Nasjonale faglige råd for lokale folkehelsetiltak – veiviser for kommunen

Sist faglig oppdatert: 21. juni 2023

Nasjonale faglige råd for lokale folkehelsetiltak – veiviser for kommunen

Sist faglig oppdatert: 21.06.2023

Praktisk hjelpemiddel til kommunenes tverrsektorielle folkehelsearbeid, for å gjøre folkehelsearbeidet kunnskapsbasert og systematisk.

Hva er veivisere i lokale folkehelsetiltak?

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Veivisere i lokale folkehelsetiltak er et praktisk hjelpemiddel for kommunenes tiltaksutforming på folkehelseområdet.

Ifølge folkehelseloven er det kommunens ansvar å ha oversikt over lokale folkehelseutfordringer med tilhørende påvirkningsfaktorer. Kommunen skal iverksette tiltak ut i fra utfordringsbildet. Veiviserne er en kunnskapsbase og faglig plattform, og skal være et hjelpemiddel for kommunenes kunnskapsbaserte og systematiske folkehelsearbeid.

Innhold og bruk av veiviserne

Folkehelsearbeidet skal ifølge loven utføres som en langsiktig og systematisk oppgave. Figuren under illustrerer fasene som inngår i arbeidet.

Illustrasjon av det systematiske folkehelsearbeidet

Rådene i veiviseren omhandler tiltaksdelen («tiltak» i sirkelen) av arbeidet etter folkehelselovens § 7: «Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunenes folkehelseutfordringer, jf. § 5. Dette kan blant annet omfatte tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobakksbruk og alkohol- og annen rusmiddelbruk.»

Temaområdene som pekes ut i § 7 har vært styrende for valg av temaområder som omtales på veiviser-nettsidene. Se for øvrig veileder i systematisk folkehelsearbeid.

Nettsiden er lagt opp med følgende struktur

Hva er rådet
- Veiviserens råd er med utgangspunkt i oppdatert kunnskap som finnes på feltet i dag. En veiviser har flere råd med utgangspunkt i de virkemidler kommunen har i dag.
Hvordan rådet kan følges
- Her er det forslag for hva kommunen kan iverksette av tiltak med ulike virkemidler for å nå målet.
Hva rådet er basert på
- Under denne delen kommer det frem om det er et råd med utgangspunkt i lov eller forskrift eller om det for eksempel er en anbefaling fra Helsedirektoratet (eller andre myndigheter).

Målgruppe

Kommunene arbeider med folkehelse på et strategisk nivå, både i planarbeid og i implementeringsfasen. Målgruppene her er folkehelsekoordinatorer, planleggere, lokalpolitikere og andre i kommunal virksomhet
Fylkeskommunen som ansvarlig for folkehelsen i regional utvikling/planlegging (§§ 20 og 21 i folkehelseloven), og som understøtter av kommunalt folkehelsearbeid. Målgruppen her vil i likhet med kommunene være folkehelsekoordinatorer, planleggere, regionalpolitikere og andre.
Fylkesmannen som ansvarlig for å iverksette nasjonal politikk på folkehelseområdet og pådriver for kunnskapsbasert folkehelsearbeid (§ 23 i folkehelseloven).

Send oss tilbakemeldinger

For at disse rådene skal være nyttige og oppdaterte er vi avhengige av tilbakemelding fra deg som bruker. Om du har konkrete innspill til hvordan de kan bli bedre setter vi pris på det. Det kan være konkret om innholdet i tekstene, om det er noe som mangler eller andre synspunkter du har.

Send e-post til folkehelsekommune@helsedir.no

Prinsipper for tiltaksutforming

Sist faglig oppdatert: 26.01.2018

Godt folkehelsearbeid må også handle om å utjevne sosial ulikhet i helse.

To prinsipper er viktige å følge i utforming av tiltak: befolkningsrettede strategier i kombinasjon med høyrisikostrategier og innsats rettet mot de grunnleggende årsakene til helseforskjellene.

Når forskere gir råd om innretning av tiltak for å redusere sosiale ulikheter i helse legger de vekt på følgende to prinsipper (Dahl et. al. 2014):

Vi trenger brede, befolkningsrettede strategier – tiltak som når alle - i tillegg til tiltak spesifikt rettet mot høyrisikogrupper. Høyrisikostrategier alene vil ikke være tilstrekkelig.
Tiltak må rettes mot alle ledd i årsakskjeden som fører til sosial ulikhet i helse. Ikke minst er det viktig med innsats mot de grunnleggende, sosiale årsakene til helseforskjeller, de såkalte sosiale helsedeterminantene.

Disse to prinsippene kan framstilles i en matrise, som i figuren under. En vellykket strategi for utjevning av helseforskjeller bør inneholde tiltak i alle celler i matrisen:

	Årsakenes årsaker	Årsaker	Effekt
Befolknings-strategier	Oppvekst, arbeid, økonomi	Arbeidsmiljø, bomiljø, matvarepriser	Helsetjenester
Høyrisiko-strategier	Inntektssikring	Målrettede livsstilstiltak	Målrettede helsetiltak

Forebyggingsparadokset

Det er flere grunner til at et effektiv folkehelsearbeid må inkludere brede (universelle) strategier i tillegg til høyrisiko-tiltak. En viktig grunn er det som ofte kalles forebyggingsparadokset.

Forebyggingsparadokset innebærer, satt på spissen, at den totale folkehelseeffekten av et forebyggende tiltak er minst der problemene er størst. Intuitivt ønsker vi ofte å prioritere de gruppene som har størst risiko for uhelse. Dersom vi for eksempel ønsker å redusere forekomsten av hjerte-kar-sykdommer, ønsker vi kanskje tiltak som treffer de som er minst aktive og spiser mest usunt. Dersom vi ønsker å redusere drop-out i skolen, vil vi kanskje ha tiltak som utelukkende treffer lavinntektshusholdninger fordi vi vet at risikoen der er størst.

Å nå de som trenger det mest er et viktig mål. Men i et folkehelseperspektiv er det ikke nødvendigvis mer målretting som er det mest effektive.

Forebyggingsparadokset sier tvert imot at den største effekten på totaltallene oppnås ved universelle strategier – tiltak som treffer bredt. I store befolkningsgrupper er riktignok risikoen per person lavere, men totalantallet personer er så mye større at effekten i sum også blir stor. Høyrisikogrupper har riktignok stor risiko, men er gjerne liten i antall.

Unngå stigmatisering

Universelle tiltak kan ofte være den beste måten å nå risikogruppene på. Sterk grad av behovsretting og målsøm kan ofte virke mot sin hensikt gjennom stigmatisering og umyndiggjøring av de grupper man ønsker å hjelpe. Behovsprøving bidrar kanskje til å sortere ut mennesker med stort behov for hjelp, men vinningen går opp i spinningen dersom de i prosessen må bevise for myndighetene – og seg selv – at de er mislykkede.

Universelle velferdsgoder, på den annen side, har ofte størst effekt der de trengs mest, de virker mindre stigmatiserende og de ofte bidrar til å forebygge at folk ekskluderes og havner i utsatte grupper. Dette betyr ikke at en politikk for utjevning av helseforskjeller overhodet ikke skal inneholde elementer av målretting, men det bør være en balanse mellom målrettede og universelle tiltak – og målretting må gjøres med omhu.

Hele årsakskjeden

Det andre prinsippet som har vært framhevet av forskere, sier at heller ikke målretting i årsakskjeden nødvendigvis er særlig effektivt.

Det finnes en sosial helsegradient for de fleste helsemål, hvilket tyder på at det finnes noen felles, bakenforliggende og strukturelle årsaker til de sosiale ulikhetene i helse. Når også risikofaktorer for uhelse – som for eksempel helserelatert atferd – er systematisk sosialt skjevfordelt i befolkningen, må det også finnes sosialt skjevfordelte årsaker til atferden – årsakene til årsakene. Forebygging av sosiale ulikheter i helse handler om å ta hensyn til hele denne årsakskjeden, og ikke bare umiddelbare risikofaktorene som helseatferd, bomiljø og arbeidsmiljø.

Skjevfordelingen av slike risikofaktorer skyldes i sin tur fordelingen av økonomiske ressurser, utdanning og arbeid i befolkningen, og en strategi mot sosial ulikhet i helse må derfor også adressere disse strukturelle årsakene.

Alkohol – lokalt folkehelsearbeid

Kommunen bør ha et folkehelseperspektiv på alkoholpolitikken

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Folkehelsearbeid er samfunnets samlede innsats for å fremme og bedre befolkningens helse. Alkoholpolitikken er en del av det nasjonale og det lokale folkehelsearbeidet. I følge folkehelseloven § 7 (lovdata.no) skal kommunen iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, og det omfatter blant annet tiltak knyttet til alkohol- og annen rusmiddelbruk. Forebygging av alkohol og andre rusmidler bør således sees i sammenheng med andre folkehelsetiltak i kommunen, som for eksempel tiltak for et godt oppveksts- og lokalmiljø.

Skjenking og salg av alkohol kan gi viktige inntekter og arbeidsplasser i kommunen, og en godt fungerende utelivsnæring kan være en viktig del av et lokalmiljø. Samtidig kan et høyt alkoholforbruk medføre store kostnader og menneskelige lidelser, som ulykker, skader og andre helsekonsekvenser, i tillegg til betydelige negative konsekvenser for lokalsamfunnet.

En rekke studier viser en klar sammenheng mellom alkoholrelatert sykdom, dødelighet og lav sosioøkonomisk status. Alkohol bidrar særlig til overdødelighet blant unge voksne med lav sosioøkonomisk status.

Praktisk – slik kan rådet følges

Folkehelseloven legger opp til at kommunene skal «tenke helse i alt de gjør». Det innebærer en tverrsektoriell tilnærming til folkehelsearbeidet. Også i utforming og oppfølging av den lokale alkohol- og skjenkepolitikken bør kommunene ha et folkehelseperspektiv, og alkoholpolitikken bør innlemmes i planlegging og drift i alle kommunens sektorer.

Folkehelseloven gir kommunen ansvar for å føre en politikk som møter de folkehelseutfordringene kommunen har. En oversikt over utfordringer som inkluderer forhold ved alkohol- og rusmiddelsituasjonen i kommunen vil være nyttig i arbeidet med å utforme en lokal og omforent alkohol- og rusmiddelpolitikk, jf. rådet Kommunen bør ha oversikt over rusmiddelsituasjonen i sin kommune.

Nasjonale mål, strategier og overordnede mål i kommuneplanen kan, sammen med en vurdering av rusmiddelsituasjonen lokalt, brukes som bakgrunn for kommunens mål og strategier på alkohol- og rusmiddelområdet.

Kommunen kan utvikle:

overordnede mål for alkohol- og rusmiddelpolitikken
mål for ulike innsatsområder
resultatmål – en spesifisert beskrivelse av hva kommunen ønsker å oppnå
strategier for å nå målene

Kommunen kan få bistand og støtte i sin planlegging av og i sitt arbeid på alkohol- og rusmiddelfeltet hos sin regions Kompetansesenter for Rus (kompetansesenterrus.no) og hos Fylkesmannen (fylkesmannen.no).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Alkohol er en vesentlig risikofaktor for en rekke sykdommer. Alkoholbruk er en av de viktigste risikofaktorene for tap av friske leveår i befolkningen. Et moderat alkoholforbruk øker risikoen for kreft i fordøyelsesorganene, lever og bryst. Et langvarig høyt alkoholforbruk øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, i tillegg til andre sykdommer. Store enkeltinntak øker risikoen for hjerneslag og hjerteinfarkt, og hyppigheten av slike episoder øker.

Omfanget av ulike helsemessige og sosiale problemer som forårsakes av alkoholbruk innebærer også betydelige velferdstap og kostnader for samfunnet og arbeidslivet, for helse- og sosialtjenester og politi og rettsvesen.

Årlig forbruk (drikkefrekvens) av alkohol, særlig vin og øl, har en tendens til å øke med utdanning og inntekt, mens det å drikke seg beruset i større grad gjøres av menn i lavere enn i høyere sosiale lag (Alkoholbruk i den voksne befolkningen – fhi.no). Dette er et mønster som også til dels gjentar seg for ungdom (jf. HEVAS-undersøkelsen). En rekke studier viser en klar sammenheng mellom alkoholrelatert sykdom, dødelighet og lav sosioøkonomisk status. Den sosiale gradienten i alkoholrelatert dødelighet ser også ut til å være sterkere enn den sosiale gradienten i generell dødelighet. Alkohol bidrar særlig til overdødelighet blant unge voksne med lav sosioøkonomisk status.

Kommunen bør utarbeide en god alkoholpolitisk handlingsplan

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Alkoholloven pålegger kommunene å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan (jf. § 1-7 d). En god alkoholpolitisk handlingsplan kan bidra til at kommunen når sine folkehelsemål. Planen kan stå alene, være del av kommunens rusmiddelpolitiske plan eller innarbeides i andre kommunale planer. Planen bør behandles i hver kommunestyreperiode. Gjennom sin rolle som bevillings- og kontrollmyndighet for kommunale salgs- og skjenkebevillinger har kommunene et betydelig handlingsrom for å regulere tilgang til alkohol, og hvilken type næring det er ønskelig å legge til rette for i kommunen.

Kommunen er en helt sentral aktør i arbeidet med å begrense alkohol- og annen rusmiddelbruk. Det er den enkelte kommune som står nærmest til å kjenne utfordringer som finnes innenfor deres kommunegrenser, og dermed kunne sette inn nødvendige tiltak. En god alkoholpolitisk handlingsplan kan også bidra til større forutsigbarhet for salgs- og skjenkenæringen, mer likebehandling, bedre kontroll og bedre regelverksetterlevelse.

Praktisk – slik kan rådet følges

Alkoholloven gir ingen direkte anvisninger på hva handlingsplanen skal inneholde, men det er anbefalt at den i alle fall angir kommunens alkoholpolitiske mål og strategier, samt virkemidlene som skal tas i bruk for å nå målene. Den kan for eksempel inneholde:

geografiske begrensninger for salg- og skjenking av alkohol, for eksempel skjenkeringer, alkoholfrie soner/lokaler, begrensede områder med bevillinger for alkohol over 22 %, mv
skjenketider
hovedlinjene i et samarbeid mellom kommunen, politi og skjenkenæringen om ansvarlig alkoholhåndtering (AHH)
generelle vilkår for innvilgelse av salgs- og skjenkesøknader, for eksempel vilkår om dokumentasjon på internkontrollsystem, aldersgrenser for ulike bevillingstyper mv.
oversikt over aktuelle vilkår som kan settes i det enkelte bevillingsvedtak, for å bidra til forsvarlig utøvelse av bevillingen. Dette kan være vilkår om vakthold, aldersgrenser, driftskonsept, fysisk utforming av lokalene, at ansatte ikke må konsumere rusmidler under arbeid, krav om melding ved visse typer arrangementer osv.
retningslinjer for saksbehandlingen. Det bør utføres befaring i forbindelse med søknadsbehandlingen, og fremgå hvilke hensyn og avveininger skjønnet skal bygge på
retningslinjer for veiledning og oppfølging av bevillingshavere, for eksempel planer for opplæring av ansatte i Ansvarlig vertskap, for veiledningsbesøk på salgs- og skjenkesteder, for oppfølging av stedenes internkontrollsystem mv.
retningslinjer for kontroll og inndragning innenfor rammene av prikktildelingssystemet
retningslinjer for målstyrt kontrollvirksomhet
tak på antall salgs- og skjenkesteder

Mer informasjon om forankring og synliggjøring av alkohol- og rusmiddelpolitikk i kommunens planer finnes på Rusmiddelpolitisk handlingsplan (kommunetorget.no). Kommunetorget.no har også samlet noen praksiserfaringer som det kan være nyttig å se på.

Kommunen har også ansvar for kontroll av de salgs- og skjenkebevillingene som utstedes, for å påse at omsetning av alkohol skjer i henhold til regelverk og kommunens egne vilkår. Kommunene har ansvar for kvaliteten på kontrollene, og for at kontrollørene får god nok opplæring.

Til sammen skal kommunen utføre tre ganger så mange kontroller som det er salgs- og skjenkesteder. Hvert bevillingssted skal kontrolleres minst en gang pr. år. Ut over dette skal hvert salgs- og skjenkested kontrolleres så ofte som behovet tilsier. Dette innebærer at kommunen skal målstyre sin kontrollvirksomhet slik at den type salgs- og skjenkesteder som erfaringsmessig har høy risiko for avvik, skal ha flere kontroller enn steder der risikoen for brudd er liten.

Det er opp til kommunen å avgjøre:

hvem som skal utføre kontrollen, forutsatt at kontrollørene har bestått kunnskapsprøve for kontrollører
hvilke krav som settes til kontrollen som gjennomføres
hvor mange kontroller som skal gjennomføres
Veileder for salgs- og skjenkekontroll gir ytterlige informasjon.

Det finnes mer informasjon om kontroll på Helsedirektoratets sider.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Kommunene er forpliktet til å utarbeide en alkoholpolitisk handlingsplan, jf. alkoholloven § 1-7 d. (lovdata.no)

Kommunen bør styrke sin kompetanse på alkoholloven

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Kommunen har et betydelig handlingsrom for å regulere tilgang til alkohol. Kommunen har ansvar for å gi salgs- og skjenkebevillinger og er samtidig kontrollmyndighet for kommunale salgs- og skjenkebevillinger.

Helsedirektoratet har utarbeidet en egen satsing på ansvarlig alkoholhåndtering (AAH) som mange kommuner allerede benytter seg av. Målet med ansvarlig alkoholhåndtering er å redusere og forebygge overskjenking, skjenking til mindreårige, vold og ordensforstyrrelser, og gi en økt trygghetsfølelse.

AAH handler om å:

heve kompetansen på alkoholhåndtering i salgs- og skjenkebransjen blant annet gjennom kurset Ansvarlig vertskap.
utvikle et best mulig samarbeid mellom kommune, politi og bransjer.
bruke muligheten til å stille vilkår for salg og skjenking, noe som gir kommunen og de folkevalgte mulighet til å styre alkoholpolitikken på stødig vis.
jobbe for stadig økt kvalitet på kontroller samt på saksbehandling og sanksjoner, hvilket skaper tydelighet og forutsigbarhet for bransjen.

Praktisk – slik kan rådet følges

Alle kommuner anbefales å ta en aktiv rolle overfor utelivsbransjen med kurs, kontroller, veiledning og samarbeid ved å:

Legge opp til politiske diskusjoner om folkehelse, alkohol og trygghet i kommunen
Bruke politirådet som arena for samarbeid
Gi opplæring for økt trygghet
Kontakte Fylkesmannen ved behov for juridisk bistand i spørsmål knyttet til alkoholloven
Kontakte det regionale kompetansesenter for spørsmål om rus

Les mer om ansvarlig alkoholhåndtering på nettsidene til Helsedirektoratet og Kommunetorget.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Kommunen er bevillings- og kontrollmyndighet for salgs- og skjenkebevillinger. Gjennom den alkoholpolitiske handlingsplanen og kommuneplanen legges grunnlaget for en ansvarlig og forutsigbar alkoholhåndtering. Kommunen anbefales å innta en aktiv rolle overfor utelivsbransjen med kurs, kontroller, veiledning og samarbeid. Dette vil gi økt forståelse for regelverket og kommunens rolle.

Kommunen bør iverksette forebyggende tiltak rettet mot ulike målgrupper

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Alkoholloven er et viktig virkemiddel for å redusere tilgjengeligheten til alkohol, men også i arbeidet med å forebygge vold og skape et trygt uteliv og lokalsamfunn.

Et viktig supplement til de regulatoriske virkemidlene som kommunen har til rådighet er forebyggende tiltak der hensikten er å påvirke folks kunnskap og holdninger. Dette kan være undervisning, holdningsskapende arbeid og kunnskapsheving.

Gjennom arbeidet med å skaffe seg oversikt over rusmiddelsituasjonen lokalt, bør man også kartlegge hvorvidt det er noen særlige målgrupper som trenger en særskilt innsats. På den måten kan man komme tidlig inn i arbeidet med å forebygge bruk av alkohol. Tidlig hjelp kan forhindre at problemene blir store og vanskeligere og håndtere.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen bør vurdere om det skal skilles mellom tiltak på flere nivåer og for ulike målgrupper. Det kan skilles mellom:

tiltak rettet mot hele kommunens befolkning
tiltak rettet mot særlig risikoutsatte grupper (f.eks. ungdom, eldre)
tiltak rettet mot personer med et problematisk forbruk av rusmidler

Forebyggende tiltak kan blant annet gjennomføres i skolen. Se for eksempel:

Rusforebygging i skolen (korus.no)

Det er avdekket et økende alkoholforbruk blant eldre, og det er viktig at kommunene er oppmerksom på at dette kan medføre flere helseproblemer. Helsedirektoratet anbefaler alderstilpasset utredning og tilrettelagte tiltak overfor eldre, og at fagpersonell bør ha både rusfaglig og geriatrisk kompetanse.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Alkohol er en risikofaktor for en rekke sykdommer for enkeltindivider, men også når det gjelder samfunnsmessige skader. Bruk av alkohol kan være en direkte eller indirekte årsak til et bredt spekter av sosiale skader og skader for tredjepart: barn som lider under foreldrenes alkoholbruk, fosterskader, ofre for promillekjøring, alkoholrelatert voldsbruk og negative konsekvenser for arbeidslivet, blant annet i form av sykefravær og tapt produktivitet.

Forskning viser en klar sammenheng mellom alkoholkonsum og vold. Jo mer en drikker og jo oftere en er beruset, desto mer sannsynlig er det at en utøver vold og/eller blir utsatt for vold.

Alkoholkonsumet blant eldre voksne har økt de siste tiårene. At de eldre blir stadig flere og samtidig drikker mer alkohol, antas å føre til flere alkoholrelaterte problemer i denne gruppen. Kombinasjonen av alkohol og lavere toleranseterskel, bruk av medisiner og svekket helse hos eldre kan gi økt risiko for helseskader (forebygging.no). Helse- og omsorgstjenestene i kommunen bør ha kunnskap om dette.

Kommunen bør ha oversikt over rusmiddelsituasjonen i sin kommune

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Etter folkehelseloven skal kommunene ha oversikt over helsetilstanden i sin kommune, og identifisere folkehelseutfordringer, årsaksforhold og konsekvenser. I dette bør det inngå en oversikt og vurdering av rusmiddelsituasjonen i kommunen. Dette innebærer blant annet å kartlegge om det er noen grupper som er særlig utsatt, hvordan er skjenkepolitikken, hvordan er alkoholforbruket generelt o.l. Kommunen bør også kartlegge viktige samarbeidspartnere og interessegrupper lokalt.

En slik kartlegging/oversikt kan være et viktig grunnlag for å forbedre tidlig innsats og samarbeid. Tidlig innsats innebærer å forebygge alkoholforbruk blant ungdom og utsette debutalder, men det handler også om å gripe inn så tidlig som mulig når en blir bekymret for et annet menneske. Tidlig hjelp kan forhindre at problemene blir store og vanskeligere å håndtere.

Oversikten kan også inkludere en kartlegging av områder i kommunen der det er mange utesteder med skjenkebevilling, da disse områdene er mer utsatt vold og negative konsekvenser som følge av alkoholinntak.

Praktisk – slik kan rådet følges

I veileder til det systematiske folkehelsearbeidet er det beskrevet hvordan man kan innhente oversikten og identifisere folkehelseutfordringene. Dette kan omfatte hvem utfordringen rammer, hva utfordringen består i og hvordan utfordringen fordeles i befolkningen. I tråd med folkehelseloven skal kommunen være spesielt oppmerksom på lokale utviklingstrekk som kan skape eller opprettholde sosiale ulikheter i helse.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Totalomsetningen (registrert lovlig omsetning) av alkohol per innbygger 15 år og eldre økte kraftig fra1990-tallet og fram til 2008; fra 4,55 liter til 6,75 liter per innbygger fra 1993 til 2008. Denne økningen kan langt på vei tilskrives økningen i omsetningen av vin, og særlig introduksjonene av vin på kartong. Etter 2008 sank omsetningen noe igjen. Imidlertid viser beregninger fra Folkehelseinstituttet at hver innbygger over 15 år i gjennomsnitt kjøpte 6,79 liter ren alkohol i 2016. I tillegg til den registrerte lovlige omsetningen kommer også taxfree, handel i utlandet, smugling, privatimport, handel på ferger mv.

Alkoholforbruket blant ungdom har de senere årene gått noe ned. Det er imidlertid fortsatt mange unge som drikker alkohol, og da særlig i den siste tenåringsfasen. Mange unge drikker mye per drikkesituasjon, og utsetter seg selv og andre for alkoholrelaterte skader og ulykker. I de siste tiårene har det også vært en økning av alkoholkonsumet hos eldre.

Offentlige virksomheter bør utvikle retningslinjer for alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Helsedirektoratet anbefaler at alle offentlige virksomheter utvikler retningslinjer for alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner, og samtidig lager rutiner for hvordan eventuelle negative konsekvenser av rusmiddelbruk kan håndteres. Regulering av alkoholbruk i jobbsammenheng har stor oppslutning blant norske arbeidstakere.

Praktisk – slik kan rådet følges

Retningslinjer for alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner bør ha et forebyggende fokus og gjelde alle ansatte, men også inneholde rutiner for håndtering av ansatte med rusmiddelproblemer. I tillegg anbefaler Helsedirektoratet å utvikle tiltak for å fange opp ansatte som står i fare for å utvikle et risikofylt alkoholkonsum eller som har andre rusmiddelproblemer.

Helsedirektoratet har i samarbeid med relevante fagmiljøer utviklet en veiviser som forklarer hvordan man kan etablere, utforme og implementere en rusmiddelpolicy for arbeidsplassen (RusOff).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

En rusmiddelpolicy er et effektivt verktøy for å forebygge risikofylt rusmiddelbruk blant arbeidstakere. Dette kan bidra til:

sikkerhet og kvalitet i tjenester og tilbud til befolkningen
trygge og inkluderende arbeidsmiljøer
styrking av virksomhetens omdømme
reduksjon i sykefravær og nedsatt yteevne på jobb grunnet rusmiddelbruk
forebygging av rusmiddelproblemer blant ansatte
forebygging av utstøting gjennom å fange opp ansatte med risikofylt rusmiddelbruk før det utvikler seg til et problem

Videre lesing:

Alkohol og arbeidsliv II. Bruk, konsekvenser og retningslinjer ved ulike typer arbeidsplasser i Norge (fhi.no) (fhi.no)

Referanser:

Fysisk aktivitet – lokalt folkehelsearbeid

Kommunen bør planlegge bo- og nærmiljøer og områder for friluftsliv som stimulerer til fysisk aktivitet for alle

Sist faglig oppdatert: 21.06.2023

Kommunen har ansvar for lokal samfunnsutvikling og leder blant annet den kommunale planleggingen. I dette arbeidet har kommunene stor påvirkningskraft når det gjelder tilrettelegging for mer aktivitetsfremmende lokalmiljøer. Kommunen må involvere lovpålagte råd for ungdom, eldre og personer med funksjonsnedsettelse. Medvirkning fra befolkningen er sentralt i planlegging og utviklingsarbeidet.

Kommunen kan samarbeide med:

grunneiere
private og frivillige aktører
fylkeskommuner og staten med flere

Menneskers behov for å bevege seg ute, og i naturen, kan og bør ligge som et premiss i planarbeidet.

Praktisk – slik kan rådet følges

Områder som bør inngå i arbeidet for mulighet til økt fysisk aktivitet i bo- og nærmiljø, noen relevante innsatsområder er:

Tilrettelegging for lek, turgåing, rekreasjon og uorganiserte aktivitetsmuligheter
Sikre allmenn, enkel og sikker tilgang til friluftsområder tilrettelagt for fysisk aktivitet
Satse på mosjonsmuligheter, friluftsliv og idrett for alle aldre – der folk bor
Lokalisere butikker, tjenestevirksomhet, skoler, barnehager, relevante møteplasser for eldre som seniorsenter, frivilligsentraler og arbeidsplasser i nærheten av boområder
Planlegge offentlige rom, stier og friluftsområder som kan nås til fots og på sykkel
Involvere innbyggerne i planleggingsarbeidet

Medvirkning fra barn og unge

En viktig del av planarbeidet er medvirkning. Medvirkning handler om styrking av lokaldemokratiet gjennom bred medvirkning og dialog i planprosesser. Stavanger kommune har jobbet systematisk med medvirkning fra barn og unge. I utviklingen av byer og tettsteder kommer barn og unge sjeldent til orde uten at de som har ansvaret for planleggingen legger spesielt til rette for det. Det er det viktig at kommunen lytter til, benytter egnede metoder for medvirkning og tar ekstra hensyn til barn og unge og deres behov i planlegging. Stavanger kommune har blant annet brukt dataspillteknologi og lego i medvirkningsprosesser i utvikling av sentrumsnære planer (stavanger.kommune.no).

God medvirkning

Design og arkitektursenteret (DOGA) har utviklet et verktøy – Folketråkk – som skal bidra til bedre medvirkning gjennom metoder som gir innsikt i behov, opplevelser og preferanser hos befolkningen. Arbeidet er relevant når kommunen planlegger for attraktive bo- og nærmiljøer og områder som stimulerer til fysisk aktivitet for alle. Se DOGA Medvirkning (doga.no).

Veileder kommunalt arbeid

Kommunens planstrategi er et av de viktigste verktøyene for å tilrettelegge for friluftsliv og stimulere til fysisk aktivitet. Norsk friluftsliv har utviklet en veileder til bruk i kommunalt planarbeid (norskfriluftsliv.no/). Her er det samlet forslag til tiltak som vil bidra til et godt lokalmiljø. Ved å redusere klimautslipp, bevare biologisk mangfold og sikre innbyggere attraktive frilufts arealer for rekreasjon og bruk av allemannsretten, legges det samtidig et viktig grunnlag for helse, arbeidsplasser og bærekraftig lokal utvikling.

Turveier og turstier erfaringer fra lokal tilrettelegging

STImuli (bodo.kommune.no) er en målrettet satsing på bostedsnære turløyper i Bodø. Det er utviklet turkort, informasjonstavler og en app. STImuli har som mål å legge til rette for en friskere og mer aktiv befolkning, styrke tilhørigheten og kunnskapen knyttet til egne nærområder samt etablere godt merkete og tilrettelagte rundturløyper mindre enn 500 meter fra der folk bor.

Fylkesmannen og fylkeskommunen i Telemark har sammen med flere andre aktører jobbet med å legge til rette for sentrumsnære turveier. Arbeidet har vært tverretatlig og inkludert fagfelt som friluftsliv, folkehelse, stedsutvikling, trafikksikkerhet og universell utforming. Målet er at gode, lett tilgjengelige og sentrale turveger vil bidra til mer aktivitet og naturopplevelser, mindre bilkjøring, bedre trafikksikkerhet og flere sosiale treffpunkt. Les mer om arbeidet med turveger.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Kommunene har en viktig oppgave å legge til rette for helsefremmende nærmiljø, jamfør folkehelseloven. Barn har rett til en god fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter tilpasset alderen. FNs barnekonvensjon poengterer at det skal arbeides for barns rett til å delta i og oppmuntre tilgangen til og like muligheter for rekreasjons- og fritidsaktiviteter (1).

Tilrettelegging for aktivitetsvennlige nærmiljøer som kan få flere til å gå, er et viktig tiltak for å utjevne sosiale helseforskjeller. Ved daglige reiser til fots ser vi en omvendt gradient. Det er flere som går blant dem med lavest utdanning, enslige, de med lavest egen inntekt/husholdningsinntekt, sammenlignet med dem med høyest utdanning, par med eller uten barn og dem i kategoriene med høyest inntekt (2). Det er mindre sosiale forskjeller ved aktiviteter som gåturer i naturomgivelser i nærheten av bolig (3), enn ved andre aktiviteter som sykling, langrenn eller svømming hvor de sosiale forskjellene er større (4).

Det er godt dokumentert at aktivitetsvennlige bo- og nærmiljøer og områder for friluftsliv som stimulerer til fysisk aktivitet for alle, er effektivt og et prioritert tiltak for å få øke fysisk aktivitetsnivået i befolkningen (5, 6, 7, 8, 9, 10, 11). Det er spesielt viktig med lokale nærfriluftsområder i områder med fortetting og i utsatte områder med trangboddhet.

Friluftsliv kan være en nøkkel til å få med mange som i dag er inaktive. Tall fra SSB viser at 93% i 2021 oppga at de har gått i parker eller naturomgivelser i nærheten av bolig sist år (12). Å være fysisk aktiv i naturen og nærmiljøet er den aktiviteten nordmenn oppgir at de helst ønsker å gjøre mer av. Det er gjort beregninger som viser at friluftslivet har en stor velferdsgevinst (13).

