Helsepersonells taushetsplikt og opplysningsplikt
Taushetsplikt og samtykke
Helsepersonells taushetsplikt
Sist faglig oppdatert: 02.05.2019
Helsepersonell og andre ansatte i helse- og omsorgtjenesten skal hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de har fått eller som er betrodd dem.
Taushetsplikten gjelder opplysninger helsepersonellet har fått i egenskap av å være helsepersonell. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell.
Helsepersonell har et selvstendig og personlig ansvar for å overholde taushetsplikten.
Hensynene bak taushetsplikten er å verne om pasientens integritet, og gjennom det bidra til befolkingens tillitt til helsetjenesten og helsepersonell. Befolkningen skal fritt kunne oppsøke helsetjenesten ved behov og føle seg trygg på å gi den informasjonen som er nødvendig for at helsepersonell skal kunne gi forsvarlig helsehjelp. Pasienten skal føle seg trygg på at opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelp ikke benyttes i andre sammenhenger og utleveres til eller tilkommer uvedkommende.
Taushetsbelagte opplysninger kan videreformidles når den opplysningene gjelder har samtykket. Hensynet til pasientens personvern og integritet kan komme i konflikt med andre hensyn, som blant annet hensynet til liv, helse og samfunnssikkerhet. For visse situasjoner finnes det derfor lovbestemte unntak fra taushetsplikten.
Veiledning
Alle pasienter og brukere av helse- og omsorgstjenester har rett til vern mot spredning av opplysninger om personlige og helsemessige forhold. Hvilke opplysninger som omfattes av taushetsplikten skal tolkes vidt.
Taushetsplikten innebærer både en plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Helsepersonell er bundet av taushetsplikten også etter at de har sluttet i jobben. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten.
Virksomheter i helse- og omsorgstjenesten har et ansvar for å tilrettelegge arbeidet på en slik måte at helsepersonell reelt kan overholde taushetsplikten. Virksomhetens ansvar må ivaretas gjennom virkemidler som blant annet opplæring, prosedyrer, rutiner og ved fysisk tilrettelegging. Se Veileder til forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten.
Det er viktig at helsepersonell og virksomheter i helse- og omsorgstjenesten er bevisst på situasjoner der det er en risiko for at taushetsplikten utfordres. Som et hjelpemiddel for å identifisere risikosituasjoner og reflektere over egen praksis, se dokumentet Når taushetsplikten utfordres.
Helsepersonell har som hovedregel taushetsplikt overfor politiet og skal ikke utlevere opplysninger til politiet til bruk i etterforskning uten pasientens samtykke.
Rettslig grunnlag
Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 med kommentarer
Helsepersonelloven § 21 med kommentarer
§ 1. Lovens formål
Samtykke til utlevering av helseopplysninger
Sist faglig oppdatert: 02.05.2019
Pasienten kan samtykke til at helsepersonell utleverer opplysninger om personlige eller andre helsemessige forhold til andre. Foreldre skal som hovedregel samtykke for barn under 16 år.
Helsepersonell har i disse tilfellene opplysningsrett, som innebærer at helsepersonellet selv kan avgjøre om de vil utlevere opplysninger eller ikke.
Veiledning
Pasienten kan helt eller delvis frita helsepersonellet fra taushetsplikten med sitt samtykke. Samtykke kan begrenses til konkret informasjon, en enkelt diagnose eller et skadetilfelle.
Et samtykke opphever kun taushetsplikten så langt samtykket rekker.
For at et samtykke skal frita fra taushetsplikt må samtykket være gyldig og informert, det vil si at pasienten må være klar over hva vedkommende samtykker til, pasienten må ha samtykkekompetanse (være tilregnelig, myndig etc.) og samtykket må gis frivillig.
Pasienten skal forstå hvem opplysningene skal formidles til, hvilke opplysninger som skal videreformidles og hvilke konsekvenser videreformidlingen av opplysningene kan få. Det er helsepersonellets ansvar å gi tilstrekkelig informasjon slik at pasienten forstår hva samtykket innebærer.
Taushetsplikten gjelder også overfor pasientens eller brukerens pårørende. Informasjon som allerede er kjent for pårørende er likevel ikke taushetsbelagt. Når det ikke foreligger et samtykke til deling av informasjon fra pasienten eller brukeren, bør helsepersonell derfor spørre de pårørende hva de er kjent med fra før. Det krever heller ikke samtykke fra pasienten eller brukeren for å gi generell informasjon til de pårørende.
