Alle pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenester har rett til vern mot spredning av opplysninger om personlige og helsemessige forhold. Hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplikten skal tolkes vidt.  

Taushetsplikten innebærer både en plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Helsepersonell er bundet av taushetsplikten også etter at de har sluttet i jobben. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten. 

Virksomheter i helse- og omsorgstjenesten har et ansvar for å tilrettelegge arbeidet på en slik måte at helsepersonell reelt kan overholde taushetsplikten. Virksomhetens ansvar må ivaretas gjennom virkemidler som blant annet opplæring, prosedyrer, rutiner og ved fysisk tilrettelegging. Se Veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten. 

Det er viktig at helsepersonell og virksomheter i helse- og omsorgstjenesten er bevisst på situasjoner der det er en risiko for at taushetsplikten utfordres. Som et hjelpemiddel for å identifisere risikosituasjoner og reflektere over egen praksis, se dokumentet Når taushetsplikten utfordres. 

Helsepersonell har som hovedregel taushetsplikt overfor politiet og skal ikke utlevere opplysninger til politiet til bruk i etterforskning uten pasientens samtykke.

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 med kommentarer

Helsepersonelloven § 21 med kommentarer

Pasienten kan helt eller delvis frita helsepersonellet fra taushetsplikten med sitt samtykke. Samtykke kan begrenses til konkret informasjon, en enkelt diagnose eller et skadetilfelle.

Et samtykke opphever kun taushetsplikten så langt samtykket rekker.

For at et samtykke skal frita fra taushetsplikt må samtykket være gyldig og informert, det vil si at pasienten må være klar over hva vedkommende samtykker til, pasienten må ha samtykkekompetanse (være tilregnelig, myndig etc.) og samtykket må gis frivillig.

Pasienten skal forstå hvem opplysningene skal formidles til, hvilke opplysninger som skal videreformidles og hvilke konsekvenser videreformidlingen av opplysningene kan få. Det er helsepersonellets ansvar å gi tilstrekkelig informasjon slik at pasienten forstår hva samtykket innebærer.

Taushetsplikten gjelder også overfor pasientens eller brukerens pårørende. Informasjon som allerede er kjent for pårørende er likevel ikke taushetsbelagt. Når det ikke foreligger et samtykke til deling av informasjon fra pasienten eller brukeren, bør helsepersonell derfor spørre de pårørende hva de er kjent med fra før. Det krever heller ikke samtykke fra pasienten eller brukeren for å gi generell informasjon til de pårørende.

Eksempler på generell informasjon:

• Kontaktinformasjon og ansatte
• Rutiner og tilbud ved virksomheten/enheten
• Når diagnose er kjent: generelt om årsaker, symptomer, behandling og prognose
• Aktuelt regelverk, saksbehandling og rettigheter
• Eventuelt: mulighet til å søke om avlastning, hjelpemidler og velferdsteknologi og hvor man kan søke - Tilbud til pårørende, barn og voksne Informasjon om bruker- og pårørendeorganisasjoner

Helsepersonelloven § 22 med kommentarer

Helsepersonell kan fritt utlevere anonyme opplysninger. Helsepersonellet må sørge for tilstrekkelig anonymisering før opplysninger utleveres, slik at enkeltpersoner ikke gjenkjennes eller identifiseres.

Det må vurderes konkret om enkeltpersoner kan identifiseres på grunnlag av opplysningene. Det avgjørende er om opplysningene inneholder tilknytningspunkter (kommunenavn, kjønn, alder, diagnose etc.) som til sammen er tilstrekkelig for å kunne identifisere enkeltpersoner.

Det er et strengt krav om at identifikasjon ikke skal være mulig, verken direkte eller indirekte, for at kravet til anonymitet skal være oppfylt. Det er lagt til grunn at opplysninger er anonyme når de kan knyttes til fire-fem personer eller flere.

Helsepersonelloven § 23 nr. 3 med kommentarer

Opplysningsretten gjelder for alvorlige situasjoner, der videreformidling av informasjon vurderes å være viktig for å hindre skade eller fare av et visst omfang. Opplysningsretten vil i utgangspunktet gjelde ved fare for liv eller helse.

Opplysningsretten er ikke begrenset til å gjelde nødetater, men åpner for at opplysninger kan gis til andre, for eksempel barnevernet, skole, barnehage mv.

Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som i utgangspunktet er undergitt lovbestemt taushetsplikt skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om hvilke opplysningene som er gitt.

