I Norge er det to ulike spesialiteter som dekker oral- og maxillofacial kirurgi. Spesialiteten oral kirurgi og oral medisin er en odontologisk spesialitet. Den andre spesialiteten er maxillofacial kirurgi (tidligere kjevekirurgi og munnhulesykdommer). Det er en medisinsk spesialitet, men per i dag har de fleste spesialister i maxillofacial kirurgi i Norge både medisinsk og odontologisk embetseksamen. De to spesialitetene utøver i relativt stor grad sammenfallende arbeidsoppgaver innenfor oral kirurgi og oral medisin. Ved kjeve- og ansiktskirurgiske avdelinger i Norge utøves både oralkirurgi og maxillofacial kirurgi alene og i samarbeid med andre spesialister. Craniofacial kirurgi er sentralisert til Oslo Universitetssykehus som har landsfunksjon for dette feltet i Norge.

Det er gjort små endringer i diagnosegruppene sammenliknet med den første utgaven av prioriteringsveileder for oral- og maxillofacial kirurgi.

Pasientgruppen med kjeveleddsbesvær (TMD) utgjør en betydelig andel av de kroniske smertepasientene. Denne pasientgruppen bør utredes av primærlege eller tannlege, og relevant konservativ behandling bør være forsøkt før henvisning til spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet arbeider med en nasjonal veileder for diagnostisering og behandling av kjeveleddsbesvær (TMD). Den planlegges å være ferdig i løpet av 2016 og vil da bli publisert på Helsedirektoratets nettside.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

26 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• bidiagnoser
• komorbiditet
• grad av smerte
• smertetype
• tilleggssymptomer
• alder
• psykisk belastning

Utdypende forklaring på tilstand

Myofasciale plager vurderes under tilstandsgruppen kjeveleddsrelaterte lidelser.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• bidiagnoser
• komorbiditet
• grad av smerte
• smertetype
• tilleggssymptomer
• alder
• psykisk belastning

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• klinisk bilde og symptomer
• varighet
• bildediagnostikk
• laboratoriefunn
• komorbiditet
• alder
• tap av funksjon som kan påvirke livskvalitet

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

52 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• avhengig av anomaliens alvorlighetsgrad
• funksjonsnedsettelse
• komorbiditet
• alder
• alvorlig kosmetiske plager
• psykisk belastning

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• symptomer
• varighet av lidelsen
• røntgenfunn
• komorbiditet
• alder
• psykisk belastning
• destruktive symptomgivende prosesser og/eller nevrologiske utfall

Utdypende forklaring på tilstand

Dentoalveolær kirurgi utføres i hovedsak i tannhelsetjenesten. (Endret 02.11.2016, se Om prioriteringsveilederen > Endringslogg).

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Nei

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• medisinsk grunnlidelse
• komorbiditet kan tilsi at pasienten bør få rett til helsehjelp (se tilstandsgruppe dentoalveolær kirurgi for medisinsk kompromitterte og blødere)

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

26 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• medisinsk grunnlidelse
• komorbiditet
• stråling mot kjeve
• immunsupprimerte
• røntgenfunn
• symptomer
• alder
• psykisk belastning / alvorlige psykiske problemer
• barn som kan behandles i narkose

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• klinisk bilde og symptomer
• komorbiditet
• alder
• tilstandens alvorlighetsgrad
• røntgenfunn
• psykisk belastning

Utdypende forklaring på tilstand

Muskelsmerter og leddskiveforandringer.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

52 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• klinisk bilde og symptomer
• varighet
• bildediagnostikk
• laboratoriefunn
• komorbiditet
• alder
• tap av funksjon som kan påvirke livskvalitet
• myofaciale symptomer

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

3 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• symptomer
• varighet av lidelsen
• røntgenfunn
• alder
• allmenntilstand
• vekttap

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

26 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• klinisk bilde og symptomer
• allmenntilstand
• laboratoriefunn
• komorbiditet
• vekttap
• alder
• tilstandens alvorlighetsgrad
• medikamentbivirkninger
• psykisk belastning

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

26 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• avhengig av defektens alvorlighetsgrad
• funksjonsnedsettelse
• komorbiditet
• alder
• kosmetisk sekvele
• psykisk belastning / alvorlige psykiske problemer

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

52 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• symptomer
• varighet av lidelsen
• røntgenfunn
• komorbiditet
• alder
• allmenntilstand
• vekttap
• destruktive symptomgivende prosesser og/eller nevrologiske utfall

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er blant annet det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Veilederen gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Revisjonen av veilederne etter endringer i regelverket i 2015 og i 2019

Prioriteringsveilederne ble revidert i 2015 for å være i samsvar med endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og endringene i prioriteringsforskriften som trådte i kraft fra 1. november 2015. Alle som har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skulle fra da få rett til nødvendig helsehjelp med en juridisk bindende frist for når helsehjelpen seinest skal starte.

Prioriteringsforskriftens § 2 og § 2a ble igjen endret 1. februar 2019, blant annet for å gjøre innholdet i vurderingen av rett til helsehjelp tydeligere for helsepersonell i den kliniske hverdagen. Den største endringen er at vurderingstemaet "kostnadseffektivitet" er byttet ut med en vurdering av forholdet mellom forventet nytte og forventet ressursbruk. Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne er oppdatert som følge av endringene.

Helsedirektoratet har ikke endret begrepsbruken i kapittel 1 og 2 i prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene. Prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene er utviklet med utgangspunkt i begrepsbruken i prioriteringsforskriften slik den var i 2015.  

Anbefalingene om rettighet og frist i kapittel 1 og 2 i de fagspesifikke prioriteringsveilederne er metodisk utarbeidet etter regelverket som gjaldt fra 1. november 2015[1]. Direktoratet mener at anbefalingene fremdeles har gyldighet. Bakgrunnen for dette er at Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt at endringene i forskriftens § 2 og § 2a fra 1. februar 2019 ikke er ment å endre rettstilstanden og dermed heller ikke prioriteringspraksis ute i tjenesten.

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne informerer om endringer og innhold i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederen er ment som beslutningstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederen har status som faglig veileder og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederen beskriver imidlertid nasjonale helsemyndigheters oppfatning av rett fortolkning av regelverk. Prioriteringsveilederen gir også uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Arbeidet med prioriteringsveilederne

Helsedirektoratet samarbeidet i 2015 med fagmiljøene i de regionale helseforetakene (RHF-ene), fastleger og brukerrepresentanter om å revidere veilederne for rettighetstildeling og fristfastsettelse innenfor 33 fagområder i spesialisthelsetjenesten.

Arbeidet med prioriteringsveilederne foregikk i grupper, en for hvert fagområde. Arbeidsgruppene besto av spesialister fra hvert RHF innen det aktuelle fagområdet, spesialister fra et annet fagområde, fastlege og brukerrepresentanter. Spesialisten fra annet fagområde, fastlegen og brukerrepresentanten var avgjørende for vurderingene på tvers av fagområder, samarbeidet mellom fastlegene og sykehusene, og brukernes perspektiver på prioritering og kvalitet. I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene på tvers av fagområder.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de mente ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist). For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Alle prioriteringsveilederne ble deretter sendt på høring, og innspillene ble vurdert grundig før eventuelle endringer ble innarbeidet i veilederne.

Om metode

[1] Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF)