Formålet med arbeidet ved frisklivs­sentralen er å fremme fysisk og psykisk helse og forebygge eller begrense utvikling av sykdom og være en del av behandling og rehabilitering. Frisklivs­sentralen skal bidra til økt helsefremmede og forebyggende innsats i helse- og omsorgstjenesten. Tjenesten skal:

• Gi støtte til å endre levevaner og mestre helseutfordringer gjennom individuell veiledning og gruppebaserte tilbud
• Gi veiledning som retter oppmerksomheten mot friskressurser for helse og livskvalitet
• Understøtte brukerens egen læringsprosess
• Gi tilbud så tidlig som mulig ved økt risiko for sykdom
• Gi hjelp til å finne frem til lokale tilbud og aktiviteter som passer for den enkelte bruker
• Styrke innbyggernes helsekompetanse med vekt på levevaner og mestring
• Være en samarbeidspartner i kommunens folkehelsearbeid

Frisklivs­sentralen skal legge vekt på en helhetlig tilnærming og å styrke fysiske, mentale og sosiale ressurser for helse, endring og mestring. Spørsmålet «Hva er viktig for deg» er sentralt. Innbygger- og brukermedvirkning skal inngå i planlegging, utforming og gjennomføring av tilbud (2).

Frisklivs­sentralen skal gi strukturert, tilpasset og tidsavgrenset oppfølging basert på individuell veiled­ning og gruppebaserte tilbud. Frisklivs­sentralen skal primært gi støtte til fysisk aktivi­tet, kosthold, snus- og røykeslutt. Frisklivs­sentralen kan også gi veiledning og tilbud knyttet til psykiske belastninger, søvnvansker og risikofylt alkoholbruk.

Frisklivs­sentralen skal bidra til helhetlige, koordinerte helsetjenester og til utjevning av sosiale ulikheter i levevaner og helse. Den skal ha oversikt over og kjennskap til relevante offentlige, frivillige og private tilbud og tjenester i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Frisklivs­sent­ralen skal samarbeide med disse og lede brukere videre når det er aktuelt.

Målgruppen for frisklivs­sentralens helsetilbud er personer i alle aldre som har økt risiko for, eller allerede har utviklet sykdom, og som har behov for hjelp til å endre levevaner og mestre helseutford­ringer. Tilbudet er for personer i målgruppen som bor og oppholder seg i kommu­nen, og spesielt for de som ikke finner andre egnede helsetilbud eller som trenger hjelp til å finne ut hva som passer for dem.

Kommunene skal tilby helsefremmende og forebyggende helsetjenester til befolkningen. Tilbudene i helseforetak, kommuner og NAV (arbeids- og velferdsforvaltningen) skal til sammen utfylle hverandre slik at brukeren opplever helhetlige, sammenhengende og koordinerte tjenester.

Frisklivs­sentralens tilbud kan både benyttes for å fremme helse og forebygge eller begrense utvikling av sykdom, og være tilbud til personer både før, under og etter et behandlings-, rehabiliterings- eller habiliteringsforløp.

Frisklivs­sentralens tilbud er aktuelt for personer med langvarig sykmelding eller kronisk sykdom. Det gjelder for eksempel hjelp til røykeslutt før kirurgi, støtte til opprettholdelse av god ernæringsstatus og fysisk aktivitet under og etter behandling. Det skal legges til rette for gjensidig kompetanseutveksling innad i kommunen og med spesialisthelsetjenesten.

Deltakelse i frisklivs­sentralens tilbud kan gi kunnskap og ferdigheter som bidrar til å mestre det å leve med sykdom og helseplager. Frisklivs­sentralens tilbud er en del av de kommunale lærings- og mestrings­tilbudene og rehabiliteringstjenesten (3). Det bør legges til rette for samhandling mellom frisklivs­-sentra­lene og koordinerende enhet for habilitering og rehabilitering i kommunen (4).

Kommunene er gjennom lov om folkehelsearbeid (lovdata.no) (5) pålagt å ha oversikt over helsetilstanden i befolk­ningen og faktorer som kan virke inn på denne. De skal iverksette tiltak for å bedre folke­helsen og utjevne sosiale ulikheter i helse. Kommunen skal også gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom.

Helse- og omsorgstjenesten har, på lik linje med andre sektorer, ansvar for å bidra i det tverr­sektorielle folkehelsearbeidet. Frisklivs­sentralen skal være en samarbeidspartner i det lokale folkehelsearbeidet. Dokumentasjon fra tjenesten bidrar til oversiktsarbeidet som en del av grunnlaget for kommunale plan­prosesser (6) etter plan og bygningsloven (lovdata.no) (7). Gjennom veiled­ning og befolkningsrettet informasjon bidrar tjenesten også til å styrke innbyggernes helsekompetanse.

Folkehelsekoordinator i kommunen er en viktig samarbeidspartner (8). Frisklivs­sentralen skal samarbeide med andre offentlige, private og frivillige aktører.

Dokumentasjon fra frisklivs­sentralens arbeid kan avdekke behov for tiltak både i og utenfor helse­tjenesten. Frisklivs­sentralen kan initiere etablering og ta del i gjennomføring av nye tiltak i samarbeid med andre aktører. Frisklivs­sentralen kan også bidra til kompetanseheving i andre tjenester når det gjelder helsefremmende og forebyggende arbeid og endring av levevaner. Det kan for eksempel være kurs for ansatte eller rådgiving angående tilrettelegging for sunne levevaner for brukere.

Se også Helsedirektoratets Veivisere til lokalt folkehelsearbeid (9), folkehelse­profiler (10) og statistikkbank (11), som kommunene kan benytte for oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer.

Frisklivs­sentralens brukere får strukturert og tilpasset oppfølging med individuell og gruppe­rettet veiledning, informasjon og aktiviteter. Tilbudet tilrettelegges med hensyn til den enkel­tes diagnoser og helseutfordringer. Tilbudet skal være tidsavgrenset og bør gis for 12 uker av gangen. Oppfølgingstilbudet utgjør basistilbudet ved frisklivs­sentralen. Tilbudet omfatter individuell veiledning og gruppebaserte tilbud for støtte til fysisk aktivitet, kosthold, tobakk, søvn, psykiske helse, samt veiledning ved risikofylt alkoholbruk.

Tilbudet starter og avsluttes med en helsesamtale. Ved behov kan det gjennomføres flere helse­samtaler i oppfølgingsperioden. Plan for oppfølging lages av bruker og veileder i felles­skap og tar utgangspunkt i brukerens mål og funksjonsnivå. Å sette konkrete mål er viktig for å oppnå endring. Brukeren eier endringsprosessen. Veileder er en samarbeidspartner og støtte underveis (15). Videre mål og plan vurderes etter 12 uker, og ved behov gis det tilbud om ytterligere oppfølging. Underveis skal brukeren få informasjon om, og gjerne mulighet til å prøve ut, aktuelle lokale tilbud. Målet er at brukeren styrker sin helsekompetanse og lærer verktøy og metoder som setter dem i stand til å opprettholde endringer og mestre hverdagen med helseutfordringer (2;16).

Tilbudet er for personer som har økt risiko for, er i ferd med å utvikle, eller allerede har utvik­let sykdom. Det er for eksempel egnet ved sammensatte og langvarige helseutfordringer, ved risiko for frafall fra skole eller arbeidsliv og som en del av et behandlings- og rehabili­te­rings­forløp. Tilbudet kan tilpasses ulike alders- og målgrupper, og skal være utformet slik at bruke­ren kan delta uavhengig av helse­utford­ringer og diagnoser. Tilbudet tilpasses individuelt gjennom råd og veiledning.

Kunnskapsformidling bør integreres i individuell veiledning og gruppeaktiviteter. I tillegg anbefales det å ha temabaserte samlinger med mulighet for samtaler om endring, motivasjon, levevaner og mestring av helseutfordringer. Innholdet bør veksle mellom formidling av fakta­kunnskap, dialog, erfaringsutveksling og praktiske oppgaver. Frisklivs­sentralen bør gjennom samarbeid med spesialisthelsetjenesten ha tilgang på veiledning (17).

Frisklivs­sentralen bør formidle og følge opp bruk av gratis informasjons- og selvhjelpsmateriell som dagbøker, apper eller internettbaserte programmer.

Fastlege, annet helsepersonell i primær- og spesialisthelsetjenesten, koordinerende enhet, NAV og bedriftshelsetjenesten kan henvise til frisklivs­sentralen. Det er også mulig for den enkelte innbygger å ta direkte kontakt med frisklivs­sentralen. Det gjøres da en vurdering av hvilke tilbud som er aktuelle, og om vedkommende trenger oppfølging fra frisklivs­sentralen eller kan delta i andre tilbud. Ved tvil om helsetilstanden må dette avklares med fastlege eller annen medisinsk ansvarlig.

Det anbefales at den som henviser sender skriftlig/elektronisk melding til frisklivs­sentralen (18). Det gir mulighet for å følge opp henvisningen dersom personen ikke selv tar kontakt. Når brukeren oppsøker frisklivs­sentralen på egenhånd eller andre enn fastlege henviser, anbefales det å sende melding til fast­legen om at vedkommende deltar i tilbud ved frisklivs­sentralen (se også informasjon om «Epikrise» i kapittel «Dokumentasjon og journalføring»). Når det gjelder barn og unge er fastlege, helsestasjons- og skolehelse­tjenesten viktige henvisere og samarbeids­partnere. Ansvaret for medisinsk oppfølging ligger hos fastlegen for alle aldersgrupper.

Helsesamtalen er en personsentrert samtale om levevaner, helse og mestring som bygger på prinsipper fra motiverende intervju (MI) og annen kunnskapsbasert metodikk (19). (Se kapittelet «Å snakke om endring»). Hensikten er å hjelpe den enkelte bruker til å beskrive egne grunner til å endre levevaner, mestre helseutfordringer, sette realistiske mål og reflektere over egen situasjon og erfaringer underveis i endringsprosessen.

I møte med brukere som skal endre levevaner er det viktig å kartlegge den enkeltes situasjon. Oppmerksomheten bør rettes mot brukerens ressurser og hva som fremmer god helse og mestring (13).

I helsesamtalen ved oppstart lager bruker og veileder i samarbeid mål og plan for tidsavgren­set opp­følging for 12 uker av gangen. Ved oppstart, underveis og etter 12 uker er motivasjon, barrierer og muligheter for endring og mestring, grad av måloppnåelse, behov og plan for oppfølging og opprett­holdelse av nye vaner viktige temaer.

Helsedirektoratet har utviklet egne skjemaer for kartlegging og dokumentasjon (20). Disse er tilgjengelig på temasidene om frisklivssentraler.

Det er krevende å endre vaner. Ansatte ved frisklivs­sentralene må ha kunnskap om, og ferdig­heter i, bruk av effektive metoder for endring og mestring (2). De trenger forståelse for hvordan ulike forhold påvirker helsen, hvordan levevaner etableres og for hva som skaper barrierer og muligheter for endring og mestring hos den enkelte. En viktig oppgave for veileder er å bidra til bevisstgjøring og refleksjon over brukerens egen situasjon og endringsprosess.

Både individuelle faktorer og omgivelsene påvirker den enkeltes muligheter og barrierer for endring og mestring. Blant annet vil kulturelle og sosiale rammebetingelser som familie­bak­grunn, bosted, utdan­ning, leve- og arbeidsvilkår ha betydning. Psykologiske faktorer som tanker, følelser og evne til selv­kontroll ser ut til å spille en betydelig rolle (*). Smerter, nedsatt funksjon, søvnproblemer, bruk av rusmidler, manglende sosialt nettverk, emosjonelt stress og belastende livserfaringer (22) kan også skape barrierer for endring (22–24).

Frisklivs­sentralen skal kartlegge den enkeltes barrierer og muligheter og gi individuelt tilpasset opp­følging for endring av levevaner og mestring av helseutfordringer. Personer som strever psykisk, kan ha behov for ekstra oppfølging av helsepersonell. Fastlegen, som har medisinskfaglig ansvar, skal kontaktes dersom brukeren har behov for annen helsehjelp enn det frisklivs­sentralen tilbyr.

Motivasjon, opplevelse av mestring og sosial støtte ser ut til å ha særlig stor betydning for å lykkes med atferdsendring (25;26). Positive opplevelser knyttet til fysisk aktivitet og belønning, i form av for eksem­pel bedre funksjon og kondisjon, påvirker motivasjon og endring i positiv retning (24).

Det er viktig å være oppmerksom på at avhengighetsatferd, som for eksempel røyking og overspising, i noen sammenhenger kan være logiske mestringsstrategier for å håndtere under­liggende psykisk smerte. Atferden kan altså ha en logisk funksjon for den det gjelder. Det får betydning for hvordan vi bør forholde oss til menneskers vaner og synliggjør hvorfor endring kan være problematisk for mange (23;27).

_{(*) Flere teorier er opptatt av hvordan den enkeltes holdninger, intensjoner, personlige normer, mestrings­forventninger og opplevelse av kontroll virker inn på og styrer helserelatert atferd. Disse determinantene er sentrale i såkalte helse­atferdsmodeller, som for eksempel Teorien om planlagt atferd (Theory of Planned behavior). For utdyping, se for eksempel «Helsepsykologi» av Espnes og Smedslund (26), «Social Psychology and Health» av Stroebe (21) og Føllings artikkel i «BMC family practice» fra 2015 (22).}

Kompetanse i å snakke om endring er grunnleggende i arbeidet ved frisklivs­sentralen. Sam­taler om endring krever en tilstedeværende, åpen og lyttende holdning fra veileder. Å bli tatt på alvor og akseptert for de vanene man har, og i tillegg oppleve å få sosial støtte, er avgjø­rende for en god dialog og endringsprosess.

Motiverende intervju og andre metodiske tilnærminger

Motiverende intervju (MI) er en målrettet, empatisk og personsentrert samtalemetode. Metoden kan benyttes i samtaler om endring, individuelt og i grupper, uavhengig av tema. Målet er å øke brukerens bevissthet om egen situasjon og motivasjon for å endre atferd. Veileder styrer samtalen ved å stille spørs­mål som utforsker og styrker personens ønske om endring. Empati og respekt for personens selv­bestemmelse og egne valg er sentrale verdier. Endring skal skje på brukerens vilkår. Metoden har vist seg å ha god effekt i arbeidet med å endre levevaner, og som mer effektiv enn tradisjonell rådgivning (28–30). Mer informasjon om MI finnes på Helsedirektoratets temasider.

MI-Analyse er et nasjonalt veiledningssenter ved Kompetansesenter rus, region vest Bergen, Stiftelsen Bergensklinikkene. De tilbyr feedback og veiledning til fagpersoner som ønsker å få vurdert hvor godt de anvender metoden. Det finnes syv regionale kompetansesenter for rus (korus.no) som tilbyr opplæring, veiledning og vedlikehold i motiverende samtale.

• Motiverende samtale (korus.no)
• MI-analyse – last opp samtale for koding (mianalyse.no)

Det finnes flere kunnskapsbaserte metodiske tilnærminger til det å snakke om endring. For eksempel kan bruk av elementer og teknikker fra kognitiv atferdsterapi, som retter seg mot problemløsning og innsikt i sammenhengen mellom tenkning, handlinger og følelser, være effektivt (31). Tilnærmingene kan brukes i kombinasjon med MI (*). Se også kapittelet «Etablering og organisering», nettsiden om tilbud ved frisklivssentraler og kognitiv.no.

Alle frisklivssentraler skal ha et strukturert, individuelt tilpasset og tidsavgrenset tilbud om støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer. Tilbudet skal være kunnskaps­basert og ha et helhetsperspektiv. Å fremme fysisk og psykisk helse og vektlegge brukernes ressurser for helse er sentralt i tilbudet.

3.6.1 Strukturert oppfølging i 12 uker av gangen

Det er det strukturerte oppfølgingstilbudet som utgjør basistilbudet ved frisklivs­sentralen. Tilbudet skal være utformet slik at brukerne kan delta, uavhengig av helseutfordringer og diagnoser, og omfatter støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer. Det gjelder fysisk aktivitet, kosthold, tobakk, psykisk helse og søvn. Frisklivs­sentralen kan også gi veiledning ved risikofylt alkoholbruk. Helse­direktoratet har utarbeidet kurs, verktøy og materiell som kommunene kan benytte. Kommunen bør sørge for at tilbudet er tilgjengelig for målgruppen.

3.6.2 Fysisk aktivitet

Bevisstgjøring av aktivitetsvaner og støtte til fysisk aktivitet skjer gjennom individuelle helse­samtaler, temabaserte samlinger, ulike gruppetilbud og testing av fysisk form. Tilbudet skal være faglig forsvarlig. Veileder må ha kompetanse i bruk av fysisk aktivitet i forebygging og behandling for ulike diagnoser (33;34). Det anbefales at frisklivs­sentralen har gruppetrening i egen regi.

Fysisk aktivitet ved frisklivs­sentralen kjennetegnes av at personer med ulike helseutfordringer, dia­gno­ser, alder, fysisk form og kjønn deltar i samme gruppe. Aktiviteten skal tilrettelegges slik at brukerne, uavhengig av forutsetninger, får utbytte av treningen og opplever mestring. Grupper gir muligheter for sosial støtte og et utvidet nettverk. Veileder skal legge til rette for at miljøet i gruppen oppleves inklu­derende. Vedrørende tilpasning av tilbudet til ulike alders- og målgrupper, se kapittel 3.9 «Tilrettelegging av tilbudet for ulike alders- og målgrupper».