Eksempler på generell informasjon:
- Kontaktinformasjon og ansatte
- Rutiner og tilbud ved virksomheten/enheten
- Når diagnose er kjent: generelt om årsaker, symptomer, behandling og prognose
- Aktuelt regelverk, saksbehandling og rettigheter
- Eventuelt: mulighet til å søke om avlastning, hjelpemidler og velferdsteknologi og hvor man kan søke - Tilbud til pårørende, barn og voksne Informasjon om bruker- og pårørendeorganisasjoner
Rettslig grunnlag
Anonymiserte opplysninger
Sist faglig oppdatert: 02.05.2019
Helsepersonell kan gi opplysninger videre når opplysningene er anonymiserte.
Helsepersonell har i disse tilfellene opplysningsrett. Helsepersonellet kan derfor selv avgjøre om de vil utlevere opplysninger eller ikke.
Veiledning
Helsepersonell kan fritt utlevere anonyme opplysninger. Helsepersonellet må sørge for tilstrekkelig anonymisering før opplysninger utleveres, slik at enkeltpersoner ikke gjenkjennes eller identifiseres.
Det må vurderes konkret om enkeltpersoner kan identifiseres på grunnlag av opplysningene. Det avgjørende er om opplysningene inneholder tilknytningspunkter (kommunenavn, kjønn, alder, diagnose etc.) som til sammen er tilstrekkelig for å kunne identifisere enkeltpersoner.
Det er et strengt krav om at identifikasjon ikke skal være mulig, verken direkte eller indirekte, for at kravet til anonymitet skal være oppfylt. Det er lagt til grunn at opplysninger er anonyme når de kan knyttes til fire-fem personer eller flere.
Rettslig grunnlag
Når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi informasjon videre
Sist faglig oppdatert: 02.05.2019
Helsepersonell kan ha en opplysningsrett når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre. Unntaket gjelder når hensynet til liv, helse og samfunnssikkerhet veier tyngre enn hensynene bak taushetsplikten.
Helsepersonell har i disse tilfellene opplysningsrett. Helsepersonellet kan derfor selv avgjøre om de vil utlevere opplysninger eller ikke.
Veiledning
Opplysningsretten gjelder for alvorlige situasjoner, der videreformidling av informasjon vurderes å være viktig for å hindre skade eller fare av et visst omfang. Opplysningsretten vil i utgangspunktet gjelde ved fare for liv eller helse.
Opplysningsretten er ikke begrenset til å gjelde nødetater, men åpner for at opplysninger kan gis til andre, for eksempel barnevernet, skole, barnehage mv.
Dersom helsepersonell utleverer opplysninger som i utgangspunktet er undergitt lovbestemt taushetsplikt skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om hvilke opplysningene som er gitt.
Rettslig grunnlag
Informasjon til samarbeidende personell
Sist faglig oppdatert: 02.05.2019
Helsepersonell kan gi opplysninger til annet samarbeidende personell som deltar i behandlingen av pasient når det er nødvendig for helsehjelpen, dersom ikke pasienten motsetter seg dette.
Veiledning
Det er kun opplysninger som er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp til pasienten som kan utveksles.
Samarbeidende helsepersonell kan for eksempel være helsepersonell i andre avdelinger, i andre sykehus eller helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter som samarbeider om helsehjelpen til den konkrete pasienten. Også andre enn helsepersonell kan være samarbeidende personell i den grad de samarbeider med helsepersonell om å yte behandling til pasienten.
Når informasjon deles med samarbeidende personell, får de tilsvarende taushetsplikt som helsepersonell.
Unntaket gjelder kun samarbeid om helsehjelp, og gjelder derfor ikke annet samarbeid mellom helsepersonell og for eksempel skole, PP-tjenesten og barnevern. Informasjon kan ikke utveksles mellom helsepersonell og personell i barnevernet med grunnlag i unntaket i helsepersonelloven § 25.
Det er ikke nødvendig å spørre pasienten om samtykke, men pasienten skal så langt som mulig være kjent med at det utleveres opplysninger til samarbeidene personell.