Naturen har et ubenyttet potensiale for å forbedre folkehelsen både fysisk, mentalt og sosialt (14). Gåing er den vanligste fysiske aktiviteten i alle aldersgrupper. Å drive med fysisk aktivitet i naturen og i nærmiljøet skårer høyest når det gjelder det folk ønsker å gjøre mer av i hverdagen. Barn og unge, voksne og eldre er mer fysisk aktive dersom parker, grøntområder, anlegg for rekreasjon, mosjon og idrett, kollektivtransport, servicetilbud og butikker ligger i nærheten av hjemmet og/eller arbeidsplassen.

Nærmiljøer og lokalsamfunn må utvikles slik at de legger til rette for aktivitet og deltakelse for alle, og der det føles trygt å bli eldre. Aldersvennlige nærmiljøer og lokalsamfunn er et av områdene som omtales i regjerningens strategi for et aldersvennlig samfunn Flere år, flere muligheter, fra 2016. For mange eldre er aktiviteter langt unna bostedet en utfordring. For å stimulere til fysisk aktivitet hos eldre, er det viktig med tilbud nær der de bor. Seniorers bruk og behov for ivaretakelse og tilrettelegging av friluftsområder i nærmiljøet er en del av Miljødirektoratets nærmiljøprosjekt om tilrettelegging av grøntområder (15).

Det er gjennom tverrsnittstudier vist at voksne som bor 1-10 min fra et friområde/park/turvei har et gjennomsnittlig aktivitetsnivå som er høyere enn dem som bor lengre fra (16). Godt tilrettelagte bo- og nærmiljøer har betydning for utjevning av sosiale forskjeller i aktivitetsvaner.

Referanser

Barne- og familiedepartementet (2003) FNs konvensjon om barnets rettigheter, Vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989 Ratifisert av Norge 8. januar 1991 Revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller. Artikkel 31, Norge. Nettdokument: www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf, lastet 25.03.2020.
Transportøkonomisk institutt (2021) Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2018/19. Nøkkelrapport. ISBN 978-82-480-2368-5
SSB (2021) 13376: Deltatt på ulike fritidsaktiviteter siste 12 måneder, etter utdanningsnivå, statistikkvariabel, år og friluftslivsaktivitet https://www.ssb.no/statbank/table/13376, Lest 27.03.2023.
SSB (2021) 13392: Trening siste 12 måneder, etter treningsaktivitet, statistikkvariabel, år og utdanningsnivå, https://www.ssb.no/statbank/table/13392. Lest 27.03.2023.
The National Institute for Health and Care Excellence (2019). Physical activity: encouraging activity in the community. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/qs183/resources/physical-activity-encouraging-activity-in-the-community-pdf-75545719693765, lastet 26.02.2020
The National Institute for Health and Care Excellence (2018). Physical activity and the environment. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/ng90/resources/physical-activity-and-the-environment-pdf-1837748441797, lastet 26.02.2020
Verdens helseorganisasjon (2018). Global action plan on physical activity 2018–2030: more active people for a healthier world. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/272722/9789241514187-eng.pdf, lastet 26.02.2020
Verdens helseorganisasjon (2017). Tackling NCDs"Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259232/WHO-NMH-NVI-17.9-eng.pdf;jsessionid=9F297220DD165649F79C114E16853753?sequence=1, lastet 26.02.2020
Verdens helseorganisasjon (2015). Physical activity strategy for the WHO European Region 2016–2025. København: Danmark. Nettdokument: https://www.who.int/europe/publications/i/item/9789289051477, lastet 26.02.2020
Hunter, R. F. og medarbeidere (2015). The impact of interventions to promote physical activity in urban green space: a systematic review and recommendations for future research. Soc Sci Med, 124, 246-256.
SSB (2021) Idrett og friluftsliv, levekårsundersøkelsen Nettdokument: https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/idrett-og-friluftsliv/statistikk/idrett-og-friluftsliv-levekarsundersokelsen
Smith, M. (2017). Systematic literature review of built environment effects on physical activity and active transport - an update and new findings on health equity. Int J Behav Nutr Phys Act, 14(1), 158
Strøm S, Rasmussen I, Hernæs Ø og Toftdahl H (2016) Samfunnsøkonomiske virkninger av friluftsliv. Vista analyse, Rapport, 2016/36. Nettdokument: https://www.vista-analyse.no/no/publikasjoner/samfunnsokonomiske-virkninger-av-friluftsliv/, lastet 30.04.2020.
Lærke M., Hartmeyer R., Kjeldsted E., Mygind E., Bentsen P. (2018) Viden om friluftslivs effekter på sundhed – resultater fra en systematisk forskningsoversigt. Friluftsrådet i samarbeid med København universitet og Steno Diabetes Center Copenhagen 2018. Nettdokument: https://www.researchgate.net/publication/325818535_Viden_om_friluftslivs_effekter_pa_sundhed_-_resultater_fra_en_systematisk_forskningsoversigt, lastet 29.04.2020.
Departementene (2016) Flere år flere muligheter. Regjeringens strategi for et aldersvennlig samfunn. Nettdokument: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/flere-ar--flere-muligheter/id2477934/ , lastet 29.04.2020.
Helsedirektoratet (2015) Fysisk aktivitet og sedat tid blant voksne og eldre i Norge - Nasjonal kartlegging 2014-2015. Nettdokument: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/fysisk-aktivitet-kartleggingsrapporter/Fysisk%20aktivitet%20og%20sedat%20tid%20blant%20voksne%20og%20eldre%20i%20Norge.pdf, lastet 29.04.2020.

Kommunen bør tilrettelegge for gåing, sykling og være en pådriver for kollektivtransport

Sist faglig oppdatert: 21.06.2023

I løpet av en uke beveger seg kommunens innbyggere mye til fots, på sykkel eller med kollektivtransport. Innsatser for å få flere til å være aktive gjennom disse aktivitetene vil være viktig for folkehelsen i kommunen og få et jevnt aktivitetsnivå gjennom hele året, for alle aldersgrupper i kommunen.

Kommunen er en viktig vegeier, i tillegg til fylkeskommunen og staten. Hvordan kommunen planlegger for gang-, sykkelveger og grøntområder, samarbeider med idrett- og friluftsorganisasjoner, og innretter skole- og arbeidsliv, vil gjøre forskjell på innbyggeres fysiske aktivitetsnivå og helsetilstand.

Involvering i utvikling av by-, bolig- og nærområder

Personer som gjennom sitt virke planlegger for og utvikler by-, bolig- og nærområder (byplanleggere, arkitekter, organisasjoner, beslutningstakere etc.) der voksne og eldre oppholder seg bør involvere disse i planarbeid slik at områdene stimulerer til fysisk aktivitet i trygge omgivelser og på brukernes premisser.

Praktisk – slik kan rådet følges

Flere byer i Norge har satset spesielt på sykling, både på utbygging av nye sykkelanlegg og bevisst informasjon om sykling og sykkelmuligheter. Resultatene viser at tilrettelegging og mobilisering er effektive tiltak (1).

Områder som bør være en del av arbeidet for økt fysisk aktivitet:

Planlegge for et trygt, sikkert og sammenhengende nettverk av sykkel- og gangveger. Arbeidsplasser bør kobles til et slikt vegnettverk.
Begrense bilkjøring, slik som etablering av gåsoner, for eksempel rundt skoler trygge skoleruter/skoleveier.
Stimulere til økt gåing, sykling og bruk av kollektive transportmidler gjennom holdningskampanjer.

Sats på kollektivtrafikk, gåing og sykling

Det finnes mye gode erfaringer med å legge til rette for gåing og sykling. Statens vegvesen har utformet en lokal veileder knyttet til gåing (vegvesen.no) og har også laget en oversikt med Enkle tiltak for sykling og gåing (vegvesen.no).

Lær mer om gåing og lokale gåstrategier under Lokale gåstrategier - Tiltakskatalog for transport og miljø (tiltak.no).

Miljødirektoratet har også mer informasjon om hvordan tilrettelegge for gåing og friluftsliv i nærmiljøet, se Friluftsliv (miljodirektoratet.no).

Det nasjonale arbeidet med byvekstavtaler og belønningsavtaler (regjeringen.no) som har nullvekst for persontransport med bil som overordnet mål, vil være viktig i dette arbeidet i de større kommunene. Ordningene skal fremme gange, sykling og bruk av kollektivtrafikken og hindre at veksten i persontransport skjer med bil og bidrar til økt forurensning og dårligere framkommelighet. Nedenfor er noen erfaringer fra ulike steder i landet med å få flere til å gå og sykler i hverdagen.

Trondheim

Trondheim kommune står foran en stor befolkningsvekst. Når byen vokser prioriterer kommunen transportformer som skal gi innbyggerne et bedre byliv og et godt miljø i byen. De siste ti årene ha kommunen jobbet systematisk med å legge til rette for at flere skal velge kollektivtransport, gåing og sykling. Dette har blant annet ført til at andelen syklister er økt med 50%, gående i midtbyen har økt med nesten 40 % og biltrafikken har vært stabil de siste ti årene (2).

Statens vegvesen – forbedring av eksisterende snarveier

Å ruste opp gamle stier, tråkk og snarveier kan være en god måte å stimulere til mer gange og sykling i en kommune. Det kan handle om å legge nytt dekke og merke snarveiene, eller det kan være større opprustning av trapper, belysning og benker.

Snarveiprosjektene i Trondheim, Bergen og Alta viser tre forskjellige måter å angripe et slikt prosjekt på. I Alta var det et lavambisiøst prosjekt som utviklet seg over tid. Mens i Trondheim var det en del av et større vedtatt miljøprogram, og i Bergen var det opprinnelig en del av bybaneplanene (3).

Byløypa i Alta

Byløypa er en tur- og skiløype gjennom sentral Alta. Om sommeren er dette en trasé for gående og syklende, om vinteren prepareres den for skigåing. Via denne turløypa kan man ferdes hele Alta på langs og mange benytter den til og fra jobb og skole – hele året (4).

Gåstrategi for eldre

Kristiansand kommune har vært pilot i arbeidet med å utvikle kommunale gåstrategier. I samarbeid med Transportøkonomisk institutt og Statens vegvesen ble det utarbeidet et kunnskapsgrunnlag (toi.no) for en kommunal gåstrategi.

Sykkelbynettverk

Sykkelbynettverket er et sykkelfaglig nettverk for ansatte i kommuner, fylkeskommuner og Statens vegvesen. I nettverket kan man bl.a. lære mer om sykkelplanlegging gjennom e-læringskurs og webinarer og få innsikt i strategier og planer fra andre steder i landet. Det er også mulig å dele og se på gode eksempler fra byer og tettsteder.

Rosa Busser

I Oslo tilbyr kommunen sammen med Ruter aldersvennlig transport – Rosa busser (oslo.kommune.no). Dette er et busstilbud for de som er fylt 67 år. En minibuss henter passasjerer hjemme og kjører frem og tilbake dit man ønsker innenfor bydelen. Prisen er den samme per reise som for en vanlig honnørbillett hos Ruter. Tilbudet er den del av satsningen Aldersvennlig by og omfatter flere bydeler.

Hjertesone

En hjertesone rundt skolen (tryggtrafikk.no) gjør det sikrere for elevene å gå eller sykle. I arbeidet med Hjertesone legges det til rette for blant annet mindre biltrafikk og tryggere stopp- og hentesoner. Hjertesone er et samarbeid mellom mange aktører for å fremme trygghet, sikkerhet og helse på skoleveien.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Hver uke gjennomføres det over 100 millioner reiser i Norge, over 1/3 av dem er til fots, på sykkel eller med kollektivtransport. Det er anbefalt og dokumentert at bedre tilrettelegging for gående og syklende og god tilgang på kollektivtransport og stimuleringstiltak er viktig for at folk skal gå og sykle mer i hverdagen (5, 6, 7, 8). Derfor bør det prioriteres tilrettelegging for gåing, sykling og god kollektivtransporttilbud.

Fysisk aktivitet ved reise er den aktivitetsformen som flest gjør mest regelmessig hver dag. I Norge gjennomføres drøyt 5 millioner reiser med fysisk aktivitet hver dag, det baserer seg på at vi i gjennomsnitt gjennomfører vi 2,8 daglige reiser (9), med en befolkning i 2020 på 5,4 millioner tilsvarer det totalt drøyt 15 millioner reiser hver dag. Omtrent 35 % av disse reisene, ca 5,2 millioner reiser per dag, gjøres til fots, på sykkel eller med kollektivtransport der start og slutt oftest er til fots eller på sykkel.

Systematisk arbeid vil kunne føre til at flere går mye mer i hverdagen. Kampanjearbeid i massemedia, lokale initiativ og endringer av nærmiljøet er tre innsatsområder som har vist å kunne få flere til å gå mer i hverdagen (10).

Over 80 prosent av befolkningen bor i byer og tettsteder (11). I byene er målet med byvekstavtaler og belønningsavtaler å sikre at all økning i transport tas gjennom gange, sykling og bruk av kollektivtrafikk og sikre nullvekst for persontransport med bil, for å hindre økt forurensning og dårligere framkommelighet (12).

Nasjonal transportplan (regjeringen.no), Nasjonal gåstrategi (vegvesen.no) og Nasjonal sykkelstrategi (vegvesen.no) er andre nasjonale dokumenter for å legge til rette for økt mobilitet.

Samfunnsøkonomiske beregninger viser at innbyggerne i Norge kan vinne drøyt 400 000 ekstra kvalitetsjusterte leveår hvert år dersom alle hadde oppfylt anbefalingene for fysisk aktivitet. Det innebærer flere friske innbyggere og flere som lever lenger uten sykdom (13).

Med en økende aldrende befolkning, er dette et tiltak som bidrar til å gjøre nærmiljøet mer aldersvennlig, slik at eldre mennesker kan delta, leve aktive liv og bevare sin selvstendighet så lenge som mulig. Et finmasket nett for gående har stor betydning for eldres muligheter til å være fysisk aktive i nærmiljøet.

Referanser

Sykkelbynettverket (2020) Sykkelbyundersøkelser. Norge
Slik har Trondheim lykkes med å få bedre by (transport). (2018). [nettdokument]. Oslo: vegvesen.no. Hentet 26.02.2020 fra: https://www.vegvesen.no/om-oss/presse/aktuelt/nasjonalt/slik-har-trondheim-lykkes-med-a-fa-bedre-bytransport/
Statens vegvesen (2018) Forbedring av eksisterende snarveier gir befolkningen gode grunner til å ta beina fatt. Nettdokument: https://www.vegvesen.no/fag/fokusomrader/miljovennlig-transport/sykkeltrafikk/enkle-tiltak/snarveier
Den Norske Turistforening (2019) Byløypa – vinterperle. Nettdokument: https://ut.no/turforslag/1115016/bylypa-vinterperle, lastet 20.03.2020.
The National Institute for Health and Care Excellence (2019). Physical activity: encouraging activity in the community. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/qs183/resources/physical-activity-encouraging-activity-in-the-community-pdf-75545719693765, lastet 26.02.2020
The National Institute for Health and Care Excellence (2018). Physical activity and the environment. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/ng90/resources/physical-activity-and-the-environment-pdf-1837748441797, lastet 26.02.2020
Verdens helseorganisasjon (2017). Tackling NCDs"Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259232/WHO-NMH-NVI-17.9-eng.pdf;jsessionid=9F297220DD165649F79C114E16853753?sequence=1, lastet 26.02.2020
Verdens helseorganisasjon (2023) Technical Annex (version dated 26 December 2022) Updated Appendix 3 of the WHO Global NCD Action Plan 2013-2030, https://cdn.who.int/media/docs/default-source/ncds/mnd/2022-app3-technical-annex-v26jan2023.pdf, Lastet 27.04.2023.
Transportøkonomisk institutt (2021) Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2018/19. Nøkkelrapport. ISBN 978-82-480-2368-5
Charlie Foster, Paul Kelly, Hamish A B Reid, Nia Roberts, Elaine M Murtagh, David K Humphreys, et al What works to promote walking at the population level? A systematic review Br J Sports Med. 2018 Jun;52(12):807-812. doi: 10.1136/bjsports-2017-098953.
SSB (2022) Tettsteders befolkning og areal, www.ssb.no/befolkning/folketall/statistikk/tettsteders-befolkning-og-areal. Lest 17.04.2023.
Regjeringen (2022) Byvekstavtaler og belønningsavtaler, www.regjeringen.no/no/tema/transport-og-kommunikasjon/kollektivtransport/belonningsordningen-bymiljoavtaler-og-byvekstavtaler/id2571977/. Lest 17.04.2023.
Helsedirektoratet (2014) Kunnskapsgrunnlag fysisk aktivitet Innspill til departementets videre arbeid for økt fysisk aktivitet og redusert inaktivitet i befolkningen. Oslo: Nettdokument. https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/kunnskapsgrunnlag-for-fysisk-aktivitet-innspill-til-departementet, lastet 25.03.2020.

Kommunen bør tilrettelegge for fysisk aktivitet i, og i tilknytning til, barnehager og skoler

Sist faglig oppdatert: 21.06.2023

Kommunen er barnehage- og grunnskolemyndighet med ansvar for å sikre et pedagogisk tilbud med høy kvalitet. Barnehager og skoler er viktige arenaer for fysisk aktivitet.

Forskning viser at fysisk aktivitet, god motorikk og fysisk form kan være viktig for elevers kognitive funksjon og læring i skolen. Fysisk aktivitet kan påvirke konsentrasjonsevnene og klasseromsatferd positivt.

Gode skolegårder som stimulerer til trivsel, motivasjon og læring, ser ut til å redusere mengden vold, mobbing og uro blant elevene og stimulerer trivsel, motivasjon og læringsevne. Det er spesielt naturomgivelser som påvirker motorikk og fysisk aktivitetsnivå i positiv retning hos de minste barna.

Praktisk – slik kan rådet følges

Eksempler på områder som bør inngå i arbeidet for økt fysisk aktivitet:

Tilrettelegging for bruk av kroppen som en naturlig del av barnehage- og skolehverdag, herunder sikre en time daglig fysisk aktivitet i skolen.
Utforming av skolens uteområder for variert fysisk aktiv lek.
Tilrettelegging av sikre skoleveier.
Stimulering av gå/sykle-til-skolen-aksjoner og holdningskampanjer.

Nasjonalt senter for mat, helse og fysisk aktivitet har satt fysisk aktivitet på timeplanen (mhfa.no).

Eksempler på erfaringsbasert kunnskap fra noen kommuner

I Sogndal kommune har Trudvang skole hatt 60 minutter daglig fysisk aktivitet for alle elever i flere år, og bruker det bevisst for bedre og aktiv læring. Elevene som har vært med på daglig fysisk aktivitet har fått bedre karakterer enn landsgjennomsnittet i norsk, engelsk og matematikk på nasjonale prøver i 8. og 9. klasse.

I Telemark har man jobbet med «Liv og røre (vtfk.no)». Det er et helhetlig skoleprogram og målet er å bedre levekår hos barn og unge gjennom økt fysisk aktivitet i fag, sunne og inkluderende måltider og et bedret psykososialt miljø i grunnskole og SFO (11). Den bygger på blant annet på Active Smarter Kids (askbasen.no) (ASK), en modell for fysisk aktivitet i fag som et metodevalg og en variasjon i undervisningen. Liv og røre er også tilpasset ungdomstrinnet.

«Alle barn sykler» er et samarbeidsprosjekt i Telemark. Målet er å gi en tilstrekkelig opplæring og skape trygghet for barn på sykkel. Alle skal kunne sykle, alle skal inkluderes og alle skal ha tilgang til egen sykkel. Målet er også at barna skal bli mer aktive og at det skal skaffe seg gode reisevaner gjennom å gå eller sykle til og fra skolen og fritidsaktiviteter.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Barn og unge bruker en stor del av våken tid i barnehage og skole. Mange av de minste barna bruker mesteparten av våken tid i barnehage og skole.

Det er god dokumentasjon for at fysisk aktivitet er avgjørende for normal vekst og utvikling blant barn og unge Det er vist en sammenheng mellom fysisk aktivitet og læring blant barn og unge (2). Fysisk aktivitet har akutte positive effekter på hjernen, som blant annet medfører økt oppmerksomhet, positiv effekt på følelsesregulering, bedret minne, arbeidsminne og eksekutive funksjoner så som problemløsning, planlegging og organisering av hverdagen. De akutte effektene er større hos barn og unge, noe som er fordelaktig knyttet til læringsituasjon. Mindre doser fysisk aktivitet har for eksempel akutte positive effekter på redusert blodtrykk etter aktivitet, forbedret blodsukkerregulering og økt energiforbruk. Dersom intensiteten økes, vil mange av de positive effektene forsterkes (2).

Barnehage og skole er viktige arenaer for å fremme barns helse generelt og fysisk aktivitet spesielt. (3, 4, 5, 6, 7). Innsatser for å styrke undervisningen om fysisk aktivitet, så som kroppsøving og stimulere til fysisk aktivitet for alle barn og unge på og etter skolen, er anbefalte tiltak (8). Innsatsene i barnehage og skole er avgjørende for barn og unges utvikling og for å utjevne sosiale forskjeller i helse.

En større nasjonal undersøkelse i ungdomskolene (udir.no) viste at økt fysisk aktivitet i skolen hadde positive effekter på læringsmiljø og læring (9). Barna bruker en stor del av oppveksten barnehagers og skolers uteområder. En rapport fra 2019 viser at for skolers uteområder ser det ut til å gå en smertegrense når arealstørrelsen er mindre enn 20 kvadratmeter per elev. Små uteområder gjør det vanskelig å innpasse variert terreng og stor nok variasjon for bruk – noe som igjen kan bidra til mindre aktivitet. Mange barn på lite areal gir også mindre rom for at elevene kan trekke seg tilbake alene, eller i mindre grupper (10).

Referanser

Barne- og familiedepartementet (2003) FNs konvensjon om barnets rettigheter, Vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989 Ratifisert av Norge 8. januar 1991 Revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller. Artikkel 31, Norge. Nettdokument: www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf, lastet 25.03.2020.
2018 Physical Activity Guidelines Advisory Committee. 2018 Physical Activity Guidelines Advisory Committee Scientific Report. Washington, DC: U.S. Department of Health and Human Services, 2018. Nettdokument: https://health.gov/paguidelines/second-edition/report/, lastet 17.04.2023
The National Institute for Health and Care Excellence (2019). Physical activity: encouraging activity in the community. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/qs183/resources/physical-activity-encouraging-activity-in-the-community-pdf-75545719693765, lastet 26.02.2020.
The National Institute for Health and Care Excellence (2018). Physical activity and the environment. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/ng90/resources/physical-activity-and-the-environment-pdf-1837748441797, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2018). Global action plan on physical activity 2018–2030: more active people for a healthier world. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/272722/9789241514187-eng.pdf, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2017). Tackling NCD's "Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259232/WHO-NMH-NVI-17.9-eng.pdf;jsessionid=9F297220DD165649F79C114E16853753?sequence=1, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2015). Physical activity strategy for the WHO European Region 2016–2025. København: Danmark. Nettdokument: https://www.who.int/europe/publications/i/item/9789289051477, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2023) Technical Annex (version dated 26 December 2022) Updated Appendix 3 of the WHO Global NCD Action Plan 2013-2030, https://cdn.who.int/media/docs/default-source/ncds/mnd/2022-app3-technical-annex-v26jan2023.pdf, Lastet 27.04.2023.
Kolle E., Steene-Johannessen J., Sävfenbom R. (2019) Hovedrapport School in Motion. Norges idrettshøgskole: Norge, Nettdokument: https://www.udir.no/contentassets/00554e6be9104daeb387287132cef1e0/sluttrapport-scim.pdf, lastet 26.02.2020
Halvorsen Thoren K.H., Nordbo E.C.A., Nordh, H., Ottesen I.O. (2019) Uteområder i barnehager og skoler: Hvordan sikre kvalitet i utformingen. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet: Norge. Nettdokument: https://www.nmbu.no/download/file/fid/41701, lastet 26.02.2020.
Vestfold og Telemark fylkeskommune (2020). Liv og røre. Nettdokument: https://www.vtfk.no/meny/tjenester/opplaring-og-folkehelse/folkehelse/liv-og-rore/#heading-h2-2

Kommunen bør tilrettelegge for fysisk aktivitet på, og i tilknytning til, arbeidsplasser

Sist faglig oppdatert: 21.06.2023

Det er en økende mengde dokumentasjon på at arbeidsplassen er en viktig arena for å fremme fysisk aktivitet og helse for arbeidstakere, også blant de som er lite aktive. Det bør gjøres en innsats for å inkludere utsatte grupper. Det ligger viktige helsemessige begrunnelser for at arbeidsplasser bør ta et større ansvar for helsen til de ansatte og å legge til rette for helsefremmende fysisk aktivitet i tilknytning til arbeidsplassen.

Noen arbeidstakere har et tungt krevende arbeid og belastningen er utfordrende over tid dersom den fysiske formen er lav. Andre arbeidstakere, omtrent 60-70 % av arbeidsstokken, bruker mesteparten av dagen stillesittende. Da vil tiden i ro bli en utfordring for å utvikle god helse.

Praktisk – slik kan rådet følges

Eksempler som kan skape økt fysisk aktivitet:

Oppmuntring til fysisk aktivitet til og fra arbeid, inkludert tilrettelegging for trygg sykkelparkering og mulighet for å skifte og tørke klær på arbeid.
Stimulering av tiltak som sykle-til-jobben-aksjoner, målrettet trening i arbeidstiden og tiltak for mindre inaktivitet på jobben.
Innarbeiding av fysisk aktivitet og redusert stillesitting som en del av arbeidsmiljøpolitikken, og integrering av fysisk aktivitet som en del av arbeidsmiljøopplæringen.
Involvering av bedriftshelsetjeneste eller andre aktører for å tilrettelegge for aktivitet på arbeidsplassen. Mange bedrifter har bedriftshelsetjeneste (BHT) (arbeidstilsynet.no) som skal bistå virksomheten i arbeidet med å skape sunne og trygge arbeidsforhold. Råd om og oppfordring til fysisk aktivitet er en viktig del av dette arbeidet.

Med «Smart mosjon i arbeidslivet» kan de ansatte med få tastetrykk få en gratis, skreddersydd og forskningsbasert treningsplan, som er tilpasset arbeidshverdag, fysiske form og mulige plager. Smart mosjon i arbeidslivet kan være et godt verktøy i det systematiske HMS-arbeidet (1).

Helsedirektoratet har sammen med STAMI utformet et faktaark (stami.no), som sier mer om fysisk aktivitet på arbeidsplassen.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

En stor del av befolkningen er i arbeid og en betydelig andel av landets befolkning er ansatte i eller i tilknytning til en kommunene der kommunens arbeid er viktig for arbeidshverdagen. Årlig fører uhelse til store helsetap, helsekostnader, sykefravær, uførhet og produksjonsbortfall (2).

I rapporten «Smart mosjon i arbeidslivet» er fysisk aktivitet på arbeidsplassen dokumentert med en rekke helseeffekter for de ansatte (1).

Fysisk aktivitet til og fra og på arbeidsplassen eller fravær av fysisk aktivitet på arbeidsplassen påvirker vår helse. Blant annet Verdens helseorganisasjon (3, 4, 5, 6) og The National Institute for Health and Care Excellence (NICE) trekker frem tiltak på arbeidsplassen som viktige for å øke fysisk aktivitetsnivået i løpet av dagen (7). De nasjonale rådene om fysisk aktivitet for voksne og eldre sier at voksne og eldre bør være fysisk aktive med minimum 150 minutter moderat intensitet per uke eller minimum 75 minutter med høy intensitet per uke. Økt dose aktivitet gir større helsegevinst. Øvelser som gir økt muskelstyrke til store muskelgrupper bør utføres to eller flere dager i uken.

Omtrent 35 prosent av arbeidsreisene gjøres til fots, på sykkel eller med kollektivtransport (8). For mange er det et stort potensial ved å være fysisk aktive på hele eller deler av reisen til og fra arbeid.

I gjennomsnitt tilbringer voksne og eldre cirka 60 prosent av våken tid i ro - altså stillesittende. Det vil si omtrent 9 timer daglig. Mye stillesitting kan være helseskadelig (9), spesielt dersom aktivitetsnivået er lavt (10). Voksne og eldre anbefales å redusere tiden i ro. Lange perioder med stillesitting bør avbrytes med lett aktivitet. Rådet om å redusere stillesitting gjelder også de som oppfyller anbefalingene for fysisk aktivitet. Det er vist at for å kompensere for mye stillesitting må voksne utøve minst en times moderat fysisk aktivitet hver dag (11).

Arbeidsmiljølovens formål er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, og som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger (§ 1 første ledd). Videre sier loven at arbeidsgivere har plikt til å vurdere tiltak for å fremme fysisk aktivitet blant arbeidstakerne (arbeidstilsynet.no). Dette skal gjøres systematisk gjennom bedriftens helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid (§3-4).

Referanser

I Dalager T, Faber Hansen A, Holtermann A, Sjøgaard G, Søgaard K (2019). Intelligent motion. Rapport til udarbejdelse af 'smart mosjon i arbejdslivet' (sdu.dk). Syddansk universitet: Danmark.
Helsedirektoratet (2019) Samfunnskostnader ved sykdom og ulykker 2015 Sykdomsbyrde,helsetjeneste kostnader og produksjonstap fordelt på sykdomsgrupper, Nettdokument: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/samfunnskostnader-ved-sykdom-og-ulykker/, lastet 16.05.2023
Verdens helseorganisasjon (2018). Global action plan on physical activity 2018–2030: more active people for a healthier world. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/272722/9789241514187-eng.pdf, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2017). Tackling NCDs"Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259232/WHO-NMH-NVI-17.9-eng.pdf;jsessionid=9F297220DD165649F79C114E16853753?sequence=1, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2015). Physical activity strategy for the WHO European Region 2016–2025. København: Danmark. Nettdokument: https://www.who.int/europe/publications/i/item/9789289051477, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2023) Technical Annex (version dated 26 December 2022) Updated Appendix 3 of the WHO Global NCD Action Plan 2013-2030, https://cdn.who.int/media/docs/default-source/ncds/mnd/2022-app3-technical-annex-v26jan2023.pdf, Lastet 27.04.2023.
The National Institute for Health and Care Excellence (2019). Physical activity: encouraging activity in the community. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/qs183/resources/physical-activity-encouraging-activity-in-the-community-pdf-75545719693765, lastet 26.02.2020.
Statens Vegvesen (12. februar 2020) Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2018. [nettdokument]. Oslo: Statens Vegvesen. Hentet 29. april 2020 fra https://www.vegvesen.no/fag/trafikk/transport/reisevaner/reisevaner-2018
Ekelund U, Tarp J, Steene-Johannessen J, Hansen BH, Jefferis B, Fagerland MW Dose-response associations between accelerometry measured physical activity and sedentary time and all cause mortality: systematic review and harmonised meta-analysis. BMJ. 2019 Aug 21;366:l4570. doi: 10.1136/bmj.l4570.
Ekelund U, Steene-Johannessen J, Brown WJ, Fagerland MW, Owen N, Powell KE, et al. Does physical activity attenuate, or even eliminate, the detrimental association of sitting time with mortality? A harmonised meta-analysis of data from more than 1 million men and women. Lancet. 2016 Sep 24;388(10051):1302-10. doi: 10.1016/S0140-6736(16)30370-1. Epub 2016 Jul 28.
Helsedirektoratet (2022) Nettdokument: https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/fysisk-aktivitet-i-forebygging-og-behandling/voksne-og-eldre#voksne-bor-kompensere-for-stillesitting-ved-a-vaere-ekstra-aktive-den-ovrige-tiden, Lastet 27.04.2023.

Kommunen bør legge til rette for systematisk og langsiktig samarbeid med frivillige og ideelle aktører om fysisk aktivitet

Sist faglig oppdatert: 21.06.2023

Frivillige organisasjoner er ofte drivkraften bak lokale tilbud om fysisk aktivitet i idrett, friluftsliv, speidervirksomhet og annet frivillig arbeid.

Det bør arbeides systematisk med å utvikle tilbud og muligheter med lav terskel i samspill mellom offentlige, frivillige og private aktører. Den lokale aktivitetspolitikken for fysisk aktivitet bør legge vekt på medvirkning og inkludering av de som er lite aktive og bidra til sosial utjevning. Samhandling med frivilligheten vil her kunne være viktig.

Praktisk – slik kan rådet følges

Ved å legge til rette for forpliktende medvirkningsprosesser som partnerskap kan kommunen, i samarbeid med frivillige organisasjoner, bidra til å skape aktivitetsvennlige nærmiljøer og inkluderende tilbud for alle. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har laget et inspirasjonshefte (regjeringen.no) med råd og veiledning til kommuner som vil inngå samarbeid med frivillige. Inspirasjonsheftet tar hovedsakelig for seg eksempler på samarbeid mellom kommuner og frivillige organisasjoner (1).

Eksempler:

Aktiv Ung er nasjonal kompetansetjeneste for barn og unge med funksjonsnedsettelser. De drifter nettstedet Fritid for alle (fritidforalle.no). Det er en idé- og kunnskapsbank for alle som arbeider med å tilrettelegge for en aktiv fritid for andre.