Trening og veiledning skal følge nasjonale anbefalinger for fysisk aktivitet (35). Det innebærer å bevisst­gjøre betydningen av å begrense stillesitting og å øke hverdagsaktiviteten.

Aktivitetshåndboken  – fysisk aktivitet i forebygging og behandling (33) og nasjonale faglige retningslinjer for forebygging og behandling av ulike diagnoser og tilstander (36–42), er gode verktøy for å kunne veilede brukerne. Reviderte anbefalinger for bruk av fysisk aktivitet i forebygging og behandling finnes i nasjonale faglige råd for fysisk aktivitet i forebygging og behandling.

Det anbefales å benytte aktiviteter som foregår ute og krever lite utstyr, for eksempel lekinspi­rert kondisjon-, intervall- og styrketrening med kroppen som belastning. Brukerne skal gjøres kjent med turmuligheter og aktuelle trenings- og aktivitetstilbud. Målet er at brukerne skal bli i stand til å fortsette med regelmessig fysisk aktivitet gjennom egen aktivitet, eller som del­takere i lokale tilbud.

Tidligere brukere kan være en viktig ressurs og motivasjon for nye brukere, og for etablering og gjen­nom­føring av likepersonstilbud. Bruk av støttekontakt eller treningskontakt kan være aktuelt.

Helsedirektoratet har utarbeidet Gode aktivtetsvaner – et samtaleverktøy/​undervisnings­materiell om fysisk aktivitet og stillesitting for bruk i helsetjenesten (43–45). Hensikten er å gjøre det enklere å veilede grupper og enkeltpersoner om bevegelse, fysisk aktivitet, trening, fysisk form og helse.

3.6.3 Test av fysisk form og funksjon

For at brukeren skal bli bevisst egne aktivitetsvaner og motivasjon, kan fysiske tester være nyttig. Frisklivs­sentralen kan gi tilbud om å teste fysisk form ved oppstart, etter 12 ukers oppfølging og på andre tidspunkt ved behov. Den som har henvist brukeren bør få informasjon om testresultatene.

Eksempler på aktuelle tester:

• 6 minutters gangtest (pdf)
• Submaksimal tredemølletest (pdf)

Borgs RPEskala (Ratings of Perceived Exertion) brukes for å vurdere opplevd anstrengelse. Mer informa­sjon om Borgs skala finnes i Aktivitetsdagboken (46) og i Aktivitetshåndboken (33). Mer informasjon om test av fysisk form og aktuelle tester finnes på Helsedirektoratets temasider om frisklivssentraler.

Regelmessig egenevaluering av gjennomført trening og aktivitet er et viktig redskap for å opprett­holde motivasjon. Her kan Aktivitetsdagboken, ulike apper og aktivitetsmålere være til hjelp.

Ressurser for mer informasjon

• Aktivitetsdagbok – for deg som vil bli i bedre form (46)
• Aktivitetshåndboken – fysisk aktivitet i forebygging og behandling (33)
• Gode aktivitetsvaner, veiledning for helsepersonell (PDF) (43)
• Gode aktivitetsvaner, oversikt over 12 tema (PDF) (44)
• Gode aktivitetsvaner, presentasjon (PPT) (45)
• Anbefalinger for økt fysisk aktivitet og tid i ro (35)
• Sterk og stødig (aldringoghelse.no)
• Basis - e-læring i fallforebyggende trening (basis-fallforebygging.no)
• Smart mosjon i arbeidslivet (48)
• Statistikk om fysisk aktivitet og stillesitting (49)
• Strategier og tiltak for økt fysisk aktivitet (50)
• Lev (helsenorge.no)
• Nasjonal Kompetansetjeneste Trening som medisin (stolav.no)

3.6.4 Kosthold

Oppfølging av brukere med behov for kostholdsendringer foregår gjennom individuelle helsesamtaler, temabaserte samlinger og kurset Bra mat for bedre helse (51). I tilbud til personer som har etablert sykdom kreves kompetanse om kosthold og ernæring i forebygging og behandling. Gruppetilbud kan gjennomføres i sam­arbeid med, eller av andre aktører. Tilbudet skal støtte brukerne i å gjøre varige kostholdsendringer som kan gi bedre helse, forebygge sykdom eller bidra til at de mestrer hverdagen med etablert sykdom bedre.

Frisklivssentraler bør informere om og oppfordre brukere med behov for annen eller videre oppfølging, til å benytte seg av andre tilgjengelige lokale og/eller digitale tilbud. Tilbudet ved frisklivs­sentralen og tilbud som frisklivs­sentralen samarbeider med, og henviser til, skal være basert på de nasjonale kost­rådene og relevante nasjonale faglige retningslinjer. Tilbudet ved frisklivssentralen skal være basert på de nasjonale kostrådene og relevante nasjonale retningslinjer.

Matvarefrekvensskjema, Matdagbok og annen kostregistrering kan være nyttige verktøy for bevisstgjøring og måling av effekt.

Helsedirektoratets kurs Bra mat for bedre helse er et inspirasjonskurs for endring av matvaner og mat­vare­valg, basert på de nasjonale kostrådene. Kurset kan være en god start for å få til varig endring av kostholdet. Det er både teoretisk og praktisk og vektlegger kostholdsendring over tid.

Evaluering viser at kurset gjør det enklere å planlegge sunne måltider og at det bidrar til å endre matvaner (52).

Personer som deltar i frisklivssentralens tilbud og har etablert sykdom og/eller et sammensatt sykdomsbilde, kan ha behov for diagnosespesifikk kost­veiledning knyttet til medisinsk behandling. Slik veiledning gis av klinisk ernæringsfysiolog. Fastlegen har medisinskfaglig oppfølgingsansvar for sine pasienter (220).

Ressurser for mer informasjon

• Helsedirektoratets kursmateriell til Bra mat for bedre helse
• Helsedirektoratets kostråd (54)
• Kostholdsplanleggeren.no (55)
• Matvaretabellen.no (56)
• KMI-kalkulator
• Kosthold og ernæring
• Lev (helsenorge.no)
• Matdagbok – for deg som vil bli mer bevisst på kostholdet

3.6.5 Tobakk

Støtte til snus- og røykeslutt på frisklivssentralene foregår gjennom individuell veiledning og snus- og røykesluttkurs. Tobakk og helse, snus- og røykeslutt kan tas opp i temabaserte samlinger. Hovedprin­sip­pene i tobakksavvenning er veiledning i kombinasjon med medikamentell behandling (59–61). Medikamentell behandling omfatter både reseptfrie og reseptbelagte legemidler.

Helsedirektoratet har utarbeidet en kursmal, Tobakksfri (63), som kan brukes av veiledere som skal holde snus- og røykesluttkurs. Tobakksfri egner seg også som utgangspunkt for individuell veiledning i snus- og røykeslutt.

Frisklivssentraler som ikke har slutteveilederkompetanse, eller ikke har kapasitet til å ha egne snus- og røykesluttgrupper, bør informere om og oppfordre til å benytte tilgjengelige sluttetilbud (64). Se helsenorge.no for en oversikt.

I arbeidet med tobakksavvenning er det viktig å samarbeide med tannhelsetjenesten, fastlegene, helse- og skolehelsetjenesten.

Ressurser for mer informasjon

• Helsedirektoratets kursmateriell Tobakksfri (63)
• Aktuell informasjon og tilbud for de som skal slutte med tobakk (helsenorge.no)
• Temaside om tobakk
• Nasjonal faglig retningslinje for røykeavvenning
• BOKA – røykfri dagbok
• Lev (helsenorge.no)

Alle kommuner bør ha tilbud til personer med milde til moderate psykiske plager, søvnvansker og risikofylt alkoholbruk. Disse kan for eksempel organiseres gjennom frisklivs­sentralen eller som et samarbeid mellom frisklivs­sentralen og andre kommunale helsetjenester som rask psykisk helsehjelp (RPH), eller andre lavterskeltilbud innen psykisk helse og rus. For personer med slike helse­plager, kan det være ekstra utfordrende å endre levevaner. Det er behov for diagnoseuavhengige og lett tilgjengelige tilbud på alle disse områdene (65;66). Under beskrives eksempler på aktuelle frisklivs-, lærings- og mestringstilbud.

3.7.1 Psykiske plager

Å delta i frisklivs­sentralens tilbud kan fremme psykisk helse og livskvalitet gjennom positive levevaner, opplevelse av mestring og økt evne til å håndtere belastninger. Det vil også kunne styrke sosiale nettverk (67).

Kurs i mestring av belastninger og psykiske plager

Det anbefales å tilby hjelp til innbyggere som har milde psykiske plager og belastninger i form av kurs i hverdagsglede (psykiskhelse.no) som er basert på fem råd for økt livskvalitet og sterkere psykisk helse (fhi.no). Kursdel­ta­kerne har rapportert om mer glede i hverdagen og økt livsmestring (68).

Kommunene kan også tilby kurs i mestring av belastning (KiB) og kurs i mestring av depresjon (KiD). KiB og KiD er evaluert og prøvd ut i Norge med god effekt (69;70). Kursene anbefales av Folkehelseinstituttet som et av de viktigste forebyggende tiltakene ved mild til moderat depresjon (71). Kursene reduserer depressive symptomer hos både ungdom og voksne. Deltakerne har 38 prosent mindre sann­synlighet for å utvikle alvorlig depresjon sammenlignet med dem som ikke deltar på kurs (72;73).

Veiledet selvhjelp

Veiledet selvhjelp anbefales som et av tiltakene frisklivs­sentralen kan igangsette ved mild til moderat depresjon (41). Veiledet selvhjelp innebærer at brukeren tilbys oppfølgende samtaler med helseperso­nell der konkrete erfaringer og utfordringer diskuteres. Samtalene kan foregå individuelt eller i grupper, og kan kombineres med selvhjelpsmateriell som brosjyrer, bøker, apper eller internettbaserte programmer.

Ressurser for mer informasjon

• Brosjyre: Enkle råd når livet er vanskelig (74)
• Helsedirektoratets temasider om psykisk helse, rus og avhengighet
• Lev (helsenorge.no)
• Hverdagsglede (psykiskhelse.no)
• Selvhjelp.no
• Tankevirus.no

3.7.2 Søvn og søvnvansker

Søvnvansker er et utbredt og undervurdert folkehelseproblem (71). Søvnvansker er vanlig i alle alders­grupper i befolkningen. 1 av 3 voksne har insomni (søvnløshet), som er den vanligste formen for søvn­vansker. Det er antatt at kunnskap og råd om søvnhygiene kan forebygge utvikling av søvnvansker og er et godt alternativ til sovemedisin (75;76).

Det anbefales at søvn tas opp som tema i helsesamtalen, og at de som har lettere søvnprob­lemer får veiledning i gode søvnvaner.

Frisklivs­sentralen kan tilby søvnkurs i egen regi eller i samarbeid med andre. Helsedirektoratet har utviklet en mal for søvnkurset Sov godt til bruk i frisklivssentraler. Søvn kan være tema på fagdager, temabaserte samlinger og i undervisning ved Frisklivs­sentralen.

Ressurser for mer informasjon

• Kursmateriell for søvnkurset Sov godt
• Helsedirektoratets temasider om søvn og søvnvansker (77)
• Folkehelseinstituttets temaside om søvn og søvnvansker (fhi.no)
• Nasjonal kompetansetjeneste for søvnsykdommer (sovno.no)

3.7.3 Risikofylt alkoholbruk

Det anbefales å snakke om alkohol og alkoholvaner, og eventuelt gi enkel veiledning knyttet til risikofylt alkoholbruk i helsesamtalen. Dersom det er behov for videre oppfølging og behand­ling, skal brukeren henvises til fastlege eller rusrådgiver i kommunen. Alkohol kan være tema på fagdager og temasam­linger ved frisklivs­sentralen. Dersom frisklivs­sentralen har kapasitet og kompetanse, kan lavterskel rusrådgiving inngå i frisklivs­sentralens tilbud, gjerne i sam­arbeid med andre tjenester.

De regionale kompetansesentrene for rus (KoRus) kan kontaktes for råd og veiledning. KoRus skal bidra til at det rusmiddelforebyggende arbeidet i kommunene baseres på systematisk kunnskap om rusmid­del­situasjonen og årsakssammenhenger. De skal også hjelpe kommunene med å iverksette kunnskaps­baserte strategier og tiltak. Se også kapittelet «Å snakke om endring» og les om kompetanse i kapittelet «Personell og kompetanse».

Ressurser for mer informasjon

• Helsedirektoratets temasider om psykisk helse, rus og avhengighet
• Snakk om rus (rop.no)
• Nasjonal alkoholstrategi 2021–2025 (regjeringen.no) (78)

Bruk av digitale verktøy gir muligheter for økt tilgjengelighet og å yte tjenester på nye måter. Mange kommuner har fått erfaring med å bruke nye digitale verktøy. Kommunale frisklivs­sentraler rapporterte i 2019 at digitale verktøy blir benyttet for gjennomføring av gruppetilbud og individuell oppfølging (79).

Bruk av digitale løsninger kan gjøre at tjenestene blir mer tilgjengelig for flere. Terskelen for å delta i tilbudet kan også bli lavere for noen. Digitaliserte tilbud vil kunne bidra til en mer ressurs­effek­tiv drift. Utvikling i bruk av digitale verktøy i primærhelsetjenesten er sentralt i tiden som kommer. Dette gjelder både for gjen­nom­føring av eksisterende tilbud og for likeverdig tilgang til tjenester av god kvalitet uavhengig av bosted.

Det er viktig å være oppmerksom på at digital kompetanse er avgjørende for muligheten til å benytte digitale tilbud (79). Digitale verktøy og oppfølging på avstand kan derfor være et godt supplement til, men ikke erstatte den sosiale kontakten og felleskapet som fysiske møter og grupper gir.

Målet om å skape pasientens helsetjeneste forutsetter at brukere har kunnskaper og ferdig­heter til å ivareta helsen sin på best mulig måte, også gjennom digitale tjenester og kanaler (80). Digital kompe­tanse innebærer kunnskaper og ferdigheter til å kunne bruke søkeverktøy, kritisk vurdere kilder og velge ut relevant digital helseinformasjon. Digital kompetanse handler også om evne og mulighet til å ta i bruk digitale helsetjenester. Det omfatter brukeres gene­relle digitale ferdigheter, slik som å kunne kommuni­sere via digitale kanaler og løse tekniske problemer knyttet til bruk av digitale enheter (80).

Tilbudene ved frisklivs­sentralen skal tilrettelegges og gjennomføres slik at alle i målgruppen kan delta, uavhengig av helseutfordringer. Veileder er helsepersonell og skal ha tilstrekkelig kompetanse til å gi generelle diagnoseorienterte råd slik at tilbudet er tilpasset den enkelte. Ved behov kan frisklivs­sent­ralen, i egen regi eller i samarbeid med andre, opprette tilbud spesielt tilpasset enkelte gruppers behov. Nedenfor beskrives behovet for tilpasning av til­budet til noen alders- og målgrupper. Det vises til aktuelle retningslinjer og strategier og hva som kan være nyttig å vurdere ved tilrettelegging av tilbud. For mer informasjon, se Helsedirektoratets temasider om frisklivssentraler.

3.9.1 Sammensatte helseutfordringer

Frisklivs­sentralens tilbud skal være tilpasset brukere med sammensatte helseutfordringer og skal tilrette­legges slik at brukere med ulike forutsetninger og flere diagnoser får utbytte av tilbudet og opplever mestring.

Komplekse helseutfordringer krever helhetlig tilnærming. Brukere med sammensatte helse­utfordringer kan ha behov for individuell oppfølging som adresserer flere tema samtidig. Utgangs­punktet er «Hva er viktig for deg?». For eksempel kan psykisk og fysisk helse knyttes tettere sammen ved å rette oppmerksomhet mot somatisk helse og levevaner hos brukere med psykiske lidelser, og mot psykiske plager hos brukere med somatisk sykdom (81).

I 2019 hadde 95 personer pr. 1000 innbyggere over 18 år flere kroniske sykdommer (kompleks multi­morbiditet) (82). Studier fra frisklivs­sentralene viser at av de som benytter tilbudet har 30 % kroniske helseutfordringer og mer enn en diagnose. 3 av 4 (75 %) hadde symptomer på angst og depresjon og høyt nivå av psykologisk stress (83). Gjennomsnittlig KMI var 32.4 (84).

Brukere med behov for flere tjenester må få sitt behov avklart, herunder arbeidsrettede tiltak som gir mulighet for mestring, retur til arbeidslivet og arbeidsdeltakelse. Kommunene bør etterspørre kompe­tanse fra spesialisthelsetjenesten på fagområder hvor det ikke er naturlig å ha spisskompetanse på kom­mu­nalt nivå. Det må utvikles god praksis for gjensidig veiledning og samarbeid mellom tjenester og nivå (85).

Lurt å tenke på:

• Hvem bør vi samarbeide med?
• Har vi behov for veiledning?
• Er det behov for samtidig oppfølging/behandling i flere tjenester?
• Hvordan kan tilbudet tilpasses den enkelte?
• Hvordan gjør vi aktuelle samarbeidspartnere kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Hvordan gjør vi innbyggere kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Egnet materiell og verktøy på helsedirektoratet.no eller helsenorge.no
• Hva har andre kommuner gjort?

