Spesielle trekk ved fagområdet psykisk helsevern for barn og unge

Psykisk helsevern for barn og unge er et vidt fagfelt som primært dekker alderen 0-18 år, men hvor påbegynt behandling før 18 år kan videreføres til 23 år[1]. Arbeidet foregår tverrfaglig i et bio/psyko/sosialt/pedagogisk perspektiv. Psykiske lidelser må avgrenses mot normale utviklingsvansker, normal omsorgsproblematikk og normale livskriser/"livslidelser". Utredning og behandling må ofte ses som habiliterende, med fokus på tilrettelegging for barnet/ungdommen i familie, barnehage, skole og fritid. Det bør legges vekt på en god dialog med foreldre/foresatte. Dette kan kreve samarbeid med andre tjenester for barn i kommunen, som pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern, helse- og sosialtjeneste, helsestasjoner og fastleger.

Behandlingstiltak kan være rettet mot andre enn pasienten selv. De kan omfatte opplæring, rådgivning og veiledning til foresatte og andre nærpersoner. Tiltak kan også rette seg mot familiesystemet. Tiltak overfor pasientens nærstående blir en del av den helsehjelpen som ytes til barnet/ungdommen fra spesialisthelsetjenesten.

Spesialisthelsetjenesten har viktige oppgaver knyttet til veiledning og kompetanseoverføring til førstelinjetjenester[2].

Faglig grunnlag for arbeidet

Den nasjonale arbeidsgruppen for psykisk helsevern for barn og unge har i arbeidet støttet seg til retningslinjer som har vært utarbeidet regionalt og ved enkelte større poliklinikker innenfor psykisk helsevern for barn og unge. Tilstandsgruppene i prioriteringsveilederen er beskrevet enten som diagnoser eller som kliniske tilstandsbilder.

Foresatte

I tilfeller der barn/ungdom ikke bor sammen med biologiske foreldre brukes betegnelsen «foresatte» om nærmeste omsorgspersoner, herunder barnevernet.

Forventet nytte av helsehjelp i spesialisthelsetjenesten

Det er individets situasjon og belastning som skal tillegges vekt, og ikke spesifikke hendelser i barnets/ungdommens eller familiens liv. Enkelte symptomer er særlig alvorlige, slik som suicidalfare, hurtig vekttap, tap av ferdigheter, utviklingsmessig stagnasjon, betydelig funksjonsfall eller store atferdsendringer. Den forventede nytten av helsehjelpen vil avhenge av problemets karakter, forhold ved barnet selv, eller forhold ved barnets familie/foresatte.

I enkelte tilfeller kan spesialisthelsetjenestens vurdering konkludere med at helsehjelp fra psykisk helsevern for barn og unge ikke vil kunne bedre pasientens psykiske helsetilstand. En slik konklusjon forutsetter inngående kjennskap til barnet/ungdommen og familien/foresatte, slik som nylig gjennomførte utredninger og/eller behandlingsforsøk overfor barnet og/eller deres familie/foresatte. I slike tilfeller må spesialisthelsetjenesten invitere til samarbeid med førstelinjen. Hensikten må være å bedre forutsetningene for at barnet/ungdommen senere skal kunne nyttiggjøre seg individuelt tilpasset helsehjelp.

Det stadig økende omfanget av skolefravær/skolevegring gir liten prediktiv verdi for psykiske lidelser som er så alvorlig at de skal gis helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Tilstanden gis ikke rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Skolefravær/skolevegring kan vektlegges som individuell faktor når pasienten er henvist for andre symptomer/lidelser.

Rustilstander eller avhengighetsvansker er ikke en egen tilstand i prioriteringsveilederen. Barnet/ungdommen skal vurderes ut fra sin psykiske tilstand. Rusatferden eller avhengighetsvanskene skal vurderes som egne tilleggsfaktorer som kan medføre kortere ventetid. Se derfor prioriteringsveileder for tverrfaglig spesialisert rusbehandling.

Utfyllende om sårbare grupper

Spesialisthelsetjenesten bør sammen med førstelinjen ha spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser. Sårbarheten kan skyldes forhold ved pasienten selv eller belastninger som barnet eller ungdommen har på grunn av forhold utenfor dem selv. For eksempel vil enkelte barn og deres familier motta tjenester fra barnevernet, og noen barn vil være under barnevernets omsorg. Andre sårbare grupper er mindreårige flyktninger og barn av asylsøkere, barn av rusmisbrukere og/eller foreldre med psykiske tilstander. Da vi vet at barn og unge i disse gruppene er spesielt utsatt for utvikling av alvorlige psykiske tilstander, bør dette kunne medføre kortere ventetid.

