Spesielle trekk ved fagområdet psykisk helsevern for barn og unge

Psykisk helsevern for barn og unge er et vidt fagfelt som primært dekker alderen 0-18 år, men hvor påbegynt behandling før 18 år kan videreføres til 23 år[1]. Arbeidet foregår tverrfaglig i et bio/psyko/sosialt/pedagogisk perspektiv. Psykiske lidelser må avgrenses mot normale utviklingsvansker, normal omsorgsproblematikk og normale livskriser/"livslidelser". Utredning og behandling må ofte ses som habiliterende, med fokus på tilrettelegging for barnet/ungdommen i familie, barnehage, skole og fritid. Det bør legges vekt på en god dialog med foreldre/foresatte. Dette kan kreve samarbeid med andre tjenester for barn i kommunen, som pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern, helse- og sosialtjeneste, helsestasjoner og fastleger.

Behandlingstiltak kan være rettet mot andre enn pasienten selv. De kan omfatte opplæring, rådgivning og veiledning til foresatte og andre nærpersoner. Tiltak kan også rette seg mot familiesystemet. Tiltak overfor pasientens nærstående blir en del av den helsehjelpen som ytes til barnet/ungdommen fra spesialisthelsetjenesten.

Spesialisthelsetjenesten har viktige oppgaver knyttet til veiledning og kompetanseoverføring til førstelinjetjenester[2].

Faglig grunnlag for arbeidet

Den nasjonale arbeidsgruppen for psykisk helsevern for barn og unge har i arbeidet støttet seg til retningslinjer som har vært utarbeidet regionalt og ved enkelte større poliklinikker innenfor psykisk helsevern for barn og unge. Tilstandsgruppene i prioriteringsveilederen er beskrevet enten som diagnoser eller som kliniske tilstandsbilder.

Foresatte

I tilfeller der barn/ungdom ikke bor sammen med biologiske foreldre brukes betegnelsen «foresatte» om nærmeste omsorgspersoner, herunder barnevernet.

Forventet nytte av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten

Det er individets situasjon og belastning som skal tillegges vekt, og ikke spesifikke hendelser i barnets/ungdommens eller familiens liv. Enkelte symptomer er særlig alvorlige, slik som suicidalfare, hurtig vekttap, tap av ferdigheter, utviklingsmessig stagnasjon, betydelig funksjonsfall eller store atferdsendringer. Den forventede nytten av helsehjelpen vil avhenge av problemets karakter, forhold ved barnet selv, eller forhold ved barnets familie/foresatte.

I enkelte tilfeller kan spesialisthelsetjenestens vurdering konkludere med at helsehjelp fra psykisk helsevern for barn og unge ikke vil kunne bedre pasientens psykiske helsetilstand. En slik konklusjon forutsetter inngående kjennskap til barnet/ungdommen og familien/foresatte, slik som nylig gjennomførte utredninger og/eller behandlingsforsøk overfor barnet og/eller deres familie/foresatte. I slike tilfeller må spesialisthelsetjenesten invitere til samarbeid med førstelinjen. Hensikten må være å bedre forutsetningene for at barnet/ungdommen senere skal kunne nyttiggjøre seg individuelt tilpasset helsehjelp.

Det stadig økende omfanget av skolefravær/skolevegring gir liten prediktiv verdi for psykiske lidelser som er så alvorlig at de skal gis helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Tilstanden gis ikke rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Skolefravær/skolevegring kan vektlegges som individuell faktor når pasienten er henvist for andre symptomer/lidelser.

Rustilstander eller avhengighetsvansker er ikke en egen tilstand i prioriteringsveilederen. Barnet/ungdommen skal vurderes ut fra sin psykiske tilstand. Rusatferden eller avhengighetsvanskene skal vurderes som egne tilleggsfaktorer som kan medføre kortere ventetid. Se derfor prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Utfyllende om sårbare grupper

Spesialisthelsetjenesten bør sammen med førstelinjen ha spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser. Sårbarheten kan skyldes forhold ved pasienten selv eller belastninger som barnet eller ungdommen har på grunn av forhold utenfor dem selv. For eksempel vil enkelte barn og deres familier motta tjenester fra barnevernet, og noen barn vil være under barnevernets omsorg. Andre sårbare grupper er mindreårige flyktninger og barn av asylsøkere, barn av rusmisbrukere og/eller foreldre med psykiske tilstander. Da vi vet at barn og unge i disse gruppene er spesielt utsatt for utvikling av alvorlige psykiske tilstander, bør dette kunne medføre kortere ventetid.