3.9.2 Eldre

Kommunenes forebyggende arbeid blant eldre skal styrkes (17;65;86–90).

Bo trygt hjemme-reformen (regjeringen.no) har som et overordnet mål å bidra til at eldre kan bo trygt hjemme, og at behovet for helse- og omsorgstjenester blir utsatt gjennom bedre planlegging, styrket forebygging og mer målrettede tjenester. For utviklingen av tjenester til hjemmboende eldre er forebyggende og aktivitetsfremmende tjenester trukket frem som et av tre satsingsområder. Eldre kan ha behov for, og kan benytte, frisklivs­sentralens tilbud. Frisklivs­sentralen bør informere om sine tilbud på en slik måte at det når denne målgruppen.

Mange eldre opplever at det sosiale nettverket reduseres. Deltakelse i kurs og gruppetilbud gir mulighet for sosial støtte og styrket sosialt nettverk. Frisklivs­sentralen bør stimulere til, og samarbeide med andre aktører, om et mangfold av lett tilgjengelige tilbud til eldre.

Mange eldre er for lite fysisk aktive (91) og har behov for støtte til økt fysisk aktivitet. Fall er den hyp­pigste ulykkestype hos eldre, og trening er viktig i fallforebyggende arbeid (92). Frisklivs­sentralen bør bidra til dette gjennom å inkludere styrke- og balansetrening i sitt tilbud*. Frisklivs­sentralen bør infor­mere om aktuelle tilbud og veilede eldre til aktivitet i regi av lokale aktører**. Ved behov og kapasitet kan frisklivs­sentralen ha egne tilbud til eldre***.

Frisklivs­sentralen kan fremme helse og livskvalitet for eldre gjennom befolkningsrettede tiltak, slik som informasjon i lokalmedia, kampanjer og lokale arrangementer. Fastlege, rehabili­te­rings­institusjoner, hverdagsrehabiliteringsteam, seniorsentre, helse- og omsorgstjenesten, koordinerende enhet og ulike frivillige organisasjoner er viktige samarbeidspartnere.

Risikofaktorer for demens ser i hovedsak ut til å være de samme som risikofaktorene for hjerte- og kar­sykdommer. Tiltak som rettes mot forebygging av hjerte- og karsykdommer kan trolig også redusere antall tilfeller av demens (93–95).

Lurt å tenke på:

• Hvem bør vi samarbeide med?
• Har vi behov for veiledning?
• Hva har andre kommuner gjort?
• Hvordan kan vi tilpasse tilbud slik at eldre kan delta?
• Er det behov for å utvikle egne tilbud?
• Hvordan gjør vi aktuelle samarbeidspartnere kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Hvordan gjør vi eldre kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Egnet materiell og verktøy.

3.9.3 Gravide

Mange er motivert for å endre levevaner og ta ekstra godt vare på helsen under graviditet. Gravide har ofte spørsmål om, og trenger hjelp til, å etablere gode levevaner. Støtte til snus- og røykeslutt, fysisk aktivitet og gode matvaner, er særlig aktuelt.

Gravide kan delta i frisklivs­sentralens tilbud på samme måte som andre brukere. Deltakelse i fysisk aktivitet bør avklares med fastlege eller annen henviser. Fastlege, jordmor, helsestasjon, svangerskaps­poliklinikker og barselavdelinger i spesialisthelsetjenesten er viktige samarbeids­partnere med tanke på henvisning og oppfølging. Det samme gjelder bedrifts­helse­tjenesten og NAV ved behov for tilrettelegging av arbeid.

På Helsedirektoratets nettsider finnes retningslinjer for svangerskapsomsorgen (96) og mer informasjon, brosjyrer og veiledning for samtaler om levevaner med gravide (97).

Se blant annet Anbefalinger for fysisk aktivitet under svangerskap og etter fødsel (98), Aktivitets­håndboken – Graviditet (99).

Lurt å tenke på:

• Hvem bør vi samarbeide med?
• Har vi behov for veiledning?
• Hva har andre kommuner gjort?
• Hvordan kan tilbud tilpasses gravide?
• Hvordan gjør vi aktuelle samarbeidspartnere kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Hvordan gjør vi gravide kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Egnet materiell og verktøy.

3.9.4 Den samiske befolkningen

Helse- og omsorgstjenesten er forpliktet til å tilby like­verdige helsetjenester til den samiske befolk­ningen, og sørge for at det samiske perspektivet ivaretas. Med et likeverdig tjenestetilbud menes at alle med behov for helsetjenester har likeverdig tilgang på helsetjenester av god kvalitet, uavhengig av bosted, økonomi, sosial status, alder, kjønn og etnisk tilhørighet (102).

Samene er en heterogen gruppe med ulike samiske språk, kultur og bosettingsområder og dermed ulike behov. Én type tilpasning av helsetjenestene vil derfor ikke passe for alle samiske befolkningsgrupper (103). En kunnskapsoppsummering om samers bruk av helse- og omsorgs­tjenester konkluderer med at samer bruker helsetjenester i omtrent like stor grad som andre i befolkningen (104).

Helsepersonell må ha tilstrekkelig kunnskap om samisk kultur, historie, levesett og språk for å kunne gi tjenester tilpasset den samiske befolkningen. God og trygg kommunikasjon handler om pasienters mulighet for å bruke sitt eget språk og å bli møtt av en kultursensitiv tjeneste (105).

Den samiske befolkningens behov for helsetjenester skal ivaretas nasjonalt og kompetanse om samisk helse, språk og kultur må være tilgjengelig i alle deler av landet (106).

Lurt å tenke på:

• Har vi behov for mer kompetanse?
• Har vi behov for veiledning?
• Hvordan kan vi tilpasse tilbud slik at alle kan delta?
• Hvem bør vi samarbeid med?
• Hvordan gjør vi aktuelle samarbeidspartnere kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Hvordan gjør vi samisk befolkning kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Er det behov for bruk av tolk?
• Er det behov for å oversette informasjon og materiell?
• Egnet materiell og verktøy på temasiden om frisklivssentraler og Sámegiella - helsenorge.no
• Hva har andre kommuner gjort?

Ressurser for mer informasjon:

• E-læringsprogram om samer og nasjonale minoriteter på Læringsplattformen (dfo.no)
• eSANKS – Samisk kulturforståelse (esanks.no)
• Senter for samisk helseforskning (uit.no)
• SANKS – Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus (finnmarkssykehuset.no)
• Nasjonal handlingsplan for samiske helsetjenester (helse-nord.no)
• Sørsamisk helsenettverk (sorsamisk-helsenettverk.no)

3.9.5 Innvandrere

En del innvandrergrupper har stor risiko for og forekomst av ikke-smittsomme sykdommer, og dermed behov for kunnskap og støtte til endring av levevaner (107). Evalueringer har vist at det kan være vanskelig for helsetjenesten å nå frem med informasjon om tilbud til noen inn­vandrergrupper (108;109).

Frisklivs­sentralens tilbud skal være tilpasset brukere med annen kulturell og språklig bakgrunn enn norsk. Frisklivssentraler erfarer at tilbudet passer godt for brukere med innvandrer­bak­grunn, og at det er en viktig sosial arena og et godt integreringstiltak.

Begrensede norskkunnskaper, en annen forståelse av helse og sykdom samt manglende kunn­skap om helsetjenesten i Norge, kan føre til et underforbruk av helsetjenester (107). For å ivare­ta den lovfestede retten til helsehjelp (64), er det nødvendig med tiltak som gjør innvand­rer­befolkningen kjent med frisk­livs­­sentralens tilbud. Det kan være hensiktsmessig med opp­søkende virksomhet. Frisklivs­sentralen bør ha kontakt og dialog med ressurs- og nøkkel­personer i innvandrermiljøene. Samarbeid med innvandrer- og brukerorganisasjoner er viktig for å informere om tilbud, kartlegge behov og utvikle tilpassede tilbud. Det kan også gi kunn­skap om aktuelle kanaler for informasjon.

For å inkludere flest mulig bør behovet for egne tilbud vurderes, for eksempel grupper kun for kvinner. Disse kan drives av frisklivs­sentralen selv og i samarbeid med, eller av, andre aktører. Samarbeid med andre aktører om kompetanseutvikling og befolkningsrettede tiltak kan være aktuelt. Se også omtale av «Aktuelle samarbeidspartnere» i kapittelet «Oversikt og samarbeid».

Tolk skal benyttes ved behov. Det kan være nødvendig for å gi forsvarlig helsehjelp, informa­sjon og veiledning til pasienter og pårørende med begrensede norskkunnskaper. Det er spesielt viktig i helse­samtalen. Tolkeregisteret.no inneholder oversikt over tolkers formelle kompetanse. Se også Helsedirektoratets veiledning om tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten (110).

Det anbefales å vurdere om det er behov for å oversette viktig informasjon til enkelte minori­tets­språk. Skriftlig informasjon er imidlertid ikke alltid tilstrekkelig. I flere kulturer er den muntlige beskjeden den viktigste. Det anbefales om nødvendig å gi muntlige beskjeder, benytte visuell kommunikasjon og på ulike måter sjekke ut om informasjonen er forstått.

Se også FHIs temaside om migrasjonshelse og Kommunalt introduksjonsprogram (regjeringen.no).

Lurt å tenke på:

• Hvem bør vi samarbeid med?
• Hvordan gjør vi aktuelle samarbeidspartnere kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Er det behov for bruk av tolk?
• Har vi behov for veiledning?
• Hva har andre kommuner gjort?
• Hvordan kan vi tilpasse tilbud slik at alle kan delta?
• Hvordan gjør vi innvandrerbefolkningen kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Egnet materiell og verktøy.

3.9.6 Barn og unge

Kommunen har en viktig rolle når det gjelder å legge til rette for et helhetlig og samlet helse­tilbud til barn, unge og deres foresatte (12;87). Å fange opp risikopersoner og problemer tidlig, samt sette inn nødvendige forebyggende tiltak, er sentralt. Det må legges stor vekt på forebyggingsstrategier for barn og unge.

Overvekt og fedme er blant de tilstander som er krevende å behandle. Anbefaling om veiing og måling i Nasjonal retningslinje for helsestasjons- og skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom (111) peker på at det er behov for oppfølgingstilbud til barn og unge med vektproblemer, eller som har risiko for å utvikle dette. Helsestasjons- og skolehelse­tjenesten skal forebygge sykdom og fremme god fysisk og psykisk helse hos barn og unge.

Se Nasjonal faglig retningslinje for det helsefremmende og forebyggende arbeidet i helsestasjons- og skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom (111).

Barnevernsreformen trådte i kraft i 2022. Den gir kommunene mer ansvar på barneverns­området og skal styrke kommunenes forebyggende arbeid og tidlig innsats. Reformen regu­lerer først og fremst barnevernet, men målene skal nås gjennom endringer i hele oppvekst­sektoren i kommunen. Reformen omfatter tverrfaglig samhandling mellom de ulike kommu­nale tjenestene og nivåene. Målet er at utsatte barn og unge får hjelpen de trenger tidlig (113).

Frisklivs­sentralen kan være er en viktig samarbeidspartner for barn, unge og familier som har behov for hjelp til å endre levevaner og mestre helseutfordringer. Foresatte- og familie­pers­pektivet må vektlegges i utforming av tilbudene. Tall fra Statistisk sentralbyrå (2019) viser at drøyt en tredjedel av frisklivs­sentralene har tilbud til barn og unge og deres foresatte (114).

Lurt å tenke på:

• Hvem bør vi samarbeide med?
• Har vi behov for veiledning?
• Hva har andre kommuner gjort?
• Hvordan kan vi tilpasse tilbudet til barn, unge og deres foresatte?
• Er det behov for å utvikle egne tilbud?
• Hvordan gjør vi aktuelle samarbeidspartnere kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Hvordan gjør vi barn, unge og deres foresatte kjent med frisklivs­sentralens tilbud?
• Egnet materiell og verktøy.

_{* For eksempel: Basis (e-læring) og Sterk og stødig (aldringoghelse.no).}

_{** Informasjon på helsenorge.no om eldre og fysisk aktivitet.}

_{*** For eksempel Takk bare bra – kurs i forebygging og mestring av depresjon for personer over 60 år (aldringoghelse.no).}

Frisklivs­sentralens tilbud skal være generelt og diagnoseuavhengig. Frisklivs­sentralen kan tilby gruppe­basert, diagnosespesifikk informasjon og veiledning knyttet til levevaner og endring, og mestring av helseutfordringer. Det kan bidra til at brukere med langvarige helseplager og syk­dom kan leve bedre med sine helseutfordringer. Frisklivs­sentralen kan tilby diagnosespesi­fikke gruppetilbud i egen regi eller i samarbeid med andre. Slike tilbud skal ikke erstatte, men være et supplement til basistilbudet og øvrige tilbud beskrevet i kapitlene:

• 3.6 Basistilbudet ved frisklivssentralen
• 3.7 Andre aktuelle tilbud ved frisklivssentralen
• 3.8 Oppfølging ved bruk av digitale verktøy

Eventuelle diagnosespesifikke tilbud må være tilrettelagt og ledet av kompetent personell, med kunn­skap om sammenhengen mellom ulike sykdommer og fysisk aktivitet, kosthold, tobakk og alkohol og gjeldende anbefalinger for dette. Aktuelle samarbeidspartnere er blant annet spesialisthelsetje­nes­ten, diabetessykepleier, kreftkoordinator i kommunen og pasient­organisasjoner. Spesialisthelsetjenesten har veiledningsansvar og kommunen bør søke veiled­ning ved behov. Det bør være samarbeid om kompetanseutveksling. Frisklivs­sentralen skal ikke drive indivi­duell, diagnosespesifikk medisinsk behandling, men deltagelse i frisklivs­sentralens tilbud kan være en del av behandlingen/rehabiliteringen (115).

Veileder for rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator beskriver mål og anbe­falinger for kommunale lærings- og mestringstilbud. Se også 5.6.3.2 «Habiliterings- og rehabiliteringstjenesten og koordinerende enhet» og 5.6.3.3 «Kommunale lærings- og mestringstilbud» i kapittel «Oversikt og samarbeid» og mestring.no.

Endring av levevaner er for mange en langvarig prosess. Så tidlig som mulig bør oppmerk­somheten rettes mot tiden etter avsluttet tilbud ved frisklivs­sentralen. Se også kapittel 3.1 «Strukturert og tilpasset tilbud».

Frisklivs­sentralen skal ha kjennskap til relevante lokale tilbud og lede videre til disse når det er aktuelt. Dette kan være tilbud i regi av frivillige lag og foreninger, brukerorganisasjoner, like­personstilbud, andre lærings- og mestringstilbud og tilbud som gis av offentlige og private aktører. Frisklivs­sentralen bør ha jevnlig kontakt med disse og samarbeide med koordinerende enhet i kommunen og spesialisthelsetjenesten (116).

Mulighet for å prøve ut ulike lokale tilbud og aktiviteter, kan være til hjelp. Det vil være opptil brukeren, i samarbeid med frisklivs­sentralen, å finne frem til relevante tilbud. Noen brukere kan ha behov for flere oppfølgingsperioder (117).

Frisklivs­sentralen kan oppdage behov for, stimulere til og være en pådriver for etablering av lett tilgjengelige aktiviteter og tilbud i regi av andre tjenester og organisasjoner. Hensikten er å bidra til et mangfold av lokale tilbud som utfyller hverandre.

Brukere har erfaring som kan være verdifull for andre brukere. Gjensidig utveksling av erfa­ringer, hjelp og støtte kan gi økt kunnskap om egen situasjon og mestringsopplevelser. Like­personer kan for eksem­pel gjøre avtaler med brukere og være følge til og fra kurs, grupper, trening og annen aktivitet. De kan også etablere egne grupper. Ansatte ved frisklivs­sentralen bør ha kunnskap om selvorganisert selvhjelp (118). Mange brukere kan ha nytte av å delta i en selvhjelpsgruppe. Frisklivs­sentralen kan ha en støttefunksjon og bidra til etablering av like­persons­grupper.

Forskning på norske frisklivssentraler er et ungt forskningsfelt. Foreløpig er det gjennomført få store, kontrollerte studier. Mange av studiene er små og har varierende kvalitet, men samlet viser de gode resultater:

Individuelt tilpasset oppfølging i frisklivs­sentralen kan gi økt aktivitetsnivå (67;121–124), bedret fysisk form (122;124;125), redusert kroppsmasseindeks (KMI) (122;124) og bedring i selvopplevd helse (122;123;125–128) og livskvalitet (84;129;130). Den positive endringen er delvis opprettholdt etter 6, 12 og 15 måneder (67;121;123–125;129).

Deltakelse i frisklivsentralens tilbud ser ut til å gi kunnskap, ferdigheter og kompetanse til å fortsette med fysisk aktivitet etter oppfølgingsperioden (131). En studie viser at 45 prosent av de som fullførte 12‑ukerstilbudet rapporterte at de hadde greid å gjøre forbedringer i kostholdet (121).

