grad B, evidence nivå III.
Orale chelatorer
Deferasirox behandling
- Tabletter (90, 180 og 360 mg). Startdose 7–14 mg/kg. Vanlig vedlikeholdsdose: 14–28 mg/kg. Max-dose 28 mg/kg.
- Desferasirox bør unngås hvis nyresvikt.
- Kontroll etter oppstart: Ukentlig de første 4 uker, så månedlig: Kreatinin, ASAT, ALAT
Hvis kreatinin >2ULN, bør deferasirox stoppes. Sjekk urin: Obs. nefritt. Restart på lave nivå.
Anbefaling:
- Anbefaling grad B, evidence nivå IIa.
Deferiprone behandling
- 75 mg/kg (fordelt på 3 doser)
- Kan kombineres med DFO for å bedre jerncheleringen
- Kontroll etter oppstart: Blodtall ukentlig initialt for å utelukke deferiprone-indusert neutropeni. Meget sjelden. Forekomst er sannsynligvis <1 %.
- Anbefales ikke hos pasienter med preeksisterende alvorlig neutropeni.
Anbefaling:
- Anbefaling grad B, evidence nivå III.
Trombocytopeni
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Trombocytopeni er observert hos 40–65 % av pasienter med MDS. Hos 12 % av alle MDS-pasienter er blødninger primær dødsårsak. Behandlingsmulighetene er begrenset. Noen MDS-pasienter kan ha funksjonelle trombocyttdefekter
Platetransfusjoner
Platetransfusjoner kan effektivt øke platetallet kortvarig for å stoppe blødninger, eller før invasive prosedyrer. Ulempene er transfusjonsreaksjoner og alloimmunisering. Ved hyppige platetransfusjoner kan pasienten bli platerefraktær p.g.a alloimmunisering, og vil trenge trombocytter fra HLA-forlikelige givere.
Anbefaling:
- Gi platetransfusjon til trombocytopene pasienter ved moderat eller alvorlig blødning (nærmest uavhengig av trombocyttall).
- Profylaktisk platetransfusjon ved plater under et fastlagt trombocyttnivå, anbefales ikke som en regel hos pasienter med kronisk trombocytopeni.
Indikasjon for platetransfusjon er blødninger (munnslimhinneblødninger, neseblødning o.l.). - Transexamsyre (Cyklokapron) 500–1000 mg 3–4 ganger daglig kan gis til trombocytopene pasienter med blødningstendens.
Trombopoietin receptor agonister
Flere kliniske studier har testet de to Tpo receptoragonistene romiplostim (Nplate) og eltrombopag (Revolade). Det har vært bekymring rundt sikkerheten av medikamentene da noen studier med romiplostim, har vist blastøkning og tilfeller med progresjon til AML. Studier med eltrombopag har ikke anført samme risiko.
Siste Cochrane review (Dodillet et al., 2017) konkluderer med at det var lite eller ingen evidens for forskjeller i mortalitet ved behandling med Tpo analoger vs placebo, Tpo analoger gav sannsynlig mindre blødningstendens. Det var lite eller ingen evidens for at behovet for trombocyttransfusjoner var mindre ved Tpo analoger. Det var fortsatt uklart om Tpo analoger gav økt transformasjon til AML.
Romiplostim har også blitt studert i en randomisert dobbelt blind placebo kontrollert studie (Kantarjian et al., 2018). 36 % pasienter fikk trombocytt respons med overlevelsesgevinst sammenlignet med placebo. Det er publisert to randomiserte fase 2 studier med eltrombopag vs placebo. En studie med INT-2 og HR MDS og AML med blaster <50 % (Mittelman et al., 2018) viste signifikant færre klinisk relevante trombocytopene events (trc <10, platetransfusjon og grad ≥3 blødningsepisoder) i eltrombopaggruppen vs placebogruppen (54 % vs 69 %). Det var ingen økning i transformasjon til AML i eltrombopaggruppen. Den andre studien inkluderte pasienter med LR og INT-1 MDS (Oliva et al., 2017) og viste økt platerespons (47 % vs 3 %) og færre blødninger (14 % vs 42 %) i eltrombopaggruppen vs placebo.
Verken eltrombopag eller romiplostim har MDS som indikasjon. Disse bør fortrinnsvis brukes i studier frem til mer overbevisende data foreligger.
Infeksjonsprofylakse
Det er ingen randomiserte studier som har vurdert profylaktisk bruk av antimikrobielle midler spesifikt ved MDS, med unntak av pasienter som behandles med AML-lik kjemoterapi eller allogen stamcelletransplantasjon. Det er nylig publisert en systematisk gjennomgang med konsensusbaserte anbefalinger fra et italiensk ekspertpanel (Girmenia et al., 2019). Det anbefales ikke rutinemessig primær antibakteriell, antifungal eller antiherpes profylakse. Sekundær infeksjonsprofylakse kan vurderes ved tidligere alvorlige infeksjoner. Data vedrørende G-CSF er også begrensede.
Det anbefales heller ikke bruk av G-CSF som primær infeksjonsprofylakse hos neutropene pasienter. Korttidsbruk kan vurderes under pågående alvorlig infeksjon, ved gjentatte alvorlige infeksjoner eller ved samtidig behandling med azacitidin eller decitabin. Langtidvirkende G-CSF har ikke blitt evaluert ved MDS og anbefales ikke.
Høy og veldig høy risiko MDS
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Prinsippet for behandling av pasienter med høy- og veldig høy risiko MDS er å modifisere sykdommens naturlige forløp, begrense sykdomsprogresjon og bedre overlevelsen.
Alle pasienter i denne gruppen bør vurderes med tanke på allogen stamcelle transplantasjon.
Allogen stamcelletransplantasjon (allo-SCT)
Bakgrunn
Allogen stamcelletransplantasjon (allo-SCT) er eneste kurative behandling ved MDS (Saber et al., 2016). Resultatene etter allo-SCT varierer betydelig. Sykdommens prognostiske faktorer sammen med pasientens generelle biologiske og psykiske helsetilstand er av avgjørende for utfallet (Shaffer et al., 2016). Recidiv er den hyppigste årsak til død med en total tilbakefallsandel (relapse rate; RR) på ca. 30 %. Total transplantasjonsrelatert mortalitet (TRM) er blitt rapportert til å være 5–20 % (de Witte et al., 2017; Kröger et al., 2017; Ruutu et al., 2011; Saber et al., 2016; Shimoni et al., 2016).
Flere ikke-randomiserte studier (Saber et al., 2016; Shimoni et al., 2016) og noen få randomiserte (Kröger et al., 2017) har sammenlignet redusert intensitiv kondisjonering (reduced intensitive conditioning; RIC) med konvensjonell benmargsutryddende kondisjonering (myeloablativ conditioning; MAC). De fleste studier beskriver ganske lik «overall survival» (OS). Årsakene til behandlingssvikten kan imidlertid være forskjellige. Ved MAC transplantasjon er transplantasjonsrelatert mortalitet (TRM) høyere mens recidiv forekommer hyppigere etter en RIC transplantasjon. Resultatene har bedret seg vesentlig i løpet av det siste 10-året. I tillegg har det vært mulig å transplantere eldre pasienter pga. bedre HLA matching med ubeslektet giver og etter at vi har tatt i bruk forbehandling med redusert toksisitet dvs. med Redusert Intensitive Conditioning (RIC). Ved MDS har vi lovende resultater med et RIC-regime som består av Treosulfan og Fludarabine. Det er litt mer potent og har lavere tilbakefallsprosent enn ved et standard RIC regime, men uten tilsvarende høy TRM som etter konvensjonell MAC. I en studie ved Ruutu et al. ble 45 MDS-pasienter behandlet med Treosulfan/Fludarabin. De hadde 2 års recidiv frekvens på 16 %, NRM 17 % mens OS var 71 % (Ruutu et al., 2011).
Ugunstige faktorer (høy-risk faktorer) for TRM
- Høy alder
- Avansert sykdom
- Terapi-relatert MDS
- Suboptimalt matched ubeslektet giver
- Høy komorbiditets-skår
- Karnofsky <70 %
Risiko faktorer for tilbakefall
- Høy alder
- Avansert sykdomsstadium
- Høyrisiko (poor risk) cytogenetikk
- Varigheten av MDS
- Alvorlig benmargsfibrose
- Somatiske mutationer – spesielt de som involverer TP53, EZH2 eller RAS signalveiene (Lindsley et al., 2017).
Store retrospektive studier har funnet at prosent blaster i benmargen på tidspunktet for start av kondisjonering påvirker prognosen signifikant, men seleksjon og mortalitet relatert til cytoreduksjon bør has in mente når resultatene tolkes (de Witte et al., 2017).
Indikasjon for allo-SCT ved MDS – og vurderinger rundt dette
Hvilke pasienter med MDS er aktuelle for allo-SCT – faktorer av betydning
- Pasientens allmenntilstand: Vi har ikke lenger øvre aldersgrense, men høy alder er en risikofaktor av vesentlig betydning. Alle pasienter med MDS uten vesentlig komorbiditet bør vurderes m.t.p. om de er aktuelle for allo-SCT. I totalvurderingen må tas i betraktning hvilken donor som er tilgjengelig (søskengiver, ubeslektet giver, 10/10 eller 9/10 match), komorbiditet og pasientens funksjonsstatus (bl.a. HCT comorbidity index konf.)
- Alvorlighetsgraden av MDS: Ved IPSS-R: Høy- og veldig høy risiko (poor og very poor risk) er det indikasjon for allo-SCT. Ved intermediær risiko er det ofte indikasjon. Somatiske mutasjoner bør i slike tilfeller tas i betraktning. For pasienter som har «poor risk» cytogenetiske aberrasjoner, er det indikasjon for transplantasjon. Det samme tilsier oftest et blasttall på 8–9 %. Ved mutasjoner assosiert med dårlig risiko ved lav risiko MDS, bør allo-SCT i tidlig fase overveies selv om pasienten da er i en såkalt «good risk» situasjon ut fra IPSS-R.
Cytoreduktiv kjemoterapi før allo-SCT hos pasienter med intermediær, høy og veldig høy risiko MDS i henhold til IPSS-R
Cytoreduktiv kjemoterapi blir vanligvis gitt før SCT hos MDS-pasienter med >10 % blaster i benmargen, men betydningen er ikke etablert siden randomiserte studier og konklusive retrospektive data mangler (de Witte et al., 2017; Shaffer et al., 2016). På den annen side vil kjemoterapi øke risikoen for mortalitet og morbiditet og vil på den måten kunne forhindre muligheten for SCT.
- Pasienter som har blaster i benmargen ≥10 %, bør bli vurdert for cytoreduktiv terapi.
- Behandlingen bør bli bestemt i nært samarbeid med det lokale transplantasjonsteamet og vanligvis bestå av azacitidine eller AML lignende kjemoterapi
Vurdering med tanke på allo-SCT
- Ved diagnose: Vurder alltid om pasienten er kandidat for allo-SCT. Det anbefales ikke å vente på sikker sykdomsprogresjon før en avgjørelse m.t.p. allo-SCT tas.
- Yngre pasienter og pasienter opp til 50 år bør vurderes m.t.p. om det kan foreligge en underliggende sjelden arvelig sykdom (Fanconi anemi, telomere-assosiert sykdom, Blackfan Diamond anemi eller andre) som kan ha betydning for valg av kondisjoneringsregimet
- Før en endelig beslutning m.t.p. allo-SCT tas, må pasienten bli grundig informert om fordeler om mulige komplikasjoner og ulemper ved en transplantasjon. Enhver pasient må bli individuelt evaluert og bør bli diskutert både med behandlende lege og med lege ved transplantasjonsenheten.
- Evaluer pasienten for potensiell komorbiditet (I henhold til Sorror, 2013 (Sorror, 2013), se under AML).
- Pasienter der forventet recidiv fare er svært stor som ved kompleks karyotype, monosomier og/eller mutert TP53 bør pasienten vurderes spesielt nøye hvis det i tillegg er komorbiditet av betydning. Det må vurderes om forventet gevinst er så stor at en transplantasjon kan forsvares når recidiv fasen og TRM tas i betraktning.
- Der allo-SCT er aktuelt, er det viktig straks å gå videre med HLA typing av familiemedlemmer – Foreligger en arvelig sykdom hos pasienten, må potensielle familiegivere selv om de er symptomfrie, betraktes som bærere av samme sykdom og må screenes.
- Hvis søsken ikke er aktuelle, start søk etter ubeslektet giver.
- Alternative stamcellekilder (navlesterengsblod, stamceller fra mismatch giver eller fra haploidentisk giver) bør vurderes, men om dette kan brukes må ses i sammenheng med pasientens alder, sykdom og komorbiditet.
- Alle transplantasjonsrelaterte prosedyrer (konditionering, immunsuppresjon og støttebehandling) bør bli utført etter lokale guidelines. Det anbefales imidlertid at det brukes et begrenset antall kondisjoneringsregimer. Utvalget av regimer bør diskuteres i det nasjonale transplantasjonsmiljøet.
Anbefaling:
Anbefaling m.t.p. allogen stamcelletransplantasjon (allo-SCT):
- Anbefaling grad B, evidence level IIb.
Hypometylerende behandling
Bakgrunn
Azacitidin er godkjent ved MDS INT-2, HR eller MDS-AML med 20–30 % blaster som ikke er kandidater for allogen stamcelletransplantasjon. Det kan også vurderes i sjeldne tilfeller ved INT-1 og alvorlige cytopenier der alle andre behandlingsmodaliteter har sviktet. Pasienten bør ha forventet levetid mer enn 3 måneder. Dette skyldes at det ofte er nødvendig med minst 6 kurer før azacitidin har effekt. Azacitidin er det eneste medikamentet som har vist en gevinst i overlevelse for denne pasientgruppen (24 vs 15 måneder) (Fenaux et al., 2009). Metaanalyser viser mindre effekt i andre randomiserte kliniske studier (median overlevelse 19 måneder) og i registerdata fra pasienter utenfor studier (median overlevelse 13–16 måneder) (Scott, 2016).
Selv pasienter som kun oppnår bedring av perifere blodverdier, har økt overlevelse. Imidlertid er overlevelsesgevinst kun vist ved dosering 75 mg/m2 sc dag 1–7 i 28-dagers sykluser. Av praktiske hensyn brukes ofte dosering 100 mg/m2 sc dag 1–5 i 28 dagers sykluser. Et alternativ er 75 mg/m2 dag 1–5 og dag 8–9, men det er ingen studier som har sammenlignet dette direkte med den opprinnelige doseringen. RM Shapiro og A Lazo-Langner viser i en metaanalyse mulig bedre effekt av dosering med 7 doser per syklus. Total responsrate (kombinasjon av komplett responsrate, partiell responsrate, hematologisk bedring) er i denne analysen 40–45 % for alle tre doseringsregimene, men totaloverlevelse lot seg dessverre ikke analysere (Shapiro et al., 2018). Flere studier støtter respons på 40–50 % (komplett, partiell eller hematologisk bedring). Responsen er oftest kortvarig med median responsvarighet på ca. 1 år (Platzbecker, 2019).
Det diskuteres i svært mange fagmiljøer om pasienter som skal stamcelletransplanteres bør få hypometylerende behandling eller AML lignende kjemoterapi før allo-SCT. Store retrospektive analyser har demonstrert at resultatene for pasienter som har mottatt enten den ene eller den andre forbehandlingen er like (Damaj et al., 2012). Siden studiene ikke har vært randomisert og er retrospektive, kan ingen sikre konklusjoner treffes. I majoriteten av pasienter aktuelle for allo-SCT er hypometylerende behandling løpende brukt i det minste som «bridge» i den tiden det tar å finne en aktuell giver til pasienten (Damaj et al., 2012; Voso et al., 2017).
Erfaring tilsier at ved relativt lav cellularitet i benmargen, forblir mange MDS-pasienter meget langvarig aplastiske/ cytopene med påfølgende morbiditet/ mortalitet etter AML induksjonskur. I slike tilfeller bør det foretrekkes å gi hypometylerende behandling som forbehandling før allo-SCT.
Kommer vi tidlig til ved en intermediær – høy risiko- sykdom, vil «bridging» med hypometylerende behandling frem til giver blir funnet kunne hindre transformasjon til AML uten at pasienten blir svært cytopen. Velger en å gi hypometylerende behandling før en ev. allo-SCT er det viktig å følge sykdomsutviklingen. Vidaza kan virke etter 2 cykluser, men trenger ikke ha effekt før etter 6. Ved en aggressiv sykdom vil ikke hypometylerende behandling rekke å ha effekt. Hvis det er en aggressiv, raskt utviklende sykdom, bør AML induksjonskur velges som forbehandling før allo-SCT. Velges hypometylerende behandling, må benmargen sjekkes ved tegn til progresjon og i alle tilfeller etter 2–3 cykluser. Ved tegn til progresjon, må det gis AML-induksjonskur.
Noen få pasienter som var uaktuelle for allo-SCT før oppstart med Vidaza, kan oppnå så god effekt at de bør vurderes for stamcelletransplantasjon ved progresjon av sykdommen sykdommen (Santini et al., 2014).
Indikasjon for Vidaza
- MDS med IPSS-R høy og veldig høy risiko ikke aktuelle for allo-SCT
- MDS med IPSS-R intermediær risiko – særlig hvis IPSS-R er >3
- MDS-intermediær-, høy og veldig høy risiko som «bridge» til allo-SCT
- Forventet levetid >3 måneder.
Behandling med azacitidine
Dosering: Azacitidin 75 mg/m2 sc dag 1–7 hver 28. dag eller azacitidin 75 mg/m2 sc dag 1–5 og dag 8–9 hver 28. dag eller azacitidin 100 mg/m2 dag 1–5 hver 28. dag
Det trengs vanligvis 4–6 behandlingskurer for å oppnå effekt (Fenaux et al., 2009). Dersom det ikke er mistanke om progresjon underveis, bør man vente til etter 6 kurer før responsevaluering med benmargsaspirat.
Ved tvil om behandlingsrespons, vent 6–8 uker før ny benmargsvurdering. Støttebehandling med G-CSF og profylaktisk antibiotika kan vurderes ved nøytropene infeksjoner. Ved respons, men økende cytopenier eller dårlig toleranse, kan doseintervall økes til 5–6 uker, alternativt kan dosen reduseres. Behandlingen bør fortsette til progresjon av sykdom dersom pasienten tåler behandlingen. Hvis behandlingen stoppes, får pasienten recidiv.
For responderende pasienter, er forventet responstid 6–24 måneder. Ved sykdomsprogresjon etter svikt på azacitidin er prognosen dårlig med median overlevelse under 6 måneder.
Anbefaling:
- Grad A, evidensnivå 1b
Decitabin kan vurderes ved intoleranse for azacitidin. Det er ikke vist økt overlevelse ved Decitabin ved MDS, og det er derfor ikke godkjent av EMA for denne indikasjonen. I Norge er Decitabin godkjent for pasienter med primær eller sekundær AML som ikke er kandidater for standard induksjonsbehandling. Det er godkjent av FDA for MDS og AML. Små retrospektive studier viser ingen klinisk signifikant effekt av å bytte til decitabin ved svikt på azacitidin (Lee et al., 2013)
Noen små studier tyder på at decitabin (5 eller 10 dagers kur) gir høyere responsrate hos pasienter med TP53-mutasjoner med forbigående utrydding av de muterte cellene (Chang et al., 2017; Welch et al., 2016). Det ser imidlertid ut til at det er nærmest tilsvarende effekt med azacitidine (Montalban-Bravo et al., 2017). Pga. mangel på prospektive randomiserte studier, anbefales ikke det ene hypometylerende medikamentet fremfor det andre ved mutert TP53 (Platzbecker, 2019).
Dosering: Decitabin 20 mg/m2/dag dag 1–5 hver 28. dag (Welch et al., 2016).
Anbefaling:
- Anbefalingsnivå B, evidensnivå IIb
AML-lignende cytostatika kan vurderes for unge pasienter uten signifikant komorbiditet med prognostiske faktorer som tilsier bedre sjanse for behandlingsrespons (normal LD, leukocytter under 4 x 10^9/l og fravær av cytogenetiske avvik med dårlig prognose). En fordel er raskere remisjon enn ved hypometylerende behandling, men en betydelig andel dør i løpet av den første induksjonskuren. Behandlingen gir ikke forlenget overlevelse. AML-lignende cytostatika er også et alternativ for pasienter uten betydelig komorbiditet, med godt funksjonsnivå med gode prognostiske faktorer som har ikke hatt respons på azacitidin eller hatt progresjon under behandling.
Dette bør ofte gis som forbehandling til yngre høy- /veldig høyrisiko MDS-pasienter med høyt blasttall før allo-SCT
AML-lignende cytostatika: Vi gir vanligvis cytarabin og daunorubicin på samme måte som ved AML intensiv induksjonskur, konferer AML kapittel Intensiv induksjonsbehandling ved ikke-APL varianter av AML. Dosen daunorubicin er sjelden høyere enn 60 mg/ m2.
Anbefaling:
- Anbefalingsnivå B, evidensnvå IIa
Lavdosert kjemoterapi
Bakgrunn
Gode forskningsdata for å anbefale rutinemessig bruk av lav-dosert kjemoterapi mangler, siden ingen data viser en gevinst for overlevelse eller redusert AML-transformasjon, i en uselektert gruppe pasienter. Unntaksvis kan lav-dosert cellegift med melfalan, eller cytarabin, anbefales til enkeltpasienter for å redusere leukocytose og/eller blastandel i benmargen og for å snu cytopeni-utvikling.
Melfalan
5 studier med 98 inkluderte pasienter viste at pasienter med høy-risiko MDS eller AML med hypocellulær benmarg, og fravær av ugunstig cytogenetikk, kan oppnå respons på lavdosert melfalan. 51 pasienter i studiene responderte, 31 med komplett respons. CR varer ca. 12 måneder. Melfalan 2 mg tablett gis daglig i maksimalt 8 uker, toksisiteten på kort sikt er mild (Denzlinger et al., 2000; Kerr et al., 2000; Omoto et al., 1996; Whittle et al., 2013).
Indikasjon: Symptomgivende hypocellulær høy risiko MDS eller MDS/AML med fravær av flere enn to cytogenetiske forandringer eller kromosom 7 forandringer.
Dosering: Melfalan 2 mg daglig fram til respons, maksimalt 8 uker. Ved recidiv kan melfalan behandlingen startes på nytt (i samme dosering) og vil kunne gi ny komplett remisjon, Behandlingsvarigheten vil oftest være kortere enn den første. Det kan ytterligere gjøres et 3. forsøk, men remisjonsperioden pleier å bli kortere for hver gang. Nye cytogenetiske avvik kan utvikles i forløpet.
Recommendation grade B, evidence level IIb.
Kronisk myelomonocyttleukemi (KMML)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Innledning
Definisjon
Kronisk myelomonocyttleukemi (KMML) kjennetegnes av persisterende monocytose i perifert blod ≥1 x109/L og der monocyttene utgjør ≥10 % av leukocyttene (Arber et al., 2016). KMML har både myeloproliferative og dysplastiske trekk. Se tabell 12.7 for diagnostiske kriterier.
De 4 første kriteriene må være til stede for å stille diagnosen:
Punkt 5 kan mangle hvis de 4 andre kriteriene og et av de følgende tilfredsstilles:
|
* Myeloproliferative neoplasier (MPN) kan gi monocytose i forløpet og ligne KMML. Tidligere MPN utelukker KMML.
** Påviste mutasjoner i gener ofte assosiert med KMML (f.eks. TET2, SRSF2, ASXL1, SETBP1) kan brukes til å støtte diagnosen KMML, men noen av disse kan forekomme hos eldre uten sykdom slik at de genetiske resultatene må tolkes med forsiktighet.
Årsak og forekomst
Insidensen er rundt 1/100 000/år ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018).
10 % av tilfellene er terapi-relatert, dvs. sekundær til tidligere cytostatika eller strålebehandling (Patnaik et al., 2018b). KMML rammer primært eldre >60 år, og median alder ved diagnosetidspunkt er 73–75 år. Sykdommen er hyppigere hos menn enn hos kvinner med ratio rundt 2:1. Arvelig faktorer som predisponerer for KMML er ikke kjent.
Diagnostisk utredning
I WHO 2016 klassifikasjonen er KMML blitt en undergruppe under Myelodysplastiske/myeloproliferative neoplasier (Myelodysplastic/myeloproliferative neoplasms 2017)
WHO 2016 klassifikasjonen opprettholder FAB gruppens inndeling fra 1994 om å skille mellom en myelodysplastisk form (MD-KMML) med leukocytt tall <13 x 109/L og en myeloproliferativ form (MP-KMML) med leukocytt tall ≥13 x 109/L (Arber et al., 2016). Denne inndelingen har klinisk, behandlingsmessig og prognostisk betydning ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018) MP-KMML har dårligere prognose (Such et al., 2013). Andelen av blaster i perifert blod og benmarg er også av prognostisk betydning, og WHO 2016-klassifikasjonen deler KMML inn i 3 grupper ut fra blastandelen. Se tabell 12.8. Det anbefales å kategorisere KMML i henhold til blastandel og MD/MP-KMML ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018)
KMML grupper | Blastandel i blod* | Blastandel i benmarg* |
---|---|---|
KMML-0 | <2 % | <5 % |
KMML-1 | 2–4 % | 5–9 % |
KMML-2 | 5–19 % | 10–19 % eller når Auer staver er til stede |
* Inkluderer myeloblaster, monoblaster og promonocytter
Symptomer og kliniske funn
MD-KMML og MP-KMML tenderer til å presentere seg forskjellig klinisk. MD-KMML kjennetegnes av cytopenier, som kan medføre blødningstendens, gjentatte infeksjoner og behov for transfusjoner (Patnaik et al., 2014). Pasienter med MP-KMML presenterer seg med leukocytose, og de har ofte forstørret lever og milt, samt konstitusjonelle symptomer som feber, nattesvette, utmattelse og skjelettsmerter (Patnaik et al., 2014). Rundt 20 % av KMML pasientene har tidligere, samtidige eller påfølgende autoimmune sykdommer eller udefinerte systemiske inflammatoriske sykdommer (Zahid et al., 2017). Leukemiske hud infiltrater og serøse effusjoner (pleural, perikardiell og peritoneal) kan også forekomme.
KMML er assosiert med systemisk mastocytose. Se derfor etter urtikaria pigmentosa (utslett).
Diagnostikk ved KMML
Blodprøver: Hb, trombocytter, hvite med differensialtelling, blodutstryk, MCV, LD, haptoglobin, bilirubin, reticulocytter, ASAT, ALAT, ALP, Kreatinin, CRP, Immunglobuliner, serumelektroforese, ANA og lysozym (enzym som forekommer i monocytter, særlig i udifferensierte monocytter).
Differensialdiagnostiske prøver for å utelukke andre årsaker til monocytose (Tbc, sarcoidose, kroniske soppinfeksjoner, subakutte endokarditter, leishmaniasis, SLE o.l.). Tryptase hvis assosiert systemisk mastocytose mistenkes
Flowcytometri av perifert blod er nyttig ved diagnosetidspunktet.
Blodprøver til molekylærpatologisk undersøkelse ved diagnose: BCR-ABL1.
Mutert kit (D816V) hvis systemisk mastocytose mistenkes.
