1.1 Prinsipper for prioritering

Å prioritere er å ta bevisste valg om hva som skal gjøres først og hva som må vente, om hvem som skal få og hvem som skal få mindre eller hvem som ikke skal få. Prioriteringsvalg i helsesektoren er vanskelige fordi de har implikasjoner som er viktige for liv og helse, de er gode for noen og ikke så gode for andre. Prioriteringene må derfor være i samsvar med verdiene som gjelder i norsk helsetjeneste.

Verdiene som gjelder for helsetjenesten bygger på anbefalingene fra det såkalte Lønning-II-utvalget [1]. Dette utvalget konkluderte med at det er tre forhold som alle er relevante i prioriteringssammenheng: Tilstandens alvorlighet, tiltakets nytte og et rimelig forhold mellom tiltakets kostnader og tiltakets effekt. Stortinget sluttet seg senere til disse anbefalingene, og i 1999 ble de tatt inn i lov om pasientrettigheter og i 2000 i prioriteringsforskriften. 

De prinsippene som ble lagt til grunn av Lønning II -utvalget er videreført og videreutviklet i Meld. St. 34 (2015–2016) Verdier i pasientens helsetjeneste — Melding om prioritering (prioriteringsmeldingen) som ble lagt fram i juni 2016. I tillegg er viktige bidrag fra både Norheimutvalget [2] og Magnussengruppen [3] innarbeidet.

Prioriteringsmeldingen slår fast hvilke prinsipper som skal gjelde for prioritering i hele helsetjenesten og verdigrunnlaget – likhet og rettferdighet - som disse prinsippene bygger på. Sammen med de tre prioriteringskriteriene: nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet – presenterte meldingen et sett av prinsipper som i sum utgjør prinsipper for prioritering som skal gjelde for spesialisthelsetjenesten, jf. punkt 1.5 i Meld. St. 34. Det blir presisert at kriteriene må vurderes samlet. Jo mer alvorlig en tilstand er og jo større nytte et tiltak har, desto høyere ressursbruk kan aksepteres. Gjennom behandlingen av meldingen har Stortinget gitt tilslutning til at tiltak i helsetjenesten skal vurderes ut fra tre prioriteringskriterier - nyttekriteriet, ressurskriteriet og alvorlighetskriteriet. Prioriteringskriteriene er videreutviklet i Meld. St. 38 (2020–2021). Her inkluderes blant annet "mestring" i kriteriene.  

Det skal legges fram en ny prioriteringsmelding i løpet av 2024. For å sikre et godt kunnskapsgrunnlag til den nye prioriteringsmeldingen, har tre ekspertgrupper avlevert rapporter om henholdsvis 1. Prioritering og åpenhet, 2. Prioritering og tilgang og 3. Prioritering og perspektiv.

1.2 Pasientforløp og prioritering

I denne veilederen forklares hvordan pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften skal brukes i praksis. Kapitlene følger henvisningsforløpet fra henvisning mottas i spesialisthelsetjenesten og til helsehjelpen starter. Se nærmere i kapittel 12 Om prioriteringsveilederen.

1.3 Rett til nødvendig helsehjelp, prioritering og fristfastsettelse 

Pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre ledd gir alle pasienter som etter en konkret helsefaglig vurdering har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Det er to vilkår som må være oppfylt for at en pasient skal få rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten: Vilkåret om at pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og vilkåret om at den forventede ressursbruken står i et rimelig forhold til den forventede nytten. Vilkårene står i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 andre ledd og prioriteringsforskriften § 1. Se mer om vilkårene i kapittel 4 Når henvisninger vurderes.

Det er en helsefaglig vurdering av behov i tillegg til en ressurs/nytte-vurdering, som avgjør om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller ikke. En helsefaglig vurdering av behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, vil inneholde en avveining av ulike hensyn, herunder om spesialisthelsetjenestens kompetanse er nødvendig for å behandle tilstanden.

I prioriteringsforskriften § 2 er det gitt nærmere kriterier for prioritering av pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Kriteriene skal brukes når det skal settes frist for når helsehjelpen senest skal starte for rettighetspasienter. I prioriteringen mellom pasienter med rett til nødvendig helsehjelp skal helsepersonell legge vekt på den forventede nytten av helsehjelpen, tilstandens alvorlighet og hvor mye ressurser helsehjelpen legger beslag på. Se mer om dette i kapittel 5 Fastsettelse av frist for start helsehjelp.

[1] Prioriteringer på ny: Gjennomgang av retningslinjer for prioriteringer innen norsk helsetjeneste. Oslo: Statens forvaltningstjeneste; 1997. NOU 1997:18.

[2] NOU 2014:12 Åpent og rettferdig – prioriteringer i helsetjenesten

[3] På ramme alvor – Alvorlighet og prioritering

Prioriteringsveilederne skal være et praktisk hjelpemiddel for helsepersonellet som skal ta stilling til om en pasient som er henvist, har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten eller ikke. Veilederne skal bidra til at rettighetsvurderingen av "like" pasienter er uavhengig av klinisk fagområde, hvor i landet de bor og hvilket sykehus de henvises til. De som rettighetsvurderer henvisningene må derfor ha en felles forståelse av lov og forskrift som regulerer pasientrettighetene.

Prioriteringsveilederen for hvert enkelt fagområde består av en liste over tilstander med veiledende rettighet og frist for hver tilstand innenfor det aktuelle fagområdet. Fristen er angitt i kalenderuker. For hver tilstand er det en oversikt over individuelle forhold som skal vurderes før det blir konkludert om rettighet og frist for den enkelte pasient. Denne listen er ikke uttømmende, andre individuelle forhold kan også være aktuelle å vurdere for den enkelte pasient. Det er fordi prioriteringsveilederne inneholder anbefalinger på gruppenivå, mens pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften omhandler individuelle pasienters rettigheter. Individuelle forhold kan tilsi at rettighetsstatus og/eller frist blir annerledes for den aktuelle pasienten enn for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederne inneholder også en fagspesifikk innledning som beskriver spesielle forhold ved det aktuelle fagområdet.

Tilstandene i prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisningene. Pasienter med andre og sjeldnere tilstander skal også vurderes i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, selv om disse tilstandene ikke er omtalt i prioriteringsveilederne. Det betyr at pasienter med disse tilstandene også kan ha rett på nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Enkelte fagområder har også med tilstander der anbefalingen er at pasienten ikke gis rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Også denne anbefalingen gjelder på gruppenivå. Det kan være individuelle forhold hos den enkelte pasient som likevel tilsier at det skal gis rett. For pasienter tilhørende tilstandsgrupper som på gruppenivå i utgangspunktet ikke har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten er det spesielt viktig at spesialisten nøye vurderer individuelle forhold før det konkluderes. Pasienter som ikke har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten skal ikke settes på venteliste, men pasient og henviser skal informeres om beslutningen.

Prioriteringsveilederne er ikke medisinskfaglige veiledere som viser hva slags helsehjelp det er forventet at norsk helsetjeneste skal tilby en pasientgruppe. De er et bindeledd mellom helsefaget og regelverket om prioritering. I likhet med direktoratets øvrige veiledere, er anbefalingene i prioriteringsveilederne ikke bindende for tjenesteyteren. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederne, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering for hvorfor veilederens anbefaling ikke følges. Det er spesialisten/teamet som er ansvarlig for vurderingene og for avgjørelsene om rettighet og frist for start helsehjelp for den enkelte pasient.

Kravet til medisinsk forsvarlighet gjelder for hele henvisningsforløpet, fra henvisning mottas til pasienten er utskrevet.

Henvisningsforløp

Slik brukes prioriteringsveilederne

1. Vurder henvisningen.
2. Finn den tilstanden som passer best for henvisningen.
3. Gjør en selvstendig vurdering av henvisningen med hensyn til de to inngangsvilkårene for rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten: Forventet nytte og et rimelig forhold mellom forventet ressursbruk og forventet nytte.
   • Sammenlikne egne vurderinger med vurderingene i prioriteringsveilederen.
   • Vurder individuelle forhold.
4. Foreta en helhetlig vurdering av den aktuelle henvisningen, og konkluder med ett av følgende for hver pasient:
   • Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
   • Pasienten har ikke rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
5. Dersom det gis rett til nødvendig helsehjelp, vurder nytte, alvorlighet og forventet ressursbruk:
   • Sammenlikne egne vurderinger med anbefalingen i prioriteringsveilederen.
   • Vurder individuelle forhold.
   • Avgjør hva som er en faglig forsvarlig frist for når helsehjelp senest skal starte.
6. Ansvarlig behandler/enhet angir en dato (eventuelt dato med et tidsintervall som ikke bør overstige en uke) for når pasienten skal kalles inn. Oppmøtetidspunkt skal være før den juridiske fristen for når helsehjelp senest skal settes i gang.
7. Gi tilbakemelding til pasient og henvisende instans om utfallet av vurderingen.

Oppdatering av prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne vil i løpet av 2024/2025 revideres. Dette kapittelet vil bli oppdatert når de er endret.

Det er to innganger til spesialisthelsetjenesten: Som øyeblikkelig hjelp eller henvist til planlagt (elektiv) helsehjelp.

Pasienter som er kommet inn som øyeblikkelig hjelp skal ikke rettighetsvurderes. Noen av disse pasientene vil ha behov for videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten etter at akuttfasen er over, og de kan bli henvist videre innenfor spesialisthelsetjenesten. På samme måte som for andre pasienter, er hovedregelen at det ikke skal gjøres rettighetsvurdering ved interne henvisninger. I det videre forløpet innebærer kravet til faglig forsvarlighet at disse pasientene prioriteres på linje med andre pasienter med tilsvarende helsetilstand selv om de ikke får tildelt en frist.

Pasienter som henvises til planlagt (elektiv) helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, skal få avklart om de har behov for - og dermed rett til - nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og i så fall få fastsatt en frist for helsehjelpen.

3.1 Henviser - hvem kan henvise pasienter til spesialisthelsetjenesten

Helsepersonell har rett og plikt til å henvise pasienter videre. Av helsepersonelloven § 4 første ledd går det fram at helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. De skal innhente bistand eller henvise pasienter videre når dette er nødvendig og mulig.

I praksis er det vanligvis leger som henviser pasienter til spesialisthelsetjenesten. Annet helsepersonell vil likevel også kunne henvise. Hvem som kan henvise ses ofte i sammenheng med regler om finansiering av helsetjenester. Dette gjelder særlig reglene om refusjon og takster. Henvisning fra lege er ofte en forutsetning for godtgjørelse. For at spesialisthelsetjenesten skal kunne kreve trygderefusjon for poliklinisk helsehjelp, stilles det krav til hvor henvisningen kommer fra, jf. folketrygdloven kapittel 5 og poliklinikkforskriften.

I poliklinikkforskriften § 2 første ledd fremgår det at "Pasienten skal normalt være henvist fra lege, kiropraktor, manuellterapeut, tannlege eller psykolog utenfor vedkommende sykehus for at godtgjørelse etter denne forskriften skal ytes. Pasienten kan også være henvist fra optiker til øyenlegespesialist/øyeavdeling utenfor vedkommende sykehus. Videre kan pasienter være henvist til poliklinisk tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet fra kommunal helse- og omsorgstjeneste eller sosialtjeneste. Barnevernet kan henvise pasienter til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk og psykiatrisk ungdomsteam. Jordmor kan rekvirere laboratorieundersøkelser." Det er dermed lagt til grunn at disse gruppene helsepersonell kan henvise til spesialisthelsetjenesten.

Også andre enn leger og øvrig helsepersonell som utløser trygderefusjon kan imidlertid henvise til et annet behandlingsnivå eller til helsepersonell med annen kompetanse når dette anses nødvendig. Det er først og fremst forsvarlighetskravet som sier noe om hvor langt kompetansen rekker.

I utgangspunktet kan derfor helsepersonell henvise pasienter til spesialisthelsetjenesten selv om henvisningen ikke utløser refusjon. Alle pasienter som er henvist har rett til å få en vurdering av om de har rett til nødvendig helsehjelp. Dette innebærer at spesialisthelsetjenesten også må rettighetsvurdere henvisninger som ikke utløser refusjon.

Henvisningsplikten inntrer når pasientens sykdomssituasjon er av en slik karakter at helsepersonellet ikke kan anses å ha de nødvendige kvalifikasjoner til selv å diagnostisere eller behandle pasienten.

I enkelte tilfeller kan også pasienten selv ta direkte kontakt med spesialisthelsetjenesten, for eksempel ved medisinsk genetikk og veneriske sykdommer. Se også poliklinikkforskriften § 2 andre ledd som gir enkelte unntak fra kravet i poliklinikkforskriften § 1 første ledd. Videre kan en kvinne som ønsker å få utført svangerskapsavbrudd selv begjære dette uten henvisning, jf. forskrift om fastlegeordning i kommunene § 24 femte ledd.

Det er grunnleggende at en henvisning inneholder tilstrekkelige opplysninger til at spesialisthelsetjenesten skal kunne gjøre en vurdering innen fastsatt tid og overta behandlingsansvaret for den aktuelle lidelsen. Hvis henviser ikke har nødvendig faglig kompetanse til å kunne gi tilstrekkelige opplysninger, følger det av kravet til faglig forsvarlighet at vedkommende selv må vurdere om det er behov for å konsultere pasientens fastlege eller andre før pasienten henvises til spesialisthelsetjenesten.

Hvis henviser ikke har nødvendig faglig kompetanse, vil henvisningen heller ikke være et godt nok grunnlag for å avgjøre om en pasient har behov for nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Henvisninger som er mangelfulle kan imidlertid ikke avvises eller returneres til henvisende instans uten noen form for vurdering. For at pasienten skal få forsvarlig helsehjelp kan det da være nødvendig at spesialisten kontakter henviser eller pasienten og ber om ytterligere opplysninger. Hvis dette ikke er mulig, må henvisningen uansett vurderes. Usikkerhet om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil kunne bety at pasienten gis rett for å unngå at pasienten blir den skadelidende part. I etterkant bør spesialisthelsetjenesten ta kontakt med henviser for veiledning, se også Maksimal vurderingstid i kapittel 4.1.

Hvis det ikke foreligger opplysninger i henvisningen som tilsier helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og den som vurderer henvisningen ikke har mistanke om at henvisningen er mangelfull, vil utfallet av rettighetsvurderingen bli at pasienten ikke har behov for nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Det må da gå informasjon tilbake til pasient og henviser om dette. Der det er naturlig må den som har henvist få veiledende faglig tilbakemelding.