Barn og unge som er eller har blitt mobbet og/eller traumatisert bør en også være oppmerksom på, da disse gruppene er utsatt for å utvikle psykiske tilstander eller å ha senvirkninger av sine traumer.

Barnas/ungdommenes samlede situasjon vil kunne kreve koordinert innsats fra spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, barnevernet og skole/barnehage.

Mistanke om, eller psykisk lidelse hos barn med psykisk utviklingshemning

Blant barn og unge med psykisk utviklingshemning er det store individuelle forskjeller i graden av utviklingshemning. Psykisk utviklingshemning gir økt risiko for psykiske symptomer og lidelser, og psykiatriske symptomer hos mennesker med psykisk utviklingshemning skal vurderes etter relevante tilstandsgrupper i prioriteringsveilederen. Se derfor prioriteringsveilederen for habilitering av barn og unge. Barn og unge med lett eller moderat psykisk utviklingshemning og som har en psykisk lidelse, skal som hovedregel ha sitt tilbud i psykisk helsevern for barn og unge.

Samtykke til helsehjelp til barn og unge

Begge foreldre (med foreldreansvar) skal som hovedregel samtykke til helsehjelp til barnet. Barnet skal alltid ha informasjon, ut fra alder og personlige forutsetninger. Barna har også rett til å bli hørt, og fra 12 år skal de alltid høres. En tilføyelse i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 gjør det enklere å yte helsehjelp med samtykke fra bare en av foreldrene. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd bokstav b, regulerer dette også der foreldrene er uenige om hvorvidt barnet skal ha helsehjelp. Dette kan være aktuelt ved familiekonflikter eller ulik vurdering av helsehjelpen. I disse situasjonene kan den ene forelderen alene gi samtykke til helsehjelpen, forutsatt at kvalifisert helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få den aktuelle hjelpen.

[1] Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge, Helsedirektoratet IS-1570 (avpublisert og arkivert juni 2022).

[2] Spesialisthelsetjenesten skal etter spesialisthelsetjenesteloven § 6-3 gi slik veiledning som er påkrevd for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift. Plikten omfatter alle forhold som knytter seg til undersøkelse, behandling, pleie, omsorg eller rehabilitering av pasienter.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Nei

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• barnets funksjonsnivå før tilstanden utvikles
• foresattes evne til å støtte barnets utvikling
• grad av funksjonstap
• samlet symptombelastning
• symptomer forårsaket av somatiske forhold
• grad av fobiske tilstander
• risiko for ytterligere funksjonsfall

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• uhensiktsmessige tilknytningsstrategier, herunder tilknytningsforstyrrelser F94.1 og F94.2
• komorbiditet
• rus og kriminalitet
• voldsutøvelse
• alvorlige trusler
• utsetter seg selv og andre for fare
• utestengelse og/eller skulk fra skole og fritidsaktiviteter
• vagabondering

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

6 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• barnets biologiske forutsetninger
• grad av barnets eventuelle utviklingsforstyrrelse
• foresattes omsorgsevne
• ressurser/belastninger i familie og nærmiljø

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

8 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• barnets biologiske forutsetninger
• grad av barnets eventuelle utviklingsforstyrrelse
• foresattes omsorgsevne
• ressurser/belastninger i familie og nærmiljø

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

8 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• kontekstuelle miljø
• rus
• aktuell hypomani/mani
• aktuell moderat og alvorlig depresjon
• atferdsforstyrrelse (gjentatt og vedvarende mønster av dyssosial, aggressiv og trassig atferd)
• pasientens funksjonsnivå
• den samlede symptombelastning
• ressurser og/eller belastninger i familie/nærmiljø
• tilleggsproblematikk/komorbiditet
• somatiske forhold
• søvnvansker

Øyeblikkelig hjelp må vurderes ved alvorlige symptomer.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