Benmargsprøver ved diagnosetidspunktet: Benmargsaspirat til morfologisk vurdering, flowcytometri og cytogenetisk undersøkelse. PDGFRA, PDGFRB, FGFR1 og PCM1-JAK2 bør fortrinnsvis tas i benmarg (bedre sensitivitet), men bare hvis eosinofili forekommer. NGS myeloid panel bør gjøres hos alle som er aktuelle for allogen stamcelletransplantasjon. Det bør også gjøres cristabiopsi.
- Benmargsaspirat til morfologisk undersøkelse
KMML karakteriseres av: Monocytose i blod og benmarg. Ofte fins både normale og abnorme monocytter. Abnorme monocytter (ofte mer umodne): De er granulerte, har tettere kromatin og mer uttalte kjerneinnbuktninger, folder og mer grålig cytoplasma enn promonocytter og monoblaster. Monoblastene er store, har rund kjerne. Kjernen har distinkte nukleoler. Cytoplasma kan inneholde vacuoler og fine granula. Promonocyttene har mer irregulære og noe mer foldede kjerner. Disse 3 typer monocyttoide celler (patologiske monocytter, promonocytter og blaster) med ulik modenhetsgrad kan være vanskelige å skille fra hverandre. Dertil kan abnorme monocytter (med granula i cytoplasma) og promonocytter være vanskelige å skille fra dysplastiske hypogranulære myelocytter og promyelocytter. Blaster og promonocytter regnes som blastpopulasjonen ved KMML. I denne sammenheng kan Esterase- (farger monocytter, myeloblaster og monoblaster) og Peroxydase- (Diamin-Benzidin-peroxydase; DAB) fargning (farger kornene i myelocytter/promyelocytter) være nyttig. Ved klassifiseringen i de ulike KMML gruppene adderes promonocytter og blaster og regnes som blaster (Myelodysplastic/myeloproliferative neoplasms 2017).
Hvis blaster og promonocytter utgjør 20 %, foreligger AML. Dysplasi i de myeloide rekkene er som beskrevet for MDS. - Flowcytometri
De flowcytometriske avvikene som kan sees i benmargen ved KMML er for en stor del de samme som beskrevet for MDS, men må tolkes i lys av funn av monocytose i blod. I tillegg til påvisning av fenotypiske avvik både i myeloide precursorceller, i monocytt- og granulocytt-linjen kan flowcytometri bidra til vurdering av relativ andel CD34+ celler, promonocytter og monocytter. Avvik på monocyttene ved KMML kan som ved MDS, være økt ekspresjon av CD56, avvikende ekspresjon av CD2 og ofte redusert ekspresjon av HLA-DR, CD64, CD36 m.m. (Swerdlow et al., 2017). Økt andel klassiske monocytter i blod (CD14+, CD16-) er nylig beskrevet som et typisk trekk ved KMML, og kan med høy sensitivitet og spesifisitet bidra til å skille KMML fra reaktiv monocytose og MDS (Selimoglu-Buet et al., 2017; Shen et al., 2015). - Cytogenetisk
Abnorme kromosomer påvises i 20–30 %. Hyppigst forekommende er trisomi 8, kromosom 7 defekter (monosomi 7 og del(7q), trisomi 21 og kompleks karyotype.
Som ved MDS er cytogenetikken av vesentlig prognostisk betydning. - Molekylærpatologiske undersøkelser (kan tas i blod):
KML bør utelukkes med RT-PCR/FISH mot BCR-ABL1.
Hvis det er usikkerhet om diagnosen KMML, vil tilstedeværelse av JAK2, CALR eller MPL støtte diagnosen myeloproliferativ neoplasi framfor KMML. Ved eosinofili bør det gjøres undersøkelse m.t.p. tilstedeværelse av kromosom-rearrangement som involverer PDGFRA, PDGFRB og FGFR1 samt PCM1-JAK2 fusjon. Disse prøvene kan tas i blod, men de bør fortrinnsvis tas i benmarg. - NGS myeloid panel: Gjennomsnittlig kan 10–15 somatiske mutasjoner bli funnet i det kodende området for genomet ved KMML. Sammenlignet med AML og MDS er spekteret av mutasjoner ved KMML mer homogent. Ved sekvensering av 20 gener, kan en klonal abnormalitet oppdages hos >90 % av KMML pasientene. Type og størrelse av mutert klon kan støtte diagnose og si noe prognostisk ved KMML.
Mutasjoner i TET2, SRSF2, ASXL1 er de hyppigst forekommende ved KMML og er alle assosiert med dårlig prognose sammen med SETBP1, RUNX1, N-RAS, CB1 og EZH2 ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018).
NGS myeloid panel bør gjøres hos alle pasienter med KMML som er aktuelle for allo-SCT. - Cristabiopsi: Undersøkelsen er av betydning for vurdering av cellularitet, grad av fibrose, vurdering av dysplastiske/ patologiske megakaryocytter og ev. funn av assosiert systemisk mastocytose (ikke helt sjelden ved KMML).
Prognose
Prognostiske scoringssystemer
Flere prognostiske scoringssystemer er tatt i bruk. IPSS-R er av begrenset verdi da den ikke kan benyttes for myeloproliferativ KMML. CPSS (CMML-specific Prognostic Scoring System) er et nyttig verktøy som er basert på 558 pasienter, samt validert for 274 pasienter (Such et al., 2013). Prognostiske faktorer er inkludert i CPSS: WHO subtype basert på blastandel i perifert blod og benmarg (tabell 12.8), FAB subtype basert på leukocytt tall, KMML-spesifikk cytogenetisk risiko gruppe og transfusjonsavhengighet. Det kan gis 1 poeng per variabel med unntak av høy risiko cytogenetikk som genererer 2 poeng. Se tabell 12.9. CPSS differensierer pasientene inn i 4 risikogrupper: Lav (0 poeng), Intermediær 1 (1 poeng), Intermediær-2 (2–3 poeng) og Høy (4–5 poeng). Gruppene hadde signifikant forskjellig median overlevelse og tid til transformasjon til AML Table 5A (Such et al., 2013).
CPSS-Mol er en videreføring av CPSS som også inkluderer 4 molekylære mutasjoner: ASXL1, NRAS, RUNX1 og SETBP1 (Elena et al., 2016). De 4 mutasjonene kombinert med cytogenetisk risiko gruppe i CPSS utgjør variabelen genetisk risiko gruppe (tabell 12.10a), som igjen integreres i en total score sammen med variablene blastandel i benmarg, leukocytt tall og transfusjonsavhengighet. Se tabell 12.10b. Denne modellen identifiserer 4 risikogrupper (Lav, Intermediær 1, Intermediær 2 og Høy) med signifikant forskjellig median overlevelse og tid til transformasjon til AML (tabell 12.11b) (Elena et al., 2016). I CPSS-Mol ble 48 % av pasientene byttet til en høyere risikogruppe sammenlignet med CPSS. Det ble beregnet at mutasjonene kunne forklare 15–24 % i variabiliteten av klinisk fenotype. Forskjellen mellom median overlevelse og transformasjon til AML ved bruk av CPSS og CPSS-mol fremgår av tabell 12.11a og b. Det anbefales at alle pasienter aktuelle for allo-SCT får utført NGS myeloid panel som inkluderer de 4 mutasjonene som inngår i CPSS-mol score.
Prognostisk variabel |
| Poeng |
|
---|---|---|---|
| 0 | 1 | 2 |
WHO subtype | KMML-1 | KMML-2 |
|
Leukocytt tall | <13 x 109/L | ≥13 x 109/L |
|
Cytogenetikk* | Lav | Intermediær | Høy |
Transfusjonsavhengighet** | Nei | Ja |
|
* Cytogenetisk risiko klassifisering:
Lav: Normal eller isolert tap av kromosom Y.
Intermediær: Andre abnormaliteter.
Høy: Trisomi 8, kompleks karyotype (≥3 abnormaliteter) eller kromosom 7 anomalier.
** Definert som minst 1 erytrocytt enhet hver 8. uke over en periode på 4 måneder.
| CPSS cytogenetisk risikogruppe* | ASXL1 | NRAS | RUNX1 | SETBP1 |
---|---|---|---|---|---|
Variabel score |
|
|
|
|
|
0 | Lav | Umutert | Umutert | Umutert | Umutert |
1 | Intermediær | Mutert | Mutert | – | Mutert |
2 | Høy | – | – | Mutert | – |
Genetisk risikogruppe | Score |
|
|
|
|
Lav | 0 |
|
|
|
|
Intermediær-1 | 1 |
|
|
|
|
Intermediær-2 | 2 |
|
|
|
|
Høy | ≥3 |
|
|
|
|
* CPSS cytogenetisk risiko gruppe er definert i henhold til tabell 12.9.
| Genetisk risikogruppe* | Blastandel i BM | Leukocytt tall | Transfusjons-avhengighet** |
---|---|---|---|---|
Variabel score |
|
|
|
|
0 | Lav | <5 % | <13 x 109/L | Nei |
1 | Intermediær-1 | ≥5 % | ≥13 x 109/L | Ja |
2 | Intermediær 2 | – | – | – |
3 | Høy | – | – | – |
CPSS-Mol risikogruppe | Score |
|
|
|
Lav | 0 |
|
|
|
Intermediær-1 | 1 |
|
|
|
Intermediær-2 | 2–3 |
|
|
|
Høy | ≥4 |
|
|
|
* Genetisk risiko gruppe er definert i henhold til tabell 12.10a.
** Definert som minst 1 erytrocytt enhet hver 8. uke over en periode på 4 måneder.
Risikogruppe | Score | Overall survival (median) mnd | AML transformasjon (%) | |
2 år | 5 år | |||
Lav | 0 | 72 | 7 | 13 |
Intermediær-1 | 1 | 31 | 14 | 29 |
Intermediær-2 | 2–3 | 13 | 37 | 60 |
Høy | 4–5 | 5 | 73 | 73 |
Risikogruppe | Score | Overall survival | AML transformasjon |
(4 år) % | |||
Lav | 0 | Ikke nådd | 0 |
Intermediær-1 | 1 | 64 | 3 |
Intermediær-2 | 2–3 | 37 | 21 |
Høy | 4–5 | 18 | 48 |
Det kan bemerkes at de prognostiske scoringene for KMML har blitt etablert på pasienter med median alder 70 år. Disse pasientene har gjerne tilleggssykdommer/ plager som kan influere på resultatene. Scoringssystemene bør derfor tolkes med varsomhet hos yngre pasienter.
Anbefaling for diagnose og prognose av pasienter med KMML
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Alle pasienter bør klassifiseres i henhold til WHO 2016 klassifikasjonen.
- Alle pasienter bør risiko stratifiseres i henhold til CPSS og alle transplantasjonsaktuelle bør i tillegg stratifiseres etter CPSS-mol.
Det innebærer at myeloide mutasjoner bør sjekkes hos alle pasienter som skal stamcelletransplanteres. - Noen pasienter kan ha assosiert systemisk mastocytose (SM) (SM-AHN-KMML).
Behandling
Indikasjoner for behandling er feber, vekttap / avmagring, cytopeni, symptomatisk splenomegali og sykdomsprogresjon med økende blast tall. Andre leukemiske manifestasjoner, som gingival hyperplasi, leukemiske infiltrater i huden, lavgradig DIC eller alvorlig DIC-fibrinolyse, kan også være indikasjoner for behandling.
Ulike forhold knyttet både til pasients helsetilstand (bl.a. alder, funksjonsnivå, komorbiditet, kognitiv funksjon og livskvalitet) og forventninger kan påvirke klinisk resultater og bør vurderes ved valg av behandling ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018).
Allogen stamcelletransplantasjon representerer det eneste potensielt kurative behandlingsalternativet (Patnaik et al., 2018a).
KMML-0 uten (eller med kun milde asymptomatiske) cytopenier eller større myeloproliferasjon kan observeres uten behandling. Det er ingen definerte cytopeni nivåer for å starte behandling, men det er vanlig å basere seg på MDS kriterier som hemoglobin <10 g/L, trombocytter <30 x 109/L eller blødning ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018).
I nye guidelines fra EHA 2018 angis det at man kan vurdere kort steroid kur ved KMML-0/1 med alvorlig trombocytopeni og mistanke om immunologisk årsak ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018). Ved KMML med assosierte immunologiske symptomer er det også aktuelt å gi steroider.
EPO kan benyttes i henhold til anbefalinger for lavrisiko MDS, men uten samtidig bruk av G‑CSF.
Allogen stamcelletransplantasjon representerer det eneste potensielt kurative behandlingsalternativet (Patnaik et al., 2018a). Vurder transplantasjon ved både KMML-1 og KMML-2.
KMML er generelt en kjemoresistent sykdom og intensiv kjemoterapi er ikke anbefalt med unntak av der det brukes ved KMML-2 som bro til transplantasjon ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018).
Behandling og oppfølging ved KMML – resyme
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Vurder allo-SCT ved KMML-1 og KMML-2 hvis akseptabel komorbiditet. Ingen øvre aldersgrense. Blastandel før transplantasjon bør være <5 %.
- Behandling i henhold til behandlingsalgoritme, figur 12.1.
- Ved anemi. Transfunder med tanke på livskvalitet. Pasienten bør være medbestemmende med tanke på Hb nivå.
- Jernchelerende behandling ved Ferritin ≥1500 eller etter ca. 25 enheter blod hos pasienter med KMML-0 og KMML-1. For transfusjonsavhengige pasienter aktuelle for allo-SCT er jernoverbelastning svært ugunstig, og jernchelering bør derfor starte tidligere.
- Oppfølgning: Regelmessig spesielt for pasienter med KMML-1 som er aktuelle for allo-SCT.

Allogen stamcelletransplantasjon (allo-SCT) ved KMML
Allo-SCT er fortsatt eneste kurative behandling for KMML, men recidivfrekvensen er bekymringsfull høy. Et hovedspørsmål er hvilke pasienter som vil ha nytte av allo-SCT og når dette skal gjøres. Det foreligger ingen randomiserte studier som kan gi svar på dette. CPSS (Elena et al., 2016) (tabell 12.9 og tabell 12.11a) ble validert i 209 pasienter av Duong og kolleger i 2015. Det var en forskjell i 5-års sykdomsfri overlevelse (DFS) mellom lav/intermediær-1- og intermediær-2/høy risiko CPSS (26 % mot 14 %) og i overall survival (OS) (44 % mot 18 %), respektivt. Mortalitet ved høyere risiko CPSS var oftere relatert til recidiv enn ved lavere CPSS score. Andre faktorer som signifikant predikerte utkommet var «performance status» (Karnofsky) (bedre hvis >90 %) og graft kilden (bedre ved perifere stamceller). Langtids DFS var 26 % i hele populasjonen, men bare 14 % i Intermediær-2/høy risiko gruppen (Duong et al., 2015a). Dette ble også bekreftet i studie der 209 KMML-pasienter fra 2001–2015 fikk utført allo-SCT og ble registrert i Center for International Blood and Bone Marrow Transplant Research (CIBMTR). Median alder 57 år (23–74). Ved multivariant analyse predikerte Karnofsky status, CPSS score og graft kilde overlevelse. 5 års overlevelse i dette materialet var: for lav/intermediær risiko: 44 % og i intermediær-2/høy risiko 19 (Liu et al., 2017). I en EBMT retrospektiv studie med 513 KMML-pasienter var 4-års NRM 41 %, recidiv frekvens 32 %, recidivfri overlevelse 27 % og overall survival 33 % (Symeonidis et al., 2015). Den eneste signifikante prognostiske faktor for overlevelse i en multivariant analyse var nærvær av komplett remisjon før oppstart kondisjoneringen (Symeonidis et al., 2015).
Derfor bør allo-SCT overveies tidlig etter diagnose eller etter oppnådd best mulig remisjon. Intensiv kjemoterapi (AML induksjonskur) gir i høyere grad komplett remisjon enn hypometylerende behandling. Dette resulterer i redusert recidiv frekvens og bedrer DFS, men materialene som viser dette tar ikke nødvendigvis hensyn til de pasientene som ikke får allo-SCT pga. terapi-relatert toxisitet. Verdien av primær induksjonsterapi er derfor ikke klar siden randomiserte studier mangler. To nylige retrospektive studier har demonstrert at pre-allo-SCT terapi med azacitidin for pasienter med KMML kan gi samme utfall etter allo-SCT som forbehandling med AML induksjonskur (Damaj et al., 2012; Potter et al., 2016). På den annen side er frekvensen av komplett remisjon vesentlig høyere etter AML induksjons (Symeonidis et al., 2015). AML Induksjonskur kan derfor være beste forbehandling før allo-SCT for utvalgte, medisinsk spreke pasienter med stor tumor byrde.
Behandling med hypometylerende før allo-SCT bør kanskje i det vesentlige gis til pasienter med ikke ubetydelig komorbiditet eller som en «bridge» til allo-SCT i påvente av donor (Robin et al., 2016). Ved den proliferative typen KMML har hypometylerende behandling mindre effekt.
Somatiske mutasjoner synes å være uavhengige prognostiske faktorer for KMML. CPSS-mol som inkorporerer mutasjonene RUNX, NRAS, ASXL1 og SETBP (konf. tabell 12.11a) gir prognostisk tilleggsinformasjon (Such et al., 2013).
Indikasjoner for allo-SCT ved KMML
- Pasienter med KMML-1 (CPSS ≥ int. med-1) og KMML-2 uten vesentlig komorbiditet.
- CPSS-mol bør inkluderes i den prognostiske vurderingen.
- Pasienter med KMML-2 bør forbehandles slik at andel blaster og promonocytter i benmargen er <5 %.
- Donor kilde: Perifere stamceller.
Anbefaling:
- Grad B, evidensnivå IIb
Azacitidin (AZA)
I Europa er Azacitidin godkjent for MD-KMML-2 ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018).
Et singelsenter studie viste overall respons på 39 % på Azacitidin i MD-KMML. Det synes å være bedre respons i MD-KMML sammenlignet med MP-KMML, selv om forskjellen ikke var signifikant (Costa et al., 2011).
AZA er forbundet med total respons rate på 30–40 %, med komplett remisjons rate på 15 %. Disse responsene er generelt kortvarige, endrer ikke muterte allel byrder, og overlevelsen etter tap av respons er ofte dårlig (Patnaik et al., 2018a).
Anbefaling:
- Grad A, evidensnivå 1b.
Hydroxurea (HU)
En randomisert studie med HU vs. Etoposide (VP16) viste overlegen respons ved HU (60 % vs. 36 %). Overlevelse i HU armen var 20 måneder sammenlignet med 9 måneder i VP16 armen. Responsene var imidlertid kortvarige (Wattel et al., 1996).
HU anbefales som førstelinjebehandling for eldre pasienter med KMML-0/1 der hovedmålet er å redusere symptomene. Forlenget overlevelse kan ikke forventes. Inget enkelt nivå av leukocytt-tall eller miltstørrelse kan anbefales som det optimale nivået for å introdusere behandling. Beslutningen bør baseres på pasientens symptomer og komorbiditet ADDIN EN.CITE.DATA ADDIN EN.CITE.DATA (Itzykson et al., 2018).
Bivirkninger ved HU er mildere enn med AZA. Hvis pasienten ikke responderer på HU eller utvikler sykdomsprogresjon, kan AZA vurderes.
Anbefaling:
- Grad B, evidensnivå IIa
Manusforfattere
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Ingunn Dybedal, MD, PhD | OUS, Rikshospitalet (leder) |
Maryan M. Ali, MD | Sykehuset Vestre Viken, Bærum sykehus |
Astrid, Bergrem MD, PhD | Lovisenberg sykehus |
Birgitte Eiken, MD | Sykehuset Østfold, Kalnes |
Randi Hovland, PhD | Haukeland universitetssykehus |
Hilde Jensvoll, MD, PhD | Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø |
Astrid Olsnes Kittang MD, PhD | Haukeland universitetssykehus |
Hedda Lerdal, MD | Sørlandet sykehus, Kristiansand |
Heidi Lona MD | Akershus universitetssykehus |
Kari Lenita Falck Moore, MD | Stavanger universitetssykehus |
Emil Nyquist, MD | Sykehuset i Vestfold, Tønsberg |
Liv Osnes, MD, PhD | OUS Rikshospitalet |
Marit Rinde, MD | Sykehuset i Vestfold, Tønsberg |
Kristoffer Sand, MD, PhD | Sykehuset Møre og Romsdal, Ålesund |
Signe Spetalen, MD, PhD | OUS, Radiumhospitalet |
Anne Marita Vågan, MD | Sykehuset Møre og Romsdal, Ålesund |
Blodkreft i allmennpraksis
Generelle betraktninger
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Antall nye tilfeller av blodkreft i Norge er lavt i forhold til de store kreftsykdommer som ca. mammae, ca prostatae, lungekreft og colorektal kreft. Allikevel er det en god del som lever med enten kurert blodkreft, eller med indolent sykdom som har stor risiko for progresjon eller tilbakefall.
Allmennpraktikeren ser noen av disse pasientene med jevne mellomrom. De trenger diagnostisering, oppfølging under behandling, kontroller og eventuelt palliativ behandling. Noen er unge ved diagnosetidspunktet og forventes å leve lenge.
Diagnostisering, valg av behandling og initial oppfølging etter ferdigbehandlet sykdom, er i stor grad sentralisert til universitetsykehus og større sykehus i landet. Detaljene rundt de enkelte behandlingsregimene er beskrevet i øvrige kapitler i dette handlingsprogrammet, men er for omfattende for daglig bruk i allmenpraksis.
Det er derfor her laget et eget kapittel som omhandler allmenlegens rolle i pasientforløpet til blodkreftpasienter med vekt på henvisningsrutiner, samhandling med sykehus under aktiv behandling og oppfølging av ferdig behandlede pasienter.
Primærhelsetjenestens viktigste rolle for denne pasientgruppen
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
- Henvise de rette pasientene til utredning ut fra anamnese, symptomer og funn. For akutt leukemi, kronisk lymfatisk leukemi og myelomatose er det innført pakkeforløp med definerte forløpstider som monitoreres. Se www.helsedirektoratet.no
- Støttesamtaler underveis i behandlingen (mange unge pasienter og unge familier).
- Primærlegens kunnskap om geografi, familierelasjoner, arbeidsmuligheter, organisering av hjemmetjenesten etc. er viktig med tanke på lokalt hjelpebehov og tilbud.
- Veiledning i sosiale og trygdemedisinske rettigheter ikke bare under aktiv sykdom, men også i rekonvalesensfasen. (se kapittel 14 Psykososiale forhold, hjelpetiltak og fysioterapi).
- Delta i overvåkning av hematologiske parametere under cytostatikabehandling.
- Oppfange og behandle bivirkninger under cellegift- og strålebehandling i aktiv behandlingsfase, særlig infeksjoner.
- Samarbeide med sykehus om kontrollene ved langvarig sykdom.
- Overta kontrollene etter at kontrollene ved sykehus er avsluttet. Ved slik etterkontroll er overvåking av symptomer med tanke på residiv sentralt.
- Diagnose og behandling av senskader (stråleskader, stoffskifte, parestesier, fatigue).
I tillegg må primærhelsetjenesten bistå med revaksinering der dette er anbefalt.
Utredning i allmennpraksis
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Akutte leukemier debuterer ofte med symptomer på infeksjon, anemi og økt blødningstendens. Residiverende øvre luftveis- eller hudinfeksjoner, sårdannelse i munnslimhinne, feber av ukjent årsak, slapphet og vekttap er vanlige, men uspesifikke symptomer. Hvis slike symptomer er ledsaget av anemi sammen med leukopeni/leukocytose med blaster i blod og trombocytopeni, er det ofte grunn til rask (øyeblikkelig hjelp) videre utredning. Nyoppstått spontan blødningstendens er et alarmsymptom. Ved mistanke om akutt leukemi henvises til utredning i pakkeforløp.
Myelomatose debuterer oftest i almenpraksis med ryggsmerter. Samtidig har langt de fleste pasienter med ryggsmerter i almenpraksis andre, mer trivielle årsaker til smertene. Avtakende bruk av SR som screeningundersøkelse for malignitet i førstelinjetjenesten har kanskje ført til at myelomatosediagnosen noen ganger forsinkes i uheldig grad. Funn av anemi, hypercalcemi eller økt kreatinin bør skjerpe mistanken. Påvisning av m-komponent ved serumelektroforese og evt urinelektroforese kan være viktige prøver ved nyoppståtte ryggsmerter hos eldre. Ved mistanke om myelomatose henvises til utredning i pakkeforløp. Myelomatose skal behandles først når pasienten får symptomer. Stigende M-komponent alene skal ikke behandles, men bør henvises.
Hos noen eldre (5 % over 80 år) kan man finne en M-komponent i lav konsentrasjon ved serumelektroforese. Hvis M-komponenten er under 30 g/l og pasienten ikke har symptomer eller beinmargsvikt skyldes dette oftest monoklonal gammopati av usikker betydning (MGUS). Dette er en benign tilstand, men 1–2 %/år utvikler seg til myelomatose.
Hva bør fastlegen gjøre ved påvisning av en liten M-komponent?
Ved små M-komponenter (under 10 g/l), ingen symptomer, normal Hb, kreatinin, Ca, og urinelektroforese kan pasienten kontrolleres hos fastlege. Pasienten bør få beskjed om å kontakte legen ved symptomer (smerte, slapphet, nevrologiske symptomer). Kontroll hver 3. måned det første året, senere ved stabil tilstand ca en gang i året.
Ved høyere M-komponent eller usikkerhet bør pasienten henvises til hematolog/indremedisiner.
Kronisk lymfatisk leukemi og indolente lymfomer er ofte utbredt til mange lymfeknutestasjoner og/eller benmarg og vokser gjerne langsomt. Mange får stilt diagnosen pga. tilfeldig oppdagete avvik i hgb og leukocytter i blodprøver tatt i annen hensikt. Absolutt lymfocytose over 5 x 109/l med moden morfologi gir begrunnet mistanke om KLL.
Lymfeknutesvulsten er typisk uøm, fast/elastisk og forskyvelig mot underliggende vev og hud.
B-symptomer er sjeldnere enn ved aggressive lymfomer og Hodgkin.
- Nattesvette: gjentatt kraftig nattesvette siste måned.
- Feber: persisterende eller residiverende feber >38 siste måned uten kjent annen årsak.
- Vekttap: mer enn 10 % siste 6 måneder.
Ved siden av blodprøver til hgb, leukocytter, diff, trombocytter, CRP og LD er serum-elektroforese ofte en nyttig undersøkelse på evt. m-komponent ved mistanke om lymfom/KLL. Ved mistanke om KLL eller lymfom henvises til utredning i pakkeforløp.
Henvisningsrutiner til sykehus
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Mikroskopisk og ofte også immunologisk og genetisk undersøkelse av blod, beinmarg og evt lymfeknutebiopsi er nødvendig for diagnose, klassifisering og valg av behandling av blodkreftsykdommer.
Ved mistanke om akutt leukemi skal pasienten henvises som øyeblikkelig hjelp, med telefonisk kontakt til aktuelle avdeling for blodsykdommer eller indremedisin til utredning i pakkeforløp
Ved mistanke om raskt voksende lymfeknutesvulst i mediastinum med ødem i ansikt/hals og evt besværet respirasjon må pasienten innlegges indremedisinsk avdeling som øyeblikkelig hjelp.