3.2 Ved hvilke spesialisthelsetjenester har pasienter krav på rettighetsvurdering

I utgangspunktet har alle offentlige virksomheter kompetanse til å vurdere henvisninger og tildele rett til nødvendig helsehjelp. De regionale helseforetakene kan bestemme at også private virksomheter de har inngått avtale med skal ha adgang til å vurdere dette, se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a femte ledd.

For at private virksomheter skal kunne tildele pasient- og brukerrettigheter må de derfor ha fått delegert denne oppgaven fra regionale helseforetak som de har avtale med.

Adgangen til å vurdere om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og fastsette tidsfrist og tidspunkt for helsehjelpen gjelder bare innenfor de områdene private virksomheter har inngått avtale. Det betyr at en virksomhet som leverer et bredt spekter av spesialisthelsetjenester, men som for eksempel bare har avtale med et regionalt helseforetak om å levere kneoperasjoner, bare kan rettighetsvurdere pasienter som er aktuelle for kneoperasjoner. Henvisninger som viser at pasientene har behov for andre tjenester enn det avtalen omfatter, må viderehenvises til det offentlige eller en annen privat virksomhet som har rett til å rettighetsvurdere på området.

Avtalespesialister (legespesialister og spesialister innen psykologi som får driftstilskudd fra de regionale helseforetakene) kan ikke tildele pasientrettigheter. Helse- og omsorgsdepartementet har fått hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om at private aktører skal kunne tildele pasientrettigheter. Hjemmelen gir departementet den samme kompetansen til å delegere vurderingskompetanse som er tillagt de regionale helseforetakene.

Utgangspunktet og hovedregelen er at pasienter skal prioriteres likt, uavhengig av bosted, jf. retten til valg av behandlingssted i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-4. Henvisninger fra andre regioner kan derfor som hovedregel ikke avvises. Dette gjelder ikke dersom helseforetaket risikerer å ikke kunne oppfylle sitt sørge-for-ansvar overfor befolkningen i egen region, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a. For å benytte denne unntaksregelen må helseforetaket sannsynliggjøre at det ved å motta den aktuelle pasienten vil stå i fare for ikke å kunne oppfylle sin forpliktelse til å rettighetsvurdere og yte behandling innen fristen til pasienter fra egen region.

3.3 Når og hvor rettighetstildeling skal finne sted

3.3.1 Hovedregel

Rettighetsvurderingen skal som hovedregel gjøres når spesialisthelsetjenesten mottar henvisningen til elektiv (planlagt) helsehjelp.

Det må raskt vurderes om henvisningen er kommet til rett sted i spesialisthelsetjenesten. Henvisningen skal vurderes ved den kliniske enheten som pasientens helsetilstand i hovedsak sorterer under. Er henvisningen ikke kommet til rett sted, skal den snarest sendes til korrekt enhet. Henvisningen skal vurderes selv om pasienten kunne fått helsehjelp for eksempel hos avtalespesialist.

Datoen da henvisningen først ble mottatt i spesialisthelsetjenesten, er ansiennitetsdato, og vurderingstiden løper fra denne datoen. Se nærmere om ventelister og registrering i FHIs veileder for registrering av data om ventetider og pasientrettigheter (PDF) og kapittel 9 Helsehjelp i det videre forløpet.

Dersom en pasient er i et behandlingsforløp og i dette forløpet henvises videre innenfor spesialisthelsetjenesten, skal den interne henvisningen som hovedregel ikke rettighetsvurderes på nytt. Pasienten er allerede i et henvisnings-/behandlingsforløp som forutsettes å være medisinskfaglig forsvarlig. Dette gjelder også dersom pasienten blir henvist videre til en annen avdeling i samme helseforetak eller til et annet helseforetak.

Pasienter som har behov for øyeblikkelig hjelp, trenger ingen henvisning for å få helsehjelp. Noen av disse pasientene vil ha behov for videre oppfølging i spesialisthelsetjenesten etter at akuttfasen er over og kan bli henvist videre. På samme måte som for andre pasienter, er hovedregelen at det ikke skal foretas rettighetsvurdering ved interne henvisninger. I det videre forløpet innebærer kravet til faglig forsvarlighet at pasienter som har fått øyeblikkelig hjelp, prioriteres på linje med andre pasienter med tilsvarende helsetilstand.

3.3.2 Unntak

Hovedregelen om at rettighetsvurderingen skal foretas når henvisningen mottas i spesialisthelsetjenesten, gjelder ikke ubetinget. I noen tilfeller blir det etter oppstart av helsehjelp for tilstanden pasienten var henvist for, oppdaget forhold ved pasientens helsetilstand som ikke er omtalt i henvisningen. Det kan også skje at det oppdages slike forhold hos pasienter som er innlagt som øyeblikkelig hjelp. Nyoppdaget sykdomstilstand som er av en slik karakter at den normalt ville vært henvist til spesialisthelsetjenesten, bør henvises på vanlig måte til rett instans. En slik henvisning skal rettighetsvurderes med hensyn til den nyoppdagede sykdomstilstanden.

4.1 Maksimal vurderingstid

Henvisningen skal være vurdert i løpet av maksimalt 10 virkedager (virkedager = mandag til fredag, unntatt eventuelle helligdager) fra den er mottatt første gang i spesialisthelsetjenesten (ansiennitetsdato). Dersom henvisningen videresendes før den er vurdert, regnes vurderingstiden fra ansiennitetsdato, det vil si den datoen henvisningen først ble mottatt i spesialisthelsetjenesten, og ikke fra mottaksdatoen i den nye enheten.

Vurderingstiden må alltid være forsvarlig. Ved mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom, har derfor pasienten rett til raskere vurdering, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a fjerde ledd.

Vurderingen skal skje på grunnlag av henvisningen. Det er derfor viktig at den inneholder de opplysningene som er sentrale for å vurdere pasientens behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og hvor mye det eventuelt haster. Henvisningen bør inneholde tydelig beskrivelse av pasientens problem, god anamnese som redegjør for aktuelle problem/lidelser, resultat av relevante utredninger og undersøkelser, hva som er prøvd av behandling tidligere, uttalelse fra andre relevante instanser, status om individuell plan, forslag til og/eller ønske om type tiltak. Se nærmere veiledning i Helsedirektoratets henvisningsveileder.. 

Henvisninger som er mangelfulle kan ikke avvises eller returneres til henvisende instans uten vurdering. Kravet til faglig forsvarlig virksomhet kan tilsi at den som vurderer henvisningen bør ta kontakt med pasient eller henviser for tilleggsopplysninger. Hvis dette ikke er mulig, må henvisningen uansett vurderes. Usikkerhet om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten vil kunne bety at pasienten gis rett for å unngå at pasienten blir den skadelidende part. I etterkant bør spesialisthelsetjenesten ta kontakt med henviser for veiledning. Se også kapittel 3.1 om Henviser - hvem kan henvise til spesialisthelsetjenesten 

4.2 Kategorien «haster»

Når henviser har merket henvisningen med «haster», se Helsedirektoratets henvisningsveileder om hastegrad, er det gjort som informasjon til spesialisthelsetjenesten om at det gjelder en alvorlig tilstand som må vurderes snarest i vurderingsperioden på 10 dager, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a fjerde ledd.