En randomisert, kontrollert studie fant signifikant redusert livvidde, fettprosent og fettmasse etter 6–12 uker. Fettmassen var signifikant redusert også etter 12 måneder hos deltakerne ved frisklivs­sent­ralen sammenliknet med de som ikke fikk oppfølging (132). Deltakelse i Bra mat for bedre helse kurs ved frisklivssentraler ser ut til å gi økt kunnskap om kosthold, økt motiva­sjon til å endre kostvaner, signifi­kant redusert bruk av mettet fett og større kunnskap om mettet versus umettet fett (52).

Det er begrenset med datagrunnlag fra norske frisklivssentraler på endring av tobakksvaner.

Studier viser at deltakelse i frisklivs­sentralens tilbud ga økt motivasjon til å gjøre endringer i livsstil og fortsette med aktiviteter etter oppfølgingsperioden gjennom at de har:

• fått økt kunnskap og bevissthet om aktuelle levevaneområder (67;121;131;133–140).
• opplevd sosial støtte og sosialt fellesskap fra deltakere og ansatte (67;121;131;133–136;138–140).
• fått økt kunnskap og økt bevissthet om aktuelle levevaneområder (67;131;133–138;140).
• opplevd trygghet gjennom faglig kompetanse hos de ansatte (131;134;138–140).
• fått faste avtaler, struktur på treningen og opplevd positiv forpliktelse (131;133;134;138;140).

De som får støtte til å endre levevaner har større sjanse for å lykkes enn de som prøver på egenhånd (141–144). Kostnadene til rådgivning er forholdsvis lave sammenliknet med kostnader til annen behandling (145). Befolkningen har høy tillit til helsepersonell når det gjelder informasjon og råd om levevaner (146).

Personer med økt risiko for eller etablert sykdom, som får støtte til fysisk aktivitet over 10–14 uker, øker sitt fysiske aktivitetsnivå i, og inntil tre måneder etter, oppfølgingsperioden. «Trening på resept» har effekt i form av økt aktivitetsnivå, livskvalitet og økt fysisk form på kort og mellomlang sikt, og er mer effektivt enn kun muntlig rådgivning (147;148). Vi vet mindre om effekter på lang sikt (149).

Strukturert oppfølging fra helsepersonell for økt fysisk aktivitet som inkluderer hele livsstilen, forsterker økningen i aktivitetsnivå (150). Oppfølging ut over ett år ser ikke ut til å gi bedre effekt på endringer i fysisk aktivitet og kosthold, enn tiltak med varighet i inntil ett år (141;151).

Å slutte å røyke gir raskt redusert risiko for sykdomsutvikling (152). Den som slutter før 40 års alder har ikke økt risiko for tidlig død på grunn av røyking (153). Blant de som forsøker å slutte å røyke uten hjelp, er det kun ca. 2–3 prosent som lykkes med å bli røykfrie på et gitt forsøk. Med hjelp og støtte kan sannsynligheten for å lykkes mangedobles. Slutteeffekten øker med intensiteten på hjelpen (142). Strukturert veiledning gjennom flere møter over tid vil gi større effekt på røykeslutt enn kun minimal intervensjon (*) (142). Med strukturert veiledning og medikamentell støtte kan opptil 40 prosent lykkes med røykeslutt på ett gitt forsøk (154). Individuell veiledning gir like gode resultater som tobakksavvenning i grupper (155–157).

Det er dokumentasjon for at kostholdsveiledning kan forebygge helseutfordringer som har sammenheng med både overvekt, vekttap og kronisk sykdom (158–161).

(*) Minimal intervensjon omfatter tre enkle spørsmål som kan gjennomføres av alt helsepersonell:

1. Røyker du?
2. Hva tenker du om det?
3. Jeg vil anbefale deg å slutte, og jeg kan hjelpe deg.

Mål for helsegevinst og helsetap

Helsegevinst kan måles i form av kvalitetsjusterte leveår (Qulity Adjusted Life Years, QALY). Et kvalitets­justert leveår vil si et leveår med god helse. Helsetap kan måles i form av tapte leveår og leveår med nedsatt helse eller uførhet (Disability Adjusted Life Years, DALY). Målene, QALY og DALY, er basert på vurderinger av folks helsemessige livskvalitet ved ulike helsetilstander og benyttes ofte i forbindelse med samfunnsøkonomiske analyser av helsetiltak (162). Helsetapet i den norske befolkningen utgjør, sammen med helsetjenestekostnadene og produksjonstapet, de samfunnsøkonomiske kostnadene relatert til sykdom og ulykker (163).

Personer som er fysisk inaktive, røyker og er overvektige, kan forvente et tap på 15–25 leveår med god livskvalitet (QALY) (164). Personer som blir fysisk aktive, slutter å røyke og går ned i vekt kan vinne om­trent samme antall leveår med god livskvalitet. Det vil si at støtte til endring av levevaner og andre tiltak som bedrer kostholdet eller øker det fysiske aktivitetsnivået i befolkningen, vil kunne være samfunns­øko­nomisk gunstig, og velferdsgevinsten potensielt stor. Det er imidlertid ikke lett å få dokumentert de langsiktige helseeffektene av tiltak som har som målsetting å endre levevaner (165). Under følger noen eksempler på effekt- og kostnadsvurderinger for ulike risikofaktorer og forebyggende tiltak.

Eksempler på effekt- og kostnadsvurderinger av forebyggende tiltak

En stor del av sykdomsbyrden (DALY) i Norge skyldes hjerte- og karsykdom, diabetes, kols, kreft, muskel- og skjelettplager, angst og depresjon (119). Dette er sykdommer som i stor grad har sammenheng med levevanene våre, og som både direkte og indirekte medfører et betydelig helse- og velferdstap gjennom tap av leveår og livskvalitet, tap av arbeidskraft og store kostnader til behandling i helsevesenet (164). Røyking, dårlig kosthold og for lite fysisk aktivitet er de viktigste risikofaktorene.

De samfunnsøkonomiske kostnadene ved røyking i Norge er anslått til å være opp mot 80 milliarder kr per år. I dette anslaget inngår en økonomisk verdsetting av ca. 150–180 000 tapte kvalitetsjusterte leveår (QALYs) (166). Totalt anslås samfunnskostnadene å være omtrent 700 mrd. norske kroner i form av velferdstap, 150 mrd. i form av produksjonstap, og 230 mrd. for behandlingskostnader.

Samlede samfunnsomkostninger relatert til sykdommer knyttet til fysisk inaktivitet, overvekt og usunt kosthold anslås til 1–2 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) (36).

Fysisk aktivitet og kostholdsendring kan forebygge og være en effektiv behandling, eller del av behandling og rehabilitering av en rekke sykdommer (33;53;167).

Danske rapporter viser at dersom fysisk inaktive blir moderat fysisk aktive, vil det årlig kunne medføre ca. 2,5 millioner færre henvendelser til allmennpraksis (168), en betydelig reduksjon i innleggelser på sykehus (169), ca. 3 millioner færre fraværsdager (168), og mer enn 1000 færre tilfeller av førtidspensjon (169).

Oppfølging av fysisk aktivitet og kosthold over tre år gir flere kvalitetsjusterte leveår (QALYs) og færre besøk hos fastlegen (170).

Kost- og mosjonsendringer kan forebygge utvikling av diabetes 2 hos risikopersoner (144;171–174), og være en like effektiv behandling som insulin hos personer med diabetes 2 (175). Det er dokumentert at støtte til endring av levevaner kan være billigere enn medikamentell behandling (176). Individuell kostveiledning gitt av ernæringsfysiolog kan gi en kostnads­besparelse (81). Målrettet kostholds­veiled­ning til personer med høyt kolesterol og/eller glukoseintoleranse, har vist seg å være mer kostnadseffektivt enn medikamenter (170;177;178).

Dersom det gjennomsnittlige saltforbruket reduseres med ca. 3 gram per dag, er det beregnet at antall nye tilfeller av hjerte-karsykdom vil minske med ca. 10 prosent. I tillegg vil ca. 400 000 færre personer få høyt blodtrykk og det blir færre tilfeller av hjerneslag (179;180). Dette tilsva­rer en årlig besparelse på 1–2 milliarder kroner (181).

Beregninger viser at en fysisk inaktiv 55-åring som øker aktivitetsnivået slik at han tilfredsstiller de nasjo­nale anbefalingene for daglig fysisk aktivitet, vil vinne ca. 4 QALY (182). En QALY tilsva­rer 1 million kroner (2012 kroner) (183). En 100 prosent stilling i frisklivs­sentralen koster ca. 650 000,– og hjelper i gjennomsnitt 98 personer pr år med å endre levevaner (114). De som bruker frisklivs­sentralens tilbud ville sannsynligvis ikke klart å endre sine levevaner på egen hånd. Dersom hver fulltidsstilling i frisklivs­sentralen hjelper minst en inaktiv person til et aktivitetsnivå lik de nasjonale anbefalingene, ser den sam­funnsøkonomiske gevinsten av innsatsen ut til å kunne være flere ganger stillingskostnaden. Gevins­ter knyttet til brukernes gunstige endringer i kosthold, tobakksbruk, kroppsvekt eller økt arbeids­del­takelse kommer i tillegg. Det samme gjelder frisklivs­sentralens innsats i det lokale folkehelsearbeidet.

Kommunene er pålagt å gi befolkningen helsefremmende og forebyggende helsetilbud (12). Frisklivs­sentraler, i tråd med denne veilederen, er utviklet og utprøvd i kommunene og er en anbefalt måte å organisere slike helsetjenester på. Frisklivs­sentralene gir kunnskapsbasert oppfølging til de som har høy risiko for, eller har utviklet sykdom, og utfører oppgaver som kommunene har plikt til å løse (184).

Manglende hjelp til endring av levevaner, mestring av helseutfordringer eller lite koordinerte tilbud, kan medføre at befolkningen ikke får den helsehjelpen de har behov for. De kan dermed bli sykere og mer hjelpetrengende enn nødvendig. Med utgangspunkt i fremtidige helseutfordringer er det behov for å styrke de helsefremmende og forebyggende helse­tjenestene i kommunen (17). Både kommuner og helseforetak skal sikre tilbud som bidrar til læring og mestring. Lærings- og mestringstilbud, herunder tilbud i frisklivssentraler, er sentralt innhold i sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabili­tering (3). For lite satsing på forebygging, tidlig intervensjon og tilbud til risikogrupper, vil sannsynligvis medføre økende forbruk av og utgifter til andre helsetjenester og mer ressurskrevende behandling (170).

Frisklivs­sentralene er en viktig aktør i kommunens folkehelsearbeid. Ut fra en analyse av KOSTRA-data fra 2013 (184) ser det ut til at kommuner med frisklivssentraler har kommet lenger i arbeidet med å skaffe seg systematisk oversikt over helsetilstanden i befolkningen og særlige utfordringer knyttet til folkehelsen. Kommuner uten frisklivssentral har større utford­ringer med sosial ulikhet og flere uføre (184).

I Norge preges sykdomsbildet av kroniske sykdommer som diabetes, kols, hjerte- og kar­syk­dom, kreft, muskel-skjelett- og psykiske plager og lidelser (94;119;120). Sosial isolasjon, ensom­het og mangel på sosial støtte, søvnvansker, overvekt og fedme er også sentrale utfordringer (185;186), som kan medføre dårlig helse og livskvalitet (36). Kreft og hjerte-karsykdommer tar flest liv. Samlet sett er muskelskjelett­lidelser den diagnose­grup­pen som «plager flest og koster mest» (71;187), og den vanligste årsaken til sykefravær og uførhet (188).

Søvnvansker er et utbredt helseproblem som, hvis det står på over tid, kan gi redusert over­skudd og livskvalitet (71;189). Én av syv voksne har kroniske søvnvansker (insomni), og ca. én av tre har ukentlige søvnvansker (77). Det anslås at omkring 85 prosent av dem som lider av søvnvansker forblir ubehandlet for denne tilstanden (71). Behandling uten medikamenter, som blant annet kan tilbys av frisklivssent­raler, gir bedre effekt både på kort og lang sikt (190–192).

De fire viktigste risikofaktorene for sykdommene som dominerer utfordringsbildet, er felles: usunt kosthold, fysisk inaktivitet, tobakk og risikofylt alkoholbruk (188;193;194). Vaner henger sammen. De som røyker er for eksempel også oftere overvektige og fysisk inaktive (195). Det forsterker risikoen for sykdomsutvikling.

Somatisk og psykisk helse henger sammen. Personer med psykiske lidelser har i større grad ugunstige levevaner; de røyker mer, er mindre fysisk aktive og har et dårligere kosthold enn befolkningen forøvrig. De har også økt sykelighet og dødelighet av somatiske sykdommer (196). Samtidig er somatisk sykdom, kroniske tilstander, smerter og søvnproblemer viktige risikofaktor for utvikling av psykiske helseprob­lemer (71). En helhetlig og helsefremmende tilnærming, slik frisklivs­sentralene tilbyr, er derfor viktig.

Dagens helseutfordringer kan i stor grad forebygges og mestres ved hjelp av støtte til livsstils­endring, sosiale nettverk og satsing på tiltak som fremmer sunne levevaner i befolkningen (95). For eksempel kan fysisk aktivitet bidra til at vi kan stå lenger i arbeid, at vi kan være selvhjulpne lengst mulig og redusere behovet for helse- og omsorgstjenester (34). I tillegg til tverrsektorielt og befolkningsrettet arbeid, er spesifikke tiltak i regi av helse- og omsorgstjenesten, slik som tilbudet i frisklivssentraler, nød­vendig (5;12). Frisklivs­sentralens tilbud tar utgangspunkt i brukerens målsetting og funksjon, den enkeltes behov og eventuell diagnose i planlegging og gjennomføring. De risikofaktorene og helseutfordringene som oftest fører til henvisning er overvekt, fysisk inaktivitet, diabetes type 2, muskel- og skjelettlidelser, hjerte- og karsykdom, kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og psykiske lidelser, samt kombinasjoner av disse (67;124).

Det strukturerte tilbudet ved frisklivs­sentralen kan fremme psykiske helse og livskvalitet gjennom økt fysisk form, bedret kosthold, søvn, velvære, mestring og evne til å takle motgang og belastninger generelt (41). Det kan virke forebyggende slik at personer som har psykiske plager, eller viser tegn på psykisk lidelse, ikke utvikler klinisk sykdom. Deltakelse i kurs og gruppebaserte tilbud, kan være viktig for å etablere og styrke sosiale nettverk, og stimulere til at flere opplever sosial støtte.

Et økende antall personer har sammensatte helseutfordringer, det vil si mer enn en fysisk eller psykisk helseplage. Sykdomsspesifikk behandling blir ofte mer vektlagt enn en helhetlig tilnær­ming, selv om en helhetlig tilnærming ville gitt vesentlig større helsegevinst (95). Frisklivs­sent­ralen samarbeider systema­tisk med andre offentlige, private og frivillige aktører og har en helsefremmende, diagnoseuavhengig og helhetlig tilnærming i sitt tilbud. Det kan bidra til at brukere med sammensatte helseutfordringer får bedre utbytte av helsetjenestene, og gi større helsegevinst enn behandling rettet kun mot enkeltdiagnoser eller helseproblemer.

Det er et stort potensial i å forebygge fedme gjennom endring av levevaner hos personer som er over­vektige (KMI> 25) (197). Når fedme først er et faktum, gjør imidlertid biologiske mekanis­mer i kroppen det vanskelig å oppnå varig vektreduksjon (197). Støtte til endring av levevaner er viktig for denne grup­pen, men ofte må det også annen kostbar og langvarig behandling til. Forebyggende arbeid og tidlig støtte til endring av levevaner er derfor helt nødvendig for å redusere vektrelaterte helseplager og sykdom. Frisklivs­sentralene har spesiell kompetanse på endringsarbeid. God samhandling og kompe­tanse­utveksling mellom frisklivs­sentralen, fast­lege, NAV og spesialisthelsetjenesten er viktig i oppfølging av de som skal ha behandling for overvekt/fedme.

Sosiale ulikheter i levevaner har stor betydning for sosial ulikhet i helse (109;198). I Norge er det for eksempel mer enn tre ganger så mange røykere blant de som bare har grunnskole­utdan­ning, sammen­liknet med de som har utdanning fra universitet eller høgskole (199). Antall personer som oppfyller de nasjonale anbefalingene for fysisk aktivitet øker med utdannings­lengden (34;200). De med lang utdan­ning spiser mer kornvarer, grønnsaker, frukt og bær, og har mindre forbruk av saft og brus, enn de med kort utdanning (201). Ensomhet er mest utbredt i grupper med lav utdanning (202).

Samlet sett forklarer hjerte- og karsykdommer, sammen med lungekreft og kols, mer enn 60 % av de sosiale forskjellene i for tidlig død. Noen grupper i befolkningen har spesielt høy risiko (95). Dette krever målrettede tiltak.

De som benytter frisklivs­sentralens tilbud er i hovedsak personer som ikke finner seg til rette i andre kurs og aktivitetstilbud lokalt. Brukerne er i dårligere fysisk form enn gjennomsnittet av friske personer på samme alder (122;124;125). De oppsøker ofte ikke tilbud på egenhånd. Blant brukerne ved frisklivs­sentralen er det flere med lavere utdanning (grunnskole/​videre­gående skole) enn i normalbefolkningen (67;121;123–125;127). Rundt halvparten er helt eller delvis i arbeid (67;121;123;124;127), helt eller delvis sykemeldt, eller mottar andre trygde­ytelser (67;121;123;124;127). Ved å gi oppfølging og støtte til endring av levevaner for de som trenger det mest, kan frisklivs­sentralene bidra til å redusere de sosiale forskjellene i levevaner og helse (117).