Billeddiagnostikk har relativt liten betydning initialt og kan forsinke forløpet.
Mistanke om kompresjon av medulla spinalis eller nerverøtter ved myelomatose, med distale pareser og sensibilitetstap, skal også føre til innleggelse som øyeblikkelig hjelp i sykehus som kan gi strålebehandling eller avlastende kirurgi.
Hvis allmennsymptomene dominerer det kliniske bildet, er det riktig å henvise til indremedisinsk avdeling/poliklinikk.
Henvisning til kirurgisk eller ØNH poliklinikk for biopsi eller cytologisk undersøkelse er viktigere enn radiologiske utredninger initialt ved klinisk mistenkelige lymfeknuter med mer fredelig klinikk.
Ved siden av opplysninger om kliniske funn og resultatet av relevante blodprøver (se over), er ofte opplysninger om tidligere verdier (hgb, hvite, trombocytter) av interesse for å kunne bedømme hastighet av sykdomsutviklingen.
Barn under 18 år henvises barneavdeling. Her må en bruke skjønn og tilpasse lokal praksis.
Se også kapittelet om forløpstider.
Oppfølging av blodkreft i allmennpraksis (kliniske tips)
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Under aktiv behandling
Almenlegen skal ha epikrise med behandlingsplan. Oftest vil primærbehandlingen og kontrollen av denne foregå ved sykehus.
Hvis epikrise med plan for aktuell behandling fra sykehus inkluderer oppgaver for primærlegen, kan det være greit å gå gjennom epikrisen med pasienten og sikre at innholdet er forstått. Det bør legges en plan for kontroller / hematologisk overvåkning hos allmennlegen. Hvis avstanden til behandlende sykehus er stor, vil dette kunne hindre bomturer til sykehus ved interkurrent sykdom eller hvis blodverdiene er for lave til ny kur.
NB! Ta alltid kontakt med behandlende avdeling før kur utsettes eller behandlingsplan fravikes!
Infeksjonsovervåking og påvisning av neutropen feber er viktig. CRP-økning skyldes oftest bakteriell infeksjon, og ikke aktivitet i blodkreftsykdommen.
Leukocyttallet er typisk lavest 7–14 dager etter cytostatikakur. Pasienter med feber over 38 grader kombinert med leukocytter under 1 eller neutrofile under 0,5 skal som hovedregel innlegges og behandles som sepsis. Neutropeni uten feber og infeksjonssymptomer kan som oftest observeres, med temperaturmåling rektalt morgen og kveld. I palliativ fase vil det noen ganger være riktig å behandle infeksjoner i hjemmet med perorale antibiotika, selv om neutrofile er lave.
Pasienter med akutt leukemi og transplanterte pasienter har ofte tunnelert sentralt venekateter (CVK, Hickman), som brukes til blodprøvetaking, transfusjoner og intravenøs medikamentell behandling. Åpning og skylling av slike katetere er forbundet med risiko for luftemboli og infeksjon, og må bare gjøres av helsepersonell som har trening i dette, og følge fastlagte prosedyrer. Hvis slikt personell, prosedyrer og utstyr ikke er tilgjengelig, må man ta blodprøver og gi intravenøs behandling i perifer vene på armen ved behov i almenpraksis, selv om pasienten har innlagt CVK.
Transfusjoner administreres som hovedregel på sykehus. Kliniske symptomer er oftest avgjørende for transfusjonsindikasjonen. Ved hgb under 8 og cytostatikaindusert trombocytopeni under 10 bør transfusjon drøftes med sykehuset.
Allmennlege må kunne justere smertebehandling og kvalmebehandling. Se Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen.
Pasienter som står på antikoagulasjonsbehandling får økt blødningsrisiko ved trombocytopeni som følge av behandling og sykdom. Ved trombocytter <50 bør evt. hematolog konsulteres for dosereduksjon. Det er ofte aktuelt å gå over fra peroral antikoagulasjon til (doseredusert) lavmolekylært heparin, og seponere i perioder med betydelig trombocytopeni.
Etter avsluttet behandling i sykehus
Revaksinasjon: Etter allogen stamcelletransplantasjon og høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS) ved lymfom og myelomatose anbefales noen pasienter full revaksinering etter 6 mnd (stivkrampe, difteri, polio og kikhoste). Pneumokokk vaksine startesetter 3 mnd og seinere ca. hvert 5. år, avhengig av målbart serumantistofftiter. Levendeog perorale vaksiner bør unngåes i 2 år etter HMAS. Vaksinering bør initieres av ansvarlig sykehusavdeling.
Influensavaksinering kan gis etter skjønn og de generelle anbefalinger fra Folkehelsa.
Fatigue er en tilstand alle allmennleger bør kjenne til spesielt i relasjon til kreftpasienter, som får stråleterapi eller cytostatika. Tilstanden karakteriseres ved en subjektiv følelse av økt trettbarhet og nedsatt funksjonskapasitet, som ikke forsvinner ved hvile eller søvn. Fatigue beskrives av mange kreftpasienter som den mest belastende behandlingsrelaterte plagen, og er vanlig forekommende.
Vi har ikke gode data på hva som er beste behandling. Et lett treningsprogram ser ut til å være viktig for å bryte den onde sirkelen av symptomer som ofte er årsak til at ferdigbehandlede, friskmeldte kreftpasienter likevel ikke kommer seg tilbake i full jobb.
Overføring av kontrollene til primærhelsetjenesten
Etter behandling med helbredelse som mål av blodkreftsykdom er det noen ganger aktuelt å overføre kontrollene helt eller delvis til primærhelsetjenesten. Sykehusavdelingen som hadde ansvaret for primærbehandlingen bør legge en plan for slike kontroller. Planen bør inkludere informasjon om hvilke prøver og undersøkelser som skal tas, og om kontrollhyppighet.
Etter allogen stamcelletransplantasjon er overvåking med tanke på residiv av grunnsykdom, diagnostikk og behandling av kronisk transplantat-mot-vert sykdom og senskader sentralt.
Nyttige adresser / referanser for allmennpraktikere
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen.
Nasjonalt handlingsprogram for diagnostisering, behandling og oppfølging av maligne lymfomer.
http://www.unn.no/category11934.html
Håndbok i Lindrende behandling.
Heftet er meget praktisk rettet og ble revidert 2012
www.kreftforeningen.no
Her ligger mye pasientrettet informasjon. Kreftforeningen har også mange gode brosjyrer for ulike kreftformer som kan bestilles. Dette gjelder også hefter om trygderettigheter, «Håndbok for foreldre med kreftsyke barn», «Når foreldre dør», «Mor eller far har kreft» osv.
www.cytostatikaboken.moses.no
Den elektroniske utgaven av cytostatikahåndboken, et viktig oppslagsverk for ulike cytostatikaregimer og bivirkninger. I tillegg mye informasjon vedrørende håndtering av cytostatika, søl, avfall osv.
Revidert 2009.
www.legemiddelhandboka.no
I kapitlet om kreftsykdommer finnes kortfattede beskrivelser av legemiddelbehandling av blodkreftsykdommer.
Psykososiale forhold, hjelpetiltak og fysioterapi
Psykososiale forhold: kartlegging og støtte før og under behandling
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Pasienter med blodkreft er en sammensatt gruppe. Mange er eldre, men noen er skoleelever/studenter som er i starten av sitt yrkesliv og voksenliv. Noen er i yrkesaktiv alder og er foreldre til barn under 18 år. Flertallet er eldre, mange med andre sykdommer og nedsatt funksjonsnivå. Det betyr at de er i en sårbar livssituasjon som gjør at sykdom og behandling kan få store konsekvenser både for pasientens og familiens dagligliv. Det medfører følelsesmessige reaksjoner som krise, sorg, angst og depresjon. Sykdommen har innvirkning på relasjonelle forhold (ektefelle, barn og sosialt nettverk), på utdannelse/arbeidsliv, på økonomi og levekår, og på åndelige og eksistensielle forhold.
Kreft omtales ofte som en familiesykdom fordi hele familien blir sterkt berørt. De senere årene har de pårørendes situasjon, spesielt barn som pårørende, fått økt oppmerksomhet.
Hvilke psykososiale bekymringer/problemer som kan oppstå vil være avhengig av:
- sykdommens alvorlighetsgrad
- behandlingens varighet
- om behandlingen har kurativt eller palliativt siktemål
- pasienten/familiens nettverk og ressurser
I behandlingstiden vil pasienten ofte ha kontakt med flere behandlingsinstanser som regionssykehus, sentralsykehus, lokalsykehus, sengeposter og poliklinikker, samt primærhelsetjenesten gjennom fastlege og hjemmebaserte tjenester. Dette stiller store krav til samhandling og formidling av informasjon instansene i mellom.
Mange pasienter opplever det forvirrende og uklart hvem som egentlig har ansvaret i behandlingsperioden som ofte strekker seg over mange måneder. De psykososiale hjelpebehovene og tiltak som blir iverksatt på de ulike nivåene blir ofte ikke systematisk formidlet i epikriser og sykepleierapporter. Her er det et betydelig forbedringspotensiale. Det bør allerede på diagnosetidspunktet gjøres en psykososial kartlegging av pasienten og familiens situasjon. Målsettingen er å gi informasjon, råd og veiledning om mestringsstrategier, om aktuelle rettigheter og offentlige hjelpe- og støtteordninger.
Behovene for hjelp, både følelsesmessig, praktisk og økonomisk til pasient og pårørende bør kartlegges. Det bør ved behov lages en individuell plan, og om nødvendig etableres kontakt med aktuelle hjelpeinstanser i pasientens hjemkommune. Sosionomer i sykehus vil være aktuelle fagpersoner til å foreta en slik kartlegging. De har kunnskap om rettigheter, hjelpe- og støtteordninger og kan gi informasjon, råd og veiledning.
Det kommunale hjelpeapparatet er til dels svært oppdelt med forskjellig organisering. Det er derfor nødvendig å undersøke og til dels skreddersy hjelpetilbudet for den enkelte pasient. Kommunene har i dag flere forsøksordninger for å bedre samhandlingen, som koordinatorstillinger, dannelse av faglige nettverk og ansvarsgrupper som synes å fungere bra og gir bedre kreftomsorg.
Det er viktig å ha både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv for det psykososiale arbeidet. Allerede på diagnosetidspunktet bør en ha tanker/planer for pasientens rehabilitering og tiltak som skal til for at pasienten og familiens skal komme best mulig tilbake til dagliglivet.
Det er viktig å oppfordre pasienten til å holde kontinuerlig kontakt med arbeidsplassen i behandlingstiden. Forskning og erfaring viser at langvarig fravær fra jobben gjør det svært vanskelig å komme i gang igjen.
Det psykososiale arbeidet forutsetter tverrfaglig samarbeid. Aktuelle yrkesgrupper i tillegg til behandlingspersonalet som lege og sykepleier kan være sosionom, fysioterapeut, ergoterapeut, ernæringsfysiolog, psykiater, psykolog, psykiatrisk sykepleier og prest. Det er en forutseting at det psykososiale arbeidet er et tilbud og at det utføres ut fra pasienten og familiens ønsker og behov (brukerperspektivet)
Utsatte pasientgrupper som bør få tilbud om psykososial kartlegging:
- unge pasienter under 18 år
- ungdom/studenter over 18 år
- pasienter med omsorg for barn/ungdom under 18 år
- pasienter som er selvstendig næringsdrivende, spesielt enmannsforetak
- pasienter med svakt sosialt nettverk
- pasienter som tidligere har hatt store psykososiale belastninger
- pasienter med sammensatte behov som trenger et tverrfaglig behandlings- og rehabiliteringsopplegg
Viktige rettigheter og hjelpeordninger
Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen, har et eget kapittel om trygderettigheter.
NAV: Består av tidligere Trygdeetat, AETAT (arbeidskontor) og etter hvert også Sosialetaten. I de fleste kommuner har etatene nå felles kontor. Etatene har felles internettsider som inneholder alle tilbud, lovverk, skjemaer etc. www.nav.no
Grunn- og hjelpestønad
Det er en utbredt oppfatning at grunn- og hjelpestønad er en rettighet ved kreftsykdom. Disse rettighetene er imidlertid begrenset til spesielle utgifter og situasjoner med et varighetskrav på 2–3 år.
Grunnstønad: Skal dekke helt eller delvis visse typer ekstrautgifter som har oppstått p.g.a. sykdommen og som friske personer ikke har. Ekstrautgiftene må være løpende (ikke engangsutgift) og det er svært begrenset hvilke utgifter som dekkes.
De viktigste ekstrautgiftene er til transport, telefon, støttebandasjer/strømper, ekstra slitasje på klær/sengetøy. Utgiftene og behovet må dokumenteres nøye. Oppdaterte satser fåes ved henvedelse til NAV eller se NAV sine nettsider.
Hjelpestønad: Hjelpestønad kan ytes til særskilt pleie-, omsorgs- og tilsynsbehov ved sykdom. Det er et vilkår at det foreligger et privat pleieforhold, dvs. at det er de pårørende som utfører det. Ved vurdering av hjelpebehovet kan det også legges vekt på stimulering, opplæring og trening som utføres i hjemmet.
Søknadsskjema og mer utførlig omtale av grunn- og hjelpestønad i Folketrygdens kap. 6 se www.nav.no.
Alvorlig sykdom hos barn/ungdom under 18 år
Ved alvorlig sykdom har foreldrene rett til pleiepenger (tilsvarer sykepenger opptil 6 G) i henhold til Lov om folketrygd § 9‑11. Eget søknadsskjema RTV-blankett 3.23A, «Legeerklæring ved krav om pleiepenger ved barns sykdom». Se www.nav.no.
Barn/ungdom med kreft sykdom kan ha krav på grunnstønad og forhøyet hjelpestønad etter ovennevnte retningslinjer selv om behandlings- og rehabiliteringstiden er av kortere varighet.
Skoleungdom/studenter mellom 18 og 26 år har rett til rehabiliteringspenger etter 20 ukers sykdom, forutsatt at en må avbryte studiene, utdannelsen er godkjent av Lånekassen og at en ikke har krav på sykepenger, Lov om folketrygd § 10‑8. Søknadsskjema på nettet, www.nav.no.
Statens lånekasse kan gjøre om lån til stipend i inntil 4 ½ mnd. ved sykdom.
Informasjon og søknadsskjema på nettet: www.lanekassen.no.
Pasienter i palliativ fase med kort forventet levetid, se Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen.
Kreftforeningens hefte «Rettigheter for pasienter og pårørende» og ulike spesialhefter og tilbud til pasienter og pårørende gir også informasjon: www.kreftforeningen.no
Universitetene og en del høyskoler har egen sosionomtjeneste og/eller helsetjeneste. Undersøk på den enkelte utdanningsinstitusjon.
Aktuelle lover og forskrifter
Forskrift om barns opphold i helseinstitusjon
«Med barn menes i denne forskrift personer under 18 år.» (§ 3, første ledd)
«Helseinstitusjonen skal tilby foreldrene kontakt med sosionom, psykolog og/eller annet støttepersonell mens barnet er innlagt» (§ 6, femte ledd)
Bestemmelser om foreldrenes rettigheter i forhold til opphold, mat, reise.
Lov om barn og foreldre
Regulerer ansvarsforhold og samhandling mellom barn og foreldre.
Kan være aktuelt i situasjoner hvor pasienter er under 18 år og foreldrene er skilt.
Lov om barnevernstjeneste
Kan tilby avlastnings- og støttetiltak ut fra barnets (u/18 år) behov, barn som pasient eller barn som pårørende. Helsepersonell har meldingsplikt til barnevernet i bekymringssaker.
Lov om sosiale tjenester
Økonomisk hjelp til vanskeligstilte
Praktiske hjelpetiltak
Avlastningstiltak
www.nav.no
Lov om folketrygd
www.NAV.no
Lov om pasient- og brukerrettigheter
Om individuell plan:
«Pasienter som har behov for langvarige koordinerte helsetjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i kommunetjenestelover, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.»
Lov om spesialisthelsetjenesten § 2‑6, Individuell plan
«Helseforetaket skal utarbeide en individuell plan for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Helseforetaket skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud for pasientene».
Jfr. Stm. 21 Ansvar og meistring 1998–99, s. 10 om rehabilitering, som er
«tidsavgrensa, planlagte prosessar med klare mål og verkemiddel, der fleire aktørar samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet.»
Lov om helsepersonell
I henhold til ny § 10 er helsepersonell pålagt å bidra til å ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging av barn av foreldre med alvorlig somatisk sykdom.
Kreftforeningen (www.kreftforeningen.no) har mange nyttige tilbud, bla. informasjon om kreftsykdommer og behandling, pasientrettigheter, informasjonsbrosjyrer mm.
Vardesentere: Vardesentere i Oslo, Trondheim og Tromsø sykehus eies og driftes av Helseforetak og Kreftforeningen. Hensikten er å bidra til at kreftrammede opplever størst mulig grad av mestring i et aktivt hverdagsliv ved kreftsykdom og under kreftbehandling. Tjenestetilbud med samtaler, kurs/grupper, fysisk aktivitet, kosthold/ernæring og rehabilitering/mestring i regi av partene og samarbeidspartnere/-aktører gjennomføres. Sentrene er ment som en arena og møteplass for kreftrammede, pasientforeninger, likemannstjeneste og helsefaglig personell med aktiviteter som fremmer helse, livskvalitet og mestring. Se kreftforeningen.no/vardesenteret/
Retningslinjer for fysioterapi til blodkreftpasienter
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Behovet for fysioterapi innen denne pasientgruppen vil variere mye. Det vil være store forskjeller i de fysiske funksjonsforstyrrelser den enkelte pasient får som følge av sykdom og behandling. For blodkreftpasientene vil det ofte være visse kritiske faser hvor fysioterapi er av betydning for å redusere funksjonstap.
Følgende «hovedområder» utpeker seg i forhold til behov for fysioterapi – intervensjon:
- Diagnose og oppstart av cellegiftbehandling
- Høydosebehandling med autolog stamcellestøtte
- Fatigue
- Rehabilitering/opptrening
- Palliasjon
Fysioterapitiltak i forbindelse med diagnose og oppstart av behandling
Fordi en langvarig behandlingsperiode ofte fører til generelle og spesielle fysiske funksjonsvansker kan det være nyttig at pasientene får råd og veiledning i forhold til fysisk aktivitet/trening under selve behandlingsperioden.
Pasienten kan ved hjelp av fysioterapeut få utarbeidet et tilpasset treningsprogram.
Fysioterapitiltak i forbindelse med høydosebehandling og induksjonsbehandling av akutt leukemi
Isolatperioden etter høydosert cytostatikabehandling er en periode hvor pasienten er særlig utsatt for infeksjoner og komplikasjoner. Et viktig mål for fysioterapien er å begrense omfanget av f.eks. pneumoni og muskelatrofi. Pasienten bør motta informasjon om nytten av fysisk aktivitet under isolatperioden. De bør også få veiledning og instruksjon i enkle øvelser / treningsprogram før oppstart av høydosebehandlingen.
Aktuelle tiltak er lungefysioterapi og lavdoserte øvelser for bevegelighet, styrke og kondisjon.
Kontraindikasjoner for trening er vanlig i denne behandlingssituasjonen. Man må blant annet ta hensyn til feber, gastrointestinale symptomer og blodverdier.
Fysioterapi ved myelomatose
Osteoporose og hyperkalsemi forverres ved fysisk inaktivitet. Det er derfor viktig at myelomatosepatienter unngår langvarig sengeleie.
Effektiv smertelindring kan medvirke til økt fysisk aktivitet. Trening av patienter bør planlegges i samarbeid med lege, fysio-og eventuelt ergoterapeut, gjerne allerede på diagnosetidspunktet. Hovedregelen er at man kan mobilisere til smertegrensen. Tyngre løft og kraftig vridning av ryggen frarådes. Immobilisering kan være nødvendig f.eks. ved brudd eller sammenfall af rygghvirvler, men bør minimaliseres. Pasienten bør informeres om at det er viktig å være i fysisk aktivitet hvis mulig.
Ved skjelettsykdom kan man henvise til fysio- og evt ergoterapeut, og sørge for relevante hjelpemidler ved behov. Aktuelt kan være gripetang, spesialmadrass, regulerbar seng, stol- og toilettforhøyer etc. Fysioterapeuten bør instruere patienten om avlastning og trening av ryggen. En skriftlig veiledning kan være en støtte.
Fysioterapeuten kan tilrettelegge og gjennemføre individuelle treningsprogrammer i samarbeid med det tverrfaglige team f.eks. hos
- sengeliggende patient: pusteøvelser, tromboseprofylakse.
- ved tverrsnittslesjon: kontrakturprofylakse og mobilisering etter legeordinasjon.
- ved frakturer: mobilisering og belastning etter legeordinasjon.
- pasient som klarer å være oppe: supplerende holdningstrening, styrke- og gangtrening.
- før utskriving: gjennemgå planlagt treningsprogram i hjemmet og ved behov rapportere til Hjemmesykepleien.
Noen ganger kan et ortopedisk korsett i en avgrenset periode være et verdifullt hjelpemiddel ved mobilisering ved rygghvirvelbrudd og/eller ryggsmerter.
Prosess og metode for utarbeiding av retningslinjene
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven), 2011) § 12‑5 fastslår at Helsedirektoratet er eneste aktør med mandat til å utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale faglige retningslinjer og veiledere.
Helsedirektoratet har en normerende rolle for helsetjenesten på tvers av helseregioner og tjenestenivå. Helsedirektoratet har en koordinerende rolle for å utvikle overordnede referanserammer for kreftomsorgen, sammen med de regionale helseforetakene, kommunene og andre relevante myndighetsorganer og tjenester.
Nasjonale retningslinjer fra Helsedirektoratet er å betrakte som anbefalinger og råd, basert på oppdatert faglig kunnskap som er fremskaffet på en systematisk, kunnskapsbasert måte. De nasjonale retningslinjene gir uttrykk for hva som anses som god praksis på utgivelsestidspunktet og er ment som et hjelpemiddel ved de avveininger tjenesteyterne må gjøre for å oppnå forsvarlighet og god kvalitet i tjenesten.
Nasjonale retningslinjer er ikke rettslig bindende for mottakerne, men skal som faglig normerende langt på vei være styrende for de valg som skal tas. Ved å følge oppdaterte nasjonale retningslinjer vil fagpersonell bidra til å oppfylle kravet om faglig forsvarlighet i lovverket. Dersom en velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra nasjonale faglige retningslinjer skal en dokumentere dette og være forberedt til å begrunne sitt valg.
Kunnskapsbasert prosess
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
De nasjonale retningslinjene er utarbeidet etter en metode med vekt på forskningsbasert kunnskap, tydelig og tilgjengelig dokumentasjon, brukermedvirkning, tverrfaglighet, fokus på praksis, implementering og oppdatering.
Det er en omfattende prosess å lage gode retningslinjer som tilfredsstiller krav til prosess, metode og transparens som er det nivå Helsedirektoratet og andre internasjonale organisasjoner har lagt til grunn for utforming av anbefalinger.
Helsedirektoratet ønsker i arbeidet med nasjonale retningslinjer for kreftbehandling å bygge på det arbeid faggruppene tilsluttet Onkologisk Forum i en årrekke har gjort med å lage behandlingsveiledere/handlingsprogram.
I dette Nasjonale handlingsprogrammet med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer har faggruppen og Helsedirektoratet arbeidet på følgende måte:
- I en tidlig fase av arbeidet har faggruppen avklart hva retningslinjene skal omfatte når det gjelder diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer.
- Litteratursøk og vurdering har vært gjort av kapittelforfatterne. For de fleste kapittelforfattere, som alle er erfarne overleger, er dette basert på søk i Pubmed. Dette er supplert med overvåking av de største tidskriftene som Blood, NEJM, JCO, Haematologica og Leukemia, og regelmessig deltakelse på internasjonale kongresser som ASH og EHA.
- Søk etter retningslinjer:
- Guidelines international network: http://www.g-i-n.net/
- European Association of Urology (EAU) Guidelines: http://www.uroweb.org/guidelines
- NICE, UK: http://www.nice.org.uk/
- SIGN, Scotland: http://www.sign.ac.uk/
- AHRQ, US: http://www.guideline.gov/
- Cancer care Ontario: https://www.cancercareontario.ca
- Søk etter systematiske oversikter:
-
- CRD-databasene: http://www.crd.york.ac.uk/CRDWeb/
- Cochrane Library: https://onlinelibrary.wiley.com/
- Clinical evidence: http://www.clinicalevidence.com/ceweb/conditions/index.jsp
Gradering av kunnskapsgrunnlaget
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Ved utarbeiding av nasjonale retningslinjer stilles det krav om at all relevant kunnskap på området hentes frem, beskrives og vurderes på en systematisk og åpen måte.
I disse retningslinjene har man benyttet følgende graderingsmodell for å vise hvilket vitenskapelig grunnlag kunnskapen er basert på.
Studietype | Evidensnivå | Gradering av evidensnivå |
---|---|---|
Kunnskap som bygger på systematiske oversikter og meta-analyser av randomiserte kontrollerte studier. | Nivå 1a | A |
Kunnskap som bygger på minst én randomisert kontrollert studie | Nivå 1b | |
Kunnskap som bygger på minst én godt utformet kontrollert studie uten randomisering | Nivå 2a | B |
Kunnskap som bygger på minst én annen godt utformet kvasi-eksperimentell studie uten randomisering | Nivå 2b | |
Kunnskap som bygger på godt utformede ikke eksperimentelle beskrivende studier, som sammenlignende studier, korrelasjonsstudier og case studier | Nivå 3 | C |
Kunnskap som bygger på rapporter eller oppfatninger fra eksperter, komiteer og/eller klinisk ekspertise hos respekterte autoriteter | Nivå 4 | D |
I disse retningslinjene er kun kunnskapsgrunnlaget og ikke anbefalingene gradert. Hvis selve anbefalingene skal graderes må man, i tillegg til å ha vurdert kunnskapsgrunnlaget, også legge inn en vurdering av både kost-nytte og andre forhold (klinisk erfaring, skjønn, etikk, osv). Dette er ikke gjort eksplisitt i forbindelse med dette arbeidet, og anbefalingene er derfor ikke gradert.
Arbeidsgruppe ved første utgave 2012
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Nasjonale faggrupper tilsluttet Onkologisk Forum har i en årrekke arbeidet med – og utviklet behandlingsveiledere og handlingsprogram for ulike krefttyper. Helsedirektoratet ønsket i arbeidet med nasjonale handlingsprogrammer som ledd i den daværende Nasjonal strategi for kreftområdet å ta utgangspunkt i, og bygge på dette arbeidet. Helsedirektoratet rettet i januar 2009 en henvendelse til Norsk Selskap for Hematologiog ba om forslag til representanter til en arbeidsgruppe. Det ble bedt om at alle nødvendige faggrupper skulle være representert og at gruppen skulle bestå av fagfolk fra alle helseregioner.
RHF-ene har gitt tilbakemelding på arbeidsgruppenes sammensetning. RHF-ene ble også bedt om at fagfolk innenfor rammen av sin arbeidstid ble fristilt til retningslinjearbeidet, jf. oppdragsdokumentet fra Helse- og omsorgsdepartementet.