4.3 Vurdering av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Alle henviste pasienter skal vurderes i samsvar med kravene i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften. To vilkår må være oppfylt for at det skal gis rett til nødvendig helsehjelp: a) Vilkåret om forventet nytte av helsehjelpen og b) Vilkåret om et rimelig forhold mellom forventet ressursbruk og forventet nytte.

Ved vurdering av om pasienten skal få rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten skal det ikke tas hensyn til kapasiteten for å få gjort utredning, behandling eller andre tiltak, hverken i det foretaket hvor henvisningen vurderes eller i andre deler av spesialisthelsetjenesten. Det er et unntak fra denne hovedregelen dersom helseforetaket risikerer å ikke kunne oppfylle sitt sørge-for-ansvar overfor befolkningen i egen region, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.

4.3.1 Forventet nytte

Vilkåret "forventet nytte" i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften krever en vurdering av om kunnskapsbasert praksis tilsier at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert helsehjelp kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten helsehjelp eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av helsehjelpen.

Retten til nødvendig helsehjelp omfatter ikke eksperimentell eller utprøvende behandling. Det er imidlertid i spesielle tilfeller åpnet for at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan få eksperimentell eller utprøvende helsehjelp i utlandet, jf. prioriteringsforskriften § 3 andre ledd. Se også Rundskriv I-4/2019 - Rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og forholdet til forsvarlighetskravet mm. (pdf) og Helsedirektoratets veileder om utprøvende behandling.

Under vilkåret om forventet nytte må det vurderes hva som er et aktuelt behandlingsforløp for den enkelte pasient. Hvis det foreligger tilstrekkelige opplysninger til å planlegge hvilken behandling som vil kreves, skal en vurdere forventet nytte av hele behandlingsforløpet.

I enkelte tilfeller er det i løpet av vurderingsperioden umulig å skaffe tilstrekkelig informasjon til å kunne sette en foreløpig diagnose med tilhørende behandlingsforløp. For noen symptombilder / kliniske bilder kan det være en viss sannsynlighet for at pasienten kan ha en alvorlig sykdom. I slike tilfeller skal en vurdere forventet nytte av den helsehjelpen som vil være relevant for den alvorlige sykdommen som det er en realistisk sannsynlighet for at pasienten kan ha.

4.3.2 Forventet ressursbruk

Det andre vilkåret er at det foreligger et rimelig forhold mellom kostnadene ved behandlingen og den forbedring av pasientens helsetilstand behandlingen forventes å gi.

Det er forholdet mellom ressursbruk på den ene siden og nytten av helsehjelpen på den andre siden som skal vurderes. Ressursbruken isolert sett skal ikke være avgjørende. En skal se bort fra eventuell ressursbruk knyttet til tidligere behandling av samme pasient.

Yrkesaktivitet i seg selv er ikke et vurderingskriterium. Det betyr at en i ressursvurderingene ikke skal inkludere verdien av det arbeidet som vil utføres ved at pasienten kommer tilbake i jobb. En skal heller ikke inkludere eventuelle besparelser i trygdeutbetalinger. Derimot kan en i nyttevurderingen inkludere eventuelle livskvalitetsaspekter ved det å være i arbeid.

4.4 Samlet vurdering

Etter at vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp er vurdert hver for seg, skal de vurderes samlet. Begge vilkårene må være oppfylt for at pasienten skal ha rett til nødvendig helsehjelp. Vilkårene for rett til nødvendig helsehjelp bygger på sammenhengen mellom en medisinsk vurdering av behov, muligheten for å forbedre tilstanden ved helsehjelp og helsehjelpens kostnadseffektivitet.

Pasientens diagnose er i seg selv ikke avgjørende for retten til nødvendig helsehjelp. Innenfor samme diagnose vil noen pasienter kunne ha rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og andre ikke.

Den samlede vurderingen kan gi ett av følgende utfall:

• Pasienten har behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og får rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.
• Pasienten har ikke behov for helsehjelp i spesialisthelsetjenesten og følgelig ikke rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Dersom (henvisningen tilsier at) de to vilkårene for nødvendig helsehjelp er oppfylt, skal pasienten gis rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, og det skal settes en individuell frist for når helsehjelpen senest skal starte, jf. kapittel 5.

4.5 Individuelle forhold

I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved den konkrete vurderingen skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne er til stede. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved den aktuelle pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering og eventuell frist, jf. kapittel 5 om Fastsettelse av frist for start helsehjelp, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører. Listen over individuelle forhold er ikke uttømmende. Se også nedenfor om hva som ikke skal tillegges vekt.

4.6 Pasientkjennetegn som ikke kan legges til grunn ved rettighetsvurdering

Pasientens kjønn, etniske tilhørighet, tidligere helseskadelig atferd, arbeidsevne (produktivitet), livssyn, seksuelle orientering og sosiale status er ikke relevant som del av rettighetsvurderingen, se blant annet NOU 1997:18 Prioritering på ny (Lønning II) side 95. Det betyr at disse kriteriene ikke kan tillegges vekt i vurderingen av om pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Alder i seg selv er ikke et relevant kriterium ved vurderingen av om en pasient skal få rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Alder kan imidlertid være relevant hvis den har betydning for risikoen ved den medisinske behandlingen (bivirkninger/komplikasjoner). Videre kan alder også indikere hvor stor helsegevinst som kan forventes av vellykket behandling. Alder kan også si noe om risikoen for ulike tilstander og om hvor alvorlig en sykdom kan forventes å bli. I flere av prioriteringsveilederne er alder inkludert under individuelle forhold som må vurderes før rettighet og maksimumfrist fastsettes for den enkelte pasient.

Yrkesaktivitet er ikke i seg selv et prioriteringskriterium. Det kan imidlertid være relevant for tilstander der helsehjelp er avgjørende for å unngå fare, som for eksempel ved epilepsi hos yrkessjåfører. Det kan også være relevant å inkludere eventuelle livskvalitetsaspekter ved å være i arbeid, i vurderingen av forventet nytte av helsehjelpen, og det kan være relevant ved fristfastsettelsen, jf. kapittel. 5.

5.1 Prioritering mellom pasienter ved fristfastsettelsen

Dersom pasienten har fått rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, jf. kapittel 4, skal det fastsettes en frist for når faglig forsvarlighet krever at pasienten senest skal få helsehjelp, se pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a.

Prioriteringsforskriften § 2 angir nærmere kriterier for prioritering av pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp. 

Bestemmelsen tydeliggjør at spesialisthelsetjenesten i prioriteringen mellom pasienter med rett til nødvendig helsehjelp skal legge de tre prioriteringskriteriene nytte, ressurs og alvorlighet til grunn, og bestemmelsen beskriver disse kriteriene nærmere, jf. også Meld. St. 38 (2020–2021).

Det fremgår at jo mindre ressurser helsehjelpen legger beslag på, desto mer øker helsehjelpens prioritet. Generelt vil høyere ressursbruk aksepteres jo mer alvorlig en tilstand er eller jo større nytte et tiltak har. Lav alvorlighet og begrenset nytte av et tiltak kan bare forsvares hvis ressursbruken er lav.

Det følger av prioriteringsforskriften § 2 siste ledd at både nå-situasjonen, varighet av liv og tap av framtidige leveår har betydning for graden av alvorlighet. Graden av alvorlighet øker jo mer det haster å komme i gang med tiltaket.