I Norge øker befolkningen relativt raskt. Det anslås at antall innbyggere vil passere 6 mill. i 2031. Den antatte veksten henger i hovedsak sammen med innvandring og fortsatt økning i forventet levealder (203).

Andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre har økt de siste tiårene og utgjør i dag 19 prosent av Norges befolkning (204). Færre innvandrere enn nordmenn oppgir å ha god helse. Opprinnelsesland, innvandringsårsak og botid i Norge har betydning for helsa (94;205). Erfaring fra frisklivssentraler i kommuner med høy andel innvandrere viser at deltakelse i tilbudet fremmer både helse og integrering. Frisklivs­sentralen kan være en viktig sosial arena. Gruppetilbud og introduksjon til lokale aktivitetstilbud gir mulighet til å knytte kontakter og bygge sosialt nettverk.

For mennesker i arbeidsfør alder er arbeidstilknytning viktig for helse og livskvalitet. Frisklivs­sentralen gir hjelp som bedrer funksjon, forebygger helsesvikt, og styrker den enkeltes mulig­heter for å være i arbeid. Frisklivs­sentralen gir helsehjelp som gjør at eldre kan opprettholde funksjon og livskvalitet lenger. Frisklivs­sentralene kan også delta i utvikling av helsetjenestens tilbud til barn og unge med helseutfordringer (87), samt personer som har få sosiale kontakter (206) og personer som ikke finner seg til rette i eksisterende aktivitetstilbud.

Frisklivs­sentralen skal bidra til å ivareta flere av kommunens lovpålagte plikter om å «forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, skade, lidelse og nedsatt funksjonsevne» (1) (jf. § 1‑1). Omfang av og innhold i tjenesten må ta utgangspunkt i og samsvare med innbyggernes behov (5) (jf. § 5 a–c). Før etablering bør kommunen med utgangspunkt i folkehelseprofilene, annen relevant statis­tikk og oversikt over eksisterende tjenester og tilbud i kommunen, utrede behovene for bemanning, kompetanse og budsjett. Behov og muligheter for samarbeid med andre kommuner om etablering bør også vurderes. Etablering av frisklivs­sentralen må behand­les og vedtas i formannskap/kommunestyret og driften forankres i kommunale planer og budsjett. Kommuneoverlegen har som medisinskfaglig råd­giver en sentral rolle i arbeidet med å planlegge, forankre og organisere frisklivs­sentralen som en del av helsetjenesten og folkehelsearbeidet i kommunen (121).

Frisklivs­sentralen er en helsetjeneste og en del av kommunens helhetlige helse- og omsorgs­tjenester (12). Det anbefales derfor at frisklivs­sentralen plasseres organisatorisk i kommunens helse- og omsorgs­tjenester. Det skal tilrettelegges for samarbeid med blant annet, habili­te­rings- og rehabiliterings­tje­nes­ter, koordinerende enhet, ulike lærings- og mestringstilbud, psykisk helsetjeneste, NAV samt helse­sta­sjons- og skolehelsetjeneste. Samorganisering kan være en styrke for samhandlingen med andre sekto­rer, tjenester og tilbud, og bør vurderes. Organisering og lokalisering må også vurderes ut fra hva som er hensiktsmessig ut fra innbyg­gernes behov. Det kan gi bedre utnyttelse av ressurser og kompe­tanse og tettere samhandling om henvisning, oppfølging av brukere og utvikling av tilbud. Virksomheten i frisk­livs­­sentralene må organiseres slik at helsepersonell blir i stand til å overholde sine plikter i henhold til helse­personelloven med forskrifter (207;208).

Det anbefales å samlokalisere frisklivs­sentralen med andre kommunale tjenester og tilbud. Det er en fordel at frisklivs­sentralen har en beliggenhet som gjør at den er lett tilgjengelig for alle innbyggere i kommunen. Geografiske hensyn, kommunens helseprofil og eksisterende tilbud vil kunne påvirke valg av lokalisering og organisering. For eksempel er det flere kommuner som samlokaliserer frisklivssentraler og andre tjenester i helsehus eller lokalmedisinske sentre. Noen organiserer frisklivssentraler og kommu­nale lærings- og mestringstilbud som en felles tjeneste. Det bør sikres en god tilknytning til kommunens habiliterings- og rehabiliterings­tjeneste (209).

Samarbeid med andre kommuner om en frisklivssentral kan være hensiktsmessig, spesielt for små kommuner. Teknologiske og digitale løsninger kan bidra til å utjevne geografiske avstan­der og er sentralt for å gi et likeverdig og tilgjengelig tilbud. Det kan gi mulighet for styrket og bredere kompe­tanse, bedre kvalitet og ressursutnyttelse og et mer robust og tilgjengelig tilbud til innbyggerne. Interkommunalt samarbeid kan innebære at flere kommuner etablerer en felles frisklivssentral, eller at kommuner samarbeider om tilbud og kompetanse, utstyr, lokaler og andre ressurser. Kommuner kan også inngå samarbeidsavtaler om for eksempel utviklings­prosjekt, ansettelse av personell med spesiell kompetanse og/eller kompetansehevende tiltak for personell i kommunene.

Frisklivs­sentralen må ut fra befolkningsgrunnlag ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å ivareta kravet om faglig forsvarlighet, og kunne gi tilbud i samsvar med befolkningens behov.

5.3.1 Dimensjonering

Forebyggende og helsefremmende helsetilbud, slik som støtte til endring av levevaner og mestring av helseutfordringer, skal være en integrert del av behandling og rehabilitering (2). Frisklivs­sentralens tilbud og kompetanse skal være utfyl­lende til andre tjenester og bidra til å styrke sammenhengende og koordinerte helsetjenester og forløp. Frisklivs­sentralens tilbud kan være aktuelt på ulike tidspunkt i et pasientforløp.

Frisklivs­sentralen bør som et minimum ha tilstrekkelig antall fast ansatte til at basistilbudet kan gjen­nom­føres på en faglig forsvarlig måte, og i tråd med anbefalingene i kapittelet «Basistilbudet ved frisklivssentralen».

Frisklivs­sentralen kan være en ressurs og samarbeidspartner i kommunens arbeid med andre helsefrem­mende og forebyggende oppgaver knyttet til levevaner og mestring av helseutford­ringer. Det gjelder for eksempel bidrag til oversikt over helsetilstand, planarbeid og råd og veiledning til befolkningen. Ansatt­ressurser ved frisklivs­sentralen må for øvrig ses i sammenheng med kommunes samlede behov.

5.3.2 Kompetanse

Arbeidet ved frisklivs­sentralen skal være tverrfaglig. Anbefalt utdanning for personell ved frisklivs­sent­ralen er høgskole-/universitetsutdanning innen helsefag, inkludert fagområder som fysisk aktivitet, ernæring, psykisk helse, helsefremmende og forebyggende arbeid og folkehelse.

Kompetanse i tverrfaglig arbeid er nødvendig for å kunne løse frisklivs­sentralens oppgaver.

Kunnskap om, og ferdigheter i, kunnskapsbaserte, effektive metoder for endring av levevaner og helse­peda­gogikk er grunnleggende. Det omfatter teoretisk kunnskap om ulike metodiske tilnærminger til det å snakke om endring og mestring, samt ferdigheter i ulike metoder og teknikker.

Personell ved frisklivs­sentralen skal som et minimum ha grunnleggende kompetanse i samtale­metoden Motiverende intervju (MI). Det innebærer tre dager veilederkurs pluss arbeidskrav. I tillegg bør de ha fordypningskurs, kollegabasert veiledning og videreutdanning innen MI. De regionale kompetansentre for rus (KoRus) tilbyr opplæring i MI. Det er også etablert MI-nettverk i hver helseregion.

Det anbefales i tillegg å ha kompetanse i andre kunnskapsbaserte metodiske tilnærminger. For eksem­pel kognitiv atferdsterapi, som retter seg mot problemløsning og innsikt i sammen­hengen mellom tenkning, handlinger og følelser. Tilnærmingen kan med fordel brukes i kombi­na­sjon med MI. Se også kognitiv.no.

5.3.3 Veilederkurs for ansatte ved frisklivssentraler

Helsedirektoratet har utviklet flere veilederkurs for å understøtte kunnskapsbasert praksis og effektivt arbeid ved frisklivs­sentralene:

• Bra mat for bedre helse
• Fysisk aktivitet
• Snus- og røykeslutt
• Sov godt

Det anbefales at alle ansatte ved frisklivssentraler deltar på disse veilederkursene. Helsedirektoratets kurs og webinarer blir kunngjort fortløpende.

Rådet for psykisk helse tilbyr kurslederkurs i Hverdagsglede (psykiskhelse.no) (210;211)

Akademiet tilbyr kurslederkurs i Kurs i mestring av depresjon (KiD) og Kurs i mestring av belastning (KiB) (aof.no). Se Aldring og helse for kurslederkurs i Kurs i mestring av depresjon for personer over 60 år (Takk bare bra!) 

For kurslederkurs i tankevirus, se tankevirus.no.

5.3.4 Faglig forsvarlighet

Faglig ansvarlig for frisklivs­sentralen bør være autorisert helsepersonell med minimum tre års høyere utdanning. Kommunen har et lovhjemlet ansvar for at tjenestene er faglig forsvar­lige, jf. helse- og omsorgstjenesteloven (lovdata.no) (12) § 4-1, Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no) (207) og helsepersonelloven (lovdata.no) (208) §§ 4 og 16 og helsetilsynsloven, § 2-3. Se mer om helsepersonelloven med forskrifter (208) i kapittelet «Lover og forskrifter».

Alt personell som utfører helsehjelp på en frisklivssentral er omfattet av helsepersonelloven (208). Det er uavhengig av om den ansatte har helsefaglig profesjonsutdanning eller annen faglig bakgrunn. Det avgjørende er at hjelpen som gis anses som helsehjelp. Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål.

Helsesamtaler og veiledning av brukere på frisklivs­sentralen anses som helsehjelp. Se også «Journalføring» i kapittelet «Dokumentasjon og journalføring».

Alt personell ved frisklivs­sentralen skal utføre arbeidet i samsvar med krav til faglig forsvarlig­het og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situa­sjonen for øvrig, jf. helsepersonelloven § 4 (208). De skal innhente bistand og samarbeide med andre tjenester når det er påkrevet. Personellet skal ikke utføre individuell medisinsk behand­ling, men lede videre til andre aktuelle helsetjenester ved behov.

5.3.5 Forsikring

Eventuelle krav som framsettes på grunn av feilbehandling utført av autorisert helsepersonell, dekkes av Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Dersom ikke-autorisert personell yter helse­hjelp på vegne av auto­ri­sert helsepersonell, vil dette kunne omfattes av pasientskadeloven (lovdata.no) (212), jf. loven § 1 første ledd bokstav c. Kommunen må foreta en risikovurdering og selv vurdere om de ønsker å tegne en forsikring utover NPE-ordningen.

Drift av frisklivs­sentralen skal finansieres over kommunens budsjett.

Regler for å kreve egenbetaling fra brukere av Frisklivs­sentralens tilbud følger av § 11‑2 i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (lovdata.no) (12). Frisklivssentraler kan ikke kreve egenbetaling for indivi­du­ell helsesamtale, men kan ta en lav egenandel for temabaserte kurs og gruppe­aktiviteter som ikke har til hensikt å behandle spesifikke diagnoser.

Med forehold om tildeling over statsbudsjettet, kan kommuner søke fylkeskommunen om Tilskudd til etablering og utvikling av kommunale frisklivs-, lærings- og mestringstilbud. Andre tilskuddsordninger kan være aktuelle. Det gjelder primært tilskuddsordninger med mål om å styrke folkehelsearbeidet, sam­handling og det forebyggende helsearbeidet i kommunene. Se Helsedirektoratets tilskuddssider for oversikt og mer informasjon.

Frisklivs­sentralen skal følge lover og forskrifter som angår kommunale helse- og omsorgs­tjenester. forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten (lovdata.no) (207). Dette er et verktøy som skal sikre at daglige arbeids­oppgaver blir utført, styrt og forbedret i henhold til lovkrav.

Frisklivs­sentralen skal ha kjennskap til relevante tilbud, lede videre til disse når det er aktuelt og sam­arbeide med koordinerende enhet (4). Det anbefales at kommunen gjør oversikt over tilbud til­gjengelig for sine innbyggere. Frisklivs­sentralen bør kartlegge og kontakte aktuelle samarbeidspartnere, blant annet for å etablere rutiner for henvisning og dialog, og for å oppdatere informasjon om tilbud og tjenester. For eksempel kan møter og samarbeid med allmennlegerådet, fastlegene, NAV, spesialist­helsetjenesten og andre samarbeidspartnere være aktuelt.

Samarbeid mellom ulike offentlige, frivillige og private aktører og tilbud, på tvers av sektorer, er avgjørende for forebygging, tidlig innsats og koordinerte tjenester. Samarbeidet mellom frisklivs­sentralen og andre aktører bør være gjensidig forpliktende og kan gjerne formaliseres gjennom rutiner og skriftlige avtaler.

Se punkt 5.6.3.5 om samarbeid og samarbeidsavtaler mellom kommuner og spesialist­helse­tjenesten.

Det er opprettet 19 helsefelleskap der kommuner og helseforetak i hvert område samarbeider om å planlegge og utvikle tjenester. Personer med flere kroniske lidelser og sammensatte helse­utfordringer skal prioriteres (213). For mer informasjon, se veileder for personer med store og sammensatte behov (85).

Godt samarbeid mellom kommuner og fylker har vist seg å være viktig for kvalitet og stabilitet i drift og utvikling av frisklivssentraler (121).

Statsforvalteren er statens representant i fylket og har ansvar for å følge opp nasjonal politikk. Stats­for­valter har en myndighetsrolle når det gjelder helsetilbud og fortolkning av regelverk. De har ansvar for å følge opp det forebyggende helsearbeidet i kommunene, slik det framgår av virksomhets- og økonomi­instruks og det årlige tildelingsbrevet. Tilsyn med helse- og omsorgs­­tjenesten og helsepersonell er tillagt Statsforvalter. Statsforvalter har ansvar for kompe­tansehevende tiltak og annet kvalitetsarbeid for frisk­livs­sentraler. De har også forvalt­nings­ansvar for tilskudd. I mange fylker har Statsforvalter i samarbeid med fylkeskommunen etablert regionale nettverk for frisklivs­sentralene. Nettverkene bidrar til erfaringsutveksling, utvikling av kvalitet og kompetanse i frisklivssentraler, og til samarbeid mellom kommuner og fylker.

Fylkeskommunen er et regionalt folkevalgt styringsnivå med fylkestinget som øverste organ. Fylkeskom­munen skal understøtte folkehelsearbeidet i kommunene og være pådriver for å samordne folkehelse­arbeidet i fylket, for eksempel gjennom partnerskap. Fylkeskommunen er en regional utviklingsaktør og skal ha oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer i fylket. Fylkeskommunen har også forvalt­ningsansvar for tilskudd. Fylkeskommunen driver kompetansehevende tiltak og utviklingsarbeid på folkehelseområdet og kan være en viktig samarbeidspartner for frisklivssentraler i utviklingsarbeid.

Helsedirektoratet er faglig rådgiver, skal iverksette vedtatt politikk og forvalte lov og regelverk innenfor helsesektoren. I tillegg har Helsedirektoratet et helhetlig ansvar for den nasjonale helseberedskapen. Helsedirektoratet er underlagt Helse- og omsorgsdepartementet.

Se oversikt over etater og virksomheter i helsesektoren (regjeringen.no).

Folkehelseinstituttet skal produsere, oppsummere og kommunisere kunnskap for å bidra til godt folke­helsearbeid og gode helse- og omsorgstjenester. Folkehelseinstituttet er en nasjonal kompetanse­insti­tu­sjon på følgende fagområder:

• smittevern
• psykisk og fysisk helse
• miljøfaktorer, rusmidler, tobakk, ernæring, fysisk aktivitet og andre forhold som påvirker helsetilstanden og ulikhet i helse
• helsefremmende og forebyggende tiltak i befolkningen
• internasjonal helse

5.6.1 Brukermedvirkning

Brukermedvirkning er nedfelt i lovverket. Målet er helse- og omsorgstjenester av god kvalitet som er best mulig tilpasset den enkeltes behov (12;64;214).

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (lovdata.no) § 3‑10 (12) setter krav til kommunene om pasienters og brukeres innflytelse på utforming av helsetjenesten. Brukerne har rett til å med­virke ved utforming, gjennomføring og evaluering av frisklivs­sentralens tilbud, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 (lovdata.no) og forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 4 (lovdata.no).

Kommunen skal legge til rette for samarbeid med brukergruppenes organisasjoner og med frivillige organisasjoner som arbeider med samme oppgaver som helse- og omsorgstjenesten. Det gjelder brukere i alle aldre. Samarbeidet kan med fordel formaliseres gjennom skriftlige avtaler.