Alta kommune legger til rette for treningskompis for å motivere flere til å bli mer aktive (fritidforalle.no). Treningskompiskurset fremstår som en positiv rekrutteringsarena for lokale idrettslag. Treningskompisen går vanligvis inn i oppdrag som er målrettet mot å komme i gang med trening, enten individuelt eller gjennom inkludering i idrettslag (Fritid med bistand).

Asker kommune har laget en app som heter Aktiv i Asker (aktiviasker.no) der alle barn mellom 6 og 16 får rabatter på populære fritidstilbud.

Modum kommune har utviklet en nettside (fritid123.no) der aktivitetstilbudet i kommunen er synlig.

Østfold idrettskrets har satt i gang tilbudet Aktiv på dagtid (idrettsforbundet.no). Dette er et treningstilbud til mennesker som har falt ut av arbeidslivet.

Aktiv i 100 - Den Norske Turistforeningen (DNT) og Røde Kors har med prosjektet «Aktiv i 100» (dnt.no) bidratt til å skape et bredere friluftslivstilbud til seniorer i kommuner over hele landet. Gruppene har turleder og går i terreng og turstier tilpasset eldre. Tilbudet oppleves svært positivt for både frivillige og deltakere, og Aktiv i 100 utgjør en viktig del av hverdagen for mange.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Kommuner skal ifølge folkehelseloven legge til rette for samarbeid med frivillig sektor, jf. § 4 tredje ledd. (2) Flere strategidokumenter poengterer behovet for samhandling med frivillig sektor og ideelle aktører (1, 3). Frivillige aktører er viktige i arbeidet med å tilrettelegge for fysisk aktivitet lokalt (4, 5, 6, 7, 8)

Frivillig sektor bidrar med store verdier til samfunnet, er samfunnsbyggende og spiller en viktig rolle i den nordiske og norske demokratiske modellen. Frivillige organisasjoner er pådrivere og viktige kanaler for interessegrupper og engasjerte innbyggere. Idretten engasjerer en stor andel av barn, unge og voksne over hele landet. Frivillighet gir gode muligheter for eldre mennesker til å være aktive med meningsfulle oppgaver, spesielt i overgang fra arbeid til pensjonisttilværelsen. Mange eldre er selv frivillige og deltar i aktiviteter arrangert av frivillige organisasjoner.

Frivillig sektor legger til rette for mye rekreasjons- og fritidsaktivitet i Norge. Barn har rett til en god fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer er tilpasset alder. FNs barnekonvensjon sier videre at man skal fremme barns rett til å delta i og oppmuntre tilgangen til og like muligheter for rekreasjons- og fritidsaktiviteter. Dette gjelder både funksjonsfriske- og funksjonshemmede barn. (9) Kommunene har her en avgjørende rolle, ofte i samarbeid med frivilligheten.

Regjeringen legger i nasjonale forventinger fra 2019 (regjeringen.no) vekt på at blant annet frivillig sektor kan delta i planprosessene. Helhetlig planlegging for egenorganisert fysisk aktivitet, idrett og friluftsliv, utviklet i god dialog med innbyggere, legger grunnlaget for at planer er i tråd med befolkningens aktivitetsutvikling og etterspørsel.

Referanser

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2015) Samarbeid mellom frivillige og kommuner Oslo: nettdokument. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/samarbeid-mellom-frivillige-og-kommuner/id2439324/, lastet 25.03.2020.
Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven) (2012) LOV-2011-06-24-29, LOV-2018-06-22-83 fra 01.11.2019, LOV-2019-06-21-46 fra 01.07.2019. Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-29, lastet 25.03.2020.
Kulturdepartementet (2018) Meld. St. 10 (2018–2019) Frivilligheita – sterk, sjølvstendig, mangfaldig — Den statlege frivilligheitspolitikken. Oslo: nettdokument: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-10-20182019/id2621384/?ch=1, lastet 25.03.2020.
Verdens helseorganisasjon (2018). Global action plan on physical activity 2018–2030: more active people for a healthier world. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/272722/9789241514187-eng.pdf, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2017). Tackling NCDs"Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259232/WHO-NMH-NVI-17.9-eng.pdf;jsessionid=9F297220DD165649F79C114E16853753?sequence=1, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2015). Physical activity strategy for the WHO European Region 2016–2025. København: Danmark. Nettdokument: https://www.who.int/europe/publications/i/item/9789289051477, lastet 26.02.2020.
The National Institute for Health and Care Excellence (2019). Physical activity: encouraging activity in the community. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/qs183/resources/physical-activity-encouraging-activity-in-the-community-pdf-75545719693765, lastet 26.02.2020.
The National Institute for Health and Care Excellence (2018). Physical activity and the environment. London: England. Nettdokument: https://www.nice.org.uk/guidance/ng90/resources/physical-activity-and-the-environment-pdf-1837748441797, lastet 26.02.2020.
Barne- og familiedepartementet (2003) FNs konvensjon om barnets rettigheter, Vedtatt av De forente nasjoner 20. november 1989 Ratifisert av Norge 8. januar 1991 Revidert oversettelse mars 2003 med tilleggsprotokoller. Artikkel 23 og 31, Norge. Nettdokument: www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bfd/bro/2004/0004/ddd/pdfv/178931-fns_barnekonvensjon.pdf, lastet 25.03.2020.

Kommunen bør samarbeide med private aktører om fysisk aktivitet

Sist faglig oppdatert: 21.06.2023

Private aktører påvirker i stor grad utformingen av de samfunnene vi lever i og tilbyr tjenester og varer som påvirker helsen vår. Samhandling med dem er derfor av stor betydning for å påvirke samfunnets utvikling.

Praktisk – slik kan rådet følges

Tabellen viser noen eksempler på arenaer med private aktører og hvordan de sammen med kommuner på ulike måter bidrar i arbeidet med å tilrettelegge for fysisk aktivitet for befolkningen.

Eksempler på områder og hvordan private aktører bidrar til å legge til rette for fysisk aktivitet
Område	Eksempler på hvordan private aktørene kan bidra
Utforming av barnehage, skole, idretts- og fritidstilbud	Planlegging, prosjektering, bygging, drift og vedlikehold
Bygging av veier, nærmiljø og boliger	Planlegging, prosjektering, bygging, drift og vedlikehold
Tjenestetilbydere innen helse- og omsorg eksempelvis fysioterapeuter og leger	Helsetilbud i kommunen som er i privat regi
Tilbud om trening	Treningssentre, enkeltmannsforetak som tilbyr trening, skianlegg, svømmeanlegg og klatreparker
Digitale tjenester	Kommunikasjon, medier, sosiale medier og apper
Sportsbransjen og butikker	Samarbeidspartners ved utstyrssentraler og arrangement

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Private aktører er viktige i samspillet for å utfører sentrale oppgaver i vårt lokalmiljø og samfunn. (1, 2, 4) I global handlingsplan for økt fysisk aktivitet som Verdens helseorganisasjon lanserte i 2018 blir private aktører fremhevet som viktige aktører og det oppfordres til samhandling.(4) De er derfor en viktig samarbeidspartner for stat, kommune og frivillighet i arbeidet med å legge til rette for at alle skal kunne være fysisk aktive.

Private aktører er sentrale tilretteleggere for fysisk aktivitet eller informasjonskanaler knyttet til temaer om fysisk aktivitet i forbindelse med f.eks. barnehagen, idretts- og dansetilbud, bygging av veier, nærmiljø og hus, ved transport, i helse- og omsorg, på treningssentre, frittstående trenere, ved digitale tjenester, i butikker, ulike medier mm.

En rekke aktører som for eksempel treningssenterbransjen, andre private treningstilbud eller sportsbransjen bidrar til å holde det fysiske aktivitetsnivået på det nivået vi har i dag. Stadig flere i Norge betaler for å drive mosjon og fysisk aktivitet. Omtrent 1 million trener innimellom på treningssentre, 60 prosent kvinner og 40 prosent menn, og det er en høyere andel av personer med høyere inntekt og utdanning. (5, 6) I tillegg kommer dem som trener i lokaler som ligner på treningssentre på skoler, jobb, hoteller og hjemme.

Referanser

Verdens helseorganisasjon (2017). Tackling NCDs"Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259232/WHO-NMH-NVI-17.9-eng.pdf;jsessionid=9F297220DD165649F79C114E16853753?sequence=1, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2015). Physical activity strategy for the WHO European Region 2016–2025. København: Danmark. Nettdokument: https://www.who.int/europe/publications/i/item/9789289051477, lastet 26.02.2020.
World Cancer Research Fund (2009). Policy and Action for Cancer Prevention. Food, Nutrition, and Physical Activity: a Global Perspective. Washington DC: U.S.
Verdens helseorganisasjon (2018). Global action plan on physical activity 2018–2030: more active people for a healthier world. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/272722/9789241514187-eng.pdf, lastet 26.02.2020.
Statistisk sentralbyrå (2016) Vi trener mer enn før. Oslo: nettdokument. https://www.ssb.no/kultur-og-fritid/artikler-og-publikasjoner/vi-trener-mer-enn-for
Virke trening (2019) Treningssenterbransjen 2019. Rapport Virke trening.

Kommunen bør styrke innbyggerens kunnskap om fysisk aktivitet, inkludert kampanjer for å stimulere til økt fysisk aktivitet

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Dette kan innebære sikre kunnskap og kompetanse om fysisk aktivitet blant innbyggere direkte og yrkesgrupper som jobber i kontakt med innbyggerne, herunder for eksempel personell i barnehage, skole, arbeidsliv, helse- og omsorgstjenester.

Praktisk – slik kan rådet følges

Bruk av kunnskapsmiljøer for å øke kompetanse og massemedier kan bidra til folkeopplysning, skape bevissthet om, og endre sosiale normer rundt fysisk aktivitet.

Eksempler:

Kommunikasjon om råd knyttet til fysisk aktivitet fra Helsenorge for barn og unge, voksne og eldre
Helsemyndighetenes arbeid med «Lev (helsenorge.no)» der Gå10-appen er utviklet som skal stimulere til økt gåing i hverdagen
Stimulering til økt gåing, sykling og bruk av kollektive transportmidler gjennom holdningskampanjer. Vegvesenet har utformet en lokal veileder (vegvesenet.no) knyttet til gåing
Beintøft (beintoft.no) er et felles nasjonalt prosjekt der kommuner og skoler kan delta for å få flere i elever i barneskolen til å gå til skolen
Skoletråkk (skoletråkk.no) er et initiativ av Arendal kommune og er en konkurranse for elever på barne- og ungdomstrinnet der formålet er å få flest mulig elever til å gå eller sykle til skolen
For å styrke kompetansen om fallforebyggende trening i ulike yrkesgrupper er det utformet flere digitale kurs. Lær mer om BASIS (basis-fallforebygging.no)
Flere organisasjoner tilbyr aktiviteter eller materiell som kommunen kan bruke til alle innbyggere, det kan for eksempel være Stolpejakten (stolpejakten.no), turorientering (turorientering.no), Svøm langt kampanjen (www.svomlangt.no) eller informasjonsmateriell om friluftsliv for seniorer (norskfriluftsliv.no)

Kommunikasjons- og holdningsarbeid bør sees i sammenheng med de andre tiltakene på området som kommunene gjennomfører, for eksempel innenfor helse- og omsorgstjenesten, fritid eller transport.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Verdens helseorganisasjon mener at informasjons- og kampanjetiltak som stimulerer til økt fysisk aktivitet i kombinasjon med lokale tiltak, er det viktigste tiltakene for å få flere fysisk aktive. (1) Informasjons- og kampanjearbeid trekkes frem i globalt og europeisk handlingsplan fra Verdens helseorganisasjon. (2, 3) Mediene har en viktig rolle i å påvirke vår adferd. (4) Det må jobbes med kampanje- og holdningsarbeid over tid og med gjentakende budskap mot ulike målgrupper. (5)

Referanser

Verdens helseorganisasjon (2017). Tackling NCDs"Best buys" and other recommended interventions for the prevention and control of noncommunicable diseases. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/259232/WHO-NMH-NVI-17.9-eng.pdf;jsessionid=9F297220DD165649F79C114E16853753?sequence=1, lastet 26.02.2020
Verdens helseorganisasjon (2018). Global action plan on physical activity 2018–2030: more active people for a healthier world. Geneva: Schweiz. Nettdokument: https://apps.who.int/iris/bitstream/handle/10665/272722/9789241514187-eng.pdf, lastet 26.02.2020.
Verdens helseorganisasjon (2015). Physical activity strategy for the WHO European Region 2016–2025. København: Danmark. Nettdokument: https://www.who.int/europe/publications/i/item/9789289051477, lastet 26.02.2020.
World Cancer Research Fund (2009). Policy and Action for Cancer Prevention. Food, Nutrition, and Physical Activity: a Global Perspective. Washington DC: U.S.
Wakefield MA1, Loken B, Hornik RC. Use of mass media campaigns to change health behaviour. Lancet. 2010 Oct 9;376(9748):1261-71. doi: 10.1016/S0140-6736(10)60809-4.

Kommunen bør legge til rette for bruk av fysisk aktivitet i helse- og omsorgstjenestene

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Regelmessig fysisk aktivitet fremmer helse og kan forebygge og være en effektiv behandling og rehabilitering av en rekke somatiske og psykiske sykdommer. Helse- og omsorgstjenesten kan bidra med informasjon og støtte til økt fysisk aktivitet.

Fastlegene har en nøkkelrolle og treffer en høy andel av befolkningen hvert år. Å ta opp fysisk aktivitet er relevant i de aller fleste pasientkonsultasjoner. Fastleger, annet helsepersonell og Nav kan også henvise til oppfølging på frisklivssentralene.

Helsestasjonene kan samarbeide med barnehager om betydning og tilrettelegging av fysisk aktivitet. Tjenesten er i kontakt med gravide og alle småbarnsforeldre og kan gi hjelp til å etablere, mestre og endre aktivitetsvaner. Skolehelsetjenesten kan samarbeide med skolen og bidra med undervisning og veiledning til ansatte i skolen, elever og foreldre om tilrettelegging for økt fysisk aktivitet og oppfølging av grupper og enkeltelever.

Frisklivssentralene samarbeider med private, frivillige og andre offentlige aktører om tilbud, tilrettelegging og informasjon til befolkningen og har oversikt over lokale lavterskeltilbud. De kan også bidra med veiledning til ansatte i andre kommunale tjenester om tilrettelegging og støtte til økt fysisk aktivitet for brukerne.

I eldrereformen Leve hele livet (regjeringen.no) er et av målene at fysisk, sosial og kulturell aktivitet skal være tilpasset den enkeltes interesser, ønsker og behov. Helse- og omsorgstjenestene kan gjennom organisering og tilrettelegging, bidra til at innbyggere som bor i institusjon får gode muligheter til en aktiv hverdag og til at brukere av tjenestene får tilbud om tilpasset daglig fysisk aktivitet.

Praktisk – slik kan rådet følges

Det er viktig at helsepersonell i alle kommunale helse- og omsorgstjenester har god kompetanse om fysisk aktivitet og helse, slik at de kan gi faglig forsvarlige råd, veiledning og tilpasset oppfølging til sine brukere.

Eksempler:

Det er viktig å tilrettelegge og organisere for helsefremmende miljøer som stimulerer til daglig fysisk aktivitet. Ved å integrere bruk av fysisk aktivitet i den daglige omsorgen kan eldre, personer med funksjonshemming og andre innbyggere som bor i institusjon, opprettholde god funksjon og livskvalitet.

Aktivitetsdagboken – for deg som vil komme i bedre form, kan være et godt verktøy i oppfølging av brukere.

Frisklivssentraler er en helsefremmende og forebyggende helsetjeneste som gir veiledning og tilpassede lavterskel tilbud for økt fysisk aktivitet, bedre kosthold og tobakksavvenning. Målgruppen er personer med økt risiko for, som er i ferd med, eller allerede har utviklet sykdom, og har behov for støtte fra helsepersonell til å endre levevaner og mestre helseutfordringer.

Helsedirektoratet har gitt ut Veileder for kommunale frisklivssentraler som beskriver anbefalinger for organisering av og innhold i denne tjenesten. Helsedirektoratet har inngått avtale med 10 kommuner om å være utviklingssentraler. De bidrar til erfaringsutveksling, nettverks- og kompetansebygging, kvalitet og videreutvikling av frisklivsarbeidet nasjonalt.

Forebyggende og helsefremmende tiltak vedrørende fysisk aktivitet bør omtales i samarbeidsavtalene mellom helseforetak og kommuner.

BASIS (basis-fallforebygging.no) er en god kunnskapskilde for hvordan man kan tilrettelegge for fysisk aktivitet og fallforebyggende trening for eldre.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Anbefalinger og støtte til fysisk aktivitet og andre levevaner innarbeides i alle nye nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og pakkeforløp for helsetjenesten. Samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunene er viktig for helhetlig oppfølging og koordinerte tjenester og forløp.

Aktivitetshåndboken gir oppsummert kunnskap om effekt av fysisk aktivitet i forebygging og behandling, og anbefalinger på individ- og gruppenivå. Boken retter seg mot helsepersonell og beskriver også hvordan man fremmer atferdsendring.

Kommunene er gjennom helse- og omsorgstjenesteloven pålagt å tilby helsefremmende og forebyggende helsetjenester til befolkningen. (jf. § 3-2). Frisklivssentraler er en utprøvd og evaluert modell, og en anbefalt måte å organisere slike helse- og omsorgstjenester på.

Helsedirektoratet har utgitt Veileder for kommunale frisklivssentraler som gir anbefalinger og kvalitetskrav for etablering, organisering og innhold. Frisklivssentralene er en del av de kommunale rehabilitering, lærings- og mestringstilbudene. Veilederen, oversikt over kommuner med frisklivssentraler og mer informasjon finnes på Helsedirektoratets nettsider.

Samtaler om fysisk aktivitet, rådgivning og veiledning fra helsepersonell øker sannsynligheten for at folk kommer i gang med fysisk aktivitet og etablerer gode aktivitetsvaner. Befolkningen har høy tillit til informasjon om fysisk aktivitet fra helsepersonell

Mange eldre uttrykker at de i for liten grad får tilbud om varierte og tilpassede aktiviteter. Brukerundersøkelser og annen kunnskap peker på at dette er områder helse- og omsorgstjenestene kan bli bedre på. (1)

Kvinner som er regelmessig fysisk aktive i svangerskapet, opplever enklere svangerskap og fødsler og har mindre ugunstig vektøkning sammenlignet med kvinner som er mindre fysisk aktive i svangerskapet. Den største helsegevinsten av økt fysisk aktivitet er hos gravide som i utgangspunktet var inaktive eller som var litt aktive. Å stille noen enkle spørsmål om fysiske aktivitetsvaner har vist seg å være effektivt for å motivere til økt aktivitetsnivå.

Referanser

Leve hele livet - kvalitetsreformen for eldre [nettdokument], Oslo: Helsedirektoratet, https://www.helsedirektoratet.no/tema/leve-hele-livet-kvalitetsreformen-for-eldre, lastet 30.04.2020
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30
Aktivitetshåndboken. Fysisk aktivitet i forebygging og behandling.
Helsedirektoratet (2019). Veileder for kommunale frisklivssentraler. Etablering, organisering og tilbud.
Leve hele livet - kvalitetsreformen for eldre
https://www.regjeringen.no/no/tema/helse-og-omsorg/innsikt/leve-hele-livet/id2547684/
Helsedirektoratet (2019) Veileder for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator
Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (lovdata.no)
Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (lovdata.no)
Nasjonal faglig retningslinje for svangerskapsomsorgen
Ommundsen Y, Aadland A. (2009) Inaktive voksne i Norge. Hvem er inaktive og hva motiverer til fysisk aktivitet.

Seksuell helse – lokalt folkehelsearbeid

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Faktorer som påvirker seksualiteten i et folkehelseperspektiv. Hvordan kommunen kan tilrettelegge og utforme tjenester og tiltak rettet mot positiv seksuell helse; selvbestemmelse, mestring og råderett over kropp og seksualitet.

Kommunen bør integrere strategier for å fremme seksuell helse og rettigheter som del av det lokale folkehelsearbeidet på tvers av relevante sektorer

Sist faglig oppdatert: 30.06.2020

Kommunale strategier bør ta utgangspunkt i mål og tiltak som er beskrevet i den nasjonale strategien Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022) (regjeringen.no).

Det strategiske arbeidet med å fremme seksuell helse bør ta utgangspunkt i at seksuell helse er en menneskerettighet. Styrende prinsipper for arbeidet er ikke-diskriminering, kjønnslikestilling, sosial utjevning og brukermedvirkning. Arbeidet bør også ha innta et sexpositivt perspektiv. Å fremme seksualitetens positive sider er avgjørende for å forebygge seksuell uhelse, overgrep, ulovlig seksuell praksis, uplanlagte svangerskap og seksuelt overførbare infeksjoner.

Videre bør arbeidet ha et livsløpsperspektiv. God seksuell helse bygger på en trygg identitetsutvikling og et positivt forhold til egen seksualitet, intimitet og grenser i barndommen. Seksuell helse forutsetter muligheten for å ha lystbetonte og trygge seksuelle opplevelser, fri for tvang, diskriminering og vold, i tillegg til kontroll med egen fruktbarhet og å være fri for seksuelt overførbare infeksjoner og seksuell funksjonsforstyrrelser gjennom hele livet. Sentralt står retten til fritt og selvstendig å velge om og når en ønsker å være seksuelt aktiv, velge sin partner i samsvar med egen seksuell orientering, uten å bli utsatt for diskriminering eller kriminalisering, samt retten til å velge om, når og hvor mange barn en vil ha.

Det strategiske arbeidet for å fremme god seksuell helse og rettigheter må være tverrsektorielt. I tillegg til alle deler av helse- og omsorgssektoren i kommunen (inkludert eldreomsorgen) er barnehage og skole, barnevernstjenesten, rusomsorgen, flyktningetjenesten og krisesentre eksempler på relevante aktører som bør involveres i å fremme god seksuell helse.

Praktisk – slik kan rådet følges

Tverrsektorielle strategier med god lederforankring gir best resultat. Kommunen kan:

definere seksuell helse og rettigheter som del av det lokale folkehelsearbeidet
kartlegge hvordan seksuell helse er ivaretatt i kommunale planer og strategier i dag
bruke Ungdata, Folkehelseinstituttet og andre relevante informasjonskilder for å kartlegge befolkningens seksuelle helse som del av oversiktsarbeidet
vedta konkrete mål for befolkningens seksuelle helse med utgangspunkt i kartleggingen
planlegge og dimensjonere folkehelsetiltak for å nå målsettingene med utgangspunkt i Snakk om det! (regjeringen.no)
forankre mål og tiltak i kommunens planer og strategier innen relevante sektorer
fordele ansvaret for implementering av tiltak på relevante fagavdelinger i kommunen
forankre tiltak som fremmer seksuell helse i kommunenes økonomi- og arealplanlegging
utarbeide en kommunal handlingsplan for å fremme seksuell helse, for eksempel slik Bergen kommune (bergen.kommune.no) har gjort
inkludere kurs, etter- og videreutdanning om seksualitet og seksuell helse i kommunens samlede kompetansehevingsplan

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Verdens helseorganisasjon definerer seksuell helse som en tilstand av fysisk, emosjonell, mental og sosial velvære i forhold til seksualitet. Seksuelle rettigheter brukes om menneskerettigheter som ivaretar seksuell og reproduktiv helse. Internasjonalt er seksuell helse anerkjent som en nøkkelfaktor for å fremme befolkningens livskvalitet gjennom livet. Seksualitet er en helsefremmende og sykdomsforebyggende ressurs som bidrar til menneskers generelle følelse av velvære og helse. Det er komplekse vekselvirkninger mellom seksualitet og den generelle helsetilstanden, hvor begge kan påvirke hverandre i positiv eller negativ retning. Tiltak for å fremme seksuell helse er derfor en naturlig og integrert del av folkehelsearbeidet.

God seksuell helse i hele befolkningen er derfor en viktig helsepolitisk målsetting i Norge. God seksuell helse er også en viktig målsetting internasjonalt. FNs bærekraftsmål 5.6 skal «sikre allmenn tilgang til seksuell og reproduktiv helse samt reproduktive rettigheter». Dette skal blant annet gjøres gjennom å innfri mål 3.7; å «sikre allmenn tilgang til tjenester knyttet til seksuell og reproduktiv helse, herunder familieplanlegging og tilhørende informasjon og opplæring, og sikre at reproduktiv helse innarbeides i nasjonale strategier og programmer»

I Norge er det den nasjonale strategien Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022) (regjeringen.no) som setter rammen for dette arbeidet. For å nå det overordnede målet om god seksuell helse i hele befolkningen må seksuell helse integreres i det helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid i alle nivåer av helse- og omsorgstjenesten og i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet lokalt.

Seksuell helse påvirkes av de sosiale, politiske og verdimessige omgivelsene den enkelte lever i. Måten informasjon og tjenester leveres på lokalt spiller derfor en viktig rolle. Åpenhet, respekt for mangfold og positive holdninger til seksualitet er samfunnsmessige faktorer som fremmer seksuell helse.

Referanser

Bergen kommune, bystyret (2019). Plan for seksuell helse, seksualopplysning og seksualitetsundervisning. Tilgjengelig fra: https://www.bergen.kommune.no/publisering/api/filer/T536789158
Helse- og omsorgsdepartementet (2020). Handlingsplan for fortsatt reduksjon i antall svangerskapsavbrudd - informasjon og tilgjengelighet 2020–2024. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/59df2395e37f473b93e2da02db01f69c/hod-handlingsplan.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
International Planned Parenthood Federation Seksuelle rettigheter: en erklæring fra IPPF.
Dette er FNs bærekraftsmål. Tilgjengelig fra https://norad.no/om-bistand/dette-er-fns-barekraftsmal/
WHO Regional Office for Europe (2016). Action Plan for Sexual and Reproductive Health: Towards achieving the 2030 agenda for sustainable development in Europe-Leaving no one behind. Tilgjengelig fra https://www.who.int/europe/publications/i/item/EUR-RC66-13
World Health Organization (2015). Sexual health, human rights and the law. Tilgjengelig fra https://apps.who.int/iris/handle/10665/175556

Kommunen bør sikre at alle barn og unge får tilgang til helhetlig seksualitetsundervisning i barnehage og skole

Sist faglig oppdatert: 30.06.2020

Seksualitetsundervisningen bør starte tidlig i barndommen og fortsette gjennom ungdomstiden. Undervisningen bør følge utdanningsmyndighetenes rammeplan for barnehage (udir.no) og læreplaner for grunnskolen (udir.no), og ta utgangspunkt i barn og unges kognitive, emosjonelle og fysisk modnings- og utviklingsnivå. Målet er å gi barn og unge et begrepsapparat og kommunikasjonsferdigheter som sikrer seksuell autonomi og helsekompetanse. Dette fremmer trygg identitetsutvikling, trygge seksuelle erfaringer og bidrar til å forebygge vold og overgrep.

Læreplanene alene gir ikke god seksualitetsundervisning, men de gir rammer og setter mål. God og helhetlig seksualitetsundervisning handler også om hvordan skolene og lærerne planlegger og gjennomfører opplæringen. Seksualitetsundervisningen har størst effekt når skoleledelsen har eierskap til den. God og helhetlig seksualitetsundervisning handler om hvordan pedagoger planlegger og gjennomfører opplæringen. Undervisningen bør derfor nedfelles i årsplanene for hvert klassetrinn.

Lærerne og skolelederne har ansvar for å holde seg faglig oppdatert. Dette gjelder også seksualitetsundervisningen og fagene den inngår i. Lærerne som holder seksualitetsundervisning bør være motiverte og interesserte i tema og føle seg komfortable med å undervise. Kommunene bør sikre at pedagoger har tilstrekkelig kompetanse i å undervise om kropp og seksualitet, for eksempel gjennom etter- og videreutdanningstilbud. I 2017 ble det innført en desentralisert ordning for kompetanseutvikling i skolen som kommunene og skolene kan bruke til kompetanseheving som er tilpasset lokale behov.

Kommunen kan sikre at barnehager og skoler bruker kvalitetssikret støttemateriell i gjennomføring av seksualitetsundervisningen, for eksempel ved å vedta at alle skoler skal gjennomføre Uke 6 slik Bergen kommune har gjort.

Helsedirektoratet anbefaler at skolehelsetjenesten bidrar til undervisning om kropp, kjønn og seksualitet. En kartlegging av seksualitetsundervisningen viser at helsesykepleiere har liten kjennskap til skolens læreplaner. Helsesykepleiere bør få en innføring i kompetansemålene for undervisning om seksualitet slik de er beskrevet i læreplanen og delta i planlegging og koordinering av seksualitetsundervisningen.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan oppfordre barnehager og skoler om å utarbeide en overordnet og koordinert årsplan for helhetlig seksualitetsundervisning som sikrer kontinuitet fra klassetrinn til klassetrinn.

Kommunen kan videre oppfordre barnehager og skoler til å:

gjennomføre undervisning om grenser, kropp, kjønn og seksualitet i tråd med utdanningsmyndighetenes planverk
inkludere seksualitetsundervisningen i årsplanene for hvert klassetrinn
gjennomføre planleggingsdag for seksualitetsundervisning sammen med helsesykepleier
etablere et systematisk samarbeid med skolehelsetjenesten i gjennomføring av seksualitetsundervisningen
sikre at alle barnehager og skoler har tilgang til relevant kompetanse knyttet til seksualitetsundervisning
tilby pedagogene kurs, etter- og videreutdanning i seksualitetsundervisning som del av kommunens samlede kompetansehevingsprogram

Ressurser:

Kanvas – Snakk med barn (kanvas.no) - et metodisk verktøy for barns seksuelle helse og forebygging av vold og overgrep
Æ e mæ (æemæ.no) - modell for forebygging av vold og seksuelle overgrep mot barn
Uke 6 (sexogpolitikk.no) - undervisningsmateriell om seksualitet i grunnskolen
UNESCO (unesco.org) – retningslinje for kunnskapsbasert seksualitetsundervisning

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

WHO Europe definerer seksualitetsundervisning som en livslang prosess hvor individet tilegner seg kunnskap om de kognitive, emosjonelle, sosiale, interaktive og fysiske siderne ved seksualiteten.

De første leveårene er bestemmende for hvilke muligheter og ressurser den enkelte har videre gjennom livet. Grunnlaget for seksuell glede, mestring og trygg identitet bygges tidlig i barndommen. Allerede fra 3–4-årsalder oppdager og utforsker barn sin egen seksualitet, kjønnsidentitet og seksuelle identitet. De stiller spørsmål relatert til kropp, kjønn, relasjon og reproduksjon. Seksualitetsundervisning som starter i barnehagen bidrar til at barna utvikler et positivt forhold til, og trygget på egen kropp og identitet.

Tidlig undervisning om tema kropp, seksualitet, relasjoner og grenser bidrar videre til å fremme seksuell helsekompetanse hos barn og unge. Den bidrar til å bygge holdninger og verdier, og har betydning for senere seksuell utvikling og livsstil gjennom livet. I tillegg til å fremme seksuell helse bidrar helhetlig seksualitetsundervisning til å forebygge vold og seksuelle overgrep, reduserer mobbing, stigmatisering og diskriminering og fremmer likestilling.

God seksualitetsundervisning forutsetter en helhetlig tilnærming til seksualitetens positive og negative sider. Et viktig prinsipp er at elevene får alderstilpasset informasjon før de faktisk kommer i en situasjon hvor de har behov for kunnskapen. Dette innebærer at barn og ungdom er innom tema knyttet til seksualitetsundervisning i flere fag og gjentatte ganger i løpet av barnehage og grunnskole.

UNESCO anbefaler «a spiral-curriculum approach» til seksualitetsundervisningen. Dette innebærer at undervisningen følger elevenes kognitive, emosjonelle og fysisk modnings- og utviklingsnivå. Undervisningen på høyere klassetrinn bygger på kunnskap og kompetanse fra lavere trinn. Det nye læreplanverket for Kunnskapsløftet som tas i bruk høsten 2020, legger godt til rette for god seksualitetsundervisning i skolen gjennom hele opplæringsløpet. Tematikken berøres i flere fag og på ulike nivå i opplæringen. Samfunnsfag, naturfag, KRLE og kroppsøving har ulike innfallsvinkler til seksualitetsundervisningen, og fagene skal utfylle hverandre. Skolen har en viktig rolle ved at elevene skal få opplæring i temaer knyttet til seksualitet, kjønn, kropp og grensesetting. Gjennom opplæringen skal elevene få større bevissthet om disse temaene, slik at de blir i stand til å ta gode og bevisste valg for seg selv og respektere andres grenser.