Navn | Institusjon | Område |
---|---|---|
Jens Hammerstrøm (leder) | NTNU – St. Olavs hospital | KLL/samordning |
Einar Kristoffersen | Haukeland Universitetssykehus | Diagnostikk/ Immunfenotyping |
Anne Tierens | OUS – Radiumhospitalet | Diagnostikk/Patologi |
Randi Hovland | Haukeland Universitetssykehus | Diagnostikk/Genetikk |
Petter Qvist-Paulsen | NTNU – St. Olavs hospital | ALL |
Bjørn Tore Gjertsen | Haukeland Universitetssykehus | ALL |
Peter Meyer | Stavanger US | ALL |
Lorentz Brinch | OUS – Rikshospitalet | AML |
Øystein Bruserud | Haukeland Universitetssykehus | AML |
Jakob Dalgaard | Drammen Sykehus | AML |
Geir E. Tjønnfjord | OUS – Rikshospitalet | KLL |
Robert Brudevold | Ålesund Sjukehus | KLL |
Tobias Gedde-Dahl | OUS – Rikshospitalet | KML |
Henrik Hjorth-Hansen Franz Gruber (1963–2016) | NTNU – St. Olavs hospital UNN – Tromsø | KML KML |
Ingunn Dybedal | OUS – Rikshospitalet | Myelodysplasi |
Jon Magnus Tangen | OUS – Ullevål | Myelodysplasi |
Sigbjørn Berentsen | Haugesund sjukehus | Waldenstrøm |
Håvar Knutsen | OUS – Ullevål | Myeloproliferative sykdommer |
Anders Waage | St Olavs Hospital | hematologi |
Jon Hjalmar Sørbø | Sykehuset Levanger | hematologi |
Nina Gulbrandsen | Oslo universitetssykehus | hematologi |
Jürgen Rolke | Sørlandet sykehus | hematologi |
Roald Lindås | Haukeland universitetssykehus | hematologi |
Einar Haukås | Stavanger universitetssykehus | hematologi |
Inger Marie Dahl | Universitetssykehuset Nord-Norge | hematologi |
Petter Urdal | Oslo universitetssykehus | medisinsk biokjemi |
Anders Walløe | Oslo universitetssykehus | ortopedi |
Bjørn Østenstad | Oslo universitetssykehus | onkologi |
Svein Halvorsen | Haukeland universitetssykehus | radiolog |
Tove Gridset | Oslo | allmennpraktiker |
Forfatterne leverte februar 2012 forslag til Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer. Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og Helsedirektoratet ferdigstilte i samarbeid med forfatterne i mars 2012 arbeidet og utkast til retningslinjer ble sendt på høring til Kreftforeningen og dens pasientorganisasjoner, samt til RHF-ene og Den norske legeforening. Høringsuttalelsenes merknader er forsøkt innarbeidet i programmet i mai 2012. Handlingsprogrammet ble forsommeren 2012 ferdigstilt av Helsedirektoratet i samarbeid med arbeidsgruppen.
Habilitet og ressursmessige konsekvenser
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Alle gruppens medlemmer ble i forbindelse med arbeidet bedt om å oppgi potensielle interessekonflikter. Ingen interessekonflikter ble oppgitt. Helsedirektoratet har vurdert arbeidsgruppens medlemmer som habile i forhold til utarbeiding av utkast til nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer.
Oppdatering 2013, 2014, 2015: Oppdateringer av handlingsprogrammet
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Våren 2013 nedsatte Helsedirektoratet en oppdateringgruppe på bakgrunn av forslag til sammensetning fra Norsk selskap for hematologi. Oppdateringsgruppen leverte reviderte versjoner av retningslinjene til direktoratet i juni 2013, juni 2014 og oktober 2015.
Handlingsprogrammet ble publisert i desember 2015 i revidert utgave.
Oppdatering 2016: Femte utgave av handlingsprogrammet
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Oppdateringsgruppen har gjennomgått og oppdatert handlingsprogrammet.
Gruppen leverte en revidert versjon av retningslinjene til direktoratet i august 2016.
Handlingsprogrammet ble publisert i oktober 2016 i revidert utgave.
Leder: overlege Jakob Dalgaard, Oslo universitetssykehus.
(Drammen Sykehus fra 1. juli 2016 frem til 06.03.17)
overlege, prof. Jens Hammerstrøm | St. Olavs Hospital |
overlege, prof. Øystein Bruserud | Haukeland universitetssjukehus |
prof. Randi Hovland | Haukeland universitetssjukehus |
overlege Astrid Olsnes Kittang | Haukeland universitetssjukehus |
overlege Anne Kristin Lehmann | Haukeland universitetssjukehus |
overlege Peter Meyer | Stavanger universitetssykehus |
overlege Einar Haukås | Stavanger universitetssykehus |
overlege Waleed Majeed | Stavanger universitetssykehus |
overlege Sigbjørn Berentsen | Haugesund sjukehus, Helse Fonna |
overlege Petter Quist-Paulsen | St. Olavs Hospital |
overlege Henrik Hjorth-Hansen | St. Olavs Hospital |
overlege, prof. Anders Waage | St. Olavs Hospital |
overlege Fredrik Hellem Schjesvold | Bærum sykehus |
overlege Tobias Gjedde-Dahl d.y. | Oslo universitetssykehus |
avdelingsleder, prof. Geir E. Tjønnfjord | Oslo universitetssykehus |
overlege Håvar Knutsen | Oslo universitetssykehus |
overlege Ingunn Dybedal | Oslo universitetssykehus |
overlege Signe Spetalen | Oslo universitetssykehus |
overlege Waleed Ghanima | Sykehuset Østfold, Fredrikstad |
overlege Jurgen Rolke | Sørlandet sykehus, Kristiansand |
overlege Sigurd Liestøl | Oslo universitetssykehus |
overlege Yngvar Fløisand | Oslo universitetssykehus |
overlege Nina Gulbrandsen | Oslo universitetssykehus |
overlege Lars Helgeland | Avdeling for patologi, Haukeland Universitetssykehus |
overlege Anders Vik | Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø |
Oppdatering 2018: Sjette utgave av handlingsprogrammet
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Oppdateringsgruppen har gjennomgått og oppdatert handlingsprogrammet.
Gruppen leverte en revidert versjon av retningslinjene til direktoratet våren 2018. Handlingsprogrammet ble publisert i september 2018 i revidert utgave.
Leder for utarbeiding av handlingsprogrammet overlege Tor Henrik Andersen Tvedt, Haukeland Universitetssykehus.
| Kapittelleder | Medforfattere |
---|---|---|
Leder for handlingsprogramgruppen | Tor Henrik Andersen Tvedt, Haukeland Universitetssykehus |
|
Kapittel |
|
|
Diagnostikk | Randi Hovland | Signe Spetalen Lars Helgeland |
AML | Øystein Bruserud | Tor Henrik Tvedt Jakob Dalgård Håkon Reikvam |
ALL | Petter Quist Paulsen | Peter Meyer Anders Vik Sigurd Liestøl Anette Eilertsen |
KML | Henrik-Hjort-Hansen | Tobias Gedde-Dahl Waleed Ghanima |
KLL | Geir Tjønnfjord | Andrea Lenartova Eivind Galteland |
Myelomatose | Anders Waage | Fredrik Schjesvold Nina Guldbrandsen Einar Haukås Jürgen Rolke |
Myelodysplastike syndromer | Ingunn Dybedal | Astrid Olsnes Synne Torkildsen |
Myeloproliferative sykdommer | Håvar Knutsen | Waleed Ghanima Hoa Tran Diaa Hassaf |
LP sykdommer | Sigbjørn Berentsen | Geir Tjønnfjord |
Oppdatering januar 2019: Syvende utgave av handlingsprogrammet
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Etter publisering av sjette utgave ble det oppdaget at avsnitt om Waldenströms makroglobulinemi var falt ut av 6. utgave som ble publisert høsten 2018. Samtidig ble det gjort enkelte mindre endringer i kapittel KLL. Øvrige kapitler er ikke endret, med unntak av metodekapittelet med denne tilføyelsen og referanselisten. Handlingsprogrammet ble publisert vinteren 2019 i revidert utgave.
Oppdatering mai 2020: Åttende utgave av handlingsprogrammet
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Handlingsprogrammet ble publisert våren 2020 i revidert utgave.
Kapittelforfattere:
I denne utgaven er de fleste kapitler oppdatert. Kapitler som ikke er oppdatert i denne revisjonen er: Diagnostikk, Akutt myelogen leukemi (AML), Kronisk lymfatisk leukemi (KLL), Blodkreft i allmennpraksis, Psykososiale forhold.
Leder for utarbeiding av handlingsprogrammet overlege Tor Henrik Andersen Tvedt, Haukeland Universitetssykehus.
| Kapittelleder | Medforfattere |
---|---|---|
Leder for handlingsprogramgruppen | Tor Henrik Andersen Tvedt, Haukeland Universitetssykehus |
|
Kapittel |
|
|
Diagnostikk | Randi Hovland | Signe Spetalen Lars Helgeland |
AML | Ikke oppdatert nå – se forrige utgave for kapittelforfattere |
|
ALL | Petter Quist Paulsen | Hilde S. Wik Peter Meyer Anders Vik Anette Eilertsen |
KML | Henrik Hjort-Hansen | Tobias Gedde-Dahl Waleed Ghanima |
KLL | Ikke oppdatert nå – se forrige utgave for kapittelforfattere |
|
Myelomatose | Fredrik Schjesvold | Galina Tsykunova Nina Guldbrandsen Einar Haukås Jürgen Rolke Øyvind Hjertner |
Amyloidose | Galina Tsykunova | Tor Henrik Tvedt Fredrik Schjesvold Nina Guldbrandsen Øyvind Hjertner |
Myelodysplastike syndromer | Ingunn Dybedal | Astrid Olsnes Synne Torkildsen |
Myeloproliferative sykdommer | Hoa Tran | Waleed Ghanima Diaa Hassaf |
LP sykdommer | Sigbjørn Berentsen | Geir Tjønnfjord |
Oppdatering desember 2021: Niende utgave av handlingsprogrammet
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Handlingsprogrammet ble publisert desember 2021 i revidert utgave.
Leder for utarbeiding av handlingsprogrammet overlege Tor Henrik Andersen Tvedt, Haukeland Universitetssykehus.
| Kapittelleder | Medforfattere |
---|---|---|
Leder for handlingsprogramgruppen | Tor Henrik Andersen Tvedt, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet |
|
Kapittel |
|
|
Diagnostikk | Ikke oppdatert nå – forrige utgave kapittelforfattere Randi Hovland | Signe Spetalen Lars Helgeland |
AML | Tor Henrik Andersen Tvedt | Andrea Lenartova Anne Sophie von Krogh Eivind A. Myhre Håkon Reikvam |
ALL | Petter Quist Paulsen | Hilde S. Wik Peter Meyer Anders Vik Anette Eilertsen |
KML | Henrik Hjort-Hansen | Tobias Gedde-Dahl Waleed Ghanima |
KLL | Geir Tjønnfjord |
|
Myelomatose | Fredrik Schjesvold | Galina Tsykunova Nina Guldbrandsen Einar Haukås Jürgen Rolke Øyvind Hjertner |
Amyloidose | Galina Tsykunova | Tor Henrik Anderson Tvedt Fredrik Schjesvold Nina Guldbrandsen Øyvind Hjertner |
Myelodysplastike syndromer | Ingunn Dybedal | Astrid Olsnes Synne Torkildsen |
Myeloproliferative sykdommer | Hoa Tran | Waleed Ghanima Diaa Hassaf |
LP sykdommer | Sigbjørn Berentsen | Geir Tjønnfjord |
Oppdatering av retningslinjene
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne blodsykdommer vil oppdateres etter følgende prosess:
- Norsk selskap for hematologi melder fra til Helsedirektoratet om behov for å endre retningslinjene
- Helsedirektoratet kan også ta initiativ til oppdatering
- Oppdateringen utføres av en redaksjonskomité som består av representanter fra fagmiljøet, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenester og Helsedirektoratet.
- De oppdaterte retningslinjene vil foreligge på https://www.helsedirektoratet.no/tema/kreft/maligne-blodsykdommer
- De oppdaterte retningslinjene vil foreligge som nettutgave på https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/maligne-blodsykdommer/
Utviklingen på fagområdet går raskt og det kommer hyppig nye metoder og medikamenter. Helsedirektoratet tar derfor sikte på å oppdatere dette handlingsprogrammet årlig.
Nye metoder
Utviklingen på dette fagområdet går raskt og det behandles stadig nye metoder (medikamenter) i Nye Metoder og Beslutningsforum som gjelder disse pasientgruppene. For fullstendig oppdatert informasjon om metoder som er til behandling eller er behandlet i Nye Metoder, se nettsidene til Nye Metoder
Referanser
Sist faglig oppdatert: 23.12.2021
Abruzzese, E., Mauro, M., Apperley, J., & Chelysheva, E. (2020). Tyrosine kinase inhibitors and pregnancy in chronic myeloid leukemia: opinion, evidence, and recommendations. Therapeutic advances in hematology, 11, 2040620720966120. https://doi.org/10.1177/2040620720966120
Aggarwal, S., van de Loosdrecht, A. A., Alhan, C., Ossenkoppele, G. J., Westers, T. M., & Bontkes, H. J. (2011). Role of immune responses in the pathogenesis of low-risk MDS and high-risk MDS: implications for immunotherapy. British Journal of Haematology, 153(5), 568-581. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2011.08683.x
Almond, L. M., Charalampakis, M., Ford, S. J., Gourevitch, D., & Desai, A. (2017). Myeloid Sarcoma: Presentation, Diagnosis, and Treatment. Clinical lymphoma, myeloma & leukemia, 17(5), 263-267. https://doi.org/10.1016/j.clml.2017.02.027
Aloe Spiriti, M., Latagliata, R., Avvisati, G., Battistel, V., Montefusco, E., Spadea, A., & Petti, M. C. (1993). Erythropoietin treatment of idiopathic myelofibrosis. Haematologica, 78(6), 371-373.
Alvarez-Larrán, A., Pereira, A., Guglielmelli, P., Hernández-Boluda, J. C., Arellano-Rodrigo, E., Ferrer-Marin, F., . . . Besses, C. (2016). Antiplatelet therapy versus observation in low-risk essential thrombocythemia with a CALR mutation. Haematologica, 101(8), 926-931. https://doi.org/10.3324/haematol.2016.146654
Andersen, C. L., Andreasson, B., Hasselbalch, H., Hultcrantz, M., Knutsen, H., Lindgren, M., . . . Larsen, T. S. (2013). Nordic guidelines on the diagnosis and treatment of patients with Myeloproliferative Neoplasms (rev. utg.). Stockholm: Nordic MPD study group.
Apperley, J. F. (2007). Part I: mechanisms of resistance to imatinib in chronic myeloid leukaemia. Lancet Oncology, 8(11), 1018-1029. https://doi.org/10.1016/S1470-2045(07)70342-X
Arber, D. A., Orazi, A., Hasserjian, R., Thiele, J., Borowitz, M. J., Le Beau, M. M., . . . Vardiman, J. W. (2016). The 2016 revision to the World Health Organization classification of myeloid neoplasms and acute leukemia. Blood, 127(20), 2391-2405. https://doi.org/10.1182/blood-2016-03-643544
Archimbaud, E., Thomas, X., Leblond, V., Michallet, M., Fenaux, P., Cordonnier, C., . . . Travade, P. (1995). Timed sequential chemotherapy for previously treated patients with acute myeloid leukemia: long-term follow-up of the etoposide, mitoxantrone, and cytarabine-86 trial. Journal of Clinical Oncology, 13(1), 11-18. https://doi.org/10.1200/jco.1995.13.1.11
Armand, P., Kim, H. T., Virtanen, J. M., Parkkola, R. K., Itälä-Remes, M. A., Majhail, N. S., . . . Wermke, M. (2014). Iron overload in allogeneic hematopoietic cell transplantation outcome: a meta-analysis. Biology of blood and marrow transplantation : journal of the American Society for Blood and Marrow Transplantation, 20(8), 1248-1251. https://doi.org/10.1016/j.bbmt.2014.04.024
Baccarani, M., Deininger, M. W., Rosti, G., Hochhaus, A., Soverini, S., Apperley, J. F., . . . Hehlmann, R. (2013). European LeukemiaNet recommendations for the management of chronic myeloid leukemia: 2013. Blood, 122(6), 872-884. https://doi.org/10.1182/blood-2013-05-501569
Balsat, M., Renneville, A., Thomas, X., de Botton, S., Caillot, D., Marceau, A., . . . Boissel, N. (2017). Postinduction Minimal Residual Disease Predicts Outcome and Benefit From Allogeneic Stem Cell Transplantation in Acute Myeloid Leukemia With NPM1 Mutation: A Study by the Acute Leukemia French Association Group. Journal of Clinical Oncology, 35(2), 185-193. https://doi.org/10.1200/jco.2016.67.1875
Barbui, T., Barosi, G., Birgegard, G., Cervantes, F., Finazzi, G., Griesshammer, M., . . . Tefferi, A. (2011). Philadelphia-negative classical myeloproliferative neoplasms: critical concepts and management recommendations from European LeukemiaNet. Journal of Clinical Oncology, 29(6), 761-770. https://doi.org/10.1200/JCO.2010.31.8436
Barosi, G., Birgegard, G., Finazzi, G., Griesshammer, M., Harrison, C., Hasselbalch, H. C., . . . Barbui, T. (2009). Response criteria for essential thrombocythemia and polycythemia vera: result of a European LeukemiaNet consensus conference. Blood, 113(20), 4829-4833. https://doi.org/10.1182/blood-2008-09-176818
Baz, R. C., Martin, T. G., 3rd, Lin, H. Y., Zhao, X., Shain, K. H., Cho, H. J., . . . Jagannath, S. (2016). Randomized multicenter phase 2 study of pomalidomide, cyclophosphamide, and dexamethasone in relapsed refractory myeloma. Blood, 127(21), 2561-2568. https://doi.org/10.1182/blood-2015-11-682518
Bazarbachi, A., Bug, G., Baron, F., Brissot, E., Ciceri, F., Dalle, I. A., . . . Mohty, M. (2020). Clinical practice recommendation on hematopoietic stem cell transplantation for acute myeloid leukemia patients with FLT3-internal tandem duplication: a position statement from the Acute Leukemia Working Party of the European Society for Blood and Marrow Transplantation. Haematologica, 105(6), 1507-1516. https://doi.org/10.3324/haematol.2019.243410
Beck, J., Schwarzer, A., Glaser, D., Mugge, L. O., Uhlig, J., Heyn, S., . . . Ponisch, W. (2017). Lenalidomide in combination with bendamustine and prednisolone in relapsed/refractory multiple myeloma: results of a phase 2 clinical trial (OSHO-#077). Journal of cancer research and clinical oncology, 143(12), 2545-2553. https://doi.org/10.1007/s00432-017-2504-5
Benboubker, L., Dimopoulos, M. A., Dispenzieri, A., Catalano, J., Belch, A. R., Cavo, M., . . . Facon, T. (2014). Lenalidomide and dexamethasone in transplant-ineligible patients with myeloma. The New England journal of medicine, 371(10), 906-917. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1402551
Bene, M. C., Nebe, T., Bettelheim, P., Buldini, B., Bumbea, H., Kern, W., . . . Porwit, A. (2011). Immunophenotyping of acute leukemia and lymphoproliferative disorders: a consensus proposal of the European LeukemiaNet Work Package 10. Leukemia, 25(4), 567-574. https://doi.org/10.1038/leu.2010.312
Bertoli, S., Bérard, E., Huguet, F., Huynh, A., Tavitian, S., Vergez, F., . . . Recher, C. (2013). Time from diagnosis to intensive chemotherapy initiation does not adversely impact the outcome of patients with acute myeloid leukemia. Blood, 121(14), 2618-2626. https://doi.org/10.1182/blood-2012-09-454553
Binet, J. L., Auquier, A., Dighiero, G., Chastang, C., Piguet, H., Goasguen, J., . . . Gremy, F. (1981). A new prognostic classification of chronic lymphocytic leukemia derived from a multivariate survival analysis. Cancer, 48(1), 198-206. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/7237385/
Birgegård, G., Besses, C., Griesshammer, M., Gugliotta, L., Harrison, C. N., Hamdani, M., . . . Kiladjian, J. J. (2018). Treatment of essential thrombocythemia in Europe: a prospective long-term observational study of 3649 high-risk patients in the Evaluation of Anagrelide Efficacy and Long-term Safety study. Haematologica, 103(1), 51-60. https://doi.org/10.3324/haematol.2017.174672
Branford, S., Kim, D. D. H., Apperley, J. F., Eide, C. A., Mustjoki, S., Ong, S. T., . . . Hughes, T. P. (2019). Laying the foundation for genomically-based risk assessment in chronic myeloid leukemia. Leukemia, 33(8), 1835-1850. https://doi.org/10.1038/s41375-019-0512-y
Breems, D. A., Van Putten, W. L., Huijgens, P. C., Ossenkoppele, G. J., Verhoef, G. E., Verdonck, L. F., . . . Lowenberg, B. (2005). Prognostic index for adult patients with acute myeloid leukemia in first relapse. Journal of Clinical Oncology, 23(9), 1969-1978. https://doi.org/10.1200/jco.2005.06.027
Bringhen, S., Petrucci, M. T., Larocca, A., Conticello, C., Rossi, D., Magarotto, V., . . . Palumbo, A. (2014). Carfilzomib, cyclophosphamide, and dexamethasone in patients with newly diagnosed multiple myeloma: a multicenter, phase 2 study. Blood, 124(1), 63-69. https://doi.org/10.1182/blood-2014-03-563759
Burke, P. W., Hoelzer, D., Park, J. H., Schmiegelow, K., & Douer, D. (2020). Managing toxicities with asparaginase-based therapies in adult ALL: summary of an ESMO Open-Cancer Horizons roundtable discussion. ESMO Open, 5(5). https://doi.org/10.1136/esmoopen-2020-000858
Burnett, A. K., Milligan, D., Prentice, A. G., Goldstone, A. H., McMullin, M. F., Hills, R. K., & Wheatley, K. (2007). A comparison of low-dose cytarabine and hydroxyurea with or without all-trans retinoic acid for acute myeloid leukemia and high-risk myelodysplastic syndrome in patients not considered fit for intensive treatment. Cancer, 109(6), 1114-1124. https://doi.org/10.1002/cncr.22496
Burnett, A. K., Russell, N. H., Hills, R. K., Bowen, D., Kell, J., Knapper, S., . . . Grimwade, D. (2015a). Arsenic trioxide and all-trans retinoic acid treatment for acute promyelocytic leukaemia in all risk groups (AML17): results of a randomised, controlled, phase 3 trial. Lancet Oncology, 16(13), 1295-1305. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(15)00193-x
Burnett, A. K., Russell, N. H., Hills, R. K., Kell, J., Cavenagh, J., Kjeldsen, L., . . . Clark, R. E. (2015b). A randomized comparison of daunorubicin 90 mg/m2 vs 60 mg/m2 in AML induction: results from the UK NCRI AML17 trial in 1206 patients. Blood, 125(25), 3878-3885. https://doi.org/10.1182/blood-2015-01-623447
Bustin, S. A., Beaulieu, J. F., Huggett, J., Jaggi, R., Kibenge, F. S., Olsvik, P. A., . . . Toegel, S. (2010). MIQE precis: Practical implementation of minimum standard guidelines for fluorescence-based quantitative real-time PCR experiments. BMC molecular biology, 11, 74. https://doi.org/10.1186/1471-2199-11-74
Byrd, J. C., Furman, R. R., Coutre, S. E., Flinn, I. W., Burger, J. A., Blum, K. A., . . . O'Brien, S. (2013). Targeting BTK with ibrutinib in relapsed chronic lymphocytic leukemia. The New England journal of medicine, 369(1), 32-42. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1215637
Castillo, J. J., Advani, R. H., Branagan, A. R., Buske, C., Dimopoulos, M. A., D'Sa, S., . . . Kastritis, E. (2020a). Consensus treatment recommendations from the tenth International Workshop for Waldenström Macroglobulinaemia. The Lancet. Haematology, 7(11), e827-e837. https://doi.org/10.1016/s2352-3026(20)30224-6
Castillo, J. J., Gustine, J. N., Keezer, A., Meid, K., Flynn, C. A., Dubeau, T. E., . . . Treon, S. P. (2020b). Deepening of response after completing rituximab-containing therapy in patients with Waldenstrom macroglobulinemia. American journal of hematology, 95(4), 372-378. https://doi.org/10.1002/ajh.25712
Castillo, J. J., Itchaki, G., Paludo, J., Varettoni, M., Buske, C., Eyre, T. A., . . . Treon, S. P. (2019a). Ibrutinib for the treatment of Bing-Neel syndrome: a multicenter study. Blood, 133(4), 299-305. https://doi.org/10.1182/blood-2018-10-879593
Castillo, J. J., Xu, L., Gustine, J. N., Keezer, A., Meid, K., Dubeau, T. E., . . . Treon, S. P. (2019b). CXCR4 mutation subtypes impact response and survival outcomes in patients with Waldenström macroglobulinaemia treated with ibrutinib. British Journal of Haematology, 187(3), 356-363. https://doi.org/10.1111/bjh.16088
Catovsky, D., Richards, S., Matutes, E., Oscier, D., Dyer, M., Bezares, R. F., . . . Ncri Chronic Lymphocytic Leukaemia Working Group. (2007). Assessment of fludarabine plus cyclophosphamide for patients with chronic lymphocytic leukaemia (the LRF CLL4 Trial): a randomised controlled trial. Lancet, 370(9583), 230-239. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(07)61125-8
Cavo, M., & et al. Upublisert.
Cavo, M., Gay, F., Beksac, M., Pantani, L., Petrucci, M. T., Dimopoulos, M. A., . . . Sonneveld, P. (2020). Autologous haematopoietic stem-cell transplantation versus bortezomib-melphalan-prednisone, with or without bortezomib-lenalidomide-dexamethasone consolidation therapy, and lenalidomide maintenance for newly diagnosed multiple myeloma (EMN02/HO95): a multicentre, randomised, open-label, phase 3 study. The Lancet. Haematology. https://doi.org/10.1016/s2352-3026(20)30099-5
Cervantes, F., Alvarez-Larrán, A., Domingo, A., Arellano-Rodrigo, E., & Montserrat, E. (2005). Efficacy and tolerability of danazol as a treatment for the anaemia of myelofibrosis with myeloid metaplasia: long-term results in 30 patients. British Journal of Haematology, 129(6), 771-775. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2005.05524.x
Cervantes, F., Alvarez-Larrán, A., Hernández-Boluda, J. C., Sureda, A., Granell, M., Vallansot, R., . . . Montserrat, E. (2006). Darbepoetin-alpha for the anaemia of myelofibrosis with myeloid metaplasia. British Journal of Haematology, 134(2), 184-186. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2006.06142.x
Cervantes, F., Alvarez-Larrán, A., Hernández-Boluda, J. C., Sureda, A., Torrebadell, M., & Montserrat, E. (2004). Erythropoietin treatment of the anaemia of myelofibrosis with myeloid metaplasia: results in 20 patients and review of the literature. British Journal of Haematology, 127(4), 399-403. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2004.05229.x
Cervantes, F., Dupriez, B., Pereira, A., Passamonti, F., Reilly, J. T., Morra, E., . . . Tefferi, A. (2009). New prognostic scoring system for primary myelofibrosis based on a study of the International Working Group for Myelofibrosis Research and Treatment. Blood, 113(13), 2895-2901. https://doi.org/10.1182/blood-2008-07-170449
Cervantes, F., Hernández-Boluda, J. C., Alvarez, A., Nadal, E., & Montserrat, E. (2000). Danazol treatment of idiopathic myelofibrosis with severe anemia. Haematologica, 85(6), 595-599.