Kommunen bør etablere systemer og rutiner som sikrer brukermedvirkning i utvikling og gjennom­føring av tjenester. Det anbefales å etablere møteplasser med brukere og bruker­orga­nisasjoner. Målet er å ivareta brukermedvirkning, både som en integrert del av de kommunale tjenestene (tjeneste- og systemnivå), og i møte med den enkelte bruker (individnivå). Bruker­organisasjoner skal representere brukerkompetansen og ivareta brukernes erfaringer, utover sin egen sak (215;216).

Kommuner og helseforetak skal ha systemer for pårørendeinvolvering. Helseforetak og kommuner skal sørge for opplæring, veiledning og støttetilbud til pårørende jf. helse- og omsorgstjenesteloven (lovdata.no) § 3‑10 (12) og Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten § 8 (217). Se Pårørendeveileder for mer informasjon (218).

For at retten til medvirkning skal bli reell, er det avgjørende med tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Bruker eller brukers representant bør så langt som mulig få kjennskap til innholdet i tjenesten og hvilke rettigheter man har som tjenestemottaker. Som tjenesteyter skal frisklivs­sentralen sørge for god dialog med tjenestemottaker, slik at vedkommende opplever trygghet og likeverd. Informasjon og medvirkning skal tilpasses den enkeltes evne til å motta og forstå informasjon. Det kan blant annet innebære å bruke tolk ved behov (110;219).

5.6.2 Aktuelle samarbeidspartnere

Tabellen under beskriver noen aktuelle samarbeidspartnere for frisklivs­sentralen i en etablerings­fase, i drift og videre utvikling av tjenesten. Oversikten er ikke uttømmende. Kommunale planprosesser danner grunnlag for etablering av frisklivs­sentralen som en del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene.

5.6.3 Frisklivs­sentralen og andre helsetjenester og tilbud

Det er nødvendig å se etablering og organisering av frisklivs­sentralen i sammenheng med øvrige tjenester og tilbud i primær- og spesialisthelsetjenesten. Målet er å skape helhetlige og koordinerte tjenester som utfyller hverandre og er basert på innbyggernes behov.

5.6.3.1 Fastlegen

Ifølge fastlegeforskriften skal fastlegen, basert på en medisinsk vurdering av behov, tilby fore­byggende tiltak (220). Fastlegen har medisinskfaglig ansvar for sine pasienter. Fastlegene kan for eksempel benytte takst 101 for livstilsintervensjon (legeforeningen.no). Det betyr ikke at alle tiltak må iverk­settes av fastlegen selv. De kan blant annet henvise til en frisklivssentral for hjelp til økt fysisk aktivitet, snus- og røykeslutt og sunnere kosthold.­ Behovet for tiltak i regi av, og oppfølging videre hos fastlegen eller andre må avgjøres i det enkelte tilfelle (279). I situasjoner der det avdekkes risiko for forverring av etablert sykdom eller funk­sjons­svikt, vil forebyggende tiltak inkludere både lærings- og mestringstiltak, og annen opp­følging eller behandling. Dette kan skje både hos fast­legen eller ved henvisning til andre tjeneste­ytere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten eller spesialisthelse­tjenes­ten (220). For god forank­ring av frisklivs­sentralen anbefales det å etablere kontakt og å samarbeide med allmenn­legerådet i kommunene. Det anbefales også å etablere kontakt med den enkelte fastlege/​fastlegekontor/​primærhelseteam og utarbeide gode rutiner for samarbeid om henvisning og oppfølging av den enkelte bruker.

5.6.3.2 Habiliterings- og rehabiliteringstjenesten og koordinerende enhet

Frisklivs­sentralens kompetanse og tilbud er viktig innen sosial, psykososial og medisinsk habilitering og rehabilitering. Frisklivs­sentralen er en del av habiliterings- og rehabiliterings­tjenesten, og det bør sikres en god tilknytning til denne (4).

Koordinerende enhet i kommuner og helseforetak skal være med å sikre at pasienter og brukere med behov for tjenester fra flere fag, nivåer og sektorer får et helhetlig og koordinert tjenestetilbud (66). Enheten har et overordnet ansvar for individuell plan og koordinator. Ansvaret omfatter alle pasient- og brukergrupper med behov for langvarige og koordinerte tjenester, og er ikke avgrenset til habilitering og rehabilitering. For at pasienter og brukere skal møte et samordnet og forutsigbart tjenesteapparat, er det behov for å etablere rutiner, avtaler, nettverk og møteplasser for samhandling, informasjonsutveksling og koordinering.

Koordinerende enhet er en viktig samarbeidspartner for frisklivs­sentralene og bør være godt informert om frisklivs­sentralens tilbud. For eksempel er frisklivs­sentralen et sted å henvise pasienter som trenger støtte til å endre levevaner både før, under og etter behandling. Ansatte i frisklivs­sentralene skal melde om behov for individuell plan til koordinerende enhet og even­tuelt delta i planarbeidet. Veileder for habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordina­tor (4) beskriver oppgaver for koordinerende enhet i kommuner og helseforetak. De skal blant annet kartlegge og vurdere behovet for støtte til endring av levevaner og mestring av langvarig sykdom. Koordinerende enhet er også en sentral samar­beids­partner i kraft av sin oppgave i å ha oversikt over helsetjenester og tilbud både i kommunene og i spesialisthelse­tjenesten.

​​5.6.3.3 Kommunale lærings- og mestringstilbud

Lærings- og mestringstilbud har som formål at personer med langvarige helseutfordringer og deres pårørende får økt innsikt i, og opplever styrket mestring av, egen livssituasjon (221). Både helseforetak og kommuner skal ha lærings- og mestringstilbud (64).

Frisklivs­sentralens tilbud er en del av det samlede lærings- og mestringstilbudet i kommunen (4;87). Frisklivs­sentralen og øvrige kommu­nale lærings- og mestringstilbud utfyller og overlapper hverandre og må ses i sammenheng.

Frisklivs­sentralen har særlig kompetanse på levevaner og endringsprosesser samt det å mestre helse­utfordringer. Tilbudet tilrettelegges individuelt og tar hensyn til aktuelle diagnoser og helseutfordringer. Frisklivs­sentralen kan i tillegg ha tilbud som er spesielt tilrettelagt for ulike målgrupper, inkludert diagnosespesifikke mestringstilbud. Se kapitlene «Tilrettelegging av tilbudet for ulike alders- og målgrupper» og «Diagnosespesifikke tilbud». Deltakelse i frisklivs­sentralens tilbud kan bidra til at personer med kronisk sykdom og sammensatte helseutfordringer får kunnskap og støtte som gjør at de lever bedre med sine helseutfordringer.

Både frisklivssentraler og andre kommunale lærings- og mestringstilbud samarbeider med øvrige kommunale tjenester og med lærings- og mestringssentrene i helseforetakene. Det er viktig at kommunene har et formalisert samarbeid om tilbud og kompetanseutveksling med spesialisthelse­tjenesten. Nærmere beskrivelse av kommunale lærings- og mestringstilbud finnes i veileder for habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator (4).

5.6.3.4 Helsestasjons- og skolehelsetjenesten

Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal forebygge sykdom og fremme god fysisk og psykisk helse hos blivende foreldre, barn og ungdom 0–20 år (222;223). Tjenesten møter alle i sin målgruppe. Samarbei­det mellom frisklivs­sentralen og helsestasjons- og skolehelsetjenesten omfatter blant annet henvisning, rapportering, utveksling og utvikling av kompetanse. De kan også samarbeide om utvikling av tilbud, for eksempel om oppfølging av barn, unge og familier med overvekt og fedme. Gravide som har behov for hjelp til endring av levevaner kan henvises til frisklivs­sentralen. Mange frisklivssentraler og helse­stasjons- og skolehelsetjenester samarbeider om oppfølging av barn og unge og deres foresatte

5.6.3.5 Spesialisthelsetjenesten

Frisklivs­sentralen har tilbud som er aktuelle for pasienter i spesialisthelsetjenesten både før, under og etter behandling. Det kan for eksempel være hjelp til røykeslutt før kirurgi, støtte til fysisk aktivitet under og etter behandling eller til kostholdsendringer før eller etter sykehus- eller rehabiliterings­opphold.

Alle helseforetak har inngått samarbeidsavtaler med kommunene. Avtalene skal blant annet omfatte samarbeid om forebyggende og helsefremmende tjenester. Det anbefales at samar­bei­det med primær­helsetjenesten inkluderer frisklivs­sentralen, og at det formaliseres og konkretiseres gjennom disse samarbeidsavtalene. Se også Veileder til samarbeidsavtaler mel­lom helseforetak og kommuner (224). Samarbeidet mellom frisklivs­sentralen og spesialist­helse­tjenesten omfatter blant annet henvisning, rapportering, utveksling og utvikling av kompe­tanse. Stadig flere frisklivssentraler samarbeider med ulike deler av spesialisthelse­tjenesten.

Spesialisthelsetjenesten har kompetanse som det er behov for lokalt. Kommuner og helse­foretak har gjensidig veiledningsansvar. Veiledning til kommunene kan blant annet gis i forbindelse med planlegging og gjennomføring av kurs og fagdager. Spesialisthelsetjenesten skal også etablere interne rutiner som gjør at frisklivs­sentralene får nødvendig og relevant informasjon fra elektroniske pleie- og omsorgs­meldinger (nhn.no) (225) om pasienter som utskrives fra sykehus og som skal ha oppfølging ved frisklivs­sent­ralene (3). Dersom brukere er henvist fra spesialisthelsetjenesten, skal frisklivs­sentralen sende epikrise til henviser i tillegg til fastlegen.

Alle helseforetak har etablert lærings- og mestringstjenester. Ansvaret for pasient- og pårørende­opp­læring i helseforetakene ligger til de kliniske avdelingene (226). Frisklivs­sent­ralen skal samarbeide med lærings- og mestringstjenesten i spesialisthelsetjenesten om hen­visning, kompetanseutveksling, utvik­ling og gjennomføring av kurs. Nasjonal kompetanse­tjeneste for læring og mestring innen helse (mestring.no) skal støtte faglig opp under lærings- og mestrings­tilbud i helseforetak og kommuner. Se også oversikt over lærings- og mestringssentre i helseforetakene (mestring.no).

5.6.3.6 Bedriftshelsetjenesten, NAV og arbeidslivssentre

Både bedriftshelsetjenesten, NAV og arbeidslivssentre kan henvise til frisklivs­sentralen. Frisklivs­sent­ralen bør samarbeide med bedrifter, bedriftshelsetjenester, NAV og arbeidslivs­sentre om oppfølging av sykmeldte arbeidstakere, og om brukere uten arbeidstilknytning som har som mål å komme tilbake i jobb. Samarbeidet kan også omfatte utveksling av relevant kompetanse samt utvikling og gjennomføring av tilbud. Målet er at tilbudene utfyller hverandre og at brukeren bedrer sin helse og funksjon, mestrer helseplager og kommer raskere tilbake i arbeid.

Samarbeid med bedriftshelsetjenesten kan være særlig aktuelt for brukere som periodevis arbei­der uten­for hjemkommunen og ikke kan følge tilbudet ved frisklivs­sentralen uten av­brudd i 12 uker. Det kan for eksempel gjelde de som jobber på sjøen eller offshore. Koordi­nering av oppfølging i hjemkommune og på arbeidsplassen kan være avgjørende for at brukeren skal få nødvendig helsehjelp og et sammen­hengende tilbud.

5.6.3.7 Likepersonsarbeid og selvorganisert selvhjelp

For noen brukere kan deltakelse i likemannsgrupper og frivillig arbeid være aktuelt etter avslut­tet tilbud ved frisklivs­sentralen. Gjensidig utveksling av erfaringer, hjelp og støtte kan gi økt kunnskap om egen situasjon og bedre mestringsopplevelser. Frisklivs­sentralen bør ha en støttefunksjon når det gjelder etablering og drift av likepersonsgrupper, opplæring og opp­følging av likepersoner.

Selvorganisert selvhjelp kan være til hjelp for brukere etter gjennomført tilbud ved frisklivs­sentralen. Brukeren skal få informasjon om selvorganisert selvhjelp. Frisklivs­sentralen kan bistå med å tilrettelegge for etablering av selvhjelpsgrupper. Selvhjelp Norge (118) har oversikt over aktører som driver eller planlegger å starte opp selvorganiserte selvhjelpsgrupper og tilbyr blant annet introduksjonsseminarer om selvhjelp og igangsetterkurs.

Målrettet og systematisk informasjons- og kommunikasjonsarbeid er viktig for forankring av tjenesten, og for at innbyggerne skal kjenne til kommunens tilbud. Det vil være ulike behov og mål for informasjon og kommunikasjon i en etablerings- og en driftsfase.

Informasjon til innbyggerne om frisklivs­sentralen bør være en del av kommunens helhetlige kommuni­ka­sjonsarbeid. Det anbefales å utarbeide en strategi for arbeidet og å lage en kommuni­kasjonsplan der mål for kommunikasjonen, målgrupper, tiltak, aktuelle tema, kanaler, ansvarsfordeling og tidsfrister er beskrevet. Planen må ivareta innbyggernes og de ulike målgruppenes behov for informasjon.

Frisklivs­sentralen bør rapportere årlig til politikere og administrasjon om drift og resultater. Det bør være jevnlig dialog med fastleger, øvrige kommunale tjenester, spesialisthelsetjeneste, frivillig sektor og private aktører.

Samarbeid med lokale medier er viktig for å synliggjøre frisklivs­sentralens tilbud og resultater. Mange frisklivssentraler har erfaring med digitale nyhetsbrev og å benytte seg av sosiale medier som en informa­sjons- og markedsføringskanal. Når det gjelder bruk av sosiale medier bør Veileder i digital pasientkom­munikasjon for helse- og omsorgssektoren følges (227).

På Helsedirektoratets nettsider om frisklivssentraler finnes mer informasjon og enkle verktøy som kan være til hjelp i kommunikasjonsarbeidet.

Logo og profilprogram

Kommunens logo og profilprogram bør benyttes i profilering av kommunens frisklivssentral.

Helsedirektoratet har laget profilprogram, logo og materiell for friskliv som satsingsområde. Denne er til fri bruk for kommunene. Det finnes i tillegg en felles logo for friskliv, læring og mestring utarbeidet av Helsedirektoratet og Nasjonal kompetansetjeneste for læring og mestring innen helse. Begge logoer kommer i flere formater. Se mer informasjon på nettsiden om grafisk profil.

Kommunen bør ved oppstart sende kontaktinformasjon til postmottak@helsedir.no slik at den nyetablerte frisklivs­sentralen kommer med i oversikten over kommuner med frisklivssentral. Informasjon om frisklivs­sentralen bør inngå i kommunens oversikt over tilbud til innbyggerne.

Kommunen skal legge til rette for at frisklivs­sentralen har relevante og effektive verktøy for doku­mentasjon, journalføring, rapportering og meldingsutveksling. Tjenesten skal sikre nød­vendig dokumentasjon og rapportere til kommunens ledelse.

5.9.1 Elektronisk journalsystem

Kommunen skal legge til rette for at helsepersonell kan ivareta sine lovpålagte oppgaver på en forsvarlig måte. Det følger av journalforskriften § 4 at en virksomhet som yter helsehjelp, har en selvstendig plikt til å opprette et journalsystem (228). Forskrift om standarder og nasjonale e-helseløsninger (lovdata.no) (229) krever elektronisk journalføring av helseopplysninger (jf. § 3). Forskriften pålegger dermed frisklivs­sentralen å ta i bruk elektronisk pasientjournalsystem.

Kommunen er ansvarlig for at deres elektroniske fagsystem tilfredsstiller forskriftens krav. Det er opp til hver enkelt kommune å velge system. Det finnes flere typer elektroniske journal­system. Det systemet som velges må oppfylle krav gitt i lov og forskrift, og herunder følge norm for informasjonssikkerhet (Normen) (230). Den sikrer også at personvernet blir ivaretatt. Se også Veileder for elektronisk meldingsutveksling (nhn.no) (18).

Dersom det i enkelttilfeller ikke er mulig med elektronisk journalføring, må det lages rutiner som sikrer at helseopplysningene dokumenteres på annen måte inntil de kan registreres elektronisk. Obligatoriske og anbefalte IKT-standarder for offentlig sektor finnes på Digdirs nettsider. Se mer informasjon om elektronisk pasientjournal.

5.9.2 Journalføring

Den som yter helsehjelp, skal i henhold til helsepersonelloven (lovdata.no) § 39 (208), nedtegne, registrere og opp­bevare opplysninger i en journal for den enkelte pasient. Siden helsepersonelloven gjel­der for alle som yter tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven (12), gjelder journalføringsplikten uavhengig av om det er autorisert helsepersonell eller ikke som utfører dette. Det avgjørende er om det ytes helsehjelp etter loven. Se også definisjonen i helsepersonellovens § 3 om hvem som omfattes av denne loven.

Helsesamtaler og individuell veiledning av brukere på frisklivssentraler anses som helsehjelp og skal journalføres. Dette avgrenses mot aktiviteter som ikke har et forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende formål. Opplysninger fra aktiviteter eller tiltak som i utgangs­punktet ikke regnes som helsehjelp, slik som deltakelse i kurs, skal likevel journalføres dersom de er relevante og nødvendige og utføres som et ledd i helsehjelpen, eller har en klar effekt eller påvirkning på helsetilstanden. Journalføringen skal ikke omfatte mer informasjon enn det som er nødvendig for å dokumentere helsehjelpen (228).