Referanser

Bergen kommune, bystyret (2019). Plan for seksuell helse, seksualopplysning og seksualitetsundervisning. Tilgjengelig fra https://www.bergen.kommune.no/publisering/api/filer/T536789158
Helsedirektoratet (2017). Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten
Helse- og omsorgsdepartementet (2020). Handlingsplan for fortsatt reduksjon i antall svangerskapsavbrudd - informasjon og tilgjengelighet 2020–2024. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/59df2395e37f473b93e2da02db01f69c/hod-handlingsplan.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
KANTAR (2018) Evaluering av undervisning om seksualitet i skolen.
UNESCO (2017) International technical guidance on sexuality education: an evidence-informed approach; overview. Tilgjengelig fra https://unesdoc.unesco.org/ark:/48223/pf0000260840?posInSet=1&queryId=fb93f291-abe6-4d3d-bc2e-806e36591d3e
WHO Regional Office for Europe og BZgA (2016). Sexuality education policy brief. No. 1: Sexuality education. What is it? Tilgjengelig fra https://www.bzga-whocc.de/en/publications/policy-briefs/policy-briefs-on-sexuality-education/

Kommunen bør skape en inkluderende aldersomsorg som fremmer seksuell helse i alderdommen

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Aldersomsorgen bør utformes slik at ingen utsettes for diskriminering på grunn av kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. De seksuelle rettighetene gjelder også eldre innbyggere. Dette innebærer retten til alderstilpasset informasjon, råd og veiledning om seksualitet og seksuell helse.

Ansatte i primærhelsetjenesten bør ha kompetanse til å ta opp seksualitet og seksuell helse i alle faser av livet, også i alderdommen.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunene kan:

iverksette tiltak for å skape en inkluderende aldersomsorg (friosloviken.no)
arrangere tverrfaglig fagdag om samliv og seksualitet i alderdommen for ansatte i helse- og omsorgstjenesten
tilby råd og veiledning om samliv og seksualitet på helsestasjon for eldre
ta opp samliv og seksualitet på forebyggende hjemmebesøk hos eldre
styrke arbeidet med å forebygge vold og seksuelle overgrep i alderdommen
legge til rette for at beboere som ønsker det kan fortsette samlivet i institusjon uavhengig av seksuell orientering eller sivil status

Ressurser

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Seksualitet er en helsefremmende ressurs i alle faser av livet. Eldres seksualitet er imidlertid usynliggjort og til dels stigmatisert i det offentlige rom. Verdens helseorganisasjon fremhever betydningen av et velfungerende seksualliv for tilfredshet med parrelasjonen, helse og velvære i alderdommen. Forskning tyder på at seksuelt aktive eldre har bedre selvfølelse, helse og forhold til partner. Samtidig opplever flere eldre seksuelle problemer som følge av alderen. Dette vises ved at samleiefrekvensen avtar med økende alder. Om lag tre av fire i aldersgruppen 57-64 år er seksuelt aktiv mot en av fire i aldergruppene 75-85 år. Seksuell funksjonsforstyrrelser som følge av direkte og indirekte følger av helseutfordringer og medisinsk behandling representerer en stor utfordring for eldre. Medisinsk behandling sammen med informasjon og rådgivning for å mestre seksuell funksjonsforstyrrelser i alderdommen kan bidra til bedre folkehelse.

Forebyggende hjemmebesøk skal fremme helse og mestring blant annet gjennom å hente frem den enkeltes ressurser. Seksualitet og samliv er derfor et naturlig temaer for det forebyggende hjemmebesøket. Vold og seksuelle overgrep er også tema for slike hjemmebesøk. Vold og overgrep mot eldre er et skjult samfunnsproblem. Maktrelasjoner endres når en blir avhengig av hjelp for å utføre daglige gjøremål. Eldre som mottar hjelp i hjemmet eller bor i institusjon, er sårbare for seksuelle overgrep fra ansatte i omsorgstjenesten. Eldre kan også utsettes for overgrep fra fast partner, barn og andre de står i en nær relasjon til. Eldre som har vært utsatt for vold og overgrep tidligere i livet er særlig utsatt for slike opplevelser i alderdommen. Eldre kan også begå overgrep mot hverandre. Demens påvirker kognitive funksjoner, som impulskontroll. Det kan være utfordrende for både omsorgspersonell, andre beboere på institusjonen, partner og pårørende hvis demente har en upassende seksuell adferd. Ansatte i omsorgstjenesten trenger kunnskap og kompetanse om hvordan de skal håndtere upassende seksuell atferd fra demente eldre.

Eldre som bor i institusjon eller mottar tjenester i hjemmet har rett på privatliv. For ektepar og partnere vil det ofte være et ønske om å fortsette samlivet også etter at en eller begge har kommet på sykehjem. I noen tilfeller vil det også være par som har levd sammen som par uten at dette er formalisert, for eksempel partnere av samme kjønn som har vokst opp i et samfunn hvor slikt samliv var straffbart eller sosialt uakseptabelt.

Forskning tyder på at helse- og omsorgstjenester er preget av heteronormativitet. Inntil 10 prosent av befolkningen er ikke heterofil. Ansatte i helse- og omsorgstjenesten må regne med at en betydelig minoritet blant deres pasienter og brukere er lesbisk, homofil eller bifil (LHB), eller har en alternativ kjønnsidentitet (T). Eldre LHB-personer har vokst opp i en tid hvor deres seksualitet var kriminalisert. Det kan være utfordrende og belastende å ha en seksuell identitet, kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som skiller seg fra hva omverdenen forventer. Samfunnet har blitt betydelig mer åpent og inkluderende de siste tiårene, og stadig flere LHBT-personer velger å være åpen om sin seksuell orientering og kjønnsidentitet. Organisasjoner melder imidlertid om at seksuelle minoriteter går tilbake i skapet når de mottar kommunale omsorgstjenester. Dette gjelder også personer som lever med hiv. God behandling for hiv har ført til at personer med hiv lever lenger og har bedre helse enn tidligere. Mange er imidlertid bekymret for hvordan det blir å bli eldre med hiv.

Interesseorganisasjoner melder om at personer som lever med hiv er engstelige for å bli stigmatisert i møte med omsorgstjenestene. Kommunen har et ansvar for å skape en trygg aldersomsorg for alle innbyggere. Å øke kunnskap og kompetanse om seksuelle minoriteter, kjønnsminoriteter og om personer som lever med hiv blant ansatte i helse- og omsorgstjenesten bidrar til å forebygge stigmatisering, diskriminering og fordommer i helsetjenesten.

Referanser

Barne- og likestillingsdepartementet (2016). Trygghet, mangfold, åpenhet. Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017–2020. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/6e1a2af163274201978270d48bf4dfbe/lhbti_handlingsplan_web.pdf
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2017). Hvor mange er lhbtiq?. Tilgjengelig fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2017) Hvor mange er lhbtiq?
Helsedirektoratet (2019). Forebyggende hjemmebesøk. Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/tema/sykehjem-og-hjemmetjenester/forebyggende-hjemmebesok-i-kommunen
Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
Barne- og likestillingsdepartementet (2016). Prop. 12S (2016-2017). Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017-2021). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/f53d8d6717d84613b9f0fc87deab516f/no/pdfs/prp201620170012000dddpdfs.pdf
Sandmoe, Astrid, Tore Wentzel-Larsen, and Ole Kristian Hjemdal (2017). "Vold og overgrep mot eldre personer i Norge." Tilgjengelig fra https://www.nkvts.no/content/uploads/2017/12/NKVTS_Rapport_9-17_Vold-og-overgrep-mot-eldre-personer_nett.pdf
Taylor, A., & Gosney, M. A. (2011). Sexuality in older age: essential considerations for healthcare professionals. Age and Ageing, 40(5), 538-543.
Træen, Bente, Gert Martin Hald, Cynthia A Graham, Paul Enzlin, Erick Janssen, Ingela Lundin Kvalem, Ana Carvalheira, og Aleksandar Štulhofer (2017). Sexuality in older adults (65+)—An overview of the literature, Part 1: Sexual function and its difficulties. International Journal of Sexual Health, 29(1), 1-10.
Tøssebro, Jan, Terje Olsen, Kurt-Idar Løkke Elvegård, og Veronika Paulsen (2019). "Tryggest: Bedre Beskyttelse Av Voksne Utsatt for Vold Og Overgrep. Delrapport 2: Tryggest Ett År Etter Lansering." Tilgjengelig fra https://samforsk.no/uploads/files/Publikasjoner/TryggEst_delrapport-2-WEB.pdf
World Health Organization (2015). World report on ageing and health. Tilgjengelig fra http://apps.who.int/iris/bitstream/10665/186463/1/9789240694811_eng.pdf?ua=1

Kommunen bør bruke jordmortjenesten aktivt for å fremme kvinners kontroll over sin egen seksuelle og reproduktive helse

Sist faglig oppdatert: 30.06.2020

Jordmortjenesten bør gis en aktiv rolle i å fremme planlagte svangerskap og redusere abortraten ved å sikre lett tilgang på sikker prevensjon like etter fødselen. I tillegg kan kommunal jordmortjeneste tilby gratis prevensjonsveiledning og administrering av p-stav og spiral til alle kvinner uavhengig av alder og om de har født, som et supplement til helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette er særlig relevant for kvinner som av økonomiske årsaker ikke opplever fastlegen som et lavterskeltilbud.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan:

øke kapasiteten i den kommunale jordmortjenesten
tilby time hos jordmor for innsetting av p-stav eller spiral raskest mulig etter fødselen
styrke kvinnehelsetilbudet med gratis prevensjonsveiledning og innsetting av p-stav og spiral hos jordmor for kvinner som ikke har tilbud ved helsestasjon 0-5 eller helsestasjon for ungdom (20/25 år eller eldre)

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Sammen med helsesykepleiere er den kommunale jordmortjenesten et viktig bidrag til å styrke helsetilbud til kvinner i fertil alder. Jordmødre er derfor del av den lovfestede kompetansen i kommunen.

Full kontroll over egen reproduktive helse er sentral for kvinner og pars seksuelle helse. Å kunne bestemme om, når og eventuelt hvor mange barn en vil ha, gjør heterofile par i stand til å nyte sex uten bekymringer for å bli gravid uten å planlegge for det. Reproduktiv kontroll bidrar til lave abortrater og gir bedre folkehelse, blant annet fordi planlagte svangerskap er forbundet med færre komplikasjoner under graviditet og fødsel. Videre viser barn født ved planlagte svangerskap bedre fysisk og psykisk helse i barndommen og færre atferdsproblemer i oppveksten sammenlignet med barn født ved uplanlagte svangerskap. Å fremme at flest mulig graviditeter er planlagt sikrer barn gode betingelser for en trygg oppvekst. I tillegg til å redusere abortraten og å ha positive helseeffekter på mor og barn, bidrar dette til å utjevne sosial ulikhet i helse.

Lett tilgang til langtidsvirkende reversibel prevensjon er et av de mest effektive tiltakene for å sikre reproduktiv kontroll. Det er trygt å starte med slik prevensjon etter fødselen, også for kvinner som ammer. Internasjonal forskning viser at over 40 prosent har hatt samleie før de møter til 6-ukers kontrollen. Samtidig er det mange kvinner som ikke bruker prevensjon i denne perioden. Kvinnene risikerer å bli uplanlagt gravid kort tid etter fødselen, med økt risiko for dårlig mor-barn helse dersom barnet bæres frem. Sannsynligheten for svangerskapsavbrudd er også høyere for disse svangerskapene. Forskning tyder på at kvinner som får innlagt langtidsvirkende reversible prevensjonsmetoder i forbindelse med fødselen er fornøyd med denne type prevensjon. Inntil 75 prosent fortsatte med spiral og 85 prosent med p-stav ett år etter fødselen.

Den seksuelle debutalderen i Norge er ca. 17 år for jenter. Gjennomsnittlig alder for førstegangsfødende er ca. 30 år. I Norge har kvinner lovpålagt tilbud om gratis prevensjonsveiledning frem til de blir 20 år. Mange kommuner har åpnet helsestasjon for ungdom til kvinner under 25 år. Kvinner mangler dermed et gratis lavterskeltilbud i perioden mellom de mister tilbudet ved helsestasjon for ungdom til de har født. Samtidig er abortraten lavest blant kvinner under 20 år og høyest blant kvinner 25-34 år.

Referanser

Aiken, Abigail RA, Catherine EM Aiken, James Trussell, and Katherine A Guthrie (2015). "Immediate Postpartum Provision of Highly Effective Reversible Contraception." BJOG: an international journal of obstetrics and gynaecology 122, no. 8: 1050.
Barne- ungdoms- og familiedirektoratet. Ungdom og seksualitet Oslo: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2019).
Carson, Claire, Maggie Redshaw, Amanda Sacker, Yvonne Kelly, Jenny J Kurinczuk, and Maria A Quigley (2013). "Effects of Pregnancy Planning, Fertility, and Assisted Reproductive Treatment on Child Behavioral Problems at 5 and 7 Years: Evidence from the Millennium Cohort Study." Fertility and sterility 99, no. 2: 456-63.
Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten FOR-2018-10-19-1584. Tilgjengelig fra https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2018-10-19-1584
Fødte [nettdokument]. Oslo: Statistisk sentralbyrå [oppdatert 11. mars 2020]. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/fodte/
Gipson, Jessica D, Michael A Koenig, and Michelle J Hindin (2008). "The Effects of Unintended Pregnancy on Infant, Child, and Parental Health: A Review of the Literature." Studies in family planning 39, no. 1: 18-38
Helsedirektoratet (2014).Nytt liv og trygg barseltid for familien - Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen. Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/barselomsorgen/Nytt liv og trygg barseltid for familien %E2%80%93 Nasjonal faglig retningslinje (fullversjon).pdf/_/attachment/inline/f70bcc8c-186f-41f1-b6e7-c897d968a285:24d3a455d94e52500dee479739d3acf83f7d6c16/Nytt liv og trygg barseltid for familien %E2%80%93 Nasjonal faglig retningslinje (fullversjon).pdf
Helsedirektoratet (2017). Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten
Helse- og omsorgsdepartementet (2020). Handlingsplan for fortsatt reduksjon i antall svangerskapsavbrudd - informasjon og tilgjengelighet 2020–2024. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/59df2395e37f473b93e2da02db01f69c/hod-handlingsplan.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016). Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) LOV-2011-06-24-30. Tilgjengelig fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30
Løkeland M, Heiberg-Andersen R, Akerkar R, Jonasson ØA, Askeland OM, Hornæs M, Seliussen I, Juliusson PB (2020). "Rapport om svangerskapsavbrot 2019" Rapport nr. [1]−2020. Bergen: Folkehelseinstituttet.
Vikat, Andres, Elise Kosunen, and Matti Rimpelä (2002). "Risk of Postpartum Induced Abortion in Finland: A Register-Based Study." Perspectives on sexual and reproductive health: 84-90.

Kommunen bør tematisere seksualitet og seksuell helse som del av frisklivs- og mestringstilbudet

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Frisklivs- og mestringstilbudet bør tematisere seksualitet og seksuell helse for å motivere til livsstilsendring hos voksne og eldre.

Praktisk – slik kan rådet følges

Frisklivs- og mestringstilbud kan:

tilby støtte til endring av levevaner som kan bidra til bedring i seksuell funksjon
henvise til andre tjenester ved behov for oppfølging av seksuell funksjonsforstyrrelse
tilby ansatte i frisklivs- og mestringstilbudet kurs i seksualitet og seksuell helse som del av kommunens samlede kompetansehevingsplan

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Levevaner som tradisjonelt er knyttet til ikke-smittsomme sykdommer er også en vanlig kilde til seksuell dysfunksjon i den voksne befolkningen. Oppsummert forskning tyder på en dose-respons-sammenheng mellom tobakksbruk, fysisk innaktivitet og seksuell dysfunksjon hos voksne kvinner og menn. Jo høyere forbruk av tobakk, og jo mindre fysisk aktiv, jo høyere er risikoen for å oppleve seksuelle funksjonsforstyrrelser som ereksjonssvikt og nedsatt seksuell lyst. Seksuelle problemer som skyldes livsstil er ofte reversibel.

Studier tyder på at økt fysisk aktivitet, kostholdsendringen og røykeslutt gir bedringer av etablert seksuell dysfunksjon. Utsiktene til bedre ereksjonsevne og økt lyst kan tjene som en selvstendig motivasjonsfaktor for livsstilsendringer. Seksualitet er derfor et egnet tema å ta opp i samtaler ved frisklivs- og mestringstilbud. Et tilbud om sexologisk rådgivning vil kunne øke oppslutningen om frisklivstilbudene.

Referanser

Allen, Mark S, and Emma E Walter (2018). "Health-Related Lifestyle Factors and Sexual Dysfunction: A Meta-Analysis of Population-Based Research." The journal of sexual medicine 15, no. 4: 458-75.
Hackett, Geoff, Mike Kirby, Kevan Wylie, Adrian Heald, Nick Ossei-Gerning, David Edwards, and Asif Muneer (2018). "British Society for Sexual Medicine Guidelines on the Management of Erectile Dysfunction in Men—2017." The journal of sexual medicine 15, no. 4: 430-57.
Helsedirektoratet (2011). Veileder for kommunale frisklivssentraler - Etablering, organisering og tilbud. Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/kommunale-frisklivssentraler-etablering-organisering-og-tilbud/Kommunale frisklivssentraler %E2%80%93 Etablering, organisering og tilbud %E2%80%93 Veileder.pdf/_/attachment/inline/7cbef5d9-65ee-468d-b8a0-786746db7d2f:8807af537bb3231311db2fb7df9333566848f10a/Kommunale frisklivssentraler %E2%80%93 Etablering, organisering og tilbud %E2%80%93 Veileder.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016) Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
Silva, André B, Nelson Sousa, Luís F Azevedo, and Carlos Martins (2017). "Physical Activity and Exercise for Erectile Dysfunction: Systematic Review and Meta-Analysis." Br J Sports Med 51, no. 19: 1419-24.

Kommunen bør ha minst en helsesykepleier eller jordmor som kan administrere langtidsvirkende reversibel prevensjon

Sist faglig oppdatert: 30.06.2020

Helsepersonell som ikke kan administrere langtidsvirkende prevensjon som p-stav og spiral bør kunne henvise pasienter som ønsker slik prevensjon lokalt.

Små kommuner som ikke har slik kompetanse lokalt bør inngå samarbeid med en nabokommune.

Praktisk – slik kan rådet følges

Helsesykepleiere og jordmødre kan få opplæring av lokale superbrukere (sexogsamfunn.no) eller bestill kurs fra Sex og samfunn (sexogsamfunn.no)
Kommunen kan inngå samarbeid med en nabokommune om å henvise prevensjonssøkende for administrering av p-stav eller spiral

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Det er et uttalt helsepolitisk mål å sikre befolkningen retten til selvbestemt prevensjon. Dette innebærer at prevensjonssøkende fritt kan velge sin foretrukne prevensjonsmetode i samråd med helsepersonell. Verdens helseorganisasjon anbefaler langtidsvirkende reversible prevensjonsmetoder som p-stav og spiral fordi dette er blant de sikreste prevensjonsmetodene som finnes. De har få eller ingen brukerfeil og god kontinuitet i bruk. I tillegg har slik prevensjon stor tilfredshet blant brukerne og gir færre bivirkninger.

Selvbestemt prevensjon forutsetter at all godkjent prevensjon er lett tilgjengelig der en bor. Som ledd i å gjøre prevensjon lettere tilgjengelig fikk helsesykepleiere og jordmødres rett til å rekvirere prevensjonsmetodene p-stav og spiral til kvinner over 16 år. Retten ble gjort gjeldende uavhengig av tjenestested. For å kunne administrere p-stav og spiral må faggruppene ha gjennomført praktisk trening. Helsedirektoratet gir støtte til opplæring av superbrukere i p-stav. Superbrukerne er nå tilgjengelig i alle landets fylker. Disse kan lære opp kollegaer lokalt i fylket. I tillegg tilbyr Sex og samfunn kurs i p-stav og spiral.

Referanser

Helsedirektoratet (2015). Rundskriv – Utvidet rekvireringsrett til helsesøstre og jordmødre for prevensjonsmidler – Helsesøstre og jordmødres administrering av langtidsvirkende, reversibel prevensjon (LARC). (Avpublisert des 2023).
Helse- og omsorgsdepartementet (2020). Handlingsplan for fortsatt reduksjon i antall svangerskapsavbrudd - informasjon og tilgjengelighet 2020–2024. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/59df2395e37f473b93e2da02db01f69c/hod-handlingsplan.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016) Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
Sex og samfunn (2020). eMetodebok for seksuell helse. Tilgjengelig fra https://emetodebok.no/

Kommunen kan arrangere fagdag om seksualitet og seksuell helse for fastlegene i kommunen

Sist faglig oppdatert: 25.06.2020

Kommuneoverlegen kan bidra til å styrke fastlegeordningen med å øke kompetansen, og dermed kapasiteten til å fremme seksuell helse i befolkningen, ved å arrangere fagdager for fastlegene i kommunen.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan arrangere fagdagen i samarbeid med andre kommuner, relevante kompetansemiljøer og pasient- og brukerorganisasjoner.

Praktiske verktøy og ressurser:

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Innbyggere skal sikres tilgjengelige allmennlegetjenester av god kvalitet. Kommuner har et lovpålagt ansvar for å arbeide systematisk med kvalitetsforbedringer i tjenesten. Kommuneoverlegen er sentral i utformingen av legetjenestene i kommunen.

Å utvikle pasientens helsetjeneste er et viktig ledd i arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet. Pasientenes helsetjeneste innebærer at pasienter og brukere får rask, trygg og god hjelp når de trenger det. Dette gjelder også knyttet til seksuell helse.

I Norge er det et uttalt helsepolitisk mål å fremme seksuell helse i hele befolkningen. Seksuell funksjonsforstyrrelser er utbredt, og omfanget øker med økende alder. En ny dansk studie fant at 27 prosent menn og 21 prosent kvinner har opplevet seksuelle funksjonsproblemer siste året. Mange voksne og eldre anser fastlegen som den viktigste faginstansen når de opplever seksuelle problemer som seksuell funksjonsforstyrrelse. Mange pasienter vegrer seg for å snakke med legen om seksuelle problemer, og ønsker at legen tar opp spørsmålet rutinemessig. Samtidig unnlater mange leger å ta opp seksualitet med pasienter.

Referanser

Frisch, M., Moseholm, E., Andersson, M., Andresen, J. B. & Graugaard, C. (2019) Sex i Danmark – Nøgletal fra Prosjekt SEXUS 2017-2018. Tilgjengelig fra https://files.projektsexus.dk/2019-10-26_SEXUS-rapport_2017-2018.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016) Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2020). Handlingsplan for allmennlegetjenesten - Attraktiv, kvalitetssikker og teambasert (2020-2024). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/96f6581333ee48559cdabf23c8772294/handlingsplan-for-allmennleger.pdf
Landmark, B. F., Almås, E. M., Brurberg, K. G., Hammerstrøm, K., Aars, H., Fjeld, W., . . . Tollefsen, M. F. (2012). Effekter av seksualterapeutiske intervensjoner for seksuelle problemer. Rapport fra Kunnskapssenteret.
Helse- og omsorgsdepartementet. Kvalitet og pasientsikkerhet 2017. Meld. St. 11 (2018–2019). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/d7c5775978234d4f932e341b4e1850e1/no/pdfs/stm201820190011000dddpdfs.pdf
Træen, B., & Stigum, H. (2010). Sexual problems in 18-67-year-old Norwegians. Scandinavian journal of public health, 38(5), 445-456.

Kommunen kan utvide den øvre aldersgrensen ved helsestasjon for ungdom

Sist faglig oppdatert: 30.06.2020

Kommunen kan utvide aldersgrensen for helsestasjon for ungdom til å gjelde ungdom eldre enn 20 år som et som et supplement til det ordinære tilbudet i kommunen.

Dimensjonering av helsestasjonstjenester for ungdom bør ta hensyn til ulike behov i ungdomspopulasjonen, for eksempel om kommunen har hybelboende elever på videregående skole eller er vertskommune for studenter.

Kommuner som ikke har helsestasjon for ungdom kan inngå samarbeid med en nabokommune for å sikre ungdom og unge voksne lett tilgang til helsefremmende tjenester.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan

øke aldersgrensen ved helsestasjon for ungdom til å gjelde unge voksne 20 år og eldre
øke bemanningen ved helsestasjon for ungdom etter behov
opprette en interkommunal helsestasjon for ungdom

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Lett tilgang til helsefremmende tjenester og sikker prevensjon er blant de viktigste tiltakene for å fremme seksuell helse i befolkningen. Kommunene er pålagt å etablere en egen helsestasjon for ungdom opp til 20 år som et supplement til skolehelsetjenesten. Tjenesten skal kunne tilby samtaler og veiledning om seksualitet og seksuell helse, og kan bidra til økt helsekompetanse, tidlig avdekking, forebygging, behandling og oppfølging relatert til seksuell helse. Tilbudet er særlig viktig for ungdom som ikke går på skolen og som dermed ikke kan benytte seg av skolehelsetjenesten.

De siste årene har kommunene fått tilført midler for å styrke helsestasjons- og skolehelsetjenesten, både gjennom kommunerammen og øremerkede tilskudd. Dette har ført til en sterk økning i antall årsverk. Kommunene må bidra til god informasjon og prevensjonsveiledning til personer i alderen 20 år og eldre. Mange personer over 24 år har ingen naturlige møtepunkter med helsestasjonstjenester før de blir gravide. Kommunen kan organisere sine tjenester slik de finner det mest hensiktsmessig, og det er opp til kommunen selv å vurdere om de vil utvide tilbudet til ungdom utover 20 år. Mange kommuner har valgt å bruke bemanningsveksten til å utvide den øvre aldersgrensen på helsestasjon for ungdom til å også omfatte unge voksne opp til 25 år eller eldre.

Referanser

Helsedirektoratet (2017). Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Tilgjengelig fra https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/helsestasjons-og-skolehelsetjenesten
Helse- og omsorgsdepartementet (2020). Handlingsplan for fortsatt reduksjon i antall svangerskapsavbrudd - informasjon og tilgjengelighet 2020–2024. Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/59df2395e37f473b93e2da02db01f69c/hod-handlingsplan.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016). #Ungdomshelse - regjeringens strategi for ungdomshelse (2016–2021). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/838b18a31b0e4b31bbfa61336560f269/ungdomshelsestrategi_2016.pdf
Helse- og omsorgsdepartementet (2016) Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017-2022). Tilgjengelig fra https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf

Tobakk – lokalt folkehelsearbeid

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Råd og anbefalinger om tobakksforebyggende tiltak. Kommunens virkemidler med utgangspunkt i ansvaret de har for skoler og barnehage, som planmyndighet, arbeidsgiver og tjenesteyter.

Kommunen kan bidra til tobakksfri oppvekst som barnehage- og skoleeier

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Når skolene overholder røykeloven beskytter de barn og unge mot tobakk og press. Hver skole bør ha sin egen policy for gjennomføring av lovbestemmelsen om tobakksfri skoletid.

Ansatte i barnehager og skoler kan ikke bruke tobakk når de er på jobb. Kommunen bør derfor legge til rette for at ansattes eventuelle tobakksbruk ikke påvirker barna. Hjelp til snus-/røykeslutt er et viktig tiltak både for ansatte og elever. Tannhelsetjenesten og skolehelsetjenesten er viktige samarbeidspartnere i tillegg til øvrig sluttetilbud.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan:

følge opp barnehager og skoler for å forsikre om at røykeloven overholdes
tilby ansatte i skoler og barnehager hjelp til å slutte med røyk eller snus (helsenorge.no)
oppfordre ungdomsskolene til å delta i skoleprogrammet FRI (fristedet.no)
undervise om rus og tobakk. Det er utarbeidet støttemateriell kalt Rusmiddelforebyggende arbeid i skolen med forslag til læringsaktiviteter (korus.no).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Et godt fungerende skolemiljø kan påvirke en rekke beskyttende faktorer på individ- og gruppenivå. Det kan være læring av sosial kompetanse, evne til å motstå gruppepress, god selvtillit og kunnskaper om risiko og skadevirkninger.

Skoleprogrammet FRI

Skoleprogrammet FRI er det best evaluerte programmet mot tobakk på ungdomsskolen (fristedet.no), og anbefales av skole- og helsemyndigheter. Programmet gir best effekt om en involverer hele skolen og foresatte.

FRI handler om mestring, selvstendighet og trening i det å ta egne valg. Egenrefleksjon og erfaringsbasert læring er noe av styrken til FRI. Tema i programmet er tobakk, men en kan bruke metodene til å sette grenser i når det gjelder andre livsstilsområder. Snus har de senere årene fått en stadig større plass i programmet, i takt med at snus etter hvert har blitt det vanligste tobakksproduktet blant unge.

Regler og forpliktelser

I regjeringens tobakksstrategi er det overordna målet å oppnå en tobakksfri ungdomsgenerasjon. Strategien er en del av Folkehelsemeldinga — Gode liv i eit trygt samfunn.

Tobakksbruk er forbudt i skoler og barnehager jf Tobakksskadelovens kapittel 5 (røykeloven) (lovdata.no).

Bakgrunn

Ungdata har lokale og regionale tall om tobakksbruk blant ungdomsskoleelever.

Kommunen kan regulere tobakksbruk på kultur-, idretts-, og fritidsarenaer

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Bruk av tobakksvarer er allerede regulert i de fleste sammenhenger, men det finnes fortsatt noen arenaer hvor kommunen kan ta egne initiativ. Særlig viktig er dette på arenaer for barn og unge.

Tobakksbruk på kultur-, idretts-, og fritidsarenaer kan blant annet reguleres gjennom styringsretten.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan

forby røyking (eventuelt også snusbruk) på arenaer hvor barn ferdes
fremme og følge Idrettsforbundets retningslinjer om røyk og snus

Det kan være forskjellige eiere av ulike kultur-, idretts-, og fritidsarenaer. Kommunen eller eieren kan gjennom sin styringsrett innføre forbud mot tobakksbruk på sin arena. Typiske arenaer hvor barn ferdes, gjerne i følge med foreldre/voksne, bør innføre røykfrihet.

For eksempel er dyrehagen i Kristiansand og fornøyelsesparken Tusenfryd røykfrie. Musikkfestivalen i Oslo for barn, Miniøya, er snus- og røykfri. Det bør som prinsipp være tobakksfritt på sidelinja i idrettsarrangementer for ungdom, slik som for eksempel Norway Cup i fotball.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Det er spesielt viktig at idretten og idrettsarrangementer går foran med gode eksempler. Norges Idrettsforbund har laget retningslinjer for røyk og snus (idrettsforbundet.no). Her er det informasjon om røyk- og snusfritt idrettsmiljø og de skadevirkninger røyk og snus har på prestasjonsevne og helse.

Relevant regelverk

Vernet mot passiv røyking er regulert i den såkalte «røykeloven» som omtales i egen artikkel. Røykeforbudet omfatter også damping eller bruk av e-sigaretter. Se også Tobakksskadeloven kapittel 5 (røykeloven) (lovdata.no).

Kommunen kan forby tobakksbruk som arbeidsgiver og virksomhetseier

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Røyking og damping av e-sigaretter innendørs er allerede forbudt gjennom tobakksskadeloven.

Innføring av tobakksfri kommune kan gjøres av rådmann og trenger ikke politisk vedtak. Men en bred beslutningsprosess med involvering av tillitsvalgte eller ansatte og politisk behandling gjør at flere blir hørt og gir bedre eierskap til prosessen. Det øker muligheten for at vedtaket blir tatt godt imot.

Vanlige begrunnelser for slik regulering av bruk av tobakk er:

hensynet til medarbeidernes helse
hensynet til kommunens tjenestemottakere
kommuneansattes funksjon som rollemodeller
ønsket om å være en helsefremmende virksomhet
redusert sykefravær
økt produktivitet

Kommunen bør vurdere om forbudet skal gjelde både røyking og snusbruk, og om forbudet skal gjelde i hele arbeidstiden eller bare på kommunens eiendom.

Forbud mot tobakk på arbeidsplassen kan gjøre det lettere for arbeidstakerne å lykkes med egen snus- eller røykeslutt. Kommunen bør vurdere å tilby de ansatte snus- eller røykesluttkurs, for eksempel gjennom samarbeid med frisklivssentralen.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan:

forby røyking (eventuelt også snusbruk) i sine virksomheter og/eller i arbeidstiden
tilby kommunens ansatte hjelp til å slutte med røyk eller snus

En rekke kommuner har de senere årene erklært seg som røykfrie kommuner. Her er det noen eksempler på kommuner som har gjennomført dette.

Nordre Land kommune i Innlandet innførte røykfri arbeidstid for ansatte i kommunen første mars 2017.
Overhalla kommune i Trøndelag er både røyk- og snusfri av hensyn til medarbeidernes helse og kommunens tjenestemottakere.
Ringebu kommune i Innlandet innførte røykfri arbeidstid 31. mai 2011 og laget en plan for gjennomføringen (PDF).

Det kan også være nyttig å se til nettverket Sunne kommuner (sunnekommuner.no).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Kommunal styringsrett

Forbud mot røyking (eventuelt også snusbruk) i arbeidstiden er et eksempel på hva som hører inn under den kommunale styringsretten.