En skal altså vurdere hvor alvorlig pasientens tilstand er og hva som er den mest sannsynlige utviklingen dersom helsehjelpen fra spesialisthelsetjenesten utsettes. Konsekvensene av å vente med utredning/behandling er større for noen sykdommer enn for andre.

5.2 Nærmere om kriteriene som skal vurderes ved fristfastsettelsen

5.2.1 Nyttekriteriet

Prioriteten øker i tråd med den forventede nytten av helsehjelpen. Forventet nytte vurderes ut fra om kunnskapsbasert praksis tilsier at helsehjelpen kan øke pasientens livslengde og/eller livskvalitet gjennom å gi økt sannsynlighet for:

• overlevelse
• forbedring eller redusert tap av mestring og/eller fysisk eller psykisk funksjon
• reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag.

Kriteriet "forventet nytte" innebærer en vurdering av om helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten vil påvirke pasientens tilstand til det bedre, eller om den vil hindre forverring. Helsehjelpen må også forventes å gi nytte dersom mulighetene til behandling går tapt hvis helsehjelpen utsettes. Vurderingene må være basert på kunnskapsbasert praksis.

Under kriteriet om "forventet nytte" må det vurderes hva som er et aktuelt behandlingsforløp for den enkelte pasient. Hvis det foreligger tilstrekkelige opplysninger til å planlegge hvilken behandling som vil kreves, skal en vurdere forventet nytte av hele behandlingsforløpet.

Når det kan være en viss sannsynlighet for at pasienten kan ha en svært alvorlig sykdom, skal en vurdere forventet nytte av den helsehjelpen som vil være relevant for denne sykdommen, dersom dette er en realistisk sannsynlighet.

"Overlevelse" skal ivareta livslengde, mens "forbedring eller redusert tap av mestring og/eller fysisk eller psykisk funksjon" og "reduksjon av smerter, fysisk eller psykisk ubehag" skal ivareta livskvalitet.

Kriteriet "mestring" skal være en del av den ordinære og helhetlige vurderingen av nytte og alvorlighet. Det er kun konsekvenser av tiltaket som påvirker pasientens evne til å mestre hverdagen knyttet til helsetilstanden, som skal telles med. Konsekvenser av et tiltak for den enkeltes opplevelse av mestring, men som ikke er klart forbundet med pasientens helsetilstand skal ikke tillegges vekt. Dersom et tiltak for eksempel bidrar til å øke den enkeltes opplevelse av mestring gjennom økt selvrealisering eller økt sosial status, uten at den helserelaterte livskvaliteten forbedres, vil ikke dette være relevant å vektlegge i en prioriteringsbeslutning. Derimot kan redusert evne til egenomsorg, personlig stell, fysisk, psykisk og sosial funksjon forårsaket eller forbundet med helsetilstanden være relevant i vurdering av nytte og alvorlighet.

5.2.2 Ressurskriteriet

Helsehjelpens prioritet øker desto mindre ressurser den legger beslag på.

Ressurskriteriet skal ikke brukes alene, men sammen med de to andre hovedkriteriene for prioritering; nytte og alvorlighet.

Kriteriet innebærer at det skal være et rimelig forhold mellom den forventede ressursbruken ved helsehjelpen og den forventede nytten av helsehjelpen. Det er forholdet mellom ressursbruk på den ene siden og nytten av helsehjelpen på den andre siden som skal vurderes. Ressursbruken isolert sett skal ikke være avgjørende. En skal se bort fra eventuell ressursbruk knyttet til tidligere behandling av samme pasient.

Videre vil høyere ressursbruk aksepteres jo mer alvorlig en tilstand er eller jo større nytte et tiltak har. Lav alvorlighet og begrenset nytte av et tiltak kan bare forsvares hvis ressursbruken er lav.

Yrkesaktivitet i seg selv er ikke et vurderingskriterium. Det betyr at en i ressursvurderingene ikke skal inkludere verdien ved at pasienten kommer tilbake i jobb. En skal heller ikke inkludere eventuelle besparelser i trygdeutbetalinger. Derimot kan en i nyttevurderingen inkludere eventuelle livskvalitetsaspekter ved det å være i arbeid.

5.2.3 Alvorlighetskriteriet

Helsehjelpens prioritet øker i tråd med alvorligheten av tilstanden. En tilstands alvorlighet vurderes ut fra:

− risiko for død eller tap av mestring og/eller funksjon

− graden av tap av mestring og/eller fysisk og psykisk funksjon

− smerter, fysisk eller psykisk ubehag

Alvorlighet skal forstås både som en risiko for alvorlig tilstand, og som grad av helsetap.

5.3 Fristen skal være forsvarlig

Resultatet av den samlede prioriteringsvurderingen er fristen som settes for når pasienten senest skal få helsehjelp. Pasienten har rettskrav på at det fastsettes en frist, og spesialisthelsetjenesten har plikt til å fastsette en slik frist. Fristen er avgjørende for når pasienten kan kreve oppfyllelse av retten til å få helsehjelp. Fristen kan ikke settes til et senere tidspunkt enn når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten gis nødvendig helsehjelp.

Fristen skal ta utgangspunkt i helsehjelpen pasienten har behov for, og skal være seneste faglig forsvarlige start på den helsehjelpen som planlegges. Den skal gi sikkerhet for at helsehjelpen kan startes og fullføres forsvarlig i hele forløpet. Videre må fristen settes slik at en unngår at pasientens tilstand forverres eller at undersøkelses- eller behandlingsmuligheter går til spille. Det må være faglig forsvarlig å utsette helsehjelpen til den fristen som settes, uten at det går ut over prognosen.

Fristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt skal settes på grunnlag av en konkret helsefaglig vurdering av den enkelte pasient. Ved fristfastsettelsen skal det ikke tas hensyn til kapasiteten for å få gjort utredning, behandling eller andre tiltak, verken i det foretaket hvor henvisningen vurderes eller for øvrig i spesialisthelsetjenesten.

Helsehjelpen skal planlegges slik at den kan gis fra spesialisthelsetjenesten som en helhet, for eksempel fra flere behandlingsenheter. Det kan bety at den som vurderer en henvisning for eksempel må ta i betraktning at helsehjelpen skal gis i andre regionale enheter.

Ved rettighetsvurderingen fastsettes det én juridisk frist for siste oppstart av pasientforløpet. I praksis planlegger behandlingssteder ofte et forløp for pasienten med tidspunkter for når pasienten skal få videre helsehjelp. Disse tidspunktene gir ikke pasienten rettigheter slik som den juridiske fristen gjør. Men hvis disse tidspunktene ikke blir overholdt, kan det utgjøre et brudd på det generelle forsvarlighetskravet.

Dersom det skulle vise seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt, for eksempel fordi helsetilstanden har forverret seg, følger det av kravet til forsvarlighet at pasienten da skal motta helsehjelp tidligere, se også kapittel 9 Helsehjelp i det videre forløpet.

Når helsehjelpen er påbegynt skal pasienten også ha et forsvarlig pasientforløp videre, selv om det ikke settes nye frister. Det innebærer at det ikke er anledning til å ha en første konsultasjon med en pasient før fristen, for så å la pasienten vente uforsvarlig lenge på videre utredning eller behandling. Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet, slik at selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter oppstart helsehjelp, skal pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid. Se nærmere om dette i kapittel 9 Helsehjelp i det videre forløpet.