Utdypende bestemmelser er gitt i forskrift om pasientjournal (lovdata.no) (228). Det er kun relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen som skal journalføres. Helseopplysninger skal behandles i samsvar med pasientjournalloven (lovdata.no) (231).

Frivillige hjelpere eller tidligere brukere mv., yter ikke helsehjelp, og de er derfor ikke omfattet av journalføringsplikten.

5.9.3 Taushetsplikt

Helsepersonell og annet personell som yter helsetjenester plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til pasientopplysninger (232). Pasient- og brukerrettighetsloven (lovdata.no) (64) § 3-6 gir brukeren tilsvarende rett til vern mot spredning av opplysninger. Personer som samarbeider med helsepersonell har samme taushetsplikt som helsepersonell jf. kapittel 5 i helseperso­nelloven (208) og veiledning til helsepersonelloven (233). Alt annet personell i kommunen har taushetsplikt etter forvaltningsloven (lovdata.no) § 13 f (234), med mindre de er omfattet av annet lovverk som har særskilte bestemmelser om taushetsplikt.

5.9.4 Opplysningsplikt til helse- og omsorgstjenesten og barnevernet

Alt helsepersonell som arbeider med voksne, skal ha spesiell oppmerksomhet på barn og unge som pårørende for å sikre at de blir tidlig fanget opp av hjelpeapparatet ved behov. Helsepersonell må bidra til å sette i gang prosesser som gjør at hele familien bedre kan mestre situasjonen når en forelder er syk, slik at det blir mulig å forebygge problemer hos alle de involverte (235).

Helsepersonell plikter, uten hinder av taushetsplikt, å gi opplysninger til helse- og omsorgs­tjenesten når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sann­synlig at barnet blir født med skade, jf. helsepersonelloven (208) § 32 og helse- og omsorgs­tjeneste­loven § 10‑3.

Helsepersonell skal sende bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten hvis de er bekymret for et barn eller en familie. Den som yter helsehjelp skal gi opplysninger til barneverns­tjenes­ten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. jf. helsepersonelloven § 33 (208). Se rundskriv IS17/2006 om helsepersonells plikt og rett til å gi opplys­ninger til barneverntjenesten og merknad til helse­personelloven § 33 i rundskriv IS8/2012 om helse­perso­nel­loven (233). Barnevernet kan gi veiledning og rådgivning til annet personell gjennom anonymiserte konsultasjoner.

5.9.5 Oppbevaring og arkivering

Personopplysninger og journaler må oppbevares på en forsvarlig måte, og i samsvar med reglene for taushetsplikt, jf. helsepersonelloven (lovdata.no) (12) og personopplysningsloven (lovdata.no) (236). Oppbevaring og arkivering skal skje i tråd med gjeldende Norsk Arkivstandard (p.t. Noark 5) (arkivverket.no) (237).

5.9.6 Epikrise

Epikrise er en skriftlig sammenfatning av brukerens journalopplysninger. Epikrise utarbeides etter at undersøkelse og behandling er ferdig og skal sendes til det helsepersonell som trenger opplysninger for å kunne gi brukeren forsvarlig oppfølging. Normalt kan helsepersonell sende epikrise uten brukerens samtykke, men brukeren har rett til å motsette seg at epikrise sendes (12;228). Frisklivs­sentralen skal sende epikrise til fastlege og til henviser, dersom dette ikke er fastlegen. For personer som har regelmessig kontakt med NAV, kan det være hensiktsmessig at epikrise sendes til veileder hos NAV.

I henhold til taushetsplikten anbefales det å innhente samtykke fra brukeren til å sende relevant informasjon til fastlege og annet helsepersonell. Dersom den som sender epikrisen har grunn til å tro at brukeren ikke ønsker opplysningene videreformidlet, skal brukeren spørres. Når det gjelder mindreårige er hovedregelen at foreldre, eller andre med foreldre­ansvar, har rett til å samtykke til helsehjelp for brukere under 16 år og mellom 16 og 18 år som ikke har samtykkekompetanse jf. pasient- og brukerrettighetsloven (lovdata.no) (64) § 4‑4 og § 4‑5. For mer informasjon om samtykke på vegne av barn og ungdom, se rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer (238) eller Veileder for helsestasjon- og skolehelsetjeneste (223). Det eksisterer ikke noe formkrav til samtykke. Et muntlig samtykke er like bindende som et skriftlig.

Registrering og evaluering er avgjørende for kvalitetssikring og videre utvikling av tilbudet ved frisklivs­sentralen. Dokumentasjon bidrar til å synliggjøre hvem som benytter tilbudet og er viktig for å vurdere effekt av tiltak på kort og lang sikt. Det bidrar også til å styrke samarbeidet med spesialisthelsetjenesten og forankre frisklivs­sentralen i kommunens ledelse.

Det anbefales å etablere samarbeid med høgskole og universitetsmiljøer for forsknings- og evaluerings­arbeid, kompetansebygging og studentpraksis.

Innsamling og sammenstilling av data

Innsamling av data gjennom registrering av ulike indikatorer må gjennomføres i henhold til personopp­lysnings­loven (lovdata.no) (236) og helseregisterloven (lovdata.no) (239). Dersom frisklivs­sentralen, kommunen eller fylket ønsker å samle inn data om personer for å få oversikt over tiltak og resultater, krever personopp­lys­nings­­loven (236) at en må hente inn samtykke fra personen og melde fra til Datatilsynet. Et samtykke skal være en frivillig og informert erklæring fra den personen opplysningene gjelder, om at hun eller han samtykker til behandling av opplysninger om seg selv. Personen skal også få vite hva opplysningene skal brukes til. Det er viktig å være klar over at individbasert informasjon er underlagt strenge personvernregler og ikke uten videre kan trekkes ut og legges til grunn for kommunens helseprofiler. Opplysninger som samles inn anonymi­seres før de eventuelt presenteres eller leveres videre.

Når det gjelder statistikk på individnivå, så kan dette føres i anonym form uten at det er nødvendig med samtykke fra den registrerte. Det er da viktig at alle personidentifiserbare kjenne­tegn fjernes fra statis­tikken, slik at det ikke er mulig å gjenkjenne eller spore enkelt­personer. Et utgangspunkt kan være at det skal finnes minst fem personer med tilsvarende opplysninger/karakteristika for at det skal kunne regnes som anonymt. Etiske retningslinjer og veiledninger relevante for medisinsk og helsefaglig forskning finnes på forskningsetikk.no.

Anbefalte kvalitetsindikatorer for dokumentasjon av drift

Det anbefales at tjenestens drift og tilbud dokumenteres grundig og at resultatene fra doku­menta­sjonen synliggjøres for beslutningstakere. Det er opptil den enkelte kommune å velge hvilke indikatorer som er viktig for dokumentasjon av drift. Nedenfor er en oversikt over anbefalte indikatorer. Listen er ikke uttømmende.

• Budsjett
• Ansattressurser (timeverk)
• Ansattes kompetanse og profesjoner
• Tilbud
• Organisering
• Lokaler og beliggenhet
• Forankring i kommunale planer
• Alders- og målgrupper i befolkingen som benytter tilbud
• Antall som benytter tilbud ved frisklivs­sentralen med henvisning
• Antall som benytter tilbud ved frisklivs­sentralen uten henvisning
• Brukermedvirkning
• Samarbeidspartnere (frivillige, private og andre offentlige aktører)
• Formelle samarbeidsavtaler
• Samarbeid med andre kommuner
• Bruk av tolk

Anbefalte kvalitetsindikatorer for dokumentasjon av tilbud

• Henvisningsinstanser
• Antall henvisninger
• Alder
• Kjønn
• Utdanningsnivå
• Henvisningsårsaker
• Arbeidstilknytning
• Antall personer som ledes direkte videre til andre tilbud etter første samtale
• Antall barn og unge under 18 år og deres familier som har fått oppfølging ved frisklivs­sentralen
• Antall personer over 67 år som har fått oppfølging ved frisklivs­sentralen
• Antall personer med annen kulturell og språklig bakgrunn enn norsk som har fått oppfølging ved frisklivs­sentralen
• Antall oppfølgingsperioder pr person
• Antall personer som har deltatt i fysisk aktivitetsgrupper
• Antall personer som har fått snus- og røykesluttveiledning (individuelt eller i gruppe/kurs)
• Antall personer som har deltatt på Bra mat kurs
• Antall personer som har deltatt på kurs i mestring av psykiske plager som Hverdagsglede, KiD og KiB
• Antall personer som har deltatt på søvnkurs
• Antall personer som har deltatt på andre kurs i mestring av helseutfordringer og sykdom
• Antall personer som ledes videre til andre lokale tilbud etter avsluttet oppfølgingsperiode
• Antall personer som har fått digital oppfølging
• Endringer i skole- eller arbeidsdeltakelse
• Endringer i fysisk form
• Endringer i fysisk aktivitetsnivå
• Endringer i stillesitting eller tid i ro
• Endringer i snus- og røykevaner
• Endringer i kostholdet
• Endringer i selvopplevd helse og livskvalitet
• Endringer i medisinbruk
• Endringer i bruk av og behov for andre helsetjenester

Helsedirektoratet har utarbeidet kartleggingsskjemaer for bruk ved frisklivs­sentralen. Disse er tilgjengelig på nettsidene om dokumentasjon, journalføring og statistikk. Frisklivs­sentralens tilbud og kravene til kvalitet og innhold er beskrevet i kapittel 3 «Tilbudet ved frisklivssentralen».

Utviklingssentraler

For å styrke kompetanse, kvalitets- og utviklingsarbeid i frisklivs­sentralene, etablerte Helse­di­rek­toratet i 2014 en ordning der ti kommuner har utviklingssentraler. De er samarbeidspart­nere for Helsedirektoratet, Statsforvalter og fylkeskommunene. De bidrar blant annet til nettverksbygging og erfaringsutveksling og tilbyr hospitering.

Utviklingssentralene kan være en viktig ressurs for kommuner som er i ferd med å etablere frisklivssentraler. Mer informasjon om utviklingssentralene finnes på nettsidene om etablering og organisering av frisklivssentraler.

Utredning

• Oversikt over helsetilstand og risikofaktorer blant kommunens innbyggere
• Oversikt over eksisterende tilbud og tjenester og kartlegge behov utover disse
• Kartlegge behov for kompetanse, bemanning og budsjett for frisklivssentraler
• Vurdere samarbeid med andre kommuner, eventuelt interkommunal frisklivssentral

Forankring

• Prioritere tilbud ut fra kommunestatistikk, lokale utfordringer, behov og muligheter
• Politisk behandling og vedtak i kommunestyret
• Forankring i kommuneplan og økonomiplan, samt innarbeidelse i budsjett

Organisering og lokalisering

• Vurdere hensiktsmessig organisatorisk plassering
• Vurdere hensiktsmessig lokalisering og geografisk plassering

Personell, kompetanse og økonomi

• Dimensjonere for forsvarlig drift
• Ansette kompetent personell og sørge for nødvendig kompetanseheving og veiledning
• Internkontroll

Samarbeid og oversikt

• Etablere kontakt med Statsforvalteren og fylkeskommunen
• Kartlegge og kontakte aktuelle frivillige, private og offentlige samarbeidspartnere
• Forankre hos henvisende instanser og andre samarbeidspartnere
• Etablere rutiner for henvisning og samarbeid og for brukermedvirkning
• Oversikt over relevante tilbud
• Tilrettelegge for brukermedvirkning i planlegging, utvikling og gjennomføring av tilbud

Informasjon og kommunikasjon

• Utarbeide plan for kommunikasjons- og informasjonsarbeid
• Informere om frisklivs­sentralens rolle og tilbud gjennom aktuelle kanaler

Oppstart

• Markere åpning av frisklivs­sentralen

Dokumentasjon og utviklingsarbeid

• Dokumentere drift og resultater og legge dette frem for kommunens ledelse
• Fortløpende dialog med og rapportering til kommunens ledelse og henvisere
• Drifte, evaluere og videreutvikle tilbud i samarbeid med brukere, andre tjenester og aktører

Se temaside om frisklivssentraler for mer informasjon, verktøy og materiell.

Helse- og omsorgstjenesteloven

Kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenesten er regulert i lov om kommu­nale helse- og omsorgstjenester (lovdata.no) (12). I ytelsen av helse og omsorgtjenester skal kommunen fremme helse og søke å forebygge sykdom, skade og sosiale problemer (jf. § 3‑3). Dette skal blant annet skje ved opplysning, råd og veiledning. For å oppfylle dette ansvaret har kommu­nene plikt til å tilby helsefremmende og forebyg­gende tjenester (§ 3‑1). Kommunen kan, innenfor de rammer lov og forskrift setter, selv velge hvordan den vil organisere tjenesten ut fra lokale behov. Frisklivssentraler er en anbefalt måte å organisere slike helsetjenester på.

Spesialisthelsetjenesteloven

En av sykehusenes lovpålagte oppgaver er opplæring av pasienter og pårørende. Spesialist­helsetjenesten har også veiledningsplikt overfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten, jf. spesialisthelsetjenesteloven (lovdata.no) § 6-3 (240).

Veiledningsplikten kan bidra til å sikre at nødvendig kunnskap og informasjon blir overført til ansatte ved frisklivs­sentralene. De lovpålagte samarbeidsavtalene (jf. helse- og omsorgs­tjeneste­loven § 6-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2‑1 e) er viktige verktøy for å avklare behov og hvordan veiledningsplikten bør gjennomføres.

Folkehelseloven

Kommunen er iht. § 5 i folkehelseloven (lovdata.no) (5) pålagt å ha oversikt over helsetilstanden i befolk­ningen og de positive og negative faktorene som kan virke inn på denne. Oversikten skal blant annet være basert på kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer (jf. § 7) og legge til rette for samarbeid med frivillig sek­tor (jf. § 4). Dette kan blant annet omfatte tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, ut­dan­ning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobak­ks­bruk og alkohol- og annen rusmiddelbruk. Videre skal kommunen gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom (jf. § 7).

Det er rådmannen som har overordnet ansvar for kommunens folkehelsearbeid. Systematisk folkehelse­arbeid er kjennetegnet av et bredt, tverrsektorielt arbeid som er forankret i politiske vedtak og planverk. Kommunene anbefales å ha folkehelsekoordinator som er organisatorisk forankret på sektorovergri­pende nivå og som kan koordinere det tverrsektorielle folkehelse­arbeidet. Kommuner med en slik organisering ser ut til å lykkes bedre med forankring av det tverrsektorielle folkehelsearbeidet (65). Hensikten er å sikre systematikk og kontinuitet i folke­helsearbeidet på tvers av sektorer, i kommune­organisasjonen generelt og i lokal­samfun­net for øvrig.

Det anbefales å etablere strukturer for samarbeid mellom frisklivs­sentralen og folkehelse­koordinator. Helsetjenesten har på lik linje med andre sektorer ansvar for å bidra i det tverrsektorielle arbeidet.

Frisklivs­sentralen er en helsetjeneste som bidrar til å oppfylle kommunens plikter når det gjelder over­sikts­arbeid, samarbeid med frivillig sektor, tiltak overfor risikogrupper samt informasjon og veiledning til befolkningen. Den er dermed en viktig aktør i kommunens folkehelsearbeid. Se også kapittelet «Økonomi, tilskudd og egenbetaling».

Plan og bygningsloven

Plan- og bygningsloven (lovdata.no) (7) er kommunens verktøy for en samlet og helhetlig samfunnsplan­legging og er en viktig lov i folkehelsearbeidet. Kommunen skal fastsette overordnede mål og strategier som er egnet til å møte de utfordringene kommunen står ovenfor. Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer etter folkehelseloven § 5 er derfor et viktig grunnlag for planlegging. Det er nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging (241). Frisklivs­sentralens kunnskap om risikofaktorer, målgrupper og lokale tilbud er viktige bidrag i kommunalt planarbeid.

6.2.1 Samhandlingsreformen og Nasjonal helse og omsorgsplan

St.meld. nr. 47 (2008–2009) Samhandlingsreformen (regjeringen.no) (17) har som mål å styrke det tverr­sek­torielle folkehelsearbeidet, øke den helsefremmende og forebyggende innsatsen og styrke de forebyggende helsetjenestene i kommunen.

Samhandlingsreformen (17) trekker fram tre hovedutfordringer for helse- og omsorgs­tjenesten:

• Pasientenes behov for koordinerte tjenester dekkes ikke godt nok.
• Det gjøres for lite for å begrense og forebygge sykdom.
• Den demografiske utviklingen og endringene i sykdomsbildet vil kunne true samfunnets økonomiske bæreevne.

Frisklivssentraler møter disse utfordringene og beskrives i Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- og omsorgsplan 2011–2015 (regjeringen.no) (66) som et viktig tiltak for å nå målene om å forebygge mer og bedre.