Det finnes muligheter og rettigheter innenfor lovverket til å ha røykfri arbeidsplass/kommune. KS Advokatene gjorde i mars 2010 en utredning av arbeidsgivers styringsrett og forbud mot røyking i arbeidstiden, etter en henvendelse fra Sogn og Fjordane fylkeskommune. KS Advokatene konkluderte som følger:

«Arbeidsgiver kan i medhold av styringsretten og andre kompetansegrunnlag i stor grad forby tobakksrøyking i arbeidstiden. Kommuner og fylkeskommuner må kunne fastsette røykeforbud i arbeidstiden for stillinger som er særlig holdningsskapende. Det må for eksempel kunne stilles et slikt krav til ledere i helseinstitusjoner, lærere i grunnskolen og videregående skole under henvisning til at de er rollemodeller for ansatte, pasienter og elever. Arbeidsgivers styringsrett gir etter gjeldene rett i dag neppe tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for fylkeskommunen til å vedta et generelt røykeforbud som gjelder i hele arbeidstiden – uten hensyn til hvor arbeidstakeren oppholder seg.»

I etterkant av utredningen har KS Advokatene gjennomført en vurdering rundt arbeidsgivers styringsrett og bruk av snus blant ansatte. Ifølge KS Advokatene vil arbeidsgivers styringsrett sannsynligvis ha en mindre inngripende effekt på snusing sammenlignet med røyking. Bruk av snus er generelt forbundet med færre skadevirkninger og mindre effekt på det allmenne miljø. Det eksisterer heller ikke de samme lovmessige restriksjonene på bruk av snus. På den annen side, så mener KS Advokatene at rollemodellargumentet også er relevant i forhold til snus.

Relevant regelverk, tilsynsansvar

Det er hovedsakelig kommunen som skal føre tilsyn med at reglene (§§ 25, 26 og 27) overholdes. Det gjelder røykeforbudet i lokaler, transportmidler, serveringslokaler, samt tobakksforbud i skoler og barnehager. Dreier det seg om arbeidslokaler føres tilsynet, med noen unntak, av Arbeidstilsynet.

Ut over tilsyn med røykeloven, har kommunen også en rekke stedlige tilsynsoppgaver knyttet til salg av tobakksvarer og tobakkssurrogater.

Kommunen kan bidra til røykeavvenning gjennom helsetjenestene

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Helsekonsekvenser av tobakksbruk er et samfunnsproblem som det er mulig å gjøre noe med. Konsekvensene av røyking bæres i stor grad av kommunen og av kommunens befolkning.

Tilbud om røykeslutt kan gi en gevinst for både kommunen og innbyggerne gjennom å forebygge sykdom og sykefravær, få flere gode leveår og en friskere gruppe hjemmeboende eldre.

Kommunen har en rekke tjenester som egner seg for røykeslutt, som fastleger, frisklivssentral, helsestasjon og skolehelsetjeneste.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan:

gjennomføre tobakksavvenningstiltak i helsestasjonen og frisklivssentralen
inkludere skolehelsetjenesten i skolens helseundervisning
bidra til at fastlegene bruker retningslinjer for røykeavvenning

Helsestasjoner kommer i kontakt med gravide og småbarnsforeldre, og kan gi hjelp til snus- og røykeslutt. Tobakksavvenningsarbeidet ved helsestasjonen bør omfatte:

Informasjonstiltak ved hjemmebesøk etter fødsel og ved oppfølging av barnet på helsestasjonen (helsesøster, lege, fysioterapeut)
Informasjon om appen Slutta og de øvrige hjelpesidene snus- og røykeslutt (helsenorge.no).
Tilbud om veiledning/kurs i snus- og røykeslutt til gravide, kommende foreldre og småbarnsforeldre.
Minimal intervensjon:
1. Røyker/snuser du?
2. Hva tenker du om det?
3. Jeg vil anbefale deg å slutte, og jeg kan hjelpe deg.

Frisklivssentralen er en kommunal helsetjeneste for personer som trenger hjelp til å endre levevaner. Frisklivssentraler tilbyr individuell og/eller gruppebasert veiledning i snus- eller røykeslutt.

Kommuner som ikke kan etablere egen frisklivssentral, bør se på muligheten for å inngå interkommunale samarbeid. Det er mål om at det skal finnes kommunale eller interkommunale frisklivstilbud til hele befolkningen.

Skolehelsetjenesten skal bidra til å styrke barn og ungdoms evne og mulighet til å ta gode valg for egen helse. Det innebærer at skolehelsetjenesten har en pådriverrolle og bør bidra i skolens helseundervisning.

Fastlegen er en viktig aktør i det forebyggende arbeidet. Som en del av innsatsen rettet mot snus- og røykeslutt, bør fastlegen utføre minimal intervensjon og følge retningslinjer for røykeavvenning. Kommunen bør etterspørre og oppfordre fastlegene og annet helsepersonell til å gjennomføre minimal intervensjon.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Røykeslutt kan redusere forekomsten av flere sykdommer, som hjerte- og karsykdom, kols og kreft. Folkehelseinstituttet har beregnet at omkring 6 300 personer i Norge hvert år dør av sykdommer forårsaket av røyking (fhi.no).

Risikoen for sykdom reduseres umiddelbart etter røykeslutt og fortsetter å synke for hvert år man er røykfri (roykesluttgevinster.no).

Røyking og snusbruk i graviditeten (helsenorge.no) øker risikoen for blant annet lav fødselsvekt, for tidlig fødsel og dødfødsel.

Ernæring – lokalt folkehelsearbeid

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Råd og anbefalinger om kosthold. Kommunens virkemidler med utgangspunkt i ansvaret de har for skoler og barnehage, som planmyndighet, arbeidsgiver og tjenesteyter.

Kommunen bør ivareta ernæringshensyn i lokal utvikling, forvaltning, planarbeid og i folkehelsearbeid

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Helhetlig ernæringsarbeid

Kommuner har som fylker og sentrale myndigheter forpliktelser når det gjelder folkehelsearbeid inkludert ernæring, basert på Folkehelseloven og Plan- og bygningsloven. Kommunen bør sikre at virksomheter og tjenester jobber langsiktig og helhetlig med folkehelse og ernæring.

Mange kommuner gjør mye viktig ernæringsarbeid hvor privat og frivillig sektor også bidrar. Gjennom den kommunale planprosessen kan det tilrettelegges for at det er enkelt å ta sunne mat- og drikkevalg i lokalmiljøer, i samarbeid med grunneiere, private aktører, fylkeskommuner og staten. Dette bør ligge som et premiss i planarbeidet og inngå i kommunale planer og styringsdokumenter. For eksempel bør virksomhetsplaner og vedtekter for barnehager og skoler (inkludert SFO/AKS) si noe om helhetlig ernæringsarbeid, måltider som serveres, rammene for måltidet og virksomhetens ansvar for å legge til rette for sunne valg. Enkelte kommuner, som Bergen, har utarbeidet egne strategier for ernæringsarbeidet, se rådet
Kommunen skal ivareta helsefremmende og forebyggende ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene. I Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging 2019-2023 vektlegger regjeringen bærekraftig utvikling og forventer blant annet at kommunene aktivt ivaretar gode vilkår for god psykisk og fysisk helse i planleggingen.

Kompetanse om kosthold og ernæring

Å sikre et godt kosthold og god ernæring fra svangerskap til livets slutt, krever kunnskap og kompetanse, samhandling og gode rutiner. Dette må foregå i helse- og omsorgstjenesten, i offentlig forvaltning, hos pedagogisk personell i barnehage, skole, SFO og nøkkelgrupper i matkjeden, kjøkken- og serveringsbransjen.

Det er nødvendig med kostholds- og ernæringskompetanse også for å utvikle og implementere tiltak. Nødvendigheten av slik kompetanse er fremhevet i blant annet kunnskapsgrunnlaget for Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-21) og flere steder i handlingsplanen: «Et solid og relevant kunnskapsnivå om ernæring, kosthold og mat hos beslutningstakere og hos yrkesgrupper som direkte eller indirekte bidrar i mat-, måltids- og ernæringsarbeidet, er en forutsetning for å lykkes (…)».

Gjøre sunne valg lett tilgjengelig

Gjennom kommunale planer bør kommunen påvirke egne virksomheter og lokalmiljøene til å tilrettelegge for sunne matvalg og tilgang til rent drikkevann i det offentlige rom. Det bør være oppmerksomhet rundt plassering av kiosker og utsalgssteder for hurtigmat, særlig i forbindelse med skole og skolevei. Det bør også oppfordres til at det legges til rette for sunne valgmuligheter av mat og drikke i slike utsalgssteder, på idretts- og fritidsarenaer og arrangement i kommunal regi. I skolen er det forbudt med reklame, men det er viktig at barn også skjermes mot slik markedsføring på andre arenaer i nærmiljøet.

Tenke mat og måltider inn i byggeplaner

Når nye bygg og lokaler skal planlegges, bør hensiktsmessig mulighet for oppbevaring og tilberedning av mat og felles måltider vektlegges. Lokal matproduksjon, skolehager og lignende bør også være en del av planleggingen.

Tverrsektorielt samarbeid

Kommunen kan mobilisere for samarbeid eller partnerskap på tvers av offentlige tjenester, frivillig sektor og lokalt næringsliv. Eksempler på dette kan være å sikre et sunt tilbud av mat og drikke i ungdomsklubber, på idrettsarrangementer og andre kulturtiltak, og fremme praktisk kunnskap og ferdigheter om matlaging og råvarer. Måltidet som sosial og kulturell arena kan utnyttes til blant annet integrering og å motvirke ensomhet. Matlagingskurs som del av introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere, flyktninger og asylsøkere er brukt med god erfaring.

Hvert år gjennomfører frivillig, privat og offentlig sektor tusenvis av arrangementer hvor det serveres mat og drikke. Kommunen bør være pådriver for at deltagerne på slike arrangement enkelt kan gjøre sunne mat- og drikkevalg. Helsedirektoratet har anbefalinger for mat og drikke på arrangement, og Opplysningskontoret for frukt og grønt (frukt.no) gir tips om hvordan man kan tilby spiseklar frukt og grønt på idrettsarenaen.

Sosial ulikhet i kosthold

Det er sosial ulikhet i kosthold i Norge, og ett av delmålene i Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen er å redusere denne ulikheten. Jevnt over har de med lang utdanning et sunnere kosthold og spiser mer grønnsaker, frukt og fisk og drikker sjeldnere sukkerholdig drikke enn de med kort utdanning. Også blant barn og unge er det forskjell i kostvaner etter familiens sosioøkonomiske status. Sunne valg må derfor gjøres enklere for alle gjennom strukturelle tiltak som pris og tilgjengelighet, økt informasjon, kunnskap og merking, tverrsektorielt samarbeid mv. Helsedirektoratet jobber for å fremme sunne valg, noe regionale og lokale myndigheter også har en viktig rolle i. Se mer om dette på Helsedirektoratets temasider om sosial ulikhet som påvirker helsen.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan:

forankre og vektlegge det helsefremmende ernæringsarbeidet som del av folkehelsearbeidet i plansystemet etter plan- og bygningsloven.
sikre tilgang på grunnleggende ernæringskompetanse for det helsefremmende og primærforebyggende arbeidet, eksempelvis gjennom å tilby kompetanseheving innen ernæring til nøkkelgrupper i ernæringsarbeidet eller å ansette kliniske ernæringsfysiologer som faglig støtte i plan- og folkehelsearbeid og for kompetanseheving av andre grupper.
Se rådet Kommunen skal ivareta helsefremmende og forebyggende ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene.
sikre mulighet for felles måltid og brukernes deltakelse i matlaging, når nye bygg og lokaler skal planlegges, eventuelt bygges om.
sikre tilgang til drikkevann på offentlige steder og arenaer.
sikre at utsalgssteder og automater for usunn mat og drikke ikke lokaliseres i nærheten av skoler og/eller fritidsaktiviteter.
bruke ernæringskrav og -kriterier i offentlige anskaffelser av mat, drikke og måltider, jf veileder Ernæringshensyn i offentlige anskaffelse av mat, drikke/måltider.
sikre tilgjengelighet av sunne valg og mulighet for å ha et sunt kosthold i kommunens arbeidsplasser, institusjoner, idretts- og fritidsarenaer og øvrige arenaer og arrangement i kommunal regi. Se rådet Kommunen bør tilrettelegge for sunne mat- og drikkevalg som arbeidsgiver og i drift av kultur- og fritidstilbud.
tilby matlagingskurs for ulike målgrupper, inkludert kunnskap om matvarer og helse.
fremme møteplasser for ulike grupper der måltidsfellesskap og gjerne praktisk matlaging er sentralt.
benytte digital Kokebok for alle til opplæringsformål og matkurs, og informere om kokeboka på kommunens nettsider.
følge med på om matvarebransjen overholder egne retningslinjer for markedsføring av mat og drikke rettet mot barn i nærmiljøet. Matbransjens faglige utvalg (mfu.as) er klageinstans ved eventuelle brudd på retningslinjene.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Kostholdet har avgjørende betydning for vekst og utvikling i fosterliv, spedbarnsalder og barne- og ungdomsårene. Det påvirker også helsen og risikoen for å utvikle kroniske sykdommer resten av livet. Et usunt kosthold er blant de største risikofaktorene for sykdom og for tidlig død, både i Norge og i resten av verden. Det er særlig viktig å legge til rette for at barn og ungdom kan ha et variert og sunt kosthold, fordi kostvanene fra oppveksten legger grunnlaget for kostvaner senere i livet. Måltidene har også en viktig sosial og kulturell funksjon, og er for mange et sentralt samlingspunkt som har betydning for trivsel og mestring.

Et variert og fullverdig kosthold i tråd med Helsedirektoratets kostråd kan redusere risikoen for utvikling av ikke-smittsomme sykdommer, som hjerte- og karsykdommer, kreft og diabetes type 2, samt overvekt, forstoppelse, tannråte og jernmangel. Kostrådene er basert på systematiske kunnskapsoppsummeringer og forskning. Vurdert opp mot Helsedirektoratets kostråd og anbefalinger spiser vi for lite grønnsaker, frukt, bær, grove kornvarer og fisk. Vi får også i oss for mye mettet fett, sukker og salt og for lite kostfiber.

Norge følger opp Verdens helseorganisasjons (WHO) globale handlingsplan for ikke-smittsomme sykdommer (2013–2020) der målet er å redusere forekomsten av for tidlig død av kreft, hjerte- og karsykdommer, diabetes type 2 og kols med 25 prosent innen 2025. Dette målet er forlenget til en tredjedels reduksjon innen 2030 i FNs bærekraftsmål. Helsedirektoratets anbefalinger om kosthold, ernæring og fysisk aktivitet gir et godt grunnlag for god helse og redusert risiko for ikke-smittsomme sykdommer. De er basert på de nordiske ernæringsanbefalingene (NNR2012), samt rapporten «Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer» fra Nasjonalt råd for ernæring.

I følge Nasjonalt råd for ernæring sin rapport "Bærekraftig kosthold – vurdering av de norske kostrådene i et bærekraftperspektiv" er det et stort samsvar mellom et kosthold som blir anbefalt for å fremme helse og et kosthold som er mer bærekraftig. De nye nordiske ernæringsanbefalingene (NNR2022) planlegges ferdigstilt i løpet av 2022 og skal inkludere bærekraft. NNR2022 vil danne grunnlag for helsemyndighetenes fremtidige anbefalinger om et kosthold som vil være gunstig i både et helse- og bærekraftsperspektiv. Rapporten «Samfunnsgevinster av å følge Helsedirektoratets kostråd» estimerer de potensielle samfunnsgevinstene av at befolkningen følger de norske kostrådene, til å være 154 milliarder kroner per år.

Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (regjeringen.no) (2017-21) har tiltak som skal bidra til sunt kosthold og måltidsglede for å fremme helse og forebygge kostholdsrelaterte sykdommer. Tiltakene er både strukturelle/befolkningsrettede og tiltak rettet mot den enkelte, gjennom tilrettelegging for gode og enkle valg. For å få til endringer i kostholdet trengs innsats på tvers av sektorene og samarbeid mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Handlingsplanperioden er forlenget med to år og planen varer nå til 2023.

Mange av de foreslåtte tiltakene i veiviseren er forankret i handlingsplanen. Planen har som overordnet mål: Et sunt og variert kosthold i hele befolkningen uavhengig av kjønn, alder, geografi, sosioøkonomisk status, kulturell bakgrunn, funksjonsevne, religion og livssyn. Planen har også konkrete mål for enkelte målgrupper og matvarer, som det kan være aktuelt for kommunene å styre/arbeide mot.

Helsedirektoratets normerende produkter og verktøy

Helsedirektoratet utgir kunnskapsbaserte faglig retningslinjer, veiledere, anbefalinger, råd og verktøy/materiell om kosthold og ernæring for ulike aktører (eks barnehager, helsetjeneste og helse- og omsorgsinstitusjoner) og befolkningen. Noen av produktene listes opp nedenfor og inngår også i de andre rådene om ernæringsarbeid. Mer informasjon finnes på Helsedirektoratets temasider om kosthold og ernæring. Informasjon om kosthold og helse til publikum finnes på nettsidene til Helsenorge.

Nøkkelhullet

Nøkkelhullet er en frivillig, felles nordisk merkeordning som kan hjelpe å ta sunnere valg og fremme utvikling av sunnere produkter. Sammenliknet med andre matvarer av samme type, oppfyller produkter med Nøkkelhullet ett eller flere av disse vilkårene satt i forskriften (lovadata.no): mindre fett, mindre mettet fett, mindre sukker, mindre salt, mer fiber og fullkorn. I Norge har Helsedirektoratet og Mattilsynet ansvar for merket.

Regler og forpliktelser

Lov om folkehelsearbeid (lovdata.no), spesielt § 4 Kommunens ansvar for folkehelsearbeid og § 7 Folkehelsetiltak
Plan- og bygningsloven (lovdata.no), spesielt § 3-1. Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven
Forskrift om internkontroll for å oppfylle næringsmiddellovgivningen (lovdata.no)
Matloven (lovdata.no)
Forskrift om matinformasjon til forbrukerne (lovdata.no)
Helsedirektoratets kostråd, retningslinjer og anbefalinger.
Kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge kroniske sykdommer.
Anbefalinger om ernæring, kosthold og fysisk aktivitet
Samfunnsgevinster av å følge Helsedirektoratets kostråd
Bærekraftig kosthold – vurdering av de norske kostrådene i et bærekraftsperspektiv
Nasjonalt råd for ernæring: arbeid og faglige rapporter mv
Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold 2017-21 (regjeringen.no)
Kunnskapsgrunnlag for nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (blant annet om kompetansebehov i ernæring og ernæring i helse- og omsorgstjenesten)

Ikke uttømmende liste.

Kommunen skal ivareta helsefremmende og forebyggende ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Som tjenesteyter og tilbyder av velferdstjenester har kommunen et ansvar for helsefremmende, forebyggende og behandlende ernæringsarbeid. Arenaer for ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenesten inkluderer helsestasjon og skolehelsetjeneste, frisklivssentraler og boliger for personer med utviklingshemming. I tillegg gjøres viktig ernæringsarbeid i fastlegetjenesten, hjemmebaserte tjenester (hjemmesykepleie og praktisk bistand/hjemmehjelp), i helse- og omsorgsinstitusjoner som syke- og aldershjem og dagsentra.

Ernæringsarbeidet i helse- og omsorgstjenesten foregår på ulike måter. Det kan være på overordnet strukturelt nivå rettet mot den generelle befolkningen, og det kan være rettet mot grupper av befolkningen som gravide eller eldre, og på individnivå. Videre kan man skille mellom forebyggende og helsefremmende ernæringsarbeid og behandling og tilrettelegging av kosthold ved etablerte tilstander og sykdommer. Folkehelseloven omfatter i hovedsak det helsefremmende og forebyggende ernæringsarbeidet, mens Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester omfatter forebygging, behandling og tilrettelegging for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne.

I tjenestene vil det ofte være glidende overganger mellom forebyggende og behandlende ernæringsarbeid. I denne veiviseren vil det primært fokuseres på det forebyggende og helsefremmende arbeidet. For kostholdsveiledning og ernæringsbehandling ved etablerte tilstander og sykdommer, vises det til aktuelle nasjonale faglige retningslinjer og nasjonale faglige råd og veiledere.

Praktisk – slik kan rådet følges

Helsestasjon og skolehelsetjeneste

Kommunen:

skal implementere Helsedirektoratets aktuelle retningslinjer og kostholdsråd i sine virksomheter
bør styrke skolehelsetjenestens helsefremmende arbeid generelt og ernæringsarbeid spesielt
bør legge til rette for koordinerte tjenester for barn og unge gjennom skole, barnehage, skolehelsetjeneste og helsestasjon som involverer en bredde av faggrupper og foreldre/foresatte
bør stimulere til kompetanseheving og sikre ernæringskompetanse for å styrke ernæringsarbeidet i tjenestene
bør sikre tilgang på klinisk ernæringsfysiolog for å ivareta, kvalitetssikre og utvikle ernæringsarbeidet i tjenestene

Kosthold er sentralt i helsestasjons- og skolehelsetjenestens forebyggende og helsefremmende arbeid. I svangerskapskontroller hos jordmor eller lege på helsestasjon eller fastlegekontoret er kostveiledning et av temaene som tas opp. Helsestasjonens tette kontakt med familien, særlig i barnets første leveår, har stor betydning i arbeidet for å fremme amming og å etablere gode kostvaner tidlig i livet. Skolehelsetjenesten skal tilby undervisning for å øke barn og unges kunnskaper om hvordan mestre eget liv og ta selvstendige valg i forhold til egen helse og levevaner. Se mer i Helsedirektoratets retningslinjer for Helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Ernæringstiltak i helsestasjon og skolehelsetjenesten omfatter blant annet å kartlegge og vurdere vekt- og høydeutvikling, kartlegge matvaner og måltider og gi veiledning om gode matvaner. Helsestasjon og skolehelsetjenesten bidrar også til å fange opp barn og unge som er i risiko for eller bør utredes for ernæringsrelaterte sykdommer eller tilstander og iverksette, koordinere eller følge opp tiltak, samarbeide med eller henvise til andre instanser og personell.

Flere kommuner har styrket helsestasjon og skolehelsetjeneste med klinisk ernæringsfysiolog. Klinisk ernæringsfysiolog utgjør i disse kommunene en ressurs og støtte for ansatte i tjenestene. De bidrar til å kvalitetssikre, styrke og utvikle ernæringsarbeidet, blant annet ved å delta i fagmøter og utforme undervisningsopplegg og materiell for annet personell og brukere av tjenestene. Klinisk ernæringsfysiolog er tilgjengelig for å drøfte ulike problemstillinger og bidrar i veiledning av familier og gravide, individuelt eller i grupper.

En klinisk ernæringsfysiolog kan bidra ved flere kost- og ernæringsutfordringer og omfatter blant annet:

over- og undervekt
spiseutfordringer
spiseforstyrrelser
matallergi- og intoleranser
spesielle behov
selektive spisevaner
ensidig kosthold

Klinisk ernæringsfysiolog er også vesentlig i oppfølging av premature barn og barn som følges opp i habiliteringstjeneste, og bidrar til bedre kontinuitet i tilbudet til barn som ofte følges av flere instanser samtidig.

Eksempler:

Oslo (2008-10): Prosjektrapport 2010: «Klinisk ernæringsfysiolog som resurs for helsestasjon og skolehelsetjeneste»
Groruddalen/Alna: «Som en av de første i landet har Alna helsestasjon- og skolehelsetjeneste fått en klinisk ernæringsfysiolog med på laget.» (groruddalen.no)
Bærum kommune (2020): «Klinisk ernæringsfysiolog i Bærum kommune. Styrking av helsetjenester barn og unge (0-12 år)»
Trondheim: Kostverktøyet.no er utviklet spesielt for familier som har et eller flere barn med overvekt eller fedme, og for helsepersonell som jobber med overvekt.

Frisklivssentraler

Kommunen:

skal gi befolkningen helsefremmende og forebyggende helsetilbud. Frisklivssentraler er en anbefalt måte å organisere dette på
skal følge Helsedirektoratets aktuelle retningslinjer og kostholdsråd i sitt arbeid
skal sikre nødvendig kompetanse innen ernæring til å ivareta et godt helsefremmende og forebyggende tilbud innen kosthold og ernæring som imøtekommer brukernes behov
skal ha tilbud om støtte til endring av kostholdet
bør tilby kurset Bra mat for bedre helse som en del av frisklivstilbudet i kommunene
bør samarbeide med fastlege, klinisk ernæringsfysiolog annet relevant personell ved tilbud som er spesielt tilpasset ulike diagnoser og tilstander

Etter helse- og omsorgstjenesteloven er kommunene pålagt å gi befolkningen helsefremmende og forebyggende helsetilbud. Frisklivssentraler er utviklet og utprøvd i kommunene, og en anbefalt måte å organisere slike helsetjenester på. Frisklivssentralene gir kunnskapsbasert oppfølging til personer som har høy risiko for å utvikle sykdom eller har etablert sykdom, og har behov for å endre levevaner. Man kan bli henvist til frisklivssentralen av helsepersonell, NAV eller ta kontakt på eget initiativ.

Veiledning og støtte til kostholdsendring inngår i frisklivssentralens basistilbud. Oppfølging av personer med behov for kostholdsendring foregår gjennom individuelle helsesamtaler, temabaserte samlinger og kurset Bra mat for bedre helse. Kurset benyttes i mange kommuner og har til hensikt å hjelpe deltakerne til å endre kostholdet i tråd med Helsedirektoratets kostråd. Det er ikke en erstatning for ernæringsfaglig helsetjeneste.

Flere kommuner har også tilbud om Bra mat-kurs som er spesielt tilpasset ulike målgrupper, som for eksempel barn med overvekt og deres foreldre, eldre og innvandrere. Grupper eller enkeltpersoner med etablert sykdom og/eller et sammensatt sykdomsbilde, kan ha behov for andre og individuelt tilpassede kostråd. Frisklivssentralen bør i slike sammenhenger rådføre seg hos, samarbeide med og ved behov henvise videre til klinisk ernæringsfysiolog og fastlege.

Frisklivssentralen skal være en samarbeidspartner i kommunens folkehelsearbeid, blant annet gjennom veiledning og informasjon til befolkningen, og ved å bidra til oversiktsarbeidet som en del av grunnlaget for kommunale planprosesser, etter plan- og bygningsloven. Frisklivssentralen kan også bidra med kompetanseheving i andre helsetjenester når det gjelder helsefremmende og forebyggende arbeid og endring av levevaner. Det kan for eksempel være kurs for ansatte, eller rådgivning angående tilrettelegging for et sunt kosthold for brukere.

Helsedirektoratet har inngått avtale med 10 kommuner (Utviklingssentraler) for å styrke kompetanse, kvalitets- og utviklingsarbeid i kommunene og bidra til implementering av anbefalinger gitt i Veileder for kommunale frisklivssentraler.

Boliger for personer med utviklingshemming

Kommunen:

skal følge Helsedirektoratets aktuelle retningslinjer og kostholdsråd i sitt arbeid
skal regelmessig vurdere beboere i boliger for personer med utviklingshemming for risiko for underernæring, herunder vurdere ernæringstilstand og dokumentere og følge opp dette
bør følge med på risiko for feilernæring og overvekt og iverksette relevante tiltak
bør sikre nødvendig kompetanse innen ernæring for å yte et godt og målrettet tilbud til tjenestemottakerne
skal legge til rette for at brukerne kan ta ernæringsmessige gode valg og har valgfrihet når det gjelder mat
bør sikre tilgang på klinisk ernæringsfysiolog med nødvendig kompetanse på spesielle ernæringsutfordringer

Personer med utviklingshemming har i likhet med befolkningen ellers utfordringer knyttet til helse og ernæring. Denne gruppen har en sårbarhet for utvikling av en rekke tilleggslidelser, som levevanesykdommer, psykiske og somatiske lidelser, og utfordrende atferd. Det er blant annet påvist økt forekomst av diabetes type 2 og overvekt og fedme. Det er viktig at det ikke er et overdrevet fokus på vekt, men at ernæringsutfordringer er knyttet opp mot kroppens funksjoner, evne til aktivitet og læreevne. Personer med utviklingshemming kan også ha flere sykdommer og/eller tilstander som krever spesielle ernæringstiltak. Eksempler på utfordringer er svelgeproblemer, spisevansker, underernæring, tannhelseproblemer, feilernæring, sykelig overvekt og legemiddelrelaterte problemer.

Eksempler:

Bergen kommune har utviklet ernæringsstrategi (utviklingssenter.no) for personer med utviklingshemming og en handlingsplan for mat, måltider og ernæring i pleie- og omsorgstjenesten.
Idébank om blant annet mat til eldre og personer med psykisk utviklingshemming (utviklingssenter.no)

Fastlegetjeneste

Kommunen:

skal følge Helsedirektoratets aktuelle retningslinjer og kostholdsråd i sitt arbeid
bør etablere og ha oversikt over lokalt tilbud for samarbeid og videre henvisning om ernæringsrelaterte spørsmål

Fastlegetjenesten er sentral i det helsefremmende og forebyggende helsearbeidet. Fastlegen har ansvar for å identifisere risikopersoner, sørge for individrettet veiledning og oppfølging, samt koordinere oppfølgingen av pasientene.

Fastlegen skal ha kunnskap om gjeldende offentlige kostråd for å fremme folkehelsen og forebygge sykdom. Videre bør fastlegen ha kunnskap til å informere og eventuelt veilede om generelle forebyggende og helsefremmende kosthold. Fastlegen må være kjent med at sykdommer og tilstander kan påvirke og påvirkes av kosthold og ernæring og vite ved hvilke sykdommer og tilstander det er behov for råd, veiledning og ev behandling utover generelt forebyggende og helsefremmende kosthold.

Grupper eller enkeltpersoner med etablert sykdom og/eller et sammensatt sykdomsbilde kan ha behov for andre og individuelt tilpassede kostråd. Fastlegen bør i slike sammenhenger rådføre seg hos, samarbeide med og ved behov vise brukere videre til klinisk ernæringsfysiolog, frisklivssentral og annet relevant personell.

Helse- og omsorgsinstitusjoner og dagsentra

Kommunen:

skal følge Helsedirektoratets aktuelle retningslinjer og kostholdsråd i sitt arbeid
skal implementere og utøve god ernæringspraksis i tjenesten, herunder kartlegge alle beboere og brukere for risiko for underernæring
skal sikre et godt tannhelsetilbud for beboere på eldresentre og andre dagtilbud
skal sikre et godt mattilbud til beboere og brukere av tilbudet, herunder sikre at maten blir næringsberegnet og er i tråd med gjeldende retningslinjer og er tilpasset brukerens behov
bør styrke ernæringskompetanse blant nøkkelpersonell i ernæringsarbeidet, herunder pleie- og omsorgspersonell og ansatte i institusjonskjøkken/storkjøkken samt sikre tilgang på klinisk ernæringsfysiolog
skal utarbeide individuell ernæringsplan med dokumentasjon om ernæringsstatus, behov, inntak og tiltak hos personer i risiko for underernæring

I tjenestene vil det ofte være glidende overganger mellom forebyggende og behandlende ernæringsarbeid. Dette gjelder spesielt kommunenes arbeid rettet mot den eldre befolkningen. Mange eldre er vitale og sosiale, og for denne gruppen er gode mat- og måltidsvaner og en ellers aktiv livsstil viktig for å opprettholde god helse og funksjonsevne så lenge som mulig. Kosthåndboken gir eksempler på ernæringsarbeid i blant annet hjemmebaserte tjenester i egen bolig/omsorgsbolig og dagtilbud.

Et godt mattilbud og et hyggelig måltidsmiljø bidrar til matglede, matlyst og trivsel. Menyen bør være energi- og næringsberegnet og inkludere standardkost og spesialkoster. Kjøkken som lager mat til hjemmeboende eldre og sykehjem bør ha brukerrepresentanter med i planlegging av menyen for å sikre at tradisjonelle retter er med.

Alle beboere i sykehjem og bo- og rehabiliteringssentre, samt mottakere av tjenester i hjemmet, skal regelmessig vurderes for risiko for underernæring, få sin ernæringstilstand vurdert, dokumentert og fulgt opp.

For kostholdsråd, veiledning og ernæringsbehandling knyttet til sykdom, vises det til nasjonale faglige retningslinjer, nasjonale faglige råd og veiledere. Institusjonene må ha nødvendig kompetanse til å vurdere, igangsette og følge opp nødvendige tiltak. Elektroniske kompetansehevingsverktøy kan være hensiktsmessig i opplæring av personell i ernæring.

Eksempler:

Asylsøkere og flyktninger

Kommunen:

skal følge Helsedirektoratets aktuelle retningslinjer og kostholdsråd i sitt arbeid
skal sikre et godt mattilbud for beboere i mottak

Flere innvandrergrupper har økt risiko for overvekt/fedme og mangel på næringsstoffer som for eksempel vitamin D og jern. Alle ordinære mottak gjennomfører et obligatorisk informasjonsprogram for beboere i asylmottak. Programmet omfatter blant annet temaene brannvern, privatøkonomi, retur og helse. I programmets helsemodul er kosthold og ernæring ett av temaene som skal dekkes.