Helsepersonelloven § 23 nr. 4 med kommentarer

Det er kun opplysninger som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp til pasienten som kan utveksles.

Samarbeidende helsepersonell kan for eksempel være helsepersonell i andre avdelinger, i andre sykehus eller helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. Også andre enn helsepersonell kan være samarbeidende personell i den grad de samarbeider med helsepersonell om å yte behandling til pasienten.

Når informasjon deles med samarbeidende personell, får de tilsvarende taushetsplikt som helsepersonell.

Unntaket gjelder kun samarbeid om helsehjelp, og gjelder derfor ikke annet samarbeid mellom helsepersonell og for eksempel skole, PP-tjenesten og barnevern. Informasjon kan ikke utveksles mellom helsepersonell og personell i barnevernet med grunnlag i unntaket i helsepersonelloven § 25.

Det er ikke nødvendig å spørre pasienten om samtykke, men pasienten skal så langt som mulig være kjent med at det utleveres opplysninger til samarbeidene personell.

Helsepersonelloven § 25 med kommentarer

Helsepersonell har opplysningsplikt i situasjoner hvor det er nødvendig med informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten, som å verne om liv og helse eller å hindre store materielle skader.

For å ta stilling til om vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, vil følgende momenter være viktige å vurdere:

• Hvor akutt er situasjonen/hvor mye haster det? Hvor viktig er det for å avverge/avgrense skaden/skadeomfanget at varsling skjer raskt?
• Hvor sannsynlig/påregnelig er det at en handling/situasjon vil inntreffe, og hva er det potensielle skadeomfanget?
• Er skaden allerede inntruffet – vil omfanget forverres uten varsling?
• Er det tid til å undersøke nærmere hvor påregnelig handlingen/skaden er, eller er det nødvendig at politiet varsles umiddelbart? Helsepersonelloven stiller ikke krav til at det skal være sikkert at det foreligger en situasjon hvor taushetsplikten kan settes til side. Samtidig stilles det større krav til vurdering og visshet før politiet varsles dersom det ikke foreligger en akutt situasjon som krever umiddelbar inngripen.
• Er de taushetsbelagte opplysningene nødvendige for at politiet skal kunne avverge skaden eller begrense skadeomfanget? Hvilke opplysninger er nødvendig å utlevere?

Helsepersonelloven § 31 med kommentarer

Plikten til å melde fra til barnevernet går foran taushetsplikten. Ved vurdering av om opplysninger skal gis til barnevernet, veier hensynet til barnet eller ungdommen tyngre enn retten til å bevare taushet om forhold som angår pasienten eller brukeren.

Opplysningsplikten er en selvstendig plikt for hvert enkelt helsepersonell. I situasjoner hvor flere personer får samme eller ulik kunnskap om alvorlige forhold som tilsier en melding til barnevernet, har hver enkelt en selvstendig plikt til å melde fra til barnevernet.

Formålet med opplysningsplikten er å sikre at barn og ungdommer får nødvendig oppfølgning og omsorg fra barnevernet, og å beskytte barnet eller ungdommen mot videre mishandling og alvorlig omsorgssvikt ved at barnevernet iverksetter nødvendige tiltak.

Terskelen skal være lav for å melde fra til barnevernet. Det kreves ikke at helsepersonell har sikker kunnskap om forholdene som utløser bekymring, men det må foreligge mer enn en vag mistanke.

Helsepersonellet skal ikke undersøke hjemmesituasjonen eller andre forhold nøyere før de melder fra til barnevernet. Helsepersonell skal ikke foreta en barnevernfaglig vurdering av situasjonen. Dette er barnevernets oppgaver.

Opplysningsplikt etter pålegg fra barneverntjenesten

Helsepersonell kan bli pålagt å gi nødvendig informasjon til barneverntjenesten i samsvar med barnevernloven § 6-4, jf. helsepersonelloven § 33 tredje ledd.

Ved pålegg fra barnevernet om utlevering av opplysninger, er det barnevernet, ikke helsepersonellet, som skal vurdere om vilkårene for opplysningsplikten foreligger.

Det er også barnevernet som vurderer hvilke opplysninger som er relevante. Barnevernet må konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. De kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal.

På bakgrunn av opplysningene fra barnevernet skal helsepersonellet ta stilling til hvilke opplysninger som skal utleveres. Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten og be om samtykke før opplysninger utleveres til barnevernet.

Dette gjelder når et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan føre til skade på barnet.
 

Helsepersonelloven § 33 med kommentarer