4 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• raskt funksjonsfall
• grad av suicidalfare
• selvskading
• psykoselignede fenomener
• betydelige søvnvansker og vektendringer
• lav fungering og liten støtte fra familie og/eller øvrig nettverk
• fare for rusmisbruk

Hvis flere alvorlighetsfaktorer er tilstede, må øyeblikkelig hjelp vurderes.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

8 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• raskt funksjonsfall
• grad av suicidalfare
• selvskading
• psykoselignede fenomener
• betydelige søvnvansker og vektendringer
• lav fungering og liten støtte fra familie og/eller øvrig nettverk
• fare for rusmisbruk

Hvis flere alvorlighetsfaktorer er tilstede, må øyeblikkelig hjelp vurderes.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Nei

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• begynnende tilbaketrekking fra sosiale arenaer
• risiko for ytterligere funksjonsfall
• grad av intellektuelle ressurser og det kontekstuelle miljøet
• rus
• grad av motivasjon
• samarbeid hos pasient, familie og nettverk

Utdypende forklaring på tilstand

Kan også omfatte tilstander der oppmerksomhetsvanskene er de sentrale vanskene (ADD).

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

13 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• atferdsforstyrrelse karakterisert ved et gjentatt og vedvarende mønster av dyssosial, aggressiv og trassig atferd
• stor samlet symptombelastning
• tilleggsproblematikk/komorbiditet
• symptomer forårsaket av somatiske forhold

Utdypende forklaring på tilstand

Tilstanden omfatter alvorlige konversjonslidelser (F44) med symptomer som lammelser, besvimelser, kramper eller sansemessig svikt, og somatoforme lidelser (F45), der særlig langvarige, invalidiserende smertetilstander dominerer.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• type og grad av somatiske sykdommer
• psykisk og somatisk helse i familien
• sosial situasjon og nettverk
• sårbarheter knyttet til grad av komorbiditet
• kulturelle forhold

Utdypende forklaring på tilstand

Lettere psykiske vansker hos barn med normal utvikling. Inkluderer normale reaksjoner på belastende livshendelser.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Nei

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• samlet symptombelastning
• tilleggsproblematikk
• symptomer forårsaket av somatiske forhold
• situasjonsbestemt manglende støtte fra familie

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

2 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• komorbiditet spesielt rusmiddelavhengighet og depressive symptomer
• grad av funksjonstap
• grad av tankeforstyrrelser
• grad av angst og uro
• symptomer forårsaket av andre somatiske forhold
• alvorlige familiære belastninger
• intellektuelle ressurser
• kontekstuelle miljø
• rus
• stressnivå i pasientens nettverk

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

4 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• grad av komorbiditet
• psykososial situasjon
• individuelle ressurser
• mistenkt grunnlidelse
• suicidalitet
• depresjon
• ustabil og impulsive personlighetstrekk
• antall av skademetoder

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

10 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• grad av komorbiditet
• psykososial situasjon
• individuelle ressurser
• mistenkt grunnlidelse
• depresjon
• ustabil og impulsive personlighetstrekk
• antall av skademetoder

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Nei

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• underliggende psykopatologi (som for eksempel gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, psykose og alvorlig depresjon og angst)
• underliggende store lærevansker
• alvorlig spillavhengighet, særlig internettspill med forstyrret døgnrytme
• alvorlige belastninger i familien som rus, vold og alvorlig psykisk og/eller fysisk sykdom hos foreldre/foresatte
• kontekstuelle miljø (herav foreldres ressurser, motivasjon og samarbeid)
• mulighet for samarbeid med kommunale instanser
• konstitusjonelle forhold hos barnet/ungdommen (som for eksempel gjennomgripende utviklingsforstyrrelser)
• fastlåste tilstandsbilder og langvarig skolefravær

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

4 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• økt renselsesatferd
• alvorlige somatiske tilleggssymptomer
• KMI under 15
• stor og rask vektreduksjon

Øyeblikkelig hjelp ved livstruende somatiske symptomer og suicidalitet.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

8 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• nyoppståtte tilstander
• varighet av tilstanden
• raskt vekttap
• familiekonflikter og traumer
• komorbide tilstander som angst og tvang
• motivasjon
• sykdomsinnsikt
• grad av undervekt
• alvorlig somatiske symptomer og funn, herav hyppig oppkast med elektrolyttforstyrrelser
• økt renselsesatferd
• hurtigheten i utvikling av symptomene
• KMI-krav etter ICD-10
• manglende forventet vekst
• familiens mestringsevne

Øyeblikkelig hjelp må vurderes hvis flere alvorlighetsfaktorer opptrer.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• nyoppståtte tilstander
• økt renselsesatferd
• alvorlige somatiske
• tilleggssymptomer

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Nei

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter

Fonologiske språkvansker (anses som mindre alvorlige) gir ikke rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten.