Det kan være utfordrende for beboere i ordinære mottak, herunder enslige mindreårige asylsøkere og store familier, å lage god, næringsrik, variert og sunn mat med et begrenset budsjett. Mottakene har likevel et ansvar for å påse at beboerne spiser tilstrekkelig og næringsrik mat. Enslige mindreårige i mottak får opplæring og veiledning i hvordan de selv kan utvikle et sunt og godt kosthold, og mottakene skal stimulere til en helsefremmende livsstil. Ordinære mottak for enslige mindreårige har selvhushold, og beboerne har i stor grad selv ansvar for matlaging.

Eksempler:

Ressurssenter for migrasjonshelse, Oslo kommune, har i samarbeid med Høgskolen i Oslo og Akershus, utviklet informasjonsmateriell (sunnstartnorge.no) til bruk i møte med flyktninger, asylsøkere og innvandrere med minoritetsspråklig bakgrunn.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Som beskrevet i Handlingsplan for bedre kosthold i befolkningen (2017-2021) (regjeringen.no) er mat, måltider og ernæring viktige fagområder som må ivaretas i forebygging, behandling, habilitering og rehabilitering. Disse favner både helsefremmende og forebyggende ernæringsarbeid i alle livsfaser og på ulike kommunale arenaer, ernæring ved sykdom og tilrettelegging for et forsvarlig mat- og måltidstilbud i institusjoner og til hjemmeboende.

Ernæring er en viktig del av helse- og omsorgstjenestens arbeid med forebygging, behandling, habilitering og rehabilitering. Med økende forekomst av levevanesykdommer, allergi og intoleranse-problematikk i den generelle befolkningen og underernæring hos eldre mv. er det store bruker- og pasientgrupper som har behov for kostveiledning eller ernæringsbehandling innenfor helsetjenesten.

Kosthold og ernæring er viktig i forebygging, behandling og rehabilitering av blant annet underernæring, diabetes type 2, kreft, hjerte- og karsykdommer, overvekt og fedme, tannråte, matvareallergier/-intoleranser, og mage- og tarmsykdom. Det er også utfordringer på ernæringsområdet innen psykisk helsevern og rus, habilitering og rehabilitering. Underernæringsproblematikken er særlig dokumentert i senere års tilsynsrapporter og kompetansebehovet er avdekket gjennom kartlegging blant annet i sykehjem.

Å sikre et godt kosthold og god ernæring i forebygging og behandling av sykdom fra svangerskap til livets slutt krever kunnskap og kompetanse, samhandling og gode rutiner i hele helse- og omsorgstjenesten. Som det fremkommer i forarbeidene til lov om kommunale helse- og omsorgstjenester vil det være økende behov for at helsepersonell har spisskompetanse på dette fagområdet. I primærhelsemeldingen fremheves det at kliniske ernæringsfysiologer vil være sentrale for å oppnå målene om å redusere blant annet forekomst av ikke-smittsomme sykdommer, underernæring og andre ernæringsrelaterte sykdommer og plager. Yrkesgruppen er også viktige bidragsytere i tverrfaglige team innen pasient- og pårørendeopplæring og som ressurs for annet helsepersonell.

Rett mat til rett tid krever kompetanse og samarbeid på flere nivåer og mellom flere sektorer. Godt tverrfaglig samarbeid og tydelig ansvarsfordeling er avgjørende for å lykkes med å få næringsrik mat og positive opplevelser omkring måltidet. Videre vil målrettet, kvalitetssikret og kompetent mat- og ernæringsarbeid kunne gi gevinster både for den enkeltes helse og livskvalitet og i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Referanser

Regler og forpliktelser:

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (lovdata.no), spesielt kapittel 4. Forsvarlighet, pasientsikkerhet og kvalitet
Kosthåndboken
Veileder for kommunale frisklivssentraler - Etablering, organisering og tilbud
Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (lovdata.no)
Nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten
Nasjonal faglig retningslinje om spedbarnsernæring
Nasjonale faglige råd til kvinner som ammer
Nasjonal faglig retningslinje for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos voksne
Nasjonale faglige retningslinjer for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge
Nasjonal faglig retningslinje for forebygging og behandling av underernæring
I Helsedirektoratets råd om god ernæringspraksis beskrives de juridiske rammene for ernæringsarbeidet
Nasjonal veileder om helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming (under utarbeidelse)

Ikke uttømmende liste.

Kommunen bør tilrettelegge for sunne mat- og drikkevalg som arbeidsgiver og i drift av kultur- og fritidstilbud

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

En stor andel av befolkningen er i arbeid. Tiden vi tilbringer på jobb utgjør en stor del av døgnet og hva vi spiser og drikker i løpet av arbeidsdagen har derfor betydning for trivsel, kosthold og helse og kan forebygge sykdom. Den enkelte, arbeidslivet og samfunnet kan oppnå gevinster ved at det er et tilbud basert på Helsedirektoratets kostråd og anbefalinger, se begrunnelse. Kommunen bør legge til rette for sunne valg i kantiner/spiserom og ved møter og arrangement på egne arbeidsplasser. Felles måltider kan også ha positiv betydning for arbeidsmiljø, trivsel og nærvær.

Kantiner og andre serveringssteder har et ansvar ved å påvirke brukernes kosthold over tid, og bør gjøre sunne valg lett tilgjengelig. Kommunen bør derfor også fremme sunne valg av mat og drikke i egne virksomheter, på idretts-, kultur- og andre fritidsarenaer og på arrangement i kommunal regi.

Helsedirektoratet har informasjon om kosthold og ernæring for matbransje, serveringsmarked og arbeidsliv med anbefalinger, verktøy og opplæringspakker (til intern bruk). Her finnes blant annet normerende anbefalinger for mattilbudet på arbeidsplassen og andre serveringssteder, inkludert utsalgssteder for hurtigmat og arrangement.

Helsedirektoratet publiserer i 2020 en veileder for å ivareta ernæringshensyn i offentlig anskaffelse av mat og drikke. Den bygger på kostrådene og andre normerende retningslinjer og anbefalinger om kosthold og ernæring fra direktoratet. Veilederen er også egnet for bruk i privat og frivillig sektor.

Se også Helsedirektoratets temasider om arbeid og helse og de andre veiviserne i lokalt folkehelsearbeid som kan være aktuelle når det gjelder levevaner og andre forhold knyttet til arbeidsliv.

Praktisk – slik kan rådet følges

Kommunen kan:

Fremme sunne tilbud og valg i eget kantine-/mattilbud basert på Helsedirektoratets Nasjonale anbefalinger for mat og drikke i arbeidslivet, gunstigst plassering, prising og markedsføring av sunne valg
Utarbeide målsettinger for:
- kantine/mattilbud
- møtebevertning
- tilbud av mat og drikke på fritidssektor
- mat og drikke ved arrangement som del av interne plan- og styringsdokumenter
Fremme sunne valg av mat og drikke på idretts-, kultur- og andre fritidsarenaer som ungdomsklubber og øvrige arrangement i kommunal regi
Arbeide for sunnere kiosk-, kantine- og møteserveringstilbud i offentlige instanser og påvirke private og frivillige aktører til å gjøre det samme
Inkludere krav om sunn mat og drikke/måltider i anskaffelser, jf veileder Ernæringshensyn i offentlige anskaffelse av mat, drikke/måltider
Subsidiere sunn mat og drikke i kantiner/spiserom
Styrke kompetanse og tilgang på verktøy om kosthold og helse overfor personellgrupper som ansatte i kantiner og fritidsarenaer med mat- og drikketilbud, tillitsvalgte, ledere og bedriftshelsetjenester, se verktøy på helsedirektoratet.no
Kartlegge og følge utviklingen i mat-, drikke/måltidstilbudet på egne arbeidsplasser og bruke det som en indikator i eget oversikts- og planarbeid
Samarbeide med lokalt næringsliv om å gjøre sunne valg lettere tilgjengelig i kafeer og andre serveringssteder, kiosker, bensinstasjoner og andre hurtigmatutsalg, og spesielt på idretts- og fritidsarenaer for barn og unge

Eksempler:

Posten på Fauske - var utarma av omorganisering, men ordnet opp
Mange tiltak ble gjennomført i medvirkning med de ansatte og har gitt et historisk lavt sykefravær. For noen ga helsescreening en vekker og økt bevissthet på kosthold, aktivitet og helse (idebanken.org)

Sykehusapotekene HF - kulturutvikling med fokus på helse og trivsel
Trivsel og arbeidsglede er nøkkelbrikker for lysten til å gå på jobb og gode prestasjoner. Tettere sykefraværsoppfølging og mosjonsaktiviteter med stikkordene lavterskel, fellesskap og moro (idebanken.org). Aktiv Bedrift var en samarbeidspartner og har en nettportal med konkrete opplegg, aktivitetsdagbok er også godt egnet til å formidle nyheter, informasjon og tips om aktivitet, kosthold og livsstil.

Serveringsbransjen er sentral i Intensjonsavtalen om tilrettelegging for et sunnere kosthold
Dette er en avtale mellom helsemyndighetene og matbransjen (næringsorganisasjoner, mat- og drikkeprodusenter, dagligvarehandelen og serveringsbransjen). Avtalen har konkrete mål om et redusert inntak av salt, tilsatt sukker og mettet fett, og mål om økt inntak av frukt og bær, grønnsaker, grove kornprodukter, fisk og sjømat i befolkningen. Saltpartnerskapet utgjør avtalens arbeid med saltreduksjon og har en serveringsgruppe. Gruppens deltakere jobber også med tilrettelegging for sunne valg av mat og drikke, i tråd med de andre innsatsområdene i intensjonsavtalen.

Nordland Fylkeskommune har laget anbefalinger for mat på idrettsarrangementer (nfk.no).

Idrettsfrukt: 50 % rabatt på frukt og grønt (bama.no)
En frukt- og grønnsaksgrossist gir idrettslag 50 % rabatt på frukt, noen andre produkter og juice.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Helsedirektoratet anbefaler å ha et variert kosthold med mye grønnsaker, frukt og bær, grove kornprodukter og fisk, og begrensede mengder av bearbeidet kjøtt, rødt kjøtt, salt, sukker og mettet fett. Dette overordnede kostrådet er basert på en helhetlig vurdering av dokumentasjonen av matens betydning for helsen. Inntak av noen matvarer (for eksempel grønnsaker, frukt, bær, fisk og fullkornsprodukter), reduserer risiko for sykdom, mens et høyt inntak av andre matvarer (for eksempel rødt- og bearbeidet kjøtt, matvarer med høy energitetthet, mye salt og sukker) øker risiko for sykdom. Se også begrunnelse i rådet Kommunen bør ivareta ernæringshensyn i lokal utvikling, forvaltning, planarbeid og i folkehelsearbeid eller les mer på Helsedirektoratets nettsider.

I tillegg til å ha ansvar for befolkningens helse, har kommunen også et betydelig arbeidsgiveransvar. WHO anser arbeidsplassen som en viktig arena for helsefremmende programmer, hvor blant annet tilrettelegging for sunne matvalg inngår. Felles måltider kan ha positiv betydning for miljø, trivsel og nærvær. Høyt sykefravær er en utfordring også i kommuner, og utgjør en betydelig kostnad både for den enkelte og på systemnivå. Ifølge rapporten Samfunnsgevinster av å følge Helsedirektoratets kostråd, er potensiell gevinst av at befolkningen føler kostrådene beregnet til 154 milliarder kroner per år. Av dette anslås 6 mrd. kr å være redusert produksjonstap i form av økte skatteinntekter på grunn av redusert sykefravær, uførhet og død.

Det som tilbys i kantiner, andre storhusholdninger og «det offentlige rom», kan inspirere og påvirke privathusholdninger til å endre kostholdsvaner mer i tråd med Helsedirektoratets kostråd. Personell i offentlig forvaltning, helse- og omsorgstjeneste og nøkkelgrupper i matkjeden, kantiner, kjøkken- og serveringsbransje må ha nødvendig kompetanse innen ernæring i henhold til oppgavene de er satt til å ivareta.

Styrkede kompetansehevingstiltak lokalt/regionalt kan blant annet være å opprette erfaringsforum for aktuelle yrkesgrupper, tilrettelegge for deltakelse i relevante kompetansehevingstilbud og sørge for tilgang på verktøy og ernæringsfaglig rådgivning. Se rådet Kommunen skal ivareta helsefremmende og forebyggende ernæringsarbeid i helse- og omsorgstjenestene og Helsedirektoratets sider om kosthold-ernæring for matbransje, serveringsmarked og arbeidsliv.

Referanser

Regler og forpliktelser

Ikke uttømmende liste.

Bolig – lokalt folkehelsearbeid

Kommunen bør planlegge for et variert botilbud

Sist faglig oppdatert: 23.06.2020

Det er kommunene som i all hovedsak har ansvaret for den praktiske gjennomføringen av norsk boligpolitikk. Kommunene har ansvaret for å bidra til framskaffelse av boliger til husstander med svak økonomisk evne, samt tilstrekkelig forsyning av byggeklare arealer.

Kommunen bør også legge til rette for at boligtilbudet er variert og tilpasset innbyggerne behov. Dette gjelder størrelse og tilgjengelighet (boliger som tilfredsstiller krav til universell utforming), og at de er helsemessige forsvarlige.

Praktisk – slik kan rådet følges

Gjennom oversiktsarbeidet i henhold til folkehelseloven kan kommunen avdekke hvilke boligpolitiske utfordringer som eksisterer – og dermed iverksette tiltak for å sikre alle innbyggere et tilfredsstillende botilbud. I oversiktarbeidet kan den boligsosiale monitoren være et nyttig verktøy (husbanken.no). Monitoren gir en oversikt over den boligsosiale situasjonen i Norge og i alle norske kommuner. Den skal gi informasjon om helheten i de boligsosiale utfordringene i en kommune, og danne grunnlag for analyser og tiltak.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

En kunnskapsoversikt laget av Fafo på oppdrag av Helsedirektoratet (2011) peker på flere forhold ved boligen og bomiljøet som påvirker helsen, slik som dårlig inneklima, trangboddhet og ytre forurensing. Dette kan igjen påvirke pris og attraktivitet/tilgjengelighet, og dermed påvirke hvem som kan eller vil bo der.

Utover de rent fysiske forholdene er vanskelig å identifisere årsakssammenhenger mellom bolig og helse. Sosiale helseforskjeller kan ses i en årsakskjede hvor bolig inngår sammen med en rekke andre faktorer. Vi vet at familier i lavinntektsgruppene har mer flytting, er overrepresentert i leiemarkedet og opplever større grad av trangboddhet. Dette er forhold som innebærer en risiko for dårligere helse og livskvalitet.

Å sikre innbyggerne boliger med god standard, trygge og forutsigbare nabolag, kan bidra til å bryte marginaliseringsprosesser og hjelpe folk ut av vedvarende fattigdom. Å legge til rette for gode bomiljøer kan dermed kompensere for en ellers lav ressurssituasjon i en familie, og dermed bidra til å redusere sosiale helseforskjeller. En stabil og trygg bosituasjon er viktig for å realisere andre velferdsutfall, som utdanning, arbeidsmarkedsdeltakelse og helse.

Se også de faglige rådene for økonomi.

Kommunen bør ha en strategi for helhetlig boligsosialt arbeid

Sist faglig oppdatert: 22.08.2022

Boligsosialt arbeid er en samlebetegnelse på arbeidet med å skaffe de vanskeligstilte en egnet bolig, hjelp til å mestre sin boligsituasjon og til å bli integrert i sitt nærmiljø og samfunnet forøvrig.

Vanskeligstilte er de som ikke har mulighet til å skaffe seg eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold på egenhånd. Dette kan være personer som står uten egen bolig, står i fare for å miste boligen sin eller som bor i uegnet bolig eller bomiljø.

Praktisk – slik kan rådet følges

Godt boligsosialt arbeid krever innsatser på tvers av sektorer og fagområder. Bosetting av vanskeligstilte på boligmarkedet handler om alt fra arealplanlegging, nærmiljøtiltak, tilstrekkelig antall egnede boliger, forsvarlige og tilgjengelige tjenester og oppfølging i bolig til mulighet for aktiviteter og arbeid for å kunne delta aktivt i samfunnet. Å sikre en husstand god oppfølging og en stabil økonomi slik at de skal kunne beholde og mestre sitt boforhold er også en vesentlig dimensjon i dette arbeidet. Dette er et kommunalt ansvar etter sosialtjenesteloven § 1 (lovdata.no), å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig.

Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet forvalter ulike tilskuddsordninger som skal bidra til å styrke tjenestenes innsats rettet mot vanskeligstilte på boligmarkedet. Kommunene kan yte økonomisk bistand til bolig i form av bostøtte etter sosialhjelp.

Samfunnsoppdraget til Husbanken er å forebygge at folk blir vanskeligstilte på boligmarkedet, og bidra til at vanskeligstilte kan skaffe seg og beholde en egnet bolig. Husbanken forvalter viktige virkemidler som bostøtte, tilskudd og lån som kan gis til privatpersoner, kommuner og bransje.

Husbanken har et særlig ansvar som aktiv tilrettelegger for kommunene i deres boligsosiale arbeid. Husbanken tilbyr rådgivning, egnede saksbehandlingsverktøy og bidrar til kompetansebygging. I tillegg forvalter Husbanken et sett økonomiske virkemidler.

Nasjonal strategi for den sosiale boligpolitikken 2021–2024 (regjeringen.no) peker på fire hovedmål for arbeidet fremover:

flere skal kunne eie egen bolig
leie skal være et trygt alternativ
sosial bærekraft i boligpolitikken
tydelige roller, nødvendig kunnskap og kompetanse

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Det å være bostedsløs eller bo dårlig gjør det vanskelig å kunne ta imot helse- og velferdstjenester, gjennomføre utdanning eller delta i arbeidslivet. Det kan vanskeliggjøre integrering og deltakelse.

Boligen utgjør en ramme for sosialt liv og gir en tilhørighet til nærmiljø og lokalsamfunn. Dette er ikke minst viktig for barn og unges oppvekst. I det boligsosiale arbeidet bør man derfor legge særlig vekt på å sørge for at bolig og bomiljø bidrar til trygge oppvekstsvilkår for barn og unge. Studier viser at barnefamilier som bor i kommunale boliger har vesentlig dårligere bostandard enn andre lavinntektsfamilier som bor i en bolig de selv eier. Det å vokse opp i utrygge bomiljøer og boliger i fysisk dårlig forfatning, samt oppleve hyppig skifte av bolig, nærmiljø og skole, innebære en helserisiko for barn og unge. Særlig for barn i skolealder er et stabilt bomiljø viktig.

Arbeid – lokalt folkehelsearbeid

Sist faglig oppdatert: 17.08.2020

Å være i arbeid eller aktivitet, og oppleve trivsel og godt arbeidsmiljø har stor betydning for folks helse. Kommunen har flere virkemidler på dette området, både som arbeidsgiver og som ansvarlig for systematisk folkehelsearbeid og forebygging.

Kommunene bør legge til rette for at innbyggere som står utenfor arbeidslivet kommer tilbake i arbeid eller aktivitet

Sist faglig oppdatert: 17.08.2020

Som tilbyder av helse- og velferdstjenester og et systematisk folkehelsearbeid (jamfør folkehelseloven, lovdata.no), skal kommunen jobbe for bedre levekår og helse, samt sikre sosial og økonomisk trygget for hele befolkningen. Dette ansvaret er først og fremst forankret i det lokale NAV-kontoret, kommunens helse – og sosialtjeneste. Kommunen har også ansvar for å sikre at nyankomne flyktninger settes i stand til å delta i arbeidslivet gjennom introduksjonsprogrammet.

Ved å forebygge frafall fra videregående opplæring vil flere unge få mulighet til å gå ut i arbeid eller videre utdanningsløp. Som arbeidsgiver bør kommunen være inkluderende og tilrettelegge slik at alle innbygger i arbeidsfør alder kan komme eller stå i arbeid. I følge NAV er det to store grupper som faller ut av arbeid, eller har stor risiko for å falle ut av arbeid, og det er personer med psykiske helseproblemer/lidelser og personer med muskel- og skjelettplager. I den første gruppen er det en stor andel unge som kommunen bør ha et særlige fokus på i sitt folkehelsearbeid.

Praktisk – slik kan rådet følges

De fleste som står utenfor arbeidslivet har en helseutfordring. Det å legge til rette for arbeidsdeltakelse samtidig med pågående behandling/rehabilitering, der tjenestene har tett samarbeid, står sentralt i arbeid-helse samarbeidet mellom Helsedirektoratet og NAV. Det er flere konkrete tiltak som er utviklet for å øke arbeidsdeltagelse for personer med helseutfordringer og nedsatt arbeidsevne.

Et forpliktende tverrfaglig samarbeid mellom helsetjenesten og NAV rundt den enkelte bruker står sentralt. Det er utviklet samarbeidsmodeller som implementeres nasjonalt. Disse er ikke tilgjengelige i alle kommuner, men er tilbud som tjenestene bør kjenne til.

Individuell jobbstøtte (Individual Placement and Support – IPS): en kunnskapsbasert arbeidsrehabiliteringsmetode som retter seg mot personer med moderate til alvorlige psykiske lidelser og personer med rusmiddelproblemer som ønsker ordinært arbeid. Internasjonal forskning viser at det er denne metoden som fungerer best på verdensbasis med å bistå personer med alvorlige psykiske lidelser ut i jobb og gi støtte til å beholde en jobb. IPS tilbys personer som er under behandling i spesialisthelsetjenesten eller psykisk helse- og rustjenesten i kommunen. Jobbspesialister inngår som en integrert del av behandlingsteamet.

For mer informasjon om IPS, se Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (napha.no).

HelseIArbeid: en modell som skal sikre samhandling mellom arbeidstakere, arbeidsgivere, sykmeldte og mottakere av arbeids- avklaringspenger, med arbeid og bedre helse som mål.

Målet er at deltakelse i arbeid skal være en del av behandlingsopplegget der kunnskapsgrunnlaget tilsier at dette vil gi positiv helsegevinst.

HelseIArbeid består av to elementer:

Bedriftstiltak: består av helsefremmende og forebyggende
kunnskapsformidling på arbeidsplassen.

Individtiltak: består av rask tilgang på individrettet tverrfaglig utredning og arbeidsfokusert avklaring i et HelseIArbeid-team. Teamet består av representanter for NAV og helsetjenesten.

Rask psykisk helsehjelp (RPH): er et lavterskel behandlingstilbud i kommunene for personer over 16 år med lettere til moderate psykiske helseplager. Tiltaket er gratis og det er ikke krav om henvisning. Hittil er det opprettet RPH-tilbud i 62 kommuner, men tiltaket er fortsatt under implementering. Behandlere i RPH-team skal samarbeide med bruker og NAV om tilbakeføring til arbeid og skole. Derfor får behandlerne i RPH eget kurs i jobbfokusert kognitiv terapi.

Helsedirektoratet samarbeider kontinuerlig med Arbeids- og velferdsdirektoratet om å styrke samarbeidet mellom NAV-kontorene, RPH teamene og annen kommunal behandling.

Ungt entreprenørskap: en ideell, landsomfattende organisasjon som bygger bro mellom skole og arbeidsliv. Målet er å fremme barn og unges kreativitet og skaperglede, samt tro på seg selv. Bærekraftig utvikling står sentralt i deres arbeid. Organisasjonen har etablert et samarbeid med samtlige fylker (ue.no).

Det vil kunne variere fra kommune til kommune hva slags type behandlingstilbud og arbeidsrettede tiltak som tilbys. Det oppfordres likevel til at aktørene etablerer et konkret og forpliktende samarbeid med mål om at flere skal komme tilbake til eller unngå å falle ut av arbeidslivet. Et godt folkehelsearbeid vil være å støtte opp om og vedlikeholde slike samarbeidsstrukturer. Dette kan for eksempel være å kartlegge samarbeid mellom tjenestene, ta initiativ til at det inngås samarbeidsavtaler og at det etableres samhandlingsarenaer.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Deltagelse i arbeidslivet generer ressurser og kvaliteter som er med på å fremme helse og livskvalitet
De fleste som står utenfor arbeidslivet har gjennomgående dårligere helse enn de som er i arbeid.
God livskvalitet henger sammen med arbeidstilknytning
Nedsatt helse er en viktig årsak til at man faller ut av arbeidslivet, men sosiale forskjeller blant de som støtes ut – målt som forskjeller i utdanningsnivå og/eller etter bransje – tyder på at helse alene ikke kan forklare utstøtingsmekanismene i arbeidsmarkedet
På individnivå er det påvist en forverret helsetilstand som en direkte følge av tap av arbeid, for eksempel ved nedbemanning og permittering. Særlig ser tap av arbeid ut til å påvirke den psykiske helsen negativt. Tilbakeføring til arbeid viser positive helseeffekter.

(Kilde: Helsedirektoratet, NAV, SSB)

Det kan være mange årsaker til at personer havner utenfor arbeidsmarkedet, ofte er årsakene sammensatt. Å legge til rette for tverrfaglig samarbeid for å sikre at personer kan delta i arbeidslivet, er viktig folkehelsearbeid.

Kommunen bør som arbeidsgiver satse aktivt på forebyggende tiltak for å redusere sykefravær

Sist faglig oppdatert: 17.08.2020

I tillegg til å ha ansvar for befolkningens helse, har kommunen også et betydelig arbeidsgiveransvar. Ifølge Kommunenes Sentralforbund er om lag en femdel av alle yrkesaktive i Norge sysselsatt i kommunesektoren. Oppvekstsektoren og helse- og omsorgsektoren utgjør de to største tjenesteområdene.

Helsefremmende arbeid og arbeid med å redusere sykefraværet og skape et mer inkluderende arbeidsliv vil ha positiv effekt på befolkningens helse og trivsel. Arbeidsmiljøet omfatter mange faktorer som kan tenkes å påvirke helse og produktivitet. Det kan være jobbkrav- og kontroll eller fysiske og psykososiale forhold.

Praktisk – slik kan rådet følges

Det er først og fremst arbeidsgivers ansvar, i samarbeid med partene i arbeidslivet og vernetjeneste, å forebygge og redusere sykefravær og frafall.

KS har på vegne av kommunene signert avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, IA-avtalen - "Et arbeidsliv med plass til alle", som gjelder i perioden 1.januar 2019 til 31.desember 2022 (ks.no).

Der har partene forpliktet seg til å jobbe målrettet med å få ned sykefraværet og inkludere så mange som mulig - så lenge som mulig og så mye som mulig – i arbeidslivet.

NAV Arbeidslivssenter og bedriftshelsetjenesten er en sentral samarbeidspartner for et inkluderende arbeidsliv (IA), og et ressurs- og kompetansemiljø for virksomheter som ønsker et mer inkluderende arbeidsliv. På fylkessidene i NAV finner du mer informasjon om arbeidslivssentrene (nav.no).

Se også Idebanken for sykefravær (idebanken.org)

Frisklivssentraler er en kommunal helsetjeneste som tilbyr støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer. Brukere får strukturert og tilpasset oppfølging med individuell og grupperettet veiledning, informasjon og aktiviteter. Frisklivssentralens tilbud kan både benyttes som tidlig innsats for å forebygge eller begrense utvikling av sykdom, og være tilbud til personer i et behandlings, rehabiliterings eller habiliteringsforløp.

Frisklivssentraler samarbeider med fastlege, bedrifter, bedriftshelsetjenester, NAV, arbeidslivssentre, spesialisthelsetjenesten og andre aktører om oppfølging av sykmeldte arbeidstakere, og om brukere uten arbeidstilknytning som har som mål å komme i jobb.

Samarbeidet kan også omfatte utveksling av relevant kompetanse samt utvikling og gjennomføring av tiltak. Målet er at tilbudene utfyller hverandre og at brukeren bedrer sin helse og funksjon, mestrer helseplager og kommer raskere tilbake i arbeid.

KS har utviklet Best Sammen (ks.no) – bransjerettede hefter som gir tips og inspirasjon til hvordan man kan redusere sykefraværet, øke sysselsettingen blant personer med redusert funksjonsevne og hvordan oppnå flere yrkesaktive år.

Arbeidsmiljøloven § 3-4 (lovdata.no) pålegger arbeidsgivere å vurdere tiltak for å fremme fysisk aktivitet blant arbeidstakerne. Helsedirektoratet, Direktoratet for arbeidstilsynet og STAMI (stami.no) har utviklet et faktaark om fysisk aktivitet i tilknytning til arbeidsplassen.

Se også Helsedirektoratets temaside om Fysisk aktivitet.

Kommunen har som arbeidsgiver og gjennom folkehelseloven et handlingsrom til å legge til rette for sunne valg i kantiner, ved møter og andre tilbud av mat og drikke på egne arbeidsplasser. Ved salg og servering av mat og drikke følger det ansvar og krav til kompetanse for å sikre at tilbudet er i tråd med Helsedirektoratets kostråd, retningslinjer og anbefalinger og å ivareta spesielle behov, som matallergier og -intoleranser (naaf.no). Helsedirektoratet har egne temasider om ernæring for matbransje, serveringsmarked og arbeidsliv med anbefalinger, verktøy og opplæringspakker.

Eksempel: Posten på Fauske var utarma av omorganisering, men ordnet opp. Mange tiltak ble gjennomført med sterk medvirkning av de ansatte, noe som har gitt et historisk lavt sykefravær. For noen ga helsescreening en vekker og økt bevissthet på kosthold, aktivitet og helse (idebanken.org).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Ifølge KS er høyt sykefravær den største arbeidsgiverpolitiske utfordringen i kommuner, og utgjør en betydelig kostnad både for den enkelte og på systemnivå.

Kvinner har mer enn 80 prosent høyere fravær enn menn. Den høye andelen kvinner blant ansatte i kommunal sektor forklarer det høye sykefraværet i kommunen. Forebyggende innsats som tar hensyn til både livsfase, alder og helse vil redusere sykefravær og for tidlig avgang fra arbeidslivet.

En kunnskapsstatus utarbeidet av forsker Lise Lien ved FAFO, viser at følgende tiltak har effekt på sykefravær:

Grundig kartlegging av arbeidsmiljøet og kartlegging av helseplager blant de ansatte er viktig for å lykkes
Ergonomiske tiltak, fysioterapi og bruk av hjelpemidler
Fysiske tiltak på arbeidsplassen slik som håndvask i sprit og tilgang til utstyr
Oppfølging av arbeidsulykker med forebyggende tiltak/ aktiviteter
Tiltak knyttet til fysisk aktivitet, livsstilsendring og ergonomisk tilrettelegging fungerer bedre enn opplysningstiltak og psykologiske intervensjoner

Målrettet tilrettelagt fysisk aktivitet og trening på arbeidsplassen som tar utgangspunkt i arbeidssituasjonen og individuelle forutsettinger vil kunne redusere sykefraværet, bedre helsen og øke produktiviteten. Omtrent 60 prosent av landets arbeidstakere bruker mesteparten av arbeidsdagen sittende. Mye stillesitting kan være helseskadelig, spesielt dersom aktivitetsnivået for øvrig også er lavt.

Økonomi – lokalt folkehelsearbeid

Sist faglig oppdatert: 03.12.2020

Helsen i befolkningen blir gradvis bedre med økende inntekt. Kommunens utforming av tjenester og velferdsordninger kan ha stor betydning for innbyggernes økonomi, og dermed også for helsen og fordeling av helse i befolkningen.

Kommunene bør ha kunnskap om sammenhengen mellom økonomi/inntekt og helse

Sist faglig oppdatert: 03.12.2020

Statistisk sett blir helsen i befolkningen gradvis bedre med økende inntekt. Det mest dramatiske helsemålet, dødelighet, avtar tilsvarende oppover i inntektsgruppene i befolkningen.

Praktisk – slik kan rådet følges

For å få kunnskap om sammenhengene mellom helse og inntekt/økonomi vil det være nyttig å få oversikt over statistikk som finnes om inntekt og økonomi på nasjonalt nivå, men også på kommunalt nivå.

Folkehelseprofiler for kommunene (fhi.no) inneholder statistikk med indikatorer som kan bidra i kommunens arbeid med oversikt over helsetilstanden samt hvilke ressurser og utfordringer kommunen har.

Kommunehelsa statistikkbank (fhi.no) inneholder tall for inntekt og personlig økonomi i norske kommuner, inkludert for eksempel lavinntektsandel, medianinntekt og inntektsulikhet. Flere tall, hovedsakelig på nasjonalt nivå, finnes på Statistisk sentralbyrås temaside om inntekt og forbruk (ssb.no).

Les mer her: Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2019, SSB-rapport 2016/30 (ssb.no)

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Det er mange grunner til at sammenhengen mellom økonomi og helse er sterk. For det første påvirker personlig økonomi helsen mer eller mindre direkte, gjennom forskjellige former for helsefremmende eller -hemmende forbruk og levekår. God økonomi gir mulighet for større tilgang til sunne boliger, rekreasjonsmuligheter, kosthold og helsetjenester.