Chalandon, Y., Thomas, X., Hayette, S., Cayuela, J. M., Abbal, C., Huguet, F., . . . Group for Research on Adult Acute Lymphoblastic Leukemia. (2015). Randomized study of reduced-intensity chemotherapy combined with imatinib in adults with Ph-positive acute lymphoblastic leukemia. Blood, 125(24), 3711-3719. https://doi.org/10.1182/blood-2015-02-627935
Chang, C. K., Zhao, Y. S., Xu, F., Guo, J., Zhang, Z., He, Q., . . . Li, X. (2017). TP53 mutations predict decitabine-induced complete responses in patients with myelodysplastic syndromes. British Journal of Haematology, 176(4), 600-608. https://doi.org/10.1111/bjh.14455
Chapel, H., Dicato, M., Gamm, H., Brennan, V., Ries, F., Bunch, S. C., & Lee, M. (1994). Immunoglobulin replacement in patients with chronic lymphocytic leukaemia: A comparison of two dose regimes. British Journal of Haematology, 88(1), 209-212. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.1994.tb05002.x
Chari, A., Cho, H. J., Dhadwal, A., Morgan, G., La, L., Zarychta, K., . . . Parekh, S. (2017a). A phase 2 study of panobinostat with lenalidomide and weekly dexamethasone in myeloma. Blood advances, 1(19), 1575-1583. https://doi.org/10.1182/bloodadvances.2017007427
Chari, A., Suvannasankha, A., Fay, J. W., Arnulf, B., Kaufman, J. L., Ifthikharuddin, J. J., . . . Lonial, S. (2017b). Daratumumab plus pomalidomide and dexamethasone in relapsed and/or refractory multiple myeloma. Blood, 130(8), 974-981. https://doi.org/10.1182/blood-2017-05-785246
Charles, N. J., & Boyer, D. F. (2017). Mixed-Phenotype Acute Leukemia: Diagnostic Criteria and Pitfalls. Archives of pathology & laboratory medicine, 141(11), 1462-1468. https://doi.org/10.5858/arpa.2017-0218-RA
Cheson, B. D., Bennett, J. M., Grever, M., Kay, N., Keating, M. J., O'Brien, S., & Rai, K. R. (1996). National Cancer Institute-sponsored Working Group guidelines for chronic lymphocytic leukemia: revised guidelines for diagnosis and treatment. Blood, 87(12), 4990-4997.
Cheson, B. D., Greenberg, P. L., Bennett, J. M., Lowenberg, B., Wijermans, P. W., Nimer, S. D., . . . Kantarjian, H. (2006). Clinical application and proposal for modification of the International Working Group (IWG) response criteria in myelodysplasia. Blood, 108(2), 419-425. https://doi.org/10.1182/blood-2005-10-4149
Cibeira, M. T., Sanchorawala, V., Seldin, D. C., Quillen, K., Berk, J. L., Dember, L. M., . . . Skinner, M. (2011). Outcome of AL amyloidosis after high-dose melphalan and autologous stem cell transplantation: long-term results in a series of 421 patients. Blood, 118(16), 4346-4352. https://doi.org/10.1182/blood-2011-01-330738
CLL Trialists' Collaborative Group. (1999). Chemotherapeutic options in chronic lymphocytic leukemia: a meta-analysis of the randomized trials. Journal of the National Cancer Institute, 91(10), 861-868.
Comenzo, R. L., & Gertz, M. A. (2002). Autologous stem cell transplantation for primary systemic amyloidosis. Blood, 99(12), 4276-4282. https://doi.org/10.1182/blood.v99.12.4276
Comenzo, R. L., Reece, D., Palladini, G., Seldin, D., Sanchorawala, V., Landau, H., . . . Merlini, G. (2012). Consensus guidelines for the conduct and reporting of clinical trials in systemic light-chain amyloidosis. Leukemia, 26(11), 2317-2325. https://doi.org/10.1038/leu.2012.100
Cook, G., Williams, C., Brown, J. M., Cairns, D. A., Cavenagh, J., Snowden, J. A., . . . Morris, T. C. (2014). High-dose chemotherapy plus autologous stem-cell transplantation as consolidation therapy in patients with relapsed multiple myeloma after previous autologous stem-cell transplantation (NCRI Myeloma X Relapse [Intensive trial]): a randomised, open-label, phase 3 trial. Lancet Oncology, 15(8), 874-885. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(14)70245-1
Cornelissen, J. J., Gratwohl, A., Schlenk, R. F., Sierra, J., Bornhauser, M., Juliusson, G., . . . Ossenkoppele, G. J. (2012). The European LeukemiaNet AML Working Party consensus statement on allogeneic HSCT for patients with AML in remission: an integrated-risk adapted approach. Nature reviews. Clinical oncology, 9(10), 579-590. https://doi.org/10.1038/nrclinonc.2012.150
Cortelazzo, S., Ferreri, A., Hoelzer, D., & Ponzoni, M. (2017). Lymphoblastic lymphoma. Critical Reviews in Oncology/Hematology, 113, 304-317. https://doi.org/10.1016/j.critrevonc.2017.03.020
Cortes, J., Lomaia, E., Turkina, A., Moiraghi, B., Sutton, M. U., Pavlovsky, C., . . . Deininger, M. (2020). Interim Analysis from the OPTIC Trial - A Dose-Ranging Study of 3 Starting Doses of Ponatinib. Møtepresentasjon på 25th EHA Annual Congress: "Unfolding the future!", June 11-21, 2020. Hentet fra https://library.ehaweb.org/eha/2020/eha25th/294992/
Cortes, J. E., Gambacorti-Passerini, C., Deininger, M. W., Mauro, M. J., Chuah, C., Kim, D. W., . . . Brummendorf, T. H. (2018a). Bosutinib Versus Imatinib for Newly Diagnosed Chronic Myeloid Leukemia: Results From the Randomized BFORE Trial. Journal of Clinical Oncology, 36(3), 231-237. https://doi.org/10.1200/jco.2017.74.7162
Cortes, J. E., Kim, D. W., Kantarjian, H. M., Brummendorf, T. H., Dyagil, I., Griskevicius, L., . . . Gambacorti-Passerini, C. (2012). Bosutinib versus imatinib in newly diagnosed chronic-phase chronic myeloid leukemia: results from the BELA trial. Journal of Clinical Oncology, 30(28), 3486-3492. https://doi.org/10.1200/JCO.2011.38.7522
Cortes, J. E., Kim, D. W., Pinilla-Ibarz, J., le Coutre, P. D., Paquette, R., Chuah, C., . . . Kantarjian, H. M. (2018b). Ponatinib efficacy and safety in Philadelphia chromosome-positive leukemia: final 5-year results of the phase 2 PACE trial. Blood, 132(4), 393-404. https://doi.org/10.1182/blood-2016-09-739086
Costa, R., Abdulhaq, H., Haq, B., Shadduck, R. K., Latsko, J., Zenati, M., . . . Lister, J. (2011). Activity of azacitidine in chronic myelomonocytic leukemia. Cancer, 117(12), 2690-2696. https://doi.org/10.1002/cncr.25759
Craddock, C., Labopin, M., Robin, M., Finke, J., Chevallier, P., Yakoub-Agha, I., . . . Mohty, M. (2016). Clinical activity of azacitidine in patients who relapse after allogeneic stem cell transplantation for acute myeloid leukemia. Haematologica, 101(7), 879-883. https://doi.org/10.3324/haematol.2015.140996
Crespo, M., Bosch, F., Villamor, N., Bellosillo, B., Colomer, D., Rozman, M., . . . Montserrat, E. (2003). ZAP-70 expression as a surrogate for immunoglobulin-variable-region mutations in chronic lymphocytic leukemia. New England Journal of Medicine, 348(18), 1764-1775. https://doi.org/10.1056/NEJMoa023143
Cross, N. C., White, H. E., Colomer, D., Ehrencrona, H., Foroni, L., Gottardi, E., . . . Hochhaus, A. (2015). Laboratory recommendations for scoring deep molecular responses following treatment for chronic myeloid leukemia. Leukemia, 29(5), 999-1003. https://doi.org/10.1038/leu.2015.29
Cross, N. C., White, H. E., Müller, M. C., Saglio, G., & Hochhaus, A. (2012). Standardized definitions of molecular response in chronic myeloid leukemia. Leukemia, 26(10), 2172-2175. https://doi.org/10.1038/leu.2012.104
Cusack, J. C., Jr., Seymour, J. F., Lerner, S., Keating, M. J., & Pollock, R. E. (1997). Role of splenectomy in chronic lymphocytic leukemia. Journal of the American College of Surgeons, 185(3), 237-243. https://doi.org/10.1016/s1072-7515(97)00057-4
D'Sa, S., Kersten, M. J., Castillo, J. J., Dimopoulos, M., Kastritis, E., Laane, E., . . . Lunn, M. P. (2017). Investigation and management of IgM and Waldenstrom-associated peripheral neuropathies: recommendations from the IWWM-8 consensus panel. British Journal of Haematology, 176(5), 728-742. https://doi.org/10.1111/bjh.14492
Damaj, G., Duhamel, A., Robin, M., Beguin, Y., Michallet, M., Mohty, M., . . . Yakoub-Agha, I. (2012). Impact of azacitidine before allogeneic stem-cell transplantation for myelodysplastic syndromes: a study by the Societe Francaise de Greffe de Moelle et de Therapie-Cellulaire and the Groupe-Francophone des Myelodysplasies. Journal of Clinical Oncology, 30(36), 4533-4540. https://doi.org/10.1200/jco.2012.44.3499
Damle, R. N., Wasil, T., Fais, F., Ghiotto, F., Valetto, A., Allen, S. L., . . . Chiorazzi, N. (1999). Ig V gene mutation status and CD38 expression as novel prognostic indicators in chronic lymphocytic leukemia. Blood, 94(6), 1840-1847. https://doi.org/10.1182/blood.V94.6.1840
Davis, B. H., Holden, J. T., Bene, M. C., Borowitz, M. J., Braylan, R. C., Cornfield, D., . . . Stetler-Stevenson, M. (2007). 2006 Bethesda International Consensus recommendations on the flow cytometric immunophenotypic analysis of hematolymphoid neoplasia: medical indications. Cytometry. Part B, Clinical cytometry, 72 Suppl 1, S5-13. https://doi.org/10.1002/cyto.b.20365
de Botton, S., Fawaz, A., Chevret, S., Dombret, H., Thomas, X., Sanz, M., . . . Fenaux, P. (2005). Autologous and allogeneic stem-cell transplantation as salvage treatment of acute promyelocytic leukemia initially treated with all-trans-retinoic acid: a retrospective analysis of the European acute promyelocytic leukemia group. Journal of Clinical Oncology, 23(1), 120-126. https://doi.org/10.1200/jco.2005.03.127
de la Rubia, J., Regadera, A., Martin, G., Cervera, J., Sanz, G., Martinez, J., . . . Sanz, M. (2002). FLAG-IDA regimen (fludarabine, cytarabine, idarubicin and G-CSF) in the treatment of patients with high-risk myeloid malignancies. Leukemia Research, 26(8), 725-730. https://doi.org/10.1016/s0145-2126(02)00003-6
de Lavallade, H., Apperley, J. F., Khorashad, J. S., Milojkovic, D., Reid, A. G., Bua, M., . . . Marin, D. (2008). Imatinib for newly diagnosed patients with chronic myeloid leukemia: incidence of sustained responses in an intention-to-treat analysis. Journal of Clinical Oncology, 26(20), 3358-3363. https://doi.org/10.1200/JCO.2007.15.8154
de Witte, T., Bowen, D., Robin, M., Malcovati, L., Niederwieser, D., Yakoub-Agha, I., . . . Kroger, N. (2017). Allogeneic hematopoietic stem cell transplantation for MDS and CMML: recommendations from an international expert panel. Blood, 129(13), 1753-1762. https://doi.org/10.1182/blood-2016-06-724500
de Waal, E. G., de Munck, L., Hoogendoorn, M., Woolthuis, G., van der Velden, A., Tromp, Y., . . . Hovenga, S. (2015). Combination therapy with bortezomib, continuous low-dose cyclophosphamide and dexamethasone followed by one year of maintenance treatment for relapsed multiple myeloma patients. British Journal of Haematology, 171(5), 720-725. https://doi.org/10.1111/bjh.13653
Dearden, C., Wade, R., Else, M., Richards, S., Milligan, D., Hamblin, T., & Catovsky, D. (2008). The prognostic significance of a positive direct antiglobulin test in chronic lymphocytic leukemia: a beneficial effect of the combination of fludarabine and cyclophosphamide on the incidence of hemolytic anemia. Blood, 111(4), 1820-1826. https://doi.org/10.1182/blood-2007-07-101303
Denzlinger, C., Bowen, D., Benz, D., Gelly, K., Brugger, W., & Kanz, L. (2000). Low-dose melphalan induces favourable responses in elderly patients with high-risk myelodysplastic syndromes or secondary acute myeloid leukaemia. British Journal of Haematology, 108(1), 93-95. https://doi.org/10.1046/j.1365-2141.2000.01825.x
Dimopoulos, M. A., Garcia-Sanz, R., Gavriatopoulou, M., Morel, P., Kyrtsonis, M. C., Michalis, E., . . . Sonneveld, P. (2013). Primary therapy of Waldenstrom macroglobulinemia (WM) with weekly bortezomib, low-dose dexamethasone, and rituximab (BDR): long-term results of a phase 2 study of the European Myeloma Network (EMN). Blood, 122(19), 3276-3282. https://doi.org/10.1182/blood-2013-05-503862
Dimopoulos, M. A., & Kastritis, E. (2018a). Denosumab for myeloma bone disease: ready for prime time? Lancet Oncology, 19(3), 277-278. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(18)30075-5
Dimopoulos, M. A., Lonial, S., Betts, K. A., Chen, C., Zichlin, M. L., Brun, A., . . . Richardson, P. G. (2018b). Elotuzumab plus lenalidomide and dexamethasone in relapsed/refractory multiple myeloma: Extended 4-year follow-up and analysis of relative progression-free survival from the randomized ELOQUENT-2 trial. Cancer, 124(20), 4032-4043. https://doi.org/10.1002/cncr.31680
Dimopoulos, M. A., Trotman, J., Tedeschi, A., Matous, J. V., Macdonald, D., Tam, C., . . . Buske, C. (2017). Ibrutinib for patients with rituximab-refractory Waldenström's macroglobulinaemia (iNNOVATE): an open-label substudy of an international, multicentre, phase 3 trial. Lancet Oncology, 18(2), 241-250. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(16)30632-5
Dispenzieri, A., Dingli, D., Kumar, S. K., Rajkumar, S. V., Lacy, M. Q., Hayman, S., . . . Gertz, M. A. (2010). Discordance between serum cardiac biomarker and immunoglobulin-free light-chain response in patients with immunoglobulin light-chain amyloidosis treated with immune modulatory drugs. American journal of hematology, 85(10), 757-759. https://doi.org/10.1002/ajh.21822
Dispenzieri, A., Seenithamby, K., Lacy, M. Q., Kumar, S. K., Buadi, F. K., Hayman, S. R., . . . Gertz, M. A. (2013). Patients with immunoglobulin light chain amyloidosis undergoing autologous stem cell transplantation have superior outcomes compared with patients with multiple myeloma: a retrospective review from a tertiary referral center. Bone marrow transplantation, 48(10), 1302-1307. https://doi.org/10.1038/bmt.2013.53
Dodillet, H., Kreuzer, K. A., Monsef, I., & Skoetz, N. (2017). Thrombopoietin mimetics for patients with myelodysplastic syndromes. The Cochrane database of systematic reviews, 9, CD009883. https://doi.org/10.1002/14651858.CD009883.pub2
Dohner, H., Estey, E. H., Amadori, S., Appelbaum, F. R., Buchner, T., Burnett, A. K., . . . European LeukemiaNet. (2010). Diagnosis and management of acute myeloid leukemia in adults: recommendations from an international expert panel, on behalf of the European LeukemiaNet. Blood, 115(3), 453-474. https://doi.org/10.1182/blood-2009-07-235358
Dombret, H., Seymour, J. F., Butrym, A., Wierzbowska, A., Selleslag, D., Jang, J. H., . . . Dohner, H. (2015). International phase 3 study of azacitidine vs conventional care regimens in older patients with newly diagnosed AML with >30% blasts. Blood, 126(3), 291-299. https://doi.org/10.1182/blood-2015-01-621664
Dreger, P., Corradini, P., Kimby, E., Michallet, M., Milligan, D., Schetelig, J., . . . Chronic Leukemia Working Party of the Ebmt. (2007). Indications for allogeneic stem cell transplantation in chronic lymphocytic leukemia: the EBMT transplant consensus. Leukemia, 21(1), 12-17. https://doi.org/10.1038/sj.leu.2404441
Dreger, P., Dohner, H., Ritgen, M., Bottcher, S., Busch, R., Dietrich, S., . . . German C. L. L. Study Group. (2010). Allogeneic stem cell transplantation provides durable disease control in poor-risk chronic lymphocytic leukemia: long-term clinical and MRD results of the German CLL Study Group CLL3X trial. Blood, 116(14), 2438-2447. https://doi.org/10.1182/blood-2010-03-275420
Duetz, C., Westers, T. M., & van de Loosdrecht, A. A. (2019). Clinical Implication of Multi-Parameter Flow Cytometry in Myelodysplastic Syndromes. Pathobiology : journal of immunopathology, molecular and cellular biology, 86(1), 14-23. https://doi.org/10.1159/000490727
Dunleavy, K., Pittaluga, S., Shovlin, M., Steinberg, S. M., Cole, D., Grant, C., . . . Wilson, W. H. (2013). Low-intensity therapy in adults with Burkitt's lymphoma. New England Journal of Medicine, 369(20), 1915-1925. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1308392
Duong, H. K., Akhtari, M., Ahn, K. W., Hu, Z. H., Popat, U. R., Alyea, I. E. P., . . . Saber, W. (2015a). Allogeneic hematopoietic cell transplantation for adult chronic myelomonocytic leukemia. Biology of Blood and Marrow Transplantation, 21(2 SUPPL. 1), S30-S31. https://doi.org/10.1016/j.bbmt.2014.11.022
Duong, V. H., Bhatnagar, B., Zandberg, D. P., Vannorsdall, E. J., Tidwell, M. L., Chen, Q., & Baer, M. R. (2015b). Lack of objective response of myelodysplastic syndromes and acute myeloid leukemia to decitabine after failure of azacitidine. Leukemia and Lymphoma, 56(6), 1718-1722. https://doi.org/10.3109/10428194.2014.966708
Durie, B. G., Hoering, A., Abidi, M. H., Rajkumar, S. V., Epstein, J., Kahanic, S. P., . . . Dispenzieri, A. (2017). Bortezomib with lenalidomide and dexamethasone versus lenalidomide and dexamethasone alone in patients with newly diagnosed myeloma without intent for immediate autologous stem-cell transplant (SWOG S0777): a randomised, open-label, phase 3 trial. Lancet, 389(10068), 519-527. https://doi.org/10.1016/s0140-6736(16)31594-x
Döhner, H., Estey, E., Grimwade, D., Amadori, S., Appelbaum, F. R., Büchner, T., . . . Bloomfield, C. D. (2017). Diagnosis and management of AML in adults: 2017 ELN recommendations from an international expert panel. Blood, 129(4), 424-447. https://doi.org/10.1182/blood-2016-08-733196
Döhner, H., Stilgenbauer, S., Benner, A., Leupolt, E., Krober, A., Bullinger, L., . . . Lichter, P. (2000). Genomic aberrations and survival in chronic lymphocytic leukemia. New England Journal of Medicine, 343(26), 1910-1916. https://doi.org/10.1056/NEJM200012283432602
Eichhorst, B. F., Busch, R., Stilgenbauer, S., Stauch, M., Bergmann, M. A., Ritgen, M., . . . German C. L. L. Study Group. (2009). First-line therapy with fludarabine compared with chlorambucil does not result in a major benefit for elderly patients with advanced chronic lymphocytic leukemia. Blood, 114(16), 3382-3391. https://doi.org/10.1182/blood-2009-02-206185
Eichhorst, B. F., Fischer, K., Fink, A. M., Elter, T., Wendtner, C. M., Goede, V., . . . Hallek, M. (2011). Limited clinical relevance of imaging techniques in the follow-up of patients with advanced chronic lymphocytic leukemia: results of a meta-analysis. Blood, 117(6), 1817-1821. https://doi.org/10.1182/blood-2010-04-282228
Elena, C., Galli, A., Such, E., Meggendorfer, M., Germing, U., Rizzo, E., . . . Cazzola, M. (2016). Integrating clinical features and genetic lesions in the risk assessment of patients with chronic myelomonocytic leukemia. Blood, 128(10), 1408-1417. https://doi.org/10.1182/blood-2016-05-714030
Else, M., Dearden, C. E., Matutes, E., Forconi, F., Lauria, F., Ahmad, H., . . . Catovsky, D. (2011). Rituximab with pentostatin or cladribine: an effective combination treatment for hairy cell leukemia after disease recurrence. Leukemia and Lymphoma, 52 Suppl 2, 75-78. https://doi.org/10.3109/10428194.2011.568650
Fabarius, A., Leitner, A., Hochhaus, A., Muller, M. C., Hanfstein, B., Haferlach, C., . . . Hehlmann, R. (2011). Impact of additional cytogenetic aberrations at diagnosis on prognosis of CML: long-term observation of 1151 patients from the randomized CML Study IV. Blood, 118(26), 6760-6768. https://doi.org/10.1182/blood-2011-08-373902
Falk, R. H. (2005). Diagnosis and management of the cardiac amyloidoses. Circulation, 112(13), 2047-2060. https://doi.org/10.1161/CIRCULATIONAHA.104.489187
Fenaux, P., Giagounidis, A., Selleslag, D., Beyne-Rauzy, O., Mufti, G., Mittelman, M., . . . Hellstrom-Lindberg, E. (2011). A randomized phase 3 study of lenalidomide versus placebo in RBC transfusion-dependent patients with Low-/Intermediate-1-risk myelodysplastic syndromes with del5q. Blood, 118(14), 3765-3776. https://doi.org/10.1182/blood-2011-01-330126
Fenaux, P., Mufti, G. J., Hellström-Lindberg, E., Santini, V., Finelli, C., Giagounidis, A., . . . International Vidaza High-Risk MDS Survival Study Group. (2009). Efficacy of azacitidine compared with that of conventional care regimens in the treatment of higher-risk myelodysplastic syndromes: a randomised, open-label, phase III study. Lancet Oncology, 10(3), 223-232. https://doi.org/10.1016/S1470-2045(09)70003-8
Fenaux, P., Mufti, G. J., Hellström-Lindberg, E., Santini, V., Gattermann, N., Germing, U., . . . Silverman, L. R. (2010). Azacitidine prolongs overall survival compared with conventional care regimens in elderly patients with low bone marrow blast count acute myeloid leukemia. Journal of Clinical Oncology, 28(4), 562-569. https://doi.org/10.1200/Jco.2009.23.8329
Fenaux, P., Santini, V., Spiriti, M. A. A., Giagounidis, A., Schlag, R., Radinoff, A., . . . Platzbecker, U. (2018). A phase 3 randomized, placebo-controlled study assessing the efficacy and safety of epoetin-alpha in anemic patients with low-risk MDS. Leukemia, 32(12), 2648-2658. https://doi.org/10.1038/s41375-018-0118-9
Feng, D., Edwards, W. D., Oh, J. K., Chandrasekaran, K., Grogan, M., Martinez, M. W., . . . Klarich, K. W. (2007). Intracardiac thrombosis and embolism in patients with cardiac amyloidosis. Circulation, 116(21), 2420-2426. https://doi.org/10.1161/CIRCULATIONAHA.107.697763
Feng, D., Syed, I. S., Martinez, M., Oh, J. K., Jaffe, A. S., Grogan, M., . . . Klarich, K. W. (2009). Intracardiac thrombosis and anticoagulation therapy in cardiac amyloidosis. Circulation, 119(18), 2490-2497. https://doi.org/10.1161/CIRCULATIONAHA.108.785014
Fermand, J. P., Bridoux, F., Dispenzieri, A., Jaccard, A., Kyle, R. A., Leung, N., & Merlini, G. (2018). Monoclonal gammopathy of clinical significance: a novel concept with therapeutic implications. Blood, 132(14), 1478-1485. https://doi.org/10.1182/blood-2018-04-839480
Fink, E. C., & Ebert, B. L. (2015). The novel mechanism of lenalidomide activity. Blood, 126(21), 2366-2369. https://doi.org/10.1182/blood-2015-07-567958
Fredly, H., Ersvær, E., Kittang, A. O., Tsykunova, G., Gjertsen, B. T., & Bruserud, O. (2013a). The combination of valproic acid, all-trans retinoic acid and low-dose cytarabine as disease-stabilizing treatment in acute myeloid leukemia. Clinical epigenetics, 5(1), 13. https://doi.org/10.1186/1868-7083-5-13
Fredly, H., Gjertsen, B. T., & Bruserud, O. (2013b). Histone deacetylase inhibition in the treatment of acute myeloid leukemia: the effects of valproic acid on leukemic cells, and the clinical and experimental evidence for combining valproic acid with other antileukemic agents. Clinical epigenetics, 5(1), 12. https://doi.org/10.1186/1868-7083-5-12
Furman, R. R., Sharman, J. P., Coutre, S. E., Cheson, B. D., Pagel, J. M., Hillmen, P., . . . O'Brien, S. M. (2014). Idelalisib and rituximab in relapsed chronic lymphocytic leukemia. New England Journal of Medicine, 370(11), 997-1007. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1315226
Gangat, N., Caramazza, D., Vaidya, R., George, G., Begna, K., Schwager, S., . . . Tefferi, A. (2011). DIPSS plus: a refined Dynamic International Prognostic Scoring System for primary myelofibrosis that incorporates prognostic information from karyotype, platelet count, and transfusion status. Journal of Clinical Oncology, 29(4), 392-397. https://doi.org/10.1200/JCO.2010.32.2446
Gardin, C., Turlure, P., Fagot, T., Thomas, X., Terre, C., Contentin, N., . . . Dombret, H. (2007). Postremission treatment of elderly patients with acute myeloid leukemia in first complete remission after intensive induction chemotherapy: results of the multicenter randomized Acute Leukemia French Association (ALFA) 9803 trial. Blood, 109(12), 5129-5135. https://doi.org/10.1182/blood-2007-02-069666
Garelius, H. K., Johnston, W. T., Smith, A. G., Park, S., de Swart, L., Fenaux, P., . . . Hellstrom-Lindberg, E. (2017). Erythropoiesis-stimulating agents significantly delay the onset of a regular transfusion need in nontransfused patients with lower-risk myelodysplastic syndrome. Journal of internal medicine, 281(3), 284-299. https://doi.org/10.1111/joim.12579
Gattermann, N., Finelli, C., Porta, M. D., Fenaux, P., Ganser, A., Guerci-Bresler, A., . . . Rose, C. (2010). Deferasirox in iron-overloaded patients with transfusion-dependent myelodysplastic syndromes: Results from the large 1-year EPIC study. Leukemia Research, 34(9), 1143-1150. https://doi.org/10.1016/j.leukres.2010.03.009
Gattermann, N., & Rachmilewitz, E. A. (2011). Iron overload in MDS-pathophysiology, diagnosis, and complications. Annals of hematology, 90(1), 1-10. https://doi.org/10.1007/s00277-010-1091-1
Gertz, M. A., Comenzo, R., Falk, R. H., Fermand, J. P., Hazenberg, B. P., Hawkins, P. N., . . . Grateau, G. (2005). Definition of organ involvement and treatment response in immunoglobulin light chain amyloidosis (AL): a consensus opinion from the 10th International Symposium on Amyloid and Amyloidosis, Tours, France, 18-22 April 2004. American journal of hematology, 79(4), 319-328. https://doi.org/10.1002/ajh.20381
Geyer, H. L., & Mesa, R. A. (2014). Therapy for myeloproliferative neoplasms: when, which agent, and how? Blood, 124(24), 3529-3537. https://doi.org/10.1182/blood-2014-05-577635
Ghanima, W., Heldal, D., & Tjønnfjord, G. E. (2002). Hårcelleleukemi behandlet med cladribin. Tidsskrift for den Norske legeforening, 122(11), 1094-1097.