Barn og unge som er eller har blitt mobbet og/eller traumatisert bør en også være oppmerksom på, da disse gruppene er utsatt for å utvikle psykiske tilstander eller å ha senvirkninger av sine traumer.

Barnas/ungdommenes samlede situasjon vil kunne kreve koordinert innsats fra spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, barnevernet og skole/barnehage.

Mistanke om, eller psykisk lidelse hos barn med psykisk utviklingshemning

Blant barn og unge med psykisk utviklingshemning er det store individuelle forskjeller i graden av utviklingshemning. Psykisk utviklingshemning gir økt risiko for psykiske symptomer og lidelser, og psykiatriske symptomer hos mennesker med psykisk utviklingshemning skal vurderes etter relevante tilstandsgrupper i prioriteringsveilederen. Se derfor prioriteringsveilederen for habilitering av barn og unge. Barn og unge med lett eller moderat psykisk utviklingshemning og som har en psykisk lidelse, skal som hovedregel ha sitt tilbud i psykisk helsevern for barn og unge.

Samtykke til helsehjelp til barn og unge

Begge foreldre (med foreldreansvar) skal som hovedregel samtykke til helsehjelp til barnet. Barnet skal alltid ha informasjon, ut fra alder og personlige forutsetninger. Barna har også rett til å bli hørt, og fra 12 år skal de alltid høres. En tilføyelse i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 gjør det enklere å yte helsehjelp med samtykke fra bare en av foreldrene. Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 annet ledd bokstav b, regulerer dette også der foreldrene er uenige om hvorvidt barnet skal ha helsehjelp. Dette kan være aktuelt ved familiekonflikter eller ulik vurdering av helsehjelpen. I disse situasjonene kan den ene forelderen alene gi samtykke til helsehjelpen, forutsatt at kvalifisert helsepersonell mener at barnet kan ta skade av ikke å få den aktuelle hjelpen.

[1] Veileder for poliklinikker i psykisk helsevern for barn og unge, Helsedirektoratet IS-1570 (avpublisert og arkivert juni 2022).

[2] Spesialisthelsetjenesten skal etter spesialisthelsetjenesteloven § 6-3 gi slik veiledning som er påkrevd for at kommunehelsetjenesten skal kunne løse sine oppgaver etter lov og forskrift. Plikten omfatter alle forhold som knytter seg til undersøkelse, behandling, pleie, omsorg eller rehabilitering av pasienter.

Pasient- og brukerrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven og forskrift om prioritering av helsetjenester er blant annet det lovmessige grunnlaget for prioritering av pasienter som blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Prioriteringsreglene skal bidra til at de pasientene som trenger det mest, skal komme raskest til den riktige helsehjelpen.

Prioriteringsveilederne

Prioriteringsveilederne skal bidra til økt forståelse av prioriteringsvilkårene og mer lik praktisering av dem. Målet er at pasientrettighetene blir oppfylt i lik grad uavhengig av hvor pasientene bor og uavhengig av hvilken sykdom de har. Prioriteringsveilederne er ment å dekke 75-80 % av problemstillingene som tas opp i henvisninger til fagområdene, men alle henviste pasienter skal uansett vurderes.

Veilederne skal være en beslutningsstøtte for dem som vurderer henvisninger til spesialisthelsetjenesten. Veilederen gir råd om tildeling av rettighetsstatus og om maksimumsfrist for start helsehjelp for de pasientene som tildeles «rett til nødvendig helsehjelp i spesialisthelsetjenesten».

Revisjonen av veilederne etter endringer i regelverket i 2015 og i 2019

Prioriteringsveilederne ble revidert i 2015 for å være i samsvar med endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og endringene i prioriteringsforskriften som trådte i kraft fra 1. november 2015. Alle som har behov for helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, skulle fra da få rett til nødvendig helsehjelp med en juridisk bindende frist for når helsehjelpen seinest skal starte.

Prioriteringsforskriftens § 2 og § 2a ble igjen endret 1. februar 2019, blant annet for å gjøre innholdet i vurderingen av rett til helsehjelp tydeligere for helsepersonell i den kliniske hverdagen. Den største endringen er at vurderingstemaet "kostnadseffektivitet" er byttet ut med en vurdering av forholdet mellom forventet nytte og forventet ressursbruk. Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne er oppdatert som følge av endringene.