En annen forklaring er at dårlig helse ofte medfører avbrutt utdanning, svakere tilknytning til arbeidslivet og lavere inntekt. Dermed «sorteres» folk inn i ulike sosioøkonomiske grupper etter hva slags helse de har. Dette omtales som helserelatert sosial mobilitet. Dette er trolig litt av forklaringen på hvorfor inntekt-helse-kurven er brattere i de nederste inntektsgruppene: Her oppstår det en negativ vekselvirkning mellom helse og sosioøkonomisk status. Denne typen sosial mobilitet «nedover» forklarer likevel ikke hoveddelen av sosial ulikhet i helse i befolkningen.

En tredje forklaring er at det kan finnes bakenforliggende, felles årsaker til både økonomi og helse gjerne kalt korrelasjon eller samvariasjon. I denne sammenheng vil det si at økonomi og helse opptrer sammen, men de påvirker hverandre ikke. Ofte er for eksempel yrker med store arbeidsmiljøbelastninger også lavtlønnsyrker. Her er det ingen direkte årsakssammenheng mellom inntekt og helse, men yrke påvirker begge faktorer.

En fjerde forklaring på økonomi-helse-sammenhengen er den såkalte inntektsulikhetshypotesen. I følge denne hypotesen er økonomiske forskjeller på samfunnsnivå – for eksempel i lokalsamfunnet – i seg selv skadelig for folkehelsen, fordi de medfører svakere samhold, sterkere følelser av utilstrekkelighet, mer kriminalitet osv. Et samfunn med store inntektsulikheter vil ifølge denne hypotesen ha dårligere gjennomsnittshelse enn et samfunn med små inntektsforskjeller. Dette er en mekanisme som kan ha særlig betydning lokalt: store økonomiske forskjeller i et lokalsamfunn kan medføre mer misunnelse, mindre samhold, mer avmaktsfølelse blant dem som er dårlig stilt osv.

Kommunen kan tilby gradert betaling for kommunale tjenester

Sist faglig oppdatert: 03.12.2020

For barnefamilier med vedvarende lavinntekt har det over flere år vært ulike initiativ for å redusere de belastningene dette kan innebære for familien og barna. Mange typiske husholdningsutgifter er i stor grad bestemt av markedsmekanismer, og utenfor lokale myndigheters påvirkningsmuligheter. Men, for en vanlig familie utgjør kommunalt fastsatte utgifter for eksempel til barnehage, SFO og kommunale fritidsaktiviteter en vesentlig del av utgiftene (basert på SIFOs referansebudsjett).

Praktisk – slik kan rådet følges

Fra 2015 har det vært en nasjonal ordning for reduksjon i foreldrebetalingen (lovdata.no) for en barnehageplass og gratis kjernetid til 2-, 3,- 4- og 5-åringer. Den nasjonale prisreguleringen av foreldrebetalingen er en minimumsordning, og kommunene står fritt til å tilby familier en lavere foreldrebetaling enn 6 prosent av inntekten, og/eller sette maksimalprisen lavere. Det er kommunen som barnehagemyndighet som har ansvar for disse ordningene. Kommunene bør informere foreldre om mulighet for å få reduksjon og gratis kjernetid dersom man har lav inntekt, og om hvordan man kan søke for å få rett på reduksjon.

En kartlegging fra Utdanningsdirektoratet fra 2018 viser at alle kommuner følger det nasjonale minstekravet til redusert foreldrebetaling. I tillegg har en del kommuner mer generøse ordninger for husholdninger med lav inntekt.

For skolefritidsordningen (SFO) er det fra høsten 2020 innført en nasjonal makspris (udir.no), men også her står kommunen fritt til å fastsette mer gunstige ordninger.

Tilsvarende former for inntektsgraderte «egenandeler» kan man tenke seg for ulike former for kommunale fritidsaktiviteter (kulturskole med mer). I prinsippet kan dette også omfatte aktiviteter i frivillig regi (for eksempel innenfor idretten), her vil det være viktig å etterstrebe et ikke-stigmatiserende inntekts-prøvingssystem. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er i ferd med å utrede og prøve ut en fritidskortordning der målet er at alle barn og unge i alderen 6-18 år får delta i faste, organiserte aktiviteter

Mange kommuner har også tilrettelagt for gratis utlån av utstyr til fritidsaktiviteter. Utstyrssentraler (bufdir.no) er universelle tilbud til barn og unge som trenger utstyr til å drive med sosiale aktiviteter. Mange kommuner tilbyr en slik ordning. Både enkeltpersoner, skoler, barnehager og frivillige organisasjoner kan låne gratis utstyr for å drive med sosiale aktiviteter.

Økonomisk sosialhjelp er en midlertidig stønad som ytes fra kommunene etter søknad og dersom man ikke har andre muligheter til å forsørge deg selv. Det finnes statlige veiledende satser og retningslinjer (regjeringen.no) for å beregne økonomisk stønad, men kommunene har selv mulighet til å ha egne veiledende satser.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Det er en sterk sammenheng mellom inntektsnivå og hvilken helse man har. Husstander med vedvarende lavinntekt og en vanskelig økonomisk situasjon har ofte også andre levekårsutfordringer, og dårligere fysisk og psykisk helse og livskvalitet enn husholdninger med høyere inntekt. Dette kan også få negative konsekvenser for barn som vokser opp i slike familier, og de har økt risiko for å oppleve utenforskap og mobbing.

Det har vært en endring over tid i sammensetningen av lavinntektsgruppen. Mens eldre (særlig minstepensjonister) tidligere utgjorde en vesentlig del av denne gruppen, er barn og unge voksne nå i flertall. Mesteparten av økningen i barnefattigdom har funnet sted i innvandrerbefolkningen. Sosialhjelp, langtidssykdom og enslig forsørgeransvar er vesentlige risikofaktorer for å havne i lavinntektsgruppen.

Samtidig er det slik at helseforskjeller finnes gjennom hele inntektshierarkiet, og sammenhengen mellom økonomi og helse er ikke et terskelfenomen som kun løses ved å løfte enkeltgrupper ut av vedvarende lavinntekt (fattigdom). Derfor er også universelle velferdsordninger på nasjonalt nivå viktig og Norge har et stort offentlige tjenestetilbud som virker utjevnende. Samtidig er helseforskjellen størst og tydeligst blant de gruppene som er (relativt) fattige – gruppene nederst i inntektshierarkiet.

Les mer her: Rike lever mykje lenger enn fattige (fhi.no)

Kommunen bør planlegge for mangfold av boliger tilpasset ulike husholdningsøkonomier og livsløp

Sist faglig oppdatert: 03.12.2020

En vesentlig del av utgiftene til norske husholdninger (ikke er inkludert i SIFOs referansebudsjett), er boligutgifter som strøm, forsikring, husleie og utgifter til boliglån. Kommunene har både plikt og mulighet til inntekts- og boligsikring gjennom sosialtjenesten. Se Helsedirektoratets veiviser om bolig for mer og utdypende informasjon.

Praktisk – slik kan rådet følges

Mer og utdypende informasjon om boligpolitisk planlegging og om bostøtte finnes blant annet på Husbankens nettsider, veiviseren.no. Her er både informasjon til innbyggere, men også informasjon om bostøtte som hjelp for kommunene (husbanken.no).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Personlig økonomi og inntekt kan påvirke helsen mer eller mindre direkte, gjennom forskjellige former for helsefremmende eller hemmende forbruk og levekår. God økonomi gir mulighet for større tilgang til sunne boliger, rekreasjonsmuligheter, kosthold og helsetjenester.

Psykisk helse og livskvalitet – lokalt folkehelsearbeid

Sist faglig oppdatert: 23.11.2021

Psykisk helse i folkehelsearbeidet og hvordan psykisk uhelse påvirker livskvalitet. Om stress og mestring, sosial støtte, deltakelse, nettverk, nærmiljø, fritid og frivillighet, og hvordan kommunen kan jobbe systematisk med dette.

Kommunen bør forankre arbeidet med barn og unges psykiske helse og livskvalitet i hele organisasjonen

Sist faglig oppdatert: 03.03.2023

Folkehelseloven (lovdata.no) er tuftet på prinsippet om «helse i alt vi gjør» (Health in All Policies). «Helse i alt vi gjør» øker muligheten for en koordinert forebyggende og helsefremmende innsats i det lokale folkehelsearbeidet, som kan forventes å ha større virkning på folkehelsen sammenliknet med isolerte enkelttiltak. Arbeidet med barn og unges psykiske helse og livskvalitet bør derfor jobbes med ut ifra et tverrsektorielt perspektiv og forankres i hele kommuneorganisasjonen.

Praktisk – slik kan rådet følges

Forankre arbeidet i kommunens ledelse, plansystem og arbeidsmetode

For at hensynet til barn og unges psykiske helse og livskvalitet skal vektlegges i kommunens arbeid, er det en forutsetning at tematikken forankres i både politisk og administrativ ledelse. Les mer om ledelsesforankring på hjemmesidene til KS, FHI og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (bufdir.no). Nettverket Sunne kommuner har laget en veileder, «Ta vare på velgerne dine», som tar for seg folkehelseansvaret til lokale og regionale politikere. Den kan også være nyttig i denne sammenhengen.

Kommunen har ansvar for lokal samfunnsutvikling gjennom blant annet den kommunale planleggingen. Folkehelseloven (lovdata.no) angir en systematisk arbeidsform for hvordan kommunene skal integrere og hensynta folkehelse i det lokale oversikts- og planarbeidet.

Nyttige lenker om systematisk folkehelsearbeid:

Veileder til et systematisk folkehelsearbeid er utgitt av Helsedirektoratet og skal støtte kommunene i arbeidet med å implementere kravene i folkehelseloven (lovdata.no). Veilederen inneholder eksempler på hvordan kommuner jobber systematisk med folkehelsearbeid.
Verktøykasse for strategisk folkehelsearbeid (ks.no) utviklet av KS, inneholder informasjon og verktøy som kan være et nyttig bidrag til det strategiske folkehelsearbeidet i kommuner og fylkeskommuner.
kommunetorget.no gir tips, praksiserfaringer og verktøy til å planlegge og iverksette folkehelsearbeid i kommunen.
Trøndelagsmodellen for folkehelsearbeid (trondelagfylke.no, PDF) er et eksempel på en arbeidsmetode for å drive systematisk og kunnskapsbasert folkehelsearbeid i kommunene. Modellen er utarbeidet av Trøndelag Fylkeskommune og NTNU.

Kommunen skal etter folkehelseloven skaffe oversikt over helsetilstanden i befolkningen og faktorer som påvirker den. Formålet med dette er at kommunens utfordringer og ressurser relatert til barn og unges psykiske helse og livskvalitet identifiseres. Oversikten skal inneholde informasjon om relevante negative og positive påvirkningsfaktorer, som for eksempel fattigdom, sosial støtte, deltakelse, ensomhet, mobbing og skolefrafall. Etter folkehelseloven skal også kommunen være spesielt oppmerksom på lokale utviklingstrekk som kan skape eller opprettholde sosiale ulikheter i helse.

De identifiserte ressursene og utfordringene bør forankres i hele det kommunale plansystemet, slik at de blir førende for arbeidet i kommunens sektorer og for tiltak som iverksettes. Kunnskap om påvirkningsfaktorer på psykisk helse og livskvalitet bør også inngå i kunnskapsgrunnlaget til relevante satsinger og tiltak i kommunen.

Nyttige lenker med statistikk på kommunenivå om barn og unges psykiske helse og livskvalitet, og faktorer som påvirker den:

Oppvekst- og folkehelseprofiler (fhi.no)
Ungdata-undersøkelsen (ungdata.no).
- Se eksempler på hvordan kommuner har tatt i bruk resultatene i inspirasjonsheftet utgitt av KoRus (docplayer.me)
Elevundersøkelsen (udir.no)
Statistikk og analyser fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (bufdir.no)
Statistikk og analyser om barnehager og grunnopplæringen i Norge fra Utdanningsdirektoratet (udir.no)
Kommunebarometeret (kommunal-rapport.no)
KOSTRA nøkkeltall (ssb.no)

Kommunen skal også benytte statistikk og informasjon som finnes i lokale systemer. I flere deler av det systematiske folkehelsearbeidet kan det også være nyttig å hente inn både kvalitativ og kvantitativ forsknings-, erfarings- og brukerbasert kunnskap. Les mer om kunnskapsbasert praksis (helsebiblioteket.no).

Kommunen bør ha rutine for å sikre at tiltak fungerer etter hensikten. Evaluering av tiltak kan gjennomføres av eksterne forsknings- og kompetansemiljøer, som for eksempel Folkehelseinstituttet (fhi.no), eller gjennom egenevaluering. Se veileder til egenevaluering utviklet av KS (ks.no).

Nyttige ressurser for kunnskap om tiltak for å fremme barn og unges psykiske helse og livskvalitet:

Forebygging.no: en nasjonal kunnskapsbase og publiseringskanal for folkehelse- og rusforebyggende arbeid. Her finnes også informasjon om alle tiltakene som inngår i tilskuddsordningen til den statlige satsingen Program for folkehelsearbeid i kommunene, som har som mål å fremme barn og unges psykiske helse og livskvalitet.
Ungsinn.no: et tidsskrift som publiserer systematiske kunnskapsoppsummeringer om enkelttiltak. Ungsinn har utviklet en klassifisering av evidensnivå for tiltak, som skal gjøre det lettere å vurdere kvaliteten av evidens som ligger til grunn for et tiltak.
InSum: database for systematiske oversikter om effekt av tiltak for barn og unges psykiske helse og velferd.
Utenforregnskapet (ks.no): verktøy utviklet av KS, som viser hvor mye samfunnet potensielt kan spare på å forebygge fremfor å reparere, og fordeler ved å investere i mennesker fremfor å se dem som en utgiftspost.

Iverksette tverrsektorielle satsinger og samarbeidsstrukturer

Den tverrsektorielle innsatsen med å fremme barn og unges psykiske helse og livskvalitet fordrer bred involvering av aktører, både på tvers av sektorer internt i kommuneorganisasjonen, men også gjennom frivilligheten, befolkningen og privat sektor. Se eget råd om medvirkning fra barn og unge.

Kommunen bør iverksette tverrsektorielle satsinger og etablere samarbeidsstrukturer for å ha felles mål, forståelse og «språk» i arbeidet med barn og unges psykiske helse og livskvalitet. Dette kan virke samlende og koordinerende for kommunens innsats. Satsingene bør ta utgangspunkt i kommunens utfordringsbilde, planverk og andre relevante innsatser i kommunen.

For å fremme tverrsektorielt samarbeid internt i kommuneorganisasjonen, kan kommunen etablere tverrsektorielle grupper som får mandat til å arbeide med barn og unges psykiske helse og livskvalitet på et strategisk nivå. Gruppen kan blant annet ha ansvar for å forankre relevante utfordringer og ressurser i kommunens oversikts- og planarbeid, satsinger og tiltak. Representanter i gruppen kan være fra sektorene oppvekst og utdanning, plan, fritid, kultur, nærmiljø, helse og sosial, og rådmannens stab.

Mange kommuner har etablert tverrfaglige samarbeidsstrukturer som jobber mer individrettet med barn og unges psykiske helse, for eksempel i form av et oppvekstteam. Slike team kan benytte seg av samhandlingsmodellen Bedre Tverrfaglig Innsats (BTI) (forebygging.no). Kommunene i Listerregionen har utviklet verktøy for god samhandling knyttet til BTI.

Les mer om tverrfaglige samarbeidsstrukturer på tvers av tjenester og eksempler på hvordan kommunen kan organisere dette på nettsidene til KS (ks.no) og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (bufdir.no). Se også nasjonal faglig retningslinje om Tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge for flere råd om samarbeid på tvers av fag, tjenester og sektorer.

For å kartlegge interessenter utenfor kommuneorganisasjonen, kan kommunen benytte seg av verktøy for lokale og nasjonale aktørkart fra Verktøykasse for strategisk folkehelsearbeid (ks.no), utviklet av KS. Relevante samarbeidspartnere kan være forsknings- og kompetansemiljøer, frivilligheten og privat næringsliv. Se inspirasjonsheftene Veier til samarbeid (regjeringen.no, PDF) og Samarbeid mellom frivillige og kommuner (regjeringen.no, PDF), utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, for råd og eksempler på hvordan kommunen kan samarbeide med sosiale entreprenører og frivilligheten.

Gjennomgå de kommunale sektorenes ansvar

For å identifisere mulige samarbeidsområder internt, kan kommunen gjennomgå de kommunale sektorenes ansvar for å styrke barn og unges psykiske helse og livskvalitet. Basert på gjennomgangen kan kommunen lage en ansvarsoversikt som inngår i strategiske plandokumenter i kommunen. Gjennomgangen kan gjøres ved hjelp av for eksempel KS' utviklingsprogram ABSOLUTT (ks.no). Programmet skal bidra til at folkevalgte, administrasjon og ulike aktører i lokalsamfunnet sammen utvikler kunnskap om handlingsrom, roller og ansvar for barn og unges utdanning og oppvekst.

Løfte frem tjenestenes helsefremmende funksjon

Noen av de kommunale tjenestene og tilbudene har som formål å fremme faktorer som er viktige for psykisk helse og livskvalitet. Bibliotek, nærmiljøsentre og andre møteplasser kan skape aktivitet, sosiale nettverk og inkludering mellom mennesker.

Selv om arbeidet med å fremme barn og unges psykiske helse og livskvalitet i et folkehelseperspektiv i stor grad handler om å benytte virkemidler som ligger utenfor helsetjenesten, er det likevel flere helsetjenester som har et tydelig helsefremmende og forebyggende ansvar. De mest sentrale for barn, unge og foreldre er helsestasjons- og skolehelsetjenesten, inkludert svangerskaps- og barselomsorgen og helsestasjon for ungdom. PP-tjenesten og tannhelsetjenesten har også et helsefremmende og forebyggende ansvar. Disse kommunale tjenestene og tilbudene kan ha en helsefremmende funksjon i kraft av å være tilgjengelige og likeverdige for innbyggerne. Dette kan skape forutsigbarhet og trygghet, som er vesentlig for psykisk helse og livskvalitet. Kommunenes tjenester må være likeverdige og gode uavhengig av innbyggernes levekårsutfordringer. For å få til dette er det viktig at kommunen vurderer hvordan de fordeler ressurser til ulike nabolag, slik at alle de offentlige instansene er i stand til å levere gode tjenester uavhengig av beboernes levekårsutfordringer. Les mer om levekårs- og integreringsutfordringer i byområder i NOU 2020: 16 Levekår i byer – Gode lokalsamfunn for alle (regjeringen.no).

Eksempler på hvordan tjenestene kan være tilgjengelige for innbyggerne:

Kommunens nettsider bør ha lettfattelig og oversiktlig informasjon om de ulike tjenestene, som for eksempel Sunnfjord kommunes nettside.
Digitalisering av tjenester gir økt tilgjengelighet. Helsedirektoratet jobber sammen med flere andre direktorater og aktører med å utvikle DigiUng. Formålet er å levere lett tilgjengelig og kvalitetssikret informasjon, veiledning og tjenester til ungdom som bidrar til mestring og selvhjelp, gjennom et helhetlig digitalt tilbud på tvers av sektorer.
Samlokalisering av kommunale tjenester kan gjøre dem mer tilgjengelige. Eksempler på dette er Nærmiljøhuset i Bydel Nordre Aker og Bydelshuset i Bydel Nordstrand i Oslo.
Tilgjengelighet handler også om at tjenestene er fysisk tilgjengelige. Se KS' tipshefte (ks.no, PDF) om ulike kommuners løsninger på universell utforming av tjenestene.

Kommunen bør ha tjenester som er i tråd med innbyggernes behov. Ung Arena Telemark er et eksempel på en lavterskeltjeneste som har blitt utviklet sammen med unge. For innbyggere som trenger flere tjenester samtidig er det viktig med forutsigbarhet og trygghet, og at de ikke opplever at hjelpen stopper opp. Digitaliseringsdirektoratet har utviklet et verktøy for å skape sammenhengende tjenester (digdir.no).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Kunnskap om systematisk og tverrsektorielt folkehelsearbeid

Det er laget flere rapporter som gir en situasjonsbeskrivelse av kommuners systematiske folkehelsearbeid. Eksempler på dette er Folkehelsepolitisk rapport som utgis av Helsedirektoratet, og nullpunktsundersøkelsen for Program for folkehelsearbeid i kommunene som har et spesielt fokus på barn og unges psykiske helse og livskvalitet i folkehelsearbeidet.

Relevant regelverk

Dette rådet er forankret i folkehelseloven (lovdata.no) og veilederen Systematisk folkehelsearbeid. Veileder til lov og forskrift (2019). Det er også i tråd med de fem grunnleggende prinsippene for folkehelsearbeidet (prinsippene om å utjevne sosiale helseforskjeller, "helse i alt vi gjør" (Health in All Policies), bærekraftig utvikling, føre-var og medvirkning), som man kan lese om på regjeringens nettsider.

Kommunens plikt til å samarbeide på tvers av sektorer og tjenester er blant annet nedfelt i:

plan- og bygningsloven (lovdata.no) (§ 1-4 og § 3-1)
helse- og omsorgstjenesteloven (lovdata.no) (§§ 3-4 og 3-10)
forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten (lovdata.no) (§§ 4, 5 og 6)
opplæringslova (lovdata.no) (§§ 11-1, 13-5, 13-6 og 15-8).

Helse- og omsorgstjenesteloven (lovdata.no) pålegger kommunen å tilby sine innbyggere helsefremmende og forebyggende tjenester (§ 3-2). Etter nasjonal faglig retningslinje for helsestasjon- og skolehelsetjenesten, skal barn og ungdom ha et lett tilgjengelig helsetilbud i form av helsestasjon, skolehelsetjeneste og helsestasjon for ungdom. Retningslinjen gir tydelige anbefalinger om utformingen av disse tjenestene. Tannhelsetjenester til barn og unge (lovdata.no) og PP-tjenesten (lovdata.no) er også helsefremmende og forebyggende tjenester.

Kommunen bør aktivt fremme sosial støtte og mestring for barn og unge på deres arenaer

Sist faglig oppdatert: 02.05.2023

De viktigste arenaene for å fremme psykisk helse og livskvalitet for barn og unge er hjemmet, barnehage, skole, fritidsaktiviteter og nærmiljøet. Dette rådet presenterer eksempler på virkemidler kommunen kan benytte seg av for å aktivt fremme barn og unges opplevelse av sosial støtte og mestring på disse arenaene. Rådet bør leses i sammenheng med rådet om hvordan kommunen kan skape gode rammebetingelser for barn og unges deltakelse og tilhørighet. Sosial støtte og mestring, samt deltakelse og opplevelsen av tilhørighet, er viktig for barn og unges psykiske helse og livskvalitet.

Praktisk – slik kan rådet følges

Styrke de voksne i foreldrerollen

Kommunen har flere universelle tiltak som skal bidra til å støtte de voksne i foreldrerollen, gi omsorg og skape gode relasjoner mellom foreldre og barn. Rådgivning hos helsestasjon, tilrettelegging for barselgrupper, åpen barnehage, og informasjonsarbeid er eksempler på slike tiltak. Nye familier i Oslo kommune (oslo.kommune.no) er et eksempel på hvordan førstegangsforeldre kan få ekstra støtte i form av hjemmebesøk fra kommunen.

Kommunen kan også sette inn andre foreldrestøttende tiltak og program, som for eksempel universalprogrammet De Utrolige Årene (dua.uit.no) og International Child Development Programme (icdp.no). Flere kommuner har etablert et lavterskel samtaletilbud for foreldre, som for eksempel Foreldrestyrke i Skien kommune (foreldrestyrke.no).

Fremme voksnes ansvar for gode sosiale relasjoner på barn og unges arenaer

Kommunen bør løfte fram betydningen av ansvarlige voksnes relasjoner til barn og unge. Relasjonsbygging dreier seg blant annet om å prioritere relasjonen, bygge tillit, å vise interesse og gi ros. Utdanningsdirektoratets veileder for trivsel i barnehagen (udir.no) fremhever ansattes ansvar for relasjonsbygging til barn, og peker på at personalet skal behandle hvert barn som subjekt i eget liv med mulighet til å påvirke egen hverdag. Utdanningsdirektoratet har også utviklet en oversikt over tiltak for å bedre relasjoner (udir.no), både mellom ansatte og elevene, og elever imellom.

Kommunen har et direkte ansvar for noen tilbud på fritidsarenaen, og legger mer til rette for andre aktiviteter. De voksne som leder fritidsaktiviteter har et ansvar for å sørge for at barn og unge opplever disse arenaene som et godt sted å være og utvikle seg. I dialog med frivilligheten og fritidssektoren kan kommunen løfte fram ansvaret de har for god relasjonsbygging mellom voksne og barn/unge. Barne- og ungdomsorganisasjonene under paraplyorganisasjonen LNU har fokus på lederrollen og lederopplæring gjennom blant annet et nettverk for ledere og nestledere (lnu.no). For fritidsklubbene tilbyr Ungdom og Fritid kurs i ungdomsledelse (ungdomogfritid.no) for medarbeidere.

Vennerelasjoner skapes og styrkes på alle arenaer hvor barn og unge tilbringer store deler av tiden sin, som for eksempel barnehage, SFO og skole. Det er foreldre eller foresatte som legger til rette for barnets første sosiale relasjoner. Barne- og familiedirektoratets nettsider inneholder artikler om vennskap i ulike aldersgrupper (bufdir.no), mens Utdanningsdirektoratet har samlet forslag til tiltak (udir.no) som skolen kan innføre for å tilrettelegge for vennskap mellom skoleelever.

Relasjonene barn og unge har til jevnaldrende er viktig for deres opplevelse av sosial støtte og tilhørighet, samt for psykologisk utvikling. Etter hvert som man går fra å være barn til å bli ungdom, vil venners vurderinger og normer ofte bli tillagt større vekt enn foreldrenes og skolens. Ungdommen definerer seg selv i økende grad i henhold til hvordan de oppfatter sine venner. Les mer om dette i Helsedirektoratets rapport Stress og mestring (helsedirektoratet.no, PDF).

En analyse av ungdom som går på fritidsklubb (idunn.no) viser at disse ungdommene rapporterer om sterkere vennerelasjoner sammenliknet med ungdom som ikke går på fritidsklubb. Dette kan indikere at fritidsklubber er egnet som arena til å motvirke ensomhet.

Legge til rette for gode mestringsbetingelser i barnehage og skole

Gode relasjoner til andre kan bidra til å fremme opplevelse av mestring. Sosial støtte kan dempe stress. I barnehagen og på skolen møter barn og unge mange aktiviteter og oppgaver de skal mestre. I rammeplanen for barnehagen på Utdanningsdirektoratets nettsider (udir.no) fremheves sosiale relasjoner og trygghet som viktige faktorer for barnas trivsel.

Mange elever opplever stress knyttet til ulike prestasjoner de skal gjøre i skolen. Lærerens oppgave består ofte i å tilpasse aktiviteter til riktig mestringsnivå for hver enkelt elev. Passport (vbf.no) er et program for 5. og 6. trinn som skal bidra til å styrke elevers mestringsstrategier og et godt klassemiljø. Det tverrfaglige temaet folkehelse og livsmestring i skolen (udir.no) skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse, og som gir muligheter til å ta ansvarlige livsvalg. Les om måter å arbeide med dette i ulike fag på nettsiden til Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger (uis.no) om livsmestring i skolen.

Styrkebaserte tilnærminger er en samlebetegnelse på strategier basert på et ressursorientert tankesett, der menneskets styrker vektlegges, framfor problemer. Målet er å fremme følelse av mestring og sosial støtte. Se rapporten Styrkebasert tilnærming i lokalt folkehelsearbeid for mer informasjon om ulike verktøy innenfor styrkebaserte tilnærminger.

Arbeide aktivt for trygge psykososiale miljøer der barn og unge lever sine liv

Å sørge for at barn og unge har et trygt og godt psykososialt miljø krever kontinuerlig innsats over tid. Felles mål, et samlet engasjert kollegium, god forankring i øverste leder, synliggjøring i skolen og barnehagens planer, og langsiktig og systematisk innsats identifiseres som nøkkelfaktorer i rapporten Trivsel i skolen i denne sammenhengen.

Barnehager og skoler som arbeider for et godt miljø, arbeider samtidig forebyggende mot diskriminering og mobbing. Se råd i Utdanningsdirektoratets veileder til trivsel i barnehagen (udir.no), og Nordland fylkeskommunes kriterier for helsefremmende barnehager og skoler, samt KS' nettressurs om den helsefremmende skole (ks.no) for mer informasjon om dette.

Skoler som får til et godt og systematisk arbeid har en uttalt nulltoleranse mot mobbing og krenkelser av elever, og de ansatte er bevisste på å ikke overhøre eller overse negative handlinger viser rapporten Skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø (oslomet.no).

Andre tiltak med fokus på å skape gode og trygge psykososiale miljøer i skolen:

Olweusprogrammet (norceresearch.no) og skoleutviklingsprogrammet RESPEKT (ungsinn.no), som har som formål å forebygge mobbing og krenkelser.
De Utrolige Årene (DUÅ) (uit.no), et forebyggende barnehage- og skoleprogram som tilbyr opplæring innen prososial atferd.
PALS (nubu.no) har fokus på positiv atferd og utvikling av støttende læringsmiljø.
Zippys venner (vfb.no) skal styrke psykisk helse og forebygge emosjonelle vansker for elever på 1–4 trinn, ved å fremme empati og sosial støtte, samt barns evne til stressmestring.
VIP Psykisk helse i skolen (vestreviken.no), veiledning og informasjon om psykisk helse hos ungdom som skal hjelpe elever i videregående skole til å ta vare på egen psykisk helse.

Skolefritidsordningen skal arbeide systematisk for å fremme god fysisk og psykisk helse og et godt psykososialt miljø. Råd om kvalitetsarbeid i skolefritidsordningen finnes hos Utdanningsdirektoratet.

I mange kommuner finnes det fritidsklubber som utgjør et viktig sosialt miljø for mange unge. Organisasjonen Ungdom og fritid tilbyr kurs for medarbeidere på fritidsklubber om ulike tema (ungdomogfritid.no).

Verktøyet Trygg (lnu.no) tilbyr tips for å å sikre trygge rammer for barn og unge i organisasjonen, samt konkrete opplegg for å tematisere grenseoverskridende seksuell atferd. UngHus-prosjektet (oslomet.no) vil gi mer kunnskap om hvordan unge vil at deres arenaer skal være, men også foreslå hvilke metoder og rammeverk for utvikling og etablering av ungdomssteder som er gode å bruke.

Sørge for kompetanse om barns psykiske helse og livskvalitet hos ansatte og frivillige medarbeidere

Kommunen har ansvar for at deres ansatte har den kompetansen som kreves for å gjøre en god jobb. Det er nyttig at kommunen har dialog med ansatte om hvilke områder de ser behov for kompetanseheving på, for å få til bedre samspill med barn og unge i sitt arbeid, og ha oversikt over nyttige kilder til oppdatert kunnskap.

For ansatte i barnehage og skole finnes mye kompetanse om både trivsel og læringsmiljø på nettsidene til Utdanningsdirektoratet (udir.no). Utdanningsmyndighetene tilbyr også regional kompetanseutvikling (udir.no) til barnehager og skoler, og har mange ressurser for støtte til kompetanseutvikling.

Eksempler på aktuelle nettsteder med forskning om psykisk helse og barn og unge:

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Betydningen av sosial støtte og mestring på livskvalitet

Utover individnære faktorer som genetikk, er vanskelige oppvekstvilkår, sosial avvisning eller mobbing fra jevnaldrende, akutte livshendelser eller påkjenninger og sosiale forhold i lokalsamfunnet viktige risikofaktorer for utvikling av psykiske plager og lidelser (fhi.no).

Mestring og sosial støtte er derimot faktorer som fremmer psykisk helse og livskvalitet, og beskytter mot effekten av risikofaktorer. Les mer om dette i rapportene Psykisk helse og trivsel i folkehelsearbeidet (PDF) og Stress og mestring (PDF). For barn og unges psykiske helse og livskvalitet er gode sosiale relasjoner, felleskap og sosiale støtte fra foreldre av stor betydning.

Mestring handler både om individets evne til å tilpasse seg nye situasjoner, men også evnen til å påvirke og endre situasjoner som oppstår. Mestring dreier seg i stor grad om opplevelse av å ha krefter til å møte utfordringer og følelse av kontroll over eget liv.