Ghazal, H. (2002). Successful treatment of pure red cell aplasia with rituximab in patients with chronic lymphocytic leukemia. Blood, 99(3), 1092-1094. https://doi.org/10.1182/blood.v99.3.1092
Giebel, S., Czyz, A., Ottmann, O., Baron, F., Brissot, E., Ciceri, F., . . . Nagler, A. (2016). Use of tyrosine kinase inhibitors to prevent relapse after allogeneic hematopoietic stem cell transplantation for patients with Philadelphia chromosome-positive acute lymphoblastic leukemia: A position statement of the Acute Leukemia Working Party of the European Society for Blood and Marrow Transplantation. Cancer, 122(19), 2941-2951. https://doi.org/10.1002/cncr.30130
Giles, F. J., Borthakur, G., Ravandi, F., Faderl, S., Verstovsek, S., Thomas, D., . . . Kantarjian, H. (2007). The haematopoietic cell transplantation comorbidity index score is predictive of early death and survival in patients over 60 years of age receiving induction therapy for acute myeloid leukaemia. British Journal of Haematology, 136(4), 624-627. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2006.06476.x
Girinsky, T., Guillot-Vals, D., Koscielny, S., Cosset, J. M., Ganem, G., Carde, P., . . . Munck, J. N. (2001). A high and sustained response rate in refractory or relapsing low-grade lymphoma masses after low-dose radiation: analysis of predictive parameters of response to treatment. International Journal of Radiation Oncology Biology Physics, 51(1), 148-155. https://doi.org/10.1016/s0360-3016(01)01626-1
Girmenia, C., Candoni, A., Delia, M., Latagliata, R., Molteni, A., Oliva, E. N., . . . Musto, P. (2019). Infection control in patients with myelodysplastic syndromes who are candidates for active treatment: Expert panel consensus-based recommendations. Blood reviews, 34, 16-25. https://doi.org/10.1016/j.blre.2018.10.002
Gisslinger, H., Gotic, M., Holowiecki, J., Penka, M., Thiele, J., Kvasnicka, H. M., . . . Petrides, P. E. (2013). Anagrelide compared with hydroxyurea in WHO-classified essential thrombocythemia: the ANAHYDRET Study, a randomized controlled trial. Blood, 121(10), 1720-1728. https://doi.org/10.1182/blood-2012-07-443770
Gisslinger, H., Klade, C., Georgiev, P., Krochmalczyk, D., Gercheva-Kyuchukova, L., Egyed, M., . . . Kiladjian, J. J. (2020). Ropeginterferon alfa-2b versus standard therapy for polycythaemia vera (PROUD-PV and CONTINUATION-PV): a randomised, non-inferiority, phase 3 trial and its extension study. The Lancet. Haematology, 7(3), e196-e208. https://doi.org/10.1016/s2352-3026(19)30236-4
Goede, V., Fischer, K., Busch, R., Engelke, A., Eichhorst, B., Wendtner, C. M., . . . Hallek, M. (2014). Obinutuzumab plus chlorambucil in patients with CLL and coexisting conditions. New England Journal of Medicine, 370(12), 1101-1110. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1313984
Gowin, K., Jain, T., Kosiorek, H., Tibes, R., Camoriano, J., Palmer, J., & Mesa, R. (2017). Pegylated interferon alpha - 2a is clinically effective and tolerable in myeloproliferative neoplasm patients treated off clinical trial. Leukemia Research, 54, 73-77. https://doi.org/10.1016/j.leukres.2017.01.006
Gratwohl, A., Stern, M., Brand, R., Apperley, J., Baldomero, H., de Witte, T., . . . European Group for Blood Marrow Transplantation the European Leukemia Net. (2009). Risk score for outcome after allogeneic hematopoietic stem cell transplantation: a retrospective analysis. Cancer, 115(20), 4715-4726. https://doi.org/10.1002/cncr.24531
Greenberg, P., Cox, C., LeBeau, M. M., Fenaux, P., Morel, P., Sanz, G., . . . Bennett, J. (1997). International scoring system for evaluating prognosis in myelodysplastic syndromes. Blood, 89(6), 2079-2088.
Greenberg, P. L., Tuechler, H., Schanz, J., Sanz, G., Garcia-Manero, G., Solé, F., . . . Haase, D. (2012). Revised international prognostic scoring system for myelodysplastic syndromes. Blood, 120(12), 2454-2465. https://doi.org/10.1182/blood-2012-03-420489
Gribabis, D. A., Panayiotidis, P., Boussiotis, V. A., Hannoun, C., & Pangalis, G. A. (1994). Influenza virus vaccine in B-cell chronic lymphocytic leukaemia patients. Acta Haematologica, 91(3), 115-118. https://doi.org/10.1159/000204315
Griffiths, H., Brennan, V., Lea, J., Bunch, C., & Chapel, H. (1989). Crossover study of immunoglobulin replacement therapy in patients with low-grade B-cell tumors. Blood, 73(2), 366-368.
Guglielmelli, P., Lasho, T. L., Rotunno, G., Score, J., Mannarelli, C., Pancrazzi, A., . . . Tefferi, A. (2014). The number of prognostically detrimental mutations and prognosis in primary myelofibrosis: an international study of 797 patients. Leukemia, 28(9), 1804-1810. https://doi.org/10.1038/leu.2014.76
Guiney, M. J., Liew, K. H., Quong, G. G., & Cooper, I. A. (1989). A study of splenic irradiation in chronic lymphocytic leukemia. International Journal of Radiation Oncology Biology Physics, 16(1), 225-229. https://doi.org/10.1016/0360-3016(89)90035-7
Gupta, N., Kavuru, S., Patel, D., Janson, D., Driscoll, N., Ahmed, S., & Rai, K. R. (2002). Rituximab-based chemotherapy for steroid-refractory autoimmune hemolytic anemia of chronic lymphocytic leukemia. Leukemia, 16(10), 2092-2095. https://doi.org/10.1038/sj.leu.2402676
Gökbuget, N. (2013). How I treat older patients with ALL. Blood, 122(8), 1366-1375. https://doi.org/10.1182/blood-2012-07-379016
Gökbuget, N., Dombret, H., Bonifacio, M., Reichle, A., Graux, C., Faul, C., . . . Bargou, R. C. (2018). Blinatumomab for minimal residual disease in adults with B-cell precursor acute lymphoblastic leukemia. Blood, 131(14), 1522-1531. https://doi.org/10.1182/blood-2017-08-798322
Haferlach, C., Rieder, H., Lillington, D. M., Dastugue, N., Hagemeijer, A., Harbott, J., . . . Fonatsch, C. (2007). Proposals for standardized protocols for cytogenetic analyses of acute leukemias, chronic lymphocytic leukemia, chronic myeloid leukemia, chronic myeloproliferative disorders, and myelodysplastic syndromes. Genes, chromosomes & cancer, 46(5), 494-499. https://doi.org/10.1002/gcc.20433
Haferlach, T., Nagata, Y., Grossmann, V., Okuno, Y., Bacher, U., Nagae, G., . . . Ogawa, S. (2014). Landscape of genetic lesions in 944 patients with myelodysplastic syndromes. Leukemia, 28(2), 241-247. https://doi.org/10.1038/leu.2013.336
Hallek, M., Cheson, B. D., Catovsky, D., Caligaris-Cappio, F., Dighiero, G., Döhner, H., . . . Kipps, T. J. (2008). Guidelines for the diagnosis and treatment of chronic lymphocytic leukemia: a report from the International Workshop on Chronic Lymphocytic Leukemia updating the National Cancer Institute-Working Group 1996 guidelines. Blood, 111(12), 5446-5456. https://doi.org/10.1182/blood-2007-06-093906
Hallek, M., Fischer, K., Fingerle-Rowson, G., Fink, A. M., Busch, R., Mayer, J., . . . Stilgenbauer, S. (2010). Addition of rituximab to fludarabine and cyclophosphamide in patients with chronic lymphocytic leukaemia: a randomised, open-label, phase 3 trial. Lancet, 376(9747), 1164-1174. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(10)61381-5
Hamblin, T. J. (2006). Autoimmune complications of chronic lymphocytic leukemia. Seminars in Oncology, 33(2), 230-239. https://doi.org/10.1053/j.seminoncol.2006.01.011
Hamblin, T. J., Davis, Z., Gardiner, A., Oscier, D. G., & Stevenson, F. K. (1999). Unmutated Ig V(H) genes are associated with a more aggressive form of chronic lymphocytic leukemia. Blood, 94(6), 1848-1854.
Harrison, C., Kiladjian, J. J., Al-Ali, H. K., Gisslinger, H., Waltzman, R., Stalbovskaya, V., . . . Barosi, G. (2012). JAK inhibition with ruxolitinib versus best available therapy for myelofibrosis. New England Journal of Medicine, 366(9), 787-798. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1110556
Harrison, C. N., Campbell, P. J., Buck, G., Wheatley, K., East, C. L., Bareford, D., . . . Green, A. R. (2005). Hydroxyurea compared with anagrelide in high-risk essential thrombocythemia. New England Journal of Medicine, 353(1), 33-45. https://doi.org/10.1056/NEJMoa043800
Harrison, C. N., & Robinson, S. E. (2011). Myeloproliferative disorders in pregnancy. Hematology/oncology clinics of North America, 25(2), 261-275, vii. https://doi.org/10.1016/j.hoc.2011.01.008
Hasselbalch, H. C., & Bjørn, M. E. (2015). Ruxolitinib versus standard therapy for the treatment of polycythemia vera. New England Journal of Medicine, 372(17), 1670. https://doi.org/10.1056/NEJMc1502524
Hasselbalch, H. C., & Holmström, M. O. (2019). Perspectives on interferon-alpha in the treatment of polycythemia vera and related myeloproliferative neoplasms: minimal residual disease and cure? Seminars in immunopathology, 41(1), 5-19. https://doi.org/10.1007/s00281-018-0700-2
Hastings, R., Howell, R., Betts, D., Porter, S., Haferlach, C., Dastugue, N., & Radford-Weiss, I. (2013). Guidelines and Quality Assurance for Acquired Cytogenetics: a common European framework for quality assessment for banded chromosome studies and molecular cytogenetic investigations of acquired abnormalities. (European cytogeneticist association newsletter No. 31 January 2013). Neuilly, France: European cytogeneticist association. Hentet fra http://www.e-c-a.eu/files/downloads/Guidelines/NL31_Acquired_Guidelines.pdf
Hegde, U. P., Wilson, W. H., White, T., & Cheson, B. D. (2002). Rituximab treatment of refractory fludarabine-associated immune thrombocytopenia in chronic lymphocytic leukemia. Blood, 100(6), 2260-2262.
Heim, S., & Mitelman, F. (red.). (2015). Cancer cytogenetics (4. utg.). Hoboken, N.J: Wiley-Blackwell.
Heinrich-Heine University, Duesseldorf. (2011). Safety Study of 5-Azacitidine and Standard Donor Lymphocyte Infusion (DLI) to Treat Acute Myeloid Leukemia (AML) or Myelodysplastic Syndrome (MDS) Relapsing After Allogeneic Stem Cell Transplantation [pågående studie] (NCT00795548). Hentet fra https://clinicaltrials.gov/ct2/show/NCT00795548
Hellström-Lindberg, E., Gulbrandsen, N., Lindberg, G., Ahlgren, T., Dahl, I. M., Dybedal, I., . . . Wisloff, F. (2003). A validated decision model for treating the anaemia of myelodysplastic syndromes with erythropoietin + granulocyte colony-stimulating factor: significant effects on quality of life. British Journal of Haematology, 120(6), 1037-1046. https://doi.org/10.1046/j.1365-2141.2003.04153.x
Helsedirektoratet. (2017a). Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av kreft hos barn (3. utg.). (IS-2586). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/kreft-hos-barn-handlingsprogram
Helsedirektoratet. (2017b). Seneffekter etter kreftbehandling: faglige råd (rev utg.). (IS-2551). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/seneffekter-etter-kreftbehandling/Seneffekter%20etter%20kreftbehandling.pdf
Helsedirektoratet. (2019a). Nasjonalt handlingsprogram for palliasjon i kreftomsorgen:nasjonal faglig retningslinje (rev utg.). (IS-2800). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/tema/palliasjon
Helsedirektoratet. (2019b). Nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for diagnostikk, behandling og oppfølging av maligne lymfomer: nasjonale faglige retningslinjer (rev utg.). (IS-2747). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/lymfekreft-handlingsprogram
Hillmen, P., Skotnicki, A. B., Robak, T., Jaksic, B., Dmoszynska, A., Wu, J., . . . Mayer, J. (2007). Alemtuzumab compared with chlorambucil as first-line therapy for chronic lymphocytic leukemia. Journal of Clinical Oncology, 25(35), 5616-5623. https://doi.org/10.1200/Jco.2007.12.9098
Hills, R. K., Castaigne, S., Appelbaum, F. R., Delaunay, J., Petersdorf, S., Othus, M., . . . Burnett, A. K. (2014). Addition of gemtuzumab ozogamicin to induction chemotherapy in adult patients with acute myeloid leukaemia: a meta-analysis of individual patient data from randomised controlled trials. Lancet Oncology, 15(9), 986-996. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(14)70281-5
Hochhaus, A., Baccarani, M., Silver, R. T., Schiffer, C., Apperley, J. F., Cervantes, F., . . . Hehlmann, R. (2020). European LeukemiaNet 2020 recommendations for treating chronic myeloid leukemia. Leukemia, 34(4), 966-984. https://doi.org/10.1038/s41375-020-0776-2
Hochhaus, A., O'Brien, S. G., Guilhot, F., Druker, B. J., Branford, S., Foroni, L., . . . Iris Investigators. (2009). Six-year follow-up of patients receiving imatinib for the first-line treatment of chronic myeloid leukemia. Leukemia, 23(6), 1054-1061. https://doi.org/10.1038/leu.2009.38
Hoeks, M., Yu, G., Langemeijer, S., Crouch, S., de Swart, L., Fenaux, P., . . . Smith, A. (2020). Impact of treatment with iron chelation therapy in patients with lower-risk myelodysplastic syndromes participating in the European MDS registry. Haematologica, 105(3), 640-651. https://doi.org/10.3324/haematol.2018.212332
Hoelzer, D., Walewski, J., Dohner, H., Viardot, A., Hiddemann, W., Spiekermann, K., . . . Gokbuget, N. (2014). Improved outcome of adult Burkitt lymphoma/leukemia with rituximab and chemotherapy: report of a large prospective multicenter trial. Blood, 124(26), 3870-3879. https://doi.org/10.1182/blood-2014-03-563627
Hospital, M. A., Viala, K., Dragomir, S., Levy, V., Cohen-Aubart, F., Neil, J., . . . Leblond, V. (2013). Immunotherapy-based regimen in anti-MAG neuropathy: results in 45 patients. Haematologica, 98(12), e155-157. https://doi.org/10.3324/haematol.2013.087213
Huang, X., Wang, Q., Chen, W., Zeng, C., Chen, Z., Gong, D., . . . Liu, Z. (2014). Induction therapy with bortezomib and dexamethasone followed by autologous stem cell transplantation versus autologous stem cell transplantation alone in the treatment of renal AL amyloidosis: a randomized controlled trial. BMC medicine, 12, 2. https://doi.org/10.1186/1741-7015-12-2
Hughes, T. P., Hochhaus, A., Branford, S., Muller, M. C., Kaeda, J. S., Foroni, L., . . . Iris investigators. (2010). Long-term prognostic significance of early molecular response to imatinib in newly diagnosed chronic myeloid leukemia: an analysis from the International Randomized Study of Interferon and STI571 (IRIS). Blood, 116(19), 3758-3765. https://doi.org/10.1182/blood-2010-03-273979
Hughes, T. P., Mauro, M. J., Cortes, J. E., Minami, H., Rea, D., DeAngelo, D. J., . . . Kim, D. W. (2019). Asciminib in Chronic Myeloid Leukemia after ABL Kinase Inhibitor Failure. New England Journal of Medicine, 381(24), 2315-2326. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1902328
Huls, G., Chitu, D. A., Havelange, V., Jongen-Lavrencic, M., van de Loosdrecht, A. A., Biemond, B. J., . . . Löwenberg, B. (2019). Azacitidine maintenance after intensive chemotherapy improves DFS in older AML patients. Blood, 133(13), 1457-1464. https://doi.org/10.1182/blood-2018-10-879866
Hwa, Y. L., Kumar, S. K., Gertz, M. A., Lacy, M. Q., Buadi, F. K., Kourelis, T. V., . . . Dispenzieri, A. (2016). Induction therapy pre-autologous stem cell transplantation in immunoglobulin light chain amyloidosis: a retrospective evaluation. American journal of hematology, 91(10), 984-988. https://doi.org/10.1002/ajh.24453
Iland, H. J., Bradstock, K., Supple, S. G., Catalano, A., Collins, M., Hertzberg, M., . . . Seymour, J. F. (2012). All-trans-retinoic acid, idarubicin, and IV arsenic trioxide as initial therapy in acute promyelocytic leukemia (APML4). Blood, 120(8), 1570-1580; quiz 1752. https://doi.org/10.1182/blood-2012-02-410746
Itzykson, R., Fenaux, P., Bowen, D., Cross, N. C. P., Cortes, J., De Witte, T., . . . Malcovati, L. (2018). Diagnosis and Treatment of Chronic Myelomonocytic Leukemias in Adults: Recommendations From the European Hematology Association and the European LeukemiaNet. HemaSphere, 2(6), e150. https://doi.org/10.1097/hs9.0000000000000150
Ivey, A., Hills, R. K., Simpson, M. A., Jovanovic, J. V., Gilkes, A., Grech, A., . . . Grimwade, D. (2016). Assessment of Minimal Residual Disease in Standard-Risk AML. New England Journal of Medicine, 374(5), 422-433. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1507471
Jabbour, E., Kantarjian, H., Ravandi, F., Thomas, D., Huang, X., Faderl, S., . . . O'Brien, S. (2015). Combination of hyper-CVAD with ponatinib as first-line therapy for patients with Philadelphia chromosome-positive acute lymphoblastic leukaemia: a single-centre, phase 2 study. Lancet Oncology, 16(15), 1547-1555. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(15)00207-7
Jabbour, E., Sasaki, K., Ravandi, F., Huang, X., Short, N. J., Khouri, M., . . . Kantarjian, H. M. (2018). Chemoimmunotherapy with inotuzumab ozogamicin combined with mini-hyper-CVD, with or without blinatumomab, is highly effective in patients with Philadelphia chromosome-negative acute lymphoblastic leukemia in first salvage. Cancer, 124(20), 4044-4055. https://doi.org/10.1002/cncr.31720
Jackson, G. H., Davies, F. E., Pawlyn, C., Cairns, D. A., Striha, A., Collett, C., . . . Morgan, G. J. (2019). Lenalidomide maintenance versus observation for patients with newly diagnosed multiple myeloma (Myeloma XI): a multicentre, open-label, randomised, phase 3 trial. Lancet Oncology, 20(1), 57-73. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(18)30687-9
Jonas, B. A., & Pollyea, D. A. (2019). How we use venetoclax with hypomethylating agents for the treatment of newly diagnosed patients with acute myeloid leukemia. Leukemia, 33(12), 2795-2804. https://doi.org/10.1038/s41375-019-0612-8
Juliusson, G., Heldal, D., Hippe, E., Hedenus, M., Malm, C., Wallman, K., . . . Tjønnfjord, G. (1995). Subcutaneous injections of 2-chlorodeoxyadenosine for symptomatic hairy cell leukemia. Journal of Clinical Oncology, 13(4), 989-995. https://doi.org/10.1200/JCO.1995.13.4.989
Jurlander, J., Hartmann, G. C., & Hansen, M. M. (1994). Treatment of hypogammaglobulinaemia in chronic lymphocytic leukaemia by low-dose intravenous gammaglobulin. European Journal of Haematology, 53(2), 114-118. https://doi.org/10.1111/j.1600-0609.1994.tb01874.x
Jädersten, M., Saft, L., Smith, A., Kulasekararaj, A., Pomplun, S., Göhring, G., . . . Mufti, G. J. (2011). TP53 mutations in low-risk myelodysplastic syndromes with del(5q) predict disease progression. Journal of Clinical Oncology, 29(15), 1971-1979. https://doi.org/10.1200/jco.2010.31.8576
Jæger, P. H., & Quist-Paulsen, P. (2017). Behandlingsresultater for voksne med akutt lymfoblastisk leuekmi i Norge 2008-2015 [hovedoppgave]. [s.l.]: [s.n.].
Kadia, T. M., Borthakur, G., Garcia-Manero, G., Faderl, S., Jabbour, E., Estrov, Z., . . . Ravandi, F. (2012). Final results of the phase II study of rabbit anti-thymocyte globulin, ciclosporin, methylprednisone, and granulocyte colony-stimulating factor in patients with aplastic anaemia and myelodysplastic syndrome. British Journal of Haematology, 157(3), 312-320. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2012.09064.x
Kantarjian, H., Ravandi, F., O'Brien, S., Cortes, J., Faderl, S., Garcia-Manero, G., . . . Freireich, E. J. (2010). Intensive chemotherapy does not benefit most older patients (age 70 years or older) with acute myeloid leukemia. Blood, 116(22), 4422-4429. https://doi.org/10.1182/blood-2010-03-276485
Kantarjian, H. M., DeAngelo, D. J., Stelljes, M., Martinelli, G., Liedtke, M., Stock, W., . . . Advani, A. S. (2016). Inotuzumab Ozogamicin versus Standard Therapy for Acute Lymphoblastic Leukemia. New England Journal of Medicine, 375(8), 740-753. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1509277
Kantarjian, H. M., Fenaux, P., Sekeres, M. A., Szer, J., Platzbecker, U., Kuendgen, A., . . . Giagounidis, A. (2018). Long-term follow-up for up to 5 years on the risk of leukaemic progression in thrombocytopenic patients with lower-risk myelodysplastic syndromes treated with romiplostim or placebo in a randomised double-blind trial. The Lancet. Haematology, 5(3), e117-e126. https://doi.org/10.1016/s2352-3026(18)30016-4
Kantarjian, H. M., Shah, N. P., Cortes, J. E., Baccarani, M., Agarwal, M. B., Undurraga, M. S., . . . Hochhaus, A. (2012a). Dasatinib or imatinib in newly diagnosed chronic-phase chronic myeloid leukemia: 2-year follow-up from a randomized phase 3 trial (DASISION). Blood, 119(5), 1123-1129. https://doi.org/10.1182/blood-2011-08-376087
Kantarjian, H. M., Thomas, X. G., Dmoszynska, A., Wierzbowska, A., Mazur, G., Mayer, J., . . . Arthur, C. (2012b). Multicenter, randomized, open-label, phase III trial of decitabine versus patient choice, with physician advice, of either supportive care or low-dose cytarabine for the treatment of older patients with newly diagnosed acute myeloid leukemia. Journal of Clinical Oncology, 30(21), 2670-2677. https://doi.org/10.1200/jco.2011.38.9429
Kastritis, E., Terpos, E., Roussou, M., Gavriatopoulou, M., Pamboukas, C., Boletis, I., . . . Dimopoulos, M. A. (2012). A phase 1/2 study of lenalidomide with low-dose oral cyclophosphamide and low-dose dexamethasone (RdC) in AL amyloidosis. Blood, 119(23), 5384-5390. https://doi.org/10.1182/blood-2011-12-396903
Kaufman, G. P., Schrier, S. L., Lafayette, R. A., Arai, S., Witteles, R. M., & Liedtke, M. (2017). Daratumumab yields rapid and deep hematologic responses in patients with heavily pretreated AL amyloidosis. Blood, 130(7), 900-902. https://doi.org/10.1182/blood-2017-01-763599
Kaufman, J. L., Mina, R., Jakubowiak, A. J., Zimmerman, T. L., Wolf, J. J., Lewis, C., . . . Lonial, S. (2019). Combining carfilzomib and panobinostat to treat relapsed/refractory multiple myeloma: results of a Multiple Myeloma Research Consortium Phase I Study. Blood cancer journal, 9(1), 3. https://doi.org/10.1038/s41408-018-0154-8
Kelaidi, C., Chevret, S., De Botton, S., Raffoux, E., Guerci, A., Thomas, X., . . . Ades, L. (2009). Improved outcome of acute promyelocytic leukemia with high WBC counts over the last 15 years: the European APL Group experience. Journal of Clinical Oncology, 27(16), 2668-2676. https://doi.org/10.1200/jco.2008.18.4119
Kerr, R., Cunningham, J., & Bowen, D. T. (2000). Low-dose melphalan in elderly acute myeloid leukaemia: complete remissions but resistant relapse with therapy-related karyotypes. Leukemia, 14(5), 953. https://doi.org/10.1038/sj.leu.2401762
Kourelis, T. V., Kumar, S. K., Gertz, M. A., Lacy, M. Q., Buadi, F. K., Hayman, S. R., . . . Dispenzieri, A. (2013). Coexistent multiple myeloma or increased bone marrow plasma cells define equally high-risk populations in patients with immunoglobulin light chain amyloidosis. Journal of Clinical Oncology, 31(34), 4319-4324. https://doi.org/10.1200/JCO.2013.50.8499
Kröger, N., Iacobelli, S., Franke, G. N., Platzbecker, U., Uddin, R., Hübel, K., . . . de Witte, T. (2017). Dose-Reduced Versus Standard Conditioning Followed by Allogeneic Stem-Cell Transplantation for Patients With Myelodysplastic Syndrome: A Prospective Randomized Phase III Study of the EBMT (RICMAC Trial). Journal of Clinical Oncology, 35(19), 2157-2164. https://doi.org/10.1200/jco.2016.70.7349
Kumar, S., Kaufman, J. L., Gasparetto, C., Mikhael, J., Vij, R., Pegourie, B., . . . Touzeau, C. (2017). Efficacy of venetoclax as targeted therapy for relapsed/refractory t(11;14) multiple myeloma. Blood, 130(22), 2401-2409. https://doi.org/10.1182/blood-2017-06-788786
Kumar, S., Paiva, B., Anderson, K. C., Durie, B., Landgren, O., Moreau, P., . . . Avet-Loiseau, H. (2016). International Myeloma Working Group consensus criteria for response and minimal residual disease assessment in multiple myeloma. Lancet Oncology, 17(8), e328-e346. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(16)30206-6
Kumar, S. K., Hayman, S. R., Buadi, F. K., Roy, V., Lacy, M. Q., Gertz, M. A., . . . Dispenzieri, A. (2012). Lenalidomide, cyclophosphamide, and dexamethasone (CRd) for light-chain amyloidosis: long-term results from a phase 2 trial. Blood, 119(21), 4860-4867. https://doi.org/10.1182/blood-2012-01-407791
Kyle, R. A., Linos, A., Beard, C. M., Linke, R. P., Gertz, M. A., O'Fallon, W. M., & Kurland, L. T. (1992). Incidence and natural history of primary systemic amyloidosis in Olmsted County, Minnesota, 1950 through 1989. Blood, 79(7), 1817-1822.