Sammensatte lærevansker kan endre rettighetsstatus.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

13 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• symptombelastning
• grad av tilleggsproblemer

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• grad av funksjonstap sekundært til tilstanden
• motivasjon hos pasient/foreldre
• evnenivå

Evnesvake barn vil ikke ha den samme nytten av kognitiv terapi.

Veiledende rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten?

Ja

Veiledende frist for start helsehjelp

12 uker

Individuelle forhold som kan endre rettighetsstatus eller frist for start helsehjelp for enkelte pasienter:

• manglende språkutvikling
• selvskading eller alvorlig utagerende atferd
• epilepsi
• store søvnforstyrrelser / endring av døgnrytme
• urotilstand som vanskeliggjør omsorg og opplæring
• samtidige tvangssymptomer
• tics
• depresjon
• sansedefekter
• grad av utviklingshemming
• skolefravær/vegring
• symptomer forårsaket av somatiske forhold

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75–80 prosent av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. De gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Veilederen Om prioritering i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften informerer om pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederne er ment som beslutningsstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederne har status som faglige veiledere og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederne gir imidlertid uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederne, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Om arbeidsprosessen ved utarbeiding av prioriteringsveilederne

De første prioriteringsveilederne ble publisert i desember 2008, og flere ble utviklet årene etter.

Prioriteringsveilederne ble utarbeidet av nasjonale arbeidsgrupper, med én gruppe for hvert av de fagområdene som inngikk i prosjektet. Hver arbeidsgruppe bestod av spesialister fra ulike typer sykehus, og alle helseregionene var representert. Fastleger, representant fra annet fagområde og brukerrepresentanter var også med.

I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene. Dette foregikk ved at anbefalinger om rett og frist for hver enkelt tilstand ble satt opp mot arbeidsgruppens gradering av prioriteringsvilkårene for denne tilstanden. Dette ble gjort for alle tilstandene i alle fagområdene. Arbeidsgruppene kunne dermed speile egne vurderinger og anbefalinger mot andres. Dette resulterte i revurdering av noen anbefalinger.

Tverrfaglighet ble ivaretatt gjennom innspillene innad i gruppene fra representantene fra annet fagområde og fra allmennlegerepresentanten, samt gjennom plenumsdiskusjoner med spesialistene fra de andre faggruppene.

Systematikk, åpenhet, refleksjon og dokumentasjon var grunnleggende i hele arbeidsprosessen.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de antok ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist)[1]. For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Biblioteket i Helsedirektoratet var tilgjengelig for hjelp med dokumentasjon i første utgave av prioriteringsveilederne. Prioriteringsvurderinger vil imidlertid alltid inneholde skjønnsmessige vurderinger basert på legens kunnskap om naturlig sykdomsutvikling, pasientens totale situasjon og om effekten av behandlingen. Kravet til dokumentasjon har derfor vært mindre strengt enn det som normalt vil gjelde for nasjonale faglige retningslinjer.

I samarbeidsprosjektet fulgte en prosjekt- og ekspertgruppe hele arbeidsprosessen. Medlemmene i gruppa bidro med vurderinger, ga råd om prosesser, og ga innspill til forståelse av prioriteringsforskriften og prioritering generelt.

Prioriteringsveilederne var på åpen høring der helsetjenesten og alle aktuelle fag- og brukermiljøer kunne gi innspill.

Om metode

Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF).
 

[1] Dimensjonene som gruppene vurderte er tatt fra prioriteringsforskriften § 2, merknadene til prioriteringsforskriften § 2 i rundskriv IS-12/2004 og fra NOU 1997:18 Prioriteringer på ny (Lønning II).