Unge med dårlige relasjoner til foreldre, skole og/eller venner, og som har vært i kontakt med barnevernet, er overrepresentert blant dem som oppgir å ha dårlig helse. Det samme gjelder for dem som er involvert i mobbing og blant dem som bruker rusmidler viser NOVA-rapporten Sosiale relasjoner i ungdomstida (oslomet.no). Ungdom fra hjem med få sosioøkonomiske- og utdanningsressurser hadde flere svake relasjoner enn unge fra hjem med flere slike ressurser. Svake sosiale relasjoner blant ungdommene hadde også en sammenheng med å være utsatt for å ha dårlig fysisk og psykisk helse og selvbilde, offer for mobbing, ikke delta i organiserte fritidsaktiviteter, lav fremtidsoptimisme, hyppigere bruk av helsetjenester og kontakt med barnevernet.

En fokusgruppe med ungdom fra hele landet, avholdt i forbindelse med revisjon av veiviseren, understreket at de voksne bør være varme, forståelsesfulle og må vise at de bryr seg. Videre bør de være imøtekommende og forutsigbare, åpne og positive, fortalte ungdommene.

Foreldrenes betydning for barn og unges psykiske helse og livskvalitet

Familien, og særlig foreldrene, er de viktigste omsorgsgiverne i et barns liv. Foreldre og familien gir barnet støtte, omsorg, trygghet og tillit fra barnet er født. Dette innebærer at familien har en grunnleggende betydning for barns sosiale, følelsesmessige, fysiske og kognitive utvikling, trivsel, psykiske helse, opplevelse av mestring og relasjoner gjennom livsløpet, understreker en kunnskapsoppsummering fra FHI om forebyggende og helsefremmende tiltak for barn og unges psykiske helse (fhi.no).

Barn som blir møtt av sine omsorgsgivere på sine grunnleggende behov for trygghet, tilknytning, omsorg og nærhet og støtte til selvstendighet og utforskning, erfarer at de blir hjulpet til å mestre stress og utfordringer både hjemme, i barnehagen og på skolen. Dette gjør dem sterkere rustet i møtet med nye belastninger, beskriver rapporten Stress og mestring (PDF). Trygg tilknytning til foreldre og andre viktige omsorgspersoner, som ansatte i barnehage og skole, er viktig for å utvikle en god psykisk helse.

Barn og unge som opplever belastninger hjemme, særlig de som varer over lengre tid og er av alvorlig karakter, kan være utsatt for å utvikle psykiske vansker (fhi.no). Foreldrebaserte tiltak synes å ha en positiv effekt på internaliserende vansker og symptomer på angst og depresjon hos barnet. Familier og familielivets vilkår og utforming kan man lese mer om i kunnskapsoversikten Familiens betydning. Kunnskapsoversikt om hverdagsliv, omsorg, samlivsbrudd og familiestøttende tiltak (oslomet.no). Ungdommene som deltok i forbindelse med revisjon av denne veiviseren la vekt på at trygge rammer er viktig for en god oppvekst, og at foreldre og andre omsorgspersoner for barn og unge må fremstå som trygge, støttende, forståelsesfulle og lyttende i sin atferd overfor barn og unge. Gode vennerelasjoner var også en viktig kilde til at ungdommene hadde det bra.

Relasjoner mellom voksne og barn i barnehagen

Rammene rundt barnehagen bidrar til å legge til rette for god samhandling. Veiledningen til rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (udir.no) viser til hvordan små barn i barnehagen har behov for forutsigbarhet, stabilitet, beskyttelse og trygghet i nær relasjon til andre. De voksne skal støtte barna og bidra til at barnehagen er et trygt sted å være og gi barna mulighet for deltakelse i barnehagefelleskapet. 5-åringer som har en god relasjon til barnehagepersonalet har mindre atferdsvansker og færre emosjonelle problemer sammenliknet med de som ikke har det, ifølge en kunnskapsoppsummering fra FHI (fhi.no).

Kjennetegn på barnehager som har positiv effekt på barns utvikling er at de ansatte er tilgjengelige og kompetente, imøtekommende, varme og kjærlige og at de deltar i samspill med barna. Det pedagogiske innholdet bør være alderstilpasset og barnehagen bør ha et rammeverk med fokus på tidlig læring og stimulering. De ansatte bør motta veiledning og kompetanseheving som sørger for kontinuitet og kvalitet. Det bør være stor nok voksentetthet til at barn og voksne kan ha et godt samspill. En internasjonal kunnskapsoppsummering om barns utvikling beskriver at de fysiske omgivelsene bør være helsebringende og lett tilgjengelige for familiene (ecec-care.org, PDF).

Relasjoner mellom voksne og elever i skolen

En helsefremmende skole er definert av Verdens helseorganisasjon (WHO) som en skole som på en strukturert og systematisk måte utvikler og iverksetter en plan for helse, trivsel og læring. Les om helsefremmende skole på ks.no. Arbeidet må omfatte alle elever og alle som hører til på skolen. Et miljø som fremmer en god psykisk helse blant elevene er et miljø der de ikke blir mobbet, og hvor de opplever å være del av et positivt sosialt fellesskap. Elevene bør oppleve å mestre skolearbeidet, utfoldelse og støtte fra lærere og foreldre, viser FHI-rapporten Bedre føre var... (fhi.no, PDF).

Et godt miljø er også kjennetegnet av gode relasjoner mellom elevene. Det er derfor viktig å sikre at alle barn får være del av et positivt sosialt fellesskap og at de gis anledning til å utfolde seg og oppleve mestring. Les mer i rapporten Trivsel i skolen (PDF).

Relasjonen mellom lærer og elev har stor betydning for elevenes motivasjon for skolearbeid, deres innsats og grad av utholdenhet på skolen, og hvilke resultater de oppnår ifølge en analyse av internasjonal forskning (utdanningsforskning.no). Utdanningsdirektoratet beskriver hvordan gode relasjoner mellom lærer og elev bidrar til et positivt samspill mellom elevene (udir.no).

Rapporten Skolers arbeid med elevenes psykososiale miljø (oslomet.no) skildrer at det er viktig at skolens ledelse støtter og følger opp læreres relasjonsbygging. Samarbeidet mellom hjem og skole har særlig stor påvirkning på barn og unges trivsel og deres opplevelse av sammenheng og helhet i livet viser Helsedirektoratets rapport Trivsel i skolen.

Relasjoner på fritidsarenaen

På fritidsarenaen kan barn skape nye bekjentskap, nettverk og vennskap. Forskning på fritidsklubber (oslomet.no) viser at ungdom som bruker klubbene er mindre fornøyd med skole og foreldre enn ungdom som ikke bruker klubbene, men at de har gode vennerelasjoner, og at fritidsklubben kan gi dem en følelse av trygghet, tilhørighet, og mestring. Ansatte i kommunen som arbeider på barn og unges arenaer kan spille en vesentlig rolle i de unges liv ved å tilby hjelp/støtte/være tilstede og hjelpe i ulike situasjoner.

Relevant regelverk

Flere av faktorene som er viktig for barn og unges psykiske helse og livskvalitet er lovfestede plikter.

I følge Barnehagelovens formålsparagraf §1 (lovdata.no) skal barnehagen møte barna med tillit og respekt, bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal motarbeide alle former for diskriminering.

Ifølge Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (udir.no) skal personalet sørge for at alle barn opplever trygghet, tilhørighet og trivsel i barnehagen.

Skolen er regulert av Opplæringsloven og §1.1 (lovdata.no), som bestemmer at et av skolens formål er å fremme mestring, deltakelse og fellesskap. Kapittel 9 A. i loven fastslår elevers rett til et godt og trygt psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring, nulltoleranse mot mobbing og krenkelser, samt skolens plikt til å gripe inn og handle ved mistanke om krenkelser eller mobbing.

Kommunen bør sikre gode rammebetingelser for barn og unges deltakelse og tilhørighet

Sist faglig oppdatert: 23.11.2021

Gjennom deltakelse og sosial støtte skapes en opplevelse av tilhørighet, som er sentralt for god psykisk helse og livskvalitet. Dette rådet presenterer eksempler på hvordan kommunen kan skape gode rammebetingelser for barn og unges deltakelse og aktivitet, og bør leses i sammenheng med rådet om å fremme sosial støtte og mestring på barn og unges arenaer.

Praktisk – slik kan rådet følges

Sørge for gode levekår for barnefamilier

Samfunnsforhold og levekår påvirker ofte barn og unges psykiske helse og livskvalitet indirekte gjennom virkningene de har på foreldrenes liv. Bedring av levekårene til foreldre, ved å sørge for tilgang til arbeid, god og stabil bosituasjon og forutsigbar familieøkonomi, vil derfor kunne virke positivt på barnas psykiske helse og livskvalitet. Se Helsedirektoratets veivisere om arbeid, bolig og økonomi som gir råd om levekår.

En måte kommunen kan bedre unges levekår og fremtidsutsikter på, er å arbeide aktivt med å forebygge frafall fra videregående skole. En systematisk kunnskapsoversikt om frafall i videregående opplæring (regjeringen.no, PDF) peker mot at instanser på flere nivå rundt barn og unge må komme tidlig inn, samarbeide godt og systematisk over tid for å forebygge frafall.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har en veileder om fattigdom, der du blant annet kan lese om planlegging og tiltak rettet mot barn og unge (bufdir.no). Å gi unge arbeidserfaring kan styrke deres framtidstro og -muligheter. Kommunen kan etablere ordninger for deltidsjobber for ungdom, hvor unge fra familier med lavinntekt kan prioriteres. Oslo kommune har for eksempel en ordning med sommerjobb for ungdom (oslo.kommune.no).

Områdesatsinger er en tverrsektoriell innsats innenfor et område med levekårsutfordringer. Flere av de store byene i Norge, deriblant Trondheim (trondheim.kommune.no), Bergen (bergen.kommune.no) og Oslo (oslo.kommune.no) har slike satsinger i levekårsutsatte områder, med mål om å bedre levekårene til befolkningen. Les mer om Husbankens områdesatsinger (husbanken.no). Områdesatsingen i Oslo består av delprogram innenfor sysselsetting, oppvekst og utdanning og nærmiljø. Agders levekårssatsing (agderfk.no) består av samarbeid mellom flere forvaltningsnivå og aktører, og barn og unge er en prioritert målgruppe.

Stimulere til – og bryte ned barrierer for – deltakelse i fritidsaktiviteter

For å øke deltakelsen kan kommunen kartlegge økonomiske, fysiske, transportmessige, kulturelle, språklige eller sosiale barrierer for barn og unges deltakelse i fritidsaktiviteter. Barn og unge og deres familier er viktige kunnskapskilder i kartleggingen av disse barrierene. Se rådet om medvirkning om hvordan kommunen kan jobbe systematisk med å innhente barn og unges egen kunnskap.

Økonomiske barrierer for deltakelse kan reduseres ved at kommunen subsidierer kostnader knyttet til aktivitets- og fritidstilbud for barnefamilier med lav inntekt. Tiltak kan for eksempel være lokal fritidskortordning, tilskudd til fritidsaktiviteter til barn og unge i lavinntektsfamilier, utlånssentraler (bua.io) eller drift av fritidsklubber og ungdomshus. Nettstedet ALLEMED (allemed.no) er et verktøy for å inkludere barn og unge i fritidsaktivitet, uavhengig av familiens økonomi.

Mangel på tilgang til informasjon om aktiviteter kan være en barriere for deltakelse. Kommunen bør sørge for god og målrettet informasjon om mulige fritidstilbud, og sosiale medier kan være en godt egnet kanal for barn, unge og deres foreldre. Kommunens egen informasjon bør oversettes til flere språk for å hindre at kulturelle barrierer oppstår. Kommunen kan også tilby kommunale lokaler til gratis utlån og leie for lag og foreninger som har aktiviteter for barn og unge. Oslo, Trondheim og Bergen er eksempler på kommuner som gjør dette.

For å øke barn og unges mulighet for å delta i frivillig lag og foreninger kan kommunen lage en egen frivillighetspolitikk. Frivillighet Norge har samlet anbefalinger til landets kommuner om hvordan dette kan gjøres.

Eksempler på for hvordan kommunen kan stimulere til aktivitet og deltakelse blant barn og unge:

Kommunen kan informere om tilgjengelige fritidsaktiviteter på Ungfritid.no.
Organisasjonen Ungdom og Fritid har utviklet kvalitetskriterier for fritidsklubber og åpne møteplasser (ungdomogfritid.no, PDF) for ungdom.
Nettstedet Inkluderingskoden.no inneholder eksempler på hvordan minoriteter har blitt inkludert i frivillige aktiviteter.
Kulturskolene kan ses som viktige aktører i samfunnsutvikling og folkehelsearbeid, noe flere kommuner i regi av KS samarbeidet om i prosjektet kulturskole 3.0 (kulturskoleradet.no).
Flere kommuner i folkehelseprogrammet (forebygging.no) har fokus på frivillighet i sin tiltaksutvikling.
Nettstedet frivillig.no har en egen side for unge som ønsker å gjøre noe frivillig for andre, som kommunen kan informere om.

Tilrettelegge for et godt nærmiljø med sosiale møteplasser

Det er viktig at kommunen tilrettelegger for et nærmiljø med trygge, sosiale møteplasser og aktiviteter for barn og unge i ulike aldre. Dette kan eksempelvis være parker, lekeplasser, torg, tufteparker, sitteplasser og skateramper. Skolen, skolefritidsordningen, bibliotek, og kommune- og bydelshus kan også fungere som viktige sosiale møteplasser i lokalmiljøet. Ny-Krohnborg bydelssenter (bergen.kommune.no) i Bergen består av både skole, barnehage, kulturhus og idrettshall. Dette er laget med formål om å øke fritidstilbudet i bydelen. Flere bibliotek har de siste årene utviklet seg til møteplasser i samskapende prosesser, med formål om å styrke lokalt tilhørighet. Heftet «Biblioteket som samskaper» (bibliotekutvikling.no) inneholder eksempler på erfaringer med dette.

Kommunen bør jobbe aktivt med å gjøre arenaer i nærmiljøet kjent blant barn og unge og deres foreldre. Kampanjer på sosiale medier slik Bymiljøetaten i Oslo kommune gjør gjennom #OpplevOslo (bymiljoetaten.no) er en måte dette kan gjøres på.

Trygge og gode nærmiljøer kan forhindre fraflytting og slik fremme stabile nabolag. Variert boligmasse og tilgjengelige leieobjekter kan bidra til dette. Les mer i veiviser for bolig. Kommunen bør også sørge for at fysiske barrierer, som utrygge veier, mangel på belysning eller forsøplede områder, ikke hindrer barn og unges mulighet til å benytte seg av nærmiljøet. Trivsel og trygghet kan også ha betydning for opplevelsen av tilhørighet til eget nærmiljø. For å sikre at nærmiljøet utvikles i tråd med befolkningens behov, er det viktig at innbyggerne får medvirke i nærmiljøutviklingen i kommunen.

Fremme en sunn livsstil for barn og unge

Kommunen bør legge til rette for at barn og unge kan være fysisk aktive og ha en sunn livsstil for å fremme deltakelse og opplevelse av tilhørighet. Dette gjelder både i barnehage, skole og fritiden, og det bør også tilrettelegges for uformell aktivitet gjennom for eksempel lekeområder i nærmiljøet.

Programmet «Liv og røre» (vtfk.no) i Vestfold og Telemark er et omfattende prosjekt som skal fremme trivsel, helse og livskvalitet gjennom fysisk aktivitet og gode matvaner i barnehagen og skolen.

Helsefremmende Oppvekst i Horten kommune (HOPP) (horten.kommune.no) er et annet eksempel på en tverrfaglig kommunal innsats som skal tilrettelegge for sunn livsstil hos barn og unge, gi bedre læringsforhold, økt trivsel og forebygge livsstilssykdommer og inaktivitet.

Se også veiviserne for fysisk aktivitet, ernæring, alkohol og tobakk for nyttige råd om kommunens virkemidler i arbeidet med å tilrettelegge for en sunn livsstil.

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Betydningen av deltakelse og tilhørighet for psykisk helse og livskvalitet

Gjennom deltakelse skapes blant annet en følelse av tilhørighet, som er grunnleggende for god psykisk helse og livskvalitet, viser en analyse av ulikhet i sosiale relasjoner (PDF). Tilhørighet betyr at man opplever å være inkludert og akseptert av grupper en ønsker å tilhøre. Det er tett forbundet med det å ha noen å dele sosiale aktiviteter med. Manglende tilhørighet og sosialt samvær kan føre til opplevelse av ensomhet, som er en risikofaktor for dårlig psykisk helse og lavere livskvalitet.

Levekårenes betydning

Ungdommers livskvalitet øker i takt med de sosioøkonomiske ressursene som ungdommene har hjemme, viser rapporten Sosiale forskjeller i unges liv (oslomet.no). Barn som vokser opp i lavinntektsfamilier opplever systematisk dårligere levekår som er viktige for deres livssituasjon og livskvalitet, knyttet til for eksempel relasjoner, mobbing og bomiljø, sammenliknet med barn som ikke vokser opp i lavinntektsfamilier. Les mer om muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier i denne kunnskapsoppsummeringen (oslomet.no, PDF).

Dårlige levekår kan skape både materiell knapphet og et stresset familieklima, som begge kan gi reduserte muligheter for barn og unges deltakelse i sosiale aktiviteter som fremmer mestring og tilhørighet Les mer om dette i Helsedirektoratets rapport om sosioøkonomisk status og barn og unges psykologiske utvikling (PDF). Andelen ungdom som rapporterer at de aldri har deltatt i, eller faller fra, organisert ungdomsidrett, er langt høyere blant ungdom fra lavere sosiale lag og ungdom med minoritetsbakgrunn, sammenliknet med den øvrige ungdomsbefolkningen. Dette kan få uheldige konsekvenser med hensyn til opplevd popularitet og mobbing viser NOVA-rapporten om muligheter og hindringer for barn i lavinntektsfamilier (oslomet.no, PDF). De som har sluttet med ungdomsidrett, kommer dårligere ut på de fleste indikatorene for god livskvalitet, sammenliknet med de som fortsetter.

Ungdommene som deltok på workshopen i forbindelse med revisjon av denne veiviseren var opptatt av at et godt jobbtilbud for ungdom er viktig for å opplevelsen av trygghet og gode fremtidsutsikter.

Betydningen av fritidsaktiviteter

En rapport om sosial ulikhet i barn og unges deltakelse i organiserte fritidsaktiviteter (samfunnsforskning.brage.unit.no, PDF) viser at mange norske ungdommer har deltatt i en organisasjon, en klubb, et lag eller en forening men det er tydelige sosiale forskjeller både i deltakelse og frafall fra den organiserte ungdomsidretten. Disse forskjellene har sammenheng med foreldrenes sosioøkonomiske status. Ungdom som har foreldre med høyest sosioøkonomisk status har nesten dobbelt så høy sannsynlighet for å delta i organiserte fritidsaktiviteter sammenlignet med dem som kommer fra hjem med lavest sosioøkonomisk status.

Gjennom å engasjere seg i lokalmiljøet og fritidsaktiviteter bygger barn og unge sosiale nettverk som gir sosial støtte og følelse av tilhørighet, viser en rapport fra Helsedirektoratet.

Forskning om fritidsklubber i det lokale folkehelsearbeidet (oslomet.no) viser at fritidsklubbene også kan styrke unges identitet og trygghet når fritidsklubbene klarer å ivareta ungdommene. I tillegg kan flerkulturelle barne- og ungdomsorganisasjoner også være viktige for barn og unges identitetsdannelse og sosiale integrering. Les mer om levekår i byer i NOU 2020: 16 (regjeringen.no, PDF).

Ungdommene som deltok i revisjonen av denne veiviseren, poengterte at til tross for at mange møteplasser mellom ungdom foregår digitalt, er det viktig å ha noen møteplasser hvor man kan samles fysisk. Ungdommene mente det var viktig med et variert fritidstilbud i kommunen, i tillegg til lavterskel møteplasser hvor man kan være med venner uten at det er organisert aktivitet.

Nærmiljøet er viktig

Nærmiljø forstås både som fysiske omgivelser og som det psykososiale rommet nærmiljøet skaper, ifølge en studie om helsefremmende nærmiljøutvikling (kartogplan.no, PDF).

Gode nærmiljøer kan blant annet kjennetegnes av at innbyggere opplever trygghet, trivsel, tilgjengelighet, deltakelse og tilhørighet, viser sluttrapporten fra et større, nasjonalt prosjekt om nærmiljøutvikling (hivolda.no). Nærmiljøet kan være en viktig arena for etablering av vennskap og aktivitet for barn og unge Dette gjør at nærmiljøet spiller en viktig rolle i livet til mange barn og unge, spesielt for de yngste, som har en mindre bevegelsesradius sammenliknet med ungdom.

Barn og unges livssjanser og fremtidsmuligheter kan påvirkes i både positiv og negativ retning av nabolaget de vokser opp i. Mens noen får drahjelp av oppvekststedet sitt, får andre redusert sine muligheter. Blant annet har forskning funnet en sammenheng mellom fattigdom, dårlige levekår og vold i nabolaget, og psykiske helseproblemer hos barn og unge viser NOU-en Levekår i byer (regjeringen.no, PDF). Innbyggere i levekårsutsatte byområder rapporterer også om lavere trivsel og trygghet sammenliknet med innbyggere som er bosatt i mer ressurssterke bydeler.

Samtidig viser forskning at gode kvaliteter i et nabolag kan kompensere for den uheldige virkningen for eksempel dårlige boliger kan ha på psykisk helse. Studier fra Storbritannia gjengitt i utredningen Levekår i byer (regjeringen.no) har også funnet at områdesatsinger påvirker faktorer som er viktige for psykisk helse og livskvalitet, og gir dermed samfunnsøkonomiske gevinster.

Sammenheng mellom livsstil og psykisk helse

En helsefremmende livsstil med tilstrekkelig søvn, mosjon og godt kosthold kan gi overskudd og virke beskyttende mot psykiske plager og lidelser. En studie av norske ungdommer (psykologitidsskriftet.no) har for eksempel funnet at fysisk aktivitet er positivt assosiert med mestringsopplevelse og positiv selvoppfatning.

Lite fysisk aktivitet og usunt kosthold kan øke risikoen for psykiske plager og lidelser. Årsakssammenhengene er sammensatte. På den ene siden bidrar uhensiktsmessige levevaner til risiko for psykiske plager og lidelser, samtidig som en opplevelse av manglende mestring i seg selv kan bidra til risikoatferd og uheldige levevaner. Les mer om dette i Helsedirektoratets rapport om psykisk helse og trivsel i folkehelsearbeidet.

Relevant regelverk

FNs Barnekonvensjon Art 31. (lovdata.no) stadfester barn og unges rett til fritid og til å delta i lek og aktivitet. Kommunene har et ansvar for å aktivt bidra til å fremme barn og unges deltakelse i egnede rekreasjons- og fritidsaktiviteter.

Opplæringslova (lovdata.no) omtaler flere krav til kommunene når det gjelder å sikre barn og unges deltakelse. § 13-6 bestemmer at kommunene har et ansvar for kulturskolene og § 13-7 lovfester kommunens plikt til å ha et tilbud om skolefritidsordning.

Kulturlovens formålsparagraf (lovdata.no) peker på at det er et prioritert mål for kulturpolitikken å sikre at alle får tilgang til kunst- og kulturopplevelser, samt å sørge for at muligheten til å utrykke seg gjennom kunst og kultur ikke skal være avhengig av geografi eller sosiale skillelinjer. Kulturlova § 5 bestemmer at stat, fylkeskommune og kommune har et ansvar for å legge til rette for deltakelse i kulturaktiviteter.

Kommunen bør sikre systematisk medvirkning fra barn og unge

Sist faglig oppdatert: 02.05.2023

For å få tilgang til viktig kunnskap om barn og unges meninger og opplevelser, bør det arbeides systematisk med å la barn og unge få medvirke i utviklingen av kommunen.

Medvirkning er også relevant for styrking av barn og unges psykiske helse og livskvalitet, ettersom det bidrar til å fremme opplevelse av myndiggjøring, tillit og tilhørighet hos de som medvirker. Dette er helsefremmende i seg selv, viser en studie av helsefremmende nærmiljøutvikling gjennom medvirkning (kartogplan.no, PDF).

Innhenting og bruk av barn og unges egen kunnskap er også en del av kunnskapsbasert praksis.

Praktisk – slik kan rådet følges

Etablere rutiner for medvirkning fra barn og unge i ulike kommunale prosesser

Barn og unge kan bidra i alle deler av en utviklingsprosess; fra etablering og analyse av utfordringsbildet, til tiltaksutvikling, utprøving og evaluering av tiltak. Ved å etablere en rutine for barn og unges medvirkning i kommunale prosesser, forhindrer man at det gjøres tilfeldig og sporadisk. Rutiner for medvirkning kan også bidra til at kommunen kan bruke kunnskap fra medvirkningsprosesser flere ganger og innenfor ulike områder. Bergen kommunes barnetråkkregister (bergen.kommune.no) er et eksempel på medvirkning satt i system, og som bidrar til å bygge en "kunnskapsbase" kommunen kan bruke i planleggingen.

Det er spesielt viktig for barn og unge å få delta og bli hørt på arenaer hvor de ferdes ofte, slik som barnehage, skole og fritidsarenaen. Les mer i rapporten Nærmiljø og lokalsamfunn for folkehelsa (hivolda.no, PDF). En måte å gjøre det på er at de får delta i utviklingen av disse arenaene. Det kan innebære å uttale seg om undervisningssituasjonen, lekemuligheter i barnehagen og liknende.

Sikre at medvirkningen er reell

At medvirkningen fra barn og unge er reell innebærer at den er meningsfull og får praktisk betydning. Reell medvirkning er viktig for å etablere tillit og en god relasjon til barn og unge som bidrar, slik at de også ønsker å engasjere seg i fremtidige prosesser. FN har utarbeidet ni prinsipper for elevmedvirkning (reddbarna.no). Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner har utarbeidet fem prinsipper for reell og meningsfull medvirkning (lnu.no).

Et systematisk arbeid for å sikre reell medvirkning fra barn og unge forutsetter at kommunen har både riktig kompetanse og kapasitet. Rapporten Ungdom og medvirkning i planlegging og lokalt utviklingsarbeid (distriktssenteret.no, PDF) beskriver trekk ved god kvalitet på medvirkningsprosesser. God medvirkningsledelse består i å motivere deltakerne til innsats og skape selvtillit og engasjement hos deltakerne. Kommunens ledelse må møte barn og unge på deres arenaer og anerkjenne deres kunnskap og meninger om livet i kommunen. Medvirkningsprosessen bør være godt forankret administrativt og tydelig organisert der barn og unge også slipper til. Innbyggerne må tidlig inn i prosesser og det er en fordel å bruke forskjellige måter og metoder å involvere på som beskrevet i rapporten Erfaringer med nærdemokratiske ordninger i Norden (ks.no).

Benytte egnede arbeidsmåter for å få med barn og unge

Noen måter er bedre egnet til å få frem barn og unges kunnskap enn andre.

Nyttige lenker om metoder for medvirkning av barn og unge:

Sluttrapporten fra Nærmiljøprosjektet (hivolda.no, PDF) i regi av Helsedirektoratet 2015–2018 viser til en rekke metoder som egner seg i lokalt folkehelsearbeid.
Design og arkitektur Norge (DOGA) har utviklet verktøyet Folketråkk som er en samling av forslag til medvirkningsmetoder og verktøy som egner seg i ulike faser av en planprosess etter plan- og bygningsloven. Se DOGA medvirkning (doga.no).
Barnetråkk (barnetrakk.no) er et eksempel på et digitalt medvirkningsverktøy.
Tidligere Hedmark fylkeskommune har laget en verktøykasse for medvirkning i utviklingsprosesser (PDF).
Ungdom og fritid har utviklet en håndbok (ungdomogfritid.no, PDF) som kan benyttes til medvirkning fra barn og unge i fritidsklubbene.
Barn og unge behersker ofte digitale verktøy godt, og disse kan være særlig nyttige i medvirkningsprosesser der det er store geografiske avstander i kommunen. Ungdom og Fritid deler sine erfaringer med digitale medvirkningsprosesser (ungdomogfritid.no).
Ungdata (ungdata.no) og Ungdata junior (ungdata.no) er eksempler på standardiserte anonyme undersøkelser som dekker mange sider ved unges liv. En anonym undersøkelse kan brukes som utgangspunkt for å få grundigere svar og mer nyanserte svar fra barn og unge ved å la dem drøfte funn i etterkant. Last ned inspirasjonshefte utgitt av KoRus (korus-sor.no).
Prosjektet Juniorforskar (juniorforskar.no) i Hardangerregionen er et eksempel på aktiv medvirkning fra unge i forskning.

Styrke organer og arenaer som sikrer barn og unges medvirkning

Kommunen skal ha råd som sikrer medvirkning fra barn og unge. Gjennom slike organer kan barn og unge få tilgang til viktige beslutningsarenaer hvor de kan komme med egne ideer og initiativ. Dersom slike forum ikke finnes i kommunen, eller ikke fungerer godt, bør de etableres på nytt eller styrkes.

Ungdomsråd er et eksempel på et slikt organ, og det kan være både på kommunalt og regionalt nivå. Nord-Troms ungdomsråd (nordtromsportalen.no) er et eksempel på et regionalt råd, som ble etablert for å skape trivsel og tilhørighet blant barn og unge i regionen. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har laget veileder for etablering og drift av ungdomsråd og god medvirkning fra barn og unge (bufdir.no). Også Distriktssenteret viser frem eksempler på hvordan ungdomsråd kan gjøres til nyttige organer (distriktssenteret.no).

Elevråd er et annet organ som kan sikre at barn og unges medvirkning blir ivaretatt. Les tips om hvordan man kan skape virksomme elevråd på nettsidene til Elevorganisasjonen (elev.no) og Elev-, læring- og mobbeombudene i Norge (elevråd.no).

Mange unge deltar i frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner og fritidsklubber, som også kan være en arena for barn og unges medvirkning. Organisasjonen Ungdom og fritid har utgitt flere publikasjoner som omhandler medvirkning for unge (ungdomogfritid.no).

Begrunnelse – dette er rådet basert på

Sammendrag

Medvirkning som en helsefremmende prosess

Opplevelsen av deltakelse og det å bli sett og hørt, kan virke helsefremmende og skape tillit, tilhørighet og myndiggjøring hos de som medvirker, viser forskning om deltaking (PDF). Medvirkningsprosesser kan derfor være med å skape helsefremmende og sosialt bærekraftige lokalsamfunn, i følge en litteraturstudie fra NIBR (oslomet.no, PDF). NOVA-rapporten Unge medborgere (oslomet.no) viser at norske elever har høy tillit til politiske institusjoner og positive holdninger til å fylle rollen som medborger.

Både råd fra unge som deltok på workshop i forbindelse med utarbeidelse av denne veiviseren, og samt ulik annen forskning fra NIBR og Uni Rokkansenteret (distriktssenteret.no, PDF) og erfaringer fra involvering av ungdom i kommunereformen (regjeringen.no, PDF), peker på noen forhold som er viktige for at ungdom skal ønske å bidra og at medvirkningen skal være nyttig. Dette omfatter blant annet at de som skal delta må få god informasjon og vite hvilke planer, avgjørelser eller tiltak som deres kunnskap og meninger skal benyttes til.

Ungdommene som deltok i revisjon av veiviseren etterlyste større bredde blant unge som deltar i medvirkningsprosesser. De pekte på at både kommunens utekontakt og andre som jobber med unge kan benyttes for å la ulike grupper av unge få dele sin kunnskap og sine meninger. Ungdommene understreket betydningen av at unge som bidrar må få vite hva innspillene skal brukes til og at ansvarlige voksne forplikter seg til å følge dem opp. Dette støttes også av forskerne bak sluttrapporten fra Nærmiljøprosjektet (hivolda.no, PDF).

Relevant regelverk

Retten til, og prinsippet om, medvirkning er nedfelt i en rekke lover. Barn og unges rett til å delta og bli hørt er en av flere rettigheter i FNs Barnekonvensjon (regjeringen.no).

Opplæringslova §11-2 (lovdata.no) og barnehageloven §3 (lovdata.no) stadfester også barn og unges rett til å medvirke når det gjelder miljøet og virksomheten i skolen og barnehagen. Skolen og barnehagen er pålagt å la barn og unge få si sin mening og bli hørt om kjernevirksomheten.

Kommunens ansvar for å sikre innbyggernes medvirkning i planarbeidet er forankret i plan og bygningsloven § 5-1 (lovdata.no). Kommunen har et særlig ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra grupper som krever spesiell tilrettelegging, herunder barn og unge. Grupper og interesser som ikke er i stand til å delta direkte, skal sikres gode muligheter for medvirkning på annen måte.

Råd for eldre, personer med funksjonsnedsettelse og ungdom er lovpålagt i kommuneloven § 5-12 (lovdata.no) og i tilhørende forskrift (lovdata.no).

Folkehelseloven bygger på fem grunnleggende prinsipper (regjeringen.no), hvor medvirkning fra innbyggerne er et av dem. Folkehelseloven § 5c (lovdata.no) bestemmer at kommunens oversikt over helsetilstanden i befolkningen og faktorer som kan virke inn på denne, blant annet skal baseres på kunnskap om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn som kan ha innvirkning på befolkningens helse.