Helsedirektoratet har ikke endret begrepsbruken i kapittel 1 og 2 i prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene. Prioriteringsveilederne for de enkelte fagområdene er utviklet med utgangspunkt i begrepsbruken i prioriteringsforskriften slik den var i 2015.  

Anbefalingene om rettighet og frist i kapittel 1 og 2 i de fagspesifikke prioriteringsveilederne er metodisk utarbeidet etter regelverket som gjaldt fra 1. november 2015[1]. Direktoratet mener at anbefalingene fremdeles har gyldighet. Bakgrunnen for dette er at Helse- og omsorgsdepartementet har uttalt at endringene i forskriftens § 2 og § 2a fra 1. februar 2019 ikke er ment å endre rettstilstanden og dermed heller ikke prioriteringspraksis ute i tjenesten.

Innhold og bruk av prioriteringsveilederne

Aktuell informasjon om lov og forskrift for prioriteringsveilederne informerer om endringer og innhold i pasient- og brukerrettighetsloven og prioriteringsforskriften, og forklarer hvordan prioriteringsveilederen er ment som beslutningstøtte ved vurdering av henvisninger i spesialisthelsetjenesten.

Den enkelte prioriteringsveileder inneholder en fagspesifikk innledning som er spesifikk for hvert fagområde. I tillegg inneholder den anbefaling av rettighetstildeling og fristfastsettelse for de vanligste henvisningstilstandene innenfor hvert fagområde. I prioriteringsveilederne gis det anbefalinger om rettigheter på gruppenivå. Ved vurdering av den enkelte henvisning skal spesialisten vurdere om noen av de individuelle forholdene som er nevnt i prioriteringsveilederne gjelder den aktuelle pasienten. Det skal også vurderes om det er andre forhold ved pasienten som skulle tilsi en annen rettighetsvurdering, og eventuell frist, enn det som er anbefalingen for tilstandsgruppen som pasienten tilhører.

Prioriteringsveilederen har status som faglig veileder og er, som direktoratets øvrige veiledere, ikke bindende for tjenesteyteren. Prioriteringsveilederen beskriver imidlertid nasjonale helsemyndigheters oppfatning av rett fortolkning av regelverk. Prioriteringsveilederen gir også uttrykk for den felles oppfatningen som Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene har om god faglig praksis i prioriteringsarbeidet. Dersom tjenesten velger en annen praksis enn den som foreslås i prioriteringsveilederen, bør den være basert på en konkret og begrunnet vurdering.

Arbeidet med prioriteringsveilederne

Helsedirektoratet samarbeidet i 2015 med fagmiljøene i de regionale helseforetakene (RHF-ene), fastleger og brukerrepresentanter om å revidere veilederne for rettighetstildeling og fristfastsettelse innenfor 33 fagområder i spesialisthelsetjenesten.

Arbeidet med prioriteringsveilederne foregikk i grupper, en for hvert fagområde. Arbeidsgruppene besto av spesialister fra hvert RHF innen det aktuelle fagområdet, spesialister fra et annet fagområde, fastlege og brukerrepresentanter. Spesialisten fra annet fagområde, fastlegen og brukerrepresentanten var avgjørende for vurderingene på tvers av fagområder, samarbeidet mellom fastlegene og sykehusene, og brukernes perspektiver på prioritering og kvalitet. I tillegg deltok gruppelederne fra arbeidsgruppene i arbeid med å harmonisere anbefalingene på tvers av fagområder.

Arbeidsgruppene laget en liste over tilstander, eller kliniske bilder, som de mente ville dekke de vanligste henvisningene innenfor hvert fagområde.

Deretter ble hver tilstand systematisk vurdert i forhold til ulike dimensjoner av hovedvilkårene i prioriteringsforskriften (forventet nytte og kostnadseffektivitet ved vurdering av rettighet, og alvorlighet og hastegrad ved vurdering av frist). For å sikre at alle vilkår og dimensjoner ble vurdert og dokumentert, måtte arbeidsgruppene fylle ut et vurderingsskjema der konklusjoner ble begrunnet og dokumentert og eventuell uenighet ble notert.

Alle prioriteringsveilederne ble deretter sendt på høring, og innspillene ble vurdert grundig før eventuelle endringer ble innarbeidet i veilederne.

Om metode

[1] Rapport: Metode ved utarbeiding av Helsedirektoratets prioriteringsveiledere (PDF)