Hvis det under et behandlingsforløp oppdages en annen sykdomstilstand som normalt ville vært henvist til spesialisthelsetjenesten, skal det gjøres en ny rettighetsvurdering, se kapittel 3.3.2 om unntak fra hovedregelen om når og hvor rettighetstildeling skal finne sted. Dersom pasienten har rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten for den nyoppdagede tilstanden skal det også fastsettes en separat juridisk frist for når denne tilstanden senest skal utredes eller behandles.

I tillegg til fristen har pasienten krav på at det fastsettes et tidspunkt for første konsultasjon. Tidspunkt for første konsultasjon skal settes tidligere enn fristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt. Pasienten skal informeres om både fristen og tidspunkt for første konsultasjon, se kapittel 8 om Informasjon til pasienten om konklusjonen.

5.4 Ventetidsgaranti for noen grupper

Unge pasienter under 23 år innenfor fagområdene psykisk helsevern og rus har rett til start helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen maksimalt 65 virkedager, se prioriteringsforskriften § 4a.

5.5 Når er fristen for helsehjelp innfridd

Rettigheten er oppfylt og fristen er innfridd når helsehjelpen er påbegynt innen den fastsatte fristdatoen.

Ved uavklart tilstand vil første konsultasjon på poliklinikken som hovedregel være utredning. For at fristen skal være innfridd, må imidlertid en reell ytelse av helsehjelpen være påbegynt. Dersom første møte på poliklinikken er en samtale om utredningsforløpet, er rettigheten ikke oppfylt. En innledende samtale som ikke omfatter aktiviteter som medfører at helsehjelpen reelt påbegynnes, vil derfor ikke oppfylle kravet om oppstart av helsehjelpen. Det er imidlertid ikke krav om fysisk oppmøte. Også en digital konsultasjon kan oppfylle kravet hvis en slik konsultasjon omfatter aktiviteter som medfører at utredningen eller behandlingen reelt påbegynnes.

Når pasienten gis rett til oppstart helsehjelp, vil tidspunktet måtte settes innenfor en fastsatt frist for når helsehjelpen senest skal påbegynnes, og slik at pasienten får et faglig forsvarlig pasientforløp ut fra den helsehjelpen pasienten blir vurdert å ha behov for. Eventuelle møter til forundersøkelser eller samtaler om behandlingsforløpet før selve tiltaket/behandlingen som det skal være opplyst om i informasjonsbrevet til pasienten er satt i gang, innebærer derfor ikke at fristen er innfridd. Dersom det ut fra henvisningen er klart at en pasient med rett til nødvendig helsehjelp har en avklart tilstand, er det behandling pasienten skal tilbys innenfor den fastsatte fristen. Pasienten skal ikke måtte gjennomgå utredning før behandling, dersom det er behandling pasienten ut fra vurderingen av henvisningen skal ha, se nærmere i Prop. 40 L (2022–2023) pkt. 6.1.3.2 Om forslag om oppheving av skillet mellom tidspunkt for utredning og tidspunkt for behandling.

Enkelte ganger mottar spesialisthelsetjenesten henvendelser om tjenester som normalt ikke regnes som nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2. Disse henvendelsene skal følgelig ikke rettighetsvurderes. En del av disse tjenestene har spesialisthelsetjenesten imidlertid plikt til å tilby, og det må lages ordninger for å behandle disse sakene. Listen nedenfor er ikke uttømmende.

6.1 Særlig om førerkortsaker

Ordningen med behandling av førerkortsaker bygger på forutsetningen at man må legge fram helseattest for å få eller beholde det godet det er å ha førerkort. Dette kan gjelde enten for å få førerkort i første omgang eller at en person må legge fram attest for helsemessig skikkethet for å få tilbake et tidligere inndratt førerkort. I noen tilfeller tilsier de helsemessige forholdene at slik attest må skaffes fra spesialisthelsetjenesten. Utstedelse av slik attest vil være en tjeneste som spesialisthelsetjenesten har plikt til å tilby. Dette vil imidlertid normalt ikke komme inn under retten til «nødvendig helsehjelp» etter pasient- og brukerrettighetsloven, og vil da måtte prioriteres lavere enn undersøkelse, diagnostisering og behandling av pasienter.

6.2 Rituell omskjæring av gutter

Stortinget har vedtatt lov om rituell omskjæring av gutter. Formålet med loven er å sikre at rituell omskjæring av gutter skjer på en forsvarlig måte. De regionale helseforetakene skal organisere spesialisthelsetjenesten slik at foresatte som ønsker det, kan få utført inngrepet på sin(e) sønn(er). Det skal imidlertid ikke skje en rettighetsvurdering siden pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 2 ikke kommer til anvendelse, jf. lov om rituell omskjæring av gutter § 3 andre ledd. En eventuell henvisning om å få utført slike inngrep skal derfor ikke rettighetsvurderes, men RHF-ene er pålagt å etablere et tilbud.

6.3 Begjæring eller søknad om sterilisering

Det gjelder egne saksbehandlingsregler for begjæring eller søknad om sterilisering, og det skal ikke skje en rettighetsvurdering. Se Helsedirektoratets rundskriv til steriliseringsloven § 5.

6.4 Andre oppdrag som ikke skal rettighetsvurderes

Undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold (helsepersonelloven § 12), for eksempel:

• Blodprøver i forbindelse med mistanke om kjøring i ruspåvirket tilstand.
• Røntgen i forbindelse med smugling av narkotika.
• Judisiell observasjon av en antatt gjerningsperson etter straffeprosessloven § 157.

Andre typer spesialistvurderingsoppdrag:

• Spesialisterklæringer for å vurdere medisinske spørsmål NAV trenger svar på.

Søknader om deltakelse på kurs:

• En av spesialisthelsetjenestens oppgaver er opplæring av pasienter og pårørende (jf. spesialisthelsetjenesteloven § 3-8). Ofte vil slike tiltak gis i forbindelse med at pasienten allerede mottar helsehjelp i spesialisthelsetjenesten, men ofte vil også fastleger søke om kurs til pasienter som ellers ikke har behov for helsehjelp/oppfølging fra spesialisthelsetjenesten (for eksempel diabeteskurs).

Oppdrag knyttet til øvrige plikter som spesialisthelsetjenesten har:

• Veiledning/bistand til førstelinjen, jf. spesialisthelsetjenesten § 6-3.

I praksis vil det kunne være vanskelig å avgjøre om det som etterspørres er å anse som helsehjelp eller ikke. Særlig på enkelte fagområder vil spesialisthelsetjenesten kunne motta såkalte blandede henvisninger og henvisninger der det etterspørres veiledning for eksempel i forbindelse med vurdering av bruk av tvang til en konkret pasient. Da må det tas stilling til om det er snakk om mer generell veiledning, eller om bistanden er såpass knyttet til helsehjelpen til en konkret pasient at det må anses som helsehjelp. Dersom det anses som helsehjelp, må pasienten rettighetsvurderes.

Det er viktig at helsetjenesten påser at pårørende får nødvendig informasjon, støtte og avlastning og at deres kunnskap og erfaringer anerkjennes og benyttes i pasientbehandlingen. Pårørende er derfor gitt ulike rettigheter i helselovgivningen. Se nærmere i pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og rundskriv IS-8/2015 Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer.