Rettslig grunnlag
Opplysningsplikt
Opplysningsplikt til politi og brannvesen
Sist faglig oppdatert: 02.05.2019
Helsepersonell skal på eget initiativ, varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.
Veiledning
Helsepersonell har opplysningsplikt i situasjoner hvor det er nødvendig med informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten, som å verne om liv og helse eller å hindre store materielle skader.
For å ta stilling til om vilkårene for opplysningsplikten er oppfylt, vil følgende momenter være viktige å vurdere:
- Hvor akutt er situasjonen/hvor mye haster det? Hvor viktig er det for å avverge/avgrense skaden/skadeomfanget at varsling skjer raskt?
- Hvor sannsynlig/påregnelig er det at en handling/situasjon vil inntreffe, og hva er det potensielle skadeomfanget?
- Er skaden allerede inntruffet – vil omfanget forverres uten varsling?
- Er det tid til å undersøke nærmere hvor påregnelig handlingen/skaden er, eller er det nødvendig at politiet varsles umiddelbart? Helsepersonelloven stiller ikke krav til at det skal være sikkert at det foreligger en situasjon hvor taushetsplikten kan settes til side. Samtidig stilles det større krav til vurdering og visshet før politiet varsles dersom det ikke foreligger en akutt situasjon som krever umiddelbar inngripen.
- Er de taushetsbelagte opplysningene nødvendige for at politiet skal kunne avverge skaden eller begrense skadeomfanget? Hvilke opplysninger er nødvendig å utlevere?
Rettslig grunnlag
Opplysningsplikt til barnevernet
Sist faglig oppdatert: 23.10.2024
Helsepersonell skal, uten hinder av taushetsplikt, og på eget initiativ umiddelbart melde fra til barnevernstjenesten:
- Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt,
- Når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,
- Når et barn viser alvorlige atferdsvansker i form av alvorlig eller gjentatt kriminalitet, misbruk av rusmidler eller en annen form for utpreget normløs atferd,
- Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.
Dersom ett av disse vilkårene er oppfylt, skal helsepersonell umiddelbart melde fra til barnevernstjenesten. Helsepersonellet kan ikke selv velge mellom å gi opplysninger eller ikke dersom vilkårene for opplysningsplikt er oppfylt.
Veiledning
Plikten til å melde fra til barnevernet går foran taushetsplikten. Ved vurdering av om opplysninger skal gis til barnevernet, veier hensynet til barnet eller ungdommen tyngre enn retten til å bevare taushet om forhold som angår pasienten eller brukeren.
Opplysningsplikten er en selvstendig plikt for hvert enkelt helsepersonell. I situasjoner hvor flere personer får samme eller ulik kunnskap om alvorlige forhold som tilsier en melding til barnevernet, har hver enkelt en selvstendig plikt til å melde fra til barnevernet.
Formålet med opplysningsplikten er å sikre at barn og ungdommer får nødvendig oppfølgning og omsorg fra barnevernet, og å beskytte barnet eller ungdommen mot videre mishandling og alvorlig omsorgssvikt ved at barnevernet iverksetter nødvendige tiltak.
Terskelen skal være lav for å melde fra til barnevernet. Det kreves ikke at helsepersonell har sikker kunnskap om forholdene som utløser bekymring, men det må foreligge mer enn en vag mistanke.
Helsepersonellet skal ikke undersøke hjemmesituasjonen eller andre forhold nøyere før de melder fra til barnevernet. Helsepersonell skal ikke foreta en barnevernfaglig vurdering av situasjonen. Dette er barnevernets oppgaver.
Opplysningsplikt etter pålegg fra barnevernstjenesten
Helsepersonell kan bli pålagt å gi nødvendig informasjon til barnevernstjenesten i samsvar med barnevernsloven § 13-2, jf. helsepersonelloven § 33 tredje ledd.
Ved pålegg fra barnevernet om utlevering av opplysninger, er det barnevernet, ikke helsepersonellet, som skal vurdere om vilkårene for opplysningsplikten foreligger.
Det er også barnevernet som vurderer hvilke opplysninger som er relevante. Barnevernet må konkretisere hva slags opplysninger som skal gis. De kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal.
På bakgrunn av opplysningene fra barnevernet skal helsepersonellet ta stilling til hvilke opplysninger som skal utleveres. Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten og be om samtykke før opplysninger utleveres til barnevernet.
Dette gjelder når et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan føre til skade på barnet.