Landau, H., Hassoun, H., Rosenzweig, M. A., Maurer, M., Liu, J., Flombaum, C., . . . Comenzo, R. L. (2013). Bortezomib and dexamethasone consolidation following risk-adapted melphalan and stem cell transplantation for patients with newly diagnosed light-chain amyloidosis. Leukemia, 27(4), 823-828. https://doi.org/10.1038/leu.2012.274
Landgren, O., Albitar, M., Ma, W., Abbasi, F., Hayes, R. B., Ghia, P., . . . Caporaso, N. E. (2009). B-cell clones as early markers for chronic lymphocytic leukemia. New England Journal of Medicine, 360(7), 659-667. https://doi.org/10.1056/NEJMoa0806122
Landolfi, R., Marchioli, R., Kutti, J., Gisslinger, H., Tognoni, G., Patrono, C., & Barbui, T. (2004). Efficacy and safety of low-dose aspirin in polycythemia vera. New England Journal of Medicine, 350(2), 114-124. https://doi.org/10.1056/NEJMoa035572
Landtblom, A. R., Bower, H., Andersson, T. M., Dickman, P. W., Samuelsson, J., Björkholm, M., . . . Hultcrantz, M. (2018). Second malignancies in patients with myeloproliferative neoplasms: a population-based cohort study of 9379 patients. Leukemia, 32(10), 2203-2210. https://doi.org/10.1038/s41375-018-0027-y
Laneuville, P. (2018). When to Stop Tyrosine Kinase Inhibitors for the Treatment of Chronic Myeloid Leukemia. Current treatment options in oncology, 19(3), 15. https://doi.org/10.1007/s11864-018-0532-2
Lavi, N., Horowitz, N. A., & Brenner, B. (2014). An update on the management of hematologic malignancies in pregnancy. Women's health (London, England), 10(3), 255-266. https://doi.org/10.2217/whe.14.17
Leblond, V., Johnson, S., Chevret, S., Copplestone, A., Rule, S., Tournilhac, O., . . . Owen, R. G. (2013). Results of a randomized trial of chlorambucil versus fludarabine for patients with untreated Waldenstrom macroglobulinemia, marginal zone lymphoma, or lymphoplasmacytic lymphoma. Journal of Clinical Oncology, 31(3), 301-307. https://doi.org/10.1200/JCO.2012.44.7920
Leblond, V., Treon, S. P., & Dimopoulos, M. A. (red.). (2017). Waldenström's Macroglobulinemia. Heidelberg: Springer International Publishing.
Lee, J. H., Kim, H., Joo, Y. D., Lee, W. S., Bae, S. H., Zang, D. Y., . . . Lee, K. H. (2017). Prospective Randomized Comparison of Idarubicin and High-Dose Daunorubicin in Induction Chemotherapy for Newly Diagnosed Acute Myeloid Leukemia. Journal of Clinical Oncology, 35(24), 2754-2763. https://doi.org/10.1200/jco.2017.72.8618
Lee, S. J. (2017). Classification systems for chronic graft-versus-host disease. Blood, 129(1), 30-37. https://doi.org/10.1182/blood-2016-07-686642
Lee, Y. G., Kim, I., Yoon, S. S., Park, S., Cheong, J. W., Min, Y. H., . . . Kim, H. J. (2013). Comparative analysis between azacitidine and decitabine for the treatment of myelodysplastic syndromes. British Journal of Haematology, 161(3), 339-347. https://doi.org/10.1111/bjh.12256
Lian, X. Y., Zhang, Z. H., Deng, Z. Q., He, P. F., Yao, D. M., Xu, Z. J., . . . Qian, J. (2016). Efficacy and Safety of Lenalidomide for Treatment of Low-/Intermediate-1-Risk Myelodysplastic Syndromes with or without 5q Deletion: A Systematic Review and Meta-Analysis. PLoS One, 11(11), e0165948. https://doi.org/10.1371/journal.pone.0165948
Lin, G., Dispenzieri, A., Kyle, R., Grogan, M., & Brady, P. A. (2013). Implantable cardioverter defibrillators in patients with cardiac amyloidosis. Journal of cardiovascular electrophysiology, 24(7), 793-798. https://doi.org/10.1111/jce.12123
Lindsley, R. C., Saber, W., Mar, B. G., Redd, R., Wang, T., Haagenson, M. D., . . . Ebert, B. L. (2017). Prognostic Mutations in Myelodysplastic Syndrome after Stem-Cell Transplantation. New England Journal of Medicine, 376(6), 536-547. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1611604
Lippert, E., Girodon, F., Hammond, E., Jelinek, J., Reading, N. S., Fehse, B., . . . Hermouet, S. (2009). Concordance of assays designed for the quantification of JAK2V617F: a multicenter study. Haematologica, 94(1), 38-45. https://doi.org/10.3324/haematol.13486
Liu, H. D., Ahn, K. W., Hu, Z. H., Hamadani, M., Nishihori, T., Wirk, B., . . . Saber, W. (2017). Allogeneic Hematopoietic Cell Transplantation for Adult Chronic Myelomonocytic Leukemia. Biology of Blood and Marrow Transplantation, 23(5), 767-775. https://doi.org/10.1016/j.bbmt.2017.01.078
Lo-Coco, F., Avvisati, G., Vignetti, M., Thiede, C., Orlando, S. M., Iacobelli, S., . . . Platzbecker, U. (2013). Retinoic acid and arsenic trioxide for acute promyelocytic leukemia. New England Journal of Medicine, 369(2), 111-121. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1300874
Lo-Coco, F., Cimino, G., Breccia, M., Noguera, N. I., Diverio, D., Finolezzi, E., . . . Mandelli, F. (2004). Gemtuzumab ozogamicin (Mylotarg) as a single agent for molecularly relapsed acute promyelocytic leukemia. Blood, 104(7), 1995-1999. https://doi.org/10.1182/blood-2004-04-1550
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven). (2011). LOV-2011-06-24-30.
Lowenberg, B., Ossenkoppele, G. J., van Putten, W., Schouten, H. C., Graux, C., Ferrant, A., . . . Swiss Group for Clinical Cancer Research Collaborative Group. (2009). High-dose daunorubicin in older patients with acute myeloid leukemia. New England Journal of Medicine, 361(13), 1235-1248. https://doi.org/10.1056/NEJMoa0901409
Luskin, M. R., Lee, J. W., Fernandez, H. F., Abdel-Wahab, O., Bennett, J. M., Ketterling, R. P., . . . Luger, S. M. (2016). Benefit of high-dose daunorubicin in AML induction extends across cytogenetic and molecular groups. Blood, 127(12), 1551-1558. https://doi.org/10.1182/blood-2015-07-657403
Ly, B., Hammerstrøm, J., Bergheim, J., Dahl, I. M., Grøttum, K. A., & Lødemel, B. (1998). En populasjonsbasert undersøkelse av symptomer, funn, komplikasjoner og behandlingsvalg. Tidsskrift for den Norske legeforening, 118(2), 228-232.
Mahon, F. X., Rea, D., Guilhot, J., Guilhot, F., Huguet, F., Nicolini, F., . . . Filmc. (2010). Discontinuation of imatinib in patients with chronic myeloid leukaemia who have maintained complete molecular remission for at least 2 years: the prospective, multicentre Stop Imatinib (STIM) trial. Lancet Oncology, 11(11), 1029-1035. https://doi.org/10.1016/S1470-2045(10)70233-3
Malard, F., & Mohty, M. (2020). Acute lymphoblastic leukaemia. Lancet, 395(10230), 1146-1162. https://doi.org/10.1016/S0140-6736(19)33018-1
Mao, Z., Quintanilla-Martinez, L., Raffeld, M., Richter, M., Krugmann, J., Burek, C., . . . Rosenwald, A. (2007). IgVH mutational status and clonality analysis of Richter's transformation: diffuse large B-cell lymphoma and Hodgkin lymphoma in association with B-cell chronic lymphocytic leukemia (B-CLL) represent 2 different pathways of disease evolution. The American journal of surgical pathology, 31(10), 1605-1614. https://doi.org/10.1097/PAS.0b013e31804bdaf8
Marchioli, R., Finazzi, G., Specchia, G., Cacciola, R., Cavazzina, R., Cilloni, D., . . . Barbui, T. (2013). Cardiovascular events and intensity of treatment in polycythemia vera. New England Journal of Medicine, 368(1), 22-33. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1208500
Marin, D., Bazeos, A., Mahon, F. X., Eliasson, L., Milojkovic, D., Bua, M., . . . Khorashad, J. S. (2010). Adherence is the critical factor for achieving molecular responses in patients with chronic myeloid leukemia who achieve complete cytogenetic responses on imatinib. Journal of Clinical Oncology, 28(14), 2381-2388. https://doi.org/10.1200/Jco.2009.26.3087
Martell, M. P., Atenafu, E. G., Minden, M. D., Schuh, A. C., Yee, K. W., Schimmer, A. D., . . . Brandwein, J. M. (2013). Treatment of elderly patients with acute lymphoblastic leukaemia using a paediatric-based protocol. British Journal of Haematology, 163(4), 458-464. https://doi.org/10.1111/bjh.12561
Martin, P. J., Lee, S. J., Przepiorka, D., Horowitz, M. M., Koreth, J., Vogelsang, G. B., . . . Cutler, C. S. (2015). National Institutes of Health Consensus Development Project on Criteria for Clinical Trials in Chronic Graft-versus-Host Disease: VI. The 2014 Clinical Trial Design Working Group Report. Biology of Blood and Marrow Transplantation, 21(8), 1343-1359. https://doi.org/10.1016/j.bbmt.2015.05.004
Martinelli, G., Boissel, N., Chevallier, P., Ottmann, O., Gokbuget, N., Topp, M. S., . . . Stein, A. (2017). Complete Hematologic and Molecular Response in Adult Patients With Relapsed/Refractory Philadelphia Chromosome-Positive B-Precursor Acute Lymphoblastic Leukemia Following Treatment With Blinatumomab: Results From a Phase II, Single-Arm, Multicenter Study. Journal of Clinical Oncology, 35(16), 1795-1802. https://doi.org/10.1200/JCO.2016.69.3531
Masarova, L., Patel, K. P., Newberry, K. J., Cortes, J., Borthakur, G., Konopleva, M., . . . Verstovsek, S. (2017). Pegylated interferon alfa-2a in patients with essential thrombocythaemia or polycythaemia vera: a post-hoc, median 83 month follow-up of an open-label, phase 2 trial. The Lancet. Haematology, 4(4), e165-e175. https://doi.org/10.1016/s2352-3026(17)30030-3
Mateos, M. V., Dimopoulos, M. A., Cavo, M., Suzuki, K., Jakubowiak, A., Knop, S., . . . San-Miguel, J. (2018). Daratumumab plus Bortezomib, Melphalan, and Prednisone for Untreated Myeloma. New England Journal of Medicine, 378(6), 518-528. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1714678
Maude, S. L. (2018). Tisagenlecleucel in pediatric patients with acute lymphoblastic leukemia. Clinical advances in hematology & oncology : H&O, 16(10), 664-666.
Mayer, R. J., Davis, R. B., Schiffer, C. A., Berg, D. T., Powell, B. L., Schulman, P., . . . Frei, E., 3rd. (1994). Intensive postremission chemotherapy in adults with acute myeloid leukemia. Cancer and Leukemia Group B. New England Journal of Medicine, 331(14), 896-903. https://doi.org/10.1056/NEJM199410063311402
McBride, A., Lathon, S. C., Boehmer, L., Augustin, K. M., Butler, S. K., & Westervelt, P. (2013). Comparative evaluation of single fixed dosing and weight-based dosing of rasburicase for tumor lysis syndrome. Pharmacotherapy, 33(3), 295-303. https://doi.org/10.1002/phar.1198
McCarthy, P. L., Holstein, S. A., Petrucci, M. T., Richardson, P. G., Hulin, C., Tosi, P., . . . Attal, M. (2017). Lenalidomide Maintenance After Autologous Stem-Cell Transplantation in Newly Diagnosed Multiple Myeloma: A Meta-Analysis. Journal of Clinical Oncology, 35(29), 3279-3289. https://doi.org/10.1200/jco.2017.72.6679
McGowan-Jordan, J., Simons, A., & Schmid, M. (red.). (2016). ISCN 2016: an International System for Human Cytogenomic Nomenclature Basel: Krager.
McMullin, M. F., Wilkins, B. S., & Harrison, C. N. (2016). Management of polycythaemia vera: a critical review of current data. British Journal of Haematology, 172(3), 337-349. https://doi.org/10.1111/bjh.13812
Meloni, G., Diverio, D., Vignetti, M., Avvisati, G., Capria, S., Petti, M. C., . . . Lo Coco, F. (1997). Autologous bone marrow transplantation for acute promyelocytic leukemia in second remission: prognostic relevance of pretransplant minimal residual disease assessment by reverse-transcription polymerase chain reaction of the PML/RAR alpha fusion gene. Blood, 90(3), 1321-1325.
Mikhael, J. R., Schuster, S. R., Jimenez-Zepeda, V. H., Bello, N., Spong, J., Reeder, C. B., . . . Fonseca, R. (2012). Cyclophosphamide-bortezomib-dexamethasone (CyBorD) produces rapid and complete hematologic response in patients with AL amyloidosis. Blood, 119(19), 4391-4394. https://doi.org/10.1182/blood-2011-11-390930
Minnema, M. C., Kimby, E., D'Sa, S., Fornecker, L. M., Poulain, S., Snijders, T. J., . . . Treon, S. P. (2017). Guideline for the diagnosis, treatment and response criteria for Bing-Neel syndrome. Haematologica, 102(1), 43-51. https://doi.org/10.3324/haematol.2016.147728
Mittelman, M., Platzbecker, U., Afanasyev, B., Grosicki, S., Wong, R. S. M., Anagnostopoulos, A., . . . Selleslag, D. (2018). Eltrombopag for advanced myelodysplastic syndromes or acute myeloid leukaemia and severe thrombocytopenia (ASPIRE): a randomised, placebo-controlled, phase 2 trial. The Lancet. Haematology, 5(1), e34-e43. https://doi.org/10.1016/s2352-3026(17)30228-4
Moignet, A., Hasanali, Z., Zambello, R., Pavan, L., Bareau, B., Tournilhac, O., . . . Lamy, T. (2014). Cyclophosphamide as a first-line therapy in LGL leukemia. Leukemia, 28(5), 1134-1136. https://doi.org/10.1038/leu.2013.359
Montalban-Bravo, G., Takahashi, K., & Garcia-Manero, G. (2017). Decitabine in TP53-Mutated AML. New England Journal of Medicine, 376(8), 796-797. https://doi.org/10.1056/NEJMc1616062
Myelodysplastic/myeloproliferative neoplasms I. (2017). S. H. Swerdlow, E. Campo, N. L. Harris, E. S. Jaffe, S. A. Pileri, H. Stein, J. Thiele, & J. W. Vardiman (red.), WHO classification of tumours of haematopoietic and lymphoid tissue (rev. 4. utg., s. 81-96). Lyon: IARC.
Myint, H., Copplestone, J. A., Orchard, J., Craig, V., Curtis, D., Prentice, A. G., & Hamon, M. D. (1995). Fludarabine-related autoimmune haemolytic anaemia in patients with chronic lymphocytic leukaemia. British Journal of Haematology, 91(2), 341-344. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.1995.tb05300.x
Müller-Hermelink, H. K., Montserrat, E., Catovsky, D., & Harris, N. L. (2001). Chronic lymphocytic leukemia and small lymphocytic lymphoma. I: E. S. Jaffe, N. L. Harris, H. Stein, & J. W. Vardiman (red.), WHO classification of tumours of haematopoietic and lymphoid tissue (s. 195-196). Lyon: IARC.
Nienhuis, H. L., Bijzet, J., & Hazenberg, B. P. (2016). The Prevalence and Management of Systemic Amyloidosis in Western Countries. Kidney diseases, 2(1), 10-19. https://doi.org/10.1159/000444206
Nijhof, I. S., Franssen, L. E., Levin, M. D., Bos, G. M. J., Broijl, A., Klein, S. K., . . . van de Donk, N. (2016). Phase 1/2 study of lenalidomide combined with low-dose cyclophosphamide and prednisone in lenalidomide-refractory multiple myeloma. Blood, 128(19), 2297-2306. https://doi.org/10.1182/blood-2016-07-729236
Nilsson-Ehle, H., Birgegard, G., Samuelsson, J., Antunovic, P., Astermark, J., Garelius, H., . . . Hellstrom-Lindberg, E. (2011). Quality of life, physical function and MRI T2* in elderly low-risk MDS patients treated to a haemoglobin level of >/=120 g/L with darbepoetin alfa +/- filgrastim or erythrocyte transfusions. European Journal of Haematology, 87(3), 244-252. https://doi.org/10.1111/j.1600-0609.2011.01654.x
Nordic MDS Group. (2019). Nordic guidelines: germline predisposition to myeloid neoplasms: recommendations for genetic diagnosis, clinical management and follow-up. Stockholm: NMDS. Hentet fra https://www.nmds.org/index.php/guidelines/118-summary-pages-of-nordic-guidelines-germline-predisposition-to-myeloid-neoplasms-recommendations-for-genetic-diagnosis-clinical-management-and-follow-up-version-1-0-may-20th-2019
Oliva, E. N., Alati, C., Santini, V., Poloni, A., Molteni, A., Niscola, P., . . . Latagliata, R. (2017). Eltrombopag versus placebo for low-risk myelodysplastic syndromes with thrombocytopenia (EQoL-MDS): phase 1 results of a single-blind, randomised, controlled, phase 2 superiority trial. The Lancet. Haematology, 4(3), e127-e136. https://doi.org/10.1016/s2352-3026(17)30012-1
Omoto, E., Deguchi, S., Takaba, S., Kojima, K., Yano, T., Katayama, Y., . . . Kimura, I. (1996). Low-dose melphalan for treatment of high-risk myelodysplastic syndromes. Leukemia, 10(4), 609-614.
Osuji, N., Matutes, E., Tjonnfjord, G., Grech, H., Del Giudice, I., Wotherspoon, A., . . . Catovsky, D. (2006). T-cell large granular lymphocyte leukemia: A report on the treatment of 29 patients and a review of the literature. Cancer, 107(3), 570-578. https://doi.org/10.1002/cncr.22032
Owen, R. G., Treon, S. P., Al-Katib, A., Fonseca, R., Greipp, P. R., McMaster, M. L., . . . Dimopoulos, M. A. (2003). Clinicopathological definition of Waldenstrom's macroglobulinemia: consensus panel recommendations from the Second International Workshop on Waldenstrom's Macroglobulinemia. Seminars in Oncology, 30(2), 110-115. https://doi.org/10.1053/sonc.2003.50082
Palladini, G., Milani, P., Foli, A., Basset, M., Russo, F., Perlini, S., & Merlini, G. (2017). A phase 2 trial of pomalidomide and dexamethasone rescue treatment in patients with AL amyloidosis. Blood, 129(15), 2120-2123. https://doi.org/10.1182/blood-2016-12-756528
Papaemmanuil, E., Gerstung, M., Bullinger, L., Gaidzik, V. I., Paschka, P., Roberts, N. D., . . . Campbell, P. J. (2016). Genomic Classification and Prognosis in Acute Myeloid Leukemia. New England Journal of Medicine, 374(23), 2209-2221. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1516192
Papaemmanuil, E., Gerstung, M., Malcovati, L., Tauro, S., Gundem, G., Van Loo, P., . . . Campbell, P. J. (2013). Clinical and biological implications of driver mutations in myelodysplastic syndromes. Blood, 122(22), 3616-3627; quiz 3699. https://doi.org/10.1182/blood-2013-08-518886
Pardanani, A., Witzig, T. E., Schroeder, G., McElroy, E. A., Fonseca, R., Dispenzieri, A., . . . Rajkumar, S. V. (2003). Circulating peripheral blood plasma cells as a prognostic indicator in patients with primary systemic amyloidosis. Blood, 101(3), 827-830. https://doi.org/10.1182/blood-2002-06-1698
Park, S., Greenberg, P., Yucel, A., Farmer, C., O'Neill, F., De Oliveira Brandao, C., & Fenaux, P. (2019). Clinical effectiveness and safety of erythropoietin-stimulating agents for the treatment of low- and intermediate-1-risk myelodysplastic syndrome: a systematic literature review. British Journal of Haematology, 184(2), 134-160. https://doi.org/10.1111/bjh.15707
Passamonti, F., Cervantes, F., Vannucchi, A. M., Morra, E., Rumi, E., Pereira, A., . . . Tefferi, A. (2010). A dynamic prognostic model to predict survival in primary myelofibrosis: a study by the IWG-MRT (International Working Group for Myeloproliferative Neoplasms Research and Treatment). Blood, 115(9), 1703-1708. https://doi.org/10.1182/blood-2009-09-245837
Patel, B., Kirkwood, A. A., Dey, A., Marks, D. I., McMillan, A. K., Menne, T. F., . . . Fielding, A. K. (2017). Pegylated-asparaginase during induction therapy for adult acute lymphoblastic leukaemia: toxicity data from the UKALL14 trial. Leukemia, 31(1), 58-64. https://doi.org/10.1038/leu.2016.219
Patnaik, M. M., Parikh, S. A., Hanson, C. A., & Tefferi, A. (2014). Chronic myelomonocytic leukaemia: a concise clinical and pathophysiological review. British Journal of Haematology, 165(3), 273-286. https://doi.org/10.1111/bjh.12756
Patnaik, M. M., & Tefferi, A. (2018a). Chronic myelomonocytic leukemia: 2018 update on diagnosis, risk stratification and management. American journal of hematology, 93(6), 824-840. https://doi.org/10.1002/ajh.25104
Patnaik, M. M., Vallapureddy, R., Yalniz, F. F., Hanson, C. A., Ketterling, R. P., Lasho, T. L., . . . Tefferi, A. (2018b). Therapy related-chronic myelomonocytic leukemia (CMML): Molecular, cytogenetic, and clinical distinctions from de novo CMML. American journal of hematology, 93(1), 65-73. https://doi.org/10.1002/ajh.24939
Pautas, C., Merabet, F., Thomas, X., Raffoux, E., Gardin, C., Corm, S., . . . Castaigne, S. (2010). Randomized study of intensified anthracycline doses for induction and recombinant interleukin-2 for maintenance in patients with acute myeloid leukemia age 50 to 70 years: results of the ALFA-9801 study. Journal of Clinical Oncology, 28(5), 808-814. https://doi.org/10.1200/jco.2009.23.2652
Paydas, S. (2016). Management of hemopoietic neoplasias during pregnancy. Critical Reviews in Oncology/Hematology, 104, 52-64. https://doi.org/10.1016/j.critrevonc.2016.05.006
Pepper, C., Majid, A., Lin, T. T., Hewamana, S., Pratt, G., Walewska, R., . . . Fegan, C. (2012). Defining the prognosis of early stage chronic lymphocytic leukaemia patients. British Journal of Haematology, 156(4), 499-507. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2011.08974.x
Peters, C., Dalle, J. H., Locatelli, F., Poetschger, U., Pichler, H., Sedlacek, P., . . . Bader, P. (2020). Tbi or chemotherapy based conditioning for children and adolescents with all: A prospective randomized multicenter-study forum on behalf of the AIEOP-BFM-ALL-SG, IBFM-SG, intreall-SG and EBMT-PD-WP. Presentasjon på 25th EHA Annual Congress: "Unfolding the future!", June 11-21, 2020. Hentet fra https://library.ehaweb.org/eha/2020/eha25th/294922/
Pettitt, R., Matutes, E., Dearden, C., Oscier, D., Carruthers, S., Dodd, J., . . . Hillmen, P. (2009). Results of the phase II NCRI CLL206 trial of alemtuzumab in combination with high-dose methylprednisolone for high-risk (17P-) CLL. Haematologica, 94(Suppl 2), 138-139.