Hvem som er pårørende er definert i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3. Utgangspunktet for en slik rettslig regulering er blant annet at pårørende skal være med og bidra til å ivareta pasientens interesser i kontakten med helsetjenesten. Reguleringen gir også pårørende en mulighet til å bidra for å dekke pasientens behov for helsehjelp og i dialogen med helsetjenesten. Dialogen skal gi grunnlag for medvirkning ved utforming og gjennomføring av helsehjelp og for samtykke til helsehjelp. I andre tilfeller er den rettslige reguleringen også begrunnet i pårørendes egne behov.

Det følger av spesialisthelsetjenesteloven § 3-8 at sykehuset er pålagt å gi pasienter og pårørende opplæring. God opplæring skal bidra til å redusere komplikasjoner og til å forbedre livskvaliteten for den enkelte.

Pårørende vil ha ulike roller både overfor den som er syk og overfor helse- og omsorgstjenesten. De har ofte inngående kjennskap til den som er syk. Mange har omfattende omsorgsoppgaver, og de er en del av pasientens nærmiljø. Noen opptrer som pasientens representant, og mange pårørende har, som følge av vedvarende belastninger, selv behov for støtte og helsehjelp fra helsetjenesten.

Spesialisthelsetjenesten skal vurdere pårørende med hensyn til fire ulike roller:

• Pårørende som en aktiv del i pasientens behandlingsnettverk.
• Pårørende med belastninger, plager og bekymringer knyttet til en pasient med alvorlig psykisk eller somatisk tilstand, eller med alvorlig rusmiddelproblem/avhengighetstilstand. Pårørende kan selv ha behov for råd/veiledning eller behov for pårørendeopplæring.
• Pårørende med egne behandlingsbehov som følge av eller parallelt med belastninger knyttet til et familiemedlem med alvorlig psykisk eller somatisk tilstand eller med alvorlig rusmiddelproblem/avhengighetstilstand.
• Pårørende som barn vil ha særskilte behov. Helsepersonell skal bidra til å ivareta behov for informasjon og oppfølging hos mindreårige barn som har foreldre eller søsken som er pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade, se helsepersonelloven § 10 a og Pårørendeveilederen IS-2587 og kapittelet Barn som pårørende.

Det er høyere forekomst av psykiske og fysiske plager hos pårørende til mennesker med alvorlige sykdommer. Disse må vurderes med tanke på behandlingsbehov.

Det finnes en rekke opplærings- og mestringstiltak i regi av både helseforetak, ideelle frivillige organisasjoner og interesseorganisasjoner. Dette kan være viktige støttetiltak for den pårørende selv, og for at den pårørende skal kunne bidra med støtte til pasienten.

Spesialisthelsetjenesten skal innen 10 virkedager sende informasjon til pasienten om hvorvidt hen har fått rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

8.1 Informasjon til pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Pasienten har rett til å få en vurdering fra spesialisthelsetjenesten av om hen har rett til nødvendig helsehjelp innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen. Dette framgår av pasient- og brukerrettighetsloven § 2-2 a andre ledd.

Pasienten skal samtidig få informasjon om tidsfristen som er fastsatt for når helsehjelpen senes skal være påbegynt.

Pasienten har også rett til å få fastsatt et konkret tidspunkt for oppstart av helsehjelpen innenfor denne tidsfristen (oppmøtetidspunkt).

Tidspunkt for oppmøte skal i de tilfellene hvor det er mulig, være en dato og et klokkeslett (time). Tidspunktet som det informeres om, bør i alle tilfeller ikke overskride et tidsintervall på en uke. Dersom den juridiske fristen for oppstart helsehjelp er kortere enn fire måneder, bør oppmøtetidspunktet angis som en dato og klokkeslett, mens dersom fristen er lengre enn fire måneder fram i tid, kan oppmøtetidspunkt gis innenfor et ukeintervall. Dersom pasienten ikke har fått en konkret time for første oppmøte i spesialisthelsetjenesten, skal hen opplyses om at informasjon om time kommer i eget brev.

I svarbrevet vil pasienten som oftest få to tidspunkter å forholde seg til. Det ene er tidspunktet/tidsintervallet da pasienten skal møte opp, og det andre tidspunktet er den juridiske fristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt og som det er knyttet pasientrettigheter til.

Henviser skal ha samme informasjon som pasienten.

Pasienten skal også informeres om klageadgangen, klagefristen og den nærmere fremgangsmåten ved klage, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Pasienten har deretter rett til et faglig forsvarlig pasientforløp, se kapittel 9.

8.2 Informasjon til pasienter som ikke har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

Dersom den som vurderer henvisningen kommer til at pasienten ikke har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skal både pasienten og henviser få beskjed om dette.

I svarbrevet skal pasienten informeres om klageadgang, klagefrist og den nærmere fremgangsmåten ved klage, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 7-2.

Selv om pasienten ikke har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten kan pasienten ha rett til helsehjelp som kan ivaretas i primærhelsetjenesten, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 andre ledd.

9.1 Forsvarlighet i hele forløpet

Det grunnleggende forsvarlighetskravet, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helsepersonelloven § 4, skal styre prioriteringen av pasienter som er i et behandlings- eller utredningsforløp. Forsvarlighet innebærer at både ledelsen og helsepersonellet ved sykehuset skal påse at pasienter får et forsvarlig og omsorgsfullt behandlingsforløp.

Dersom det viser seg at pasienten trenger helsehjelp på et tidligere tidspunkt enn fristen skulle tilsi, for eksempel fordi helsetilstanden har forverret seg, følger det av kravet til forsvarlighet at pasienten skal ha helsehjelp tidligere.

Forsvarlighetskravet gjelder hele pasientforløpet. Selv om det ikke er lovregulerte frister for forløpet etter at den juridiske fristen er oppfylt, skal derfor pasienten utredes og behandles innen forsvarlig tid.

Prioriteringskriteriene nytte, alvorlighetsgrad og ressursbruk som følger av prioriteringsforskriften skal også benyttes i vurderingen av hvilken helsehjelp det er faglig forsvarlig at pasienten skal få i det videre forløpet.

I mange tilfeller vil en kunne støtte seg på faglige retningslinjer som gir føringer om den videre helsehjelpen. Dette vil også bidra til å skape forutsigbarhet for pasienten.

Oversikt over nasjonale faglige retningslinjer og veiledere

9.2 Prosedyrer ved fristbrudd

Dersom spesialisthelsetjenesten ser at helsehjelp ikke vil kunne starte innen fristen (forventet fristbrudd), bør spesialisthelsetjenesten forsøke å finne et tilbud innen fristen ved en annen institusjon. Dersom pasienten takker nei til et konkret tilbud innen fristen for start helsehjelp, blir pasienten stående på venteliste. Når pasienten tilbys oppstart av helsehjelp, men velger å vente lenger for å få behandling ved et bestemt behandlingssted, forstås det som en pasientbestemt utsettelse. Utsettelsen skal registreres i det pasientadministrative systemet, og telles da ikke som et fristbrudd i NPR. Spesialisthelsetjenesten skal dokumentere at pasienten har fått et tilbud som vedkommende har takket nei til.

Dersom spesialisthelsetjenesten ikke finner et tilbud til pasienten, har spesialisthelsetjenesten plikt til å varsle Helfo om fristbrudd.

Fristbrudd skal som hovedregel varsles digitalt, via Fristbruddportalen, som driftes av Norsk helsenett.