6.2.2 Morgendagens omsorg

I St.meld. nr. 29 Morgensdagens omsorg (2013) (regjeringen.no) (88) er ett av hovedmålene å utvikle en ny kommune­rolle, slik at kommunene i større grad enn i dag kan oppfylle ambisjonene om fore­bygging og innsats tidlig i sykdomsforløpet. Meldingen vektlegger økt støtte til pasienters egen­mestring, økt satsing på forebyggende og helsefremmende tiltak, samt utbygging av lav­ters­keltilbud og nye kommunale tilbud både før, istedenfor og etter sykehusinnleggelse. Det innebærer at tjenestene i større grad må legge vekt på aktiv omsorg, forebygging og rehabili­tering, økt brukerinnflytelse, koordinerte behandlingsforløp og forpliktende samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus.

6.2.3 NCD-strategien

NCD-strategiens (2013–2017) (regjeringen.no) (95) mål er reduksjon i forekomst og for tidlig død av ikke-smittsomme sykdommer. Det største potensialet for å nå dette målet ligger i forebyggende tiltak. Både tiltak som tar sikte på å nå alle uavhengig av risiko, og tiltak som retter seg mot personer som allerede er i risiko for eller har utviklet sykdom, vil være nødvendig. Tiltak rettet mot tobakksbruk, usunt kosthold, fysisk inaktivitet og skadelig alkoholbruk defineres av WHO som spesielt virkningsfulle og kostnadseffektive. Strategien viser til behovet for god tilgang til lavterskeltilbud og støtte til endring av levevaner til risikogruppene.

6.2.4 Nasjonal kreftstrategi

Et av hovedmålene i Nasjonal kreftstrategi 2018–2022 (regjeringen.no) er at Norge skal bli et foregangsland innen kreft­forebygging. Å stimulere til etablering av frisklivssentraler og å sikre god kompe­tanse både hos helseper­so­nell og i befolkningen om forebygging og levevaner, er viktige delmål (242).

6.2.5 Nasjonal strategi for tobakksforebygging

Norge har forpliktet seg til det internasjonale NCD-målet om å reduser tobakksbruk med 30 prosent frem mot 2025 og bærekraftsmålene om å redusere NCD dødsfall med en tredjedel innen 2030. Regjeringens tobakkstrateg i 2019–2021 i Meldt St. 19 Folkehelsemeldinga Gode liv i eitt trygt samfunn har som overordnet mål en tobakksfri ungdomsgenerasjon. Samtidig understreker den viktigheten av å hjelpe flere voksne til å slutte å røyke for å redusere sykdomsbyrden. Et pilotprosjekt med offentlig finansiering av legemidler til røykeslutt i kombinasjon med veiledning på frisklivs­sentralen (2020–2023) (243) er omtalt i strategien.

6.2.6 Nasjonal helse- og sykehusplan

Nasjonal helse- og sykehusplan (2020–2023) (regjeringen.no) (244) er en del av regjeringens arbeid for å skape pasien­tens helsetjeneste. Planen skal sikre at pasienten får den beste behandlingen av kompe­tent personell uavhengig av bosted. Forebyggende og helsefremmende helsetilbud skal være en integrert del av behandlingsopplegget for den enkelte pasient. Frisklivs­sentralen har spesiell kompetanse når det gjelder levevaner og endring. Samarbeid og kompetanseutveksling kan styrke helhetlige tjenester og forløp og bidra til å oppfylle planen.

6.2.7 Nasjonal helse- og samhandlingsplan

Nasjonal helse og samhandlingsplan (2024-2027) (regjeringen.no) er en del av regjeringens arbeid for å ruste den samlede helse- og omsorgstjenesten for framtiden og hovedutfordringene den står overfor: Tilgang på nok personell, for dårlig sammenheng mellom tjenestene, og likeverdig tilgang på helse- og omsorgstjenester. Sentrale tiltak i planen er en mer forebyggende helse- og omsorgstjeneste, tilrettelegging for å mestre egen helse gjennom videreutvikling av friskivs-, lærings- og mestringstilbud og bedre digitale tjenester, videreutvikling av fagområdene rehabilitering og habilitering, og et forsterket samarbeid mellom arbeids- og velferdssektoren og helsesektoren.

6.2.8 Folkehelsemeldingene

Meld. St. 34 Folkehelsemeldingen God helse – felles ansvar (2012–2013) (regjeringen.no) (86) viser til økende levealder, endringer i sykdomsbildet og sosiale forskjeller i helse som de store helseutford­ringene i det 21. år­hundre. I meldingen understrekes behovet for tilgang på gode helse­tjenester, og at disse skal være likeverdige og rettferdig fordelt. Frisklivs­sentralens tilbud trekkes fram som et viktig element i utvik­lingen av framtidens helsetjeneste i tråd med samhandlingsreformens mål om mer forebygging og tidlig innsats.

Meld. St. 19 Folkehelsemeldingen Mestring og muligheter (2015–2016) (regjeringen.no) (65) bygger videre på stortings­meldingen fra 2013. Psykisk helse skal integreres bedre i folkehelsearbeidet, arbeidet med livsstils­endring skal få en ny og mer positiv vinkling og det skal utvikles en moderne eldre­politikk med vekt på aktivitet og deltakelse. Meldingen peker på behovet for å styrke helse­frem­mende og forebyggende arbeid på tvers av sektorer og behovet for mer vekt på psykisk helse og forebygging i helse- og omsorgs­tjenesten.

I Meld. St. 15 Folkehelsemeldinga Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar (2022–2023) (regjeringen.no) presenterer regjeringen den samlede innsatsen for å fremme bedre folkehelse og god livskvalitet i befolkningen. Meldingen er regjeringens strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Folkehelsemeldingen har seks hovedinnsatsområder: de samfunnsskapte vilkårene for god helse, levevaner og forebygging av ikke-smittsomme sykdommer, psykisk helse og livskvalitet, vern mot helsetrusler og rett til et sunt miljø, kommunikasjon og innbyggerdialog og forebyggende arbeid i helse- og omsorgstjenesten.

Meld. St. 12 Samisk språk, kultur og samfunnsliv – folkehelse og levekår i den samiske befolkningen (2023–2024) (regjeringen.no) skal bidra til å belyse folkehelseutfordringer og -ressurser i den samiske befolkningen, og å utvikle en folkehelsepolitikk som ivaretar den samiske befolkningen. Det er et mål for regjeringen å redusere forskjeller mellom grupper i samfunnet og øke mulighetene den enkelte har til å forbedre sin sosioøkonomiske situasjon, slik at alle kan oppnå det fulle helsepotensialet sitt.

6.2.9 Primærhelsemeldingen

Primærhelsemeldingen Fremtidens helsetjeneste – nærhet og helhet (regjeringen.no) (87) vektlegger behovet for økt fokus på forebygging og tidlig innsats. Intensjonene i samhandlingsreformen videre­føres, med mål om koordinerte og helhetlige tjenester og pasientforløp, økt brukermedvirk­ning og flere tjenester der brukerne bor. Det understrekes at de kommunale helse- og omsorgstjenestene i fremtiden må være tilgjengelige, slik at problemer kan forebygges og avklares før de vokser seg større. Målet er å bidra til mestring, god opplæring og systematisk oppfølging i samråd med brukerne. Tjenesten skal fungere godt, for de med god helse og behov for enkle konsultasjoner, for de med kroniske helseutfordringer og behov for mer oppfølging over tid, og for de med sammensatte behov, nedsatt funksjonsevne og behov for spesielt tilrettelagte tjenester.

Den kommunale helse- og omsorgstjenesten må innrettes slik at målene kan nås gjennom mer vekt på teamarbeid i forebyggende tjenester, opplæring, aktiv oppfølging og gode pasient­forløp. I meldingen framheves det at god sykdomsmestring forutsetter at pasienter og pårørende har tilstrekkelige kunnskap og praktiske ferdigheter til å endre livsstil i tråd med egne mål. Imidlertid er dagens kommunale tilbud mangelfullt.

Frisklivs­sentralene trekkes fram som et godt, lett tilgjengelig helsefremmende og forebyg­gende tiltak som kan virke sosialt utjevnende. Frisklivs­sentralen samarbeider med og utfyller andre tjenester.

Deltakelse kan bidra til at voksne bevarer tilknytning til arbeidslivet lenger. Det egner seg også for personer med sammensatte helseutfordringer, eldre, innvandrere og mennesker med lettere psykiske plager. Frisklivssentraler er en aktuell form for brukeropplæring.

6.2.10 Likeverdige helse- og omsorgstjenester

Likeverdige helsetjenester – Nasjonal strategi om innvandreres helse (107) legger til rette for økt kom­petanse om innvandrergruppers spesielle helseutfordringer, og om kulturelle og språklige utfordringer som opptrer i møtet mellom pasienter med innvandrerbakgrunn og helse- og omsorgstjenesten.

Innvandrergrupper er overrepresentert i lavinntektsgrupper og har statistisk sett lavere syssel­setting enn befolkningen for øvrig. Dette kan slå negativt ut for innvandrernes helse. I enkelte innvandrer­grupper er det påvist større forekomst av sykdommer som type 2-diabetes, over­vekt og hjerte-karsykdommer. Fysisk aktivitet, et sunt kosthold og tobakksfrihet har en positiv effekt på disse sykdommene (107).

Mange frisklivssentraler har tilpasset og tilrettelagt sine tilbud slik at det blir enklere for brukere med innvandrerbakgrunn å delta.

6.2.11 Friluftsliv – natur som kilde til helse og livskvalitet

Et hovedmål i Stortingsmeldingen om friluftsliv (regjeringen.no) (245) er å få flere til å bruke naturen oftere, samt at nye grupper skal få naturopplevelser og delta i friluftslivsaktiviteter. Frisklivs­sentralene benytter i stor grad uteområder i gjennomføring av gruppetilbud og fysisk aktivitet, og sam­arbeider med ulike friluftsorga­ni­sasjoner lokalt. Friluftsliv kan praktiseres av alle alders­grupper, uansett sosial og kulturell bakgrunn, og kan være særlig aktuelt etter avsluttet tilbud ved frisklivs­sentralen (245).

6.2.12 Strategi for økt helsekompetanse i befolkningen

Formålet med Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen, 2019–2023 (regjeringen.no) (16) er å legge til rette for å øke helsekompetansen i befolkningen. Den retter seg primært mot helse- og omsorgspersonell, beslutningstagere og ledere i helse- og omsorgstjenesten, samt pasient- og brukerorganisasjoner. Tilstrekkelig helsekompetanse er en forutsetning for å realisere pasientens helsetjeneste. Frisklivssent­raler omtales som eksempel på hvordan helse- og omsorgstjeneste bidrar til å øke helsekompetanse i befolkningen. Strategien beskriver også hvordan helsemyndighetene vil arbeide for å øke helsekompe­tansen i hele og deler av befolkningen (16). Se også: www.helsedirektoratet.no/tema/helsekompetanse.

6.2.13 Kvalitetsreformen Leve hele livet

Meld. St. 15 (2017–2018) Leve hele livet – En kvalitetsreform for eldre (regjeringen.no) skal bidra til å bedre kvaliteten i helse- og omsorgstjenesten til eldre og skape et mer aldersvennlig samfunn. Målet er at eldre kan mestre livet lenger og ha en trygg, aktiv og verdig alderdom. Reformen legger opp til at kommuner, gjennom politiske vedtak, skal ta stilling til hvordan tiltakene i Leve hele livet kan utformes og gjennom­føres lokalt, og deretter innarbeide dem i sitt planverk og sette reformen ut i livet. Frisklivs­sentralen kan ha en rolle i planlegging og gjennomføring av reformen.

6.2.14 Bo trygt hjemme

I Meld. St. 24 (2022–2023) felleskap og mestring – Bo trygt hjemme (regjeringen.no) presenterer regjeringa en samlet innsats for et mer aldersvennlig samfunn. Meldingen har fire innsatsområder: Levande lokalsamfunn, boligtilpassing og -planlegging, kompetente og myndiggjorde medarbeidare og trygghet for brukere og støtte til pårørande. De overordnede målene med reformen er å bidra til at eldre kan bo trygt hjemme, og at behovet for helse- og omsorgstenester utsettes gjennom bedre planlegging, styrket forebygging og mer målrettede tjenester.

6.2.15 Sammen om aktive liv – Handlingsplan for fysisk aktivitet (2020–2029)

Regjeringens handlingsplan Sammen om aktive liv (regjeringen.no) (34) har to hovedmål:

1. Et mer aktivitetsvennlig samfunn der alle uavhengig av alder, kjønn, funksjonsnivå og sosial bakgrunn gis mulighet til bevegelse og fysisk aktivitet.
2. Andelen i befolkningen som oppfyller helsemessige anbefalinger om fysisk aktivitet er økt med 10 prosentpoeng innen 2025 og 15 prosentpoeng innen 2030

Planen følger opp norske forpliktelser overfor Verdens helseorganisasjon (WHO) og FNs bærekraftmål. Helse- og omsorgstjenestene er et av 5 innsatsområder. Frisklivssentraler bidrar til å oppnå målet om at helse- og omsorgspersonell har nødvendig kunnskap om fysisk aktivitet, og at bruk av fysisk aktivitet benyttes som tiltak for å forebygge og behandle sykdom i helse- og omsorgstjenestene (34).

6.2.16 Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017–2021)

Tiltakene i Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (regjeringen.no) (246) skal bidra til sunt kosthold og måltidsglede for å fremme helse og forebygge kostholdsrelaterte sykdommer. Handlings­planen inneholder en kombi­nasjon av strukturelle/befolkningsrettede tiltak og tiltak som retter seg mot den enkelte, gjennom tilret­telegging for gode og enkle valg. I planen legges det vekt på at helse- og omsorgstjenesten har ansvar for å ivareta ernæringshensyn og sørge for at de som trenger det, får god ernæringsoppfølging. Det gjelder både forebyg­ging, rehabilitering, habilitering og behandling samt gode mat- og måltidsopplevelser i hver­dagen. Forebygging, avdekking, veiledning og opplæring for å unngå sykdom eller mestre sykdom skjer i stor grad i regi av kommunene. Sentralt i kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid er frisklivs-, lærings- og mestringstilbud. Et av oppfølgingspunktene i handlingsplanen er å videreføre arbeidet med Bra mat-kurs og bidra til å implementere relevante nasjonale faglige retningslinjer i frisklivs-, lærings og mestringsarbeidet.

6.2.17 Strategi for fagfeltet arbeid og helse

Arbeidsdeltakelse kan gi positive helsemessige effekter for mange mennesker. En felles forståelse av hvordan arbeidstaker, arbeidsgiver, helsesektoren og arbeids- og velferds­sektoren bør jobbe, med utgangspunkt i denne kunnskapen, er nødvendig for å få ønsket effekt. I ny strategi for fagfeltet arbeid og helse (247) gjøres overordnede valg om retning for fagområdet arbeid og helse. Strategien skal også treffe tjenester som ytes av NAV og helsetjenesten generelt, og bidra til grunnleggende forståelsen om hvilken betydning aktivitet og arbeidsdeltakelse kan ha for god helse og gode liv. I utviklingen av fremtidige tjenestetilbud er det et mål at systemet ikke bidrar til sykeliggjøring ved å stimulere til at det settes en diagnose for å utløse hjelp eller støtte fra felleskapet. Implementering av strategien må i hovedsak følges opp i tjenestene. Se: Nasjonal strategi for fagfeltet arbeid og helse.

6.2.18 Opptrappingsplan for psykisk helse

Meld.St.23 (2022-2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023-2033) (regjeringen.no) viser regjeringens innsats for hele det psykiske helsefeltet. Planen har tre innsatsområder: Helsefremmende og forebyggende psykisk helsearbeid, gode tjenester der folk bor og tilbudet til personer med langvarige og sammensatte behov.

Det er gitt ut flere nasjonale veiledere og faglige retningslinjer for helsepersonell som omfatter forebygging av sykdom gjennom endring av levevaner. Frisklivs­sentralen skal følge aktuelle faglige retningslinjer og veiledere og kan bidra til å gjennomføre flere av de anbefalte forebyggende tiltakene. Oversikten er ikke uttømmende.

• Nasjonal faglig retningslinje for røykeavvenning (248)
• Nasjonal faglig retningslinje for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos voksne (36)
• Nasjonal faglig retningslinje for forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge (39)
• Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering ved hjerneslag (38)
• Nasjonal faglig retningslinje for individuell primærforebygging av hjerte- og karsykdommer (42)
• Nasjonal faglig retningslinje – diabetes (40)
• Nasjonal faglig retningslinje og veileder for forebygging, diagnostisering og oppfølging av personer med kols (37)
• Nasjonal plan for selvhjelp 2014–2018 (249)
• Veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator (4)
• Kostrådene (280)
• Ernæring, kosthold og måltider i helse- og omsorgstjenesten (281)
• Aktivitetshåndboken – fysisk aktivitet i forebygging og behandling (33)
• Retningslinjer for mat og måltider i barnehagen (252)
• Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen (253)
• Veileder for helsetjenestetilbudet til asylsøkere, innvandrere og familiegjenforente
• Veileder i digital pasientkommunikasjon for helse- og omsorgssektoren (227)
• Psykisk helse- og rusarbeid for voksne (nasjonal veileder) (254)
• Veileder for elektronisk meldingsutveksling (nhn.no) (18)
• Veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov (85)
• Nasjonal veileder for lovpålagte samarbeidsavtaler mellom kommuner og regionale helseforetak/helseforetak (regjeringen.no) (224)
• Pårørendeveileder
• Veileder for vanedannende legemidler, kapittel 2 om alternativer til vanedannende legemidler (255)