Pfeifer, H., Wassmann, B., Bethge, W., Dengler, J., Bornhauser, M., Stadler, M., . . . Gmall Study Group. (2013). Randomized comparison of prophylactic and minimal residual disease-triggered imatinib after allogeneic stem cell transplantation for BCR-ABL1-positive acute lymphoblastic leukemia. Leukemia, 27(6), 1254-1262. https://doi.org/10.1038/leu.2012.352
Pfeilstöcker, M., Tuechler, H., Sanz, G., Schanz, J., Garcia-Manero, G., Solé, F., . . . Greenberg, P. L. (2016). Time-dependent changes in mortality and transformation risk in MDS. Blood, 128(7), 902-910. https://doi.org/10.1182/blood-2016-02-700054
Pieri, L., Pancrazzi, A., Pacilli, A., Rabuzzi, C., Rotunno, G., Fanelli, T., . . . Vannucchi, A. M. (2015). JAK2V617F complete molecular remission in polycythemia vera/essential thrombocythemia patients treated with ruxolitinib. Blood, 125(21), 3352-3353. https://doi.org/10.1182/blood-2015-01-624536
Platzbecker, U. (2019). Treatment of MDS. Blood, 133(10), 1096-1107. https://doi.org/10.1182/blood-2018-10-844696
Pomerantz, A., Rodriguez-Rodriguez, S., Demichelis-Gomez, R., Barrera-Lumbreras, G., Barrales-Benitez, O., Lopez-Karpovitch, X., & Aguayo-Gonzalez, A. (2016). Mixed-phenotype acute leukemia: suboptimal treatment when the 2008/2016 WHO classification is used. Blood research, 51(4), 233-241. https://doi.org/10.5045/br.2016.51.4.233
Porkka, K., Koskenvesa, P., Lundan, T., Rimpilainen, J., Mustjoki, S., Smykla, R., . . . Lee, F. Y. (2008). Dasatinib crosses the blood-brain barrier and is an efficient therapy for central nervous system Philadelphia chromosome-positive leukemia. Blood, 112(4), 1005-1012. https://doi.org/10.1182/blood-2008-02-140665
Porwit, A., van de Loosdrecht, A. A., Bettelheim, P., Brodersen, L. E., Burbury, K., Cremers, E., . . . Bene, M. C. (2014). Revisiting guidelines for integration of flow cytometry results in the WHO classification of myelodysplastic syndromes-proposal from the International/European LeukemiaNet Working Group for Flow Cytometry in MDS. Leukemia, 28(9), 1793-1798. https://doi.org/10.1038/leu.2014.191
Potter, V. T., Iacobelli, S., van Biezen, A., Maertens, J., Bourhis, J. H., Passweg, J. R., . . . Kroger, N. (2016). Comparison of Intensive Chemotherapy and Hypomethylating Agents before Allogeneic Stem Cell Transplantation for Advanced Myelodysplastic Syndromes: A Study of the Myelodysplastic Syndrome Subcommittee of the Chronic Malignancies Working Party of the European Society for Blood and Marrow Transplant Research. Biology of Blood and Marrow Transplantation, 22(9), 1615-1620. https://doi.org/10.1016/j.bbmt.2016.05.026
Quintás-Cardama, A., Abdel-Wahab, O., Manshouri, T., Kilpivaara, O., Cortes, J., Roupie, A. L., . . . Verstovsek, S. (2013). Molecular analysis of patients with polycythemia vera or essential thrombocythemia receiving pegylated interferon alpha-2a. Blood, 122(6), 893-901. https://doi.org/10.1182/blood-2012-07-442012
Quintás-Cardama, A., Kantarjian, H., Manshouri, T., Luthra, R., Estrov, Z., Pierce, S., . . . Verstovsek, S. (2009). Pegylated interferon alfa-2a yields high rates of hematologic and molecular response in patients with advanced essential thrombocythemia and polycythemia vera. Journal of Clinical Oncology, 27(32), 5418-5424. https://doi.org/10.1200/jco.2009.23.6075
Quist-Paulsen, P., Toft, N., Heyman, M., Abrahamsson, J., Griskevicius, L., Hallbook, H., . . . Schmiegelow, K. (2020). T-cell acute lymphoblastic leukemia in patients 1-45 years treated with the pediatric NOPHO ALL2008 protocol. Leukemia, 34(2), 347-357. https://doi.org/10.1038/s41375-019-0598-2
Rai, K. R., Sawitsky, A., Cronkite, E. P., Chanana, A. D., Levy, R. N., & Pasternack, B. S. (1975). Clinical staging of chronic lymphocytic leukemia. Blood, 46(2), 219-234.
Rajkumar, S. V., Dimopoulos, M. A., Palumbo, A., Blade, J., Merlini, G., Mateos, M. V., . . . Miguel, J. F. (2014). International Myeloma Working Group updated criteria for the diagnosis of multiple myeloma. Lancet Oncology, 15(12), e538-548. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(14)70442-5
Ramos, N. R., Mo, C. C., Karp, J. E., & Hourigan, C. S. (2015). Current Approaches in the Treatment of Relapsed and Refractory Acute Myeloid Leukemia. Journal of clinical medicine, 4(4), 665-695. https://doi.org/10.3390/jcm4040665
Randen, U., Troen, G., Tierens, A., Steen, C., Warsame, A., Beiske, K., . . . Delabie, J. (2014). Primary cold agglutinin-associated lymphoproliferative disease: a B-cell lymphoma of the bone marrow distinct from lymphoplasmacytic lymphoma. Haematologica, 99(3), 497-504. https://doi.org/10.3324/haematol.2013.091702
Ravandi, F., Estey, E., Jones, D., Faderl, S., O'Brien, S., Fiorentino, J., . . . Kantarjian, H. (2009). Effective treatment of acute promyelocytic leukemia with all-trans-retinoic acid, arsenic trioxide, and gemtuzumab ozogamicin. Journal of Clinical Oncology, 27(4), 504-510. https://doi.org/10.1200/jco.2008.18.6130
Ravi, P., Kumar, S. K., Roeker, L., Gonsalves, W., Buadi, F., Lacy, M. Q., . . . Rajkumar, S. V. (2018). Revised diagnostic criteria for plasma cell leukemia: results of a Mayo Clinic study with comparison of outcomes to multiple myeloma. Blood cancer journal, 8(12), 116. https://doi.org/10.1038/s41408-018-0140-1
Rawstron, A. C., Bennett, F. L., O'Connor, S. J., Kwok, M., Fenton, J. A., Plummer, M., . . . Hillmen, P. (2008). Monoclonal B-cell lymphocytosis and chronic lymphocytic leukemia. New England Journal of Medicine, 359(6), 575-583. https://doi.org/10.1056/NEJMoa075290
Reikvam, H., Kittang, A. O., Melve, G., Mosevoll, K. A., Bentsen, P. T., Ersvær, E., . . . Bruserud, O. (2013). Targeted anti-leukemic therapy as disease-stabilizing treatment for acute myeloid leukemia relapse after allogeneic stem cell transplantation: Will it be possible to combine these strategies with retransplantation or donor lymphocyte infusions? Current cancer drug targets, 13(1), 30-47.
Robak, T., Dmoszynska, A., Solal-Celigny, P., Warzocha, K., Loscertales, J., Catalano, J., . . . Moiseev, S. I. (2010). Rituximab plus fludarabine and cyclophosphamide prolongs progression-free survival compared with fludarabine and cyclophosphamide alone in previously treated chronic lymphocytic leukemia. Journal of Clinical Oncology, 28(10), 1756-1765. https://doi.org/10.1200/JCO.2009.26.4556
Robin, M., & Fenaux, P. (2016). Hypomethylating Agents as Bridging Therapy before Allogeneic Hematopoietic Stem Cell Transplantation in Patients with Chronic Myelomonocytic Leukemia? Biology of Blood and Marrow Transplantation, 22(1), 1-2. https://doi.org/10.1016/j.bbmt.2015.11.004
Rodon, P., Hulin, C., Pegourie, B., Tiab, M., Anglaret, B., Benboubker, L., . . . Moreau, P. (2015). Phase II study of bendamustine, bortezomib and dexamethasone as second-line treatment for elderly patients with multiple myeloma: the Intergroupe Francophone du Myelome 2009-01 trial. Haematologica, 100(2), e56-59. https://doi.org/10.3324/haematol.2014.110890
Roila, F., Molassiotis, A., Herrstedt, J., Aapro, M., Gralla, R. J., Bruera, E., . . . participants of the Mascc Esmo Consensus Conference Copenhagen. (2016). 2016 MASCC and ESMO guideline update for the prevention of chemotherapy- and radiotherapy-induced nausea and vomiting and of nausea and vomiting in advanced cancer patients. Annals of Oncology, 27(suppl 5), v119-v133. https://doi.org/10.1093/annonc/mdw270
Roschewski, M., Dunleavy, K., Abramson, J. S., Powell, B. L., Link, B. K., Patel, P., . . . Wilson, W. H. (2020). Multicenter Study of Risk-Adapted Therapy With Dose-Adjusted EPOCH-R in Adults With Untreated Burkitt Lymphoma. Journal of Clinical Oncology, 38(22), 2519-2529. https://doi.org/10.1200/JCO.20.00303
Rossi, D., Spina, V., Deambrogi, C., Rasi, S., Laurenti, L., Stamatopoulos, K., . . . Gaidano, G. (2011). The genetics of Richter syndrome reveals disease heterogeneity and predicts survival after transformation. Blood, 117(12), 3391-3401. https://doi.org/10.1182/blood-2010-09-302174
Rousselot, P., Charbonnier, A., Cony-Makhoul, P., Agape, P., Nicolini, F. E., Varet, B., . . . Mahon, F. X. (2014). Loss of major molecular response as a trigger for restarting tyrosine kinase inhibitor therapy in patients with chronic-phase chronic myelogenous leukemia who have stopped imatinib after durable undetectable disease. Journal of Clinical Oncology, 32(5), 424-430. https://doi.org/10.1200/jco.2012.48.5797
Rubinow, A., Skinner, M., & Cohen, A. S. (1981). Digoxin sensitivity in amyloid cardiomyopathy. Circulation, 63(6), 1285-1288. https://doi.org/10.1161/01.cir.63.6.1285
Rummel, M. J., Niederle, N., Maschmeyer, G., Banat, G. A., von Grunhagen, U., Losem, C., . . . Brugger, W. (2013). Bendamustine plus rituximab versus CHOP plus rituximab as first-line treatment for patients with indolent and mantle-cell lymphomas: an open-label, multicentre, randomised, phase 3 non-inferiority trial. Lancet, 381(9873), 1203-1210. https://doi.org/10.1016/s0140-6736(12)61763-2
Ruutu, T., Volin, L., Beelen, D. W., Trenschel, R., Finke, J., Schnitzler, M., . . . Casper, J. (2011). Reduced-toxicity conditioning with treosulfan and fludarabine in allogeneic hematopoietic stem cell transplantation for myelodysplastic syndromes: final results of an international prospective phase II trial. Haematologica, 96(9), 1344-1350. https://doi.org/10.3324/haematol.2011.043810
Röllig, C., & Ehninger, G. (2015). How I treat hyperleukocytosis in acute myeloid leukemia. Blood, 125(21), 3246-3252. https://doi.org/10.1182/blood-2014-10-551507
Saber, W., & Horowitz, M. M. (2016). Transplantation for myelodysplastic syndromes: who, when, and which conditioning regimens. Hematology / the Education Program of the American Society of Hematology, 2016(1), 478-484. https://doi.org/10.1182/asheducation-2016.1.478
Sachchithanantham, S., Roussel, M., Palladini, G., Klersy, C., Mahmood, S., Venner, C. P., . . . Wechalekar, A. D. (2016). European Collaborative Study Defining Clinical Profile Outcomes and Novel Prognostic Criteria in Monoclonal Immunoglobulin M-Related Light Chain Amyloidosis. Journal of Clinical Oncology, 34(17), 2037-2045. https://doi.org/10.1200/jco.2015.63.3123
Saft, L., Karimi, M., Ghaderi, M., Matolcsy, A., Mufti, G. J., Kulasekararaj, A., . . . Hellstrom-Lindberg, E. (2014). p53 protein expression independently predicts outcome in patients with lower-risk myelodysplastic syndromes with del(5q). Haematologica, 99(6), 1041-1049. https://doi.org/10.3324/haematol.2013.098103
Saini, N., Marin, D., Ledesma, C., Delgado, R., Rondon, G., Popat, U. R., . . . Kebriaei, P. (2020). Impact of TKIs post-allogeneic hematopoietic cell transplantation in Philadelphia chromosome-positive ALL. Blood, 136(15), 1786-1789. https://doi.org/10.1182/blood.2019004685
Sainty, D., Liso, V., Cantu-Rajnoldi, A., Head, D., Mozziconacci, M. J., Arnoulet, C., . . . Flandrin, G. (2000). A new morphologic classification system for acute promyelocytic leukemia distinguishes cases with underlying PLZF/RARA gene rearrangements. Blood, 96(4), 1287-1296.
Samra, B., Konopleva, M., Isidori, A., Daver, N., & DiNardo, C. (2020). Venetoclax-Based Combinations in Acute Myeloid Leukemia: Current Evidence and Future Directions. Frontiers in oncology, 10, 562558. https://doi.org/10.3389/fonc.2020.562558
Sanchorawala, V., Shelton, A. C., Lo, S., Varga, C., Sloan, J. M., & Seldin, D. C. (2016). Pomalidomide and dexamethasone in the treatment of AL amyloidosis: results of a phase 1 and 2 trial. Blood, 128(8), 1059-1062. https://doi.org/10.1182/blood-2016-04-710822
Sanchorawala, V., Sun, F., Quillen, K., Sloan, J. M., Berk, J. L., & Seldin, D. C. (2015). Long-term outcome of patients with AL amyloidosis treated with high-dose melphalan and stem cell transplantation: 20-year experience. Blood, 126(20), 2345-2347. https://doi.org/10.1182/blood-2015-08-662726
Santini, V., Prebet, T., Fenaux, P., Gattermann, N., Nilsson, L., Pfeilstöcker, M., . . . List, A. F. (2014). Minimizing risk of hypomethylating agent failure in patients with higher-risk MDS and practical management recommendations. Leukemia Research, 38(12), 1381-1391. https://doi.org/10.1016/j.leukres.2014.09.008
Sanz, M. A., Fenaux, P., Tallman, M. S., Estey, E. H., Löwenberg, B., Naoe, T., . . . Lo-Coco, F. (2019). Management of acute promyelocytic leukemia: updated recommendations from an expert panel of the European LeukemiaNet. Blood, 133(15), 1630-1643. https://doi.org/10.1182/blood-2019-01-894980
Sanz, M. A., Labopin, M., Gorin, N. C., de la Rubia, J., Arcese, W., Meloni, G., . . . Rocha, V. (2007). Hematopoietic stem cell transplantation for adults with acute promyelocytic leukemia in the ATRA era: a survey of the European Cooperative Group for Blood and Marrow Transplantation. Bone marrow transplantation, 39(8), 461-469. https://doi.org/10.1038/sj.bmt.1705620
Sanz, M. A., & Montesinos, P. (2014). How we prevent and treat differentiation syndrome in patients with acute promyelocytic leukemia. Blood, 123(18), 2777-2782. https://doi.org/10.1182/blood-2013-10-512640
Sarvaria, A., Topp, Z., & Saven, A. (2016). Current Therapy and New Directions in the Treatment of Hairy Cell Leukemia: A Review. JAMA oncology, 2(1), 123-129. https://doi.org/10.1001/jamaoncol.2015.4134
Sasaki, K., Jabbour, E. J., Ravandi, F., Short, N. J., Thomas, D. A., Garcia-Manero, G., . . . Kantarjian, H. M. (2016). Hyper-CVAD plus ponatinib versus hyper-CVAD plus dasatinib as frontline therapy for patients with Philadelphia chromosome-positive acute lymphoblastic leukemia: A propensity score analysis. Cancer, 122(23), 3650-3656. https://doi.org/10.1002/cncr.30231
Saussele, S., Lauseker, M., Gratwohl, A., Beelen, D. W., Bunjes, D., Schwerdtfeger, R., . . . Hehlmann, R. (2010). Allogeneic hematopoietic stem cell transplantation (allo SCT) for chronic myeloid leukemia in the imatinib era: evaluation of its impact within a subgroup of the randomized German CML Study IV. Blood, 115(10), 1880-1885. https://doi.org/10.1182/blood-2009-08-237115
Saussele, S., Richter, J., Guilhot, J., Gruber, F. X., Hjorth-Hansen, H., Almeida, A., . . . Mahon, F. X. (2018). Discontinuation of tyrosine kinase inhibitor therapy in chronic myeloid leukaemia (EURO-SKI): a prespecified interim analysis of a prospective, multicentre, non-randomised, trial. Lancet Oncology, 19(6), 747-757. https://doi.org/10.1016/s1470-2045(18)30192-x
Schanz, J., Tüchler, H., Solé, F., Mallo, M., Luño, E., Cervera, J., . . . Haase, D. (2012). New comprehensive cytogenetic scoring system for primary myelodysplastic syndromes (MDS) and oligoblastic acute myeloid leukemia after MDS derived from an international database merge. Journal of Clinical Oncology, 30(8), 820-829. https://doi.org/10.1200/jco.2011.35.6394
Schroeder, T., Rachlis, E., Bug, G., Stelljes, M., Klein, S., Steckel, N. K., . . . Kobbe, G. (2015). Treatment of acute myeloid leukemia or myelodysplastic syndrome relapse after allogeneic stem cell transplantation with azacitidine and donor lymphocyte infusions--a retrospective multicenter analysis from the German Cooperative Transplant Study Group. Biology of Blood and Marrow Transplantation, 21(4), 653-660. https://doi.org/10.1016/j.bbmt.2014.12.016
Schwartz, J., Padmanabhan, A., Aqui, N., Balogun, R. A., Connelly-Smith, L., Delaney, M., . . . Shaz, B. H. (2016). Guidelines on the Use of Therapeutic Apheresis in Clinical Practice-Evidence-Based Approach from the Writing Committee of the American Society for Apheresis: The Seventh Special Issue. Journal of clinical apheresis, 31(3), 149-162. https://doi.org/10.1002/jca.21470
Scott, L. J. (2016). Azacitidine: A Review in Myelodysplastic Syndromes and Acute Myeloid Leukaemia. Drugs, 76(8), 889-900. https://doi.org/10.1007/s40265-016-0585-0
Sekeres, M. A., Elson, P., Kalaycio, M. E., Advani, A. S., Copelan, E. A., Faderl, S., . . . Estey, E. (2009). Time from diagnosis to treatment initiation predicts survival in younger, but not older, acute myeloid leukemia patients. Blood, 113(1), 28-36. https://doi.org/10.1182/blood-2008-05-157065
Selimoglu-Buet, D., Badaoui, B., Benayoun, E., Toma, A., Fenaux, P., Quesnel, B., . . . Wagner-Ballon, O. (2017). Accumulation of classical monocytes defines a subgroup of MDS that frequently evolves into CMML. Blood, 130(6), 832-835. https://doi.org/10.1182/blood-2017-04-779579
Seymour, J. F., Cusack, J. D., Lerner, S. A., Pollock, R. E., & Keating, M. J. (1997). Case/control study of the role of splenectomy in chronic lymphocytic leukemia. Journal of Clinical Oncology, 15(1), 52-60. https://doi.org/10.1200/JCO.1997.15.1.52
Shaffer, B. C., Ahn, K. W., Hu, Z. H., Nishihori, T., Malone, A. K., Valcárcel, D., . . . Saber, W. (2016). Scoring System Prognostic of Outcome in Patients Undergoing Allogeneic Hematopoietic Cell Transplantation for Myelodysplastic Syndrome. Journal of Clinical Oncology, 34(16), 1864-1871. https://doi.org/10.1200/jco.2015.65.0515
Shapiro, R. M., & Lazo-Langner, A. (2018). Systematic review of azacitidine regimens in myelodysplastic syndrome and acute myeloid leukemia. BMC hematology, 18, 3. https://doi.org/10.1186/s12878-017-0094-8
Shen, Q., Ouyang, J., Tang, G., Jabbour, E. J., Garcia-Manero, G., Routbort, M., . . . Wang, S. A. (2015). Flow cytometry immunophenotypic findings in chronic myelomonocytic leukemia and its utility in monitoring treatment response. European Journal of Haematology, 95(2), 168-176. https://doi.org/10.1111/ejh.12477
Sher, T., Fenton, B., Akhtar, A., & Gertz, M. A. (2016). First report of safety and efficacy of daratumumab in 2 cases of advanced immunoglobulin light chain amyloidosis. Blood, 128(15), 1987-1989. https://doi.org/10.1182/blood-2016-06-722496
Shimoda, K., Shide, K., Kamezaki, K., Okamura, T., Harada, N., Kinukawa, N., . . . Haradaa, M. (2007). The effect of anabolic steroids on anemia in myelofibrosis with myeloid metaplasia: retrospective analysis of 39 patients in Japan. International journal of hematology, 85(4), 338-343. https://doi.org/10.1532/ijh97.06135
Shimoni, A., Labopin, M., Savani, B., Volin, L., Ehninger, G., Kuball, J., . . . Nagler, A. (2016). Long-term survival and late events after allogeneic stem cell transplantation from HLA-matched siblings for acute myeloid leukemia with myeloablative compared to reduced-intensity conditioning: a report on behalf of the acute leukemia working party of European group for blood and marrow transplantation. Journal of hematology & oncology, 9(1), 118. https://doi.org/10.1186/s13045-016-0347-1
Short, N. J., Jabbour, E., Sasaki, K., Patel, K., O'Brien, S. M., Cortes, J. E., . . . Ravandi, F. (2016). Impact of complete molecular response on survival in patients with Philadelphia chromosome-positive acute lymphoblastic leukemia. Blood, 128(4), 504-507. https://doi.org/10.1182/blood-2016-03-707562
Siegel, D. S., Dimopoulos, M. A., Ludwig, H., Facon, T., Goldschmidt, H., Jakubowiak, A., . . . Stewart, A. K. (2018). Improvement in Overall Survival With Carfilzomib, Lenalidomide, and Dexamethasone in Patients With Relapsed or Refractory Multiple Myeloma. Journal of Clinical Oncology, 36(8), 728-734. https://doi.org/10.1200/jco.2017.76.5032
Sinisalo, M., Aittoniemi, J., Kayhty, H., & Vilpo, J. (2003). Vaccination against infections in chronic lymphocytic leukemia. Leukemia and Lymphoma, 44(4), 649-652. https://doi.org/10.1080/1042819031000063408
Sivaraj, D., Green, M. M., Kang, Y., Long, G. D., Rizzieri, D. A., Li, Z., . . . Gasparetto, C. (2018). Bendamustine, pomalidomide, and dexamethasone for relapsed and/or refractory multiple myeloma. Blood cancer journal, 8(8), 71. https://doi.org/10.1038/s41408-018-0104-5
Solh, M., Solomon, S., Morris, L., Holland, K., & Bashey, A. (2016). Extramedullary acute myelogenous leukemia. Blood reviews, 30(5), 333-339. https://doi.org/10.1016/j.blre.2016.04.001
Sorror, M. L. (2013). How I assess comorbidities before hematopoietic cell transplantation. Blood, 121(15), 2854-2863. https://doi.org/10.1182/blood-2012-09-455063
Sorror, M. L., Maris, M. B., Storb, R., Baron, F., Sandmaier, B. M., Maloney, D. G., & Storer, B. (2005). Hematopoietic cell transplantation (HCT)-specific comorbidity index: a new tool for risk assessment before allogeneic HCT. Blood, 106(8), 2912-2919. https://doi.org/10.1182/blood-2005-05-2004
Soutar, R., Lucraft, H., Jackson, G., Reece, A., Bird, J., Low, E., . . . British Society for Haematology. (2004). Guidelines on the diagnosis and management of solitary plasmacytoma of bone and solitary extramedullary plasmacytoma. British Journal of Haematology, 124(6), 717-726. https://doi.org/10.1111/j.1365-2141.2004.04834.x
Soverini, S., Hochhaus, A., Nicolini, F. E., Gruber, F., Lange, T., Saglio, G., . . . Martinelli, G. (2011). BCR-ABL kinase domain mutation analysis in chronic myeloid leukemia patients treated with tyrosine kinase inhibitors: recommendations from an expert panel on behalf of European LeukemiaNet. Blood, 118(5), 1208-1215. https://doi.org/10.1182/blood-2010-12-326405
Stahl, M., DeVeaux, M., de Witte, T., Neukirchen, J., Sekeres, M. A., Brunner, A. M., . . . Zeidan, A. M. (2018). The use of immunosuppressive therapy in MDS: clinical outcomes and their predictors in a large international patient cohort. Blood advances, 2(14), 1765-1772. https://doi.org/10.1182/bloodadvances.2018019414
Steegmann, J. L., Baccarani, M., Breccia, M., Casado, L. F., Garcia-Gutiérrez, V., Hochhaus, A., . . . Clark, R. E. (2016). European LeukemiaNet recommendations for the management and avoidance of adverse events of treatment in chronic myeloid leukaemia. Leukemia, 30(8), 1648-1671. https://doi.org/10.1038/leu.2016.104
Stein, B. L., Oh, S. T., Berenzon, D., Hobbs, G. S., Kremyanskaya, M., Rampal, R. K., . . . Hoffman, R. (2015). Polycythemia Vera: An Appraisal of the Biology and Management 10 Years After the Discovery of JAK2 V617F. Journal of Clinical Oncology, 33(33), 3953-3960. https://doi.org/10.1200/JCO.2015.61.6474
Stone, M. J. (2011). Pathogenesis and morbidity of autoantibody syndromes in Waldenstrom's macroglobulinemia. Clinical lymphoma, myeloma & leukemia, 11(1), 157-159. https://doi.org/10.3816/CLML.2011.n.037
Stone, R. M., Mandrekar, S. J., Sanford, B. L., Laumann, K., Geyer, S., Bloomfield, C. D., . . . Dohner, H. (2017). Midostaurin plus Chemotherapy for Acute Myeloid Leukemia with a FLT3 Mutation. New England Journal of Medicine, 377(5), 454-464. https://doi.org/10.1056/NEJMoa1614359
Such, E., Germing, U., Malcovati, L., Cervera, J., Kuendgen, A., Della Porta, M. G., . . . Sanz, G. (2013). Development and validation of a prognostic scoring system for patients with chronic myelomonocytic leukemia. Blood, 121(15), 3005-3015. https://doi.org/10.1182/blood-2012-08-452938
Swerdlow, S. H., Campo, E., Harris, N. L., Jaffe, E. S., Pileri, S. A., Stein, H., . . . Vardiman, J. W. (red.). (2017). WHO classification of tumours of haematopoietic and lymphoid tissue (rev. 4. utg.). Lyon: IARC.
Symeonidis, A., van Biezen, A., de Wreede, L., Piciocchi, A., Finke, J., Beelen, D., . . . Kroger, N. (2015). Achievement of complete remission predicts outcome of allogeneic haematopoietic stem cell transplantation in patients with chronic myelomonocytic leukaemia. A study of the Chronic Malignancies Working Party of the European Group for Blood and Marrow Transplantation. British Journal of Haematology, 171(2), 239-246. https://doi.org/10.1111/bjh.13576
Tallman, M. S., Andersen, J. W., Schiffer, C. A., Appelbaum, F. R., Feusner, J. H., Ogden, A., . . . Wiernik, P. H. (2000). Clinical description of 44 patients with acute promyelocytic leukemia who developed the retinoic acid syndrome. Blood, 95(1), 90-95.
Tangen, J. M., Fløisand, Y., Foss-Abrahamsen, J., Haukås, E., Næss, I. A., & Skjelbakken, T. (2008). Overlevelse hos voksne med akutt myelogen leukemi. Tidsskrift for den Norske legeforening, 128(10), 1164-1167.
Tefferi, A. (2016). Myeloproliferative neoplasms: A decade of discoveries and treatment advances. American journal of hematology, 91(1), 50-58. https://doi.org/10.1002/ajh.24221
Tefferi, A. (2021). Primary myelofibrosis: 2021 update on diagnosis, risk-stratification and management. American journal of hematology, 96(1), 145-162. https://doi.org/10.1002/ajh.26050
Tefferi, A., & Barbui, T. (2020). Polycythemia vera and essential thrombocythemia: 2021 update on diagnosis, risk-stratification and management. American journal of hematology, 95(12), 1599-1613. https://doi.org/10.1002/ajh.26008
Terwijn, M., van Putten, W. L., Kelder, A., van der Velden, V. H., Brooimans, R. A., Pabst, T., . . . Schuurhuis, G. J. (2013). High prognostic impact of flow cytometric minimal residual disease detection in acute myeloid leukemia: data from the HOVON/SAKK AML 42A study. Journal of Clinical Oncology, 31(31), 3889-3897. https://doi.org/10.1200/jco.2012.45.9628
Thol, F., Schlenk, R. F., Heuser, M., & Ganser, A. (2015). How I treat refractory and early relapsed acute myeloid leukemia. Blood, 126(3), 319-327. https://doi.org/10.1182/blood-2014-10-551911
Tjønnfjord, G. E., Jønsson, V., Ly, B. E., & Johannesen, T. B. (2012). Familiær forekomst av kronsik lymfatisk leukemi i Norge. Tidsskrift for den Norske legeforening, 132(18), 2060-2063. https://doi.org/10.4045/tidsskr.11.13