Spesialisthelsetjenesten bør opplyse Helfo om forventet ny dato for start helsehjelp. Helfo vil vurdere om de kan tilby pasienten helsehjelp tidligere enn det offentlige.

Spesialisthelsetjenesten har fortsatt plikt til å skaffe et tilbud til pasienten etter at fristbruddet er meldt til Helfo. Helfo har i henhold til lovverket kun en formidlingsoppgave. 

Pasienten tas av ventelisten når Helfo gir beskjed om at pasienten er satt på venteliste hos et nytt behandlingssted.

Spesialisthelsetjenesten kan finne tilbud om helsehjelp til pasienter etter at varsel om fristbrudd er sendt til Helfo, og etter at fristbrudd er oppstått. Det er pasienten som tar stilling til hvilket tilbud hen ønsker å benytte seg av.

9.3 Ventelisterapportering til Norsk pasientregister

Norsk pasientregister fører statistikk over ventelister. Dette skal gi grunnlag for styring og kvalitetssikring av spesialisthelsetjenester, bidra til at pasientrettighetene oppfylles og være et grunnlag for å vurdere forholdet mellom behovet for helsetjenester og kapasiteten i helsetjenesten.

Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk pasientregister (Norsk pasientregisterforskriften) gir regler om innsamling og behandling av helseopplysninger i registeret.

Rapporteringen fra Norsk pasientregister skal blant annet bidra til sammenlignbar informasjon i spesialisthelsetjenesten om:

• Antall nyhenviste til venteliste, ordinært avviklede fra venteliste og ventende pasienter
• Når henvisningen er vurdert
• Hvor lenge pasientene har ventet
• Tildeling av rett til, og frist for nødvendig helsehjelp
• Omfang av brudd på frist for oppstart av helsehjelp

Forskrift om ventelisteregistrering § 3 sier at institusjoner som faller inn under forskriften § 1, skal føre venteliste over pasienter som er registrert for undersøkelse eller behandling. Dersom den aktuelle undersøkelsen eller behandlingen ytes på flere, geografisk atskilte, behandlingssteder i institusjonen, skal det føres venteliste for hvert behandlingssted.

I FHIs veileder for registrering av data om ventetider og pasientrettigheter (PDF) gis det informasjon om ventelisteforløp, henvisningsperioden, beregninger i ventelistestatistikken og flere veiledende eksempler på registreringspraksis.

Pasienter med tilstander som omfattes av pakke- og pasientforløpene, skal også rettighetsvurderes i samsvar med pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften og få en juridisk bindende frist.

10.1 Frister i prioriteringsveilederne

Fristene helsetjenesten setter med bakgrunn i anbefalingene i prioriteringsveilederne er juridisk bindende, jf. pasient- og brukerrettighetslovens § 2-2 a. Alle pasienter som får rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten skal i løpet av vurderingsperioden, det vil si innen 10 virkedager, få en frist for når helsehjelpen senest skal starte. Fristen skal settes etter en vurdering av nytte, alvorlighetsgrad og ressursbruk, og den skal være medisinsk forsvarlig. Fristen uttrykker det som er siste frist for når de aktuelle helsehjelpstiltakene må starte for å få et forsvarlig forløp. Start av helsehjelp kan være både utredning og behandling.

10.2 Pakkeforløp og Nasjonale pasientforløp

Pakkeforløp og pasientforløp er nasjonale standardiserte forløp. Formålet med pakkeforløpene for kreft er at kreftpasienter skal oppleve et godt organisert, helhetlig og forutsigbart forløp uten unødvendig ikke-medisinsk begrunnet forsinkelse i utredning, diagnostikk, behandling og rehabilitering. Pakkeforløp for kreft skal gi forutsigbarhet og trygghet for pasientene gjennom bedre forløp ved mistanke om kreft.

Nasjonale pasientforløp psykisk helse og rus skal gi pasienter behandlingsforløp som er helhetlige og forutsigbare, uten unødig ventetid.

Pakke- og pasientforløpene og forløpstidene er ikke juridiske rettigheter. Det er bare manglende overholdelse av den juridisk bindende fristen, som er knyttet til varsling av Helfo. Dersom spesialisthelsetjenesten ikke kan starte helsehjelp før den juridiske fristen utløper, eller dersom oppstartstidspunktet må endres slik at den juridiske fristen ikke overholdes, skal spesialisthelsetjenesten kontakte Helfo. Helfo skal informere pasienten og gi alternativt sted for helsehjelp dersom pasienten ønsker det. Tilsvarende gjelder altså ikke hvis forløpstidene i pakke- og pasientforløpene ikke overholdes.

For pasienter med tilstander som skal følge Pakkeforløp for kreft og Nasjonale pasientforløp psykisk helse og rus er den juridiske fristen en ekstra sikkerhet for at utredning og/eller behandling starter innen forsvarlig tid.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. De gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Denne veilederen Om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften informerer om pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederne er ment som beslutningsstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederne har status som faglige veiledere og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederne gir imidlertid uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederne, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Om arbeidsprosessen ved utarbeiding av prioriteringsveilederne

De første prioriteringsveilederne ble publisert i desember 2008, og flere ble utviklet årene etter.

Prioriteringsveilederne ble utarbeidet av nasjonale arbeidsgrupper, med én gruppe for hvert av de fagområdene som inngikk i prosjektet. Hver arbeidsgruppe bestod av spesialister fra ulike typer sykehus, og alle helseregionene var representert. Fastleger, representant fra annet fagområde og brukerrepresentanter var også med.

I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene. Dette foregikk ved at anbefalinger om rett og frist for hver enkelt tilstand ble satt opp mot arbeidsgruppens gradering av prioriteringsvilkårene for denne tilstanden. Dette ble gjort for alle tilstandene i alle fagområdene. Arbeidsgruppene kunne dermed speile egne vurderinger og anbefalinger mot andres. Dette resulterte i revurdering av noen anbefalinger.

Tverrfaglighet ble ivaretatt gjennom innspillene innad i gruppene fra representantene fra annet fagområde og fra allmennlegerepresentanten, samt gjennom plenumsdiskusjoner med spesialistene fra de andre faggruppene.

Systematikk, åpenhet, refleksjon og dokumentasjon var grunnleggende i hele arbeidsprosessen.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de antok ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist)[1]. For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Biblioteket i Helsedirektoratet var tilgjengelig for hjelp med dokumentasjon i første utgave av prioriteringsveilederne. Prioriteringsvurderinger vil imidlertid alltid inneholde skjønnsmessige vurderinger basert på legens kunnskap om naturlig sykdomsutvikling, pasientens totale situasjon og om effekten av behandlingen. Kravet til dokumentasjon har derfor vært mindre strengt enn det som normalt vil gjelde for nasjonale faglige retningslinjer.

I samarbeidsprosjektet fulgte en prosjekt- og ekspertgruppe hele arbeidsprosessen. Medlemmene i gruppa bidro med vurderinger, ga råd om prosesser, og ga innspill til forståelse av prioriteringsforskriften og prioritering generelt.

Prioriteringsveilederne var på åpen høring der helsetjenesten og alle aktuelle fag- og brukermiljøer kunne gi innspill.

Om metode

Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF).

[1] Dimensjonene som gruppene vurderte er tatt fra prioriteringsforskriften § 2, merknadene til prioriteringsforskriften § 2 i rundskriv IS-12/2004 og fra NOU 1997:18 Prioriteringer på ny (Lønning II).